Litt veiving med en malerkost – også VIPS!

Denne helgen har jeg fått muligheten til å ferdigstille noe som har irritert vettet av meg. Du skjønner – i april fikk jeg ånden over meg og jeg kastet meg over et malingsspann og tenkte at jeg ville fornye litt i heimen. Huset var nemlig helt fullstendig hvitmalt innvendig i alle rom med unntak av et irrgrønt soverom, så jeg har egentlig klødd litt i fingra etter å fargelegge den sterile fellingen man får når man går inn i huset vårt. (Ironisk at man skal si «sterile» når det strengt talt er alt annet enn det – men okey…!) 

I april kostet jeg over en del av stua på høyre side av den enorme peisen, og det ble riktig så fint. Faktisk så fint at jeg tenkte meg videre over i spisestua med samme fargen, men det endte dessverre med tanken. Jeg har vært litt flau over at malekosten stoppet halvveis på veggen, så på søndag kvinnet jeg meg opp og malte spisestua også i samme farge. 

(Fargen Senses fra Jotun, for spesielt interesserte!) 

Faktisk må jeg si at forandringen var helt fantastisk! Det ble veldig lunt og varmt, og jeg angrer jo selvsagt på at det ikke ble gjort tidligere…! 

Sånn så det ut før jeg gikk bananas med rulle:

…og slik så det ut etterpå!

Nå er ikke jeg noen interiør-ekspert, men jeg syns det ble en stor forbedring.

…og sånn apropos epler og stammer og sånt… – ikke vanskelig å se hvem Maren slekter litt på!

Bæsj, tiss, promp og fis.

Så var det fredag igjen da. Og etter at jeg spurte om tips til hvordan fike øyebryn selv (eh, når ble dette en sånn type blogg?) så har jeg sunket ned i et av de mørkeste (men dog merkelig glosse, fargerike, baked og pudrete) høl på internett. Fifan, det finnes helt seriøst «gjør det selv»-videoer for alt! Men jeg skal gi det et forsøk. Jeg gleder meg litt, vurderte faktisk å sende live på Instagram bare fordi at…jeg kan! Da har jeg folk til å passe på at det ikke går over styr også, for som alle eksene mine har sagt før – «en målbevisst og sta Line Victoria med pinsett (og sukkerbit) er alt annet enn festlig.»

Akkurat nå sitter jeg med en unge i den ene armkroken og macen i den andre. Rett skal jo være rett, jeg elsker å multitaske. Det er barnetv og saftis-tid, og mens diktatoren lader batteriene til en siste halvtime i høygir mens hun synger «æsj, bæsj, promp og fis i sofaen!» (Forøvrig en sang hennes far har spilt for henne til den satte seg på hjernen hennes som et virus vi ikke blir kvitt med det første)

Men ja, tilbake til youtube-videoer med sminke og tryne-fiks, jeg er helt overrasket over den voldsomme mengden det finnes! Jeg fulgte en viss svensk, nyydelig blogger som promoterer sminkemerket sitt hele tiden og jeg var jo dypt fascinert.(Fordi hun var vakker, kul og morsom) Helt til hun fortalte at hun nappet hårfestet, og anbefalte andre å gjøre det samme. Da kjente jeg meg ferdig med skjønnhetshysteriet som florerer der ute, for en stund. Noen andre veldig sminkede damer følger jeg fordi det er et freakshow uten like, og det er min guilty pleasure. Så mye sminke har jeg verken tid, råd eller kapasitet til å kle trynet mitt med – jeg er jo faktisk så lat at jeg bruker vannfast mascara for å slippe å ta på mascara på to-tre dager. True story.

Sees vi på instagrammen min i kveld? Jeg skal fortelle en god historie også, jeg lover! <3 Husk å trykke «Følge» da, så du får varsel når jeg dukker opp…!

Klær som underlig nok blir mindre mens de henger ubrukt i skapet.

Hello, fine folk!

Tenk at oktober er rett rundt hjørnet og jeg må hive meg rundt og rydde garderoben. Jeg hadde utrolig nok som mål å kvitte meg med 2/3 av garderoben min i høst, rett og slett fordi jeg ser at det er så himla mye jeg ikke får brukt. Det meste går til sånne innsamlingsbokser, slik at kanskje noen andre får bruk for klærne som har ligget brakk i klesskapet siden lenge før jeg fikk barn. Husker faktisk at jeg tenkte jeg skulle kvitte meg med store deler av garderoben min allerede da vi flyttet inn, og det er jo 3 år siden. Hahaha, huff! 

