Sovedyret vårt.

Når folk spør meg om søvnmønsteret til Maren, må jeg ofte melde meg ut av praten på en fin måte. Nesten vri meg litt unna for å unngå å fortelle. Dette har jeg smertelig erfart når venninner som forteller om våkenetter på våkenetter, kolikkbarn og ekstremt søvnunderskudd i mange måneder (noen også år!) – for da skjønner jeg at jeg faktisk ikke har noenting jeg skulle ha klaget på. Jeg har jo skrevet om det tidligere, det at Maren er en soveunge. Har alltid vært det. Og da syns jeg det er flaut å “skryte” av at jeg ikke vet hva den mammaen eller pappaen snakker om der de står med store blå poser under øynene, på randen av å bikke over to the dark side.

Først: Jeg har en voldsom respekt for mammaer og pappaer på søvnunderskudd. Det er jo ikke uten grunn at søvnunderskudd faktisk praktiseres som tortur-redskap verden over. Å ikke få nok søvn er fysisk og mentalt utmattende, uansett hvor lykkelig du er over det nye tilskuddet. Det er også derfor jeg skal forsøke å gå stille i dørene når jeg skriver dette innlegget, for faktisk så har jeg ikke fått kjenne på kroppen hvor jævlig dette kan være for kroppen. Vit at du har min største sympati, og at jeg så veldig gjerne skulle fortalt deg noen supergode frisk, men det har jeg ikke. Jeg vil nesten gå så langt å si at du bør gjøre akkurat som du selv syns fungerer for deg, og egentlig ikke ta imot supertips fra en som ikke vet hvordan det er å ha en nattevåken baby. 

Jeg er forøvrig helt sikker på at du som har barn som sover dårlig, er vanskelig å legge, har kolikk og andre plager som holder enn våken – gjør ditt aller beste. Så byssing, amming i søvn, bæring, trilling, bilkjøring, opp/ned-metoden, lyd fra bamse, varmeflasker, vugge-maskiner og ALT du gjør, er garantert ikke feil. Det eneste jeg vil be deg la vær å gjøre så godt det lar seg gjøre er å bruke den såkalte skrikekuren/ferbers-metode. (Lar ungen skrike seg ut, en metode fra 80-tallet som definitivt ikke bærer noe godt med seg, det er veldokumentert også.) Selvsagt er det ikke galt at et barn gråter ved legging, men å ignorere barnets gråt over laaang tid til barnet tilslutt sovner av utmattelse, er dessverre ikke veien å gå slik de trodde på 70 og 80-tallet. Men om du har funnet noe som funker for deg, selv om noen mener det er å gjøre barnet “bortskjemt” – så skal du bare fortsette med det som funker for deg i DIN situasjon der og da. så byss, arm, trill, syng, – ungen din blir ikke bortskjemt av det. Du kjenner ditt barn best!

SAMSOVING

Jeg var en av de som syns det hørtes i overkant hippie-aktig ut å samsove. Det skulle vise seg at jeg tok veldig feil. Samsoving (med sovende amming) ble “min greie”. Alt for å få sove, både lille M og mamman. Og siden det fungerte så godt for meg, så så jeg ingen grunn til å endre noe før det ble nødvendig. Vi samsov de første 5-6 måneder, før vi skjønte at hun våknet av oss – og vi valgte derfor å la henne få eget rom vegg-i-vegg med oss. Husk at det anbefales at barnet sover på samme rom som foreldrene, men igjen tror jeg det er rom for å finne sin egen måte å gjøre dette på. Anbefaling er ikke et krav – så dette syns jeg du skal avgjøre selv uten at jeg skal fortelle deg hva du skal gjøre.

Idag er Maren halvannet år og vi har fremdeles aldri hatt en våkenatt. En natt da jeg var i Oslo var Maren syk, og da kunne Torben fortelle om 4-5 oppvåkninger der sutten måtte inn eller melk måtte serveres i senga, og det er vel det nærmeste vi har vært. (Sykdom) Jeg kan nok takke noen høyere makter og gode sovegener. Men jeg har også å takke prinsippet om samsoving før hun ble klar for å flytte på eget rom etter 5 måneder-ish. Du velger selv hvor lenge du vil samsove, mange samsover hele barnehagetiden – andre kun de første månedene frem til soverutiner begynner å falle litt på plass.

