5 uker har gått – bildeoppdatering!

Ååå, nå kjenner jeg egentlig kleinheten kommer snikende. Jeg kjenner faktisk på det å dele bilder av prosessen slik som jeg gjør nå. Det er i grunn ganske langt over min terskel for hva jeg liker å dele, rett og slett fordi det er et så vanskelig tema å tøyse med. Det føles så personlig, og absolutt på grensen til privat. Men så har jeg også latt meg rive med i å la dere få ta del i dette fra sidelinjen, og i det jeg trykker publisèr på innlegget så har jeg både harehjerte og gulp i halsen. det hjelper at så mange heier på meg, det skal sant sies! 🎈

Det er 5 uker mellom det første bilde og det siste bildet. Det bildet i midten er tatt etter 3 uker og 5 dager. 

(Den rosa toppen på de to første bildene var til vask, rookie mistake)

Det er så fasinerende hvordan kropp reagerer. Dessverre så kjenner jeg lite til forandringen mentalt, det er foreløpig bare i fysisk, hvis du skjønner. Jeg forstår ikke at tiden faktisk er inne til å ta frem de klærne som ikke har form som telt, er i stretch eller har ordet MAMA i seg. (Gravidklærne skal jeg fasen brenne på bål når været tillater det) Jeg har faktisk tatt frem skinnskjørtet mitt som jeg kjøpte da jeg nådde delmålet mitt før jeg ble smelt på tjukka, og debuterte med det i 15 minusgrader og snø opp til over knærne. Nice!

Når det gjelder det nevnte mentale delen av det så har ikke huet hengt helt med i nedgangen. Jeg har ikke vært flink til å se selv med egne øyne hva som skjer, jeg blir faktisk fremdeles overrasket når folk kommenterer det. Og for de som ikke ser meg så ofte, så er det en litt morsom situasjon når folk tar meg i skulderen og spør om jeg er syk, har det bra og om det har skjedd noe.

Men nei, har ikke skjedd noe anerledes enn at jeg har tatt grep om helsa mi for 5 uker siden. Da følger liksom kroppen med, og jeg må innrømme at det er like fasinerende hver gang jeg tar på meg treningsklærne og de sitter slappere og slappere på meg.

Idag er en sånn dag der jeg selv sitter å ser på bildene og blir overrasket sjæl.

Jeg har tonnevis med energi innabords, og merker så utrolig godt at fysikken begynner å komme tilbake. Jeg er ikke så andpusten lengre, jeg er mer utholdende og som Torben sier – “du er så mye gladere, du sprudler igjen!”.

Jeg får stole på de som kjenner meg! 💛

Nå venter Oslo. Jeg har noen møter, og ikke minst skal jeg holde et foredrag som jeg skal sette meg med å finjustere i kveld. Til de av dere som har kjøpt billett (det er dessverre utsolgt for lenge siden) til Dagsavisens største barseltreff i morgen – jeg gleder meg SÅ til å få lov til å underholde dere! 

Jeg MÅ fortsette med foredraget nå før jeg turer avgårde til Tigerstaden i morgen tidlig. Men hey, legg meg gjerne til på facem snap eller insta hvis du vil!

🍕 Følg Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus

 

Supporterfrue om å våkne til stemmen av en ordfører.

I går våknet jeg til stemmen av ordføreren i Porsgrunn.

Selv om dette blogginnlegget fort kan høres ut som noe litt mer spennende enn det det egentlig er, så er det det fremdeles et faktum at det var ordføreren i Porsgrunn som vekket meg i går tidlig. For før fuglane feis i Bamblelandet, så var Kåss allerede igang med å fikle med telefonen sin. Jeg vet ikke hvordan tidsforskjellen er mellom bruene, men dog. Ikke bare ringte han, men han ringte etter at jeg hadde mottatt 3 meldinger på rappen mens jeg fremdeles sov.

Det ringte fra skjult nummer, og da er jeg alltid sykt skeptisk. Når folk ringer fra skjult nummer så har de noe å skjule. Da er det enten noen som vil kjøpe trusene mine (Jepp, opptil flere ganger i måneden ringer en viss Richard og spør om å kjøpe trusene mine.)
Andre ganger er det en og annen bitter/full eks i fylla som “bare skal slå av en prat, og høre åssen det går.” Som regel rundt 03-draget i helgene. Dette har riktignok gitt seg betraktelig i takt med kiloene jeg har lagt på meg, men endog. Eller så er det en fra Microsoft som skal ha kredittkortnummeret mitt, hvilket jeg selvfølgelig gir vekk – for hvem vil vel ha virus på EDB-maskinen sin?

“-HEI DET ER ROBIN!” nærmest ropte blidfisen i røret. Jeg fikk mentalt opp The X-list i huet… Bladde meg nedover til bokstaven R. Nope, ingen Robin. Riktignok en Raymond, Rudolf, Roy, Ronald, Richard, 2 ganger Rolf, Robban, Rafiq og Ronny-Pånny men ingen Robin.  

Jeg vant litt tid ved å spørre en gang til: “-Hvem er det jeg snakker med?”

“-DET ER ROBIN!” ropte den entusiastiske, smørblide og ikke minst våkne mannen på skurrete linje.  

Så demret det for meg. Det finnes bare en Robin i Telemark som kan ringe meg før jeg har satt tæsane i gulvet, og presentere seg med bare fornavn. De er heldige i Porsgrunn som har en sånn ordfører. Jeg vet ikke engang hva ordføreren i min egen hjemkommune heter. (Skyt meg)

Det var ikke lett å sette min prefrontale hjernebark i min cerebrum* i sving med å våkne. (*Hjernen, for de uvitende og alle andre som gir faen i å lære seg latin)

Jeg resonnerte kjapt: 

☝🏼1. Jeg sover og drømmer ennå. (Veldig sært å drømme om ordførere, men ok)
☝🏼2. At han savnet stemmen til den purunge journalistvikaren i Porsgrunns mest ærverdige lokalavis eller
☝🏼3: Ordføreren har forvekslet meg med noen andre.  

-“Jeg har en sak til deg!”

Plutselig husket jeg at jeg faktisk er journalist. Ikke bare Line.
Og ordfører Robin reddet med ett dagen min. Vi har redaksjonsmøte klokken 07.30, og da skal alle journalistene ha saker på blokka klart. Jeg, som vanlig, hadde ingen – men fikk en gave fra himmelen. Evt fra Afrika, for det var der ordføreren ringte meg fra. Bilder ble utvekslet over mail på et noe ustabilt WiFi fra jungelen, og saken i boks etter en prat med to taleføre mannfolk med svett pannelugg og mye på hjertet.  

Og joda, sak ble det – og jeg glimret til med min fjerde forside denne uken. Not to bad, for å være vikaren uten en eneste sak på blokka når jeg plukker biter av søvn ut av øyehulene.

