Barehagestart for dummies!

ÅÅ, så gøy at dere likte det forrige innlegget mitt mamma-hacks til barnehagestarten! Det som var brilliant er at det var utrolig mange der ute som sendte meg masse annen «nødhjelp» til vordende barnahagemammaer, og de er tatt såå godt imot!

🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸

Dette innlegget er skrevet i samarbeid med de MANGE barnehageansatte som svarte meg på snap-spørsmålet: 

Hva kan jeg som forelder gjøre for at din arbeidsdag blir bedre?

Jeg har jo aldri sendt et barn i barnehagen før. Jeg prøvde å google litt, men det blir litt som den berømte fødebaggen man oppmuntrer gravide til å pakke – en bag full av ræl man ender opp med å ikke bruke uansett.
Inni hodet mitt har jeg tenkt at det er superviktig for meg at de ansatte har det bra på jobb, og derfor vil jeg så gjerne vite hva som skal til for at arbeidsdagen til barnehageansatte skal være best mulig – slik at de gleder seg til å dra på jobb og møte min lille Maren og tilbringe dagen med henne. 

🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸

Jeg har gått runden nå. Snakket med ped.ledere, barnehagelærere, assistenter i barnehage og drøssevis med fantastiske mammaer på snapchat og instagram. Jeg er evig takknemlig for alle som har bidratt til dette innlegget – det er fantastiske ansatte i barnehagen som er med barna våre mye mer enn vi selv er i løpet av en uke – og at jeg har vært så heldig å fått så mange tilbakemeldinger på en snap jeg sendte ut tidligere i dag er jo helt suverent! Kanskje dette bidrar til at noen endrer litt slappe rutiner for de som er “garva” eller blir som en det er for min del – et innlegg om “Barnehagestart for dummies”! 🙂

Ha i bakhuet da, at alle barn er forskjellige – dette er ikke fasitsvar, men kanskje til god hjelp for noen. 

🍀 Først må vi snakke om skjelettet i skapet. Det heter ikke barnehagetanter lenger. Det er kleint (og ganske 50-talls) å kalle noen med lang utdannelse innenfor pedagogikk og lærerstudier for «tanter». Bruk fornavnet eller si «den voksne”, men ikke si at «nå må du hilse pent på barnehagetanten» til kidden din. 

🍀 Fingervanter er en barnehageansatt sin store frykt. Du kan jo selv prøve å stappe en sprellende blekksprut inn i en for liten gummihanske. Kjøp votter og merk de! Dropp de ultrasøte, pelskledde, overprisa Hello Kitty vantene til poden og kjøp heller votter med godt strikk rundt håndleddet, og gjør livet og tålmodigheten til de ansatte i barnehagen litt bedre.

🍀 Fortell gjerne ved ankomst hvordan kidden din har sovet den natta eller spist den morgenen. På den måten er det litt lettere for barnehageansatte å «lese» ungen din utover dagen og ta litt hensyn i forhold til det. Kan være fint å fortelle om det har skjedd noe også som kan påvirke ungen din, enten sjukdom i hjemmet, dødsfall eller uro. Jo mer de ansatte vet, jo bedre rutet er de til å takle kidden din, det er ikke for å være nyskjerrig! Del av de positive tingene i livet til kidden, så er det lettere for de voksne å skape gode samtaler! «Har du spist vafler hos Mimmi igår du da!?» 

🍀 Når du har sagt «hade» til poden, så betyr det faktisk «hade». Gå ut døra! Ikke stå der å heng, sipp eller løp tilbake. Ja, det er vannvittig hardt – men da er du velkommen av veldig mange barnehageansatte til å ringe og spørre hvordan det går rett etterpå. Mange gjør dette tilogmed i bilen! I de aller fleste tilfellene så går det helt supert så fort du er ute av døra og sitter i bilen og uler og tuter av situasjonen. Noen jeg kjenner fikk bilde av en smilende unge i full vigør 3 minutter etter tidenes gråteinferno ved avlevering. Det skjer altså at de ansatte sender deg en melding for å holde deg oppdatert. Ikke vær trist ved avlevering, gråt heller dine salte tårer i bilen. Du gjør det faktisk mye værre for kiddoen om du snur, «bare skal gi en klem til», eller prøver å trøste – dette er det tipset som har kommet flest ganger til meg på snapchat – så da tenker jeg at det må ligge noe i det. Stol på barnehageansatte og lytt etter deres råd! Men hva enn du gjør – ikke snik deg ut mens kidden leker, det er å gjøre barnet en bjørnetjeneste! Hvis du er redd for at det blir fullstendig Armageddon og Deep Impact og Titanic på en gang når du har forlatt åstedet, vit at du kan ringe eller sende sms for å få visshet om at alt går bra med arvingen din. 

(Her tror jeg nok jeg kommer til å slite bigtime, så det at jeg virker så bestemt i i innlegget er fordi det er rådene jeg har fått – og ikke nødvendigvis selvopplevd ennå?!) 

🍀 Smør med solkrem på solrike dager eller kuldekrem ved iskalde dager ved morgenstellet! Da slipper de ansatte å smøre den sprellende og sleipe fisken mer enn en gang midt på dagen. Du veit jo selv den helvettes jobben det er å kladde på ungen solkrem, ikke sant?! Hold deg oppdatert på årstider. Ja, det skjer at foreldre glemmer å passe på barnehagegarderoben til kidsa, og shorts og sandaler er ikke spesielt varmt i november. 

🍀 Pass på at hylla i barnehagen inneholder alt som står på listen du får av barnehagen ved oppstart. Noe er det lurt å ha to av, så man slipper å ta med/ta med hjem til og fra barnehagen. Se for deg at det pøsregner en helg, men regntøyet tok du ikke med deg hjem den solrike fredags ettermiddagen vøtt?! To-delt regnsett er favoritten til de ansatte i barnehagen! 

🍀 For dere som har med matpakke – ikke glem den! Husk også å ta med den halvspiste matpakka hjem igjen på ettermiddagen..! 

🍀 Ha godt med skiftetøy, både innerst til ytterst! Og sjekk ofte i hylla om noe er ødelagt, for lite eller må byttes ut. Hver gang et plagg sendes med hjem, betyr det at det er tatt i bruk skiftetøy – så husk å passe på å fylle på!

🍀 Når du henter kidden din, pass på å si hei og hade til de voksne! Og veldig mange har gjort meg oppmerksomme på at det ER lov å hjelpe til å rydde opp i den aktiviteten barnet holder på med, det er en fin måte å lære barnet ditt litt folkeskikk også, haha! Så selv om du er sliten og har dårlig tid, sett gjerne av de 3 minuttene det tar å hjelpe kiddoen med å rydde opp byggeklossene eller duploen – ikke spring ut av lokalet som om du har stjålet ungen! Husk også å si ifra til de voksne at du henter – du kan jo selv tenke deg følelsen når en plutselig mangler..! 

🍀 Husk å ta av deg skoene når du kommer for avlevering eller henting. Stå ikke i døra og skrik etter kiddoen som skal hjem, da avbryter du lek for de andre barna også – siden den ansatte må komme å møte deg i døra fordi du ikke gadd å ta av deg på beina og gå inn i barnehagen?! 

🍀 Må du ta med bleier selv? Ikke velg trusebleier.. Barnehageansatte har nemlig et triks der de slipper å ta av alle beinklærne når de skifter bleie, og når ullbukse, strømpebukse, joggebukse, og skibukse skal av/på på grunn av trusebleier, så blir de ansatte fryktelig glad for vanlige bleier i kurven? Det sparer de veldig mye tid på! 

🍀 Middagsluren: Bruk veldig gjerne samme vogn som kidden sover i hjemme. Skal du bruke en annen vogn enn den vanlige hjemme? Øv litt på den «nye» sovevogna et par uker i forkant, så barnet kjenner igjen omgivelsene i vogna. Fortell når kidden vanligvis sover, så de ansatte kan prøve å forholde seg til faste tider. 

🍀 Gi beskjed så rask som mulig ved fravær, ferie eller sykdom! Da blir det lettere for de ansatte å legge opp listene sine i forhold til bemanning, vikarer og ferier de også! Respekter barnehagens åpningstider og les informasjonen som blir delt ut. Svar gjerne på mailer som blir sendt ut, gjerne med ros eller skryt – men svar hvertfall noe så de vet at mailen og beskjeden er mottatt! Vær rask med å levere lapper som krever svar – som tidspunkter for foreldresamtaler og andre ting som trenger skriftlig tilbakemeldinger.

