Matsmart – matspart! De første smaksprøvene :-)

/Annonse


Jeg har tidligere handlet på nettsiden til Matsmart, og hadde derfor ingen problemer med å takke “ja” til et samarbeid med de! På tide at flere begynner å benytte seg av muligheten også!  For er dere klar over hvor mye mat vi her hjemme kaster bare fordi Torben ser at datoen nærmer seg holdbarhetsstempelet? Jeg har ikke tall på hvor forbannet jeg har blitt ved et par anledninger, for uåpnede ting kan såvisst spises og brukes etter «best før»-datoen. 

Heldigvis er jeg ikke alene om denne filosofien, og da jeg ble spurt om jeg ville teste ut Matsmart, så gjorde jeg det med GLEDE! Matsmart er rett og slett matspart! (Tunga rett i munnen nå!) Nettsiden ble startet av en svenske som ble drittlei av å kaste så mye mat i ICA-butikken sin, og solgte det heller til en voldsom redusert pris på nettet istede. Nå har svenskene vist vei – for muligheten finnes i Norge nå!

(Her smaker hun på grøten vi kjøpte, for aller første gang! Skal innrømme at det meste riktignok havet utenfor munnen dog. Ikke fordi hun ikke likte det, men fordi det er aller første gang hun “tygger” noe annet enn morsmelk eller morsmelkerstatning!)

Asså, helt perfekt å handle fra nettsiden midt i tiden der jeg skal begynne å introdusere min lille favorittfrøken for nye smaker. Så jeg shoppet inn både Semper og Hipp og mange andre barnematmerker, allerede velkjente navn for oss småbarnsforeldre er varer de har supersalg på akkurat nå. Klikket meg rett og slett hjem en hel haug med godbiter Maren kan smake på – og NEI, det har ikke gått ut på dato – noen av varene går ikke ut før i 2018!! Og en annen ting – barnemat kan man helt fin fryse ned også – så jeg gikk inn en gang til stad og klikket meg hjem enda mer barnemat, jeg…! Jeg porsjonèrer det bare i fryseternings-boks, så har jeg smaksprøver for flere måneder fremover! Jeg tror faktisk ikke vi trenger å gå ut av huset med så mye barnemat stækka opp i hyllene og i fryseren nå..! 

Jeg kjøpte masse HIPP og Semper mos, spesielt den gulrot og søtpotet falt VELDIG godt i smak her hjemme, så den er jeg glad jeg kjøpte typ 15 brett med, hahah! Flaks! 🙂 

Her er et eksempel fra nettsiden deres, så skjønner du kanskje litt lettere hvor mye du sparer på dette:

(Merkbart at jeg ikke er noen Ben Gates når det kommer til EDB-maskiner ass.. Vet ikke åssen jeg får printscreen, så jeg tok bare bilde med mobilen fra Matsmart-siden…!) En hel BOKS med en av de mest populære rettene til Semper barnemat og den går ut siste dagen i august. Du har med andre ord en månede på deg å servere dette, evt fryse ned! 🙂

Til meg selv tenkte jeg at noe kjapt og enkelt kunne være greit å få sendt hjem – en mamma på farta kjøpte rett og slett proteinbarer, også favoritten da! (se i bakgrunn) Det er den jeg vanligvis blakker meg på i butikken, og fikk hjem en hel haug til bare noen kronestykker! 18 stk Naturdiet banan-proteinbarer til 159,-! 

Masse knekkebrød ble det også på meg, veldig lett og kjapp mat når ungen maser, mannen hyler og jeg har lavt blodsukker. 89% rabatt! 

Chiafrø kjøpte jeg bare fordi jeg har hørt av andre bloggere at det er sykt sunt. (Noen som har oppskrifter jeg kan bruke de i? Eller spiser jeg de bare med ei skje liksom?) Nesten EN KILO chiafrø, nå kan jeg flotte meg med trendy mat til langt over halve prisen.

Og hey! Best før betyr ikke at du ikke kan spise det dagen etter best før-datoen. Faktisk kan det holde ganske lenge etter holdbarhetsdato før det blir ubrukelig, det er bare det at det kreves å ha en best før-dato der de som selger varen faktisk kan gå god for at den er like digg til den datoen. Rett og slett kun en anbefaling! Men de varene det står «Siste forbruksdag» på skal man følge, for det gjelder som oftest ferskvarer – og da bør man holde seg innafor..! 

Se her a! Går ut i 2018! Hvorfor KASTE dette liksom? Helt tullete! (Økologisk barnemat fra Sverige, btw)

Så til det beste da..Ikke bare har jeg vært med å minske på det felles overforbruket vi holder på med, men jeg sparte nesten 900 kroner!!!!  Dette er varer jeg ville da altså brukt masse penger på, varer jeg uansett hadde måttet kjøpe (bortsett fra chiafrøa da..!) og nå føler jeg nesten at jeg fikk det gratis! Jeg kjøpte for rundt 500 kroner, det ville kostet meg 1400,- om jeg kjøpte det i butikken! 

Jeg måtte som sagt faktisk inn en gang til etterpå å shoppe enda mer, for akkurat nå har de veldig mye barnemat og proteinbarer til veldig lav pris. Føler meg som dronningen av smarte kjøp her jeg sitter å nesten vinner i lotto hver gang jeg klikker meg hjem superrabatterte varer.

Jeg har fått lov til å gi dere en kode som gir dere ytterligere 50 kroner å handle for om dere shopper hjem varer for 350,- på nettsiden Matsmart.com  ved å bruke koden SUPPORTERFRUE når du kommer til kassen. På den måten kan du skaffe deg chiafrø, proteinbarer, barnemat, oppvaskpulver eller hundefòr om det er det du kjøper, til en jæskla billig penge. Penger spart for deg, og du bidrar til å få overforbruket ned. Så før du setter deg ned med handlelisten for uken som kommer, burde du sjekke nettsiden og se om det er noe der som står på lista di. Mange varer har opp til 90 (!!) % rabatt!

Jeg for min del har «stækket» opp en hel haug med mat til både Torben og meg – og ikke minst lille M som skal få tidenes smaksprøve-bonansa fremover. Bli med å redde litt av verden du også, davel!  Koden kan du KUN bruke i en uke. Det er helt seriøst på tide å slutte å kaste en hel haug med mat bare fordi det nærmer seg best før-datoen – tilogmed Torben er enig i det når han så kassalappen.  En liten tilleggsopplysning forøvrig, det kan lønne seg å sjekke utvalget deres ofte, for de får inn varer fortløpende – og det er mange som vil være matsmarte heldigvis. Kjenner jeg blir så glad for å høre at det er et marked for dette, som tar ansvar for en hel haug med mat som egentlig bare hadde blitt kastet. Det får meg som forbruker til å tenke meg om når jeg kjøper varer i butikken, jeg kommer til å bruke nettsiden ofte fremover, rett og slett fordi de har MYE varer vi er storforbruker av. Oppvaskpulver som har gått ut på dato liksom, har vi blitt jæskla fine på det?! 

Ha en herlig dag videre! 

//Supporterfrue med fryseren full av barnemat!

Mensenbrun bil – kjøpt!

Vi har verdens beste bil. Den gamle Michubitchien som ingen klarer å stave navnet på. Vi sier bare Mitsu`n. Eller SUV`en om vi har lyst til å høres snobbete ut. En gang innimellom sier vi Outlanderen, for det høres ut som vi er friluftsfolk. Men når jeg sier Michutbischi så sier Torben «prosit».  

