En pakkekalender med bismak.

💥 PANG! Nå starter det for alvor.

Jakta.
Jakta på billig skvip som skal pakkes inn i gavepapir, for noen 24 stk. For andre litt mer rutinerte barneprodusenter, 48 stk. For de som ikke har vett på å klage på hodepine ved sengetid så er det 72 små gaver som straks skal være pakket inn og pent hengt opp på en sentral plass i huset. Ei venninne pakker i disse dager inn 144 små gaver, for det skal faen ikke gjøres forskjell på dine barn, mine barn, og våre barn i bonusfamilien. Hun fortalte meg gråtende at hun hadde brukt 4300 kroner på prosjektet til nå. 30 kroner per pakke. Et par sokker der (for det trenger de jo uansett!) og noen klistremerker der. Og noe godterier, viskelær og gavekort på apper på iPad-spill. 

Det er den samme debatten hvert eneste år, men vi fornekter oss ikke av den grunn. Jeg skrev om det i fjor også. Pakkekalenderjaget. Mødre ble i harnisk over slike som meg som poengterer at julegavebonansaen allerede er på ville veier FØR selve julekvelden, og hatmeldinger ble sendt i min retning med at jeg burde ta meg sammen og ikke legge meg opp i hva slags koselige ting andre mødre gjør for barna sine. Jeg havna tilogmed i VG fordi pakkekalendermammaene gikk amok på tastaturet med CAPS LOCK og fy-ord. 
Jeg helgarderer meg mot hatmeldinger denne førjula i dette innlegget og poengterer allerede først som sist – dette innlegget får frem smilet hos dere som ikke  NYTER denne pakkekalender-gesjeften på denne tiden av året!

I fjor tok jeg en tusj og skrev tall på brystene mine. Egen puppekalender til arvingen på 8 måneder. Selv fikk jeg kalender med en p-pille i hver luke av min mann. Han kjøpte for egne penger en svindyr øl-kalender til seg selv eter at jeg satt på riksdekkende TV og fortalte at det er hårreisende mye penger som blir brukt i julestria, allerede FØR vi har begynt på gavene om ikke jeg skal bruke et par tusen kroner på kalendere også.

Nå er Maren 20 måneder, og livets julehøytid nr.2 er i anmarsj. Jeg har ennå ikke bukket under presset. Jeg sitter ikke på kveldene de siste dagene i november og pakker inn sokker med antiskli, drops, votter, fruktstang, viskelær, klistermerker og tusjpenner. I år er det forøvrig estimert at vi kommer til å bruke 1,4 milliarder (!!!) kroner på pakkekalender, og nettopp derfor meldte jeg meg ut av denne overdådige tradisjonen for lenge siden.

Neida, jeg skal atter engang forsøke å unngå å hisse på meg «de tradisjonsrike mammaene som har gjort dette i åresvis og syns det er sååååå koselig og de som sier imot kan bare brenne i HELVETTE!».

Men:

Til alle oss andre som allerede har fått store svetteringer som møtes på ryggen av datoen (den 1. desember) som nærmer seg i kalenderen – det er faktisk ingen grunn til panikk.

Som relativt fersk mamma har jeg innsett mine begrensninger for lenge siden. Jeg lager ikke fermenterte bokhveteknekkebrød til matpakka. Jeg trener ikke regelmessig. Og jeg sitter ikke i november å pakker inn 24 smågaver til et allerede bortskjemt barn som er født og oppvokst i fantastiske, rike og trygge Norge. 

I fjor kom de velmenende tilbakemeldingene om en «aktivitetskalender». Det er i utgangspunktet en kjempegod ide! Hvis man er jæskla god på planlegging velogmerke, hvilket vi ikke er i denne familien. Kombinert med litt latskap og spontanitet så, ehh..!  Hver dag åpner en luke og mamsen lover å bake, dra å skøyte, mekke pepperkaker, dra i svømmehallen, lage snølykter, pynte til jul og dra på kino. Der har du aktiviteter for 7 dager. Hey, bare 17 dager igjen! De jeg kjenner som gjør dette har fornuftig nok lagt inn noen ikke vel så krevende aktiviteter en del av dagene – dette er med andre ord folk som har skjønt konseptet.

