En uke inn i kurset. Det går nedover.

Jeg har virkelig merket den siste uken (de siste 6 dagene for å være helt presis) at noe har skjedd med kroppen i løpet av den korte tiden. Nå som jeg er igang er også hodet innstilt på at “slik er det” og i grunn begynner jeg å nyte hvert måltid, selv om det ikke dufter av pannekake, taco eller bærnesævs. (Sorry, aner ikke åssen det skriver, så da går vi får dialekt!)

På kjøkkenet er jeg lettere forvirret. Det er ufattelig vanskelig å holde seg unna barnematen til Maren og de deilige brødskivene hennes med prim. Og det er litt morsomt, for jeg har aldri likt prim. 

Jeg har forøvrig ikke besøkt treningssenteret den siste uken. Dessverre har jeg ikke hatt anledning eller tid til det, men jeg har gått turer og jeg har gjort litt øvelser hjemme. (Har et slags treningsrom. Som forøvrig kalles treningsrom, selv om det eneste som vitner om at det skjer fysisk aktivitet i det rommet er en ubrukt spinningsykkel som brukes som tørskestativ. Bare sier det. Montro om ikke jeg kunne fått dreisen på det rommet en gang i fremtiden..?!) )

Jeg vet dere er nysgjerrig på tall, så here it goes.

Jeg har på 6 dager gått ned 4 kilo.

Dette var en god blanding av fett og vann. (Maskinen måler nemlig slikt, hvis du har 75.000 kroner så kan man ha en sånn maskin hjemme – haha!) 4 kilo er ganske mye, men man må huske at dette er i starten. Forrige gang raste jeg også ned voldsomt i starten, faktisk 15 kilo på 6 uker eller no – så dette er ikke overraskende tall for ei som har vært igjennom denne runda før, si! Det tar jo noen dager før man havner i den berømte ketosen, så ekstremforbrenninga mi har nok ikke vært påslått mer enn noen få dager heller. Derfor blir det veldig spennende å se hva som skjer ved neste veiing. Da kan man anta at jeg går ned mindre vann og mer fett. Det er hvertfall slik det var forrige gang…! 

Kort fortalt er ketose dette:  

Ved et kosthold med lavt karbohydratinnhold og lavt kaloriinnhold, vil kroppen gå inn i ketose/ketolyse. Rent praktisk skjer dette ved at man tømmer kroppens glykogenlagre fra leveren, og kroppen tvinges til å hente energi fra fettlagrene. Fett brytes ned til ketoner, og disse omsettes og blir energi. 

Ja, veit – det høres helt sykt ut. Veldig medisinsk. Men det funker veldig godt for meg. Jeg er ved god allmenn helse, ingen sykdommer og det er svært viktig for meg å presisere at dette IKKE er en ekstremdiett jeg har kastet meg på, men et livsstilskurs med fokus på varig kostholdsendring. Jeg må også få presisere at dette gjøres sammen med ukentlig oppfølging og i samråd med helsepersonell. Så nei, det er ikke en slankekur eller quick fix. Men ironisk nok er vektnedgang en stor del av “bivirkningene” med å endre kostholdet sitt. Ta i betraktning at jeg har gått fra å få i meg rundt 5-6000 kalorier og bare sitti på ræva. Så da skjønner man kanskje at det skjer noe med kroppen når man gjør helomvending, da…! 🙂

En av de store gledene er at jeg fikk tvunget på meg den fancy 2xu-tightsen min jeg kjøpte i et veldig trist øyeblikk som høygravid på salg i den lokale sporstbutikken. Jeg syns altså så synd på meg selv, så muntret meg selv opp med en rådyr tights. Som selvsagt ikke passet. Og som jeg inni hodet tenkte at “denne kan jeg jo bare sprette inn i rett etter fødselen når jeg skal jogge med vogna for å komme tilbake i form. Det er 11 måneder siden. Bare sier det.

Neh. Nå venter senga. Jeg vet at gutta spiser potetgull i fotballbula i første etasje, jeg orker ikke tanken på den deilige, knasende, salte potetgullet med dipp. Akk.  Vel, kan trøste meg med at jeg selvsagt skal spise og kose meg med slikt igjen, men ikke akkurat nå. 🙂

Tata!

🍕 Følg formen til Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus

Vixen-forberedelser og uka som gikk.

Jeg har oppdaget at Influencer-Norge i disse dager bruker mye tid på forberedelsene til Vixen Influencer Awards. Den derre prisutdelingen som alle snakker om.

Det syes kjoler, det limes paljetter, det mases etter sponsing, det lånes antrekk av diverse pr-agenturer og reklamebyråer, det graves frem både vintaaaaaasje hatter og males acrylnegler. Det lånes gucci-vesker av venninner for å se mest mulig vellykket ut, og løshår klippses på med øvede hender.  Øyevipper blir limt på og jeg tipper vi kommer til å se mange nydelige spraytannede bloggere på løperen på Grand til helgen.

Jeg?

Jo, jeg skal kjøpe meg en strømpebukse i løpet av uken. De jeg har er enten sprengt i skrittet, for store, for nuppete eller for slitte på knærne. Strømpebuksa jeg skal kjøpe skal være i riktig størrelse, og helst med ekstra polstring i det nevnte skrittet. Mulig jeg går for den med litt hold-in-effekt, men usikker på om regnskapsføreren min mener at det går ann å skrive av på firmaet. Jeg kan prøve meg med å putte det under posten «verneklær» men usikker. Strømpebuksa ønsker jeg også skal gå høyt i livet så den ikke ruller seg under bollemagen og jeg ser mer lubben ut enn jeg egentlig er. Så valg av strømpebukse – det er min forberedelse til prisutdelingen. 