Anyway. Den bilen har fulgt meg i tykt og tynt. Jeg kjøpte den da den var fremdeles «ny», sporty og ganske kul, og det er vel de siste adjektivene jeg kunne brukt på den bilen idag. For min gæmle skrothaug har blitt 14 år gammel. Og den behandles og oppføres i grunn deretter også. Pappa lo ganske greit da jeg kom hjem med den for mange herrans år siden; «Denne skal jeg ha så lenge den holder!» sa jeg stolt. Ja, det sa jeg faktisk – for etter ca 178 andre biler på samvittigheten i en alder av noenåtyve, så trudde han vel ikke så veldig på meg. Men joda, jeg er i ferd med å runde Mitchubishien. Jeg elsker den like høyt fremdeles selv om det er på tide å ta inn noe nytt i garasjen. Så vi har kjøpt ny bil. En mensenbrun IX35 SUV.

Jepp. Mensenbrun.

Du ser det ikke så godt på bildet, men sånn rødbrun.

Litt fordi jeg er ganske lei av grå biler. Og fordi jeg ikke liker å kjøpe den fargen som «alle andre har». Så da gikk jeg for mensenbrun. -VI- gikk for mensenbrun, selv om Torben kaller den chestnut. 

Jeg liker å være litt vågal.

Men når man er vågal så kjøper man -IKKE- Huyindai. Takk for den, enda et bilmerke jeg ikke klarer å stave.

Anyway – bilen er kjøpt og den er driftsikker i tillegg til å være mensenbrun. Den har navigasjon, ryggekamera, firehjulstrekk og panorama-tak. Vi har faktisk kjøpt luksusutgaven av en Huoinday. Det er litt som å si at man har kjøpt de dyreste serviettene på Nille, men hey den er grådig fin. Egentlig ville jeg ha Range Rover Evoc eller hva den heter. Hvit. Men det er det andre mammabloggere som har kjøpt, og jeg ville ikke herme. Dessuten strekker ikke blogglønna til verken den dyreste Volvoen eller BMW`en som andre fruer har gått til innkjøp av. Det finnes viktigere ting enn dyr bil å fjonge seg med i Bamblelandet der vi bor. Skal du være gæærn og kjøpe råflott kjøretøy i Bambleland så kjøper du den dyreste traktoren Felleskjøpet har å by på, en John Deere i R8-serien. Eller en cabriolet. Da er du sykt gæærn. Og kommer antageligvis ikke opprinnelig fra Bamble og/eller er nyskilt.

Vår nye bil hentet vi hjem igår og lot den gamle traver`n stå igjen på parkeringsplassen til bilbutikken. De ville riktignok ikke ha den i innbytte, så den leveres inn for atter en gang å få has på den. Det er liksom vært noe galt med den hver eneste månede nå, (hver eneste lønningsdag, har det i grunn vært ganske merkbart at det har vært noe galt?) så vi gir den en siste sjanse til å la seg reparere igjen. Og så blir skjebnen den at den blir stående i påvente av at mannfolket får tatt ferdig førerkortet. Ikke så lenge, får vi håpe. Det blir bil nr. 2 som Torben skal bruke tur/retur jobben. Hundien blir «fin-bilen» i ca 10 år fremover. 

/Line Victoria Husby-Sørensen, FørstegangsHundayseneier!

 

4 måneder – ingen søvnløse netter ennå!

Maren er 4 måneder. Vi har aldri hatt en eneste våkennatt. Aldri hatt søvnløse netter og tunge morgener. De to første månedene sov hun fra 22.00-11.30 og så justerte vi leggetiden litt, (la henne ti minutter tidligere hver eneste kveld i 3 uker eller noe) så nå kubber hun fullstendig klokken 20.00 og ler høyt, smiler og klorer meg i ansiktet ca 09.15.

Jeg kan nok takke noen høyere makter og gode sovegener. Men jeg har også å takke prinsippet om samsoving. Jeg trodde helt til jeg fødte at samsoving var for hippier. Men nei, så godt som alle helseforetak og «de som har peiling på det» anbefaler samsoving. 

Why?

For det er så jævlig hyggelig, lettvindt og suverent for en bortskjemt mamma som er vant til å sove. Jeg sover på vanlig måte, og du velger selv om du vil ha arvingen i senga di eller i babyseng tett inntill din egen seng. Jeg for min del har valgt å ha henne i vår seng, for jeg skal innrømme – jeg sovner når jeg ammer. Hvis jeg i det hele tatt våkner opp når hun finner puppen da. Jeg ligger som regel på siden med hodet på puta. Hvis jeg våkner av at hun leter etter puppen, så flytter jeg meg som regel bare litt nærmere henne og plugger patten inn. Der – ferdig, sove videre. Som regel våkner jeg om morgenen på god avstand fra henne fordi jeg antageligvis i søvne flytter meg på mamma-instinkt litt bort fra henne. Så dere som tror jeg ligger med armene rundt henne og ansikt til ansikt, nope.

Da vi kom hjem fra sykehuset var vi ganske stressa over dette med samsoving. “-Vi kommer til å rulle over henne!” var Torbens forklaring på at dette ikke var mulig å få til smertefritt. Og så stappet han ned ekstradyner, tepper og alt mulig i hver eneste sprekk han var redd for at Maren skulle ramle nedi. Sengen hennes ble satt heeeelt inntil sengen vår så vi ble “sperret inne” og vi la ut dyner på gulvet på andre siden sånn “i tilfellet uhellet var ute, så skulle hun treffe med huet først i noe mykt i vaffal!”. Vi var dritnævøse da vi la oss, men lå med henne mellom oss og tenkte at dette var riktig så hyggelig, selv om begge hadde både ræva og beina på utsiden av sengen i frykt for å komme for nærme den lille dokka som lå mellom oss.

Jeg kjeftet mye på Torben på denne tiden. Bad han holde seg til sin 15 centimeters plass, for mor måtte ha plass til å veksle fra side til side for å amme en og en pupp. Torben hadde på denne tiden en stilling der ræva var oppi senga med alt annet av lemmer på kroppen hans var utenfor. Kjeftingen varte bare noen dager. Nå legger jeg meg på andre siden av henne uten å tenke på det tilogmed, (husker det ikke) og har prøvd å legge meg på magen så hun får tak i den andre puppen – men uten hell. Puppen ble uansett bare lengre og lengre og mer og mer sigen etter et par ukers amming, så den la jeg bare foran ansiktet til Maren så hun kunne slurpe i seg mat når hun hadde behov for det. Ellers sov jeg uansett uten å merke det. Torben ramlet så altfor ofte på utisiden av sengen, og mer enn en gang hørte jeg et mykt “dump” i nattens mulm og mørke. Torben satt ofte ved siden av sengen og sov. Eller.. “Sov” da, om du vil.

NÅ:

Etter 4 måneder har Maren tatt for seg av plassen i senga. Hun turner og snur seg og ligger ikke lenger som en søt og ubevegelig liten bylt i sengen, hun ligger i midten som en sjøstjerne på speed, helt ute av stand til å føle verken på skammen eller dårlig samvittighet for sin mor som nå må legge seg med ræva utenfor. Jeg har nå fått så lange pupper at jeg i grunn ikke bryr meg uansett, puppen får hun tak i selv om hun er 400 meter unna tror jeg. (Jeg overdriver aldri, bare gjør sannheten litt mer spennende.) Jeg tror helt oppriktig at jeg kan stå på Kiwi og amme helt hjem til Eik-Asvall boligfelt.

En annen som etter hvert fikk det svært så godt etter at han fikk flytte ned på gjesterommet er Torben, han gjennopplever sine glansdager dra tiden før vi fikk barn, der han kan sove uten å få en pupp i ansiktet eller bli klora ut øynene på klokken 09.15. 

Vet dere hva som er enda diggere? Fra og med neste uke har Torben sagt at han kan ta morningene med Maren, så kan jeg bare sove videre. Men som regel våkner jeg før henne uansett, og da skliiiiir jeg lydløst som en ninja ut av sengen for å rekke to kopper kaffe og litt blogglesing på morrakvisten før hun prøver å finne øynene mine hun kan klore ut. Da hører jeg bare en “svusj-svusj” lyd på babycallen. Det er lyden av hodet hennes som snur seg fra side til side og som polerer den allerede blanke skallen hennes bak. Sånn sett er jeg litt glad for at hun har lite hårvekst foreløbig, for det er nesten ingen som ser at hun har måne i bakhuet. Med mindre sollyset står rett på bakhuet hennes da. Da kan du speile deg. 

