Mammas galgenhumor.

Det er for lite besøk på hverandres dører nå for tiden, enn det var før meldinger og beskjeder ble sendt mellom nettbrett og mobiltelefoner. Skal jeg låne noe av naboen så sender jeg melding på face, fremfor å banke på dører. Jeg har aldri vært plaget med unger som tigger godterier på døra hverken i oktober (Halloween) eller i romjula, når kidsa går julebukk. Jeg syns det er stas, jeg! Så ethvert besøk på døra på slike dager får meg bare til å føle meg inkludert og glad for at NOEN kommer på besøk uten å sende melding først..!  

Men selv om denne dagen for veldig mange mennesker betyr unger speeda på sukker kledd ut som døende rekende rundt til langt ut på natten, så er denne dagen litt spesiell av en helt annen grunn for min del. 

For nøyaktig 10 år siden hadde jeg grått ut alle tårene mine på denne tiden av døgnet. Mamma døde natt til denne datoen. Jeg satt med min nærmeste familie i sofaen i Krabberødstranda og prøvde å sortere tanker og følelser, husker jeg. Ikke en eneste unge banket på døra hos oss den kvelden for å tigge godterier. Jungeltelegrafen hadde vel sikkert gått bananas etter at både sykebil, politibil og tilslutt begravelsesbil hadde rukket å stå på parkeringsplassen vår den dagen – så jeg regner med at de fleste foreldre hadde skremt opp ungene sine og fortalt at familien Husby ikke trenger besøk av barn utkledd som døde og lik og spøkelser med masse fake-blod over alt akkurat den kvelden. (Ja, jeg har galgenhumor på dette hvis du lurte..!) 

Uansett så prøver jeg liksom å se det positive i slike dager jeg da. For det er min egen fødselsdag og Marens bursdag som definitivt er aller tyngst for meg å takle. Jeg føler liksom at jeg har mer stålkontroll på de merkedagene som er merket med en mørk og dyster tusj i kalenderen, fremfor de dagene med hjerteklistermerke og kakelys hvis du skjønner. Det er ikke på datoen mamma døde som er vondest – for det var en vond dag jeg helst vil være foruten og nesten fortrenger. Men det er bursdagen min og Maren sin, fordi det er en sånn dag jeg skulle ønske hun var der fordi det i utgangspunktet er gledens dag. Veldig vanskelig å forklare, merker jeg… Dette kan nok også skyldes fordi det bare er noen veldig få dager mellom tiden min mor ble mamma til sin datter (meg) og jeg ble mamma til min lille datter. 29. mars og 5. april. Jeg skrev litt om akkurat det i dette innlegget for en stund siden hvis du vil lese…!

Mamsen og meg på slutten av 80-tallet vil jeg tro..! I Kragerø 🙂 Gliset hennes ser litt annerledes ut der, tror ikke hun hadde vært så bli om jeg publiserte det bildet av henne, hahaha! 🙂

Så å bruke akkurat denne dagen til å pynte med gjenstander for å symbolisere døden, føles definitivt som en type humor jeg har arvet av min mamma. Så galgenhumoristisk som det går ann å bli. “La oss markere mammas dødsdag med å henge opp spøkelser og kle oss ut som lik med blod i munnviken!”. 

​10 år ja. Det føles som en hel evighet, men utrolig nok kan jeg fremdeles kjenne parfymelukta mamma hvis jeg lukker øynene. Og når jeg hører på en helt spesiell sang, så kan jeg fremdeles høre henne rope i bakgrunn at jeg må skru ned volumet. “Liiineee!!” 
10 år er lang, men kort tid. 

❤️

 

 

Sminke og party-dobbene PÅ!

Helgen er over, og alt jeg egentlig lovte meg at jeg skulle gjøre i helgen har jeg utsatt. Litt fordi jeg var ganske så sliten i kroppen i går etter feiring av den 35. Ainadagen. Min beste venninne fylte år og lagde overraskelsesfest til seg selv, og det var fantastisk morsomt! Så søndagen gikk egentlig med på å bare kikke i taket for å få det til å slutte å snurre, og både Torben og jeg kubbet allerede før 22.00, så det var vel litt søvn som måtte taes igjen for oss begge i grunn.

Jeg lo godt da jeg gikk igjennom kamerarullen på mobilen min:

Det var jaggu før og etter-bildet sitt ja! Bilde til venstre er fra rett etter at jeg våknet lørdag morgen. Bilde til høyre er med full sparkelrulling og partydobbene på senere den dagen! 

Jeg våknet 06.30 av meg selv idag tidlig, og kastet meg over mac`en for å få unnagjort litt. Og når en blogger sier hun skal ha unnagjort litt, så betyr det å sjekke bittelitt mail, surfe på instagram, holde seg oppdatert på Rampelys-avdelingen på Kvinneguiden, og sjekke de siste børsnoteringene. 

Ellers skulle jeg nok gjort en hel del annet her i huset, men det ble det ikke tid til. Torben har skiftet 8 dekk da, det er jaggu applaus! Vi fant ut at det er mye penger å spare på å være litt sen med å bestille seg time til dekkskift, og dekkhotell har vi jo strengt talt ikke bruk for med all den plassen i har i huset. Et annet sparetips? Lån av naboene istedenfor å kjøpe! Rebekka som bor rett bak oss la ut på fjesern at hun lånte bort sofa og tepperenser idag..! Det skal jeg love deg det var behov for, for hvis jeg hadde sett skikkelig nøye etter i sofaen kunne jeg nok telt et tyvetalls middager og like mange mellommåltider. Men de forsvant inni våtsugeren med et suuuuup, så nå gir vi stuemøblene minst et halvår til. 