Noen sa til meg at det kunne være lurt å ha ei lita takketale i bakhånd, sånn i tillfelle. Det har jeg ikke. Jeg har ikke engang gjort meg opp en eneste mening om hva jeg skulle sagt om jeg vant en pris – det blir rett og slett for fjernt for meg. 

Ei butikkdame på Brottis spurte meg da jeg hadde min ukentlige «se, men ikke røre»-runde på lørdag: «Tror du at du kommer til å vinne? Nei, svarte jeg. Jeg er altfor normal til det. «Det er nettopp derfor du vinner, sa hun» og lodde hele veien tilbake til kassaapparatet. Det var hyggelig sagt. Det er slike som henne jeg på en måte skriver for. Hun som sitter å humrer fordi hun kjenner seg igjen i det jeg utleverer av meg selv. Og det er slike kommentarer som får meg til å føle meg som en vinner uansett utfall av en prisutdeling i Oslo. 

Helgen har gått over all forventning. Jeg skal ikke lyve, dog. Jeg har tenkt på pizza, godterier, rømme, taco, brødskiver med nugatti og alt annet som er digg og står på «nei-lista» mi. Jeg har faktisk holdt meg, men jeg har har tatt noen dyyyype åndedrag nedi nugattiboksen til Maren. Ja, hun har fått nugatti på brødskiva når hun var syk, og det er fremdeles ganske mye igjen i boksen. Men jeg har faktisk kommet meg i sving med å bevege meg da. Og da tok jeg med meg tre stykker som jeg kunne måle meg med sånn kroppslig sett. Ja, jeg tok med meg tre stykker jeg lett kunne banket i tvekamp, for å si det sånn. Veldig bra for motivasjonen at JEG er den spreke av de jeg gikk tur med idag. Jeg fant treningspartnere idag som har et arsenal av plager som gjør de nærmest imobile (heter det det?) med sine ryggplager, isjhas, lungebetennelse, koordinasjonsproblemer, løse ankler, og ei som faktisk ikke kan gå i det hele tatt men måtte trilles hele veien. (Maren, 10 måneder)

Mandag i morgen da. Med altfor få timer og en helvettes tung morgen å stå opp. Faktisk så tung at jeg glemte å ta på meg bh etter morgenstell forrige mandag, og det ble ikke oppdaget før jeg stod i speilet på dass på jobb og lurte på hvorfor puppene hang så langt ned på magen. Memo til meg selv – husk undertøy. Du går ikke hjemme i mammapermisjon, og de øvrige gutta på kontoret kan ta alvorlig skade av at du snubler rundt i dine egne patter.

Det er veiing til tirsdag, og det blir utrolig spennende å se hvordan den første uka har kicket inn for meg. Hva har denne omveltningen gjort med meg så langt? Sikkert bare vann foreløpig, men det føles godt å være igang. På ekte.

Av erfaring begynner energien å komme i uke 2 også.. Det gjorde den hvertfall forrige gang. Nå føles det litt som jeg har tømt alt i kroppen min og den sakte men sikkert begynner å stabilisere seg. (Blodsukkeret gjør jo det, jeg har jo ikke de store svingene som når jeg hiver innpå et par plater sjokolade rett før deadline i lokalavisa..!)

Nuvel! 

Senga venter! 

Hørs i morgen! 🙂

Ammehår.

Kjære venner. 

Ammehår. Jeg trodde ikke det fantes. Egentlig gjør det heller ikke det i følge Dr. Google, men allikevel så opplever veldig mange damer å miste hår. Jeg for min del hadde riktignok håpet å miste litt mer hår jevnt over hele skallen. Det var liksom det googlemammaene “lovet” meg da jeg reka rundt på internettet med søkeord “Hva skjer med meg” gjennom først 9 måneder med graviditet, deretter 9 måneder med permisjonslivet.

Google har hatt rett i mye.

Urein hud. (Jepp)
Ukontrollerbare hormoner i forbindelse med graviditet, fødsel, barsel og forøvrig resten av ditt liv. (Jepp)
Vektoppgang. (Jeppsi.) 
Hemorider som oppstår under graviditeten på grunn av nedpress, forsvinner etterhvert (en halv jeppsi-tommel opp på den)
og nå sist – ammehår.

JEPPSI!

Stakkars meg.

For jeg følte liksom jeg gikk klar av “ammehåret” helt til jeg faktisk måtte legge opp amminga. For da vokste dette greine her ut, jeg var faktisk ikke klar over at jeg hadde mistet så mye hår i vikene de første månedene, men sånn kan det gå når man ikke bryr seg eller ser seg selv i speilet på ganske mange måneder.

Jeg har prøvd hårvoks og hårspray men når det “faller” tilbake så ser det bare om mulig enda værre ut.

Jaja. Noen tips? (Alternativet er å klippe alt like langt. Eller like kort om du vil. Men der satte Torben foten ned)

 

 

 

 

 

 

 

“Kjøp en deilig joggedress i velour, og føl deg moteriktig selv som gravid!”

Jeg er topp 5 i kategoriene “Årets Gullpenn” og “Årets Stjerneskudd”.

Lite visste jeg at jeg fenger dere så mye med skribleriene mine at dere har stemt meg frem til to veldig gjeve statuetter. At min lille skare med blogglesere skal klare å stemme meg frem i teten blant de virkelig store er jo virkelig, virkelig helt sjukt! 

