Hva er galt med datteren vår?

Jeg har den siste tiden blitt veldig obs på en merkelig adferd Maren har. Vel, adferd er det kanskje ikke, mer enn slags ting hun gjør med kroppen/hendene og munnen. Helt ut av det blå kan hun stramme hele den lille kroppen, lage rund, åpen munn, knytte nevene og lage sånn «sinnabrøl». Hele kroppen dirrer når hun gjør det. Som en skikkelig kraftanstrengelse, liksom. Og så er det rett tilbake til å glise og smile rett etterpå.

Jeg har stusset veldig på dette. Det har vært MYE av det de siste to ukene. Tenkt masse på hva hun prøver å utrykke. Er det noe hun vil ha? Er det noe hun trenger? Jeg har spurt Torben om han har lagt merke til det og joda, det hadde han. Han fortalte meg at han hadde søkt det opp og blitt fortalt av Google at dette  -kunne- være forstadiet til noen spesielle diagnoser eller syndromer som det o`store internettet forklarte. 

Panikken bredte seg i meg. Som den litt håpløse, livredde førstegangsmammaen jeg er, så kom alle sensorene mine ut. Jeg telte antall ganger hun gjorde det, analyserte hver eneste opptakt til det, og forsøkte å roe henne ned når hun plutselig gjorde dette de få sekundene det holdt på. 

For å prøve å forklare hva hun gjør, så har jeg hentet et klipp fra Friends, der Bruce Willis spiller kjæresten til Rachel og skal tøffe seg i speilet. Se rundt etter ca 45 sekunder i klippet, når han står i speilet og brummer. AKKURAT slik gjør Maren!

Hele helgen har jeg brukt på å google, søke svar, sende et par mailer – for å rett og slett finne ut av hva denne merkelige adferden kunne bety. Mens Maren satt på brystet mitt i går ettermiddag gjorde hun det atter engang igjen, brummet skikkelig og knyttet nevene mot meg mens hun spente hver eneste muskel i kroppen.

 Så jeg bygde meg opp litt mamma-mot og hoppet i det:

«Torben. Jeg vil at en spesialist skal se på henne. Jeg skjønner ingenting av denne adferden. Den kommer fra ingensteds! Det kan ikke være riktig, hun ser jo helsprø ut når hun gjør det! Hva er galt med ungen min?»

Torben ser på meg og registerer at jeg faktisk er ganske så bekymret.

Det viser seg at Torben har en plausibel og veldig god forklaring på Marens merkelige adferd. Torben har nemlig de siste ukene jobbet med å lære Maren å vinke når vi sier «hei» og «hade» og klappe med hendene. Greit nok. Men det han ikke hadde fortalt meg var også at han har lært Maren å «leke sumobryter». Med andre ord har han lært henne å knutte nevene, stramme hele kroppen, og lage en «oooohhhh»-sinnalyd. Og nå hadde hun fått skikkelig dreisen på det også, faktisk så dreisen på det at mor vurderte å sende henne til spesialister! 

Jeg kunne virkelig ikke gjøre noe annet enn å le.. Den halvhysteriske mammaen fikk med andre ord passet sitt påskrevet. Bittelitt flaut at jeg hadde endevendt internettet for å finne ut av det, men så viste det seg bare at Maren har en ivrig og tålmodig pappa som vil lære henne noe. Jeg ble litt flau. Hele tiden har Maren da prøvd å vise meg noe hun har lært, og jeg har bare sett på henne med triste øyne og og tenkt at «du er en pussig skrulle du, jenta mi..»

Nå ler jeg hver gang hun gjør dette, og hun ler like hjertelig selv etterpå når hun endelig får den responsen hun ønsker seg. «-Se hva jeg kan, mamma!» Og jeg brukte kvelden på å kjefte litt på Torben for å ha bøllet med det sårbare mammahuet mitt litt. Selv om jeg egentlig syns det er ganske humor. Det er i grunn noe jeg kunne fint klart å finne på selv om jeg ikke hadde vært så hysterisk i første omgang.

Moralen er – baby og barneoppførsel er som regel helt normal til det unormale er bevist. De fleste babyer er flinke til å herme og ta etter oss de er sammen med i så mange timer av døgnet. Vi har med stor sannsynlighet bare fått en helt normal unge. Med en høyst unormal pappa og i overkant hysterisk mamma. 

/Supporterfrue – den hysteriske mammaen.

Vixen Influencer Awards – Nomineringen er igang!

ÅÅ, lord! Jeg oppdaget plutselig at noen hadde kommentert under et av innleggene mine at “Håper alle går inn på Vixen og nominerer denne dama til folkets favoritt!”

Jeg ble helt svett i armhulene. TENK at noen mener at jeg er er Vixen Influencer Awards-verdig å nomineres til! Maigad! Ikke at jeg setter frem strykebrettet og henter frem de høye helene sånn med en gang av den grunn da….

Litt usikker på hva jeg eventuelt kan nomineres i da, men jeg tittet litt på de forskjellige kategoriene – det er vel ganske åpenbart at mote og beauty ikke er helt innafor med bloggen min. Livsstil, Gullpenn, Sterke mening, Stjerneskudd…hmm, jeg vet faktisk ikke. Gjevest hadde det kanskje vært å bli nominert i kategorien Stjerneskudd eller Gullpenn, men det finnes nok av nye, fantastiske bloggere som antageligvis gjør en bedre jobb enn meg. Livsstil? Hvilken Livsstil? Hoho!

Anyway, her er linken til Vixen Influencer Awards – og jeg ber dere ikke nødvendigvis nominère meg, men nominèr en blogger som du mener fortjener det 🙂 Jeg tør ikke tenke på hvor utrolig kult det må være for bloggeren du nominèrer å få en slik heder og ære av leserene sine, så dette er din måte å fortelle at du setter pris på favorittbloggeren din!

Ha en strrrrrålende helg!

Når jeg ikke blogger så er jeg på Snapchat: Linevictoriahus / og Instagram og jaggu Fejsbook også! Damn ass, jeg er overalt! 😉

 

Forelsket på første date!

Jeg har ikke vært med på noen av de Nettavisen/Side2/Blogg-møtene før. Litt fordi jeg har hatt puppen ute, gulp i håret og mer opptatt av en bylt i sparkebukse når jeg har blitt spurt. Frem til nå. Pakket bort puppen for en dag, og hoppet inn i bukse med superstrech og intet mindre enn TO bh`er på meg. Bloggerne som er signert med Nettavisen/Side2/Side3 har fått en ny gjeng å leke med – og de heter selveste Egmont! (By far et av drømmestedene du ønsker å jobbe når man er litt over middels interessert i hva som rører seg på de forskjellige medieplattformene). Kanon møte – dette gleder jeg meg til å bli med videre på!

