Gult og kult!

Så valgte jeg å “gå egne veier” og stå imot presset om å være normal og naturlig da. Så det ble faktisk ikke helt ordinære negler som jeg hadde sett for meg. Jeg gikk utenfor boksen og drodlet litt idèer, og vi landet på gule negler uten ekstra lengde. Og det er sånn ca det mest artigste jeg opplevde i går, faktisk. Så jeg skjønner hvorfor bloggere går til negledesignerne sine i hytt og pine, for det er faktisk ganske hyggelig å prate sånn over bordet i spritdunsten fra neglelakkfjerner. Ironisk nok så havnet jeg i stolen rett ovenfor ei som også hadde smådiktatorer og korte negler, så jeg følte vel egentlig at jeg hadde havnet hos ei venninne.

(Når jeg ikke vet at jeg blir tatt bilde av så ødelegger jeg heller ikke bildene ved å gøye meg til…! Takk for fint bilde – ikke ofte jeg får tilsendt et svart/hvitt-bilde av meg selv etter en presentasjon/møte, men det var koselig med noe annet enn sjølfiene mine!)

Frister faktisk å gjøre fikse negler hver tredje uke, for som en debattant i kommentarfeltet så fint påpekte – jeg ser jo til stadighet ganske ufiks ut..! (!) Det ble også antydet at jeg burde vaske hendene mine litt oftere, DET burde jeg visstnok kunne ta meg tid til. Nå vet jeg ikke helt, men jeg tror jeg er innafor med antall vask av hendene når jeg vasker de etter hvert toalettbesøk, etter hvert bleieskift, før matlaging og i snitt to ganger til i løpet av dagen. Så håndvask på røfflig regna 10-12 ganger i døgnet syns jeg ikke nødvendigvis jeg trenger å overdrive så veldig mye mer… Am I right or not?

La oss si det sånn, utgangspunktet var jo helt hinsides – så Cathrine har virkelig gjort en kjempejobb med de stygge stubbene jeg hadde! Jeg ville ha korte negler, så vi valgte å ikke legge på noe gele eller acryl-fjas, så det er i utgangspunktet bare mine negler med lakk på. Men når jeg skal gjøre slikt selv så ser det ut som diktatoren på 15 måneder har gjort det, så da overlater jeg det heller til proffene fremover. 

Men gult er kult! 💛

Snakkes plutselig, ligger et blogginnlegg som bevrer etter å bli publisert i notatarkene mine, et blogginnlegg jeg har gnagd på ei lita bete nå. Det skal jeg sørge for å gjøre ferdig, for det er litt viktige greier da vøtt. (Nei, ikke flere innlegg om negler…Jeg er ikke heeelt rosablogger ennå!)

Øy, følger du meg på snap? Det må du gjerne gjøre – for jeg gøyer meg litt der innimellom. Jeg heter linevictoriahus – og når du først er i gang så er jeg på instagram også, den finner du HER!

 

En (mamma)bloggers negler.

Jeg skal prøve å la vær å nevne hvor sår jeg er i æssen etter sykkelturen på mandag, men jeg kan ikke love noe her jeg sitter naken på en badering for å la gnagsåra lufttørke. Det er faktisk litt brannskadet på innsiden av rassen, så jeg har pudret meg med Marens bleiepudder og smurt med sinksalve. Rett skal være rett, vi har resonnert oss frem til årsaken. En god del av sykkelturen hadde jeg nemlig setet for lavt, og heldigvis var det en og annen medsyklist i Paragrafrytterne som ymtet frempå at det KUNNE hende jeg satt litt vondt..?! Og det gjorde jeg jo, men jeg tenkte – “fasen, jeg har jo føda en unge siden sist, riktignok ikke ut av ræva (bare nesten, i følge kirurgen)  så litt smerte må man jo tåle..?”

Jeg døde av latter da en av leserene som følger meg på instagram kommenterte at “Det må jo være sykkelskjede dette her!” og seriøst – jeg ler fremdeles altså!

I morgen er jeg så heldig at jeg skal leve livet som en helt ekte toppblogger, forresten. For midt i arbeidstiden skal jeg få gjort en opprensking av neglene mine. Du skjønner, jeg hadde gelenegler for en stund siden og etter at jeg REIV de av etter at de hadde vokst metervis ut av hendene på meg – så ble mine egne negler i overkant stygge. Vi snakker ikke sånn “brekt ei lita flik” eller “ikke helt on fleek”. Nei, vi snakker om negler en småbarnsmor verdig. 

Jeg har helt seriøst aldri vært opptatt av negler før, men nå MÅTTE jeg faktisk gjøre noe – for de er så frynsete at jeg fortsetter å bite de helt ned til neglebåndet, og det vil jeg helst unngå. Ikke er det spesielt næringsrik mat føde man finner under neglene heller, så biting av negler sluttet jeg med for 3-4 år siden. Jeg kan gi dere en smakebit, da.. Jeg vil tro at det under disse neglene befinner seg:

🚩En dæsj brunt innhold fra en viss bleie jeg skiftet tidligere idag.

🚩 Grillkrydder, etter å ha stekt burger.

🚩Hudrester etter å ha klødd meg hardt bak på skulderen.

🚩Prim

🚩 Måkebæsj, etter å ha skrapt litt av det fra bilen.

🚩 En buse eller to, fra både diktatoren og undertegnede. 

Smakelig måltid da dere!