Nå er det opp til juryen. Jeg både tror og håper at de gjør en veloverveid avgjørelse. Jeg er i konkurranse med Skam-Ulrikke og Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne. Blant annet. Og jeg er i ultrahard konkurranse med min favorittmann nest etter Torben, nemlig mannen til Konatil – Peter Pappahjerte. Forøvrig to bloggfleiser som gir meg veldig mye mentalt påfyll i en ellers så veldig rosa bloggverden. Og da er det ekstra stort å dele finaleplass med slike fine folk.
Jeg gleder meg til å ligge i sjøstjerneformasjon mellom de to, på hotellrom i Tigerstaden neste helg. Ahh, barnefri og voksentid. ( 😉 )

Bare det å bli nominert var helt enormt stort for meg, at jeg er i finalen er uvirkelig – tro meg når jeg sier at jeg kan leve helt fint på annerkjennelsen dere har gitt meg frem til nå. Jeg må innrømme at jeg er så utrolig stolt. Stolt av at jeg tror kanskje jeg er en av de veldig få som ikke blogger som heltidsjobb. At jeg gjør dette for min egen del, og at jeg koser meg så sykt med det. Jeg er utrolig heldig som får gjøre dette!

Så her sitter jeg da. Jævlig sulten og jævlig glad. Det er nesten samme følelse. Hadde jeg visst at finalistene ble avslørt idag så hadde jeg jo tatt meg ei real karbo-fest i kveld og heller starta med kostholdsendring i morra. Men jeg koser meg med pulvermaten og grønnsakene mine, vel vitende om at 16 uker av et liv er så altfor lite. 

Maren kubba i armene mine for en time siden, så nå venter rett og slett senga på hu mor ganske snart. Det er faktisk ganske hektisk i lokalavisa om dagen. 

Dagens bilde: Jeg var høygravid. Gravidjoggedressen jeg var blitt anbefalt av en rosablogger satt ikke helt som lovet. 

 

 

Første dagen over.

Bah.

Første dagen er over, og det er som regel den tyngste. I morgen kan jeg liksom trøste meg med at “Nå er jeg jo igang, blir for dumt å begynne på nytt igjen nå!” Jeg lover deg, første 24 timene er virkelig pain. Litt fordi jeg drømmer om å velte meg i nugatti og mandelstang og kremboller og sjokolademelk BARE EN SISTE GANG, men også fordi jeg vet at jeg ikke kan det på en stund. 

Det blir nok en veldig tidlig kveld, siden jeg ikke takler tanken på alt det gode som ligger i kjøleskapet. Om to-tre dager er det værste søtsuget borte, så da kan jeg roe rogna litt.

Idag måtte jeg forøvrig ta to minutter på redaksjons-morgenmøte og fortelle kjapt hva DE har i vente de neste ukene. Jeg la ut om dårlig ånde, rar lukt, aggressiv fremtoning i 12.30-draget og en litt stusselig lunsj på supporterfrua framover. De nikket og gikk en laaaaang runde rundt meg og pilte ut av lokalet. Det går fint det asså. 

Jeg har som dere sikkert har forstått ikke begynt å tenke på treningen ennå. Den kommer når den kommer. Først må jeg kneble søthungeren, deretter prøve å tvinge meg inn i sykkelbuksa. Spennende tider. Minner meg om første gang jeg dro på spinning og ble hekta etter det. Men jeg gleder meg til jeg er på plass med setet mellom låra igjen, det blir himla gøye greier!

Vil dere ha dagens bilde?

Fra en følger på snap. Jeg glemmer jo helt at 9500 gærninger følger meg der, så jæææskla gøy! Har mitt lille private tv-show der, jeg! 🙂 (Heter forøvrig linevictoriahus hvis du vil følge meg..:!)

Vi preikas mer senere i morgen formiddag, jeg må rett og slett gå å legge meg og sørge litt over alt jeg har lyst på i skapet.

/Supporterfrue – Line Victoria

 

Veiedag #1. Tallenes tale.

Jeg HATER tall. Virkelig. Jeg hater disse tallene fordi de faktisk ikke gir noen andre noe, det er tall som kan oppleves positivt for noen, men negativt for andre.

Jeg har tatt tolv tusen runder med meg selv. Om jeg skal være den som outer min egen vekt og alle tall omkring kroppen min. Det ville faktisk vært ganske enkelt å kline tallet opp på et bilde og fortelle alle at pila heretter kommer til å peke nedover og at tallet skal bli betydelig lavere. Men så fikk det meg også til å tenke på en veldig viktig ting.

Leserne mine.

Jeg tror nok at de aller, aller fleste lesere innom denne bloggen er det greit å kunne fortelle vekta mi til. Jeg vil anta at de aller fleste av leserene mine ikke ville hatt noe nevneverdig problem med at jeg fortalte med tall hvor mye jeg veier og hva jeg kunne tenkt meg å lande på om noen uker/måneder. Jeg jager ikke sommerkroppen, men helårskroppen så tallet blir jo sånn sett bare en indikasjon på fremgangen/nedgangen. Og jeg tror de aller fleste ville fint taklet å høre tallet med antall kilo happy-polstring jeg ønsker å kvitte meg med.
Men om det skulle finnes en, kun EN person der ute som ville følt det kjipt og vondt å se at jeg oppfatter min egen vekt og kropp idag som noe negativt, så får det meg til å tenke meg om en gang til. For 99 % av leserne mine er friske, oppegående personer som forhåpentligvis er trygg i kroppen sin og føler seg vel. Mer eller mindre. Men det kan også like gjerne også være EN der ute som måler seg med meg. Og når jeg da går ut med vekta mi og sier at jeg ikke føler meg vel med den, ja da utløser jeg kanskje et kroppshat hos den personen som ikke var der i utgangspunktet. Jeg vil ikke være den som forteller folk hva som er ok å veie eller hva som ikke er ok å veie, i tall. 

Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om. 