Jeg sov på vanlig måte (på siden) og du velger selv om du vil ha arvingen i senga di eller i babyseng tett inntill din egen seng. Jeg for min del har valgte å ha henne i vår seng, for jeg skal innrømme – jeg sovnet alltid når jeg ammet. Hvis jeg i det hele tatt -våknet- opp da hun fant puppen da, for det lærte hun seg ganske tidlig.. Jeg lå som regel på siden med hodet på puta. Hvis jeg våknet av at hun lette etter puppen, så flyttet jeg meg som regel bare litt nærmere henne og plugger patten inn. Der – ferdig, sove videre. Som regel våkner jeg om morgenen på god avstand fra henne fordi jeg antageligvis i søvne flytter meg på mamma-instinkt litt bort fra henne. Så dere som tror man ligger med armene rundt henne og ansikt til ansikt når man samsover, nope.

Da vi kom hjem fra sykehuset var vi ganske stressa over dette med samsoving. “- Hun er jo så liten! Vi kommer til å rulle over henne!” var Torbens bekymring. Og så stappet han ned ekstradyner, tepper og alt mulig i hver eneste sprekk han var redd for at Maren skulle ramle nedi. Sengen hennes ble satt heeeelt inntil sengen vår så vi ble “sperret inne” og vi la ut dyner på gulvet på andre siden sånn “i tilfellet uhellet var ute, så skulle hun treffe med huet først i noe mykt i vaffal!”. Vi var dritnævøse da vi la oss, men lå med henne mellom oss og tenkte at dette var riktig så hyggelig, selv om begge hadde både ræva og beina på utsiden av sengen i frykt for å komme for nærme den lille dokka som lå mellom oss.

Jeg kjeftet mye på Torben på denne tiden. Bad han holde seg til sin 15 centimeters plass, for mor måtte ha plass til å veksle fra side til side for å amme en og en pupp. Torben hadde på denne tiden en stilling der ræva var oppi senga med alt annet av lemmer på kroppen hans var utenfor. Kjeftingen varte bare noen dager.  Puppen ble uansett bare lengre og lengre og mer og mer sigen etter et par ukers amming, så den la jeg bare foran ansiktet til Maren så hun kunne slurpe i seg mat når hun hadde behov for det. Ellers sov jeg uansett uten å merke at hun koblet seg på. Torben ramlet så altfor ofte på utisiden av sengen, og mer enn en gang hørte jeg et mykt “dump” i nattens mulm og mørke. Torben satt ofte ved siden av sengen og sov. Eller.. “Sov” da, om du vil.

Etter 4 måneder hadde Maren tatt for seg av plassen i senga. Hun turna og snudde seg og lå ikke lenger som en søt og ubevegelig liten bylt i sengen, hun lå i midten som en sjøstjerne på speed, helt ute av stand til å føle verken på skammen eller dårlig samvittighet for sin mor som nå må legge seg med ræva utenfor. Jeg hadde på denne tiden fått så lange pupper at jeg i grunn ikke brydde meg uansett, puppen fikk hun tak i selv om hun var 400 meter unna tror jeg. (Jeg overdriver aldri, bare gjør sannheten litt mer spennende.) Jeg tror nok helt oppriktig at jeg kunne stå på Kiwi og amme helt hjem til Eik-Asvall boligfelt.

En annen som etter hvert fikk det svært så godt etter at han fikk flytte ned på gjesterommet, var Torben. Han gjennopplevde sine glansdager dra tiden før vi fikk barn, der han kan sove uten å få en pupp i ansiktet eller bli klora ut øynene på klokken 09.15. For min del var det helt genialt å sørge for at Torben fikk en god og lang natts søvn, på den måten var han uthvilt og klar for dagen med bleieskift, babling, tur eller lek på gulvet. Han hadde tidvis litt dårlig samvittighet for at han fikk sove ubekymret på eget rom, han var nok ikke klar over hvor lettvint det var for meg i den store sengen alene med M..! 

Rett skal være rett, å samsove er noe av det hyggeligste og beste avgjørelsen jeg tok i starten av mammalivet. Man skal ikke mange årene tilbake før dette var sterkt frarådet – men nå har man kommet frem til at dette er ekstremt trygghetsbevarende for poden – for ikke snakke om kontaktskapende og fint. Du kan jo selv tenke deg – født ut av ditt varme og trange hulrom og skal plutselig sove uten å kjenne varmen, pusten og hjertebanken til hun du har bodd inni hele livet ditt til nå? 