Jeg skulle gjerne lagt ut bilde av en ren og pen stue, men det kan jeg ikke av åpenbare grunner, du finner nemlig ikke delikate og rosabloggete bilder av stua mi på denne bloggen… (Vel, kanskje i morgen – da har Torben erklært krig mot alt rotet – så da kan det hende at jeg kan by på en pent banket pute og et par duftlys for god stemning…!)

 DEEEEEILIGE HVERDAGSROT!!!

/Line Victoria – Supporterfrue

 

Diagnoser du ikke bad om hos legen.

Jeg knalla tåa mi så inni granskauen hardt i dørkarmen (karmen som går oppover og ikke bortover liksom!) igår.
Mens vi hadde svigers på besøk. Mens jeg lå å kavet på gulvet med tårene strømmende ut av huet mitt, så kunne jeg HØRE svigerfar prøve å holde latteren inne. Han er en sånn fyr som begynner å le når noen slår seg, ikke fordi han er sadist og nyter det – men fordi jeg helt oppriktig tror det er en slags forsvarsmekanisme når han ikke helt vet hvordan han kan bidra med trøst.
Så jeg hørte at hele ansiktet hans vrengte seg i lydløs latter når jeg lå der og kjente smerten lang inn i ryggraden.

Det finnes ingen beskrivende ord for hvor vondt det er å knalle tær inn i dørkarmer. Og det morsomste er jo at alle vet hva slags smerte jeg snakker om. For alle har opplevd det. Men denne gangen var det så vondt at jeg faktisk nesten ikke fikk puste og siden smerten ikke gav seg så skjønte jeg egentlig at den antageligvis var knekt. 

Heldigvis har jeg venner som faktisk gadd å gå de 5 årene på medisinstudiet, så det var bare å ta en telefon til bloggens bedriftslege. Siden han er den eneste i hele verden med printer hjemme også så hadde jeg tilfeldigvis gitt han en oppgave å printe ut noe greier for meg, så det passet greit å bare å smette inn i kjippkjappene og skyte fart på Huindaien for litt akutt tå-fiks og printer-jobb.

Haltende på 9 brukbare og en fucka tå inn i det provisoriske blogg-legevaktkontoret på andre siden av fjorden.

Det var først da jeg innså at jeg aldri NOENSINNE har latt noen (les: en mann) ta tærne mine i nærmere øyensyn enn det jeg var på vei til å gjøre nå. Alle vet at i høst/vinter-halvåret er det kanskje ikke tånegler som får skinne mest på kroppen. Ikke akkurat den kroppsdelen som får mest positiv oppmerksomhet, verken av saksa, klipperen, pensel eller ehh høvel. (Er jeg den eneste med noen få hobbit-fothår rett før neglen starter?)

Tror du fasen ikke han skrur på full flombelysning i stua (hvilken syk jævel har flombelysning i stua, spør du meg..) og ber meg ta av sokken. Den litt kaldsvette sokken som skjuler de ulakkerte, bittelitt hårete, stinkende småbarnsmamma-føttene som ikke har sett verken fil eller fotkrem siden engang i Thailand da jeg ble høvlet ned to skostørrelser av en thaidame med -hold deg fast- EN SKALPELL. (Og er det en du ikke krangler med i et pedikyr-studio i Thailand, så er det en 120cm høy thaidame med skalpell som skriker – «to much dead skin for the fishes, they overeat and DIE, woman!» når du er på vei ned med føttene i sånn fiskeakvarium som skal spise død hud fra føttene dine.

Nuvel. Opp i skinnsofaen med et stk stinkende føtter. Han pirker borti lilletåa med fingeren sin. Ser ut som han kvier seg litt. Dytter litt. Jeg sier AU. Ikke fordi det faktisk gjør vondt, men det forventes liksom av meg. Han lager en sånn: «hmm»-lyd og studerer virkelig lilletåa mi. 

Jeg syns det er på sin plass å informere lesere om at jeg har en veldig rar, liten og nesten usynlig negl på lilletåa. Vanligvis når jeg gjør vår-renoveringen, så pleier jeg faktisk å klippe bort hele dritten. True story. Dessuten er lilletåa mi så langt ut til venstre (eller høyre) at den klemmes flat i sko, og har derfor fått en fasinerende bue inn mot tå nr. 4 (den nærmest lilletåa). Med andre ord kunne jeg egentlig bare klippet av hele lilletåa, for den gir faktisk verken støtte eller har noen positiv funksjon annet enn at den bare er der så folk ikke skal spørre hvorfor jeg bare har 4 tær. Som en statist uten replikker. 

-Kanskje du har brukket den, sier doktoren. -Men jeg har en annen diagnose på deg også, sier han lavmelt mens han studerte den bittelille blå, innslåtte neglen på lilletåa.

-Du har neglsopp.

