I over halvannet år har jeg gladelig latt flatskjermer være lille M`s barnevakt til tider. I særdeles ung alder (noen uker) introduserte jeg til henne til verdenen av farger, lyder og mentale utfordringer på skjermen foran henne, enten hun lå i vippestol, i lekegrinda eller som i senere tid, hennes egen tv-stol. (Skyt meg, mammapolitiet.Jeg har egen TV-stol for barn foran tv`n og den er garantert ikke ergonomisk heller!)
Folk kan si hva de vil om det å bruke tv (eller annen skjerm) som underholdning for noen avbrekk. Det finnes de foreldrene som overhodet ikke ønsker å la barna få vokse opp med TV på i bakgrunnen – og joda, det er godt mulig at vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved at hun slapper så godt av med litt fargerik stimulans på 55 tommer på to meters avstand. Men som med mange, mange andre foreldre så er tv-underholdning blitt en del av barnas hverdag for at foreldrene skal kunne nyte en kopp kaffe, en dusj eller toalettbesøk.
Drømmehagen
Det første programmet vi introduserte til Maren da hun bare var noen få uker gammel var Drømmehagen. Dette er et tv-program absolutt INGEN skjønner en dritt av. Fargene, lydene og «historien» i serien er helt hinsides ute av hva som er mulig å forstå. Drømmehagen er egentlig britisk og heter «In the night garden» – men det er ingenting i den serien som forklarer den tittelen annet enn at jeg troooor alt skjer i en slags hage. Vanskelig å si, siden serien starter med et barn som skal sove og blir kilt i håndflaten (!) og derretter merkelige tegninger av en bamse i en båt i mørket. Serien er forøvrig laget av de samme som lagde Teletubbies, og det er vel ingen som kan forklare med ord hva faen det er som skjer når de fargerike vesenene uten språk dukket opp på skjermen. Serien Drømmehagen kostet visstnok helt hinsides mye, faktisk over 100 millioner kroner. Og så må man nok legge til ytterligere millioner av kroner for pleie av senskader og terapitimer som vil dukke opp blant våre små i fremtiden, samt alle traumatiserte foreldre som plutselig kan ord som «Ninkinonk, Makka Pakka, Hoppsideisi». Fordelen er at selv de aller minste elsker denne serien og blir oppslukt (eller hypnotisert) inn i psykedeliske farger, lyder og ingen handling what so ever.
(Han over her gir selv foreldre mareritt om natten)
Funfact: Da NRK valgte å slutte å sende Drømmehagen ble det et durabelt kor av mammaer og pappaer som gikk under paroler som «Gi oss Drømmehagen tilbake». Det ble et voldsomt engasjement, helt til alle foreldrene oppdaget Youtube. Så stilnet det, og de traumatiserte foreldrene har vi liksom ikke hørt fra siden. Ninkononk på den ass.
Daniel Tiger
Daniel Tiger ble introdusert i samme momentet som Maren lærte seg å stå i lekegrinda og si “Se!” Hvis du trodde Mammapolitiet var gærne, se en episode av Daniel Tiger for dette MÅ være Mammapolitiets all time favoritt og religion når fjernkontrollen kommer frem, forutsatt om de i det hele tatt lar barna se på tv da. Her er det gode, “riktige” pedagogiske yttringer hele forbanna tiden serien igjennom. Daniel Tiger skal ha barnevakt og det synges at «Voksne kommer alltid hjem». Daniel Tiger er sint og det synges «Er du sint, trekk pusten og tell til tre.» Daniel Tiger får en liten søster, og du kan takke faen på at det messes på høyttaleren at «Mamma Tiger er like glad i Daniel som i lillesøster Margrethe». Jeg har selv tatt meg i å nynne på «Er du sint, tell til tre»-sangen ved flere anledninger på møte med noen jeg er uenig i. I utgangspunktet er denne serien egentlig veldig fin for oss som ikke har alle de pedagogiske virkemidlene lett tilgjengelig – selv om «si det med ord»-sangen kan få deg til å klikke i vinkel – for alle vet hvor vanskelig det er å si det med ord når småtten for n`te gang ikke forstår ordene «Nei, du får ikke lov!».
(Sjekk gardinene!)