Jeg har ikke gjort mye for å feire den gode arbeidsuken. Jeg plukket opp diktatoren hos besteforeldrene sine etter overnatting, og hadde en hel time i badekaret sammen med diktator og noe som kjentes ut som HELE lekekassa si i badekaret. Du er ikke hardbarka mamma før du må grave ut en badeand av rasshølet etter badestund med kidden på 11 måneder. 

Dagens bilde! En lykkelig Supporterfrue har endelig fått dreisen på kamerafokus! (Innstilling Auto på alt)

Dagens outfit er forøvrig dratt ned fra en kleshenger på vaskerommet. Pussig hvordan noen velger å ta bedre vare på fotballdraktene sine enn noe annet i livet. Nesten.)

 

   

 

Tilståelse – åpent brev til Politiet.

Åpent brev til Telemark Politidistrikt avd. Bamble (finnes dere fremdeles, eller er dere tatt med i dragsuget av sentraliseringen?)

Vedr./ Ref:  Tilståelse av kriminell handling.

Kjære etterforsker. 

(Om du fremdeles er det da, eller om forsikringssselskapene har hentet deg også over på sitt noe høyere lønnsnivå)

Våren 1997 ble jeg hentet inn av dere i forbindelse med en ranssak på Brotorvet Shoppingsenter i Stathelle. Siden jeg var mindreårig var min far med meg. Jeg var mistenkt i en sak der Pelle Politibil (en karusell-lignede sak man puttet 5-10 kroner på for at den skulle gynge med småbarn inni) også var involvert i skadeomfanget. Åstedet var HELT IRONISK rett utenfor deres egen dør!!!  Hvis ikke jeg husker veldig feil ble jeg hentet på skolen av pappa og kjørt til politikammerset. På vei inn gikk jeg forbi skadestedet der den alvorlige handlingen fant sted. 

Jeg var mistenkt i en sak der noen hadde regelrett brutt opp, på mest graverende og aggressiv måte, Pelle Politibil sin pengekasse, og stjålet småmynten som var der.

1. 

Jeg hadde, som jeg sa i avhør, ingenting med dette å gjøre. Jeg gav dere navnet på han som jeg trodde gjorde det, og det er her min tillståelse kommer for dagen. Jeg sa jeg ikke visste etternavnet, men det gjør jeg. Jeg har sendt dere et rekommandert brev med etternavnet på den kriminelle, samt min nye vitneforklaring ferdig signert. Sannheten er at jeg var litt betatt av denne Kenneth med brekkjernet, så jeg turde ikke gi dere etternavnet. Det må opplyses for sakens utvikling at fasinasjonen for Kenneth med brekkjernet dog har fadet litt ut med tiden. 

2. 

Mens jeg har deres oppmerksomhet vil jeg også innrømme at jeg var ufrivillig delaktig i et tyveri på Nille, samme året. Grunnen til at jeg sier ufrivillig delaktig, er at jeg hadde noen litt dårlige venner som lurte meg til å begå en kriminell handling uten at jeg egentlig selv var klar over det. På denne tiden var det svært populært med “fruit of the loom”-hettegensere, og jeg hadde en slik i grønn. Mine dårlige venner puttet en stykk hårmascara i fargen rosa i hetten min uten at jeg var klar over det, og da vi kom ut av Brotorvet Shoppingsenter var ugjerningen et faktum. Jeg beholdt ikke tjuvgodset, det var det mine dårlige venner som beholdt. Min dårlige venn er idag en høyt utdannet kvinne med to barn og millionlønn. Bør jeg være bekymret? 

Jeg beklager således at jeg ikke leverte denne tilbake, men jeg fikk panikk i etterkant. Derfor syns jeg selv at dere bør evt dømme meg med hensyn til paragrafene 44, 45 og 56.

” Dersom en lovbryter ansees å ha hatt en bevissthetsforstyrrelse da den straffbare handling ble begått, kan dette ha betydning for straffesakens utfall. I norsk straffelov (1) reguleres bestemmelsene om bevissthetsforstyrrelse i paragrafene 44, 45 og 56. I §44 sies det at den som av retten oppfattes som psykotisk, bevisstløs eller høygradig utviklingshemmet i tiden for handlingen, skal fritas for straff uten videre bevisføring. Dette er kalt «det medisinske prinsipp».  “

3. Når jeg fremdeles har deres luttre ører/øyne på stilk; 

Jeg har ved et par anledninger kjørt for fort. Dette er kanskje en sak for UP? I hvertfall håper jeg at dere fikk mitt brev datert 7.april 2007, der jeg lovet på tro og ære å aldri gjøre det igjen. Kunne dere sendt orginalskrivet tilbake rekomanndert, evt puttet den i makuleringsmaskinen deres? For jeg kan dessverre ikke love noe når jeg nå har fått ny bil. For bilen er nemlig chippet/trimmet og modifisert. Det er en Hounday. Mensenbrun. Ellers kan jeg berolige med at min mann kjører som en gammal kjærring, så jeg vil anta at om dere veier opp oss mot hverandre, så har vi tilsammen holdt oss langt under fartsgrensa. (Vi snakker altså om en mann som kjørte meg til Fødeavdelingen ved Skien Sykehus i mars 2017 med en “L” bakpå bilen, og blinket inn og ut av rundkjøringene. KLOKKA 4.30 OM NATTEN! Vi ble begge enige om i løpet av den turen at han var en dust.)

4. Jeg har dessverre ved et par uheldige anledninger tisset på offentlig sted. Dere vil se av loggen datert 14. desember 2016 at jeg tisset bak fontenen i parken nede i Stathelle “sentrum”. Dette, som jeg fortalte deres hyggelige betjenter, var et resultat at jeg  var høygravid med en unge som sparket nedover. Jeg er glad for at dere viste skjønn. Og takk for at dere hjalp meg opp fra bakken da jeg deiset ned med ræva først i den gule snøen når dere fersket meg. 

Og ja – en ting jeg IKKE angrer på og IKKE ber om tilgivelse for:

Fiiiifan, det var en bra fest ass. 

Takk for at dere leste, jeg føler meg så mye bedre nå med hjertet tømt for synder. 

Line Victoria / Supporterfrue

 

 

💩 Ting jeg lovet meg selv før jeg fikk barn. (Del en)

Nope, ikke helt dreisen på fokus ennå, gett…!

Ting jeg lovet meg selv da jeg fikk barn – del 1

Jeg skal ikke gi ungen min sukker, kaker eller godterier før hun er gammel nok til å be om det selv. Hun vet ikke hva hun går glipp av uansett.

