Noenganger er det godt å innrømme feil.

Noenganger er det faktisk greit å innrømme at man har driti på draget.

Bilkjøring er kanskje min svakeste side når det kommer til tålmodighet og innrømmelse av feilslag i trafikken. Rett skal være rett, jeg har 18 års erfaring, og kun 1 (EN) gang på tidlig 2000-tallet har det faktisk måttet krysse av på «JEG» på skylds-spørsmålet på forsikringspapirer og sånn hendelseslapp. (Jeg kjørte OPP på en diger pyntestein på torget i Porsgrunn. Ble sittende fast med min dengang splitter nye kabriolet oppå steinen i 40% vinkel. Traversen røyk og det ble så dyrt åtte hjelp!)

De andre gangene jeg har bommet litt i trafikken har det riktignok kanskje vært en feilvurdering, men det har aldri påført andre skade på menneske eller bil. Ikke engang der jeg bevisst dyttet litt på en syklist som vrengte sykkelen over stripet linje, jeg stod så godt som stille oppå feltet og han traff bilen med bakhjulet sitt. (Funfact: Du regnes som en vanlig trafikant «bak rattet» hvis du ikke går AV sykkelen når du skal over veiovergangen. Så hissigproppen på 50+ i spandex-bukse fikk erfare det da jeg lagde Renaultstempel i bakskjermen hans) Jeg har forøvrig også vært i klinsj med sivilt politi i Oslotrafikken, da de uten å være under utrykning gjorde noen underlige feil i trafikken som fikk meg til å eksplodere i Carl Berner-krysset. Deres svar på tiltale var å flekke politi-kortet sitt gjennom den trygge vindusruta som skilte mannfolka i sivilpolitibilen og det iltre lemmen`et fra Bamble, og jeg på min side bjeffet som en hund ut av Toyotaen for å poengtere at «så lenge de ikke er under uttrykning OG sivilt kledd i sivil bil, så gav det dem ingen rett til å drite i vikeplikt og bruke bussfeltet for å komme seg foran meg i køen.» Krydret med bittelitt stygge ord og hatblikk. Det kan ikke ha vært en god dag for den unge, stolte politimannen som viste stolt frem kortet sitt for å vinne diskusjonen. Bamblingen lot seg ikke pille på nesa av et politi-id-kort, nei!

Idag havnet jeg opp i en situasjon på vei til barnehagen der jeg var mest opptatt av hvorfor bilen foran meg bremset ned og la seg ut i veibanen. Han hadde en stor og relativt knotete bil å se «igjennom» pga utstyr og lys på taket sitt. Da han bremset ned så la jeg meg forsiktig ut for å kjøre forbi han, jeg tenkte han skulle inn til høyre (det var et kryss). Farten var veldig lav, så det var verken bråbremsing eller noe slikt. Mer som rulling i fri i bortoverbakke, liksom. Når jeg legger meg ut til siden for å kjøre forbi den nå stillestående bilen, så vrenger han seg tilbake midt i veien og ut foran meg. Jeg tenkte vel at han hadde ombestemt seg og skulle over på andre siden så jeg drøyde litt og avventet. Først da ser jeg at det var en skoleelev som ventet på å sykle over veien. 

I mitt tidligere Oslo-liv hadde jeg nok både rukket å tute og vise finger og ganske tilogmed rope ubekvemsord ut av vinduet før jeg skjønte situasjonen, men i bedagelig anlagte Bamble-land så ble vi bare stående der to biler ved siden av hverandre og vente på den andres neste trekk. Ingen sure miner. Ingen ubekvemsord. Ingen styggefingre ut av vinduet.
Jeg prøvde etterhvert å febrilsk vinke med begge hender i en slags «Jeg overgir meg!»-signal for å vise at jeg tok selvkritikk på min noe farlige kjøring, mens skammen selvsagt herjet i meg. Problemet var jo at jeg ikke så guttungen som ville over veien da jeg lå bak den store bilen og da jeg kjørte frem så var jeg jo mest opptatt av hvorfor den store bilen stoppet og hva han hadde tenkt til å gjøre..!  Bilen foran meg var ikke på vei over på andre siden fordi han ombestemte seg, men han hindret meg fysisk i å kjøre forbi for å stoppe meg! 

