Mamma er ganske perfekt som normal.  

Jeg har de siste månedene (og årene) kjempet litt for å bli hørt. Om jeg har engasjert meg i barselomsorgen og gått i (vrang) strupen til Helsemista`h Bent Høie, eller slått et slag for oss normale mammaer som til tider syns matpakkehysteriet og pakkekalenderbonanzaen har gått litt vel langt – så har jeg oppdaget at det er utrolig mange der ute som setter pris på mine skråblikk og tanker om mye og mangt.

Blant de fineste tilbakemeldingene jeg har fått er meldinger som dette blitt trykket til mitt bryst:

«Takk for at du får meg til å føle meg som en god nok mamma».

Jeg tror for en gang skyld ikke jeg kan forklare med ord hvor hjertevarmt det er å få slike tilbakemeldinger. Det er slike tilbakemeldinger som gjør at jeg ønsker å fortsette å blogge som den uglamourøse, normale, ikkeperfekte mammaen jeg er. Jeg er så heldig som får lov til å åpne meg opp for dere, og at ufattelig mange andre mammaer åpner seg for meg via snapchat, meldinger og i køen på Kiwi. Jeg vil sende en stor klem til dere alle sammen som hver dag er innom bloggen min for å senke skuldrene sine, og lese bloggen til noen som er bare helt forbasket normal.

Noen tær tråkker jeg nok på. For når jeg forteller at jeg ikke nødvendigvis syns barselpermisjonen min var en dans på rosa skyer, så finnes det de som simpelthen elsker å gå hjemme med sine små. Ingen av oss er bedre mammaer enn andre, men det virker som det er lettere for de å fortelle om sin deilige barselhverdag – enn de som kanskje syns det er tøft å plutselig måtte fylle dagene med amming, morskjærlighet, trilleturer og uten mulighet til å dra på jobb for å få en pause fra dette ganske så omveltende livet det er å bli «stucked» hjemme. Jeg får liksom hele tiden følelsen av at det ikke er «lov» å dele nedturer og det normale livet i sosiale medier. Manges hverdag på sosiale medier virker å være så sykt mer perfekt enn min egen!

Men det fine nå er at jeg opplever at flere og flere tør å sette ord på virkeligheten. Selv om de bare sender meg en snap av alt rotet i stua, oppvaska som tyter over, matpakker bestående av bare brødskiver med leverpostei og genseren til 99,- som brukes på vranga for at flekkene ikke skal synes. Jeg syns det er så fint å ha sånne følgere i sosiale medier, dere er min squad og min gjeng! Vi deler noe med hverandre som er dagligdags for så uendelig mange av oss, men som vi kanskje ikke tør å rope høyt ut om på instagram.

Det har vært mye snakk om grupper på facebook som ikke bidrar til å hjelpe på dårlig samvittighet eller grupper som føler man ikke strekker til. Det finnes snapchatkontoer med mammaer som skal fortelle oss om «mammalivet» der det brukes pene-filter på både unger, hus og mamma. Det finnes instagramkontoer med de mest lyserosa bildene jeg noengang har sett, som forteller hvor FANTASTISK det er å være mamma. Ja, jeg syns det er fantastisk å være mamma – men ikke så fantastisk at jeg ikke har selvinnsikt nok til å avsløre at det til tider er ganske tøft, slitsomt og overveldende også. Jeg har meldt meg ut av uendelig mange grupper der jeg ikke klarer å holde tritt med mammatrender. Noen grupper har jeg også blitt kastet ut av fordi jeg ikke oppfyller deres krav til hva DE mener er riktig. 

Å dele hverdagen sin i sosiale medier enten ved bilder eller tekst, gjør at man legger seg på hoggestabben for kritikere. Caroline Berg Eriksen får tyn for å være for perfekt, for glamourøs og ikke dele den virkelige verden. Jeg får tyn fordi jeg ikke engang gidder å lakke neglene mine, snu genseren riktig vei når jeg snapper eller gir datteren min mariekjeks (vi kaller det lyddemper) når jeg trenger en liten pause i hverdagen. Og både Fotballfrue og jeg fikk tyn for å vise hvordan kroppene våre så ut etter graviditeten. Vi er to forskjellige mammaer, vi deler også utifra hvor vi står, hva vi gjør og hvordan vi velger selv å fremstå.

Jeg begynner å like den mammaen jeg er idag. Den rollen er nemlig utrolig vanskelig å fejke, for det å være ærlig i sosiale medier er noe av det beste jeg har gjort. Livet mitt er i grunn ganske perfekt som normal.  

Flotte mennesker som er innom bloggen min – senk skuldrene! Gjør så godt DU kan, for det er garantert godt nok! 

(Noen mener det er feil å dele bilder av barna sine i sosiale medier. Jeg er forsiktig og bevisst på nettopp det, men ikke så rigid at jeg ikke kan vise frem stoltheten en sjelden gang i halvåret. Se, denne kunstnerspiren har jeg laga! 💛)

Matpakka avslører om du er en god eller dårlig mamma.

Barnevernet banker nå på dører for å forvisse seg om at det finnes en kjærlig om omsorgsfull mamma og pappa i heimen der matpakka kun inneholder kneip med ost, en halv banan og kanskje en yogourt. For matpakka skal ikke se ut som en matpakke lenger, men et herremåltid av økologisk, raw, fermentert, vegansk, hjemmelaget og palmeoljefri, hvis vi skal bruke sosiale medier som kilde for trender. Du er nemlig ikke glad i ungen din om du ikke klarer å stemple ut bamser og sommerfugler av brødet du serverer, eller lage hjemmelaget raw-mos av utrydningstruede grønnsaker og frukt. Vanlige matpakker i matpakkepapir er ut ?velkommen til verdensmesterskap i matpakkelaging for supermammaer!

