Livet er fullt av mamma-fails. Her er min #2.

Det siste året har vært full av mamma-fails egentlig. Jeg syns det er innafor å dele de med folk, for til syvende og sist så tenker jeg at det sitter en usikker mor der ute som trenger å høre at “det er heeeeelt normalt!”. I dette tillfellet handler det rett og slett om hvordan jeg kom i skade for å skremme andre mennesker. Ikke med vilje da, men med min ekstremt dårlige logistikk-sans. Eller, det var vel kanskje oppførselen min som var det mest urovekkende i denne historien. Nuvel – here it goes!

Dette var en av de siste gangene vi brukte det lille barnesetet til Maren. Du vet, den som man kan gå rundt å bære på. Der babbsen ligger trøkt nedi setet. Den kan klikkes av og på i basen i bilen, og etter at Maren hadde vært på besøk hos tante og søskenbarna sine skulle jeg ut med all slags stæsj i bilen før jeg puttet henne inn i stolen sin. For å sørge for å få med meg mest mulig tok jeg det løse barnesetet hennes som stod i gangen, stappet ned det store koseteppet hennes og heiv bagger og stelleveska over skulderen som et pakkesel som bare skulle gå EN gang ut i bilen med alt stæsjet. (Latskapen lenge leve)

Da jeg kom ut til bilen innså jeg at jeg kanskje hadde tatt meg litt vann over huet. Det var ekstremt glatt i den bakken jeg hadde parkert, og jeg stod sånn halvveis på stive bein ned til bilen og fikk holdt meg fast. 

For å lette litt på arbeidet satte jeg bilstolen ned på bakken for å avlaste armene litt og begynne jobben med å slenge stæsj inn. Jeg satte den tomme bilstolen ned på bakken, med kosepleddet stappet som en bylt oppi. 

Mens jeg holder på å dytte pakket inn i den brune huyindaien vår begynner (den tomme!) bilstolen på bakken sakte men sikkert å skli litt på det glatte føre. Jeg observerer det, men har hendene fulle av gjennomdriti bodyer, halvspiste smoothies og en ballong (!) så tenker jeg at den sikkert på et tidspunkt stopper om en meter eller to. Og at jeg i såfall rekker å fange den opp så sakte som bilstolen skliiiir hele veien til Kiwi liksom. 

Jeg lemper hele haugen av stæsj inn i bagasjerommet og hører i det fjerne at lyden av “barnestol på glatt underlag” blir litt fjernere og fjernere. Jeg tipper opp og på siden av bilen og ser barnesetet seiiiiiiler nedover bakken med relativt grei fart. Da får jeg ferten på meg, for alt jeg faktisk tenker på er at om den stolen får seg en smell så er den faktisk ubrukelig. (Man skal aldri bruke barnestoler som har vært i en kræsj eller fått hard medfart..) Så jeg begynner å svette litt oppover og skyter fart mot barnesetet. På glatta. Det var da jævlig til fart den bilstolen fikk da? Og det var da JÆVLIG glatt i denna nedoverbakken også! Jeg danser som Bambi på isen, før jeg oppdager at intet mindre enn to biler har STOPPET opp litt lenger ned i den til vanlig særs lite trafikkerte gata. 

Barnesetet med det som SER UT SOM en baby trøkt nedi setet seilende nedover glatta den laaaaange bakken ned og en halsende mor etter. Det er kanskje ikke så rart at jeg fikk de største og mest trillrunde øynene på meg akkurat da. 

Barnestolen må ha truffet en stein eller noe, for plutselig skifter den retning og fyker bortover glatta mot grøftekanten, der kun en snømåke-rand i hardpakket is er siste stopp. Akkurat når bilstolen er i ferd med å treffe isveggen får jeg huket tak i den. 12000 tanker farer gjennom hodet mitt. Hvordan skal jeg vise de i de to bilene at “hey, null stress asså – vakke noe unge oppi!” uten at det blir bare rart? 

For rart ble det. For jeg tar barnesetet over armen og gir bilistene… hold deg fast…. EN TOMMEL OPP!

Jeg innsèr at dette ser jo bare ENDA værre ut. Så for å liksom vise bilistene at det ikke var noen unge oppi så tenke jeg liksom at jeg skulle demonstrere at det ikke var noen unge oppi liksom. På en sånn fiffig og non-dramatic måte liksom. Så jeg snur meg og slenger liksom på bilstolen på armen for liksom å demonstrere hvor “lett” bilstolen er, fordi det ikke er noe barn oppi. Veiver litt careless med den. Regner med at de skjønner at det ikke er fysisk mulig at det er noen kid der.

Men mens jeg veiver febrilsk og noncholant med barnestolen på veldig glatt føre forstår jo at dette bare blir værre og værre og værre. Uansett hva jeg gjør så fremstår jeg tilsynelatende som den dårligste mamman EVER overnfor publikummet som synes å ha blitt om mulig enda større. 

Jeg har ingenting å tape.

Midt i veien setter jeg bilstolen ned igjen, røsker ut teppet og viser bilene (publikummet) at “det er bare et teppe oppi”. Og så løfter jeg bilstolen, sveiver den over armen i en enkel vending og går målbevisst mot bilen og basen bilstolen skal settes ned i.

Forestillingen min var over, men for mitt publikum må det ha sett noenlunde slik ut:

“Å HERREGUD, DER KOMMER EN BILSTOL SKLIENDE I FULL FART MOT BILEN VÅR, GUNNAR! BREEEEEMS!!!

Mora står jo bare å holder på med bagasjen, ser hun ikke hva som skjer? Jo, der så hun det. Men herregud, hvorfor fortsetter hun å pakke inn i bilen? 
Der kommer mora springene mora ja, gudsjelov, håper hun rekker det!! REKK DET! Å kjære Gud, nå er bilstolen rett ved grøftekanttupet og der der en vegg av is den kommer til å treffe! Gunnar, skal vi gjøre noe? Si noe da Gunnar, ikke bare sitt der å MÅP!

ÅÅ, der fikk hun tak i det, det var da enda godt. Men….hva er det hun gjør? Sjekker hun ikke barnet? Men herregud! Nå ser hun på oss! Nå gir hun oss en tommel opp! For ei pussig skrulle! Hvorfor veiver hun med barnestolen på den måten? Hvorfor slenger hun på det på en så uforsiktig måte, Gunnar? Men herregud, man kan ikke behandle barn på den måten, Gunnar?

Nei, steike ta. Nå setter hun bilstolen midt i veien…. skal hun sjekke barnet nå da eller? Men herregud, Gunnar, hun river av ungen teppet sitt på den måten i nesten 15 minusgrader? Guuuuud, så grusomt! Ta bilnummeret, Gunnar!”

Rett skal være rett. Det var jo ikke noen babbs i bilstolen dog, men jeg forstår jo bekymringen til de som fikk gulpen i halsen den dagen…! Sånn i retrospektivt perspektiv kan man kanskje bersørge litt bærehjelp til neste gang. Eller bare gå bort til bilene og fortelle at bilstolen var tom. Det enkleste tror jeg for neste gang (ja, det blir garantert ikke siste gang noe lignende skjer) er det beste.

Takk for seg.

Supporterfrue – Line Victoria

Jeg har mange fails. Her er en den forrige jeg skrev om.

 

 

 

Se på meg når jeg snakker til deg, helsemista Høie.

Ojoj, der spratt Høyre-leiren endelig ut av barselbobla si!
Jaggu fikk jeg svar, men fra en av Høyres helsepolitiske talsmenn, Sveinung Stensland som svarer på vegne av Helsemista og Høyre på spørsmål fra VG og min kronikk tirsdag. Nå hadde jeg virkelig håpet at Høie kunne svare meg, for det er jo faktisk han og ikke støtteapparatet og arsenal av rådgivere jeg har adressert alle mine innlegg til. Faktisk fikk jeg opplyst i avisa at Høie dessverre var forhindret fra å svare selv. Jeg drister meg til å poste en prinscreen fra en forhindret Helsemista sin facebook, lagt ut på samme tidspunkt som hans politiske apparat kastet seg rundt for å dementere kritikken fra den sinte mammaen i Bamble.

(Printscreen/Faksimile av Bent Høies facebook-side, Bent Helsemista Høie ligger i pulken.)

Skal si, Høie! Du ser faktisk så forhindret ut at jeg er imponert over din evne til å oppdatere facebook-pagen din mens barseldebatten raser på hjemlige trakter. Det mobiliseres blant flotte titler og høy utdannelse i Høyres korridorer og Sveinung sendes ut i manesjen for å dempe den sinte mammaen.

