Når barn av 80-tallet får barn!

Det er mange ting med barneoppdragelse som har endret seg siden jeg var barn, tror jeg. Jeg tar meg ofte i å tenke at det var bedre å være barn på 80-tallet enn nå. Litt fordi det var veldig lite av det våre foreldre gjorde feil på 80-tallet som blir så veldokumentert som det gjør idag. Når foreldre viser frem bilder av sine håpefulle nå, så florerer det med «Men slik skal man ikke gjøre» og «Stakkars unge!!» under bilder som foreldre poster av sine arvinger. Du kan risikere å bli slaktet fullstendig hvis du legger ut et bilde av din håpefulle i full vigør med noe, hvis det tråkker på noen ømfintelige tær. Jeg kommenterer aldri noe som går på barneoppdragelse, for jeg har utrolig lite peiling på det selv. Foreløbig. Men jeg har jo vært barn selv! Dog klarer jeg ikke å huske at noen reagerer med store bokstaver «HVOR ER HJELMEN?!» når de så et bilde av en 7 år gammel Line Victoria på en testrunde med sin nye sykkel. Uten hjelm der altså. Jeg var jaggu badass! Når det er sagt så kjøpte mamma stor rosa hjelm med tannbeskytter til meg når jeg ble 25 og jeg investerte i en  sykkel jeg skulle sykle rundt på i Oslo. 

Både Torben og jeg er barn av 80-tallet. Torben er født i 1980 og jeg i 1983. Det er sikkert et par ting vi fikk lov til å gjøre den gangen, som dagens foreldre ville rynket på nesen av. Både Torben og jeg hadde skrubbsår på knærne når vi kom hjem fra lek ute, og jeg pleide å brenne bål i hagen uten oppsyn sammen med mine lekekamerater. (Vi lekte uteliggere) Som 15-16-åring fikk jeg min første seilbåt med overnattingsmuligheter, og vi satte kurs mot mot både Tønsberg og Risør (ganske heftige havstrekk med den lille seilbåten!) uten noen større plan enn at vi skulle på tur. Mobiltelefon? Kartplotter? Kart? Nei, det hadde vi ikke. 

Jeg leser Blondinbellas blogg (svensk) der hun nylig har vært på ferie i Thailand med sine to små barn. Hun forteller at etter en ukes tid med barna i deres feriehus (med basseng og egen butler) hadde latt barna være sammen med en thailansk «Nanny» i to timer. Det RASER i kommentarfeltet. «Når dere er på ferie må dere være sammen med barna deres 24/7 – ferdig snakka.» Jeg bare – HÆ? Må man det? Ærlig talt. 

Når jeg var liten drittunge pleide mamma plassere meg på barneparkeringen på Down Down Kjøpesenter. Ballbinge, videofilm, tegning og lek med andre barn mens mamma og pappa shoppet. En og annen gang glemte de meg og på høyttaleren ble det annonsert at «Kan mamman og pappan til Line komme til barneparkeringen.» Ikke så rent sjeldent kom jeg også bort fra de når jeg ikke var trygt plassert på barneparkeringen (jeg rømte nok fordi jeg ikke fikk viljen min) og mer enn 10 ganger ble jeg plukket opp av en ansatt og det ble ropt opp på høytaleren at Lines mamma eller pappa måtte komme å hente meg i en eller annen butikk på kjøpesenteret. (Hvis ikke jeg husker veldig feil så var det en gullsmed midt på Down Town ved fontenen der som jeg alltid måtte stå å vente til de ropte opp mamma og/eller pappa..) Jeg husker også veldig godt at jeg lå i baksetet uten sikkerhetsbelte (barnesete, det har jeg aldri hatt, tror jeg!) og snuste inn røyken mamma blåste ut. Passiv røyker der altså, mat for nåtidens barnevern vil jeg anta. Der har vi hatt en forbedring i opplysningsjobben de siste 30 årene, haha!

Når jeg er på Ikea går jeg ofte forbi barneparkeringen der. Jeg trodde at poenget med det var at ungene skulle få leke der mens foreldrene shopper, men jeg ser ofte foreldrene sitte utenfor den store glassveggen og vente på de og prate med de gjennom vinduet. Da er vel hele poenget borte? Hvis det er slik at det ikke er “barnepassere” der så forstår jeg det vel til en viss grad at leken må være under oppsyn, men hvis det er som på barneparkeringen det var på kjøpesentere i gamledager, så kunne man la barna bli passet av vilt fremmede og la oss leke med andre vilt fremmede barn. Jeg ELSKET det og ville aldri hjem. Hadde mamma eller pappa sitti utenfor og glant inn de to timene jeg var der så hadde jeg nok blitt lettere sosialskadet. La meg leke i fred! 