Jeg ble for en tid siden oppmerksom på at det fantes en gruppe for mammaer som setter sin ære i å lage de flotteste matpakkene. En facebookgruppe jeg i utgangspunktet ønsket å hente noen gode tips fra, men som endte opp med å være en slags skrytearene for matpakkamammaer høye på koffein og instagramfilter. Først ble jeg jo imponert. Så ble jeg skeptisk. Deretter ble jeg omsider trist, for dette er jo ikke matpakken min datter kommer til å få med seg i årene fremover. Det endte med at jeg landet på å være sjokkert over hvor mye energi man kan legge i disse daglige måltidene i en BPA-fri overprisa matboks.

Jeg respekterer alle de som har så god tid at dere tar dere denne jobben å sørge for at de andre kidsa blir misunnelige på naboens matpakke. Jeg sier ikke at du gjør noe galt, jeg er bare litt usikker på hvor lurt det er å stille så høye (egne?) krav til en matpakke, og for ikke å glemme forventningene til kid`en som skal spise den. Svært mange barnehageansatte har fortalt meg via sosiale medier at de ofte må plukke ut over halvparten av stæsjet og dillet mor har styra med på kjøkkenet denne morgenen, for verken sjokolade (selv om den er raw!) er innafor i en matpakke til barnehagebarnet, og ingen skjønner hvordan man skal angripe pandaen som er stemplet ut i brødskiven og pyntet med eksotiske frukter på tannpirkere og fargerike cocktailpinner. Og svært mange har gitt meg applaus for å fremsnakke brødskiva med leverpostei.

Jeg kjenner det jo godt igjen. Vi skal tilbake til 90-tallet. Rune i 4A som fikk med ei litta pose med O`boy til å putte oppi skolemelken sammen med nista hans. Den lille posen med o`boy-pulver gjorde at hele klassen hang over pulten hans i håp om at han sølte ut noe av pulveret på pulten så vi andre barna kunne sleike det opp. (TRUE STORY!!!) Jeg tenkte alltid at han hadde en snill og omsorgsfull mamma, og jeg var lei meg for at ikke jeg også fikk sjokoladepulver å putte oppi melka av mine egne foreldre. De var vel kanskje ikke så glad i meg. Sånn er jo barn, de sammenligner. De sammenligner klær, sko, leker og nå også matpakker. Med andre ord er det vi foreldre selv som sørger for at våre barn blir ufrivillig satt til side med sin «vanlige» matpakke på skolen. Nå er det nemlig matpakkas innhold og utseende som avgjør om du er fra et kultivert og møblert hjem.

 «Mine barnehagebarn har idag med seg hjemmebakte bokhveteknekkebrød, paprika, en liten sylteagurk, fersken, hjemmelagd grønnkålchips, tørket jordbær, og raw Ombar-sjokolade, samt mandelmelk og rapskokos i barnehagen. Barn 2 (også barnehagebarn) har med seg nybakt fermentert bokhvetebrød, en liten bit mørk sjokolade, fersken, druer og paprika samt rapskokos til drikke.»

Jeg stod igjen som et spørsmålstegn. HVA er alt dette og er det spiselig?

På siden sammen med oppskriften var lagt ved bilde av matpakker som var sirlig anlagt som bamser med tenner, smilende kattepuser, og en fargerik papegøye med en sol i hjørnet av matboksen. Det så både innbydene og staselig ut, men av erfaring vet jeg at slikt ser ut som en krigssone når det åpnes igjen 3-4 timer senere da. 

Kommentarfeltet til kvinnen med de fermenterte bokhvetebrøda (!) svømte over at «Wow, #momgoals!”  og «For en fantastisk mamma du er for barna dine!». Jeg var fristet til å legge ut bilde av klemmeposen til 10 spenn og den halve bananen og de to halve brødskivene med leverpostei innpakket i bakepapir/matpakkepapir til min lille frøken, men feiget ut. Ble livredd for at noen skulle tro jeg var en dårlig mor som ikke fulgte matpakketrendene.

Ja, det er nok noen tær som blir skvist som hjemmelaga bananmos nå, så jeg skal først som sist avsløre at jeg ikke er ute etter å henge ut noen som velger å bruke tid på dette. Jeg har fått tyn av matpakkegeriljaen for å stikke nesa mi ned i andres matboks, og blitt kastet ut av den nevnte gruppen for å skape ufin stemning med mitt innlegg. Det er så hyggelig at det finnes matpakkemammaer og pappaer der ute som gjør dette, men for noen av de aller mest ivrige – COME ON!? De som forsvarer seg med at “det er viktig med et sunt og variert kosthold” – er det så veldig sunt å la ungen din ha forventninger til at all mat som serveres i matboksen er av en så ekstrem variasjon at man ikke engang vet hvordan man skal angripe matboksen? Hva skjer med lille Olemann når han er i millitæret og tørrmaten i pose IKKE ser ut som en panda? Og tenk om hermetikken ikke er raw og økologisk? Se for deg Trinemor som får sammenbrudd av at nudlene og spagettien i studietiden IKKE er fermentert og økologisk honingglasert! Vi må begynne å lære ungene våre at ikke hver eneste dag er en kulinarisk og gastronimisk opplevelse, har vi ikke lært noenting av frasen jeg som barn vokste opp med: «Tenk på de sultne barna i…»

Målet mitt med dette innlegget er i utgangspunktet å prøve å få alle foreldre som er like sjokkerte som meg over matpakkekulturen i disse dager, til å forstå at det er helt greit å lage en normal matpakke også. Vi må senke skuldrene våre litt, og ikke tro at dette bør være dagligsdagse matpakker. Flertallet av oss har verken tid, kompetanse eller rett og slett råd til å hive seg med i matpakkeverdensmesterskapet, og det er helt greit det skal jeg si deg!

