💥 Basarhelg! 💥

Fiflate. Jeg var på basar i helgen og koste meg med godtfolk – både kjente og ukjente. Den sedvanlige hangoveren man ofte opplever etter en basar-tur var selvsagt på plass søndag morgen, men til forskjell fra mitt tidligere liv som barnløs og søndagssofasliter, så måtte jeg FAKE at jeg sov som en stein da Maren kvitret til i 08-draget. Jeg lå muuuuuuusestille og håpet at han ved siden av kanskje trodde jeg var gjenglemt på er nachspiel eller noe, og kunne omsider trekke pusten da han huffet seg ut av senga for å hente M.

Det er et par ting som er hellig for meg, og en av de tingene er å se på serier om morgenen i bakrusens grep. Så det gjorde jeg. Og passet selvsagt på at jeg ikke var ute av senga før M skulle ha sin daglige 3-timers dupp. Jeg benyttet da anledningen til å dra kroppen min ut på sofaen, kun avbrutt av en tur i dusjen og en sveip innom kjøleskapet.

Men altså – en sårt trengt og virkelig koselig kveld ble det i går, med de fine og dype samtalene («Jeg eeeeelsker Irish Coffee assååå!!!» og den sedvanlige 00.30-samtalen: “Du Line, selv om jeg ikke kjenner deg så godt så er jeg utroooolig glad i deg asså.”) Pussig hvordan et par øl og klokka får frem følelsene i samtalene. Jeg for min del elsker både mennesker og irish coffe, så jeg hadde det som plomma i egget der jeg asså – klager ikke!

Søndagen gikk forholdsvis greit, for etter et kjapt regnestykke så kom jeg frem til at jeg faktisk kun fikk i meg 4-5 halvlitere og en irish coffe fordelt på noen timer. Så jeg innså kjapt at hodet ikke nødvendigvis trengte å føles som en hjelm, at at kroppen kanskje bare var innstilt på å være i bakrus uten å nødvendigvis være det. Så da kom jeg meg opp og ut for å se på vårsola. Og rakk noen timer før det jaggu var kveld igjen..! 

Idag våknet jeg med et rødt øye. Gotta love it! Sånn herlig linse-øye man får når man har vært lat og ikke pilla ut linsene for kvelden – det er så jævlig dumt. Og nei, jeg lærer aldri. Så med solbriller på satt jeg på kontoret mitt idag og prøvde å fokusere.

Det er bare et problem:

Jeg ser ut som noe 1982 har spydd ut.  🐽
Raybans, hvit dressjakke og sort forøvrig. Og gullkjede i halsen.
Altså – ser jeg meg ikke i speilet før jeg tar turen utenfor Baldersvei liksom?

For å gi dere et bilde på mitt lille “pink eye” så knaller jeg til med dette lekre bildet:

Det er så SYKT vondt!

Jepp, har fått medisiner. 

Nope, det har ikke hjulpet ennå, for jeg må fremdeles ha på meg linsene mine og de gnager på den såre hornhinnen min. 

/Supporterfrue Line Victoria

 

I min nye rolle som alenemamma har jeg bare en ting å si…

FY FADER!

Jeg har fått en ørliten smak på hvordan livet hadde vært som alenemamma denne uka. Jeg har fått en ny respekt for damene som sjonglerer barn (gjerne flertall) med barnepass, barnehage, kjøring til/fra, mating, handling, bading, leking, soving, trilletur, egentid –  krydret med søvnløse netter og fulle arbeidsdager. 

Makan!

Jeg er glad jeg ikke fikk barn alene. For selv om jeg har barn som sover gjennom natta, er (litt i overkant) tillitsfull til en relativt ukjent nabopappa i pappaperm som har sagt seg villig til å ha barnehage hjemme i stua si, og i tillegg et arsenal av folk rundt meg som stiller opp på litt under 3,5 minutt – så skal jeg vel innrømme at jeg har hatt litt å styre med denne uka som Torben har vært i Liverpool. 

Det starter faktisk allerede når jeg våkner! For de siste månedene med Torben i pappaperm så har jeg bare latt begge sove når jeg drar på jobb klokken 08.00. Det vil si at jeg har hele morgenkvisten for meg selv, lese aviser, drikke kaffe og sminke meg.

Som alenemamma gjorde jeg nøyaktig det samme som jeg har gjort, helt til jeg står der med jakka på og bilnøkkelen i hånda og plutselig oppdager?:

EY, jeg har visst barn, jeg!

Så da hadde jeg ganske nøyaktig 12 minutter på meg på å vekke Maren, skifte bleie og sånt, finne klærne hennes, gi frokost, pakke baggen hennes, på med sko og lue (rett skal være rett, glemte lua) og ut i bilen med en mac, unge, stellebag og en mobil som begynte å kvikne til. 

Maren ble egentlig slengt litt sånn oppi armene til supernabopappa med bare EN viktig beskjed: “Hun har ikke bæsja ennå.»
Hun er som sagt verdens mest tillitsfulle unge, behandles hun pent av deg så ser hun ikke noen grunn til å ikke legge sin elsk på deg i løpet av noen brøkdels sekunder. 

Jeg fikk bilet meg avgårde til jobb, og spratt inn på kontoret i Grevens tid til å få med meg siste updates. 

Arbeidsdagen er nå en ting, men å passe tiden for å plukke opp Maren på hjemveien er vanskelig for en som Torben mener konsekvent ikke klarer å forholde se til tidspunkter. Skal si meg enig i han dog, og denne uken har ikke klokka vært på mitt lag, for å si det sånn! Ramlet inn døra hos nabopappaen, og finner ungen min i fullt firsprang over gulvet. Hun ser meg, smiler og ler – og går bort til nabopappaen og holder rundt beinet hans mens hun ser på meg med et lurt smil. Asså, what? Jepp – ungen min foretrekker nabopappa fremfor mamsen sin.