Sveinung Stensland, som da svarer på vegne av en indisponert Helsemista, har jeg ikke noe forhold til. Høie, slutt å gjem kroppen din bak menn med fancy titler, jeg har etterlyst deg i snart to uker, du har vel ikke ligget i den pulken i så lang tid? Med andre ord, jeg kommer til å fortsette å adressere til Høie, da det er han som er alle barsekvinners helsemista.

Jeg finner det underlig at dere mener det er JEG som har misforstått politikken og utspillene deres. Jeg er jo tross alt bare en mamma – men når debatten har rast så lenge som den har, var det først når jeg tok balletak på dere over to helsider i Norges mest leste avis at dere følte det kunne være en god idè å «roe gemyttene»? Jeg er uansett ikke så veldig imponert over svarene jeg har fått. For jeg har vitterlig ikke blitt noe klokere på hva i alle dager dere holder på med der oppe. (Eller innafor, som vi kaller Oslo her hjemme i Bamble) Hvis dette er en gladnyhet for barselomsorgen dere serverer, hvorfor er ikke sykehuskorridorene fulle av jordmødre og barselkvinner som jubler for raske hjemsendelser?

Min bekymring startet da jeg leste Dagsavisen, som har satt søkelyset på temaet med svært mange gode artikler. Der kunne jeg lese at det på ti år har sunket i den gjennomsnittlige liggetiden. Hvilket jeg allerede visste, for min mor lå en uke på barsel med meg i `83 og farmor lå to uker på barselavdelingen med min far i `54. Fra to uker til 3,2 døgn på 55 år. Og derfra til 2,7 døgn på ytterligere 10 år for å være pinlig nøyaktig og med kilde til Folkehelseinstituttet. Høie ville ikke svare Dagsavisen på om dette var en villet utvikling. “Ville ikke svare på”. Med andre ord kunne han allerede når Dagsavisen satte han til veggs i midten av mars avblåst denne debatten ved å si at “det er ønskelig at mammaene blir liggende så lenge de selv vil og kan reise hjem når de føler seg klar for det.” Gjerne også etterfulgt av de magiske ordene jeg lengter etter å høre deg si, Bent: Individualisert oppfølging.

I Dagsavisen leser jeg videre: 

Flere steder i landet planlegges det nå å redusere liggetida etter fødsel ytterligere. Ved A-hus er det tilbud om å reise hjem etter 24 timer. Når den nye kvinneklinikken på Haukeland sykehus i Bergen står ferdig i 2022, er planen at 40 prosent av kvinnene skal sendes hjem 6 til 8 timer etter fødsel. Arealer til egne barselrom for mor og den nyfødte fjernes og erstattes av såkalte multirom.
Videre raskt oppsummert: Både leger, jordmødre, og barnepleiere er dypt bekymret over utviklingen. Med rette, for de henviser til hendelser der det har vært fare for liv for både baby og mor fordi det har vært for rask hjemreise. Fremdeles er dette dette med kortere liggetid altså noe regjeringen har støttet. Og hva slags signaler gir det oss kvinner, allerede presset på alle kanter, at vår egen Helsemista bygger nye sykehus uten kapasitet til å passe på mer en 60% av barselkvinnene..? 

OK. Så bekymring fra fagfolk er i aller høyeste grad sendt i Høies retning. Mens sykehusene fortsetter å kutte i liggedøgn, mangler kommunene beredskapen de trenger for å gi forsvarlig oppfølging. Det vises til en spørreundersøkelse der 20 barselavdelinger har avdekket store mangler i forhold til Helsedirektoratets nasjonale retningslinjer for forsvarlig barselomsorg i 2014 – utdrag herfra er: Over halvparten svarte at jordmors barselbesøk ikke var iverksatt i bydelene. Over halvparten oppgav at det aldri eller sjelden ble foretatt barselbesøk i høytider og helger. Kvinner ved større sykehus blir oftere sendt hjem mot sin vilje grunnet kapasitetsmangel. Dette er faktisk på DIN vakt, Høie!
I slutten av februar måtte Høie stå skolerett for sviktende barselomsorg og bekymringer om redusert liggetid. Flere representanter tok opp dette, og stilte spørsmål. Torstein Tvedt Solberg var en av de, og du mumlet frem at vi tross alt hadde lengre liggetid på barsel enn andre land i verden. Pardon my french – men say what?

Det skulle vel bare mangle, vi er jo verdens rikeste land. Jeg vil egentlig at vi topper liggetiden på den lista, hvis det er greit for kalkulator-kongen – det har jeg jaggu betalt for! Målet bør med andre ord ikke være å sikle på snittiden på verdensbasis, men i stedet sørge for at vi får ligge så lenge vi trenger det.

Du skriver i svaret til Solberg at: “Det er en utvikling mot kortere liggetid på sykehus i den vestlige verden.» Og så refererer du til en rapport som sier at gjennomsnittlig liggetid i verden er 2,9 dager og i Norge er den 3,1. Kalkulatorkongen Høie fikler omsider igjen med den velbrukte kalkisen og kommer frem til at det er «hele» 288 minutter lengre liggetid i Norge enn resten av verden, så vi er jo bedre enn mange andre land i verden. Wu-hu! Forsvarer du den dårlige trenden med kortere og kortere liggetid med at «men det er fremdeles mer enn i andre land!» Syns du oppriktig at Norge, vårt styggrike land, skal sammenligne seg med land på verdensbasis når det kommer til antall liggedøgn på barsel? Er det snittid på liggetiden som er viktig for deg fremfor den gode, trygge rammen vi barselmammaer trenger på sykehuset? Du skriver videre i ditt svar til Solberg at: 

«Hjemreise forutsetter et organisert barseltilbud på hjemstedet og støtte fra kvinnens nettverk».

Så du må få på plass de tusener av jordmødre og helsesøstre FØR du legger press på oss om å komme oss hjem fort som fy. Du bygger sykehus som i forhold til befolkningsøkningen ikke kommer til å ha kapasitet til å ta seg av barselmammaer som “ikke skal tvinges ut av senga si”. For min hardtarbeidede helsesøster gjør virkelig så godt hun kan, og mye mer enn hun får betalt for – men det er ikke slik i alle kommuner i følge rapporten som jeg har vist til tidligere i innlegget!

Kan jeg bare spørre deg, hva oppnår du egentlig kostnadsmessig med å flytte barselomsorgen over på kommunene? For det er jo det du gjør ved å “legge til rette for at mor skal kunne ha kortere liggetid.” Mannen min sier jeg er håpløs med penger og sånn, men jeg vil allikevel gjerne vite hvor mye du sparer på å overlate barselomsorgen til min hardarbeidende og fantastiske, kommunalt ansatte, helsesøster Elise. 

Funfact: Jeg fikk beskjed på barsel før jeg dro hjem at jeg selv måtte ringe Helsestasjonen, for det kunne gå over en uke før de fikk beskjed om at det var kommet en ny arving i Balders vei 3. Det viste seg faktisk at kommunikasjonen mellom barsel foregikk per POST! Bruk gjerne noen kroner på å gjøre systemet noe lettere for helsesøsterene i kommunen min å plukke opp nyankomne verdensborgere. Det er faktisk litt for gæli at de må vente på postmannen når det skrytes så voldsomt av digitaliseringen dere styrer med. 

“Det er alltid en individuell vurdering av hvor lang tid kvinnen og barnet har behov for å være på sykehuset.”  

Hell yeah, det er det! Men dette er ikke noe revolusjonerende utspill eller svar på kritikken, syns jeg. For detta veit vi damer. For du skjønner, det er ikke i utgangspunktet de damene som ønsker selv å sette seg på første buss hjem etter fødsel jeg er bekymret over. For om de må stoppes, så blir de forhåpentligvis det. Men det er de som ikke tør å si ifra at de ikke er klar for å reise hjem, jeg er bekymret for. Jeg reiste nemlig når det forventes av meg, ikke når jeg var mentalt forberedt og trygg på det. Din helsepolitiske talsmann, Sveinung, sier også i tilsvaret sitt: 

“Ingen barselkvinner skal reise tidlig hjem mot sin vilje, kvinner skal ikke reise hjem før de føler seg trygge til å gjøre det.”