Jeg meldte meg inn i den nevnte gruppen for å få litt inspirasjon, ikke for å bli overveldet av hvor elendig nistepakkelager jeg kommer til å bli. Jeg håpet noen kunne komme med tips og hacks for å få maten til å holde bedre eller gi meg tips til hvordan gulosten ikke skulle bli svett på 3-4 timer, ikke bli bombadert av bananbamser, hjemmedyrkettørket frukt og fermenterte hjemmelagde grønnkålchips. Jeg har virkelig til gode å finne ut av hva i alle dager det er, forøvrig. 

Forøvrig kan jeg meddele alle sjokkerte matpakkemammaer som gråter sine salte tårer over at datteren min ikke får koldtbord i matpakka si, om at i vår barnehage har alle måltidene inkludert. Heldigvis blir det ikke servert hjemmelaget grønnkålchips (JEG DÆVER!) eller mandelmelk med mindre du har en sykdom som tilsier at du må ha det. Brødskiver med leverpostei og melk duger helt toppen, så lenge Maren spiser maten sin i hyggelig selskap. Jeg er evig glad for at hun, de ansatte i barnehagen og alle foreldrene skal slippe å se at hun har en mor som ikke kan lage annet enn butikkjøpt kneip med ost i to farger. Kravet for matpakka bør være at det er spiselig og er et sunt og næringsrikt måltid, og at barnehageansatte slipper å måtte (i smug!) kaste store deler av den fordi det rett og slett ikke er vettugt innhold og presentasjon.

Til deg som er sint fordi du føler deg truffet – ikke vær sint. Du skal få fortsette å gjøre akkurat som du har gjort, så skal jeg gjøre det samme som jeg gjør hver dag. Du trenger ikke forsvare deg og si at dette gjør du fordi du syns det er hyggelig – for det tror jeg på. Til de med barn som har spesielle diettbehov, så regner jeg med at dere har såpass kontroll på energinivået at dere ikke lar dere fyre dere opp med dette innlegget – jeg vil anta at deres nistepakke MÅ se annerledes ut enn andres.

Senk skuldrene folkens! Flertallet av oss har som nevnt bare tid til å smelle sammen et par brødskiver, ei banan og kanskje en yougurt om vi har en liggende ? men jeg kan garantere deg at det er godt nok! Til syvende og sist så er den beste matpakke den som blir spist opp. Tenk på de sultne barna i andre land.

Lykke til i mammamesterskapet for århundrets matpakke!

/Supporterfrue – Line Victoria.

Du er velkommen til å følge meg på INSTAGRAM og FACEBOOK også 💛Snap: Linevictoriahus

 

 

Det er utrolig enkelt å skille mellom arbeidslivet og småbarnslivet. (Sa ingen mammaer noensinne)

Det er definitivt ikke noe problem å kombinere arbeidsliv med et liv som småbarnsmamma. Man klarer fint å skille de to tingene. 

Dagen starter med at en kollega drar sokker og små sko ut av baklommene dine ved kaffemaskinen. 

Du stryker kollegaene dine på kinnet og sier med myk stemme «ååå, lille venn, såå deilig å se deg, jeg har savna deg!”

Du brøler med myndig stemme «NEI, DET FÅR DU IKKE LOV TIL!!!» til sjefen din når han banker hardt i bordet.

Du må snakke med babystemme for å roe møtedeltagere fordi du brølte til nevnte person og det er begynnende kollektiv sutring og forvirring rundt bordet. 

Du dytter i den innleide konsulenten en smokk når hun begynner å sippe og motsi forslagene dine.

Du lener deg uoppfordret over møtebordet for å tørke nesa med skjorteermet ditt på han som sitter rett ovenfor.

Du blåser på kaffen og forsikrer deg om at den ikke er for varm før du gir den videre til møtedeltageren din.

Du stikker hånda ned i buksa til han i lunsjkøen foran deg for å forsikre deg om at det ikke er en kode:brun på gang. 

Du klapper nevnte fyr en gang i rompa og sier «Den holder en time til!»

Du sier overdrevent “NAM NAM NAM!” til de andre rundt bordet for hver bit de tar.

Du banker kollegaen din hardt tre ganger i ryggen når han kremter litt i løpet av lunsjen, etterfulgt av: «Det går så bra atte, huffamaien!”

Du svarer på telefonen når det telefonkonferanse og de spør etter deg på en av linjene: «Titteiii, her er jeg!!»

Du løfter opp kollegaen din med rompa opp, snuser han i ræva og sier – «NÅ er tiden inne, lille venn! Kom her!” og bærer en ilter kollega ned på dassen i første etasje, legger han på gulvet og gir han mobilen din til å leke med og synger sangen “tre små apekatter”. 

Du tar fra de rundt møtebordet alle penner som kan stikke ut øynene deres eller lage merker i bordet.

Du flytter twisten lengre unna kunden din og sier «ikke før du har spist middag!» mens du klyper han i bollekinnet.

Du banker ikke på dørene til de andres kontor, du bare åpner stille opp og titter inn for å forsikre deg om at de ikke gjør noe som kan 1. ødelegge møblene, 2. ikke ødelegger matlysta eller 3. ikke stikker nøkler i stikkontakten. 

Når arbeidsdagen er over passer du på å si farvel til kollegaene dine når de er i godt humør, og gir de en klem mens du sier: “Hade bra, jeg kommer snart tilbake! Jeg er veldig glad i deg, låvjuu!» og du bestemmer deg for å IKKE gå tilbake om det blir noe høylydt sutring. 

Du kommer hjem til din 1,5 år gamle datter å foreslår at det er sentralt for det videre fokuset at direktoratet får etablert en tverrsektoriell tilnærming til brukerfinansiering av forslagene som ble omtalt i merknadene til proposisjonen.

Og ungen din bare….:

Du innsèr at du er SYKT god på å sjonglere arbeidslivet og småbarnslivet. 

Jeg finner på mye faenskap på INSTAGRAM og FACEBOOK også 💛Snap: Linevictoriahus

“-Mamma er noe indisponert for øyeblikket.”