Nugatti, mariekjeks, banos, morsmelkerstatning med en dæsj o`boy, syltetøy, skolebolle, bittelitt sjokolade og iskrem innen hun fylte året. Nei, hun bad riktignok ikke om det, men når hun var syk tydde jeg til alt av triks for å lure i henne mat og drikke. Jaja.

Jeg skal ha ungen min i barnehagen når hun runder året! Aldri i verden om hun skal være hjemme og jeg skal bli sånn hippiemamma!

Neida, såee.. Vi får ikke barnehageplass før i august, noe som gjør at hun vil være 1,5 år når hun begynner i barnehage. Så ble jeg hippiemamma alikevel.

Jeg skal ikke amme lengre enn absolutt max et år. 

Hvis Maren ville ammet idag hadde jeg glatt flippa ut patten og gitt henne tørrmelka mi. Men her er det flere faktorer som spiller inn. Haigapet hennes med 7 sylskarpe tenner som dukket opp ved 6-måneders alderen. Brystvorter som blør igjennom en usexy amme-bh er en skikkelig partypooper. Bare sier det. Og det faktum at hun ble dritsur når jeg prøvde å amme henne. Hun er litt som byens løse fugler, litt for glad i flaska. Jeg kastet inn ammeinnlegga ved 8 måneders alderen. Da ble meieriet nedlagt.

Jeg skal trille HVER dag i permisjonen ass!

Dekkene på vogna har fremdeles de gumminuppene som stikker ut på gummien når et dekk er nytt. 

Skal jeg ha babyrommet nede i første etasje? Jeg kan jo bare svippe ned, amme og så opp igjen – null stress det!

Alle mammaer vet svært godt at det ALLTID er en elendig idè.

Jeg skal ikke samsove ass, det orker jeg ikke! Hun får ligge i egen seng. Det er så jævlig hippie!

Jeg våkner fremdeles opp om natten å “leter” etter henne, selv et halvt år etter at Maren pakket snippesken og meldte flytting til naborommet. Samsoving er det BESTE tipset jeg har til alle mamser som ammer. Nei, de blir ikke bortskjemte av det. Vi må slutte å tro at babbiser blir bortskjemte, hva faen – lever vi på 50-tallet eller? Det er bevist fra alle instanser at kroppskontakt og tilknytning er ekstremt viktig. Husk det når ei eldgammel tante mener du ammer for mye og ungen kan bli bortskjemt om du plukker kidden opp når den gråter. (Gråt er en av to ting. Et behov eller en plage. Babbser gråter ikke bare for gøy, de har ikke evne til å være manipulative. Ennå.)

Bæresjal og bæresele? Fiifan, det er hippie-mamma ass…

Kjøpte alt. Ergo, Babybjørn, sjal, er tilogmed medlem av bæregrupper på fejs.

Jeg skal ikke la ungen min se på TV det første året. Det hemmer utviklingen.

Daniel Tiger, Drømmehagen, Lollo og Bernie, Peppa Gris – jepp, vi har runda ALT. Det ble hysteriske tilstander her da Netflix mistet rettighetene til Daniel Tiger. Da vi fant han igjen på NRK Nett TV viste deg seg at tigerfamilien har formert seg siden de var på Netflix. Spoilertalert: Tigermamma blir smelt på tjukka og Daniel Tiger får en lillesøster, Margareth! Jada, jeg ser på jeg også. 

Trappegrind? Æsj, det passer ikke inn i interiøret.

Nei, for det passer liksom bedre inn i stua å ha en unge med omplasserte ledd og 14 sting i leppa som går rundt i ring fordi den ene foten ikke henger litt med på grunn av et og annet fall ned trappa. Ja, stemmer det. Trappegrind var en ganske grei investering uansett. 

Jeg skal være sååååå forsiktig med bassilusker og andres bakterier, ungen min skal aldri bli syk og barnesnørr er så ekkelt!

Sæææææærlig! Prøv å bruke nesesuger på en pottetett unge. For den tiden kommer. Og du vil nesten ha en konkurranse med deg selv om hvor mye grønngult snørr du klarer å suge ut av nesa på kidden i et sug fordi hun skriker som et iltert lemmen når du vifter med suger`n foran henne.

Jeg skal ta så søte bilder av henne og sende til alle vennene våre hele tiden!

Det kommer et punkt der du bare:  SITT I RO!!!!! STÅ STILLE! SMIL! HALLOTITTEIII!!!

 

..Og du, før du kommenterer det første bildet av meg der det ser ut som jeg har et pent og ryddig hjem.

Det var det DU så på bildet. Sannheten er nemlig:

Ser du kameraet der som tok bildet? På lekegrinda, oppå en bok. Ja, der ser du. Story of my life.

<3 

Stor nattaklem fra antageligvis 💛 Norges minst glamourøse blogger. 

 

🍕 Følg Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus

 

 

 

Mammaflauser og fotoshoot!

Neida såee.. Jeg har hatt nok av mammaflauser opp igjennom de første månednene i Marens liv.

Jeg mener, har vi ikke alle vært der `a?

Da Maren var nyfødt var jeg full av angst og sting, og var vel strengt talt en sånn mamma man bare leser om i Allers. En sånn overbeskyttende mamma som prøver å gjøre alt riktig, og så bare.. BÆM! BIG EPIC FAIL!

Som da navlestumpen til Maren luktet funky og jeg fikk det for meg at hun hadde nekrose og blodforgiftning og høy CRP og hva værre er. Den var typ 4-5 dager gammel (like gammel som Maren med andre ord) og den hadde en underlig farge og konsistens. Jeg var helt sikker på at hele magen hennes var i ferd med å gå i oppløsning, for det så liksom ut som det var hull rett inn i magen hennes bak den grønn/svarte inntørkede navlestumpen som de LOVET kom til å falle av uten mye fuzz!

Så jeg satt ironisk nok hos frisøren (Torben som klippet pappasveis) og etter å ha googlet meg i hjel så bestemte jeg meg for å ringe Helsestasjonen før jeg eventuelt ringte legevakta. Og ambulanse og helikopater. 

Jeg bærte med meg ungen i bilstolen opp til Helsestasjonen mens Torben ble fønet og beordret nesten full trauma-akutt-alarm da jeg ramlet inn døra. (Sett for mye Greys Anatomy, I know) Jeg hadde altså BÆRT ungen i den bilstolen opp til helsestasjonen 5-600 meter unna, fremfor å 1. kjøre bilen opp som stod parkert rett utenfor frisøren og 2. bokstavelig talt BÆRT ungen i bilstolen ja. Ikke holdt i det håndtaksgreia, nei. Jeg bar hele greia opp, fordi jeg av en eller annen underlig grunn følte det som tryggere i nærheten av så mange biler og så mye vind a gitt!. Vern-om-ungen-med-kroppen-tilstander.

