Ukens kommentar! :-)

I kommentarfeltet er det ofte mye informasjon å hente etter at jeg har publisèrt innlegg – og jøsses så mange flotte og gode forslag fra dere der ute! 

En kommentar har jeg selvsagt bitt meg fast i, ikke fordi den var så kjempelang (!) men også fordi den inneholdt mye viktig informasjon som jeg i mitt innlegg ikke brukte så mye tid på. Det gjelder grunnene til at man velger å amme fremfor å gi morsmelkerstatning på flaske, og jeg trodde kanskje at det var åpenbart for mange og at jeg derfor ikke skrev så mye om det. Men folkeopplysning er viktig, og jeg syns Hege Kristin har et utrolig viktig poeng jeg dessverre ikke var flink til å få frem mellom linjene.

“Veldig bra innlegg! Jeg må bare pirke litt på én kommentar; det er jo virkelig ikke hipp om happ om spebarn får morsmelk eller erstatning. Erstatning er fantastisk bra – om man av ulike grunner må gi opp amming. Det er supert at det finnes noe som er godt nok til at babyer som ikke kan få mm vokser og trives. Men det vil aldri bli like bra for et menneskebarn å få kumelk. Det er ganske selvsagt, og godt underbygget av forskning. “

Jeg mente ikke å skrive “hipp som happ” hva ungen får, jeg ville bare passe på så jeg ikke tråkket noen på tærne i forhold til ammimg og erstatning/flasking. Det var absolutt ikke meningen å likestille disse to, for vi VET at morsmelk alltid vil være best for barnet, men det er viktig å påpeke at erstatning er en veldig god nummer to hvis man ikke får til ammingen eller vil amme. Jeg er pro amming, men ikke ammenazi – da jeg tror at de fleste har veloverdreide grunner til hvorfor de velger som de gjør 🙂

“Jeg reagerer også litt på kommentaren om ammepress. Ja, selvsagt er det et slags press og det bør det være! Man bør vel prøve å gi barnet sitt mm om man klarer? Det er jo f.eks et ganske stort press om å føde vaginalt i stedet for ks også, fordi det er best. Ks skal være for de tilfellene der fødsel ikke går/blir for belastende. Samme med mme, tenker jeg. Nå finnes det jo kvinner som lar være å amme fordi det er stress, tidkrevende, “vil ha kroppen tilbake” osv. Og det er kanskje fordi vi i frykt for å tråkke på ømme tær messer i vei om at mm og mme er akkurat det samme…?”

Jepp, my point exactly det med å tråkke på ømme tær. Jeg var livredd for å skrive innlegget fordi jeg ikke ville oppfattes som en som tvang på noen amming, og det er mange triste mødre der ute som aldri fikk til ammingen som måtte gå over på erstatning som syns det er et sårt tema. De som velger bort amming på grunn av at de vil “ha kroppen tilbake” burde egentlig tatt en titt i speilet og kikket nøyere både på strekkmerker, ei sår dåselure og arr etter keisersnitt – for jeg tenker at det ikke er selve ammingen som setter kroppen i unntakstilstand..! Mine strekkmerker, sting, hemoride og ekstra kilo kom ikke av ammingen, for å si det sånn! 

Jeg for min del vet også at amming forbrenner 5-600 kalorier per dag (for mange mer!) og det tilsvarer en løpetur om dagen! Ellers av fordeler utenom det åpenbare at det er best for barnet, er at det er uhyre lett å slenge frem puppen i tide og utide. Jeg har ammet i bilen på en parkeringsplass, på det lokale kjøpesenteret, i konfirmasjon rundt bordet under talene og mens jeg sover. Den siste er gull verdt! Jeg må ikke opp og gjøre klart flasker og slikt, jeg bare justerer dietaket til Maren og sover videre mens hun slurper i seg når vi begge sover. Når flaskefolket sier at det er fordeler når mor skal avgårde – ja, da har jeg også flaske tilgjengelig. Hun tar flaske også, og da med morsmelk. Men kosen er viktig også, jeg må innrømme at jeg syns det er himla digg å være et vandrende matfat, trøst, nærhet og med alt dette i 2 stk herja brød..!

“Når det er sagt, mener jeg selvsagt ikke at kvinner skal oppleve press om man har prøvd og f.eks har store smerter e.l. Men å mene seg utsatt for press fordi om helsepersonell eller andre forteller hva som er best for barnet, det er for hårsårt. Selv har jeg opplevd et enormt press på å gi mme i tillegg til mm, og kjenner meg overhode ikke igjen i det ammepresset du nevner. Jeg skulle ønske alle kunne fått bedre hjelp og oppfølging tidlig etter fødsel. Overbevist om at mange flere babyer kunne fått gleden av å die da! All ære til ammehjelpen for den jobben de gjør. Helsestasjonenen rundt omkring i landet; not so much. “

Jeg hadde (heldigvis) et sykehus som var veldig pro amming, og jeg skal innrømme at selv om jeg er glad de presset på. Jeg var i utgangspunktet innstilt på at jeg ikke fikk ammet, men jaggu fikk vi det til! Jeg ville jo veldig gjerne amme også, grunnet de egenskapene morsmelk har kontra erstatning, og de øvrig nevnte fordelene som er viktig for meg.

Jeg er heldigvis velsignet ikke bare med stahet, men også en helsesøster og lege som er veldig “inn” i dette – og har mange gode forslag som passer meg. Og jeg vet at flaskebarn-foreldre også er fornøyde med den samme helsesøsteren og legen, så ingen av de er amme/flaske-nazier som fronter det egne meninger, men kommer med gode råd i den situasjonen mor er i og hva hun velger å gjøre. Jeg syns det er flott at de ser behovene til enkeltsakene, uansett hva man som mor velger å gjøre. Og det er såå viktig for meg og mange andre å ha støtte i helsevesenet! Det var hun som anbefalte hjelpebrystet til meg, fordi hun visste hvor viktig det var for meg å komme igang med ammingen, forøvrig. 🙂

“Og a propos press; om du velger å amme lengre enn seks mnd om natten, og lengre enn ett år generelt, da kan du belage deg på press da! Jeg har måtte kjempe for å få amme barnet mitt etter denne alderen, mot helsesøster, familie og samfunnet generelt. Tusen takk for at du fremmer og normaliserer amming! Det er helt uvurderlig at kvinner i din posisjon gjør det! 😙”

Jeg syns det er veldig trist at man opplever press om å ikke amme. Først opplever mange spørsmål om hvorfor de ikke ammer, for deretter å på den andre siden bli møtt med spørsmål om hvorfor man ammer. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å amme, men jeg tipper innenfor det normale i forhold til barnets alder. At noen utenfor kommer med “velmenende” råd om å slutte å amme syns jeg er direkte pinlig. Og ikke minst trist. Den avgjørelsen overlater jeg til mammaen. Men jeg må innrømme at jeg syns det er litt rart når man en viss alder tar puppen selv, eller ber om den selv av mor, men jeg vil aldri fortelle noen at det er feil heller. Jeg liker å innbille meg at mor vet best for sitt barn. 

Hege Kristin, tusen takk for et veldig godt innspill i bloggen min. Det er slike som deg som veier opp for alle nettroll som finnes der ute (dog er jeg svært velsignet med å slippe å moderere noen som helst…)  Jeg er både stolt og glad for å ha lesere som deg, som påpeker mange av de tingene jeg trodde jeg hadde skrevet mellom linjene, men det er kjempeviktig som du sier at OM man ønsker og kan amme, så er det definitivt det beste for barnet – uten tvil! Har man utfordringer som hindrer dette (nei, kroppen forfaller ikke av amming) så står man fritt til å velge løsning nr. 2. Jeg også – hvem vet, kanskje det havner NAN på flaske i nær fremtid, men jeg skylder meg selv og arvingen min å gjøre et iherdig forsøk i hvertfall! 