🍀 Sykt barn? Hold det hjemme så godt det lar seg gjøre selv om det ikke er smittsomt. Et sykt barn har best av å være hjemme i rolige omgivelser. Ja, dette kan være vanskelig i forhold til jobb og slikt – men prøv i hvertfall! Ikke tøy strikken i forhold til karantenetid med omgangssyke. Smitte sprer seg fort, også til de ansatte. Det er ikke flust av penger til vikarer, så syke ansatte betyr i prinsippet færre voksne til å passe kidsa våre! En romperakett er ikke alltid løsningen på problemet…

🍀 Legg vekk telefonen når du snakker med de ansatte. De vil veldig gjerne fortelle hvordan det har gått den dagen og kanskje fortelle deg noe de har opplevd eller noe spennende som ble utforsket som er fint for deg som forelder å høre. Da er det ikke kult at du har nesa i telefonen eller til øret i den korte tiden de ansatte ber om litt oppmerksomhet..

🍀 Overhold barnehagens åpningstider. De som jobber der har ofte et liv utenom jobb også, og vil antageligvis hjem til sine små eller store de også. ❤️

🍀 Spør de ansatte om du lurer på noe! Ingen spørsmål er for dumme, og de ønsker å svare så godt de kan. Eneste måten å endre på ting som ikke er som de skal, er å ha dialog og gi beskjed – det gjelder begge veier!

🍀 Møt de ansatte og andre barn med et smil! Fortell dem gjerne det når du opplever positive ting i barnehagen, for det er slikt mange av de som jobber der tar til seg og får en bedre dag de også. Du vet jo selv hvor hyggelig det er å få skryt for jobben du gjør, ikke sant? 

🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸

Takk til alle de fantastiske ansatte i barnehagene Norge rundt som har bidratt i dette innlegget. Derre er gull verdt, og jeg er evig takknemlig for at det er nettopp dere som skal ta imot min lille Maren neste uke. Jobben dere har er ikke en jobb i så måte, det å jobbe i barnehage er mer et slags kall, tror jeg. Så mange fine, flinke folk vi hver eneste dag skal levere våre små til – dere er fantastiske, og jeg gleder meg vilt til Maren skal bli kjent med dere i flere år fremover! 

…Er det noe jeg har glemt så blir jeg glad for kommentarer under her – alle tips mottaes med takknemlighet! 

Stor klem fra vordende barnehagemamma – Line Victoria

 

MERK ALT – ELLERS MISTER DU ALT! Mom-hack #1

Reklame | Askeladden Merkelapper

/annonse Askeladden Navnelapper

“Fullstendig breakdown i systemet. Du mister alt. Alt forsvinner. Alt må kjøpes på nytt. Du har ingen aning om hva slags tornardo-utsatt område du er på vei til å begi deg inn i. Hyyyl, Faffa er borte. Det er tolv Lille-Lam ulldresser i omløp på en avdeling, hvilken er din?”

Jeg har venninner som har fortalt meg hva som forventer meg til barnehagestart. (1 uke igjen!)  Jeg kom nemlig i skade for å be om tips fra de mer hardbarka og garva mamsene rundt bordet. Du vet, de som har vært med på disse rundene før. Det var ikke smittsom øyekatarr, pålegg eller beste innesko som ble diskutert. For det var kun en ting som var viktig å få den nye barnehagemammaen til å gjøre:  MERK ALT!

La oss gå bittelitt tilbake i tid…

Da Maren ble født arvet hun en diger sekk med klær. Klærne var, som seg hør og bør, merket med navnet til min venninnes to små luringer. Jeg tok plaggene i bruk, og da etter hele tre barns flittig bruk og vask nesten hver dag så har klærne blitt ganske lurvete, tynnslitte og nesten fillete. Det blir det jo når man vasker plaggene omkring 200 ganger, vil jeg tro..! Men en ting jeg beit meg merke, i var de søte navnelappene som var klistret på vaskelappen. De så helt uberørte ut selv etter tidenes vaskemaskinrunder i intet mindre enn tre småbabyperioder!

Så da tydde jeg til litt god gammeldags SMS i mai når jeg skulle igang med forberedelser til barnehagestarten…

Jeg er SÅ takknemlig for at jeg har venninner som har erfaringer på området og som deler av seg med mammatipsene man trenger for å overleve det som venter meg neste uke. Jeg passet også på å rådføre meg også med Marens tante også (som er ped.leder i barnehage på typ 100. året, så hun har relativt god oversikt over…ja, det meste av tips!) om hva som viktig å forberedes i forkant, sånn praktisk. Og det var samme regla der, ikke veldig overraskende  – å merke alle eiendeler!

Dere kommer til å le av meg nå, men jeg trodde faktisk at man satt med tusj og skrev navnet på tingene til kidsa, eller i værste fall sydde på eller strøyk navnelapper på med strykejern slik man gjorde i gamle dager.

TIDENES GLADMELDING: Det gjør man ikke lenger!

Askeladden Navnelapper er klistrelapper man bare klistrer på, lett som en plett! Om det er noe superlim-klister de bruker aner jeg ikke, men herregud så genialt!  De kan brukes på så godt som alt, og jeg har allerede brukt disse en stund så jeg kan i aller høyeste grad gå god for kvaliteten!  (Tro meg, mine egne testrunder kommer jeg tilbake til lenger ned i innlegget)

Noen plagg og eiendeler er såpass viktige (eller dyre, la oss være ærlige…!) at man kanskje bør ha telefonnummeret på så den kommer tilbake til rettmessige eier om den forsvinner. Så her har både dyre plagg, sko, hjemmestrikkede plagg, Lille-Lam klær, kosebamser og kosekluter fått navnelapp med telefonnummeret på. Det er de vanlige navnelappene fra Askeladden Navnelapper. Men jeg bestilte også med meg ei lita (bokstavelig talt) nyhet også – minilappene som ble lansert i våres! De er bittesmå – men likefullt gull verdt!

For når det gjelder smokker, drikkeflasker og ting det gjerne går dusinet av i barnehagen så har jeg brukt de minilappene med bare navnet på. Jeg tenker at det er greit at barnehagen vet hvem sin smokk det er som plukkes opp av gulvet og havner i riktig munn, enn at en turgåer finner Marens smokk på stien og ringer oss for å få gitt den tilbake..! Minilapper er faktisk så små at jeg har klistret de på smokkene som sagt, men også på solbriller, hårspenner og annet smått på de bittesmå vaskelappene på favorittbamsene sine. Har du litt eldre kids er jo Minilappene genialt for blyanter, penner, kalkulator, linjaler, passere osv og alt annet som forsvinner ut av penalet i løpet av en skoledag.

Favorittbamsen Faffa er selvsagt også merket. For livet. Mister vi Faffa, så er jeg redd vi får et gråtende og illsint problem på rundt 13 kilo. Faffa er oppkalt etter Farfar, som hun fikk bamsen av. Så den er selvsagt merket med telefonnummer. Tror det sparer oss for mye barnegråt om den blir mistet/funnet og levert tilbake til rettmessige eier ved hjelp av telefonnummer i rompa på Faffa. (Bamsen, ikke svigerfar) Ganske grei forsikring, syns du ikke? Jeg ser ofte foreldre som sender ut etterlysning etter Faffaer rømmen, og ofte mangler de både backup av Faffa og merking. Mitt tips til deg – finner du noe som er merket med navn og nummer – gjør hva du kan for å få tak i eieren, den er som regel merket av en grunn! 💛

De bittesmå solbrillene hennes er også merket. Faktisk vet jeg ikke om noe av tingene hennes som ikke har fått en Askeladden Navnelapp på seg nå, haha!

Det er absolutt ikke noe å si på det store utvalget av forskjellige design og farge på merkelappene heller, og siden Maren er en skikkelig guttejente så ble det rosa lapp med en skummel sjørøver på, som jeg syns passer henne perfekt 🙂 Her er det selvsagt lov til å være kreativ i alle former og fasonger – haha! Askeladden Navnelapper byr på design med både Marvel, (De som har Spiderman!) Disney, Hello Kitty, Mummi (wee!) og Elias, så det burde være nok å boltre seg i. (Og da skal det gjerne godt gjøres at navn OG design er kliss likt med noen andre i barnehagen eller på skolen, ikke sant?!)

Og så til det aller mest geniale?
Kort fortalt: HINSIDES ENKELT!

Her hjemme har jeg Askeladden Navnelapper liggende på kjøkkenbenken, på rommet hennes og ei blokk navnelapper på vaskerommet – så det merkes fortløpende når det er innkommende flasker, solbriller, bodyer og smokker. Det merkes over en lav sko, og faktisk har Torben dristet seg til å bruke Askeladden Navnelapper både på kaffekanner, kakefat og også mine solbriller som jeg roter bort i hytt og gevær. (Allerede blitt oppringt to ganger for å fortelle at solbrillene mine har blitt funnet i en klesbutikk og i en taxi!)

Mitt beste tips på klær er å feste navnelappen på vaskeanvisningslappen eller andre innsydde merker i klærne. På hjemmestrikkede plagg har faktisk Askeladden Navnelapper vært festet rett på ulla, uten problem. Denne hjemmestrikkende jakka har blitt brukt av intet mindre en 3 barn og lappen henger på ennå! (Plagget har fått seg en god del runder i vaskemaskinen også?!)

