2020 – mitt år.

Nå er snart 2019 over. Det gjenstår en helvetes fest igjen i følge influencerverden, men skal jeg være helt ærlig så har jeg blitt altfor gammel til å være fyllesyk på årets første dag! Jeg har ikke hatt meg en skikkelig nyttårsfest med heidundrende bakrus på flere år, faktisk! Det faktum at arbeidsdagen starter allerede dagen etter årets første bakfylla, er så slitsom for meg å i det hele tatt ta inn over meg – så jeg lar vær.

Jeg begynte egentlig med et innlegg som tok for seg mine 15 (!!) år som blogger, men det ble så mange X`er og Y`er, kjipe tanker og en sammensurium av glede og sorg – at jeg valgte det bort. Kanskje jeg heller burde fokusere på året som snart starter, fremfor å se meg tilbake på de som er tilbakelagt. Her er et random bilde av meg for typ 15 år siden:

Planen min for 2020 er fokus på mental helse. Å trives. Trives i kropp, hodet og livet generelt. Ta avgjørelser som er bra for meg, og legge min prestasjonsangst litt på hylla for en stund. For ja, det dere kanskje ikke vet er at jeg har vært ufattelig plaget av en form for prestasjonsangst som har lagt bånd på meg de siste årene. På noen områder har jeg overprestert og brukt masse energi på noe som er unødvendig, andre steder har jeg levert dårlig fordi jeg har lagt sjela mi i noe unødvendig. Det er utrolig vanskelig å forklare sånn på stående fot egentlig, men en del av meg tenker at jeg må TØRRE mer. Jeg må tørre å si nei, og jeg må i aller høyeste grad tørre å si JA! til noe jeg vet gjør meg bra på sikt. Jeg må også bli flinkere til å tro på det jeg selv står for – så jeg ikke står der i slutten av året og bare: «-øh, hva skjedde med det som skulle bli året mitt?!»

Jeg har rett og slett lyst til å finne tilbake til min indre Pippi Langstrømpe og si «det har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!»

Året som har gått har bydd på fantastiske ting jeg har fått lov til å bryne meg på. Jeg har fått lov til å jobbe med noe jeg syns var (og er!) ufattelig kult – nemlig kommunikasjon i en politisk verden. En verden jeg i utgangspunktet vet lite om – men der MINE kunnskaper om kommunikasjon og synlighet kom til sin rett – og jeg følte meg både behøvd og nyttig. Herregud så hektisk til tider, men akk så ufattelig moro og ekstremt lærerikt.

I tillegg har jeg hatt foredrag som har gitt meg enormt i møte med publikum, der jeg kan fortelle mine historier til et publikum som verken dømmer eller rynker på nesa. Mammasjokket er virkelig ikke noe å spøke med!

Flere høydare – jeg har også vært så heldig at jeg dette året har kunnet kalle meg en fast spaltist hos en av de viktigste magasinene i norske bladhyller – nemlig Redningsselskapets magasin RS. Dette er jeg ekstra stolt av, fordi det binder flere av mine lidenskaper sammen mellom to tykkere ark. Jeg har også fått lov til å få mye av det jeg skriver på trykk i landets største aviser, blader og nettsider – utenom bloggen min. For bloggen og mine sosiale medier er mitt hjertebarn. Mitt go-to sted når tankene flyr. Min måte å holde meg varm på, glede meg over og kommunisere med de menneskene som gjør meg godt – for du kan si hva du vil om at sosiale medier kan gjøre mye stygt mot et menneske, men jeg opplever det som min base og utvidede omsorgskrets. Herregud, det er mye fine folk der ute jeg har blitt kjent med når kommentarene og meldingene mellom oss flyr! ❤️

Jeg stepper up gamet i 2020 – og vikler meg inn i noe nytt og spennende som krever både arbeidsro, fokus, litt magesår, litervis med tårer (både lattertårer og triste tårer) og mye neglebiting – før det letter fra utskytningsrampen. Jeg er såpass selvsentrert at jeg vet jeg er ganske sikker på at jeg gjør det kun for meg selv – og det er ikke for tidlig.

