LØGNER!!!

“-Bare en til, så er vi ferdig!”

Ikke sant man bare HATER det når instruktøren driver å lurer deg på den måten? 

Greia var at jeg hadde meldt meg opp på en spinningtime. Men med en kid som sover til langt ut på dagen, så rakk vi det ikke. (Sorry ass, men jeg setter ikke på vekkerklokka klokken i mammapermisjonen min ass, et sted går genseren)

Jeg spratt opp i 9-tiden, fikk på meg noen filler og pakket Maren inn i ullklær og kjøredressen sin. Inn i bilen med diktatoren, og jeg merket at hun begynte å bli litt trøtt allerede. (Hun kubber relativt fort etter frokosten) Det blir gøy å ha henne første gangen i Barnekroken på treningssenteret som trøtt, uengasjert og lat, men neida – hun fant seg SVÆRT godt til rette blant haugen av leker og den herlige damen som jobber der, hun skulle IKKE sove når det var så mye spennende som skjedde! (Var en 1-åring der også, alltid stas med bittelitt større barn!)

Anyway. Jeg visste at spinningtimen jeg egentlig skulle på var ferdig, så planen var litt møllegåing og kanskje litt styrke. Men jeg ble lurt inn i salen på en eller annen basisballtrening. Der du spretter rundt med en stor sort kule der jeg som oftest velger meg bare 4 kilosen for å slippe svette så mye. Du veit.

Jeg skjønte fort at treningsgenseren jeg hadde tatt på meg måtte av. Fasen heller. Hadde ikke planlangt å trene i singlet. Så verken deodorodos eller høvel hadde stiftet nærkontakt med armhulene mine den morgenen, men jeg lot det stå til. Jeg skulle jo  egentlig spinne, ikke imponere med duskene under armene mine liksom.. 

Etter noen runder med den svarte ballen, roper min favorittinstruktør Nancy ut: «Bare en til, så er vi ferdige!» Herreguuuud, så fort denne timen gikk da! Jeg som hater styrkeøkter! Herlig, dette kan jeg virkelig leve med!

Ny øvelse og Nancy roper etter 3-4 minutter: “Sett inn nådestøtet nå, så er vi ferdige!” Jeg gav gass når jeg så lyset i tunnellen.

Havner på gulvet med ballen på magen for litt sideflesk-trening. Noen minutter senere – «Snaaaart ferdig nå, jenter!» hyler miss Speedy med æmæricæn akksent. 

What?

Jeg bare:

🐷

Jeg gjør motvillig øvelsene. 

Hun roper igjen: «Bare tooo til, you are awesome, guys! Siste nå!!»

Da går det opp for meg. HUN DRIVER Å JUGER!

Hun snakker nemlig om øvelsene når hun sier at «det er siste, snart ferdig, sett inn nådestøtet nå mot slutten!» Altså – Det er sikkert 100 øvelser i en time! Så når hun skrek seg illrød om at «DETTE ER SIIIIIISTE!!!» så snakket hun om siste i akkurat den øvelsen og IKKE hele treningsøkta, liksom! 

Jeg så på klokka. Fyfadermeg. Det var fremdeles 40 minutter igjen av timen.

Tok bilde da. For å dokumentere at jeg hadde vært der liksom.

Snakkas.

 

🍕 Følg Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER // Snapchat: linevictoriahus 

Dag 1.

Min aller første måledag.

TAKK for fantastiske tilbakemeldinger på innlegget mitt igår. Jeg er uendelig glad for alle de positive heiaropene i kommentarfeltet, både på bloggen og på facebook. Jeg er så glad for alle kommentarer, og er glad jeg bestemte meg for å poste innlegget.

Idag stod jeg opp og visste hva jeg hadde i vente. 

Jeg har veid meg. Jeg vil egentlig ikke foreløbig si noe om vekta mi, for alle kropper og all vekt er så himla forskjellig fra kropp til kropp. Man kan helt fint veie et tresifret tall og ha god helse, ha en sunn kropp og se fantastisk ut, så tallet vil jeg ikke ut med med det første. Er det en ting jeg har lært meg så er det hvertfall at helse ikke kan defineres med et tall på vekta. (Og det gjelder BMI-tallet også, som jeg i såå mange år har prøvd å se bort ifra – men som jeg ved en trist anledning ble introdusert til i forbindelse med graviditeten av en person i helse og omsorgsetaten hvorpå jeg startet en voldsom diskusjon. Kan vel trygt si at hun var gammeldags, jeg var full av hormoner og vann og jeg så henne aldri igjen.)

Enkleste måten må jo være bilder. Så jeg har tatt bilde av meg selv i alle mulige fasonger og stillinger idag. Spesiell fotoshoot kan man vel si..! Med mobilen i hånda, og favoritttightsen på – ikke lov til å finne en flatterende vinkel eller holde inn magen. Faktisk ganske slitsomt for psyken!

Jeg har målt meg med målebånd og jeg har funnet frem gode sko. Jeg har også begynt såvidt å sortere treningsklærne mine, og jaggu har jeg noen +25 kilo`s treningsklær liggende. Pussig det der, mener jeg kastet alle mine «stor-størrelse»-treningsklær med et stort glis for et par år siden..? Hah! Den som lodde sist ledde ikke latteren sin igjen, for å si det sånn! Makkapakka, ironien er at jeg passer perfekt i gravidtightsene jeg fikk av Iril, venninnen min. Som jeg forøvrig aldri egentlig fikk brukt noe særlig siden bekkenløsning ble skrevet med store bokstaver på helsekortet mitt ganske tidlig i graviditeten. 