Harde fakta.

Jeg anbefaler ikke noe med mindre jeg (og venninnene mine åpenbart!) kan gå 100 % god for varen. Derfor har jeg gjort litt hjemmeeksperimentering, for å være sikkert på at dette er noe jeg vil anbefale videre:

Her er det synlige beviset på at Askeladden Navnelapper tåler mer enn du aner:

Disse klutene presser runder på 60-80 grader i vaskemaskinen hver eneste dag. Klutene må jeg bytte ut annenhver månede fordi de ikke tåler all vaskingen, men sjekk navnelappen da! Den holder seg på plass! (Jeg hadde ikke tenkt til å merke alle klutene våre med Askeladden Navnelapper, men jeg testet på de tingene som presser oftest runder i vaskemaskinen) Jeg har, bank i bordet, til gode å se et eneste plagg eller ting som har mistet navnelappen sin!

Og denne flaska er i bruk flere ganger om dagen, vaskes flere ganger for hånd per dag og i oppvaksmaskinen hver eneste natt. Merkelappen sitter som betong, selv på 80 grader i oppvaskmaskinen hver bidige dag! Jeg kan også legge til at disse i tillegg kokes sammen med smokkene hennes i ny og ne..! Flaska må nok byttes ut snart, for den begynner å bli grå fordi den er så slitt!

…og det er som dere ser mye mer holdbart enn såkalt “vannfast merketusj” som bevist her:

Da jeg bestilte fra Askeladden Navnelapper tok det veldig kort tid før pakken kom i postkassa. Og nå som barnehagestart og skolestart er rett rundt hjørnet for både Maren og mange, mange andre barn i Norge, så håper jeg at mitt lille tips kom godt med for å lette litt på forberedelsene? Vel, da er det ganske greit at dette tar minimalt med tid, både i postgang og tidsbruken!

Bank inn en bestilling på Askeladden Navnelapper ved å klikke HER, så er det fort gjort å komme forberedt til barnehagestarten!

Dette må helt dønn seriøst være en at de beste mammatriksene jeg har blitt gitt, så tusen takk til alle som tipset meg om disse og ikke minst takk til Askeladden Navnelapper som lot meg få teste lappene!

/Supporterfrue – Line Victoria

Faffa er trygg i hendene til Maren og med telefonnummer i rompa.

“Hvordan går det egentlig med treningen og livsstilsendringen du begynte på?!”

Du har hørt meg snakke om det før. Motivasjonen til å komme seg i form og gjøre endringer som gjør godt for både kropp og sjel. Jeg har vært inne på det flere ganger, og som dere husker fra februar så startet jeg på et nytt kostholdskurs som skulle få meg til å elske treningen og være mer bevisst på hva jeg trykker i meg. Akkurat som for noen år siden, da jeg virkelig gjorde en stor omveltning i både tankgang, trening og livsstil. Så kom gravid-livet med alt det innebærer av vondter og plager som hindrer deg i å fortsette i samme tempo, og når ungen er poppa så dukket den berømte tidsklemma opp.

(Dette bildet er gammelt. Det er ingen sjans i helv… at jeg hadde utført de øvelsene der med et smil om munnen per dags dato..!)

Jeg dokumenterte de første ukene av februar-kurset denne gangen også. Ja, jeg gikk som vanlig (!) fort ned i vekt, men slet denne gangen med å finne tid til all treningen som jeg visste gjorde meg veldig godt og som også var utgangspunktet mitt for å gå i gang med kurset. 

Jeg sluttet å dokumentere og fortelle hvordan det gikk etter noen uker. Litt fordi jeg ikke oppnådde den treningsgleden som jeg så inderlig savnet. Det var jo treningen jeg ville ha «på stell», fokuset var egentlig ikke antall fødekilo som skulle bort. Jeg slet voldsomt med å kombinere livet med den gang en 10 måneder gammel baby, jobb som strakk seg fra 07.00 til 18.00, ingen barnehageplass og ingen struktur i hverdagen annet enn å holde hodet over vannet. Det handlet tilslutt bare om å komme meg fort nok hjem så jeg rakk en time med Maren før hun la seg, og etter å ha vært på jobb så lenge var det ikke trening jeg satte på prioriteringslisten min. Det tror jeg de fleste ville forstått klemma mi om de så tempoet mitt i starten av året. Å kombinere jobbstart etter en lang mammapermisjon med oppstart av trening flere dager i uken OG endring av kostholdet ble ganske mye å gape over. Joda, gikk ned i vekt gjorde jeg – men hvor ble det av gleden med trening? Hvor ble det av det ekstra giret jeg pleier å få, og hvor ble det av lykkefølelsen av å ha gjennomført ei økt?

Her øvde jentene til RS-mesterskap for noen år siden. Jeg er nederst til venstre..! 😉

En av de første sykkelturene med de rosa paragrafrytterne. Akk så stolt jeg var (og er!) over å bære en uniform som viser at jeg er med på et eget sykkellag!

I forbindelse med RS-Mesterskapet tok jeg opp litt allsidig trening fra barndommen. Aldri vært god i drill, ble ikke noe bedre heller – men gudamei så gøy det var!

Elin og jeg på sykkeltur, og jeg glemmer at sykkelskoene sitter fast i pedalene når man sykler “proft”. Men likeglad selv etter to runder i Tangvaldkleiva!

(Bildet er fra rett før bryllupet tror jeg, fullpeppa av energi!)

Når folk har spurt meg hvordan jeg klarte å gjøre en helomveltning i kostholdet og treningsformen min før jeg ble gravid, så sa jeg alltid at «det handler om å prioritere». Den gangen jeg proklamerte dette for verden, hadde jeg ikke barn. Nå hater jeg meg selv som ikke forstod hvor vanskelig det er å finne tid i hverdagen til å trene når man også må sette barn på kalenderen. Jeg skammer meg over at jeg fikk det til å se så lett ut, men sannheten er jo at jeg som dengang barnløs kunne bruke tiden min på hva fader jeg ville etter 16.00. Og da ble jo trening litt mer lystbetont når det ikke gikk utover annet enn at Netflix måtte vente litt til litt senere, eller at jeg fikk litt mindre sofatid akkurat den dagen. 

Da jeg gikk gravid gledet jeg meg til å slenge ungen inn på «Barnekroken» på treningssenteret så jeg kunne få tid til å trene. Jeg pugget åpningstidene og la slagplan som skulle tre i kraft da Maren var 3 måneder. (Det er aldersgrensen for barnevakt-ordningen på treningssenteret). Maren er forøvrig  snart halvannet år og jeg har brukt Barnekroken på treningssenteret to (2!) ganger. 

Jeg lovte meg selv at jeg skulle trille tur hver eneste dag i mammapermisjonen, jeg skulle runde både lysløypa, Uræddløya og gå opp ned Vealøs (topptur) minst 2 ganger i måneden. Jeg kan telle på en og en halv hånd hvor mange ganger jeg har bikket 100% på pulsklokka mi med en barnevogn foran meg. Tre av de gangene har vært i sinne fordi jeg har rotet bort bilnøkler. En gang har vært når Torben maste om en søndagstrilletur.

Jeg skammer meg så over å ha trodd at det kun står på motivasjonen når det handler om å gjøre endringer når det kommer til kosthold og trening. For det har jeg innfunnet meg med at det blant annet ikke nødvendigvis handler om. Jeg møtte meg selv i døra da jeg leste meg selv skrive for noen år tilbake at «det handlet om prioriteringer» når lesere spurte hvordan man fikk til den livstilsendringen jeg holdt på med.

I april opplevde jeg noe veldig trist privat som gjorde at jeg rett og slett ikke gadd å følge planen på kurset jeg gikk. Jepp, der har du innrømmelsen – jeg GADD ikke. Jeg så ikke poenget, og jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke var 100 % dedikert i kurset og ikke hadde ork nok til å ta inn over meg problemet til et familiemedlem. Ikke hadde jeg tid, kapasitet eller motivasjon til noen av delene. Og hvertfall ikke lyst. Noen dager etter at jeg kastet inn treningshåndkledet stod jeg i speilet å så meg selv i en litt for trang bukse, en t-skjorte og en litt formløs dressjakke. Og vet du hva? Jeg gliste faktisk stort av det jeg så i speilet. Jeg så en mamma som heller ville bruke de 4 ledige timene av døgnet på datteren sin, husarbeid, bloggskriving, en dårlig Netflixfilm med den sosialt utsultede hjemmeværende pappaen og tilogmed driste meg til å bruke bittelitt tid på å ligge på sofaen med beina litt høyt. Nei, jeg ville ikke dra meg ned på treningssenteret for en spinningøkt. Og nei, jeg ville ikke ta situps og løpe på mølla på treningsrommet vårt. Jeg ville bruke tid på den lille familien min, jobb, husarbeid, venninner og alt som hører til i et vanlig liv. Det ble min prioritering og jeg angrer ikke et eneste sekund på at jeg droppet ut av kurset da det stod på som værst med tidsklemma. 

