Katta ute av sekken. Vi skal svette ganske mye denne våren!

Aldri før har jeg følt meg mer avkledd og ute av komfortsonen som det jeg er nå. Jeg har innsett at det bare er å innrømme de knallharde fakta – kroppen og helsen min har møtt tidenes bunnpunkt.

Ta en titt på denne gjengen her. Det er vi som skal underholde deg på nett frem til sommeren. Om gråt, svette, glede, sinne, frustrasjon, latter, vennskap og tårer er underholdning, da. 

Foto: MACIEJ KRZYSZTOF

Jeg har ikke alltid vært stolt av kroppen min. Men de siste årene har jeg det. Jeg har vært stolt av hva den fikk til før jeg ble gravid, hvordan den oppførte seg når jeg var gravid – og ikke minst hva kroppen min klarte å produsere i løpet av 9 måneder for et par år siden.
Tiden jeg ikkevar stolt av kroppen min husker jeg tilbake som veldig slitsom, vond og til dels altoppslukende. Og jeg skulle ønske at jeg den gangen forstod at det å være tynnest mulig og trene mest mulig ikke var ensbetydende med god helse. Det er helt utrolig hva kroppen min har holdt ut. Jeg vil anta at den rovdriften jeg drev kroppen min ut i for 10 år siden ville antageligvis tatt livet av meg idag.

Etter graviditet og fødsel i 2017 hadde jeg en plan om å konsentrere meg om helsa og kroppen. Men det uteble, og jeg endte opp med å heller bare la kroppen fortsette å lide. Det uteble på grunn av tid, engasjement og genrell «jeg gir faen»-holdning til helsa mi. Jeg begynte å røyke igjen, jeg beveget meg fint lite og jeg spiste svært usunt. Ikke akkurat den måten man takker kroppen og helsa si for den fantastiske jobben den har gjort med å bære frem et barn, ikke sant?

Jeg skylder helsa mi å gjøre en endring nå. Og jeg er så takknemlig for at jeg verken skal gjøre dette alene eller uten hjelp. Fantastiske Desiree skal hjelpe meg å få på plass gode treningsrutiner, et sunt og variert kosthold og livstilssendringer som faktisk VARER! Dette gjorde jeg også før graviditeten, men på grunn av unntakstilstanden med graviditet og barn de siste tre årene, så må man faktisk bare innse at man må restarte systemet litt igjen og begynne på nytt. Det handler forøvrig ikke om kiloer, men om styrke, utholdenhet, helse og det psykiske aspektet omkring det og være i god form. Men – jeg legger ikke skjul på at noen kilo kan forsvinne når man gjør en slik livsstilsendring!

Jeg har nemlig ingen plan om å rase ned i vekt og bli tynn. Det er definitivt ikke målet mitt. Målet mitt er å bli sunn og sprek. At hodet mitt henger mer på greip, lykkefølelsen og energien kommer strømmende, endorfiner holder tempoet mitt oppe og at jeg rett og slett er FIT for FIGHT for alt som kommer min vei. Være opplagt, ha overskudd og ha god samvittighet for helsa si – det er det jeg ønsker.

Jeg føler et massivt behov for å dele. Litt fordi jeg har fått så enormt mange lykkeønskninger, heiarop og mange som blir påvirket av valget mitt. Derfor har jeg bestemt meg for å ta en for laget. Å dele oppturer, nedturer, fremgang og motgang. Du kan regne med både gråt og glede, og helt ærlige beretninger slik jeg er vant til å være i denne bloggen forøvrig. Både video og blogginnlegg – her skal det ikke spares på noe!

Gleden er forøvrig at jeg ikke skal gjøre dette alene. Peter (Pappahjerte) skal også til pers, og som mann kan det hende at hans opplevelser av det som skjer fremover er annerledes enn mine. Kanskje målene er annerledes og utfordringene ulike?

Peter og jeg har hentet inn eksperthjelp. Det var ingen andre mer riktig å spørre enn hun som i Norge antageligvis vet aller mest om trening og kosthold – både i sin kraft som kostholdsveileder OG personlig trener igjennom mange år. Med en bok som nå ligger på nr.1 på boktoppen og med et genuint ønske om å hjelpe Peter, meg og alle andre som trenger det kicket i ræva til å redde helsa si – så skal Desiree (Fitfocus) sørge for at Peter og jeg skal få skikk på helsa vår. Jeg har en følelse av at hun kan bli min redning!  💜

Og når jeg ser bildet under så merker jeg at jeg gleder meg til kroppen min igjen skal bli noe jeg skal ta godt vare på for fremtiden. Jeg skal gi helsa og kroppen min det den fortjener. Og jeg skal gi Maren den spreke mammaen hun fortjener. En sunn og frisk mamma som orker å delta i hennes aktive liv fremover. Ikke den alltid slitne mammaen med lite overskudd og bare sånn “halvveis” tilstede.  Jeg skal bli sterk, sunn og tøffere enn jeg noengang har vært. Prestere optimalt slik jeg liker meg selv best.

Jeg gleder meg så utrolig mye. Og i morgen starter vi. Fysiske tester hos lege og eksperter som skal fortelle meg nøyaktig hvor jævlig mitt helse-bunnpunkt er. Fordelen er at det fra og med i morgen bare kan bli bedre.

Følg FitFocus-Desiree, Peter Pappahjerte og meg i tidenes samarbeidsprosjekt uten noe filter – FIT for FIGHT!