Tilbake til den noe bortkommende supporterfrua. Hun som har glimret med sitt på partnerblogger-møtene frem til nå, men som omsider pakket snippesken sin og banet seg inn på E18 mot Oslo før kidden hadde stått opp. Funfact: Har ikke stått opp så tidlig siden før jeg gikk ut i mammapermisjon. 

Jeg grabbet tak i de to jeg med sikkerhet vet jeg kan diskutere gulp, bleier og hemorrider med om savnet skulle bli for stort. Og sprengte ammepupper. Stilte meg faktisk MELLOM Pappahjerte (Peter) og KonaTil (Christina) da vi minglet. Snek meg bort til Mamman til 16, eller Mammasom16, som bloggen faktisk heter. (Trodde jeg virkelig at hun var mamma til 16?!) Lett å ta feil! Fy flate for ei hyggelig, søt og sjarmerende jente. Sendte henne faktisk melding etterpå og sa hun var en herlig jente. Viktig å si ifra om man har noe fint å si om folk, syns jeg. 

Møtet ble unnagjort og jeg slepte meg etter Hjertet og Kona, lurte meg inn i baksetet på stasjonsvogna deres og proklamerte høylydt at jeg var EKSTREMT glad for å slippe å ta den “undergrunnsbanen” jeg ankom Nydalen med. Seriøst – kun pensjonister eller bønder sier “undergrunnsbanen”, men så kom jeg på at jeg faktisk kunne vært mammaen til mammaen til Michelle OG bor i Stathelle. Tilbake til baksetet i stasjonsvogna til Peter og Christina. Jeg hadde jo parkert i Majorstuakrysset, må vite. Til den nette sum av 400 kroner for noen usle timer! Jeg kom nemlig ikke lengre. Mine geografiske kunnskaper er like utdaterte som laserdisk og VHS-kasetter. Så jeg parkerte ved politihuset på Majorstua, for av en eller annen merkverdig grunn så erindret jeg veien dit. Vagt. Jeg lover å ikke fortelle hvorfor.  

Uansett: Ble bedt på date som tredje hjulet på vogna på IKEA av bloggerparet og takket med all min entusiasme for at de tok så godt vare på meg. Så ble vi enige om å møtes på IKEA da. ÅÅhh, som jeg gledet meg til å preike blogg med noen som forstår mellom “Mysig håndkleder” og “Ensam Tørkerull!”  Og hva var min supplais-takkegavepakke? Joda, det var å glemme bilnøklene mine i baksetet og tømme mobilen min for strøm i samme vending. 

Den lille, herlige kona med stort hjerte stod en stund senere å dinglet med nøkkelknippet mitt foran meg. De snudde halvveis til Ikea, og kjørte tilbake i den tettpakka fredagstrafikken. Akkurat der og da ble jeg så glad at jeg egentlig ville klemme henne hardt til hun peip litt. Fine, snille støttekontaktene mine <3

Jeg tror vi lunsjet i 2-3 timer. Så himla hyggelig! Så deilig å møte folk som man umiddelbart får en form for crush på! Inni hodet mitt så jeg for meg fremtidige pikniker, felles kontordager, putekrig og løping hånd i hånd på en eng av blomster! Etterhvert var det andre ting som sprengte i brystet enn hjertet mitt. Når ammet jeg egentlig sist? AU! Jeg kikket ned og priset meg lykkelig for at jeg hadde en sånn ullgenser som ikke er veldig avslørende om to vannballonger sprenger under ribbestrikken.

“-Jeg må inn her å håndmelke meg litt.” fortalte jeg med innlevelse til PappahjertePeter og Konemor og satte kurs mot stelleromstoalettet. Jeg har i ettertid stor forståelse for at Peter måtte riste litt på huet for å få ut bildene han fikk i hodet sitt, stakkars. Jeg tror nesten han besvimte litt. 

Så stod vi der inne da, alle tre. 

(Bildet er fra snapchatten til Pappahjerte – snap: Pappahjerte)

Hvis dere lurer på hvorfor jeg ikke tar bilde så er det fordi jeg er så sykt urutinert blogger at jeg var tom for strøm..

Hey! Dere er verdens beste støttekontakter! Og det er ganske gøy å tenke på vi bare bor ei lita biltur på 15-20 min fra hverandre – jeg aner konturene av hvor jeg i fremtiden skal dra den velkjente “jeg er tilfeldigvis være i området, serru!”  i resten av mammapermisjonen min!

Kjærleik ved første blikk <3

Amming, dobørste og kjøreopplæring.

For en overskrift da gitt! Ikke akkurat noe clickbate-overskrift, for det er i grunn -akkurat- det dette innlegget handler om. 

Dette med amming er jaggu en påkjenning! For ikke mange månedene siden jobbet jeg HARDT for å ha produksjon nok til å tilby Maren måltider – men nå har jeg melk i massevis men en liten gærning som syns brød, spagettimos, flaske med industrimelk og mangofruktpurrè er større stas. Hva skjedde liksom?!

Vi begynte så smått med smaksprøver da hun bikket 4 måneder. Det var veldig populært! Jeg så fort at dette blir en matmons som både vil smake på alt og som fryder seg når det kommer smaker hun liker særs godt. Kom i skade for å gi henne en flaske velling en dag, og den svenske nasjonalretten gikk rett hjem hos frøken M. (Velling er tynn grøt, som kan drikkes fra flaske) Det er mye diskutert dette med velling, noen mener at det blir for “enkelt” for baby og drikke seg mett på velling, og andre mener at velling kan gi overvekt. Jeg tenker at med så mye morsomt ellers som hun tygger og smaker på, så kan det ikke spille noen trille. Og overvekt er jeg ikke så bekymret over når hun er 7 måneder. Jeg tenker at det er det mer enn nok tid å bekymre seg over senere i livet.

Problemet nå er jo at jeg ikke lenger kan snike meg unna midt på dagen for å amme. Det har alltid vært en god unnskyldning når Torben skal ha meg til å rydde noe eller svigermor skal vise meg hvordan man skal klippe rosebusker. Jeg har alltid kunnet skylde på at Maren skal ha pupp, men nå ser det ut som den tiden er over, gitt. Så nå må jeg både rydde OG klippe rosebusker med svigermor. Eller – det værste jeg vet, vaske bad. Det finnes virkelig ikke noe mer kjedelig enn å vaske bad. For der kan jeg ikke jukse. Det finnes ingen møbler eller tepper jeg kan skyve rotet under, og ofte må jeg støvsuge før jeg vasker badet. (Dobbelt så mye jobb!) Og den jæskla dobørsten. Hva er mer skittent enn den? Hvordan vasker man egentlig en dobørste ren etterpå? Av alle ting i huset vi eier, hva er mer trist enn en dobørste egentlig? “Kjøp ny!” sier folk. Og hver gang jeg drar frem dobørsten tenker jeg det samme. Huff, burde kjøpt ny. Skal gjøre det neste gang.” Men sånn seriøst – kan egentlig en dobørste bli for skitten for sitt formål? Alternativet er å kjøpe en “åpen” dobørsteholder, så dobørsten er på utstilling. 