Det er tiden. Tiden vi kvinner opplever minst en gang i året, og som suger all energi ut av oss der vi står med hodet såvidt med haka over den skitne kleshaugen, oppvaska og snørrpapir. Når kroppen gjør koldbøtte og puta brukes til mer enn å bare holdes foran fleisen når reprisen på reprisen av Sandberg og hans nye kjæreste holder pressekonferanse. Jeg snakker den forferdelige tiden når omgangssyken og barnehagesykdommer feier over heimen. Den er ikke forferdelig fordi det er kjipt å være syk mamma med barn, men det er helt uholdbart og GRUSOMT fordi han jeg deler postkasse med også blir syk som oss andre kvinnelige beboere. Bortsett fra at han som oftest kan nærmest virke å være nærmest døden da. 

Det startet dog med minstemann i husholdningen. Hun pådro seg en liten runde omgangssyke, men passet selvsagt på å klokke det inn i en helg så hun var klar for ny uke i barnehagen når den tiden kom. Så når hennes foreldre begynte sakte men sikkert å havne på barnehageomgangssyke-kjøret, så var hun helt gull verdt å bruke som assistent på sentralbordet. Her er hun midt i en viktig forhandling og tar beslutninger på vegne av sin mamma:

Min mann lå på sofaen nøt denne fortsettelsen av årets såpeopera på Nyhetene, Sirkus Sandberg. Han snufser litt. Ikke fordi tårepersien Bahare Letnes forteller at Per er en ekte mann, men en snufsing som virker så altfor kjent når den nevnte kleshaugen har vokst seg ut av vaskerommet og oppvaska har en urovekkende høyde i vasken. Han snufser en gang til, stikker fingeren i nesa og tar fangsten i nærmere øyensyn. JEG ER I FERD MED Å BLI SYK! skriker han til så oppvaska klirrer på kjøkkenet idèt han oppdager den gjenkjennelige lille grønne, myke saken ytterst på pekefingeren.

Jeg har vært gift med denne mannen i to år, og kjenner igjen trøbbel når jeg ser den. 

«Jeg kan ikke bli syk nå, jeg har jo friperiode», sukker den ikke fullt så barske mannen fra sofaen. «Jeg som har sååå mye jeg skulle gjort. Jeg skulle hjulpet til med barnehagelevereing, oppvask, ryddet i garasjen og klippet plenen», forteller han på både innpust og utpust. 

Mannen kjenner deretter på siden av halsen sin og konkluderer med ett at han også er lege. «Hovne kjertler, da er det alvorlig», diagnostiserer han seg selv. Han drar seg opp av sofaen og bort til medisinskuffen. Røsker ut smertestillende, nesesprayer, klinex og termometer. Her skal den selvutnevnte doktoren være helt sikker. Han legger seg godt til rette på sofaen og beordrer at godteristoppen vi har hatt i to dager herved er avblåst, for her trengs det karbohydrater og massevis av e-stoffer for å bukte med det værste. Jeg vet at det innebærer en tur på Europris og bunkre opp godterier for rundt 200 kroner i løsvekt, sjokolademelk og potetgull. Mannen har faktisk nerver til å spørre om hvor det ble av dippen når jeg kommer ramlende inn med raske karbohydrater i den ene hånda og en 1,5-åring i den andre. 

Jeg ser det komme. En indisponibel mann i ca 48-72 timer. Kanskje lenger om det strekker seg over en fotballkamp. Ofte kortere om det drar seg mot helg og kompistreff. 

Jeg setter frem sykeprovianten. Mannen klager på vond rygg. Han har jo tross alt ligget i samme stilling i sofaen i ca 12 timer. Jeg sier at han kan legge seg i sengen, men det vil han ikke for der er ikke tilgang på fotballkanalene sine. (!) 

Min datter ser at mamma er lei allerede av sytinga, liksombusene og den dårlig amatørhosten han drar på seg når jeg spør hvordan formen er. Hun ser på meg med medlidende øyne. Også blinker det litt stolt i øyene hennes mens gårsdagens middag braker i bleia hennes. Torben som til nå har ligget i strekk på sofaen utbryter?»Åånei, det var dårlig timeing!», vel vitende om at han med sin stive rygg ikke kan hive seg opp for å sveipe opp frøkna. Så han peker i retning badet og sier «Nå må mamma skifte bleia di!» og lillediktatoren på halvannet putrer ut i gangen og roper «hei hei» mens jeg springer etter og vet hva som venter meg. 

Jeg smiler stivt mens jeg vasker barn, klær, og håndkler. Gleder meg til å dra på jobb så jeg kan få litt fred fra gjengen som nå må klare seg selv i hele tre timer alene på ettermiddagen. Jobben i dette tilfellet er et tre timers kveldsmøte. Jeg kjenner uggenheten i kroppen, men tenker at det som vanlig går fort over med enda en kopp kruttsterk kaffe. 

Så feil kan jeg ta.

Bildet under er fra før møtet:

 
Jeg ser ordfører Hallgeir inn i øyene og beklager på det sterkeste at jeg må forlate det hyggelige møtet når overtidspizzaen er i ferd med å havne på bordet. Tanken på salami, tomatsaus og rømmedressing gjør at jeg kaster meg i bilen, kaldsvetter og turer hjem de få minuttene det tar.
 
Dette er bilde fra etter at jeg rømte møtet:
 
Mens mannen bader lillediktatoren tar han pauser og kauker i den store hvite telefonen ved siden av badekaret. Jeg ser at det er sikkerhetsmessige årsaker til at vi må dele på å brøle i den store hvite telefonen mens Maren bader, og det synet der håper jeg hun klarer å glemme. Vi tar de to siste timene før leggetid på skift. «Du får pause i ti minutter, så er det min tur i ti minutter.» Som verdens ekleste og tøffeste stafett, der en halvannetåring er pinnen som går mellom to fryktelig slitne deltagere. 

