JEG SA HOPP, KJÆRRING, HOPP! (Båtlivets gleder)

Endelig er den satans båten ute av hagen! Ah, fy fader ass – samme stresset hvert eneste år. Pakke den ut, rydde, vaske, klargjøre, pusse, polere, bunnstoffe, få på propeller, gjennomføre servicer og helt til slutt, finne frem de helvettes fortøyningstauene man bare VET ble liggende igjen å råtne på brygga i fjor, fordi «noen» sa de skulle sveipe nedenom før høststormen kom å ødela forøyningstausene som ble liggende ute. 

Anyway, nå er skipet ute og ligger trygt i havna. 

Nå vet jeg hva som er i vente denne sommeren: 

«Den virker ikke lenger». 

 «Den er ødelagt». 

 «Vi må kjøpe nye slike og de koster 12.000 kroner. Per stykk.”

 «Hvor la vi grillen?»

«Har vi GLEMT redningsvestene igjen?» 

 «Hvorfor lukter det septiktank på badet?» 

 «HVA ER DET BRUNE SOM LEKKER FRA DASSEN?».

«Har vi husket å betale medlemskapet i redningsselskapet?»

«Hvor er ungen?»

 

..og så har vi jo kommunikasjonen vår som alltid blir så himla mye dårligere når sola steker eller regnet øser ned.

 «Du må for faen HOPPE når jeg sier det!» 

 «Har du glemt å ta med deg tauet i land?» 

 «DREGGEN! STOPP! BAKK!!» med tilhørende stygge blikk fra de nyrike med blankpolerte skrog og ikke så mye som en negleripe på dekk. 

 «Dere kan ikke ligger her, for vi har holdt av!» 

 «400 kroner i havneavgift? SERIØST? Kom Line, vi drar ut på holmene istede. I stormen.» 

«Legg ut fendere på styrbord side. Babord side. Det er babord ja, VENSTRE SIDE! DIN HØYRE SIDE!» 

«Jeg skal drepe deg.» 

Funfact: Jeg har forøvrig lært noe nytt denne sesongen. Sjørøverflagg! Har man sjørøverflagg i masta eller på båten så viser det andre sjøfarere (eventuelt advarer, om du vil!) at «Her er det unger – STYR UNNA!” eller «Her er barn som kan leke med andre barn – Kom gjerne hit!» Det visste jeg faktisk ikke! 

Den gode stemningen fortsetter som regel til langt ut på natt. 

«Luka står åpen din dust!»

«Herregud, vinterdyner i 40 varmegrader»

«Å slippe en bønne i en så liten båt med tette skott er jævlig urimelig gjort av deg, din sadistiske faen.» 

«IKKE TA PÅ MEG!»
(For vi husker alle veldig godt hva som skjedde forrige gang du tok på meg ombord i båten: )

..og slik fortsetter det helt til båten omsider er på land igjen og vi sier til hverandre at neste år skal vi skrape enda bedre, bunnstoffe enda bedre, kjøpe nye propeller, få fiksa flotte fortøyningstau, kjøpe p-piller og prøve å få bort den jævla spagettiflekken på den hvite dørken. Og håpe ekteskapet varer.

Jeg elsker båtlivet altså. 

Supporterbåtfrue er på facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus

Endelig tatt inn i varmen igjen!

Jeg har vært påtvunget en Porsgrunns-pin de siste månedene. Stolt har jeg riktignok bært den, men med ei litta bismak – for jeg har vært vel vitende om at det sitter en annen ordfører i min egen kommune (Bamble) å bevrer etter å sette sitt kommunevåpen på meg han også. (Eller i hvertfall liker jeg å tro det, da…!) 

Jeg fikk uansett formidlet mitt ønske, via litt god gammeldags interkommunal sladring, at jeg ønsket meg en ordfører-velsignet pin med Bambles logo.

Så BLE det omsider min tur da. Til å merkes for livet. Med kommunevåpenet på hjertesiden av antrekket mitt kan jeg nå stolt ta inn over meg at jeg har blitt ekte bambling igjen. Skatter til Bamble, bostedsadresse i Bamble, og dør sannsynligvis glamourøst som 94-åring nettopp i Bamble. (Jeg ser for meg at jeg griner til meg en sånn mopedbil av Hjelpemiddelsentralen, og at jeg fremdeles ikke engang som 94-åring har lært meg rundkjørings-reglene utenfor Brottis.) Hallgeir ville nok kanskje at kommunemerket på jakka mi skulle ta plass sammen med en viss pin med rose-logo, men tiden får vise kjære Ordfører. 

Og for en merkedag det ble for undertegnede da! Man kan jaggu ikke bli annet enn litt ekstra glad i kommunen sin når ordførereren vår står å vifter med byvåpenet i pin-form, ikledd kapteinslua si! (Veldig dobbel betydning tror jeg, siden byvåpenet i Bamble er et ror, Hallgeir styrer skuta) Tenk, han her, og 14189 andre knallfine mennesker flyttet jeg hjem til. ❤️ 
Fra ti år i Oslo, tre år i Porsgrunn og endelig på plass i Bamble kommune som jeg har både elsket og hatet gjennom et 35-årig liv. Hatet litt fordi dialekta satte sitt preg på min finpolerte Oslo-dialekt jeg måtte konvertere til i min tv-tid, men akk så godt å komme hjem til noen som sier “skæven”, “kjærka” og “Fyttehelvetteeee” når spoiler`n på Volvo`n datt av på Salensletta. Elsket litt, fordi det finnes ikke mennesker som Bæmblingær noe annet sted enn nettopp på Solkysten i Grenland. Eller, du finner et par av de i pensjonert utgave i det store landet Syden riktignok, men la gå.

For et par år siden skrev jeg faktisk en unnskyldning til Grenland, og mitt elskede Bamble. Jeg syns teksten egentlig passet veldig godt nå som jeg har blitt tatt inn i varmen igjen på ordførerens kontor.

❤️❤️❤️

Oslo, juni 2005:

«-Jeg skal aldri mitt liv bo i Bamble igjen, jeg skal bo her i Oslo resten av mitt liv!» ropte jeg og slo ut med hånden. I den andre hånda satt jeg med en skinny americano med soyamelk. Eller no. Jeg husker diskusjonen veldig godt. Jeg satt der med tre Oslo-venninner og snakket om fremtiden. På en hipp cafè på trendye Grünerløkka med min perfekt tempererte soyakaffe snakket jeg nedsettende om hjemstedet mitt, som hadde gitt meg en trygg og fin oppvekst samt gode minner.

Jeg var 22 år og hadde allerede bodd i tigerstaden i 3 år. Som 19-åring var jeg innom Bergen og Trondheim et års tid, før jobbmuligheter i tv-bransjen trakk meg til Oslo. Og det var ingenting jeg var mer bestemt på  – enn at jeg aldri skulle dra tilbake og bosette meg på hjemstedet mitt, Bamble.

Av en eller annen merkelig grunn så hadde jeg lagt hjemstedet mitt for hat. Jeg la igjen grenlandsdialekta hjemme på pikerommet og snakket perfekt Oslo-bokmål uten a-endelser. De eneste a-endelsene i språket mitt jeg tillot meg var pappa, villa og visa. Jeg glemte også om det het «på Stathelle» eller «i Stathelle» når jeg en sjelden gang refererte til hvor i Bamble jeg kom fra. Kanskje jeg sa «i Stathelle» fordi det hørtes mye finere ut. Det var også på et tidspunkt viktig for meg å gjøre et stort poeng ut av at jeg IKKE var fra Grenland, for det var som å banne i kirken hvis man ønsket å gjøre et positivt inntrykk på noen innenfor ring 3 i Oslo. 

