Kjære mammapoliti – legg vekk geværet og ta dere sammen!

Jeg har måttet fordøye alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått av dere på at jeg gleder meg til Maren skal begynne i barnehagen…! Hadde jeg VISST at jeg ikke var helt dønn alene om alle disse tankene om permisjonstiden og barnehagestart, så hadde jeg innrømmet det for dere for lenge siden. For dere skjønner, jeg har vært livredd for mammapolitiets harde klubber og sterke skyts i min retning, for jeg har trudd at det ikke har vært innafor å glede seg til litt fri fra kidden.

Når jeg sier at jeg har vært redd for Mammapolitiet, så er ikke det helt uten grunn. Mammapolitiet er overalt, og jeg er SKREMT over hva de får seg til å skrive til hverandre. Jeg hadde faktisk regnet med kommentarer som gikk på at jeg var en dårlig mamma som gledet seg til barnehagestart. Jeg har vært medlem av en litt.. ekstrem (?) gruppe mammaer som tar pedagogikk, tilknytning og barneoppdragelse til et nivå jeg aldri har sett maken til.  Etter å ha vært medlem i den gruppa noen måneder så har jeg følt meg som en elendig mamma fordi jeg bruker ordet “NEI!” til Maren, og ikke setter meg ned og forklarer med ord hvorfor hun ikke får lov til å leke med skuffene som jeg vet ender med at hun klemmer de små knubbete fingrene sine og setter i gang et primalhyl jeg ikke har nerver eller tålmodighet til å lytte til. Da tenker jeg at “NEI!” er et bedre ord enn “du må unngå å leke slik, for fingrene dine blir klemt og konsekvensen er at du får vondt – se her, du kan heller leke med bamsen mens mamma synger en svært pedagogisk korrekt sang for deg.” Jeg hadde som sagt forventet meg tidenes tirade fra disse mamsene i kommentarfeltet, men det kom aldri. Utrolig nok.

Apropos! Har dere sett Daniel Tiger? Det er en tegnefilm som durer å går mye her hjemme. Jeg blir nesten klin gæærn av den serien. Den tror jeg må ha hatt tidenes kvalitets-sjekkerunde hos en haug med psykologer, barnevern, mammapoliti, TIO-foreldre og spesialpedagoger før serien ble lansert. “-Hvis du er sint, si det med ord” blir det messet når klassekameratene til Daniel Tiger går i klinsj med hverandre. “-Voksne kommer alltid igjen!” synger Daniel Tiger når mamma Tiger og pappa Tiger er ute av huset og Daniel Tiger har barnevakt. Hvis du lurte på hvordan et hjerneslag og hjerteinfarkt og migreneanfall og siklestump fra helvette føles samtidig, så tror jeg det faktisk det kan utløses av 2 eller 3 episoder med Daniel Tiger. Og for alle dere som engang foreslo Drømmehagen som en serie til Maren? Dere kan brenne i helvette alle sammen. Jeg ville gitt flere av mine lemmer for å slippe å bli introdusert til Ninkinonk og resten av den psykedeliske syre-gjengen der. Torben trodde faktisk en stund at han var hypnotisert når han så det. Klarte ikke løsrive seg. Helt fullstendig pleietrengende mens Drømmehagen durte på tv`n i stua.

Hey! Tilbake til mammapolitiet! Selv om jeg ikke fikk en eneste sint kommentar på at kidden min antageligvis kom til å få traumer av å starte i barnehage, så ser jeg dog at andre mammaer får så det klasker av pisken til mammapolitiet andre steder. I en gruppe jeg er medlem i, diskuteres det ofte sikkerhet i bil og sikring av barn i bil. Og ja – jeg er i utgangspunktet for at vi sikrer barna våre så godt vi bare klarer, uansett pris og ubekvemmelighet. Jeg er, om det noengang skulle være noen som er i tvil, aldri slepphendt når det kommer til sikkerhet – men jeg er også bare en mamma som gjør så godt hun kan.
I gruppen stilte en mamma spørsmål om hva man gjorde med bilstol til treåringen sin på turistbuss i Syden. Svarene var mange, og tipsene handlet vel først om fremst om å ta med egen bilstol på reise. Men diskusjonen eskalerte voldsomt da noen spurte: “Men tar dere med dere egen bilstol til 3-åringen overalt på busser i Norge også?”