Kid er nede for telling bakt inn i pysjamas, og mannen har sovnet på sofaen. Jeg kryper under dyna og kaldsvetter i fem minutter før jeg gir meg over til Jon Blund. 12 timer senere hører jeg faktisk lyden av en relativt oppegående mann som ordner kidden klar for barnehage og bilen på vei ut av oppkjørselen. Derretter sover jeg til 15.00. Helt ute av stand til å verken tenke på annet enn å trykke play på Netflix, selv om jeg ikke aner hva jeg ser på.

Torben fikk omgangssyke ganske nøyaktig 12 timer før meg. Så når jeg var halvveis, så var faktisk han hakket bedre og på beina. Min tur til å innta horisontalen den dagen. Toppet det hele med å overhøre mannen klage til mamman sin?:

«Jeg tror jeg var hardere rammet enn Line?»

Jeg rakk heldigvis å bruke de neste 12 timene av 24-timers omgangssyken på klage like hardt som han gjorde i hans timer, så han har gjort retrett på kommentaren sin og fått angre dypt. 

Her i huset ble jeg regelrett smittet av min manns mannesjuke, og han skal ALDRI tro at det er noe mildere utfall hos oss kvinner. Og til dere menn som blir sjuke og klager; når dere smitter oss med samme sjukdommen så er det vel are på sinn plass at vi også kan klage like mye som dere? 

Frem med godteposen og potetgullet og få på Kardashians på storskjermen, nå har mamma blitt syyyyk!

Supporterfrue, Line Victoria – nå på bedringens vei.

 

Når du merker midt i prosessen at dette er i ferd med å gå til HELVETTE!

Det jeg skal fortelle nå er bare så sært og dumt fra min side, men som alikevell fortjener spalteplass på bloggen. For en gang skyld kan jeg vel si at dette ikke er noe “alle har opplevd”, for det skal jaggu godt gjøres å drite seg så til de grader ut. 

Jeg lar meg lett rive med, og kan være litt i overkant spontan noen ganger. Ofte er det på bekostning av andre, siden jeg syns det er gøy å underholde eller gøye seg til og samtidig få andre til å le. Som regel høster det latter, og i noen bittesmå tilfeller så går det aldeles gæærnt. 

Brottis, det lokale kjøpeenteret er så lokalt at det er er som et eneste stort barsel/pensjonist-treff frem til 15.00, og nabo/venne-treff etter arbeidstid. Brottis er som møteplassen for alt og alle, der nettopp alt og alle kjenner hverandre. Dama i klesbutikken er å hils med deg fordi du høyst sannsynlig er en tremenning av hennes sønn eller har gått i klasse med noens søster. Så etter kort tid har du egentlig funnet ut at alle kjenner alle i Bamble etter å ha lagt igjen noen få minutter på kjøpesenteret. I løpet av mammapermisjonen min presset jeg utrolig mange runder på det senteret, noe som gikk utover både skosåler og bankkort. Et av de stedene det ryktes om at jeg la igjen mest penger er apoteket. Jeg brukte i overkant mye penger på babystæsj, ammemedisin (som kostet ufattelig mye penger. Vi snakker 500 kroner per pakke og jeg måtte ta 8 piller hver dag!) og amme-nesespray for å få igang melkespruten. Sexy, ikke sant? Anyway. Alle disse turene til apoteket gjorde at jeg ble ganske godt kjent med de ansatte der. (Og ja, jeg har både vært forelsket i mannen til hun ene i min ungdomstid, og jeg er nabo med en av de andre der – så det er igjen beviset på at man kjenner alt som kryper og går på det lokale kjøpesenteret.)
I denne sjappa har vi har tøysa og tulla om det meste, og har det man kan kalle et usedvanlig åpent forhold om kropp og helse. Det er utrolig befriende å møte disse flotte folka, de gjør noe med både humøret og dagen min generelt. De har solgt meg alt fra smokker, damebleier, øyedråper, hemorroidekrem og p-piller, så man kan vel trygt si at praten har handlet om det meste over disken der. Damene der har tilogmed kommet hjem til meg med stæsj jeg bare «måtte» ha der og da uten mulighet til å forlate huset, sikkert fordi jeg var kunden som fikk hele jævla apoteket til å gå rundt omsetningsmessig i 2017. Nuvel. Til saken.

Jeg stod med damene, og de hadde en intern og søt morsomhet med en vakt som patruljerer gangene på Brottis. Ja, det er helt uskyldig og veldig rar ting, men det er så intern spøk som bare de vet om og som jeg syns var veldig artig. Andre vil nok mene det er en pussig greie, men jeg liker litt pussig humor da.  Den interne spøken var noe så banalt og teit som å vise finger til hverandre i all hemmelighet når vakta gikk forbi apotekvinduet, også lo de hjertelig alle sammen av den interne tøysinga etterpå. Selvsagt så ikke vanlige kunder så det eller noe altså, bare en sånn morsom og intern senter-humor vil jeg anta. Vakta tøysa tilbake og lo han også. 

Jeg syns det var litt morsomt og lo selvsagt med. Sånn type teit humor er nemlig såå min humor også.

For noen uker siden presset jeg nye runder på Brottis med Maren i vogna. Jeg i min sjuskete shorts og singlet med grøtflekker, og de slitne Birkenstocksa mine. Hvis ikke jeg husker veldig feil så stod jeg å ventet på at sushien min skulle bli ferdig, så jeg bare hang litt sånn laidback inntill veggen med Maren som gnagde i stykker håndtaket på barnevogna. 

Jeg har valgt å gjenskape og krydre dette blogginnlegget med bilder av slik jeg tror det må ha sett ut fra halsen og opp.

Vakta kom i passgang mot meg. Jeg tenkte i mitt lille, slitne hode at jeg skulle gøye litt.

Jeg smilte sånn nevrotisk-lurt til han før jeg saaaaakte dro frem hånda fra litt bak på ryggen.

Jeg gjorde faktisk et poeng ut av tiden jeg brukte og det stygge trynet jeg gav han, og vipps var hånda mi foran ansiktet mitt og jeg lot den lengste fingeren skli saaaakte opp fra knyttneven. TATAAAA, og der var styggefingeren oppe!!!

