“Det er ikke greit å forfalle bare fordi man har født barn.”

“Det er ikke greit å forfalle bare fordi man har født barn.” – Anonym kommentar.

Jeg pleier vanligvis ikke gidde kaste bort mange kalorier på kommentarer som dette, men den fikk meg til å tenke..

Når ble det ikke greit for personen som skrev kommentaren at JEG lot meg forfalle? Er det plagsomt å se at andre gir litt mer faen i hvordan kroppen og klærne sitter når man er i baby-bobla? (Forøvrig en av flere litt merkelige trollete kommentarer personen har lagt igjen på bloggen min, så en person som åpenbart er ute etter å fucke med barseltårene mine.)

(Se på fjonene!!)

Jeg følte meg ikke spesielt truffet, siden jeg bevisst har gått inn for å gi totalt faen i hvordan kroppen min ser ut etter fødsel. Det var viktig for meg. Altfor mange ganger i livet har jeg blitt påminnet om at kroppen min ikke er bra nok, så jeg gikk inn i denne graviditeten vel vitende om at kroppen min ville bli forandret. Husker dere jeg skrev at det var to ting jeg ikke hadde fått som et resultat av graviditeten? Stolt proklamerte jeg på bloggen at jeg ikke hadde fått strekkmerker eller hemorider. Vel, de dukket opp som bestilt uken etter. (Jævla rosamammabloggere, hvorfor advarer dere ikke om slikt?)

Strekkmerkene er noen veldig lite synlige streker under magen, rett over der tisselura starter. Egentlig ser det bare ut som joggebuksa med strikk har sittet litt stramt. Ikke noe jeg bekymrer meg nevneverdig for. Ironisk nok var det forøvrig det eneste stedet jeg ikke smurte meg med den kremen som skulle holde strekkmerker unna. Trodde ikke jeg kom til å bli strekt DER liksom, men tok visst feil!

Og hemo-Henning som jeg kalte den, forsvant like fort som den dukket opp, det var visst veldig vanlig når man fikk nedpress at disse dukket opp. Jeg som ikke engang visste hva en hemoride var for noe! Ingen rosa mammabloggere som advarte meg om hemorider! Trippel-faen! Jeg trodde det var noe uhygenisk ekkelt, men det viser seg at det bare er en hudboble på en måte, som følge av at «presset er stort» og huden gir på en måte etter. Også kommer de i ræva da vøtt. Det presset visstnok da er på det største. Ikke google det, for da får du bare opp bilder av «worst case scenario». Jeg for min del lurte litt på å nappe den av med en neglavbiter, men der sa legen min «STOOOOPP!!» og gav meg heller tips om en reseptfri krem som funket fint. Det sies også at man kan «stappe den inn igjen», men der gikk grensa for meg ass. Ting som har poppet ut et sted dyttes ikke inn igjen for å «glemmes» ass.

Tilbake til kroppen min. Den har jo fått kjørt seg. Jeg trente minimalt under graviditeten (grunnet plager) og gikk bare noen turer for å lufte meg. Nå er kroppen min normal i skroget igjen, sånt rent bortsett fra at jeg har fått noen ekstra kilo da. Og alle de som sier at amming gjør at kiloene renner av må ta seg en karbobolle eller proteinpannekake ass? Her sitter jeg med min doble elektriske brystpumpe i timesvis og spiser smultringer og sjokolade, og jeg opplever IKKE at kiloene renner av. 

Jeg tror det bare handler om at jeg må slutte å bruke graviditeten som unnskyldning. Det har blitt mye mat i mikrobølgeovnen og kaker/sjokolade som ligger fremme som er lett å grabbe til seg når man sitter der og ammer. Jeg HAR tid til å lage sunn og næringsrik mat, men det har vært giddalausheten som har tredd i kraft med stor virkning. 

Jeg vil nok absolutt ikke gå inn for å slanke meg, for det har jeg ikke lyst til. Men litt mer bevegelse og litt mindre oreo`s kan nok både Torben og jeg være tjent med. Hvertfall Torben. (!) Dessuten blir jo ikke sommeren som de har pleid å være da, det har som regel vært konsumert så mye flytende karbohydrater (øl) i løpet av sommeren at det lukter humle og malt av oss flere uker etter sommerferien. Så der er jo mye gjort allerede, de 8 kiloene jeg pleier å legge på meg om sommeren kan reduseres betraktelig ved at alkohol ikke står på menyen når jeg ammer.

Tilbake til kommentaren om at det ikke er greit å forfalle selv om man har fått barn, så tenker jeg at «Jo, det er det – og ingen bør egentlig bry seg». Hvis jeg føler meg vel i min joggebukse som er så full av melkerester at den kan stå av seg selv, så tenker jeg at det er mitt valg. Eller at jeg bare børster vekk gammel gulp på skulderen før jeg går i butikken, null stress! Det er så mange som kjenner seg igjen at jeg tror ingen andre bryr seg, annet en personen som syns det er gøy å trigge hormonene mine fra bak en pc-skjerm som anonym. Og de som bryr seg, de har åpenbart høyere forventninger til seg selv enn vi andre har. Det går helt greit at du ikke har dusjet og sminket deg etter en våkennatt, mamsen! Og det er helt greit at skinny-jeansen ikke passer rett etterpå, og gjør den det så HURRA for deg om det var målet ditt!

Det mest krevende Torben har måttet be meg om å justère på sånn utseendemessig når vi skal ut av døra er «om ikke det hadde vært greit med en BH..» At jeg har to ulike sko og et skaut på huet jeg faktisk har sovet med i 2 netter nå er ikke så farlig syns han. Men at jeg må slepe puppene etter meg inn på Kiwi er litt værre, åpenbart. Eller som Torben så herlig sier; “Hvis du har det fint, så har vi det fint!” mens han ser på gamle bilder fra da kona var smekker i skroget og ikke hadde gulp i håret.


 

(Hvis du skulle være i tvil, bildet over er da altså fra FØR graviditeten.) And that reminds me – Nancy, can you hear me!

Nå må du få meg på det sykkelsetet igjen, snart! Mama er klar for å finne igjen kondisen og styrken sin! Jeg har en haug med treningsklær som bevrer etter å bli svettet ut igjen!

/Line Victoria – Supporterfrue

 

 

 

Mimrestund…

Hellu i lørdagskvelden!

Jeg har fått litt «kjeft» for at jeg har blitt litt mye mammablogger i det siste, og det er forsåvidt berettiget. Det er veldig lite annet som skjer i min lille boble fortiden, så det har liksom ikke vært så mye annet å blogge om.

Jeg kunne forsåvidt blogget om at jeg savner marsvina våre, Shankly og Bård Georg..? De har nemlig fått nye venner og nye eiere i Oslo! Ingenting er bedre enn at de kom til et hjem som kunne fortsette å gi dem den kjærligheten og oppmerksomheten jeg gav de frem til samme dagen som M kom til verden.. Torben advarte meg om at fokuset mitt kom til å være et annet sted, men jeg nektet og sa at jeg kom til å ha massevis at kjærlighet til alle som vil ha. #fail

Så de har blitt omplassert og rett skal være rett – jeg har sykt vondt i hjertet, men det handlet faktisk ikke om meg denne gangen, men om de. Fine herlige dyra mine! Måtte de leve godt å løvetann-enger og humpe løs på hverandre inn i evigheten! 