Altså, jeg skal ikke ta parti med noen her – men her er utdrag fra hva den unge mammaen måtte høre fra en annen mor:

“Slutt å utsett barnet ditt for fare. La meg være den som endrer tonen din, og ikke det at sønnen din dør fordi du ikke tok vare på han. Den dagen hans lille kropp ligger vridd, blodig og død i fanget ditt komemr du ikke til å tenke “jaja, det var pes for meg å sikre han, så dette måtte bare bli sånn”. Det er fullt mulig å ha bilstol med seg, og særlig hvis du har vogn uansett. Det handler om å finne løsninger.”

“Er du virkelig så kort og arrogant at du ikke forstår at dette handler om å holde barnet ditt i live? Det er ene og alene snakk om din uvilje til å holde barnet trygt. Som sagt; den dagen du har tatt livet av barnet ditt med ignoransen di, hjelper ikke arrogansen deg å få barnet tilbake. Hvordan klarer du å leve med deg selv?”

 

Dette, mine damer (og herrer) må jo være Nordeuropas mest ufine måte å snakke fornuft til folk på! Jeg er i utgangspunktet enig med debattanten (som jeg følgelig har valgt å gjøre anonym, da selv moderator gikk inn i diskusjonen for å moderere utspillene hennes) men jeg er et menneske jeg også – så kjente selvsagt det stakk i hjertet selv om kommentarene ikke var til meg..! Jeg tenker at man på et tidspunkt må slå seg til ro med at noen ønsker å gjøre det annerledes enn andre, og at det selvsagt er HELT greit å fortelle hva man BØR gjøre – men formidlingsevnen til denne debattanten skar helt ut i veikanten og ødela en ellers så ålright (og viktig) diskusjon. 

Flere hev seg inn i diskusjonen og kunne fortelle at det å komme med to stykk barnestoler i tillegg til vogner til sine 3-årige tvillinger på bussen i Oslo, hyle høyt på bussjåføren og si – “vent litt med å kjøre da, jeg må feste isofixen og setet til 2-punktselen her først, tar bare 5 minutter ass!” var høyst usannsynlig for flesteparten som tok med seg barna sine på bussen uten egen bilstol. Barnehager tar heller ikke med bilstoler ombord på buss heller, jeg sier ikke at det er greit – men i mange tillfeller har man faktisk ikke noe valg..!
Jeg for min del har ennå ikke tatt buss med Maren, så jeg veit faktisk ikke hva jeg hadde gjort. Men jeg er statistikk-misbruker, og en saklig debattant kunne henvise til SSB sine statistikker over “barnedød (0-7 år) i bussulykker i Norge siste 25 år” som var = 0. Det er forøvrig et tall jeg ønsker skal fortsette å være 0, og tallet bør ikke utfordres ved at man tar sjanser selvsagt. 
Men da forstår jeg i grunn de som velger enkleste løsningen, selv om jeg forstår også at det er mange som IKKE tar den sjansen også. Det betyr ikke at noen mødre er mer glad i barna sine enn andre, det er viktig å tenke på. Det jeg IKKE forstår er måten man forteller andre mødre hva som er rett og galt i mammaverden. Jeg har alltid vært pådriver for at man skal sikre barna sine best mulig, og det var heller ikke diskusjonen i dette tillfellet. Så når jeg stakk hånda inn i det jævla vepsebolet, så fikk selvsagt jeg også hatten min påskrevet når jeg kommenterte den ufine måten å snakke til folk på.
Det er forøvrig verdt å nevne at denne litt ugreie debattanten ble moderert av admin fortløpende, men kommentarene ble stående lenge nok til at mange mammaer satt med hjertet i halsen og følte seg som verdens værste mamma fordi de kanskje var en av de som sendte barna avgårde med barnehagen på tur uten bilstol, eller tilogmed hadde treåringen på fanget når man tok bybussen til og fra butikken. 