Jeg fikk pakket sammen ungen min med beskjed fra nabopappa om at “det neste gang kanskje kunne være en idè å pakke litt mer nødvendige saker hun faktisk trengte..?»  For jada, jeg hadde glemt både ekstra skift, bleier, deler av drikkekoppen hennes, og jeg glemte å legge igjen telefonnummeret mitt (Null stress asså – kona hans har det, så det hadde ikke vært noen biggie liksom, men dog) 

Deretter turer vi hjem for litt etterlengtet kos og lek og en powernap i bingen:

…før jeg plutselig kommer på at jeg har takket ja til en middagsavtale i Porsgrunn og må atter engang pakke baggen hennes. Og to sekunder før avreise kjenner jeg den mistenkelige lukten av brunt bleiefyll, og jeg ser på klokken at jeg skal være RIMELIG kjapp med bleieskift for å kunne rekke middagsavtalen i noenlunde tid uten å få bæsj i håret. Så med kirurgisk presisjon pirker jeg av kode: BRUN, samtidig som jeg ringer for å si jeg blir litt forsinket, så forsvinner en møysommelig enhånds-pakket bleie ned i bleiebøtta.

Ungen blir så stappet inn i bilen (fremdeles uten lue) og jeg kommer på at jeg er tom for melk og brød – så et kjapt stopp på butikken før middagsavtalen er høyst nødvendig. Kan man la Maren sitte i bilen å pludre mens mor fikser det kjapt? Nope, sier mammapolitiet og jeg må bære den nå litt frusterte diktatoren inn i butikken på jakt etter brød som må i brødskjærermaskinen og 3 liter H-melk, men oppdager plutselig at jeg BURDE tatt en sånn handlevogn, men det gjorde jeg altså ikke. 

Jeg lar Maren gå rundt selv og forville seg bort i reolene mens jeg durer rundt med oppskjært kneip og tre liter melk på søken etter min 13 måneder gamle kid som elsker andre mennesker og gjerne blir med de hjem om hun får sjansen – og DER finner jeg henne ved frysedisken der hun står å sleiker på det kalde vinduet. «Er du tørst, kanskje?» og hun ser på meg med øynene sine som ber instendig om litt melk som en tørrfisk i Sahara.

Jeg kommer med ett på at de nyvaskene drikkekoppene hennes fremdeles står på benken hjemme, og strener bort til hylla for å kjøpe en ny, og vel ute av butikken mikser jeg en drink av melk i flaske i baksetet på bilen til tonene av en jævlig tørst unge – og akkurat da merker jeg fort at stressnivået til nød kunne vært et PAR hakk lavere for å bevare hodet kaldt.

Nuvel, tilbake bak rattet og min eneste barnesang jeg kan går på repeat. «Hode, skulder, kne og tå, kne og tå», synger gauler jeg for Maren i baksetet mens jeg hører heftige klask taktfast når hun treffer hodet sitt med flate hender når hun har kommet til ordene «hode» og «kinn og klappe på», etterfulgt av litt sutring fordi hun rett og slett oppdager at klaskene er litt i overkant entusiastiske. 

Parkerer i oppkjørselen til middagsavtalen og lar Maren underholdes av en ganske stor og gammel katt mens jeg hiver meg over tacoen som står på bordet. Mens dette pågår har Maren oppdaget livretten på bordet, og tallerkner med ost, mais og guacamole flyr veggimellom. Min middagsavtale kan blygt fortelle at han har hatt storrengjøring den samme dagen, jeg tar hintet og legger meg på gulvet for å demonstrere med en klut flyvende over parketten for å ta unna værste gulv-tacobonansaen. Han burde egentlig visst, for han er trebarnsfar sjæl, men åpenbart glemt at all mat som blir gitt en ettåring ikke forsvinner inn i det store hullet mitt i fleisen men på gulvet. Så fikk hun tak i et glass sukkerholdig brus også, og da er jaggu helvette løs. 

Vi rekker både lek, kaffe, kake, mer lek og prat før jeg merker på Maren at hun har mitt lynne når det kommer til perioden rett før man må gå å legge seg til lading. Jeg bærer diktatoren ut i bilen uten lue, stropper henne fast og BÆM – der sovnet hun. Rasker sammen tingene mine i en håndsveip, kaster ut beskjed gjennom den halvåpne bilruta og delvis med bilen i revers (og fart) at alt jeg har glemt har jeg uansett dobbelt opp av hjemme, og unngår ved et nødskrik den store, gamle katten deres som har lagt seg i dagens siste solstråler på gårsplassen. (TAKK FOR RYGGEKAMERA!!!!)

Vel hjemme konkluderer jeg med at vi kan stå over badingen for denne gang, og snupp kaster seg over grøt og får gledestårer når kosepleddet kommer frem. Etter ca 30 sekunder med to lange «mmmmm»-lyder så ser hun mørket i det fjerne og vinker med hånda for å si «takk for idag, god natt» før det hvite i øynene hennes kommer til syne. 

?og jeg?

Jeg blir liggende på sofaen med kidden på meg ei god stund sjæl, for å hente meg inn litt krefter før jeg vet jeg må gjyve løs på både oppvask, støvsuging, klesvask og bleiebøttetømming. Og så rekker jeg å takke høyere makter for at dette ikke er en helt vanlig dag for meg. Det gir meg perspektiver! Fy fader, alenemammaer og alenepappaer burde fått en medalje!

Søndagssysselerier og tanker.

Asså, hvordan går det egentlig?

Du, jeg har pådratt meg en forkjølelse som ikke ligner grisen! Jeg hoster opp nyrene (eller kan det være deler av blindtarmen som dukker opp i hostepapiret noen ganger også egentlig) og det brenner hele veien nedover ned til knærne føles det som. I tillegg tett i nesa, tett i øra og tett i huet generelt, så dette hadde jeg riktignok ikke kalkulert med. Kroppen er slow-mo og jeg likeså. Ja, også den mørke wiskey-stemmen da. Skremmer livskiten ut av ungen min stakkars. Men sånn utover det? Nja, det går greit. Jeg måtte til Oslo tildigere denne uken, og jeg må innrømme at jeg nok egentlig burde holdt senga i større grad enn jeg gjorde – men jeg hadde ærender som ikke kunne flyttes på. (Som ikke var jobbrelatert, så da kunne jeg ikke utsette eller droppe det..) Uansett så forsøker jeg etter beste evne å holde hodet over vannet, og jeg har funnet ut at jeg uansett ikke orker mer enn jeg klarer, så får jeg bare innrette meg etter det. 