Jeg skulle ønske jeg var strengere med meg selv når klær havner i posene. De klærne som har størrelse 36 kommer jeg nok aldri til å klare å få over knærne engang, og bukser med lavt liv er fra den tiden jeg hadde ekstremt høy selvtillit og ingen selvinnsikt. Kjoler fra tv-bransjen da jeg var på mitt aller sykeste har riktignok hengt i skapet til skrekk og advarsel, men de har faktisk blitt færre med årene de også. Jeg kommer jo aldri til å bruke de igjen, tror jeg. Kanskje om 30 år når de er vintage og jeg skal motta en hederspris eller nobelpris, men ikke før. 

Bunaden, min elskede bunad, som jeg tjoret på meg i år skal få henge i skapet. Det er rart med det, men etter at mamma døde så har den bunaden faktisk blitt mye mer viktig å bruke og ta vare på – enn å bruke tid på å ønske meg ny bunad. For ja, jeg drømte på et tidspunkt om en bunad fra Telemark – men nå er Vestfold-bunaden blitt en klenodium jeg verdsetter så høyt! Etter at jeg fikk konebelte på den også så har den vokst på meg! (Litt ironi der kanskje, for den har ikke akkurat vokst MED meg for å si det sånn… Den er jo tilpasset mamma da hun var 16 og hadde små pupper – og jeg er dobbelt så stor med 4 ganger så store pupper – så all sunn fornuft tilsier jo at den bunaden ikke akkurat passer…! Men hey, jeg bryr meg ikke!)

Skrytebilde av hvor pent bunaden KAN se ut etter treningsregime fra helvette. 

Hvordan jeg ser ut med bunad etter at noen har sittet i skapet og sydd den inn mens jeg var gravid!!

Flere ting som ikke passer? Joda, høye heler. Jeg har aldri hatt problemer med å vakle på høye heler, men nå ser jeg rett og slett ut som en KALV med alvor små føtter når jeg prøver meg. Hvite sneakers har gått til ALT siden jeg kjøpte de i våres, både på scenen, som løpende rådgiver og veskebærer i pendress og til sommerkjolene. Men jeg må jo le litt da, for jeg tar jo gjerne på meg skoene etter at jeg har sminket meg, og den gulbrune fargen på de engang hvite skolissene er virkelig ikke til å ta feil av…!

De tåler heldigvis en runde i vaskemaskinen!

Dette var nok det mest intetsigende blogginnlegget jeg noengang har skrevet. Jeg sitter egentlig å jobber med ei lita filmsnutt serru, fra den gangen jeg kom hjem med rosa bil og Torben klikket. Vet du hva som er litt absurd? Torben har ennå ikke testet den nye bilen! Det MÅ jeg få til i løpet av uka, syns jeg! Ingenting er bedre enn å se Torben rulle rundt i rosa bil med øyevipper! (Og automatgir, som han ALDRI har kjørt med!) 

F%#*! (“Åh,fytterakker`n!”)

Dette med barn som oppdager språkets makt er spennende greier. Det er helt utrolig hva som triller ut av kidden min, og egentlig er jeg ikke så veldig overrasket da hun faktisk er min lille kloning.

Vi har allerede hatt noen runder med banneord. Du vet, når du tror ungen ikke er gammel nok til å plukke opp de ordene man bruker i kritiske situasjoner. Som når man nesten riper opp bilen fordi sykkelen velter mot den og man sier “F-ordet” – og poden går å sier det i tre døgn etterpå. Også klarer ikke jeg å slutte å le når hun gjør det, noe som selvsagt trigger henne enda mer. Eller når jeg sier “-Det får du ikke lov til å si!” og hun sier det bare enda høyere. Mom of the year.

Eller når kidden med sin søteste stemme spør om vi kan ringe bestemor med fonen, og vi facetimer svigermor. Og gjensynsgleden er stor og Maren sier “-Bestemor, se på den her`a!!!” og viser styggefingeren til en sjokkert svigermor. Og når jeg sier, “-Men Maren da, det kan du ikke gjøre!” og hun avslutter med et rungene “Faen!” og ler rått. 2,5 år, mine damer å herrer. Bare å glede seg.