Jeg håper vi blir flinke på å sosialisere den lille når hun kommer. Passe på at hun får input fra store og små rundt henne – at hun ikke blir alene med oss frem til hun må i barnehage/skole. Jeg vet at barn er forskjellige, og at noen kan bli ekstremt mamma/pappa-kjære, men jeg tror det handler mye om rutiner og hvordan man gjør det fra starten av. Vi er også ekstremt velsignet med masse familie i umiddelbar nærhet, så hun kommer forhåpentligvis til å ha flere overnattingsdøgn hos besteforeldre og annen familie i løpet av sine første leveår om det lar seg gjøre. Men det er lett å si NÅ da, før hun er født?Lett å bestemme seg for hvordan man ønsker at det skal bli, før hun i det hele tatt har sett dagens lys! 

Torben og jeg har blitt enige om mye før den lille kommer, og vi er begge enige om at vi selv hadde den beste barndommen man kan ønske seg – så vi kommer nok til å følge i våre foreldres fotspor. De gjorde en kanonjobb med oss, så hvorfor endre noe? Vel, barnesete er kjøpt inn og det blir ikke noe røyking i bilen, haha! 

Idag har vi 9 måneders bryllupsdag. Så sånn sett hadde det vært sykt bra jobba å født idag, ikke sant? Men hun lar vente på seg litt til, og selv om jeg går på veggen med min kropp som fortiden ser helt firkantet ut, så får jeg bare smøre meg med tålmodighet!

Alle bildene fra bryllupet vårt er tatt av Therese Hartveit / Langesund. 
Følg meg gjerne på instagram hvis du vil, for jeg er nok litt mer aktiv der enn jeg er på bloggen for tiden..

Ha en deiiiiilig lørdag!

 

BABYSHOWER!!!!!!

Mandag for en uke siden var en av de dagene som ikke går i glemmeboken med det første, for å si det sånn.

Formiddagen: Jeg reagerte på at gamlebilen vår (outlanderen) oppførte seg litt rart. Bilen som vanligvis er umulig å kvelde begynte å synge på siste valsen når den stod i fri eller jeg tok kløtsjen inn og lot turtallet gå ned. 

Etter litt feilsøking kom jeg frem til at det måtte være bilbatteriet som var på randen av sammenbrudd, noe jeg i grunn har mistenkt i flere år uten å ha giddi å gjort noe med det. Så jeg tenkte at tiden var inne for å skifte det omsider. Vi tøffet opp til Skien og der ja – midt i en rundkjøring begynte alle varsellamper å lyse. Kom oss inn på en verksted og fikk byttet batteri. Kjørte ut av vekstedet og ut på veien og DER stoppet bilen igjen. Mens jeg sto der med tidenes gravidmage med hodet opp under i motorrommet kom jeg frem til at det ikke var batteriet, men at bilen rett og slett ikke gikk på tomgang! Akk… Har du prøvd å kjøre en bil du ikke kan trykke inn kløtsjen på uten at den stopper? Og når den stopper så kicker rattlås/servoen inn også, og da blir det klin umulig å styre bilen…! Så det gjelder da å hele tiden ha fart/turtall, hvilket betyr at jeg måtte stå å ruse i hvert jævla kryss på vei hjem med bilen. Folk må seriøst trodd jeg var gæærn. 

Anyway, mens vi satt på Mekonomen og lot 5 bildoktorer feilsøke og gå løs på bilen, så fikk jeg plutselig en merkelig morsfølelse over bilen min som ble plukket fra hverandre der inne på verkstedet. Bilen jeg har hatt lengst av alle biler jeg har eid, (selv om den har stått myyyye ubrukt i garasje…!) og som har fulgt meg i tykt og tynt. Jeg så motordeler fly veggimellom, plugger halt ut og filtere sjekket, – jeg følte det virkelig som om jeg så min elskede hasteoperert der inne. Den gode, gamle, stygge haugen av en bil jeg har grini meg til for å beholde – min doning av en traktor jeg har stolt 100% på de siste 8 (?) årene jeg har hatt den. Jeg merket på Torben at han var litt utålmodig og kikket på klokka hele tiden. Vi hadde nemlig avtalt å spise middag hos Torbens bror og svigerinne, jeg var sulten og gledet meg – men det var visst andre årsaker til at Torben ville hjem i tide….! 

