Livstegn.

Det var ikke meningen å plutselig bli MIA (Missed in Action) den siste uken. Mange av de som følger med i   mine øvrige sosiale mediekanaler har i hvertfall skjønt at jeg ikke er død selv om jeg har vært fraværende på bloggen!

Innlegget jeg skrev sist vekket endel diskusjon i kommentarfelt i internettverden, og ingenting gleder meg bedre enn at folk deltar i debatt med voksent språk, gode argumenter og tilbakemeldinger – og det er jo akkurat slik jeg kjenner leserne mine. Jeg tror nok at de største motstanderne av innlegget mitt ønsket å tilegne meg meninger jeg ikke hadde, for noen der ute bare eeeeelsker å misforstå og vri og vende på det jeg skriver. Målet var uansett sluttpunktet i innlegget mitt – at vi kommer fryktelig langt med å strø om oss med kjærlighet, godord og trygge rammer, og så går det antageligvis heeelt fint å si at ungen vår er flink når hun spiser opp maten, knytter skolisser eller tisser på potte. Det er noen få superpedagoger som har sendt meg linker til at barna kan risikere å bli narsissist som 15-åringer, og brukt typiske idolforeldre (foreldre som roser tonedøve unger opp i sky, før de får en skikkelig kalddusj på idol-audition) – men jeg tror det er et laaaangt steg fra der jeg roser Maren og sier hun er flink til å pusse tennene sine til at jeg totalt ignorerer det faktum at hun ikke har noenting på en scene å gjøre. Da handler det ikke om at man sier at barna er «flinke» til å spise opp maten som 2-åring å gjøre, da handler det om å bevisst ikke ta inn over seg at kidden kanskje bør revurdere sangkarrieren og være dønn ærlig på det. Vi må helt seriøst prøve å heller være gode foreldre med masse kjærlighet  – fremfor superforeldre med pedagogiske tilnærminger i absolutt alt vi foretar oss, det er ikke rart en stakkars mor blir sliten!

Forøvrig er det noen som har kommentert at jeg er en omvendt mammapoliti som kritiserer andres måte å oppdra ungene sine på, om du tolker innlegget mitt dithen så er det jo bare å beklage at du følte deg truffet – tanken bak var å be folk roe reka og ikke tenke så mye – ikke kritisere superpedagogen som gjør alt rett og ei heller hun som gjør så godt hun kan uten master i pedagogikk og 14 COS-kurs på cv`en sin.

Men det er ikke derfor jeg har vært borte fra bloggen. Det har rett og slett vært basert på noen valg denne uken. Jeg trengte rett og slett å fokusere på jobb og gressenketilværelse. Det ble vanskelig å finne tid til å sette seg ned med det gøyeste jeg vet på kveldene, så jeg måtte rett og slett prioritere litt annerledes!  (Jeg har som noen også skjønt noen prosjekter ved siden av som jeg ikke har snakket noe om foreløpig, så når det blir avslørt så er jeg ganske sikker på at dere unnskylder meg for litt fravær innimellom..! 🤫 )

Helgen har vært veldig koselig med overdose Maren-tid. Det er fantastisk å se hvordan hun vokser til og utvikler seg til å bli en herlig liten dame. Med språket relativt velutviklet er det mange latterbomben når setningene kommer trillende. 

“-Hva jobber pappa med?” «Pappa jobber på den store båten!»

“-Hva jobber mamma med?” «Mamma jobber med å kjøpe bleier på butikken». (Jeg er veldig usikker på hvorfor hun tror at det er jobben min å kjøpe bleier på butikken, men det er i hvertfall bedre at hun sier det enn det hun har sagt tidligere –«Mamma jobber med fonen!» (Iphonen…! 😅)

Nå venter familiemiddag hos Mimmi og Bestefar! ❤️

/Line Victoria

Ikke si at barnet ditt er flink! 

Jeg prøver å styre unna diskusjoner som blir i overkant pedagogisk for meg. På nettet leser jeg om foreldre som ikke ønsker å bruke ordet «nei» i oppdragelsen av sitt barn, og som konsekvent kaller arvingen «Hen» fordi de ikke ønsker at barnet skal ha føringer på hva slags kjønn det er før det kan bestemme selv. (Parten my French, men oh Lord..)
Dytt deretter inn en dæsj vaksinemotstandere som mener man får autisme av sprøytene alle vi andre er svært opptatt av at barna våre får for å redde liv, så kan kanskje du som meg se for deg denne mammaligaen av kvinner i flagrende skjørt og store mensen-tekoppene i hendene herje sammen.

Jeg styrer som sagt vanligvis unna slikt, men her forleden oppdaget jeg en interessant diskusjon. Du skal nemlig ikke si at barnet sitt er flink når det gjør noe riktig eller bra! At det var..?

Rett i tenkeboksen skled jeg inn på alle fire: «Så flink du var til å ta på skoene, Maren!» «Nå var du flink å høre på mamma, tusen takk!» og «Du er kjempeflink til å telle til ti, Maren!» var bare tre av de MANGE oppmuntringer jeg har gitt Maren idag. Alle med ordet «flink» i seg. 