Rett skal være rett, å samsove er noe av det hyggeligste og beste avgjørelsen jeg har tatt. Man skal ikke mange årene tilbake før dette var sterkt frarådet – etter litt forskning har man kommet frem til at dette er ekstremt trygghetsbevarende for poden – for ikke snakke om kontaktskapende og fint. Du kan jo selv tenke deg – født ut av ditt varme og trange hulrom og skal plutselig sove uten å kjenne varmen, pusten og hjertebanken til hun du har bodd inni hele livet ditt til nå? Barna sover også bedre av å sove på samme soverom som foreldrene i starten, og antall krybbedødsfall går betraktlig ned ved å sove på samme rom.

Mange sier at man sover mye bedre av å ikke dele seng. For min del – NEI. Ferdig snakka. Jeg har ikke sovet så godt og så mye siden jeg var 19 år og hadde vannseng. Eneste er at jeg ikke får sett på tv til jeg sovner, men det går helt greit.

Når det er sagt, sånn i forhold til sikkerhet – så er det JÆVLIG VIKTIG at man tar sine forhåndsregler før man samsover. Ingen (verken mor eller far) kan være påvirket av alkohol, beroligende piller eller sedativer på noe som helst tidspunkt. I tillegg skal man være røykfri. Sengen skal være med hard madrass, så ikke barnet ramler ned i sprekken mellom kroppen din og madrassen, du må gjerne bruke babynest eller noe lignende. Barnet er nemlig ikke i stand til å snu seg i tidlig alder, så å havne med ansiktet ned i en myk madrass mellom deg og madrassen er ikke å anbefale. Du bør i tillegg ha egen dyne til poden. Her er det så varmt på soverommet at Maren sover i en sånn tynn teppepose med armene fri fordi hun sparker av seg dyna. Eller så ligger hun bare i pysjamasen. 

Noenganger legger jeg henne i sengen sin fra 20.00 (leggetid) og lusker meg ut. Andre ganger legger jeg henne direkte i vår seng, ammer henne i søvn – og ca 20.10 gjør jeg en ninjavending ut av sengen, smyyyger meg ned langs sengen og ramler lydløst ned på gulvet. Så krabber jeg toppløs enten ut døra (den krnirker) eller ut den knirkefrie døra til verdandaen – der naboene får seg et skikkelig show når jeg halvnaken krabber ut på terassen og rundt huset inn igjen. Sånn i 00.00-tiden jegger jeg meg som regel ned sammen med henne, dog ikke like lydløst – for da har jeg sprengte pupper og håper hun er klar for dobbel dose nattmat. (Hviket hun skjeldent er, for etter å ha hørt “svusj-svusj”-lyden rett etter at jeg har lagt meg stapper jeg patten i munnen hennes på den andre siden av sengen og så spiser hun av meg i søvne før hun kubber i matkoma og sover til morgenen (ca 07.00 da et nytt måltid med sprengt pupp venter) og da må hun gjerne sove ut matkomaen etter den omgangen også, så da er hun ikke skikkelig våken før 09.15 sharp! 

Til de som eventuelt syns at dette var noe nymotens herk og at de absolutt ikke gjorde slik i deres tid – så er svarene mine på hvorfor samsoving fungerer:

-Jeg sover en hel natt, så godt som uten oppvåkninger – og søvnen er hellig.

-Barnet mitt får den tryggheten og nærheten den trenger, og beviset er at hun ikke griner om natten, bare virrer med huet i søvne når hun er sulten.

-Nei, hun kommer ikke til å sove i sengen vår til hun blir konfirmant.

-Nei, det er ikke synd på Torben som for tiden sover på gjesterommet. Vi har et helt liv å sove sammen på. 

Flere som samsover de første månedene av barnets tid?

/Line Victoria

Puppenes gledestårer.

Rart hvordan kroppen reagerer på stress. Stress er adrenalin. Og adrenalin hindrer noe som heter prolaktin i kroppen. Prolaktinet i kroppen produserer melk. Tror jeg. Er jeg stressa så produserer jeg ikke melk. Jeg har stressa mye mellom ørene i 4 måneder for å klare å gi Maren “full pupp” til alle måltider. Her om dagen postet jeg et innlegg der jeg forklarte at jeg kaster inn håndkledet og blir delammer istede. Orker ikke stresse mer med reseptbelagte medisiner som skal jazze opp prolaktinet og melkeproduskjonen min, så jeg trappet ned stresset med puppingen min. Var inneforstått med at jeg måtte gi noen flaskemåltider per dag med fabrikkert morsmelk fremover. Sånn var det med den saken. 

Sukk. Skuldrene ned. Jeg har gjort hva jeg kan, og jeg gir det jeg har i kanukasene. Ferdig snakka. Ferdig med powerpumping, amme-te, vørterøl, håndpumping, varme omslag, produskjons-medisiner og stille gråt inni meg når jeg så Maren kjempe for å få ut de edle dråpene jeg har stresset så med å produsere. Hva tror du da skjer halvannen uke senere?

Satt å ammet kveldsmåltidet igår kveld og bare.. “HEY! Jeg har glemt å gi flaske med bonusmåltider!” Maren gulpet i seg melka mi. Brøda mine, som vanligvis er tørre som knekkebrød på kvelden, leverte nok et stort melkemåltid. Jeg skulte bort på den dyre BabyBrezzamaskinen (en maskin som lager ferdig, temperert morsmelk på ca 10 sekunder ved å trykke på en knapp) og tenkte.. “Når trykket jeg på deg sist egentlig?” 

Det finnes ingen annen forklaring enn at jeg faktisk gav FAEN for et par uker siden og bestemte meg for å bli delammer. Når stresset gav seg så forsvant adrenalinet i kroppen og lot prolaktinet herje istede. DET ble det fasen så melk av! 

Medisinene for økt melkeproduksjon som jeg har brukt, har en stor advarsel om nedstemthet. Det var jeg klar over, men herregud – takler jo det jeg, da! En bivirkning jeg til vanlig bryr meg fint lite om, men når man går på dette over så lang tid tid så oppdaget jeg plutselig at dagene var hardere, jeg var tiltaksløs, nesten litt hjelpesløs – der jeg har gått fra å ALLTID ha vært i en høytempo-jobb, til å gå hjemme med og passe på at en baby har det bra. Jeg trodde liksom at det å være sliten og tiltaksløs kanskje var en del av det å få barn. Omveltningen liksom. At jeg ikke gadd å trene var et resultat av dette. Jeg som hadde gledet meg så til å ta opp treningen igjen! Helt til jeg begynte nedtrappingen av medisinene etter at jeg bestemte jeg for å innføre flaskemåltider, så har det skjedd noe med meg. I forrige uke var det som en tåke som forsvant. Jeg våknet opp første dagen uten en eneste pille innabords, og tenkte – idag skal jeg ned på senteret og forhøre meg om barnevaktordningen de har når man trener! Jeg fikk plutselig lyst til å gjøre noe annet enn å gå hjemme å dikkedakke med Maren..! Jeg hadde jo så mye ledig tid på dagen nå som jeg ikke trengte å sette av tid til å pumpe meg og sterilisere flasker og for ikke snakke om hadde jeg masse ledig tid jeg ikke trengte å stresse med om jeg hadde nok melk i puppene – avgjørelsen var jo tatt, og plutselig har Maren begynt å spise store måltider gjennom dagen, fremfor de små og hyppige.  (Puppene mine har ikke holdt til et stort måltid, men heller små og ofte..) Jeg sjekket på måltidsvekta for å se om jeg kunne ha rett… Veide M før og etter amming – og dæven JA, hun hadde spist mer av puppene enn jeg noengang har klart å pumpe eller gi henne på flaske! Jeg tenkte først det var tilfeldig, så jeg veide litt flere ganger de neste dagene. Plutselig kom disse dagene der jeg kom på at jeg ikke har rørt BabyBrezza-maskinen, og her er vi nå. Jeg fullammer igjen, uten å ha gjort noe for det! Stress med nedstemthet har liksom ikke vært  den beste kombinasjonen, har jeg skjønt. For å si det på godt norsk  – DÆMMIT ASS!

