Ærlig. Hva nå?

Jeg skulle så ønske at jeg kunne gå inn på denne bloggen og sprudle over av energi hver eneste dag. Gjerne flere ganger om dagen. Bloggen og mine sosiale medier er en stor del av livet mitt, både som jobb, fritid og ikke minst fordi jeg elsker å dele gode historier og tanker.

Ofte ser jeg at mange tusen mennesker er innom bloggen min hver eneste dag uten at jeg har oppdatert noe. Jeg føler nesten det som et hån mot leseren min. Det føles som jeg driver en avis uten nyheter. Det finnes mange lokale aviser som ville blitt fra seg av begeistring for mine lesertall, selv om de er en hel redaksjon på fastlønn og jeg er kun meg med mye annen jobb ved siden av. Jeg blir ofte skuffet over meg selv fordi jeg legger så enormt press på meg selv på det jeg skriver og leverer – det holder liksom ikke med en “oppdatering” eller “dette skal jeg gjøre denne uken!” som mange, mange andre bloggere gjør. Jeg setter noenganger litt store krav til meg selv, noe som gjør at jeg ofte får en eim av prestasjonsangst – selv om jeg har gjort dette i over 12-13 år.

Jeg får ofte vanvittig gode tilbakemeldinger på det jeg skriver. Både om det som bikker over i nesten faglig stoff, til de andektdotene om hunden til mamma. Eller beskrivelser av fødsler og åpenhet om å ikke føle seg bra nok mamma. Eller tipsene om barnehagestart, kosttilskudd eller fordeler med el-bil. Noen ganger når blogginnlegget mitt akkurat dit jeg vil. Inn på Stortinget så man får et skikkelig svar og lovnad om at det skal ryddes opp – eller til den barnehageansatte som er i tvil på om hun gjør en god nok jobb – når hun leser en hyllest til de utrolig flotte barnehageansatte som tar vare på barna våre hver eneste dag mens vi er på jobb. Hver eneste dag får jeg meldinger fra lesere som forteller at det jeg har skrevet eller sagt har utgjort en forskjell for dem i positiv retning. Det er både ufattelig koselig, men også veldig skremmende. Jeg vet at bloggen min blir lest av mødre, alenefedre, besteforeldre, jurister, lærere, arbeidsledige, offshore-arbeidere, spinninginstruktører, politikere og jeg har en syrisk kvinnelig leser som er innom bloggen min for å øve på å lese norsk. Et tverrsnitt av befolkningen vår er innom å leser på bloggen min, kan man jo si. Da er det jo mye makt i ordene man skriver…

Jeg er i utgangspunktet utrolig heldig. Jeg er utrolig heldig fordi jeg får lov til å bruke tid på å formidle, skape og glede andre. Men det har sin pris det også. Jeg sitter ofte alene. Jeg ofrer det sosiale og jeg ofrer det kollegiale. Den ene dagen har jeg foredrag om psykisk helse. Den andre dagen løper jeg KK-mila sammen med en fantastisk sammarbeidspartner som heier på meg. En annen dag sitter jeg hjemme og gråter fordi jeg faktisk sitter dønn alene på kontoret mitt uten noen andre å snakke med – og for en såpass sosial person som meg som ELSKER åpne kontorlandskap – så er det kjipt å ikke bare kunne løfte blikket over skjermen og se at jeg ikke er alene. At noen sier til meg at “-Jøss, dette var bra!” eller “Trenger du hjelp?” eller favoritten min: “-Kan du hjelpe meg med noe?!” Ingenting er bedre enn å få lov til å hjelpe noen med noe. Om det er drodling, innspill eller rett og slett noe så banalt som å gå å hente noe som trengs. Å føle seg nyttig er ekstremt viktig og og danner grunnlaget for en god mental helse. Og den følelsen av å føle seg unyttig, den er virkelig ikke til å spøke med.

For at jeg skal kjenne gnisten i kroppen, så må jeg senke terskelen min litt. Jeg må senke mine egne grandiose tanker om hva jeg skal levere – for jeg glemmer at det som oftest er godt nok med halvparten. At det er lov til å leke litt igjen. At det er lov til å både være upolitisk korrekt. At det er lov til å blogge tekster og innhold som kanskje ikke står til en sekser i terningkastet hver jævla dag. At jeg fokuserer på det ærlige med glimt i øyet – og ikke bare tekster jeg forventer blir delt 2500 og har lesertall på nærmere 100.000 hver gang jeg oppdaterer bloggen. Terskelen har blitt høyere og høyere for meg selv, og tilslutt har jeg sittet med mange hundre blogginnlegg jeg ikke ønsker å publisere fordi det er bra, men ikke BEST!😅

Jeg har herved satt meg som mål å trykke publisèr på mine innlegg så snart jeg har skrevet de, fremfor å gå over med argusøyne, kritiske blikk og anger – og at innleggene havner i “utkast”. Det er ikke en sånn blogger jeg vil bli. Jeg vil være meg. Og så får det være bra nok.