Jeg skal rett og slett innrømme at jeg ble dritforbanna. Jeg kjørte ikke bort til bloggens bedriftslege for å få en neglsopp-diagnose basert på det som ikke engang ser ut som en negl etter å ha blitt most inn i en dørkarm. Jeg ville ha bekreftelse på at jeg slapp å gjøre husarbeid og måtte ligge med foten høyt på en pute i sofaen i dager fremover. Ikke beskjed om en spesialneglelakk. Jeg røsket papirene han hadde printet ut for meg og ålte meg ut i gangen med den knekte sopp-befengte lilletåa etter meg mens jeg freste til han: 

-Det kan du ikke mene? Det har jeg IKKE!

-Jo..jeg tror faktisk

-NEI! ÆSJ! NEEEEI!!! Det har jeg ikke! Gå vekk! La meg være i fred! 

Jeg dro frem mobilen der jeg satt med bare en kjippkjapp på meg og googlet fotsopp mens bedriftslegen forsøkte å trøste meg med at det var heeelt vanlig og man trenger ikke gjøre noe dramatisk ut av det, men da var jeg allerede så langt inn i google-verdenen av forferdelig stygge bilder av tær jeg overhodet ikke kunne dra kjenselen på med min egen lilletå.

Jeg smalt ekstra hardt med døra da jeg dro og lovte på tro og ære at jeg aldri mer skal få noen i min vennekrets med 5 års utdannelse innenfor medisin stille diagnoser på meg.

Diskusjonen fortsatte på Messenger da jeg kom hjem. Jeg pepret bedriftslegen med bilder av værste karakter (neglebilder av noen som åpenbart hadde neglesopp) til langt ut på natt, og omsider fikk jeg til svar:

«Ok, det kan hende jeg tar feil».

Nå er milliondollarspørsmålet: Gav han seg for å slippe at jeg ble såret over neglsoppdiagnosen, eller gav han seg fordi jeg er verdens værste pasient som nekter å ta inn over meg at legen faktisk kan ha rett?

Uansett. Nå er jeg kvitt problemet.
Ikke bedriftslegen nei, men neglen.
Med kirurgisk presisjon som bare en rusten neglesaks kan sørge for, klippet jeg av hele dritten av igår, så nå er jeg tilbake til å bare ha ni tånegler igjen tilsammen på to hobbit-føtter. Neglsoppdiagnosen ligger i søpla med andre ord. 

Supporterfrue – Line Victoria

 

Info fra NHI: Neglesopp er en kronisk og hyppig forekommende tilstand som sjelden gir alvorlige symptomer. Forekomsten er økt ved høyere alder, hos idrettsfolk, hos personer med tett fottøy, og hos immunsvekkede pasienter.

 

Katta ute av sekken.

Vi koser vårs i Grenland! 🤪

(Jeg og varaordfører Janicke. Eller J-nick som vi ungdommene kaller henne) Forsiden i TA er rett og slett basert på at jeg har hengt litt med J-Nick og Kåss the Boss (Ordføreren) den siste tiden.

Som noen har fått med seg så har jeg jo blitt litt mer politisk engasjert nå enn jeg har vært tidligere. Vel, opptatt av politikk har jeg vært litt hele tiden, men etter at man får barn så skjønner man at fremtiden er viktig. Både for min egen del og mine etterkommeres del. Så var spørsmålet – skal jeg fortsette å hyle etter endringer og forbedringer gjennom bloggen min og kronikker i nasjonal presse? Eller skal jeg ta steget ut å forsøke å være der vedtak faktisk fattes og stemmen min blir viktig? 

Min tidligere politiske karriere har vært noe ymse. Jeg var nestleder i Telemark Unge Høyre tidlig på 2000-tallet, og jeg mener bestemt at den største debatten jeg tok der var om vi skulle ha gryterett eller pizza på årsmøtet i 2001. Men jeg husker politikk som både spennende og interessant, selv om kanskje ikke motivasjonen var helt på plass den gangen. Ikke var jeg i riktig parti heller. 

Åra har gått, og jeg har blitt litt klokere og eldre på min vei. Etter noen runder med meg selv har jeg forsøkt i jungelen å finne partiet som treffer på mine verdier. Jeg noen ganger gått til valg-urnene med hjertet, andre ganger med lommeboka. Som 35-åring har man rukket å stemt noen ganger ved valg! Nå føler jeg at jeg har landet i et parti jeg kan trives på grunnlag av verdiene mine, oppdragelsen jeg har fått og ikke minst hvem jeg er mest enig i bør drive landet vårt inn i fremtiden. 

Egentlig var det Hadia Tajik som vippet meg over. Jeg stod litt ensom i en storm der jeg langet ut mot Helsemistah Bent Høie om barselomsorgen. Ikke bare en gang, men to ganger. Det ble jo litt ståhei. Jeg sa høyt og tydelig at min stemme rett og slett er “up for grabs” til den som kan berolige meg, lytte på mine innspill og forsvare min bekymring for endringene jeg så ble lagt på bordet. Hadia Tajik var først på ballen. Hun ringte meg faktisk. Selveste nestlederen i et av Norges største partier tok seg bryet verdt å ringe en bekymret mamma i Bamble. Hun inviterte meg og Christina (Konatil) til et møte på Stortinget for å høre mer om bekymringene våre. Det var utrolig hyggelig. Der møtte jeg forøvrig flere herlige “kvinner på toppen” og jeg skjønte kjapt at de hadde et genuint ønske som meg – bidra i diskusjonene fremfor å skrike på seg sår hals fra sidelinjen. 