Da jeg i panikk kledde av den lille nakne kroppen der på stellebordet mens jeg gråt salte tårer så gjorde det så vondt i sjela mi fordi jeg følte meg som verdens værste mamma som ikke så at barnet mitt var nær døden. Så kom vi til bleia, da. Jeg kviet meg så. Jeg løsnet forsiiiiiiktig bleia mens Maren så på meg, og to helsesøstere og en lege som tilfeldigvis var innom, hang over stellebordet. 

«Eer dere……klare?” higstet jeg.

Jeg åpnet opp bleia, og fryktet det værste. Jeg fryktet et stort åpent hull i magen til Maren med et stort, verkende kjøttsår som luktet helikopater-frakt direkte til Riksen.

Navelen. Den så helt normal ut. Stumpen hadde falt av. Navelen så helt forbanna normal ut. Så ut som navelen min, faktisk. Helt fin. Jeg kunne ikke se rett inn i magen hennes som jeg fryktet. Det var en helt ordinær og fin babynavel. Ungen overlevde navleslipp. 

Plutselig ser jeg navlestumpen hennes. DER! På lineoliumsgulvet. Jeg plukket den opp og tittet på den. Hadde visst falt av den. Som er helt normalt, visstnok.Hadde antagligvis ligget mellom bleiekant og body eller noe. Men der var den i hvertfall.

Av en eller annen grunn puttet jeg navlestumpen hennes ned i en sidelomme på stellebaggen, og det er derfor jeg skriver dette idag. Fordi jeg fant den ekle, lille knuten av tørket navlestreng. HAHAHAH! Jeg bare lo, jeg. Tenkte tilbake på angsten min, og følte meg med et som en skikkelig dreven mamma uten mange bekymringer. Men bare i typ noen sekunder da. Det finnes mer enn nok av utfordringer jeg kommer til å engste meg over i fremtiden.

Åja, jeg fikk i utfordring å ta bedre bilder til bloggen min. Gravde frem det superfancy kameraet jeg kun brukte på dåpen og et par andre ganger. Dette med selvutløsning har jeg lite greier på. Jeg har ikke en mann som tar bilder av meg, slik mange andre fruer i bloggbransjen har. Så jeg må ta til takke med Mr. ten seconds-man, hvilket er IKKE et kallenavn mannfolk higer etter. Anyway, jeg har litt å lære:

Fokus er en av innstillinegne jeg må…ehh…fokusere på.

Kameraets fokus ser lovende ut, mitt eget? Not so much.

…og heeeer oppdager jeg at det finnes en skjerm man kan dra opp og dermed får en sneakpeak på hva som venter meg på minnekortet.

 

Og her glemte jeg å skru av 10 second-utløsningen. 

Takk for seg.

Runder snart 4 uker med ny kost.

OK. Jeg har lovet å dele.

“Jøss, har du gått ned?”

Det har gått nesten fire uker, og måtte bare få på meg fillene og knipse et bilde for å se hvordan det har gått. Det var nemlig noen som kommenterte og da kunne jeg ikke dy meg lenger. Det har ikke engang gått fire uker, og jeg må innrømme at jeg fikk meg en overraskelse, det må være lov å si. Det merkes godt på klærne mine, og jeg er i et slags limboland for tiden – litt for liten for de klærne jeg har kjøpt siste 2 årene (som gravid og voksende og ehh..kremt… i mammapermisjonen min) og litt for stor for de gamle “Line i form”-klærne mine. 

Så ja, jeg deler av meg mitt første bilde av hvordan jeg så ut for ganske nøyaktig 3 uker og 5 dager siden. Det er ganske sykt hvordan kroppen arbeider. Jeg husker det samme skjedde sist gang også, en stor forvandling på bare under 4 uker. Da delte jeg vel 6 ukers mellomrom-bildet hvis ikke jeg husker helt feil.

Men uansett da, slik ser en kostholdsending ut for meg i praksis! Blir gøyale uker fremover.

Jeg lovte dere en oppdatering, og jeg velger å avstå fra  å fortelle antall kilo. Det er ikke nødvendig. Det er ganske åpenbart at det skjer ting med kroppen min for tiden. Jeg gleder meg til fortsettelsen 🙂

Ukens:

Humør: MASSE energi, endelig kom ånden over meg! Jeg har ryddet og vasket, vært supermamma, vært i masse god aktivitet og klarer endelig å sprette (alt er relativt dog…!) opp fra gulvet for å stoppe diktatoren fra å stikke gaffelen i stikkontaken.

Klær: Limboland. For liten for de store klærne mine, for stor for de jeg brukte da jeg var i god form. Takke meg til stretsj, lange og store gensere og ikke minst et bankkort som til stadighet blir gjenglemt hjemme. (Det blir det særdeles lite shoppingmuligheter av)

Torben: Han går litt på veggen, men han spiser sine brødskiver med salami på. Gått ned noen kilo han også da jeg verken disker opp med pizza, taco eller desserter i form av hele sjokoladeplater.

Hvor merkes det best? Puppa. Som alltid forsvinner de først, og sagguboobs er et faktum. Det går helt fint, jeg har ikke behov for å vifte med de tomme sokkene med småmynt i nederst uansett. Og det merkes VELDIG på humøret og formen min. Masse energi, den har jeg ventet litt på. Torben også. (høhø!)

Denne uken: Ønsker å få til noen spinningøkter og trening hjemme. Skal svømme til helgen med en 12 kilos unge i armene. 

Ukens kommentar: “Jeg bæsjet så mye at jeg hadde lyst til å løpe ned til vekta på kurset og veie meg…”

Fremdeles mange uker igjen av kurset – herregud, nå er jeg igang på ordentlig kjennes det ut som!

Følg meg gjerne på 📷 Instagram HER –  💡Facebook HER eller på 👻 Snapchat: linevictoriahus

Da sprakk det.

Det sprakk for Torben.

Jeg så ikke den komme. Jeg ble overrasket selv, men skjønte at det var farlig nær en reaksjon. det har ligget å ulmet i luften i lange tider, dessverre. Så sprakk det.

Torben har nok gått ned noen kilo han også, den siste tiden. Litt fordi det ikke settes feite middager på bordet, det finnes ikke et snev av godterier i skapet og jeg har lagt ned forbud om å slå det enkle telefonnummeret til pizza-sjappa bortafor når man er litt fysen. 

Så ja, jeg er ikke flau for å fortelle dere at jeg har en mann som har levd på brødskiver tint i mikroen og dansk salami (ÆSJ!) mens jeg har spist mine nøye oppmålte med ferdigpakkede måltider. 

Så da måtte det jo skje da. Den kvelden jeg var på veiing og trening. Så han besørget barnevakt midt i uka. Dro på butikken. Kjøpte så mye mengder og sjokolade at det ville svimeslått en hel jævla kulturbarnehage med 18 avdelinger rett i karbokoma. 
Han kjøpte: Potetgull, en plate sjokolade, nesten en kilo smågodt (800 gram), en pose baconcrisp, en pose peanutter, to cracler og en liten Pepsi Max. Tro det den som kan, mannen kjøpte altså en brus uten sukker til dette etegildet. 