Jeg har hele tiden sagt at jeg ønsker meg et år – og det skal bli 2020. 

Tiden.

Jul handler for meg omsider om tradisjoner, minner og de fine tingene. Det har det jo ikke alltid gjort, det går rett og slett i sykluser. Noen år har det vært gavene man får som er høydaren, andre ganger er det bare å være sammen med de aller nærmeste. En gang har jeg feiret jul på andre siden av jordkloden, med en hjemlengsel som ikke lot seg trøste selv om jeg hadde fått tilsendt First Price-kaviar på tube. 

Jeg husker jeg ble sint på mamma og pappa en jul jeg fikk en veldig liten gave. (Liten, som i at størrelsen på gaven var liten) Jeg fikk et rødt armbåndsur i lær. Kanskje tanken var fordi jeg akkurat hadde lært meg klokka på den litt tykke, sekskanta veggklokka i tre som hang på kjøkkenet ved siden av døra. Klokka jeg fikk var liksom beviset på at jeg var blitt stor jente nå, og lærte meg tiden. Jeg var rasende! I ettertid ler vi av det, for det bugnet av gaver under juletreet. Jeg fikk strikkemaskin også. Og maleskrin og sninkehode. Det var virkelig ikke noe synd på meg.

Her er bilde av meg med det røde armbåndsuret jeg fikk i julegave.

Jeg slet alltid med klokka når den var kvart på og kvart over. Var klokka 13.15 så sa jeg at den var kvart på halv to. Jeg slet litt med med å runde opp og ned også, ble alltid veldig forvirra når klokka var 7 minutter over halv fem. Pappa sa jeg kunne si den var 5 over halv eller 10 over halv, jeg kunne velge sa han. Fremdeles kan jeg se på mobilen min at klokka er 15.37 og da kan jeg høre Pappa sin stemme: “-Da kan du velge om den er fem over halv eller ti over halv”.

En av de siste julene mamma levde kjøpte jeg en helt ekte Dolce Gabbana klokke til henne. Hun brukte den mye den første tiden, helt til den plutselig… forsvant? Hun sa aldri noe, jeg bare registrerte at hun ikke brukte den lenger. En dag fortalte hun meg at hun ikke klarte å finne den. Og hun var oppriktig lei seg, sånn lei seg som mammaer kan være når de har mistet noe de var veldig glad i.

Bare dager etter at hun døde ryddet jeg i skapet hennes. Jeg var på jakt etter parfymen hennes, leppestiften hennes, og der – bak selve skapet i klem og i skjul baki alt rotet og den gamle hårføneren hennes – der lå den – klokka jeg gav henne noen år tidligere som hun var så lei seg for var borte. Jeg fikk litt frysninger, for jeg visste jo hvor lei seg hun var for at hun hadde klart å rote den bort – men den jo hadde ligget der hele tiden. Det var godtvondt, og jeg tenkte på den gangen jeg fikk det røde armbåndsuret i skinn mange år tidligere. 

Den D&G-klokka gav jeg bort til mammas lillesøster den julen. Jeg vet at hun ble utrolig glad. Da så jeg hvor mye en klokke kunne glede, hun visste jo veldig godt at det hadde vært mamma sin. Denne gangen var det ingen Evensener som var sinte fordi gaven var så liten…! 😉

I år er det jeg som har satt et armbåndsur på favoritten min. Skinnreim og rund, grå urskive. Ikke rød denne gangen, men rosa. Og når jeg spør Maren hvor mye klokka er ser hun stolt på det nye armbåndsuret sitt og sier «klokka er sju!» også sier jeg at det er den helt sikkert to ganger i døgnet i hvertfall!

Sørg for at tiden står litt stille med dine kjære i morgen, om du er så heldig at du tilbringer den med de du er aller mest glad i. 

Stor klem! ❤️

Du grønne, glitrende forbanna plastikkdritt, goddag.

