La oss hate litt sammen.

I over halvannet år har jeg gladelig latt flatskjermer være lille M`s barnevakt til tider. I særdeles ung alder (noen uker) introduserte jeg til henne til verdenen av farger, lyder og mentale utfordringer på skjermen foran henne, enten hun lå i vippestol, i lekegrinda eller som i senere tid, hennes egen tv-stol. (Skyt meg, mammapolitiet.Jeg har egen TV-stol for barn foran tv`n og den er garantert ikke ergonomisk heller!)

Folk kan si hva de vil om det å bruke tv (eller annen skjerm) som underholdning for noen avbrekk. Det finnes de foreldrene som overhodet ikke ønsker å la barna få vokse opp med TV på i bakgrunnen – og joda, det er godt mulig at vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved at hun slapper så godt av med litt fargerik stimulans på 55 tommer på to meters avstand. Men som med mange, mange andre foreldre så er tv-underholdning blitt en del av barnas hverdag for at foreldrene skal kunne nyte en kopp kaffe, en dusj eller toalettbesøk.

Drømmehagen

Det første programmet vi introduserte til Maren da hun bare var noen få uker gammel var Drømmehagen. Dette er et tv-program absolutt INGEN skjønner en dritt av. Fargene, lydene og «historien» i serien er helt hinsides ute av hva som er mulig å forstå. Drømmehagen er egentlig britisk og heter «In the night garden» – men det er ingenting i den serien som forklarer den tittelen annet enn at jeg troooor alt skjer i en slags hage. Vanskelig å si, siden serien starter med et barn som skal sove og blir kilt i håndflaten (!) og derretter merkelige tegninger av en bamse i en båt i mørket. Serien er forøvrig laget av de samme som lagde Teletubbies, og det er vel ingen som kan forklare med ord hva faen det er som skjer når de fargerike vesenene uten språk dukket opp på skjermen. Serien Drømmehagen kostet visstnok helt hinsides mye, faktisk over 100 millioner kroner. Og så må man nok legge til ytterligere millioner av kroner for pleie av senskader og terapitimer som vil dukke opp blant våre små i fremtiden, samt alle traumatiserte foreldre som plutselig kan ord som «Ninkinonk, Makka Pakka, Hoppsideisi». Fordelen er at selv de aller minste elsker denne serien og blir oppslukt (eller hypnotisert) inn i psykedeliske farger, lyder og ingen handling what so ever. 

(Han over her gir selv foreldre mareritt om natten)

Funfact: Da NRK valgte å slutte å sende Drømmehagen ble det et durabelt kor av mammaer og pappaer som gikk under paroler som «Gi oss Drømmehagen tilbake». Det ble et voldsomt engasjement, helt til alle foreldrene oppdaget Youtube. Så stilnet det, og de traumatiserte foreldrene har vi liksom ikke hørt fra siden. Ninkononk på den ass.

Daniel Tiger

Daniel Tiger ble introdusert i samme momentet som Maren lærte seg å stå i lekegrinda og si “Se!” Hvis du trodde Mammapolitiet var gærne, se en episode av Daniel Tiger for dette MÅ være Mammapolitiets all time favoritt og religion når fjernkontrollen kommer frem, forutsatt om de i det hele tatt lar barna se på tv da. Her er det gode, “riktige” pedagogiske yttringer hele forbanna tiden serien igjennom. Daniel Tiger skal ha barnevakt og det synges at «Voksne kommer alltid hjem». Daniel Tiger er sint og det synges «Er du sint, trekk pusten og tell til tre.» Daniel Tiger får en liten søster, og du kan takke faen på at det messes på høyttaleren at «Mamma Tiger er like glad i Daniel som i lillesøster Margrethe». Jeg har selv tatt meg i å nynne på «Er du sint, tell til tre»-sangen ved flere anledninger på møte med noen jeg er uenig i. I utgangspunktet er denne serien egentlig veldig fin for oss som ikke har alle de pedagogiske virkemidlene lett tilgjengelig – selv om «si det med ord»-sangen kan få deg til å klikke i vinkel – for alle vet hvor vanskelig det er å si det med ord når småtten for n`te gang ikke forstår ordene «Nei, du får ikke lov!». 

(Sjekk gardinene!)

Dog er det vanskelig å forstå at en så jævla velutviklet, pedagogisk riktig serie kan diske opp med tiger-gardiner i mamma Tiger sin stue. For et nyskjerrig barn som oppdager dette kan det nok frembringe et og annet traume når vi må bruke sangen «si det med ord» for å forklare hvordan tigre blir skutt, flådd pelsen av og brukt som pynt i noens stue. Noen mindre traumatisk er det heller ikke når Daniel Tiger plutselig snur seg og ser inn i «kameraet» og henvender seg til seeren: «Ser DU den store røde ballongen??» etterfulgt av en kunstpause og stillhet som er akkurat litt for lang. Det er nok til å drite i buksa av skrekk. Ironisk nok, til tross for så mange pedagogiske riktigheter i denne serien, så er Daniel Tiger den mest bortsjemte tegneseriefiguren jeg har vært borti. Han syns det er kjipt å måtte vente på mat i restauranten og klager høylydt, han gneldrer og legger skylda på alle andre over at han har rota bort armbåndsuret sitt og blir oppgitt og ekstremt sjalu når andre skal feire bursdagen sin og ikke han er i fokus.Han truer faktisk med å ikke dra i andres bursdag enn sin egen. Forbilde? Nope. For å toppe dette så er Mamma Tiger hjemmeværende med en tigerpappa som er urovekkende mye hjemme på dagtid. Når Mamma Tiger var syk fikk hun sove hele dagen og Daniel Tiger fikk beskjed om å leke stille leker som ikke vekket mamma Tiger. SÆRLIG ikke spesielt gjenkjennende for noen av oss, vil jeg påstå. Bare sykt irriterende irriterende i grunn. Jeg er glad vi har slått opp med Daniel Tiger nå. 