Årene gikk, og jeg begynte å nærme meg 30 år. Den berømte 30-års krisa. Jeg frekventerte fremdeles de kule cafè`ene og hadde nettopp betalt flere millioner for en leilighet med renoveringsbehov på kun 41 kvm. Men hey, den lå jo på ultrakule Grünerløkka – det kosta å være trendy! 

Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde utslaget. Sånn helt uten videre sa jeg opp jobben min i TV 2 og la ut leiligheten med alle møblene mine inkludert, for salg. Det kan ha vært min 142. gule parkeringsbot på frontruta på bilen min. Det kan ha vært at jeg måtte betale 124 kroner for en 0,4 øl på et utested. Det er mulig at det utslagsgivende var at jeg måtte ta taxi hver eneste meter jeg skulle forflytte meg på kveldstid, grunnet den voldsomme overfallsbølgen Oslo hadde det året. Eller så var det rett og slett de uendelige lange bilkøene som gjorde at jeg jeg resolutt pakket sammen resten av tingene mine og gav nøkkelen til ny eier av leiligheten.

Arbeidsledig, singel og dels hjemløs satt jeg på Gardermoen juni 2013 etter å ha reist på en jorden rundt-reise for å «finne meg selv» på overskuddet av leilighetssalget. Jeg hadde sett så mye av verden at jeg var helt utslitt. Jeg hadde også rukket å fylle 30 år i løpet av reisen, og nå var 30-års-krisen i full blomstring. Pappa plukket meg opp på Gardermoen midt på natten og spurte hvor jeg ville bli kjørt til. 

«Kjør meg HJEM!» Og så kjørte vi hjem til Bamble.

Det føltes litt som et kultursjokk å flytte fra verdensmetropoler som Kuala Lumpur, Bangkok og Kairo og så rett hjem til Bamble. Pappa og min bonusmamma hadde et hus tilgjengelig for meg på Sandøya. Jeg tenkte at det var eksotisk nok for en stund, og tok med meg flyttelasset ombord på ferja til Sandøya. Da jeg var ung trodde jeg forøvrig at Sandøya var et sted man sendte folk som ikke klarte å oppføre seg. Jeg trodde vel kanskje Sandøya var litt som Bastøy. I følge Wikipedia er Bastøy en øy i Oslofjorden som opprinnelig hadde et skolehjem for slemme gutter. Det er litt flaut å innrømme, men jeg trodde faktisk Sandøya var et slikt sted, helt frem til jeg faktisk skulle flytte dit selv som 30-åring. Bortsett fra at jeg nå skulle gjøre Sandøya til et sted for single, barnløse, arbeidsledige kvinner i sin værste/beste alder med min adresseendring.

På mitt aller minst glamourøse, med håret i en deilig palme på huet, usminket i joggebukse og med en røyk i begge hender, knakket det vennlig på bilruta i køen på vei ombord på ferja. Matrosen Torben. Min gamle barndomsforelskelse fra 15 år tidligere tvang seg inn gjennom bilruta og gav meg en stor klem. «Så hyggelig at du er på hjemlige trakter, Line! Dette er stas!» 

Det var virkelig ikke på denne måten jeg hadde sett for meg å møte min fremtidige mann. Istedenfor champagne og 5-retters på en dyr restaurant, bestod vår første stevnemøte av 3 liter billig rosèvin på terrassen med Postgirobyggets «Sommer på jorda» fra høyttaleren på telefonen til langesundsgutten Torben.

Jeg glemmer aldri tekstmeldingen jeg sendte til venninnen min i etterkant. «Jeg har røket på en smell med ferjefyren, nå kommer jeg meg aldri av den øya her!» 

Det tok ikke lang tid før jeg kjente at det i grunn var utelukkende positive sider ved å flytte hjem igjen. Nærheten til sjøen. De overkommelige boligprisene. At folk vinker og smiler når du kjører feil i rundkjøringen, og ikke viser den midterste fingeren på hånda. Konsertene på Wrightegaarden. Turområdene. Båtlivet. Familien min i gangavstand. At ingen hever øyebryna når du har på deg slippers og joggebukse på butikken. At de på vinmonopolet passer på å bestille opp mer av den billige rosèvinen når det nærmer seg bursdagen min, og at de på KIWI spør om jeg ikke snart er tom for vaskepulver – for det er jo en stund siden jeg kjøpte den forrige pakken.

Overraskelsen var også enorm da jeg fant ut bamblingene tilogmed har fått øynene opp for sushi og fått egen sushi take-away! Hva er det egentlig Oslo har som ikke Bamble har nå? Bilkø? Overentusiastiske parkeringsvakter på provisjonsbasert lønn? Overpriset, perfekt temperert skinny kaffe latte med soya? Det er absolutt ikke noe jeg savner! Det smakte jo dritt, uansett.

Så dette, kjære medbamblinger, tolk dette som min unnskyldning til dere. Jeg er lei meg for at det måtte ta 10 år i Oslo før jeg oppdaget hvilken perle Bamble er. Jeg har egentlig savnet dere, og jeg har kommet for å bli.
Borte bra, men hjemme best.

Edit:

Selv noen år etter at jeg skrev denne unnskyldningen til mine medborgere, har jeg om mulig blitt ENDA mer entusiastisk bambling. Jeg elsker mine 14186 medborgere i denne vidunderlige kommunen. 

Min-pin-sin! 😍

Bamble-supporter; Line Victoria. 

 

Og vipps! Så ble plutselig sjampagnedagsfylla byttet ut med varm brus, smokk og gnagsår!

Alle disse 17.mai`ene i livet mitt – de har vært champagnefrokoster med dertilhørende fylla, det har vært arbeidsdager i TV-ruta (av fri vilje, jeg elsket å jobbe 17.mai) og det har vært dagene der jeg har brukt skarptromme-takta til å la den pulsere i takt med hodepinen etter x antall 16.mai-fester. I fjor ble den noe redusert siden vi hadde en to måneder gammel baby og jeg var livredd for å ta henne med ut i dagslys. 

Men i år!? I år utførte jeg litt foreldremagi om jeg får skryte av meg selv, for jeg tror vi intet mindre enn TRE tog på tre forskjellige steder. Jeg bakte kake og kokte kaffe, satte ut flagg og var klar til tiden. Og for å toppe heile driden så fikk jeg fasen i meg på meg bunaden min også! (Så helt sprengt ut med ammepuppene hengene over fronten, men hey – jeg fikk den på!)

Dagen startet dagen før dagen, da jeg plutselig kom på at jeg i vårberuselsen hadde tatt på meg kakebake/kaffe-oppdrag for velforeningas arrangement i rundkjøringen der vi bor. Som om ikke det var nok så var jeg jaggu frekk nok til å proklamere at det IKKE skulle være en sånn langpannekake nei, det skulle komme skikkelige greier fra husmora i nr. 3 på Eik Asvall! Er det muuulig. Så mens jeg svingte et par poser med ferdig kakemix og ferdigglasur (hvem er det jeg prøver å lure liksom, sukk…) oppdaget jeg plutselig at det manglet EN viktig ingridiens i gulrotkaka. Jepp, du tippet riktig – gulrot! Asså, jeg trodde liksom sånne ferdigposer bare skulle blandes med vann og olje, men der tok jeg grådig feil. 

6 raspa nyinnkjøpte bensinstasjons-gulrøtter senere og jeg stod der og tenkte stille i mitt sinn at det var fryktelig dumt å IKKE ønske seg kakefat eller langpannestekeplate til jul eller bursdagene tidligere. Så jeg måtte lage gulrotkake til hele boligfeltet i…hold deg fast… små lasagne-former. Dekket med sølvfolie, så så det hvertfall sykt hjemmelaga ut..!