Da statsministeren stod i Stortinget og svarte på min bekymring om fødeplanen til Høie fra talerstolen, bestemte jeg meg. Høyre-Erna verken beroliget meg eller gjorde meg trygg på det hun sa. Jeg fikk følelsen av å bli hysjet på av selveste Statsministeren. Bent Høie (Helsemista`h) valgte forøvrig å sende en talsmann for å møte meg i tv-debatt fremfor å stille selv. Hyggelig fyr det altså, men det var ikke han jeg hadde adressert min bekymring til!

Flere andre partier heiv seg etterhvert på ballen. Krf, Senterpartiet og Venstre. Å ta seg tid til å lytte til velgeren fremfor å messe et budskap ble alfa-omega for mitt valg av parti. Det var nemlig nestlederen i Arbeiderpartiet som var først og ikke minst raskest til å ta hånden min og lose meg igjennom bekymringene mine. I tillegg er jeg så heldig å få jobbe med ordfører og varaordfører i nabokommunen, et engasjement som har gjort at jeg har kunnet stille de dumme spørsmålene til noen som virkelig kan svare for seg. Du vet, når folk snakker om interpellasjon og du bare nikker og later som du veit, og så viser det seg at de fleste uansett ikke har peiling på hva det er for noe. Nå vet jeg det fordi jeg turde å spørre. Skulle gjerne forklart, men det blir som å forklare offshore-regelen på fotballbanen. Jeg har også lært meg at man alltid adresserer “ærede ordfører” i by- og kommunestyremøter etter å ha vært tilskuer, men jeg hadde ikke trengt å gjøre det i lunsjen, på lunsjmøter eller i bilen da jeg bad han ta av til venstre i rundkjøringen. “Ærede ordfører, her er mitt stoppested. Adjø.” 😇

Så da ble jeg ei Arbeiderparti-jente da. Med sterke meninger som helt sikkert ikke er 100% forenlig med partiprogrammet, men med verdier som i hvertfall er nærmest hva jeg ønsker for hjemstedet mitt (og landets fremtid). Jeg starter der jeg ser det per idag som viktigst å engasjere seg, i lokalpolitikken. Uten noen annet håp enn å få lov til å være tilstede der vedtak fattes og være en av stemmene som blir hørt. Ordfører Hallgeir i Bamble Kommune har jeg blitt godt kjent med den siste tiden, han er en stødig kaptein og jeg håper på å bli en del av hans mannskap. Bamble er jo tross alt verdens beste kommune, hvorfor skal jeg ikke engasjere meg for at vi skal fortsette å være det?

Jeg har nemlig lyst til å fortelle min lille Maren at “Mamma var med på å gjøre Bamble til et trygt og fint sted å vokse opp, så du kan leve og bo her, bli tatt godt vare på hvis du blir syk og være trygg når du blir gammel og grå.” Det hadde vært fint. 

Ha en fin kveld!

(PS: Jeg lover dere på tro og ære at jeg ikke kommer til å pepre denne bloggen med politiske andekdoter. Med mindre det er en og annen som trenger å få høre det, riktignok. Helsemistah skal jo fremdeles sitte en stund til.. Eller?)

 

 

«Du vet du begynner å bli voksen når folk blir gravide med vilje.»

Reklame | Skrevet i samarbeid med Medicus

Det var min beste venninne som sa dette for noen år siden. Før vi i det hele tatt vurderte å selv å bli foreldre så opplevde vi at mange i vennegjengen oppdaterte facebooken sin med bilder av boller i ovnen og «yes, its a boy!»-statuser. Vi lo litt av det. Skålte vel kanskje med et glass og tenkte at vår tid kommer sikkert etter at vi har bikket tredve engang. For ingen av oss så for oss at det skulle bli noe problem å bli smelt på tjukka, eller hva?

(Bildet er fra M`s første møte med et dyr, høsten 2017)

Jeg har vært åpen om at Maren ble til på første forsøk. Jeg tøyser med det i foredraget mitt og sier ofte at jeg blir gravid bare vi vasker undertøyet vårt sammen. Men denne erfaringen så har jo faktisk aldri slått meg tidligere at det skulle være noe annerledes enn de koselige historiene man hører om de som plusser på pinnen raskt etter at avgjørelsen om å utvide familien har blitt tatt. Jeg har jo bare hatt meg selv å ta utgangspunkt i når det kommer til erfaringer omkring det å forsøke å bli gravid, men heldigvis har vi tøffe kvinner som åpent forteller om den lange veien noen må ta for å få barn slik at vi andre kan forstå. Folk sier det er et tabubelagt tema og det gjør meg i grunn ganske trist. For mens familie og venner pusher på med at «nå er det vel snart på tide at det kommer en liten en?» er det kanskje to forvirrede mennesker som står der og lurer på om kroppen deres er annerledes enn andres, du snakker til. 

Hvorfor ble det tabu å fortelle at man er i en prøveprosess? Og hvorfor er det så tabu å innrømme at det faktisk tar litt tid for de aller fleste? 