Om jeg plutselig har blitt himla politisk aktiv eller noe?

Nah, regner med at det hentydes til mitt engasjement for barselomsorgen. Jeg skal innrømme at jeg vet fint lite om politikk – men at jeg engasjerer meg der jeg ser at det trengs en stemme syns jeg er viktig. Når det er sagt så har jeg den siste tiden fått enormt med meldinger om saker lesere og følgere mener jeg bør engasjere meg i, og det er ingen tvil om at jeg kunne hatt kronikker/blogginnlegg og debatter i massevis om jeg hadde satset på et slikt type engasjement. Men jeg har ingen plan om å mene veldig mye om alt for øyeblikket, det er hjertesakene mine som får mitt fokus, og jeg har dessverre ikke anledning til å ta så mange andre kamper fremover. Men fortsett veldig gjerne å tipse meg, for det er jo slik jeg holder meg oppdatert i samfunnet!

Du, hvordan går det med trening og kostholdsendringen? 

Bah. Jeg har vel ikke hatt det største engasjementet for kroppen min de siste ukene, så kanskje ikke så rart den tar igjen med å bli hinsides sykdomsbefengt denne uka?! Kanskje dra på meg den legendariske Stathelle Sharks-trøya mi som jeg har mottatt denne uken!? (Fullverdig medlem, men med bare EN trening bak seg da…!)

Du må få flere bilder i innleggene dine, sa folk!

Ja, det er jeg helt enig i. Jeg har et flott og fancy kamera liggende, men har ikke vært god på å bruke det. Blir ofte for enkelt å bruke mobiltelefonen. Når man har et fancy kamera så blir bildene så SYKT detaljerte, og mine kunnskaper i redigering er heller labre, så det ender med at pizzafleis og kviseguri får hovedrollen på bildene. Når det er sagt så er jeg ikke akkurat personen som har for vane å pynte på sannheten da, så here it goes:

Jeg trooor vi kan se over hovedårsaken til min sykdomsbefengte uke. Solskinn som lurer deg til å tro at det er varmere enn det faktisk er, og åpen hals. Not a winner. 

Og bildet over har jeg fått ørtipørti ganger på face, melding, snap, insta…. Men vit at jeg ler likegodt hver eneste gang! Apropos kort liggetid i barselomsorgen, liksom!

Mine to-do`s den kommende uken:

🚩Holde meg oppegående på to bein, og la vær å holde nysen inne når den kommer. Sakte men sikkert kutte ned på nesesprayen og smertestillende. 

🚩Starte motoren på båten for å dobbeltsjekke at alt er ok etter vinteren. (Sært å sette på lista kanskje, men det er forhåpentligvis med på å gi meg ro i sjela. Den båten må snart ut på sjøen og ikke bli stående i hagen frem til fellesferien slik som sist!)

🚩Prøve å få brukt kameraet mitt mer flittig og faktisk legge ut bilder. 

(Og, midt i innlegget mitt nå fikk jeg ånden over meg)

Her er mitt ikke så støvfrie hjem, representert med et bilde av vår hvite (!!! Burde ikke vært lov å ha hvit trapp når man ikke har støv på hjernen!) trapp som ikke har sett snurten av støvsugeren på en stund… 

Ei litta selfie i speilet i gangen har man alltids tid til….Legg merke til hvor skittent speilet er…!

Prosjektet under –  jeg skal overlate dette til tante Gro med pinnene! Og som seg hør og bør er jeg selvsagt sykt seint ute som vanlig. Strikket Vestfoldbunad til Maren, det er såå stas!

…og ja, nei asså – her er det BOMBA døgnet rundt, så dette ser faktisk ut som det pleier her hjemme. Med andre ord er dette et slags glansbilde, for noenganger er det yougurt og grøt opp etter den hvite veggen på andre siden der. 

Bildet under var egentlig et bilde jeg tok for å teste lyssettingen, men som du ser så syns jeg det representerer godt hvordan livet som småbarnsmor er for tiden. En høy hel, en bleie (ubrukt) og et telefonrør (!) slengende rundt. Livet ass. Gotta love it!

Nei, på tide å komme meg ut av bloggbobla og ta fatt på litt husarbeid. Jeg mener det faktisk!

🍕 Følg Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus 

 

 

La oss snakke om silikonpupper.

Puppene mine. Brøda. Muggene. Jugsa. Ballongene. Kanukasene. 

Mine fine, store pupper som dukket opp over natten da jeg var 13 år og full av humørsvingninger og hormoner. Noen ganger pakket inn i en grell adidasjoggedress (det var sykt hipt skal du vite) og andre ganger gjemt under en spagettistroppa magetopp som overlot lite til fantasien. De ble større og større, og fikk masse fokus fra like hormonelle gutter i tenårene. Puppene som gjorde at også -jeg- ble bittelitt poppis i ungdomstiden. Bittelitt. Gikk fort over dog.

Dette innlegget har jeg postet før. Men jeg både tror og håper det bør snakkes om, igjen og igjen og igjen. For nå er det 10 år siden jeg fikk det for meg at det var en god idè å ta silikon, og nøyaktig 1 år siden jeg innså hvor jævlig dum jeg hadde vært. (Egentlig visste jeg hvor dumt det var på et mye tidligere staie asså, men det var for et år siden jeg innså hva slags kjipe og lite gjennomtenkte følger det valget fikk for meg.

Puppene mine har endret størrelse hele mitt liv. Da jeg gikk opp i vekt endret de seg og de endret seg enda mer da jeg sulteslanket meg i begynnelsen av 20-årene. Da ble det lefser. Tomme sokker. De pekte nedover. Tyngdekraften tvang meg til å aldri kunne kunne være fortrolig med å gå uten bh. Den gangen var det min største sorg at puppene på en så sulteslanket kropp ikke stod i stil til alt «arbeidet» jeg hadde gjort med resten av kroppen ved å gå ned i vekt. Puppene struttet ikke naturlig lenger, og jeg hadde dessverre penger nok på kontoen til å kjøpe meg en quick fix. Kjøpe meg litt stolthet. Kjøpe meg en justering. Kjøpe meg noe som bare gav ytterligere næring til et forvridd selvbilde.