Peppa Gris.

M`s store favoritt-serie for tiden.

En grisefamilie som både kjører bil, båt og der ingen foreløbig sendes til slakteriet for å havne på juletallerken eller som bacon på frokostbordet. (Hvorfor er så mange populære barneserier på TV basert på dyr vi slakter, flår eller spiser?) Peppa Gris tar opp mange viktige spørsmål og finner som regel svaret i løpet av episoden, etterfulgt av at hele familien Gris ramler på ryggen og ler (snøfter) seg i hjel og rister med alle fire beina opp. Som et slags felles epilepsi-anfall. En fin fordel med Peppa er at navnet Peppa er mistenkelig likt ordet «Pappa», så det er aldri godt å vite hva lille M ønsker når hun står i stua og roper «Paeppa, Paeppa!!!» av full hals. Jeg vil anta at det er en hel drøss med Pappaer der ute som tror at kidden har lært seg å si sitt første ord «Pappa», men det er bare fordi mamma er lat og har på Peppa Gris gjennom heeeeele barselpermisjonen. Peppa Gris finnes forøvrig både på Netflix, NRK og youtube, du kommer garantert ikke unna. Og når vignettmusikken utelukkende er kun bestående av de to ordene «Peppa Gris» på repeat, så blir du en smule koko i løpet av særs kort tittetid på denne.
Forøvrig er det verdt å merke seg Peppas ukontrollerbare tjukke-shaming mot stakkars pappan sin. Peppas passord til det hemmelige trehuset sitt er «Pappas store mage» og hun kaller han alltid feit og skriker «DUMME PAPPA!» i nesten alle episodene. Selv når Pappa gris begynner å trene er Peppa der for å fortelle han at «du ser ikke så sprek ut, du har en stor mage!». Peppa er heller ikke spesielt snill med vennene sine. Når Peppa fant ut at hun var den eneste i vennegjengen ikke kunne plustre så ringte hun Susie Sau for å spørre om HUN kunne plystre. Det var Susie litt usikker på, så hun prøvde og jaggu klarte Susie Sau å plystre. Hva gjorde Peppa da hun hørte at Susie kunne plystre også? PEPPA BARE LA PÅ TELEFONEN! For et svin, bokstavelig talt!

Susie Sau klarer å plystre alikevell når hun tester for første gang:

 

Peppa Pig blir drita sur og legger på:

 

IKKE greit å behandle vennene sine slik, Peppa!

Tegnefilm som ikke går voksne på nervene er det dessverre et fåtall av. Men et hett tips er «Stor Ståhai» og «Nemo». Stor Ståhai har en eventyrlig fin handling som vi foreldre kan slippe å miste besinnelsen over – og selv om kidsa ikke forstår så godt «voksenhumoren» i filmen, så er lyder, farger og ikke minst overraskelsesmomentene i filmen en høydare for kidden i tv-stolen sin. Faktisk klarer ikke lille M å sitte i stolen og se på denne filmen, hun må STÅ foran skjermen fordi hun engasjerer seg så voldsomt i denne. Terningkast: Levelig.

Vi trenger ikke snakke om matflekken M har på ryggen. Jeg har ingen forklaring. 

Takk for at jeg fikk dele tankene mine om det som opptar en stor del av hverdagen som småbarnsforeldre.

/Line Victoria – Supporterfrue

Det er sykt flaut med egen facebookside for Supporterfrua, men over 18.000 kule og laidbacke mammaer følger meg der, og det er SÅ gøy det!! 😍

Tøff, tøff, tøffere enn toget.

Tog har blitt min nye «greie» i det siste. Og jaggu var jeg på plass på perrongen samme dag som den etterlengtede jernbanelinja mellom Porsgrunn og Larvik åpnet idag. Fy fader, nå tar det ikke mer enn to timer hjemmefra til Oslo sentrum, trygt plassert i et sete der jeg kan sitte å jobbe og surfe – fremfor å stampe i kø, bruke fette mye penger på bomstasjoner, kjøpe usunn mat på bensinstasjonen som ender med at man bruker over en time ekstra på reisen når jeg kjører bil. 

🚂 🎶 Nede på stasjonen, tidlig en morgen 🎶

Da jeg var liten drittunge tok jeg ofte toget til mormor i Sandefjord. På strekningen Porsgrunn-Larvik så ble jeg ALLTID dårlig og spydde gjerne mellom seterekkene i det røde, gamle togsettet med lysebrune skinnseter. Da vi kom frem til Larvik husker jeg alltid at konduktøren spurte om ikke jeg ville trekke litt frisk luft på perrongen, men det turde jeg ikke fordi jeg ved et par anledninger ble gjenglemt der. 

Togsettene var koblet sammen så du måtte gå over en liten «bro» der man kunne se ned på bakken mens toget kjørte. Jeg måtte vente til noen andre skulle over for å være trygg. De ansatte kom med trillevogn der man kunne kjøpe sjokolade, kaffe, lefser og brus. Stor stas for ei som reiste alene, ikke så veldig stas for de som måtte tørke opp etter meg når jeg prosjektilspydde langs midtgangen rett etterpå.

Dassen var noe som minte om et hull i «dørken» og det bråka noe inni helvette når man dro ned. 