(Bildet er fra google)

Tilbake til meieriet mitt. Jeg ammer bare noen veldig få stunder i løpet av dagen nå, amme på natte gjør hun jo ikke – men sprengt frokostpupp til frokost rundt 08.00, og deretter ved behov om hun grafser under genseren min i løpet av dagen. Det er litt som en kjærlighetssorg, faktisk. At hun heller vil ha fast føde og sutten. Det plager meg selvsagt bittelitt, for det er jo ikke mange ukene siden hun var ekstremt avhengig av puppen min. Nåvel, det er vel slik det skal være. Mammas pupper er ikke lenger THA THING. 

Torben skal øve på forbikjøring idag. 5 timer. Jeg kan ikke huske at jeg i gamle dager brukte 5 timer på å lære meg forbikjøring? En ting jeg hvertfall husker fra da jeg var ung og førerkortløs er da mamma fortalte meg at “i gamle dager, skikkelig gamle dager – i steinalderen liksom, så hadde de ikke ekstra sett med pedaler. Så da satt kjørelæreren med en nål og stakk eleven i beinet hver gang man gjorde feil.” Det var ikke så gøy da jeg startet min aller første kjøretime med å fortelle dette til kjørelæreren min. Veslevoksent forklarte jeg hvordan kjøpreopplæring foregikk i bilen i steinalderen. Kanskje ikke rart at min kjørelærer den gangen tjente seg rik på unge Husby som skulle ta førerkortet. 33 kjøretimer hadde jeg. Tre teoriprøver og hele tre oppkjøringer måtte også til. Men jeg har kjørt (nesten) helt skadefritt da. En liten smell med en pyntestein med min splitter nye cabriolet på Porsgrunns torg i 2005. Traversen røyk, og bilen var millimeter fra å skulle bli kondemnert av forsikringsselskapet. Traversen er forøvrig den jernstangen foran som holder bilen sammen. Så da lærte du noe nytt.

(Til ennå ikke å ha fått lappen, så er det ganske heftig å ha kjøpt bilen flere måneder i forveien og ha den klar i garasjen syns jeg…!)

Livet som hjemmeværende er snart over. Over jul skal jeg tilbake i jobb. Da skal uniformen forsåvidt passe og kontoret mitt taes i bruk igjen. Det skal børstes støv av pc`en og mailen skal åpnes etter et års fravær. Eneste forskjellen er at jeg antageligvis må jobbe enda mer effektivt, for det er nesten ikke rom for overtidstimer. Maren skal være i bestefar/farfar-barnehage, før Torben skal ha pappapermen sin til våren. Barnehageplass må vi nok se langt etter, faktisk ikke før i august åpner det seg en plass til Maren på den foretrukne barnehagen vi har søkt plass. Så ble jeg UFRIVILLIG en av de som har barna hjemme til de er halvannet. Oh, the irony! 

Anyway – her må det gies litt mat i magen før vi slenger oss i bilen for å øvelseskjøre med pappa til Porgrunn og hans 5 timer lange forbikjøringstrening idag. 

Line Victoria, snart nedlagt meieri. 

 

 

Gikk det bra med meg?

Jeg og Torben har vært sammen i over 4 år nå. Samboere nesten 4 år. Gift i halvannet. Huseiere for litt over et år siden. Småbarnsfamilie i snart 7 måneder. Nylig oppgradert til to familiebiler i garasjen. 

Da vi ble sammen og fremdeles bodde i Torbens ungkarsbule så han sitt snitt til å ta dette bildet av meg. Det som er urovekkende er at Torben på dette tidspunktet kastet bort verdifull tid, når det er åpenbart at jeg har gjort meg klar for litt hyggelig sexytime her. Syns du ikke?

Nuvel. 

Søndagen skal feires med at Maren reiste seg opp og stod helt på egenhånd i fengselet sitt. (Lættis-highfive til mammapolitiet!) Stod å danset til Drømmehagen (Hei igjen, mammapolitiet! TV gir deg firkantede øyne, og er sykt lite utviklende for babbser?) på storskjermen ved siden av. Jeg skvatt som rakkern! Hva skjeddemed den lille, rare bylten i helseteppe liksom? Nå STÅR hun selv? MakkaPakka, det er sjukt. Fengsel + Drømmehagen på tv = mirakelbaby. 

Jeg kastet meg over umbraco-settet og fikk senket grinda. Nå skal jeg snart til pers med senga hennes også. Madrassen ruver nemlig typ bare 20 cm under kanten, og det skal innrømmes at jeg ikke før nå har skjønt at DET er oppskriften på katastrofe når hun kan bevege seg slik. Hun sover forøvrig i en sånn pysjpose, men jeg har ikke akkurat brukt tid på å sette meg inn i eller i det hele tatt vurdere å bruke de stroppene med hengsler som følger med pysjposen. Jepp, det er helt riktig som du leser. Det er seler for å feste henne til hvert hjørne av sengen. Det blir relativt uaktuelt for meg å bruke, siden jeg føler meg trygg på at sprinkelsenga gjør susen. Jeg bryr meg ikke noe om at hun snur seg i alle retninger i løpet av natten. Hode ved fotenden og noenganger på tvers i senga, så jeg må hente ut en unge i vinkel som er kilt «fast». Men hun sover fremdeles godt. Jeg snur litt på henne om jeg føler det er behov for det. Hun sitter riktignok ikke fast når hun ligger på tvers. At det er ubehagelig tviler jeg ikke på, selv lå jeg å sov med ræva i været og ansiktet borret ned i madrassen. «Det gikk fint med meg»! (Verdens værste argument, forøvrig. Det argumentet er det beviselig inget hold i. Slutt å si slikt!) «Gav ungen klinkekuler i 7 måneders alderen, gikk fint med oss! Lot barnet sutte på en honning-krukke da hun var 4 måneder – gikk så greit atte. Droppe sterilisering av tåteflasker? Pytt, gikk fint med oss!» 

Ikke for å virke hysterisk, men jaggu glad vi er litt mer opplyste idag. 

Takk til skepsis.no for denne. WAKEUP CALL EVERYBODY! 

(Om ti år er sikkert fengsel (lekegrind) tatt vekk fra markedet fordi det gjør at ungen utvikler seg for fort/for sakte/ feil osv… Felles for alt dette jeg prakker på deg nå er å bruke mammahuet ditt. Du vet best sjæl så lenge det ikke kræsjer med å leke med livet, syns jeg..)