Jeg ventet på reaksjonen og latterbrølet. 

Det fikk jeg ikke.

Problemet med så mye trøtteøyeguffe, er at synet ikke virker helt optimalt. Og jo nærmere vakta kom, så kom han også nærmere og nærmere den nevrotisk-smilende småbarnskjærringa med styggefingeren mot han heeelt uten blygsel. Og det er jo ikke sentervakt-uniformen han har på seg. Ikke engang en Nokas eller Security-logo er å finnes på klærne hans. Det var en mann i sin mørkeblå bukse og lyseblå t-skjorte med logoer på. Logoen viste at han hadde høyere myndighet enn sentervaktene. Politimyndighet tror jeg det kalles. 

Jeg har aldri tenkt så fort i hele mitt liv, men til tross for en enorm tankereaksjon i huet på meg, så fikk jeg meg ikke til å ta ned den jævla føkkefingeren! Jeg klarte bare å få det nevrotiske gliset til å bli et sjokkert måpende uttrykk istede! 

Mannen i unform glante med store øyne på psyko-kvinnen som stod der med barnevogna (herlig mamma/white-trash-øyeblikk der altså..!) og gikk saaakte forbi meg mens jeg prøvde å jekke ned styggefingeren mens jeg prøvde å flire frem en forklaring.
Det klarte jeg altså ikke. Det ble noe slikt som:

-«Nei, asså.. Det er helt vanlig å gjøre det, det er bare en spøk altså!» 

Endelig har fucke-fingeren min på dette tidspunktet inntatt hvileposisjon, så nå står jeg egentlig bare med alle fingre i vinkler nedover for å demonstrere at jeg er ferdig å forulempe politimyndighetene som har tatt turen til Brottis idag.

Han bare rister på hodet på en sånn litt frekk måte som får meg til å føle at jeg er klin kokkos (hvilket ikke er så langt i fra sannheten i grunn) og går videre uten at jeg får mulighet til å forklare noe mer.

Jeg har fra denne dag bestemt meg for å aldri-aldri igjen prøve å gøye meg med noen andres interne senter-humor. 

Supporterfrue – Line Victoria er på INSTAGRAM og FACEBOOK også 💛

Torbens avskjed i barnehagen.

Jeg har bevisst holdt meg litt unna bloggen. Det har vært for å fordøye inntrykkene jeg har hatt forrige uke. Jeg er så stolt!

Jeg er så stolt og glad og ikke minst takknemlig for at Maren har blitt tatt imot med åpne, gode varme hender i barnehagen. Man sier kanskje at barnet har «tilvenningsuke», men det har i aller høyeste grad vært tilvenning for foreldrene også.

Med tilvenning så menes for vår del å ta tilbake hverdagen. Det at vår skjønne lille frøken regelrett ELSKER barnehagen er selvsagt en enorm lettelse for oss. Vi ante at hun kom til å syns barnehagen er veldig stas, men var vel kanskje ikke helt forberedt på at hun bare sklei inn i barnehagen som den største selvfølge og delte ut klemmer til store og små allerede fra første stund. De fantastiske ansatte der har også bidratt med å gjøre barnehagestarten til noe fint og opplevelsesrikt, jeg syns det er såå fint å høre hva de har å fortelle fra Marens dag når vi kommer for å hente henne. 

…og for å være helt ærlig, så var jeg faktisk på nippet til å bli helt tullerusk der på et tidspunkt…!

BmS6VSYHtr3

Vår barnehagetilvenning har på en måte pågått en liten stund da vi besøkte barnehagen innimellom allerede i vår og sommer. (For min del handlet det om å slå ihjel litt tid, men selvsagt tror jeg det var en fordel for Maren og bli kjent med konseptet liksom) Vi har hatt ganske korte dager forrige uke, til dels fordi vår lille syvsover har sovet til 09.00. Jeg vil anta at det endrer seg etterhvert som foreldrene også drar seg opp tidligere om morgenen, jeg må nok dessverre ta i bruk alarmen på mobilen min nå, haha! 

Men altså, selv om starten har gått knirkefritt for diktatoren så må det innrømmes at det ikke har vært fullt så knirkefritt for foreldrene..! Du skjønner, det er virkelig en ny hverdag for oss dette. Så at hun har forsovet seg til barnehagen, gjenglemte bilnøkler, for store gummipæler i hylla, samt at jeg plutselig havnet klær i boksen som IKKE var merket (jeg skjønner ikke det, jeg er jo blitt en real merkelapp-frik!) og for ikke glemme Torbens legendariske avskjed første dagen.

Husker dere jeg skrev om “Barnehagestart for dummies”? Da husker dere sikkert at jeg skrev mye om at “Hade betyr hade!” når det kom til avskjed. Dette hadde også Torben selvsagt fått med seg, både fra vår barnehagesvigerinne men også fordi jeg har nægget veldig om det. 

Første dagen var vi tilstede hele tiden (2-3 timer eller noe) og da vi skulle dra ble vi stående å prate med primærkontakten til Maren ute i gården. Torben fikk fikset med seg Maren og kom bort til oss. Han trippet i typ 10 sekunder før han plutselig sier:

-“Sånn, da skal vi gå! “(vinker til primærkontalten), og han nærmest roper HADE!!  hvorpå han nærmest tar løpefart med Maren under armen og strener bort til porten og bilen på parkeringsplassen. Jeg blir stående som et flaut spørsmålstegn, sier “Jaha…!” og takker for en hyggelig dag og sier “Hade” til henne og går etter Torben. Jeg lurte på hva i alle dager som hoppet opp og beit han i rompa sånn plutselig.

Trygt inne i bilen så måtte jeg jo spørre Torben om alt var greit med han og hva det var som hastet så fælt..! 