Jeg vet ikke helt hva svigermor tenker om mine oppragelsesteknikker, men jeg vil anta at hun har noen gode forslag til forbedring. Og de skal jeg virkelig ta til meg, for jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre! 😅 Det hjelper heller ikke å google det, for da kommer det opp mange sympatiske forslag fra pedagogisk riktige foreldre som sier at man må forklare med ord, man må ikke bruke ordet nei og man må aldeles ikke bli frustrert. Til å finne så utrolig mye “riktig” informasjon om hvordan takle utfordringene med en talefør 2,5-åring, så er jeg overrasket over hvor mange som er i samme båt som meg..!

Når det er sagt så er det heldigvis fine ting den lille kloningen tillater seg å si også. Når hun sier “-Elsker deg, mamma!” når jeg gir henne en is, så vet jeg at jeg har gjort noe rett. Og da gir jeg gjerne en is til, for så enkel er jeg som mamma. Sjokolade også. Selv om sofaen ser ut som den må brennes etterpå. Det finnes ingen fornuftig måte å la 2,5-åringer spise sjokolade på annet enn å senke skuldrene og håpe at Jernia fremdeles har utlån på tepperens-maskinene sine.

Det er helt sykt at hun har blitt så stor allerede. Fødte ikke jeg igår, liksom?

Jeg elsker at det er så mange som følger meg på instagram – det er livets lille spontane glede, følg meg gjerne der om du vil!

Line Victoria

 

 

 

 

 

Avgjørelse.

Følte liksom at det blir et enormt hopp og relativt schizofrent å hoppe fra det forrige innlegget til det jeg nå skal skrive, men med en dags skrivepause imellom så slår jeg et slag for sosialpornografien der ute og banker ut et nytt blogginnlegg.

Den siste tiden er det endel som har kvernet oppi det lille hodet mitt, og jeg har endelig tatt en avgjørelse jeg tror vil gjøre meg uendelig godt. Jeg har nerver herfra til månen over avgjørelsen, men jeg bare MÅ! Her må jeg jeg faktisk nødt til å si noe helt sinnsykt rosablogger-klisjè, og innrømme at jeg ikke kan si så mye før de som må informeres om avgjørelsen min, blir informert. Men jeg lover dere at jeg ikke skal spare på hemmeligheten, jeg må bare få lov til å suge litt på karamellen alene først…!

De siste dagene har jeg ringt rundt til masse mennesker jeg verken kjenner eller som det er fryyyktelig lenge siden jeg har snakket med. Jeg har bedt dem om råd og fått utrolig mye tilbake. Mer enn bare råd, vil jeg påstå. Jeg har fått et realt spark i ræva og beskjed om at “-Det der SKAL du gjøre! Det MÅ du gjøre! Du kan ikke si nei!!”

Så da skal jeg det da. Herregud. Jeg bare gjør det!

Jeg har Maren alene denne uken, hvilket byr på småpirking i min tålmodighetsgrense. Da jeg hentet min lille diktator i barnehagen tidligere denne uken merket jeg veldig godt at hun er av mitt kjøtt og blod. Hun løp mot meg ute i lekeparken og ropte “Mamman miiiin!!!” som hun alltid gjør. Fikk en stor bamseklem!

Plutselig løper hun litt tilbake mot de andre barna, sprer armene rett ut og roper til de andre lekende barna i barnehagen:

“-Alle sammen!!!! Nå blir jeg BORTE!!!” 

Mens jeg bar henne ut porten hang hun over skulderen min og ropte videre på den mest dramatiske måten jeg noengang har hørt en 2,5 åring: “-JEG BLIR BORTE!! ALLE SAMMEN, JEG BLIR BORTEEEE!”

Jeg elsker at hun er litt meg.

…hun som ruler verden. Måtte hun alltid ha den selvtilliten til å kunne annonsere sin egen avskjed på den måten.

Stolt mamma!

 

Livet går faktisk ikke videre på sånne datoer. 

«-Er du alltid i så godt humør?»

Jeg får det spørsmålet så godt som hver eneste dag. Noen kaller meg en evigvandrende lykkepille eller bruker svulmende ord som positiv, engasjert, glad og motiverende om meg. Jeg takker for det, for de fleste dager gjør jeg alt jeg kan for at den personen jeg møter i kassa på KIWI, eller på parkeringsplassen, på legekontoret eller i heisen, skal få en ekstra hyggelig dag med å bli møtt med godt humør og et stort smil. En morsom kommentar. Ros og oppmuntring. 