Jeg skal ha HELT normale negler. Tror ikke engang jeg vil ha sånn hvit tip på tuppen. Jeg skal ha normal farge, normal fasong, normal lengde og normal tykkelse. Ingen perler, lakk, crazy farge, krøll eller spisse tupper. Jeg føler meg så sykt pressa til å være normal og naturlig, ass. Buhu. 😂

Eventuelt så føler jeg ikke for å poke ut øynene til Maren med disse neglene da…:

Jeg bare tenker litt høyt her nå…. Hvordan føles det å klø seg i ræva med disse over? (80% av Norges befolkning klør seg i rompa i løpet av en periode på 72 timer. Jeg bare sier det.) Hvordan fungerer dette ved tørking av stjert? Bleieskift? Klemming av kviser? Åpning av colabokser? Nei, gudeneskalvite. Jeg hadde nok aldri klart å operere livet med slike, jeg hadde skadet meg selv i hytt og pine.

Snakkas. /Supporterfrue, Line Victoria 

ENDELIG! 🎉💥🚴🏻

Jeg tenkte jeg skulle være helt fullstendig crazy idag og takke ja til fellestrening med Paragrafrytterne mine. Altså – det er jo faktisk to år siden sist jeg satt på den dyre, flotte sykkelen min – så nå var det jaggu på tide å takke ja til de ukentlige invitasjonene jeg får fra gjengen. Jeg tror de ble overrasket! Overrasket ble jeg også, da jeg utrolig nok klarte å finne både pulsklokka, pulsbeltet og laderen – det var liksom ting jeg regnet med jeg måtte kjøpe nytt fordi de har bukket under for “systemet” i rotet vi har her hjemme. Men nei da, pulsbeltet lå i nattbordskuffen, klokka lå i en gammel gymbag og laderen fant Torben i en skuff under TV`en nede i kjellerstua. Sånn sett tenker jeg at jeg faktisk TJENTE 4000 kroner på å sette Torben i sving med å lete fremfor å bestille nytt, så føler at mandagen starter i pluss på økonomikarma-poengene! 😉

Nå ble det jo, unnskyld uttrykket, jæææævlig spennende å se om paragrafrytteruniformen fremdeles holdt også da. Altså, det er jo stretsj, så det skal vel godt gjøres at den ikke kommer på kroppen – men som Torben sa forrige gang: “Den logoen har aldri vært større!” når han så at Paragrafrytterlogoen plutselig ble både strekt, tøyd og nesten fargeløs av alt presset. 

Passet den?

JEPP!

Kan det ha noe med at jeg tok Torben sin drakt som er i XL istedefor min egen i Medium? 

Mayyyybe.

Uansett – buksa er min da og den satt selvsagt som et pølseskinn – som disse buksene skal sitte:

…også mine elskede rosa sykkelsko da, som jeg selvsagt ikke har kvittet meg med – men måtte blåse litt spindelvev av. 

Turen ble på 2,3 mil og avsluttet med en hard økt i den legendariske Tangvallskleva som pleier å ta knekken på de fleste føde-hemorroider. Utrolig nok så hoppet jeg ikke av sykkelen en eneste gang i Tangvallskleiva, så ble faktisk litt imponert sjæl! Men ramla av gjorde jeg, på nesten flat mark. Jeg glemmer jo at skoene er låst fast, så BÆNG! Der lå jeg da, klemt fast mellom sykkelen, fronthjulet og asfalten. Fremdeles spent fast i sykkelen, så jeg måtte brekkes opp av de staute kara som sykla med meg. Men hey, jeg er helt rolig på det jeg, så lenge ingenting er brukket eller noen tenner har falt ut så er jeg likeglad! 

Rett skal være rett, det var egentlig Torben som kastet meg ut i dette. Jeg er ALTFOR dårlig til å si at jeg tenger tid til å trene, og sannheten er jo at jeg blir i uendelig mye bedre humør av å gjøre det. Men jeg slites mellom det å bruke tid på meg selv (trening) og det å tilbringe tid med Maren, men jeg MÅ skjerpe inn den dårlige samvittigheten min og prøve å sette av tid som dette for meg selv. Jeg tror jeg blir et bedre menneske av det, faktisk.. Og jeg skal absolutt bli flinkere til å kicke Torben ut av døra også, for han er (var i hvertfall) en ivrig syklist han også. Dessuten har vi faktisk kjøpt oss vogn til å Maren på slep, men jeg må bare bli litt trygg på det først. Noen som har gode tips, forresten? 

Nu jæklar, nå skal det ryddes i heimen før jeg hiver meg under dyna med god samvittighet! 

Line Victoria – Supporterfrua på to hjul!

Hvis du fremdeles henger med så bjuder jeg veldig gjerne på gla`historier fra da jeg var særdeles aktiv på spinningsykkelen… Klikk for eksempel HER om du vil! 😉

 

 

 

Flytter litt rot rundt!

Takk for så mange gode innspill til diskusjonen på det forrige innlegget! Jeg blir jo alltid så glad når jeg ser at det helt fint går ann å ha en vettug diskusjon i et kommentarfelt uten at det blir dårlig stemning eller nettroll som dukker opp, det beviser bare at mine lesere er kremen og eliten av alle blogglesere! Igjen fikk jeg tilbakemelding på at innlegget var litt langt. Jeg glemmer at jeg har mange hektiske mammaer som leser, og at ikke alle har tid til å sette av 10-15 minutter på å lese gjennom mitt pjatt. Så jeg skal fortsette å helle blogger oftere, enn de lange avhandlingene og særoppgavene jeg til tider legger ut. Kors på halsen ass!

Helgen? Joda, veldig fin den – endelig begynner jeg å føle helgemodus igjen. Etter å ha vært hjemme så lenge med Maren så går jeg veldig i surr på dagene, og når Torben er offshore, så kan du takke faen på at jeg ikke engang vet om det er søndag, tirsdag eller fredag. 