(Det første) korpset kom forbi huset vårt klokka 09.00 – og vi stod parate. Maren var ikledd sin nystrikkede Vestfoldbunad, gjort på 5 dager av verdens beste (og raskeste) tante Gro! Jeg elsker rett og slett strikkede plagg, og jeg er evig takknemlig for at jeg har både en svigermams, bonusmamma, tanter og filletanter som strikker plagg til diktatoren.

Jaggu møtte vi Brannbamsen Bjørnis i tog nr. 2 også, sånn apropos skal ikke JEG klage på varmt antrekk denne sommerdagen – haha!

Under ser du forøvrig bilde av aspirantkorpset til Stathelle skolemusikk som startet dagen vår. Deretter toget vi opp til rundkjøringen/lekeplassen der det var en hel haug med gode naboer, kaffe og (gulrot)kake. 

Da vi satte snuta mot Stathelle og barndomshjemmet mitt for å se nok et tog og spise en bedre lunsj, og Maren var i sitt ess. Foten trampet i takt med korpsets stortromme, stor stas!

(Liker ikke å legge ut bilder av ansiktet til Maren, men ville vise de fine detaljene på bunanden hennes.) Sølja er fra kolleksjonen til PiaogPer, og jeg mener oppskriften på bunaden er Sandnes Garn sin. (Strikket i størrelse 2 år)
Skjorten (skjorte/body i ett) og kysen er fra NameIt, bunadsskoene husker jeg ikke hvor er fra… (Pony eller noe?) 

Det finnes jakke til bunaden også, men den måtte vi drøye litt med – siden det kunne bli litt i varmeste laget for diktatoren..! 

Etter tog nr 3 med dertilhørende kaffe og kake i Langesund kapitulerte både mor og barn, og mamsen kjørte hjem i bare strømpebukse og skjorte. Maren på sin side takket av festen i vogna og hadde sovende nachspiel frem til dagen etter. Ikke i vogna velogmerke…!

De neste dagene i pinsen har vi egentlig bare latt oss styre av været. Vi har rigget opp badebasseng til diktatoren på terrassen og gjort unna båtpussen. Jeg har gått bananas med blomsterbudsjettet og murt opp igjen blomsterbeddet som dårlige venner har kjørt inn i til stadighet. 

(Dere skal få se etter-bilde når jeg får ladet kameraet mitt…! Jeg MÅ bli bedre på å bruke det fancypancy-kameraet mitt ass!)

Nå blir det å gjøre seg ferdig med en oversikt og ukesplanlegging, jeg skal bli flinkere på litt mer rutiner og planlegge bedre for meg selv. Trening, effektiv arbeidstid og kvalitetstid med Maren er av de tingene jeg vil bli mye flinkere på å faktisk ha ordnings på. Jeg orker ikke leve litt sånn…spontant. Jeg blir faktisk litt sliten av det!

Forresten – finnes det en småbarns/familieapp der man har felles kalender (evt en kalender som lar meg dele kalenderen min med mannfolket) der man også kan dele oppgaver og huskelister og handlelister og slikt? Tar gjerne imot en fiffig mom-hack-app hvis noen vet om noe! 🙂

Snakkas! 🙂

😵 Åh, auuu! Ræva mi. Armene mine. Selvtilliten min. Auu! 😲

Det er tirsdag, og jeg kan allerede logge TO treningsøkter denne uka. Jeg måtte nemlig «melde meg ut» ei litta periode av kurset denne våren, rett og slett grunnet et par uheldige årsaker og grunner i hverdagen som tok litt mer plass enn jeg trodde. Det var ikke sånn jeg ville at det skulle være. Jeg jobbet hardt de første 7 ukene, men så opplevde jeg ei litta krise og måtte legge kurset litt på is. Det tok litt mer tid og energi av meg enn jeg hadde regnet med, så det endte med at jeg «pauset» kurset litt mentalt og lot det skure litt de neste ukene. Men i forrige uke bestemte jeg meg for at jeg faktisk må tenke på meg selv først og fremst – og forsøkte å resonnere meg frem til hva som skulle til for at jeg føler meg bedre. Mange av tingene på lista mi handlet mye om selvfølelse og mestring. Selvfølelse i forhold til hvordan jeg føler meg mentalt handler mye om hvordan jeg føler meg fysisk også. jeg har ikke vært fink til å trene eller være i aktivitet, og det går måneder mellom hver runde på spinningsykkelen. Den berømte dørstokkmila satt JÆVLIG lang inne!

(Dette var egentlig det peneste “se så sliten jeg er etter trening”-bilde jeg fant… Sannheten var faktisk mer som dette:)

(“Du er så fiiiiiiin når du er undervinkla og skjeler ass!”)

Så ja, jeg vasket favorittreningstøyet mitt og brukte tøymykner med god lukt. Jeg fant frem de rosa spinningskoene mine som lå i en bøtte i garasjen (!). Der har de ligget siden jeg var 6 måneder på vei med Maren og jeg tenkte at bekkenløsning heeelt sikkert blir bedre av litt spinning. (Tok feil, bare sier det.) 

Fine uniformen min. Og som Torben så fint proklamerer – “Flott med stretsj da, den logoen til Paragrafrytterne har jo faen aldri VÆRT STØRRE!!!” 

Det velkjente «jomfru-gnagsåret» i rassen meldte sin ankomst ganske tidlig. Trengte ikke mer enn ett par tråkk på sykkelen før jeg kjente at to stykk blemmer på innsiden av skinkene gned seg frem og tilbake på det dobbeltpolstrede sykkelsetet. Ikke bare var setet polstra med et gel-sete jeg har med meg hjemmefra som jeg trer over sykkelsetet, men jeg har også polstring (bleie) i rassen for å få en smuuuuud overgang fra sofaræv til sykkelrumpe. Jeg måtte faktisk stå-sykle store deler av timen, for det føltes som jeg hadde hadde glemt igjen et sandpapir mellom ræva på et tidspunkt. Har du hatt skikkelig rassgnagsår? Da vet du hva jeg snakker om. Akkurat nå sitter jeg pent på hemorroide-puta mi (en slags badering) og lar ræva hvile med en skinke på hver side av ringen så kotelettene ikke kommer nær hverandre. 

Å være sår i røven etter spinning er en ting, men ei treningsøkt gav meg akkurat det jeg håpet på heldigvis: Etterlengtet ENERGI i hverdagen. Så hva gjør jeg når jeg kommer hjem fra spinning? Jo, jeg går igang med å polere faenskapet ute i hagen. 27 fot (8 meter – og to sider!) med grå-skitten båt skal vaskes, rubbes og vokses – deretter poleres. Armene mine har ikke blitt løftet lengre enn bort til fjernkontrollen de siste månedene, så denne voldsomme veivingen (eller poleringen som man kaller det) med armene over huet langs skutesiden tok voldsomt på, og hele dagen kan i grunn kalles en enorm syrefest for både rass, bein og tilslutt da armer. For man står faktisk med armene OVER huet og polerer når båten står i hagen og gardintrappa bare byr på problemer. Jeg trenger vel ikke å måtte gå i detaljer på hvordan armene mine føltes etter mandagens økt, for det skulle nemlig bli værre dagen etter.

Jævla båt. Når kommer selvpolerende båter? Takk, jeg tar en.

Støl, men full av pågangsmot bare ei småbarnsmor med kaloriunderskudd og lavt blodsukker kan ha – så dukket jeg opp på kursdag OG trening idag også. Jeg hadde bare ikke fått med meg at det var TRX/slyngetrening for hele kroppen som stod på treningsmenyen, hadde jeg visst det hadde jeg lagt meg på parkeringsplassen utenfor og latt meg rulle over av en av Bamble kommunes sopebiler, for det ville faktisk gjort akkurat samme nytten.