Så jeg gjorde det jeg antageligvis kommer til å bruke resten av livet mitt på å angre på. Jeg var så dum at jeg la inn silikon i de fremdeles store, men relativt tomme og nedadpekende puppene mine. De ble riktignok kjempe fine etter operasjonen. Og de var dyre. Og apropos dyre, det ble en dyrekjøpt erfaring, viste det seg i senere tid. De kom til å kanskje koste meg mer enn bare pengene. De var bare flotte i noen få år. For når jeg kom på bedre tanker hva gjelder kosthold, så kom også de tapte kiloene tilbake på kroppen. Da endret puppene endret seg også. Igjen. Fra store til enorme. Tunge. Passet egentlig veldig dårlig til resten av kroppen, for nå tok puppene mye mer fokus enn jeg noengang kunne sett for meg. Ingen visste egentlig at det var silikon i de. Jeg hadde jo alltid hatt store pupper. Og nå enda større. Ikke sånne falske struttepupper som glamourmodellene hadde, for den evinnelige tyngdekrafta tvang dem i feil retning. Normal retning får man vel si. Ingen bh`er, bikinier eller klær var pent på kroppen med de tunge puppene. Jeg arvet farmors gamle bh`er, for de hadde brede stropper og god støtte. Og ja, de SÅ ut som noe besteforeldre kjøper til seg selv. Hudfarget. Komfortable. Ikke spesielt sexye. 

En dag for få år siden oppdager jeg en kul i høyre bryst. Ikke en kul som var i forbindelse med silikonen. En litt knudrete fy-sak som tok fra meg nattesøvnen. Jeg lovet på tro å ære at jeg nå skulle prøve ta vare på kroppen min, mens jeg googlet brystkreft og så bilder av kvinner som har måttet fjerne brystene fra kroppen sin. Helsevesenet konkluderte noen uker senere at kulen ikke var ondartet. Puppene mine fikk en ny sjans, følte jeg. Jeg ble plutselig stolt igjen av mine digre sekker av noen kladdeiser der under genseren og farmors gamle BH. 

Så forandrer kroppen seg vektmessig for andre gang i løpet av livet i starten av 30-årene. Jeg begynner på livsstilskurs og får smaken på trening. Jeg går masse ned i vekt den på den sunne måten! Puppene har nå fått kjørt seg skikkelig igjen og peker ikke oppover med mindre jeg står på huet. 

Brudekjolen var nydelig, for jeg stappet puppene nedi og hadde en kledelig overdel over. Når jeg trente var puppene i veien. Og ingen treningstøy-sett selges med størrelse 38 i underdel og 44 i overdel. Ikke undertøy heller. Eller bikinier. Jeg var ikke lenger rak i ryggen, jeg var krokøyd som følge av tunge bryster. To, noenganger tre, trange treningstopper måtte hjelpe meg å holde stellet på plass. Løping? Nei, da fikk jeg to store blåveis. 

Så ble kroppen gravid da. For tredje gang i livet skal kroppen igjen endre fasong. Og nå skulle puppene få sin viktigste hovedrolle i musikalen “Livet”. Det skulle bli matfat. Kan man amme med silikon? Har jeg ødelagt muligheten til å kunne gi mitt eget barn mat? Har min idiotiske og ekstreme selvopptatthet i 20-årene ødelagt for meg?

Puppene vokste i takt med resten av kroppen under graviditeten. Jeg googlet, søkte og sendte meldinger til venninner med silikon som hadde fått barn. «Kan man amme med silikon?» Noen svar var nedslående. Melkeganger var kuttet av, andre slet med lagringskapasiteten. Noen slet med å komme igang med selve ammingen og gav opp etetrhvert. Andre gikk rett på morsmelkerstatnng og flaske for å skåne seg selv trøbbelet. Andre klarte seg helt fint og merket ikke noe forskjell.

Jeg var (er!) aldri redd for at selve ammingen ødelegger formen på puppene mine. Jeg er nok stygt redd min egen egoisme i 20-årene har ødelagt de allerede. At jeg kunne være så dum at jeg betalte i dyre dommer for å ødelegge og legge meg under skalpell og tukle med naturen. Jeg latet som jeg ikke brydde meg om jeg fikk ammet eller ikke. Jeg lata som jeg syns det var helt greit å få flaskebarn som fikk morsmelkestratning når de som visste spurte. Ikke noe galt med de som flasker opp barna sine, så definitivt ikke – kan man ikke, eller vil man ikke amme, så er det en avgjørelse som er opp til mammaen selv. Men her var ikke spørsmålet om jeg ville amme, for det ville jeg – men jeg var så redd for at jeg hadde latt forfengeligheten min råde så sterkt at jeg hadde ødelagt noe fint jeg kunne bidra med for barnet mitt! Den ene jævla tingen jeg visste jeg egentlig burde kunne klare med glans, den absolutte høydaren og hovedoppgaven til puppene mine – den eneste grunnen til at vi kvinner i det hele tatt har fått utdelt bryster – kunne de levere til forventningene etter alt jeg har pint de igjennom?!

Et par uker før fødselen oppdager jeg plutselig.. RÅMELK! DET KOMMER RÅMELK UT AV PUPPENE MINE!! (Det er gult, og som regel bare noen få dråper) Jeg gråt. Å herregud som jeg gråt der jeg satt i badekaret og klemte ut noen dråper råmelk. De fine, store, ødelagte, sprengte, hengete, biopsi-poka puppene mine har taklet mange års rovdrift. Men de viser antydning til å fungere ennå! De LEVERER!

Resten er som dere har lest fra tidligere, historie. Jeg ammet som normalt, med noen få hjelpemidler for å få topp produksjon riktignok. Både medisiner, pumper og mitt entorage av lege og helsesøster fikk kjørt seg av maset mitt. Redningen ble tidvis bruk av en handicap-pupp som du kan lese om HER. et såkalt hjelpebryst. Det tok forøvrig tre dager etter fødsel før melkeproduksjonen min kom igang. Tre fryktelig lange dager med intensiv amming, klemming, pumping, melking og tårer og barneskrik. Det endte med at jeg måtte ty til spesielle tiltak, som du kan lese om her. 