For da jeg var usikker i min egen kropp så saumfarte jeg internettet. Jeg tror jeg til en viss grad rundet internettet og søkte etter svar om “Er XX kilo normalt for en på 170 cm” og “Er BMI xx en størrelse medium i Vera Moda-bukser?” Jeg ble ikke akkurat friskere av å lese om jenter som veide både 20 og 30 kilo mindre enn meg selv, både mislike og hate sin “tjukke og lubne kropp”. For hvis HUN er lubben, hva er jeg da? var ofte tanken min når jeg kom over bloggere som skrev både vekten sin, størrelsen sin i klær, høyden sin, BMI`en sin og fettprosenten sin og i samme momentet klagde på vekta si, som så ofte var langt lavere enn min egen.

Jeg vil ikke være den som klager over kroppen min. Jeg vil ikke være den som sier at “jeg er tjukk og må slanke meg” på en blogg når det finnes mennesker der ute som måler seg med andre akkurat som jeg gjorde i 20-årene. Jeg kan gladelig innrømme at jeg veldig gjerne kunne vært litt mindre i volum, men det er av den enkle årsaken at jeg har en hel haug med klær liggende som jeg skulle veldig gjerne tatt i bruk igjen. Og jeg savner å kunne føle meg litt lettere og friskere i kroppen, som følge av en litt mindre kropp og en svært så mye bedre helse. (Som man får når man er i fysisk aktivitet)

Ja, de neste ukene kommer jeg til å gå ned i vekt. Det vet jeg. Fordi kostholdet mitt er i en endringsprosess fra og med idag (jeg starter på nytt Livea-kurs idag) og aktivitetsnivået vil gå betraktelig opp. Og da mister man de berømte kiloene vi er så mange som får kledelig plassert akkurat der det passer oss minst etter en graviditet. For min del gjelder det forøvrig magen og ræva. Målinger idag viser at jeg faktisk er flagget rødt på alle punkter. Og det er ingen helsemessig fordel å være flagget som rødt i en slik måling, la oss være ærlige om hvertfall det. 

Jeg vet det er sykt mange som er spent på reisen min. Forrige gang jeg gjorde dette hadde jeg mange lesere som heiet på meg. Og jeg delte gladelig bort tall. Men en ting jeg ikke gjorde (tror jeg?) var å dele hvor mye jeg veide da jeg startet og hva jeg endte på ved kursstart. Hvis ikke jeg husker helt feil så holdt jeg dere oppdatert på reisen ved å referere til et nytt tall ved hver veiing. Altså, eneste tallet var antall kilo/gram jeg gikk ned fra uke til uke, sammenlagt. Jeg føler at jeg kan være tilbøyelig med å avsløre det for å få en viss kontinuitet i opplegget. Alt annet ville vært rart. Og det tallet, det vil være sammen med en forklaring som sier litt mer enn bare “Hurra, 2 kilo ned denne uken” liksom. Jeg føler liksom at det ligger litt mer forklaring i de tallene enn å bare ramse de opp, om du skjønner. 

…og så er det dette med den jævla quick-fix`en alle higer etter da. Merk at jeg ikke gjør dette for å bli kvitt kiloer på kortest mulig tid. Jeg ønsker, akkurat som sist jeg gikk kurset, å gjøre dette for en varig livsstilsending og gode, sunne rutiner innført i livet. Joda, det tok tid før jeg innså at det handlet om nettopp en varig livstilssending, og ikke bare en quick fix. Det lærte jeg forrige gang. Jeg kan virkelig ikke si at det gikk “skeis” etter forrige kurs heller, men jeg kan vel alle innrømme at det ble for kort tid mellom livsstilsending til jeg ble gravid, og med alle de tingene en graviditet og permisjon uten rutiner innebærer. Jeg valgte også bevisst bort fokus på kosthold og trening da jeg var gravid, grunnet svangerskapsplager som gjorde nettopp det vanskelig for meg. Og det faktum at jeg følte at jeg faktisk var i en posisjon til å gi faen. La det aldri være noen tvil, jeg angrer IKKE på at jeg la fra meg spinningskoene og sunt kosthold på hylla for den perioden av livet, jeg tror det gjorde graviditeten min mye bedre enn om jeg hadde hatt bånd på meg og tvunget meg selv på trening. Det var bare ikke et alternativ å tvinge seg på sykkelen med bekkenløsning eller spise sunt når hormoner raste som værst..! 🙂

16 uker med beintøff omveltning av kosthold og aktivitetsnivå venter for denne dama. Og for en deilig gjeng med damer jeg havnet sammen med. Det er så utrolig digg å gjøre dette kurset sammen med andre motiverte damer som også ønsker å få skikk på helsa si. Og Nancy da. Som jeg har savnet utrolig mye. Nå skal jeg fasen meg se henne flere ganger i uken fremover, det gleder jeg meg veldig til 🙂

Fra forrige gang jeg gikk på Livea – her er det 11 uker som skiller første bildet og siste bildet…! 🙂

Vi snakkas!

/Supporterfrue

 

 

 

Kan noen gi døgnet mitt litt flere timer?

Dette:

..er det triste ansiktet til en mor som har sittet 2 timer i kø på vei hjem fra jobben, som allerede var 1,5 timer overtid. Fjeset du ser er en hel haug med hormoner og mammatårer som eksploderte i ansiktet mitt sånn i 19-tiden, da jeg omsider kom inn døra her hjemme og løp mot min deilige frøken i skitten body med prim og vellingflekker og en litt for trang ullbukse som kryper litt opp på de myke leggene. 