Eller jeg kunne blogget om at båten fremdeles ikke er sjøsatt og står i hagen uten drev og propeller? Eller at kiloene jeg pådro meg under graviditeten såvisst ikke rant vekk når man ammer. Eller at ræva mi ikke har sett sykkelsetet på maaange måneder..? 

Idag

oppdaget jeg at det var nøyaktig et år siden utdrikningslaget mitt og jeg bladde meg tilbake i arkivet for å lese meg opp.. Herregud, så legendarisk! 

Hvis du vil kan du godt mimre litt med meg her:

…og hvis du trenger en skikkelig dose med tis/bæsj og prompehumoren min så finner du et innlegg om rutinene mine fra i fjor her, eller kanskje det frister med innlegget om da jeg skulle på en av mine aller første spinningtimer her. ellers er det lov til å klikke på menyen under headeren min, og bla frem og tilbake i arkivet hvis du syns det blir mye mammablogging… En periode var det mye bryllup, en annen epoke masse om graviditet og før det igjen var jeg jo sykt hekta på trening og kosthold, noe som minner meg om at et nytt Livea-kurs må bookes. Nancy, er du klar for meg? 

Kos dere!

 

 

“Jeg må ta bilde av babyen din!”

"Jeg må ta et bilde av babyen din!"

Det er ikke så uvanlig at folk du kjenner eller familie sier dette. Og selvsagt lar jeg de få ta bilde av henne, jeg er jo så stolt!

Men uttalelsen kommer ikke fra en tante, kusine eller venninne. Den kom fra en totalt fremmed som kom bort til meg mens jeg var på Brotorvet, det lokale kjøpesenteret. Først stoppet hun meg og gratulerte. Hun fortalte deretter at hun leste bloggen min og syns den var gøyal. Så bøyde hun seg over vogna, tok teppet litt til side og sa "dikkedikke" til Maren og pirket i underleppa hennes. Maren romsterte litt og sov videre. Og mens jeg stod der med en vilt fremmed hengene over ungen min med en finger halvveis inn i kjeften hennes mens hun sov, så tok jeg en avgjørelse: Bli for fader trygg nok på deg selv at du sier ifra at det ikke er greit! Men jeg valgte å ikke si noe ennå. Tenkte bare at jeg ville hjem og desinfisere babyen min etter å ha fått fremmede, skitne fingre på leppa si. Jeg kan brøle det ut nå, for nå er jeg tøff nok; – DET ER IKKE GREIT!!

Hun tok hodet ut og hadde mobilen i hånda. Bretter den ut og leiter etter kamera-funksjonen mens hun sier: "Jeg må ta et bilde av henne!" Og DER satte jeg foten ned. "Setter pris på om du ikke gjøre det altså…!" sa jeg med en hyggelig tone. "Hæ? Hvorfor ikke, hun er jo så søøøøt!". Men hun klappet sammen telefonen sin og må ha forstått at hun tråkket noe over streken.

Hva skulle denne dama med et bilde av min Maren på telefonen sin i utgangspunktet? Var det for å vise andre at hun hadde møtt på en søt baby? Jeg fikk det ikke til å stemme. Mine kusiner knipset bilder av Maren da de var på besøk, og jeg syns det er så hyggelig å tenke på at de viser frem skrytebilder til sine venner og resten av slekta. Men damen på Brotorvet har jeg ingen relasjon til, hun var en vilt fremmed! Går hun rundt med bilder av masse ukjente babyer på mobilen sin og viser frem?

Når Maren nå bikker 8 uker, så har jeg tenkt mye på dette med eksponering av henne på bloggen. De første ukene så hun ut som en helt vanlig baby, og bildene er ren og skjær skrytebilder. Alltid med klær på. Jeg har delt bilder på insta og Facebook med venner, men også med tilsammen nesten 35.000 følgere på de to sosiale mediene utenom bloggen. Jeg vet ikke hvor grensa går. Er det når hun blir "gjenkjennelig" jeg ikke bør legge ut bilder av henne? Er det nå som 8 uker fersk baby?

Jeg må nok i tenkeboksen på dette. Jeg leser om bloggere som sliter med at barna blir oppsøkt på skole og konfrontert med moren som har blogget seg til kjendislivet ved å legge ut bilder av sine små. Hun må vurdere hjemmeundervisning fordi barna hennes blir gjenkjent på skolen og kan bli mobbet. Vil jeg at Maren skal være dattera til hun gærne bloggeren som utleverer seg så man må noenganger finne frem puta?!

Jeg beklager, fremmed dame på Brotorvet, for at du ikke fikk ta bilde av min fine, skjønne unge. Men jeg liker ikke tanken på at du skal løpe rundt med bilder av Maren på telefonen din. Og heretter blir det nok å beskytte Maren mot verden også, helt til hun er gammel nok til å bli kjent med den på egenhånd.

Det vil nok bli færre bilder av lille M på bloggen heretter, bildene som ligger ute allerede er skrytebilder fra da hun var baby, og det vil fortsatt sikkert dukke opp skrytebilder i fremtiden. Men med ganske stor og nøye overveielse først!

Bildet til denne teksten er en hyllest til Mannen i huset som er bleieskiftansvarlig mens jeg koser meg i badekaret, heia moderne tider!

Det er det værste jeg har sett! (del 2 av Torben forteller fra Føden)

Jeg lovte å fortsette på fødehistorien fra mitt perspektiv, og det skal jeg gjøre. Nå er huset sånn ca på stell igjen etter jentefesten med Maren og fødekona alene hjemme i fem dager. 

Tilbake til dette med pressinga. Vi hopper rett i det. 

Det stativet var fine greier for ryggen min.

Jeg hadde sett for meg at det var slik som dette en fødsel var i flere timer, så jeg ble litt sjokkert over at det bare varte i 30 minutter denne fødingen. Men jeg ble ganske urolig for ryggplagene mine når kona plutselig ropte «nei» og nektet å presse ut ungen. Her hadde jeg stått på som en slave i 20 timer, og når hun endelig skal ta siste innspurten over mållinja så nekter hun? «-Joda» , sa jeg. “-Det går så fint. Bare litt til.»

Jeg fikk beskjed av damene som var der om å spørre om Line trengte noe og sånt. Om hun ville ha massasje eller stryke på henne. Jeg strøyk henne over panna i et desperat forsøk på å roe ned grisen før slakting, men hun skrek til meg: «-IKKE TA PÅ MEG!». Neivel. Klut på panna? «NEI, din jævla fittepikk». Der var det ordet som ikke er et ord, igjen. Jeg vurderte å ta diskusjonen med henne for å lære henne en gang for alle at man ikke kan bruke den kombinasjonen av to ord sammen, men så kom det så mange andre stygge ord ramlende ut av det store hølet i trynet hennes at jeg gav opp. «Kukdritt», «fittefaen» og «fyttehelvetteeeeee» avsluttet med et sånt ekkelt stønn som jeg tror kommer når noen blir påkjørt av et tog.