Det er ikke -jeg- som kan ta kred for at ammingen fungerer. Det er de stakkars, fine puppene mine. Åh, som jeg har herjet og køddet det til, og så overrasker de meg med å gi meg en enorm glede i å kunne mate en liten arving med min egen kropp. Det er forøvrig ingen grunn til å tro at brystopererte kvinner ikke kan få til ammingen, det er stor sjans for at man får det helt fint til som med andre ikke-opererte kvinner. Men om jeg ikke hadde fått det til og det var silikonens/operasjonens skyld, så hadde jeg blitt veldig lei meg over den idiotiske avgjørelsen jeg gjorde for mange år siden. 

Jeg har forøvrig aldri skrevet eller innrømmet «offentlig» tidligere at jeg har silikonimplantater. Det er nemlig ikke noe jeg har vært stolt av. Denne innrømmelsen kommer som et håp om at man tenker seg nøye om hvis man ønsker å fikse på puppene i ung alder (jeg var faktisk 25 år) før man får barn. Da jeg gjorde det var ikke tanken min i nærheten av å se for meg at de en gang skulle gi næring og mat til et fremtidig barn. Jeg var bare opptatt av hvordan jeg så ut naken og hvordan kjolen satt på kroppen. Og hvor mange fikk gleden av å se de dyre puppene mine egentlig? Svært få. De få som har fått se brøda mine tror jeg helt oppriktig jeg kan innrømme gav faen i hvilken retning puppene mine pekte. Jeg skal gi dem den kred`en. Hadde jeg møtt en mann som var like opptatt av det, som jeg var den gangen, hadde han ikke vært noe å spare på uansett. Jeg har med andre ord ikke vært sammen med en mann som har vært like forfengelig som meg selv. 

«Jeg gjør det for min egen del og egen selvfølelse!» sier folk når de skal forsvare at de gjør en brystoperasjon som verken livsviktig eller mer kosmetisk enn at man ønsker de større eller penere eller mer struttende. Jeg kan være ærlig: Jeg gjorde det KUN for min egen del, åh herregud så egoistisk jeg var! Det innrømmer jeg gjerne! Ikke bare har jeg kjøpt meg en falsk selvfølelse, men jeg har jaggu kjøpt meg et problem. Kjære vene, jeg skulle ønske jeg ventet med å legge meg under kniven til jeg hadde fått litt mer vett og fornuft banket opp i skallen. Og du – selvsagt skal du få lov til å ta silikon på 18-årsdagen om det er det du vil, men det er lov å tenke litt fremover også –  kanskje snakke med noen som har gjort det og angret, for å se litt flere sider av saken?

Når tiden er inne og jeg er bestemt på å ikke få flere barn, ønsker jeg å fjerne disse to fremmede plastikkposene bak huden min på frontpanelet mitt. Og du – puppene mine kommer ikke til å bli spesielt penere av å fjerne silikonen, det er vi alle enige om – men de er hvertfall mine igjen. Og tømt for fremmedlegemer. Jeg tror puppene mine kommer til å takke meg. Da kan de pensjoneres med stil! 

I dag er jeg veldig stolt av puppene mine. Ikke for hvordan de ser ut, men for hva oppgaven deres er og hva de har fått til. For hovedoppgaven var ikke å strutte og lage symmetrisk og perfekt bul under genseren eller kjolen. De er der faktisk for en veldig hyggelig grunn og jeg håper alle som har lyst til å amme får muligheten til å oppleve det!

(Til de jeg vet kommer til å spørre meg så tar jeg kortversjonen: Jeg var 25 år, jeg gjorde det på en anerkjent klinikk, prisen er hemmelig og det ble lagt inn noen hundre gram med høyprofil for å få puppene litt opp fra bakken de få årene DET varte. Og ja – jeg angrer. Andre medisinske spørsmål om silikonpupper må du ta med en lege eller kirurg!)

Viktig også å presisère at silikonimplatater ikke nødvendigvis hindrer deg i å amme. Men for min del har det gitt meg noen bittesmå utfordringer i forhold til størrelse og lagringskapasitet. Det eneste positive jeg kan trekke frem er at puppene er så store at jeg kunne DRA de utover madrassen når jeg ligger på siden, og i grunn ha ganske stor og trygg avstand til Maren når jeg ammet…! 😉

HER finner du et supert innlegg fra Ammehjelpen om amming for brystopererte kvinner. Det har hjulpet meg MASSE! 

..og du, jeg syns det er fint å dele med deg andre ting enn bare humor og latterlige innlegg på bloggen. Jeg syns det er fint å være litt ærlig innimellom også. 

Om jeg vil bo i Skien? SERR?

For et par år siden var vi på husjakt. På ønskelisten stod utsikt, mange soverom og garasje. Jeg huket av på søk i annonsene og mye rart dukket opp før jeg brakk det ned til Stathelle/Langesund. 

I den anledningen så har det seg slik at mine søk på finn.no ble lagt merke til, og har du vært så evneveik at du har meldt deg på et og annet nyhetsbrev eller huket av på «husk mitt søk» så kan du takke faen på at det ramler inn ymse i mailboksen din fra eiendomsmeglere som skal prakke på deg et hus eller fler.

Jeg lar det ofte gå sport i å faktisk svare på noen av henvendelsene jeg får, som hos vanlige mennesker vanligvis bare ville blitt lagt i «slett»-boksen på mailen, for noenganger kan jeg fyre meg opp av? ja, i grunn ingenting. Som for eksempel da en eiendomsmegler mente det var på sin plass å tilby meg et hus i SKIEN når søket mitt åpenbart var innen en radius på typ 500 meter i Bambleland. Joda, Skien ligger ikke langt unna, men her må man kjenne sin besøkelsestid, tenkte jeg.

 

 

“Viser til interesse om et hus i Skien!” REALLY, Torgeir, really? Torgeir MÅ få et svar. Merk at jeg på dette tidspunktet, 6. januar 2017, er høygravid og full av skumle hormoner som kunne utryddet menneskeheten om jeg kunne fått fritt spillerom. 

 

 

 

Rett skal være rett, jeg fikk en veldig hyggelig mail tilbake fra eiendomsmegleren som takket for fredagens latterutbrudd. Ikke så galt at det ikke er gæærnt for noe! Forøvrig kan jeg opplyse lesere utenfor Grenlandsområdet om at kvinnen som det er referert til ved bilde i mailen er Hedda Foss Five, som er ordfører i Skien. 