Men hey, jeg har funnet en fin måte å gjøre dette på. HER er nemlig mitt mål:

Her var jeg, om jeg får si det selv – i ganske god form. Og se så bra jeg har det! Jeg vil passe inn i sykkeloverallen min igjen, den grå tightsen jeg alltid følte meg så fin i og – HOLD IT:

…finne frem singletter igjen! (For de vet jeg ikke hvor ble av da jeg i harnisk og sinne kylte ut alt av for smått treningstøy ut i boden. Gravid kvinne full av hormoner og vann er ikke glad i for trange singleter som kryyyper oppover og samler seg under puppa, bare sier det!)

For min del er snart den første dagen over. Og dette er som regel den værste dagen. Hvorfor? Fordi jeg veldig ofte sier til meg selv at “-Jeg kan jo starte i morgen istede, det er jo samma om jeg starter idag eller i morgen!” Men så snart dagen er over så er jeg jo igang. På ekte liksom. 

I morgen blir det antageligvis litt spinning på morgenkvisten. Jeg skal tilogmed driste meg til å ta med meg Maren til Barnekroken (barnepass på treningssenteret) – det blir spennende! 

Nå må jeg faktisk sette meg i sving – har et par ting på tapeten:

🏁 Finne laderen til den dyre pulsklokka,

🏁 Lete frem gnagsår-padsen til rassen min (alle tre!),

🏁 Snuse meg frem til de rosa sykkelskoa

🏁 Grave frem pulsbeltet mitt.

Følg meg gjerne på instagram eller snapchat, brukernavn: linevictoriahus 👊🏼

/Line Victoria – Supporterfrue

 

 

Nå er det nok. Dette er slutten. Eller begynnelsen om du vil.

(Advarsel: Langt innlegg)

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Og faktisk vet jeg ikke hva jeg vil med dette innlegget før jeg kommer til slutten og begynner å konkludere med meg selv alt jeg har skrevet. Så nå skriver jeg uten filter. Og antageligvis kommer jeg til å trykke «publisère» før jeg rekker å angre meg. Så er det UTE liksom. Uten angreknapp.

Kanskje jeg skal begynne med å si at det er SLITSOMT å prøve å omstille kroppen på et sunnere kosthold og prøve være litt sprekere? Jeg merker at motivasjonen liksom ikke akkurat er der. Jeg føler liksom at alt etter 20.00 er MIN tid, og jeg kan gjøre hva jeg vil. At jeg nesten føler jeg må belønne meg selv for å ha holdt ut hele dagen med tempo-kidden, sunn mat, litt sunn bevegelse og det faktum at jeg faktisk HAR droppet et par usunne mellommåltider i form av sjokolade eller berlinerbolle. 

Så hva skjer? JO, jeg kaster meg over pepperkakedeig eller kjeks jeg finner i skapet. Jeg er ikke engang så fin på det at jeg velger meg ut noe som er digg, engang. Jeg rett og slett, fråtser. Pålegg, cookies, frosne lefser. Smågodt, popcorn, potetgull. Kjeks som er gått ut på dato og jaggu bæljer jeg nedpå vørterøl, selv om jeg nesten ikke ammer lenger og ikke lenger trenger å holde produskjonen oppe med vørterøl.

Jeg så et bilde av meg selv idag. Et bilde der jeg ikke selv har hatt regien på bildet. Der jeg ikke selv kan bestemme lyssetting, vinkel eller utsnitt. Og i genseren jeg til vanlig føler meg fin i, så så jeg rett og slett ikke ut som meg selv lenger. Jeg ble så trist. Fargen i ansiktet, formen på klærne mine, poser under øynene og de trillrunde små øynene mine i et bollerundt, slitent ansikt . Akkurat i det sekundet det bildet ble tatt, husker jeg at jeg var så trøtt og lengtet etter å kaste meg i senga og sove. Selv om jeg hadde sovet 11-12 timer den natten. Og tilogmed en nap på sofaen i 16-tiden. Men jeg var ikke i underskudd på søvn, skjønner du. Jeg er i fullstendig underskudd på trening og mosjon.

Jeg har jo hele tiden tenkt at det viktigste er at jeg selv føler meg vel. Og det gjør jeg jo, til en viss grad. Jeg liker hva kroppen min har gjort. At den har tålt det jeg har utsatt den for i 9 måneder. Og forsåvidt månedene etter, i denne babybobla jeg har vært i.

Og det er helt greit det asså! HELT GREIT! Angrer ikke et sekund, jeg! Det som er spist er spist!

Det jeg IKKE syns er greit er at jeg syns det er et ork å gå til postkassa. Eller løfte kidden vår fra gulvet. Eller trille turer i litt høyere stigning enn bare akkurat opp den lille bakken vår opp til innkjørselen vår. Bøye meg ned for å plukke opp leker. Bli sliten av å danse med babyen min til julemusikk. Gå rundt og være dødstrøtt uten overskudd til tross for 12 timers sammenhengende søvn. Sliten i kroppen. Fordi den er tyngre og fullstendig utrent. Jeg har ikke eid et snev av lyst til å tre inn i spinningsalen, eller ta på meg mine nesten ubrukte joggesko. Ja, det går ut over meg og mitt sinn – men det går også utover Maren. Hun har for tiden en veldig tiltaksløs mamma. Og hun er riktignok bedagelig anlagt den frøkna der, men ikke så bedagelig anlagt at hun kommer til å syns det er greit at mamma ikke orker å holde tritt med utviklingen hennes.