Hvorfor er det slik? Hvorfor er andre mammaer våre værste kritikere? Hvorfor finnes det en selvutnevnt elite av “verdens beste supermammaer som aldri gjør feil” som setter kniven på stupen vår og forteller oss alt vi gjør galt? Hvorfor har det å ha fått et barn eller fler gjort deg til en jævla verdensmester, liksom? 

Jeg har fått høre mye rart, og det har vært flere “på” meg allerede før Maren ble født. Jeg kunne knapt poste et bilde uten at et eller annet ble kommentert at jeg gjorde feil. Så derfor var jeg livredd da jeg la ut innlegget om at jeg gledet meg til barnehagestart, for jeg visste at noen satt der ute og ristet på huet og syns det var idiotisk at jeg skaffet meg barn når jeg uansett ikke hadde tid til å ta meg av henne. (Jepp, det var det de sa!) Men nå ser jeg at vi er mange, mange mammaer som støtter hverandre – og jeg er så evig takknemlig for at det virker som det snur litt. Og ære være moderatorer som tar til orde og sletter innspill som går LANGT over streken for hvordan man fomidler tips og råd i en forumgruppe. 

Hva gjorde jeg med diskusjonen?

Jo, jeg skrev meldinger med hun som fikk så ørene flagret og sendte trøstende ord og styrkeklemmer. For jeg visste selv hvor utrolig godt det er når noen gir meg oppmuntring når jeg er i villrede (eller blir skutt på av mammapolitiet) – og er takknemlig når mange gir meg tommel opp selv om jeg velger å gi Maren mariekjeks og nugatti når hun er syk, at jeg bruker våtservietter på henne (og ikke de dyreste, skal du vite!) og at hun sitter i lekegrinda og ser på tv mens jeg har meg ei etterlengtet pause fra de pedagogisk riktige sangene jeg må synge for henne. Og ja, “worst mom ever” gleder seg til barnehagestarten – det var jeg IKKE alene om å gjøre har jeg skjønt!

Takket være mange av dere mammaene der ute som har kommentert, sendt melding og snapper til meg gjennom alle mine frustrasjoner på bloggen, så føler jeg meg som en “helt innafor mamma” på mamma-barometeret nå! Jeg er dere evig takknemlig for det! Og la det aldri være noen tvil, jeg vil heretter fortsette å være ganske åpen om alle mine feil og mangler på dette området, for kjærleiken og heiaropene jeg får av dere overskygger hele jævla mammapolitiet som opererer på nettet – den perfekte mammaen finnes ikke, men fy faen så gode vi er allikevel! 

Takktakktakk! Supporterfrue – Line Victoria (bruker ikke tannbeskytter på dattera si når hun leker i hagen)

 

 

 

 

 

 

 

Permisjonslivet, også kalt “Barselferie”.

Jeg har full forståelse for de som simpelthen elsker å være hjemme med barna sine. Hele tiden. Også langt utover de månedene man får dekket gjennom våre helt fantastiske ordninger med foreldrepenger. Hvis man elsker det livet, så må det jo være helt optimalt å få være hjemme i lange tider med sin lille kid og få kontantstøtte etter det om man ønsker å være ytterligere lengre hjemme, som bidrar ørlitegrann på økonomien.
Jeg er ikke helt der, og har i grunn ikke vært så veldig glad for å være hjemme i så lang tid som jeg har. Jeg har følt meg utiltrekkelig fra dag èn i den nye situasjonen jeg havnet opp i for ganske nøyaktig 14 måneder siden, rett og slett fordi jeg følte meg som den eneste i verden som ikke visste opp ned på verken ungen, bleier eller signaler. Jeg lærte meg det etterhvert, og ting ble rutine. Og er det EN ting jeg i utgangspunktet ikke er spesielt fan av er det nettopp – rutiner. Men det måtte til, selv om jeg ble helt robot av det.