I helgen prøvde jeg å rydde det ene gjesterommet vårt. Jeg oppdaget kjapt ut at det egentlig bare var å samle sammen alt baby-stæsj som Maren har vokst ut av, kjøre det 50 meter ned i gata og tippe det inn oppkjørselen til min bonuslillesøster.

Etter å ha fylt oppkjørselen hennes med stæsj kjøpt i gravidmodus/ammetåke så ble det litt mindre å rydde igjen på gjesterommet. Problemet er jo at jeg har en tendens til å flytte endel av stæsjet som er igjen inn på det andre gjesterommet – og ganske mye inn på treningsrommet, så i utgangspunktet er jeg jo da ikke bare like langt – for jeg står da ikke med ET roterom, men TRE roterom! Torben har lovet meg en sånn derre søplecontainer i august så jeg kan tømme huset. Jeg skjønner bare ikke åssen jeg klarer å fylle et SÅ svært hus, når vi har bodd på mye mindre flate frem til for halvannet år siden da vi kjøpte dette huset! Regnetykket går liksom ikke helt opp… Makan. 

Nei, jeg får svinge meg rundt og pløye gjennom mailen min – slik at arbeidsdagen kan starte mest mulig mykt i morgen tidlig. I morgen er det et besøk til helsesøster Elise, og jeg kjenner at jeg gleder meg til å se henne igjen! Tror ikke Maren mener det samme når sprøyta dukker opp, men sånn er leif! 

Tror jeg skal ned i første etasje og forsette å rydde. (Eller flytte rotet rundt da, som jeg faktisk gjør…!)

Supporterfrue – Line Victoria

Tradisjon eller i værste fall, trend?

Jeg for min del syns jåleriet er tatt et steg altfor langt i FEIL retning når jeg kom over noen som spurte om napping av bryn på sin 2,5 åring. Der er heldigvis flertallet enig! Men en annen ting som diskuteres ofte er hull i ørene på de små, som jeg syns er en helt pussig ting å påføre barn som ikke har bedt om det selv ennå. 

(Over har jeg klina til med et bilde av meg selv med øredobber, det fiiiiineste jeg kunne finne av meg selv i arkivet!)

Jeg husker selv jeg tok hull i ørene som 8-åring. Det var en 16. mai. Jeg hadde mast høl i huet (fiffig ordvalg!) etter å få hull i ørene som Rikke i klassen hadde. Hun var såå fin med det! Dette var på en tid man skøyt med pistol (selve øredobben var formet som ei lita pil på tuppen) i øret for å ta hull, hvilket jeg har skjønt frisører fremdeles gjør. Det var så traumatisk for meg at jeg så med skjeve blikk på frisører i en årrekke etterpå. Det endte med at det første skuddet ble satt, for derretter å LØPE ut av frisørsalongen ved bowlinga på Down Town i Porsgrunn i et dramatisk firsprang. «-NÆÆÆIIIII!!!!!!” kunne man høre syv år gamle Line nedover gangen og ned trappa på vei ut. Det tok jævlig mange softis og sjokolader på parkeringsplassen for at jeg gikk tilbake, selv om mamman min sa det var helt greit å ha bare en øredobb resten av livet også. Jeg kvinnet meg opp, beit tenna sammen og ble skutt i øret for andre gang 3 timer (!!) senere. Jeg fikk forøvrig infeksjon, og det var en liiiidelse å rense hullene hver dag med klorhexedin som man brukte den gangen. (Sprit) 

I dag ser jeg noen mammaer søke på nettet etter steder man tar øredobber før fylte tre. For det er ikke så mange som tilbyr dette lenger. Det er faktisk nesten blitt regnet som en “ulovlighet” å gjøre det, og det mener jeg er en god utvikling. Likevell finnes det foreldre som helt uten skam og sympati for poden syns det er greit å påføre barna sine den smerten det er å skyte eller pierce hull i ørene. For ikke snakke om risken for betennelse og flere vondter og plager for barnet ditt. Og da lurer jeg på – for HVEM er det du gjør dette for?

“-Hun er sååå søt med øredobber!» forsvarer folk det med. Jeg prøver å unngå å si noe, for jeg vet at Maren ville antageligvis skreket som en stukken gris hvis jeg hadde tatt henne med til pistoldama på frisørsalongen som gjør dette. En smerte jeg da altså påfører kidden min uten hennes ønske, vilje og viten, kun for å piffe opp utseende hennes. For jeg er av den oppfatningen at det ikke er noen åpenbar diskuterbar årsak til at man gjør dette. Jeg for min del hadde rett og slett ikke hatt samvittighet! Jeg vet at når Maren får vondt (når hun tryner, slår seg eller blir redd) så ser hun meg inn i øynene med store krokodilletårer og hylskriker. Vaksiner foreksempel – nødvendig dog, men akk så vondt det gjør å se henne vri seg i smerter og gå fra lykkelig uvitende babling og latter til?. fullstendig breakdown!