Med denne aktivitetskalenderen ser jeg med andre ord for meg at juleoppkjøringa hjemme hos Familien Husby-Sørensens ikke er annet en bilkjøring, værforbehold, stress, svette og logistikkhelvette – krydret med hjemmelagde, magiske julekort med trykkeopplag på nivå med Jo Nesbø`s siste bok. En evig kamp om å holde hodet kaldt i 24 dager for å få kalenderen til å gå opp. Muuuligens årets mest hektiske måned, og der skal vi altså banke inn 24 aktiviteter til ungene også! Juletrefester, juleoppvisninger, julegrantenning, juleavslutning, juleverksted, juleøltesting, juleforestillinger og julebord. Så ligger du der helt utkjørt på stuegulvet når hovmesteren og Grevinnen ruller på kassa i bakgrunn og du har tredd julestjerna opp i ræva for å bjude et siste forsøk på skikkelig julestemning i heimen. Nei, selv om aktivitetskalender var et godt tips så må jeg innrømme at jeg satte hjertet i halsen av all logistikkarbeidet jeg hadde fremfor meg. 

Rampenissen var forøvrig et av de andre gode forslagene som trillet inn i den heite diskusjonen i fjor. En nisse som finner på rampestreker hver morgen, krever veldig lite men gledet visstnok stort. Bidro til å holde overforbruket og kjøpehysteriet nede – for alt du trenger er en rampete nisse og kreativitet!

Tilbake til pakkekalenderen, som i mine øyne er et av de mest tøysete tingene vi mammaer pålegger oss å gjøre de siste dagene i november. Hvem tror du tjener på denne kjøpefesten, egentlig? Og hvem taper? Hvem sitter igjen med en unge som har blitt pepret med gaver i hele 24 dager og minst like mange julegaver under juletreet? Dette overforbruket henger faktisk ikke på greip, folkens. Kan jeg spørre om hvilke andre land, bortsett fra verdens rikeste land Norge, de har denne tradisjonen med å gi gaver hver eneste dag frem til julaften?

«- Det er jo så koselig å pakke inn 96 små julekalendergavene til de 4 ungene våre» sier mammaen og koser seg gjerne med en stor mensen-tekopp og julemusikk mens man holder på. «Terapi» sier andre. «Tradisjon» sier en annen og svetter bittelitt over hva man har begitt seg ut på. Det er selvsagt helt i orden – og jeg vil du skal fortsette med det om det gir deg en eller annen form for stimuli som trengs i en hektisk hverdag. (!?) Og del for Guds skyld i sosiale medier hvor flink du er, ellers er det jo ingen som får vite hvor fantastisk mamma du er. For alle oss andre mammaer som ikke orker dette kalenderpakkejaget – det går helt fint! Jeg ser bekymringene begynner å melde seg allerede i oktober, og jeg har så lyst til å holde rundt de mammaene som syns dette er slitsomt og si at «det går bra! Kjøp en ti-kroners sjokoladekalender på nærbutikken, det er helt innafor!» Det er nemlig INGEN BARN som har blitt hentet ut av hjemmene sine av barnevernet fordi de ikke har fått pakkekalender i desember! Les et kapittel av en bok hver dag, send julekort til noen som trenger en oppmuntring eller børst støvet av adventslysestaken og syng sammen.

Jeg er helt sikker på at adventstiden blir koselig for barna våre uavhengig av om de får hjemmelaget pakkekalender av mamsen sin eller ikke. Har du forøvrig tid, energi og noen kroner til overs etter pakkekalenderbonansaen din, så finnes det ikke fullt så heldige barn i Jemen du kan redde livet til, hvis de får mat og medisiner i kalenderluka si. Der dør det et barn hvert tiende minutt av sult. 