Ey, funfact! Lekte på brygga alene uten redningsvest da jeg var tre år. Falt utti, og ca 14 komadager senere så kunne legen konkludere med at det gikk (heldigvis) jo bra med meg! Her er riktignok alt relativt når man bruker ordet “bra”. Men moralen er nok at det var et litt dårlig tidspunkt å gi meg dykkerlappen og svømmeknappen på egenhånd i 3-års alderen. 

Jeg skal barnesikre kidden med bakoverlent bilstol og firepunktsetebelte med isofix-fester og egen base nå.

Skal ut ei litta tur å leke med klinkekuler hos tante Sylvia. 

Tata! 

Jeg prøver igjen!

Husker dere at jeg i august sa jeg skulle begynne et nytt å bedre liv i forhold til kosthold? Nuvel. Tror det varte i ganske nøyaktig EN dag, så var sjokoladen på bordet et faktum. I fanget, er vel mer sannheten. 

Man blir helt tussete av å være hjemme uten andre rutiner enn mating, bajsebleiebytte og babykos. Det blir så altfor lett å ty til de raske løsningene, som i hele min barselperiode har betydd polarbrød med smør og nugatti. Og sjokolademelk. Og gjerne en plate sjokolade til dessert. FOR DET ER SÅ HIMLA DIGG!

Jeg har i grunn tenkt at det er greit. Jeg har ikke brydd meg. Har ikke brydd meg om at jeg faktisk veier det samme som jeg gjorde fire dager etter fødsel nå nesten 7 måneder etter fødselen. De har vært viktig for meg å ikke la andre ting ta fokus helt ennå, men nå som ting begynner å gå litt mer på skinner – så kan jeg omsider fokusère litt på meg selv for en gang skyld. Jeg tror i hvertfall at å endre kostholdet mitt uansett vil være en god start!

Etter Liveakurset jeg tok for 3 år siden, så har jeg veldig god erfaring og kunnskap om «hvordan det skal gjøres» i forhold til kosthold. Problemet har nok vært motivasjonen. Og den har jeg aldri skryti på meg alltid har vært på topp. Motivasjonen kom dels snikende når jeg satt å glante på tidligere blogginnlegg jeg skrev om motivasjon. Sykt! Tenk å bla tilbake i arkivet og rett og slett finne redningen i egne innlegg! Jeg husker jo så godt hvor GODT jeg følte meg i kroppen etter en treningsøkt og litt mindre sjokolade den tiden. Da jeg oppdaget at jeg var gravid så begynte jo også de litt uheldige plagene å melde seg. Det første som røyk var trening. Derretter sporet det helt av i forhold til kostholdet. Hvilket jeg forsåvidt ikke angrer på, jeg gjorde AKKURAT som jeg ville og det var viktig for meg å ikke sette grenser og lås på meg selv den tiden. Hormoner, plager og vondter medisinerte jeg med korte gåturer til og fra kjøleskapet. Kake, iskrem og sjokolade var min lykkepille. Kan ikke si jeg angrer asså! Helt seriøst! Jeg elsket mine 9 måneders ruge-periode, og jeg gjorde virkelig ALT jeg kunne for å få maksimalt ut av det! 

Problemet var vel at jeg fortsatte disse dårlige vanene etter at jeg hadde født. Kan fremdeles ikke si at jeg angrer, det var utrolig deilig å kose seg – og til forskjell fra min tidligere historie som noe spiseforsyrret, så hadde jeg absolutt ikke dårlig samvittighet denne gangen. Jeg har veltet meg i alt som er godt og rett og slett latt fornuften være pakket godt inn bakerst i gravidskapet, som jeg kaller det.

Anyway, jeg fant ut heromdagen at det ikke er såå fryktelig lenge til jeg skal tilbake i jobb. Og absolutt ingen av jobbklærne mine passer. Det blir litt rart å komme tilbake på jobb i gravidbukser når det tross alt er et år siden du fødte. Jeg savner mine pene kjoler, jeg savner treningstøyet mitt, og jeg savner alle de fine og raffe jakkene mine jeg per dags dato ikke får lukket igjen over magen. Og jeg savner bunaden min? Ikke at jeg bruker den så ofte, men de få gangene jeg trenger den så vil jeg gjerne bruke den også! Ikke bare ha den hengende i skapet?! 

Så jeg snudde opp/ned på kostholdet mitt for to dager siden. Frukt, grønnsaker, sunn mat. Dropper kaker, sjokolade og potetgull – samt junkfood. Det kommer nok et tidspunkt der jeg kan spise dette igjen, men nå vil jeg gjerne ha en litt god og effektiv start – slik at jeg merker resultater med en gang. Slikt er nemlig viktig for meg 🙂 Litt flere trilleturer, og en og annen gang ned på Nr1Fitness for å sette meg på spinningsykkelsetet – så tror jeg mye er gjort for huet i første omgang. Så kan det hende at kroppen følger etter også, det får vi jo håpe?! Jeg var nok ikke klar forrige gang jeg proklamerte at jeg var igang. Men jeg tror jeg har litt mer motivasjon denne gangen, så får vi bare krysse fingra for at det gjenspeiler seg i hverdagen 🙂 Ja, jeg har veid meg. Men jeg ønsker ikke å gå ut med noen tall før jeg ser at den peker i en ny retning enn den har gjort det siste året…! 😉

Jeg kan dessverre ikke gå hardcore inn i det slik jeg gjorde for 3 år siden, fordi jeg ammer fremdeles litt. Og disse avfallstoffene vil jeg ikke ha i melka mi, så jeg må nok peile meg inn på en Livea-light denne gangen. Blir gøy å se om alt jeg lærte på kurset fremdeles sitter! Det er jo enkel matematikk; trening og sunnere kosthold –  så er mye gjort. Og etterhvert som treningsrutiner er på plass, så håper jeg at jeg får bygget opp min etterlengtede kondis og styrke – slik at hverdagen blir litt bedre når jeg ligger på gulvet å kaver for å komme meg opp. 

Jeg lovet dere i august å holde dere oppdatert, og det skal jeg fortsette å gjøre. Sååååå en litt treg start, men nå har jeg tatt litt grep.

Her er bilde fra da jeg trente masse, og jeg gleder meg til å få tilbake den samme treningsgleden som jeg hadde det året før jeg ble gravid! 

Den hysteriske og følelsesløse mammaen.

Dette ble et litt mer ærlig innlegg enn først tiltenkt. Jeg håper du har forståelse for at jeg føler jeg åpner meg mer enn hva jeg vanligvis gjør, men til gjengjeld vet jeg at jeg ikke er alene om disse tankene. Derfor viktig for meg å dele. 

Et av de spørsmålene jeg får oftest når jeg er ute på vift med min snart 7 måneder gamle datter er rett og slett?»Når kommer nr 2 da?» Gjerne etterfulgt av «Dere MÅ jo ha en liten lillebror!» «Det er bare å sette igang, ingen tid å miste!»