Hva er greia med at folk er så opptatt av kildesortering og å pådytte oss flyskam, når den jævla plastdritten blir dratt inn i flere og flere stuer for tiden? Trenden viser at vi tillater oss noen dager i året driter i alt som heter for klimaavtrykk, miljø og lokale arbeidsplasser – og det helt frivillig –  uten engang å ha allergier å skylde på!

Juletre fra året 1985. Kjøpt lokalt fra Dahl gård som selger juletrær på parkeringsplassen under Breviksbrua i dagene før jul.

For mange er det ingenting som er mer julete enn når juletreselgerne på torvet kler seg i termodressene sine, fyrer opp bålpanna og husker nøyaktig hva slags juletre du liker fra år til år. Men nå er de elskede tradisjonene vi skryter så av i fælt av å ivareta med å bli visket ut til fordel for et ekstremt lite miljømessig kondomluktende juletre. Det er en voldsom oppsving av disse plæstikk-trærne på sosiale medier, og eimen av juletre er byttet ut med lukten av miljøuvennlig mikroplast og forhåpentligvis juletre-skam. Er det ikke et paradoks at vi er så jævlig opptatt av kildesortering og kjører Tesla for miljøet, at plasttrær er så aktuelt –  for så mange andre enn allergikere?

Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre, for du har sikkert dine gode grunner til å velge som du gjør. For allergikere er jo plast-tre genialt. Men for trendnissene så er de kritthvite, bronsefargede og noenganger ROSA juletre i vinden. Det er så inni granskæven langt fra de trærne jeg har vokst opp med! Produsert av oljeressurser og frakta halve jordkloden rundt på fly, med det klimaavtrykket det gir. Fulle av mikroplast, bpa og all annen drit du blir oppmuntret til å styre unna resten av året.

Vi må snakke litt om de positive sidene med å kjøpe fra han eller hun som står i termodressen med hogsten fra egen skog, de siste 10 dagene før jul. For idag er det 7 dager igjen til jul, og jeg håper virkelig at dette innlegget får deg til å revurdere det jævla plastfaenskapet om du ikke absolutt behøver det.

Å kjøpe ekte juletre er miljøvennlig. Mange kommuner har ordninger med at du kan sette det ut på nyåret og det blir hentet og kastet i riktig dunk på avfallstasjonen. Ekte juletrær er klimanøytrale, da de binder Co2 i vekstperioden. Og viktigst av alt – lokalproduserte trær skaper arbeidsplasser, skatteinntekter til kommunen vår, og bruker ikke mange klimakvoter på å transporteres fra Vest-Bamble til Sentral-Bamble. (Som vi kaller rundkjøringa vår.) Trærne er fader meg tilogmed økologiske, for de blir ikke sprøytet engang!

Juletre fra året 1988. Også kjøpt lokalt fra Dahl gård som selger trær under Breviksbrua.

De store kjedene har tatt opp kampen siste årene. De har muligheten til å dumpe prisen til langt under produksjonspris på store mengder masseproduserte trær fra utlandet. Slik lokker de deg til butikken sin, som bugner av mye annet julete man kan kjøpe med seg. Det er det de tjener penger på. Ikke trærne. Resultater er at torv-selgere ser at det blir mindre og mindre interessant å selge juletær på 41. året. Flere og flere norske, lokale småprodusenter sier de nå slutter å plante juletre, fordi plastikken har gjort innpass og kjedene presser prisene så voldsomt at det ikke er lønnsomt for lokale juletreselgere å stå ute i kulda og selge deg et ekte, lokalprodusert, kortreist, økologisk og miljøvennlig juletre.

Fy faen. Snakk om å fucke opp juletradisjoner vi vanligvis verner om med nevene i kommentarfelt når andre juletradisjoner blir utfordret. Hva skjedde der, egentlig? Hvor er engasjementet for å beholde de trofaste, fine folka som står på 41. året og selger hogsten sin?