-“Men du har jo sagt at avskjedene skal være korte og at man må gå når man har sagt HADE!?! sier mannen min og ser forfjamset på meg. Det viser seg da at Torben da har trodd at avskjedene gjaldt med de ansatte i barnehagen også, og derfor var så utrolig kort når han skulle si “hadebra” til de ansatte, hahah… Huff, måtte jo unnskylde oss når vi kom tilbake dagen etter, og forklare flausen. De lo bare veldig godt, og takk for det – jeg ble jo egentlig ganske flau når jeg tenkte på hvordan Torben bare ropte “HADE!”, og regelrett stormet ut av barnehagen med Maren under armen. Hahahahah!!!! 

Det er endel som har spurt hvordan det har gått, så jeg syns det var på sin plass med en liten oppdatering. Jeg har fått enormt med støtte etter at jeg skrev innlegget om barnehagestart, og jeg syns det er befriende å vite at det er så mange kloke kvinner der ute som ER i stand til å tenke sjæl og ta beslutninger på egenhånd. Fortsett med det!

Sånn utover det må jeg innrømme at det antageligvis blir en fin uke der jeg både håper og tror at hverdagen begynner å falle mer og mer på plass. Jeg er tilbake i jobbmodus på ekte, og det føles utrolig godt. Jeg gjorde et intervju i forrige uke, og jeg innrømmet for journalisten at det var utrolig deilig å være litt ute av bobla og ikke snakke babyspråk hele dagen. Men når det er sagt så er det utrolig deilig å tilbringe fritiden sin med diktatoren utenom barnehagetid også, det føles liksom som tiden vi har sammen er mer dedikert og hjertelig…! 

Slik som i helgen, da koste vi oss i Luksefjell hos tante Ingunn og kusiner og tremenninger! Fikk fisk tilogmed, og det var stas for den ganske så uredde lille kidden min!

Ah, herlig å være tilbake! 

/Supporterfrue – Line Victoria

 

 

En dårlig mamma.

Jeg føler meg som en dårlig mor.

Ikke fordi jeg (og rundt 30.000 andre førstegangs-barnehagestart`ere i løpet av året) i disse dager sender Maren fra meg til barnehagen etter mange måneder med kiddoen både i og på oss, men rett og slett fordi jeg har gått rundt å gledet meg til denne dagen. Dagen jeg kan levere fra meg Maren til dedikerte voksne og glade barn i samme høyde som min lille frøken. Jeg gleder meg til å pynte meg litt med dressjakka mi og vaske ut yougourt og maiskjeks av håret. Snakke med voksne mennesker uten å bli avbrutt av en i knehøyde som vil kaste ball. Jeg skal fremover nå slippe å stikke fingeren ned i en brun bleie for å få bekreftet duft-mistanken, samtidig som jeg har telefonkonferanse. (Maren på halvannet år er ikke så god på timeing ennå.)

Jeg føler at jeg har flere ganger i løpet av de siste månedene har kjent på mamma-skammen når jeg sier høyt at jeg har gledet meg til denne dagen. Jeg føler jeg burde kanskje vært en av de mødrene som gråter av lengsel etter sin lille skatt, har knust mammahjerte ved avlevering og har gruet seg i mange måneder til denne dagen. Faktisk så skammer meg også litt over å glede meg over å kunne bruke rettetang og sveipe to ekstra runder med mascaraen før jeg drar på jobb denne uken. Jeg har tilogmed hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke er en av de som legger ut på bloggen sin eller mammagrupper over hvor bekymret jeg er, hvor trist det er å være borte fra jenta mi og hvor fælt jeg syns det skal bli å si «hade» ved avlevering. Jeg har ennå ikke blitt truffet av det “triste” faktum at hun skal begynne i barnehage. For det finnes ikke trist en eneste gang, det er nemlig en gledens dag for den lille familien min!

Dessverre er det internett også full av mammaer som ikke gleder seg over barnehagestarten. Ikke fordi de syns det er trist – for det er jo lov å ha mer følelser enn den følelsesløse og kalde mammabloggeren fra Bamble. Nei, jeg snakker om de som snakker ned barnehagen, den fantastiske goden vi har her i Norge! 
Jeg har lyst til å forsvare meg selv, jeg. 

La meg nå først få bjude på noen kommentarer vedrørende barnehagestart i en gruppe for mammaer, skrevet av mammaer:

«Barnehage for ettåringer er kun for foreldrenes egen egoisme» 

«Barna burde være hjemme med familien sin, hvertfall frem til de er 3 år»

«Det er hjerteskjærende og det vrenger seg i kroppen når jeg leser om barn under 2 år i barnehage»

Hey! Ironisk nok tjener Norge drittmye penger på at vi kvinner leverer ungene våre i barnehagen hver morgen og drar på jobb. Omsetning, arbeidskraft og skattepenger som kommer alle (også hjemmeværende mammaer som ikke ønsker å sende gulleplutten i barnehage) til gode. Med fantastiske kontantstøtteordninger kan de som ønsker være hjemme lengre om økonomien tillater det.  På 70-tallet arbeidet under halvparten av alle kvinner, men nå er hele 75% av kvinnene i Norge i jobb. Har du lyst til å tippe på hvor mye det er verdt i kronasjer? Altså, hvor mye den fantastiske goden med barnehage har å si for at kvinner kan jobbe mens barna er i barnehagen? Jo, det utgjør faktisk – hold deg fast – mer enn hele oljefondet. Det er min «magre» trøst når jeg (og mange, mange andre arbeidende kvinner) trøster oss med, når vi nå skal levere ungene i barnehagen. At vi tar en for laget og hiver oss tilbake i arbeidslivet etter at den normale permisjonen er over (forøvrig best i verden på den goden også) kommer faktisk barnehage-negative mennesker som skriver slikt, tilgode. Har du tenkt på det, du som syns det er hjerteskjærende å sende barna i barnehagen?