(Slik så han ut forrige gang jeg gikk på kurs, og han ikke fikk spise god mat når jeg så det. Bildet er på natten. og mannen du ser er i karbokoma. Og nei, han skjeler ikke til vanlig..!)

Det Torben IKKE hadde regnet med etter avlevering av diktatoren vår, var at mamsen hadde glemt å legge ut nøkkelen. Japp. Den lå ikke på avtalt sted. Så med minusgrader i luften ringte han kona si i et ørlite håp om at jeg faktisk tok telefonen.
Jeg for min del satt lykkelig uvitende på kursstolen min og svettet over mental/motivasjons-trening sammen med en bønsj andre glade damer. Telefonen min? Nei asså, den lå jo i bilen. 
Plutselig kom jeg på det.

NØKKELEN!

Jeg løp ut i bilen og grabbet til med iphonen med elendig batterikapasitet og sprekk i skjermen. Neida, akkurat kaldt nok i bilen til at batteriet var flata ut. Jeg spurtet inn til Nancy, kastet meg over telefonen hennes på pulten og tekstet Torben. 

Etter mye om og men fikk jeg tak i han. Han satt i bilen,han. I garasjen. Satt å så på fotballkamp på mobilen sin og trøkket i seg potetgull, en plate sjokolade, nesten en kilo smågodt (800 gram), en pose baconcrisp, en pose peanutter, to cracler og en liten Pepsi Max.

Dere? Mannen min var så lykkelig han. Euforisk nesten. Svarte meg med mild stemme at «det gikk heeeeeelt fint at jeg hadde glemt nøkkelen»? Jeg hørte det på stemmen hans. Det er akkurat samme pusestemmen jeg lager når jeg er full av sukker og dårlig samvittighet. Han hadde virkelig time of his life i den gamle Outlanderen vår, der han satt og så på fotball på mobilen sin som åpenbart har hakket bedre batterikapasitet enn kona sin. 

Også jeg da. På vei inn for å lære avspenningsøvelser. (Seriøst. Jeg? Avspenning? REALLY?)

Jeg var litt usikker på hva jeg skulle bruke avspenningsøvelser til, med tanke på at jeg til vanlig – i mitt gamle liv ville avspent meg selv med et par sigg og en kopp kaffe. Nå er det riktignok slutt kjederøykinga mi (hvil i fred, elskede, livsfarlige venn gjennom 17 år) så egentlig hørtes det ut som en fin ting å lære meg å få inn noen enkle øvelser jeg kan slappe av meg. 

Etter at magen min fikk kjørt seg med ca 250 situps (nei, det var ikke 250 situps, det var kanskje 14, men jeg prøver å skrive så du forstår hvor hardt det var for den fislete og skralle muskelkroppen min) så fikk vi beskjed om å legge oss ned for å avspenne oss selv. Behagelig musikk. Stille. Jeg lå godt med teppe over meg. Ei litta fristund for hu mor. Aahh.. Popanlegget til Nancy blir skrudd på. Ut kommer “en behagelig stemme” som Nancy hadde fortalt oss kom til å fortelle oss på en behagelig måte hvordan man tenker og fokuserer og puster og… Ja, i grunn ganske greit å ha en stemme som forteller deg at du skal huske å puste når man er så blond som meg.. Den behagelige stemmen……. Behagelig. Bergenser. Med all mulig respekt for herlige bergensere, men som behagelig bakgrunnsstemme til puste – og avslappningsøvelser…?

Det funket faktisk. Ikke at jeg fant meg selv eller løsningen på verdensproblemer, men joda. Jeg ble bysset i ro.

Vel, bysset i ro er vel strengt talt en overdrivelse med modifikasjoner. 

For jeg lå nemlig der å fablet om han mannen min som satt i bilen med tidenes sukkersjokk. Jeg tenker at han må ha bevret og vibrert så kraftig at det må ha hørtes ut som en rytmebok fra utsiden. At han fråder og har trillrunde øyne som forfedrene våre hadde på 70-tallet etter befatning med bokstavene LCD. 

Så lå jeg der da. Under teppet og hørte på en beroligende og nærmest hypnotisk berrrrrrgenser. Og alt jeg tenkte på var den stakkars mannen min som må skaffe barnevakt til Maren mens han sitter i min gamle, slitne traver av en bil i minusgrader og regelrett STAPPER i seg alt han ikke får lov til å ta med seg inn i huset når jeg prøver å holde meg unna.
Fyyyy fader, for en snill og omsorgsfull mann jeg har gifta meg med. Oppskriften på å klare å gjennomføre en omveltning av kostholdet er rett og slett å ha en mann som tar hensyn. Om så han må sitte i bilen å spise lørdagsgodteriet sitt. 

Uke 3. På tide å ta frem pekefingeren bittelitt og være alvorlig.

Supplaise, liksom! Veiing på mandag, jeg føler jeg ble tatt ørlitt på senga. (Og det er jo en stund siden, høhø.)

Nancy bad meg ta en tur, så vi kunne ta en prat. Sånn som vi egentlig gjorde i gamle dager, men som ingen av oss egentlig har tid til. Så det ble etter leggetid for kidsa. Ikke bare ville hun prate med meg, men hun ville fasen i meg veie meg også. Jeg spurtet inn på dass og tisset ut en skvett, pilla av meg øredobbene og skrelte av meg sokkene. JEG VAR KLAR!

Det gikk forbausende greit. Jeg har faktisk nådd mitt første delmål og er på full fart mot et rundt tall som er halvparten av det tallet jeg har som mål. Gikk det helt i stå for deg også nå? Fortvil ikke. Jeg kan forklare det med at jeg FØLER meg mye bedre allerede, er litt kvikkere og sover bedre om natten. Det er jo hele hovedårsaken til hvorfor jeg gjør dette, at jeg ønsker å bedre livskvaliteten min – ikke bare gå ned i vekt!

Noenganger er jeg litt i tvil på om dere egentlig forstår hvor jeg vil med dette. For jeg får så uendelig mange facemeldinger og snaps og insta direkt-meldinger som alle har det samme spørsmålet: “Hvordan ser måltidene dine ut og hva er det du spiser? Kan du lage en kostholdsplan? Hvor mye kan jeg gå ned i vekt når jeg veier sånn og sånn og sånn?”. 

Hey. Dette må jeg faktisk få si noen ord om, og jeg tar det i fellesskap.