Jeg angret på at jeg ikke tok imot forslaget om en ekstra dose med paracet i bakhånd. Jeg vurderte situasjonen om det var tid til å spørre etter det nå. Jeg hadde sykt vondt nederst i korsryggen og nå begynte føttene mine å verke litt også. Det til tross for at jeg har spesialsko som er veldig bra for føttene mine. Plutselig skrek Line noen ord i en setning. «Drikke. Jeg må ha noe å drikke.» Jeg kikket rundt i rommet og forstod plutselig at jeg hadde drekt opp alle fanta free-brusene hennes hun hadde tatt med. Jeg tenkte faktisk at hun ikke kom til å savne de da jeg drakk de i smug, for hun var liksom så opptatt med å få luft, ikke brus. Så jeg løp bort og hentet den det var mest skvett oppi. Kanskje en halv desiliter, hva vet jeg. Jeg gav den til kona mi og hu røska den ut av hendene mine. Hun reagerte ikke på at det bare var en happyskvett igjen nederst i flaska, hun bare helte det ned i en slurk og klemte flaska flat. Den knitrende lyden av en en sånn tykk plastflaske mellom nevene hennes, DEN var skremmende. Hun sugde ut innholdet med en sånn kraft at jeg tenkte at dette skal jeg bruke mot henne på de fredagskveldene. Flasken var dønn seriøst vakumpakka! Jeg sa til henne at hun minnet meg om Hulken, men det falt selvsagt ikke i god jord hos fødekona. 

Nå gråt kona mi litt. Ikke sånn «jeg prøver å oppnå-noe»-gråt, men heller en slags «Nå hater jeg livet mitt og vil gjerne dø»-gråt. Jeg gråt litt jeg også. Gråt en skvett fordi jeg visste at jeg må bruke liverpool-mastercardet mitt og bestille nye spesialsko, for nå var de blitt så slitt og full av fostervann at jeg ikke kan bruke de lenger. Og de koster to ryanair-billetter, så det var ikke rart jeg gråt. 

“-Du må få henne til å presse, Torben!” sa damene til meg. “-Kona di vil ikke presse, og du må støtte henne”. Den ene jordmora tok beinet til Line og satte det på hofta si. Jeg så for meg at kruttønna mi av en kone kom til å sparke den stakkars jordmora på andre siden av rommet og ned på bensinstasjonen vi hadde spist burger på den morgenen. Jeg ventet på lyden av en skrikende baby. For hvert jævla press håpet jeg liksom at det var over snart. Ikke fikk jeg ta på kona mi og jeg turde ikke si noe heller. Så jeg prøvde meg med? «-Er det sååå vondt altså? Huff?». Jeg husker at Line så på meg rett etterpå. De grønne øynene var svarte og blodsprengte og stod liksom litt ut av huet som en fisk som har blitt tatt for fort opp til overflaten. Faen. Riepause. Det betyr at hun er smertefri i 2 minutter, og har faktisk muligheten til å kverke meg for den kommentaren.

Damene hadde samlet seg der nede. Et stort hvitt lys fra en diger lampe lyste opp trynene deres. Og da ser jeg det som kommer til å sørge for at Maren blir alenebarn. For bak der på andre siden av veggen var et kjempestort speil. Jeg så meg selv og jeg så Line. Og jeg så bakhuene til damene og der så jeg Line igjen. DET ER DET VÆRSTE JEG HAR SETT! Snakk om å se favorittpub`en brenne ned 🙁 Jeg ble så fryktelig lei meg. Det var som en kjempestor bilkræsj på motorveien og jeg klarte ikke la vær å glane.

Damene snakket noe om at hodet presset på. Ja, det kan jeg love deg at det gjorde, for det gjorde veldig vondt og paracet kunne jeg bare be om to stk hver 4. time. Line sa det brant der nede, og damene sa at hun kunne ta hånda si ned å kjenne på hodet hvis hun ville. Stakkars kona mi. Hun gjorde som de sa. Hadde lille store-Torben blitt delt i to og jeg lå på operasjonsbenken og legen spurt om jeg ville kjenne hvordan det kjentes der nede med hånda mi så hadde jeg fått en alvorligere hodeskade enn jeg allerede hadde fått.

Så sa damene at hvis hun bare presset skikkelig hardt nå på neste rie så kom hodet til å komme ut og de kunne ta resten etterhvert. Jeg bestemte meg for å lukke øynene (for jeg ville ikke se i speilet bak damene) og så presset vi begge to. Jeg husker jeg faktisk dyttet Line bak på skuldrene. Som om jeg skulle trøkke den ungen ut av henne sjæl! Og så hørte jeg et klask, tror jeg. Masse fødevann eller hva det er for noe. Og hele ungen lå på magen på det brettet rett ved konas bilkræsj. 

Jeg var litt i sjokk, og jeg skal innrømme at jeg ble litt rørt. Ganske rørt. For en maskin av en kone jeg har! Jeg ble faktisk litt stolt av henne! 

…men det varte ikke så lenge. For kona mi er litt forfengelig, så spørsmålene kom i denne rekkefølgen:

Er hun pen? Har hun hår? Ser det ut som noen har lekt ned en kinaputt mellom beina mine?

Svarene var at Maren var veldig pen, hun hadde litt hår, og ja det gjorde det visstnok. De måtte ha en spesiallege til å stikke fingeren sin i rompa hennes for å sjekke at alt var i orden. (Det gjør de med de supportere som holder med feil lag også.) Det eneste jeg tenkte var at det er veldig spesielt at en doktor må komme inn, stikke fingeren i rompa på kona mi, og så si: “Dette er ikke noe problem, dere kan fint bare sette noen sting der og her.” Var det ræva kona mi føda med? Vi har jo ikke fått noen drittunge, vi?

Men det var verdt alt sammen. Ryggvondt, hodepine, kjefting og refleksjoner i speilet som fremdeles gjør at jeg våkner svett i senga, men det var verdt alt sammen. 

Takk for saiii! 

PS: Jeg har kjøpt nye sko! 

Her er forøvrig del 1 av Torbens fødselshistorie. (red. anm)

Når kona føder og jeg har like vondt som henne.

Det har tatt tid å fordøye alle inntrykk. Ikke bare har jeg blitt pappa til ei nydelig jente, men jeg har også blitt hushjelp, massør, lege, manikyr og sexslave. Nei, slave var det ja.

Kona føda skal du vite, det er ingenting i hele verden som kan måle seg med det. Min fingertupp som jeg ble beordret til å amputere for å «slippe mer mas» etter 2 måneders intensiv behandling og utstrakt bruk av dine skattepenger – endte i et pappbeger for et år siden. All den mandige klagingen jeg drar frem når jeg veiver med fingerstumpen foran trynet hennes, blir nå bare avfeid med «Men jeg har føda noe som har en omkrets på 36 cm ut av tissen min, slå den!»

Jeg kan ikke slå den. Aldri. Kanskje om jeg drar en baby ut av urinrøret mitt, så kan vi kanskje likestilles.