I utgangspunktet er jeg en blidfis. Stort sett. Noen få dager, not so much. Jeg er kanskje ikke så ærlig om de dagene som jeg burde. Det er helt vanlige reaksjoner som alle kan kjenne seg igjen i. Sorg. Utmattelse. Følelsen av å ikke strekke til. En liten teit kommentar som plutselig vokste seg stor i magen.

Eller en av de datoene jeg alltid husker det er noe spesielt med, som dagen idag.

16.september er en sånn dato. Mamma sin bursdag.

Etter at jeg ble mor selv må jeg innrømme at sorgprosessen har endt opp med å både ta seg opp, eskalert og bli verre enn noen gang. Jeg er både sint og trist på en gang. Sint, fordi jeg ser mennesker kaste bort livet sitt på dop, kriminalitet, være stygg mot andre og ha dårlige verdier  – men mamma, verdens mest levende mamma – hun døde. Av noe så teit som hjerneblødning. Teit, fordi det er en så lite sensasjonelt og ikke så veldig mer spektakulært enn en liten blodåre som sprakk i hodet. Hadde hun kunnet velge selv, så tror jeg hun hadde blitt dypt skuffet over hvor kort prosess det var å sende henne i forveien. 

Jeg hater sånne datoer egentlig. Selv år etter så kan jeg høre plinget i telefonen der mamma etterlyser bursdagshilningen sin. Siste bursdagen hennes rakk jeg ikke engang å stå opp før hun ringte meg og lurte på om jeg hadde glemt bursdagen hennes. Hun – som aldri husker noen andres bursdager, var sint fordi jeg klokken 08.30 ikke hadde slått på tråden ennå for å gratulere henne. (Husker SMS`en hennes. «Har du ikke tenkt til å gratulere meg med dagen?») Da jeg kom meg på jobb, unnagjorte sendingen og ringte henne etter lunsj var hun pottesur fordi det gikk akkurat mer enn to minutter ut i samtalen før jeg kom på hvorfor jeg faktisk ringte. 

Jeg hater noenganger at jeg drømmer så livaktig om henne. For jeg er helt knust når jeg våkner. Mange, mange ganger våkner jeg opp og gråter helt hysterisk fordi jeg kjefter på henne i drømmene mine for de dummeste tingene. Jeg plages av at ingen visste at hun kom til å dø. Jeg plages også av at hun ikke engang visste det selv! Da vi var på jenteturen helgen før hun døde – hvorfor tenkte jeg ikke at det var et signal på at noe var galt med mamma min da hun plutselig ble så sliten i beina og måtte sette seg ned i den trappa inne på det shoppingsenteret? Jeg tenkte jo at de var de høye hælene på de lekre (les: dyre) skinnbootsene i akkurat litt for liten størrelse som gjorde at hun måtte hvile beina.

Og det får meg til å surre meg inn i mange tanker – hvorfor husker jeg ikke hva slags klær jeg kjøpte i den butikken så jeg kunne spart på det og tenkt at «dette var den jeg kjøpte siste gangen jeg var med mamma?» Hvor er de støvlettene? Hvorfor gjemte jeg ikke smykkene enda bedre, de smykkene jeg arvet etter henne, da jeg hadde innbrudd i leiligheten min i Oslo der en skitten tyv til med seg de fineste skatter etter mamma. Diamantringen hun fikk av pappa, prinsesseringen hun fikk av meg. Kjedet med den lilla steinen i. Hvorfor tok jeg ikke vare på den sorte, dyre kåpa til mamma? Hvor er nattkjolen hun døde i? Hvorfor har jeg ikke brudebildet hennes hengene oppe? Og hvorfor er det så lenge siden jeg var på grava hennes?

Dette med død er så ufattelig underlig. Absolutt alle mennesker opplever å miste noen i løpet av livet sitt. Foreldre. Søsken. Venner. Og kanskje verst av alt, barn. Det som forundrer meg er at det ikke er laget et botemiddel for slikt. Jeg mener – vi sender folk ut i verdensrommet og klarer å splitte atomer, men klarer ikke å finne et botemiddel for sorg? 

Så ja, noen ganger er det et par dager i året jeg kanskje ikke er helt meg sjæl. Bursdagen hennes, dødsdatoen hennes og Maren og min bursdag. De to siste datoene der er en sånn konstant påminnelse om at livet går videre, og noen ganger blir jeg forbannet over nettopp det. At Maren ikke får bli kjent med mormor. At jeg ikke fikk sagt det jeg ville sagt om jeg visste det var siste telefonsamtalen. At hun ikke gav meg oppskriften på den jævla kaka med sånn spesiell glasur som mormor også laget som jeg ikke husker hva heter eller har smakt igjen siden. 