Det er først senere (i voksen alder) at jeg har oppdaget hvor mange som faktisk trenger hjelp til å kartlegge og finne ut av hvorfor man ikke blir gravide i løpet av den korte tiden det forventes at man skal plusse på den tissepinnen. Grunnen til at man nå kanskje er litt mer opplyst, er fordi terskelen for å snakke om det har blitt litt lavere. Dette takket være både bloggere og andre som har åpnet seg. Men jeg tilbragt tid med noen som har forsøkt i flere år å få barn, og når temaet har kommet opp rundt bordet har det ofte haglet med velmenende kommentarer om at «dere må ligge sammen oftere vøtt!» eller en og annen tankeløs kommentar om «jøsses, vet dere ikke hvordan man gjør det eller, skal jeg vise dere?!». Jeg har sett hvordan mine barnløse venner har blitt knust av kommentarene som har kommet fra de som ble raskt gravide. Da er det jaggu ikke rart man ønsker å holde prøvetiden privat, når man møter på en slik holdning. 

Fruktbare kvinner og menn bruker gjerne intill et år før spiren sitter. De aller færreste blir gravide første natta prevensjonen ligger i søpledunken og heldigvis har jeg i voksen alder møtt så mange som har delt erfaringer med meg og gitt med et annet perspektiv på dette med prøveperioden. En prøveperiode som burde være gøyal og spennende for mange, blir både slitsomt og etterhvert trist for mange som virkelig ønsker seg barn.

Jeg skal absolutt ikke fortelle mine lesere at alle må få sjekket fruktbarheten sin idag. For det skal ikke i utgangspunktet være nødvendig å sjekke at «alt er på stell» før man hopper til køys med en drøm om barn. Det blir som å male fanden på veggen syns jeg.
Muligheten jeg skal fortelle dere om, går til de som har prøvd en stund og er bekymret for om det kan være noe som i kroppen som er til hinder for at man ikke plusser på tissepinnen etter mange forsøk. 

Derfor er jeg så glad for at det finnes steder som kan hjelpe deg og din partner, og at jeg har fått oppdraget med å fortelle dere om denne muligheten! ❤️  
For av alle fruktbare kvinner og menn er det faktisk så mange som 10% som vil oppleve at det tar tid å bli gravide, og Medicus Fertilitetsklinikk i Trondheim og Stavanger åpner dørene for dere som har forsøkt en stund. Det er jo mange som oppdager at det ikke var like lett som det står i boka, og ved hjelp av en fruktbarhetssjekk kan man enkelt få kartlagt om Medicus kan hjelpe naturen litt på vei. Det er så utrolig mange som kvier seg for å kontakte en fruktbarhetsklinikk, og jeg er så utrolig glad for å høre at Medicus vil være med å gjøre det enklere og mindre tabubelagt å oppsøke en slik klinikk ved å gjøre dette gratis for de som behøver svar! (Vanlig pris er 2900,-) 🙏
Dette gjør Medicus som ledd i en nasjonal kampanje for økt fokus på temaet, og klinikken åpner dørene 30. oktober i Stavanger og Trondheim. (De har forøvrig også klinikk i Oslo, men det er i første omgang Trondheim og Stavanger som tilbyr gratis sjekk av fruktbarheten til de som har prøvd en lengre stund uten hell!) I løpet av testen vil man ved hjelp av leger, gynekologer og biologer få et godt bilde av fruktbarheten sin, noe som kan bidra til at man kan legge en slagplan videre med de dyktige menneskene på Medicus – eller om du kan senke skuldrene og diske opp med en romantisk aften når dere kommer hjem. 😃

Ønsker du å benytte deg av mulighetene for å sjekke fruktbarheten gratis på åpen dag i Stavanger og Trondheim den 30. oktober,

så kan dere bruke denne linken!

..og merk at dette er et gratis tilbud som går til de som allerede har prøvd å få barn en stund. De som faktisk trenger å vite etter et antall forsøk på å bli gravide. De som kanskje trenger å få senket skuldrene og de som kanskje trenger litt hjelp på veien. 

Håper at du eller dere som kvier dere for å be om litt hjelp til å finne ut av hva det er som tar litt ekstra lang tid, ønsker å benytte dere av denne muligheten.❤️ Jeg så en veldig fin video på hjemmesidene til Medicus som handlet om dette med følelser omkring det å føle at man ikke strekker til eller klarer å få til dette på egenhånd. Det er derfor jeg blir så glad for at jeg får lov til å spre budskapet på bloggen min om åpen dag på Medicus og gratis fruktbarhetssjekk, slik at de som behøver en hjelpende hånd kan benytte seg av muligheten 30. oktober. 

Jeg blir veldig glad om dere hjelper meg å spre dette, kanskje kjenner du noen som burde vite om denne muligheten?

Varm klem fra Line Victoria

PS: Til gjengen på Medicus – tusen takk for initiativet om åpen dag med gratis fruktbarhetssjekk. Jeg vet allerede om noen som har bestemt seg for å kontakte dere, og jeg er så takknemlig for at jeg får lov til å fortelle mine fantastiske lesere om dette. Krysser fingrene for at dere får møte på mange fine, fremtidige foreldre hos dere den 30. oktober! 🍀

 

Bak enhver moderne kvinne finnes det en egenskap som kalles multitasking.