❤️En fotobok til Maren med både mening og bilder.

Reklame | Fotoknudsen med rabattkode på opp til 50% på kjøpet!

Høytider er tider man fyller opp minnebanken med koselige minner. En av de koseligste tingene jeg liker best å gjøre er å se på bilder fra barndommen min – og se hvor lik Maren og jeg er. I jula satt jeg med en enorm eske med bilder, med absolutt null system. Det som faktisk plaga meg mest var det at bildene av meg, mamma, og den fine familien min definitivt ikke kom til sin rett i denne haugen av usorterte bilder. De lå bare å slang oppi boksen, og det syns jeg er litt vondt..

Her fant jeg et bilde av mamma, min mormor og jeg da jeg var 2 år. ❤️ Jeg kom plutselig på at det måtte jo finnes en bedre måte å samle minner i, så det ble lettere for meg å sette meg ned med Maren og titte på bilder fra da mamma var liten jente..? Med skap, skuffer og pappesker fulle av gamle bilder uten noe system, kjente jeg plutselig at jeg hadde lyst til å lage noe helt spesielt til Maren! 
Denne ideen vil jeg veldig gjerne dele med dere, for jeg tror det er den koseligste tingen jeg har gjort noengang!
Jeg har hatt et ønske om å fortelle Maren om mormoren sin (min mamma) som hun er oppkalt etter. Mamma var en utrolig viktig del av livet mitt, helt til hun plutselig døde da jeg var 25 år. (Da var hun bare 53 år) Alle de koselige historiene, morsomme minnene og ting jeg husker fra mine 25 verdifulle år med henne. Jeg har noen bilder av mamma stående i ramme på hylla, men jeg har gått noen runder med meg selv for å prøve å finne ut hvordan jeg kan gjøre mormor til en naturlig del av Marens liv.Jeg har nemlig laget en fotobok til Maren med bilder av min mamma og meg! Bilder fra ferier, jenteturer, båtturer, santhansaftner, 17.-mai, frokoster, badestrand, skiturer – ja, bilder av meg om min mamma gjennom det livet vi rakk å ha sammen! På den måten føler jeg at det blir enklere for Maren å forstå at mamman til mamma finnes, men i himmelen!
Det ble så rart å bare ha et par bilder av henne stående – jeg ville på en måte vise Maren at mormor er mer enn bare to portrettbilder på peishylla, hvis du skjønner..! Og for å være ærlig, de gamledagse albumene med silkepapir og små, ivrige barnehender går ikke helt sånn hånd i hånd, haha! ❤️

I boka har jeg valgt ut en drøss med bilder, og jeg husker (eller har blitt fortalt av pappa og øvrig familie) alt omkring bildene når det ble tatt og situasjonen. Noen bilder har jeg tatt med fordi jeg har en god historie om kjolen, vasen eller plassen bildet er tatt. Det er med andre ord ingen bilder i fotoboka som ikke har en god historie å fortelle! 😍 Faktisk vil jeg gå så langt at det er en skikkelig god godnatt-historie til hvert eneste bilde i denne fotoboka, og det får meg til å boble over av gledestårer! Tanken på å sitte med Maren på fanget og fortelle en god historier til hvert eneste bilde i boka, gjør meg utrolig sentimental…!

Dessuten har jeg rett og slett bestilt en mindre (identisk) fotobok også. Den er for at den skal bli lettere for Maren å håndtere, så hun kan bla litt i den selv også. Den har størrelsen som en pekebok som hun har i veska si for tiden…! Målet er egentlig å fortelle henne historier fra boka, så hun kan fortelle historiene videre med tiden… Er ikke det en fin tanke?

“Voff-voff! Se voffa!” 

Tusen ❤️-lig takk, fotoknudsen, for at mulighetene finnes på hjemmesidene deres! Dere vet jo at jeg digger å bestille fra dere, for da er jeg helt sikker på hva jeg får og fordi det er så enkelt! Og enda bedre – nå har de fått et sånt «Smart Assistent» – program som lager fotoboken på typ to minutter! Et annet supertips er forøvrig å laste ned appen til fotoknudsen også, for da kan du lage fotobok på farten – fortløpende! Det er helt genialt, og man bruker ikke votter og år på å få samlet bildene i superfine bøker!

Slik gjorde jeg forøvrig bildene digitale:

Med mobiltelefonen min tok jeg rett og slett og knipset bilder slik som vist over, av alle bildene jeg ville ha med i boka. (Av med blitz og husk å trykke på fokusknappen så det ikke blir blurry!) Det ble faktisk helt super kvalitet! Og ved bare et tastetrykk var bildene fordelt rundt i boka med Smart Assistent på Fotoknudsen! Det er jo faktisk utrolig enkelt, og jeg skal lage mange av disse fremover!

Fotoknudsen gir leserne mine en VELDIG god rabatt til dere som trenger å komme i gang med fotobok-lagingen, så bruker du koden GODEMINNER for å få opp til 50 % rabatt på det du kjøper! Men tilbudet varer bare ut måneden (til midnatt 31.1.19) så du vente for lenge med å bestemme deg!

Hvem har du lyst til å lage fotobok til?

Silikon-Vixen, bilsjuke og konfetti.