Jeg må innrømme at jeg har selv vært en av de som har sagt slikt til nybakte foreldre selv, uten selv å ha den fjerneste anelse om hva det egentlig innebærer? Fy skam på meg, haha!

I går så jeg en sånn «spørreundersøkelse» på nettet. Jeg tror i utgangspunktet at det gjaldt fødselsdepresjoner og at det var skrevet en fin sak på nettet som snakket åpent om at dette kan ramme alle. Spørsmålet i teksten var sånn noenlunde i denne sjangeren: «Hvor lykkelig var du på en skala fra 1-10 når du fødte og en månede etterpå?» Jeg registrerte at ufattelig mange øste ut sin kjærlighet i kommentarfeltet om hvor fantastisk det er å være mor. Både når hun havnet på brystet rett etter fødselen og en månede senere etter at den totale livsomstillingen var et faktum. Så fantastisk! Flertallet gav 10 av 10 på begge spørsmålene – og mødrene kunne i kommentarfeltet ikke elske livet høyere enn nå. Jeg ble etterhvert litt trist også. Ikke lei meg fordi andre roste denne mammakjærligheten så voldsomt opp i skyene, men fordi jeg følte det litt anderledes enn alle #lovemylife og #kjærlighetvedførsteblikk – kommentarene. 

En og annen kommentar var litt mer «nedpå». Innimellom alle jubelropene leste jeg om de som var helt følelsesløse når kidden lå på brystet og en månede senere, men selvsagt etterfulgt av «det går bra med oss nå, elsker ungen min høyere enn livet!».

Jeg vet ikke om formålet med denne «spørreundersøkelsen» var egentlig helt passende med teksten. Teksten handlet om fødseldepresjoner og åpenheten rundt det. Men hvem vil vel egentlig skrive med fullt navn på facebook at de slet litt? De tøffeste, tror jeg. Kudos til de som tør å være åpne.  

Selv var jeg nok ikke helt følelsløs da M kom til verden. Jeg var sjokkert. Sjokkert over at NÅ er det gjort. Ingen vei utenom. Da jeg ble gravid hadde jeg masse gøyalt å skrive i bloggen med en litt komisk undertone, men denne ukjente babyen som nå plutselig lå på brystet mitt var plutselig et faktum! Var dette resultatet av alle de morsomme blogginnleggene om graviditeten, liksom? Jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt. Jeg ble såå tatt på sengen.

Jeg har tidligere vært inne på dette med de tre første dagene som egentlig var ganske røffe. Jeg hadde ikke fått melkeproduskjonen igang, så M lå der bare å skrek med knyttede never mot meg. Etter nesten to døgn uten søvn og en heftig «treningsøkt» på 24 timer (fødselen) så var jeg jo ganske utmatta. Jeg husker jeg hvisket til Torben i sengen ved siden av på barsel?»-Fy faen, hva har vi gjort?» 

De tre dagene uten melk i puppa var ganske tøffe. Jeg hadde jo en veldig sulten unge! Jeg visste det ikke DA, men de tre dagene er veldig, veldig vanlig. Det er også da de berømte «barseltårene» settes i sving. Jeg gråt fordi jeg var sjokkert, jeg gråt fordi jeg var trøtt, jeg gråt fordi jeg hadde vondt i tissen, jeg gråt fordi jeg ikke klarte sette på bleia riktig. Men jeg gråt ikke fordi jeg var så lykkelig. Det kom senere. Jeg tror det kom samtidig med melka, faktisk. På parkeringsplassen på vei hjem. Maren sovnet i bilstolen og fant omsider roen. Det gjorde jeg også. Så jeg gråt litt på vei hjem. Fordi hun endelig var mett og ikke gråt lenger. 

Resten vet dere jo, så fort jeg fikk melk så løste alt seg. Jeg satt hjemme i sofaen med en sovende/spisende baby i fanget, og klarte omsider å ta inn over meg hva jeg hadde satt til verden. 

Men med denne morskjærligheten som plutselig begynte å blusse, så kom også den hysteriske mammaen opp til overflaten. «Tenk om hun ikke får puste i nestet sitt! Tenk om hun sover for mye! Tenk om jeg ikke har nok melk?». Jeg var også livredd når andre holdt henne. Noen holdt henne feil. “Ikke vekk henne. Ikke gi henne sutt, for det kan gi sugeforvirring. Er det for mye klær? For lite? Fryser hun? Har hun feber? Hvorfor har hun ikke bæsja ennå? Forsiktig med navlestumpen!” (Jeg ringte faktisk lege fordi jeg var bekymret for navlestumpen hennes. Fikk komme inn til helsestasjonen så lenge, og da de skulle sjekke den så hadde den falt av. HELT NORMALT! Men jeg følte hun hadde et hull i magen. Stakkars ungen min med hull i magen liksom. Også kalt navle. Er det mulig? Godt jeg kan le av det nå!)

Den første måneden gikk med på å lære meg å bli trygg på situasjonen. Jeg hadde ikke noe søvnunderskudd på grunn av en våken unge,hun sov så godt atte –  men jeg var så sliten av å hele tiden se for meg «worst case scenarioer». Plutselig en dag sa Torben til meg:

«-Hva er egentlig sjansen for at det kan skje?» når jeg fortalte han at han ikke kunne legge Maren i babynestet der det er på det smaleste. Eller noen av de andre dumme reglene jeg hadde satt. 

Jeg googlet statistikk. Og fant ut at i de tilfellene det faktisk skjer at et barn dør som følge av bruk av den smaleste delen i babynestet var fordi de har fått tvinnet den snora i enden rundt halsen og blitt kvalt av den. Babynestet vårt hadde ingen snor. 

Da gikk det faktisk opp for meg. At hysteriet var gått for langt. At jeg måtte passe meg for å bli en sånn frimerke-mamma. En mamma som ikke stolte på magefølelsen sin. En mamma på alerten hele-jævla-tiden. Såå slitsomt.