Mens jeg holder henne inntill meg og snuser inn lukten av babyshampoo og banan, så tar det ikke lange tiden før Maren nyter stunden like mye som meg og hun sovner på brystet mitt. Da gjør jeg det som egentlig er ikke helt lovlig, men som jeg kan gjøre fordi jeg er mamman hennes og jeg bestemmer: Jeg lar henne sovne i fanget mitt mens jeg nusser og koser og stryker og synger for henne. Ja, jeg vet at jeg på denne måten utsetter leggingen, men det ble min eneste sjans til å tilbringe litt tid med henne. Alternativet hadde vært å legge henne rett etter at jeg kom hjem, og jeg klarte faktisk ikke tanken på å ikke se henne på TO døgn bare fordi jeg jobber akkurat litt for mye, kombinert med trailersjåførene med utenlandske skilter som ikke klarer å sko bilene sine riktig for norskt vintervær. TO TIMER stjal dere fra meg bare fordi dere tror “det går helt fint” å kjøre på norskt vintervær med tynnslitte dekk. Og ja, jeg vet det er din oppdragsgiver jeg skal rette kritikk mot, men her må faktisk politiet og vegvesenet sette foten ned. Hvor alvorlige og mange må ulykkene være før man ber om litt større respekt for vinterføre her i Norge? Innfør brikkeordning. Har du ikke godkjent brikke (samme opplegg som bombrikke) for kjøring i Norge (riktig utstyr, dekk og godkjent kjettinger og forståelse for bruken av kjetting, samt gjerne også eget vinter-sertifikat for kjøring i Norge vinterstid, så er det bare klipp-klipp, no more driving for you my friend.) 

Tilbake til min fine frøken i en litt for liten ulltights.

Jeg lar henne duppe på meg en halvtimes tid og er klar for to timer action når det egentlig er leggetid. Det gjør ingenting! Aldri vært så glad for at ungen min er våken, jeg…! Jeg la henne nå klokken 22.00, så om Torben er heldig så sover hun til 11.00 i morgen, haha!

Jeg er vannvittig usikker på hvordan dette skal ende. Døgnet har jo fader ikke mange nok timer! 4-5 timer ekstra, så kunne jeg vært fornøyd..! 

I morgen er en (bokstavelig talt) stor dag. Da skal jeg til Nancy og jeg skal starte på Liveakurs igjen. Og veies. Ikke bare i kilo og centimeter skal jeg måles, men du skal vite at jeg også skal få svar på nøyaktig HVOR dårlig form jeg er. Fin-fint det. Bra start på uka liksom. Kanskje derfor jeg er så emo for tiden. Jeg har jo ventet på denne dagen et par måneder nå. Mannet meg opp.
Jeg har lovet å holde dere oppdatert – men følg meg gjerne på instagram eller snap: linevictoriahus om dere vil. Og hvis dere legger meg til idag før snappene fra idag går ut, så må jeg få beklage på forhånd – haha!  Jeg har åpenbart ikke så mye sperrer når jeg er spontan som jeg er på snap, hahahoho!

Vi snakkes, folkens! Dere er fasen i meg flotte mennesker, jeg koser meg med hver eneste hyggelige kommentar jeg får, og jeg skal bli MYE bedre på å svare på de også 🙂

/Supporterfrue Line Victoria

 

 

Svar på aggressiv spørsmålsrunde.

Jeg lovte dere innlegg hver dag og det skal dere få. 

Takk for tilbakemeldinger på det forrige innlegget forøvrig, jeg er glad jeg ikke er den eneste som tørket tårer for Jan Erik og sang “å – å – å – sheriff” på Jannicke-kassetter. Er det ikke morsomt å tenke på at jeg om få år kan gi kidden min en kassett og hun vil nok ikke ha en ringeste anelse av hva det er for noe. Ikke en CD heller. Selv sliter jeg no jævlig med å huske både minidisk og laserdisk.

Akai. Jeg bestemte meg for å ta litt tak i et par spørsmål som har sust som ei kule over huet mitt de siste ukene på snapchat. (linevictoriahus) Faktisk tenkte jeg at jeg skulle stille de i en sånn sykt aggressiv tone for å sprite opp spørsmålene litt, dere er jo så innmari hyggelig mot meg – så noenganger må jeg gjøre dere slemmere enn dere egenlig er for å få bittelitt drama i livet mitt.

Hvor faen jobber du nå?
Jeg har vært så heldig å få lov til å gjøre et kort vikariat på 10 uker i lokalavisa som journalist. Veldig hyggelig! Og så er det tilbake i min “vanlige” jobb i mars 🙂
Hvorfor i helvette blogger du ikke oftere?
Vet du, jeg skulle så veldig gjerne blogget hele tiden… Problemet mitt er at tiden ikke strekker til. Jeg jobber fulltid nå, har kid å ta meg av når jeg kommer hjem, og 300 kvm som skal ryddes og holdes sånn noenlunde i stand. Jeg har som sagt satt meg et mål om å blogge hver eneste dag, og det ønsker jeg virkelig. Men da må man nesten regne med slike nødinnlegg som dette. (!)
Satan, du er fremdeles feit etter fødselen – skal du være feit resten av livet?
Rolig nå! Jeg har vært gladtjukk i langt flere år enn jeg har vært trent og noe lettere i kroppen. Så kan man egentlig si at jeg har som vane å være gladtjukk enn jeg har for vane å være trent og litt smalere rundt magemålet. Jeg kan vel ikke si jeg har forfalt det siste året, men greia er at det har vært SYKT vanskelig å sjonglere livet etter at jeg fikk barn. Prioriteringene har ikke vært å trene og spise sunt, og det straffes jeg for i form av en dårlig helse for tiden. Men hey, Lieakurs er rett rundt hjørnet. Og jeg gleder meg veldig 🙂
Hvorfor i helvette jobber ikke du fulltid med bloggen din?
Et spørsmål jeg i grunn får ganske ofte og som har et ganske enkelt svar:
Jeg elsker å blogge rett og slett fordi det er en hobby. Det er nettopp fordi det er en hobby jeg syns det er gøy, og jeg vet ikke hvordan bloggingen min ville blitt om jeg skulle levd av det. Jeg liker å tro at livet mitt er hakket mer spennende om jeg har kollegaer å sparre med i jobbsammenheng og er sliten og trøtt etter lange møter i jobben, enn om jeg bare skulle tusla hjemme og spydd ut reklameinnlegg og bloggskriblerier “fordi jeg må”. Akkurat nå er jeg i en situasjon der jeg ikke behøver å jage klikk og samarbeidspartnere, jeg står helt fritt til å gjøre akkurat hva jeg vil på denne bloggen uten at jeg er økonomisk avhengig av den. Jeg liker forøvrig svært godt min vanlige jobb, så foreløpig er planen å gjøre begge deler. 
Hvem faen trur du at du er?
Du, det er det enkleste spørsmålet jeg har fått. Jeg er meg sjæl. Intet mindre, intet mer. Fint lite drama og særdeles lite polish og løsnegler i denne bloggen. Jeg er en gråblogger. 