🙂

 

 

 

Min lille handicap-pupp! OBS: Brystvortealarm for de sensitive.

Åj, jeg var ikke klar over at jeg kom til å få et raus av spørsmål på bonus-puppen min som jeg la ut bilde av på instagrammen min?! Det kan virke som veldig mange ikke visste om dette hjelpemiddelet, og det er jo fryktelig synd – for det er virkelig et flott verktøy! Det er synd det ikke er snakket så mye om, for jeg hadde aldri hørt om det før jeg kom over Ammehjelpens hjemmesider 🙂

Handicap-puppen som jeg og min barselvenninne kaller det, er ikke så sexy som det kan høres ut som. Men uendelig fiffig og et flott hjelpemiddel!

Jeg har godt trøkk og godt med melk på natten, morgenen, formiddagen og litt ut på ettermiddagen. Jeg tror (uten å være sikker) det er en kombinasjon av dårlig trykk i puppene senere på ettermiddagen og kvelden, det er mye vanskeligere å få i Maren mat for å bygge seg opp til en lang natts søvn (ca 2 x 5 timer – noenganger en bonus-nap fra 09 til 11.30 også) så for å slippe se henne slite med å få ut melka så har jeg et hjelpebryst! Jeg har, slik jeg har forstått det på de som kan det, hatt nok melk og produksjon til måltider da hun var noen uker – men nå som måltidene blir større har jeg ennå ikke klart å holde tritt med produksjonen. Dette er forøvrig viktig å tenke på; kroppen skal tilpasse seg etterspørsel, så bytter du et tomt måltid med erstatning på flaske, så vil ikke kroppen eller puppen forstå at den egentlig trenger å lage mer for å dekke etterspørselen. Hvis ingen spør etter varen i butikken er det heller ingen som bestiller den inn for å selge deg den! Derfor hjelpebryst fremfor flaske for min del. 

Det fungerer veldig enkelt..! En flaske med pumpet morsmelk – og du kan selvsagt bruke erstatning også, men jeg pumper meg såpass mye for å få opp produksjonen (og holde den oppe!)  at jeg har endel melk på flaske fra tidligere på dagen oppi en flaske, med to bittesmå slanger til hver pupp som da liksom er en ekstra sprut fra puppen. Om jeg hever flasken renner det enklere, men ellers må hun faktisk suge på brystet med riktig dietak for å få ut melka. 


 (På bildet over har Maren sovnet, så dietaket synes å ikke være helt optimalt…! Men det er vanskelig å ta bilde når hun er våken, da jeg prøver å unngå å fikle med mobilen når hun først er våken og vil ha oppmerksomhet!)
 

Bonuspuppens slanger er så små og mye at hun ikke merker de i munnen – men pass på så de ikke er for lange. Jeg fester den så den går i ett med brystvorta, og setter en teip slik du ser på bildet. Her må du nok prøve deg frem for hva som funker best 🙂 Jeg tar den av og steriliserer etter hver gang, slik du også skal gjøre med flasker. 

Maren dier som vanlig, og jeg får den stimulansen av brystene jeg trenger for å opprettholde produksjonen – og selvsagt får jeg kosen det er å ha henne på puppen. Jeg kan knipe på slangen med neglen for å la henne die av kun puppen også, og veksler på dette slik at flommen ikke er konstant. Da blir hun lat, hun må jobbe litt 😉

Man kunne selvsagt veldig gjerne brukt flaske i disse tillfellene, og det har jeg prøvd med stor suksess. Det går som sagt helt fint, men det er egentlig pappa Torbens oppgave å gi flaske når jeg ikke er tilgjengelig. Flasken er jo også med på at puppen blir erstattet, og da får jeg ikke den stimulansen jeg behøver ved at et måltid fra puppen blir «hoppet over», så da er hjelpebrystet helt genialt. 

Hjelpebrystet kan også brukes av adoptivforeldre som tidligere har hatt melk og som ønsker å amme. Det kan få opp produksjonen i dine egne bryster og du kan pensjonere hjelpebrystet etterhvert hvis du er heldig. Her er det kanskje greit å informere om at adoptivbarnet bør være under en viss alder, det vil være litt spesielt adoptere en 8-åring og kreve at han ammer. Men hey, det skal selvsagt være ditt valg! 😉

Jeg har også vurdert om det er mulig å la Torben gjøre dette, men han har ikke villet prøve. Det er helt i orden, haha – jeg var bare nyskjerrig på om det faktisk funket! Jeg tror kanskje nippelen hans er for liten, men det får vi dessverre aldri vite…

Det er fryktelig enkelt, faktisk syns jeg det er enklere enn med flaske. Med flaske renner melka veldig fort og jeg ser at hun blir litt bortskjemt med at hun ikke suger riktig, slik hun skal på puppen. Dette var jo nytt for meg da jeg ble mor, jeg trodde virkelig barnet kun hadde nippelen i munnen og suttet som man sutter på en.. ja, kjærlighet på pinne. Men nei, et riktig dietak har et voldsomt vakum og hun har veldig mye av puppen i munnen når de har riktig dietak. Faktisk sammenligner folk flaske og pupp med å «drikke fra sugerør kontra å spise en hamburger». Jeg bruker hamburgergrepet når hun skal die, lager puppen flat for å få et godt tak. Underleppa skal være vrengt utover og du skal se at hun «suger» med bevegelse under øret, og ikke «hull» i kinnene. Dette kan du lese masse om på ammehjelpen, en flott side for oss mammaer som gjerne vil amme barnet. Der finner du også info om du ønsker å delamme også 🙂

Det er et voldsomt ammepress der ute. Det skal jeg innrømme. Det viktigste er at du bestemmer selv, uten påvirkning fra verken meg eller alle ammenaziene der ute. Jeg for min del dømmer ingen – og er helt overbevist om at det er hipp som happ hva du som mamma velger. Du vet absolutt best selv. Men for min del handler amming veldig mye om kos og de fine tingene, og det kan man veldig fint få til med både flaske og morsmelk erstatning. Det handler jo i bunn og grunn om at ungen blir mett, ikke sant?! Men hvis jeg skal klare å produsere nok melk selv og ha godt trykk i puppen gjennom hele dagen/kvelden for å forhåpentligvis gå tilbake til å slenge frem puppen i tide og utide, så har jeg valgt å teste handicap-puppen med kjempe gode resultater! Jeg tror nok at det er litt for min egen del jeg legger mye energi i dette med å få til ammingen også, for det betyr mer for meg enn for Maren – haha! Maren er happy uansett hun, så lenge hun får mat og kos! Mamma blir happy når puppene er friskmeldt og kan være matfat noen måneder til. 🙂

For dere som ønsker å amme men ikke har melk også, så kan dette være en fin måte å fremdeles amme uten melk..? (Da med erstatning i flaska..!)

Hjelpebryst kan du få mange steder, men jeg anbefaler deg å bestille fra ammehjelpen sine sider. på Ammebutikken. Der finner du også flotte videoer av hvordan det fungerer, men også hvordan du kan lage det selv! (For de som har en ernæringssonde eller sugekateter tilgjengelig?!) Dette er ikke et sponset innlegg – jeg får ingenting for å tipse dere om det, annet enn kanskje flere happy ammende mødre der ute..?!