Jeg er ikke kostholdsekspert og jeg er ikke noen lege. Jeg er heller ikke instruktør på kurset jeg går, og jeg er heller ikke noen personlig trener. Det er en grunn til at jeg går på et kurs jeg har betalt for (det må jeg påpeke at jeg har gjort, så ingen skal tro at det er reklame jeg har unngått å merke), rett og slett fordi jeg trenger oppfølging og gruppesamhørigheten det gir meg. Jeg kan ikke fortelle deg på stående fot hva du skal gjøre og hva du skal spise, da jeg ikke kjenner din historie, psyke eller motivasjon. Ei heller har jeg kunnskapen som skal til for å lekse det opp for deg.  DER kommer jeg til for kort. Det er en grunn til at jeg går dette kurset igjen, det er for å lære å endre kostholdet mitt og jobbe med å endre ernærings-mønsteret mitt. Jeg klarer det aller best når jeg gjør det med andre i en gruppe – og aller best utbytte av det har jeg ved å ha Nancy (min instruktør) i ryggen. Jeg har prøvd så jævlig mange ganger å “gjøre det sjæl” og jeg kjenner min begrensning. Så nei, jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre eller hva du skal spise, for jeg må få oversikten selv! Og om jeg velger å kurses som instruktør, eller om jeg ønsker på sikt å være en slags veileder – da det er en vurdering jeg må ta når jeg har kompetansen til å lære det bort til andre.

Jeg er livredd for å svare mange av dere. Livredd for å si noe som ikke stemmer eller noe som kan tolkes helt feil. Så derfor er det viktig for meg å heller be dere som spør, om å gå til noen som arbeider og jobber med dette.

Mine aller beste tips hvis du vil gjøre en kostholdsendring er uansett:

🎈 Du må være motivert for å endre kostholdet ditt. Ikke bare frem til sommeren, ikke bare dette året – men en livstilsendring. Ja, du må belage deg på både trening og aktivitet – og nei, du kan ikke fortsette å spise godis og potetgull i sofaen hver dag, om det er det som gjorde at du er der du er idag. Jeg kommer garantert til å gjøre nettopp det igjen mange ganegr i løpet av livet mitt, men ikke hver dag som jeg har gjort det siste året.

🎈 Du bør gjøre det sammen med noen. En gruppe eller et kurs. Ta med deg venninnen din eller bli kjent med nye mennesker på kurset. Dere er alle på kurset eller i gruppen i samme situasjon, så det er ingen andre som vil være mer støttende eller behjelpelig med å dytte deg i riktig retning som når du gjør det sammen med noen. Denne gruppa jeg har havnet i denne gangen er helt vidunderlige. Så herlig ærlige hele gjengen. Jeg tror vi kommer til å få mye moro fremover. ❤️

🎈 Du bør søke hjelp fra noen som har greie på slikt. En kostholdsekspert, en personlig trener eller en vektklubb med dyktige instruktører. Livea er riktig for meg fordi jeg har gjort det før med supre resultater tidligere, og jeg kjenner opplegget. Etter graviditeten er jeg nå i ferd med å bestige en motbakke jeg møtte på i livstilsendringen min. Som med så himla mange andre normale mennesker så spiste jeg det jeg kom over i graviditeten, regelrett koste meg glugg i hjel. Det visste jeg var litt dumt, fordi jeg visste at det ville gjøre det litt vanskeligere å smette inn i min fine 2xu-tights etter graviditeten, men vet du – det brydde jeg meg ikke om. Ikke angrer jeg heller. Det var egentlig et bevisst valg om et ønske om å kose meg med graviditeten.  I en graviditet skal og bør det være lov å kose seg og jeg syns oppriktig ikke at verken vekt eller kosthold bør spille noen trille de få månedene man er smelt på tjukka. 

Det var HELT uaktuelt for meg å kjøpe maten og kjøre samme løp som sist helt alene – fordi jeg visste hvor viktig veiingene, målingene, tilbakemeldingene, støtten og hjelpen det er i en gruppe. Selv etter såå lang tid på forrige kurs, så er jeg absolutt ikke utlært nok til å ta fatt på oppgaven alene! Jeg gjør heller ikke dette “for å slanke meg” slik noen tror. Jeg gjør dette for å endre en usunn livsstil jeg har hatt siste tiden, der jeg har vært mye stillesitting og forsynt meg litt for mye av det gode i skap, fryser, bord, benker og skuffer. 

Det er kanskje derfor jeg blir litt lei meg når jeg får meldinger av dere som spør etter “tips til å gå ned i vekt”. Jeg er så redd for at dere tror jeg er en guru innenfor dette feltet, men det er jeg så absolutt ikke. Jeg deler kun erfaringer på denne bloggen, erfaringer JEG opplever i kurset. Jeg vil så absolutt råde dere til heller å ta kontakt med kursveileder eller Livea direkte om dere vil delta på et kurs. Det hjelper veldig lite å spørre meg, for jeg er akkurat som dere som spør meg. Jeg skal endre kostholdet mitt til et mer normalt og balansert kosthold, og jeg skal lære meg å velge riktig mat når jeg forsyner meg av matfatet. I tillegg skal jeg komme i aktivitet og bli et sunnere menneske. 

Forøvrig – veldig mange henger seg opp i dette med ketose. Ketose (høyforbrenning) er en tilstand kroppen havner i ved å spise svært lite karbohydrater. Jeg sakset litt fra forrige gang jeg skrev om dette for noen år siden:

Hva er ketose?

Når du først slutter å tilføre kroppen karbohydrater og erstatter dem med proteiner og fett vil forbrenningen endre seg for å tilpasse seg dette. Denne første prosessen kalles lipolyse, og kroppen innstiller seg på å bruke fett istedet for karbohydrater som drivstoff. På denne korte tiden (noen dager) går man gjerne ned 2-3 kilo, men dessverre bare veldig mye vann.  Men så…:

Ketose er den andre delen av denne “kjemiske” prosessen som skjer i kroppen, og det er nå kroppen virkelig begynner å brenne fett for å dekke sitt energibehov. Ketose fører ikke til tap av muskelmasse, med mindre du ikke har fett i kroppen, og dette er spesielt gunstig siden større muskelmasse krever mer energi som igjen forbrenner mer fett. Når ketose først inntreffer kan du ta av utrolig mye fett på veldig kort tid.