Ha en deilig kveld videre, folkens! 🙂

 

Om å møte mine aller første barndomsforelskelser.

Fy fader. Når folk snakker om å ha en rar dag på jobb så har jeg aldri tenkt lenger enn at de har opplevd noe underlig. Jeg for min del fikk hele arsenalet av opplevelser på min vakt i Kulturavdelingen denne uka. Maigad ass, noenganger tenker jeg at min redaktør burde hatt meg i en sæle og med sånn munnlås som de iltre hundene som ikke klarer å styre seg har. Å sende meg på pressekonferanse med 2 av mine aller største barndomshelter, det kunne gått riktig galt om jeg ikke hadde medisinert meg selv med litt med noen søvnløse netter i forkant…

På min jobb som skrivende journalist på Kulturavdelingen i Porsgrunn Dagblad fikk jeg virkelig drømmedagen. Helt på ekte. Jeg ble Line ni komma fem år ved et knips, liksom. BÆM! Satt mentalt tilbake nesten to tiår. Da er det faderimeg ikke enkelt å være objektiv kulturjournalist på oppdrag for byens ærverdige lokalavis, får å si det sånn!

Da jeg var ganske nøyaktig 9,5 år hadde jeg et mål i livet. 
Jeg skulle bli Jannicke Abrahamsen og jeg skulle gifte meg med Jan Erik Fillan.
Jeg hadde ALLE kasettene til Jannicke. Alle ti albumene hennes. Dessuten hadde jeg Jannickes jul, Jannickes beste, Jannicke synger sommerlåter og Jannicke med venner. I tillegg til alle Jannicke-kasettene mine hadde jeg også alle singback-kasettene så jeg kunne synge selv. (I nyere tid vil man kanskje kalle det en karaoke-kassett.) Der kunne Line 9,5 år synge seg hes til låter som «Voksne», «Pappan min har vært i Afrika» og “Julius-sangen”. Og «Troll opp av en eske». Det sykeste er at hvis jeg begynner å synge på en av disse sangene nå, så kan jeg ikke bare hele sangens tekst og melodi, men jeg husker også hvilken sang som kom etter. Og etter det igjen. Og jeg husker om den sangen var på A eller B siden av kassetten. Hvis du trodde at min Jannicke kassett-samling stoppet der, så tar du feil. Du skjønner – Jannicke var også fast medlem i Varden/Busk-talentene, en talentgruppe som man etter audition kunne bli plukket ut til. Og Varden/Busk-talentene sang på kjøpesentere, show, tv, åpninger, radio, altså Varden/Busk var helt sinnsykt stort. Jeg hadde selvsagt alle utgivelsene av VB-talentene som Jannicke og Jan Erik var med på.

Jeg kreppet håret og hadde samme sløyfe som Jannicke. Jeg jåla meg opp og lata som jeg var Jannicke og mimet etter alle sangene henne på rommet mitt.

Bildet du ser over til høyre er av Line 9,5 år. Og til venstre, selveste Jannicke. Bildet av meg er tatt på en tid der man ikke hadde sjans til å se bildene før mamma og pappa hadde sendt inn kamerarullen til Kodak Japan Foto og fått bildene fremkalt. Ofte glemte man hva som var på rullen, og mamma og pappa ble ikke så rent lite forbanna når de fant ut at jeg for nesten 25 år siden hadde oppdaget selfie-mode på kameraet. (Som i prinsippet var å snu kameraet mot seg og sjanse på at man klarte å knipse et fint bilde.) Dette bildet er et av millioner som finnes av meg som tok “artistbilder” på pikerommet. Den rosa saken jeg har på meg for å ligne mest mulig på mitt idol er forøvrig mammas gamle rosa krepp-badedrakt. 

Når det gjelder min hang up på Jan Erik Fillan så var det den gangen en minst like stor kjærlighet til han som jeg føler for Torben idag. Jeg vet det høres sykt ut, men den 9,5 år gamle jenta som var så inni granskaugen betatt av gutten med den krøllete luggen at når jeg tenker på det så var det en helt ekte kjærlighetssorg jeg ramlet inn i da jeg plutselig oppdaget dette albumet:

Jeg var så knust. Så hinsides knust.

Mannen jeg trodde jeg kom til å tilbringe resten av livet mitt med i et slott i Porsgrunn. Mannen jeg følte sang sangen “Smil” kun til meg, når jeg hørte på kassetten. Faktisk ble akkurat det sporet med Jan Erik som synger “Smil” helt slitt på kassetten, fordi jeg spolte frem og tilbake for å høre den låta om og om igjen. Jeg tok to kassettspillere foran hverandre, tok teip på hullene på toppen av en gammel kassett så man kunne ta opp ny musikk over den, og trykket på den røde “record”-knappen så jeg kunne ta opp Smil-sangen flere ganger på rad, så den gikk om og om igjen når jeg lå i baksetet på Peugouten-bilen til mamma og pappa på vei til farmor i Kristiansand. Full av spy, riktignok – for jeg ble jo alltid så himla bilsjuk når mamma røyka i bilen.
Men jeg spydde alltid på meg selv med et “Smil” om munnen og med Jan Erik dundrende på kasettspilleren i bilen. 