Da er Vixen et avlagt kapittel for i år, og jeg har fått senket skuldrene bittelitt i en gammel kjole fra HM.  Jeg har prøvd å oppdrive et bilde av meg, men jeg gikk inn feil på presseveggen. Jeg møtte nemlig en gammel kjenning fra TV-tiden min, og han sa “-Få et bilde av deg da…” og knipset løs. Jeg GLEMTE da altså å stille meg foran Vixen-fotografen, så da finner jeg ikke noe bilde jeg har lov til å bruke uten rettigheter. Ikke engang ei jævla sjølfie fikk jeg tatt, men dere får bare stole på at jeg så sånn noenlunde representabel ut. (Så representabel en halvgammal kjærring fra Bamble kan se ut blant MYE bakepudder, countouring, blafrende øyevipper og romper i plastikk. ) Selv stod jeg jo å blomstret med mine eldgamle silikoninnlegg som har fått kjørt seg etter amming og jojo-slanking, de puppene mine er ingen god reklame for kirurgen ass. Memo til alle som vurderer silikon: Just dont yet. Ta heller den avgjørelsen når huet ditt ikke er langt nedi en Paradise Hotel-søknad eller når du er ferdig med amming og føding av kids. Se ann resultatet og ta noen runder med deg selv på om det strengt talt er nødvendig å fylle kroppen med det som blir klassifisert som spesialavfall på søpledynga. ❤️ Jeg angrer som en HUND på at jeg gjorde det.

Men jeg har hvertfall fått dosen min med konfetti og høye heler på en god stund. Det er alltid hyggelig å henge med gjengen i Adlink. (Byrået/nettverket jeg er tilknyttet) Og når jeg henger med Christina og Peter så føler jeg meg helt oppriktig som en som blir forstått, uansett hva man klarer å lire av seg. Dessuten er de godt vant med bilsjuke barn, så når gir uttrykk for at jeg er uggen og vi må ta en ompakking i bilen (og magen, forsåvidt) så hopper den med best bilsykemage bakerst og den med lavest terskel for svinger og lesing av bilskilt, forran. Jeg kan ikke lese på noe i bil, og leser jeg noe så dumt som bilskilt så spyr jeg faktisk. Kjempefestlig at to bokstaver og fem tall kan sette meg så til de grader ut.
Det positive med the Sandnes Kihlman`s er det også at de vet nøyaktig hva som skal til når man snart må se frokosten i retur. Da jeg gav de valget mellom å stoppe bilen brennkvikt eller få burgerfrokosten på innsiden av vindusrutene i familiebilen deres, ja da ble jeg ganske raskt forvist til en sånn parkeringsplass man bare blir satt igjen hvis man har vært kriminell eller generelt trollat kjærring. Der sørget Christina på en moderlig måte forsynt meg med tørkepapir, en plastpose og litt fred og ro bak en forlatt trailer. Familien Kihlman tok seg en kjøretur og plukket meg opp cirka et kvajtej senere med tørkepapir i munnvikene.

(Nei, jeg er ikke gravid. Ei heller fyllesjuk. Bare god, gammeldags bilsjuk som jeg blir så altfor ofte blir.)

Takk, dere er best. ❤️

Ha en fin lørdag!

(Eneste bilde av antrekket er bildet under. Det tok jeg da jeg spurte på snap hva jeg burde ha på meg…! Er visst ikke så rutinert i denne influenserverdenen, merker jeg…! Kjolen er fra HM tror jeg og er en slags blondekjoleaktig sak. Aner ikke hvor gammel den er, har hatt den en stund.  Forøvrig ikke sponset. Da hadde jeg vært en elendig annonsør i såfall…! 😉 )

 

Fikse-Vix!

Nå er alt klart til en ny runde med Vixen da.  Da jeg fant frem veska mi oppdaget jeg at sist jeg brukte den var på…ja, nettopp – fjorårets Vixen. Den Vixen jeg var finalist i 3 kategorier og kom faen ikke hjem med annet enn en kjemperegning på BurgerKing i magen og flere tusenlapper fattigere etter å ha luxa på meg et lekkert hotellrom. (Ikke sponset nei. Det var litt derfor det svei som fy i lommeboka!) Ikke fikk jeg drukket meg full heller, for jeg ble trøtt i 22.30-draget og ville varme meg litt i badekaret – og da kom jeg meg egentlig aldri tilbake på festen i grunn…! Hvis ikke jeg husker helt feil så sendte jeg mening til Christina – Konatil, med noe tjafs om å sette igang et nach, men tror kanskje vi begge hadde godt av å sove ut Vixen-rusen..! 😉

Vel, i år er jeg heldigvis ikke nominert til noen pris, men det er nok helt sikkert fordi det var så mange bedre bloggere enn meg 🙂 Jeg tror uansett ikke jeg hadde taklet så godt å gå opp på podet der foran så mange influensene med så mye makt og løsvipper, så jeg syns nesten det er helt greit å heller stå i bakgrunn å observere som en ekkel gammel onkel.

Det er heldigvis mange andre flotte nominerte å heie på! 💜

Nå skal jeg hoppe til køys og sovne til et par Friends-episoder.  Jeg har smurt meg inn med selvbruning (kun på armene) og nappet barten. (Egentlig løgn, for jeg er så lat at jeg bruker en sånn øyebryns-kniv til å trimme dunet på overleppa..)  Jeg skal forøvrig bile med Peter og Christina innover i morgen, så vi høres og sees vel kanskje på snap…! (Forresten, jeg har helt sinnsykt mange som følger meg på snap, jeg tør nesten ikke tenke på det engang! Det er typ 3 ganger så mange som så tv-programmet mitt for noen år siden liksom! Jeg blir nesten litt flau! Men herregud så gøy det er når jeg får tilbakemeldinger fra dere som ser snappene mine,  for dere har helt rett – jeg er alltid helt uten filter! (Så kan du tolke det som du vil, haha!)