Nei, jeg dømmer ikke de som gjør det. Du som mor er forhåpentligvis i stand til å mene og gjøre det beste for barnet ditt. Men jeg er litt spent på hva som gjør at man blir så hellig overbevist om at det er det rette å gjøre. Er det religion? Eller er det tradisjon? Eller er det, det værste av alt – en trend? Er de som tall hull i ørene på små barn klar over risken? Infeksjonsfare og risiko for å utvikle allergier. Den kan rives ut, eller barnet kan fikle med den. Den kan løsne og barnet kan putte den i munnen. Klarer du å forklare ungen din på et år at «du skjønner at Mamma syns det er så fint med øredobber, så derfor skyter vi øredobben med pistol i øret ditt (et kjempesmell kan jeg huske, skvatt metervis!) og det KAN hende du får auau i øret ditt som vi må tukle med å rense hver eneste dag, og siden du ikke er klar over at du har et fremmedlegeme i ørene dine så kan de rives ut når du leker med nabojenta?! Så sånn er det!”

Så til fordelene med at babyen din har hull i ørene.

Å nei, det er visst ikke andre fordeler annet enn at babyen «ser søt ut» med det. 

Maren fikk øredobber til dåpen, og jeg gleder meg til hun spør meg om hun kan få lov til å få hull i ørene. Først da tenker jeg at det kan diskuteres, og jeg vil selvsagt gjøre henne oppmerksom på alle bakdelene – men om hun fremdeles vil ha hull i ørene – så skal hun få lov til det. Men aldri før hun ber om det selv og jeg vet at hun forstår både smerten og risken. Hun kommer nok til å bli fryktelig søt med de koselige øredobbene hun fikk, bittesmå emaljerte blomster? 🌸 Så har hun noe å glede seg til! (Inntill videre er det en ganske stor sjans for at mamma tjuvlåner de bittelitt…!)

Beklager hvis noen føler seg tråkket på tærne av mine tanker omkring dette, og jeg er helt med på en god diskusjon i kommentarfeltene. Jeg hører gjerne fra dere som har soleklare fordeler med å pierce ørene til babyene deres, jeg er faktisk veldig spent på hva slags innspill det eventuelt vil komme… For som med så mye annet – dette er min mening, og du skal få lov til å være uenig! 

Supporterfrue – Line Victoria.

“Skal vi se, åssen var det vi stavet navnet ditt igjen…”

Drista meg til en tur i barnehagen med Maren, de må jo snart lure på om ikke vi har andre venner der oppe – for vi dropper liksom innom i tide og utide. Men de har sagt det er greit, så da stoler jeg på det! Tenkte også at Maren kunne passe på å få i seg litt barnehagebakterier, for hun har ikke vært syk siden før jul en gang. Og det passer veldig bra at Torben har 6 ukers ferie nå, så jeg har booket inn både vaksinetakning, playdates og venninnen til Maren skal overnatte en helg i slutten av måneden. Satser på noen skikkelige grønne buser og litt immunforsvar-boosing, hahah!

Steike ta som jeg fikk kommentarer på sjølfien jeg la ut fra arbeidsdagen min da! Joda, mamsen føler seg ekstra fresh i blazer – men det var da måte på til skryt på sosiale medier da?

Jeg kan avsløre at dagens arbeidsantrekk på hjemmekontoret ikke var like feiende flott, og jeg antar det ikke er noen som ber om verken annonselinker eller noen sveip-opp-funksjon for å klikke hjem dette antrekket:

Ellers har jeg dristet meg til å lage en spektakulær barnehageperm til diktatoren. Jeg er jo ikke mamsen som lager julekalender og baker glutenfrie boller og hjemmelaget middag, så jeg tenkte at en PERM kan jeg vel for fader gjøre litt ekstra innsats med. 

Helt til jeg oppdager…

Jeg

har

stavet

navnet

til

datteren

min

feil.

 

…og er det jaggu ikke flott at jeg prøver å redde situasjonen med å bare legge til den manglende bokstaven der sånn litt på siden? Dette vil nok for evig og alltid forbli et vennlig reminder om at ammetåka aldri legger seg, og du kan elske ungen din så mye du bare orker og hurramegrundt – men du kan takke faen på at du på et tidspunkt i livet staver navnet hennes feil og du seriøst begynner å lure på om du kanskje bare burde satse på at det kommer en tid der du innser at du har mer papir å tusje med hvit tusj på – og jaggu har du brukt 430 kroner på klistermerker i bunkesvis også, så SLAPP AV – det løser seg! Om så så har du hvertfall klistermerker for jævlig mange bursdagskort fremover! 

Apropos det skrive navnene sine så er vi ikke helt bemidlet i denne familien med signaturene våre dessverre. 

Her er Torben som måtte underskrive papirer på at legene skulle gjøre alt de kunne for å redde han:

Ser du det? Du må faktisk se nøye. Lett å tro at det er Torben 3,5 år som har underskrevet her, men sannheten var at det var Torben 36 år på akuttmottaket i Liverpool. Blodforgiftning. Lang historie. Den korte er at han i dag har 9,5 velfungerende fingre og den siste halve fuckefingeren ble amputert 4 dager før bryllupet. Det var den korte historien. Den lange er om et utdrikningslag i Liverpool 2 måneder før bryllupet, et bittelite papirkutt i hånda, tre hasteoperasjoner, blodforgiftning og en lege som ønsket å sy fingeren hans inn i magen hans for å gro på litt kjøtt på fuckefingeren som var veldig skadet av nekrose og koldbrann eller no. Anyway, kanskje ikke rå rart jeg ble gravid fire dager etter bryllupet, når høyrehånda til Torben tross alt var ute av drift. (Sorry, nå stjal jeg faktisk Pappa sin vits i bryllupstalen. Gudene skulle vite hvor jævlig rett han fikk!!!) 

Du, jeg må ta siste rest av opprydningen etter massakeren som har foregått her idag, vi prekas i morra. 

/Supporterfrue

 

“Kan vi passe Maren?”