Hvorfor er det galt? Altså, jeg er like forstyrra og stressa som deg, for visstnok mener denne ligaen av mammaer at det er skadelig å bruke ordet «flink» når man roser barna sine. Man skal nemlig i følge denne måten å oppdra barna på, ikke ha fokus på hva barnet presterer. Man skal unngå å bygge opp selvtilliten, men ha fokus på selvfølelsen – for barnet kan da tro at mamma er mer glad i meg når jeg er flink. Jepp – det var på dette tidspunktet jeg datt ut. Sånt blir jeg bare helt matt av.

Jeg vet ikke med dere, men jeg forteller Maren at hun er flink når hun spiser opp maten sin eller tar på seg skoene sine selv. «Ååå, så flink du er!» Og det kommer jeg til å fortsette med.

Det er visst helt feil. Alt er feil. Hun er nemlig ikke flink, men «du viser mamma at du kan klare å gjøre den oppgaven selv og da blir mamma veldig stolt og glad for at du gjør det riktig, så nå bygger jeg selvfølelsen din Maren på 2,5 år, fordi det er mer riktig enn å si at du er kjempeflink for da bygger jeg bare selvtilliten din, og det er ikke bra!». 

Jeg har riktignok skjønt dette med å bruke ord om følelser og alt det der, da.

«-Jeg skjønner at Maren syns det er spennende å stikke en gaffel inn i stikkontakten, men mamma har et ønske om at du lar vær å gjøre det – fordi kan Maren bli skadet og havne på sykehus – så det er best å la det være?!»

Istedenfor den vanlige «-NEEEEI!!! IKKE GJØR DET!» Som funker i de aller fleste tilfellene der hun sitter med gaffel i hånden og stikkontakter uten babysperring.  

Selv har vi en liten prins i plastikk (en bitteliten figur til et dukkehus som Maren er veldig opptatt av. Eva forelsket i. Uansett, hun adlyder prinsen som om hun skulle vært dødelig forelsket i han.
«-Prinsen sier at du burde ta på deg skoene!» «-Nå ser prinsen at du kaster mat på gulvet, og da blir han litt trist for han har jo sagt at maten skal spises…!»

Jeg har en anelse at dette er noe den noe eksentriske mammaklubben ville klubbet fullstendig ned.

Slik de gjorde med den fantastiske «belønningsmetoden» alle vi barn er oppvokst med. Klistermerker for dobesøk, godterier hvis man lover å oppføre seg pent, og «du skal få gå fra bordet hvis du tar tre biter til av brødskiva!» Det er visst fullstendig feil det også, man skal altså ikke rose barna sine og si de er flinke – og man skal definitivt ikke true de med å ta fra de frynsegoder hvis de ikke gjør som mamma sier. Vel, her kjenner jeg meg igjen, og når jeg leser disse ultrapedagogiske tilnærmingene man skal ha til barnet sitt så må jeg jo innrømme at jeg tar meg selv i å tenke at jeg gjør alt helt feil. 

Hvordan i alle dager har det kunnet gå så bra med store deler av barna som har blitt født og oppdratt de siste århundrene FØR denne poppis-kulturen med ekstrempedagogisk tilnærming til barnet dukket opp de siste årene? Vi må jo hatt flaks når våre foreldre brukte sunn fornuft og ikke en tykk lærebok eller grupper på Facebook der de forteller hvor barnemishandling det er å bruke time out i barnehagen? For ja, time out må til i denne familien, sånn er det bare. Sjeldent, men veldig bra for å vise konsekvenser. Selv ble jeg sendt til rommet hvis jeg var ekstremt ulydig. Jeg visste at for å komme ut så måtte jeg be om unnskyldning, så var det en klem og kos og så var alt bra igjen – men jeg LÆRTE i hvertfall!

Å samsove er visst det beste man kan gjøre for barna sine i denne gruppen. Helst i så stor seng at hele familien får plass. Her er tips til både bygging av trippeldobbeltsenger og hvordan gi avkall på sitt eget privatliv for barnas beste. Rett skal være rett, jeg samsov lenge med Maren – men det var kun av egoistiske grunner. Jeg hadde puppen ute og merket ikke at jeg ammet i søvne engang, så jeg logget gjerne 10-12 timers søvn takket være samsoving. Det slo meg aldri at jeg på dette tidspunktet gjorde det mest pedagogisk riktige visstnok, jeg gjorde bare det som passet meg og min familie best. Andre bruker bedsie-seng og noen har eget rom til babyen fra fødsel av. Ingen skal komme å si at noen velger rett og andre velger galt, vi velger etter egen magefølelse. 

Jeg er så redd for å skape ei pyse, jeg! Jeg er redd for at ungen min skal tro at hele verden kommer til å møte hennes følelser med vennlige og pedagogisk riktige ord hver gang hun møter på en pillråtten sjef, en ugrei ekskjæreste eller sur venninne… Jeg vil gjerne fortelle henne at slik er det faktisk ikke. På et tidspunkt i livet hennes kommer hun til å bli kjeftet på, såret og møtt med konsekvenser. Kan vi ikke lære barna våre litt om den virkelig verden og fremdeles ha fokus på at barna våre skal få vokse opp i en trygg og kjærlig familie, selv om jeg skriker «NEI!!!» når hun putter gaffel inn i stikkontakten eller sier «-Du er så flink!!!» når hun pusser tennene?