Da kan vi regne med i fremtiden å gå glipp av fantastisk service der treet velges møysommelig, snakke om akklimatisering og om når og hvor treet ble hugget. Drikke gløgg og stå ved bålet de har fyrt opp. Nostalgi, tradisjon og fine barndomsminner å bringe videre. Dette risikerer vi faktisk å miste, hvis ikke vi tar tilbake det ekte juletreet og omfavner hver eneste barnål i det. Arbeidsplasser forsvinner. Lokalt næringsliv lider. Det familien Dahl har gjort i 40 år kan det hende de ikke gjør neste år fordi “alle” syns det er mer tiltrekkende med et overprisa plastikktre eller et masseprodusert prisdumpet juletre fra en stor kommersiell aktør i utlandet.  

Juletre fra året 1989. Atter engang kjøpt fra Dahl gård sitt juletresalg under Breviksbrua.

Jeg og pappa har i alle mine barneår hatt en hyggelig tradisjon som har satt spor. Hver eneste bittelillejulaften har vi tredd på oss varme sko og trasket opp til det som på Stathelle kalles gamle transportsentralen under Breviksbrua. Der har familien Dahl fra Dahl Gård solgt juletrær hele mitt liv og enda litt til. 

En jul var vi litt for sent ute. Siste lastebillass med juletrær fra skogen til Dahl var tømt og han hadde solgt ut alle trærne som var blitt satt opp i rekkene. Det eneste han kunne fiske frem var noen flatpakkede juletrær som hadde ligget i underst på lasteplanet, og pga værmessige forhold hadde juletrærne frosset sammen til en klump av is og granbar. Det var klin umulig å se om formen var «Donald-juletre», slankt eller tett. Vi fikk en av isklump-trærne og bærte det mellom oss tilbake til barndomshjemmet mitt i Krabberødstrand.

Pappa satte isklumpen på nesten tre meter i gangen på flisene for å akklimatisere det. Synet vi våknet opp til var helt fantastisk. 

I et basseng av vann stod verdens vakreste juletre. Tett, fyldig, høyt og med perfekt passform. I tillegg viste det seg å være FULLT av store kongler! Pappa og jeg var i ekstase – og hele jula hørte vi juletreet knitre i takt med peisen etterhvert som konglene åpnet seg i varmen. Det er det mest levende og flotte juletreet vi noengang har hatt! Noen av konglene tok vi vare på, og har siden hengt de opp på de senere juletrærne som minner oss om den gangen vi hadde verdens fineste juletre. Andre år måtte vi henge juletreet i taket med fisketråd fordi vi aldri fikk det helt rett. Og i flere år var juletrefoten underdimensjonert, så vi la blylodd fra pappas dykkerutstyr oppi for å sikre det. 

Før det er for sent – vær så snill å se på tradisjonene som er i ferd med å dø ut. Til alle dere som hater barnåler å tråkke i, at treet drysser, at greinene etterhvert blir tynget av julekulene og peker nedover etterhvert – og at det er et rent lite helvette å få juletreet ut døra uten at du står igjen med brune grener i armene på andre siden av dørstokken – har du tenkt hvordan det vil bli om barna våre IKKE får oppleve gleden av et ekte, norskt lokalprodusert juletre?

Suck it up – jula varer faktisk ikke helt til påske!

God jul! 

Juletreet vårt i 2019 er selvsagt også kjøpt fra Dahl. Vi gikk for edelgran i år, og er vanvittig stolte i år igjen, over å velge lokalt produsert juletre. Vi håper vi kan fortsette med det i mange, mange år fremover! 💚 🌲

God jul fra Line Victoria!

Når man virkelig påvirker!

Min rolle som «påvirker» i en eller annen form har jeg nytt godt av i over 15 år. Tenk det – fra blogg.no sin spede start fikk jeg lov til å herje på nettet allerede før mange Paradise-deltagere i det hele tatt før hadde bleieslutt-perioden sin. Jeg husker at en butikk i Oslo måtte ringe meg og be meg slutte å ha på meg en John Deere-tskjorte, for de hadde omrking 100 telefoner hver eneste dag på den t-skjorta. En kul t-skjorte da, rett skal være rett.