Jeg klarer ikke finne noen annen årsak enn at siden nedstemtheten er blitt borte, så har kroppen gått inn i en positiv kurve mentalt og siden jeg bestemte meg for å bli delammer og kaste inn håndkledet og senke skuldrene, så har kroppen reagert med å lage mer melk enn noengang etter at jeg stresset ned over nettopp problemet med melka! Puh, på tide å trekke pusten etter den lange setningen. Pussig dette her ass… Kan vel kanskje ikke si at Maren er fullammet til 4 måneder, men jeg ammer med det jeg har i hvertfall. 

Dette er jo noe som ofte blir diskutert. Dette med at stress påvirker melkeproduksjonen, men jeg trodde det ikke før jeg plutselig oppdaget det selv. Det er så lett å si at man må stresse ned når man er nybakt mor, men etter at jeg faktisk bestemte meg for å “la det skure og gå” og velge flaske/hjelpebryst og pupp om hverandre så har altså denne kroppen reagert positivt. Jeg var heller ikke klar over at nedstemtheten var så utrolig merkbart med pillene, jeg var helt overbevist om at “sånn er det bare..” og jeg følte jeg MÅTTE ta de siden det var det eneste som hjalp på melkeproduksjonen. For de gjorde det asså, men nedstemtheten og stresset omkring de gjorde at det ble en litt ond og vond sirkel.. Nå tror jeg faktisk bare at nedstemtheten av pillene har gjort meg mer stressa, og dermed hatt negativ innvirkning på det pillene egentlig skulle gjøre..! Jeg var heller ikke klar over at melka var SÅ viktig for meg at jeg ikke klarte tenke klart og bare drite i den ammingen og ta inn morsmelkerstatning på et tidligere tidspunkt. Jeg liker veldig godt å amme, syns det er så jæskla hyggelig – og det vet jeg Maren syns også, så derfor har jeg så veldig gjerne fortsette å amme. 

Jeg har ikke hørt så mye på de som sier “Gi heller flaske til alle måltidene, så slipper an stresset med melka”. Det KUNNE jeg gjort selvsagt, hadde det ikke vært for at Maren finner en enorm ro og trygghet ved patten. Det er det beste sovemidlet, trøsten og kosen hun kan få – har prøvd alt annet, men ikke engang byssing faller i smak her. Kun pupp! Så puppen er ikke bare mat for henne. Og amming er ikke bare om å gi mat for meg heller. Så har jeg selvsagt fått ros fra de som har fått med seg hele ammehistorien min, og gudene skal vite at jeg har lært mye de siste 4 månedene. Tror jeg står ganske rustet om jeg skal igjennom dette en gang til. (Ikke at det er noe jeg tenker på nå, haha!)

Jeg angrer absolutt ikke på jobben jeg har gjort med å prøve å få det til, men jeg skulle nok på et tidligere tidspunkt kanskje bare sluttet å stresse med det, for det var jo tydeligvis det som skulle til..! Så nå er det (nesten) full pupp på Maren, og jeg blir ikke lei meg om flaska eller hjelpebrystet må frem – jeg trives veldig godt med å være stressfri akkurat nå. Jeg har tilogmed fått stressa meg ned til et nivå der jeg har fått meg barnevakt idag! Svigermor er med Maren nå, og jeg merker at dette gikk jo aldeles greit! Glemte stellebaggen og flasker og slikt da, men hey – jeg avleverte henne , sa “Lykke til!” og fortet meg ut døra uten å begynne å hylgrine. (Jeg begynner å hylgrine, ja. Ikke Maren. Hun er i de tryggeste hender!)

Er dere lei av å lese om de schizofrene melk/ikke-melke-puppene mine? Sorry, skal prøve ta meg sammen. 

Men sannheten er at jeg akkurat måtte pumpe meg fordi det rant i strie strømmer når jeg så på noen bilder jeg hadde tatt av Maren. Jeg kaller det “gledestårer” fra puppene. 

(Dette er ganske MYE på en pumping!)

Line Victoria

 

 

 

Å, ikke glem den jævla parabenfrie oljen da.

Jeg kom over dette bildet på en mammagruppe, og vet dessverre ikke kilden. Men likeså er det så jævlig sant!

Jeg vil vel tro at utviklingen har blitt til det bedre, men det er helt sant hvor ekstreme vi mødre av denne generasjonen kan bli – kontra genrasjonen –  “gi dem mat innimellom”.

Hvem av oss nybakte mødre har vel ikke hørt – “-men det ble unger av våre barn også”. Sant. Det gjorde det heldigvis. Og jeg er vel ikke så ekstrem som noen mammaer til tider kan være.  

Da jeg ble gravid ble jeg automatisk meldt inn i noen grupper av velmenende venninner som mente det var “noe for deg”. Blant annet ble jeg meldt inn i en gruppe som het “Boikott Nestle”. Jeg skjønte ingenting. Skal jeg begynne å være politisk oppi all spyinga også nå da eller? Viste seg at dette med Nestlè faktist var ganske viktig å sette seg inn i. Jeg skal fatte meg i korthet: Nestle lager barnemat og morsmelkerstatning. Nestlè er et milliardkonsert. Nestlè vil ha mer penger. Nestlè forteller mødre i u-land at morsmelken de ammer barna med ikke er god nok og gir de to pakker gratis morsmelkerstatning på sykehuset. Morsmelkerstatning er dyrt, skal ha kokt vann og steriliserte flasker –  men hey tross alt “det beste for barnet ditt” som slagord. (Fail!) Feilernæring og en mor som gir erstatning de første ukene mister melka i puppene og har etterhvert ikke mulighet til å gi verken Nestle morsmelkerstatning (kostbart, mangel på rent vann/kokt vann og ikke spesielt steriliserte flasker) eller mulighet til å gi melk fra puppene sine fordi produksjonen har gått drastisk ned. En ond sirkel. En mamma vil kun det beste for barnet sitt. Og vi hører jo på “fagfolk”, sant? Og vi kjøper det som skal til for å holde barnet sitt i live, sant? Anyway, du kan lese mer om det selv og gjøre deg opp en mening, men boikotten varer så lenge Nestlè ikke signerer en kontrakt på at de skal fronte amming av barnet og ikke deres egen morsmelkerstatning. Blant mange andre ting, selvsagt. Heldigvis er det masse gode alternativer å kjøpe for forbrukerene i rike Norge, så jeg velger faktisk andre produkter enn de fra Nestlè der jeg har mulighet. Wow, tenk at jeg fikk inn litt politikk i blogginnlegget mitt da!

I gamle dager (vi skal ikke så mange år tilbake!) var oppskriften på morsmelkerstatning skummet melk og sukker. Og noen ganger kokt havremelk. AJAJAJ! Men det ble jo unger av de også.