Jeg hoppet av kurset etter 6-7 uker. Tilbakelagt på de ukene var 12 treningsøkter og riktignok minus 13 kilo, som absolutt ikke er noe å kimse av. Men nå var det ikke kiloene jeg nødvendigvis ville til pers da. Jeg ville oppleve treningsgleden igjen! Men målet mitt i februar om å begynne å elske trening, feilet skikkelig. Men tilbake stod en mamma som har lært en god del om planlegging, tidsklemma og hva som egentlig er viktig. Jeg fortsatte riktignok å gå på leksjonene hele kurset, for det er aldri dumt å lære om kosthold og trening selv om du ikke lever akkurat slik du lærer. 

Her om dagen spurte en leser meg «hva er oppskriften til å få det til å gå rundt med barnehage, jobb og trening?» Sannheten er at jeg ANER IKKE! Vi har ikke hatt barnehage ennå, så dagene våre har bestått av en slags elle-melle kvelden i forveien over hvem som skal gjøre hva. Som regel har jeg trumfet med at jeg må jobbe, men arbeidsdager har blitt gjort kortere for å møte alles behov. Jeg har jobbet mye hjemmefra, som ikke nødvendigvis er helt optimalt for fokus og konsentrasjon, men det har gått på et vis. Jeg har foreløpig ikke funnet noen tid til trening slik det har vært med denne elle-melle-hverdagen.

Jeg hører veldig gjerne om hvordan andre løser dette. Jeg for min del ønsker veldig at den korte tiden mellom barnehagehenting og legging er mest mulig hellig. Det er snakk om litt over 3 våkne timer. Er det umulig? Eller kan man skippe tilstedeværelsen på et par kveldsbad og legginger i uka til fordel for en date med spinningsykkelen? Er det innafor/uttafor? Helgen ser jeg for meg det skal være mulig å skvise inn en økt eller to – men hvordan gjør egentlig normale mammaer det mulig å finne tid til å trene i løpet av en ukedag med alt det innebærer? Er det etter leggetid man bør se for seg å sette av tid til trening? Eller før huset våkner og fævlane fiser slik jeg har sett andre gjøre? Er det egentlig gjennomførbart?  Hva faen skal vi være liksom, superkvinner – jeg fatter ikke at det er mulig for folk flest? (Nei, mange av de influencerene jeg følger på instagram er ikke “folk flest”, så jeg kan ikke sammenligne viljestyrken min med Caroline Berg Eriksen`s viljestyrke og gjennomføringskraft)

Jeg vil gjerne høre om ditt mom-hack i forhold til trening i en hverdag med jobb og familie. Jeg kan aldri tenke meg at jeg er alene om å lure på hvordan i helvette man skal få tid til alt sammen. Alt jeg vet er at jeg veldig gjerne skulle ha satt av litt tid til trening fremover. 

/Line Victoria – Supporterfrue

 

Mamseklipp, instamoro og selfiehore.

Herregud, så gøy jeg hadde det på instastories igår kveld! jeg oppdaget den nye knappen “still meg et spørsmål” og kunne jo ikke dy meg… Herregud så morro! Jeg sitter fremdeles å svarer på spørsmål som tikker inn, narssissisten som jeg er så eeeelsker jeg jo alt alt dreier seg om meg, meg, meg ei lita stund! 😉 Dere må gjerne legge meg til på instagram, jeg heter linevictoriahusby der (link), og jeg slenger alt ut på snapchat også – der heter jeg linevictoriahus.

Anyway, lovte dere bilde av den sveisne mammaklippen min! Det ble kort til å være meg, men akk så gøy at det tørker på en halvtime og ikke 2,5 timer…! Og så er det faktisk gøyere å gjøre noe med det enn når det er så langt og tjukt som håret mitt er..

Hvis du trodde at det bare var å knipse et bilde for å vise allmennheten, så tror du feil forresten….

Klarer åpenbart ikke å holde øynene åpne mens jeg trykker på knappen..?

“”Hvis jeg lager store dådøyne og ikke viser tenner så ser jeg veldig instagramvennlig ut…”

“Blunke til selfiekameraet for å flørte, en 35 åring mamma verdig…” *flau*

“Skal jeg være litt kul og kanskje lage peace-tegn?” *enda flauere*

“Tunga halveis ut av kjeften i beste Tone Damli-style. Bra jobba, Line.” *maksa ut flauhetsskalaen*

… og jeg lurer på hvorfor jeg får så fort fullt minne på Iphonen?!

Huff, det gjør vondt i selvtilliten min. 

“- Har du ungen din i fengsel?”

Jeg har lyst til å slå et slag for lekegrinda. Et helt fantastisk hjelpemiddel som dessverre har fått rykte på seg av mammapolitiet å være et fengsel, en upedagogisk oppbevaring og en egoistisk boks der barna ikke får utfolde seg. (Tro meg, jeg leser dette i en noe spesiell gruppe på nettet jeg kom over, der det mødre med lekegrind til barnet sitt blir uthengt som noen som egentlig ikke har tid til å ha barn. (…og sammen med lekegrind-mammaene sveiper de også over mammaene som benytter barnehage, vanlige engangsbleier og middag på glass i samme negative ordelag også – med andre ord føler jeg meg riiiimelig malplassert i den gruppa. Som dere sikkert skjønner så er jeg ikke medlem av den gruppa for å plukke opp tips, men heller observere på sidelinjen alle mammatabbene jeg i deres øyne gjør.)

En del av meg er ekstremt takknemlig for at jeg på et særdeles tidlig tidpunkt tok i bruk lekegrind til Maren. Jeg mener helt oppriktig at Maren er et prakteksempel på at lekegrind er gudegave til foreldre OG barna. Jeg blir fryktelig oppgitt når jeg leser om mødre som kritiserer hverandre for å ta i bruk lekegrind. Noen har som sagt gått så langt at de mener det er et fengsel for barnet og at utviklingen hemmes. Hey, supermamma! Ungen min reiste seg opp på to da hun var 5 måneder. Hun gikk da hun var 11 måneder. Hun har tilbrakt mye tid i lekegrinda (!!) som nå også har vist seg å bli hennes trygghetssone og “get away”. I tillegg skal det sies at vi kun har en liten pode, jeg aner ikke hvor jeg skulle gjort av den ene ungen min om jeg hadde hatt mer henne å sysle med. 

Ikke få ganger har hun stått utenfor lekegrinden og mast på å bli satt oppi. Der sitter hun med bøkene sine, leker og noenganger tv`en på i bakgrunn. Hun har ved noen anledninger lagt seg ned å sove i den utenom sovetiden hennes (den sniken!) og noenganger nyter hun noen hirsepinner, mariekjeks og en flaske melk oppi der. 

Vi bestemte oss tidlig for at lekegrinda aldri skulle benyttes som et sted å sone en straff. Vi har med andre ord aldri satt henne oppi der gråtende eller etter å ha stoppet henne i noen hun ikke får lov til å gjøre. Hun har med hånden på hjertet aldri felt en eneste tåre i den lekegrinda tror jeg, riktignok har hun vist tegn til utålmodighet – og da har hun fått kommet på gulvet istede. Hun har aldri vært “på overtid” i lekegrinda, alltid fått “slippe ut” når vi har merket at hun vil gjøre noe annet. 

Selv om huset i utgangspunktet er barnesikret har det vært en drøm for oss å ha lekegrind. Hver eneste morgen når vi står opp, starter hun faktisk dagen i grinda etter en god runde med koseoverdose i senga hos oss eller på badet. Om morgenen sitter hun å pludrer for seg oppi der med lekene sine og ei flaske velling hun drikker opp. Peppa Gris i bakgrunn på tv`en og mamma og pappa får også sin rolige morgenrutine med sine toalettbesøk, nyhetslesing, sminking og et par kaffekopper i et behagelig tempo. 

Når hun har herjet værre enn værst ute (vannspreder, ballek, andre unger, osv) så ser jeg på henne at hun finner roen og kreftene tilbake i lekegrinda. Da fokuserer hun på bøkene sine, peker og trykker å lydknapper. Hun ler av prompeboka hun har fått av filleonkel Simen og sitter å synger for seg selv i hennes lille verden. 