Jeg gøyv løs på de jævla håndtaka som hang ned fra taket. Dro meg selv opp en – to – tre? Dæiser med ræva først i parketten og kjenner det brenner i gnagsåret mellom rompeballene etter den overraskende smellen, det brenner i henda etter å ha løftet «noenåsøttikilo» fra bakken og opp etter armene på pur vilje og ikke absolutt ikke styrke. Jeg trodde armene ble hengene igjen i ringene mens resten av kroppen datt ned, i hvertfall føltes det sånn ut. At jeg bare lå på gulvet og så armene mine dingle fra slynga, armer som nå var blitt hele 32 cm lengre. At jeg toppet hele driden med gnagsår på føttene, en brekt negl og en kontaktlinse som hadde funnet veien bak i øyehulen min hjalp jo selvsagt ikke på formen min heller da. Så jeg satt der å hvilte i ganske nøyaktig 3 repetisjoner før Hilde bitchet meg opp på beina igjen for flere pullups og derretter planken med beina festet i seler. (Hadde jeg ikke hatt på meg treningsklær, men Evas frie drakt så hadde jeg sett ut som et kadaver i en sexslynge – og det bildet vil jeg at du rister ut av huet ditt med EN jævla gang.)

Ok. Så sitter jeg her nå da, klokka akkurat bikket midnatt og jeg skal slepe armene etter meg og løfte tannbørsten opp til kjeften. Deretter skal jeg sette albuen på vasken for å få støtte nok til at den elektriske tannbørsten pusser hver eneste sesamfrø og gojibær ut av mellomromma mine. Så skal jeg forøke å smøre rassen med den samme bedøvelseskremen som jeg fikk rett etter fødselen, jeg har nemlig spart ei ekstra tube til slike anledninger.

God natt, my ass. (Bokstavelig talt) 🎈

💩 Ei lita historie fra gamle dager – Russ 2002 (OBS: Kan virke opprørende på ømfintlige mager)

Russetiden. Kjære akk og vene, det er mange år siden.

Jeg var Russ 2002, med andre ord var jeg russ når dagens ungdom gikk i bleier og sa «BAAH» til alt. Ikke så ulikt dagens russ egentlig, bortsett fra russedressene er så trange at det knapt er plass til bleie lenger og istedefor å si «BAH» til alt så sier de «tæsje, spchpaa og hukke». 

Jeg vet at jeg gledet meg over evne til denne tiden, og var i fyr og flamme da jeg kunne ta på meg den altfor store, røde snekkerbuksa med frynsete bokstaver som ikke ville sitte godt nok fordi jeg var for rask med strykejernet. På russelua mi stod det Høyre-Vimsa, fordi jeg var i Telemark Unge Høyre (jeg SA det var lenge siden) og jeg var et skikkelig vimsehue.

Jeg ladet opp med sanger som «I wanna fuck you in the ass» og «Blow my wistle, bitch”, som seg hør og bør for en jomfruelig (ehh.. fail) russ på 19 år. Bilen var en Citroen med høyt tak som vi kjøpte for 9000 kroner av kontordama på kjøreskolen vi alle hadde tatt førerkort året i forkant. Citroengen ble malt med signalrød bengalakk som kostet oss en formue, og etter å ha røsket ut seter og omplassert disse til en lounge for 6 pers (og 3 plasser foran), ble det lagt et brukbart gulv av flott eikeparkett som en av oss hadde fått billig av kjæresten. Da alt stod ferdig oppdaget vi at vi manglet lyd, så vi brukte en tusenlapp på en basskasse vi plasserte under settet. Derretter ble det rosa plysj, hønsenetting og nakne barbier og Kens hengende rundt. Vi fikk også tak i mannefrisørhoder fra en søpledunk uutenfor som ble hengt opp som «trofeer» på veggen i bilen. Så manglet bare navnet på bilen.

HORE PÅ SPORET! 

Vi var ni jenter. 8 fra dramaklassen og ei fra musikklassen. Klare for å erobre verden. 

Første natten i russetiden og «Hore på sporet» stod parkert halvtrygt i svingen der jeg bodde. Jeg bodde nemlig lengst unna, og hadde som jobb å plukke opp alle jentene på vei til skolen.Den natten ringer Børni (naboen) på hustelefonen (jepp, det er SÅ lenge siden jeg var russ!) og kunne informere om at han hadde sett noen romstere rundt i russebilen vår midt i natten. Jeg skreik til. Ikke FAEN om noen skulle ødelegge russetiden ved å ramponere «Horebilen» vår, og jeg la selvsagt skylda sporentreks på blårussen på Brekkeby VGS, den jævla drittskolen med økonomi, administrasjon og han kjekke med sideskill og lugg til nesten haka. 

Jeg vekte hele huset og pappa løp ned gata natterstid med, hold deg fast, en ØKS! Verdens mest sindige sørlending med ei ØKS i handa, faktisk.. Mamma ringte politiet og de sa at vi ikke trengte å være bekymret. Mamma svarte forøvrig politiet at det ikke var Horebilen til dattera (!!) hun var bekymret for, men det faktum at hennes rasende ektemann var på vei ned i svingen med en øks med avbrutt nattesøvn.

Vel, tjuvraddene var borte da vi ankom. Og etter en rask gjennomgang manglet basskassa vår. Vi gikk slukøret tilbake til huset og la oss til å sove.

Man skulle kanskje tro at historien endte der. Men neida. Nå kommer det sære.

Trøtt som ei strømpe loffet jeg ned til Horebilen tidlig om morgenen for å sette av halvannen times reisevei for å plukke opp resten av jentene. Horebilen stod der å skinte rødt i morgensola og var allerede blitt gloheit innvendig. Jeg putret oppover veien, over brua og første stopp var Eidanger for å plukke opp Aina, min beste venninne. (Både da og fremdeles, forøvrig. Hvertfall ble vennskapet vårt betydlig forsterket etter det jeg skal fortelle)

Vi satt i bilen og jeg fortalte hva som hadde skjedd i løpet av natten. Vi syns det var utrolig ekkelt at noen hadde vært inni bilen vår og romstert, det var et brudd på privatlivets fred og vår atmosfære kom vi frem til. Vi var sinte som lemmen og fyrte hverandre opp. «Hvem?» «Hvorfor?» og «Fii faan», var vel de ordene vi brukte mest i løpet av kjøreturen.

Jeg svinger ut på E18 og vi lukker vinduene for å slippe at det blafrer så når vi etter laaaaang tid nærmer oss 60-70 km i timen med doningen som egentlig går raskest i fritt fall fra et stup.

Aina ser på meg fra det borteste passasjersetet. (Det var tre seter foran) Hun åpner vinduet forsiktig. Trekker nærmere vinduet. Skuler på meg. Stillhet.

«-Du Line??»

-«Ja?»

“-Har du bæsja på deg?»

Jeg ser på henne mens jeg har det andre øyet på E18 der jeg omsider er i ferd med å bikke 70 km etter å ha brukt litt over 1,5 minutt på å komme meg opp i hastighet med Horebilen.

«Eh..nei..?»

Jeg ble plutselig redd for om jeg hadde soilet med selv i løpet av den høye diskusjonen de siste minuttene. Men nei, jeg hadde ikke bæsjet på meg, nei.

«-Det lukter bæsj her.» konkluderer Aina. 

Aina snur seg og ser gjennom gitteret som skiller de fremre setene og titter inn i den store kassedelen bak. Hun snur seg tilbake og lager et ansiktsutrykk jeg ikke har sett på henne siden jeg viste henne bilde av en fyr jeg ville hun skulle date noen måneder tidligere. Et ansiktsutrykk av skuffelse, opprørhet og grensen til sinne. 

«-Ehh.. jeg tror du må stoppe.» sier Aina. 

«-Jeg kan ikke stoppe her, vi er på E18 og…»

“-STOPP DEN JÆVLA BILEN”, skriker Aina med redsel i stemmen. 