Jeg filmet henne under en rie. Hun ble SYKT glad for det. Særlig den flotte vinkelen jeg filmet fra. Her er riktignok kun et bilde fra videoen. 

Jeg ble vekt midt på natten av en DIGER kjærring som stod ved fotenden og lo og peste om hverandre. “Det?er..igang?». Jeg leitet etter den våte flekken med hånda, for jeg hadde jo sett for meg tidenes fostervann-bonansa på den nye overmadrassen jeg kjøpte, og gav meg en klapp på skulderen for at jeg hadde lagt ut tisselaken under kona. Tisselakenet som har holdt meg våken når hun dreide på lasset sitt, fordi det knitret så inni granskæven. Men det var ingen våt flekk. Eneste våte flekken var min egen sikleflekk på puta jeg får når jeg sover på siden.

Jeg kom meg opp og pakket tannbørsten og.. ja, det var i grunn alt – for kona hadde pakket for meg. Det gjør hun forøvrig aldri. Og så strakk jeg på kroppen min og visste at idag skulle jeg bli pappa. 

Det skal sies at jeg er en av de som aldri har behøvd å ha førerkort. Jeg har nemlig ikke prioritert så store summer på et førerkort. Er dere KLAR OVER hvor mange Liverpool-turer et førerkort koster? Men da jeg smalt Line på tjukka, ble det klart at jeg også måtte prioritere litt annerledes. Så jeg begynte å ta kjøretimer i februar for å være «god nok» til å kunne kjøre henne på sykehuset når tiden nærmet seg. Så med en «L» velplassert bak på bilen, en høygravid og nesten-fødende og pesende kone som kjøreskolelærer, så rullet vi opp til sykehuset i Skien. Jeg håpa nesten at vi ble stoppet av politiet, ingenting er som å øvelseskjøre med et fødende draug ved siden av seg. La oss si det sånn, jeg taklet stresstesten med glans! Kom ikke her å si at det finnes mange som øvelseskjører opp til fødeavdelingen!?

Nå er ikke jeg veldig bevandret i størrelser og åpninger der nede, jeg vet hva som kommer  ut og som en sjelden gang på fredagskveldene kanskje skal inn. Så når legen forteller Line at det var en cm åpning, ble jeg litt skuffet. Skuffet fordi en cm er veldig lite, og fremdeles føles det som det var mye større i omkrets på de nevnte fredagskveldene. Det viste seg at det var helt der inne åpningen de snakket om var. Godt å få det avklart, det kunne tatt fra meg nattesøvnen. 

Line var bemerkelsesverdig rolig når hun får beskjeden om at hun kunne velge å dra hjem eller vente til å bli satt igang. Uansett skulle vi ha overtidskontroll, og den gledet jeg meg vilt til. Ingenting er som å se Line bli fullstending overrumplet av den hånda de trykker inn for å sjekke. Jeg tenker at «jenta mi, klarer du DET, så trenger du ikke klage på fredagene ass..» Uansett så fikk jo Line en aldri så lite utbrudd på venteværelset, så jeg var nødt til å frakte henne ut av vepsebolet så ikke dronninga klikket fullstendig på de øvrige som satt på venterommet. Jeg skal gi henne rett i utbruddet, man overtar ikke sofaen og slenger vekk jakka til den ventende og fødende kvinnen som gikk en tur på do. Vi gikk en tur, og jeg tok henne med på en skikkelig hyggelig date på bensinstasjonen der vi spiste burger. 

Etter en gåtur fikk vi overtidskontrollen, og de snakket om både ballonger som skulle sitte inne i 72 timer og smertelindring. Jeg må innrømme at jeg meldte meg litt ut, jeg lurte egentlig bare på hvor vondt JEG kom til å ha det med så lite søvn og en liten antydning til verking i ryggen min. 

Dagen etter stod vi klare for 2. gang, nå skulle faktisk kona føde, enten hun ville eller ikke. Hun skulle «settes igang». Nå hadde hun riktignok prøvd å be MEG om å sette henne igang i flere uker, men jeg orket rett og slett ikke tanken. Ikke ofte jeg sier nei til fredagshygge, men hun ble IKKE spesielt blid da jeg foreslo å legge et teppe over henne for å kunne gjennomføre. 

Jeg kjørte med `L`en min på bilen og lurte på om jeg hadde fått med meg alt. Joda, det viktigste (laderen til mobilen) var på plass i lomma. Det var i grunn behagelig stille på vei opp til sykehuset. Jeg tror Line gruet seg litt, men jeg prøvde å fortelle henne at kvinner har gjort dette i mange tusen år og det kan hende det ikke er så vondt som alle sier. Hun freste som et lemen. Jeg aner ikke hvorfor. Kanskje hun også hadde litt vondt i ryggen.

Jeg vet at kona har fortalt allerede at det tok 20 timer med helt ok rie-smerter, og 30 minutter med et rent helvete. Men da har hun kun snakket for seg selv. Ryggen min gjorde opprør allerede på det første rommet vi fikk, og de gav meg en sånn ammestol jeg kunne sitte i. Det gnagde i korsryggen. Og mens de satte den ballongen oppi der, så måtte jeg spørre etter en smertestillende siden primalskrikene til Line gjorde at jeg fikk vondt i huet. Dette med nedtellingen på telefonen ble ikke godt mottatt da jeg endret fra å telle oppover til å sette på nedtelling på mobilen, jeg har aldri før fått mer kjeft i hele mitt liv. Ikke engang da jeg knakk sidespeilet på bilen da jeg lente meg på den, fikk jeg mer kjeft. Jeg får generelt mye kjeft når jeg ødelegger ting. Nå mente hun at jeg ødela ALT. Jeg ødela humøret hennes, pusteteknikken hennes og mot slutten av dagen var det plutselig MIN feil at de måtte sy henne sammen igjen «der nede». 

I ettertid har jeg også fått kjeft for at jeg klippet navlestrengen feil. Den rare, svampeaktige tarmen jeg måtte klippe over. Jeg klippet med mine 9,5 fingre og det ble visst feil det også. Så nå er det også min skyld at Maren har rar navel. 

Under selve riene gikk det faktisk ganske greit. Jeg var veldig trøtt og hadde vondt i ryggen, men Line var flink til å holde meg våken med noen få ape-brøl hvert 3. minutt. Sånn lyd som kommer fra gallesteinene liksom. Samme lyd som kommer om noen sparker meg hardt i pungen. Tror jeg. Jeg har ikke laget den lyden siden Line fant ut at hun var gravid. DA var hun sinna da. Og det måtte jeg lide for i mange måneder videre, skal du vite.

Jeg fikk prøve lystgassen da. Og de spurte om jeg ville ha en nål i huet. (akupungtær, eller no) Jeg kunne virkelig ikke fatte at en nål liksom skulle gjøre MEG smertefri, jeg som hadde så jævlig vondt i huet og ørene etter all kjeftinga. Men den svææære pila hun fikk i ryggen, den kunne jeg tenkt meg. Hun fikk lokalbedøvelse først, før den eppeduralsen. Jeg husker jeg fikk lokalbedøvelse i fingeren før den skulle amputeres, og husket at det var sykt vondt. Så jeg hold Line i henda og var klar til å sette meg på hu om hun gjorde motstand. Men hun gjorde absolutt ingenting. Rynket ikke på nesa engang. Jeg tror kanskje hun var døende, for kona min skriker av ingenting. Samme med eppiduralsen, den hestesprøyta inn i ryggmargen. Hun lata som hun ikke kjente den. Flink jente. Samme som fredagskveldene det.