Alle barn og foreldre er ulike. Hadde Maren hatet lekegrinda så hadde vi ikke hatt den. Hadde jeg vært opptatt av hva mammapolitet syns om lekegrind så hadde jeg revurdert det, og i værste fall aldri turd å skrive dette innlegget. Men jeg skal i aller høyeste grad ha meg frabedt av de som sier at lekegrind er fengsel og en styggedom for barnas utvikling. Noen foreldre har selvsagt sagt at “vi har klart oss helt fint uten” og det er jo veldig bra for de det gjelder, men for oss har den vært lykken på jord både for oss som foreldre og for Maren som trives så godt i den. Jeg ville aldri valgt anderledes, her i huset blir den lekegrinda stående til Maren ikke vil ha den her lenger eller hun bikker konfirmasjonsalder. Andre positive fordeler er at du har et sted å samle alle lekene når kvelden kommer. Du kan også være trygg på at hun ikke havner i farlige situasjoner mens du er på do eller ute med søpla. Jeg for min del vet at Maren kan snu hele huset opp ned om hun får 5 minutter alene i etasjen vi oppholder oss mest, og jeg har ikke tid til å rydde bort alle farlige situasjoner på 280 kvm før jeg skal drite. 

Forøvrig kan jeg også nevne som en veldig positiv side ved bruk av lekegrind at når vi nå har vært ute med båt, så har reisesenga fungert optimalt som samme nytten. På de tidspunkter Maren vanligvis vil slappe av i grinda har hun kost seg i reisesenga med Peppa Gris på ipad eller med lekene sine. Når vi var underveis til sjøes i båten har reisesenga vært en trygghet for henne, da hun har sittet/stått i den. Å prøve å få henne til å sette sjøbein på dørken i båten når det bølger er ikke et alternativ, og det hadde endt med at hun hadde blitt kastet inn i skott og gulv og skarpe kanter i båten når båten gjør noen byks. (Gitt at hun ikke hadde sittet på fanget vårt da, slik hun ofte også gjør – selv om hun egentlig ikke har roen i bleia til det.) 

I 23 knop stod Maren i grinda bak i båten og hyyyylte av glede med vind i håret på Rognsfjorden, der jeg satt ved siden av henne i stolen og passet på med en hånd i båndet på redningsvesten, som alltid er på når vi er i nærheten av vannet. De få gangene hun ikke fikk satt sjøbein og ble overrasket av en bølge eller to så falt hun mykt på rompa eller de myke veggene i reisesenga. Helt suveren mom-hack til båtfolket! Grinda satte vi også på land ved noen anledninger, så hun også fikk delta i morroa uten at vi måtte holde henne hele tiden pga bryggene. Neste år blir det nok litt anderledes, siden hun såvidt begynner å forstå at det ikke er innafor å sette beinet uttafor bryggekanten. 

Mine aller beste tips til bruk av lekegrind basert på egne erfaringer har jeg lyst til å dele! Kom gjerne med flere lekegrind-tips i kommentarfeltet om du har!

🍼 Begynn så tidlig som mulig, og gjerne med en grind som kan heve/senke bunnen. De første ukene og månedene kan du da bruke babynestet oppi der og litt i høyden, slik at hu ikke må bøye deg heeelt ned til gulvet i starten for å plukke kidden opp. Fortsett gjerne med babygymmen der også, så du også slipper å sitte på gulvet for å leke med kiddoen. 

🍼  Ha litt forskjellige leker tilpasset barnets alder. Vi plukket av alt på babygymmen som knitret og lagde lyd, og lot det heller ligge løst i grinda når det å ligge på ryggen i babygym ble kjedelig. Etterhvert kan du supplere med litt pekebøker eller trykke-spill. (De gamledagse der noe popper opp og må dyttes ned igjen)

🍼  Bruk ikke grinda som straff… (“Fy deg, nå må du sitte i grinda mens mamma rydder opp/fikser det du har veltet”) Lekegrinda ser jeg for meg bør assosiere den med glede og trygghet.

🍼  La ikke kiddoen gråte i grinda over lengre tid, ved ubehag/utålmodighet eller rett og slett at han/hun vil gjøre noe annet, gjør noe annet. På den måten føler ikke barnet at grinda blir et kjipt/kjedelig sted å være. Rett skal være rett, noenganger kan det hende at du bare må gjøre ferdig det du holder på med eller gjøre deg ferdig med et søsken eller to – men bruk sunn fornuft, du kjenner barnet ditt godt nok til å merke hva jeg mener med “overtid”..!

🍼  Ikke overdriv tidsbruken, men bruk sunn fornuft! Maren kan fint sitte der i 2 timer om hun hadde fått velge selv, men det blir jo etterhvert kjedelig for oss voksne også.. Jeg prøver å unngå at hun “går lei”, men føler meg frem litt. Jeg avbryter ikke lek eller om hun er dypt inne i Peppa eller Vaiana…! 

🍼  Bytt ut lekene litt underveis så det alltid er noe “nytt og spennende” i grinda! Du trenger ikke kjøpe noe nytt, bare la ting gå litt på turnus!

🍼  La grinda stå i huset mest sosiale del. Ja, den tar plass, men du blir vant til det. Vi har den plassert ved siden av sofaen slik at hun alltid kan ta tak i oss eller få øyekontakt med oss der vi oppholder oss mest. Jeg kan se grinda fra både kjøkkenet, spisestua og begge stuene. 

🍼  Det er lov til å sette på tv`n med Peppa eller noe annet fargerikt upedagosikk ræl i bakgrunn også, som en digresjon/underholdning. “Alle” gjør det, mammapolitiet også. Hvorfor ellers tror du Drømmehagen har 10 millioner views på youtube?

👊🏼 Husk – det er lov til å legge seg på sofaen og slenge beina på bordet også, så lenge kiddoen koser seg så er det lov til å ta en velfortjent pause for mams og paps også!

Supporterfrue, Line Victoria.

Skjær i sjøen for familien Husby-Sørensen.

Herregud. Herr og Fru Husby-Sørensen slipper liksom ikke unna ferieuflaksen i år heller. Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet, selv om det er vanskelig. Men jeg syns det er på sin plass å vie dramatikken noen ord.

Torsdag morgen bestemte vi oss for ei litta tur ut på fjorden med båten. Vår elskede båt som vi har hatt over 200 døgn i siden vi kjøpte den for få år siden, men som dessverre har måttet vike for litt andre ferieplaner i år. For spesielt intresserte er båten av typen cabincruiser, en hurtiggående Joda 7900 som med årene «har alt» man behøver for både korte og lange turer.

Siden det har vært varmt i vannet og båten ikke har vært i bruk siden sjøsetting i mai, så vi oss nødvendig å få heist den opp og spylt den ren for groer og drit under vannlina. Da spesielt propellene som gav oss maks 8 knop, mot vanlige noenåtyve. Da det er i overkant mange andre som trenger hjelp til båtfiks i kran, så fikk vi booket en kran på KK Marine litt lengre inn i fjorden der vi bor. Jeg pakket Maren, lyddempere (kjeks og sutter), redningsvest, solkrem og ei reisevogn til Maren. 

Båtopptaket gikk selvsagt som en drøm, og mens båten hang der i stroppene gøyv jeg løs på en sylskarp blanding med saltsyre for å rengjøre mine elskede duopropeller som kostet en hel formue for et par år siden. Jeg gnukket, gned og polerte – og en time senere var båten i sjøen igjen. Alt hadde gått supersmidig, så jeg sa til Torben da vi la ut fra brygga at “kanskje vi skal ta oss en lengre tur på fjorden, og ta noen dager i skjærgården?” Torben nikket og smilte til meg og var enig at det hørtes ut som en god plan. 

Flaksen var ikke enig i oss.

Jeg stod bak på hekken med en overbegeistret Maren som tittet over ripa for å få med seg at bølgene bruste bak båten. Plutselig kjenner jeg at båten løfter seg. Jeg tar tak i Maren så hun ikke ramler og holder henne inntil meg mens jeg bokstavelig talt kjenner at båten henger i løse lufta. 

Brøkdels av sekunder senere kommer vi ned med et kjempebrak. Vi har hatt fart, truffet et skjær, gjort et hopp opp og deiser nå ned med nesten 4 tonn plastikk og glassfiber ned på skjæret igjen. Jeg skjønner merkelig nok med EN gang hva dette er lyden av. Lyden av hard plastikk som treffer fjell under vann. Som tidligere seilbåteier så har jeg grunnstøtt mange ganger i mitt liv, men fordelen med å grunnstøte med seilbåt er at det som regel aldri skjer noe mer enn at man flikker av litt maling under – men på båten vår har vi et drev som henger bak på båten. Drevet er en del av motoren som da også har propellene, og den lyden av stål som borrer seg ned i stein er ingen god lyd. 