Det er gressenke-uke, og jeg har ettermiddagene alene med Maren. Ikke skal jeg klage akkurat, for hun koser seg best med bare å gå rundt og vimse med lekene sine uansett – så det er ikke akkurat utmattende å være alene med henne. 

Men noenganger må faktisk mor multitaske hvis man skal kunne kombinere jobb, sosialt og litt alenetid med det å ha småbarn. Så da:

1. Ungen i badekaret.

2. Bystyret i Porsgrunn Kommune på direkteoverføring, trygt plassert på bleiebøtta.

3. En mamma på dass. 

(Rotet orker jeg ikke kommentere engang, det prioriteres ikke i gressenke-ukene mine)

Føler liksom at ordet “MULTITASKING” er et godt valg av ord i denne situasjonen. 

Det er heldigvis ikke så ofte jeg tar med meg bystyret på dass, men direkteoverføring er fine greier. Da er det forsåvidt jævlig greit at det ikke var toveis-direkteoverføring, og at rådmann, varaordfører og ordfører slapp å se hva tilhøreren foretok seg i de tre timene det pågikk. Jeg støvsugde, spiste, surfet med mobilen, skiftet bleie og spilte puslespill med Maren underveis. Ved et par anledninger pekte hu på skjermen å sa “Se!”, men det kan jo være fordi hun gjenkjente barnevaktene sine…! 😂

Nå blir det litt mer jobb før jeg finner puta!

…bare for gøy skyld – og siden dere er anonyme hvis dere vil svare, hva jobber de fine leserne mine med egentlig? Jeg syns ofte det er mer spennende å finne ut av HVA slags folk som er innom her – enn hvor MANGE det er…! Så bruk gjerne kommentarfeltet om du har lyst til å fortelle, så får jeg en feeling på hvem det er som sitter der ute! 🙂

Ha en nydelig fredagskveld alle sammen!

– DET FINNES IKKE EN JÆVLA BIL PÅ VEIEN OG DU BRUKER 5 MINUTTER I EN RUNDKJØRING, DIN EVNEVEIKE FAEN!!!!!!!!!!

Jeg glemmer det aldri. På vei til sykehuset, klokka var 04.35 natt til en søndag. Den natten i uken det antageligvis er FÆRREST biler ute i trafikken. Jeg tror jeg telte 5 biler fra Baldersvei på Stathelle og til Sykehuset Telemark i Skien. En tur som med normal trafikk tar ca 35 minutter. Denne natten, helt uten trafikk, tok det nesten en time. Jeg gråt og lagde grimaser i passasjersetet. Grunnen til det var ganske åpenbar for jeg hadde veer sånn ca hvert 5. minutt eller noe. Jeg husker tilogmed at jeg beit i setebeltet ved noen anledninger. Stemningen var til å ta å føle på, for ingen vil hisse opp en fødende kvinne ytterligere ved å bruke laaaaang tid. 

Fotokred: Varden.no

Vi ruller i sakte fart mot en rundkjøringen du ser bildet av over. En jævla oversiktlig rundkjøring ved Herøya i Porsgrunn. Ikke en eneste bil i sikte, 04.25 natt til mandag. Torben bremser ned ytterligere, når du faktisk ikke trodde det var MULIG å kjøre saktere. Blinker for å signalisere at han skal ut i siste avkjørsel. Sjekker blindsona. Begge speila. Dreier på nakken igjen. Ruller i 0,1 km inn, og veksler etter en stund på blinkepinnen ved rattet for å signalisere at han skal ut av rundkjøringen igjen. Stopper neeeesten opp når han skal dobbeltsjekke blindsoner, speil og forbereder seg på å gire. Sånn ca DA klikket jeg i vinkel.

– DET FINNES IKKE EN JÆVLA BIL PÅ VEIEN OG DU BRUKER 5 MINUTTER I EN RUNDKJØRING, DIN EVNEVEIKE FAEN!!!!!!!!!!

Torben konsentrerte seg og svarte ikke den illsinte kona i setet 20 cm unna. For Torben kjørte nemlig med en “L” bakpå den store, rustne, gamle drittbilen fra 2003. (En bil som i senere tid har kostet LANGT mer å holde i livet enn den faktisk koster pent brukt på finn.no) En bil jeg forøvrig kjøpte i mine glansdager i Oslo, da var den faktisk ganske ny. Damer som kjørte store SUV`er i Oslo i 2006 var de kuleste. Problemet var kanskje at det kanskje ikke gjaldt en Mitchubichi Outlander med bensinmotor da. Ikke så kul når du bruker 4,5 minutt fra 0-100 på den. Om man i det hele tatt når 100 da, for det kjennes helt seriøst ut som den mangler 2 gir! I nedoverbakke kan jeg klare å bikke 110 med den. Men i fritt fall kan jeg konkurrere med en Lambourgini. Bare sier det. 

Jeg hadde forøvrig konferert med høyere makter (ikke Gud, men nesten – Telemark Politidistrikt) om det var greit at min mann på trettisju øvelseskjørte sin høygravide kone opp til fødestua på sykehuset den mars-natten. Det var ikke så mange kontrollspørsmål vi gikk i gjennom, de spurte om JEG var komfortable med å være ledsager og læremester mens jeg nesten føda i bilen. Jeg sa ja. De spurte om Torben følte seg trygg nok til å kjøre en bil med en fødende kvinne ved siden av seg, og han sa ja. Så konkluderte Telemark Politidistrikt med at “det blir jo en veldig god stresstest for deg som sjåfør, så klarer du dette så klarer du ALT!”