Jeg har kanskje gått ned 5 kilo siden jeg kom hjem fra sykehuset. Fordi jeg har kuttet ut godteriene i ukedagene. Det er bra det asså, for godteri har aldri vært spesielt sunt uansett. Jeg har fremdeles endel igjen på kroppen som tynger meg. For det er FAEN ikke lett å finne motivasjon når alt av treningsklær ikke passer. Og det kjennes veldig godt på kroppen at den er en anelse (!) større enn den var før jeg ble gravid. Det kjennes egentlig ut som jeg går å drasser på både tung ryggsekk og poser med tunge varer hele tiden. Indirekte gjør jeg jo også det. Problemet nå er bare at kroppen sier ifra med vondter både her og der, at jeg ikke er i spesielt god fysisk form. Det merkes så ufattelig godt. Og det gjør meg enda tristere. Tenk at min fantastiske kropp blir så til de grader mishandlet i etterkant? DET er takken for å utsette kroppen for den påkjenningen en gravitidet, fødsel og barsel er liksom – der alt har fungert som det skal (med unntak av de “vanlige” plagene man får i graviditeten + bekkenløsning dog) – så takker jeg kroppen med å ikke gidde å holde den i form? Gi den litt sårt trengt bevegelse. Eller øke pulsen et par-tre ganger i uka. Fy faen så slemt mot kroppen min.

Jeg føler at jeg er så lei meg for at jeg ikke har noen åpenbare årsaker jeg kan skylde på. Jeg kan selvsagt skylde på at jeg har født et barn og alt det der og hva det innebærer, men med all den tid jeg kunne trillet turer i fint vær (Maren er født i mars og jeg har hatt mammapermisjon) har gått med på å manne meg opp. Manne meg opp til å ta på meg noe annet enn den deilige joggebuksa og flippflopsa. Mannet meg opp til å gå en tur i det fine været istedefor å sitte inne i min egen lille, trygge babyboble. Jeg har ikke pleiet kroppen med noe mosjon, og det merkes i hvert eneste knirkende ledd og hesblesende tunge pust. 

Jeg tror helt oppriktig at jeg må starte nederst (bokstavelig talt) og få på meg «de fornuftige skoene» og bevege meg. Gå. Etterhvert finne frem spinningskoene. Kanskje se at de fine treningsklærne mine begynner å passe igjen? Det er nemlig bare en bonus om jeg går ned i størrelse, føler jeg. For det handler KUN om helsa i denne omgangen. Vekta vil jeg ikke henge meg så opp i, for den vet jeg følger kurven etterhvert som jeg dropper sjokolade som mellommåltid og spinningskoene mine klikkes fast i pedalene etterhvert. Det er kroppen min jeg er opptatt av, og fremdeles snakker jeg ikke om størrelsen. Jeg kan helt fint leve med størrelsen – men jeg vil ikke føle meg som jeg gjør. Fysikken og kjemien er virkelig helt ute å kjøre, dessverre. Det er så trist egentlig, at jeg har latt det skure og gå i så lang tid! Og jeg kan ikke si at jeg har så mange unnskyldninger å hvile meg på heller?! Drømmen er ikke å bli en sylfide i bikini, men å ha overskudd og energi til å takle dattera mi!

Jeg tror jeg må presse meg litt mentalt også. Rett og slett være litt mer åpen. For da er det litt vanskeligere å feile. Jeg har kontaktet Nancy atter en gang. Jeg har innsett at jeg ikke klarer å benytte meg av det jeg lærte på kurset jeg gikk, dønn alene. Min motivasjon har alltid vært å se forbedringer raskt. Så ja, jeg må faktisk gå hardt ut for å finne motivasjonen min igjen. Den motivasjonen som gjorde at jeg for kort tid siden trente flere ganger i uken, var aktiv og sprek – og hadde tonnevis med overskudd. Den spreke og sunne kroppen og motivasjonen vil jeg gjerne ha tilbake. Den kroppen som etter hver eneste treningsøkt «takket» meg for vel blåst arbeid – jeg følte meg på topp både mentalt og fysisk – og jeg vil tilbake dit. Jeg vil ikke være den slitne, trøtte mammaen lenger. Og jeg tror de rundt meg vil både takke og glede seg over at jeg gjør dette for helsas skyld. Og merkelig nok snakker jeg fremdeles ikke om tapte kiloer (for det vet jeg jo forsvinner slik som forrige gang, det er jo bonusen med å trene noenganger?!) men jeg snakker om overskuddet det gir meg. Mobiliteten. Gleden i å trene. Møte sofakjærringene ved kaffeautomaten på Nr1Fitness, som jeg er så glad i. (Dere vet hvem dere er, alle sammen! Fineste og mest motiverende folka jeg veit om!) Sprette opp av senga om morgenen, eller legge meg med et smil om munnen om kvelden – vel vitende om at kroppen takker meg for treningen eller gåturen jeg har tatt den dagen, fremfor å ligge på stuegulvet som en skadeskutt elg som ikke kommer seg raskt nok på beina igjen til å ta igjen kalven som krabber mot trappa. (True story. Maren krabber fortere enn mora si for tiden.) Jeg var så GLAD når jeg fant tid til å trene og mosjonere – jeg vil så gjerne tilbake dit! 

Jeg gidder ikke holde noe slikt «hemmelig» for noen. Egentlig vil jeg at så mange som mulig skal vite om det, slik at motivasjonen blir enda større. At folk jeg møter er klar over det. For i 8 måneder har jeg laget meg en haug med unnskyldninger for ikke gå trilletur, ta en tur ned på treningssenteret eller gå søndagsturer med familien. Jeg har hatt EN spinningøkt på disse 8 månedene, og det til tross for at jeg ELSKER spinning! Det er ikke greit ovenfor kroppen min, jeg er sikker på at den savner de helsemessige fordelene trening gir.