Det som kanskje gjør meg til en litt annerledes sjaffis enn jeg var for noen år siden var ikke selvkritikken jeg tok på meg, men det jeg valgte å gjøre etterpå. For bilen svinget senere inn til brannstasjonen og da tenkte jeg at jeg skulle avlegge sjåføren en liten visitt på vei hjem fra barnehagelevering. (Husk at det er enormt små forhold, folkens. Fra huset vårt til brannstasjonen til barnehagen er det kun noen få hundre meter, 2 minutters kjøretid…!)

Jeg loffet inn på brannstasjonen og bad om å få snakke med eieren av bilen som stod utenfor. Sjåføren (som var brannmann) ble dratt ut av møtet sitt (stakkars!) og utenfor møterommet la meg dønn flat og takket for at han så situasjonen før meg og hindret meg i å kjøre forbi. Jeg er ganske sikker på at jeg ville oppdaget skoleeleven i veikanten i tide, for han ventet jo på klarsignal – men det kunne jo ikke bilen foran meg vite. For alt han visste så kunne jeg jo vært den utålmodige, stressa mammaen som ikke har kontroll på situasjonen, men hun hadde jeg uvanlig nok lagt igjen hjemme..! 😉 Og om det blir noen neste gang jeg skal avlegge brannstasjonen en visitt så skal jeg hvertfall forøvrig sørge for å fjonge meg opp litt, for de barske mannfolka der er verdt å fjonge seg for! 😍 (Jeg vet at brannsjef i Bamble, Pål, smiler ekstra bredt når han leser dette!)

Noenganger kjennes det veldig godt å si ifra, også når man må innrømme at man gjør feil. Jeg blir ekstremt forbanna over de som ikke innrømmer at de gjør feil i trafikken eller forstår at de trenger et oppfriskningskurs, for veien til å bli en dyktig sjåfør er å lære (og innrømme) sine mange feil i trafikken. For de gjør vi jo ofte! 

Jeg er forøvrig en av de kjipingene som memoriserer bilskilt og tar en telefon til bileier om jeg ser en stygg oppførsel i trafikken. Mer enn en gang har jeg havnet i en heftig diskusjon om bilvett, fart, vikeplikt og generell oppførsel i trafikken. Men da må jeg også stå til ansvar for de feilene jeg selv gjør som bilist. Det må jo føles litt godt at noen oppsøker deg på jobb, legger seg flat og takker for at man ble gjort oppmerksom på at man gjorde en feil? Og tonen var veldig god også, jeg avsluttet med noe så jævlig sært som å gi han FISTBUMP da jeg dro? Atdetvar?!

Kjerringa på 36 fistbumper brannmannen som takk, liksom. Jeg skjønner ikke hva som gikk av meg, hahaha!  

Sånn, da var det ute av verden! På tide å starte arbeidsdagen vel vitende om at noen har satt meg litt på plass, det fortjente jeg! 

 

“- Hvor mange kilo har du gått ned, Line Victoria?”

Det måtte jo komme. Spørsmålet. Flere av de på rappen faktisk. Jeg startet en spørsmålsrunde på Instagram og svarte fortløpende så godt jeg kunne. Men ikke på det spørsmålet: 

“Hvor mange kilo har du gått ned nå?”
Det kom sånn ca 200 ganger. Jeg tøyser ikke. Og jeg forstår nysgjerrigheten, for jeg merker det jo selv at noe skjer og jeg ser det jo selv på både klær og bilder.

(STEIKE, det er flaut å dele slike selfies ass….! Med alt det rotet i bakgrunn og alt, ass.. Det var ikke meningen at jeg skulle dele bildet, men det var det siste jeg hadde på mobilen av meg selv i helfigur…!) 