Jeg vil også få påpeke at jeg får medisinsk oppfølging i form av reseptbelagte midler. Snakk med legen din om du trenger litt mer enn bare et blogginnlegg fra en ammefru som hjelp med ammingen om du trenger det! Og nei, det er ikke bevist at det er silikonpuppene som har ødelagt for meg. Jeg liker i hvertfall å trøste meg med at det ikke er det.

Fyr gjerne løs om du har spørsmål – men jeg kan ikke hjelpe deg med de medisinske omstendighetene, det må du ta med lege eller helsesøster evt jordmor. Håper du kanskje har nytte av dette, og håper også jeg får høre om du har erfaringer omkring det du også – jeg er fremdeles nybegynner!

Hilsen den puppefikserte supporterfrua!

Småbarnsforeldre har såå god tid til alt!

…som for eksempel øyesminke – det bruker vi lang tid på. Veldig lang tid. Så lang tid at den rakk å forsvinne fra da jeg la øyensminken for seks og en halv uke siden..

Tobarnsmor vs etbarnsmor.

(Jeg MÅ få meg samme kamera som Fotballfrue)

Mens jeg sminket meg, så pumpet jeg meg også, jeg er sykt dreven på multitasking:

…og Maren bare:

-“Damn, er det til meg?!!”

…og jeg bare:

“-Ja, for mamma gir deg endel av melka di på kvelden i et sånt handicap-bryst for mammaer som ikke har så mye trøkk i pattene på kvelden!”

 

God lørdag da!

Takk Torben, og alle andre menn som holder ut med oss.

Kjære Torben. Mannen min. Og alle andre menn som holder ut med oss kvinner.

Jeg vet at jeg har forandret meg veldig den tiden vi har vært et tospann.

Ikke nødvendigvis så mye i humøret og personligheten, men i pakningen jeg ble levert i på ferja da jeg forelsket meg i deg for andre gang i livet.

Første gang du klinte med meg så jeg slik ut:

Og du så slik ut:

…Men du ville ikke være sammen med meg, og ingen av mine venninner trodde jeg hadde klina med deg – så det ble aldri oss den gangen.

Noen år senere trodde du jeg så slik ut som på profilbildet mitt på facebook:

Men da du våknet dagen derpå innså du kanskje at det ikke var helt tillfellet. At bildet kanskje løy en smule.

Men det gjorde ikke noe, for jeg skrev til deg dagen etter at jeg var helt sikker på hvordan fremtiden kom til å bli. Det hadde JEG bestemt!

Også fridde du til meg da, for det måtte du jo:

Du måtte bare amputere en liten del av deg i forbindelse med utdrikningslaget ditt i Liverpool først:

…og selv om jeg ble helt bridzilla under planleggingen, så holdt du ut med meg:

…for på bryllupsdagen så jeg slik ut:

Og livet som nygift må ha behandlet deg godt for i begynnelsen av bryllupsreisen så jeg jo slik ut:

…men dessverre – i løpet av bryllupsreisen fant jeg tilbake til mine komfortable klær:

…og fra og med bryllupsnatta droppet vi beskyttelse i senga:


 

…og det endte jo, som du vet, i dette:

..og du mente den så ut som en kylling der inne…

Og kyllinger tar jo plass, så måtte vi kjøpe stort og fint hus til kyllingen, et hus på nesten 300 kvm på Stathelle selv om du ville ha postnummer 3970 Langesund:

Og en ny epoke med mer komfortable klær kom:

..og selv om dette var det alle instagram-vennene mine fikk se:

…var sannheten en helt annen, for dette var det DU fikk se hjemme:

 

Og du prøvde alt du kunne å holde humøret mitt oppe:

Men jeg var full av hormoner og hatet deg litt sporadisk, som blant annet når du bad meg kaste den gamle geita i flyttelasset:

Eller når DU klagde på vondter i ryggen når jeg var høygravid.

Vi så også ganske lite til hverandre den tiden:

..Men så kom dagen da Maren skulle komme med storken:

Og jeg ble et jævla monster, som du kalte meg.

Men det gjorde ikke noe, for det som kom ut av meg var denne fine snuppa:

…og fire dager etter var jeg tilbake i komfortable klær igjen, men med en babycall rundt halsen:

Og selv med en mammaledig kone må du selv ta klesvasken din sjæl:

Vær så snill, fortsett å elske meg til tross for at jeg jeg har mange forskjellige kropper, fasonger og personligheter i løpet av de 4 første årene vi har vært et tospann.

For jeg elsker deg!

PS: Slenger med et bilde jeg håper du kan se på når du angrer litt på alt dette jeg har pint deg igjennom:

Gud så gøy vi har det sammen, Torben! <3

Apropos instagram – du finner fakefrue her! 😉

 

 

6 ukers barsel over – nå: Heltidsmamma og melkeku resten av 2017.

God morgen, dere skjønne mennesker!

6 uker har gått siden Maren kom til verden, og den berømte barseltiden er over. Nå går jeg inn i et hav av uker som heter mammapermisjon. Frem til 2018 skal jeg bare være matfat, en trygg favn og en kropp der en liten pode kan finne alt hun trenger for å bygge på grunnmuren i sitt fremtidige liv. 

Ok. Nok romlemantisk babyprat på meg. Det er ammetåka som snakker.

Barsel er fra gammelt av de ukene mor skal få slippe å forholde seg til noe som helst og bare «komme tilbake». Fra gammelt av skulle mor gjøre minst mulig denne tiden og få hjelp til alt. I senere tid var disse ukene til for at poden skulle få best mulig starthjelp og rutiner, for at mor ofte skulle tilbake på jobb. (Min mor var tilbake i jobb etter kort tid, min far satt hjemme og flasket meg med pumpet melk. Foreldrene mine var jaggu av det moderne slaget på tidlig 80-tallet!) I nyere tid (nå) tror jeg barsel handler mest om å finne sin stil på hvordan man løser utfordringer med å få et nytt liv i heimen.  

På sykehuset var vi i 3 døgn etter fødselen. Helt normalt det! Man kan i prinsippet dra hjem når man vil hvis alt ligger til rette for det, men jeg følte en veldig trygghet i å være på barsel på sykehuset Telemark. Flinke jordmødre, barnepleiere og barneleger samt fysioterapauter, prester og en herlig kantinedame/psykolog var tilgjengelige døgnet rundt. Også måtte jeg jo bruke litt tid på å rette opp inntrykket etter alt det stygge jeg hadde kalt de da det stod på som værst. Svar på de dumme spørsmålene fikk vi også, og opplæring jeg ikke trodde jeg måtte ha, men som jeg er evig takknemmelig for idag. Første bleia var et SJOKK! 

Jeg skal ikke juge og si at de tre dagene etter fødsel var fantastiske. Jeg skal være ærlig der. Jeg var såvidt innom det når jeg nevnte på det i fødselshistorien, at den rosenrøde ekstreme kjærlighetsopplevelsen idèt Maren kom ut, uteble litt på en måte. Jeg fattet liksom ikke at noe(n) som gjorde meg så vondt i dåselura var noe jeg plutselig skulle elske sånn helt uten videre! Jeg visste jo heller ikke hvem hun var eller hva jeg kunne forvente meg, så jeg ble liksom bare liggende med henne på brystet og lure på hvordan i HELVETTE en så stor og lang unge fikk plass inni magen min bare minutter tidligere. Også husker jeg at jeg lurte på om det var farlig for henne at hun hadde så vidåpne øyne. Jeg tenkte kanskje også litt at hun var sykt pen, og lurte på hvem hun hadde DET fra. 