Ingen mødre sov med barna sine på rommet fra dag 1, og ytterst sjeldent med de i sengen sin. Babycall? Neida, hører når ungen skriker etter mat. Tilleggsopplysning: Når barnet gråter og skriker vilt etter mat, har det godt akkurat litt for langt. Barnet har gitt veldig mange signaler før den intense skrikingen kommer. Men hey, ble jo barn av de også. Sov de ikke, fikk de alkohol. Legens ordre i lang tid det! For min del merker jeg om Maren våkner for mat lenge før hun faktisk våkner. Hun virrer med hodet og ettterhvert kommer det en klynking. Hun har fremdeles øynenene igjen. Mat i munn, sovner videre med en gang magen er full. Fremdeles øynene igjen. Selv er jeg våken kanskje i to minutter fra jeg oppdager at hun er sulten til jeg sovner igjen. Var hun ikke sulten? Da sovner hun uten å die, med smokken (ja, hun tar endelig smokk nå!) eller puppen i munn. Halvannet minutts oppvåkning for mor og barn. Hadde hun sovet inne på et annet rom uten babycall hadde jeg sovet til hun skrek av sult, jeg måtte stått opp, gått inn, ammet en hysterisk unge og ventet til hun enten sovnet og/eller ble mett. Men når Maren eller barn er hysteriske, så er de VÅKNE og vanskelig å få til å sove igjen. Mitt beste tips – ikke vent til skrikinga setter igang. De blir ikke bortskjemte. Barn er født uten muligheten til å manipulere eller bli bortskjemte når de er så små. Barn har 3 viktige behov. Ren bleie, mat og trygghet/nærhet. De to siste behovene dekker jeg ved å samsove om natten og gi mat/pupp når hun gir signaler på det. Men joda, ble barn av de som ikke samsov eller sov på samme rom som foreldrene også! Men en liten egoistisk tanke er det jo også at JEG får den søvnen jeg trenger. 

Jeg ble også meldt inn i en gruppe som handlet om … ja, en litt “hønemor”-gruppe for spesielt interesserte. Den meldte jeg meg fort ut av. Det ble for avansert for meg, for plutselig var det måter å holde barnet på, snakke til barnet på og ikke minst fryktelig mye drittkasting om barnehageansatte. Barnehageansatte som ikke gjorde det AKKURAT som ungene var vant til. Jeg har lav toleranse for folk som ikke forstår at barnet vil bli “utsatt” for andre rutiner og regler når de er utenfor sin eget hjem. Det kan man ikke styre hjemmefra, selvsagt gi direktiver om sine rutiner og hvordan vi vanligvis gjør det hjemme – men ingen rett til å kontrollere hver eneste del av dagsprogrammet. Jeg leste om en mamma som tok barnet ut av barnehagen fordi poden måtte ha en nap i barnehagen – men dessverre ikke til det tidspunktet HUN som mamma ønsket at han skulle sove. (!)  Dette er de samme menneskene som kaller pedagogiske ledere (med utdannelse) for “barnehagetanter” fremdeles. Fra mitt perspektiv tenker jeg at mitt barn kommer til å få et enormt positivt utviklingshopp når hun møter andre barn og voksne i hverdagen. På et tidspunkt vil ikke jeg være en god nok utfordring for henne. Jeg tenker utelukkende at samspill og lek med andre barn er med på å forme Maren til å bli en sosial og trygg unge. Når den tid kommer, selvsagt. Etter å ha forhørt meg med min svigerinne ser jeg overhodet ikke noen problemer med å la Maren gå i barnehage. Visste du at i mange barnehager så har ikke de ansatte stoler å sitte på inne i avdelingen? De skal nemlig sitte på gulvet med barna hele tiden og da er behovet for stoler ikke nødvendig! Det er jaggu de små tingene som er betryggende. Men det ble sikkert barn av de som hadde barnehagetanter som satt på stoler også. 

Amming gjorde man før i tiden hjemme. Helst i smug. Eller på et egnet rom. Og BARE hver tredje time. Nå ammer mange av oss overalt. Ungen skal jo ha mat! Der har vi gjort et fantastisk flott jobb, og utviklingen er fenomenal! De aller fleste er positive til offentlig amming, og de som ikke er det får jaggu høre det! (Snakker av erfaring, jeg var selv en slik som mente det var egnede rom til å gjøre slikt, og at man ikke trengte gjøre det blant folk. Møtte meg selv i døra der ja! Fikk jaggu døra slengt midt i knollen også skal du vite!)

Jeg tror nok at utviklingen er positiv, men vi skal passe oss for å bli ekstreme. Gråtekurer (“la ungen skrike seg i søvn” evt utmattelse, som det faktisk er…) er heldigvis på vei vekk som et alternativ til å lære barnet å finne søvnen selv. Men du MÅ ikke lage barnematen selv med mindre du vil selv. Ingen skal fortelle deg at du må amme på et skittent toalett når poden må ha mat. Ikke alle trenger å samsove om det ikke er det riktige for deg. Alle barn og behov er forskjellige. Jeg sier bare at du skal bestemme det helt selv hvordan du velger å gjøre det. Jeg bare sier at det finnes alternativer til hvordan du løser det, og at du kan kaste boka fra 1950-tallet der oppskriften på morsmelkerstatningen var skummetmelk og sukkervann. Og prøv å styre unna de mest ekstreme gruppene som skal belære deg etter en oppskrift hvordan man oppdrar alle unger. Skumleste jeg har hørt er om oppdragelse der ordet “Nei!” ikke skal blir brukt. Hva gjør du når poden sitter med gaffelen inn i stikkontakten? Sier med mild stemme 7 meter unna at “Nå må du tenke deg nøye om hva du gjør, for det der kan gjøre litt vondt om du ikke tar ut gaffelen av den stikkontakten…”. Mine foreldre brukte “omvendt psykologi” på meg en stund. Ikke helt etter boka det heller.  Jeg husker at jeg utfordret pappa, han sa “Nei, det får du ikke lov til å gjøre” og jeg gjorde alikevell. Så begynte han å si “Bare gjør det, så skal du se hvor vondt du får.” La oss si det sånn – Line 5 år putter aldri gaffelen inn i stikkontakten igjen. 

Ellers vil jeg gjerne få avslutte med en viktig YouTube-video som omhandler samspill og hva som skjer om du sitter med mobilen i fanget mens du leker med poden din – eller rett og slett ikke dikkedakker med han/henne. “Still face” heter den, og handler om når baby ikke får den oppmerksomheten fra mor når du sitter ansikt til ansikt med poden. Det er noe å tenke på i denne skjerm-verdenen vi bor i. Selv legger jeg fra meg mobilen når jeg dikkedakker eller ammer.

 
Ha en strålende dag videre!

Dikkedakk fra Line Victoria, Supporterfrue.
 

 

 

 

 

Ammetåka kommer sigende!

Mammaflause 2.

Egentlig ikke en flause, mer en litt idiotisk handling gjort i ammetåka.

Maren klør i gommene, og jeg tenkte jeg kunne kjøpe noe å bite på til henne. Jeg tar selvsagt google i bruk, og blir anbefalt en giraff som heter Sophie. «Flott!» tenker jeg og drar til leketøysbutikken.

Jeg er vant til at det koster å ha barn. Bleier, klær og det viktigste – greit nok. Det lever jeg godt med på samvittigheten. Mange av de fineste tingene vi bruker masse er også gaver. I tillegg har jeg vært flink å fått arvegods også. I går kjøpte jeg riktignok ny babygym som kostet over 1000,- og så var det denne tyggegiraffen da, som google-mammaene instendig bad meg kjøpe. 

En tyggeleke. Laget i gummi. 329,-.

WHAT?

I ammetåka dro jeg kortet, og innså der og da ikke hvor mye 329,- egentlig er. DET ER JÆVLA MYE PENGER FOR EN GUMMISAK SOM SKAL I MUNNEN!

I ettertid viser det seg at nettopp denne tyggeleken er sykt populær blant snobbemammaer. Det viste jeg ikke! De samme mammaene med nyeste Reimadress og splitter ny barnevogn til bruk i barnehagen. Der stod jeg da, med en overpriset tyggeleke til min lille Maren som ikke kunne brydd seg mindre om prisen. Jeg kunne gitt henne en first price tannbørste og hun ville kost seg med den.

Her er hva de skriver om den: Sophie the Giraffe blir raskt ditt barns beste venn. For over 50 år siden ble Sophie the Giraffe født på den franske landsbygden. Siden den gang har hun blitt både kjendisenes og barnas favoritt.