Herregud for et semikvasi blogginnlegg. Avsluttet med tidenes selvskryt liksom. Anyway, på snap heter jeg linevictoriahus ! 

Line Victoria

Gleder meg til å se disse to tiningene igjen.

Christina og Peter

 

 

Røykeslutt, motivasjon og de berømte nedturene.

Dette med motivasjon er rare greier.

Jeg har nemlig i flere måneder (det siste året!) trodd at jeg har hatt motivasjon nok til å ta fatt på en endring, men handlingene mine har på en måte bevist at jeg definitivt ikke har vært klart for noe som helst. Et støttemedlemskap i et treningssenter i over 3 år er godt nok bevis syns jeg. Av en eller annen merkelig grunn har jeg latt meg forfalle så til de grader med tanke på helsa mi, at det egentlig burde vært straffbart. Det burde vært straffbart med tanke på at det finnes SÅ mange mennesker der ute som hadde gitt høyrearmen sin for den generelle helsetilstanden jeg er i. For jeg er ikke syk, jeg har ingen fysiske plager, jeg er ikke skadet eller amputert. Jeg har med andre ord absolutt alle mulige muligheter til å passe på kroppen jeg har fått utdelt. Jeg har bare latt den forfalle den siste årene. Og endrer jeg ikke fokus og bane nå så dæven jeg av livsstilssykdommer og ikke i en glamorøs fallskjermhoppingsulykke i en alder av 92 år, slik jeg har planlagt.

I dag møtte jeg Peter (Pappahjerte) og Desiree (Fitfocus) i Tønsberg. Planen var å snakke litt omkring det vi har tenkt til å begi oss ut på. Jeg liker godt mantraet til Desiree – hun mener at det skal være lett å leve sunt. Jeg er i grunn helt enig, for jeg har ikke tenkt til å bare være sunn til jeg er fornøyd med størrelsen og kondisjonen og musklene, jeg vil leve i en sunn kropp! Jeg vil gjerne dø  lykkelig, men vel vitende om at jeg har gjort det jeg kan for å ta vare på skrotten jeg har fått utdelt!

Dette med røykeslutten har dog gått veldig inn på meg. De færreste har visst at jeg begynte å røyke igjen etter graviditet og ammeslutt, de fleste regnet jo sikkert med at jeg når jeg holdt meg røykfri så lenge, så er det bare idioter som begynner igjen. Vel, jeg var den idioten. Jeg tenkte skrive et helt eget innlegg om røykeslutten, for det syns jeg er viktig. Og det har heller ikke bare vært enkelt, for å si det sånn – det føles som verdens jæææævligste kjærlighetssorg!!!! Jeg tror ikke dere vet hvor mye jeg har grini over røyken ass…

Anyway, som dere sikkert har skjønt så har jeg blitt en del av et team. En gruppe. En gjeng. For jeg er et sånt menneske som syns det er trygt og godt å gjøre denne livsstilsendringen sammen med noen som er minst like motivert som meg.

Vi snakket også om dette med hvor mye vi egentlig ønsker å dele. Jeg har innsett at jeg ikke har en dritt å tape på å fortsatt være ærlig om det som opptar livet mitt. Så ja – bloggen vil nok bli noe preget av livsstilsendringen min, men det skal ikke gå på bekostning av mine “vanlige” innlegg!

Jeg gleder meg veldig til å dele både oppturer og nedturer, fordi jeg vet at de kommer – og fordi jeg syns det er helt greit å fortelle om de på bloggen. Motivasjonen min er også det faktum at jeg vet det vil sitte mange der ute å nikke gjenkjennende og kanskje bli inspirert eller heie på meg. Jeg gjør faktisk dette for helsa. Og for Maren.

Bildet under er fra mitt aller første (og siste enn så lenge!! 😜) løp. Det var Brotorvetløpet i desember 2015. Det SKAL jeg gjøre igjen i år! En av motivasjonsmålene jeg har satt for 2019 🙂

 

Festen er over.

Jeg har hatt noen hektiske dager i forbindelse med at Torben rømmer offshore innimellom. Dog kan man kanskje ikke kalle det «offshore» selv om han jobber på båt i 2/2-rotasjon. Han jobber nemlig på den lokale ferja, der overfarten tar ganske nøyaktig 7 minutter fra A til B. (I dette tilfellet da fra fastlandet Brevik, til Sandøya – som er en øy utti fjorden her. 

Så det er ikke akkurat sånn at han må fraktes med overlevningsdrakt i helikopter på vei til jobb, og er det tåke så blir ikke han værende igjen på ferja heller. 

Anyway, vi rakk å klemme ut siste rest av hyggelig julestemning i forrige uke. Ikke bare ble den jævla dyre edelgrana vår forvist til en grøftekant (slapp a´, det blir hentet av kommunen i mars en gang) men årets siste julesammenkomst ble avholdt på idrettslagets klubbhus i regi av foreldrene i barnehagen.

Det gikk faktisk opp for meg på vei dit at det er første gangen vi drar på juletrefest med Maren. Det er jo sånt man husker fra da man var barn – juletrefester som har denne oppbygningen:

Løping, grining, sukker, julenissen, spy i bilen på vei hjem.