Når det er sagt, sånn i forhold til sikkerhet – så er det VELDIG VIKTIG at man tar sine forhåndsregler før man samsover. Ingen (verken mor eller far) kan være påvirket av alkohol, beroligende piller eller sedativer på noe som helst tidspunkt. I tillegg skal man være røykfri. Sengen skal være med hard madrass, så ikke barnet ramler ned i sprekken mellom kroppen din og madrassen, du må gjerne bruke babynest eller noe lignende. Barnet er nemlig ikke i stand til å snu seg i tidlig alder, så å havne med ansiktet ned i en myk madrass mellom deg og madrassen er ikke å anbefale. Du bør i tillegg ha egen dyne til poden. Vi hadde Maren i en sånn tynn teppepose med armene fri fordi hun sparker av seg dyna. Eller så ligger hun bare i pysjamasen. 

Som oftest la jeg henne i sengen ved siden av meg rundt 20.00 (leggetid) og lusket meg ut etter amming. Hun sovnet som regel på puppen.  Så gjorde jeg en ninjavending ut av sengen, smøøøg meg ned langs sengen og ramlet lydløst ned på gulvet. Så krabbet jeg toppløs enten ut døra (den krnirker) eller ut den knirkefrie døra til verdandaen – der naboene fikk seg et skikkelig show når jeg halvnaken krabbet ut på terrassen og rundt inn i huset gjen. Sånn i 00.00-tiden la jeg meg som regel ned sammen med henne, dog ikke like lydløst – for da har jeg sprengte pupper og håpet hun er klar for dobbel dose nattmat. Rett etter at jeg la meg stappet jeg patten i munnen hennes på den andre siden av sengen og så spiser hun av meg i søvne før hun kubber i matkoma og sover til morgenen (ca 07.00 da et nytt måltid med sprengt pupp venter) og da måtte hun gjerne sove ut matkomaen etter den omgangen også, så da var hun ikke skikkelig våken før 09.15 sharp! 

Til de som eventuelt syns at dette var noe nymotens herk og at de absolutt ikke gjorde slik i deres tid – så er svarene mine på hvorfor samsoving fungerete for oss:

-Jeg sov hele natten, så godt som uten oppvåkninger – og søvnen er hellig. Jeg bevegde meg om mulig kanskje bare 10 cm når jeg skulle amme, opp av sengen for å sitte i en ammestol midt i natten var helt uaktuelt for meg.

-Barnet mitt får den tryggheten og nærheten hun søkte som spebarn. Det var for meg en utrolig fin måte å knytte bånd.

-Nei, vi så aldri for oss at hun kom til å sove i sengen vår til hun blir konfirmant.

Jeg vet mange har spurt meg om dette med samsoving de første månedene, og håper dette innlegget gav litt inspirasjon! Men for all del – ta ikke innlegget som et slags “this is how to fix it!” for jeg tror det finnes mange, mange måter å gjøre det mest mulig komfortabelt for deg selv og barnet ditt i denne litt stressende tiden. Du vet best! Mamma vet alltid best!

/Line Victoria

God kveld i stugan!

Helsestasjonen. Et av mine favorittsteder, faktisk. Et sted jeg føler meg trygg og stolt av min lille diktator der hun brøyter seg inn på kontoret til helsesøster Elise. Det er jo ingen hemmelighet at Elise er en av de jeg setter enormt pris på, og har betydd veldig mye for meg siste halvannet året. Hun er ung (på alderen min), rolig og full av nyttig informasjon. Hun forklarer så jeg forstår og smiler gjenkjennende når jeg forteller om utfordringer. Gjenkjennende fordi hun er mamma selv, men fordi hun med sin kompetanse er en av de få som har fått meg til å føle meg normal siden mars 2017. Jeg skrev et innlegg dedikert Elise på selveste kvinnedagen – hvis du vil lese det så finner du det her!

«Lille» M er målt som LANG idag. Det har vi jo sett lenge, men etter at hun begynte i barnehagen har det blitt veldig merkbart når man ser at hun rager et hode høyere enn mange andre. Får hun de lange genene i håndballslekta til svigers, tro? I såfall håper jeg på samme skuddarmen også, for da blir hun sabla god. Høy, sterk og et voldsomt temperament, krysser fingra for ei ny håndballstjerne i familien. 