Litt uheldig formulering der syns jeg, selvsagt skal ingen tvinges hjem mot sin vilje. Det sier seg selv. Men nå får dere det faktisk til å høre ut som jeg må be på mine knær for å få den omsorgen jeg trenger. Men med all mulig respekt, Høie/Sveinung – whoever, vil dere at jeg skal sitte der med mine krokodilletårer og trygle om å få lov til å bli bare en dag eller to til? 
«-Jada, du skal få lov hvis du absolutt vil det, selv om du belaster helsevesenet.» Ikke akkurat den tryggheten jeg etterlyser som nybakt mor. Det blir litt som å sitte på en bar der verten driver og blinker med lysene når det nærmer seg stengetid, Bent.  

Når sykehus som bygges i din tid som Helsemista og sykehussjefer går ut og sier de har som mål å sende hjem 40% av barselkvinnene innen 6-8 timer, da sender du i din rolle som Helsemista, signaler og et umennesklig press på fremtidige fødedamer, Høie. Og alle rundt deg er bekymret for utviklingen! Leger, jordmorforeningen, mammaene – ja tilogmed ditt eget parti stiller spørsmålstegn ved liggetiden i disse dager, leser jeg i dagens aviser. Dine partikollegaer ytrer sin bekymring over det norske fødetilbudet. Det er med andre ord dine folk i helsesektoren som prøver å fortelle deg noen alvorsord og du kan gjerne messe i det uendelige om at “jammen, vi skal ikke KASTE noen ut av senga!” og trekke frem «masseansettelser av jordmødre og helsesøstere» til bruk i barselomsorgen ved tidlig hjemreise så mye du orker – for ja, det trengs en opprusting der. Forøvrig leste også i svaret ditt til Solberg at du skrøt av at du hadde øremerket 20 millioner tilskudd til jordmortjenesten i kommunene i statsbudsjettet. Min tur til å ta frem kalkulatoren og regne meg frem til en 8% stilling som jordmor. Wow, Høie. Wow. (Skrevet med ironisk undertone)

Det har blitt nevnt at det er ønskelig fra regjeringens side at kommunene tar over barselomsorgen i større grad enn de gjør idag. Vet du hva, Høie? Jeg syns du skal fikse barselomsorgen i kommunene der FØR du legger opp til at vi skal være ute før lunsj. Start med å styrke tilbudet i kommunene og ikke forsøke å redusere liggedøgn, slik at jeg kan være trygg på at barselomsorgen står parat til å ta meg imot HVIS jeg vil hjem kjapt. Frem til du har det på plass så vil jeg gjerne ligge noen ekstra dager på barsel uten at verten blinker med lysene og rasler med kalkulatoren i bakgrunn. Både på det nye sykehuset i Stavanger, Bergen og i Skien. Og gjerne også på Ahus, der ordet på gata er at deres norm er å ha mammaene ute innen 24 timer. (Hurra for de mange tusener tilbakemeldinger fra leger, barnepleiere, mammaer og pappaer der ute som har engasjert seg ved å fortelle meg sin opplevelse!)

Ellers, Sveinung Stensland, jeg takker for tilbudet om å møte deg på kontoret ditt på bursdagen min 5. april. Jeg ønsker meg Helsemista Bent Høie tilstede så han kan svare på noen spørsmål jeg har. Er han forhindret fra å møte meg da så har jeg andre åpninger i kalenderen min også. 

/Line Victoria Husby-Sørensen

 

 

Jeg lever! ❤️

Det er skam på meg som har latt denne bloggen skure og gå med et par politiske harsjelas med Helsemistah Høie liggende uten noen videre oppdatering i etterkant, men jeg er ganske klar på at jeg snart kaster inn barselhåndkledet og tisselakenet hva gjelder å få tak i den luringen. Morsomt det der, for han svarer på alle journalisters spørsmål med en fiffig retorikk ikke en dritt av oss fødedamer forstår. Ironisk nok er jeg selv journalist og vurderer sterkt å trekke frem pressekortet mitt og dure inn på kontoret hans over påske. For jepp – når ikke engang vår egen Helsemistah vil høre lyden av meg så er det nok av andre som vil høre på hva jeg har å si. Både Arbeiderpartiet og SV har meldt sin nysgjerrighet i hva som kan gjøre barselomsorgen til noe bedre, og jeg gleder meg til å møte lydhøre og flotte fleiser på Stortinget første uka etter påske for å legge en slagplan. 

Så om så jeg skal mase til meg et svar fra noen som tror de vet bedre enn undertegnede selv, så skal jeg strekke ut en siste hånd i et forsøk å å få deg i tale, Bent. Du får en mail av meg i løpet av kort tid. Kanskje en og annen SMS også, når jeg har drukket opp pappkartong-rødvinen min også. Du står forøvrig lagret som Barsel-Bent. 

Men du, kjære leser – jeg lover å legge politikken sånn noenlunde litt på hylla fremover altså. Som sagt er jo dette noe jeg i utgangspunktet ikke har så mye greie på, men jeg har ikke valset rundt på denne kloden i snart 35 år uten å kunne heve stemmen når jeg syns noe er uhørt. Det har faktisk virkelig kommet til nytte den siste tiden, så jeg har pakket ned den litt enkle, naive blondinen og tatt frem..ehh.. stabeisen i meg. Men at dette blir en politisk blogg er vi ikke tjent med, man skal velge sine kamper med omhu har jeg hørt.

(Bildet er en printscreen fra en VGTV-serie jeg var med i i fjor.) 

Hey, kidden min har den begynt å GÅ! Kan vi snakke litt om det? Som en full sjømann vagger hun med bleierompa si rundt i huset fraside til side. Jeg ble nesten skremt over hvor fort det gikk. Rett etter jul reiste hun seg opp og stod midt på gulvet med armene rett ut. Men hun ble bare stående til hun satte seg ned igjen og krabbet videre. Da vi feiret bursdagen hennes (jess, “årets mamma” feirer bursdagen 3 uker for tidlig grunnet logistikk) for ei uke siden så tok hun noen ørsmå skritt mens jeg lokket henne med såpebobler. Og dagen etter LØP hun plutselig rundt huset. Jeg ble helt paff. Som om ikke jeg har nok med meg selv, så må jeg altså nå begynne å passe på henne. Hun har tilogmed begynt å klatre på tv-benken, så er vel ikke lenge før kidden ligger langflat med 55 tommer med LG-logo printet inn i panna. (Jeg bare kødder altså!!!! Vi har selvsagt Samsung.)

Når det er sagt så har jeg egentig ikke gjort så veldig mye annet enn å rydde bort kniver, klinkekuler og små skruer for å barnesikre heimen. Jeg har en plan om å bruke kraftig dobbeltsidig teip under lamper og nips i vinduskarmene hun når opp til. Utover det er det bare å holde kaffekoppen laaaangt unna og skalke alle luker med borrelås-sikring. (Som forøvrig ikke Torben heller har skjønt hvordan fungerer, så en og annen skapdør har blitt demontert i løpet av de siste månedene)

Nå venter sofaen, Maren er pottetett i nesa, snorker som mora si med andre ord –  og jeg hører hun skyter skuddsalver i bleia si i søvne som slår ut på babycallen. Aaah, som man bare må elske mamselivet. 

Vi høres i morra, folkens!

Du er herved dumpet!

Hei igjen, Bent. Det er meg igjen, Line. Nå kan du ikke si at du ikke vet om meg, for i følge mine kilder så har du fått med deg innlegget mitt om hvor sint og frustrert jeg er på deg over forslaget ditt om “fast-track” barselomsorg. (Mødre ut av barselsenga si 6-8 timer etter fødsel for å spare penger)

Du har kanskje også fått med deg at innlegget mitt har blitt lest av svært mange. Ikke bare lest, men også delt flere hundre ganger. Både på din side, dine partifellers sider og ikke minst – så er den delt og lest av særdeles mange av dine elskede velgere som du trenger stemmen til for å sitte i den posisjonen du gjør som vår egen Helsemista.

Jeg gjentar gjerne meg selv for at det skal nå inn. 

Å hive fødeferdige damer ut av barselsengen sin så altfor tidlig vil bidra til at det som i utgangspunktet skal fanges opp i barselomsorgen på sykehuset ikke blir sett. Kommunene er i aller høyeste grad ikke klare for å ta seg av damene du slenger ut av barselsenga si. Den psykiske påkjenningen det er å bli mamma kan ha en ekstremt ødeleggende effekt om det ikke blir fanget opp tidlig, og der vet jeg hva jeg snakker om. Jeg var totalt avhengig av hjelpen jeg fikk de tre første dagene i livet mitt som mamma. Hadde jeg blitt sendt hjem fordi fysikken tilsa at det var greit, så hadde det gått gæærnt. Tilknytning, hjelp til å etablere ammingen, avvik hos barnet som ikke oppdages etter 6-8 timer, gryende fødselsdepresjoner… altså – Bent. Lista er lang som et vondt år. 