Det var ikke så mye som hadde endret seg på litt over 30 år egentlig..! 

En ekstrem gjensynsglede når kidden går igjennom dørene. 

Foreldre som hilser høflig på hverandre og sier «godt nyttår, dette var hyggelig». 

Plutselig begynner alle barna å løpe. Det er ingenting i hele verden som skulle tilsi at det er noen grunn til nettopp å bedrive denne LØPINGA, men det gjør de altså. Og de løper gjerne rundt juletreet, til de treffer noe, og så løper de i en ny retning. Gjerne med en sånn merkelig tørr latterlyd mens de løper i full fart. Ikke en sånn lyd du lager fordi du syns noe er morsomt, men en slags skrekkblandet frykt – latter. 

Løpinga tar seg virkelig opp, og det er faktisk ikke grenser for hvor i lokalet det KAN løpes. Det er nemlig overalt. Unger løper under bordet, bak gardiner og hør på dette – GJENNOM juletreet. Og dette er da altså allerede før de har får sukker fra kakebordet. 

Selvsagt er det noens unge med busefingre som har stukket hånda oppunder aluminiumsfolien på den ene kaka, det hører til. Og det er greit. For jeg vet så inderlig godt at det var Line 4 år som gjorde nøyaktig det samme for over 30 år siden. Så jeg lar det passere. Kjenner den typen, for å si det sånn. Blir de beste folka, det!

Et klask avbryter forøvrig smugspisingen, for en liten høvding på gul gruppe som har møtt panne mot panne i det han var i ferd med å runde juletreet. Alle foreldre ser på hverandre. Hvem sin unge var det? Var det din? Min? Vel, en av oss skraper hvertfall poden opp fra parketten igjen og setter den sprellende fisken ned igjen i riktig stilling før han spurter imot neste offer. Nye klask når ansikter møter ansikter eller hender, fjes og melketenner treffer parketten. 

Energinivået er så høyt i klubblokalet at jeg med hånden på hjerte er helt sikker på at vi helt klart kunne holdt en liten kommune igang om vi hadde hatt løpemøller tilknyttet fornybar egenlaget energi. Litt sånn hamster-hjul-variant. Noe for Bamble Kommune å vurdere syns jeg.

Anyvei –  kidsa har nå oppdaget kakebordet og det er i grunn nå helvette braker løs på ekte. Nå får denne løpingen plutselig et tillegg – nemlig roping! Det ropes på mamma, pappa, lillebror, NEI, julenissen, dopapir, Herregud og mer kake. Jeg ser min lille snart2årimars-frøken valse rundt med krydderkake i den ene hånda, brownies i den andre – og pussig nok er kjeften hennes full av den papirduken på kakebordet. Hun har altså gnagd seg innover kakebordet med en hånd i hvert kakefat. Godt jeg ikke var der og passet på, si!

Som ved ren magi veiver en av foreldrene med hånda og sier med mild stemme i krigen at vi må sette oss rundt juletreet og synge julesanger. Jeg tenker at det må da være for mye forlangt av 100 barn med sukkersjokk å forvente, men nei – det funket! Kidden min blir trygt plassert i en del av en ring rundt treet og synger med med livet som innsats. Pappan hennes har plassert henne slik at hun faktisk ikke kommer løs. Så DET var hemmeligheten, ja..

Så begynner nivået å ta seg opp igjen når siste strofe av nissen på låven dabber ut. Halvparten av podene rundt treet som har vært på juletreparty før, lukter lunta når de kommer på hvem som er fast inventar på nachspielet! Unisont stormer halvparten mot døra som åpner seg forsiktig, den andre halvparten av kids under 3 år løper etter selv om de ikke vet hva som venter de, som en alliert styrke som gjør som alle andre gjør. Julenissen får kjenne minst 100 unger i fanget samtidig, og alle 100 unger har tilsammen 200 hender som grafser etter godtepose med enda mer sukker! Godteposer blir delt ut i en fei, og ungen min roper “ÅÅÅÅJJJJ” når hun mottar posen med rosiner, litt godis og en plate sjokolade. 

Kidden min elsker sjokolade, og det tar ikke lang tid før hele plata står på tvers i havgapet hennes. Ingen tid å miste, her må hele sjokoladen spises før den smelter og griser til antrekket. Eller vent – det har jeg sluttet å bry meg om allerede på dette tidspunktet i festen. 

Etter å ha brukt ukesbudsjettet på grønne, gule, rosa, og blå loddlapper klarer jeg utrolig nok å karre til meg to premier fra premiebordet. En boks med lego og en potteplante. Av en eller annen grunn så oppleves det som det største i hele verden å vinne, for det er ufattelig lite spenning ellers i hverdagen min for tiden. Jeg reiser meg opp og roper «HAHAHAHAHA, IN YOUR FACE, SUCKERS!!!!!! til nabobordet når jeg går opp og mottar potteplanten i aluminiumsfolie. Jeg synger hele første vers av «We are the champions» fra podiet og viser tidenes maktdemonstrasjon med knyttneven hyttet mot resten av gjengen på bordene rundt i klubbhuset og sier “Barneskirenn” til de andre måpende ansiktene på bordet mitt.

Så ble plutselig alle enige om at det hadde vært en fin ettermiddag, ønsket hverandre godt nytt år og sa vi gledet oss til neste gang. Dørene ble åpnet og foreldre nærmest LØP ut dørene med unger i armene.