Jeg har også klystèrhistorien friskt i minnet. Jeg hørte ALT! Jeg trodde det var en fødsel der inne på toalettet, men alt som kom ut var pizzaen vi bestilte dagen i forveien, men denne gangen i tyntflytende form hørtes det ut som. Hun sa at dette var noe vi skulle prøve sammen hjemme, og jeg tenkte med skrekk på den gangen hun fikk meg til å drikke ingefær-juice i flere dager. Jeg var så sår der bak at jeg måtte tørke meg med fuktige håndklær tilslutt.

Når hun fikk sove mellom riene så bad hun meg om å gå å legge meg i sengen ved siden av. Jeg var ikke vondt å be! Jeg hørte hun gispet litt innimellom, og lagde en sånn usexy «mmmmm» -lyd uten at det var fredagskveld. Når hun klynket litt så bare snorket jeg enda høyere for at hun skulle skjønne at jeg faktisk sov og trengte hvile. Da hun omsider ville opp og stå fosset det ut av henne, fostervann eller piss eller gudene vet, og jeg er heeelt sikker på at sokkene mine ble våte for hun krevde nemlig at jeg måtte holde henne oppe mens hun tømte tynntarmen, blæra og fostersekken ut over gulvet. Jeg følte meg lite mandig der jeg stod og tok imot kjeft og enda mer fostervann på tærne mine. 

Jeg fant raskt ut at det ikke er lov for mannen til den fødende kona å komme med sånna «au, huff – DET så vondt ut», eller høye gisp og måpende tryne når de drar frem kniver, nåler og tenger. Eller saksa. De fikk ikke bruk for saksa da, det løste seg visst helt selv, sånn som det gjør når man skal dele en grillet kylling ved å dra beina til hver sin side. 

Mot slutten ble det rigget til for at Line skulle puffe ut dattera vår, så tenkte jeg at det endelig snart er over. Ikke bare skal jeg rett rundt hjørnet bli pappa, men jeg kan få lov til å puste letta ut og begynne å klage litt på den vonde ryggen min igjen. Inn kom en sykt flott jente i sykepleieruniform, og jeg trodde kanskje jeg hadde glemt å våkne fra senga ved siden av. Drømte jeg? Line så på meg med de samme øynene som hun har når jeg ikke klarer å ta øynene fra Triana Iglesias når hun er på tv. Et veldig sint blikk. Så jeg så en annen vei og begynte å telle luftehullene i taket istede mens jeg nynnet på en melodi jeg ikke husker navnet på. 

-Kan du hente kaffe til meg? spurte Line. KAFFE? Nå? Med de ristende og veivete armene så skal du ha en kopp kokende varm kaffe i fanget mens beina ligger i sånne sæler opp mot taket? “Fyyyy fader, det kan bli moro å se kaffesprut overalt når hun får en ny rie!”, tenkte jeg og løp mot kaffemaskinen ute i gangen. Jeg tok kaffe heeeelt opp til randen. Brant meg litt på vei inn i fødestuen igjen. Hun reagerte ikke engang.

Etter kaffepausen så begynte trykkingen. Her må jeg innrømme at jeg ikke husker så mye jeg heller, for Line ble jævlig skummel. Jeg måtte ta et steg bakover. Hun var svart i øynene og hadde en mørk og veldig ekkel stemme. Jeg kjente ikke kona igjen, dette monsteret gifta jeg meg IKKE med! Veldig fascinerende igrunn, dette med at hun bare bikket over i beast-mode på den måten. Hun var virkelig ikke sitt vanlige..ehh.. «søte og hyggelige» seg selv. Iril (Lines venninne) hadde fortalt meg for lenge siden at det var vanlig å spy under fødselen. Så jeg hentet en sånn pappbeger til å spy i. Men jeg trengte det ikke, for jeg klarte meg utmerket godt og klarte holde på den lapskausen de hadde servert like borti gangen der. Ikke så vondt i ryggen lenger heller. Men sjela mi, den hadde fått store sår. Det som kom ut av kjeften til kona mi kan jeg ikke stå inne for eller gjenfortelle. Men det var mange stygge ord. Også i kombinasjoner som ikke hørte sammen. (Har du noengang blitt kalt en “fittepikk?») Jeg prøvde å fortelle henne at det ikke er et ord. Ble ikke veldig godt mottatt. Jeg var ..”for faen ingen jævla norsklærer!” fikk jeg i retur. 

Jeg må få lov til å fortsette litt senere. Jeg har fått oppdrag av kona. Jeg må rydde og vaske mens hun sitter å sliter seg ut i sofaen og ammer. Og det skal dere vite Når jeg er så snill og drar til Liverpool i fem døgn for å la henne få litt alenetid med dattera vår, så er det JEG som må rydde opp etter jentefesten! Hun har ihvertfall bevist sånn halvveis at hun fint klarer seg alene (hvis vi tar vekk alt som har med å rydde opp etter seg). 

Hilsen Torben, nybakt pappa 37 år.

Velkommen hjem, mannen. Kona di har kosa seg.

Jeg burde vel helst ikke blogget nå, men satt meg i sving med å rydde huset til Torbass kommer hjem om få timer. Men han skylder meg å ikke bli sint for det kaoset som møter han. La meg gi dere en liten smakebit:

Ja, for dette er faktisk den ryddigste plassen. Det er ikke mer plass på border, stoler, gulv, kjøkkenbenker osv, så nå måtte jeg sette en tom pizzaeske (og et halvstekt rundtstykke, åpenbart..?!) på komfyren. Pizzaen arvet jeg etter playdaten på lørdag. Og så ble den liggende i bilen et døgn, før jeg kom på at jeg hadde pizzarester, og så spiste jeg det igår. Ikke døm meg da. Bilen stod i garasjen og pizzaen ble holdt kjølig. Men nå lukter det pizza i bilen, dog. Kan vøre fordi noen av pizzabitene ramlet ut og ble liggende på gulvet, og psyken min er fremdeles i gravid-modus, så jeg klarte ikke få meg til å bøøøøye meg ned å plukke de opp. Et par med taco, som ikke var favoritten uansett. 