Du kan VIPPSE til 2272 og merke med JEMEN. Det tar ca 30 sekunder og du trenger ikke pakke det inn heller. Du gir du penger til Røde Kors som sørger for at pengene havner hos de som virkelig, virkelig trenger å åpne en luke i desember. En luke med håp for fremtiden.

…og du? Det er du som bringer tradisjoner videre. Det er lov å bruke huet! 

(OBS: Jeg har selvsagt ikke fått betalt for å opplyse om VIPPS-kontoen til Røde Kors)

Følg gjerne Supporterfrue på 👥 facebook og 📸 instagram! 🐤 Snap: linevictoriahus

TAKK alle barnehageansatte!

Det er rart hvordan jeg hele mitt voksne liv alltid har tatt barnehage for gitt. Bare tenkt at det er et tilbud de fleste benytter seg av. Jeg har faktisk ved et par anledninger før jeg besøkte en barnehage, tenkt at det er som en oppsamlingsplass for barna der tiden står stille mens foreldre er på jobb. Har egentlig aldri forstått at det handler om mye mer enn å «passe» barna. Holde de i live frem til foreldrene kommer å henter klokken 16.30 liksom, liksom. 

Jeg har nok vært i overkant heldig med valg av barnehage. Tidlig fikk vi indikasjoner på at barnehagen vi hadde satt opp som førstevalg var førstevalg for mange. Nå har jeg levert Maren fra meg der så mange ganger at jeg begynner å forstå hvorfor. 

Det males, tegnes, lages boller, danses, leses, synges, lekes, og klemmes. De gjør Maren til en trygg, morsom og pratsom liten person. Hun ankommer barnehagen med et jubelrop og roper «NEI, HADE, NEIII!» når vi drar. Det er ikke så mange ord den kruttønna kan enda, men det er ganske åpenbart at hun slites mellom å være både bestemt (NEI!!) og høflig! (HADE!) Hun er smekkfull av nye oppdagelser, nye impulser og vennskap når hun kommer hjem. Og for hver eneste dag vi henter henne føler vi at hun har vokst enda litt mer i løpet av dagen. 

Det er ikke jeg som har gjort den lille frøkna til den hun er idag, helt på egenhånd. Med så mange timer i barnehagen blir hun påvirket av andre mennesker, og jeg legger hånden på hjertet når jeg sier dette – de har gjort en utrolig god jobb! Barnehagen er ikke bare en plass der de passer ungene våre, de passer på så barna får en trygg start på livet som senere kommer til å være utfordrende enten vi vil eller ikke. De er der for barna våre i flere timer enn vi selv har ansvaret for de i våken tilstand i løpet av en hverdag. 

Mange av de tingene hun gjør nå har jeg ikke lært henne. Hun synger melodier og setter koppen på plass etter å ha drukket opp. Hun kan sanger og spill og ord jeg definitivt ikke har lært henne. Hun sier navnet til kontaktpersonen hennes i barnehagen. Hun vil gjerne klemme de flere ganger før hun drar, alle foreldrene som er innom også, også lager hun er herlig mmmmm-lyd når hun gjør det. Det har hun forøvrig lært av meg. Jeg lager alltid mmmm-lyd når jeg klemmer. 

Det jeg skal frem til er hvor heldige vi er som får lov til å levere fra oss barna våre et sted hvor de tar vare på de magiske øyeblikkene og sørger for at de både oppdrar og følger om barna våre på verdens best tenkelige måte – med kjærlighet og omsorg. 