Nødblink på, gire ned, bremse, kjøre inn til siden. 

Jeg ser på Aina og hun ser på meg. En vond stillhet, og det eneste jeg hører er blinklyslyden fra nødblinken som tikker. Jeg ser blodårene i panna til Aina pulsere i takt med nødblinken.

Vi går begge ut av bilen og jeg følger henne bak bilen. Bilen, som har to store dører bak som et slags dobbelt kjøleskap, står bare å venter på å bli åpnet. Jeg åpner og begge dørene blir slått ut på vidt gap. Vi står der, to jenter på E18 og får fullstendig overblikk når dagslyset feier over den lekre parketten vi har brukt mange, mange timer på å legge på gulvet. Og midt der på «dansegulvet» ser vi det… Vi har sett det begge før, men aldri på en slik plass. Det virker helt underlig, og nesten litt utenomjordisk ut. Vi står der bare og ser på den. 

En diger menneskebæsj midt på parketten. 

En bæsj man ser at man MÅ ha måttet bruke dopapir på etterpå, fordi den har en sånn spiss i den ene enden som viser at bæsjen bare falt ned fra noens slappe rumpehull.

FYYY FAEN.

«-Noen har DRITI på parketten vår!!!»
Aina skriker. Jeg skriker. Trailere passerer oss mens vi skriker i blåsten av asfaltstøv og bæsjepartikler som sprer seg ut av den gloheite horebilen. Og så begynner vi faktisk å gråte. Salte tårer over at noen kan være så slemme at de regelrett BÆSJER på den fine parketten vår inne i russebilen vår som vi har brukt 9000 kroner på. Akkurat på den plassen i bilen vi hadde planlagt å legge soveposene våre når vi skulle sove av oss russerusen etter festligheter i Lundedalen eller på Olavsberget. FY faen. 

«-Den må ut, og den må ut NÅ.» proklamerer Aina, og ser seg rundt etter noe som kan brukes. Hun tar rollen som en slags hærfører som beordrer krig. Mot menneskelig avføring.

«-Burde vi ikke tatt vare på den, sånn DNA-messig i åstedsgranskning og etterforskning?» spør jeg og ser for meg at jeg putter en stor bæsj i en pose og må levere den inn på politistasjonen. Og jeg tenkte hvordan jeg skulle klare å oppbevare den bæsjen frem til jeg hadde fritime klokken 13.10 senere den dagen. Det er faen meg over FEM timer med en fremmed menneskebæsj i ranselen, det. Jeg bare sier det!

Vi besluttet å etterlate restene av tjuvraddene på den veiskulderen på E18. Aina fisket frem en av de fine plysjputene noen av jentene hadde brukt vinteren på å sy til Horebilen, la puta oppå og drooooo bæsjen langs parketten og ut dørene bak. Både puta og bæsjen ble liggende på utsiden av bilen. Dette etterlot seg selvsagt, etter å ha ligget å smeltet litt i en glohet varebil den morgenen, en fin brun stripe som vitnet om Ainas krig mot Bruno.

Vi lukket døra og så på hverandre. Vi ble enige om veien videre. Russetiden ble plutselig gravavorlig for oss, og det var her hemmelighetene ble forseglet over en dæsj med bæsj og en rosa plysjpute i veikanten, og en brun signatur på parketten i Horebilen. 

«-Det her snakker vi aldri om igjen».

Supporterfrue som var russ i gamle dager er på facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus

🚩 50 spørsmål med svar – PUH!

Jeg tar den 4 år gamle bloggutfordringen, 50 spørsmål med svar! Bring it!

1. Hvor gammel er du?
35! 

2. Føler du deg ung eller gammel for alderen?
Purung!

3. Hva ville du bli da du var liten?
Tannlege. Det vil jeg egentlig fremdeles bli i grunn. Jeg har fremdeles speil, priker`n og litt nødkompositt i tillfelle et sykt bra nachspiel liksom. (Alltid noen som har vondt i en tann på nachspiel.)

Selv liker jeg best å ta selfier og sminke meg som ei hore når jeg er hos tannlegen åpenbart.

Eller fjase rundt med alle instrumentene.

Eller be tannlegen min bruke spennende og nye instrumenter på meg.

Eller teste ut noe som ligner et instrument gynokologen min bruker.

Eller ha på seg tiiiiiidenes korteste skjørt når verdens beste tannlege skal rote med høla mine. Sitat: “-Jeg tør ikke legge deg lenger bakover, for da ser jeg mer enn jeg trenger.” 

Gammelt blogginnlegg om et av mine tannlegebesøk finner du HER!

4. Hvor mange søsken har du?
Jeg har en bror fra mammas første ekteskap, og tre bonussøsken som jeg fikk i fanget av min bonusmamma da hun giftet seg med pappa. De er bare få år yngre enn meg, så da ble jeg plutselig storesøster! Min bonuslillesøster bor rett nedi gata her, så det blir kort vei til den kule tanta når Maren må rømme litt om noen år.

5. Hvem har du vært sammen med minst to timer i dag?
Torben, noen kollegaer, Maren, resten av familien på Sørensen-siden i anledning bursdag senere idag. Det blir en relativt folksom dag!

Edit: Bilde fra bursdagen!

(Maren har samme prompehumor som mamman sin, huu!)

6. Hvor høy er du?
171 tror jeg, men i passet mitt står det 170 cm.

7. Hvem ringte du sist?
Hahah, selveste ordføreren. Han tok ikke telefonen, dog. Men det er jeg vant til. Jeg tror hans ringetone på meg er «lydløs».  Han pleier dog å ringe meg opp når han ser x antall ubesvarte anrop fra masekoppem i Bamble såååå?.:

8. Hvem ringte deg sist?

?da var han på tråden ca 10 min senereHan er et levende wikipedia, og han er enklere å spørre enn Google. Jeg hadde 4 spørsmål og fikk svar på de alle. I tillegg fikk jeg svar på en hel masse annet jeg ikke spurte om også, men det er jeg også vant til. Når det kommer til politikere så må man sile ut litt. Eller legge fra seg mobilen, mute og ta en trall når han er dypt inni valgdeltagelse og deponidebatter. Han merker ikke at jeg ikke lytter uansett.

9. Hva slags ringelyd har du på telefonen?

Det vet jeg ikke, for jeg har alltid på lydløs og vibrering!

10. Hva stod det i den siste sms’en du mottok?
“Kan du ringe når du er på vei hjem?” Det var Torben som måtte ha noe på butikken…!

11. Hva liker du best – å ringe eller sende sms?
Som regel enklest å få svar av meg på sms, men jeg liker godt å ringe om jeg har tid til det. (I bilen som regel) Problemet oppstår når JEG ringer andre som liker best å sende sms, da har vi et lite dillemma! Jeg har jazzet meg opp for en god prat på telfen, og så svarer de ikke eller ringer tilbake 10 minutter senere når jeg er i full sving på telfen med nummer 7  nedover på lista…

 12. Hva er ditt favorittsted?

På do eller i badekaret. Det er Linetid, og de største avgjørelsene gjør jeg rett før tørking. 

13. Hvilket sted liker du minst?

Jeg trives faktisk ikke så godt på hotell. Det er få steder som er mer upersonlige, jeg har kun vært på noen få hoteller jeg kan føle et snev av hjemmefølelse. Strøkne laken og plastglass er liksom ikke my cup of tea. Jeg er nok mer camping,hytte i ødemarka eller båtmenneske da ass..