Rett skal være rett. Jeg var ufattelig opptatt av at denne kostholdsendring sammen med Peter Pappahjerte og Desiree ikke skulle handle om tall. For tall er for de første ikke målbart når det kommer til helsefordeler med å komme seg i aktivitet og droppe godis og usunn mat, som var en del av kostholdet mitt hver eneste dag. Dere husker hva noen helt vanlige dager så ut for meg meny-messig? Vel, det var raske karbohydrater i form av MYE sukker, sjokolade og brus. Der er jeg faktisk ikke lenger. Jeg spiser dønn normal mat, men dropper i 9 av 10 tillfellene kake, godterier, og fastfood. Jeg spiser mitt hjemmelagede speltbrød, sunnere middager med masse grønnsaker og byttet ut sjokoladen og potetgullet med vaniljekesam og blåbær. Og jada, jeg kunne sikkert gått fortere og mer ned i vekt, men som sagt har det faktisk ikke vært noe mål i seg selv – det viktigste er helsa mi, den er foran alt annet! Jeg føler meg veldig ferdig med quick-fix`es før sommeren, for å være ærlig..

Trening? Ikke på langt nær så mye som jeg hadde håpet og trodd. Fy flate det er vanskelig å finne tiden og motivasjonen til å trene når man er småbarnsmor – ære være dere som er så strukturerte som har faste tider å trene på hver eneste uke! 

Treningen min har også fått kjipe opphold fordi jeg har vært syk to omganger. Og da har jeg prioritert å være oppegående nok til å jobbe fremfor å trene i løpet av dagen. Jeg hater sykedager og har ikke hatt en eneste en av de. Og det har vært HARDT å prøve å spise sunt når du ligger der og ser snørret dingle fra taket etter å ha nyst 6 ganger på rappen. 

Men joda, kroppen tilpasset seg sunnere og bedre kosthold – samt mye mer trening og aktivitet enn jeg har gjort de siste 2-3 årene, så noen endringer blir det jo på badevekta. Og det merkes på både klær, sko (!) og helsa generelt – hurra! 

Bildet under er fra da Desiree dro meg ut på trening og lærte meg noen strikk-øvelser, de har vært GULL verdt til hjemmetrening!

For første gang i livet går jeg faktisk ned i vekt uten å slanke meg. Det er utrolig deilig å tenke på. At kroppen tilpasser seg det jeg spiser og jeg tar sunne valg i butikkhyllene. Jeg spiser både sjokolade, drikker øl og tar ekstra saus og bursdagskake når jeg vil, men jeg modererer meg så godt jeg kan. Dessuten har jeg lagt trøstespisingen på hylla for en stund og jeg håper det varer. 

Nå er målet å komme igang med uke 3 av løpeprogrammet..! De to (tre, med den ordinære 2.uka i programmet) har jeg fulgt uke 2-opplegget, rett og slett fordi sykdom har hindret meg. Så istedenfor å gjøre noe overilt eller ramle ut av programmet, så har jeg stått på stedet hvil i uke 2 i 3 uker. 😂 

I morgen skal skoene på og jeg skal inn i uke 3! Litt mer løping og litt flere runder – se bare her – denne har jeg fått lov til å klippe og kopiere fra Desiree sin Løpeskole-gruppe på Facebook:

Nå må jeg faktisk prioritere litt mer trening i hverdagen, for jeg vet og merker så godt hvor bra det er for både psyken og kroppen. Og jogging vokser på meg, men det kan jo ha noe med at jeg blir bedre på det og ikke minst er det så fine forhold nå! Skarp, frisk luft og litt sol på nesa gjør meg veldig godt! 

…og du, håpet er nå å få på seg bunaden sin til 17. mai. Det er ingenting i hele verden jeg ønsker å kle på meg på selveste nasjonaldagen i mitt fineste antrekk – Vestfoldbunaden. ❤️ Så muuuuligens kommer jeg til å legge inn litt ekstra aktivitet og litt færre kosedager for å nå det målet..! Det er så synd å se den henge der ubrukt på den store dagen og forrige gang var det fryktelig vondt med alle de hold in-trusene jeg hadde på meg! 😂

Vil du ha mer ujålete oppdateringer? ⭐️ Følg meg gjerne på Instagram her og Snapchat: linevictoriahus – 
eller for de daglige oppdateringer på FACEBOOK her!