Hvis ikke jeg husker helt feil så har det vært snakket om dette nye sporet i typ 30 år snart. Da de begynte å sette inn «buss for tog» den strekningen så trodde jeg det var for å snart bli ferdig med jernbanesporet. Merk at det er altså 25 år siden de startet med buss for tog på denne strekningen, og DET har vært årsaken til at jeg har tatt så lite tog som jeg faktisk har. Nå de siste månedene har jeg sett at det går raskere og er mye billigere enn å bile innover, så det blir tog på denne frøkna fremover. Jeg er jo litt i Oslo, og da er det helt supert å kunne jobbe samtidig på toget. Eller bare Netflixe. Eller høre på korpsmusikk som jeg gjorde på mandag. (Pinlig å trykke play på noen av spillelistene mine når headsettet ikke er plugget i forøvrig.)

I fremtiden vil det bli flere togturer inn til Oslo på denne fruen. Dessverre er det slik at Bamble ennå ikke har blitt en metropol der alle medier møtes, det er Oslo som gjelder for både samarbeidspartnere og de store mediehusene. Ellers har jeg jo både brukt skype og facetime når det trengs. Jeg føler vel strengt talt ikke at jeg savner Oslo, så hver gang jeg er der så nyter jeg tiden – men gleder meg til å dra hjem igjen. 10 år i den byen holdt 🙂

Funfact! Byrået jeg er tilknyttet ligger i Bergen, så det blir fort en tur eller to opp dit også. Bergen er virkelig en fin by jeg har savnet å bo i. Bodde der jo i et år da jeg skulle bli tannlege..! 

Nuvel, dette innlegget (tog)sporet jo i grunn litt av, jeg holder nemlig egentlig på med et innlegg jeg tror dere vil like. På tide å jobba på!

Ha en fin dag!

TAKK FOR MEG!

Jeg har brukt fredagen på å lande litt. Rett og slett fordi torsdagskvelden var så ufattelig hyggelig at jeg helt hadde glemt hvor stas jeg syns det er å gøye seg foran folk. SÅ mange mennesker som tok turen til Bro Bro Brille i går etter stengetid på kjøpesenteret, og heldige meg som fikk lov til å tøyse på scenen foran mange fantastiske damer (og en mann!). Det gav meg rett og slett tidenes egoboost, men også utrolig godt å se så mange som satt å nikket gjenkjennende, tørket ei tåre og lo av mine beretninger om Mammasjokket. 

Jeg tok den nok litt lengre ut enn jeg pleier, siden jeg var på hjemmebane i Bamble. Folk fra mitt hjemsted har en evne til å tåle mye, så jeg fikk dratt på med mye av det jeg ikke tør å fortelle i andre settinger. Det var deilig! Jeg bannet mye, gestikulerte med hele kroppen og jeg viste bilder jeg ikke har turd å vise andre – det var rett og slett en form for terapi å stå der oppe og vite at noen der i salen kjente seg (bittelitt) igjen. 

Dette tror jeg nok jeg vil jobbe mye mer med fremover i tiden som kommer. Jeg har allerede blitt booket til noen foredrag denne høsten, og nå må jeg sette meg ned å finpusse det – slik at jeg får ordene mine i riktig rekkefølge.! Jeg er verken standup-komiker, proff foredragsholder eller spesielt god med det tekniske på skjermen bak meg, men med de tilbakemeldingene jeg fikk så var det «liv laga» for flere verbale utskeielser på en scene føler jeg. Det var jo en beita siden sist jeg holdt foredrag om «Mammasjokket», så jeg fikk spedd på med litt ekstra ettersom Maren har blitt eldre og jeg har blitt mindre kloke på mammaoppgaven jeg har tatt på meg.

Man skal heller ikke glemme at temaet er viktig. Det handler jo om «Sjokket» man opplever når man står der med en kid til odel og eie i armene. Følelsen av å ha stjålet en baby. Tankene om at man gjør noe galt. Mammapolitiet som refser og sosiale medier som glanser livet du ser for deg – før du bare med et enormt brak forstår at mammalivet ikke er verken instagramvennlig eller BARE rosenrødt hele tiden. 

Takk for at jeg fikk fortelle, jenter! (Og damer, jeg så jo ei bestemor der også på første rad! 😉 ) Og ikke minst takk til Even og Camilla som lot meg få tilgang på mikrofonen, det er ganske ballsy gjort! 

For et par dager siden lekte jeg meg litt med hva slags introsang jeg skulle ha når jeg blir introdusert til scenen Det er egentlig en snapstory, men jeg passet på å lagre den så jeg kan dele med dere! TAKK for innspill, hahahah! Det ble Peppa Gris-sangen, syns den var passende og jeg med flere er jo passe skada av den sangen etter at den har rullet og gått i halvannet år, hver eneste dag.

https://youtu.be/srH-Prb4leI
 
Ha en deilig helg, folkens! 

 

Hvordan ser huden min ut nå etter sommeren?

Reklame | Oslo Skin Lab

/annonse Oslo Skin Lab

Mange av dere fikk med dere mitt lille prosjekt sammen med Oslo Skin Lab som jeg startet på tidligere i sommer. Jeg var den største skeptikeren dere kan tenke dere når jeg ble presentert for forslaget om kollagenpulver. Men jeg lot meg overtale til å teste med lovnad om at jeg skulle få teste det en periode først, og deretter avgjøre om dette var noe jeg ønsket å fortelle leserene mine om.

Den første tiden ble jeg som dere husker veldig positivt overrasket. Blogginnlegget finner dere HER. Men etterhvert som solen forsvant like kjapt som brunfargen, så var jeg fryktelig usikker på om huden kom til å forbli like fin når jeg ikke hadde min fine sommerfarge på kroppen. Det advarte også flere i kommentarfeltet meg om, at det kunne hende det var sol og saltvann som hadde gjort nytten for huden min men det er viktig å presisere at huden min ikke pleier å «bli bedre» av sol, men heller værre..!