Jeg var tidlig ute med å proklamere tidlig barnehagestart for min lille frøken. Og når jeg sier tidlig barnehagestart så mener jeg faktisk avlevering i barnehage når hun bikket et år, som er i utgangspunktet det mest vanlige i alle barnefamilier. (Da var jeg ferdig med min permisjon, far har fått sine uker med pappaperm, alle tilgjengelige feriedager var klemt ut siste juicen av.) Nå ønsket oss begge tilbake i jobb og en litt mer forutsigbar hverdag. Vi gned oss i hendene og gledet oss til Maren fylte et år i mars.

Men ironisk nok fikk vi ikke barnehageplass i mars, vi ble faktisk «tvunget» til å bli hjemme nesten et halvt år ekstra i påvente av barnehageplass. Det er ingen sin skyld, egentlig. Her i Bamble der jeg bor er det opptak kun en gang i året, og du skal treffe veldig godt på eggløsningen om du skal kunne time graviditet og permisjon med barnehagestart i august røflig regnet to år etter. Jeg kunne riktignok satt meg skikkelig på bakbeina og sneket til meg en plass der det eventuelt skulle vært en ledig plass. Men vi beit tenna sammen og ble hjemme et halvår ekstra. 

Det er en grunn til at jeg kjenner at jeg blir oppgitt og forbanna når jeg møter på folk som syns det er «hjerteskjærende» med barnehage når permisjonen er brukt opp og jobben venter. Noen har jo også gått så langt og sagt at «man ikke burde hatt barn om man uansett har tenkt til å stue det vekk i barnehage». Ironisk nok er dette mammaer som er født av de mange mammaer som var tilbake på jobb før barnet kunne innta fast føde på 80-tallet. Min mor var en av de, hun var tilbake i jobb etter 3 måneder. Jeg hadde en dedikert (og søvnløs) pappa som flasket meg opp på utpumpet brystmelk på dagtid og jobbet nattevakter på Rafnes. Barnehage tror jeg kanskje jeg var innom på et tidspunkt, ellers var det dagmammaer som gjaldt om begge foreldre måtte ut i jobb etter endt (kort) permisjon.

I mange tillfeller MÅ også mange foreldre ut i jobb igjen etter endt permisjon. Støtteordningene er riktignok gode for de som kan få det til å gå rundt økonomisk med mindre en to fulle lønninger. Men de fleste har et boliglån eller utgifter basert på to lønninger. Jeg syns det er vondt å lese om de som gjerne skulle vært hjemme, men situasjonen tilsier at det økonomisk ikke er mulig. At det da finnes mammaer som skal gi ytterligere dårlig samvittighet til familier som leverer barna i barnehagen med å si at “har man ikke råd til å være hjemme med barna, bør man ikke få barn” er regelrett mom-shaming av værste sort. For det er faktisk i de ytterst få tilfellene man faktisk har mulighet til å være hjemmeværende mamma fulltid fra null år til skolestart. 

Jeg sier forøvrig ikke at hjemmeværende mødre som ikke ønsker å ha barna i barnehagen er noe mindre verdt enn oss som ønsker oss tilbake i jobb og gleder oss over å levere ungen vår i en trygg og fin barnehage. Jeg sier bare at jeg ikke ønsker å mamma-skamme meg over valget jeg gjør – eller i dette tillfellet – jeg vil ikke skamme meg over å GLEDE seg til barnehagestarten. Ære være dere som er hjemmeværende med barna i lang tid, jeg både regner med og tror helt oppriktig at vi alle sammen får velfungerende arvinger. Det er et valg jeg tillater meg å tro er både veloverveid og gjennomtenkt for din familie. Men for min del handler det om familiedynamikken vår. Jeg har flere ganger i løpet av de siste 17 månedene følt at jeg ikke strekker til som «hjemmeværende» mamma. Jeg har ikke klart å holde samme tempo med Maren hver eneste dag, og jeg skal innrømme at jeg ikke har visst om det er søndag, torsdag eller mandag til tider. Ja, jeg innrømmer det gjerne – jeg har kjedet meg. Jeg har hatt nedtelling til barnehagestart siden mars, og jeg har dratt på jobb innimellom og nyti en jobbreise i ny og ne der jeg har sittet å savnet datteren min på kveldene. Det har vært deilig å savne henne fra et hotellrom i tigerstaden. For da er det ekstra godt å komme hjem til arvingen min igjen, med ryggsekken full av ny energi til å ta fatt på dager med ballkasting, Peppa Gris, kos, trilleturer og bleieskift. 

..for den ungen, den er jeg uendelig glad i og ønsker kun det beste for – og det er en mamma som har mulighet til å jobbe, ikke ha dårlig samvittighet for å levere i barnehage og kan være 100% dedikert når vi er sammen.

Jeg er ikke flau for å si at både Torben, Maren og jeg har vært hjemme på overtid. 
Jeg er heller ikke flau over å innrømme at tårene på bildet er gledestårer.  

Heia barnehagestarten, og en klapp på skulderen for vel gjennomført permisjonstid, folkens! 

Supporterfrue – Line Victoria er på INSTAGRAM og FACEBOOK også 💛

Bak “fasaden”.

“Fint om du sender et par bilder av deg selv som viser hvem du er!”

Jeg syns det i grunn er ganske morsomt og bittelitt trist. 

Når det blir laget saker om meg i nyhetsbildet (ja, det skjer innimellom) så syns jeg journalistene er sinnsykt flinke til å finne bilder av meg i databasen sin der jeg ser flott ut. Noen ganger ber de meg om å sende et bilde av meg selv som de kan bruke i saken i mangel på utskremte fotografer. 

I dag spurte en journalist om jeg hadde et bilde hun kunne bruke til saken. Jeg sa:

“Jeg kan sende deg et par så kan du velge hva som passer best.”

Og så gjorde jeg det:

Blir ikke mer moro enn man lager sjæl. Så blir det spennende å se hvilket bilde journalisten mener er det mest oppriktige bildet av intervjuobjektet sitt.