Oppskriften? Vel, det blir suksessoppskriften jeg gjennomførte da jeg gikk på Livea Livsstilskurs. Jeg skammer meg aldeles ikke over at jeg havnet tilbake i «gamle» synder da jeg ble gravid (null trening og et forbasket dårlig kosthold) – for det er slikt som skjer når verden snus på hodet i først 9 måneder med graviditet og deretter 8 måneder med en barselboble der huet er i ganske stort kaos. Det blir ikke en modifisert utgave som jeg håpet jeg klarte å gjennomføre forrige gang jeg skrev om dette på bloggen. For det gikk ikke. Jeg må starte på scratch. Om igjen. Jeg må nok gå hardt ut og bite tenna sammen for å få kustus på treningen og kostholdet mitt. Og for å sitère en annen Liveadeltager med stor suksess – “Hva er vel 16 uker av ditt liv? Ingenting!» Forrige gang sørget de 16 ukene for å få meg til å elske trening, spise sunt og variert og ikke minst – gi meg venner for livet. Både venner i joggesko, tights, aerobicdrakt med tyllskjørt og gullpaljettkjoler! 

Framover nå kommer jeg til å blogge litt om dagene i endring. Og hvordan huet mitt henger med på dette. Jeg trenger virkelig å skrive ned tankene mine et sted, slik som jeg gjorde forrige gangen på Livea. Og så driter jeg i at det er tusenvis som leser det. Det hjalp meg så enormt forrige gang, og mange lesere var direkte årsak til at jeg beit tenna sammen og «gønna» på. Og ja. Jeg lover å være ærlig i ukesoppdateringene mine. Slik jeg faktisk alltid er når jeg blogger.

Line Victoria – Supporterfrue. 

PS: Legger ved noen bilder der kroppen min hadde det helt suverent. Jeg trente, hadde overskudd, massevis av energi og var i godt humør. Bilder som dette gjør meg så motivert, jeg vil så gjerne tilbake til dette!

Brotorvetløpet – mitt aller første løp! (Jeg gråt av glede på dette bildet, derfor et litt underlig ansikt…!)

Min elskede sykkel (Morgengave fra Torben) som var flittig brukt! 

Gjennomførte en gøyal drøm om å være drillpike, og jaggu var jeg med på et uhøytidelig mesterskap også – som vi VANT!

De deilige jentene mine… Paragrafryttere, RS-trupp og ikke minst mine beste treningspartnere… <3 Jeg håper jeg klarer å ta dere igjen, og fortsette der vi slapp! 

Nå skal jeg faen meg gå for GULL igjen. 

 

 

 

 

 

 

Strekkmerke-oppdatering!

Reklame (affiliatelinker for produkter jeg har brukt fra Lyko)

(Bildet tatt halvannen månede etter at jeg begynte å smøre meg – merk at jeg “løfter” og strekker magan for å vise de nå falmede tigerstripene mine. Er dere KLAR over hvor vanskelig det var å ta det bildet der?!)

En ting som irriterer meg grenseløst er at jeg aldri fikk tatt et skikkelig bilde av strekkmerkene jeg fikk under magen for noen måneder siden da jeg hadde føda. Jeg brukte nemlig hele graviditeten til å smøre meg med en olje jeg fikk av svigermor, og det dukket ikke opp ei eneste tigerstripe. Trodde jeg da. For når jeg smurte meg med denne oljen, så var det et sted jeg faktisk glemte å smøre, og det var under magen, rett over tisselura liksom. Under magen, på en måte! Jeg følte liksom ikke at jeg var «sprengt» i størrelsen så langt ned på magen, så jeg smørte med oljen på alle stedene jeg følte strakk og strakk etterhvert som magen vokste. Rundt navelen, på siden, på hoftene og ja – alle stedene jeg følte det kom til å revne i huden etterhvert som babbsen vokste seg stor og sterk der inne i magehuset. Jeg nevnte litt på at jeg smurte meg tidligere når jeg var gravid og det var flere av dere som spurte om den, men jeg ville ikke “reklamere” for noe uten at jeg visste det med sikkerhet at det faktisk funket. 

Da ungen var poppa og jeg endelig fikk se «under» magen igjen, (Les: Jeg løftet opp den relativt pløsete magen for å lete etter tissen min) så åpenbarte det seg noen tigerstriper. Ikke at det plaget meg, men jeg skjønte jo kjapt at det var jo det området jeg ikke smurte, og det var nøyaktig der jeg fikk stripene mine. Bah! De var ganske illrøde, akkurat som rare sprekker og flekker over tisselura mi..

Oljen jeg fikk av svigermor, fant jeg igjen da jeg ryddet på badet her forleden. Det stod bakpå at den kan «fjerne» eller falme tigerstripene etter at de har dukket opp også, og jeg er jo så lett påvirkelig av reklame at jeg begynte å smøre for noen uker siden. Og veit dere hva eller? De begynner faktisk å falme! Altså, på noen uker (halvannen månede siden jeg rydda på badet) så kan jeg nesten ikke se stripene mine engang! Nå har jeg ikke noe annet enn en litt blubbete mage som avslører at jeg har hatt mageboer der for en stund siden, jeg ble nesten litt lei meg over at stripene forsvant så fort – for det var jo liksom mitt synlige, kroppslige bevis på hva jeg har vært igjennom, nå er jeg bare gladtjukk liksom. BAH! Så kan jeg selvsagt angre på at jeg ikke var enda mer iherdig på smøringen under graviditeten, men det sies jo faktisk at strekkmerker er genetisk og hormonelt, og ikke egentlig kan smøres vekk. Vel, hva vet jeg..? Eneste jeg kan referere til er at jeg ikke fikk strekkmerker der jeg smurte godt, men fikk stripene mine der jeg IKKE smurte. Jeg aner ikke om det er tilfeldig eller ei. Men det er ikke tilfeldig at de har falmet de siste ukene, det er jeg overbevist om! 