Av de mange, mange tilbakemeldingene jeg har fått er det få som er enig med deg. Jeg har fått mailer, sms, kommentarer, meldinger og snapper av velgerene du vanligvis frir til. Det være seg leger, psykologer, lærere, barnevernsarbeidere, helsearbeidere, og ikke minst mammaer (og pappaer, de må vi absolutt ikke glemme!) Og med så mange av dine potensielle velgere som sier seg uenig med deg, så klarer jeg ikke se hvordan du skal kunne klare å gjøre våre nedtråkkede barseltær litt mindre ømme igjen. I hvertfall når du unnlater å svare meg/oss. 

Jeg var kanskje i overkant ærlig og sint i mitt innlegg. Det er jeg riktignok ennå, og står for alt jeg skrev. Men nå har jeg heldigvis tatt en viktig avgjørelse. Bent, jeg dumper deg. Jeg dumper deg, ditt parti, og det dere står for.

Her er jeg, Bent! Og jeg har stemmerett! Jeg har akkurat passe med utdannelse, har betalt skatt siden jeg var 17 år og er lite syk. Jeg bikker snart 35 år, har boliglån, 2 biler, båt og 1 barn. Jeg vil gjerne få lov til å ligge 2,7 døgn på sykehus for å sikre meg en best mulig start på mammalivet, hvis det er greit for deg?

Puh, det føltes godt. Det var faktisk som å dumpe en fyr som bruker opp pengene mine på fjas, og som ikke vil meg godt, og som ikke hører på meg når jeg har noe viktig å si.

Det som provoserte meg mest var at etter at flere hadde postet mitt innlegg på siden din, så legger du ut tidenes kinnklask til meg. Du skryter nemlig av at det har kommet 46 jordmødre og 134 helsesøstere til som følge av din politikk sammen med Krf. Som jeg skrev til deg som kommentar: “Det skulle bare mangle at du setter igang tidenes rekruttering av jordmødre og helsesøstere, du som vil ha oss ut av fødestua og hjem innen 6-8 timer.”
Du svarte meg ikke på det heller. Jeg ser forøvrig også med mine argusøyne på det faktum at du har en facebookside uten mulighet til å sende deg en melding. Du vil med andre ord fortsette å fortelle dine 44 000 følgere hvor flink du er, men tilbakemeldinger vil du ikke ha! Skal du vinne på sosiale medier der størsteparten av velgerskaren din er så må du for fader få fingern ut å føre en viss form for kommunikasjon så vi føler vi blir hørt av de vi trodde på da vi stemte på deg. 

Men du – tilbake til nyansettelsene av de du skriver er bra for barselomsorgen og forebygging. Vi trenger nemlig LITT mer enn det, om de stakkars kommunene skal kunne ta over barselomsorgen du fraskriver deg. Det fødes (sånn røfflig regnet) 56 633 barn hvert år. 180 stk på over 56000 fødte barn hvert år? Are you kidding me, Bent? Hvilken rådgiver har fortalt deg at det er jævlig positive tall? Det er virkelig ikke noe å skryte av! Det må nemlig sterkere skyts til om du skal imponere oss. Du sier du vil overlate barselomsorgen til kommunene og gir de, hold your horses – 180 stk fordelt på 430 kommuner og 56.000 barn? Det er IKKE bra nok for at jeg skal godta å bli sendt hjem i bleie og nettingtruse med en hilsen “Takk og farvel”-lapp i hånda fra deg, Bent. 

Jeg skulle virkelig ønske du tok kontakt med meg da jeg la ut innlegget mitt i forrige uke. Jeg tenkte jeg skulle gi deg 6-8 timer med å klare å gi meg et svar (som du mener er nok til å hente seg inn etter å ha fått livet snudd på hodet). Deretter gav jeg deg 3 dager – siden det er det JEG trengte på sykehuset til å samle huet mitt nok til å ta en avgjørelse om at “nå var jeg sånn passe klar for å dra hjem”. Det var egentlig ikke nok, for jeg stod å hylgråt på parkeringen utenfor Sykehuset i Skien fordi jeg følte jeg hadde stjælt en baby og skulle ta den med meg hjem. 

Nå føler jeg egentlig at jeg er litt “up for grabs” for alle andre partier. Jeg har aldri vært spesielt politisk engasjert, men når hjertesaken min blir møtt med en så brutal stillhet fra en som åpenbart ikke klarer å forvalte skattepengene mine, så gir det meg en diger kanne bensin å helle på bålet mitt.

Ikke kom her å si du ikke har tid til å svare meg. Du har nok av folk rundt deg som kan hjelpe deg å formulere et godt svar på hvorfor du mener det er riktig å sende mødre hjem med sin nyfødte 6-8 timer etter fødsel. Det betaler du de gode lønninger for å gjøre. 
I valgkampen lovte du, Erna og Siv at dere skulle “avbyråkratisere” helseomsorgen. Ironisk nok har du klart siden de valgløftene å ansette en helsebyråkrat med feit lønn hver eneste dag du har vært på jobb, Høie. Så de jordmødrene og helsesøsterene du skryter av å ha fått på plass, er ingenting i forhold til de mange, mange millionene du spyr ut på disse byråkratene som du faktisk lovte å redusere. DER har du utgiftsposten din, unge mann! DER kan du hente penger nok til å gi meg en seng å ligge i 2,7 døgn etter fødsel. Tenke seg til, Bent – du har faktisk ansatt dobbelt så mange helsebyråkrater per år enn du har ansatt jordmødre/helsesøstere siste året som du skryter av på fejsbooken din! 

Rett skal være rett, jeg fikk med meg Jonasen sin tale under AP sitt landsstyret. Han startet hele talen sin med å gå i strupen på forslaget ditt. Mens jeg skriver dette innlegget jobber jeg aktivt med å finne ut av hvilke andre partier jeg kan stemme på for å forhåpentligvis være trygg på at jeg ikke blir sendt hjem uten fri vilje 6-8 timer etter fødsel. Jeg vet at du ikke kommer til å savne akkurat min ene stemme under neste valgkamp, men med 56 633 fødte barn hvert eneste år kan du takke faen på at jeg høyst sannsynlig ikke er alene om å se meg om etter et parti som ikke kaster meg ut av barselsenga mi når jeg trenger den som mest.

Takk for at du sender meg ut på nye marker på søken etter noen jeg syns kan ivareta mine meninger – det er flust av de som vil ha stemmen min, Bent!

🍕 Følg Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus 

 

 

 

 

“Takk for besøket, her er ungen din, god tur hjem!” Hilsen Bent Høie, blåruss og MANN.

Hei Bent. det er meg, Line.

Du husker ikke meg, for vi har aldri møttes. Og det er kanskje like greit at vi ikke møtes i disse tider heller, for jeg hadde nok måttet vaske munnen din med grønnsåpe. Jeg har alltid vært litt orientert i din retning politisk sett, men her om dagen tok jeg meg selv i å like han Jonasen litt bedre. Da har du virkelig tråkket på barseltærne mine, Bent. 

Du skjønner, det gjelder det forslaget du har kommet med som omhandler det faktum at du vil spare noen kronasjer på å sende fødeferdige damer hjem fra barsel allerede etter 6-8 timer. Nå vet jeg ikke nøyaktig hvor mye du håper på å spare på dette, men det er til syvende og sist mine skattepenger du sjonglerer – så jeg ber deg høre på meg.

( -“Takk for besøket, her er ungen din, god tur hjem!” Hilsen Bent Høie )

Kjære Helsemista. 

Det er dessverre en ting som ødelegger for deg i denne debatten og det er det du har mellom beina. Du er mann.

Som mann er det åpenbart ting du ikke forstår. Jeg skal hjelpe deg med å få et lite snev av innsikt av hva som skjer når verdens lille mirakel kommer til verden. 

Tenk deg at du i 9 måneder går med en manneflu som er værre enn du noengang har opplevd. Du er like kvalm og ustabil i humøret som etter en sykt dårlig valgkamp med elendige resultater, hver eneste dag. I måneder. Du er full av hormoner som gjør deg mentalt ustabil. Du går å venter på at noe der nede skal åpne seg ca 10 cm i omkrets og ut kommer det noe som HØYST sannsynlig kommer til å gjøre at du revner dine edle deler. Og kanskje er du like heldig som meg og får en finger i rompa når du er ferdig, for å forsikres om at du kommer til å drite som normalt frem til neste gang du ligger der med beina i været. Å føde er herlig, Bent. 