«Slå av motoren nå!» roper jeg til Torben, da jeg dessverre har sett for mange amerikanske actionfilmer der biler og båter gjerne eksploderer bare av å bli dasket til med flat hånd. Det blir helt stille når motoren slår seg av, og båten ligger helt stille i vannet. Jupp, ikke engang bølgene eller at jeg på noenåsøttideromkringkilo forflyttet meg rundt i båten gjorde at den rikket seg, så jeg skjønte raskt at vi satt godt fast på skjæret. Jeg så inn mot land. Ca 80 meter ut fra brygga, ja. Der står Danielsen som vi akkurat hadde sagt hade til å ser på oss. Jeg tar automatisk opp hornet og tuter to korte og en lang. Uten at jeg egentlig vet hvorfor, han må jo ha skjønt av den bråstoppen at vi høyst sannsynlig ikke kunne kjøre videre med det første…!  Hadde faen ikke rukket å hengt opp flagget engang, før fadesen var et faktum. Maren så ikke ut til å være veldig preget av situasjonen, for merkelig nok beholdt vi begge roen og så lenge vi ikke er redde – så merket heller ikke Maren noe til det. Sånn i ettertid viser det seg at min tuting med hornet signaliserte bokstaven “U”. Det gav ikke noen så veldig mye kjøtt på beinet til de som hørte det, men jeg orket ikke kjøre hele morsealfabetet på hornet så jeg tenkte vel kanskje at “U” signalisterte det velbrukte ordet “Uffda”. 

Jeg tittet over ripa bak. Det var pløyd ei motorveistripe langs skjæret, og jeg så tydelig hvordan propellene hadde tatt for seg steinknusingen rett under vannlinja. 

På et tidspunkt dreide faktisk båten litt, og selve drevet slapp å være den som holdt hele tyngden av båten oppe på skjæret. Det er alltid positivt, for BÅTEN i seg selv tåler ofte en saftig smell eller flere (med mindre skjæret har skarpe «kanter» som river opp skroget) men utrolig nok var skjæret litt «rundt» formet, så vi traff «riktig» i forhold til at ingenting ble revet opp.

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å legge en hånd på skulderen til Torben. «Det går fint, dette er sånt som skjer!» sa jeg med min mildeste stemme selv om jeg egentlig var centimeter fra å slite av han huet. Jeg skjønte nemlig fort at min mann var like sjokkert over det som hadde skjedd som jeg selv, men jeg kjenner han også så godt at jeg VET at skyldfølelsen kan bli en smule belastende for han. (Forøvrig kan jeg her fortelle at skjæret var umerket etter at isen tok staken/merkingen av skjæret fra tidligere) Vi stod dønn fast, og på brygga til KK Marine åtti meter unna fikk vi beskjed om at de ringte venner og kjente for å komme til unnsetning, men det var vanskelig å få tak i noen klokka 12.00 en formiddag i fellesferien.

Tiden var inne for å ringe det som engang het Tjøme Radio, nå Kystradio Sør.  Mitt eldgamle VHF-kurs er relativt utdatert, men for første gang skulle jeg melde inn en PAN-PAN melding til redningssentralen. Det var nesten med litt spenning jeg grep tak i talatuten. Siden jeg hadde mobildekning så valgte jeg å bruke den, og slo nummeret til Kystradio Sør.

Inni mitt hode hadde jeg sett for meg at proffe-Line med nødanrop ville hørtes slik ut:

PAN-PAN-PAN – alle stasjoner. Dette er MS Anfield, MS Anfield. Zorro Alfa Charlie treåttefemellerno. Vi har grunnstøtt, jeg gjentar vi har grunnstøtt. Lokasjon er 59°03’01.6″N 9°38’45.0»E – ca 80 meter luftlinje fra KK Marine på Sjærkøya. Ber om assistanse. Vi er tre – jeg gjentar – tre souls onboard, derav et pikebarn på 16 måneder. Vi tar ikke inn vann, har ikke motorkraft – gjentar – ber om assistanse. Lytter kanal 16. Over. 

Men proffe-Line ble plutselig ikke så proff alikevell.

“Ehh, hei, det er Line Victoria Husby-Sørensen (trekker pusten) ombord på Anfield. Vi…ehh… vi har gått på vi! Uttafor brygga! Vi sitter dønn fast. Hvor er din nærmeste redningsskøyte nå? Dette er flaut ass…”

Damen på Kystradioen var snakket med mild og berolignede stemme:

-Hvor mange er ombord?

Jeg svarer: 3, derav min datter på 16 måneder.

-Har dere redningsvester til alle?

Jeg svarer: Ja, og de er selvsagt på.

Tar dere inn vann?

Jeg svarer: Nei, jeg har sjekket kjølsvinet – men så lenge vi står på skjæret er det vanskelig å vite omfanget før vi har dratt oss av eller blitt heist opp.

Så gav jeg henne vår nøyaktig posisjon, som var noe slikt som:

“Ehh… Rett utenfor brygga til KK Marine på Skjerkøya. Dere ser oss når dere kommer, det er ingen sjans i helvette å unngå oss. Mannen min sitter på dekk og har stempelet “Flau” i panna.”

Deretter spurte hun meg om det mest betryggende jeg kunne høre fra en som stod på fast grunn:

«Går det bra med dere ombord?»

Plutselig går det liksom litt opp for meg hvor kald og ufølsom jeg må ha virket. For ja, det gikk jo bra med oss, men vi stod jo faktisk fast på et skjær uten å vite omfanget av skadene – for inni hodet mitt hadde jeg tenkt at hvis vi synker så går vi bare av båten og står på skjæret og venter der til noen plukker oss opp. Jeg var ikke bekymret for båten et sekund – den er forsikret, men plutselig innså jeg at OM det er en rift i båten som gjør at det vil komme vann inn når båten drar seg av – ja da er vi på godt norsk litt fucked på det skjæret med Maren i armene.

Går det bra med din datter også? spurte damen. Jeg så på Maren som hadde blitt plassert trygt i vogna si. «Jada, hun har sovnet hun, så hun tror jeg føler seg trygg!»

Da vi visste at redningsskøyta var på full fart mot oss så slappet jeg litt mer av. Faktisk så slappet jeg så mye av at jeg rakk å ta noen bilder..

Hekkbølgene til en passerende båt gjorde at båten vår begynte å røre på seg vinden fikk tak i båten og det gav ytterligere drahjelp av skjæret. 

Torben beordret meg til å ta opp drevet (tilte) og plutselig sklei vi bare av som en smørklump i stekepanna. Vinden sørget for at båten ble dratt av i «riktig retning» av skjæret og vi begynte å drive inn mot marinaen igjen. Da ringte jeg bare sjøredningssentralen og «avbestilte» redningsaksjonen når jeg så at båten gled trygt inn mot land. 

Opp i krana igjen bar det, bare en liten time etter at den hang der med blankpolerte propeller og jeg erklærte stolt at «vi har aldri vært på grunn med denne båten» til de som var på brygga der. Mitt stolte tryne så litt anderledes ut andre gangen vi hang der i stroppen. 

Etter en runde med befaring av kyndige fagfolk kunne vi konkludere med at det var propellene som hadde fått seg en real støyt. Drevet så fint ut og båten likeså. Vi hadde ikke store farten, så det var en helt «normal» skade etter forholdene. Riktignok så de blankpolerte propellene ut som en tulipan, og jeg skjønte raskt at det bare var å hive seg i bilen og ture inn til Volvo Penta sitt delelager i Oslo for å kunne redde ferien med nye propeller. 

Dagen etter var propellene på, turen kunne fortsette LITT lenger enn 80 meter fra brygga og selv med tidenes selvtillitsknekk så var humøret godt hele helgen. 

En stor klem og takk går til KK Marine som reddet ferien vår. Makan til service skal man lete lenge etter langs kysten. Den store bamseklemmen jeg fikk av Kjetil da vi kom til land var både sårt trengt for sjela og veldig godt for humøret. Takk for at dere heiv dere rundt for å redde ferien vår, og takk for deres deilige galgenhumor (helt i min gate!!) da jeg fikk synlig, laminert bevis på at vi er medlemmer av Tulipanklubben. 

Den hyggelige damen på sjøredningstjenesten som virkelig kunne jobben sin med å motta en telefon fra en flau men litt redd mamma i båt, fortjener også en takk. Jeg er uendelig glad for at vi er totalmedlemmer i Redningsskøytene (RS), for dere er virkelig gode å ha når uhellet er ute. Selv om vi ikke fikk bruk for dere fysisk, så var det godt å ha dere i andre enden på telefonen.

I tillegg skal en annen kul fyr ha vår klem sendt i sin retning, for han satt på fastlandet og observerte hva som skjedde. Han syns det var vondt å se at vi stod fast på skjæret uten at noen hadde anledning til å hjelpe. Han dro faktisk å hentet en henger med en jolle, sjøsatte den og fikk trekt oss inn siste biten. Sånne mennesker er gull – takk for at du så situasjonen og kom stormende til. 

…og det skjæret? Det vil ligge der i mange herrans år til. Det vil garantert skade flere båter og ødelegge flere ferier. Det er viktig å melde ifra om umerkede skjær, og i dette tillfellet så jeg at det var bolter fast i skjæret som indikerte at det på et tidspunkt HAR vært en stake for å merke skjæret. Noen har sagt at det forsvant med isen, så jeg tok en telefon til Kystverket som ønsker slike meldinger inn. De er i hvertfall på saken nå, så får man krysse fingrene for at ingen andre «oppdager» dette skjæret the hard way før det blir merket på nytt!