Nå ser huden min slik ut:

Det må jeg ærlig innrømme jeg ser meg ganske så fornøyd ut med! 😃

Jeg hadde definitivt ikke trengt å bekymre meg! Jeg fortsatte nemlig å ta kollagenpulveret, for det har jo blitt en vane for meg som er vond å vende. (Den står ved kaffemaskinen, så vanskelig å glemme den!) Jeg har ikke tid til å styre voldsomt med huden min, verken solarium, selvbruning, dyre kremer, rens eller skrubb. Jeg vasker fremdeles ansiktet i dusjen om morgenen, og bruker den samme fuktighetskremen som jeg har gjort de siste årene. (En jeg kjøper i dagligvarebutikken).

Hver ENESTE høst sitter jeg å venter på at den gustne huden skal komme til syne under brunfargen som preller av. Men nope – ingen gusten hud i sikte ennå! Fremdeles bruker jeg kun litt pudder for å ikke bli blank i fleisen og mascara og bittelitt røde kinn. Thats it! Og dette er vanligvis en årstid jeg sparkler meg med tykk brunkrem, concealer, pudder og gudene vet, for å tviholde på sommergløden.

Jeg har ikke linjer i huden det samler seg møkk nedi lenger. Jeg har selvsagt årringer i fleisen når jeg smiler og det popper frem en kvise eller to jeg pirker på – men ikke på LANGT nær så mye som jeg er vant til å kamuflere!

Jeg har faktisk blitt litt forfengelig etter at jeg har sett så fine resultater i fleisen, at jeg rett og slett har kosta på meg en brynspesialist for å toppe inntrykket. Jeg har jo aldri brydd meg om sånt, for jeg har jo vært så opptatt av å kladde på meg masse sminke for å skjule, fremfor å -fremheve- noe i ansiktet liksom. Det er helt merkelig å ha så lite sminke på meg, og fordelen er jo all den tiden jeg sparer!

Men når det er sagt, så er jeg faktisk keen på å vise dere hvordan huden ser ut uten det lille pudderet jeg bruker. Jeg tenker at jeg ikke har noe å tape og skal jeg vise dere skikkelig så kan jeg like gjerne fjerne pudderet også. Hvorfor? Fordi jeg KAN det nå!

Det er ikke så stor forskjell på «Line uten pudder» og «Line med pudder» som du ser. Jeg bruker veldig transparent pudder med litt farge for å få ikke bli blank og få litt «glow». Når jeg ser på disse bildene så ser jeg jo egentlig at det pudderet ikke egentlig har noen nytte, haha!

Helt forbasket naken hud! Nada pudder, nada filter, nada redigering. Dere som følger meg på snap/insta har kanskje sett at jeg går naken i ansiktet uten filter ganske ofte, og det er fordi jeg nå har en hud jeg kan gjøre det med uten å føle på det, hvis du skjønner…!

Der jeg merker det ALLER best er de små rynkene under øynene og rundt. Og definitivt porene mine, og syns veldig godt – for jeg hadde porer som en te-sil! Huden føles fremdeles strammere ut. Ikke som ei klype i nakken-strammere, men føles mer spent? Er det et ord jeg kan bruke?

Det er nok flere sunne skeptikere som meg der ute, og det syns jeg det fremdeles bør være. Men jeg har jo faktisk lovet dere å gi en oppdatering på hvordan det har gått nå som høsten kom, sammen med barnehagestress, jobb, sjonglering av møter, kjappe og usunne middager og sene kvelder foran macen. Vel folkens, -jeg- er fremdeles ihuga fan av Oslo Skin Lab sitt kollagenpulver. Kjappere ritualer med bedre effekt skal jeg jaggu leite lenge etter. Jeg sier det igjen, det tar 3 sekunder å åpne og tømme en sånn ferdig porsjonert sak! Ha de i veska, ved kaffemaskinen, på kontoret eller ha det i flaska di i bilen – det smaker ingenting!

OBS: Dette innlegget er basert på mine erfaringer omkring kollagenpulveret fra Oslo Skin Lab som jeg har tatt en stund nå. Jeg kan ikke love at det funker like godt for alle, men jeg har fått flere tilbakemeldinger om at det har gjort lykken for mange av dere. Noen av dere er fremdeles skeptisk til om dette er noe for dere, og ingen skal føle seg presset til å gjøre som meg. Det er heller ingen hemmelighet at jeg vanligvis bryr meg fint lite om skjønnhet, sminke og alt det rosa – men akkurat dette med huden min har betydd mye i senere tid, og jeg ikke har tid eller energi til de hardcore renserutinene mange opererer med. Så å ha funnet noe som ikke velter timeplanen min og som gjør at jeg kan fortsette livet med unntak av de tre sekundene det tar å helle disse porsjonspakkene i koppen med kaffe, er jeg veldig fornøyd med!

For de av dere som har lyst til å teste det ut så kan du klikke HER for å få 50% rabatt på første levering, og teste i fred og ro på egenhånd om dette er noe som funker for deg.  Altså, halv pris på første forsendelse, og deretter 30 % på de neste leveringene. Husk at det ikke er noen bindingstid eller oppsigelsestid og angrer du så er det faktisk 14 dagers full angrerett! Hurra for valgfriheten! 🙂

/Line Victoria

OBS: Ingen av bildene brukt i dette innlegget er på noen som helst redigerte/retusjerte/forbedret. Det er ikke brukt noe annet lys enn dagslyset fra vinduet.

SUPPLAIS, liksom.

Supplais på treningssenteret, liksom! 