Jeg har vel de siste årene skjønt at mine meninger kan oppfordre, oppmuntre og opprive (!) –  og at jeg til en viss grad inspirerer andre både på godt og vondt. Noe av det jeg mener noe om og forfatter ned på arket, kan medvirke i debatter eller sette viktig søkelys på noe. Alt fra fødselsomsorg, overforbruk, mental helse, sorg og frustrasjon. Men først av alt har uendelig mange av mine innlegg handlet om at man faktisk er god nok. Jeg begynte nemlig å skrive om det jeg selv skulle ønske andre influensene skrev – jeg var desperat etter noe eller noen på sosiale medier med bittelitt gjenkjennelighet og hodenikking blant alle rosa, parfymerte og perfekte influensene der ute. Så jeg tok en for laget stede og skrev det sjæl. 

Her om dagen fikk jeg mitt sikreste bevis på at jeg fremdeles har påvirkningskraft, tross at jeg har blitt 36 år og flat mammaræv i Ellos-jeans i distriktsnorge. 

Jeg har jo mange ganger skrevet om min fantastiske hjemkommune, Bamble, som jeg er så stolt av og glad i. Dog har det ikke alltid vært slik, for de ti årene jeg bodde Oslo var det aldri en tanke for meg å flytte hjem til Bamble. Jeg måtte bli tredve år før jeg kjente sommerfugler i magen igjen av tanken på å ta pakket mitt og flytte hjem. 

Jeg og Hallgeir, vår veldig morsomme og fine ordfører i Bamble Kommune!

Jeg har dog alltid vært stolt av mine fantastiske medborgere. De fine folka som gjør at man ikke trenger å låse døra til huset når man drar å handler. Jeg har skrytt av de lokale butikkene våre med mennesker som sørger for næringsliv i kommunen min. Både skomakeren, alle frisørene i Langesund og blomster og interiør-butikken nede på Stathelle. De deilige, gode, fine jordnære folka i kommunen er i mine øyne hovedårsaken til at Bamble er så bra kommune som det er.

Da kommunen, ved rådmannen vår Geir, slo på stortromma og bevilget 300.000 kroner til å sørge for at Senkveld kom til Langesund for å ha Senkveld-slaget her i hele høst, så var jeg raskt ute med å applaudere hvor fantastisk initiativ det er – og hva det viser næringslivet at Bamble Kommune tar sin del av ansvaret med å få satt kommunen vår på kartet med noe annet enn ei helside i et glosset reklamemagasin som står i et stativ bortgjemt på et tannlegekontor. 300.000 kroner er ingenting i den store tv-sammenheng, vi har garantert fått tilbake hundre ganger den summen i reklameverdi. Minst! (Og det vet jeg, for jeg har hatt en prat med de som veit hvor mye en slik eksponering på tv i beste sendetid faktisk koster i kroner og øre) Og TV2 hadde aldri vendt snuta mot Bamble i første omgang, hadde det ikke vært for vår fargerike og entusiastiske hotelldirektør, Paul Wegar Dørdal på Badepark-hotellet vårt. Siden vi er i familie må det være lov å si at jeg elsker deg og ditt ektefølte, brennende engasjement for kommunen vår, Paul Wegar. Takk og lov for at du kom hjem igjen der du hører hjemme!

At det tenkes nytt om hvordan man best mulig kan markedsføre noe, er jeg veldig glad for. Jeg er lei av å høre at vi trenger befolkningsvekst – og håpe at bamblingene puler litt mer. Nei, vi må faktisk også UT av senga for å få befolkningsvekst i kommunen vår. Ut – på markedet! Gjøre oss tilgjengelige, synlige og vise frem kommunen vår til fremtidige friere som vil tilbringe resten av livet sitt med poststed Bamble. 

Hva kan hver og en bambling gjøre for å få nye folk til kommunen vår og en etterlengtet befolkningsvekst? (Sånn utenom det helt åpenbare oppskriften noen av oss har ryki på allerede?) Jo – vi kan gjøre noe helt gratis som ikke koster oss en eneste svetteperle. Ikke trenger du å være naken heller.

Vi kan fremsnakke. 