Livet går faktisk ikke videre på sånne datoer. 

Line, lille Mulen.

 

Varsel: Storm ventes, orange beredskapsnivå.

Helgen er over, og huset er kaos. Det blir gjerne sånn hvis man ser vekk mer enn ti minutter. Alle lekene som blir bært inn i stua i de sekundene du holder på med noe annet. En avbrutt “legge sammen rene klær”-tiltak vi måtte fatte på hastevedtak fikk et brått opphold av en trampoline som måtte skrues ned på grunn av værvarselet som kom som pushmelding på telefonen fra lokale aviser.

“Varsel: Storm ventes, orange beredskapsnivå.”

Ja, det skal jeg fader meg love dere:

Jeg orker ikke engang å prøve å pynte på bildet.

Det er faktisk litt morsomt at de som følger meg er i hovedsak veldig lik meg i forhold til tidsklemme, småbarnsrør, prioriteringer og ærlighet. De fleste tilbakemeldingene jeg får går på at folk kjenner seg igjen og er glad for at jeg deler virkeligheten. Tror folk er mettet av glansede bilder av familielivet. En tidligere bekjent spurte meg hvorfor jeg gadd å være så “white trash” (hans ord!) på bloggen min og hva jeg oppnådde med det. Jeg var fristet til å spørre han hvorfor han gadd å være så rasshøl mot meg og hva han oppnådde med DET, men jeg smilte bare pent og konkluderte med at jeg aldri i min villeste fantasi ville tatt i han med en pølseklype festet ytterst på en rake engang. Jeg er usikker på om hans verden er så mye mer glamorøs enn min, men jeg jobber hvertfall ikke voldsomt for å holde en glanset fasade oppe.

Det som er fantastisk med nettopp å være en gråblogger (den har jeg forøvrig eierskap på, ser det er noen som stjeler gråblogger-beskrivelsen min – skaff deg din egen beskrivelse!) er at det er den aller enkleste måten å blogge på. Og å leve livet sitt på. Når jeg går inn på KIWI eller kjøpesenteret Brottis, så er det ingen som forventer at jeg ser fæbijolus ut. Vi kan vel trygt si at jeg ikke akkurat har malt meg selv opp i et hjørne når det kommer til hvordan jeg velger å vise universet mitt gjennom bloggen min.

Usj, nå hører jeg Torben romsterer med klesvask og uffer seg. Du vet den ekstremt høylytte “Booohhhffff…….”-lyden man lager når man skal poengtere sin irritasjon uten å si et eneste ord? Jepp, den hører jeg fra underetasjen nå. Og den tramping med hælene for å demonstrere hvor hardt HAN jobber med rydding, mens jeg sitter her.

Snakkas etterpå, folkens. Må redde husfreden her bittelitt.

/Line Victoria

 

Hva skjedde med huden min?

Reklame | The Solution (Inneholder en rabattkode på 65%)

Hei søndagslesere!

Jeg våknet opp idag med noen få timer ekstra på øyet, og utifra bildene jeg knipset til dette innlegget i stad – så ser jeg at søvn faktisk er noe jeg burde ha mer av fremover. Faktisk syns jeg det er litt kult å ta selfies om morran der jeg ikke har dollet meg opp, det viser liksom en ærlig meg, føler jeg.

Og før du kommenterer det, ja, den røde prikken i panna er ganske synlig på bildene. Det har vært en kvise, og har nå blitt et evigvarende sår jeg klør på i stressede situasjoner. Nå går jeg inn i en av de vanligvis dårlige hudperiodene mine. Høsten – vinteren. Men jeg er overhodet ikke bekymret lenger, for i fjor i høstsesongen var huden min, unnskyld uttrykket, dritfin – til tross for at jeg er Norges dårligste på hudpleierutiner utenom kollagenpulvereret jeg tar. Så denne gangen tar jeg imot høsten med mye mindre skepsis enn jeg har gjort alle de andre årene 😉

Mitt andre år som kollagen-misbruker. 😂
Herligland så mange som har fått øynene opp for dette kosttilskuddet – det er helt vilt mange som meg som elsker den enkle rutinen om morgenen. For som jeg har vært tydelig på tidligere – jeg MÅ ha noe lettvint. Ikke noen timeslange prosjekter på badet morgen og kveld, det har verken jeg – eller så veldig mange andre tid til.