Jeg overrasket Torben ved å melde i fra at JEG også ville på trening til morgenen idag. Så på meg to pads-bukser, mine elskede rosa spinningsko og en pulsklokke uten batteri så valset jeg inn som den største selvfølge til spinningtime idag klokken 09.00. Valset ikke like greit ut igjen, nærmest slepte meg ut med ræva sæggende etter meg.

Jeg tror jeg overrasket både tanta, frisøren min, fotterapeuten min og min treningsguru Nancy sperret øynene opp i salen. (Jeg vet, Bamble er sykt lite)

Nå venter en ørliten resituering før jeg bestemmer meg for om gnagsåret skal forverres ytterligere i løpet av en økt i morgen, men den som lever for se. Minner om at det vanligvis tar fire måneder mellom hver treningsøkt jeg er på, så viktig å ikke holde pusten i påvente av et nytt besøk.

Dagen idag går med på å forberede meg på foredrag, jeg har stått foran speilet og ledd av mine egne vitser i hele dag. Jeg prøver å sile ut de værste grovisene, men merker jo at det blir spennende å holde foredrag på “hjemmebane”. Det som er morsomt er at jeg holder forskjellige foredrag til forskjellige typer publikum. Den ene dagen handler det om sosiale medier og den andre dagen om barseltårer og mammasjokk. Noenganger på en scene foran 250 stykker, andre ganger i et konferanserom med 10-12 stykker. Det jeg liker aller best med denne type jobb er å MØTE folk! Jeg møter alltid fantastiske mennesker som gråter på skulderen min, vil viser meg sine egne prestasjoner eller som kontakter meg etterpå og vil høre mer om en spesifikk ting jeg tok opp på det foredraget. Et par ganger har jeg bare fått en klem uten at noen ord blir utvekslet også, og det er så utrolig godt! 

Jeg kosta på meg en frisørtime i kveld og få fiksa opp i fjonene mine. Venninnen min Ingunn stiller opp på natterstid når alle andre tidspunkter er booket både hos henne og hos meg – hun rydder plass i stolen for en desperat mamma med altfor få timer i døgnet liksom!

Egentlig burde jeg disket opp med et bilde av meg selv i sykkeldrakta mi, men det får heller bli et bilde av meg som nyter høstsola i min knæsjgule genser på trappa stedet. Bildet sier egentlig mye mer enn tusen ord, legg merke til døde planter i bakgrunn, glemte manikyrtimer og alt annet som er del med dette bildet. That`s leif!

 

 

Oppdatering – vitaminoverdose.

Takk.

Det var i grunn veldig hyggelig å høre at jeg ikke var den eneste som har ryki på en lakserende smell med både vitaminbjørner, sanmarin, Lakerol og Sanasol. Noen der ute har ment at jeg må ta kontakt med giftkontrollen sporentreks, da det faktisk er fare for å DÆVE av vitaminoverdose. 

Dette har ikke gått upåaktet hos meg. Dette måtte jeg til bunns i. Kommentarene skremte meg litt opp, og jeg benyttet anledningen til å sende en kveldsmelding til et orakel på andre siden av fjorden, som innimellom snorklipping og kakeutdeling også er lege. 

…og svaret lot vente på seg. Han må ha hatt en drøss med pasienter og pasigutter den kvelden for det skulle gå et halvt døgn før han omsider tok seg tid til å svare favorittbloggeren sin:

Så da har vi med andre ord konkludert med at jeg ikke har dødd av overdose vitaminbjørner, og nyheten er brakt videre til dere som skulle være i tvil i kommentarfeltet på forrige melding.

Dog er ikke vitaminoverdose noe å spøke med, men jeg vil anta at det ville stått med større bokstaver enn at man bare får siklestump, på baksiden av boksen. Jeg vil faktisk anta at man må mævle en god del vitaminbjørner før man må gi seg hen til det store diskolyset.

Så skal jeg selvsagt ta van Steike i kommentarfeltet alvorlig når han sier at dette ikke er noe å spøke med, og at jeg kunne fått akutt forgiftning med potensielt varige leverskader. Det kan man av for mye vann også, men det står ikke på flaska det heller. 

Snakkas! 

 

 

 

“Kan virke avførende ved stort inntak”

Mitt fravær på bloggen skyldes en enkel grunn. Og jeg er dessverre for ærlig til at jeg ikke vil fortelle en jævla god historie bare fordi jeg er for fin på det. For noen kan man ta det som en heads up, men merkelig nok tror jeg helt oppriktig jeg ikke er alene om å ha gått på en smell. Om jeg i såfall er alene, så tar jeg det på min kappe. 

Vel, la oss først starte med at jeg prøver å unngå godterier ukedagene. Det burde ikke være så veldig vanskelig, siden en million andre mennesker klarer det helt fint uten å gå fullstendig i kjelleren fordi man ikke kan trøstespise litt sjokolade eller gnafse på litt sukker som gir deg den falske lykkefølelsen i ca 6 minutter. 

Anyway.

Vi har skippet ut alt av søtsaker i huset. Ikke en eneste peanøtt. Ikke rester av noe kake. Ikke nugatti. Ikke engang halspastillene mine i sykeskuffen overlevde kaste-bonansaen vi plutselig fikk over oss. Her skulle det ikke ligge en eneste fristelse noe sted i huset. Tilogmed mitt hemmelige lager av mandelstang og ostepop i skuffen på verkstedet ble plyndret. 

Vel, det skulle bli en bra start på å bli kvitt sukkeravhengigheten, så jeg begynte faktisk å drømme meg bort i en godterifri MÅNEDE bare for å virkelig slå på stortromma. Dette var altså mandag og dagen vi startet. 