Det at min Jan Erik Filllan var på coveret sammen med den dama, det ble for mye for Line ni komma fem år.

Jeg ble faktisk så lei meg at jeg begynte å spille depressive sanger på fiolinen min. 

Line ni komma fem år ble altså kjærlighetsskadd for livet, som følge av den vakre jenta som hang over skuldrene til MIN Jan Erik Fillan.

Nuvel, tilbake til intervjuet jeg gjorde denne uken.

Det var med ærefrykt jeg slang blokka i lomma og kameraet rundt halsen. Følelser boblet i kroppen. Tankene raste i meg. Jeg googlet forøvrig Jan Erik i forkant. Åj! Der var den luggen ja. Fremdeles fikk han hjertet mitt til å gjøre et lite hopp. Å google Jannicke er det ikke lenge siden jeg gjorde. Jeg gjorde det for senest noen uker siden, da jeg skulle synge for Maren. Jannicke med “Å-å-å-sheriff”, “Voksne” og “Pappan min i Afrika” svikter ALDRI et lite barnehjerte og hennes mammas barndomsminner! Jeg ble sittende å se på bilder av mine to store helter og kjenne meg som Line ni komma fem år igjen. 

Jannicke og Jan Erik blir veldig snart 40 år. De er voksne, slik som meg. Med barn og ektefeller og greier.
Men jeg var så barnestjerne-starstrucked da jeg møtte de at jeg nesten ikke turde å se opp fra journalistblokka mi.

“Fokusèr nå, Line trettifiresnarttrettifemiapril. Fokuser på showet de skal sette opp og la han andre journalisten fra den andre lokalavisa jeg overhodet ikke husker navnet på, slippe til også.”

Etterhvert som Jan Erik og Jannicke fortalte om barnestjernelivene sine, så var det som jeg opplevde barndommen min om igjen. Jannicke som fortalte om Varden/Busk-talentene og konsertene på Handelsstevnet og alle autografjegerne som hang utenfor gjerdet, og Jan Erik som fortalte at jentene kom på døra han og på skolen hans for å hilse på han. Jeg var med andre ord ikke alene om å ha disse som barnestjerne-helter, nei. Vi må ha vært tusenvis av jenter som kjempet om oppmerksomheten hans der vi skrek over gjerdet bak Handelstevnet-scenen. “Jan Eriiiiiik, vi eeeelsker deeeeeg!” Jan Erik fortalte om jenter som sendte brev til han. Jeg fniste litt, vel vitende om at jeg selv sendte mintgrønne, parfymerte brev han.

Så skjer det. 

Den andre journalisten spør: 

“-Såå…dere var dere barnestjerner når dere var yngre?” (Han var noe eldre enn meg og ikke fra denne siden av landet, så han var selvsagt unnskyldt for ikke å ha hele kassetsamlingen dems i hyllen når han var ung.)

Så litt underlig stillhet.

Hvorpå JEG tar ordet!
Hva faen! Her sitter jeg på en pressekonferanse, tar all fokus og forteller om Jan Erik og Jannickes liv som satte DYPE spor i Line ni komma fem år. Jeg øste ut av meg alt jeg visste om de, referte til kassetter og album, konserter, signeringer, klær de hadde hatt på seg under den og den konserten… Ja, man kan kanskje trygt si jeg hadde et aldri så lite foredrag om heltene mine for han fra den andre lokalavisa jeg definitivt ikke husker navnet på. 

Jeg kikket ned i blokka mi og skammet meg litt. Svetta litt. Kleint. 

Jan Erik bryter stillheten og forteller at han spilte inn plater med søsteren sin også. Plutselig innsèr jeg at jeg faktisk ikke har stålkontroll på barndommen til Jan Erik alikevell. “Søsteren din?” spør jeg. “Ja”, svarer Jan Erik. “Hva heter hun?” spør jeg. “Vibeke”, svarer Jan Erik.

Jeg slutter å skrive på journalistblokka mi og den blå pennen med i hjeltygd kork på baksiden. Forøvrig ikke jeg som har tygd den i stykker. Jeg har stjålet pennen fra han på Sporten før jeg dro fra kontoret.

Det koker i huet mitt.

“Vibeke” sier jeg lavt å nikker. “Vibeke.”

 

“Vibeke ja”, mumler jeg for fjerde gang og prøver å skjule gleden. “Søsteren din”, gjentar jeg og skriver SØSTERA HANS! Med store bokstaver på blokka. 

Plutselig var det som om alle brikker i livet mitt falt på plass. 

——kunstpause——

Hele livet mitt passerte i revy der jeg trasket ut av Ælvespeilet der pressekonferansen hadde vært. Alle de søvnløse nettene med i hjelrevne Jan Erik-plakater. Alle de gangene jeg tørket tårer med et håndklede og lovet meg selv at det skulle bli aller siste gangen jeg hørte på “Smil” og “Sensasjon” på Varden/Busk-kassettene mine. En mørketid i mitt 9,5 år gamle liv.

Tiden gikk.

Og opp på veggen kom The Boys-gutta Arnar og Runar.

 

Og deretter ble disse to skjarmtrolla byttet ut med noe litt eldre og mer moderne:

…og disse gutta igjen ble byttet ut med min neste forelskelse – Tony Sjøgren fra “Rederiet”. 