Maren, festen sjæl, hadde ørlite problemer med å holde seg våken hele festen – men det har hun etter foreldrene sine så hun kan ikke klandres. Sees neste år da!

Line Victoria – Supporterfrue

Spinning – meg i ræva.

“Line, nå som du skal igang med treninga igjen – sa MÅ du skrive om første gangen du prøvde spinning!”

Ja, det må jeg faktisk. For den episoden snakker faktisk de på treningssenteret om ennå, da jeg var der nede for å fortelle at jeg lever..

Våren 2015, da jeg fikk sports-ånden over meg for 64. gang, bestemte jeg meg for å låne sykkelen til naboen og SYKLE de 10 kilometerene det tar til Langesund og hotellet mitt som var min daværende arbeidsplass. Jeg gikk i forkant til innkjøp av en sykkelbukse med sånn bleiepolstring i Bruno-området, og der valgte jeg den billigste varianten. Sykling skulle jo bare testes for å se om det var noe jeg kunne like, derfor ikke den største storshoppingen på den lokale sportsbutikken.

Etter å ha blitt nesten påkjørt av de fleste biler på vei til jobb, merket jeg kjapt at det berømte gnagsåret i ræva begynte å melde seg relativt tidlig. Dette hadde jeg blitt advart om. Av min egen svigermor, faktisk. Hun fortalte forøvrig at de profesjonelle syklistene ofte brukte vaselin for å slippe de største gnagsårene i begynnelsen, men dette hadde jeg denne dagen ikke tatt meg tid til. Så jeg hadde altså droppet det lure forslaget til svigermor.

Slik så jeg ut når jeg syklet i våres. Den ene turen, liksom:

3Nu2vTAIGb

Apropos juging på sosiale medier….Rettelse: Slik så jeg egentlig ut….

IMG_1120

Da jeg kom vraltende med gangsperre den ene dagen jeg syklet til jobb,  med beina like bredt fra hverandre som en gedigen baby, inn på hotellet til stående applaus fra mine kollegaer – kom jeg meg ned på dassen i kjelleren for å se hvor stor skade de 10 kilometerene hadde gjort med meg. Det var forsåvidt ikke manglende vaselin som var problemet, det var vel heller det at jeg hadde glemt å ta ut den beskyttelsespappen (eller er det plastikk kanskje?) i bleie-området som var grunnen til et noe rødt, sviende og kløende gnæææægsår i området som vanligvis skal behandles med kjærlighet og Lambi. Nuvel. Rookie mistake. Jeg lovte meg selv at skulle jeg noengang sette meg på et sykkelsete igjen så skulle jeg HVERTFALL følge svigermor, sykkelentusiasten, sitt råd om vaselin-innsmøring i rassen!

5 måneder senere blir jeg da invitert på en spinningtime med kursgruppa mi. Dette var altså i går ettermiddag. Jeg spratt opp fra sofaen, grep tak i vaselinboksen jeg hadde stående og smurte meg nedentil med den seige massen og tenkte “More is better”.  Jeg tredde på meg sykkelbuksa (denne gangen uten den berømte beskyttelsespappen i) og valgte selvsagt truseløs – for det hadde jeg jo hørt også var et godt tips for å unngå gnagsår. Spratt ut i bilen og tenkte “NU JÆVLAR, SKAL JEG PÅ SPINNINGTIME!” Jeg burde kanskje latt meg skremme av det klasket jeg hørte da ræva traff bilsetet, men jeg var (som vanlig) sent ute og neglisjerte den ubehagelige følelsen av å ha fyllt fjellheimen med noe som kjentes ut som et massivt råolje-utslipp..

Vel fremme på treningssenteret er gruppen og instruktøren min ganske overrasket over å se meg – ikke bare hadde jeg møtt opp til fellestimen (baahh…) men jeg fortalte STOLT at jeg hadde egen sykkelbukse, tatt ut “problempappen” og smørt meg inn med vaselin.
De skjeve blikkene jeg fikk var ikke til å missforstå. Det ble ganske stille. Den søte resepsjonisten spurte forsiktig…”Eh..hvor har du smørt deg inn med vaselin?” 

Jeg kunne ikke fatte at hun virkelig ikke var oppdatert på sykkel-trendene, så jeg himlet med øynene og svarte:

-“I RÆVA VEL!!”

Og det altså  ropte jeg stolt og med innlevelse, som om jeg allerede hadde vunnet Birken, Sykkelmarathon og Helterittet den samme dagen.

Jeg trenger vel sikkert ikke å fortelle dere at det var en spesiell spinningtime. Innsmurt i vaselin tråkket jeg på pedalene som om det handlet om livet. (Hvilket det forsåvidt gjorde, for min hyggelige sidemann var på et tidspunkt redd for at jeg skulle…ehh… synke ned på sykkelsetet etter at alle mine herlige kursmeddeltagere hadde blitt informert om at unge Husby-Sørensen antageligvis kom til å ha LITT problemer med å holde seg på setet sitt.)

Det hører også med til spinninghistorien at når vår kjære duracell-intruktør hiver armen i været for å signalisere med hendene og telle ned sekunder – så gjorde jeg det samme. Når hun klappet, klappet jeg. Når hun sang med på låtene, ja da kan du takke faen på at jeg gjorde det samme. Jeg har aldri vært på en spinningtime før, så jeg trodde det var helt vanlig. Helt til jeg ser at ingen andre gjorde det.