Skiensfolk, ass. 

PS: Skien ligger innerst i Langesundsfjorden. Der kaller de Langesundsfjorden for Skienselva. Halvveis ned Langesundsfjorden kaller Porsgrunnsfolk elva for Porsgrunnselva. Porsgrunnsfolk kaller Skien for Nordbygda og “byen innerst i Porsgrunnselva” og litt lenger ned i elva kaller Stathellefolka elva (som nå har i grunn blitt til en fjord) for Frierfjorden og vi kaller porsgrunn for “der borte”. Ved havet munner Langesundsfjorden ut, og der ligger Langesund og der vet de ingenting. 

 

På tide å avsløre hva jeg har båret på ei lita stund nå.

Først, la oss spole tilbake noen måneder…

Vixen Influencer Awards i begynnelsen av februar 2018. En blogger jeg virkelig ser opp til stod på en scene med en gjev pris i hånda og takket et influencerbyrå som backet, støttet og heiet på henne fra sidelinjen. Hun takket dem for å være bransjens mest seriøse, hardtarbeidende og beste byrå. Jeg husker jeg satt i salen og ikke bare beundret den flotte jenta på scenen som mottok en pris for noe hun er sykt god på – men at hun også hadde et team bak seg som trodde på henne og som heiet på henne fra salen. 

Bare dager etter at jeg dro tomhendt fra Vixen-utdelingen (neida, ikke bitter! 😶)  fikk jeg en telefon fra det selskapet jeg har sett på som relativt uoppnåelig å bli en del av. De jobber kun med et fåtall influencere, hvilket betyr at man får virkelig føle seg både spesiell og ivaretatt om man er en del av den familien. I stallen til AdLink finner man allerede fantastiske influensere som Kristin Gjelsvik (Styleconnection), Norges desidert største blogger – Trines Matblogg, Celine Aagaard, Maria Skappel, Tusvik og Tønne, og Petter Northug – for å namedroppe noen. 

Vet dere hva? Nå har jeg blitt så heldig å bli endel av denne ganske ekslusive, flotte, fine gjengen som teller rundt 20 influencere og en fantastisk flott gjeng med sparringspartnere bak roret! 

(Bilde: Stillbilde fra VGTV)

Det betyr kanskje ikke store forskjellen for deg som leser min blogg at min kontrakt og sparringspartner nå er med AdLink og ikke Nettavisen/Egmont (Side2). Den største og mest positive delen med dette kommer jo sånn sett meg sjæl til gode – jeg får nå muligheten til å bruke mer tid og energi på bloggingen min og gjøre nettopp det jeg syns er mest moro, nemlig å skape, glede, engasjere og underholde! 

Så ja. Dette er grunnen til at mine siste måneder har vært heller labre bloggmessig. Jeg har manglet motivasjonen og gleden ved blogging, fordi jeg har vært i et slags limboland i flere måneder. For å kunne tørre å satse litt så må jeg ha noen som står bak meg som har skikkelig spenst i stupebrettet om du skjønner. Så etter noen møter og samtaler (og middager og facetime og meldinger!) med AdLink var jeg ganske tidlig overbevist om at jeg trenger flinke folk som den gjengen der, er for å kunne blomstre fremover. 

Jeg er evig takknemlig for sjansen Siv Elisabeth i Nettavisen gav meg da hun ringte meg på fødetermindatoen i 2017 og spurte om jeg ville bli en av de. 💛Siv Elisabeth, SEB har vært helt nydelig – og jeg har vært så glad for at hun har vært min debattredaktør i tiden min i Nettavisen. Hun har forøvrig også vært min psykolog til tider, haha! Det var HELT riktig å takke ja til et samarbeid med Nettavisen da SEB spurte, men da Side2 (som jeg sånn sett lå under) ble solgt til Egmont så kom også tiden for meg å vurdere min bloggfremtid. Jeg mistet min favorittdame i Nettavisen. Skulle jeg fortsette som Side2-blogger med Egmont og håpe at jeg fant blogg-gleden min igjen, eller skulle jeg tørre å kaste meg inn i en samba med et selskap jeg fikk fullstendig tenning på ved første møte..?

Jeg er verdens dårligste på å være tro mot det jeg selv ønsker, så denne gangen bestemte jeg meg for å følge hjertet. 🚩 Jeg skrev under på kontrakten, og allerede samme dagen (idag) som jeg nå offisielt er tilknyttet AdLink så kan jeg innrømme at jeg definitivt IKKE angrer! Jeg er så takknemlig for denne sjansen, og jeg er så himla stolt over å få titulere meg som “en av familien!”

Endelig kan jeg herved erklære Supporterfrue – Line Victoria med AdLink i ryggen, for ny-åpnet!

Maigad, det blir så gøy! De neste timene vil bloggen min gjennomgå en makeover, så om ikke alt er på plass de neste timene – så hold ut! Tar forøvrig gjerne imot både skrivetips, forslag til forberdringer og alt dere måtte ha på hjertet! ❤️

Sjalabais! Supporterfrue – Line Victoria

Nei, ullundertøy er ikke sexy. Nevah.

Enda en Oslo-tur unnagjort tidligere denne uken (mandag) – herregud som hu mor får luftet vingene sine for tiden.

Nå var det riktignok ingen som trengtes å sables ned med kjeftesmella mi, denne gangen fikk jeg møte et herlig knippe av flotte bloggere jeg både følger, ser opp til og ikke minst, engasjerer. Takk for både faglig påfyll og ikke minst gleden av å prate med noen som ikke svarer med “bææ”, “Mamma” og “se!”.

Jeg blir riktignok fort dratt ned på jorda igjen med en sprengeferdig bæsjebleie som jeg kan lukte fra mils avstand. En eim av fordøyd middagsglass, banan, smoothie, melk, et par mariekjeks, grøt og hybelkaniner. Jada, alt går i grisen her hjemme. Hun er like matglad som sin mor, og jeg håper hun fortsetter med det. Bleier er en ting, sykdom noe annet. Et år som småbarnsmor har lært meg et par triks når det kommer til sykdom, det gjelder å fange spyet så godt som mulig før det treffer bakken, beina, gulvet, klærne hennes og bordet – og helst før hun oppdager at hun har det over alt og vil gni seg i ansiktet og øynene eller sveipe det frem og tilbake på stolbrettet sitt med armene. (true story!)  Jeg har flere ganger tatt imot enorme mengder av ymse måltider gjennom dagen på denne fiffige måten å hindre nedspydd unge med hele jævla fargespekteret var godt representert.