På tirsdag hadde sugetsuget for alvor kicket inn allerede, jeg følte meg som en på avrusning. Jeg ble så desperat at jeg tilogmed sjekket BAK skuffene på kjøkkenet. Du vet, når du overfyller skuffene og det ramler ned på baksiden av skuffene. Ikke en eneste kaloribombe å finne. Torben har vært (for) flink i opprydningen. Det første som måtte ofres var Marens lager av klemmeposer med frukt. I flere timer gikk jeg rundt å suttet i meg klemmeposene i smug for å døyve værste suget. Hjalp lite. Det var søtt, men det var jo FRUKT!

Plutselig ser jeg den.

Boksen med vitaminbjørner som stod på hylla der, med barnslig utseende som skulle få meg til å forstå at denne ikke var tiltenkt en 35 år gammel småbarnsmor. Jeg husker vi kjøpte den for noen uker siden. Jeg syns det var en god idè at vi introduserte Maren for vitaminbjørner, men oppdaget da vi kom hjem at de ikke skal gies til barn under 3 år. Så ble boksen med vitaminbjørner stående på hylla. 

.Vel, de ble stående til det sekundet jeg oppdaget de. Jeg reiv opp lokket som 4 åringer åpner julegaver, og tok for meg hver eneste gule, grønne og røde vitaminbjørn. Tidenes bjørne-massakre fant sted der hele 59 vitaminbjørner ble dyttet inn i kverna til unge Husby med noe som kan minnes om et akutt innbilt diabetes-føling. Jeg stappet innpå noen never og konkluderte at dette smakte jo like godt som vingummi fra danskebåten. Jeg tygde i meg hver eneste bjørn i boksen, som et rovdyr som gikk bananas innelåst saueinnhengningen. Jeg smilte for meg selv, med rødlilla tunge, farget av fargetillsetningen på vingummigodsakene. 

Ikke en eneste bjørn ble spart, ser man bort i fra den ene bjørnen som datt på ned på benken og bak melkemaskinen som reddet seg unna i siste liten. Det sparte bamselivet skulle dog ikke ha noen innvirkning på hva som skulle skje videre denne skjebnesvangre ettermiddagen.

Den som ikke har mævla en hel boks med vitaminbjørner, vet ikke hva som skjer i timene etterpå. Derfor ser jeg det på som min PLIKT å forklare for alle uvitende der ute hva som skjer når man går bananas med vitaminbjørner.  Det er nemlig ikke så mange som leser BAKPÅ boksen, den med liten tekst i kursiv. Vel, mine damer og herrer – på boksen finner man en vennlig påminnelse om at «kan virke avførende ved stort inntak». Og så tenker man mens man kjenner at alle i hjeltygde vitaminbjørner i magen koker, at «det gjelder vel bare om man spiser flere kilo, vel?”

Det er helt seriøst det sykeste jeg har opplevd. At 59 vitaminbjørner skulle sørge for en så innholdsrike og mange toalettbesøk så jeg aldri for meg. Jeg sluttet å telle på typ antall 34 toalettbesøk den dagen. Jeg prøvde å holde humøret oppe ved å først le litt av det, men når du sitter der for 12`te gang på 40 minutter, så skjønner du at dette er alt annet enn gøy. Og da 22 ganger til i løpet av kvelden – vel, jeg gikk tom for både dopapir, våtservietter, inotinyl (krem for sår stump) og rosablogger å lese. FOR EN DAG! Aldri før har jeg hatt slike runder på toalettet, ikke engang da jordmora kjørte en trakt oppi rassen på meg og helte på en liter med avføringsmiddel for å gjøre meg klinisk klar for fødsel noen timer senere, kunne sammenlignes med de rundene billig dopapir jeg hadde tirsdag. 

Jeg har lært. Jeg har lært at vitaminbjørner skal nytes 2 stk hver 24. time og ikke 59 stk på under 3 minutter. Jeg har lært å lese det med liten skrift på baksiden og jeg har lært at det som regel også stemmer. 

Jeg tok en for laget, så da vet du hva du IKKE skal ryke på når søtsuget herjer i kroppen.

Hilsen en helt tom (for både ord og alt annet) Line Victoria.

“Er det sånn datteren din ser ut?”

I dag gikk det et lys opp for meg.

Jeg deler ganske mye i sosiale medier. Ikke bare på blogg, men også snapchat, instagram og facebooken også. Det er i grunn ganske moro å ha kanaler som når ut til mer en 70-80.000 mennesker hver eneste dag, det er med på å både trigge oppmerksomhetssyken min men også ha mulighet til å sette ord på mye av det jeg tenker og få respons på det.

I forrige uke kunne jeg skryte til mine bloggkollegaer i AdLink at jeg ikke hadde fått et eneste dick-pic. (Penisbilder) Vel, kort tid senere måtte jeg bite meg selv i tunga på den. Intet mindre enn et par håndfuller (pussig ordvalg, kanskje?) med peniser i alle former og farger dukket opp på snappen min fra ukjente menn i løpet av kort tid. Det viser seg at i løpet av den siste uken har antall «seere» på snapchaten min tatt seg VOLDSOMT opp, og de korte videosnuttene fra meg og mitt liv ble sendt ut til mange titusener flere enn jeg har vært bortskjemt med. 

Da gikk det plutselig opp for meg hvor glad jeg er for at jeg deler minimalt med bilder og video av min lille Maren på halvannet år. Tenk deg at du legger ut bilde av dine søte små lekende på gresset, i pysjamasen eller mens de leker. Og i retur fra en “seer” får du altså da bilde av en ståkuk. Jeg grøsser ved tanken. Du deler altså bilde av et uskyldig barn som smiler, leker eller tøyser – og en av de mange som ser snutten svarer deg med noe så grotesk som bilde av sitt eget erigerte kjønn. Og selv om de færreste av følgerne mine på snapchat gjør det, tenk på alle de andre som aldeles ikke burde følge med på din åpne snapstory? Er vi med åpen snapstory så naive at vi tror at alle følgerne våre mener det godt? At de som kan kalles en “stille seer” er helt harmløs?