14. Når så du moren din sist?
Hun så jeg helgen før hun døde for snart 10 år siden. Da var vi på jentetur til Berlin!

15. Hva drikker du helst til frokost?
Kaffe! 

16. Eier du dyrbare smykker?
Ja, det gjør jeg faktisk. Overraskende kanskje? Jeg har en diamantring med en stein på over en karat med flere andre diamanter rundt. I tillegg har jeg gifteringen som er en trestens diamantring. Det er hvertfall de jeg bruker til daglig. De er egentlig ikke så flashy, og den store diamanten er faktisk litt anonym..! Greia er at mange tror det faktisk ikke er ekte…!

17. Når snakket du sist med en fremmed?
Møtte på ei supersøt jente med ei datter på samme alder som Maren som OGSÅ het Maren! Det var i Skien igår. Jeg prater ofte med fremmede jeg, for jeg syns det er hyggelig når fremmede snakker med meg. Ofte kan det gjøre dagen min hvis noen smiler uoppfordret til meg, sier «hei» eller gir meg hyggelige komplimenter for noe. Men på Herkules i går så tok jeg iniativet til å snakke med en fremmed, og nå chatter vi på instagram faktisk..! Nye bekjentskaper og nye impulser gir meg veldig mye glede, jeg er (og blir fort) veldig glad i mennesker. Jeg snakker mye i køer også, og jeg prøver å oppføre meg fint til folk som i utgangspunktet kanskje har røffe dager på jobb. Funfact – ringte kommunen bortafor for å sjekke opp i ei parkeringsbot jeg hadde fått purring på. Vanligvis ville folk flest vært griseforbanna og vært ufin (utifra hva man hører av hva folk forteller) men jeg lo når jeg forklarte, sa at det kunne godt hende at det var jeg som var vims – og damen på andre siden av røret lo og tøyset tilbake. Endte opp med at jeg hadde betalt inn alle (!!) parkeringsbøtene samtidig, men at bare en var blitt registrert! Fikk 500 kroner tilbake jeg og avsluttet med at “Det er jaggu ikke ofte jeg ringer parkeringsvaktene for å finne ut at DE skylder meg penger!” Og så lo vi begge to. Mennesker som har jobber der de må tåle mye kjeft og sure folk fortjener å bli behandlet med respekt og man kommer veldig mye lengre med en god tone og et smil. Men grensa mi går ved de som ringer “fra Microsoft og vil ha kredittkortnummeret mitt”. For to-tre dager siden kjørte jeg tidenes “Go fakk jårself”-tirade til de utenlandske svindlerene. Det gjør min sindige, sørlandske pappa også. Lært av de beste!

18. Hva hører du på akkurat nå?
Torben som barberer seg nede. Ikke nedentil der altså, men maskinen durer i der i underetasjen. Fra badet. (!) Det blir feil uansett hvordan jeg skriver det, ser jeg. 

19. Hva har du alltid i vesken?
Mobil, sminke, nøkler, mac, lader, og hårstrikk. Ofte finner jeg en smokk, bamse, koseklutt, ammeinnlegg, nesespray, og et tykt lag knust, gammelt pudder. 

20. Er foreldrene dine gift eller skilt?
Åj, vanskelig å forklare – men mamma og pappa var gift frem til mamma døde, og nå er pappa gift igjen. Uten å være skilt da. Enkemann burde vært et alternativ i spørsmålet 🙂

21. Når står du opp i hverdagen?
Våkner når alarmen vekker meg sånn i 07.00 tiden. Maren står opp 08.00-ish med Torben. Da har jeg allerede dratt på jobb!

22. Når står du opp i helgene?
Rundt 10.00 – avhengig av hvem som har sovedag..! (Men Maren sover jo til 08.00-ish da også, noenganger enda lengre også. Så med “sovedag” så er det ikke snakk om så veldig mye lengre enn til vanlig. Så det er ikke synd på oss, vi får mer enn nok søvn i denne familien..!

23. Sover du på en spesiell side?
Ja, jeg sovner kun på venstre side i sengen. Det er fordi jeg ser på serie til jeg sovner, beste sovemedisinen!

24. Hva kan holde deg våken om natta?
Torben som snorker, men det gir seg som regel når jeg sparker han i leggen?! Tanker og bekymringer kan også holde meg våken, det er ganske slitsomt. Jeg kan også holdes våken av redsel for ikke få nok søvn den natten, haha!

25. Hva var det siste du spiste?
En baguett-greie med bacon og egg. Digg var det faktisk!

26. Hva var det siste du drakk?
Kaffe 🙂

27. Har du noen gang vært forelsket?
Flere ganger. Noen sterkere enn andre, men likevell forelsket. Min første forelskelse var Rune K i klassen. Torben har jeg vært forelsket i to ganger, en gang da jeg var 15 og så 15 år senere igjen.

28. Hvor mange steder har du bodd? 
Stathelle, Bergen, Trondheim, Oslo, Brevik og så Stathelle igjen. Og så har jeg bodd flere steder i utlandet det året jeg var på reise da?!

29. Hva har du nærmest deg nå som er rødt?
De skitne sokkene til Torben.

Nei vent, rødt? Det må være seilbåten pappa har laget som står i vinduet ved siden av meg.

(Så ikke at det stod noe rødt før jeg skulle korrekturlese..!) 

30. Fortell noe du aldri har fortalt kjæresten din?

At det er jeg som har ødelagt muren utenfor når alltid bommer når jeg skal runde hushjørnet med bilen. (Det er et sånt “blomsterbed” med mur rundt som har klosser som…. AH, fakk it – her er bilde fra mørket når jeg løp ut for å knipse bilde nå nettopp:)

JA, jeg tror det er jeg som har gjort det. Jeg har bare ikke fortalt Torben det, jeg har lagt skylda på pappa, kompisene hans, elg, ja – det meste. Men jeg tror det er meg. Og jeg tror jeg må ha gjort det ganske mange ganger utifra hvordan det ser ut..!

31. Hva har du hatt av kjæledyr?
Katt: Leif Torsteinsen, Lise Karsen, Ove Karlsen (døv) og Steinar. Hund: Guro. Marsvin: Bård Georg, Shankly, Nøtte og Vera. Nymfeparakitt: Even Evensen.

32. Når er Norge på sitt beste?
Juli. Jeg elsker sommeren.

33. Hva er drømmejobben din?
Gode kollegaer og arbeidsoppgaver jeg trives med. Gjerne hektisk, og at man får kjenne at man er nyttig. 

34. Når var du i kirken sist?
Hehehehehe??. veldig sært, men jeg var i Brevik kirke for noen uker siden. Da var det en egen deponi-gudstjeneste. (Det er mulig det blir lagt et deponi til brevik, noe mange selvsagt er negative til) Jeg var der med den nevnte ordføreren fordi han inviterte meg. Og når ordføreren spør om du vil være med på gudstjeneste, så kan du takke faen på at man ikke kommer opp med en god nok grunn til å takke nei på relativt kort tid. Så da ble jeg med. Og det var veldig bra. Gud og deponimotstandere i skjønn forening. Bedre start på en hellig søndag finner du ikke. 

35. Hvor drar du når du er trist?

Til godterihylla på KIWI. 

36. Favorittfarge? 

Gul og mintgrønn.

37. Hva var det siste du kjøpte?

Bunadsstæsj til Maren, og det siste jeg tok med meg fra shoppingsenteret var en gave til Maren fra meg – en barnesølje. Jeg begynte å gråte inne på gullsmeden, for jeg har så utrolig fine minner med Pia&Per-smykker.

 38. Hvilken bok leste du sist?
Perlesøsteren av Lucinda Riley. Jeg liker den godt, men har ikke klart å bli helt ferdig med den ennå…! 😜

39. Kan du bytte olje på bilen?
Ja, det kan jeg! På båten også!

40. Har du noen gang vært i kontakt med politiet?
Mange ganger! Hahaha, huff. Må sies at eksen min var politimann også da. Men sist gang må ha vært i bryllupet vårt, da de trodde det var tidenes arrangement på brygga til pappa – hvilket det forsåvidt var, men de var kule da de skjønte at det var bryllup. Begge gangene. Hahahaha.