Så nå kjører jeg på med denne oljen overalt der jeg har arr. Og jeg skal innrømme at jeg har ikke vært sinnsyk god på å smøre meg to ganger daglig, liksom..! Jeg smører når jeg husker det. Men det funker jo åpenbart selv for den mest distrè, og det likes veldig godt. Beste tipset er å ha den på nattbordet om du er smelt på tjukka, så kan du få mannfolket ditt til å kna inn magen med oljen på kvelden. 

Hvis du har lyst til å kjøpe oljen så virker det som det er en bra dag å shoppe den på, jeg oppdaget jeg når jeg skulle inn å kjøpe mer av oljen at de plutselig har 40% på den HER – hvilket betyr at du får 125ml (Det holder for en hel graviditet og vel så det!) til nesten halve prisen! (Linken er en affiliatelenke) Ikke nok med det – men akkurat idag er det 3 for 2 tilbud også, sånn i tillfelle du vil kjøpe noe mer denne Black Friday…! 

Om du ikke har behov for den, så har du kanskje en venninne som er smelt på tjukka eller akkurat poppa unge? Da kan dette være en fin venninnejulegave eller babyshowergave. Det er alltid sykt hyggelig å få en gave selv også 🙂 Også skal den funke på alle slags arr, ujevn hudtone, aldrende hud, dehydrert hud – ja, en liten magisk olje for en som kan huke av ALT på den listen gitt…! 

…og mens jeg er igang – husker dere jeg farget håret lilla for noen uker siden?

Anyway, noen av dere har etterlyst hva jeg brukte – og den dukket opp når jeg nettshoppet istad. (Nei, jeg tør ikke kjøpe den igjen… Jeg føler meg relativt ferdig med hårfarge som funker litt i overkant bra…!)  Du finner mitt lilla hår HER! (Affiliatelenke)

“Jævla pakkekalenderhater. Håper du blir påkjørt av en trailer…..”

Takk for alle tilbakemeldingene fra de siste dagers begivenhet om pakkekalendere. Takk for både negative og positive.

“Jævla pakkekalenderhater. Håper blir påkjørt av en trailer og får litt perspektiver på NORSKE TRADISJONER.”

Og jeg bare:

Eller hun som skrev mail til meg at det var synd på Maren som bare fikk sjokoladekalender og hadde en dårlig mamma som ikke brydde seg.

Eller alle de som fikk ømme tær og ropte høyt at de elsker å pakke pakkekalendere, liker tradisjonen, var fornuftig i kjøpene sine og likte å se barna bli glade. Jeg snakket jo ikke om dere – jeg snakker om de som kjøper pakkebånd til 800 kroner for å lage samme julekalender som en annen mor som har satt standaren på Instagram.

Eller alle de som er enige med meg at det å bruke 1,1 milliarder kroner på pakkekalendere er langt over styr allerede FØR gavebonanzaen på julaften! 

Eller du som sendte hatmelding fordi du ikke fikk øljulekalender av kona di i år. Sorry Torben.

✌🏻Supporterfrue Line Victoria

Nyhetskanalen, privatsjaffis og minigris.

Okey. Jeg skjønner at dere er bekymret for meg. 

Først oppdaterer jeg facebooken min denne morgenen at jeg er på jakt etter en minigris jeg kan låne og at jeg kan kontaktes på privatmelding for mer info. Så avslutter jeg dagen med å poste at vi sees på Nyhetskanalen klokken ca 09.00 i morgen tidlig. “-Hva har Line gjort med minigrisen som gjør at hun havner i Nyhetene?” tenker du sikkert nå… Nah, du får se i morgen tidlig. Samtidig så er mitt glamour-løse liv i morgen da altså fullspekket med gjøremål. Gjest hos TV2 nyhetskanalen klokken 09.00-ish, time for dekkskift klokken 10.30, deretter frisør klokken 12.00. (Hvilket kommer til å ta noen timer.) Jeg begynner å skjønne at det er jaggu HARDT å være blogger i 85% mammapermisjon!

Som om ikke DET er nok, så har jeg fått meg privatsjaffis idag. Jepp – Torben trenger ikke lenger å kjøre rundt med en “L” bakpå bilen. Stakkars Torben, 18 år etter at han fylte 18 år – DA bestemmer Torben seg for at “førerkort er en fin ting å ha!”.  Det har jeg riktignok sagt siden september 2001 – da fikk jeg førerkortet mitt. Tok riktignok 3 forsøk på teorien og 4 forsøk på oppkjøringen men HEY – jeg fikk den tilslutt! Torben naila begge deler på første forsøk. Flinkis. Så nå er min tid som sjaffis hele tiden over. Nå skal Torben få bile masse fremover! HURRA!

Nei, Skattetaten. Førerkortet til Torben er ikke sponset. Dette er ikke reklame. Bildet har jeg tatt fra trafikkskolens facebookside. 

Jeg går å legger meg nå jeg. Snakkas.