Hvor lang tid hadde du, om du klarer å sette deg inn i hodet til en nybliven mamma, trengt for å hente deg inn etter at en hel baby hadde måka seg vei gjennom kroppen din? For undertegnede som er førstegangsmor (og høyst sannsynlig sistegangsmor takket være det idiotiske forslag som du har hostet opp) så var det riktignok ikke det fysiske som var det store sjokket. Å spy, presse, gjøre på seg, revne og bli sydd er helt normalt. Min største overraskelse var ikke at jeg måtte sy i tissen, men å bli mamma. Det å ikke forstå hva jeg akkurat bragte til verden, den overveldende følelsen av å ha gjort noe dumt man ikke kan angre på, og så skulle jeg bare ha denne bylten hos meg uten å i det hele tatt noensinne ha byttet ei bleie på noe eller noen i løpet av mitt 33 år gamle liv? Ikke en hyggelig oppdagelse, og jeg trengte hjelp til å fordøye alt sammen.

Tenk deg at ut av din egen kropp så kommer det noe som tar så mye fokus av tankene dine, at du faktisk ikke vet hvor du skal gjøre av deg. Og mens alle står å henger over deg og roper at «dette er livets mirakel, du må jo være sååå lykkelig!» mens du blir sydd sammen av en jordmor som forhåpentligvis jobber raskere med nål og tråd enn den bedøvelsessprayen virker.

Og mens alle klapper over at du klarte å gå de 13 meterne fra åstedet og opp i en ny seng og bare nesten besvime 3 ganger på turen, så kommer noen inn og gir deg beskjeden:

“Håper du ikke har pakket ut av baggasjen din, for nå må du dra igjen! Du skjønner, Helsemista Høie har nemlig bestemt at din revnende tiss, enorme påkjenning etter tidenes største kroppslige prestasjon ever og med et nytt liv du skal etter boka elske ved første øyekast –  så klarer du deg helt fint på egenhånd, for det har kvinner gjort i årtusner. Vi er verdens rikeste land med verdens beste helsevesen – men her må det jaggu slankes antall opptatte barselsenger! Hadebra, lykke til – vi sender ei helsesøster hjem til deg for å sjekke hvordan det går med deg, vi. Ring hvis det er noe da! Hilsen Bent Høie, blåruss og MANN!”

(Vi skal ikke tilbake så veldig langt i tid der det var normalt at andre i landsbyen tok seg av kidden mens mor fikk hentet seg inn. På begynnelsen av 70-tallet da du ble født var det veldig vanlig å være nesten to hele uker på barsel. Jeg bare sier det.)

Jeg var i akutt behov for den trøsten, omsorgen og hjelpen jeg fikk av damene på barsel på Sykehuset i Skien. Fysikken min var helt ok den, sa de – selv om man føler at man har blitt kjørt over av et utenlandskregistrert lastebil. Med dobbelthenger. For dette gjør jo damer både hjemme og i bilen og i skogen, ikke sant? Redningen for meg var at jeg fikk oppfølging. Jeg tror de hadde et ekstra øye på meg, mange sett med øyne jeg trengte på meg. De meg. Mens jeg (heldigvis) fremdeles var i deres varetekt. De sendte meg ikke hjem. Jeg fikk bli i hele 3 dager. 3 dager med trøst, omsorg, ammehjelp, bleieskift-trening og jeg fikk svar på ALT jeg lurte på ved å henvende meg til de hvitkledde. Stikkord til deg, Bent – skriv det ned i ditt nye forslag:

Individualisert oppfølging på barsel.

Hadde du klart å sende meg hjem 6-8 timer så kan jeg med hånden på hjertet innrømme at du hadde sendt meg til monsterne. Jeg hadde ikke klart å bli trygg nok på morsrollen på de 6-8 timene jeg fikk ligge å ta til meg alle inntrykkene. Følg ditt instinkt sier du? Vel, Bent – etter 40 timer i fødsel var det lite morsinstinkt igjen i kroppen min. Jeg børna alt jeg hadde på å overleve den mentale påkjenninga. Jeg klarte faktisk ikke å tenke utenfor mitt hode. Hadde du spurt om jeg var klar for å dra hjem fordi «alle andre gjorde det», så hadde jeg sikkert satt meg i bilen 6-8 timer senere. Fordi jeg ikke visste bedre. Fifan, jeg er glad damene på barsel sa at jeg kunne bli så lenge jeg trengte det. Jeg trengte 3 dager. I din utregning er jeg vel en plage for budsjettet ditt. Bu-Hu!  

Jeg var så heldig at jeg fikk ha mannen min i en seng ved siden av poden på 3,6 kilo. Jeg hadde både sykepleiere, barnepleiere og jordmødre innom for å snakke, svare og hjelpe. De damene der, Bent – de var GULL verdt for meg. “Utgiftsposten”, som du kaller de i utregningen din. “Redningen” som jeg kaller det. De tenker kanskje at det bare er jobben deres, men de tre første dagene av Marens liv og mitt nye liv som mamma gav meg en god start takket være alle disse ekstramammaene i hvitt. Tar du fra meg og alle andre nybakte mødre sjansen til å få en god start på mammalivet? Hva sparer du på det? Du hadde fått langt høyere utgifter på meg hvis jeg alle mine ulmende tanker hadde fått blomstre hjemme i sofaen 6-8 timer etter fødselen. Da snakker vi sykemeldinger, psykolog/terapi, oppfølging og kanskje andre tiltak som koster langt mer enn å la meg ligge å nyte godt av barnepleiernes kompetanse. For slike som meg har de sett før! De vet hva de skal gjøre for å hjelpe en nybakt mor inn i morsrollen! Det vet åpenbart ikke du.

Jeg blir nesten litt oppgitt over hvordan sosiale medier også fremstiller denne hjemkomsten. For en stund siden kunne jeg lese på noen facebook at vennene hennes syns det var en bragd å dra hjem 6-8 timer etter fødselen. Jeg kan bare snakke for meg selv, jeg syns det var en bragd å i det hele tatt på på meg nettingtrusa med bleia uten hjelp fra Torben 6-8 timer etter fødselen. Jeg sier ikke at alle skal bli flere dager på barsel, jeg sier bare at det bør være valgfritt.

I dag har forøvrig kun et fåtall av kommunene kompetanse og kapasitet til å følge opp på en god måte når vi kommer hjem fra sykehuset. Det er ikke alle som er like heldige som meg som bor i Bamble Kommune – der de har tidenes mest fantastiske helsesøster som jeg har skrevet om HER. 

Jeg snakker med andre ord om de psykiske aspektene rundt det å ha fått barn. Sender du mammaene hjem før lunsj samme dagen, så har ingen mulighet til å registere hvordan man egentlig har det. Og du? Har du hørt om barseltårer? De pleier å komme innen et døgn eller to. De er ikke til å spøke med. Da hang jeg i armene på barselsykepleierne inne på pauserommet deres. Jeg forstod ikke hva som skjedde med meg. Jeg bare gråt og gråt og nærmest ropte om hjelp. Min mann var sjokkskadet over oppførselen min, selv om han hadde lest seg opp om dette. 33 år, nybakt mamma og ville levere fra meg ungen. “Flott utgangspunkt for å klare seg selv, for tross alt så var det jo ikke noe galt med fysikken din”, sier du.  Jeg erklærer meg herved uenig.

Du, Bent Høie. Jeg er nesten i ferd med å dumpe deg og din politikk like brutalt og hardt som jeg gav han partysvensken avskjed på grått papir i 2013. Forskjellen er bare at jeg må slite med deg ei beita til til neste valg, og kan ikke bare sende deg på huet og ræva tilbake til der du kommer fra. Hvis ikke du går å vasker munnen din for disse dumme utspillene dine, så vit at halvparten av Norges befolkning er kvinner, og halvparten av disse igjen har født eller skal føde en gang snart. Og vi stemmer ikke på noen som vil sparke deg ut av senga på vårt aller mest sårbare.