✅Porsjonspakket!

✅Smaker ingenting!

✅Bland ut i hva som helst!

 

Kollagenpulveret jeg tar fra Oslo Skin Lab fungerer slik at du tilfører kollagen som huden mister når du har runda ungdomstiden din. Det skal forebygge rynker og booste huden med det kollagenet du mister. Det er et faktum at hud mister kollagen – det er derfor huden «siger» og blir litt for stor for ansiktet, hvis du skjønner…! Det finnes kollagen i mange hudkremer, men istedefor å påføre det fra ytterst – så tar man kollagenet i superkonsentrert form og lar det jobbe innenfra! («Du blir hva du spiser!» var det engang en fugl på taket som bøyde seg i støvet og sa..! 😉 ) Dessuten funker det for HELE kroppen, og ikke bare i fleisen! 

Jeg har jo vært ganske klar på at jeg er i ferd med å bli ganske mye grønnere og klimavennligere enn jeg har vært tidligere. Dette betyr at inntaket av kjøtt skal reduseres denne høsten! Jeg skal forøvrig ikke bli fanatisk, men jeg tenker at jeg kan bidra med mitt der det trengs. Da trenger jeg en ny kilde til protein, og det finnes jo allerede i kollagen-pulveret! To i ett kosttilskudd! <3 Lenge leve effektiviteten! JEG ELSKER AT DET ER SÅ ENKELT!

Denne sensommeren har jeg tøyd grenser for hva som er innafor for huden min. Jeg har sovet lite på grunn av svært stor arbeidsmengde, jeg har makset ut stressnivået mitt, jeg har pillet på den minste lille pms-kvise og jeg har spist mat som ville fått enhver enæringskonsulent til å gå i fistel. Påsmurt tykk og lite hudvennlig solkrem, svette og en aldri så liten reunion med min venn sigaretten, så kan man trygt si jeg har pushet kollagenpulver-virkningen til det ytterste! 😂😂😂

…og så kledde jeg plutselig av meg i morgenstress-selfie-kjøret! 🤓

Men vet du – jeg er som alltid superhappy med produktet. Jeg gjør det -jeg- kan for å forebygge med å ta Oslo Skin Lab, og jeg kan idag se at selv etter denne elendige perioden så har jeg ikke oppdaget en eneste ny rynke etter den strabasiøse jobbrunden i sommer/høst – og huden min har tålt påkjenningene ganske greit vil jeg påstå! 😍

Hvis du vil teste The Solution du også, så har jeg SELVSAGT tidenes rabattkode til deg! Hele 65% avslag får du om du bestiller via denne linken (Du får altså 65% på første pakken og derretter 30% på de neste pakkene) – og husk at du kan både angre deg og avslutte kollagenpulver-behandlingen når du vil.

Selv opplevde jeg forandringer etter omkring 6 uker, og siden jeg ikke har turd å slutte med det – så vet jeg heller ikke hvor lenge det varer. Men YEY!! Det er såå deilig å slippe kladdete brunkrem som legger seg i porer og fine linjer! For ikke bare har jeg redusert sminkebruken KRAFTIG, men fine linjer og porene er jo så reduserte at huden oppleves som mye mer… puff – det er det eneste ordet jeg kan komme på…!

(Tar på meg klærne igjen…!)

(Har du lest de andre innleggene mine med før og etterbilder? Det anbefales, om du i det hele tatt skulle være i tvil!)

Første innlegget jeg skrev finner du HER 

…og her finner du før/etter bilder med 15 ukers mellomrom!

(PS: Jeg har ikke for vane å pepre med så mange selfies i et innlegg. Det skjer noe når du plutselig ser at det som i alle år har vært et issue for meg, plutselig ikke er det lenger..! Også ville det vært veldig rart å lagt ut bilder av blomster, negler, stram rumpe og unger når man vil vise effekten av et kosttilskudd. No pun indeed, eller hva det heter æsså!)

 

Vi smyger oss inn i helgen…

Oh, herlige fredag. Det er noe med de dagene der du vet at trøkket på mailen er nede, alle andre kan være spontane midt på dagen også og man kan la kidden sove så lenge hun vil – og det er søvn mamsen er glad for å få!