Når jeg helt oppriktig trodde at de som jobber i barnehagen «bare har en jobb», så blir jeg så positivt overrasket over at de virkelig gjør sitt ytterste for ungene våre. Jeg hadde aldri klart å gjøre en så god jobb. Jeg har verken tålmodigheten, kunnskapen eller ehh.. barnetekket nok (!) til å gjøre alt det de gjør i løpet av en arbeidsdag. Dere løfter, bærer, trøster, løper, lager mat, skifter bleier… Det er vel ikke så veldig mange andre yrker man forbrenner like mange kalorier og får slitasjeskader i knær og skuldre som en barnehageansatt. Med en luktesans som en sporhund så kan dere på mils avstand også snuse dere frem til HVEM som har kablet opp fiber i bleia også, uten engang å være i nærheten av barnet. Dere kan tørke tre snørrneser samtidig i blinde, sjonglere et gråtende barn, dytte en huske og føre en samtale med en to-åring SAMTIDIG som dere svarer en bekymret forelder stående fast i kø på vei hjem fra jobb. Uten å lage en eneste rynke mellom øyebryna. Der er pur magi å observere en barnehageansatt på avstand, litt som en tryllekunstner. Selv har jeg vanskeligheter med å håndtere EN liten fis sine behov, så kanskje derfor jeg er så imponert?!  

Herregud så glad jeg er for at det er nettopp DERE som er der når jeg selv ikke kan være der. Jeg er så takknemlig for hva dere gjør for Maren og familien vår – jeg er nær ved å selv kalle dere en del av vår utvidede familie. Ja, dere kan forvente julekort 🙂

I vår aller første foreldresamtale noensinne som foreldre, så koste jeg meg. Det er selvsagt STOR sjans for at foreldremøtene blir annerledes når hun bikker tenårene (!) hvis hun slekter på sin mor, men det var helt åpenbart at dere kjente Maren på samme måte som oss. Dere refererte til de små tingene, de pussige ordene og artige grimasene som vi også kjenner igjen. Dere roste oss og gav tilbakemeldinger på hvordan vi kan fortsette den gode utviklingen. Dere råder, tipser og forklarer for oss «rookie-foreldre»..! Herregud så takknemlig jeg er som bor i Bamble med sine 14.000 innbyggere, trygge barnehager og fantastiske helsesøstere! Jeg føler meg rett og slett bortskjemt!

Takk alle barnehageansatte som gjør den jobben det er å gjøre oss foreldre trygge på barna våre er i gode hender – en stor takknemlighetsklem sendes deres vei!

Hei (amme)sveis!

Det er først nå jeg fant til til å skrive ned noen tanker. Huset ser bomba ut, jeg har ikke vasket klær på snart halvannen uke tror jeg og i forgårs kokte jeg pinnekjøtt som bare har blitt stående i kjelen. 

Ammesveisen begynner omsider å vokse ut, selv om det er et år siden jeg sluttet å amme. Det er egentlig feil å kalle det ammesveis, for også de som ikke ammer kan miste håret på utvalgte plasser på manken. 

Jeg ble tynn i vikene veldig kjapt, men ikke nok til at jeg kunne bry meg nevneverdig. Men da jeg kom i skade for å stripe, farge, helbleke, avfarge, farge, og bleke igjen på en 4-dagers periode i august en gang, så måtte de stakkars fjonene mine nærmest ansiktet takke for seg. En allerede hormonskadet mankes møte med trasslugging fra en 1,5 åring og blekebonansa – det var visst en dårlig kombo. 

Jeg har siden jeg var 18-20 år hatt helt hinsides tykt hår. Det hjalp litt på hårtykkelsen da jeg hadde punktextations og nappet ut intet mindre enn 200 punkter fra skallen med rå makt. Da fikk jeg sånn tynt og lettstelt hår som jeg ønsket meg. (!) Men så man nøye etter så var det som å se en ribba høne når du tittet etter i hodebunnen min. Jeg får (selv etter iherdig jobbing av min frisør som har tynnet ut håret mitt i åresvis) hårstrikket kun to ganger rundt hestehalen. Og etter at jeg skaffet meg en fin litta mammasveis (kortere) så trodde jeg det ville bli lettere å styre med. Det gjorde det ikke. 