/Supporterfrue

 

Tenner, punkterte pupper og syre-tv.

Ok. Jeg trodde kanskje at ungen min var litt unormal når det kom til utvikling. Men jeg har heldigvis blitt «klubbet ned» av min fantastiske Helsesøster Elise som forteller meg at alt er like normalt som det er unormalt her i gården. 

Det var dette med tenner da. I snart 8 måneder har hun imponert venner og bekjente med å ta det gamle partytrikset til mamsen og putte hele knyttneven inn i munnen for å gnage. 

«Tennene er rett rundt hjørnet» sa folk.

«Ja, tenner er rett rundt hjørnet», fortalte jeg folk.

Om rett rundt hjørnet er typ ventetid på nesten 8 måneder, da.

På dåpsdagen stod jeg der i bunaden og skulle få på henne den hvite bodyen og stømpebuksa. For en gang skyld lå hun ikke som en illsint mark på speed på stellebordet. Hun lå å gliste til meg. DER. En sylskarp haitann med knappenålshue-størrelse. Jeg stakk fingeren inn og kjente. Sylskarpt, ja! Kjente meg velsignet som ikke har merket dette ved amming. Eller har jeg kanskje det? Hun har en tendens til å bite med gommene når det begynner å gå «tomt» for melk, eller hun kjeder seg. 

Jeg lo litt for meg selv. Typisk da, at på selveste dåpsdagen kom tannen med alt det jeg trodde det innebar. Det er nemlig ganske vanlig at arvingene blir litt ustabile i humøret når tennene kommer. Men ikke Maren da. Som er en evig lykkepille. Så hun var om mulig enda blidere. Bombe da, hun hadde alles oppmerksomhet i mange timer denne dagen – da er hun storfornøyd. 

Anyway – nå har jeg tennene hennes under oppsikt. En tann i overkjeven og to stk er på vei ut nede. Hun virker ikke til å ha noe klabb og babb i forbindelse med det – bare sikler bittelittegranne mer. Noenganger ser hun rett på meg, og gliser med den lille, spisse haitanna si. Som en slags reminder om at ammeslutt kanskje er nært foregående. Den sylskarpe saken der vs mine utsugde, myke brystvorter = AU. Puppene mine skrumper seg av tanken. 

Den tyggegiraffen jeg kjøpte til blodpris er ikke spesielt interessant. Hun har en gul badeand i hånda til enhvert tid. Gnukk, gnukk. En pose med 7 badeender kostet typ 20 spenn. Det enkleste var i grunn det beste, ja. Det gnukkes gummi mot gommer og sylskarp haitann hele tiden. En vakker dag får hun tak på den gule anda, punkterer og slakter den snart, mens hun er inni PlinkiPlong, Makkapakka og Tomlingenes verden – bare vent. («Drømmehagen” er helt sjukt, men hun liker det. Torben og jeg er ikke langt fra å klikke mentalt i vinkel av den syre-serien der ass..)

Hun har ikke for vane å bli satt i tripptrapp-stolen for å se på tv. Men denne søndagen var rett og slett vippestolen til vask etter et lite uhell med en grøtmos-pose. Så da ble det nødløsning idag. #momoftheyear

// God søndag videre! Supporterfrue – Line Victoria 

La oss bare klippe av hele dritten!

Akk.. Det håret mitt altså.. Det er for langt til å gidde å gjøre noe med det annet enn å ha det i en knoll på toppen. Jeg orker ikke vaske, gre, stryke, flatte og dolle det opp i hverdagen. Og nå som det er et himla grelt lillaskjær i det etter episoden med en viss idè som dessverre ble satt ut i verden uten noen som helst tanke på konsekvenser, så er jeg veldig i tvil på hva jeg skal gjøre med håret når jeg skal til Ingunn til uken.

Jeg har veldig lyst til å klippe det ganske mye igjen. Jeg tok et skikkelig jafs av det, men det bare vokser og vokser. Og med den knollen på topp så blir det bare sykt tungt og flokete etterhvert, og det motiverer hvertfall IKKE til å gidde å gjøre noe sveisent med manken. Skal jeg pynte meg så blir det å vaske det og ha det i hestehale liksom. Triste greier. Kanskje noe slikt som dette?

Jeg tenker litt denne lengden over egentlig. Tenker at det da er greit å ha uvasket hår og ikke kranglet med børsten på noen dager med den lengden. For når jeg en sjelden gang krangler med balsam og hårbørsten ser jeg forøvrig slik ut etterpå: 

Men det er for mye å holde styr på. Jeg er utrolig lat. Sååee.. Hva tenker dere om sveisen under? Er det godkjent mammasveis eller ikke? Fargen vil nok bli veldig mye blondere. For å få bort det lilla som sitter fast nå, så må vi nok ødelegge det ytterligere for å få en noenlunde mer levelig farge er jeg redd… Stakkars frisøren min, hun kommer til å bli overarbeidet til tirsdag..

Yei or Nej? 

Takk for tilbakemeldinger. Jeg elsker at dere har mer peiling på dette enn meg selv. 

Skrivesperrebloggfyll.

Jeg googlet “spørsmål til bloggen” og fant disse spørsmålene. I grunn bare for å holde meg opptatt mens M sover ettermiddagsnappen sin. 