Jeg tror nok at jeg hadde skrudd forventningene sånn skyhøyt i forhold til det at hun kom til verden, enn hva det egentlig ble. Hun ble jo født akkurat idèt jeg bannet som aller værst, så den umiddelbare kjærleiken kan jeg vel med hånden på hjertet i ettertid si at jeg ikke helt forstod hva folk snakket om.. Jeg tror det ville vært anderledes hvis jeg hadde barn fra før av og visste hvor raskt man elsket et lite vesen jeg (vi!) har produsert helt selv, men jeg hadde absolutt ingen referanser på det punktet. 

Jeg har gjennom hele graviditeten sagt at mitt eneste referansepunkt er marsvina våre. Jeg er fryktelig glad i de dottene der, og de gir meg sååå mye. Så jeg sa hele tiden at hvis det kan relateres til det jeg føler for marsvina mine, ja da gleder jeg meg til å få barn. Nå er det snudd litt opp ned, nå gråter jeg når jeg leser eller ser barn som har det vondt eller som ikke har fått foreldre som er glade nok i de til å ta vare på de. Marvina lever i beste velgående de asså, men har nok kommet i andre rekke den siste tiden. 

Noen som vil adoptere to stk glade marsvin, forresten? 

Igår trodde jeg fasen jeg hadde jinxa den «sovebaby, gråter aldri»-skrytinga mi. Jeg ble helt nærvøs jeg, har jo aldri hørt henne gråte før! Joda, sutring når hun er sulten, men ikke et vræl i tide og utide! Viste seg at det var litt magevondt som følge av litt lite melk i puppene til mor, så hun ble rett og slett oversulten og enda mer sulten av å ligge på puppen. Hadde heldigvis pumpet litt på morgenen, så en svær flaske gikk ned på høykant og hun sov natten igjennom. Gosj, jeg hadde ikke jinxet det alikevel!

Takk for alle støtteeerklæringene om at jeg ammer ofte forresten! Jeg ammer mye/ofte på kvelden, rett og slett fordi hun spiser seg opp og -derfor- sover natten igjennom. Det er helt normalt! Og jeg ofrer ikke ledig stund på ettermiddagen for en våkennatt ass! (Våkennatt, det har vi ikke hatt siden vi lå på sykehuset da hun ble født) Så ja – jeg kommer selvsagt til å fortsette å amme akkurat når hun vil!

Jeg må innrømme at et lite luksusproblem er at hun begynner å bli tung! Å bære en våken baby går greit, men når hun er i sin dype skjønnhetssøvn når jeg skal legge henne i senga si på soverommet – ja da kan du tenke deg at slaktet er ganske tungt?! Så jeg peser meg gjennom stuer, ganger og bad – føler jeg går milevis, med et kadaver av en kalv i armene. Og så snorker hun. HØYT. Jeg digger det!  

Jeg tenkte faktisk jeg hadde litt lyst til å lage en vlogg (video) med en forklaring på hvordan jeg følte meg på barselklinikken rett etter fødselen. Det er så vanskelig å skrive ned hvordan det var, for det er mange underligheter som kreves en viss gestikulering og innlevelse, føler jeg. (Og nei, jeg lover at det ikke skal ta like lang tid som det tok å fortelle en vits til dere?)

Så gøy å se det gamle huset vårt igjen! Og dette var jo også før forlovelse, bryllup, huskjøp og baby – skal si tider forandre seg..!

En veldig ærlig oppfordring.

Puppene mine.

Mine fine, store pupper som dukket opp over natten da jeg var 13 år og full av humørsvingninger og hormoner. De ble større og større, og fikk masse fokus fra like hormonelle gutter i tenårene. Puppene som gjorde at også -jeg- ble bittelitt poppis i ungdomstiden. Bittelitt. Gikk fort over dog.

De endret størrelse da jeg gikk opp i vekt og de endret seg enda mer da jeg sulteslanket meg i begynnelsen av 20-årene. Det ble lefser. Tomme sokker. Pekte nedover. Tyngdekraften tvang meg til å aldri kunne kunne være fortrolig med å gå uten bh. Den gangen var det min største sorg at puppene på en så sulteslanket kropp ikke stod i stil til alt «arbeidet» jeg hadde gjort med resten av kroppen ved å gå ned i vekt. Puppene struttet ikke naturlig lenger, og jeg hadde dessverre penger nok på kontoen til å kjøpe meg en quick fix. Kjøpe meg litt stolthet. Kjøpe meg en justering. Kjøpe meg noe som bare gav ytterligere næring til et forvridd selvbilde.

Så jeg gjorde det jeg antageligvis kommer til å bruke resten av livet mitt på å angre på. Jeg var så dum at jeg la inn silikon i de fremdeles store, men relativt tomme og nedadpekende puppene mine. De ble riktignok kjempe fine etter operasjonen. Og de var dyre. Og apropos dyre, det ble en dyrekjøpt erfaring, viste det seg i senere tid. De kom til å kanskje koste meg mer enn bare pengene. De var bare flotte i noen få år. For når jeg kom på bedre tanker hva gjelder kosthold, så kom også de tapte kiloene tilbake på kroppen. Da endret puppene endret seg også. Igjen. Fra store til enorme. Tunge. Passet egentlig veldig dårlig til resten av kroppen, for nå tok puppene mye mer fokus enn jeg noengang kunne sett for meg. Ingen visste egentlig at det var silikon i de. Jeg hadde jo alltid hatt store pupper. Og nå enda større. Ikke sånne falske struttepupper som glamourmodellene hadde, for den evinnelige tyngdekrafta tvang dem i feil retning. Normal retning får man vel si. Ingen bh`er, bikinier eller klær var pent på kroppen med de tunge puppene. Jeg arvet farmors gamle bh`er, for de hadde brede stropper og god støtte. Og ja, de SÅ ut som noe besteforeldre kjøper til seg selv. Hudfarget. Komfortable. Ikke spesielt sexye. 

En dag for få år siden oppdager jeg en kul i høyre bryst. Ikke en kul som var i forbindelse med silikonen. En litt knudrete fy-sak som tok fra meg nattesøvnen. Jeg lovet på tro å ære at jeg nå skulle prøve ta vare på kroppen min, mens jeg googlet brystkreft og så bilder av kvinner som har måttet fjerne brystene fra kroppen sin. Helsevesenet konkluderte noen uker senere at kulen ikke var ondartet. Puppene mine fikk en ny sjans, følte jeg. Jeg ble plutselig stolt igjen av mine digre sekker av noen kladdeiser der under genseren og farmors gamle BH. 

Så forandrer kroppen seg vektmessig for andre gang i løpet av livet i starten av 30-årene. Jeg begynner på Livea og får smaken på trening. Jeg går masse ned i vekt den på den sunne måten! Puppene har nå fått kjørt seg skikkelig igjen og peker ikke oppover med mindre jeg står på huet. 

Brudekjolen var nydelig, jeg stappet puppene nedi og hadde en kledelig overdel over. Når jeg trente var puppene i veien. Og ingen treningstøy-sett selges med størrelse 38 i underdel og 44 i overdel. Ikke undertøy heller. Eller bikinier. Jeg var ikke lenger rak i ryggen, jeg var krokøyd som følge av tunge bryster. To, noenganger tre, trange treningstopper måtte hjelpe meg å holde stellet på plass. Løping? Nei, da fikk jeg to store blåveis. 

Så ble kroppen gravid da. For tredje gang i livet skal kroppen igjen endre fasong. Og nå skulle puppene få sin viktigste hovedrolle i musikalen “Livet”. Det skulle bli matfat. Kan man amme med silikon? Har jeg ødelagt muligheten til å kunne gi mitt eget barn mat? Har min idiotiske og ekstreme selvopptatthet i 20-årene ødelagt for meg?