Vet du hva de på Kystverket sa når jeg ringte og presenterte meg og fortalte om et umerka skjær? 

“Erre Torben som har dundra på det skjæret eller…?”

Man må bare elske hvor lite vårt elskede (båtnasjonen) Norge er…! ❤️

/Supporterfrue, fremdeles veldig båtglad og klar for nye solskinnsdager ombord!

Unnskyld…

Jeg skal vel innrømme at denne ørlille bloggpausen var litt sårt trengt fra min side.

Jeg har jo faktisk ikke unnet meg noe fri fra sosiale medier på veldig lenge, så jeg tok en mobil/mac-fri helg. Jeg tror det både var godt for sjela, men også for familien min at mammaen lot strømmen gå ut på iphonen og ikke plugget den inn i en lader med det første. Beklageligvis er det dere, mine fine lesere, det går utover – og det er jeg jo selvsagt lei meg for. For jeg ser jo hvor mange trofaste lesere som er innom her, og da syns jeg det er drita kjipt å ikke bjuda på noe. Når det er sagt så har jeg riktignok en ganske så dramatisk historie å fortelle dere,(nei, dette er ikke clickbate!) som kanskje også var litt medvirkende årsak til at jeg har holdt meg vekk fra bloggen for å kunne samle alle inntrykkene. Når det er sagt så går det bra med oss altså, jeg tenkte jeg kunne skrive litt om det i morgen. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at vi er de mest uheldige båtfolket dere kan tenke dere..  Uff, nei – jeg får heller fortelle i morgen!

Nå venter senga, sammen med en episode Friends som alltid. Jeg har dusjet av meg litt ferielukt og gredd ut saltvannsflokene i mitt kortklipte hår. Jupp, jeg har klippet meg kort! Jeg dæver! Herregud, denne bloggpausen betydde jo faktisk at jeg egentlig har en hel haug å fortelle dere fremover, og jeg kjenner at jeg gleder meg! 🙂

Høres i morgen og beklager for kort oppdatering – men følte for å gi livstegn fra meg! 

/Ferierende Supporterfrue

 

«Å, dere skal bare være hjemme i ferien?»

Stakkars Maren som bare skal være hjemme i ferien.

Dette med ferie er triste greier. Hvert eneste år leser jeg om barn som ikke kan reise på ferie. Ofte er det økonomien som setter en stopper for at mange barn i Norge ikke for oppleve Lolle og Bernie på et enormt hotell med eget badeland og fri tilgang på gratis iskrem. Men dessverre er det også et voldsomt press på at ferie ikke er ordentlig ferie før man stått 4 timer i kø i passkontrollen, fått diarè på en gresk taverna eller funnet krypdyr i dusjen på 5-stjerners hotellet du har brukt hele feriebudsjettet på. Jeg skal innrømme at jeg aldri på noe som helst tidspunkt har tenkt at det er disse overprisa sydenturene som selges i sommermånedene skal være med å bestemme om man har vært på ferie eller ikke. Så jeg vil at du skal senke skuldrene litt og slutte å surfe etter restplasser på internett til det store Sydenland i ren desperasjon etter å la kidsa ha noe å fortelle skolekameratene sine ved skolestart i august.

Selv har jeg aldri sett på en dyr utenlandstur som et must for å roe feriefoten. Jeg har hvert eneste år feriert langs kysten av Norge i båter av ymse kvalitet. I mange år ferierte jeg i en seilbåt pappa reddet fra å bli santhansbål på åtti-tallet. Historien er noe slikt som at pappa betalte en gravemaskinfører en femtilapp for å drøye å hugge opp båten til pappa hadde klart å skaffe frakt for å redde den 45 fot lange seilbåten som egentlig burde blitt til blomsterjord. Denne seilbåten sørget han for ikke lakk akkurat de ukene vi var ute med den om sommeren, vi hadde spritkjøkken og et par steder å sove under dekk. De første årene vet jeg at denne store seilbåten vi ferierte i faktisk ikke engang hadde mast, vi bare brukte seilbåten slik den var – uten mast og seil! Ironisk nok var dette en seilbåt som senere ble prisantydet til 3 millioner kroner da den lå til salgs på finn.no for noen år siden. Oh, den ironien! For den båten kostet ikke tre millioner da familien loffet rundt fra havn til havn, den kostet en 50-lapp og en IHERDIG innsats fra min far for å få den i noenlunde stand for å kunne brukes. Men den har millioner av ferieminner ombord, det kan jeg love deg! Mine aller beste ferieminner fra barndommen har jeg ombord i den gamle seilbåten. Grilling på svaberg, krabbefiske, myggbitt som spiste opp faren min.. Foreldre som satt oppe på svaberget og drakk lunken øl mens jeg lå og hørte på gresshopper, latter og litt bølgeskvulp. Spontant kunne pappa starte motoren klokka 04.00 midt i natten fordi vindretningen var perfekt til å komme videre til neste destinasjon, for motoren ombord i seilbåten var jo ikke helt til å stole på. Var vi veldig heldige så tok seilbåten (og vinden!) oss til Grebbestad i Sverige der de hadde et badeland, og det var lykken. De 55 kronene det kostet for en dagsbillett der, var virkelig høydaren! 

Noenganger dristet mamma og pappa seg til å ta meg med på campingtur med en lånt kombicamp (en slags tilhenger med telt) på slep etter den bittelille mørkeblå Peugeouten 205 fra 1988. De spøkelseshistoriene mamma fortalte i det teltet der på en øde campingplass mens regnet øste ned utenfor, kan fremdeles gi meg frysninger av ferieglede. Dette er spøkelseshistorier jeg husker ordrett, og som jeg kommer til å fortelle Maren.

På vinteren lånte pappa hytte av jobben (de såkalte Hydrohyttene) og vi stod på ski i hagen rundt hytta bortsett fra den ene dagen vi kostet på oss heiskort. For heiskort har alltid vært dyrt, både på 80-tallet og nå. Sjokolade, appelsiner og pølser var dietten, og ingen av oss satt med mobil eller så på tv, så vi måtte prate med hverandre, fortelle historier eller spille kort når vi satt inne på hytta som var utstyrt med lineoliumsgulv og køyesenger. 

Når mamma og pappa måtte jobbe i ferien ble jeg sendt til min farmor i Kristiansand. I rekkehuset i Tverrveien disket farmor opp med et basseng på verandaen, og noenganger tok vi den gamle volvoen hennes ut av garasjen for å se dyrene i Dyreparken. Ofte gikk vi tur i skogen til et lite badetjern der sommertemperaturen fort kunne sørge for at badevannet holdt 24 varmegrader. Ingen spanjoler med sombreroer som maste om solseng-penger, og suvenirene du tok med jeg hjem igjen var gratis.

«Å, dere skal bare være hjemme i ferien?» spurte noen tidligere i juni da jeg fortalte om ferieplanene våre med Maren.

«Bare være hjemme.» 

Bare.

Denne sommeren har Torben og jeg så langt sørget for gode barndomsminner for Maren. Ikke at hun kommer til å huske alt hun har vært med på, men det gjør vi som foreldre. At Torben og jeg kan si til Maren når hun blir eldre når vi ser på de 1300 bildene mamman hennes tok i løpet av den sommeren i 2018. Da vil hun se bilder av seg selv i båt, på stranda, i vannsprederen i hagen, i plaskebassenget hos Mimmi og Bestefar, sovende i bilen på vei til Kristiansand, med en diiiiger is på verandaen til Bestemor og farfar, hvinende av glede når hun får nærkontakt dyr på en gård, utforske en overnattings-pod på campingplassen i Bø, såpeboblene i parken i Kristiansand, helt i hundre i alle bassengene i badeland, at hun måtte sove på kjøkkenet i leiligheten vi lånte på Sørlandet, spisende på en smoothie på en rasteplass ved Fianesvingen, sovende i armkroken når badeleken tok all energi, kaste ball på parkeringsplassen og hoppende på trampolina hos tante og onkel. 

Men hun får dessverre ikke se bilder av seg selv gjøre akkurat det samme i Syden.

Kjære foreldre til våre barn! Slutt å legg lista så høyt når ferien planlegges. Å bare skal være hjemme i ferien betyr ikke at det er synd på barna våre. Når jeg sier at vi skal feriere hjemme, så bør du heller følge opp med «Å, så heldig dere er!». 
For det er vi. Hvis du ikke er klar over det ennå, så er ikke barna så opptatt av landegrenser før du forteller dem at man ferie kun er ferie når det er 40 grader og billig øl på Mallorca og Lollo og Bernie er underholdningen. Og å kjøpe pass til Maren i disse tider koster faktisk 684 pinneis. Jeg bare sier det!