Vi er 14.085 innbyggere i denne kommunen, og jeg vil påstå at de fleste er godt fornøyd med å bo i Norges beste kommune. Men så SI det da! Si det høyt! Fortell folk! Skryt av kommunen din, skryt av alt vi får til og alt vi har! Du bor jo her for en grunn – fortell om de grunnene!

For en liten stund siden skrev jeg om Bamble kommune i bloggen min. Roste både barnehagene våre, helsestasjonen jeg er så glad i, butikkene, menneskene, tannlegen, brannsjefen – ja, i grunn det meste i Bamble. Det tikket inn en melding der noen spurte om Bamble lå langt fra Porsgrunn. Jeg svarte at det er bru som skiller de kommunene, men at Porsgrunn er Porsgrunn og Bamble er Bamble. Bamble er jo Solkysten! Telemarks Gran Kanaria. Østlandets varme lillebror med 14.085 store hjerter for kommunen sin!  

For et par uker siden fikk jeg melding av hun som hadde spurt meg litt ut om Bamble. Hun og hennes lille familie hadde vært på visning noen dager tidligere etter at vi hadde snakket sammen, de falt pladask – og kjøpte hus rett borti gata her på Ekstrand! Fra å aldri engang ha hørt om Bamble, så setter en fantastisk fin familie snuten nå mot hjembygda mi etter å ha lest om den på bloggen min. DET er hva jeg kaller påvirkning! 

Jeg har selvsagt tatt kontakt med ordføreren min i Bamble og spurt han om det finnes noen vervepremier for at jeg tar det så bokstavelig at vi ønsker oss befolkningsvekst i kommunen. For siden jeg er ferdig med å produsere egne innbyggere, så er jeg mer enn happy med å bruke påvirkningskraften min til fremsnakke kommunen min så vi får enda flere som oppdager Solkystens herligheter! 

Velkommen skal dere være, alle som vil bo i verdens beste kommune! ❤️

Jeg lover å ta deg godt imot, og jeg har 14084 andre som gjør det samme!

PS: Det gleder meg forøvrig at jeg i Kommunestyret på torsdag var med på å ta en fin avgjørelse om å ta imot 30 flyktninger til kommunen vår. Jeg deler VELDIG gjerne kommunen og de fine innbyggerne mine med noen som må flykte fra sitt eget hjemsted. Takk for at jeg fikk bruke påvirkningskraften min også der viktige avgjørelser taes for kommunen vår.

“-Vi har alle vært der!”

Jeg måtte stoppe henne mens hun gaflet i seg alt godteriet som lå på gulvet foran reolene. Hun har nemlig ikke helt skjønt at man åpner de gjennomsiktige plastlokkene ennå, heldiggvis. Men det var nok som hadde ramlet på gulvet til at kjeften var smekkfull når jeg fersket henne. På 6 sekunder var det gjort. 

Deretter måtte det kjøpes med litt mer lokkemat og jeg lurte henne bort til kassa med å ta med meg melkesjokoladen. Den ville hun selvsagt ha NÅ, men det går jo ikke – 20 minutter før middag. 

Og der ja. Jeg stålsatte meg. Hun trakk pusten, så på meg og jeg ventet på den enorme reaksjonen som bare kan sammenlignes med en bensinkanne kastet på et bål. Jeg visste det skulle komme. Trassen. Jeg har hørt om det og stålsatt meg i flere måneder allerede.

Der la hun seg på ryggen, på tvers på det flislagte KIWI-gulvet foran alle i køen. På tvers ja. Ikke noe hyling, ikke noe raserianfall – bare en stille demonstrasjon på gulvet over hvor ufattelig ukul mora hennes var som tok henne vekk fra godteriet. Jeg kjente at jeg ikke hadde verken ork eller tålmodighet til å snakke henne til fornuft. Hun lå jo bare der, helt stille – og demonstrerte. Jeg lukket øynene og gav han som stod bak meg i køen et oppgitt blikk. Jeg travet over henne med et langt skritt og begynte å pakke varene mine. Mannen bak meg så meg dypt inn i øynene og sa de magiske ordene:

«-Vi har alle vært der.» 