Da jeg gikk hjemme med Maren var jeg mest opptatt av å «finne på noe» for å få tiden til å gå. Det var shopping, trilling, besøk hjemme og det var da jeg oppdaget noe som senere skulle bli min største fiende – butikkkjøpte kaker med lang holdbarhetstid. Fy fader, hvis du lurer på hvorfor du ikke «raser ned i vekt» når man ammer, så ta en titt på bordet foran deg når du ammer?! Det kan hende det er en synder der, haha! 
For min del var det så mye sjokolade, småkaker, butikkkjøpte kaker i plastikk og ikke minst – LEFSER, som gikk ned på høykant. Ei mor må jo for pokker spise! Ironisk nok veide jeg det samme 4 dager etter fødsel som jeg veide 8-10 måneder etter fødsel og det skjedde ting da ammingen ble faset sakte men sikkert ut. Om noen skulle være i tvil – jeg elsket denne delen av å gå hjemme i joggebukse og knaske på karbohydrater i både fast, luftig og flytende form! 

Jeg har alltid skammet meg over at min permisjonstid ikke var fylt med lykke, egenprodusert barnemat, egenstrikkede klær, nyvaskede gulv, sunne middager og rosa sløyfer i fjonene til Maren. Nei vet du – de 9 månedene jeg var slitsomt mentalt fordi praten ofte ikke dreide seg om annet enn farge og konsistens på avføring og tips til å få kidden til å sove. Det siste hadde jeg jo ikke noe å bidra i samtalen med, jeg har jo vært vesignet med et barn som sover som ei dukke man røsker ut batteriene ved leggetid og smetter de inn igjen klokken 08.10. (Fremdeles ikke hatt en våkennatt, nei!) Men man blir faktisk helt tom i huet av å ikke få den samme utfordringen og påvirkningen som man får når man står opp for å gå på jobb, tilbringe tid med kollegaer og arbeidsoppgaver, og fundere i bilen på vei hjem hva det er som tar kortest tid å lage – pølser i brød eller fiskeboller i hvit saus. Helt seriøst føles det som om hele min permisjonstid var i en diger boble jeg egentlig lengtet etter skulle sprekke.

Så kan alle småbarnsmødre som elsker hjemmetilværelsen ta ladegrep om geværet sitt og sette løpet mot meg for det jeg skal si nå..:

JEG GLEDER MEG VILT TIL BARNEHAGESTART!!!!!!!!!

Herreminhatt, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, faktisk. En del av meg rett og slett lengtet etter å få sendt Maren avgårde i barnehagen. Hun har bikket 14 måneder nå, og jeg syns det er ALTFOR lenge å ha henne hjemme frem til hun er 16-17 måneder. Det er hvertfall vår oppfatning, for det merkes så utrolig godt at hun virkelig trenger den barnlige mentale påfyllingen av aktivitet og sosiale oppdagelser det er å møte barn som kan utfordre henne litt. Dessverre for oss var det ikke mulig å få plass tidligere, men sånn er det for noen. Vi har løst det veldig fint ved god hjelp av en paps som har hatt ekstra lang pappapermisjon med ferieuker, samt besteforeldre, naboer og kusiner som har hjulpet til med å få kabalen til å gå opp. 

Hun er tøff som toget, og frykter veldig lite. Hun knytter seg til alle hun møter, og ikke rent sjeldent opplever jeg at hun holder rundt beinet og vil «kose seg opp» av den som gir henne litt oppmerksomhet. (Kose seg opp – betyr at hun strekker armene opp mot deg og vil kose og borre ansiktet sitt ned i skulderen din)  Hun er tillitsfull og veldig lett å glede og underholde – så jeg både håper og tror at barnehagen vil være et utrolig godt sted for henne å få knyttet nye bekjentskaper og mental stimuli som vi ikke kan tilby henne.