PS: Plaskebasseng til terassen får du til rundt en hundrelapp, og alle har en nabo med trampoline i hagen. Fyll opp fryseren med den billige pinneis og trill deg en tur til en bondegård/svømmehall/badestrand. Har du planlagt en tur til Syden denne ferien? Gooood tur og kos dere masse! For Syden ER eksotisk, så det er helt innafor å koste på seg en tur om man har fortjent det! Jeg tror heller ikke sommerminnene blir noe dårligere, viktigste er at du tilbringer tid med barna – uansett om du ferierer i hagen eller på Mallorca.

Ferietips til oss som ikke reiser til Syden mottas med takk i kommentarfeltet, så kan man få litt gode idèer til barna som skal fortelle om ferien sin til klassekameratene sine når skolen og barnehagen starter igjen! Og husk å fortelle barna at de beste sommerferieminnene skaper man selv, uavhengig av landegrenser og pris!

Stakkars Maren. Nå løper hun naken rundt på plenen innsmurt i solkrem og nevene fulle av rips etter at hun forstod hva de røde bærene på den busken i hagen var for noe. Håret står til alle kanter etter at hun veksler mellom å kaste ball med pappa og herje i plaskebassenget sitt. Hun HYYYYLER av glede og vi får vel kanskje en klage på all gledeshyl som utspiller seg i hagen snart.  Jeg er ganske sikker på at det er utrolig synd på henne som ikke er i Syden, ja. 

Det er sykt flaut med egen facebookside for Supporterfrua, men over 18000 følger meg der, og det er SÅ gøy det!! 😍

Ha en nydelig dag! 

Kusinas hemmelige sommersalat.

Da jeg besøkte kusinefaen i Søgne gikk det opp for meg at hun har fått utdelt noen gener fra Husby-slekta som jeg ikke kjente til i mitt eget arvesystem, nemlig det matnyttige genet. 

På stranda med to kids disket hun opp en helt sinnsyk god salat som både var sunn, mettet godt og smakte helt formidabelt! Ikke bare serverte hun alle de som satt med med noenlunde samme DNA som henne sjæl langs stranda der, men jeg vil anta at 12-15 stykker var bortom den digre tupperware-boksen hun hadde med seg i kurven og forsynte seg grovt av salaten. Jeg smakte den sjæl og skjønner hvorfor.

Vel hjemme forstod jeg at jeg faktisk måtte prøve å grine til meg den oppskriften, for salaten er så lett å lage at selv Torben kunne klart det med litt hjelp. Dessuten kan den stå i lengre tid i kjøleskapet uten å bli “daff” som salater fort kan gjøre – og alt det kan lages tonnevis av i en fei, er allsidig til flere retter og smaker godt er gull i mine øyne når jeg ikke er noen Ben Gates på kjøkkenet. 

(Ja, det er malingsflekker på bordet etter at en viss diktator gikk bananas med pensel raskere enn mor klarte tørke det vekk. Et bord uten flekker er ikke et bord tilhørende en småbarnsfamilie.)

Nå er ikke jeg akkurat en matblogger, men alt som kan spare tid og energi er gull verdt i min hverdag. Jeg lar det ofte gå på bekostning av både sunnhetsskalaen (hei ferdigpizza!) og utseende på maten. (Hallo sprengte og ihjelstekte fiskepinner med potetstappe og keppsjupp)

Jeg lagde denne på typ 10 minutter og jeg ser ut til å ha en hele bollen med salaten 4 dager, og da har jeg servert den med kalkunfi**er den ene dagen, som mellommåltid alene og med sushi som i dag. Fremdeles har jeg nok til å ta med meg på tur i morgen, dog ikke servere hele sekta/slekta på stranda i morgen.

Jeg fikk streng beskjed om å ikke dele oppskriften på denne dritgode salaten, (hun liker å ta kredden sjæl i middagsselskaper) men jeg bor akkurat så langt unna kusinen min at trussel om bank ikke biter på meg. Here it goes – oppskriften på

Kusinas sommersalat 

(med hennes ord)

📍Ta en jævla svær bolle og ha den klar. Du skal lage MØE salat, så her gjelder det å fortløpende hive oppi den digre billen du skal fylle.

📍To buketter frisk koriander og ei bukett bladpersille. Hvis ikke du heller vet hva bladpersille er så bruker du vanlig persille, for det er ingen andre som vet hva det bladpersille er heller. Så bruk persille, ja. 

📍To sånne plastglass med små tomater som deles opp i terninger. Tomatene, ikke plastglassene.

📍To agurker som OGSÅ deles opp i smått. 

💥 Før du begynte med å skjære opp grønnsakene håper jeg du satte på couscousen til trekking i kokende vann? I såfall, 500 gram couscous bør holde. Følg oppskriften på baksiden av pakken til dette. Skal du være sunn, bruk gjerne fullkornsvarianten. Unger merker ikke forskjell uansett. Ta gjerne litt bremykt og bland inn i couscousen hvis du er redd for at den skal bli FOR sunn. 

📍Peis på med saften av to sitroner. Er du svak i klypa, skvis tre stykker. 

📍Overdramatiser med mengden olje. Her kan du virkelig slå deg laus! Finhakket hvitløk kan også være ganske digg oppi hvis du ikke skal kline. 

📍Bland alt sammen og stapp det i deg! Skal du servere som måltid på stranda? Husk store plastglass og bruk gjerne ei skjei!

Koster ca 100-120 spenn for ei diger bolle med salat du risikerer å spise fra ei hel uke. Passer til fisk, kjøtt, og fævlefaen.

Trenger du handlelapp? Da har jeg laga en til deg! Prinscreen denne!

(Ja! Jeg har lagan sjæl!)

Hilsen Supporterfrue som aldri matblogger til vanlig. 

 

 

 

TUNG MANDAG!

Åj, tilbake til hverdagen etter en ukes ferie og et kanonkalas som gjorde meg fyllesjuk i – hold it! 2 døgn! Ja, det er lenge siden hun mamsen har vært ute på vift og konsumert litt mer enn et par øl, så søndagen tilbragte jeg i koma på familiegården hele formiddagen og klarte å krøke meg til bilen og satte meg trygt i passasjersetet hele veien hjem. Tror jeg faktisk sov hele veien også, og fortsatte å sove i min egen seng da Torben hentet frøkna hos barnevaktene. Så Mom of The Year stod opp klokken 18.30 for å kose litt med kidden sin før begge lå under dyna klokken 20.00 igjen. Herregud, ikke døm meg. Det blir lenge til neste gang jeg tar en helaften som det der. Den gule kjolen er lagt i bløt med sterkeste sort at vaskemiddel i påvente av at Pale Ale-lukta skal forsvinne mirakuløst.

Faktisk var så sliten denne mandagen at jeg måtte ha på meg en kjole som ikke strammet noe sted på kroppen. Og mamma-totten selvsagt. En veldig grei start på arbeidsuka. Og på et tidspunkt MÅ jeg lære meg å ta skikkelige speil-selfier ass, i hvertfall vaske speilet mer enn en gang i måneden. OMG.

OK. Nedtellingen har for alvor begynt. Mindre enn ei måned til vi sender unge Husby-Sørensen i barnehage, og Torben og jeg har allerede startet å planlegge hva vi skal bruke formiddagene på. Jeg kan avsløre at det er garasjerydding, hagearbeid, malerjobb og støvsuging av bil (og første etasje) som står på lista. Jeg har allerede bestemt meg for å ha korte dager på jobb, slik at jeg kan bidra med min entusiasme og rydde-glede. Jeg skal med andre ord stå med en kopp kaffe og heie på Torben og peke på kast-dunken hver gang han finner noe fra fordums tid. Jeg har allerede gjort litt alvor av tømme huset-lysten min, og har gitt bort både wakeboard og enorme badedyr som har tatt et helt gjesterom. I tillegg vurderer jeg å legge ut alt dykkerutstyret mitt for salg, for det tar bare masse plass og blir dessverre ikke brukt. Jeg tenker som så at hvis jeg skal dykke, så leier jeg utstyr eller låner av noen. Jeg har ikke dykket på noen år, og skal jeg til Syden-land så har jeg allerede drasset med meg dykkerbag på 80 kilo rundt hele jordkloden i 2012/2013, så på den veien der følte jeg meg egentlig ganske ferdig med underlivet. Under-livet, altså, livet under vann. Så hyl ut om du vil kjøpe dykkerutstyr, både for vanlig dykking – men også noe teknisk dykking, blant annet en sidemount-rig for grottedykking. Ja, jeg får vel kanskje legge det ut på en side for spesielt interesserte vil jeg anta…

Jeg tror jeg skal forsvinne litt på sofaen nå, så slipper jeg å våkne fremdeles sliten og fyllesjuk i morgen også. Rett skal være rett, det var en fantastisk bra fest med 70-80 stykker og et himla liv, som de sier! Og det tror jeg på når de sier ass! 😉

Preikas!

/ Suppporterfrue – Line Victoria