Min fantastiske helsesøster, Elise, gav meg et skjema for å avdekke tegn på fødseldepresjon. Det er et skjema alle får. Jeg svarte så ærlig jeg kunne. Hun fortalte meg at det ikke var noen shocking news det jeg krysset av «middels» på. De fleste har det sånn. Det var en lettelse. Og trygghet. Det var nesten mer sjokkerende med de som gav toppscore på alt på det skjemaet. Den timen var forøvrig veldig fin. Og veldig nødvendig. Det var som om hun egentlig visste hva som foregikk oppi huet mitt, og jeg trengte ikke si så mye – for hun gav svar på alt jeg behøvde å vite om mine tanker, uten at jeg sa så fryktelig mye. Jeg fikk ut frustrasjonen min over angsten for at andre skulle mate henne med flaske. Jeg fortalte historien om min venninne som overmatet min lille ørkenrotte med vannflaske, og ørkenrotta druknet. (No hard feelings på den, R! Om du skulle lese dette så tror jeg det var værre for deg enn for meg!) Men da jeg fortalte historien om ørkenrotta som druknet da den ble matet med vannflaske (De skal forøvrig ikke mates med vannflaska, hvis det skulle være noen tvil) så satt ikke Elise-helsesøster å lo av meg, hun trøstet! Og hun gav meg rett i at «-Maren kan få mat av andre på flaske når DU føler det er greit!”. Men presiserte også at det kan være veldig godt å senke skuldrene innimellom, og la noen få hjelpe meg.

Etterhvert som jeg løsnet litt på snippen i forhold til hysteriet mitt, så begynte jeg også å nyte den nye tilværelsen. Jeg begynte å trille turer, fordi jeg turde å stole på at jeg hadde kledd henne riktig nok trilletur. Jeg lot andre holde henne, fordi jeg stolte på at de ikke ville barnet mitt noe vondt og visste hvordan dette skulle gjøres. Da M var 3 måneder var vi i Danmark med familien, og da løsnet det ytterligere. Jeg lot tilogmed andre mate Maren med flaske!! Jeg var ikke redd for at noen skulle drukne henne eller ikke se at hun gav signaler på at hun var mett – det gikk helt fint! Jeg drakk tilogmed et glass vin og en øl, jeg!

Nå er hun snart 7 måneder. Hun har hatt endel barnevakt, jeg er ikke redd for at hun skal sette mat i halsen og jeg blir ikke helt koko når jeg skal kle på henne for å ut å trille. Når jeg ser henne vokse til å fortsatt være en trygg, hengiven, ekstremt blid unge – så kommer morskjærligheten strømmende. Jeg har selvsagt dager der jeg ser på henne og tenker at det er et sjokk å ha fått barn, men det roer seg i takt med at jeg blir tryggere. 

I går badet jeg med henne i store badekaret helt alene tilogmed! (Torben var på jobb)  Min store frykt er nemlig å ramle i badekaret med henne, men nå var jaggu den barrieren brutt også. Det går seg til. Skuldre senkes hele tiden. Jeg blir mer og mer laidback. Ikke sånn «dont care»-laidback, men jeg har innsett at livet ER forandret og det er bare å stå i det! 

Jeg har som dere sikkert skjønner forandret meg endel innabords etter at jeg fikk barn. Det er ikke til å legge under en stol at det kanskje var en slags «påkjenning» for meg å få et barn som er så bundet til meg. Jeg har vært selvstendig, egoistisk og lat hele livet – nå ble det andre boller på ho mor.

Så når folk maser om at vi bare bør hoppe i det og mekke en lillebror, så blir jeg litt svett. Svett fordi jeg ikke helt er klar for det (selv om alle andre mener jeg er det, åpenbart!) og litt svett fordi jeg føler jeg fremdeles har mer enn nok å takle om ikke jeg skal få enda et sjokk på brystet. Jeg må rett og slett ta meg tid til å nyte lille M enn så lenge. Så nei, det er ikke noe lillebror/lillesøster på trappene helt ennå. La meg få lov til å bli trygg på situasjonen før jeg kaster meg i sving med neste prosjekt!

Jeg skal ikke gi meg selv diagnosen fødseldepresjon. Som nevnt innledningsvis så tror jeg nok at dette er tanker som er mer vanlig enn man tror. Jeg fikk tidlig fortalt at jeg ikke var unormal med disse følelsene, men noen fødselsdepresjon hadde jeg ikke. Jeg vil i alle tilfeller råde deg til å snakke med legen din eller helsesøster om du har spørsmål eller trenger hjelp til å sortere tankene. Da møter du på mennesker som har mye mer erfaring og kunnskap om temaet, og du kan få god hjelp fra helsevesenet om du tar første steget selv.

Ha en veldig fin onsdag alle sammen! <3 

-“DU HAR BÆSJA I POTTA!!!!”

Det er utrolig mange milepæler nå. De fleste er helt normal motorisk utvikling og i tillegg forventet skal skje «i disse tider». Vi foreldre blir jo helt forbanna tussete når det skjer. Barna også. Av andre årsaker.

Min venninne som er ganske så oppdatert på pedagogikken omkring oppdragelse og utviklingssprang, er en av de mest laidbacke og kule mammaen jeg vet om. Jeg har de siste to årene vært vitne til hvordan hun oppdrar tvillinger med en stødig hånd og nada erfaring innenfor temaet «barn» fra før, annet enn en lang utdannelse innen faget da. Jeg har med beundring i øynene sett hvordan hun har oppdratt til nå, to fantastiske kids som i mine øyne er «vidunderbarn». Veldig greit å holde meg orientert om hvordan hun løser dagligdagse ting, for jeg liker at «hun har vært der sjæl» hvis dere skjønner. Det er nok en og annen melding jeg har sendt henne i desperasjon når jeg har lurt på om jeg har gjort noe riktig. 

Her forleden begynte hun med pottetrening. Fra at barna har gått med bleie konstant på i X antall måneder, skulle man nå forsøke å få de til å gjøre fra seg på potte. Begge barna har et usedvanlig godt ordforråd og forstår veldig godt enkle oppgaver. (Eller «kommandoer» om du vil, siden dette nesten kan minne om “agilitytrening” i hundeverdenen på et vis) Anyway.

En dag BLE det omsider bæsjet i potta. Min venninne blir jo selvsagt så stolt at hun nesten rakner, og glemmer ALT av den pedagogiske og rolige fremtoningen man vanligvis innehar med så lang utdannelse innenfor faget, kombinert med mild stemme og den positiv feedback man lærer seg. 

-«DU HAR BÆSJA PÅ POTTA!!!! SEEEE!!!! BÆÆÆÆÆÆSJ!!!!!» nærmest skriker min venninne av glede og positivitet, mens hun holder potta med Bruno foran seg og viser den ene tvillingen. -“DET ER FANTASTISK, WOW, SÅÅÅÅÅ FLINK, SE, BÆÆÆÆÆÆSJ!!!!!»

Ungen på sin side, blir så overrasket og nesten skremt av mammas oppførsel etter å ha gjort noe de har terpet på en stund. Ingen (hvertfall ikke kidden) hadde forutsett at mammas ansikt kom til å rakne i et inferno av glede, jubel og nevrotisk latter, med en potte full av din egen avføring løftet opp foran seg som en kostbar gullbar. –“AAAAAMEEEEEN!!” liksom.

Det ble med pottebæsj denne ene gangen. 