Aaaaah, kjendisenes favoritt altså. Det forklarer saken. Det samme som skjedde da vi kjøpte den eksepsjonelt dyre barnevogna. «Kardashians favoritt». Jeg elsker vogna altså, ikke missforstå – men den var jaggu dyr også  så om jeg ikke hadde lagt min elsk på den hadde Torben med bankkortet drept meg!

Hva er det som får oss mammaer (og pappaer) til å innbille seg at det dyreste er som regel det beste? Gurimalla, hvis det skal fortsette slik så blir jeg kjapt raka fant. Jeg har ingen problemer med å bruke penger på nødvendige ting, men jeg merker at penga flyr fordi jeg rett og slett lot meg villede av Googlemammaene som skrev at denne bare MÅTTE jeg ha, alt annet var bare å oversè. Jeg har jo selv noen utvalgte saker jeg ELSKER og som jeg er glad jeg har brukt penger på – men en tyggeleke? Nah.. Jeg vet sannelig ikke. Ironien er at hun nå gnikker den hele tiden mot gommene sine, og lyden av gommegnikk mot parabenfri gummi er bare helt smashing asså. Hun elsker den, dessverre. 

Da vi kjøpte vogna kjøpte vi også litt ekstra stæsj til den. Blandt annet en “håndmuffe”. Altså, pels til å ha på håndtaket (som fastspente votter liksom) og det var jo ganske overkill med tanke på at Maren ble født i slutten av mars og en relativt varm sommer var foran oss.. Vi hadde ikke engang fått barn, men den håndmuffen bare MÅTTE vi ha. Måtte vi det? Kommer jeg til å se Torben med henda trøkt inni en pelsmuffe mens han triller? Nope! 

Å kjære vene, det vil komme uendelig mange slike kjøp fremover, jeg bare håper jeg kan holde hodet kaldt. 

Og alle de pengene jeg har brukt på de flaskene med 958 forskjellige tuter som alle lovet at de skulle minne mest om en brystvorte og gjøre overgangen lettere fra pupp/flaske/pupp? Og det ammeteltet (jepp, et telt til å tre på meg når jeg ammer!) er noe av det mest idiotiske jeg har kjøpt. Jeg gikk fra å være den som tenkte at jeg kunne jo bare dekke meg litt til eller snu meg vekk eller evt bruke flaske – til å bli den som ammer overalt, hvorsomhelst, nårsomhelst. Ble rett og slett den som satte meg midt i glaninga til folk! 😉

“Se på meg, alle sammen! PUPPÆR!!”

Hemoriden Henning som absolutt ingen rosabloggere opplevde i graviditeten!

De glemte å blogge om det!

Det er mange ting jeg glemte å google meg frem til før fødselen. Litt fordi jeg hadde den holdningen at «det skjer ikke meg uansett». Jeg tok jævlig feil. For av alle merkverdigheter en graviditet og fødsel kan by på, de fikk jeg en øøøørliten smakebit av. Ca like stor smakebit som størrelsen på en umoden rips.

(Hvem skulle tro at headerbildet mitt plutselig ble heeeelt riktig å illustrere dette blogginnlegget med?!) 

Men hey, overalt leser man at «det er helt vanlig». Så det var helt vanlig å få en hemoride fordi presset fra magen og nedover er utrolig stort. Eller fordi man har hard mage. Veldig, veldig mange gravide opplever det. Så HVORFOR har ingen mammabloggere skrevet noe om det oppi alle innlegg om vognkjøp, kremer for strekkmerker og organiske babyklær sydd av blinde nonner? Kunne dere ikke gitt meg en liten heads up da?

Jeg saumfarte andre mammabloggeres ord og tanker om hva som skjer med kroppen når man går gravid. Jeg leste om hudforandringer, at det er vanskeligere å kle seg og HOLD IT! – ?at “man kan ikke spise de blåmuggostene til kvelds”. (Buhuu! For et tap!) Detet var et utdrag av plagene jeg kunne lese meg opp om på gravidbloggeres rosa univers. Hvis min lege skulle ha rett i at «alle får det» – hvorfor er det ingen rosa mammabloggere som skriver om det som visstnok skal være så vanlig? De skriver jo opp og ned om alt annet og «bjuder på seg selv», men jeg følte meg plutselig så sykt mye mer anderledes enn de! Eller helt normal da, som jeg fant ut i ettertid at jeg var. 

Jeg tenker at det må ha noe med at de færreste ønsker å utlevere denslags. At det er kleint og flaut liksom. Vel, la meg ta støyten for alle vi som fikk en hemo under graviditeten. Den har fått navnet Henning. Hemoen Henning.

Først det viktigste: Henning er ikke farlig, ikke uhygenisk og ikke ekkelt. Bare litt ubehagelig. Både å ha på besøk og ubehagelig å snakke om. Henning er en hudboble som popper som et popcorn under stort press rundt endetarmen som følge av nedpress som mange kvinner opplever i slutten av fødselen. Sånn – der sa jeg det. Puh!  Man trenger heller ikke å være kvinne og ha født for å få dette heller – og noen opplever å få det «uten å ha gjort noe» for det også. Som sagt – det er HELT vanlig! Men av en eller annen grunn har noen en gang ment at det er ekkelt og har noe med bæsj å gjøre, og dermed blir det som regel ikke snakket om i venninnegjengen og hvertfall ikke av de som har en stor stemme i gravid og mamma-bloggverdenen. Der har jeg jo bare lest at det tyngste de opplevde i graviditeten var at de måtte på Posten å hente alle de pakkene de hadde bestilt på nettet, eller til nød en avsløring om at de selvsagt absolutt ikke fikk noen sting og at morslykken var selvsagt på plass i det sekundet poden ble født. Ikke for å være slem asså, men man kan få en Henning av å løfte den pakka fra posten om den er for tung. Just sayin!

Jeg LØP (nei, løgn – jeg slepte beina etter meg) til den kjekke legen min og fortalte hva som hadde skjedd. Jeg visste ingenting om dette på forhånd, den bare dukket opp av intet. Jeg oppdaget Henning ved en tilfeldighet. Hvis tilfeldighetene skal ha det til at jeg grafser meg i ræva i tide og utide riktignok, men hey – som gravid reagerer man på alle nye og spennende ting som bokstavelig talt popper frem. Underlig nok fortalte jeg med lavmælt stemme og skam til kjekke-legen hva som hadde skjedd. Han lo, og fortalte at det var slett ikke noe uvanlig – og at så godt som alle får det. «-SÅ GODT SOM ALLE?» spurte jeg, og undret meg over hvorfor ingen forteller om slikt når vi uansett sitter der å diskuterer blodkonstistens, gørr, slimpropper og revner i tisselura. Jeg ble egentlig litt lei meg. Var dette noe vi plutselig -ikke- skulle snakke om? Han fikk ikke lov til å se den «live», (jeg hadde jo ikke matchende undertøy den dagen) så jeg fikset frem mobilen min der jeg stolt hadde brukt selfie-modusen på kameraet og deretter redigert bort de delene han hvertfall ikke trengte å se. Men han fortalte at han hadde sett såå mange av Hennings venner, at det faktisk ikke var nødvendig. Han spurte bare hvilken farge det var på den og så skrev han ut en resept. Eller skrev han egentlig ut noen resept? Tror jaggu salven var reseptfri, jeg! (Vedrørende hudfarge, den var hudfarget. Altså – hudfarget som i den samme fargen røvhålet ditt er, tenk litt på det du?!) Greia var da at hvis den var blå eller mørk så var det en slektning av Henning som trengtes sterkere skyts enn litt salve.