Schwoup-schwoup, og spinningtimen gikk unna som en drøm. Ingen gnagsår i ræva, men en ørliten knekk i min kommende spinningkarriere.

Og nå har jeg satt på kokedobbelvask-programmet på vaskemaskinen. Den sykkelbuksa er riktignok blitt litt baktung grunnet mengder av vaselin ræv-området, men hey – jeg fullførte en spinningtime! Og jeg må få lov til å innrømme – jeg likte det. Spinningtimen altså. Ikke det faktum at jeg skled frem og tilbake på setet i 50 minutter, men at jeg faktisk fikk det til.

/Supporterfrue – Line Victoria

(Dette innlegget ble først publisert september 2015)

På med treningsklærna igjen. Eller? Ehh..

Jeg VISSTE jeg kunne stole på de fantastiske leserne mine. Dere herlige, fine folka som reiser henda i været og sier “you go girl!!!” og “Vi heier på deg!” når jeg involverer dere i prosjektene mine.

Dog føles dette som et av mine viktigste prosjekter så langt, fordi det handler om noe så viktig som helse.

Jeg var litt redd for at noen skulle oppfatte prosjektet som at jeg skulle “på slanker`n”! I utgangspunktet skal jeg ikke det, men jeg vet jo av erfaring at når man endrer kosthold og aktivitetsnivå – så skjer det saker med kroppen. Målet mitt er å komme i form. Ja, faktisk er målet en helt konkret happening – og jeg skal fortelle dere mer om akkurat det senere.

Som mange har skjønt så har jo Desiree tatt imot utfordringen. Det er ikke hvilken som helst utfordring heller…! Det handler jo veldig mye om det mentale, samtidig som det selvsagt handler om det fysiske. Desiree skal fikse både huet og kroppen min. Vel, hun skal hvertfall gi med alle sine verktøy og tid hun kan avse for å dytte meg i riktig retning, og det er jeg EVIG takknemlig for at har turd å takke ja til.

Og du – Desiree sin bok (FIT PÅ 30 DAGER)  er BESTSELGER allerede etter bare ei uke i butikkhyllene! Den ligger på første plass as we speak over alle solgte bøker denne uken, og det er så heftig at jeg fikk grøssninger da hun fortalte meg det.  Jeg har selvsagt skaffet meg boka, og jeg satte den veeeeldig synlig på hylla mi for å imponere forfatteren sjæl da hun kom på besøk..!

Anyway, jeg har faktisk – etter 3 års fullstendig careless holdning til det ene klesskapet i hjørnet på treningsrommet (som forøvrig aldri har blitt brukt som treningsrom, men tørkerom!) endelig åpnet skuffene der. For der finnes det treningstøy jeg engang har elsket å kle på meg. Per idag vil jeg anta at 90 % av klærne foreløpig er ubrukelige da klærne antageligvis har krympet ca 20 kilo i skuffen, men jeg er kapabel til å stappe meg inn i den dyreste kompresjons-tightsen jeg har.  Hva med sko? Kan man spise seg ut av joggeskostørrelsen sin? Treningsbh… Akk, det var noe annet for 3 år siden når tyngdekraften var noe hyggeligere med meg, men nå peker de så nedover at jeg faktisk ikke engang ser annet enn fartsstripene (eller strekkmerker da) etter de der de bokstavelig talt ser i grusen.

Dette antrekket var forresten noe jeg følte meg fresh i, i det herrens år 2016 da jeg la igjen asle-svette på en av de mange spinningsyklene i salen på treningssenteret opp til flere ganger i uka.  Disse klærne var en kamp å få på idag,  11.januar 2019. Men jeg klarte det. Og nei – det var ikke noen magetopp i 2016, men den ble det i 2019 gitt.

Hold deg veldig gjerne oppdatert på Desiree sin blogg også ❤️ Dette blir helt rått! Og har du sett episode 1? Den ligger under her!

 

 

 

 

VIDEO: Kan Desiree redde Line, litt?

Jeg har lyst til at året 2019 er året jeg la fra meg hemningene i baggasjen og gav totalt faen i både jantelov og instagramfilter. Vel, det har jeg vel gjort allerede, jeg må innrømme at jeg kjenner at jeg har så uendelig lite å tape på å være ærlig.

Den siste tiden har jeg i grunn ikke hatt det så bra.
Fra å være en som syns det var utrolig gøy å trene og holde seg i form for få år siden, så har mye endret seg. Jeg har hatt 2 eller 3 treningsøkter de 3 siste årene, og jeg har bokstavelig talt latt helsa mi forfalle til det nesten ugjenkjennelige.  20 ekstra kilo, 20 sigaretter hver dag, 0 trening og 0 selvinnsikt når det kom til sunt kosthold var 2018 kort oppsummert helsemessig.

Etter graviditeten og ammingen begynte jeg altså å røyke igjen ved første fest, og med det nådde jeg vel strengt talt et nytt bunnpunkt i min helsekarriere. Og er det et tidspunkt jeg så definitivt burde vært i god form er jo NÅ, når man skal sjonglere jobb, småbarn, hus, barnehage og seg selv opp i alt! Jeg vet jo at ved å bruke ei lita halvtime hver dag på fysisk helse, gjør at dagene mine blir bedre, jeg får bedre energi, bedre humør, bedre søvn – ja, bedre alt! Jeg er så LEI av å være i elendig form!