Puppene vokste i takt med resten av kroppen under graviditeten. Jeg googlet, søkte og sendte meldinger til venninner med silikon som hadde fått barn. «Kan man amme med silikon?» Noen svar var nedslående. Melkeganger var kuttet av, andre slet med lagringskapasiteten. Noen slet med å komme igang med selve ammingen og gav opp etetrhvert. Andre gikk rett på morsmelkerstatnng og flaske for å skåne seg selv trøbbelet. Andre klarte seg helt fint og merket ikke noe forskjell.

Jeg var (er!) aldri redd for at selve ammingen skal ødelegge puppene mine. Jeg er nok stygt redd min egen egoisme i 20-årene har ødelagt de allerede. At jeg kunne være så dum at jeg betalte i dyre dommer for å ødelegge og legge meg under skalpell og tukle med naturen. Jeg latet som jeg ikke brydde meg om jeg fikk ammet eller ikke. Jeg lata som jeg syns det var helt greit å få flaskebarn som fikk morsmelkestratning når de som visste spurte. Ikke noe galt med de som flasker opp barna sine, så definitivt ikke – kan man ikke, eller vil man ikke amme, så er det en avgjørelse som er opp til mammaen selv. Men her var ikke spørsmålet om jeg ville amme, for det ville jeg – men jeg var så redd for at jeg hadde latt forfengeligheten min råde så sterkt at jeg hadde ødelagt noe fint jeg kunne bidra med for barnet mitt! Den ene jævla tingen jeg visste jeg egentlig burde kunne klare med glans, den absolutte høydaren og hovedoppgaven til puppene mine – den eneste grunnen til at vi kvinner i det hele tatt har fått utdelt bryster – kunne de levere til forventningene etter alt jeg har pint de igjennom?!

Et par uker før fødselen oppdager jeg plutselig?. RÅMELK! DET KOMMER RÅMELK UT AV PUPPENE MINE!!» (Det er gult, og som regel bare noen få dråper) Jeg gråt. Å herregud som jeg gråt der jeg satt i badekaret og klemte ut noen dråper råmelk. De fine, store, ødelagte, sprengte,hengete, biopsi-poka puppene mine har taklet mange års rovdrift. Men de viser antydning til å fungere ennå! De LEVERER!

Resten er som dere har lest, historie. Jeg har melk og ammer som normalt. Det tok tre dager etter fødsel før produksjonen min kom igang. Tre fryktelig lange dager med intensiv amming, klemming, pumping, melking og tårer og barneskrik. Det er ikke -jeg- som kan ta kred for at ammingen fungerer. Det er de stakkars, fine puppene mine. Åh, som jeg har herjet og køddet det til, og så overrasker de meg med å gi meg en enorm glede i å kunne mate en liten arving med min egen kropp. Det er forøvrig ingen grunn til å tro at brystopererte kvinner ikke kan få til ammingen, det er stor sjans for at man får det helt fint til som med andre ikke-opererte kvinner. Men om jeg ikke hadde fått det til og det var silikonens/operasjonens skyld, så hadde jeg blitt veldig lei meg over den idiotiske avgjørelsen jeg gjorde for mange år siden. 

Jeg har aldri skrevet eller innrømmet «offentlig» at jeg har silikon. Det er nemlig ikke noe jeg har vært stolt av. Denne innrømmelsen kommer som et håp om at man tenker seg nøye om hvis man ønsker å fikse på puppene i ung alder (jeg var faktisk 25 år) før man får barn. Da jeg gjorde det var ikke tanken min i nærheten av å se for meg at de en gang skulle gi næring til et fremtidig barn. Jeg var bare opptatt av hvordan jeg så ut naken. Og hvor mange fikk gleden av å se de dyre puppene mine egentlig? Svært få. De få som har fått se de tror jeg helt oppriktig jeg kan innrømme gav faen i hvilken retning puppene mine pekte. Jeg skal gi dem den kred`en. Hadde jeg møtt en mann som var like opptatt av det, som jeg var den gangen, hadde han ikke vært noe å spare på uansett. Jeg har med andre ord ikke vært sammen med en mann som har vært like forfengelig som meg selv. 

 «Jeg gjør det for min egen del og egen selvfølelse!» sier folk når de skal forsvare at de gjør en brystoperasjon som verken livsviktig eller mer kosmetisk enn at man ønsker de større eller penere eller mer struttende. Jeg gjorde det KUN for min egen del, å herregud så egoistisk jeg var! Det innrømmer jeg gjerne. Ikke bare har jeg kjøpt meg en falsk selvfølelse, men jeg har jaggu kjøpt meg et problem. Kjære vene, jeg skulle ønske jeg ventet med å legge meg under kniven til jeg hadde fått litt mer vett og fornuft banket opp i skallen. Og du – selvsagt skal du få lov til å ta silikon på 18-årsdagen om det er det du vil, men det er lov å tenke litt fremover også –  kanskje snakke med noen som har gjort det og angret, for å se litt flere sider av saken?

Jeg har muligens litt mindre lagringskapasitet enn andre mødre uten silikon, hvilket betyr at jeg både må pumpe og amme litt oftere for å holde produksjonen oppe. Det får jeg ofte kommentarer på. Jeg får ofte høre at jeg ammer for ofte. Jeg prøver så godt jeg kan å bare lukke ørene. Jeg kan fullamme, og selv om det går treigt og jeg må gjøre det litt oftere enn andre – så klarer jeg alikevell å fullamme. Jeg klarer, med herja bryster, å gi barnet mitt mat så hun vokser og går opp i vekt.

Når tiden er omme og jeg ikke planlegger flere barn, ønsker jeg å fjerne disse to fremmede plastikkposene bak huden min på frontpanelet mitt. Og du – puppene mine kommer ikke til å bli spesielt penere av å fjerne silikonen, det er vi alle enige om – men de er hvertfall mine igjen. Og tømt for fremmedlegemer. Jeg tror puppene mine kommer til å takke meg. Da kan de pensjoneres med stil!

Heldigvis har jeg en utrolig tålmodig baby. I løpet av sine fem og en halv uke her i verden, så har hun allerede lært å suge tålmodig på mammas pupper for å få mat. Om morgenen og formiddagen fosser det nesten over og hun blir mett på et blunk, og om etterniddagen og kvelden må hun jobbe litt ekstra for å få “spist seg opp” før hun tar en lang natts søvn. Det har igjen gitt meg den gleden at puppene er assosiert med kos og nærhet også og ikke bare mat. Mens vi venter på å bli mette, titter Maren på meg og studerer meg. Ved flere anledninger har jeg opplevd at hun smiler til meg med puppen i munn, og det er verdt hver eneste time med henne i fanget i påvente av at hun skal bli ferdig. Ingenting er hyggeligere enn en mett baby. 


På bildet ser du Maren som ligger på ammeputa med puppen i nærheten og holder meg med selskap mens jeg skriver dette innlegget. 

Idag er jeg veldig stolt av puppene mine. Ikke for hvordan de ser ut, men for hva oppgaven deres er. For hovedoppgaven var ikke å strutte og lage symmetrisk og perfekt bul under genseren eller kjolen. De er der faktisk for en veldig hyggelig grunn og jeg håper alle som har lyst til å amme får muligheten til å oppleve det!

(Til de jeg vet kommer til å spørre meg så tar jeg kortversjonen: Jeg var 25 år, jeg gjorde det på en anerkjent klinikk, prisen er hemmelig og det ble lagt inn noen hundre gram med høyprofil for å få puppene litt opp fra bakken de få årene DET varte. Andre medisinske spørsmål om silikonpupper må du ta med en lege eller kirurg!)