En mann som har hele livet vært uten førerkort er intresssante greier. Torben har gjennom livet sprengt uflaks-temometeret, der han i løpet av sitt liv har både blitt overkjørt av en volvo som tre-åring, vært i en front mot front-ulykke på glattisen som passasjer, mistet fingeren sin i utdrikningslaget sitt og ramlet ned trappa så hardt at lungen flyttet seg inni kroppen. (Og dette var bare et utdrag!) Jeg kan godt forstå at denne mannen har drøyd litt med å sette seg bak rattet på en drapsmaskin, som en bil gjerne kan klassifiseres som.  

(Fra en av Torbens mange skader. Denne skaden resulterte i 2 uker liggende sykebesøk, 1,5 måned som pasient inn og ut av sykehuset og 1 fuckefinger mindre 4 dager før bryllupet.)

Det var ikke lett å overbeviste Torben 37 år om at førerkort var genialt. Når det er sagt så er det beste utgangspunktet for å kjøre bil at du faktisk forstår hvor farlig det er. Som nesten førtiåring har du lest nok dødsannonser i avisene til å forstå at bilkjøring er risikosport. Selv var jeg ingen god sjåfør da jeg fikk lappen på tredje forsøk som 18-åring. Jeg hadde ikke den respekten for bilkjøring som jeg har idag, og kan nok takke flaksen for at det gikk så bra som det gjorde de første årene. (Hvertfall med tanke på at jeg fremdeles ikke vet forskjellen på høyre og venstre hvis du ber om et kjapt svar. Skal jeg ta av til høyre? Da må du PEKE!) 

Nuvel, denne øvelseskjøringen med en fødende kvinne er også risikosport. Og Torben beholdt roen hele veien, selv om han kjørte laaaangt under fartsgrensa og blinket inn og ut i vær jævla rundkjøring. Lykken på jord må jo være å kunne blokkere ut selv en fødekvinne i setet ved siden av deg, da snakker vi om en egenskap jeg (og jævlig mange andre menn, vil jeg tro) skulle ønske jeg hadde. 

I november i fjor tok Torben lappen. Første forsøk. Fikk skryt av sensor også. Lykkelig satte han seg i bilen alene da han kom hjem og kjørte en seiersrunden med ABBA på popanlegget i bilen. (Den brente CD`en har kilt seg fast i popanlegget med ABBAS “Best of”.) Så nå har min gamle Michubitchi fått nytt liv med en særdeles trafikkvennlig mann bak rattet. Ironisk nok har mine elskede rosa Paragrafrytter-logoer mistenkelig nok bare “ramlet av” etter Torbens eget utsagn. Alle vet at rosa foliering ikke bare RAMLER av sånn helt uten grunn, men det er helt greit. Den nye bilen er det forøvrig jeg som disponerer som regel. Men Torben kan også observeres i den mensenbrune Huindaien på veiene sånn innimellom. 

Kjør pent, folkens!

Ser du noe rart med dette bildet?

Det er jo litt morsomt at jeg måtte ha meg ei lita ferie ETTER husmorferien.. Har sovet bort over halve døgnet nå, men fremdeles akkurat så nedpå fremdeles at jeg ikke har orket å vaske håret eller vrenge genseren jeg har på meg riktig vei. Ryddet ut av reisekofferten? Nope! Jeg trøster meg med at mandag er en fin dag å starte restarte systemet, haha…! 

Maren har fått en helt egen nordisk dyrehage hjemme i kjellerstua da. Når man ikke har ork til å gå ut av døra, så lar man naturen komme til ehh… døra stede. 

Maren er jo bare LITT i overkant opptatt av dyr da, så hun satt i huska si og bare “se! se! se!”. 

Vi er jo veldig klar over at vi har besøk i hagen titt og stadig, ofte ser vi de spankulere rundt her – men har vel aldri opplevd at de har satt seg ned utenfor døra vår på denne måten. Rådyret ble i 10 minutter, da ville Maren for alvor bort til døra – og Bambi forsvant idet en KLASK med barnehand ble plantet på vinduet i døra. 

Forøvrig – den huska er gull! Vi stusset jo selvsagt da vi kjøpte huset og fant to store bolter med kroker i taket. Sendte selvsagt en morsom melding til tidligere eiere og spurte om “voksenhuska” lå noe sted gjemt i huset, haha…! Jeg kan opplyse om at det har hengt en boksesekk der en gang i tiden, for de som skulle lure…! 😉

Kos dere i kveld, så høres vi i morgen! 

/Line Victoria

Spennende tider for Gassen & Bremsen!

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Det jeg trodde skulle bli en rolig og hyggelig tur med Christina (Konatil) ble alt annet enn akkurat det.