Jeg er jo faktisk litt enig, jeg setter meg noenganger litt vel høye krav når det kommer til innhold og lengden på teksten på bloggen – noenganger burde jeg egentlig bare sette meg ned å skrive akkurat hva jeg tenker (eller ikke tenker) – selv om det bare blir noen få setninger. Så da skal jeg faktisk gjøre det!

Here it goes:

I dag fikk jeg tilfeldigvis barnevakt. Da jeg fikk meldingen så takket jeg og skrev tilbake på en avbalansert og balansert attitude: “Det var hyggelig, ja det setter vi pris på, tusen takk!” Mens etter at jeg hadde lagt fra meg mobilen så bare: (Trykk plaaaay!)

 
Så idag har jeg vært noen timer på jobb og fått unnagjort litt. Som dere så på snapchatten min (linevictoriahus) så la dere kanskje merke til at jeg var helt alene på kontoret, hvilket sørget for at jeg ikke hadde noen andre å prate med, tøyse med, drikke kaffe med, osv. Så med andre ord en ekstrem effektiv arbeidsøkt. Alene. Jeg måtte faktisk ut å lufte meg ei litta halvtime, da de i bygget rett nedenfor spurte om jeg ville ha kapselkaffe og litt kakerester. Og så fikk jeg hilst på de to nye vikarene i lokalavisa etterpå og … ja, det var i grunn det mest sosiale jeg pådro meg i løpet av arbeidsdagen. 
 
Nå er diktatoren trygt plassert i senga si og sover dagduppen, hun vekker jeg senest klokka 15.15 for å i det hele tatt få noe ut av dagen sammen med henne – så det er nedtelling nå. Og siden jeg har fått jobbet litt idag og vært litt Line, så gleder jeg meg vilt til ettermiddagen med min lille frøken! 
 
/Line Victoria 
 
 

 

Hvordan står det til med kroppen?

Jeg fikk spørsmål i forrige uke på snap om hvordan det gikk med trennng og kosthold. Kan nok ha noe med at jeg la ut et bilde av meg selv på tredemølla, hvilket ikke skjer så ofte – verken i sosiale medier eller i det ekte livet. Sannheten er at jeg trengte en liten pause i Daniel Tiger og Duplo-bygging, så i mangel på litt ekstern hjerneføde for Maren, så tok jeg henne med til barnekroken på treningssenteret. Jeg har ikke benyttet meg av den muligheten noe særlig, for jeg har vært flink til å bruke dumme unnskyldninger for ikke å trene – men nå var faktisk lysten på alenetreningstid større enn treningsvegringen min! 

Så ja, jeg overlot diktatoren til ei supersøt jente i barnekroken som ikke hadde andre barn i kroken den dagen – det var jo helt gull for Maren å få full fokus! Selv brukte jeg 10 min på en kaffe, 10 min på å bestemme meg for hva jeg skulle trene, 10 minutter prat og BÆM! 30 minutter med trening på mølla. 

Det var utrolig digg å blåse ut øra med musikk headsettet og nynne på noe annet enn «5 små aper» og «hjulene på bussen går rundt og rundt». Det er faktisk kleint å innrømme, men jeg hørte på Dr.Alban og noe techno fra ungdommen..!

Det beste med å trene på mølla er at jeg blir fint lite støl, og dermed ikke må lide for mine spontane eskapader dager derpå. På den måten får jeg en glidende overgang fra fullstendig utrent til fremdeles fullstendig utrent, men med en mølleøkt på samvittigheten. Kroppen? Joda, den er klar for sommeren den, jeg er nemlig av den oppfatningen nå i min mer voksne oppfatning av kroppshysteriet, at kroppen min er en helårskropp. Så selv om den ikke ser ut som den gjorde da jeg var 23, så klarer den seg igjennom denne sommeren også. 

Her er den, for spesielt interesserte. Magen altså. Min sommermage, der ingen kommer til å legge merke til om jeg går opp 5 kilo eller ned 5 kilo. Og det er i grunn ganske greit hvis man har tenkt til å kose seg litt. 

Nå tror jeg nok jeg finner frem joggeskoene mine og tar meg en liten sving i de dype skoger for å få opp blodpumpa litt. Det blir godt å bevege seg litt igjen, og det gleder meg at jeg begynner å finne tilbake til bevegelsesgleden min igjen. Selv om jeg ikke går like hardt inn for det som jeg gjorde for 3 år siden, så hadde det vært deilig å fått litt bedre samvittighet for helsa mi enn slik jeg har herja med den de siste årene. For sånn egentlig er det hodet mitt jeg gjør det for, og ikke for å få ruter på magen og passe inn i mine 12 år gamle bikinier. 

Line Victoria

“Livet er komplett! Vi er så lykkelige!”

Jeg var faktisk ikke lar over at barnehagestart var et så følelsesmessig ladd tema for meg. Jeg har tenkt mye på det denne uken, også litt fordi jeg har vært på mitt aller første foreldremøte – EVER. 

Faktisk satt jeg litt i bilen før jeg gikk inn portene på barnehagen. Jeg trakk pusten dypt og visste at fra og med august kom noen “fremmede” til å ha ansvaret for diktatoren, og det ble noen andres oppgave å veilede, støtte, trøste, glede og underholde store deler av hennes våkne tid. Jeg følte vel nesten at jeg snart kunne føle meg litt mer Line igjen, og ikke bare mamma. For det er ikke til å skyve under en stol at de siste 15 månedene har vært en sjokkerende opplevelse for meg. Og er fremdeles!