Viktig også å presisère at silikonimplatater ikke nødvendigvis hindrer deg i å amme. Men for min del har det gitt meg noen bittesmå utfordringer i forhold til størrelse og lagringskapasitet. Det eneste positive jeg kan trekke frem er at puppene er så store at jeg kan DRA de utover madrassen når jeg ligger på siden, og i grunn ha ganske stor og trygg avstand til Maren når jeg ammer…!

HER finner du et supert innlegg fra Ammehjelpen om amming for brystopererte kvinner. Det har hjulpet meg MASSE! 

..og du, jeg syns det er fint å dele med deg andre ting enn bare humor og latterlige innlegg på bloggen. Jeg syns det er fint å være litt ærlig innimellom også. 

Her er Maren i sin beste silikonpupp-ammepositur – vi tror det blir skihopper av henne…:

/Line Victoria.

“Har du tvunget Torben til å smake på brystmelka di?”

Noen spørsmål som trenger litt mer utfyllende svar…! 

Har du tvunget Torben til å smake på brystmelka di?

Dette er et sabla godt spørsmål. Og jeg vet faktisk ikke om tiden er inne til å blogge om den ennå, men la gå. Har dere sett episoden fra Friends (Venner for Livet) der Ross skal smake på brystmelka til ekskona si? Her er den:

Jeg har drukket mye av min egen brystmelk. Av den enkle grunnen at jeg var veldig nyskjerrig på åssen det smakte. Det smaker søtt og nesten litt klissete, ja –  smaker litt honningmelon-saft egentlig! Bare innrøm det, du hadde gjort det samme, eller kanskje du har gjort det allerede? De fleste mødre har gjort det. Hvis menn hadde ammet så hadde de sikkert også gjort det uten å mukke. Men om det var menn som hadde ammet, så ka du takke faen på at ammerommene rundt om hadde vært sykt mye flottere enn de er i dag. Og renere. Og hatt mer dyrt utstyr. Det er en annen diskusjon… 

Jeg håndmelka litt i en kopp også, for å smake litt mer enn bare dråper, slik at jeg kunne få full effekt av smaken. Jeg syns egentlig ikke det finnes ekkelt, kunne nok smakt på venninnen min sin brystmelk også jeg – om hun hadde tilbudt seg det riktignok. Rett skal være rett, vi mennesker er vel strengt talt ikke ukjente for å dele kroppsvæsker – er vi vel? Tenk deg om. Spytt, svette osv. (!)

Men Torben, han var vanskelig å få med på noe slikt. Hvilket jeg har full forståelse for. Eller egentlig ikke, men uansett da. 

Jeg fullammer, hvilket vil si at det min frøken får kun mat bra jugsa mine. Men jeg pumper også og har på flaske så Torben kan mate han også. Det er viktig for oss alle tre egentlig at Torben får ta del i den koselige matingen, og ikke minst er det veldig fint å ha mulighet til å la Torben (eller andre etterhvert) være alene med henne selv om hun kun tar morsmelk. Den må nemlig ikke bare komme fra puppen, kan komme fra flaske også! Morsmelk skal holde 37 grader, og må derfor varmes opp i vannbad. Jeg har bedt han om å sjekke temperaturen på melka ved å smake på den, men det har han altså ikke gjort. Så han er “Ross” i klippet ovenfor. Pussige greier, for det er snakk om noen veldig små dråper. Men han brekker seg av tanken. Jævla pyse, ass. 

Hvem synes du Maren ligner på i utseende, og hvorfor?

Jeg er faktisk litt usikker…

Dette er nok ikke det beste bilde å sammenligne med, siden Torben og jeg ser relativt gale ut på bildene over, mens avkommet vårt er solstråla selv når hun blir fotografert. (Jeg liker å tro at hun hvertfall er like glad i kameraet som mora er…!) 

Hun har definitivt Sørensen-hake og Sørensen hårvekst. Jeg fikk ikke skikkelig hår på huet før jeg var nesten 6 år. Jeg var farlig lik E.T. faktisk. Det ser du ikke på bildet over, men det er fordi det er et av bildene som ble “på utstilling” og ble tatt vare på. Hun har den lange slanke kroppen til en Sørensen også, men med mine lepper. Hun har begges lynne, hun sover og smiler hele tiden. Om hverandre 🙂 Når (hvis) hun gråter er det fordi hun vil ha noe, og som regel da mat eller oppmerksomhet. Likt sine foreldre med andre ord!

Har den kjekke legen sett Maren enda?

Nei, førstkommende fredag blir hun med meg på 6-ukers kontroll. Da skal jeg briefe med Maren og vise han hva jeg er kapabel til å lage i magen min til tross for tonnevis med plager jeg har grini til han om i svangerskapet. Og dette blir første gangen uten at han drar frem vekta, juhuu! Kan bli en hyggelig dag for både mor og datter 😉 Jeg skal seff pønte meg. 

Helt ærlig – hva er det verste med å være mamma?

Alle bekymringene. Uten tvil. Jeg bekymrer meg for det meste, hvilket jeg har fått forklart er helt normalt når man får barn. Jeg trodde det var mangel på søvn og våkennetter som kom til å være drepen, men jeg sover jo mer nå enn jeg gjorde før. Også er det ikke til å putte under en stol at det værste med å bli mamma også er alle velmenende råd man skal forholde seg til. Vi lever i en verden der Google gjør det veldig lett for meg som nybakt mor å tro at jeg gjør alt galt som mamma. Og alle mødre er verdensmestere skal du vite, så du møter hele tiden på de som mener du gjør noe feil. Jeg har ikke helt klart å slå meg til ro ennå med at det er jeg og Torben som bestemmer og tar avgjørelser, jeg er litt for opptatt av andres råd og hva de mener. Jeg jobber daglig med meg selv for å bli trygg på at den avgjørelsen jeg gjør (enten det gjelder amming, påkledning, stelling, bading, hvordan jeg holder henne eller hvordan jeg får henne til å sove osv) er den riktige. Jeg har også oppdaget at jeg har blitt en “verdensmester” selv. Hver eneste dag tar jeg meg selv i nakken fordi jeg forteller hvordan andre skal gjøre “det fordi det funker for oss.”. Stakkars naboen min som har en jente som er noen få uker yngre enn Maren, jeg kommer med råd og tips hele tiden og har plutselig glemt hvor mye jeg hater å få råd og tips fra andre. Så ja, jeg møter meg selv i døra hver dag og noen må se å klaske meg med den i ansiktet snart. Jeg må rett og slett ta meg sammen på det området der. 

Ja, så dette med å stole på seg selv er en ting jeg jobber daglig med. Jeg har aldri vært mamma før, så jeg må prøve meg frem. Jeg er definitivt ikke trygg i denne nye rollen. Sånn sett er jeg faktisk glad for at jeg kommer til å fortsette å skrible på denne bloggen – for det hjelper meg å vite at kanskje noen der ute har det på samme måte, leser innlegget mitt og klarer å senke skuldrene. Og nei, jeg blir ikke en ren mamma-blogger fremover. Jeg kommer fremdeles til å være hun grå-bloggeren uten filter og en stor porsjon selvironi med en dæsj utlevering av et ikke så veldig glamourøst liv. Men nå kan jeg legge til en ting til på CV`n min som Supporterfrue: Mamma. 

/ Line Victoria
 

Spørsmålsrunden med svar! Gurimalla, så gøy :-)

Åååå, så gøy med spørsmålene deres! Dette gav meg mye å sysle med i går, haha! 🙂 Noen av spørsmålene var så bra at de fortjener egen spalteplass i senere innlegg, takk for gode tips om hva dere vil høre mer om! (stikkord: Revning i tissen, barnevognvalg og offentlig amming…AKK, som jeg gleder meg! Noen av spørsmålene har jeg også svart på i kommentarfeltet 🙂 

Da fyrer vi laus, og så vil jeg på forhånd takke for at dere får meg til å føle meg så kul som får lov til å svare på spørsmål fra dere, lite visste jeg at det VAR noe intressant med livet mitt som uglamourøs supporterfrue!