Er det et sted vi skal ta oss sammen så er det i vårt eget hode. Bruk sunn fornuft, be om hjelp når du trenger det – og STOL PÅ DEG SELV i mammarollen. Flertallet av verdens befolkning har oppdratt både flinke, snille og veloppdragne barn uten å være medlem i slike grupper på sosiale medier. 

Har vi virkelig tid til å bekymre oss slikt også? Nei, gi barnet ditt trygge rammer og masse kjærlighet og vis følelser – så kommer det til å gå aldeles strålende med de fleste av oss! 

Klem fra en ikke spesielt feilfri, men fremdeles en relativt god mamma! 😃

/Line Victoria

(Jeg har mye gøy på Instagram – besøk meg veldig gjerne der også!)

Pynte seg for butikkbesøk? Nei, ærlig talt.

Jeg er glad for at jeg ikke har malt et bilde av et perfekt liv. Jeg har det godt – og ingenting å klage på, men livsstilen og min lille boble er udiskuterbart likt svært mange andre familieliv. (Med noen unntak, dog.) Det er deilig at jeg ikke trenger å bevise noe annet, for å si det sånn! Ikke noe privatjet, au pair, kokk, merkeklær, personlig trener eller en mann som tar ufattelig flatterende bilder av meg i photoshop. Det er bare helt vanlige meg.

Jeg har forøvrig falt bakpå med ALT jeg skulle dele med dere siste uka. Årsaken er innloggingsproblemer på bloggen min, og så falt det meg ikke inn å fikse det før jeg faktisk hadde tid til å gi lyder fra meg. Da får jeg desto mer å fortelle dere denne uken…! 😉

Jeg er som mange skjønner ikke fin på ting. Jeg ser at jeg sparer uendelig mye tid og er ekstremt effektiv om jeg bare senker skuldrene litt og ikke bruker masse tid og energi på å f.eks stæsje meg før for eksempel nærbutikkbesøk – og det er veldokumentert! Her har både ei venninne jeg møtte på parkeringsplassen utafor butikken og han som jobber i kassa på Kiwi sørget for å forevige den ikke så veldig jålete bloggeren henholdsvis torsdag kveld og lørdag ettermiddag! 😅

(Pysjbuksa til Torben og AP-genseren min. Og barbeint i Torbens flippflopps. Torsdag kveld og jeg var tom for velling!)

…ulltrøye og strikkegenser over en Locopoco-joggings. Ei heller sokker i flippsfloppsa her heller. Sjekk ut mitt ENESTE kjøp denne dagen som jeg holder i hånda denne lørdagen…!

…men jeg er fremdeles blidfis da! 

Noe annet jeg sparer mye tid på er å senke terskelen for middager. Mat er mat! Billig, næringsrik og helt ordinære middager laget på maksimum 20 minutter, helst 2. Herregud, det sparer jeg så mye tid på. Istedenfor å henge over grytene i timesvis så får jeg tid til å pusle med mine saker eller underholde Maren. (Maren er som tidligere nevnt veldig bedagelig anlagt, så hun går som regel rett fra bilen til senga si for å slappe av der etter barnehagen, før middag.) Vi hadde storfint besøk av min kusine med mann og tre herlige smågutter – så det var relativt lytt under taket fredag kveld! Men apropos terskel for middager da – jeg knallet til med 1,2 kg oppkuttet kyllingfileter, Bali kyllinggryte på toropose, villris og nanbrød – helt perfekt bankers og alle var fornøyde!

Vil du ha et annet genialt tips til middag?
Folkets Favoritt sin lasagne som du finner i frysedisken (jeg finner den på Kiwi, usikker på andre steder som fører den…) og blomkålsalat! Hvis lasagnen er ferdig tint i kjøleskapet er steketiden ekstremt kort – og blomkålsalaten kan du lage så du har stående i kjøleskapet til 3-4 middager fremover! Bare sier det, helt gull for oss som vil ha smaken av hjemmelaget men ikke har tid (eller ork) til å mekke.

Bildet over er fra frokosten jeg tryllet frem klokka 11.00 idag, søndag. Både mann og barn lå fremdeles i senga. Asså, de sovehjertene der altså!! 😍

Resten av dagen tilbragte vi faktisk innendørs – Maren klarer helt fint å slappe av og leve bedagelig i søndagstempo (har hun alltid gjort) så fikk jeg tid til å gjøre minst mulig jeg også.

Håper dere har hatt en deilig helg, folkens! Jeg kommer langt sterkere tilbake den kommende uken nå som innloggingen er i orden igjen! Ellers er det jo selvsagt stas når jeg har så mange engasjerte  følgere på Instagram da –   som jeg underholder i tide og utide, hahahah! ❤️

Line Victoria