Selv etter å ha hørt denne historien, så har ikke jeg heller tatt erfaring av den. Senest i går jublet jeg på Maren et skrekkens ansikt da jeg nesten hviiinte av glede da hun fortsatte sin ferd på gulvet. For hvert lille krabbesteg hun tar, blir hun dessverre skremt opp av jubelropene til mamma. Eller når hun gir «high five» så kan mamma og pappas entusiasme bli litt vel voldsom. Nå leker hun borte-leken med oss, og der er hun i hvertfall forberedt på at vi lager høy hoie-lyd og sier DEEEER ER MAREN!!! når hun tar armene ned fra ansiktet og smiler til oss. 

(Bildevalget til dette innlegget stod mellom bæsj eller hirsepops liksom. Så det ble dette gamle bildet fra da jeg var sykt imponert over noe og viste entusiasme for noe.)

Jeg må rett og slett lære meg å ikke bli så hysterisk happy for hver milepæl hun tar. Jepp, det er vanskelig. Men jeg skremmer jo livskiten ut av henne! Slik som når jeg klapper febrilsk med hendene når hun tar krabbetak, eller begynner å gråte av glede når det høres ut som hun sier «Mamma». Det er vanskelig å styre seg. Får vel prøve å finne en gylden middelvei når det kommer til respons. Her om dagen satt jeg med sånne hirsepop-godbiter (sånne som ser ut som ostepop, men for babbser over 6 mnd) og gav henne som belønning. Jeg innså plutselig at jeg følte jeg hadde en hund i hus. Big fail, mama! 😉 Det er faktisk litt kleint å innrømme at jeg ved et par anledninger har lagt ut biter av disse hirsepop`sene som en sti hun kan krabbe en liten lengde. Herregud ass. Blir nesten litt flau. Men hva gjør man vel ikke for se milepælene hver eneste dag..?! 😉 

Jeg blir garantert mammaen som gir penger når gode karakterer viser seg i karakterboka. Og pappan blir garantert en sånn pappa som kjøper dyrt sportsutstyr hver gang hun scorer mål på håndballbanen. Antageligvis ikke helt foreldrepolitisk korrekt etter boka, dog. 

Ha en fin dag! Jeg skal legge ut en sti av hirse-pops as we speak! 😉

 

 

«Line, hun lever – og det er jo et veldig god tegn på at du gjør noe rett?!»

Pappapermen.

Gunnar Stavrum var inne på det i sitt blogginnlegg; “Bra å ta fra mor og gi til far.” Jeg skal innrømme at jeg er helt enig med deg, Gunnar. Jeg elsker at du som fødti en tid der pappaperm kun var en hårsveis laget av hårruller og forbudte kjemikaler, har forstått viktigheten av at barna trenger pappas stødige hånd og evne til å bevare roen i babybobla. Siden jeg var lykkelig uvitende hvor altoppslukende denne tiden er, frem til Maren så verden i mars 2017, så skulle jeg ønske jeg leste blogginnlegget ditt før vi sendte inn permisjonspapirene og la planen før Maren ble født. Vi gikk for de “vanlige” 10 ukene til far, men kunne mer enn gjerne gitt fra meg deler av “barselferien” min. 

Nei, pappaperm er ikke hårsveisen menn får etter å ha tvinnet håret i lokker etter å ikke skjønne opp/ned på anticolicmamselvsteriliseringsflaska. Men de etterlengtede ukene papsen skal tråkke hjemme med hus, barn og bæremeis. Far-dattertid. Tiden der far skjønner hvor viktig det er å sette opp den trappegrinda og hvor lite annet enn BABY man får tid til når man går hjemme med kidden.

Per i dag har fedre rett på 10 uker av kvinners «barselferie». Som regel taes det ut når mammas «barselferie» er over. Den kan også deles opp og utsettes. Noen har fri hver mandag og fredag, andre tar «noen uker der og noen uker her». Noen jeg har hørt om har tatt pappapermen sin ETTER at kidden har begynt i barnehage, og pappapermen blir brukt til å slenge hjemme med beina i godtøflene dagen lang og kanskje til nød beiser en terasse eller polèrer bilen.

Hadde jeg visst bedre så tror jeg kanskje jeg hadde latt Torben få lengre pappaperm av mine uker. Han er ikke akkurat ukjent med skifting av bleier, mating og når Maren har duppene sine på dagen. Nå som puppen blir mindre og mindre interessant, så er det bare for far og brette opp ermene og få sin del av kosestunden med Maren med en egen maskin på kjøkkenet som lager perfekt temperert morsmelkerstatning på flaske med et tastetrykk. Heldigvis har jeg en mann som jobber en ganske fin turnus. Han er MASSE hjemme, halve måneden er han faktisk hjemme og trasker med meg og Maren. Det betyr at jeg kan stå opp langt utpå formiddagen, fordi Maren fikk morgenstell, frokost, kos og lek av pappa. Det er liksom litt sånn «den som er minst trøtt» som står opp med henne i 08.30-tiden, og siden Torben er A- menneske så er han relativt kjapt oppe for å starte dagen. Og da plukker han gjerne med seg Maren på vei ut av døra. (Etter at hun har fått morgenpuppen, selvsagt..)

Jeg ble litt skremt heromdagen. Våket opp i 10.30-tiden. Peisen var tent, Maren lå å pludret på gulvet med papsen, det var støvsugd, kjøkkenet var plettfritt, flasker var vasket og sterilisert, klær var også vasket og brettet sammen og regninger betalt. «Hun har akkurat spist og trenger nok snart en dupp!» hører jeg fra gulvet. Så jeg står med andre ord opp, for å legge Maren igjen. Aha! Dette kan jeg bli vant til! Selv tenkte jeg på mine alenemorgener med Maren. Ligge litt på puppen. Bable litt. Lugge ut de få fjonene jeg har etter ammingen. Kose. Bleieskift. Kose litt. Irritere meg over at jeg ikke vasket/steriliserte flasker kvelden før. Lurer på hvor det finnes rene klær. Kan jeg bruke denne bodyen en gang til? Lage meg en sti mellom alt rotet og børste vekk de værste hybelkaninene når jeg lar henne teste ut de motoriske ferdighetene sine på gulvet.

Er det sånn det skal være altså? Jeg har jo hele tiden brukt ammetåka og småbarnslivet som grunn til at husarbeidet forfaller og det ser ut som en bomba barnehage når Torben kommer hjem fra jobb. «Huff, så slitsomt med baby, stakkars meg.» mumler jeg vanligvis når Torben samler leker, klær, bleier som ikke har funnet veien til søpledunken og mine halve brødskiver jeg ikke rakk å få i meg, når han kommer inn døra etter jobb. Hvorfor virker det som om Torben har så mye mer stålkontroll som hjemmepappa enn jeg har som hjemmemamma? Har han bedre tid? Er han mer effektiv? Prioriterer han å støvsuge istedefor å drikke den etterlengtede koppen med kaffe? 