1. Har du et mellomnavn? Ikke nå lenger! Jeg het tidligere Evensen i tillegg til Husby, men det ble jo fryktelig langt, gitt! Heldig er jeg som klarte overbevise Torben at vi skulle “lage” et nytt etternavn. Etternavnet vårt er Husby-Sørensen, Med bindestrek. Det var viktig for meg å holde på Husby-navnet også. Husby er med andre ord ikke mellomnavnet mitt. Faktisk mener jeg å huske at Line Victoria er fornavnet mitt og Husby-Sørensen er etternavnet. Eller er Victoria mellomnavnet, kanskje? Akk.. Jeg husker faktisk ikke hva jeg plottet inn da jeg skulle bytte navn i forkant av bryllupet. ??

2. Hvilken tid på døgnet liker du mest? Jeg hater faktisk kveldene. Jeg blir så fryktelig emosjonell rett etter at Maren er lagt for kvelden 19.30. Jeg føler meg litt alene, hvis du skjønner! Hvertfall hvis Torben har kveldsvakt, men da har jeg hvertfall hatt han hjemme på formiddagen da…! Han er uansett så mye hjemme at jeg sjeldent er alene. Men når jeg er det så er jeg så fryktelig ALENE. Vanskelig å forklare. Men summasummarum – jeg liker ikke være alene lenger. Så jeg vil anta at jeg liker morgenene best!

3. Hvor liker du deg best? Hjemme. Eller på familiebesøk. Liker meg også til sjøs, men det er årstidsbetinget riktignok. Merkelig nok likte jeg ikke så godt å få besøk før jeg fikk barn, nå elsker jeg det. Tenne i peisen og drikke god kaffe med godt besøk i sofaen som Maren kan kose seg med også, jeg har blitt helt omvendt på det planet der.. Før prøvde jeg tilogmed å unngå at folk skulle se at jeg var hjemme, for jeg trivdes aller best alene med mine ting..! 

4. Hva er det første du gjør når du er alene hjemme? Hvis man regner med “alene hjemme” som i at Torben er på jobb og Maren sover, så blir det litt tv-tid og surfing på telefonen. Jeg prøver unngå det når Maren er våken og klar for å sosialisere, da syns jeg det er kjipt å fikle med telefonen og la henne “vente” på tur, hvis du skjønner. Ellers prøver jeg å rydde litt eller vaske noe. Selv om jeg ikke er så flink til det. Som regel kollapser jeg litt på sofaen med mac`en i fanget, haha! En periode strikket jeg, men følte at jeg kastet bort dyrbar tid. (Som om ikke surfing med mobilen er det, haha!) En halvtime-trekvarter brukes også på å pumpe puppa tom for melk. For et glamourøst liv a gitt!

5. Har noen av vennene dine sviktet deg før? hmm.. nei, jeg tror egentlig ikke det altså..! Jeg tror vel heller at jeg har “sviktet” dem mer enn de har sviktet meg..! Jeg har ikke vært så flink til å pleie vennskapene mine, og det skammer jeg meg litt over… Jeg har i grunn lovet meg selv å bli bedre på dette, men så er det dette med tiden da.. Heldigvis har jeg veldig forståelsesfulle venner da, og det er jo veldig greit å ha når man “melder seg ut” til tider. Det å ha fått barn har blitt litt sånn.. Så jeg har en jobb å gjøre for å “vinne tilbake” vennene mine når jeg er ute av denne babybobla! 

6. Hva er din formening om musikk? Synger for Maren, tar en trall i godt lag – hører på musikk når jeg rydder/vasker/trener (ikke så ofte med andre ord, hahahah!) og kan bli i godt humør av god musikk…! Men jeg sitter ikke å lytter på musikk liksom. Det føler jeg ikke jeg orker. Kan gjerne høre på høy musikk i bilen når jeg er alene, da.. Ellers kan jeg glimre med at jeg har spilt inn en låt for 12 år og et par tannreguleringer siden…:

7. Bryr du deg om hva andre synes om deg? Helt ærlig? Ja, selvsagt… Men jeg innså veldig tidlig at jeg ikke kan være venn med alle. Man må liksom velge sine kamper. Jeg syns det er værst når jeg blir missoppfattet. At folk tror jeg er et annet menneske enn jeg egentlig er. Når jeg leste om meg selv i forumer på nett, så innså jeg at folk ofte har en mening om meg uten å kjenne meg. Det må jeg selvsagt tåle, jeg som blogger og utleverer meg selv og mine tanker – men jeg syns det er fælt når noen skriver at de ikke tåler trynet mitt, at de hater meg eller at jeg er ei grusom kjærring. Da tenker jeg at de såvisst ikke kjenner meg, men det gjør vondt alikevell. Folk må veldig gjerne være uenig med meg og mine meninger da, det er lov. 

8. Har du gjort noe bra ut av livet ditt? Jeg har fått Maren. Hun er mitt beste, synlige bevis på at jeg har klart noe fantastisk. Og at jeg har kapret Torben ser jeg på som en himla stor bragd i livet. Jeg er ufattelig stolt av min fine, lille familie.

9. Hvor var ditt første kyss? Hmm…Hvis jeg ikke husker veldig feil så var det i en sofa på Joker`n (ungdomsdisko). Hvilket var ganske spenstig til meg å være, siden jeg verken var kul eller populær. Mener å huske at han var DJ på diskoen og 2 år eldre.  

10. Hva er det verste du vet om? Ondskap. At noen gjør vonde ting mot uskyldige. Jeg har ikke så mye til overs for kvakksalvere heller, som utnytter folks desperasjon enten det er ved sykdom, religion eller annet humbug for egen vinnings skyld. 