Nå har jeg stumpet røyken, funnet frem treningsklær og kjenner meg mer enn klar nok til å be om hjelp på veien. Da sikter jeg selvsagt skyhøyt, og valgte meg ut hun som i disse dager ligger som nummer en på bestselgerlista med boka si – for hvis ikke Desiree kan hjelpe meg, så kan ingen!

Så folkens – Kan Desiree redde Line, litt? 

(Husk: Filmen er tekstet, skru på teksting i videoavspilleren på YouTube!)

 

Min bønn går til Norges dyktigste treningsblogger – Desiree Andersen – Fitfocus 

/Line Victoria – Supporterfrue

Hvordan har jeg det hjemme?

Jeg fikk så mye tilbakemeldinger på snapchat her om dagen da jeg la ut ei lista videosnutt. Men det var det i bakgrunn som var poppis, og ikke det jeg formidlet..! Alle vet jo at jeg ikke er noen interiørblogger, så jeg har vel strengt talt holdt meg unna slik blogging. Men lagå – nytt år og på tide å utfordre seg!

Da vi kjøpte huset for et par år siden, var min første tanke at jeg SKAL ha spisestuesofa. Min venninne har det, og jeg har alltid digget den Slettevoll sofaen med de stolene og bordet. Prislappen på Slettevoll-møbler er dog litt bortafor det jeg klarer å bruke på sofaer, men heldigvis finnes det veldig mange flotte alternativer på vanlige møbelhus.

Eneste problemet var at jeg sånn sett ikke hadde tenkt på at slike sofaer gjerne tar mye plass også! En ting er et diger, massivt bord som jeg ønsket meg -, men klemme inn sofa og store spisestuestoler også – det tenkte jeg ikke så mye på. Det endte jo bare med at jeg aldri gadd å bruke annet en den ene stolen ytterst ved bordet hele tiden, for det var jo klin umulig å bevege seg rundt bordet..!

Jeg har ufattelig få bilder av spisestuen med spisestuesofa, merker jeg! Men dette er hvertfall det jeg fant som gir dere et slags bilde på hvordan det så ut før… (Bildene er tatt med mobilen, og er ikke av spesielt god kvalitet!)

HÆHÆHÆH, jeg må jo le litt da…! Se på den lille rya underst! 🤣😂 Rett skal være rett, etter at dette bildet ble tatt så kjøpte jeg et ganske ålright enormt teppe til å ha under som faktisk passet i størrelse..! Jeg er forsåvidt enig i at spisestuesofa er sååå gøy, men det tok meg halvannet år før jeg skjønte at det ikke passet hos oss… – Her ser dere altså at all plassen blir borte i spisestuen liksom.. Sofaen og stolene var forøvrig fra spssestuegruppen Ventos fra Bohus, og bordet er fra Surrey-serien.

Så jeg solgte stolene og sofaen – men beholdt bordet. Bordet har jeg blitt veldig glad i, det er massivt og tåler ALT! Dessuten kan det forlenges så du får plass til en hel sekt om du ønsker det. (Eller en Sørensen-slekt, som i vårt tilfelle…!)

Stolene er grå fløyelsstoler fra Feel. Jeg hadde egentlig lyst på sjøgrønne stoler fra Søstrene Grene, men jeg skal innrømme at jeg fikk de over til 40% på det lokale kjøpesenteret, så jeg orket ikke dra så veldig mye lengre enn Brottis liksom. Dessuten fikk jeg låne med meg en stol hjem bare for å forsikre meg om at det faktisk ble fint!

Nå er det faktisk også halvannen meter fra bordet og inn til veggen på hver side, så nå sitter man ikke oppi hverandre lenger!

Ja, ekte Georg Jensen – lysestaker! Fikk de til bryllupet, er veldig glad i de! Og Aloe Vera planten er det min svigermor som har kjøpt til meg, og den har jeg satt i glatt betong-potte.

…Det skal innrømmes at den utsikten nytes hver eneste dag, i regnvær, blåst, sol, hagl, snø og tåke. Fra spisestuevinduet vårt ser vi Brevik, Stathelle, Eidanger, Heistad, Sandøya, Vealøs, og Croftholmen. Med andre ord har vi full oversikt! De fine “lyslyktene” i tre og glass med smijernsramme er fra Bohus, og de fikk jeg av Torben i fødegave da jeg gikk 12 dager på overtid.

…Og vår grå tripp trappstol står på enden av bordet forøvrig. Vi har også tatt bort teppet under,  det ble bare veldig klønete med teppe der. Vi har Merbau-parkett (veldig mørk) så det kreves en sveip med en klut etter middag hvis man er en av de fine folka som ikke takler skitne gulv. (Vi takler skitne gulv, og har sett at det er mer smidig å heller vente til matrestene tørker så man heller kan ta de med støvsugeren istede.  True story!)

I kveld rykker jeg nok ned julestjerna (som forøvrig aldri rakk å bli koblet til, siden vi manglet skjøteledning!) og jula skal pakkes ordentlig vekk. (Og ikke bare i pappesker bak sofaen…!) Det samme med juletreet, det skal bli godt å få tilbake plassen!

(Jeg har ikke fått betalt for dette innlegget, eller fått rabatterte priser på møblene jeg nevner over som følge av at jeg skriver et innlegg om det!)

Føler meg fullstendig utenfor komfortsonen her nå med interiør-innlegg liksom, men jeg lovte endel av snapchat-følgerene mine å være litt gæærn i 2019…! Håper det falt sånn noenlunde i smak, da 🙂

/Line Victoria – Supporterfrue