 

Selge 100 ting på 100 dager!?

I mitt oppryddningsprosjekt har jeg kommet over en hel del stæsj som jeg kanskje har hatt et litt for stort hjerte for. Ting jeg ikke bruker eller har bruk for, men er for fint til å kvitte seg med, hvis du skjønner. Jeg sender fra meg enorme mengder klær til gjenbruk for andre som trenger det mer enn meg, og selv har jeg jo blitt ekspert på å gjøre gode bruktkupp – men også få familien min til å tenke i samme baner som meg når både bursdag og julegaver skal shoppes! Jeg digger det!

Nå har det seg faktisk slik at jeg har satt meg et litt gøyalt mål! Selge 100 ting på 100 dager! Jeg blir nok ikke rik på prosjektet, men målet er jo faktisk å selge tingene til noen som tenker litt som meg når det kommer til gjenbruk – at nytt ikke alltid er veien å gå! Først og fremst gjelder det for min del en hel del babystæsj. Innerst inne har jeg trodd at lysten på en unge til kanskje kom snikende, men jeg orker ikke engang å se så langt fremover. Så da ryker babystæsjet som stellebord, ubrukte sko, nattposer, og kanskje tilogmed noen leker. Til gjengjeld har jeg også bestemt meg for å selge dykkerutstyret mitt før det havner på museum, og det samme gjelder en drøss med saker i garasjen som ikke blir brukt men som andre garantert har behov for!

Vi gir bort mye også, og Torben gjorde et av sine store rykk igår. Kjenner dere til Daniel og Simen? De to kule gutta fra Bamble som har sin egen youtube-kanal og som gjør en fantastisk innsats for å bekjempe nettmobbing. Simen er hardbarka Liverpool-fan og etterspurte på en facebookgruppe om noen hadde noen Liverpool-effekter han kunne pynte rommet sitt med. Torben fant frem en diger eske og gravde frem 12-13 Liverpoolskjerf han har kjøpt på kamper når han har vært i Liverpool. Jeg tror han syns det var ekstra stas å gi de bort til noen som virkelig ønsket seg det, så nå får vi håpe det blir skikkelig stemning i heimen hos Simen og broren Daniel! 

Selv har jeg jo lånt bort både bilstoler, vugger, vippestoler og ulldresser til bonuslillesøstera mi, mye av det samme jeg kjøpte brukt av bestevenninna mi faktisk..! Greia med babyutstyr er at det blir jo brukt så kort tid, så det blir ikke slitt ut på en babys bruk – for å si det sånn! 

Jeg er faktisk så ivrig på å selge unna at jeg snart legger ut den gamle oppvaskmaskinen også, selv om den er litt ødelagt. Det er jo faktisk et marked for alt. Jeg tror tingene vi ikke bruker i dette huset lever farlig nå…! 

Og du? Vipps, så har jeg solgt unna 4 ting allerede i tiden jeg skrev dette blogginnlegget! Ha en helt toppen dag, og kom veldig gjerne med gode tips til både gjenbruk, sparing og ikke minst miljøvennlige tiltak alle kan bidra med for kloden vår!

/Line Victoria

Foreldresamtale i 1992 vs Foreldresamtale i 2019

Jeg husker selv foreldresamtalene som barn. Når man fikk lappen med seg hjem som varslet om at samtaler nå var nært forestående, og mamma og pappa måtte skrive under på hvilken dag det var som passet best å ha samtale på. Jeg husker jeg var livredd! Jeg visste jo at jeg ikke nødvendigvis brukte veldig lang tid på leksene, og jeg kunne til tider være litt vimsete i forhold til det å pakke med meg de riktige bøkene. Jeg tror jeg faktisk, het ordrett,  kan huske klasseforstander Jan O sine ord i meldingsboka: “Line glemte gymtøyet sitt idag. Det er ikke første gangen hun gjør det og det blir garantert ikke siste gangen heller.” 