41. Hva ønsker du deg mest akkurat nå?
Er det lov å si at jeg ønsker at alle mine dager fremover blir meningsfylte, fine og kjærlige? At jeg ønsker meg mennesker rundt meg som motiverer, inspirerer og gleder meg, og at jeg kanskje kan gjøre det samme for de? Og så må jeg få slenge med at jeg gleder meg til et prosjekt sammen med en fantastisk bloggerkollega som gir meg nettopp det jeg ønsker meg mer av i hverdagen jeg ikke får nok av – HUMOR! Fasen, jeg gleder meg!

42. Har du tatoveringer?
Ja, jeg har skrevet «Mamma» på håndleddet. Litt sært å hedre mamma med en tattis, med tanke på at hun hatet tatoveringer. Men jeg liker den veldig godt og angrer ikke!

43. Hvilken øyenfarge har du?
Grønne!

44. Hvem er din favoritt på snap?
Åj, vanskelig å si. Jeg liker veldig godt de som ikke bruker en haug med filter. (moro-filter er greit, men sånne «jeg er så søt som kanin når jeg lager trutemunn» er utrolig kjedelig. Jeg syns humor er viktig også. Jeg liker Pappahjerte og Konatil. Jeg kjenner meg godt igjen når de raller på snap. Men litt fordi jeg liker de som personer også. jeg heter forresten linevictoriahus på snæpp om du vil følge meg! Ellers lager jeg mye faen på instagram også – den finner du HER.

45. Hva gruer du deg til?
Jeg gruer meg til å ta avgjørelser som blir avgjørende for meg fremover. Jeg liker egentlig forutsigbarhet, og hater å ta sjanser uten å vite utfall. Det er jo derfor jeg ikke tipper i Lotto, for jeg blir så eitranes forbanna når jeg ikke vinner! 

46. Hva gleder du deg til?
Jeg vet ikke om det er lov å si, men jeg gleder meg til Maren begynner i barnehage. Hun begynner virkelig å bli klar for det nå, sånn skikkelig liksom. Hun ELSKER andres selskap og nye ting som skjer, og lar seg ikke påvirke av at mams og paps forsvinner ut døra, for hun er i de beste (nesten bedre!) hender sammen med andre som gir henne mentale utfordringer. (Hørtes litt rart ut, vi gir henne jo mentale utfordringer – men det er godt med litt nytt, haha!) Jeg tror også at det kan være bra at andre aktiviserer henne til tider, slik at tiden jeg får med henne blir 100% kvalitet, og at jeg ikke trenger bekymre meg for om utviklingen hennes stopper helt opp i det sekund jeg må sette henne i lekegrinda for å se litt på tv. Jeg vet ikke hvordan det er med andre småbarnsforeldre, men jeg MÅ ha noen minutter for meg selv innimellom. Hun elsker grinda si da, og noenganger står hun å sliter i den fra utsiden for å komme oppi. For i grinda har Maren sin alene tid der hun kan holde på med sine ting uten at mamma styrer med lekene hennes, flytter rundt på henne eller roper “nei, nei, nei” når hun tasser mot noe i stua som må veltes, brekkes eller gnages på. Hun er fri for alt maset mitt i grinda si, haha!

47. Hva var det siste du skriblet ned på et papir?
«Ha en fin dag på jobb!» også et hjerte og en «L», helt til jeg kom på at det kom kanskje til å se litt vel spesielt ut hvis noen andre så den som ikke skjønte at det er sånn jeg faktisk gjør til folk jeg bryr meg om, så den ble krøllet sammen og slengt i dunken under skrivebordet istedet. Ellers skrev jeg et bursdagskort istad da, men det var et kort og ikke et papir!

48. Hva var det siste du grublet på?
Jeg grublet på fremtiden og hvordan jeg ønsket at den skulle se ut og hva jeg kan gjøre for at den blir slik jeg ønsker at den skal bli. Og så tenkte jeg på de jeg bryr meg om og er glade i, og hva jeg kan gjøre for at de skal ha det bra. 

49. Hva er det siste du skal huske å gjøre i kveld før du legger deg?
Jeg skal huske å skru på flightmode etter klokken 22.30. Jeg gjør så utrolig sjeldent det, men noenganger må jeg bare gjøre det for å få ro i sjela.

50. Hva skal du gjøre når du er ferdig med dette innlegget?
Legge meg!!

Snakkas!

Men det skjer jo ikke oss…?

Gud forby at det noengang skulle skjedd min fine, lille Maren noe. Jeg tror ikke jeg kunne tilgitt meg selv om noe skjedde henne på min vakt. Jeg har voktet henne i over 13 måneder allerede, og vet at jeg ikke på veldig, veldig mange år kan leve et bekymrigsløst liv når det kommer til frøkna mi. Mine største skrekker som kan gjøre at det går frysninger over hele kroppen bare av tanken på det er brannskader, fall ned trapp og sette noe i halsen. Så har man påkjørsel, bilkræsj, drukning og fall fra store høyder som kan skremme livskiten ut av meg bare jeg tenker på det. Jeg gjør så godt jeg kan, og kan ikke si at faren alltid har vært langt unna. Den kaffekoppen, trappeporten som ikke er lukket eller det uoppmerksomme øyeblikket hun putter det runde lille batteriet hun har funnet på bakken i munnen. Skrekken er at det skal skje, og at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Det er først etter at jeg fikk barn selv at jeg kan ane og føle bittelitt av det min far opplevde da jeg var tre år. En overarbeidet pappa med ekstremt søvnunderskudd etter å ha jobbet mange, mange nattevakter og bygget hus på dagtid, sjonglere en ivrig 3 åring samtidig siden mamma var på jobb. 

I et ørlite øyeblikk gikk han inn i huset for å gjøre noe, men glemte at jeg, lille Line på 3 år, lekte på brygga med traktoren min. Uten redningsvest. På våren med rundt 4-5 grader i vannet. Og det varte og rakk, for min slitne pappa ble oppholdt inne i huset. Det var jo meningen at det bare skulle være et kort øyeblikk, men så ble det ikke sånn.

Det tok lang tid. Selv i ettertid er pappa usikker på hvor lenge han var borte. 

Han kom plutselig på at hans eneste datter lekte nede på brygga. Han gikk ut av huset og ned til brygga og så at traktoren min som jeg syklet frem og tilbake på brygga med, var veltet. Selv da tenkte han at jeg kanskje hadde gått over til nabodamen som jeg var så glad i, så han gikk over plenen og i retning naboen. Men han valgte heldigvis å gå langs brygga fordi han hadde en dårlig magefølelse som bare bekymrede pappaer kan ha.

Jeg lå på bunn i fjorden noen meter ned. Pappa skimtet såvidt den røde dressen jeg hadde på meg. Pappa hoppet uti og fikk hentet meg opp. Jeg var blå og pustet ikke ikke da pappa fikk meg til overflaten.

Pappa startet livredning allerede i det iskalde vannet. Absolutt ingen tid å miste. Innimellom innblåsninger og hjertekompresjoner så fikk han ropt etter hjelp og naboen fikk varslet nødetater. Men nødetater brukte dengang (som idag) dyrbar tid på å komme seg til Krabberødstrand. Pappa satte seg ikke ned for å vente på hjelp. For meg som lå i armene hans i vannet og ikke pustet, ble pappa mitt eneste håp og mulighet til å overleve.