Blir det båtferie med baby?

Ja, det blir det! Båt er genialt som feriesyssel, så lenge vi er trygg på båtlivet og båten selvsagt. Det blir et par endringer i forhold til hva gjelder sikkerhet og sikkerhetsutstyr, vi kommer ikke til å ta de store havstrekkene med mindre været tilsier det, og vi investerer i litt mer sikkerhetsutstyr sånn i tilfelle!

Oppnåelig drømmebåt?

Jeg er fan av de båtene som har en dør som kan lukkes, fremfor kalesje. Noe nyere hadde også vært greit, men ikke et must! Jeg tror nok det blir en seilbåt nestegang vi kjøper båt, vi lurer litt på Bavaria i størrelsen 37 fot til 42 fot. Men det blir senere når Maren er litt eldre 🙂

Sover baby hele natten?

Ja, hun legges i egen seng sånn i 23.00 draget nå. (Evt når vi legger oss da..) Så våkner hun en gang når det har blitt litt lyst ute (jeg ser ikke på klokka, så jeg aner ikke tidspunktet?!) og da legger jeg hun i sengen med oss og da kryper hun som en mark bort til puppen og spiser av den i søvne. Når jeg sier «i søvne» så gjelder det for oss begge. Eneste «irritasjonsmomentet» i løpet av samsovingen er at jeg må legge meg på andre siden av henne når den andre puppen må tømmes, hvis ikke ligger hun å bader i melk dagen når vi våkner om morgenen. Nå sover vi til 09.30, og etter morgenstell og amming og kos så sover hun gjerne noen timer til så jeg kan gjøre mine ting! 🙂 Akkurat idag våknet jeg så himla mye tidligere, og lar henne bare sove videre. Bruker babycall som jeg har rundt halsen.

Hvordan går det med ammingen?

Det går veldig bra! Jeg fullammer og er glad for det 🙂 Kommer eget innlegg om dette syns jeg, for her har jeg virkelig endret noen synspunkter etterhvert som jeg ble mamma selv!

Jeg lurer på hvilken cert. du har innenfor dykking? Og om du skal fortsette å dykke selv som supermom?

Jeg er Divemaster i bunnen, men gikk over til teknisk dykking rett etterpå, så fikk ikke jobbet så veldig mye som det, da jeg foretrakk å utfordre meg selv fremfor meg selv og studentene mine! 😉 Jeg var nok ikke så god læremester, haha! Jeg vet ikke om det blir så mye dykking fremover, absolutt i ferier i varmere strøk – men syns liksom jeg har «sett alt» når jeg reiste jorden rundt. Jeg har dykkerutstyret ennå, så jeg kan ta oppdrag for pappa utenfor brygga når det trengs. 

Innenfor teknisk dykking er jeg grottedykker (sidemount, flasker på siden istedefor bak på ryggen, og da med mulighet for å dytte flaskene foran meg fremfor at de er fast på ryggen, hvilket er klønete når man grottedykker.) Ellers har jeg hatt ganske (ekstreme) dype dykk på blandinggsgasser, såkalt trimix-dykk. Da er vi så dypt at vi har en blanding med helium på flaskene.. Da har man gjerne med seg både 5-6 flasker ned til dypet som man må veksle på avhengig av hvilket dybde man er på..! Nøøøøye kalkulert på forhånd og er ikke kosedykking slik jeg leker meg med ned til 40 meter.

Kan du fortelle oss noe som vi ikke vet om deg?

Hehehe, ja! Jeg betaler regninger KUN på forfallsdatoen, fordi jeg syns det er noe forbaska dritt at store selskaper tjener tonnevis med rentepenger på de som betaler «for tidlig». Jeg ser ikke noe sted at jeg som forbruker tjener på å betale regningen FØR forfallsdato, men du kan takke faen på at jeg blir straffet i hue og ræva om jeg er litt for sen! Så ingen som sender meg regning får pengene sine før forfalldato, haha! 

På kjøkkenet er du..?

Skjeldent. Jeg sier som min tidligere kollega «-Jeg har kjøkken bare fordi det fulgte med huset.» Jeg elsker mikromat og annen mat som serveres i papp eller plastikk eller levert på døra. Jeg må nok bli flinkere til å lage mat på det flotte kjøkkenet vårt etterhvert!

Du våkner opp en morning og ser at du har fått 100 000 inn på kontoen. Pengene skal kun brukes på deg, og du kan gjøre hva du vil. Hva gjør du?

Å, vet det er kjedelig svar – men i tillfelle bankmannen min Lars leser bloggen min så må jeg jo si sparing.. Men oppgradere båten med de skaiputene vi har snakket om? Tror nok jeg ville lagt pengene i båten ja, den har liksom blitt litt glemt etter huskjøpet..!

Er du og Torben enig om oppdragelsen, eller tror du ar dere kommer til å være mye uenige? 

Litt uenighet håper jeg det er, hvis ikke blir det kjedelig. Viktigste er vel at vi er tydelige ovenfor Maren, så det ikke blir sånn «spør mamma/pappa istede» eller «hvis det er greit for mamma, så er det greit for meg.» Når det gjelder oppdragelse så vil jeg i aller høyeste grad ta utgangspunkt i bibelens ti bud (jepp, jeg syns de er veldig fine som utgangspunkt..!)  og leveregelen «gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg.» Jeg ønsker en like fin barndom og oppdragelse for mine barn som jeg selv hadde 🙂

Hvem tror du kommer til å bli den “strenge” foreldren?

Jeg tror faktisk det blir meg! Maren har Torben rundt lillefingeren allerede, og jeg ser et helt spesielt bånd mellom de to der allerede! 

Hvor mange barn vil dere ha?

Rolig nå! En til å begynne med i hvertfall! 🙂 

Hvorfor valgte dere å kalle henne Maren?

Min mamma som døde av hjerneslag for 8 år siden (hun var 53 år) het Marit. Jeg ønsket veldig å ha et navn på MAR som i Marit og M som i Mamma. Rart med det, men jeg ønsket et navn som startet med M, for da starter man med et smil om munnen når man sier navnet. (Bokstavelig talt, ja – bare prøv selv!) Maren betyr «Kvinne fra Sjøen» hvilket passer utmerket siden hun ble..kremt.. lagd ombord i båt. 

Hva er fordelene med å være på deres alder og få barn?

Sykt bra spørsmål! Dette er et av spørsmålene jeg vil dedikere et helt innlegg til!

Gikk du på p-piller før du ble gravid? I såfall – tok det lang tid før dere ble gravide?

Hehe? Jeg har gått på p-piller og hatt spiral hele «voksen-livet». Spiralen tok jeg bort for noen år siden, den var blitt endel år gammel og hadde nok sett sine bedre dager ja. (Kobberspiral, ikke hormonspiral) Jeg har gått på p-piller de siste årene, men uken før bryllupet spurte jeg Torben om jeg skulle skaffe en ny resept på ei ny runde med p-piller. Og da sa han de magiske ordene: «-Nei, kan vi ikke bare droppe de da? Det kommer til å ta laaaang tid å bli gravid når man ha brukt p-piller så lenge, mange bruker jo opp til et år med å bli gravide!». Sååå.. kort fortalt, jeg ble gravid 4 dager etter bryllupet. Med andre ord, på absolutt første forsøk. DAMN YOU, TORBEN! 😉

Du kan lese mer om det her forresten! 