Som sagt – hadde jeg visst bedre, så hadde jeg gladelig gitt bort flere av mine “barselferie”-uker til Torben. Hadde jeg sett hvor rutinert og flink hjemmepappa han er FØR vi fikk barn, så hadde jeg sagt klart ifra at den fellesperioden av permisjonen deler vi i to – ferdig med den saken. Greit nok, så kan han ikke amme. Og de første månedene var puppen Marens beste venn. Men når pappa nå vifter med det mikrovarmede middagsglasset, industrimelka fra maskin og smokken til dessert – ja da kan du takke faen på at Maren skyter fart mot pappa. (Fart og fart, fru blom. Det er vel mer at hun sklir på bortover på parketten som en halvlam skillpadde. Men dog.) 

I går skulle Torben legge Maren. Kveldsstellet tar han alltid, men det har til nå vært jeg som bruker de 6 minuttene det tar å amme henne i søvn. Mitt våpen. Det som mamma bare kan. Jeg følger nysgjerrig med på babycallen (kamera). Han kommer inn i rommet med en bablende datter i rosa pysjpose. Jeg jazzer opp kyllingfiletene (puppene) for å komme til unnsetning fra stua hvis det blir rabalder. (For de som ikke vet det, så må man noengang «starte» melkestømmen med å tvinne litt på brystvortene. Det gjør at utdrivningen av melka kommer fortere igang. Jeg har også en nesespray med reseptbelagt medisin som gjør samme nytten, men noen ganger funker det bare å? ja, jazze de opp som jeg kaller det.)

Torben bysser, stryker og koser i 2 minutter, synger julesang, legger henne ned i sengen og putter smokken inn. BÆM! Ny rekord. 3 minutter fra ankomst barnerommet til døra lukkes bak han. Hun sover. Som en stein! Pokker. Mitt beste søvnvåpen var erstattet med pappakos. Det er med andre ord ikke en ting pappa ikke kan fikse nå. Pokker heller, min jobb er da med andre ord overflødig. 

Jeg tror at det ligger i Torbens natur å være superpappa. Tålmodighet, struktur og en stor porsjon senkede skuldre. Mens jeg satt å grått mine bitre tårer de første månedene fordi jeg var så usikker på om det jeg gjorde var rett, så var Torben der for å trøste. Faktisk husker jeg ordene hans – «Line, hun lever – og det er jo et veldig god tegn på at du gjør noe rett?!» Ja, jeg vet – en morbid ting å si, men det var en veldig god trøst! En blid, mett, lykkelig baby som ikke gråter – det må jo være et tegn på at jeg gjorde NOE rett?

Ikke bare trøstet han. Men han gav meg støtte i alt jeg gjorde. Han hjalp meg å teipe på hjelpebrystet, han dro på apoteket for å skaffe reseptbelagt ammemedisin for å få opp produksjonen, han leste seg opp å flasketilvenning/puppenekt/sugeforvirring når jeg ble stressa over det jeg leste på nettet, han lot Maren og meg sove sammen i den store sengen når vi samsov, han lærer seg barnesanger på gitaren for å kunne tilby Maren liveunderholdning, han brukte nesesuger på Maren da hun prosektilspydde ut nesa, og han holder Maren når hun får vaksiner og jeg står inni en krok på helsesøsters kontor og bæljer ut mine salte tårer fordi helsesøster-Elise bruker ungen min som nålepute. Den mannen ass. Fy flate. FOR en mann!

Så ja, om det skulle være noen tvil – omhvisnårkanskje det i fremtiden blir flere barn, så skal Torben få mer av “barselferien”. Superpappan! Enn så lenge så nyter vi jobbturnusen han har, som gjør at han er MYE tilstede for arvingen vår. Hva skulle jeg gjort uten deg, Torben!?

De 10 ukene Pappan har krav på, kan ved et enkelt tastetrykk utvides når du søker. 29 uker er “up for grabs” (fellesfordeling) og her er det bare for oss damer å la mannfolka få lov til å nyte permisjonslivet, så godt det lar seg gjøre i hver enkelt familie selvsagt. Mens vi står her å hyler om at fedrekvoten bør bli større – så er det faktisk bare å søke flere uker av fellesperioden. Jeg deler gjerne av meg min “barselferie” til en dedikert pappa som støvsuger, flasker, bretter klær og synger julesanger – samtidig!

*Barselferie: Ironisk betegnelse om tiden man er hjemme med nyfødt barn, lønnet av Staten og våre allerede innbetalte skattepenger. Ordet er som regel brukt av noen som overhodet ikke har peiling på permisjonslivet. Som oftest en mann. 

Lag dere en deilig dag, foilkens! 

/Supporterfrue

 

 

NAILED IT…

Not.

Takk for alle støtteerklæringer. Man kan vel strengt talt si at jeg ikke naila lilla hår.

Etter iherdig vasking av håret på fredag, endte jeg opp med å se ut som en overkjørt og solbleket “My Little Pony” på håret. 

Eller.. vent litt så skal jeg vise dere de to opp mot hverandre så dere forstår….:

Min svigerfar så på sveisen min og sa: “Jeg har sett værre, men de ble brent på et bål”. Med andre ord syns min svigerfar jeg ser ut som ei heks på håret. 

Så jeg tok to hårstrikk og samlet ponny-hekse-håret i to fletter.

Selv med trendy fletter ser det minst like jævlig ut. 

For dette var strengt talt slik jeg følte meg:

Da jeg var yngre pleide jeg å eksperimentere med hårfarge. Jeg hadde hvitt hår i utgangspunktet, så må innrømme at “kobberbrunt” ikke var rette fargen å ta ut av butikkhylla. For som 16-åring har man ikke god råd, så det ble med bare en boks som ikke rakk for hele hodet. Etter et par vask så det pisserosa ut, om pisserosa faktisk er en farge. (Og om pisset ditt har en antydning av rosa ville jeg nok kanskje oppsøkt fastlegen)

På lørdag kjøpte jeg en slags avfarging (med ikke med masse kjemikaler) som faktisk så ut til å ta det værste. Nå har jeg litt “ponny”-hår innimellom, rett og slett fordi jeg gikk på den vanlige blemmen og ikke kjøpe nok av den “avfargingsgreia” for å få dekket alt håret mitt. Jeg må nok ta en runde til før jeg avslutter hårkrisa hos min frisør, Ingunn. Hun er for tiden i Junaiten, og var IKKE blid når hun så hva jeg hadde gjort mens musa dansa på bordet “over there”. 

Akk, ja. Som en på facebooken min skrev: “Nå vet vi at vi ikke må gjøre det for å skjønne at det ikke blir så kult som på sosiale medier, takk for at du tok en for laget!”

Jo, værsegod.