Sjokkerende fordi jeg ble så overrasket over at det å få barn plutselig ble så altoppslukende! At ingenting kan planlegges og at du selv forfaller litt mentalt, fysisk og verbalt (!) idèt du må dele tiden din med noen andre som regnes å være det viktigste. For jeg har jo vært åpen om mine første måneder som mamma, at alt ikke var så jævla rosenrødt som man leser på noens instagram. At “livet og lykken plutselig er komplett”, har jeg lest at folk sammenligner det med. Jeg klarer verken å være enig eller uenig. Men jeg kan hvertfall signère på at vi alle er forskjellige, og vi alle har forskjellge oppfatninger av det å bli foreldre. For min del handlet det om å overleve sjokket de første ukene. Og det tok ikke lang tid før jeg begynte å savne rutinene både trening, jobb og sosialisering gav meg før jeg fikk barn. Nå bare stod jeg der, i min egen lille verden som jeg følte ingen andre forsto seg på – for alle rundt meg var jo så jævla lykkelige, med sine flate mager, strøkne hus og velstelte negler der de trillet rundt på ungen sin og fortalte at dette var livets største happening og en magisk permisjonsperiode man bare skulle nyte. 

Jeg kan i hvertfall være ærlig. Og snakker kun av min egen erfaring. Jeg sier ikke at jeg er normal og alle perfekte mammaer er unormale. Jeg sier bare at det oppleves som vanskelig å ikke klare å sammenligne meg med alle glansbildene sosiale emdier byr på i mammarollen. Jeg syns det var (og fremdeles er) et ork med barn! Ikke fordi vi sover dårlig eller har et barn som plages med noe – men fordi huet mitt sier fremdeles etter 15 måneder at “dette er ei boble, en drøm og du våkner snart fra den”. Jeg føler meg litt hypnotisert, hvis du skjønner? Det føltes de første månedene som om noen hadde trykket på den knappen på fjernkontrollen som gjør at man hopper over en episode eller flere – og ramler rett inn i en episode der livet har gått videre, men du ikke har hengt med på alt som har skjedd. At du har lyst til å spole tilbake for å se hva det var du gikk glipp av, men må bare ta til takke med å følge bedre med for å hente deg inn litt!  Det er beste måten å forklare at man har fått barn på for min del. Selv etter 15 måneder syns jeg det er helt sykt å kalle meg selv mamma og skrive under på papirer for foresatte for Maren. Jeg føler fremdeles at det er en unge jeg har stjålet fra sykehuset, akkurat som når jeg satte henne inn i bilen for første gang når vi skulle hjem etter tre dager på barsel.

Når det er sagt, så er jeg relativt fornøyd med utfallet foreløpig da! Hahaha, hun er jo superkid`en min – men jeg vet til dags dato ikke om det er gener og arv som har gjort henne slik, eller om jeg har undervurdert mine egenskaper som mamma de 15 månedene. I dag tok vi henne med til barnehagen hun skal starte i for å møte lekekameratene sine for fremtiden. Jeg har aldri vært i tvil på om tiden er inne for Maren å begynne i barnehagen, og ble vel ikke veldig overrasket da hun sprang bort til den minste avdelingen og begynte med en eneste gang å “kommunisere” og søke oppmerksomhet fra de andre barna. Verken Torben eller jeg var noe interessant for henne etter at vi slapp henne “løs”, hun enset i grunn ikke oss i all leken. Så selv om mor sjæl ikke har vært trygg i mammarollen sin hele tiden, så har hvertfall dattera utviklet seg til å bli et sosialt og trygt lite vesen som søker sparringspartnere i lek og ikke tviholder i skjørtekantene våre, og det var utrolig deilig å se. (Edit: Rett skal være rett, det er ikke negativt om kidden henger i skjørtekantene våre, det er verken unormalt eller dumt. Men hun er som sagt en veldig trygg og glad unge, og det ville derfor vært UNDERLIG om hun plutselig søkte til buksebeina eller skjørtekanten vår nå, siden det tilhører ytterst sjeldenhetene…! Bare til info så ingen med buksebein-påheng føler seg støtt av at jeg syns det er flott at hun er såpass egenrådig at hun ikke gjør det. Og noenganger kan jeg faktisk savne å ha en kid som løper til mamma så jeg kan få anledning til å trøste litt… Men hun er ikke en sånn type kid liksom. Men alt kan snu, haha!)
Veldig fint å se var også de flotte menneskene som jobbet der! Et øye til hvert eneste barn, ofte bærende på noen som trengte litt ekstra oppmerksomhet fra en voksen – og ikke minst med på både lek i sandkassa og dans foran høyttaleren. Jeg har alltid tenkt at de som jobber i barnehage har det som et kall, og ikke som en helt vanlig jobb. Og jeg tuller ikke når jeg sier at Maren antageligvis har det mye bedre med dedikerte (og utdannende) voksne i barnehage og lek med jevngamle dagen lang, samtidig som hun har en mamma som rekker å savne lillediktatoren i løpet av dagen. Jeg føler jeg snart får to av de beste verdener som gjør meg til et fullverdig menneske – et god arbeidsdag på dagtid og en dedikert mamma etter arbeidstid. 🙂

…og nå skal jeg også være nøye på å si at jeg aldri heller kan se for meg å IKKE være mammaen til Maren resten av mitt liv! Jeg elsker den lille personen så høyt at det gjør vondt i margen min, og jeg ville ikke byttet henne ut med et barnefritt liv – bare så det er sagt! Men jeg skulle ønske jeg var litt mer forberedt, eller tilogmed yngre! At jeg ikke hadde opparbeidet meg et så egosentrisk liv der alt dreide seg om meg og mitt dagen lang, hvis dere forstår. For da ville overgangene vært mer glidene, føler jeg. 