Vi har fått plass i den barnehagen som var førstevalget vårt, og både Torben og jeg er relativt klare for å levere henne der 1. august for å lage oss en ny hverdag. Hente, bringe, middag, lek, kos. Sørge for at jobb er jobb når hun er i barnehagen, og at tiden etter barnehagehenting er øremerket Maren. Legge fra seg både mobil og mac klokken 16.00 blir utrolig godt, for slik det er nå veklser vi på hvem som «skal få lov til å dra på jobb» føles det som. Jeg gleder meg uendelig mye til at de ansatte i barnehagen skal forelske seg i henne slik vi har gjort, og med magiske, pedagogiske og viktige kunnskaper, skal skape en fantastisk spennende hverdag for Maren i barnehagen. Jeg vet allerede at barnehagen Maren skal være i er en trygg, fin og utrolig hyggelig sted å være – med faglig dyktige ansatte og utrolig fine omgivelser. ❤️ Jeg er ikke bekymret for fem flate øre! Jeg er bare takknemlig for at Maren skal få lære masse nytt av dere i tiden som kommer!

Nå skal Torben straks tilbake på jobb etter pappapermisjonen sin, så de to neste ukene må jeg ha litt alternative arbeidstider. Litt hjemmekontor og litt korte dager på kontoret – men det er ikke noe problem –  så lenge jeg vet at det venter seks ukers ferie sammen alle tre, etter de to arbeidsukene?! Veldig usikker på hva det er vi skal finne på i alle de ukene – men vi skal nok få kost oss maksimalt!

Jeg kommer nok også til å jobbe litt innimellom – jeg har blant annet en Oslo-tur på trappene og et par konferanser jeg må sveipe huet mitt innom – men ellers blir denne sommeren ganske behagelig for undertegnede. 

(Slike dager som dette ser jeg for meg i sommer!)

..og SÅ kommer barnehagestarten som sparker oss inn i en helt ny epoke av livet vårt!

GledermeggledermeggledermegSÅÅÅÅ!!!!

Ukens frustrasjoner fra notatblokka mi!

Buhuu! Som om ikke jeg har vært gretten nok fordi jeg ikke har fått tilbringe tid med dere på bloggen denne uken, så kan du takke fader på at jeg har irritert meg over en hel haug med annet FJAS! Uken har riktignok vært superbra, for jeg har fått jobbe med noe veldig spennende – men det har jo tatt hele dager fra 08.00 til utpå kvelden, og straks vi er ferdige så må morgendagen forberedes igjen. Så jeg har rett og slett ikke hatt tid til å blogge, selv om jeg har bevret etter å gi lyd fra meg! Men guess what!? It`s a wrap! Det fantastiske crewet vi har hatt besøk av den siste uken dro hjem idag, og nå er det tilbake til hverdagen igjen!

(Litt usikker på hvorfor jeg bare har sminket det ene øyet. Pussig greier den småbarnsmor-tåka som kommer sigende…!)

Jeg har jo oppdatert litt facebook i pausene innimellom da, og lagt ut en artig liten snutt der Torben filmet meg i graviditeten – det var morsomt å se hvor mange som kjente seg igjen der jeg gikk fra glede, gråt, sorg, frustrasjon og latter på under to minutter. Hvis du vil er du velkommen til å følge meg på facebook som du finner HER eller på instagram eller snapchat: Linevictoriahus

Sånn! Nok selvskryting – sånn kan jeg ikke holde på vøtt, vi må hoppe til det jeg har på hjertet… 😅

Nemlig litt frustrasjon jeg har notert meg ned på mobilen hver gang det bikker litt over for meg! Noen sier jeg må telle til ti, men jeg bare skriver ned på mobilen – og når det er mye nok på notatblokka, så passer det å legge ut som et blogginnlegg. Her er ukens frustrasjoner!