For siden håret mitt er tykt og tungt så fikk jeg etter å ha klippet det i medium lenge en slags “hjelm-sveis”. Dette er ikke frisørens skyld, men håret mitt som reagerer på denne måten. Uansett hva jeg gjør så blir håret mitt faktisk ikke skikkelig kult før 3 dager etter at jeg har vaska det – men da er det så fett og rart at det kun ser kult ut i en hestehale eller knott på toppen. 

Det bringer meg til mitt store spørsmål… Noen har nemlig sagt at det er mulig å tynne ut håret mitt ved å klippe ut chunks av håret under der det ikke sees uansett. Andre forteller at de har barbert striper imellom hårmanken, ikke så det synes når du har håret løst eller opp – men det synes hvis du leiter etter de barberte stripene. Noen innspill fra folket der ute? Noen som har testet?

Her har jeg det jeg kaller “tynt hår” som jeg tror jeg skal ta sikte på igjen neste gang jeg avlegger saksa et besøk..

(Er ei litta stund siden det her, her hadde jeg klippet fra dritlangt hår til dette – som jeg kalte medium lengde.. Deretter klippet jeg det enda kortere igjen, men det har vokst ut igjen og er såkalt hjelmsveis nå..!

Jeg har uansett ikke stresset så mye med sveisen min som jeg har etter at jeg klippet av meg halve håret. Man kan kanskje si at jeg angrer ørlite grann på at jeg tok det laaaaange håret, men på en annen side så hadde jeg det bare i knott eller hestehale da også i grunn…! 

Helgens outfit har for det meste sett slik ut:

… (Du kan ikke sveipe opp for å kjøpe antrekket, det er vintage, lånt, brukt og stjålet.)

Ha en fin kveld videre! 🙂

 

Marens første barndomshjem. (!)

Idag er en trist dag. Lekegrinda har blitt brukt for aller siste gang, og vi takker av en fantastisk følgesvenn. Eller Marens første barndomshjemmet om du vil. (Høhø!)

Jeg har lyst til å slå et slag for lekegrinda som nå ryddes bort. Et helt fantastisk hjelpemiddel som dessverre har fått rykte på seg av mammapolitiet å være et fengsel, en upedagogisk oppbevaring og en egoistisk boks der barna ikke får utfolde seg. (Tro meg, jeg leser dette i en noe spesiell gruppe på nettet jeg kom over, der det mødre med lekegrind til barnet sitt blir uthengt som noen som egentlig ikke har tid til å ha barn. (…og sammen med lekegrind-mammaene sveiper de også over mammaene som benytter barnehage, vanlige engangsbleier og middag på glass i samme negative ordelag også – med andre ord føler jeg meg riiiimelig malplassert i den gruppa. Som dere sikkert skjønner så er jeg ikke medlem av den gruppa for å plukke opp tips, men heller observere på sidelinjen alle mammatabbene jeg i deres øyne gjør.)

En del av meg er ekstremt takknemlig for at jeg på et særdeles tidlig tidspunkt tok i bruk lekegrind til Maren. Jeg mener helt oppriktig at Maren er et prakteksempel på at lekegrind er gudegave til foreldre OG barna. Jeg blir fryktelig oppgitt når jeg leser om mødre som kritiserer hverandre for å ta i bruk lekegrind. Noen har som sagt gått så langt at de mener det er et fengsel for barnet og at utviklingen hemmes. Hey, supermamma! Ungen min reiste seg opp på to da hun var 5 måneder. Hun gikk da hun var 11 måneder. Hun har tilbrakt mye tid i lekegrinda (!!) som nå også har vist seg å være hennes trygghetssone og “get away”. I tillegg skal det sies at vi kun har en liten pode, jeg aner ikke hvor jeg skulle gjort av den ene ungen min om jeg hadde hatt mer henne å sysle med. 