11. Er du deg selv mot andre? Ja, det vil jeg anta at jeg er. Kanskje noenganger 110% Line til tider, altså at jeg er litt mer enn jeg egentlig er. Det er ganske stor forskjell på klovnen Line og bare Line. ​

12. Hva er det koseligste du vet om? Etter å ha fått barn er det mye av det fine jeg opplever i hverdagen nå til dags, relatert til henne. Det kan være at hun sovner på brystet mitt eller at hun strekker seg mot meg med de chubby armene sine når hun vil opp av grinda eller senga si. Jeg syns det er utrolig koselig å sove med henne også, så noenganger sniker jeg meg inn og henter henne før hun våkner, så vi kan sove sammen et par timer om morgenen. Jeg syns også det er ufattelig koselig å amme. Det er så mange følelser involvert i det å amme, og det var jeg virkelig ikke klar over før jeg fikk barn. Jeg syns også det er utrolig koselig å ligge i armkroken eller få kyss i panna. Det frigir masse lykkebobler hos meg 🙂

13. Hva får deg til å sove? Jeg smeller opp “Friends” på Netflix, og da kan du banne på at jeg sovner etter 10 minutter. 

14. Sang som får deg til å smile? 500 miles med the Proclaimers. Det var sangen som ble spilt på vei ut av kirken!  

15. Liker du utseende ditt? Det kommer ann på dagsformen. De siste månedene har jeg slitt litt med å like det jeg ser i speilet hver eneste morgen, men jeg har kun meg selv å takke. Hadde jeg brukt tid på sminke, hår og trening ville jeg vært mer positiv til mitt eget speilbilde – men jeg føler at jeg selv må jobbe med å innsè at tider forandrer seg og at det er helt greit å ikke føle seg fantastisk hver gang man ser seg selv i speilet. 

Med litt sminke og stæsj kan jeg godt like meg selv litt bedre, dog…!

16. Hva har du gjort som du angrer på? Masse. Eneste jeg prøver å trøste meg med er at alt skjer for en grunn og har som regel en forklaring. De kjipeste tingene jeg angrer på er som regel de tingene som har gått utover de rundt meg. Valg jeg har gjort. Mennesker jeg har såret som følge av dumme valg jeg har gjort. Men det er kanskje slik man lærer? Ikke vet jeg. Problemet er at det ofte kverner hos meg lenge. Det er faktisk en og annen person som har fått unnskyld-melding av meg flere år etter at “skaden har oppstått”, bare for å lette min egen samvittighet…! 

17. Hva er din favorittdrink? Jeg drikker veldig sjeldent drinker…! Men jeg liker godt hvitvin og øl – helst hjemmebrygget eller spesielle øltyper. Industriøl har jeg gått helt bort ifra, faktisk… Jeg kjøper heller litt dyrere øl enn å bælje i meg lunken 0,4 fra plastglass. 

18. Hvor mange puter har du i senga? 2 stk. Torben har en vanlig pute, jeg har hotellpute. Ser unektelig litt pussig ut når vi reier opp, men..! Når Maren sover med oss pleier jeg å slenge hotellputa på gulvet i tillfellet hun ramler ut. Da lander hun hvertfall mykt! Huff…

 

Ny dag, nye muligheter.

Jeg ELSKER at det er litt futt i leserene mine! Takk for det – jeg liker at dere både er uenige og enige med meg – og sykt kult er det at dere klarer å diskutere på et realt nivå også, ikke bli helt koko og slå omkring dere med stygge ord – love it! 

Vel, jeg hadde jo regnet med at jeg tråkket på noen ømme tær i forrige innlegg – og det var IKKE meningen å disse de som sitter i disse dager å lager hyggelige pakkekalendere til arvingene sine – mitt stikk var til de hysteriske mammaene som tok helt av og brukte MYE (mer enn strengt talt nødvendig) penger på pakkekalendere. Jeg er helt enig at det er en fin tradisjon og det behøver heller ikke koste så mye. Tips til alternative pakkekalendere flommet over i kommentarfeltet – helt supert! Jeg ble så glad for å se at de fleste av dere er både jordnære og bruker huet i pakkekalenderhysteriet, virkelig godt å se! Det var i utgangspunktet kjøpehysteriet og tidsbruken og snikskrytingen jeg ville til gangs, ikke tradisjonen og kosen. Sånn – lufta rensket!

Jeg for min del har aldri hatt pakkekalender, men jeg elsket sjokoladekalenderen min himmelhøyt. Så det er min adventstradisjon, som jeg skal videreformidle til Maren. Ellers tipper jeg det blir helt likt som alle andres adventstid for småbarnsfamilier. Julestress, juleshopping, ribbesvor-angst og julegaver kjøpt i hui og hast. Akk, som vi alle gleder oss til den lilla førjulstiden.

Idag er det barseltreff med de fine jentene jeg har møtt mye de siste 9 månedene. Tenk, nå skal ganske mange av oss straks tilbake i jobb og disse formiddags-slabberasene med kaffe og wraps på formiddagene kommer ikke lenger til å være fast høydepunkt annenhver uke. Kjenner at hverdagen nærmer seg, og det er både fint og skremmende å tenke på. Jeg gruer meg fordi det blir en omveltning, men jeg gleder meg til å få en struktur på dagene. Nå er det alle pappaene i familien vår som skal til pers! Maren kommer til å elske det! Det kommer til å bli tøft for pappaene, det vet jeg? Vinterstid og mye innetid – og en kid som er i ferd med å lære seg å gå, puh! LØKKA TE! 

Nei nå får jeg pakke stellebaggen og gjøre meg klar for å møte 10-12 andre damer og arvingene deres. Juhuu!

/Line Victoria – Supporterfrue