Ekte Lindtein-genser! ❤️

Hvor utrolig kult er det ikke at Maren har fått sin egen influenserfavoritt-genser, Lindtein-genseren, strikket til seg..?! Og ikke bare det – men genseren er strikket med kjærlighet av selveste designeren selv, Tove Lindtein! 😍 Tove er nemlig «offshore-frue» med meg, siden mannfolka våre jobber sammen der oppe i cockpiten. Eller styrhuset, heter det kanskje..!

Tove ga nettopp ut bok (Lindteinstrikk med stil) og jeg er så imponert over hva hun får til med strikkepinnene sine! Jeg har bare gledet meg så til å se boka hennes, for selv om jeg ikke strikker selv så er det så mye fine oppskrifter å legge “tilfeldigvis” under juletreet til både Mimmi og Bestemor som har vist seg å være habile strikkere..! 🤩 Genseren Maren fikk er jo kjempepopulær, (Andrea Badendyck hadde den på seg i Farmen blant annet!) og jeg tror hun blir den kuleste kidden med den desidert mest originale Lindtein-genseren av de alle! 

Jeg skal få tatt noen fine bilder av henne ute med genseren på så dere får se skikkelig, Maren 2,5 var litt vanskelig å forevige idag, haha..!

Jeg har vært tydelig på at hjemmestrikk er det fineste jeg kan kle Maren i.. Hun er heldig som har både Mimmi, Bestemor, tante Gro og nå selveste Tove Lindtein som strikker til henne – plaggene er godt brukt og høyt elsket! (Og jeg er SÅÅ missunnelig!!!) 

Spørsmålet er jo… hva gjør man egentlig når kidden vokser ut av hjemmestrikket tøy? Jeg har jo ikke så lyst til å gi det bort, der skal jeg være ærlig. Jeg vurderer stede å ta vare på det og heller låne det bort – og spare det til Maren får egne barn som kan nyte godt av plaggene.. Hva gjør dere andre?

Line Victoria – også på instagram!

Himmel og helvette!

Så fløy helgen fort forbi like kjapt som dukket opp…!

Lørdagen var satt av til litt sosiale festligheter med et vennepar av oss som fylte 40×2 år. Stikkord for festen var «Heaven or Hell» og det skal vel innrømmes at vi begge satt å tygde på hverandres armer for å komme opp med de perfekte kostymene. 

Vi avtalte å møte den største festligheten av de alle, Lise, på Festfabrikken i Brevik. Lise er en jeg har fremsnakket mange ganger, hun driver en herlig butikk i Brevik som tar for seg alle mulige festlige anledninger. Babyshower, halloween, jul, utdrikningslag, bryllup – ja, også 80-årsdag med tema i innbydelsen da. 

Og mens vi gikk rundt i butikken hennes med intet mindre enn 8000 (?) kostymer å velge mellom, så gikk hjernen på turtall. 

Jeg hadde egentlig en drøm om å kle meg opp som Paven og Torben som en liten, søt korgutt – men det finnes ikke politisk korrekt for fem flate øre, så vi lot den ligge. Så begynte jeg å tenke utenfor boksen. Jeg vurderte rett og slett min gamle Rugtvedt Skolekorps-uniform, fordi den var et rent lite himmel og helvette for meg. Himmel, fordi jeg var dødsforelska i både dirigenten og Rune K på trombone, men et helvette fordi jeg forbinder den tiden med aaaalfor mange år i aspirantkorpset. (Man er vanligvis i aspirantkorpset i 1-2 år før man går videre i hovedkorpset, avhengig av hvor flink man er. Jeg var i aspirantkorpset i nesten 4 år med kornetten min.) Jeg var faktisk på full fart inn i puberteten min da de skjønte at jeg vokste meg ut av aspirant-ullgenseren og de små korpsbuksene – så neste steg for meg ble mansjettknappe-jakka, slipset og den høye hatten med dusk i hovedkorpset. Ikke fordi jeg var drivende dyktig på kornetten, men fordi de ikke lenger hadde noe valg når jeg sprengte de små genserne og blå buksene. De måtte ta meg inn i hovedkorpset, enten de ville eller ikke. 