Om 3 timer kommer mannen hjem med ansiktskrem fra tax free`n og jeg gleder meg vilt til å ta meg et bad UTEN å ta med meg babycallen inn. Virker som MAren har fått et litt annet søvnmønster nå også, hun er MYE mer våken på dagen og det er elsk! Jeg har jo bare sett henne sove de siste 7 ukene. Så nå kan jeg oppleve henne og bli kjent med henne. Men hun sovner mye tidligere for natta nå da. Slokner og går i koma heter det kanskje, med så mye som skjer på dagen og våkentiden hennes. Hun sover nå, og kommer til å sove til 11.00 i morgen – kun avbrutt av poweramming der hun spiser 8 minutter i søvne og slokner i armene mine, eller fortsetter å sove ved siden av oss i storesengen. Jeg ELSKER samsoving! Og jeg tror hun liker det også, hun finner puppen selv, så jeg aner ikke hvor mange ganger hun spiser av meg i løpet av natten for jeg våkner bare hvis hun piper når jeg ruller over henne eller ramler ned på gulvet. Jeg bare kødda. (Hun piper om hun ikke får skikkelig sugetak på patten når jeg ikke har lagt den frem slik hun liker det…!) Idag er ny rekord, jeg har ikke hørt henne gråte siden igår klokka 15.35. (Da måtte jeg mate henne på ferja på vei hjem). Når hun vil ha oppmerksomhet bare babler hun liksom. Lager sånne søte lokkelyder. Herlig. Gleden med babycall er at jeg spretter opp og legger meg ved siden av henne når jeg hører hun grynter litt i senga, så hun tror sikkert jeg alltid ligger ved siden av henne når hun åpner øynene..Mens egentlig har jeg sittet å pumpet meg, sett på tv og blogget. Ah, småbarnslivet ass…

Neidu, her må jeg kaste meg rundt! Bleier fra torsdags lukter ikke godt på varmekabler, det sier jeg deg!

/Line Victoria out. (*dropper mikken i bakken og går fra skrivepulten*)

 

Helgen som gressenke…

Kampen igår så ut til å gå rette veien for Liverpool, og Maren og jeg fulgte med på den på nett. Pappan var på stadion, og jeg var veldig redd for at jeg jinxet “vinnerrekka” ved å kle henne i en av de veldig mange supporterdraktene sine. Hun har blitt fryktelig lang nå, og veier over 5 kilo allerede, en lang og sterk lita frøken.

Liverpool vant forøvrig 3-0!

Som “alenemamma” i fem dager har vi ikke hvilt på laurbærene. Legebesøk hos kjekke dr. Halvor og barseltreff på fredag. Playdate på lørdag og søndagen var jeg på en hyggelig trilletur med noen jeg vanligvis ikke spanderer søndagene med… Stine og Kjetil!

Stine kjenner dere sikkert igjen fra Farmen, og jeg må innrømme at jeg ikke fulgte med på akkurat den sesongen – men førr ei dame! Helt i min gate! Kjetil er spinningsinstruktøren min, og i tillegg Visit Grenland-general, vi hadde i oppgave å vise Stine (som holder på med et prosjekt kalt “Den moderne Askeladden”) hva Telemark kan by på, og min oppgave var å vise henne Sandøya. Riktignok en øy jeg rakk å bo i hele tre måneder, før jeg “måtte” bosette meg på fastlandet, men jeg tok oppgaven med glede for å kombinere de to tingene jeg liker best på søndager;  gale damer og fint vær. Stines blogg er her, forresten!

Jeg hadde jo selvsagt med meg Maren, og jeg må innrømme at det gjør meg litt stressa at jeg ikke vet helt hvordan det er med varme/kulde/trekk osv. På 17. mai hadde jeg kledd på henne for mye (heldigvis har jeg en bestevenninne som er ekspert på slikt!) og på trilleturen ble jeg plutselig redd for at jeg hadde for lite klær og tepper og dyner og poser. Men ja, som du skjønner så led hun ingen nød – for jeg prøver hver eneste dag å stole på meg selv så jeg gjør mitt aller beste for at hun skal være glad. Det er så skummelt! Jeg har jo ansvaret for henne og hun klarer jo ikke fortelle meg om hun fryser eller er for varm, så jeg må sjekke hele tiden og passe på. Tipset med å kjenne etter i nakken er selvsagt gull, men finnes det termometer å ha i vogna som kan gi meg en indikasjon..? Fortell meg gjerne om det! Jeg vet det høres litt spesielt ut kanskje, men jeg vil faktisk gjerne vite hvor varmt/kaldt det er i vogna så jeg vet det sikkert! og slipper å lure! Jeg har det på babycallen på soverommet, veldig greit å sjekke, hvertfall når vinduet står litt på gløtt slik det gjør nå..

BUW_KowAbYp

Jeg måtte få spinninginstruktøren til å trille for meg (og åpenbart snikreklamère, ser jeg…! 😉 ) og som dere også ser så MÅ jeg kjøpe et mørkere trekk til Buggaboo`en! Det er jo helt HVITT inni vogna, og ikke spesielt “sovevennlig”, så jeg måtte legge jakka over. (Ikke over åpningen selvsagt..!)Nedi vogna ligger hun trygt for trekken, hun har saueskinn å ligge på og ei dyne. Så ble det litt varmt da, så da la jeg henne i ergoselen min og tok teppet og jakka rundt når det var litt mye vind. Hun klaget ikke stort, så jeg vil tro jeg har gjort det riktig..! (?) Jeg MÅ gjøre slikt for å bli trygg på meg selv og det jeg gjør, må rett og slett utfordre meg selv litt. Og det ble en veldig hyggelig tur rundt på Sandøya med fine folk!

Da vi kom hjem var det tid for tidenes melkebonansa og kos, så vi har ligget å “pratet” i flere timer i senga mens hun har jobbet seg fra pupp til pupp. Herlig liv!

Jeg fikk et atrig spørsmål i kommentarfeltet forresten!

Jeg kunne tenkt meg å lese om denne tv-jobben. Hvordan holdt dere ut? (Holdt knapt ut selv- jeg jobba natt og hun jeg jobbet mest med ville se på dere HELE natta. Hadde du orket å se dette selv? Ironien her må jo være at jeg følger bloggen din i dag- og jeg digger’n) Hva fikk deg til å si ja til den jobben? Har du noen morsomme behind the scenes-historier?”

Jeg regner med at du sikter til Mess TV og Sonen som gikk på natta? Vel, jeg elsket å jobbe om natta. Da fikk jeg utløp for alt som var gøy, også kunne jeg bare sove bort dagen. Jeg hadde et høyt tempo, for de første årene var jeg mer på skjermen enn jeg var av skjermen til tider. Folk må jo ha blitt drittlei? Jeg vet faren min ble det.. Men jeg elsket det og kunne absolutt gjort det igjen om programmet fantes. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å se på det selv, forskjellen nå fra den gang er at man finner så mange alternativer enn det ene programmet som gikk på natten, så jeg hadde kanskje valgt det bort for noe Netflix eller noe jeg har tatt opp på dekoderen. (Reindyr-flytting minutt for minutt på NRK?!)