(Tekst hentet fra det store internettet for å få ordene riktig / ketose.no) 

Den første delen av kurset går på å få i seg måltidsertattere som er nøye satt sammen av svært få karbohydrater og veldig lavt kaloriinnhold i shakene. Disse shakene gjør at man blir satt i ketose. Man kan også komme i ketose ved å spise mat uten særlig mye karbohydrater, men det er både vanskelig og innviklet og krever at man vet veldig mye om matvarer fra før av. Men siden vi går et kurs for å lære om kosthold er det kanskje litt overkill å sette igang å lage mat på egenhånd fra dag en uten spesielt mye kunnskap om både ketose og mat som setter deg i ketose. For min del syns jeg det var veldig enkelt å forholde meg til disse shakene, og jeg fikk innført rutiner i matvanene mine. Blant annet drakk jeg et måltid (shake) til frokost, og det har jeg aldri gjort før. Nå gjør jeg det, i form av en slik shake. Shakene vi bruker i kurset får man KUN får kjøpt når man går på kurset.  Man er i ketose i maksimalt 9 uker, da begynner man å innføre mat. Mange innfører mat på et tidligere tidspunkt også, dette er noe du og din veileder bestemmer sammen. Når man innfører mat, lærer du om kosthold og hvordan du kan velge råvarer i butikken. Man fortsetter å gå ned i vekt selv om man innfører måltider.

Dette jeg har skrevet over er en slags forklaring på hva jeg gjør, skrevet med mine egne ord. Det er et opplegg i forbindelse med et kurs jeg tar, og dermed under oppsyn av noen som har god greie på dette. Med andre ord er det først og fremst ikke en quick-fix eller noen diett jeg har kastet meg i gang med, det er et opplegg jeg følger sammen med andre. Jeg vil absolutt ikke anbefale deg å gjøre dette “på egenhånd” da det verken er bra eller forsvarlig å gå igang med noe slikt uten å inneha kompetansen. 

Jeg kan ikke gjenta meg selv mange nok ganger, det handler om å få en sunnere livsstil og ikke gå ned i vekt. Å gå end i vekt er jo en kjempebonus og det hjelper meg motivasjonsmessig på veien. Jeg tror oppriktig jeg er et bedre menneske når jeg har en sunnere livsstil. Både ernæringsmessig og fysisk/psykisk. 

Håper dette var et innlegg som stopper alle ønsker om oppskriften på en “quickfix”. Og det er ingen diett. Ingen slankekur. Det er rett og slett en måte for meg å ta tak i helsa mi.

Beklager at jeg virker litt streng i dette innlegget, men jeg måtte bare si det. Viktig for meg å påpeke at jeg ikke vil fremme usunne holdninger til kropp.

Og dere? Jeg føler meg fin, uansett størrelse. Jeg har brukt så jævla mange år på å hate kroppen min, men det gjør jeg ikke lenger. Livet er for kort til å ønske seg tynnere, for livet blir faktisk ikke bedre. Trust me on that.

Når det er sagt, slik ser en helt normal mamma ut etter kiddens leggetid. Genser vrengt og med baksiden frem. Usminket med hårdott på toppen. Buskete bryn og våtservietter OVERALT. Sånn er det bare. De færreste ser faktisk ut som en million dollars når klokka bikker 21.00 på kvelden. 

Tata! 😘

/Supporterfrue, Line Victoria

Hun heter Maren fordi du het Marit.

Kjære mamman min.

Den fine, tøffe, kule, hardtarbeidene, smarte mammaen min. Du som klippet plenen toppløs på 80-tallet, så alle de rigide kjærringene på boligfeltet bortenfor huset vårt klagde fordi de mente det gikk ut over trafikksikkerheten. Du som var tilbake i jobb etter få uker og brukte kvelden på å pumpe deg så jeg fikk flaske av pappa. Du som tok en intensiv etterutdanning i 30-årene og fikk en høy stilling i offentlig sektor. Du som lærte meg fordelen med high-waist bukser. Du som kjøpte dyr kunst og pappa som slet av seg alt håret. Du som kjøpte nabonytta til hytta mi fordi du syns så synd på de som skulle selge den. Du som elsket å reise, og når pappa var i nordsjøen benyttet du anledningen til å ta med meg på turer. 

Vi hadde knapt kommet hjem fra jenteturen vår i Berlin den helgen, før du ringte onsdag kveld og spurte om ikke vi skulle ta en tur til syden i jula. Jeg lo, og sa at “- Burde vi ikke pakke ut fra helgeturen vår før vi pakker den igjen, mamma?” Og så lo vi. Og ble enige om at vi skulle se det ann litt, men jeg var jo positiv til tanken om å dele hotellseng med deg igjen! 🙂  Og så ringte du en gang til den kvelden, rett etter at vi hadde lagt på. Men da ringte du feil – så du bare lo og sa at “-Jeg skulle ringe Stine, ikke Line en gang til!” Og så la vi på. Og det var siste gangen jeg snakket med deg. Pappa var på kurs i regi av jobben sin på plattformen noen dager, så du benyttet anledningen til å smugrøyke fra en ti-pakning med brun Kent som lå bak noe nips på peisen. Og så gikk du å la deg. Og så våknet du ikke opp igjen.  

Den kvelden shoppet du julegaver på finn.no. Noen dager etter at du døde dukket det opp en pakke i posten til deg. Vi åpnet og det var noen gamle vintage 60-tallskniver. Jeg ringte avsenderen av pakken og spurte hva i alle dager dette var. Han fortalte at han hadde blitt oppringt av en hyggelig dame (mamma) den kvelden du døde, og hun hadde kjøpt knivene av han. Selgeren fortalte at du, mamma, hadde sagt at “-Jeg skal ha de som julegave til datteren min, hun elsker sånne 60-talls ting!” Så da hadde du kjøpt julegave til meg da. Som kom i posten noen dager etter at du døde. Det var helt absurd.
Bildene av deg og Hunter (hunden) kom også i posten uka etter at du døde. Fotografen fortalte at du hadde sagt at du var så lei av at vi aldri fikk tid til å få tatt det familiebildet vi har snakket om i åresvis, så du gikk til fotografen og tok bilde av deg og Hunter sammen i stede. Bare for å demonstrere litt…!

Uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så finnes det ingen ting jeg kunne gjort eller endret på som kunne sørget for at du levde idag. Du hadde et massivt hjerneslag mens du sov, og du merket absolutt ingenting. Ingen dramatikk. Ingenting som skulle tilsi at det kom til å skje. Du døde rett og slett i søvne. I en fin drøm, får vi håpe. 

Mamma med Line på fanget i 1984. /  Bilde av mamma like før hun gikk bort i 2008.

Idag feirer jeg min første morsdag. 9 år etter at du døde, ble du mormor i mars 2017. Du hadde ELSKET det. For Maren er nemlig kliss lik meg når jeg var liten. Hun sover godt, spiser godt og er bare sinnsykt blid hele tiden. Hun heter Maren fordi du het Marit. Og hun er født 6 dager før jeg ble født – men med 34 års mellomrom da. 