Dagene nå går så sinnsykt fort – inn i oktober og jeg har forsøkt meg på godteristopp. Det er blant de tingene jeg antar jeg kan forsøke å kontrollere, og som ikke krever veldig mye planlegging annet enn at jeg må rase forbi godishylla på butikken i en jævla fart. Så har jeg funnet frem knekkebrøda da, og latt halvstekte rundstykker forbli frosne i fryseren. På tide med en opprydning der også, fant noen poser med frossen morsmelk der som kanskje bør kastes. ÅÅ, den tiden jeg satt å pumpet for harde livet, den savner jeg nesten! Det var fast rutine i et halvt år det – siden Maren sov så godt måtte jeg pumpe meg hele kvelden og tidlig om morgenen for å holde produksjonen oppe. For nøyaktig et år siden så begynte jeg for alvor å trappe ned på både pumping, da var hun 7-8 måneder og jeg husker en kveld Torben lurte på hvor den vanlige kvelds-pumpelyden var blitt av. Det var sånn ca den tiden Maren for alvor begynte å foretrekke flaska (!) fremfor pupp, men jeg fikk alikevell lurt i henne litt pupp frem til desember. Så rart å tenke på at den tiden jeg ammet faktisk var en av de mest sjokkerende månedene i livet mitt. Det var -min- måte å forelske meg i/bli kjent med ungen min på, alle de timene hun hang i patten da vi lå i sengen og ammet og sov om hverandre. Vel, helt til hun begynte å bevege seg litt rundt i senga og var mindre opptatt av å ligge inntil meg – også krøyp hun akkurat litt for langt bort fra meg da jeg var i dvaleland og deiset ut av senga med et brak på parketten og jeg føle på mitt aller værste Bad-Mom-opplevelse. Jaja, det var tider det. (Når jeg forteller dette til folk, er dere egentlig KLAR over hvor mange som har hatt et slike uhell? Slikt som aldeles ikke skal skje, men det skjer ass! Så gå ikke inn i noen dyp depresjon for slike episoder, sjekk at alt er i orden og er du i tvil – nøl ikke med å kontakte lege selvsagt..!)

I morgen er jeg stygt redd det må bli en treningsøkt på meg. Jeg har hatt en raff forkjølelse som har stoppet meg denne uka, men jeg skal prøve så godt jeg kan å få bevegd meg litt i morgen. Jeg må prøve å klyve over dørstokkmila. Og til dere som har anbefalt hjemmegym – det skjer ikke. Jeg driver å jukser når ingen ser meg, så jeg er nødt til å å ha “publikum”, haha! 

Line Victoria

 

Svart/hvitt-bilder idag. Har nemlig ikke lært meg å få til fargene fint på kameraet. Bildet over er faktisk et bilde som ble tatt da jeg kom nær knappen på selvutløseren når Torbass spurte hva i alle dager jeg holdt på med. Det er så SYYYYYKT flaut å ta selfier uten å gøye seg til, jeg blir helt flau inni margen liksom!!! Så da bruker jeg heller feiltakningene. Det er akkurat litt mindre flævt. 

Etterlysning, hårsveis og smokkesamling.

God kveld! Har egentlig satt meg et mål om å blogge litt hver dag fremover, men denne dagen gikk så fort over at jeg ikke fikk tid før nå!

Jeg har forøvrig en ting på hjertet. For et år siden fikk jeg en gave fra en utrolig hyggelig dame som hadde skrevet et så hyggelig brev til meg. Du jobbet i et stort, kjent firma og sendte Maren to gaver.. Jeg tør fasen ikke skrive mer i frykt for at det skal bli oppfattet som reklame hvis jeg skriver hvilket firma du var fra, men jeg forstod på brevet ditt at det i utgangspunktet ikke handlet om å reklamere for noen produkter – men du var faktisk opptatt av det jeg skrev, bloggen min og fulgte meg i sosiale medier – og derfor brukte de to tingene du sendte som hyggelig gest!

Jeg vil så fryktelig gjerne si unnskyld for at jeg ikke fikk svart på det utrolig koselige brevet ditt. Det har faktisk gnagd meg i et helt år nå, og vi bruker fremdeles gavene Maren fikk av deg ennå! Hvis du leser dette, kunne du være så snill å sende meg en mail på [email protected] eller på facebook eller noe slikt? For jeg har så sinnsykt lyst til å takke på en ordentlig måte! Jeg skulle så ønske jeg fant brevet ditt eller noe, men det må ha forsvunnet med ammetåka gitt…! 

Over til noe annet – Torben kunne så flott fortelle meg at han hadde lest blogginnlegget mitt om at jeg gjerne vil igang med treningen og vil gjerne invitere meg med ned på treningssenteret i morgen. Det er faktisk mulig å rydde frem litt ledig tid, for vi har fått streng beskjed om å levere Maren tidligere i morgen fordi det skal være konsert i barnehagen. M sover som kjent til 09.00 om hun får muligheten, så i morgen blir det faktisk felles vekking 07.30!

Da har M en slik sveis resten av dagen, forøvrig:

Idag fikk jeg med meg en pose fra barnehagen forøvrig….:

…”dere må jo være tom for sutter hjemme når hele samlingen hennes er her i barnehagen?”