Når Maren og jeg er ute av huset og møter på folk i det daglige, syns jeg det er veldig hyggelig at ukjente mennesker for meg kommer bort for å slå av en prat om bloggen. Når de hilser på Maren så sier som regel de fleste: «Åå, er det sånn du ser ut! Så søt du var da!» (Og ja, hun er ekstremt søt.) Jeg er så glad for at folk jeg ikke kjenner som følger meg i sosiale medier, ikke vet hvordan barnet mitt egentlig ser ut – eller at de kunne kjent henne igjen bak gjerdet i barnehagen når hun leker. Jeg er evig takknemlig for at det ikke finnes drøssevis med bilder av ansiktet til Maren på nettet. Hun har ikke bedt om å være en del av min exibisjonistiske livsstil, og derfor skal hun også få slippe å bli «datteren til hun bloggeren»

Jeg orker ikke engang å begynne å forklare hvor nedrig det er å sende dickpics til noen. Det tror jeg de fleste av oss vet. Jeg forsøker rett å slett å se på de som sender slike bilder som folk med en slags sykelig trangt til å blotte seg for andre. Ja, en sykelig trang med et seksuelt motiv for å gjøre det. Blir de kåte av det de ser på min snapchat og vil vise meg det? Eller ønsker de min reaksjon? Disse mannfolka blotter seg på snapchat og andre steder der man kan relativt anonymt sende bilder av ståkuken sin, jeg kommer nok aldri til å kunne klare sette en stopper for et slikt type oppførsel ved hjelp av en pekefinger. Men det jeg KAN gjøre er å sørge for at min lille datter ikke skal være til noen underholdning for de av følgerene mine på sosiale medier som gjør slikt. Jeg ønsker ikke at koselige bilder og snapper av min lille Maren skal gå ut til de mannfolka som sender dickpics i retur. Jeg blir faktisk fysisk dårlig av å tenke på det!

Jeg skal forøvrig være forsiktig med å kaste stein i glasshus. For noen ganger har stoltheten min tatt overhånd, og jeg har delt bilder av min nydelige arving på bloggen. Jeg delte et bilde av Maren når hun lå på brystet mitt da hun ble født, og ved et par anledninger har jeg lagt ut et bilde der ansiktet hennes er synlig. I tillegg har vi spilt inn KIWI-serien, men både produksjonsselskapet, KIWI og vi var veldig enige om at fokuset var på Torben og meg, og ikke lille Maren. Å utelukke henne helt ville vært logistisk vanskelig, siden hun faktisk ER datteren vår og ER endel av livet vårt. Maren var flittig bruker av lue, caps, solbriller og sutt den sommeren opptakene ble gjort, så hun ble ikke akkurat en kjendisbaby i løpet av de 10 episodene! Jeg er utrolig takknemlig for å jobbe med samarbeidspartnere som deler min oppfatning av å skåne barna i mine sosiale medier. 

Jeg vil fortsette å dele av meg og mitt på sosiale medier, både på snapchat og instagram også. Og jeg kan ikke la vær å inkludere min lille arving i blogg og andre skriblerier når jeg skriver om barnehagestart, matpakker og hvor kul hun. Men jeg ønsker å være forsiktig. Jeg ønsker rett og slett å bruke sunn fornuft når jeg deler med så mange som jeg gjør. Slik at folk fremdeles kan si når de møter Maren for første gang: «Åh, er det sånn du ser ut!!» Og at jeg kan skryte uhemmet av hvor flink hun er, hvor kul hun er og hvor stolt jeg er av henne kan jeg fint klare uten bilder av fleisen hennes.

Og ja, det er mange influencere der ute som også er helt uten skrupler når det kommer til deling av barna sine i sosiale medier. De værste tilfellene syns jeg er når man deler sexy/lettkledde bilder av seg selv og bilder av sine søte små med spagettiansikt på samme side i bloggen/sosiale medier. Det absolutte groveste jeg har sett må være da en stor influenser la ut bilde av seg selv og datteren i bikini med rompa dandert sexy utover det hvite lakenet. Det var rumpe, pupper, lår og sexy posering. Med datteren. Det var bare helt jævlig galskap, spør du meg. 

Selv kan jeg kun snakke for meg selv som har åpne kanaler ut til omverdenen. Jeg tror det er helt anderledes om man ikke søker den oppmerksomheten som jeg gjør i sosiale medier. Har man lukkede profiler, lukket snapchat og kontroll på hvem som følger ens sosiale medie-profil, så tror jeg man er relatvt godt beskyttet. Men jeg som faktisk HAR alt åpent, må være forsiktig med deling av mindreårige som ikke har bedt om det samme søkelyset som jeg søker. Det gjelder mine barn, men så definitivt andres barn også! Da må det sunn fornuft og en god dose viljestyrke til når jeg har knipset et bilde av frøkna som jeg har så fryktelig lyst til å dele med omverdenen.

Mitt aller beste tips: Vær forsiktig på internett, det er ikke bare bestemødre og godhjerta “seere” der ute!