Etter en times tid ble vi forklart at bilen trenger en langt mer gjennomgående åstedsgranskning for å finne feilen, og da tenkte jeg at det ville være lurt å få den hjem til det lokale verkstedet – slik at vi slapp å forholde oss til en bil som stod i Skien og tre kvarter unna. Etter å ha tvunget/ruset bilen gjennom lyskryss og rundkjøringer uten at den stoppet så var vi hjemme og jeg hoppet i dusjen. “Jeg orker ikke pynte meg asså!”, ropte jeg fra badekaret. “Ok, ditt valg – men puss tenna og ta på deg LITT sminke da i vaffal!”. Nja.

Trygt inne i huset til svigerbror og svigersøster satt overraskende nok 19 tente lys rundt et bord fullt av rosa ballonger og vimpler å ventet på meg. Nei dæsken!!!! BABYSHOWER!!!!!! Ble tatt såå på senga! 19 herlige damer rundt bordet!! Herregud, jeg trodde jeg hadde fått min dose oppmerksomhet fra alle de fine damene i livet mitt på utdrikningslaget mitt for 10 måneder siden, men neida – jammen hadde de smelt i stand en overraskelsesfest til meg kort tid før jeg sendes ut i krigen, som jeg kaller det…! 

utrolig mye fine gaver til den lille mageboeren, kaker, leker og en fantastisk bleiekake jeg aldri har sett maken til – for en fantastisk herlig avslutning på en hektisk dag! (Når man er i mammavente-perm er det nemlig ikke mye som skal til før dagen blir kvalifisert til hektisk, for å si det sånn.. Bare det å gå ut med søpla mer enn en gang om dagen er i disse dager en dag med mye action…!) Jeg har de siste dagene brukt god tid på å gå igjennom alt det fine jeg har fått, og den helt råe bleiekaka har stått på utstilling hjemme i hele forrige uke – den var så utrolig flott!!! 

Fineste, beste damer! TAKK for en utrolig hyggelig kveld med dere, dette var helt magisk! Jeg er ufattelig bortskjemt med å ha så flotte venninner (og familie) som både arrangerte og deltok – herregud, jeg er jaggu heldig! *gråtelitt*


Shiiit… På bildet så jeg jo passe sliten ut da….! Men kanskje ikke så rart, jeg hadde jo ikke pønta meg så veldig opp med tanke på at jeg “bare” skulle spise middag med svigerinna… Og så kan dere jo legge til litt grining da, som det alltid blir når jeg blir emo…! Og det faktum at jeg har en kropp som per nå rommer en diger jentebaby og oreokake.
 

Du vet du er høygravid når…

– Når man får legendariske gråteanfall når man iherdig prøver å holde positiviteten oppe når de klipper kyllingen din i to halve på Meny. 

“Kjempeflott. Tusen takk for hjelpen. Ha en fin dag videre.”

– Søkeordene på Google inneholder ord som “gravid”, “slimpropp” (bildesøk) og starter med “er det normalt at…”

– Du gleder deg til å dra til legen, fordi da får du på deg litt sminke og attpåtil et gjøremål i kalenderen.

– Det lukter HØGG av alle de store klærne dine, fordi du ikke orker å gå ned trappa til vaskerommet for å sette på en vask. Du tenker at det er ikke ditt problem at alle andre har så god luktesans.

– Du tolker hvert eneste signal kroppen gir deg som at den er i ferd med å eksplodere eller revne.

“Nope. Var visst bare en liten fis denna gangen også!”

– Det knitrer litt når du legger deg/snur seg i sengen for mannen din har kjøpt tisselaken for voksne i tillfellet vannavgang fordi han vil skåne den nye overmadrassen i sengen. 

– Du vurderer sterkt å tisse på deg, fremfor å ake deg ut av sofaen for å gå den laaaange veien til dass.

– Du har ved en anledning tisset mens du dusjer fordi du ikke orker å bevege deg de 3 meterne bort til toalettet. Og så lover du deg selv at det skal du hvertfall IKKE blogge om, for det blir for privat.

– Du har ikke sett dåselura di på veldig lenge, og det har ikke mannen din heller i grunn.

