Sovebaby + Sovebaby = Komababy.

Det må være noe galt. 

Alle sier til meg at jeg må sove når Maren sover. På den måten går jeg ikke på veggen. Men seriøst. Hvor mye er det meningen at jeg må sove?

Både Torben og jeg var sovebabyer fra vi ble født. Og før noen rykker på øyebrynet – nei, vi er ikke så gamle at vi fikk alkohol på en brødbit med klut for at vi skulle sove store deler av døgnet. Neida, vi sov, spiste, sov, smilte og lo og sov videre. I MANGE MÅNEDER.

Faktisk fortalte min far meg at jeg ble utredet for det. Noen mente tydeligvis at jeg kunne være tilbakestående. Jeg vet det ikke er riktig ord å bruke lenger, men det var det det stod på papiret. “Barnet sover mye.” og så «tilbakestående” med et spørsmålstegn i parantes. Utredningen tror jeg aldri ble avsluttet, for videre i livet ble jeg utredet flere ganger, av den enkle grunn at mamman min studerte på den tiden til å bli spesialpedagog. Jeg husker at jeg som 12-åring måtte ta tester og late som jeg var 4 år for at mamma skulle lære seg hvordan utredningen og testingen foregikk. Jeg var tenåring da jeg satt med en pekebok på kjøkkenet og skrek «BIIIIL» og «FLYYYYY» som en vanlig 3-4-åring ville gjort med pekeboka. Det må ha vært et syn. Det viste seg at jeg hadde ekstremt høy IQ og scoret ut av utviklingsskalaen til å være 3 år men 12 i kroppen. Husker jeg måtte liksom legge inn noen feil da. Skrek “BÅÅÅÅT» når det var bilde av helikopter i boka. Litt fordi jeg ikke klarer å si ordet helikopter, jeg sier Heli-ko-paaaater. Det sammen skjer når jeg skal si Greys anatomy, navnet på den lege-serien. Det blir alltid “Greys Ænææææ-tånå-miii». Så jeg landet vel på en mental utvikling lik en 8-åring i mammas papirer og utredning i 1997. Som tenåring da med andre ord. *klapper sakte i hendene*

På videregående bad rådgiveren meg inn på kontoret 3 uker etter oppstarten på dramalinja med spørsmål om jeg hadde en diagnose. Han mente jeg var så høyt og lavt at det måtte være noe bakenforliggende. Men nei, viste seg bare at jeg er og har alltid vært, et veldig jovialt og humørfylt menneske uten noen spesiell grunn til være sint. Ikke spesielt mentalt utfordret heller, selv om noen bitre ekser vil mene noe annet. (Jeg dumpet dere, ikke glem det.)

Mamma ble selvsagt fly forbannet på skoleledelsen. Skulle datteren av en spesialpedagog ha en uoppdaget diagnose liksom? Sææærlig. 

«Helikopaaaaaater!!!» skrek jeg og løp fra rådgiverens kontor med flagrende skjørt, hennafarget kobber-rødt hår og diger mensen-tekopp mellom begge henda. Neida. (Joda)

«Nyt det mens du kan», sier de vi forteller at babbisen vår sover døgnet rundt. Joda, din jævla gledesdreper. Vi gjør det. Men unnskyld meg, sa ikke dere det når jeg gikk gravid også? «Sov mens du kan, når hun kommer er det slutt på søvnen!». 

Mine koseligste stunder med Maren er når jeg ammer, skifter bleie eller bare pludrer med henne. For da er hun våken! Det er helt sykt hvor mye respons man får av en baby, og hver eneste dag viser hun meg et eller flere ansiktsuttrykk. Og da gråter jeg en skvett fordi hun er så jævla fin atte hjælpes!

Idag stod jeg opp klokken 09.30. Jeg orket ikke ligge å vente på at hun skulle våkne, så jeg satte på babycallen og tasset rundt i huset med mine morgenrutiner. Hun sov forøvrig til 12.00. Da regnet jeg på det, og hun hadde da sovet en hel natt og hele formiddagen. Slik er det hver eneste dag. Hun sover hele natten i egen seng (altså, fra jeg går å legger meg da) og om morgenen(sånn i 06.00-draget) tar jeg bleieskift og så legger jeg hun inntill meg (såkalt samsoving) og lar henne spise av dajene mens vi begge sover videre. Store pupper som kan flekkes og tøyes utover madrassen er fasen genialt. Pupper som matfat er forøvrig genialt okke som. Jeg angrer på alt det dumme jeg har sagt om amming. Amming er genialt. Puppen ut over alt, jeg bryr meg ikke 🙂  

Hun går som sagt opp i vekt og er allerede foran utviklingstrinnene som forventes av henne (litt fordi hun er overtidsbaby, men også fordi hun er Einstein) så vi er ikke bekymret for søvnen hennes. Og vi er ikke alene om å ha sovebabbis heller, det er visst like vanlig som å ha en baby som gråter døgnet rundt. Puh, kudos til dere. Og bank i bordet. 

/Supporterfrua Line Victoria