Forøvrig funfact: 

Maren lærte tidlig å vinke når noen sa “hade” og forsvant ut døra. Så hver gang noen tar på seg jakka, går mot døra eller sier “hade!” så vinker hun. Dette har resultert i at hun de siste månedene har begynt å vinke når hun er trøtt og like før hun sovner. Hun tror med andre ord at like før hun sovner så er det “hade-hade”. Så nå har jeg en unge som vinker seg selv i søvn. Og før hun sovner så ruller hun med øynene så bare det hvite syns, og så vinker hun da. (Tro meg, har googlet om det er noe som bør utredes – som jeg alltid gjør når mammafrykten tar overhånd…!) Det ser veldig merkelig ut, men jeg er inneforstått med at hun rett og slett har resonnert seg frem til i det kulerunde hodet hennes at når hun blir trøtt og sovner, så tenker hun at det er “hade” og at noen forsvinner. I dette tillfellet er det da hun selv som forsvinner. Det kloke hodet hennes, ass.

På vei til jobb idag klarte jeg å tryne rett ved bilen. Altså – vi snakker sånn paddeflat som man vanligvis gjør når man er påvirket av store mengder alkohol. Heldigvis var det ingen som så meg, for uansett hvordan man vrir på det så er det faktisk DET som er verst! Når jeg bare må liksom sprette opp og late som ingenting, når jeg egentlig har lyst til å skrike, banne og ikke minst – grine. For det elsker jeg å gjøre når jeg er sint. Da får jeg gjerne alles oppmerksomhet. Sattan ass, tidenes skrubbsår på knærne også. Jeg som ikke har hatt skrubbsår på knærne siden Maren ble til. Så det er derfor jeg hadde på meg penkjolen i går med tykk strømpebukse under. Fordi dressbuksen min ble det hull i og jeg har ingen bukse som passer til de andre klærne jeg hadde på meg. Så derfor ble det kjole. Den første som hang på en henger og som var sånn noenlunde ikke-krøllete. Som jeg forøvrig ikke rakk å ta selfie med før kjolen var full av halvfordøyd fiskegrateng og ei pølsebit og en halv mariekjeks. Blant annet.

Men jeg har noen andre bilder å bjude på fra mobilen da…:

Her har jeg fotosession på det overfylte gjestebadet. Og hvorfor står man der å knipser utallige bilder av seg selv i forskjellige vinkler for å se mest mulig avslappet og “laidback” ut, mens jeg til syvende og sist egentlig bare ser ut som en mensenbrun, ullbekledd pelikan der jeg står å gjør meg til. La oss si det sånn, jeg måtte gå med lupe over bilde for å sørge for at det ikke dukket opp noe på bildet som måtte forklares. Parfyme, tom dorull og en bunke kvitteringer er innafor syns jeg. Resten av rotet er også forøvrig mitt. Hvorfor beinet i vasken, spør du? Aner ikke. Var vel for å vise hvor tøff og kul jeg er i ullundertøy.

Dessverre for meg så får jeg ikke tatt de faste spabadene mine oppe på luksusbadet vårt lenger. Jeg må dessverre dele badekaret med en annen liten badeglad diktator. Jeg sier det igjen, du er ikke småbarnsmor før du må grave ut en badeand av rassen når du skal ha kvalitietstid i spaavdelingen.

Apropos kroppsdeler… Hvem sin hånd hviler på programleder Mads sin skulder på bildet under? Jeg tror det er min. Av en eller annen grunn så tenker jeg inni hodet mitt at det er en jovial greie å slenge armen rundt programlederen i et debattprogram. Gjør ikke alle det? Alternativet her var å legge armen rundt livet hans. Eller holde han i hånda. Usikkert hvordan det hadde blitt tatt imot. Det var forøvrig på dette bildet det plutselig gikk opp for meg at jeg MÅ ta meg en tur til frisøren så fort som overhodet mulig. Å se ut som en utvasket liten smurf med lyseblått hår er ikke et godt utgangspunkt for en debatt. Men pyttsannimeisann, det gikk jo bra lell. 

Jeg ser jo nå at hvis jeg skal bli en ekte blogger så må jeg helt seriøst se å få brukt det flotte kameraet mitt! OK!

Starting today! 🙂

Snakkas. 

 

☝🏼 Bitter, gammal bursdagskvinne observert i lokalavisa.

Jada, her er jeg! Fra de stille skogene ute i Bamblelandet så har jeg endelig fått gluggene opp for å sette meg ned med bloggen min. 

Herregud for en uke det har vært. Bursdag, debatt, møte på Stortinget – ukens siste dager bydde jaggu på mer drama, eksponering og opplevelser enn jeg kanskje hadde kunnet håpet på. Men jeg er ikke fremmed for å se trynet mitt litt rundt omkring. Da er det godt at jeg selv tar litt ansvar for å tenke litt på meg selv innimellom:

Bilde hentet fra Porsgrunn Dagblad 5. april 2018

Det må være lov å innrømme at jeg gledet meg voldsomt til å møte Bent Høie, Helsemistah himself, i debatt på VG-TV på selveste bursdagen min. Derfor ble jeg jeg jo litt snurt da de (som vanlig) sendte Sveinung (2.nesteleder i av Stortingets helse- og omsorgskomitè) inn i manesjen utstyrt med sverd og balltre for å kneble sinna-mammaen. Rett skal være rett. Jeg er en person som alltid tror det beste om andre til det motsatte er bevist, og Sveinung var både en trivelig og hyggelig fyr med mye innøvd retorikk på debattmenyen sin. Det var moro, men jeg savnet Bent Høie i dag også.

Slik gikk det: “Jeg skal føde på trappa til Bent Høie, så skal vi se hvor oppegående hans syns jeg ser ut 6-8 timer etterpå.”