Ikke si det til noen, men jeg lærte aldri notene. Jeg spilte på gehør. Jeg hatet det når dirigenten da at jeg alene måtte ta en halvfjers F# sånn helt ut av det blå. Det var for å sjekke om kornetten var stemt. Jeg tøyt bare ut en lyd mens jeg så på han mens han skjærte tenner. Traff cirka 1 av 1200 ganger på nota han bad om. 

Neida, sååå… 

Plutselig slo det ned i huet mitt som et lyn! Jeg kan kle meg ut som flyvertinne! Nærmere himmelen kommer man sånn sett ikke, vel? Torben ble jagerflypilot og en felles venn av oss som tilfeldigvis ramlet innom Lises Festfabrikk i Brevik fikk vi overtalt til å ta en flykaptein-uniform. Sånn ja, luftens helter var klare for lørdagskvelden!

Her er jeg sammen med en annen som tenkte utenfor boksen, Dr. Andersen aka Dr. Død. ! 😉

Det ble vellykket, absolutt! Faktisk så vellykket at jeg dro på meg en 14 timers søvn-runde i etterkant! Sårt trengt, kanskje. Det var uansett ufattelig deilig å få logget et så langt søvnstrekk…! 

Lag dere en deilig mandag når den ankommer!

…og besøk meg gjerne på Instagram også! ❤️

Hold ut, mammaer – bobla sprekker! ❤️

Jeg har herved møtt meg selv i døra. Altså, bokstavelig talt – møtt en mini me som utfordrer meg.

Herregud, jeg er helt sjokkert over de siste måneders utvikling av språket hennes. Det er forklaringer, forståelse, hukommelse, en enorm fantasi og et frodig vokabular – jeg er mildt sagt imponert!

Det er ganske imponerende å se skuespillertalentet i henne vokse frem. Hun lever seg inn i historier, lager stemmer og forskjellige ansiktsutrykk, og – som mange, mange barn før henne – hun faker følelser for å manipulere den godtroende mora si! 😂 Her er både furteleppe, haka ned på brystet og gnissing med knokene i øynene – for en herlig dramaqueen, akkurat som sin mor!

Jeg må innrømme at jeg skulle ønske jeg visste alt jeg vet idag om den lille 3,6 kilos ungen som kom til verden for 2,5 år siden. Den gangen var jeg sjokkert, redd og ikke minst ufattelig lei meg fordi jeg ikke følte meg som meg selv i denne nye situasjonen – eller så noen ende på det å ha satt et barn til verden som var fullstendig avhengig av meg. Jeg klarte der og da ikke å se for meg at hun på et tidspunkt kom til å bli mer selvstendig. Jeg trodde jeg måtte bære henne, leke med henne, amme, passe på henne, løfte, trøste, kose, passe på – HELE tiden – resten av vårt liv. Og hey, jeg liker å kose, trøste og leke med henne – men man kommer til et mørkt punkt der man bare låser seg inn på badet for å få noen få minutter for seg selv. Og det skal du gjøre. Den timeouten er med på å mildne frustrasjon og bygge ny energi. De få minuttene kan kanskje redde deg fra å gå fra forstanden. Så tro meg, det er innafor med en timeout, jeg unner deg å innse det.

Grunnen til at jeg sier dette er at jeg hadde en fin prat med ei venninne som er i nettopp den fasen, nøyaktig den fasen som var så enormt overveldende for meg. Og jeg kjente igjen tankene og følelsene hun forteller om, for jeg har hatt den samme praten med andre venninner også.
Dette med at de ikke klarte se for seg at livet skulle bli sånn noenlunde normalt igjen i fremtiden etter å ha fått barn, uten disse uendelige mange oppvåkninger om natten, konstant søvnmangel, kort lunte, mas, skrik, lek på gulvet og så skal man faen meg prestere i jobb og som noens kjæreste også – altså TRO meg når jeg sier at jeg kjenner meg så igjen! Livet med de minste kidsa er ikke bare rosenrødt og hyggelig – det er tider man noenganger tar seg selv i å angre også! (Jeg sier det høyt, jeg. Har ingenting å tape på det! Og så skal det nevnes av sosiale medier er full av lykkelig, flotte, elskverdige småbarnsforeldre i lykkerus og sløyfebånd og tyll – så sikkert noen som er uenig med meg i dette innlegget også..!) 