Med din bakgrunn som har studert rettsvitenskap og to årig studium i hotellbransjen – ey, who made you Helsemista egentlig? Og som et siste stikk i din veltrimmede midje som ikke har strekkmerker etter å ha bært på 30 kilo unge, vann og polstring i 9 måneder – husker du reservasjonsretten fra 2013 som du syns var en glimrende idè den gangen? Da trakk du forslaget pga enorm motbør. På tide å gjøre det samme nå når du ser motstanden du får. Da kan du kanskje vinne tilbake min lille tillit jeg har til deg og du kan fortsette i jobben du gjør som Helsemista. Å innrømme sine feil er aldri galt. 

Ring meg gjerne så vi kan snakke sammen. Du skal selvsagt få muligheten til å forsvare deg. Du finner meg i telefonkatalogen. Ser frem til å høre fra deg!

PS: Min fine bloggervenninne Christina (Konatil) skrev DETTE innlegget for noen uker siden. Sånn i tillfellet du trenger å høre det fra en annen mams også. Vi er ganske mange som deler likt syn på dette, så bare å ta en ringerunde om du trenger innspill, Bent!

 

Når du ikke ligner modellene i butikkvinduet.

Godtfolk. 

Det er nu slik engang at man kanskje selger bjørnen før skinnet er skutt. Med andre ord, at man tar gledene litt på forskudd. Jeg har en hel garderobe jeg sett frem til å kaste meg over i helgen. En kjole jeg kjøpte i rusen av at “det går sikkert kjapt å komme i form igjen etter graviditeten”, så fisket jeg frem en kjole jeg hadde hadde kostet på meg for ei stund siden. (Et år siden, rett skal være rett) Jeg tenkte vel at den sikkert blir fin når jeg er post preggo og kan se litt kjekk ut på forsommeren. Kanskje ei litta grønn millitærjake og en fiffig caps. Sånn som man ser i glansede motemagasiner. 

Jeg kledde den på meg nede i kjelleren, der jeg har minus 15-kilo-klærne mine trygt plassert i garderobeskapene. “Kledde på meg” er vel litt overdrivelse.
Mens jeg står der i Bamble-bunaden min (forøvrig ei skitten Nike-joggings med malingsflekker) tenkte jeg at jeg kunne jo bare prøøøøve den for å sjekke om den passet nå.
Jeg rev og slet i den, og fikk huet gjennom åpningen i halsen. Hadde kjolen rundt halsen som et skjerf. Det var så trangt at jeg gispet litt etter luft, og tenkte vel at det var en eller annen knapp i nakken som ikke var løsnet på forhånd. NOPE! Det var det ikke. Deretter tenkte jeg i mitt stille sinn at det bare var å liiiiiirke og draaaa den nedover puppene og alt den på den måten “falt på plass” naturlig. Er det ikke slik da? Det skal nevnes at det i utgangspunktet så ut som en kjole med litt løs og ledig hippie-stil da jeg kjøpte den. Men modellen med sine 54 kilo og størrelse XXS, så så ikke mamsen like fjong ut med sine 7 pluss ettellerannet ihjelskvisa inn i den samme kjolen. Dog i et par størrelser større enn modellen hadde på seg. (Endel boksaver bortover i den andre skalaen, forbi M og inn i L-verdenen.) 

Og gudane skal vite at jeg rev og slet i den. Plutselig oppdager jeg at det er en glidelås i midjen! Den må jo åpnes for at det skal bli lettere å få den på, men akk – nei. Den stod like vidåpen som ei nyskilt 40-åring ved dueslepp utenfor et unevnelig utested i Bamblelandet. Så stod jeg fast da. I kjelleren. Nesten kvalt og med armer rett ut til hver side som verken kunne bendes nedover eller oppover lengre. Jeg kavet meg opp trappa og beordret Torben opp av sofaen for å hente saksa. Selvsagt etter at han hadde knipset bilder av kona som satt fast i “den fine kjolen jeg bare MÅ ha når jeg er tilbake i form igjen!”

Faktisk endte det med klippe-metoden. Jepp, Torben tok saksa fast da jeg klarte å nesten ta livet av meg selv i kjolen jeg må ha kjøpt i ruspåvirket tilstand..  

Rett skal være rett, for noen år siden skrev jeg et innlegg som faktisk er veldig aktuelt til dette innlegget:

Hvor vanskelig er det å la Medium være Medium liksom.

Du kan lese det innlegget mens jeg river opp kjolen i små biter for å bruke den som poleringskluter nå som båtsesongen snart starter. Og så graver frem “strikk i livet”-outfitsa mine. Aldri i verden om jeg noengang skal shoppe igjen, maddafakka. 

Peace out fra Supporterfrue!

 

🍕 Følg Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus 

 

Til verdens beste helsesøster, Elise!

For snart et år siden kom du inn døra hos oss på barselbesøk. Masse blondt hår, orange bukse og et STORT og oppriktig smil. At helsesøster kommer på hjemmebesøk er en utrolig fin måte for nybakte mødre i værste ammetåke og barselboble å bli kjent med kommunens oppfølging som helsestasjonen tilbyr. Kommunen vår sitt tilbud er nemlig slik at man slipper å pakke ned et helt halvt liv og krabbe ned til helsestasjonen i den mest sårbare perioden – helsesøster kommer heller på besøk med informasjon, ei vekt og helsekortet den første gangen. 

Min helsesøster Elise tok med seg mye mer i baggasjen den dagen hun kom inn døra vår på Eik Asvall. Hun tok med seg en enorm porsjon trygghet, varme, støtte og kunnskap. Alt dette pakket inn i en en personlighet som utstrålte humor, åpenhet og forståelse.

Da jeg holdt foredrag på det store barseltreffet i forrige uke gikk det egentlig opp for meg hvor utrolig viktig du har vært. For Maren, men i aller høyeste grad for meg også. Og jeg kjente plutselig at det er viktig for meg å fortelle alle hvor glad jeg er for å være en av de som har deg som helsesøster. 

(Maren, 11 mnd)

Da jeg fortalte at jeg slet med ammingen så hadde du løsningen i skuffen din. Et hjelpebryst! Du hang det rundt halsen og forklarte nøye hvordan herligheten fungerte. Og vips så hadde du reddet ammeforløpet mitt. Og for meg var ammingen det som reddet meg i et hav av følelser og tanker i starten av Marens liv og mitt eget liv som nybakt, redd mamma.  For da jeg ammet, fant jeg roen nok til å nyte babbsen min og bli kjent med henne. Da følte jeg meg som en som Maren var avhengig av. Jeg følte meg litt viktigere enn alle andre rundt meg når jeg ammet. Og det var akkurat som du skjønte det, og derfor støttet meg alt du kunne når jeg sa jeg så gjerne ville amme. Aldri noe press til verken det ene eller andre, bare gode råd i forhold til valgene jeg tok. Og støtte da, den uunværlige støtten i min jakt på å gjøre mitt aller beste. 

(Mamsen med hjelpebrystet sitt.)

For alle de gangene du har gitt meg rett i de valgene jeg har gjort for Maren, har gjort at jeg har blitt en mye tryggere mamma enn jeg trodde i starten. Da jeg leste på nett og google at alt jeg gjorde var farlig, avhengighetsdannede, feil, eller dumt – så gav du meg rett i alt jeg valgte å gjøre. 

Valget mitt om å samsove de første månedene, trøste og gi kos ved å slenge frem puppen, amme i søvn, og gi middag fra middagsglass – du har alltid vært positiv. Dine ord har som regel vært: «Det høres ut som det er det som funker for dere, så da syns jeg dere skal fortsette med det!» 

Da jeg gråt mine salte tårer fordi noen hadde sagt til meg at jeg ammet for mye, så fortalte du meg at « – Det er fordi de er så misunnelig som får så mye fin kvalitetstid med henne. Man kan faktisk ikke amme for mye, hun blir ikke bortskjemt på kos og trøst». Og når jeg fortalte deg at jeg var så redd for at jeg ikke var engasjert nok i Maren, så pekte du på henne og sa: ” -Syns du det der ser ut som en ulykkelig og understimulert unge? Hun er jo den blideste ungen jeg har sett!»  – og så sendte du meg verdens beste og fineste oppmuntrende melding etter at vi hadde snakket sammen. Det var akkurat som om du hadde tenkt på meg og samtalen vår, og ville at jeg skulle finne blomstre i mammarollen.  Du gav meg en stor tommel opp for jobben jeg gjorde og fortalte at jeg var en kjempe god mamma til Maren. Og det er disse ordene jeg tenker på når jeg har vært lenge borte fra Maren på grunn av jobb, eller når jeg ikke orker akkurat da å kaste ball med henne så jeg setter på Daniel Tiger istede. At jeg faktisk gjør mitt aller beste og at det er mer enn bra nok!