Det er min første morsdag, og jeg bruker den på å reflektere. Tenke på hvor mye jeg savner deg akkurat idag, og angre på alle de gangene jeg ikke gratulerte deg med morsdagen. Vi pleide jo ikke å feire slikt, men jeg kjenner idag at jeg er sikker på at du ville likt å få en hyllest på facebook eller en sms eller kanskje tilogmed en blomsterbukett. (Du hadde tilogmed syns det var stas med et blogginnlegg, tror jeg…!) Det er noe helt spesielt med mammaer. Men man skjønner kanskje ikke hvor viktige de er før man blir mamma selv. Og man skjønner ikke hvor viktige mammaene er før man mister de. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har angret på alt jeg ikke fikk sagt til deg når du levde. Eller spurt om. Eller gjort sammen med deg. For på min aller første morsdag, så skulle jeg veldig gjerne gratulert min egen mor med dagen. Takket for den fantastiske oppdragelsen jeg fikk. Takke for alt du lærte meg, og alt du viste meg. Takket for at du gjorde meg så tøff og trygg, og takke for at du alltid støttet meg i valgene mine – selv om du noenganger var uenig. (Du hadde forøvrig rett – jeg burde ikke droppet ut av tannlegestudiene)

Det vil alltid være “en første” for mange av tingene jeg opplever fremover etter at du døde for 9,5 år siden. Å feire morsdag for første gang er en av de. Jeg rakk å feire 25 morsdager med deg mamma, skulle ønske det var mange, mange flere. Trøsten er at jeg fikk hele 9429 dager med deg, og i ettertid har jeg lyst til å tenke at hver eneste dag var en morsdag de 25 årene jeg fikk med deg.

Forresten mamma – ingen var klar over det da det ble tatt, men husker du julaften før du døde? Da tok vi en tur i seilbåten min alle sammen, “seilte” ca 500 meter ned til den lokale pub`n, og drakk øl mens ribba stod i ovnen hjemme. Da fikk vi faktisk tatt det familiebildet du maste så om…! 

Jeg savner deg. Hver eneste bursdag, dødsdag, morsdag. Alle dager. 

Line, lille mulen.

Jeg vil gjerne få bruke stemmen min…

Jeg er ikke så god på å bruke stemmen min på bloggen min. Det vil si, noen mener jeg er det fordi jeg deler av meg av mye gjennkjennelig, tabuer og ikke minst de tingene vi ikke snakker om. Så kanskje jeg gjør det alikevel. Jeg er heller ikke kjent for å pepre bloggen min med reklame, da jeg i utgangspunktet ikke har bloggen som jobben min – men som en lekeplass for skribleriene mine. Og dette er ikke reklame. Dette er et rop ut i en blogg, med et ønske om å få hjelp til å hjelpe.

Idag fikk jeg en mail.
En mail fra noen som hjelper til med et prosjekt som jeg kjenner jeg brenner veldig for. Et prosjekt som gjør at jeg føler meg takknemlig for min egen situasjon, men ønsker å gjøre noe for andre. 
Jeg har hørt om dette tidligere, men som med så mye annet så glemmer man å ta tak i det og faktisk GJØRE noe med det. For min del var mailen en tankevekker og jeg brukte ganske nøyaktig to minutter på å bestemme meg for om jeg kunne bruke min blogg i arbeidet deres.

Min lille Maren ble født over termin. God og tjukk var hun da hun kom ut – og fikk toppscore.Man glemmer det når man får den lille på brystet, at alle bekymringer om å få et frisk barn uten komplikasjoner forsvinner når man innsèr at man vant lotteriet og alt er normalt med den lille.

Å få et prematurfødt barn er så absolutt ingen lek. Joda, sykehusene i Norge er så dyktige at de kan redde barn helt ned til uke 23/24. (Det er enighet om å tilby behandling fra uke 23 dersom foreldrene ønsker det, og etter individuell vurdering.) En graviditet er normalt regnet 40 uker. 

Et prematurfødt barn trenger nærhet og hundkontakt. Det gjør forsåvidt nyfødte generelt også, men prematurfødte barn har hatt en raskere utvikling (modningsprosessen) og klarer seg mye, mye bedre ved å ha masse nærkontakt med mamma eller pappa så mye som mulig. Full av ledninger, pustemaske, slanger, sonder, så er norske sykehus helt fantastisk på å oppfordre til å legge prematurbarn på brystet så mye som mulig, og det er vi uendelig glad for. Det er heldigvis ingen forskning i hele verden som forsvarer at det er bra for babyer (både prematur og de som er født til termin) å ligge alene i kuvøse eller seng når de er nyfødte. Det finnes også tillfeller der barnet er erklært død, men klart å finne veien tilbake til livet ved at barnet har blitt lagt til mors bryst etter fødselen. Det sier litt om hvor viktig “kenguru-metoden” er for nyfødte.

 

Thea og pappan hennes. Foto: Carina Juliussen

Carina Juliussen og hennes mann fikk lille Thea som ble født prematurt. På sykehuset sørget de for at Carina og mannen hennes fikk sitte i en god lenestol når de hadde barnet sitt på brystet. Problemet var at det var så fryktelig få av disse stolene. De ansatte brukte mye tid på å frakte lenestoler fra intensivavdeling til intensivavdeling. Og dette var stoler som Carina og hennes mann gjerne tilbragte hele døgnet i, med den bittelille datteren sin på brystet. 

Carina har gjort en helt fantastisk, heroisk innsats. Hun har allerede skaffet et stort antall stoler ved å bruke masse tid og energi på å skaffe penger til prosjektet “Bare En Stol”. En stol som faktisk bare er en stol, men et så livsviktig redskap for foreldre med prematurfødte barn.

Kan jeg få lov til å benytte anledningen til å be om litt hjelp til å hjelpe? Kanskje jeg kan nå ut til noen der ute som kan bidra? Da hadde jeg blitt uendelig glad om vi kan hjelpe Carina og studentene som nå har engasjert seg for å skaffe sykehusene de siste stolene som mangler.

De har en facebookgruppe – en bidra-side og ikke minst har de VIPPS:  96901261

Og skal du gjøre en liten ting i kveld med telefonen din, så vet jeg at Carina og gjengen hennes ville satt uendelig pris på et bidrag. Vipps det du føler du kan bidra med, for jeg er helt sikker på at om alle leserene mine hadde vippset 25 kroner (som er en kaffekopp på bensinstasjonen, liksom..) så hadde vi sammen gjort noe helt fantastisk for Carina og hennes jobb for å skaffe stoler til alle nyfødt intensiv-sykehus landet over. Mens jeg skriver dette innlegget har jeg også oppdaget at min fine bloggervenninne Konatil (Christina) også har skrevet om dette, og det er så fantastisk at vi er flere som engasjerer oss i dette! Ingenting er bedre enn at stemmene våre høres når det trengs!

Jeg håper på fantastiske resultater, og mange, mange stoler til alle nyfødtintensiv-sykehus! 

Takk for at du hjelper meg å hjelpe.

/Supporterfrue – Line Victoria