Men så vokser de. Og blir mer selvstendige. Vil leke alene uten mamma. Plutselig sover de hele natten. Plutselig sier de noen ord og dere kan kommunisere med annet en dikkedakke. Plutselig spør besteforeldrene helt spontant om de kan passe den lille arvingen, og du har plutselig en hel lørdagsformiddag på å lande kroppen! 

Plutselig en dag kjenner du at du har mer kontroll og blir tryggere – ja, faktisk begynner du å bryte ut av den bobla du har vært i de siste to årene og når den lille poden kommer bort til deg på sofaen, stryker på deg og sier – «Jeg vil gå å sove i den lille senga, natta mamma!» – Ja da føler man at man har erobret verden. Velkommen! 💕

…frem til hun ikke vil ha på pysjamasen, virker demonisert av det ikke blir lørdagsgodterier på en onsdag eller den store krisen det er at den røde fargestiften faller på gulvet. Eller at du bruker over 10 minutter på å få henne inn i bilstolen når vi har dårlig tid om morgenen, fordi hun skal KLARE DET SELV!!!!!!

This ain`t over, folks! 

Line

 

PS:

Tusen takk for de beste tilbakemeldingene på innlegget tidligere denne uken. Hver gang jeg åpner meg opp om slike ting så får jeg alltid en hel haug med nære og personlige tilbakemeldinger fra de som leser det – og jeg skal vel innrømme at mange av de meldingene er med på å finne felles trøst, men også perspektiver. Perspektiver fordi det er så mange der ute som har det vondt på grunn av savn. I lang, lang tid – selv om man lever helt fint videre. Jeg er takknemlig for at dere åpner dere for meg, det betyr enormt for meg – og jeg er heldig som har så fine som dere! ❤️

Den datoen.

Jeg skulle ønske jeg kunne sagt at jeg hadde hatt det aldeles strålende den siste uka, men da ville jeg jugd for dere.

Sannheten er at jeg i forrige uke tok meg bittelitt vann over huet, men klarte å ro meg inn i løpet av helgen. Jeg burde skjønt at det var noe på gang. Det er jo denne tiden av året. Der alle andre feirer Halloween og den tiden jeg går med konstant tårer i øynene fordi det er dagen mamma døde.

Ironisk nok så var jeg på konferanse den dagen. I nettopp, enda mer ironisk, hjembyen til mamma. I byen hun jobbet og i byen hun elsket. I byen hun er gravlagt. Sandefjord.

Jeg trodde kanskje ikke det kom til å påvirke meg nevneverdig der jeg satt og slukte konferansens tematikk og deltok med mitt der jeg kunne. Det var helst da jeg la meg under dyna at jeg kjente at det var helt forferdelig å være i byen hennes samtidig som jeg visste at det ikke ble anledning til å besøke grava hennes denne gangen heller. (Jeg er dessverre ikke flink til å besøke grava hennes, og det er jeg ærlig på..) 

Full av elendig samvittighet våknet jeg opp med hovne øyne og trist sinn – og hele dagen ble vel akkurat sånn også. Og selv om det er noen år siden hun døde, så er det allikevell noe med denne dagen som bare tar så sinnsykt mye energi ut av kroppen min. Og ekstra forsterket var det kanskje at jeg var i byen hennes akkurat denne dagen, jeg trodde ikke det kom til å gjøre så inntrykk på meg.   

Dessuten har vi kommet til det punktet der ingen av oss sender tekstmeldinger på tvers for å minnes dagen heller. Det er forsåvidt greit, men mamma hadde selvsagt hata å føle seg glemt. Så jeg følte vel kanskje at jeg led litt i stillhet alene, for jeg fortalte jo ingen at jeg hadde vondt i hjertet mitt.

Helgen brukte jeg derfor til å kun hente meg inn. Og det gjorde jeg med å tilbringe tid med den aller beste jeg vet om når jeg er i mine emosjonelle berg og dalbaner, nemlig Maren. Etter en helg med verdens beste jente som stryker på meg og sier at hun elsker meg, så følte jeg meg veldig klar for uka igjen når den startet idag. Jeg fikk unnagjort en del jobb som lå halvferdig, og ære være den samarbeidspartneren som skjønte at det ikke var så veldig lett å levere til deadline en humoristisk tekst oppi den lille følelsesmessige bobla jeg var i. Det er fantastiske folk i bransjen min, jeg er utrolig heldig!

/Line Victoria