 

Jan Erik – det har vært mange menn på veggen (!) min på pikerommet på Stathelle, men du var min første, store kjærlighet.
…og Jannicke, du var min heltinne, mitt idol og min inspirasjon. Jeg spilte inn kassetter på jenterommet (som kun min farmor kjøpte) og jeg tok mot til meg å søkte på rolle i Annie noen år etter deg, og det ble faktisk opptakten til mitt noe rampelys-søkende liv. Sånn sett kan man si at dere begge var min barndom.

Herreguuuuuuuuud som jeg gleder meg til dere skal stå på scenen sammen i april, jeg skal fasen stå på fremste rad! Og at dere har med dere hun gærne Lena Barth Aarstad er så gøy, det blir virkelig tidenes mimreaften for undertegnede!

Jeg prøvde så godt som det var mulig å være objektiv da jeg tok en prat med dere på pressekonferansen.
Men jeg TROOOOR det lyser litt igjennom her at jeg er stor fan av dere. Har vært og er ennå. 

Gleder meg til showet deres!

/Line Victoria, trettifireblirtrettifemiapril.

Breaking news!

Takk, dere herlige mamser der ute!

Ikke en eneste negativ melding på at jeg har servert kidden nugatti, banos og mariekjeks når hun har vært syk! Jeg stålsatte meg for mamsemafian og moderpatruljen og mødrepolitiet, og tippet de kom til å ha tidenes galleutblåsning i kommentarfelt og forum – men hei! Ikke en eneste lyd! Istede fikk jeg en haug med tilbakemeldinger om tips og råd og ikke minst en diger porsjon med støtte fra andre mamser der ute, som også serverer sukkerbonansa og diabetesfremmede drikker til sine søte små når de er rammet av Oh Den Store Barnesykdommen #538.

Gledelig nyhet! Breaking news!

Maren har fått tilbake matlysta og har gnagd seg igjennom posten idag. Altså, hun tok et jafs på under et sekund, jeg rakk ikke engang å pille ut papirbiten før den var tygd og svelget unna. Jeg tror vi alle da kan konkludere med at vår lille diktator er relativt friskmeldt fra sin lille matnekt. Forøvrig, å ta fra henne et papir på vei ned i gapet var som å sloss med en utsultet irsk ulvehund. Det ble et salig rabalder og heldigvis har jeg lært meg å distrahere henne med tv-fjernkontrollen. Her om dagen fant vi forøvrig intet mindre en 4 (!!) fjernkontroller blant lekene hennes i lekegrinda hennes. 

Tilbake til det jeg opprinnelig begynte med. Jeg skrev om hvor fantastisk behjelpelige og støttende dere var i kommentarfeltet på innlegget jeg skrev igår. Vet dere, noenganger tror jeg kanskje jeg har fått kremen og eliten av blogglesere der ute.
For min del har blogging handlet om å ta brodden av alt det rosa vi blir servert på det store nettet. Jeg har egentlig aldri brydd meg om mange klikk så lenge jeg har en slags interaktivitet med deg som leser. Ja, med det mener jeg altså at jeg er en sucker for tilbakemeldinger og kommentarer. Jeg ELSKER det når jeg får tilbakemeldinger på at…. “-AKKURAT sånn er det, det er nøyaktig sånn du beskriver det!” når jeg skriver om det tabubelagte og lite glamourøse delen av livet mitt. Eller det vi bare ikke snakker om. Eller at jeg rett og slett er så pinlig normal og kliss lik alle andre som har gjort det før meg. At den hemorriden jeg skriver om er helt lik din egen i både form og farge. Ofte får jeg høre at “- du skriver så bra!”. Egentlig gjør jeg ikke det. Jeg skriver det jeg tenker og føler. Og har i grunn ikke noe filter. 
Og av en eller annen pussig sammentreff så er det noen tusen der ute som hver dag klikker seg inn på denne bloggen for å lese om noe man kjenner seg igjen i. Noen veldig ytterst få klikker seg inn her for å drømme seg bort i et glamourøst liv. Da har de forvekslet meg med ei annen frue der ute i bloggverdenen, og klikker seg kjapt ut igjen.. 

Men du? Jeg tenkte jeg skulle ta opp et par saker. Jeg har en bloggplan for 2018, jeg! Nå som jeg har putta livet mitt i ei kakeform og latt deigen tilpasse seg formen… Nei, fy fader – det var så metaforisk forklart at jeg fasen datt av lasset sjæl… La meg formulere meg annerledes: Nå som jeg har fått litt struktur i hverdagen min, med kids, jobb, blogg, mannfolk og hus trygt plassert i kalenderen min, så har jeg satt meg et par hårete mål for bloggen min! Jeg skal, etter beste evne, forsøke å blogge hver eneste dag. I tillegg ønsker jeg å spe på med video, for det har jeg VIRKELIG savnet. Noen ganger tror jeg dessverre at jeg setter litt for høye krav til meg selv når det gjelder bloggingen. Jeg tror liksom noen ganger at jeg må finne opp kruttet hver gang jeg publisèrer noe. Det tror jeg helt oppriktig jeg ikke trenger. Målet mitt med 2018 er altså å bli mer spontan med bloggingen. Legge ut mer som skjer i det kjedelige livet mitt, ikke bare hver gang jeg har noe nytt å irritere meg over. Jeg har jo en ypperlig mulighet til å blogge rett fra mobilen, merkelig at jeg ikke har benyttet meg av det tidligere. Det MÅ jeg bli bedre på, merker jeg. 

Forøvrig.

Her er mitt første bidrag til “info Supporterfrue deler som ikke egentlig har noen mening”:
Bildet heter: Kinn-kvise og vrengt genser. 

Vi snakkas! 

Line Victoria – Supporterfrue