💣 Jeg syns det er veldig underlig med folk som selger mobiltelefonen sin og skryter av at plastikken på skjermen fremdeles er på glasset. Mobilen er da altså brukt i nesten ET ÅR med plastikk på skjermen. (?) Alle vet da for pokker at telefonen er nyttesløs å bruke berøringsskjermen når beskyttelsesplastikken er på, så hvorfor prøver du å lure meg til å tro at du har tatt så sykt godt vare på den? Dette var faktisk noe jeg irriterte meg over for mange år siden også, da mobilen hadde bare en liten skjerm og ikke noe berøringssgreier. Da løp folk rundt med en veldig frynsete blank lapp på skjermen og skrøyt av at plastikken fremdeles satt på. Jeg kjøpte faktisk engang en BIL jeg, der eieren ikke hadde tatt av plastikken på setene – selv om bilen hadde gått 12.000 kilometer i løpet av et år. Da snakker vi. Hvem prøver disse menneskene å imponere? Hva oppnår man egentlig med å være…eh, ja – på grensen til gal?

💣 Når vi er inne på kjøp/salg-sider. Jeg elsker å kjøpe brukt, for det er ofte penger og miljø å spare. Men når folk selger plagg og ting for 5 kroner per stykk, så tenker jeg at det må da være utrolig mye hyggeligere å heller gi de bort til veldedighet? Altså, gi de bort til Fretex eller putte i en sånn UFF-boks? Kanskje fylle på i bytte-teltet på søplefyllinger? Man blir jo ikke rik av å rydde is skapet på denne måten, og de som leter etter klær for 5 kroner per plagg kan jo heller få det gratis..?! Er man enig her, eller er jeg helt på viddene? Jeg bare spør!

💣 Emballasje er noe forbanna drit. Værst er det når man har kjøpt ny saks fordi man trenger det, og ironisk nok trenger saks for å åpne emballasjen rundt saksa. Oh, the irony! 

💣 Mammapoliti. Ferdig snakka. De burde hatt seg en real smekk på fingra. Jeg gikk faktisk til det steget å sende en chatmelding til ei som fikk så ørene flagra av et medlem av mammapolitiet som ikke klarte å fremme sitt (faktisk) gode budskap om sikring av barn i bil, på en normal og respektfull måte. Jeg sendte melding til offeret som satt på andre siden og fikk så ørene flagret av en besservisser i kommentarfeltet, og bad henne om å lukke ørene for de stygge og hetsende kommentarene som kom i hennes retning av denne “ene ridderen av en perfekt mamma som gjør ALT rett”. Etterpå slang jeg meg med i diskusjonen og bad instendig om at man veldig gjerne må fremme og fortelle viktigheten av sikring av barn i bil, men kommentaren(e) hennes var så ufint formulert at jeg brakk meg litt. Å fortelle om erfaringene sine om hvordan man bør sikre barn i bil er SUPERVIKTIG, men man skal utvise forsiktighet når man er uenig og hvordan man ordlegger seg. Heldigvis gikk moderator inn å slettet mange av kommentarene hennes – jeg mener bestemt at engasjement er viktg, men fremtoning er om mulig enda viktigere.  Jeg håper alle mammaer søker svar og erfaringer et annet sted enn hos mammapolitiet! Når raseriet mitt har lagt seg så blir det nok et og annet blogginnlegg om sånne folk. Jeg blir helt svett!

💣 Nå MÅ alle lære seg å sette tilbake handlevogna, for jeg får fullstendig spader når jeg er på butikken! Det er absolutt ingen grunn til å la den bli stående ved kassa, på parkeringsplassen – eller være så teit at du triller den til inngangen der det forøvrig IKKE er noen oppsamlingsplass for de. Og nei – du er ikke innafor selv om du setter handlevogna di inn i en annen lat faen som også har satt vogna si midt på parkeringsplassen. JEG SER DEG! Og les gjerne blogginnlegget mitt om handlevognene HER – det blir aldri gammelt nytt, for folk lærer jo fasen ikke!

Vet du, nå må jeg nesten stoppe før dere tar meg for å være ei skikkelig heks – jeg er ikke det ass. 

Nå skal jeg legge meg med de rette beina og stå opp med det til høyre. KOSEMOSEOVERDOSE! ❤️

Supporterheksefrue – Line Victoria