Det ble IKKE en rolig 2 dagers husmorferie, og det sprengte alle parameterne for «hyggelig», så ordet «hyggelig» er ikke dekkende i det hele tatt! Kan jeg kanskje bruke ordet suverent? Magisk

Å ligge i dobbeltseng med Christina to netter på rad har i hvertfall ikke bydd på noen pauser i pratetøyet det heller. Faktisk har jeg pådratt meg en aldri så liten halsvondt fordi jeg har snakket høl i huet på den lille, spede jenta på hundreogfemtinicentimeter. Det er så utrolig deilig at hun er så sykt konfliktsky at jeg kan bestemme ALT på hennes vegne. Og hvis hun prøver å være uenig så bare truer jeg med at jeg skal sette meg på henne. 

(Er det ikke morsomt at Christina faktisk er ganske nærme i høyden hva jeg er i omkrets?!)

Dagene har vært brukt til veldig spennende møter, drodling, kasting av ball, spa (!) middager, lunsjer og et par andre avgjørelser vi har tatt sammen.
For et utrolig spennende år 2019 blir for Gassen og Bremsen!

Sørget selvsagt for å drikke på oss bittelitt hodepine idag tidlig også, det er ikke skikkelig husmorferie før du må krabbe ned til resepsjonen i 10.00-draget og be om sen utsjekk. Det fikk vi dessverre ikke, så as we speak sitter det nå to slitne mammabloggere på randen av sammenbrudd på flyplassen. Neida. Joda.

Vi var på Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne (Tusvik & Tønne) sitt show i går. De tilhører samme byrågjengen som Christina og jeg, og må vel innrømme at vi er i overkant stolte av å dele mediebyrå med de to der. MAKAN til fyrverkeri av noen damer på scenen har jeg aldri opplevd! Vi møtte de først på flyplassen, hotellet og på kontoret – og HVER JÆVLA GANG jeg så rett på de så fikk jeg sånn starstruck-puls under strikkagenseren, AMAGAD! Noenganger var jeg fristet til å skylde på Christina, og bare «Ey, jenter! Hu lille her vil gjerne hilse på dere!» og skyve henne bort for å ta et bilde. Men jeg turde ikke. 

Herregud for noen deilige dager det har vært i regnværsbyen som viste seg fra sin bedre halvside med sol minst halve oppholdet. Og takk til vårt fantastiske byrå Adlink, som tar så utrolig godt vare på de to mammaene fra østlandet. Vi gleder oss vilt til fremtiden, og det er godt å holde dere i handa når vi får lov til å gøye oss i denne crazy`e verdenen bloggerlivet er. Jeg er ekstremt stolt av å tilhøre et influencerbyrå som er så stabilt, jordnært, ekte og med de beste verdiene i denne bransjen. TAKK! (Tusen takk for at jeg fikk låne kona di litt Peter. Jeg har tatt godt vare på henne, og hun er nesten ikke preget av de siste 52 timene sammen med meg)

/Line Victoria (og litt Christina)

Bingerydding og husmorferie!

I helgen hadde M en helt egen ryddedag i bingen sin, og leker som ikke lenger var spennende nok til å ligge i grinda ble kastet ut. Akk, jeg skulle ønske jeg hadde et snev av ryddegenet hennes. 

…og så spørs det om ikke hun snart vokser seg ut av den bingen, nå som hun har fått dreisen på klatreferdighetene sine også. 

…og når hun først krøyp ut av bingen sin (med en stødig arm fra mamma, det skal sant sies – jeg lot henne ikke deise ned i gulvet med et bra..!) så koste vi oss sammen i sofaen med hver vår bustesveis:

Jeg har slitt litt med å finne på ting i helgene når hun ikke er i barnehagen. Ikke at det MÅ skje noe hele tiden, men det er deilig at tiden går litt fortere – og at vi får muligheten til å gjøre noe annet enn å være hjemme. Faktisk oppdaget jeg at de på Burger King har et sånn leke-rom der barna kan gå bananas blandt polstrede gulv, vegger, stolper og… ja – hadde alt vært hvitt så hadde det sett ut som cella man sitter på når man blir forevist til fullstendig isolasjon i fengsel. Men M digget det, og slo seg løs mens mamsen tygde på løkringer og kyllingnuggets i ro og fred. Det er faktisk veldig rart den overgangen der kidsa går fra total avhengighet og må følges med hele tiden, (krabbestadiet) til jeg kan slippe henne til på et lekerom og hun stortrives der uten innvirkning eller innblanding fra en bekymret mams. Fremover blir det mer og mer av disse oppdagelsene tror jeg, der hun rett og slett blir mindre avhengig av mitt nærvær. 

Nå sitter jeg å planlegger uken, og JAGGU blir det en veldig hyggelig uke! Torsdag tar jeg med meg (eller er det hun som tar med meg kanskje?) på tur, og jeg gleder meg vilt til å henge med en av de få jeg faktisk klarer å relatere meg til i denne bloggverdenen. Noen som tør tippe hvem jeg skal på tur med? Hvis jeg sier at hun er naturlig, morsom, veldig lite dramaqueen, sunne verdier og i grunn ganske oppegående – så er det jo endel vi kan utelate at jeg IKKE skal på tur med. Sleng på at hun har en mann som også blogger – så tror jeg kanskje dere lukter fisen lang vei. 

Bildet er tatt i april da vi var på Stortinget sammen for å diskutere litt med Hadia Tajik.

Fineste, kuleste og mest jordnære dama jeg kjenner – Christina (Konatil)🙏