💛 Supporterfrue – Line Victoria

 

Line 20 vs 35 år

Noenganger lurer jeg litt på hvor tiden ble av. Jeg begynte vel å blogge da jeg var noen å tyve. Jeg fant dette svart/hvitbilde fra den gang.

https://bloggfiler.no/supporterfrue.blogg.no/images/bilde_59_1227204794-1793310-1-1536346095431.jpg

Jeg var sååå kul, verden for mine føtter! Studerte medier og kommunikasjon på denne tiden, og hadde skjellsmykker rundt halsen og t-skjorte over langermet genser. Jeg var surfejente, hadde bustete hår og jobbet i Mess TV. Jeg var i snitt 25 timer live på skjermen hver eneste uke, og har per dags dato Norgesrekorden ennå, tror jeg. Jeg drakk meg full på rusbrus og cosmopolitan-drinker, og kjørte knall gul cabriolet. Jeg bodde på mine 33 kvm i Gamlebyen og hadde rundt 15 forskjellige conversesko. 

https://bloggfiler.no/supporterfrue.blogg.no/images/bilde_tatt_07-1793310-1-1536346310020.jpg

Idag, femten år senere. I baggasjen ligger mange dyrekjøpte erfaringer, gode minner og en utvidet familie. Den gule cabrioleten er byttet ut med to familievennlige SUV`er og 33 kvadrat har blitt til nesten 300. Gjelda kan man også sette en ekstra null på, når jeg tenker meg om. 😉 Converse-sko har jeg ikke så ofte på meg lenger, nå er fornuftige eccosko med ekstra såle og highwaist-bukser er mitt mest velbrukte plagg. Drikker meg brisen på hjemmebrygget, dyrt øl – men blir hundre ganger så fyllesjuk så det blir ikke så ofte jeg leter frem ei flaske. Har plutselig begynt å gi faen i flekkete klær og håret trenger ikke lenger en runde med tuperings-kam, det bare BLIR sånn av seg selv når man prioriterer annet før en dusj. 

/Line Victoria, Supporterfrue. 

Gråt ikke ved avlivning.

Gurimalla så galt det kan gå når man skal forsøke å multitaske. Torben har fått kjenne på at det går litt over stokk og stein noenganger, men har heldigvis lært seg å lese litt mellom linjene på den noe distrè mammaen. 

….som når jeg forteller Torben at avlivning av Maren gikk helt greit, uten noe gråt. Jeg pleier jo å avlive Maren i hver enste dag sånn i 9-tiden, mener jeg! 

 

Hvis du lurte, så går det helt fint med AVLEVERING av Maren i barnehagen. De første ukene enset hun ikke engang at vi dro, men et par ganger har hun vist at hun ikke syns det er veldig stas at vi sier “hade” til henne. Men det var bare noen få dager, nå løper hun inn til de andre barna og vinker meg farvel med et stort glis igjen. Jeg tror helt oppriktig, med hånden på hjertet, at hun virkelig elsker å være sammen med de voksne der og de andre barna. Flere ganger har jeg stått å observert henne i lek med de ansatte, og det varmer hjertet mitt at det blir delt ut kos, klem, hurrarop, fang, og armer i fleng. Det fineste øyeblikket sålangt er når jeg så hun klatret opp i lekestativet, satte seg i sklia og føyk ned i armene til en av de ansatte som tok henne imot, og hun hyyylte av glede og entusiasme. Jeg er svak for de som jobber der, og blir mør i hjertet av å se hvor fantastiske de er med Maren og alle de andre barna i barnehagen. Da Maren oppdaget meg kom hun løpende mot meg med sitt største glis og klemte meg leeeenge før hun føyk tilbake for å vise sine kunster i klatrestativet.

Sovinga hennes, den sliter vi dog litt med. Ikke fordi hun sover lite, men hun sover i overkant mye til tider. Idag sov hun til 08.45, og da har hun sovet 13 timer. I helgen sov hun til 09.00, deretter fra 12.00-15.00 og så fant sengen sin igjen klokken 19.30. Da sier det seg selv at vi ser lite til henne i våken tilstand, men jeg har forstått at denne gode nattesøvnen er noe jeg i utgangspunktet bør glede meg over. Hun er frisk som en fisk, og det er ikke noe unormalt at hun sover godt har vi blitt fortalt.Hun sover forøvrig kortere i barnehagen, men det kan nok være fordi hun er redd for å gå glipp av noe, hehe…!  Eneste vi “stusser” litt på er at noen som er såå aktiv i våken tilstand, kan ha en så god, lang søvnperiode. Det er som å slå av et lys hos henne klokken 19.30. Hun takler forøvrig ikke å sove med andre i rommet da, så de to (!) gangene hun har våknet på natten og virret rundt mer enn 3 minutter er de to gangene hun har delt rom med oss (på ferie) eller på overnattingsbesøk. Da tar åpenbart nyskjerrigheten overhånd og hun har latt seg glede av selskapet med de hun deler rom med. Nå er jo sikkert snart tiden inne for at hun klatrer ut av sprinkelsenga og tasser inn til oss på morgenkvisten der også, og en liten del av meg gleder seg faktisk litt til det…! Det er jo så koselig! <3

Jeg er som mange av dere har sett på facebooksiden min i full gang med vitsevideoproduksjon, hahaha. Jeg syns video er moro, og kommer til å ta det mer i bruk fremover. Jeg vet det kan være slitsomt for dere å både være tilknyttet facebooken min OG en sveip innom bloggen min i tillegg (Jeg er jo faenmeg overalt!) – men vi kan godt bli enige om at videoene postes på bloggen også hvis dere vil? Jeg fikk jo en kommentar på at ikke alle er på facebook, og det er jo helt innafor 😉 (Heldig er du som ikke er det, for Facebook er jaggu en tidstyv!)

Forøvrig vil jeg gjerne dele noe annet som et lite pek i siden til matpakkegeriljaen:

Når tilogmed skolene må ta grep og informere i informasjonsheftene sine at noen matpakker kan bli litt vel over styr, ja da er det faktisk et problem – og ikke lenger bare et fenomen!!

Snakkas. 

/Line Victoria – Supporterfrue.