– Du finner seg selv i vinkjelleren i huset ditt og setter post-it lapper på hvilken rekkefølge du skal drikke flaskene når du får muligheten.

– Du har allerede satt en dato i kalenderen for når du skal drikke den dyre hvitvinen på verandaen. 

– Du kjenner at badekarets sider skviser deg sammen, selv om du har et spesialbestilt, eksepsjonelt bredt badekar. 

– Bæsserutinene dine er heeeelt ute å kjøre. 

– Rutinene dine generelt er heeeelt ute å kjøre.

– Du blir lei deg når legen avslutter med å si «ja, det kan jo hende dette er siste gangen vi sees?» og du føler at du blir dumpa.

– Du får låne bonuslillesøsters lille Peugeout Barbie-bil, og det piper i beltealarmen men du har på deg beltet. Det piper altså i beltealarmen for det tomme setet VED SIDEN AV DEG.

SNAKKAS!

Hormonell Supporterfrue // Line Victoria

(Både på instagram og facebook hvis du syns jeg blogger for sjeldent.)

 

Torben har holdt meg for narr i 9 måneder…!

Jeg er veldig heldig som har en mann som både vet mye og engasjerer seg enda mer i graviditeten enn jeg kunne håpet på. Når jeg oppdager ting med kroppen min, så forteller Torben på mesterligvis at «-Det vet jeg! Det er fordi…» osv. Det er jo egentlig veldig bra, at jeg har en vandrende Mr.Google med meg når jeg har undret meg over ting som skjer med kroppen under graviditeten. Jeg vet ikke helt hvor har han har slukt opp all denne graviditetsinformasjonen, men jeg mistenker han for å dra nytte av sine kompiser som allerede har vært i samme situasjonen flere ganger allerede. 

Jeg gav han en bok tidlig i graviditeten. Jeg har i grunn aldri sett Torben lese annen lektyre i perm enn bøker om øl og ølbrygging, og bøker som er sendt fra Liverpoolklubben som omhandler – ja, du tippet riktig, Liverpool fotballklubb. Men pappa-boka som jeg gav han har han lest i flere ganger. Applaus!

Da vi var hos dr.H sist (jeg er der hver eneste uke nå mot slutten, så jeg tok med meg Torben for å la han få et innblikk i en vanlig kontroll, for vanligvis gidder jeg ikke drasse han med inn der – det er jo tross alt min lille kvalitetstid med Dr.H) så lå jeg på benken mens Dr.H sjekket om hodet til babyen fremdeles satt godt plantet ned i bekkenet mitt. Såkalt sjekk om «hodet er festet» som det heter. Jeg snudde meg mot Torben og forklarte mens Dr. H klemte på magen min.

-“Han sjekker om hodet har festet seg, Torben.» 

Og så gikk det en faen i meg.

«-Du skjønner, hvis ikke hodet har festet seg så kommer babyen ut i to deler – og det er ikke bra. Hodet er det siste som setter seg fast til resten av kroppen, og først DA er man fødeklar.»

“-Jeg vet det”, sa Torben mistenkelig avbalansert.

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Men det gikk opp for meg at min elskede mann hadde åpenbart i 9 måneder egentlig holdt meg for narr. Han har bare ikke orket å høre detaljert om alle gravidplagene mine, så derfor har han bare svart «Jeg vet det!» når jeg har forsøkt å belære han. Vel, jeg er hvertfall imponert over overlevelsestaktikken hans?!  Han har med andre ord alltid fortet seg å sagt “-Jeg vet det!” når jeg har åpnet plapretøyet.

På en annen side så burde jeg vel strengt talt vært litt på alerten når det gjelder gravid-ekspertisen hans. Det var tross alt han som fortalte meg at «det tok laaaang tid å bli gravid når man har gått på p-piller i hundre år, for det tok laaang tid før p-pillene var ute av kroppen!». Nå er jeg usikker på om Torben mente at 4 dager var lang tid. For den spira satt fasen idèt vi hang trusene våre ved siden av hverandre på klessnora. 

Du kan forøvrig lese HJELP! Vi er gravide – historien her.! 

..og så har vi jo Torbens egen gravidoppdatering da, som jeg har forstått har slått ann hos de som ønsker lit andre perspektiver…! 😉

Forresten, helt på tampen – tusen takk for tilbakemeldinger på forrige innlegg, har skjønt at det var mange som delte samme syn som meg! 

 

/Line Victoria – Sprekkeferdig Supporterfrue.