Jeg dristet meg til å ta opp dette med en venninne. Joda, hun hadde også fått hemorider. Og så var den barrieren brutt. Så snakket vi om det, holdt hender og utvekslet masse info om våre hemmelig-Henninger med tente stearinlys og store te-kopper. Eller bare snakket om det, om du vil. Hun kunne fortelle at hennes Henning var litt lengre inne i grotta enn min Henning, og at mannen hennes hadde vært så elskverdig at han hadde kjøpt engangsgummihansker til henne for å gjøre smørejobben litt..ehh? mer delikat. Men hun er sykt økonomisk og lur den dama der, så hun kom til å tenke på at hun i grunn ikke trengte hele hanska til å gjøre jobben, så hun klippet av fingrene på hansken og hadde istede en gummifinger til å tre på å gjøre jobben. Jeg lo HARDT når hun forklarte hvordan baderomssøplebøtta var full av hjelklipte gummihansker og fingre, som om tv-morderen Dexter hadde forsøkt å partère noen og fordelt liket rundt i bøtta. For et godt tips! Hansken kunne da brukes hele fem ganger! (jeg fikk lov til å gjenfortelle historien, bare så det er sagt. Hun syns det er like viktig som meg at det snakkes og skrives om, og at jeg var den rette til å gjøre nettopp det..)

Så med en salve og litt ydmykhet så får Henning den pleien han må ha for å bli mindre og mindre og forsvinne ut av mitt liv. Alternative løsninger har blitt luftet i venninneflokken også. Google sier at man kan faktisk sette et lite strikk rundt roten av Henning og han vil da dø sakte men sikkert ut. Men det høres litt for avansert ut, og hvem skal forøvrig sette gummistrikken på? Torben?! Ellers var også et alternativ å «dytte den inn igjen» sa Google. Nei, jeg får sette min lit til litt salve fra legen, så kan vi snart begrave Henning. Men vi skal snakke om han, ikke tie han ihjel. For Henning kan dukke opp hos deg også når du minst venter det,(for min del i forbindelse med slutten av graviditeten) og da er det kanskje litt deilig å på forhånd vite at det er helt forbanna normalt at han tar seg en tur. Men jeg hadde tilgode å lese om det i en blogg så jeg følte vel at jeg måtte slå et slag for Hennings tilstedeværelse i så utrolig mange rumper! 

PS: Det er godt mulig du har hatt en perfekt graviditet og fødsel og post-fødsel. Da vil du nok ikke nikke gjenkjennende til dette innlegget. Jeg skrev det fordi jeg er sikker på at det er en annen der ute som trengte å lese at det ikke er feil at Henning avlegger et besøk under graviditeten. Vis hensyn til hverandre i kommentarfeltet 🙂

Line Victoria og Henning

Når antallet 1 277 364 virkelig betyr noe!

Jeg blir helt hjertevarm av alle hyggelige kommentarer jeg får av dere som leser bloggen min. Det er grunnen til at jeg har et åpent kommentarfelt, ulikt veldig mange andre bloggere som ønsker å moderere kommentarer før de blir publisert eller ikke har kommentarfelt i det hele tatt. 

Det er tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen min som er en god grunn til at jeg fortsatt skriver om både alt og ingenting. Noen innlegg fenger mer enn andre, som regel de innleggene der jeg er ærlig om at alt ikke er like glamourøst som det store internettet skal ha det til. Hver eneste dag blir jeg påminnet om at jeg ikke er fin nok, sunn nok eller har de fineste tingene til min lille M. Men så leser jeg kommentarer fra dere, der nesten ALLE er enige om at den rosa delen av internettverdenen vi blir presentert for er et feil bilde – og mange strekker seg faktisk så langt med å si at det er JEG som er gjennomssnitts-mammaen og at dere elsker at jeg gir et helt ufiltrert bilde av det å bli småbarnsmor. (Og graviditet og fødsel og innkjøp og ja, egentlig det meste med mitt uglamourøse liv). Det er derfor jeg blir så stolt når jeg ser hvor mange som leser og følger meg. En hel drøss av normale, oppegående, flinke kvinner, bestemødre, en og annen pappa og en sjelden gang en ungdom. Jeg liker å se på leserskaren min som et speilbilde av meg selv, at de som leser bloggen min gjør det fordi de kjenner seg igjen – og ikke fordi de drømmer om å være som meg eller se ut som meg eller ha lyst til å kjøpe den samme vogna som jeg har kjøpt.

Jeg blogger om ammeproblematikk (veldig vanlig) og om en graviditet som var litt knotete for meg å elske. (også veldig vanlig). Min høyst normale fødsel (verken magisk eller rosenrød!) var det også en hel haug som nikket gjennkjennende og hylte “jaaa, sånn vaaar det!!!”. Huset vårt er helt normalt uryddig, og vi har foreløpig en bil og den er ikke i millionklassen. De færreste av leserne mine har en bil i millionklassen tror jeg. Jeg trenger ikke kjøpe noe kjempedyrt for å vise dere hvor god økonomi vi har, og vi er så normale at vi ferierer i en Joda 7900 fra 1988 som lukter litt hydraulisk olje når vi ikke har brukt den på en stund. Jeg har ikke en mann som jeg MÅ sminke meg for hver eneste dag, selv om han syns det er hyggelig når jeg grer håret og har det løst istedefor den knollen på toppen. Og det gjenspeiler jo i grunn bildene jeg tar på bloggen her, de fleste tatt med mobilkamera og av meg selv, fordi det flotte kameraet er for fancy til å slenge opp og knipse et blinkskudd. Jeg har heller ikke eget “selfielys” og fotostudio-utstyr med meg på ferie. Det er ikke slik jeg har lyst til å fremstille meg selv heller.

En journalist spurte meg en gang: “Hva slags blogger er du?”. Det er så lett å si at blogging er for rosa damer og de som liker sminke. Jeg svarte journalisten at jeg ønsket å være en motvekt til alt det flotte og glansede vi ser generelt i bloggverden. Med andre ord, jeg ønsket å være helt vanlig. Helt meg, egentlig. 

Derfor er jeg så stolt når jeg ser at jeg har 1.3 millioner klikk/visninger innom bloggen min de siste 3 månedene. Det er ikke fordi jeg tar vakre bilder av meg selv. Det er ikke fordi jeg har et liv folk misunner meg. Det er heller ikke fordi jeg skriver noe annet sjokkerende i overskriften som skal lure deg til å lese innlegget mitt på bloggen, og det er ikke fordi livet mitt er fullt av dramatikk – som en bilkræsj du bare MÅ se på istedefor å kjøre videre. Det er inntrykket jeg har av de som legger igjen spor her i bloggen min, at dere er fine, normale og hyggelige mennesker som følger meg fordi jeg er helt normal.  Jeg elsker det! Tenk å være helt normal og ha nesten 1.3 millioner visninger på bloggen på de tre siste månedene! 

Jeg vil gjerne få takke hver eneste leser som er innom bloggen min og legger igjen spor etter seg. Og til dere som ikke legger igjen spor men som forteller meg på butikken, på mail, i dokø og på helsestasjonen – at jeg setter pris på hver eneste en av dere. Dere gjør blogging (og utlevering!) til en høydare for meg, og det er så sabla godt å vite at vi er en hel haug med driftsikre mennesker der ute som syns det er helt greit å lese en normal blogg innimellom! 

Tusen, tusen takk for at jeg får være meg sjæl!

//Line Victoria – Supporterfrue

 

 

Knusktørt ammeinnlegg – Mor gir herved opp drømmen!

Så var dagen her. Dagen jeg må kaste inn det knusktørre ammeinnlegget og innsè at slaget er på et måte tapt. Men tapt med stil, da.


Hjelpebrystet.. Min venn gjennom harde økter for å få opp melkeproduksjonen. 

Melk i massevis hadde jeg da måltidene til Maren var små og hyppige. Nå forlanger hun mer enn hva puppene mine kan gi, og jeg har ikke nok.