Ikke få ganger har hun stått utenfor lekegrinden og mast på å bli satt oppi. Der sitter hun med bøkene sine, leker og noenganger tv`en på i bakgrunn. Hun har ved noen anledninger lagt seg ned å sove i den utenom sovetiden hennes (den sniken!) og noenganger nyter hun noen hirsepinner, mariekjeks og en flaske melk oppi der. 

 

Vi bestemte oss tidlig for at lekegrinda aldri skulle benyttes som et sted å sone en straff. Vi har med andre ord aldri satt henne oppi der gråtende eller etter å ha stoppet henne i noen hun ikke får lov til å gjøre. Hun har med hånden på hjertet aldri felt en eneste tåre i den lekegrinda tror jeg, riktignok har hun vist tegn til utålmodighet – og da har hun fått kommet på gulvet istede. Hun har aldri vært “på overtid” i lekegrinda, alltid fått “slippe ut” når vi har merket at hun vil gjøre noe annet. 

 

Selv om huset i utgangspunktet er barnesikret har det vært en drøm for oss å ha lekegrind. Hver eneste morgen når vi står opp, starter hun faktisk dagen i grinda etter en god runde med koseoverdose i senga hos oss eller på badet. Om morgenen sitter hun å pludrer for seg oppi der med lekene sine og ei flaske velling hun drikker opp. Peppa Gris i bakgrunn på tv`en og mamma og pappa får også sin rolige morgenrutine med sine toalettbesøk, nyhetslesing, sminking og et par kaffekopper i et behagelig tempo. 

Når hun har herjet værre enn værst ute (vannspreder, ballek, andre unger, osv) så ser jeg på henne at hun finner roen og kreftene tilbake i lekegrinda. Da fokuserer hun på bøkene sine, peker og trykker å lydknapper. Hun ler av prompeboka hun har fått av filleonkel Simen og sitter å synger for seg selv i hennes lille verden. 

Alle barn og foreldre er ulike. Hadde Maren hatet lekegrinda så hadde vi ikke hatt den. Hadde jeg vært opptatt av hva mammapolitet syns om lekegrind så hadde jeg revurdert det, og i værste fall aldri turd å skrive dette innlegget. Men jeg skal i aller høyeste grad ha meg frabedt av de som sier at lekegrind er fengsel og en styggedom for barnas utvikling. Noen foreldre har selvsagt sagt at “vi har klart oss helt fint uten” og det er jo veldig bra for de det gjelder, men for oss har den vært lykken på jord både for oss som foreldre og for Maren som trives så godt i den. Jeg ville aldri valgt anderledes, her i huset blir den lekegrinda stående til Maren ikke vil ha den her lenger eller hun bikker konfirmasjonsalder. Andre positive fordeler er at du har et sted å samle alle lekene når kvelden kommer. Du kan også være trygg på at hun ikke havner i farlige situasjoner mens du er på do eller ute med søpla. Jeg for min del vet at Maren kan snu hele huset opp ned om hun får 5 minutter alene i etasjen vi oppholder oss mest, og jeg har ikke tid til å rydde bort alle farlige situasjoner på 280 kvm før jeg skal drite. 

Forøvrig kan jeg også nevne som en veldig positiv side ved bruk av lekegrind at når vi nå har vært ute med båt, så har reisesenga fungert optimalt som samme nytten. På de tidspunkter Maren vanligvis vil slappe av i grinda har hun kost seg i reisesenga med Peppa Gris på ipad eller med lekene sine. Når vi var underveis til sjøes i båten har reisesenga vært en trygghet for henne, da hun har sittet/stått i den. Å prøve å få henne til å sette sjøbein på dørken i båten når det bølger er ikke et alternativ, og det hadde endt med at hun hadde blitt kastet inn i skott og gulv og skarpe kanter i båten når båten gjør noen byks. (Gitt at hun ikke hadde sittet på fanget vårt da, slik hun ofte også gjør – selv om hun egentlig ikke har roen i bleia til det.) 