Jeg lo på meg brokk, for jeg har helt seriøst kjøpt 150 smokker det siste året. Så vi går aldri tom. Bortsett fra når vi virkelig, virkelig trenger lyddemperen – da er alle 150 forduftet.

Ha en fin dag videre, folkens! 

Line Victoria – Supporterfrue

…when september ends.

Goood mandag!

Det er så deilig når mandagen havner på en 1. i måneden, det føles nesten som en slags ny start om man har lyst til å gjøre noen endringer for fremtiden. 

September ble veldig fin, Maren har jo vært barnehagebarn i nesten to måneder nå og jeg skal innrømme at det er en lykkefølelse det ikke går ann å forklare. Med fare for at det høres ut som jeg ikke er glad i ungen min, så er det en nytelse å kunne levere henne til et sted jeg vet hun trives utrolig godt, med lekemaerater og voksne som gir henne oppfølging og oppmerksomhet hele tiden. Fuck mammapolitiet som mener man bør være hjemme med barnet i flere år ass, hun har så mye bedre av å være i barnehagen enn hjemme med en mamma som ikke leverer til gull på mammabarometeret hver eneste dag. Når jeg hentet henne idag så hun bilen min og løp mot porten og stod å bevret og SKREK sånn ekstrementusiastisk og trampet opp og ned med med beina – hun klarte nesten ikke holde seg oppreist av gledesutbrudd liksom! Så når jeg gikk ut bilen så gjorde jeg akkurat det samme. Jeg hoppet opp og ned og raslet med armer og bein og gledeshylte tilbake til henne – det var i grunn ganske komisk – men også utrolig morsomt å kunne gjengjelde det samme ukontrollerbare gledessammenbruddet som hun hadde. Joda, folk lo og kikket rart på oss der vi stod på hver vår side av porten og bokstavelig talt hadde et felles anfall av utbrudd – men herregud så gøy! Jeg tenkte i mitt sinn at hvorfor kan ikke jeg gjengjelde hennes gledesutbrudd og vise henne den samme ekstreme entusiasmen over å se henne?! 🙂 Og så fikk jeg den lengste og besteste klemmen jeg noengang har fått av henne, du vet når du hører hun puster og peser inn i øret ditt fordi hun gav virkelig i alt i gledesjubelen og måtte hente seg inn igjen. Fine, nydelige, blideste jenta! 

I går tok jeg henne med meg på konsert i Porsgrunn. Lokale artister stilte opp mot mot deponi i Brevik, og vi var 3000 mennesker som satt på rådhustrappa og nøt god musikk og nyyydelig vær. Maren var i ekstase! Hun showet og dansa og flørtet med alle rundt henne. Søndagsmiddagen ble i drive in`en på Burger King. Flere trekk på mammaterningen vil jeg anta, men herregud så greit å kjøpe kyllingnuggets til kiddoen og burger til mamma gjennom vinduet på Hundaien uten å løfte ræven! Maten skakte fortreffelig og Maren fant Jon Blund i løpet av kort tid når vi omsider fant senga. For en deilig gress-enkehelg! 

Jeg vurderer sterkt å ta opp treningen for alvor nå. Jeg vet jo at jeg fungerer best når jeg er i fysisk aktivitet, men den dørstokkmila er så jævlig seig. Jeg er bare usikker på når man skal finne tiden til det. Jeg bør nok først og fremst gjøre noe med det litt underlige kostholdet mitt også, for jeg kjenner jeg råtner innvendig når jeg ikke har normalt kosthold. En tur på Burger King er ikke det som gjør meg i dårlig form, men det kan fort være de dårlige valgene rundt lunsjtider når tiden er knapp (sjokolade og kaffe) og kveldsmaten som ofte består av resten av middagen jeg lagde tidligere på dagen. Jeg tror ikke det er så sunt å spise to store middager hver dag. Og avslutte med kjeks jeg finner på gulvet når jeg støvsuger. Eller bæljer i meg en liter sjokolademelk når jeg er tørst. Jeg vet jo bedre, men det er jo det å faktisk GJØRE som man har lært, liksom. Jeg vet jo også at så fort jeg faktisk kommer igang med treninga ordentlig så forsvinner også denne careless holdningen til hva jeg spiser. Trener jeg ikke så føler jeg ofte at jeg har tapt, hvis du skjønner? 

Jaja, på tide å finne tid i kalenderen så jeg kan planlegge litt trening fremover. Jeg ser at jeg har litt ledig tid mellom 23.00 og 08.00 fremover. HAHAHAHHA!

/Supporterfrue – Line Victoria