Jeg har drukket havremelk og spist havregrøt, 12.000 bokser vørterøl, tatt medisiner, pumpet, og stresset ned og drukket ammete. Jeg har drukket vann til jeg nesten druknet, og jeg har hatt innlagte «økedøgn» i hytt og pine for å holde produksjonen oppe akkurat nok til å mette henne. Jeg har jobbet med hjelpebryst og massasje, akupunktur og enda en runde med reseptbelagte medisiner som kan øke melkeproduskjonen. Jeg har tålt å få høre at jeg ammer for ofte og jeg har fått høre at «du som har så store pupper kan jo amme et helt fotballag». 

Nå er det slutt på rovdriften og jeg har innsett at jeg har gitt alt jeg kan i kampen om det hvite gullet i flytende form. 

Jeg fikk låne en vekt av helsestasjonen for å måltidsveie (veier før og etter mating) for å få en liten indikasjon på hvor mye melk jeg kan gi henne på et måltid. Resultat: Nedslående. Jeg hadde på et måltid på 20 minutter kun klart å gi henne et par slurker (10-15 ml) og hun var fremdeles dritsulten. Jeg gav henne en flaske og hele gikk ned på styrten før hun ramlet i melkekomaen og sovnet. (120 ml for spesielt intresserte!)

Venter jeg mer enn 4-5 timer før jeg ammer kan jeg kanskje gi henne et relativt ok størrelse på måltidet. Men hun etterspør selvsagt melk oftere enn det, og det er i grunn bare om natten jeg er trygg på at hun får alt hun trenger. (Produksjonen er helt suveren om natten, og i tillegg sover hun så lange strekk at jeg får bygget meg opp en skikkelig stor dose melk!) 

Nei vettu, nok er jaggu nok! Nå pumper jeg så godt jeg kan, ammer så godt jeg kan – og vet du, morsmelkerstatning og/eller pumpemelk på flaske er herved innført på daglig basis. Har jeg pumpemelk så får hun det, og jeg kommer til å fortsette å amme og pumpe – men medisiner og stress blir nå faset ut og erstattet med en fullstending mett unge. Jeg er evig takknemlig for at jeg har en så tålmodig unge (som sjeldent gråter av sult) som ligger ved puppen og venter på melka. Det føles som å mobbe en blomst i potte ved å legge en isbit i potta istedefor å vanne den. Akkurat slik føles det. Og selv om Maren kanskje aldri har vært sulten, så er det kun takket være at jeg har brukt en formue av mitt gode sinn på å få dette til å fungere. 3,5 månede med så godt som fullamming klarte jeg. 

Jeg er herved blitt delammer og flaskemamma! 

Kjære pupper, dere pensjoneres ikke helt ennå. Dere skal fremdeles pumpes og dies av for alt det hvite gullet dere har lagret, men flaska vil stå på bordet for å spe på der puppene ikke strekker helt til i forhold til mengden. Boobsa vil fremdeles være Marens førstevalg både som måltid, trøst og kos, siden både hun og jeg ELSKER å amme. Om det skulle sånn helt ut av det blå nå plutselig bli slik at dere klarer å levere nærmere en liter i døgnet fremover, så taes dere tilbake i arbeid – men nå skal vi senke skuldrene til fabrikkdirektøren Line. For jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle si det var en nedtur å bli flaskemamma. 

Hvis noen lurte, så ville jeg allerhelst fullammet fremdeles – rett og slett fordi det er så himla mye mindre styr. (Og ja, det er selvsagt de åpenbare grunnene til at amming er bedre enn erstatning/flasking, men jeg har nevnt det tidligere – jeg er ganske sikker på at de som velger det ene eller det andre (men som har fullt mulighet til å amme) antageligvis/forhåpentligvis har gode argumenter for å velge det ene over det andre..) Jeg orker ikke bry meg med hva andre velger å gjøre, jeg har nok med å ta egne valg! 🙂

Ingen skal si jeg ikke prøvde hardt! Nå venter en 50/50-morsmelk og morsmelkerstatnings-kosthold på frøkna fremover! Og en 100% dedikert mamma okke som!

Delammemamma og Supporterfrue // Line Victoria 

Shit happens!

Min første mammaflause

De 3,5 første månedene av Marens liv har ikke bare vært en dans på roser. Det har vært mange ting som man må rett og slett lære seg, og mange ting som jeg idag tenker;  «herregud, visste jeg ikke det?!» Som aldrende førstegangsmor (la oss innsè det, jeg er aldrende førstegangsmor når jeg er 33 år (nå fylt 34) og får mitt første barn, hvertfall her i Bamble – der man ehh..uten at det er feil asså!..er noe lavere alder for førstegangsfødende. Nesten alle mine venninner fra tenårene her hjemme var godt igang med barn da jeg flyttet hjem. Noen i min alder kan tilogmed bli bestemor rett rundt hjørnet! Så ja, jeg er litt seint ute? 

 

Anyway. Min flause strekker seg tilbake til første besøk på helsestasjonen bare dager etter at vi kom hjem. En hyggelig helsesøster fortalte meg da jeg stod å skiftet bleie at det noenganger var fint for babyen å få ræva lufta seg litt mellom skiftene, og jeg tolket det rett og slett dithen at jeg burde la henne være litt naken oftere. Jeg tenkte jeg skulle vise meg fra «den beste mammasiden» og proklamerte at «ja, det gjør jeg heeele tiden»!. Så for å demonstrere hvor flink jeg var til å la Maren få lufta stumpen mellom bleieskiftene så pakket jeg henne naken inn i det fine helsepleddet og la henne på puppen. Stolt satt jeg der å ammet min nakne baby, for jeg var jo SÅ flink til å lufte pompen til poden!

Som jeg NÅ vet så er det under amming det som regel er action i bleia. Og mens jeg satt der og luftet stumpen til arvingen mens jeg ammet så kan jeg fortelle dere om en eksplosjon inni helsepleddet jeg aldri har hørt eller sett maken til senere. Det romlet, spraket og tøyt ut i alle ender. Gjennom alle hullene i pleddet, utover den lånte ammeuta, i sofaen, nedover beina mine – ja, på et tidspunkt hadde jeg bæss i ansiktet fordi jeg febrilsk prøvde tørke svetten som piplet frem. En eim av sursøt lukt bredde seg over lokalet og pinlig stillhet kombinert med pattelyder.

De andre så på meg.

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å unnskylde meg. 

«-Du sa jo jeg skulle lufte stumpen hennes og la henne få litt luftepause!» stotret jeg frem til helsesøsteren og prøvde å legge all skyld over på henne.

«-Joa, men jeg mente kanskje ikke akkurat når unger som regel gjør fra seg, og det er jo under amming – visste du ikke det?»

Nei, det visste jeg faktisk ikke. Jeg trodde bleia bare fylte seg i tide og utide og at bleieskift ble gjort sånn ca annenhver time. 

Så fikk jeg innføring i indikatoren som bleier har (en indikator som skifter farge når bleia er full), hvordan jeg lukter på babyen for å sjekke om hun har driti eller ikke (i rompa!)  – og jeg ble oppmerksom på fingertrikset. Jepp, at man stapper fingeren inn i bleia for å kjenne etter! Jeg ble også forklart at man MÅ ikke vaske etter hvert bleieskift, har hun bare tissa så kan man fint skifte bleie uten å gnikke og gni henne sår. Også det med sinksalve da, den skal ikke gnikkes av med vann – det gjør bare vondt værre – sinksalve må tørkes av med olje. Herregud, så mye å vite for en stakkar som spydde da Therese, min gamle kollega, skiftet bleie på sin baby en gang da jeg jobbet i TVNorge.

Så etter å ha fått innføring og en cand.mag. -grad i bleieskift den dagen dro jeg hjem med nedbajset bukse og genser, helseteppe, ansikt og mammaegoet på bunn – eneste stedet det ikke var bæsj var i den nye bleia til Maren. 

Jeg har gjort mange brølere etter dette, noenganger fordi jeg ikke har visst hva eller hvorfor man gjør som man gjør – men som regel fordi jeg aldri har hatt noen erfaring med babyer. Jeg lærer noe nytt hver eneste dag!