Pappa reddet livet mitt fordi han kunne førstehjelp. Et kurs som i utgangspunktet er lett å gjennomføre, ikke tar lang tid men som kan sørge for at barnet ditt, din kollega eller mamma overlever en drukningsulykke, en brannskade eller fall fra høyde. Eller hjerteinfarkt, eller blodpropp eller å sette noe i halsen. Det skjer hver eneste dag, og det skjer med hvem som helst. Det skjer ikke bare pappa som var uoppmerksom og glemsk, det skjer tilogmed den mammaen som har barnet i bånd med hjelm og tannbeskytter. Det skjer den trøtte mammaen som glemte kaffekoppen på bordet. Det skjer den uoppmerksomme bestemoren som har glemt å lukke grinda foran trappa. Det kan skje absolutt alle, og ingen er udødelig. Vi hører skrekkhistoiene og tenker at «det skjer ikke meg». Men vet du, da tar du feil. Og hva gjør du når du oppdager at det skjedde deg og sine?

Røde Kors har laget en film som stakk meg i hjertet. Vi må ALLTID ta oss tid til å lære hva vi kan gjøre når uhellet er ute. Kanskje du tror du vet det? Vel, tro kan du gjøre i kjerka som min svigerfar sier. Du må vite, og første leksjon er: Vet du hvor lett det faktisk er å lære seg de mest basic førstehjelps-kunnskapene som skal til for å redde liv?

For noen år siden havnet jeg, sammen med mine flotte kollegaer i TV 2, i en grusom brannulykke på kontoret vårt før juleavslutningen. En biopeis (fy fader som jeg frykter biopeiser) eksploderte ved påfylling av bioetanol, og flammene stod i hele rommet. Verdens tøffeste kollega Habbi, hev seg over min kollega som stod i flammer. Det tok kanskje et brøkdels av et sekund fra ulykken var et faktum til han faktisk forstod hva han måtte gjøre. Han heiv seg over med jakke og gardiner for å slukke flammene som slukte kroppen hennes. Han tvang henne med hele sin styrke ned på gulvet og pakket henne inn i tepper. Britt ville bare løpe og skrike (forstelig nok) men han visste at flammene ville bare fortsette å brenne siden hun var dynket i bioetanol (påfyllingstanken eksploderte på henne) og oksygenet ville bare gi mer næring til flammene på kroppen hennes om hun fortsatte å løpe rundt. Da han løftet på teppet var klærne hennes smeltet inn i huden hennes. Han beordret vann. Og vi løp i skytteltrafikk med våte klær som vi stappet i do ved siden av for å få våte klær til å fukte henne. Der det var mulig fikk vi kledd av henne klærne hennes. Hun lå på det våte gulvet mens vi helte vann på henne. Brannvesenet var der etter 10-15 minutter, laaaange minutter. Jobben Habbi gjorde var å redde kollegaen sin. Selv oppdager han lenge etter at han selv har både 2. og 3. gradsforbrenninger på kroppen selv, spesielt på hendene han hadde brukt for å slå på flammer og holde rundt sin brennende kollega i et teppe. I mange lange minutter lå vi på gulvet med Britt og trøstet. Det går fint. Pust. Hold deg våken. Min jobb ble å berolige henne med at skadene ikke var så store og at grunnen til at hun ikke kunne se var pga alt vannet. Selv så jeg at øyepippene hennes var smeltet sammen og hun hadde brannsår på kroppen der jeg kunne se rett inn i kjøttet hennes. Det sykeste er at jeg fortalte Britt at «nå får du ikke rynker Britt, dette er som en syrebehandling for ansiktet ditt, ikke bekymre deg – det ser ikke så ille ut som det gjør vondt, jeg lover!» Britt har alltid vært «dukka» vår som var opptatt av å se flott ut. Hun brukte dyre fuktighetskremer og jeg følte at det var viktig å fortelle henne at dette kom til å gå bra. 

Britt overlevde med et nødskrik. Hadde Britt vært alene hadde hun dødd den dagen på kontoret. Hadde ikke Habbi gjort som han gjorde, hadde hun fått så store skader at hun enten hadde dødd av det eller fått uopprettelige skader som ville vansiret hele kroppen hennes for retsten av livet. Og nei, kroppen hennes har store, tydelige merker etter hva som skjedde den dagen. Både hudtransplantasjon, tykkhud, tynnhud, vabler, streker, og merker etter klær som har brent seg inn i kroppen hennes. 

Heldigvis har disse to historiene lykkelige slutter. Det ble et langt sykehusopphold på på meg da jeg var 3 år. Pappas hjertekompresjoner og innblåsninger reddet meg, i kombinasjon med at det var kaldt i vannet og at det var “brakkvann”. (En blanding av ferskvann og saltvann). Jeg hadde ekstremt lav temperatur og det reddet meg fra hjerneskader, sies det.  Og for Britt som våknet fra koma flere uker etter jul, så var hennes første ord: «Hvordan gikk det med de andre? Jeg må hjem, jeg skal ha julaften hjemme hos meg.» Da var det februar.

Kan vi alle være enige om at vi alle har tid til å gå førstehjelpskurs? Hvorfor utsette å lære seg noe som redder liv? Du ville ikke utsatt å redde et liv. Så hvorfor utsetter du å lære deg førstehjelp? Skaff deg livsviktig kunnskap om førstehjelp i dag!

Pappa har gjort det, Habbi har gjort det – og jeg har gjort det. Nå håper jeg du også gjør det.

Her er link til Røde Kors sin hjemmeside der du kan melde deg på kurs der du bor. Du vil dessverre raskt oppdage at det vil være verdt det.

(Dette er ikke betalt innlegg. Det er et innlegg jeg har skrevet fordi jeg er så heldig å kunne nå ut til noen der ute som behøver å vite dette, og jeg ønsker å hjelpe å spre budskapet. Se videoen under, og del veldig gjerne)

 

 

 

☀️ Jeg MÅTTE ha litt solskinn inn i klesskapet mitt nå…

Reklame | NELLY (Annonselenker)

Lønna kommer i morgen. Jeg merker allerede at det bevrer og rasler i bankkortet mitt, for jeg føler meg alltid så jævla rik rett før lønna ramler inn på kontoen. Noen ganger lever jeg litt i nuet og koser meg med følelsen av å vinne i lotto den samme datoen hver eneste månede, så i dag tok jeg rett og slett mot til meg og kjøpte hjem noen kjoler jeg tror kan få meg i godt humør.


 

Den knallgule kjolen til venstre finner du HER (annonselink) // Den sennespgule kjolen i midten finner du HER (annonselink) // Den gule kjolen helt til høyre finner du HER (annonselink)

Ironisk nok er det faktisk ingen av disse utrigningene som faller umiddelbart i smak ved første øyekast, men jeg er helt rå med både synål og et par sånne sikkerhetsnåler. De færreste har riktignok så fantastiske kjolekropper som de modellene der –  for jeg er en av de som får spader av å se så fine kjoler på så pene damer – men jeg har bestil disse kjolene i en relativt stor størrelse (når jeg sier relativt så mener jeg altså at jeg har gått for det øvre sjiktet av størrelsesskalaen. Faktisk sprengte jeg den ene skalaen, for å være sikker på at daiene, låra, magen og overarmene får plass inni de gule tøystykkene. Så JEG har trua!!!

I utgangspunktet er det faktisk bare fargen jeg falt for, når jeg tenker meg om. Jeg trenger litt farge inn i klesskapet mitt nå – føler jeg. Og jeg er gæærn nok til å gå med knallgule farger. Tenk deg ei skinnjakke og et par raffe boots? (Bruker noen under 50 ordet “raffe” forresten? Jeg gjør det.)

Sorry ass, men jeg måtte bare skryte litt av mine noe litt crazy kjøp idag! Det skjer nemlig ikke så ofte at jeg kan huke av “annonse” på innlegget mitt om klær jeg har kjøpt til meg selv, nesten så jeg syns det er litt stas altså! ?

Tata! / Supporterfrue som sitter å venter ved postkassa!