Det blir Supporterfrue, Line Victoria –  version 2.1.

Apropos ufiltrert – dette bildet ville nok ikke gått gjennom sensuren hos de fleste bloggere, hahahah! (Ja, trøya er vrengt…!)

Forøvrig er jeg veldig aktiv på Instagram og Snapchat! (Linevictoriahus) Og Facebook da, en deilig gruppe med over 20.000 følgere! Jeg elsker dere! ❤️

Den første bloggeren i kommunestyret i Bamble?!

Det var ordføreren min som gav meg beskjeden først.

«-Du er inne! Gratulerer!»

Fra en litt usikker 12.plass tidligere i år ble jeg plassert, da nominasjonene ble rullet ut. Til å aldri ha satt min fot på et medlemsmøte før da, ble jeg altså gitt den tilliten av mine medsammensvorne i Bamble Arbeiderparti at jeg plassert med en fot innafor på lista.

De fire første er kumulerte. Det betyr at de er sikret plass i kommunestyret uavhengig av hvor mange personstemmer man får. Og det skal ikke mer en to personstemmer til listekandidaten under meg, så rykker jeg nedover. Sånn funker det.

Ordfører-Hallgeir ringte først fra bilen og gratulerte. Og så ringte det et lite ras av journalister.

«-Hva føler du nå?»

Jeg hadde fått flest personstemmer av alle «vanlige» på lista, hvilket gjorde at jeg rykket inn på 5. plass på lista til Arbeiderpartiet. Oh, my God! Jeg svettet litt oppover da den første journalisten ringte.

Mitt første intervju som blodseriøs lokalpolitiker, ikke gøyal blogger…!

(Sorry, jeg må fremdeles få lov til å være meg sjæl selv om jeg har blitt blodseriøs politiker asså! 😉 )

Det betyr at en stooorr heiagjeng i favorittkommunen min har gitt meg den tilliten å ønske meg en fast plass i kommunestyret i Bamble. Av 33 representanter så er jeg, en blogger/programleder/kommunikasjonsrådgiver og gladtjukk småbarnsmor, blant en av de som skal være med på å bestemme hvordan Bamble skal drives de neste 4 årene.

Det er en oppgave og tillit jeg skal ta godt vare på.

Tusen, tusen hjertelig takk for at dere har så trua på meg, fantastiske Bambleinnbyggere. Dette blir moro! Og veldig, veldig lærerikt!

Og FOR en fantastisk gjeng jeg skal dele Arbeiderpartiets politikk sammen med de fire neste årene! Både gamle (!) ringrever, enormt dyktige AUF`ere og andre sylferske kommunestyrerepresentanter.

Get ready to rumble!!

Nedtelling til KK-mila! (VIDEO)

Reklame | Compeed pusher og plastrer Supporterfrue underveis!

Hei fantastiske følgere! Ja, det er meg – jeg har nesten kviet meg for å logge meg inn på bloggen for å gi et lite livstegn til dere… 😢

Jeg skal være ærlig og si at de siste ukene har vært i overkant hektiske, men fra og med 10. september så kommer det til å roe seg bittelitt – da er valget over og jeg kan trekke meg tilbake og nyte fornøyde kollegaer jeg har gitt blod, svette og tårer for de siste månedene. (Siste halvannet året faktisk.) Da har jeg kanskje løpt fra meg forkjølelsen min også, for FØR jeg hopper inn i en valgvake, så skal jeg til pers! Det skal løpes! Eller, gogges da. En blanding av jogging og gåing. Jeg har funnet frem sko, en god løpetights og selvsagt har jeg gått til verks og planlagt hvor det skal plastres med Compeed for å gjøre løpet mest mulig behagelig. (Jeg går for gnagsårstiften og plaster på de “knokene” som stikker ut ved siden av lilletåa i hvertfall – klok av skade! 😉

Jeg har forresten laget en liten video til dere – den ligger på min IGTV på Instagram (Herregud, så gøy – min egen TV-kanal!!) men jeg legger den gjerne ut her også!