Når skal dere ha dåp? 

Det vet vi ikke ennå, til høsten regner jeg med 🙂 Hva er egentlig vanlig…?

Er dere flinke til å ukeshandle, eller blir det småhandling flere ganger i uken? 

Vi ukeshandler på Kiwi eller Rema1000, og om det skulle dukke opp noe vi trenger ASAP så er vi ikke fremmed for å sveipe innom i ny og ne. Dog er jeg keen på å spare litt tid og energi på å teste ut den nye tjenesten med at all maten kommer levert på døra (ikke middagsmatkasse, men hele ukeshandlingen med tampax, brød og nugatti liksom!) Noen som har benyttet seg av det og kan anbefale det?

Hvor lenge var du og Torben sammen før dere giftet dere? Og hvor lenge var dere forlovet? Var det ett bevisst valg å gifte dere før dere fikk barn? 

Vi har kjent hverandre siden vi var tenåringer, men hatt forskjellige liv i forskjellige byer. Men juni 2013 ramlet jeg ombord på ferja han jobber på, og da ble jeg (igjen) forelsket i min barndomsflamme. Vi flyttet sammen etter noen måneder og kjøpte båten året etter. i Sommeren 2015 fridde Torben ombord i båten da vi lå på Jomfruland og sommeren etter hadde vi tidenes bryllup! Tror jeg har skrevet noe om det her? Del 1 av vårt maritime bryggebryllupDel 2 av vårt maritime bryggebryllup Ser plutselig at del 3 av bryllupet vårt mangler, makan! Det må jeg få gjort ferdig, merker jeg?!

…tilbake til det om det var et bevisst valg å gifte seg før en eventuelt barn… Ja, jeg vil nesten si det asså. Jeg er litt gammeldags! Men det hadde ikke gjort noe om det skjedde før bryllupet, men vi prøvde jo heller ikke da, så…. Jeg ble riktignok litt “skuffet” overrasket over at det gikk så fort, for vi hadde liksom sett frem til romantiske rødvinskvelder og en høst foran peisen hvis du skjønner hva jeg mener, men nope – Maren ville anderledes og hadde åpenbart bråhast med å møte verden. Hvilket er litt pussig, for når hun da tok plass i magen min så hadde hun åpenbart ikke hastverk med å komme ut. Satan i gatan, for noen lange overtidsdager det var. Stakkars meg. Og stakkars Torben. 

Huskjøp ble gjort i en fei (etter å ha leitet i et års tid etter hus på riktig side av fjorden) – så Marens barndomshjem kom faktisk ikke på plass før etter bryllupet og før magen ble så stor at det ble umulig å snu seg uten å tilkalle NAF veihjelp med “Bred Last”-skilt. 

Har du ikke fått svar på spørsmålet ditt? Da er det fordi det gav meg så mye inspirasjon til nye innlegg at jeg tok de med i “to do” – lista over innlegg som kommer 🙂

Klemmer fra våken og opplagt Supporterfrue!

 

For en servicehelt!

Det er slik lokal service jeg elsker med Stathelle. At man tar slike hensyn!

Nei, dette er ikke betalt reklame for Pizzabakeren, bare en generell hyllest til den unge damen som satt ganske lenge utenfor uten å tørre å ringe på, fordi hun ikke ville vekke babbisen. Herregud, mine barseltårer! Jeg blir så rørt! <3 En helt ekte servicehelt dere har i stab`en deres, Pizzabakeren-sjefer! Ta vare på henne!

Mens jeg spiste pizzaen min så tenkte dere skulle få lov til å aktivisere meg litt. Jeg elsker jo at ting handler om meg, som den oppmerksomhetsyke bloggeren jeg er. Så om dere har noen spørsmål jeg kan sette meg ned å svare på, så hadde jeg syns det var litt artig asså..! Spørsmål om graviditeten? Fødsel? Farge på huset? Hva jeg har spist til middag de siste 5 ukene? Fyr løs! Jeg gleder meg til å boltre meg i mer ego-snakk..! Meg-meg-meg!

Fyr laus i kommentarfeltet! 

 

Sprutmelk og politimann. Ikke to ord som klinger godt sammen.

En sprengt pupp til besvær.

Melkespreng er underlige greier. Ganske sykt at dajene mine rommer næringsrik mat til frøkna for at hun skal bli stor og sterk, men fleskepuddingene foran på brystet lever ofte også et eget liv jeg ikke kan kontrollere. 

Jeg stod å snakket med ei venninne på det lokale kjøpesenteret om bleiemerker og melkeutslett. Observèrer i sidesynet en uniformskledd hunk av en politimann, for anledningen ikke kledd i sånn blå politiskjorte, men sånn svart Deltauniform uten våpenet og hjelmen da. La oss si det sånn; uniform er ganske pirrende for en småbarnsmamma med gulp på skulderen, joggebukse som er så skitten at den kan stå av seg selv og uten bh som til vanlig skal holde de melkefylte blåsene oppe fra navelen. Det var kanskje her jeg hadde feilet med bekledningen, for bh med ammeinnlegg har jeg ennå ikke vendt meg til – eller kanskje jeg skal skylde på latskap/ammetåka, pyttsann. Der stod jeg når han passèrte meg. Jeg sa «-hei» på en ikke spesielt flørtende måte, siden jeg tross alt visste at jeg ikke hadde draget med meg når jeg stod der og gynget på en handlekurv med bilsetet oppi. 

Han gikk relativt sakte forbi oss, og min venninne kunne ikke valgt et bedre tidspunkt å kommentere biologien på. «-Se, det spruuuter ut av deg!!!»

Jeg kikket ned og så gjennom ulltrøya at det pulserte taktvis væske ut av brystet. (Dere som har opplevd dette, vet hva jeg snakker om. Dere menn kan referère til det som en ufrivillig sædavgang, dog uten all stønningen og griningen i etterkant) Virkelig pulserte, det kommer MYE melk når det renner over, for å si det sånn! 

(Bildet er fra en av de mange andre gangene det har rent over for meg. To sekunder tar det. Det på buksa er fordi det drypper nedover, da brøda mine faktisk peker nedover. Dessverre.)

Jeg så ned i et brøkdels av et sekund og la instings…instint…instingstivi…faen. …AUTOMATISK hendene på begge jura mine, som om jeg var naken og måtte skjule mine eldlere deler i hui og hast. Jeg kjente at det rant over alt, videre ned på buksa, og det ble bare mer og mer melk tytende ut av trøya mi. To store våte flekker på brystet. (Vel, la oss være ærlig og bryte et og annet tabu her: Når du har store pupper og melkespreng i tillegg, da holder du deg ikke for brystet når du skal skjule melkeutløsningen fra brystene. Da må man holde lenger nede takket være tyngdekraften. Så jeg stod vel egentlig å holdt meg på to enorme kuler på hver side av navelen fra politimannens synsvinkel.)

Flau var jeg ja. Der stod småbarnsmora og lekket kropps-sekrèt mens den kjekke politimannen gikk forbi. Jeg følte meg så veldig som en eldre kar med ufrivillig ståpølse i buksa som ikke kunne kontrollere kroppen sin. Jeg følte at jeg ble fersket i en skitten fantasi! 

Jeg vet neimen om han la merke til det, men hvis jeg kjører flausen i sakte film inni hodet mitt, så må han ha fått med seg deler av opptrinnet. Hei politimannen, du fikk ei småbarnsfru med hengedaier til å bli fuktig i ulltrøya si. Gratulerer. Og hei, mens jeg skriver dette så ser jeg at jeg lekker litt igjen!

/Supporterfrue Line Victoria