Etter min diskusjon med Sveinung i studio måtte jeg pakke snippesken min og fare avgårde for å møte min favorittblogger, Christina ❤️. Jeg hadde i utgangspunktet utrolig dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk tilbragt en togtur med henne innover, innspillingen var såpass tidlig på dagen at jeg ikke turde å sjanse på at jeg rakk det. Så der stod min fantastiske Christina og blomstret utenfor Stortinget. Fineste Bremsen min, som jeg ville hatt med meg under armen i egentlig alle situasjoner der jeg tendenserer til å fyre meg opp. Hun er så avbalansert, rolig og behersket – jeg er så imponert over hvor mye fornuft det er i den dama uten at hun trenger å få sånn høy skrikende pipestemme eller veive med armene og himle med øynene slik jeg selv ser meg gjøre når jeg skal formidle hjertesaken min. Vi har tøyset mye med at vi utfyller hverandre perfekt, Gassen og Bremsen. Det lukter godt vennskap av slikt.

(Foto er tatt av Christina – Konatil)

Og så entret vi Løvebakken og Stortinget. Vi var på besøkslista til Hadia Tajik, som vi ikke trengte å heve stemmen til i det hele tatt. Fornuftig dame som satte seg ned med to bekymrede mammaer med hjertet sitt i barselomsorgen som er i ferd med å raseres av «mål», «kutt» og «outsourcing til kommunene». Vet du – det er dette Helsemistah burde gjort på et tidligere tidspunkt. Tatt en telefon, sendt en melding, poket meg – hva som helst! Bare gitt en ørliten heads up på at vi blir hørt! 

Men hey, ikke så gæli at det ikke er godt for noe, for til uken skal spørsmålene omkring barselomsorgen opp i Stortinget, og om Helsemista ikke vil svare den sinte mammaen, så er det nok av folk som vil stille han til veggs med mange av de samme begynringene som Christina og jeg har. Det er deilig å være en (av mange) som har satt dette på dagsorden.

Christina har skrevet et veldig godt innlegg på bloggen sin om dagen vår med Hadia HER, som absolutt er verdt å lese 🙂 

Resten av torsdagen gikk bort i møter, og da hodet traff hotellputa den kvelden så gikk det jo opp for meg at det også var bursdagen min! 35 år og helt glemt at jeg hadde bursdag. Det var bare EN ting å gjøre:

Gratis ballong, iskrem og bursdagssang på McDonalds!

Forresten, tidligere på dagen så ble jeg riktignok gjort stas på da også, hos de jeg hadde møte med – DET er så hyggelig! 🎈

Nei asså…. Nå må jeg faktisk finne senga inni alt det rotet på soverommet. 

Når jeg blir borte sånn over tid på bloggen så kan du alltids dobbeltsjekke at jeg lever på
Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus

 

 

Opptaksprøve unnagjort! Ikke lenger evig benkesliter! ❤️

Husmortrening. Smak på det ordet liksom. Jeg visste ikke at det var det det kaltes da jeg ble bedt om å ta på meg treningsbuksa mi og gode sko da jeg troppet opp i Skjærgårdshallen søndagen før påska kicka inn. Faktisk ble jeg vervet av min svigerinne som bardust tok innersvingen på meg hva gjelder spontanitet da hun ført pepret meg med 6 hjemmelagde hveteboller med jordbrsyltetøy. (Nei, absolutt ikke en del av dietten).

Så med trynet fullt av karbohydrater i fast form, så løsnet hun skuddet i min retning.

«-Skal ikke være med å spille kamp idag da?»

Og jeg så ned på min bollemagen min, bokstavelig talt. En eim av dårlig samvittighet skyldte over meg. 

«J0, det skal hun!» roper han jævla idioten jeg er gift meg henslengt på sofaen hos broren sin i rommet ved siden av. Med en potetgullpose liggende i armlengdes avstand. 

Jeg så på min spreke, veltrente svigerinne med smale øyne. Målte henne litt, og tenkte at hvis alle de andre på laget er like heldig fra både naturen og tredemøllas side, så er jeg i deep shit opp til navelen.

“-Du passer faktisk perfekt på laget vårt. Du har jo alle kvaliteter vi ser etter..” sier hun. Hun svelget liksom de siste ordene der, for det var akkurat som hun visste at jeg kom til å stille oppfølgingsspørsmålet:

“-Nøyaktig HVA slags kvaliteter mener du da, Sylvia?”

*pinlig stillhet*

“-Jo, du er husmor, har dårlig kondisjon og har et heidunstrande konkurranseinstinkt!” sier hun og legger til en ørliten
«jeeiii?»-hurrarop på en måte og vifter liksom knyttneven foran seg som en evneveik cheerleder. 

Jeg ble liksom litt rørt, stolt og glad på en gang. Tenk at de tre tingene der som vanligvis sinker meg i lagsport plutselig var en?ehh.. kanskje ikke fordel – men et kriterie! 

Ironisk nok så er jo riktignok det siste kriteriet (heidundrande konkurranseinstinkt) en av de tingene som har gjort at jeg har blitt kastet ut av diverse sportsklubber. Fifan ass, jeg glemmer aldri da jeg beit en svømmer i svømmeklubben Poseidon da jeg var 11. Jeg rakk to treninger. Rakk ikke engang å få medlemskontigent hjem i postkassa engang. Eller Stathelle Drill som måtte ha foreldremøte med mamma og pappa fordi jeg var så voldsom. Min drillstav skulle nemlig høyest opp av alle, noe som igjen resulterte i at barn og unge ble klubbet ned av flyvende drillstaver til stadighet. 

Jaja.

Nå stilte jeg faktisk på denne innebandykampen med en gjeng herlige damer. (Åjda, jenter er vi kanskje) Jeg klarte meg egentlig ganske bra, til tross for et selvmål. Men rett skal være rett, mål er mål sa folk.

Og jeg fikk smake på bollene jeg hadde spist to timer tidligere også. Sånn går det når man tøyer strikken litt vel langt.

Nå har jeg vært å bestilt den rosa spillertrøya med logo og reklame på brystet. Stathelle Sharks, heter vi.Gleder meg til å holde dere oppdatert. 

For ei stund siden skrev jeg et tåredryppende innlegg om det å være evig benkesliter. Du kan lese det HER.

HERREGUDSÅMORRO!