Programmet ble etterhvert godt betalt, og det er vel det eneste som “ødela” litt for meg. Jeg mistet litt begrep om verdien av penger, og kunne ikke skjønne hvorfor ikke alle på min alder (dengang 20-22 år) kunne reise til Thailand spontant, eller kjøpe dyre bursdagsgaver til folk man egentlig ikke kjente. Eller spandere på byen. Så det endte som regel opp med at det dryppet godt på de jeg var glad i 🙂 Sånn i ettertid angrer jeg på at jeg ikke sparte masse av pengene, og det var jo litt humor at jeg fikk kastet tikroninger etter meg (en melding kostet som regel 10 spenn i begynnelsen) når jeg var ute på byen. De færreste visste hvor godt betalte disse jobbene var, litt som med blogging. “-At du gidder!”, sa folk til meg. Og så tenkte jeg stille i mitt sinn at jeg gjerne tjente både 5 og 6 ganger mer enn de gjorde det i sin flotte jobb i klesbutikk som de hatet å gå til. Ja, motivasjonen var jo selvsagt gode lønninger og men ikke minst også at jeg fikk masse oppmerksomhet (både god og dårlig!) på TV. Rett skal være rett, jeg har aldri i mitt liv blitt sjikanert, mobbet og truet så mye som den gangen jeg var på natt-tv, men på en annen side så har jeg aldri fått boostet selvtillitten min så mye heller. For plutselig var det kult å være litt gæærn og si mye sprøtt og finne på masse spontant, jeg hadde jo gått hele ungdomstiden min og hørt “Line er søt hun, men hun er så jævla MYE til tider..” Nå fikk jeg positiv tilbakemelding på å være “MYE” og betalt godt for det i tillegg! 

Etterhvert ble jeg “dronningen av morgenquiz” som noen kalte meg. Hadde alle de type programmene der. Og det ble litt lavere lønn (fremdeles veldig høy da!) og litt mer glamourøst faktisk. Siden programmet jeg jobebt i for første gang stod oppført i programbladet bakerst i Se og Hør så ble det regnet for en gangs skyld et ekte program. Ikke bare pauseunderholdning, liksom..! Jeg måtte få hjelp av Pia Haraldsen til å kle meg, og tanken på å bli kjæreste med noen utenom tv og mediebransjen var veldig fjern for meg. Det var liksom livet og det fantes ingenting utenfor! Men det er rart å tenke på at jeg elsket dengangen det livet, jeg gledet meg vilt til å dra på jobb – det er det ikke mange som gjør! Jeg tror jeg hadde sykedager kun da moren min døde brått, men husker jeg satt å bevret etter å komme meg tilbake på skjermen så jeg kunne blomstre litt igjen.

Sånn i ettertid tror jeg nok jeg gav meg på rette tidspunkt. Jeg gikk vel rundt og håpet at det skulle bli mer tv-jobbing, men jeg satte ikke akkurat inn nådestøtet heller. Jeg var i grunn ganske ferdig.Istedet dro jeg et år på jordomreise, som føltes riktig den gangen. Nå tenker jeg egentlig bare at jeg kunne droppet hele det året på reise, for jeg hadde så innmari hjemlengsel at det var vondt i kroppen! 30 år gammel landet jeg på norsk jord, og jeg traff Torben på ferja over til Sandøya der jeg hadde fått meg hus. Resten er som dere vet historie, kjapt oppsummert: Møter Torben, blir forelsket, vi flytter sammen, kjøper båt, han frir, vi gifter oss, jeg blir smelt på tjukka og vi kjøper en diger villa på Eik-Asvall på Stathelle. BÆM, liksom! Voksenlivet! 🙂

Med litt sminke og stæsj kan jeg fremdeles hente frem litt glamaour fra klesskapet og sminkeskrinet når det trengs…!

Nå er det noen som våkner her i huset! 🙂 Hørs senere!

 

 

 

 

 

Hjemme alene.

Jeg er hjemme alene. Vel, ikke helt alene – jeg har jo en baby å sørge for. Men Torben er som tidligere nevnt i Liverpool og jeg er dronningen av hus nr.3 på Ekstrand Riviera.

Mens jeg sitter her etter en bedre middag fra en mikromat-leverandør jeg ikke kan si navnet på uten at det blir oppfattet som reklame, har akkurat tatt meg et deilig bad, og koser meg med et glass vørterøl så tenker jeg at livet er herlig. Huset flyter av gulpekluter i hvert eneste hjørne, men jeg kommer til å juge til Torben når han kommer hjem og si det har vært et komplett kaos her uten han. 

Det har det ikke foreløpig. 

Det var litt kaos da jeg tok med meg Maren til ei venninne og 3 småttinger på halvannet, DA plutselig jeg en unge som gråt litt. Jeg så at venninnene mine skjønte at jeg ikke visste hva som var galt, for helt seriøst – ungen griner så sjeldent at jeg ikke helt vet hva som skjer når hun faktisk gjør det. Viste seg at hun var overtrøtt og hadde litt magevondt (hun presset og var illrød i ansiktet) og etter noen minutter hørte jeg en kjempebraker i bleia hennes, så det var visst bare en fis som måtte ut av systemet gitt. Og nå har hun sovet i 3-4 timer, stakkars. (Ikke synd på ehnne, hun har det helt kanon på hjemmealene-fest med mamsen sin)

Jeg har så behagelige dager at jeg faktisk har dristet meg til å jobbe litt fremover. Jeg mener, hvorfor ikke? Jeg har en mann som er så mye hjemme som han er (ironisk at jeg skal si det en helg han faktisk er i Liverpool, men asså..) og ungen vår er såpass lett å håndtere at en time her og en time der, og vipps – så har man fått gjort litt effektiv jobbing. Det betyr at Torben må ta noen ekstra klesvasker og støvsuge et par ganger ekstra hver uke alene (som vanlig med andre ord), så jeg syns egentlig det var lurt av meg å gjøre noe gøyere enn husarbeid den timen per dag..!

Jeg har forøvrig som noen sikkert har oppdaget allerede, blitt en av partnerbloggerne til Nettavisen – hvilket jeg syns er utrolig spennende og ikke minst er det med en stor porsjon stolthet jeg har takket ja til å bli en del av. Det betyr ikke annet enn at jeg fortsetter å blogge som før, og jeg håper selvsagt du blir med meg videre selv om det er en liten logo på toppen og litt reklame å fordøye – men jeg har fått streng beskjed om at skribleriene mine ikke blir noe anderledes enn de er idag. Viktig å ikke sensurère meg, da blir det ikke noe moro.Å være en del av nettavisen gir meg enda mer motivasjon til å underholde med skriblerier. Er det forøvrig noe dere vil lese mer om? Noen spesifikke temaer jeg burde berøre med min ironiske, lite selvhøytidelige og selvutleverende penn?! Bare å si ifra!

I morgen blir det en tur til Sandøya for å kose meg med fine folk fra Visit Telemark, jeg har lovet å vise de rundt på øya jeg rakk å bo hele 3 måneder på før matrosen på ferja slepte meg til land igjen. 

Ha en kanonfin lørdag! 🙂

/Line Victoria, og hu er jaggu på instagram også!

Hvor ble det av siste rest av intimgrensene mine?

Dette med intimgrenser er fasinerende greier. Når kommer de? Hvorfor oppstår de? Og for min egen del, når forsvant de?

Der vår lille M ligger på stellebordet, har hun ingen begrep om intimsperrer. Å bli vasket dritt av som har smurt seg opp etter rygg og nakke, er den naturligste tingen for henne – for slikt kan hun ikke gjøre selv. På et tidspunkt kommer hun (forhåpentligvis!) til å ønske å tørke seg i ræva selv, før vi på et tidspunkt sent i livet må igjen overlate det til en omsorgsperson eller en i hvit uniform og varm stemme. (..og dårlig lønn, og ugunstige arbeidstider)

(Bildet ble tatt på utdrikningslaget mitt av Therese Hartveit, en av de gangene intimsperrene mine måtte legges til side. Ikke så vanskelig for meg i grunn!)