Eller jeg har grini og slått huet i veggen fordi Maren naturlig nok reagerte med et vræl når du gav henne vaksiner, så har du trøstet mammaen og Torben trøstet kidden. Og trøst har du kommet med mange ganger. Husker du den gangen jeg fortalte deg at Maren hadde falt ut av senga da vi samsov? At jeg bare kjente at madrassen «lettet» litt når jeg lå å døsa og jeg hørte et KLASK i parketten? Jeg var livredd for hva du skulle to om meg. Worst mom ever som sovner og ungen åler seg ut av senga og deiser i bakken på morrakvisten. Fader ta at jeg akkurat den dagen ikke hadde satt senga hennes inntil senga vår. 

– Men det er sånt som skjer det, Line! sa du mens jeg higstet meg igjennom hendelsesforløpet. Og da fortalte du meg at jeg absolutt ikke var alene i hele verden av å oppleve at kidden finner veien til parketten i rekordfart fra høyden. 

– For det gikk jo bra?

– Ja, det gikk jo bra.

Og hun ser ikke ut til å ha hatt noen traumatiske ettervirkninger?

Så kikket vi begge ned på Maren på gulvet som benyttet anledningen til stolt å vise at hun kunne spille på slurva.

Og så lo vi masse sammen.

Jeg er så glad for at du også deler av personlige erfaringer, og ikke bare fra læreboka. Tipsene du gir er gode, gjennomtenkte og velprøvde. Det er nemlig ikke svada du kommer med. Det er ikke noe du har googlet, og det er ikke noe du har bare har lest om i helsesøsterboka di. Det er en kunnskap du har opparbeidet deg som mor, sykepleier, helsesøster, kvinne, venninne og medmenneske. Enten du tipser meg om å fukte brødbitene de første ukene med brødmat eller bruke den myke leverposteien når man skal smøre brødskivene. Eller om en krem som kan funke på sår stump, eller at det faktisk ER lov å gi en paracet om det trengs. Jeg er glad for dine personlige erfaringer også, og at det ikke er 50 år siden du fødte. For du er akkurat gammel nok til at jeg stoler på at du har rett, men også akkurat ung nok til at du ikke er en belærende gammal kjerring.

Jeg er takknemlig for alle gangene jeg har kunnet sendt melding med dumme spørsmål og ting jeg undrer meg over. Og du har alltid svart. Både på fridager, søndager og kvelder. Enten det er sterilisering av tåteflasker, velling, feber, oppkast, måten hun prøver å krabbe/reise seg opp på alle de gangene jeg bare trengte bekreftelse på at jeg er en bra mamma. Jeg har sendt deg utallig skrytebilder også, og selv om du har sett 200.000 søte babyer de siste årene så skriver du alltid tilbake at hun er den søteste.

I dag er det 8.mars og Kvinnedagen, og jeg vil gjerne få hylle en kvinne i livet til Maren og meg som gjør hverdagsmagi i jobben sin. Der mange andre helsesøstere blir tatt for gitt, så er det fint å kunne fortelle om verdens beste helsesøster som jeg og Maren er så heldig å bli kjent med. Ei som er dedikert i jobben sin, og som jeg og mange andre mammaer, pappaer og barn er så heldig å ha oppfølging fra på Bamble helsestasjon.

Du er unik, Elise, og jeg vil bruke kvinnedagen på å hylle en kvinne som hjelper mammaer å bli den beste utgaven av seg selv. TAKK!

 

Resultatet av innsamlingsaksjonen “Bare en Stol”

Ahh, det tar tid å lande, merker jeg. Nå er jeg inne i min siste uke som dronningen av gladsaker i Porsgrunns mest ærverdige avis, før jeg vender snuta mot Langesund og 3 minutters arbeidsvei. Det skal bli litt godt også, kort reisevei og tilbake til kollegaene mine som jeg begynner virkelig å savne nå. Og kort-kort.-kort vei til treningssenteret! Og for å få ventetiden til å gå har jeg en fin nyhet å komme med!

Husker dere innsamlingsaksjonen jeg hadde hjertet mitt i? “Bare en stol” het den, og handlet om at prematurfødte barn er avhengig av å ligge hud mot hud med mammaen eller pappaen sin (kenguru-metoden), men at sykehusene rett og slett ikke har mange nok eller gode nok stoler til å gjøre dette? 

Carina fortalte meg at det på Vipps kom inn 16.000 kroner fra oss! Det er jo virkelig helt fantastisk! Nå kan det godt henne at noen brukte Bidra-siden også, men VET dere hva de pengene betyr for Carina og gjengen hennes? Det betyr at vi har skaffet de 4 nye stoler! ❤️ Takk for at dere hjalp eg å hjelpe, det finnes ingenting finere enn å kunne bruken bloggen min til noe slikt som dette. Takk Carina, for at jeg fikk lov til å fortelle om denne fantastiske innsamlingsaksjonen til leserne mine. 

Det er ALDRI for sent å bidra for å hjelpe Carina til å skaffe flere stoler til prematuravdelingene rundt i Norge, så om du vil så kan du gjerne klikke deg inn på innlegget jeg skrev. VIPPS-nummeret er forøvrig det samme som sist; 96901261 og du – alle monner drar!

Masse takkeklemmer! 

 

Neida, såee….. Det er ikke alt som kan deles med venninner.

Jeg husker den gangen jeg var på jentetur til Kos med to gode venninner. Det var, ironisk nok, egentlig slik at vi skulle være en del av Charterfeber: Kjendis-versjonen. (Mbahaha!! Det ble aldri sendt på TV, for vi var visst for kjedelige. Men påspandert sydenferie fikk vi, jaggu den gangen for mange herrans år siden)

Når man er en gjeng jenter på tur i utlandet som deler leilighet i sydligere strøk, blir det ikke lett og holde tritt med hva som er sitt og hvem som eier hva. 
Tilslutt blir det ofte slik at man bruker de samme tingene og etter et par dager tar man egentlig tak i første strandkjolen, håndkledet eller bh-en som passer, bare det ligger nært nok gripekloa.

Etter en deilig dusj på hotellet stod jeg med mitt søkkvåte hår foran speilet, klar for å sminke meg. Et arsenal av sminke,hårstrikk,børster og qtips var allerede blitt felleseie på badet, så jeg griper etter første hårstrikket jeg finner for å sette håret opp i den sedvanlige “grorudpalma” på toppen av knotten mens fleisen ble malt.
Dette for å få håret bort fra ansiktet mens magien/sminken skal kunne bre seg over min solskadet hud.

Jeg ok strikken rundt hånda og skal til å tre den rundt grorudpalma da jeg innser at den blanke gummistrikken dessverre ikke var tøyelig nok til å brukes som et strikk. Jeg lar den få plass rundt håndleddet som et armbånd istede mens jeg finner et tøystrikk som skal gjøre nytten. Nede på flisene finner jeg et strikk som fungerer og får knotten opp på toppen. Yes. KLAR!

Mens jeg står å doller meg for kvelden, napper mørke hår i manken og begynner så smått å bli fornøyd (alt er relativt. Det er aldri enkelt å sminke noe som minner om en troika, brun/hvit/rød om hverandre) med speilrefleksjone. Jeg tenker jeg at “Jaja, kunne vært verre.”

Jeg smækker sminkeskrinet sammen, og bestemmer meg for å beholde Grorudpalmen, siden det ikke var tid til å fikse manken. Hvem bryr seg uansett. Jeg var for gammel for småripsa i baren uansett, som var på sin første sydentur på et annet hotell enn der Lollo og Bernie stod for underholdningen.

Aina, Line K, og Line Victoria sitter glade og tilfredse rundt bordet på den greske restauranten ved hotellet.
Det skåles med Mythos øl og gafles pizza med tzatziki uten bestikk.Jeg har munnen full av pepperonipizza og hvitløkssaus mens jeg skulet på de med bare mager og angret meg på at jeg ikke gjennomførte den lavkarbo-dietten som jeg hadde begynt på X antall ganger. Men det var ikke midjemålet mitt som skulle ha fokus denne kvelden. 
Vi knipser bilder, og sier oss fornøyde med et par av resultatet som dukker opp på den lille lcd-skjermen på kompaktkameraet fra fordums dager i russetiden. (Russ 2002 FOREVAH, YEAH!! Untz, untz, untz…)

Plutselig ser Aina på meg med et litt hevet øyebryn.
Så ser hun på håndleddet mitt. Så på meg igjen, men litt villere i blikket og med geipen litt slengene under nesa.