De dagene rett før foreldresamtalen oppførte jeg meg eksemplarisk! Lekser gjort til punkt å prikke, ingen orden eller oppførsels-anmerkninger, og jeg hjalp frøken med å løpe inn å lærerværelset for å hente overheaden eller var først inn på grupperommet for å hente TV-stativet når vi skulle ha kosetime eller klassens time. En utspekulert liten fjomp, ass! 

Jeg følte faktisk litt på det nå, når lappen om foreldresamtale ble hengt opp i barnehagen. En ørliten endring i rutinene skjedde faktisk her hjemme. Brukte litt oftere hårstrikk på bustehuet til Maren og klinket til med like sokkepar hver dag i en uke i strekk. Med andre ord var jeg fremdeles en liten utspekulert fjomp! 😉 

Det var noe med disse foreldresamtalene som skremmer meg, litt. Det er litt som komme inn på rektors kontor for å få dommen. Har vi gjort en god jobb? Er det noen avvik? Er ungen vår normal, og er VI som foreldre normale? Er hun snill? Oppfører hun seg ordentlig? Er hun normal? Er mora hennes normal? Sånn i ettertid skjønner jeg jo hvorfor mamma og pappa gruet seg litt også i 1992. Litt dårlig samvittighet for ikke ha fulgt opp med lekser kanskje? Eller rett og slett dårlig samvittighet for at de ikke akkurat var de mest engasjerte i FAU eller 17.mai-komiteen? (De var riktignok svært engasjerte i fritidsaktivitetene mine, jeg glemmer aldri at pappa kjørte tur/retur Skien (tok tre kvarter hver vei) 3 ganger i uken da jeg spilte teater. Eller alle de timene og døgnene han la igjen i kulissene på Brevik Barne og Ungdomsteater de årene jeg var med der.

Eller all kornett- og filolin-øvelser han led seg igjennom etter nattevakt, stakkars. 

Eller hvor mye støtte han gav meg da jeg ville bli Jannicke Abrahamsen! 😂

Tilbake til foreldresamtale i barnehagen. Jeg tok ordet først og tenkte at jeg ville starte med å skryte av barnehagen vår. Det er ikke vanskelig å skryte av barnehagen vi tilhører, de er intet mindre enn fantastiske. Jeg kan ikke tenke meg noe annet sted å levere fra meg Maren hver eneste dag, for hun stortrives og vi som foreldre er helt trygge på at hun blir ekstremt godt ivaretatt. Faktisk får jeg nesten tårer i øynene når jeg tenker på hvor heldige vi er som har barn i en barnehage der kompetansen er så stor som den er, barnehagen er ikke et sted man «oppbevarer» barn slik noen barnehage-negative mennesker påstår. Maren kommer hjem og har lært uendelig mye mer enn vi noen gang kunne hatt tålmodighet til å lære henne i løpet av en dag. Blant annet er hun den eneste i familien som kildesorterer som 2-åring. Mat i grønn dunk og restavfall i den vrengte KIWI-posen. Det er mer enn hva mora hennes har lært på sine 36 år!

Det slår meg også at disse foreldresamtalene er med på å booste min selvtillit som mamma. Alle de positive tingene som blir sagt om M`s væremåte er med på å få meg til å føle at jeg (og pappen hennes) har gjort en god jobb! Jeg er stolt av at barnehagen også ser personligheten hennes, og at vi sitter med samme inntrykk – at hun er en skikkelig bra unge! ❤️

Det er i barnehagen den virkelige jobben gjøres, og da er jeg glad Maren tilbringer tiden med de beste. Vi foreldre skummer egentlig bare fløten når kidsa kommer hjem på ettermiddagen..!

Mange etterlyser min “Guide til barnehagestart” som jeg skrev for snart et år siden. Et innlegg jeg har skrevet delvis ved hjelp fra barnehageansatte som har hjulpet meg med å gi svart på alt jeg (vi!) lurer på, og som har blitt godt mottatt! HER finner du det!

Ha en superfin dag, herlige folk!

Vil du ha mer ujålete oppdateringer? ⭐️ Følg meg gjerne på Instagram her og Snapchat: linevictoriahus – 
eller for de daglige oppdateringer på FACEBOOK her!