Dog er det vanskelig å forstå at en så jævla velutviklet, pedagogisk riktig serie kan diske opp med tiger-gardiner i mamma Tiger sin stue. For et nyskjerrig barn som oppdager dette kan det nok frembringe et og annet traume når vi må bruke sangen «si det med ord» for å forklare hvordan tigre blir skutt, flådd pelsen av og brukt som pynt i noens stue. Noen mindre traumatisk er det heller ikke når Daniel Tiger plutselig snur seg og ser inn i «kameraet» og henvender seg til seeren: «Ser DU den store røde ballongen??» etterfulgt av en kunstpause og stillhet som er akkurat litt for lang. Det er nok til å drite i buksa av skrekk. Ironisk nok, til tross for så mange pedagogiske riktigheter i denne serien, så er Daniel Tiger den mest bortsjemte tegneseriefiguren jeg har vært borti. Han syns det er kjipt å måtte vente på mat i restauranten og klager høylydt, han gneldrer og legger skylda på alle andre over at han har rota bort armbåndsuret sitt og blir oppgitt og ekstremt sjalu når andre skal feire bursdagen sin og ikke han er i fokus.Han truer faktisk med å ikke dra i andres bursdag enn sin egen. Forbilde? Nope. For å toppe dette så er Mamma Tiger hjemmeværende med en tigerpappa som er urovekkende mye hjemme på dagtid. Når Mamma Tiger var syk fikk hun sove hele dagen og Daniel Tiger fikk beskjed om å leke stille leker som ikke vekket mamma Tiger. SÆRLIG ikke spesielt gjenkjennende for noen av oss, vil jeg påstå. Bare sykt irriterende irriterende i grunn. Jeg er glad vi har slått opp med Daniel Tiger nå.
Peppa Gris.
M`s store favoritt-serie for tiden.
En grisefamilie som både kjører bil, båt og der ingen foreløbig sendes til slakteriet for å havne på juletallerken eller som bacon på frokostbordet. (Hvorfor er så mange populære barneserier på TV basert på dyr vi slakter, flår eller spiser?) Peppa Gris tar opp mange viktige spørsmål og finner som regel svaret i løpet av episoden, etterfulgt av at hele familien Gris ramler på ryggen og ler (snøfter) seg i hjel og rister med alle fire beina opp. Som et slags felles epilepsi-anfall. En fin fordel med Peppa er at navnet Peppa er mistenkelig likt ordet «Pappa», så det er aldri godt å vite hva lille M ønsker når hun står i stua og roper «Paeppa, Paeppa!!!» av full hals. Jeg vil anta at det er en hel drøss med Pappaer der ute som tror at kidden har lært seg å si sitt første ord «Pappa», men det er bare fordi mamma er lat og har på Peppa Gris gjennom heeeeele barselpermisjonen. Peppa Gris finnes forøvrig både på Netflix, NRK og youtube, du kommer garantert ikke unna. Og når vignettmusikken utelukkende er kun bestående av de to ordene «Peppa Gris» på repeat, så blir du en smule koko i løpet av særs kort tittetid på denne.
Forøvrig er det verdt å merke seg Peppas ukontrollerbare tjukke-shaming mot stakkars pappan sin. Peppas passord til det hemmelige trehuset sitt er «Pappas store mage» og hun kaller han alltid feit og skriker «DUMME PAPPA!» i nesten alle episodene. Selv når Pappa gris begynner å trene er Peppa der for å fortelle han at «du ser ikke så sprek ut, du har en stor mage!». Peppa er heller ikke spesielt snill med vennene sine. Når Peppa fant ut at hun var den eneste i vennegjengen ikke kunne plustre så ringte hun Susie Sau for å spørre om HUN kunne plystre. Det var Susie litt usikker på, så hun prøvde og jaggu klarte Susie Sau å plystre. Hva gjorde Peppa da hun hørte at Susie kunne plystre også? PEPPA BARE LA PÅ TELEFONEN! For et svin, bokstavelig talt!
Susie Sau klarer å plystre alikevell når hun tester for første gang:
Peppa Pig blir drita sur og legger på:
IKKE greit å behandle vennene sine slik, Peppa!
Tegnefilm som ikke går voksne på nervene er det dessverre et fåtall av. Men et hett tips er «Stor Ståhai» og «Nemo». Stor Ståhai har en eventyrlig fin handling som vi foreldre kan slippe å miste besinnelsen over – og selv om kidsa ikke forstår så godt «voksenhumoren» i filmen, så er lyder, farger og ikke minst overraskelsesmomentene i filmen en høydare for kidden i tv-stolen sin. Faktisk klarer ikke lille M å sitte i stolen og se på denne filmen, hun må STÅ foran skjermen fordi hun engasjerer seg så voldsomt i denne. Terningkast: Levelig.
Vi trenger ikke snakke om matflekken M har på ryggen. Jeg har ingen forklaring.
Takk for at jeg fikk dele tankene mine om det som opptar en stor del av hverdagen som småbarnsforeldre.
/Line Victoria – Supporterfrue
Det er sykt flaut med egen facebookside for Supporterfrua, men over 18.000 kule og laidbacke mammaer følger meg der, og det er SÅ gøy det!! 😍