37787890_10156441140911411_5924595776364740608_n-1793310-5-1532544797285.jpg

I 23 knop stod Maren i grinda bak i båten og hyyyylte av glede med vind i håret på Rognsfjorden, der jeg satt ved siden av henne i stolen og passet på med en hånd i båndet på redningsvesten, som alltid er på når vi er i nærheten av vannet. De få gangene hun ikke fikk satt sjøbein og ble overrasket av en bølge eller to så falt hun mykt på rompa eller de myke veggene i reisesenga. Helt suveren mom-hack til båtfolket! Grinda satte vi også på land ved noen anledninger, så hun også fikk delta i morroa uten at vi måtte holde henne hele tiden pga bryggene. Neste år blir det nok litt anderledes, siden hun såvidt begynner å forstå at det ikke er innafor å sette beinet uttafor bryggekanten. 

Mine aller beste tips til bruk av lekegrind basert på egne erfaringer har jeg lyst til å dele! Kom gjerne med flere lekegrind-tips i kommentarfeltet om du har!

🍼 Begynn så tidlig som mulig, og gjerne med en grind som kan heve/senke bunnen. De første ukene og månedene kan du da bruke babynestet oppi der og litt i høyden, slik at hu ikke må bøye deg heeelt ned til gulvet i starten for å plukke kidden opp. Fortsett gjerne med babygymmen der også, så du også slipper å sitte på gulvet for å leke med kiddoen. 

🍼  Ha litt forskjellige leker tilpasset barnets alder. Vi plukket av alt på babygymmen som knitret og lagde lyd, og lot det heller ligge løst i grinda når det å ligge på ryggen i babygym ble kjedelig. Etterhvert kan du supplere med litt pekebøker eller trykke-spill. (De gamledagse der noe popper opp og må dyttes ned igjen)

🍼  Bruk ikke grinda som straff… (“Fy deg, nå må du sitte i grinda mens mamma rydder opp/fikser det du har veltet”) Lekegrinda ser jeg for meg bør assosiere den med glede og trygghet.

🍼  La ikke kiddoen gråte i grinda over lengre tid, ved ubehag/utålmodighet eller rett og slett at han/hun vil gjøre noe annet, gjør noe annet. På den måten føler ikke barnet at grinda blir et kjipt/kjedelig sted å være. Rett skal være rett, noenganger kan det hende at du bare må gjøre ferdig det du holder på med eller gjøre deg ferdig med et søsken eller to – men bruk sunn fornuft, du kjenner barnet ditt godt nok til å merke hva jeg mener med “overtid”..!

🍼  Ikke overdriv tidsbruken, men bruk sunn fornuft! Maren kan fint sitte der i 2 timer om hun hadde fått velge selv, men det blir jo etterhvert kjedelig for oss voksne også.. Jeg prøver å unngå at hun “går lei”, men føler meg frem litt. Jeg avbryter ikke lek eller om hun er dypt inne i Peppa eller Vaiana…! 

🍼  Bytt ut lekene litt underveis så det alltid er noe “nytt og spennende” i grinda! Du trenger ikke kjøpe noe nytt, bare la ting gå litt på turnus!

🍼  La grinda stå i huset mest sosiale del. Ja, den tar plass, men du blir vant til det. Vi har den plassert ved siden av sofaen slik at hun alltid kan ta tak i oss eller få øyekontakt med oss der vi oppholder oss mest. Jeg kan se grinda fra både kjøkkenet, spisestua og begge stuene. 

🍼  Det er lov til å sette på tv`n med Peppa eller noe annet fargerikt upedagosikk ræl i bakgrunn også, som en digresjon/underholdning. “Alle” gjør det, mammapolitiet også. Hvorfor ellers tror du Drømmehagen har 10 millioner views på youtube?

👊🏼 Husk – det er lov til å legge seg på sofaen og slenge beina på bordet også, så lenge kiddoen koser seg så er det lov til å ta en velfortjent pause for mams og paps også!

Ha en fin dag videre, mens vi takker av en god, trygg og hjelpsom følgesvenn gjennom 19 måneder.