 –“Line? Hva har du rundt håndleddet?”

Jeg titter ned på “hårstrikket” som ikke ville være hårstrikk alikevell, som hadde havnet som et litt stramt, nestengjennomsiktig armbånd rundt mitt brune håndledd.
Det så liksom litt ut som et sånt glowstick-armbånd 14tissene løp rundt med på Kos, bortsett fra at det neonfargede stoffet inni var bleknet bort.

-“Jeg vet ikke..?!” svarer jeg, litt nervøst. For jeg fikk litt følelsen av at Aina stilte et ledende spørsmål, hun allerede visste svaret på.

“Bruker du p-ringen min som armbånd????” nærmest hvinte Aina frem rundt restaurantbordet. Alle snudde seg, for hallo – i Syden er det bare nordmenn. 

Jeg tittet ned på håndleddet mitt der den stramme gummiringen plutselig kjentes ut som den stoppet all blodtilførsel til hånda mi, vel vitende nå at dette var en gummiring Aina vanligvis snurrer sammen og dytter inn i hulrommet sola aldri har skint.

Et ekstremt latterbrøl brer seg over rundt bordet når det oppdages at jeg har brukt p-ringen til Aina som armbånd. Og jeg måtte klippes ut av min noe beklemte situasjon ganske kjapt etterpå.

Til unge og uerfarne: Grip ikke etter ALT som ligger strødd på baderomsbenken!!! Det er ikke alt som kan deles med venninner!

For de som ikke vet hvordan en p-ring ser ut: 

 

 

Jeg trenger gode råd!

Det var ikke meningen å slenge ut det bildet i forrige innlegg med litt tekst, også bare ikke gi lyd fra meg på evigheter…! DET beklager jeg!

Sannheten er at jeg har vært en runddans i Oslo og hatt endel inspirerende møter, og ikke minst hyggelige kaffekopper med flinke og morsomme mennesker. Torsdag holdt jeg et foredrag for +/- 200 herlige barselmenn og barseldamer, og det var så utrolig fint å møte mange av dere. Tårer, klemmer og gode ord ble utvekslet, jeg er evig takknemlig for at jeg får gjøre slike oppdrag, for det gjør meg så GODT å snakke om og med andre helt kliss normale, flotte mammaer og pappaer. Det ble både latter og tårer på scenen, og jeg vil sende dere alle en varm klem som ville høre mine ord. ❤️ Jeg har bestemt meg for å ta opp tråden i mye av det jeg nevnte, for jeg merket plutselig på de nikkende, gjenkjennende ansiktene at dette var for VIKTIG til å bare være en del av et “artig” foredrag. Jeg skal vie det flere innlegg, det lover jeg – men jeg må bare samle tankene litt…!

Senere den dagen hooket jeg opp med gamle kjente (blant annet Frankie fra da jeg var ute å reise, herreguuuud, så fint å se henne igjen! 🎉 Deretter hadde jeg et kveldsmøte som var veldig spennende, og som gav meg i grunn alt jeg trengte av verktøy til å mekke på planene for Supporterfrue-bloggen. Denne bloggen fortjener faktisk det beste for fremtiden. Jeg er lei av å gjøre ting halvveis, noe denne bloggen ofte bærer preg av. Jeg vil noe. Jeg vil være en stemme. Jeg vil synes i en rosa verden full av extations,(?) tyggegummi og piller som gjør deg brun 🙂 Fredagen hadde jeg møter med Egmont sammen med resten av bloggligaen. Snapchat, merking av reklame, video – masse flott hodemat for en sulten blogger. Det blir spennende å se hva utfallet av dette blir i fremtiden! Beklager at jeg ikke har noen bilder. Selv blant landets største bloggere var det sykt kleint å ta selfie liksom.

Tror kanskje jeg tok et på dass….Vent litt, så skal jeg sjekke….:

Jepp! 🙌🏼

Men nå må jeg spørre deg om gode råd! Det er alltid fint å nyte av deres ekspertise, jeg har jo så mange smarte og flinke blogglesere 🙂

Nå står vi på farta til å bestille ny bilstol. Jeg tror tiden er inne og jeg har googlet, spurt, mast, testet og mailet med folk som har skikkelig peiling. Kriteriene jeg og Torben har hatt oppe til diskusjon og landet på er:

🌟 Sikkerhet. (Den bør være “best i test”.)

🌟 Bakovervent (Det var ikke en diskusjon engang hos oss,vår kid skal være i bakovervendt stol så lenge hun faktisk sitter i egen stol i bilen.) Trygg Trafikk anbefaler dette – og jeg vet ikke om noe tryggere enn å stole på noen som virkelig har oversikten over slikt. Hey, gratisreklame til Trygg Trafikk for kampanjen deres “Tryggest bakovervendt”. 
De jobber også med barneutstyrsbutikker og målet er å får flere foreldre til å sikre barna bakovervendt, minst til fire år. Jeg kjenner liksom at statistikken taler for seg, og foreslår at man leser seg opp om man fremdeles ønsker å vite mer om nøyaktig hvorfor det er så viktig) Og nei – jeg fikk ikke betalt for å si det. Tips om hvordan sikre barnet ditt best mulig om uhellet er ute skal du få helt gratis av meg. 

(Hvis det er noen trøst visste jeg sjæl INGENTING om sikring i bil før jeg fikk barn. Jeg var litt sånn; “Kan man ikke bare legge den der da, det detter vel ikke ned?”  og den klassiske “men vi skal jo ikke så lang da, kan du ikke bare ha kidden i fanget da?” 
For ikke snakke om hvor viktig det er å pakke baggasjen riktig når man har kids i baksetet! OMG! Vet dere hvor tung en laptop i hattehyllen kan bli ved en bråstopp liksom? Eller en Ipad usikret hengene over stolen? Og å fylle opp bagasjerommet helt til randen helt opp til taket er faktisk kjempefarlig hvis man kræsjer! Du skal i tillegg gjerne ha fri sikt bakover også. Slikt visste ikke jeg…! Kanskje like greit at jeg fikk barn, så jeg måtte lære litt om trafikksikring ass…)

🌟 Bruksvennlighet (Både Torben og jeg må skjønne hvordan den fungerer, og det bør ikke være for innviklet å rigge den til i bilen heller. Dette gjelder ikke bare for oss foreldre, men så skal gjerne besteforeldre skjønne noe av “detta nymotens greine” også. Så enkel bruksanvisning og brukervennlighet er toppen!)

🌟 Isofix med base (Isofix er de festene i selve karrosseriet i bilen til bilstolen, og basen er den..hmm… stativet man setter den inn i. Basen står da fast i bilen. Vi ønsker med andre ord ikke bilstol som kun festes med beltet, da vi ønsker at den skal være mest mulig fastmontert i bilen. Alternativet er at vi har en base i hver bil og bare flytter over setet. Jeg er ganske sikker på at begge deler er innafor i forhold til sikkerhet, dog – så ikke tro at det ene er sikrere enn det andre, det har jeg ikke papirer på å mene noe om. 

🌟Den må være ny. Jeg har ikke lyst til å kjøpe brukt av ukjente når det kommer til sikkerhet. Jeg vil være 100% sikker på at det er trygt. Ingen av mine venninner skal selge sine, for de kunne jeg jo enkelt kjøpt av da jeg stoler på selgeren. Men i dette tillfellet blir det altså en ny bilstol for å være på den sikre siden. Så ønsker du å kjøpe brukt – husk å være skråsikker på at den ikke har vært i kollisjon eller kjøp av noen du stoler på som kan fortelle deg historikken rundt bilstolen.

🌟 Vi ønsker oss en sånn som kan snurre 360 grader. Dette for å gjøre det veldig enkelt når kiden skal inn og ut av bilen. Vi kløner nok som vi gjør nå, så vi tenker at det er en gode vi ønsker oss. Med Torben sin skadeskutte rygg er det nesten alfa og omega å gjøre det mest mulig lettvint.

Så – har dere tips så tar jeg gjerne imot. Gjerne gode sikkerhetstips til bruk i bil også. Jeg kan virkelig ikke bli bra nok når det kommer til sikkerhet, så her er det bare å komme med de rådene dere har 🙂

For spesielt interesserte så har vi to biler – en Michubischi Outlander (SUV) og en Huinday IX35 (SUV). Jævlig ironisk at vi har kjøpt to biler med bilmerke jeg ikke klarer å stave. Nydelig! 

Supporterfrue – Line Victoria