En gang i mellom der er man på et tidspunkt i livet også avhengig av å gi slipp på intimgrensene sine opp til flere ganger. Som ved en fødsel, der ca halvparten av oss kvinner blant annet må bli tørket i ræva etterpå. (Neinei, ikke for evig og alltid – men takker man kanskje nei eller ikke rekker sette klystèr, så er det helt vanlig å gi etter presset (bokstavelig talt) og man bajser på seg. True story asså.)

Jeg bajset riktignok ikke på meg, men det hadde uansett ikke gjort noen forskjell uansett.Jeg tisset på meg flere ganegr da, men det var nøye kalkulert fra min side skal dere vite.. Det var jo nydelig å være tilbake på babystadiet og få byttet bleia si i en alder av 34 år.. Og som dere husker av fødehistorien så slet jeg også med å holde klystèret inne den ene rien, og hadde det gått til helvette så kunne jeg nok ikke brydd meg mindre. Det kunne i grunn bare blitt littegranne værre enn den gangen i russetiden, for da var jeg jo faktisk alkoholpåvirket og det var min unnskyldning den gangen. Og folkens, det er veldig dårlig gjort at en av russereglene den gangen var at man ikke kunne vaske russedressen sin. Hvertfall når uhellet er ute så tidlig i russetiden…Og før noen av jentene på «Hore på Sporet»- russebilen plutselig drar kjensel på hvor denne historien endte – NEI, jeg var ikke jeg som dreit på den dyre parketten i bilen vår og tørket meg med en diger hotellpute etterpå som ble liggende igjen på åstedet. Eller var det kanskje det?!)

Intim-sperren min tror jeg forsvant ved en sjekk da vi trodde jeg lakk fostervann. Vanligvis når man går til tissedoktoren, så er man kanskje litt mer forberedt enn jeg var den gangen. Man klipper plenen før 17. mai, ikke sant? Den kjekke konfirmanten av en (nesten)overlege snakket om dåselura mi som om det var et avansert og teknisk duppedings som det skulle settes karakter på som i Tv2-hjelper deg-testene. «Her ligger? Her finner vi?og DER er den, ja?» Gudene skal vite hva det var han fant der inne som krevde et «-DER er det, ja». Kjære tissedoktorer, snakk aldri med store bokstaver når dere tar understells-godkjenningen på oss. Det hørtes ut som du leitet etter en nål i en tunell, liksom. Det er ikke så jævla store forhold der, kompis. Aight?! Dette besøket satte en alvorlg støkk i min personlige sperre for hva som er greit å flekke frem for fremmede, og intimsperren ble ytterlige utfordret av en finger i rompa rett etter fødselen. «-Kan du knipe rassen?» spurte han. Han sa forøvrig ikke rassen. Faktisk så tror jeg kanskje ikke han spurte heller, jeg tror jeg selv sa da jeg kjente julefingern der; «-Jeg kniper nå, kjenner du det?!» Og så ble rassen min friskmeldt og vi kunne gå videre i livet. Det med knipingen var pussige greier. Jeg kneip i en rytme, faktisk. Sånn taktfullt som trommene i Hans Majestets Kongens Garde/ avd. 3. gardekompani. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Og jeg tror kanskje rompeballene mine ble med på takten også. Og uansett hvor speiselt det høres ut at jeg forteller det, så føles det som den mest naturligste ting å oppleve. Har ikke du også fått en finger i rompa og knepet rundt den til en som kaller seg dr. Et-Eller-Annet, til rytmen i Gammel Jegermarsj kanskje? Da har du aldri vært på et utested som heter Tordenskiold i Langesund.

Jeg tror dog at andres intimsperrer har blitt utfordret etterhvert som jeg har blitt hardcore ammemamma. For i 17.mai kjolen som hadde høy hals og knepping BAK ble det litt i overkant mye fødekropp eksponert når jeg satt med hele overdelen av den korte kjolen på magen og kjolen sklidd opp når jeg ammet. Jeg satt i prinsippet i trusa i sofaen deres på 17.mai. Tilogmed min tøffe og moderne svigerfar hadde vanskeligheter ned å feste blikket noe sted mens jeg snakket om dagligdagse ting jeg har opplevd den siste tiden. Hvilket ikke er spesielt spennende. Plutselig ble hortensiaen til svigermor i vinduet veeeelig interessant å hvile blikket på mens jeg satt så godt som naken i skinnsofaen hans. i halvannen time gav han den hortensiaen i vinduet dype blikk. Stakkars mann, og stakkars familien min som jeg utsetter dette for i tide og utide. 

Husby-slekta (min familie) har riktignok sett mer enn de orker av kroppen min gjennom tidene. Jeg gikk som oftest naken i gata hjemme på Stathelle. Helt til jeg nådde en viss alder og pappa måtte be meg kle på meg, fordi folk reagerte. “-Nudisten i treogsøtti”, kalte de meg.

Og da jeg fikk de hersens silikonpuppene, ja da løftet jeg opp og viste hele familien ved middagsbordet hva månedslønna mi hadde gått til den måneden. De var ikke imponerte. I ettertid skjønner jeg hvorfor, for det var en av de dårlige investeringene jeg har gjort, de puppene og den JÆVLA RENAULT MEGANE`N!!!!!!!! Bilen solgte jeg med kjempe tap, og jeg har ikke tjent ei krone på puppene mine sålangt heller. 

Nuvel, på tide å pakke ned unge og hjelpepuppen – mor skal pynte seg litt for en date med Dr. Halvor for deretter å møte forhåpentligvis like frittalende mammaer i barselgruppa mi. Jeg er alene hjemme i 5 dager nå – supportermannen har dratt til Liverpool, så jeg og Maren skal ha hjemme alene-fest heeele helgen! Greit å kjenne litt på gressenke-livet også. 

 

17.-mai i bilder. Aldri følt meg flottere.

Ah, 17.mai. Alle selfiedronningers dag, og facebook flommer over av bunadskledde og pene mennesker. 

Jeg fikk dessverre ikke tatt noen delbare bilder av alle de flotte folka jeg var med denne dagen. Men antrekket mitt så sånn ca slik ut / Dagens oufit:

Du ser den prikkete kjolen der et sted. Kjempeflotte greier. Du kan kjøpe den her.  😉 Legg merke til at det også er kort vei til slobrocken som ligger knørva i sofaen. Og nei, jeg har ikke for vane å ha solbriller på inne. Det bare ble slik når jeg sovnet i denne stillingen. Kiropraktoren min ELSKER meg!

Men seriøst. Bunaden kom ikke på i år, noen har sittet i skapet og sydd den INN det siste året, så jeg slenger heller med et bildet av hvor fin jeg egentlig er i bunaden min når jeg har hatt tid til å forberede meg.

Håper dere har hatt en flott dag!