Jeg har vært i noen møter denne uken som har gitt meg litt hyggelig oppmuntring i hverdagen. Vi har kastet litt baller og det kjennes veldig godt ut å sparre med virkelige personer og ikke på mail eller telefon. Jeg liker at folk setter griller i huet på meg også, så på vei hjem hørte jeg meg selv liste opp fordeler og ulemper, tanker og litt strategier. Herlig!

Ellers kan jeg innrømme at det var veldig befriende å skrive innlegget jeg skrev her om dagen. Jeg fikk en liten eyeopen`er når jeg så det begynte å renne inn meldinger til meg som gikk på akkurat det med å føle seg utilstrekkelig. Ironisk nok så er det absolutt ingen mening med å føle det slik. Som regel har det heller ingen rot i virkeligheten. Jeg må bare lære meg å forstå at ingen andre syns jeg er utilstrekkelig. Ikke Maren heller som står å skriker “KÆPPTEN REDDY FOY TEJKÅFF, YES!” som har nettopp fått dilla på “fly” i sofaen. (Hun ligger med magen på føttene mine også heiser jeg henne opp over meg på føttene, en ganske grei styrkeøkt om du uansett ikke gjør så mye annen styrkeøkt i hverdagen, høhø!)

Jeg glemte å ta bilde av meg selv idag, men jeg skal innrømme at jeg lo noe jævlig av meg selv på Instagram (stories) idag. Herregud, jeg er så redd for at noen går glipp av hva slags parallelt univers jeg lager der noenganger – noen må jo faktisk spørre meg om jeg er nykter til tider. Og ja, jeg er som regel alltid nykter når jeg er på sosiale medier, jeg fyllesnapper/instagrammer aldri! (Men så fester jeg ufattelig lite også da, så det kan ha noe med saken å gjøre…! 😎)

…men det var en gang jeg angsta meg på Snapchat husker jeg… Jeg skulle snappe venninnen min for et par år siden – dagen derpå etter festen etter at jeg hadde fått barn. Jeg sa noe slikt som at “jeg er fremdeles fyllesjuk, og jeg amma Maren i stad – og hun sover ennå, så hun ble vel brisen av melka mi!” Den klarte jeg å legge ut til hele verden, og det var rundt 5-600 mennesker som rakk å se den før jeg skjønte at jeg hadde driti på draget 30 sekunder senere. Tror det er første og siste gang jeg har slettet noe på sosiale medier..!

Men ja, ta gjerne en sveip innom instagrammen min idag om du vil. For det forsvinner om få timer..! 🤪😅 Heldigvis får`n vel si.

 

“Bare skriv noe for faen!”

Wow, to blogginnlegg på en dag – det må jo kalles skrivegnist. Kanskje det var helt innafor med denne terskelsenkingen, for nå syns jeg det var fint å bruke tid på å svare litt i kommentarfelt og faktisk begynne på et nytt blogginnlegg for dagen.

Dette med minner i Facebook er fiffige greier. Herregud så teit jeg har vært opp igjennom tidene med mine noe underlige og til tider bitre statusoppdateringer. Eventuelt de statusene man skrev for å få oppmerksomhet og sympati. Og som man selvsagt ikke fikk. (Seriøst, jeg tåler ikke sånne “innsjekkinger” uten forklaring ass.. Er det bare jeg som blir helt oppgitt når folk tar sånn innsjekk på Facebook på sykehus, legevakt osv uten noensomhelst videre forklaring?! Beste er jo de som skriver når man får kommentarer på det at “vil ikke snakke om det, for det er såååå privat…”
Neida, såe….!

Min statusoppdatering for ni år siden var av det oppmerksomhetssyke og tydeligvis veldig selvdestruktive slaget….!

Også denne da….:

 

 

Tydelig et mønster ute å går! 12.september gjennom årenes løp ser ut til å være en dato der man våkner opp og tydeligvis ser litt mørkt på ting, hahaha!

Men for noen få år siden var syns jeg selv jeg var ganske morsom. 

Vi skulle i bursdag og mens jeg satt ved spisestuebordet og prøvde å finne ut av hva vi kunne skrive i bursdagskortet til svigerbroren min, så ropte jeg til Torben mens han satt på dass…

“Torbeeeen?! Hva skal jeg skrive i bursdagskortet til broren diiiin????”

Og dette ble resultatet:

Gratulerer med dagen da, svigerbror! 😉

Line Victoria