Etter at diktatoren fikk utfolde seg i barnehagen en times tid skulle barna spise og vi satte nesa hjemover. Maren kubber i 12-tiden, og da er det veldig greit å ha en seng tilgjengelig. Det sovedyret der ass, vi stiller klokka etter henne liksom. 

…og jaggu, 12.01 er bildet tatt, og M har latt Jon Blund ta over. Jeg har forøvrig ikke vane for å sette sløyfe i håret hennes, men noen ganger gjør jeg det så jeg slipper å få spørsmål om hun er en gutt eller jente…! Idag var det riktignok jeg som har kledd på henne, men når Torben har ansvaret har hun (Liverpool) fotballtrøye og shorts og caps, og da er det forståelig nok litt vanskelig å se at det egentlig er ei snuppe under pøbel-capsen..! 

…Og hey, nå begynner håret hennes å vokse i rekordfart! Det er ikke etter Husby-slekta, for å si det sånn!

Jeg lover å blogge oftere enn jeg har gjort denne uken, men som dere skjønner har det vært litt av noen milepæler for både mor og barn… tror jeg bare trengte litt tid på å fordøye alle følelsene også!

Supporterfrue – og (en litt dårligere mamma enn insta-mammaene, men sykt mye ærligere) mamma, Line Victoria. 

Jeg slår et slag for at mammalykken er komplett for min del når det er barnehagestart! HER kan du følge meg på instagrammen min! 😉 

«Der er han. Mannen som faktisk reddet skolegangen vår.»

Min venninne og jeg gikk lang tur som barnevognmafia på tur. En dobbeltvogn, en glorete vanlig vogn og med en 2,5 åring på sparkesykkel i hælene patruljerte barnevognmafiaen Langesunds gater både på kryss og tvers. 

(Bildet er fra en tidligere anledning i mangel på et bilde av hovedpersonen selv)

Da vi er ivrige tidligere korpsentusiaster begge to, fulgte vi lyden av et korps som øvde i hagen til et utested vi har ved flere anledninger hengt (ligget) over bardisken på i våre ungdomsår. 

Der stod han i lys levende live. Ketil. Læreren vår fra barne og ungdomsskole-åra på Rugtvedt skole. Veivende med en hvit pinne i hånda som seg hør og bør når en dirigent instruerer korpset sitt.

Min tidligere skolevenninne og senere det som både ble forloveren og bestebarselvenninne og jeg stod som fjetret (alltid drømt om å bruke det ordet!) og det må ha blinket litt i øynene våre. For min venninne Iril sin del blinket det kanskje litt ekstra, da ordet søvnunderskudd passer godt nå som hun kan telle antall timer med søvn på ei hånd i løpet av den siste uken. 

«Der er han!» hvisket jeg til Iril. Jeg så på henne og så at hun også med et ble 12 år igjen med røde kinn og svette hender.

«Ja, der er han jaggu…», hvisket Iril tilbake.

For min del handlet det om en barnslig lærerforelskelse og for Iril handlet det om den læreren som har brent seg fast i hjernebarken med tittelen verdens beste lærer. Vi var nesten litt rørt, begge to – for vi var ikke forberedt på å bli satt så lant tilbake i tid i løpet av noen korte sekunder.

Der stod vi på noen meters avstand å betraktet mannen som ikke bare var ekstremt faglig dyktig som lærer men som også hadde det glimtet i øyet som gledet flere enn bare Line 12 år sitt hjerte. Det er faktisk mange følelser å holde styr på, på en gang, det!

Mens alle sommerfugler slo koldbøtte i magen vår samtidig, spurte Iril det uunnværlige spørsmålet vi begge lurte på der vi stod å badet i barnevogner, yougurtflekker, solkrem faktor 50 og bananbiter som ikke hadde funnet veien inn i kjeften på våre små – men alle andre steder:

«Tror?.Tror du han kjenner oss igjen?»

Jeg tittet på Iril. Jeg lurte i grunn på om hun leste tankene mine. Der stod hun i sin fine olashorts med høyt liv og håret i en flott mammadott helt øverst. Høy og slank har hun alltid har vært, hun var i grunn kun avslørt som en del av mammapatruljen av de fornuftige skoene fra Birkenstock nederst på beina. Selv hadde jeg de samme Birkenstocksa, som har blitt et tilskudd til mammauniformen på varme sommerdager. Jeg hadde shortsen min dratt så høyt opp av jeg får den typiske mamma-ræva. Den som er poppis blant ungdommen – men som ikke blir like kul på en 35-åring som drar bukser og shortser himmelhøyt på livet på grunn av komfort og ikke trend. Iril hadde kanskje ikke forandret seg mye på 20-22 år, men det hadde jeg. Jeg kikket i samme retning som puppene mine peker (nedover) og trakk pusten dypt før jeg tok noenåtyve års mot til meg og kikket bort på korpset og dirigenten mens jeg hang nonsjolant over vogna med mammarompa og skrapte med en brekt negl på en yougurtflekk som hadde størknet på kalesjen.

Idèt spørsmålet ble hengende i lufta snur lærer og dirigent Ketil seg mot oss og vinker. De to 35-år gamle ex-fjortissene neddynket i gulp og smoothie (som i utgangspunktet er de samme flekkene da de smaker det samme, dont ask!) kjenner det nesten svimler for de. Iril ble satt rett tilbake til skolebenken og kunne plutselig gangetabellen og alle grunnstoffene i det periodiske system på rams igjen. Line kjente hjertet dunke bak gulpe-toppen, vi var nemlig tilbake til 1995, Rugtvedt skole og Rednex på båndopptakeren. 

Favorittlærer Ketil hadde ikke forandret seg det grann siden tiden i klasserommet der han stod oppe ved tavlen på musikkrommet og fikk oss til å synge en egenprodusert sang vi laget i forbindelse med at vi skulle være med på et spørre-radioprogram for 5.-klassinger. (Fem på) Han var seg selv lik der han stod like entusiastisk som han gjorde da vi hadde Klassetoppen og måtte ha med egne kassetter, ferdigspolt til riktig sang, for å stemme frem den beste låta. Han var akkurat like kul og rolig (og forståelsesfull) som han var da han måtte dra tannregulerings-bøylen min ut av kinnet mitt etter ei ørliten fight med Kim i paralellklassen, der Kim kom i skade for å røske ut reguleringsbøylen min som gikk RUNDT huet mitt og den ene kroken festet seg i kinnet mitt og jeg skrek og siklet og ropte om hjelp fordi jeg trodde reggisen min hadde lagd grillspyd-hull i kinnet mitt i fighten. Han var den samme som jeg husket da jeg skrev I LÅV KJETIL i dagboka mi og hørte på «Forelska i Lærer`n» med Ole I`Dole fra dengang kun et tiår tilbake. Ironisk nok var han ikke bare læreren min, men han var også dirigenten i Rugtvedt Skolekorps, og til min fars STORE sorg som skiftarbeider, var det kornettspilling til alle døgnets tider i min tid som aspirant. En lyslugget aspirant som hadde rekorden i antall år i aspirantkorpset før jeg ble tatt inn i varmen i hovedkorpset. Jeg var faktisk hele 3 år i aspirantkorpset. Vanligvis er man ca 1 år der, for å lære noter, men jeg var helt åpenbart verken var strukturert, koordinert eller konsentrert nok til å klare.

At han vinket til de nå to gamle kjærringene som stod og gledet oss over barndommens forelskelse og evig takknemlighet over at nettopp Kjetil var læreren vår,  ble vi kjapt hentet tilbake til virkeligheten da hele jævla korpset tittet på barnevognmafian som kom ramlende inn midt i øvingen for å ta vår gamle flamme i nærmere øyensyn. Alle blikk mot oss. 

«Åj. Si noe da, Iril!» hvisker jeg og aner et lite håp om at hun kan hjelpe meg ut av transen og redde det noe pinlige øyeblikket.

«Uhm..» mumler Iril.

«T-skjorta di er gjennomsiktig og puppene dine har blitt trøkt over bh`n din.»

Drittkjærring.

Men ja, jeg ble brått kastet inn i virkeligheten igjen når Maren i den glorete vogna kauket i en tydelig sur Longa (kryss for) #F. (Ja, jeg husker faktisk noe fra min tid i korpset. Longa er en veeeeeldig lang tone, og # for en note kan på godt norsk kalles en sur (eller trist om du vil) tone som er mellom to «vanlige» toner. En halvtone, var det det?) 

Fifan. 

Ketil hadde ikke forandret seg et dugg selv om han snart pushet de legendariske 50, men hans to tidligere elever har sett tidens tann, for å si det mildt. Typisk mannfolk å ikke bli preget/skadet/plaget av graviditeter, fødsler og småbarnsliv. Mannfolk lever liksom bare videre uten et eneste spor av strekkmerker eller graviditetshemorroider som aldri egentlig forsvinner, de.

Så der stod vi da. Iril og jeg. Og sakte men sikkert snudde våre trailer-barnevogner, beordret inn bataljonen av kids og loffet videre i våre Birkenstocks. 

«Sååe? Skal vi begynne å spille i korps igjen da eller, Iril?» fniste vi på vei ut av barndomsbobla vår der i hagen i Langesund.

Kjære Ketil, hvis du leser dette – jeg husker fremdeles ordrett teksten (og melodien!) på 5-på sangen klassen vår lagde da vi skulle være med i den spørrekonkurransen. Her er bevis:

Vi skal være med, i konkurransen fem på.
Vet du hvorfor det? Fordi vi går i femte klasse nå.
Vi er Rugtvedt skole, klasse 5 A.
Vi er fra Bamble og vet du hva?
Vi leser og skriver og sier hurra, for vi skal være med!

Ref: Vi kommer i fra Bamble, kommunen ned ved vannet, her trives vi kjempe godt!
Rugtvedt det er plassen, 5 A det er klassen – femteklasse er trinnet vårt.
Vil du bli med å heie på oss, kom ja bli med vi liker å sloss,
om poeng og sjarme, vi psyker dem ned, for vi skal være med!

PS2: Jeg vil også få presisère at jeg husker den gangen vi hadde en kjempediskusjon om hva som var starten på teksten på Klassetoppen da Rednex med Cotten Eye Joe vant. Vi sang “Fæddæntmin får cættn ei jåw”, og nå som internett har kommet til Bamble så kan jeg avsløre for deg at starten er: “If it hadn`t been for Cotten-Eye Joe?”

PS3: Du er verdens dyktigste, flotteste og lærer. Jeg er usikker på om du fortsatt jobber som lærer, men vit at du med din medmennesklighet og lærerskills var med på å gjøre skoledagen for veldig mange elever både spennende og inspirerende. Så jeg håper på et vis at du fremdeles jobber som lærer, for skolene våre trenger slike som deg.
Det ble forresten folk av både Iril og meg, og du er nok den vi sånn sett har å takke litt for det.

“Fæddentmin fåj Ketil Klingberg…”