Hvorpå han også tok et laaaangt steg over arvingen min som lå på rygg og stirret dramatisk opp i taket. Hun blunket ikke engang over de som fulgte etter, spradende over den langflate ungen på gulvet.

Jeg har ofte tenkt at jeg ikke har tålmodighet til å oppdra et barn. At jeg kommer til å krangle på samme måte som jeg krangler med mine nærmeste jeg er glad i. Jeg er skikkelig fy-sak når det kommer til krangling. Jeg er verken tålmodig, ansvarlig, fornuftig eller rettferdig. Ikke er jeg spesielt hyggelig heller. Men når dattera mi slår seg vrang? Hun legger seg ned og stirrer opp i lufta som om hun ligger i en kiste. Musestille. Det er helt seriøst den underligste jeg har sett.

Jeg så sjokoladen blant varene jeg hadde kjøpt og veivet med den over henne. Hun kviknet til som en svimeslått fugl som har truffet ruta, og lusket etter meg. So far, so good.

På parkeringsplassen må jeg holde henne igjen i hetta så hun ikke føyk avgårde blant alle bilene på isholka. Det var ikke populært det heller. Hun vrei seg unna. Hun legger seg ned på ryggen igjen for å demonstrere. Jeg ser furteleppa vrenge seg nedover haka og jeg bøyer meg ned til den lille dundress-bekledde ungen min på 2,8 år. 

Øynene hennes er lukket. Jeg tenker at dette har jeg jo egentlig ikke tid til, men gir det en sjans. Jeg setter meg ned på huk og sier forsiktig til henne;

«-Mamma elsker deg.»

«-Nei, jeg vil ikke at mamma skal elske meg. Jeg er lei meg.»

Plutselig innsér jeg at det er et par dårlige egenskaper som ikke har blitt videreført i dna’et hennes! Jeg jubler litt inni meg.

«-Vil du fortelle mamma hvorfor du er lei deg?» 

Hun rører litt på kroppen i den digre orange utedressen sin mens hun fremdeles ligger på rygg og titter opp i himmelen. 

«-Ja. Jeg må hjem å sove. Jeg er trøtt.»

Ikke bare har hun tidenes fineste måte å takle motgang på – men hun har jaggu åpenbart fundert på hvorfor livet var litt surt akkurat nå også og løsninga hun kom frem til fantes hjemme blant kosedyr og puta si. 

Jeg har åpenbart uendelig mye å lære av Maren, 2,8 år. Håper hun fortsetter å takle dårlig humør og en dårlig dag på den måten, ikke lær av mora di, Maren!

Happy Lucia, folkens! ❤️

Ved midnatt våkner grisen.

Altså – mitt fravær skyldes rett og slett at jeg hadde rotet bort ekstraladeren til macen. Jeg vet, ingen unnskyldning, men på en annen side så har jeg brukt mobilen flittig til å forfatte noen innlegg i notater i hvertfall. Jeg fant den nå. Så her er jeg med siste nytt. (!) 

Ellers burde jeg vel strengt talt tatt ei ørlita pause med mobilen i hånda, for noen ganger kan det gå virkelig over styr. Slik som i helgen. Det hele begynte med en veldig uskyldig bildemelding fredag morgen som gjorde meg litt overtroisk – så sendte jeg den til den det gjaldt. (Jeg hadde en kopp med en logo og en av favorittlåtene mine spilt i bakgrunnen, og da tenkte jeg på denne personen – og måtte liksom spørre om han var like overtroisk som meg.) 

Som med mange samtaler som blir plukket opp fra intet penslet chatten seg inn på annen musikk man spiller i bilen, og jeg cringet litt på at Spotify sin «dine topplåter i 2019» akkurat hadde kommet, så for gøy sendte jeg printscreen av min veldig flaue mest-spilte i 2019-spilleliste avgårde for å vise hvor elendig musikksmak jeg har. Jeg deler den her så dere kan skamme dere litt sammen med meg. 

Som dere ser så er ikke akkurat spillelisten trendy, men den er i hvertfall min! Og alle låtene har sin forklaring, bare så det er sagt. Mange av låtene spiller jeg for å jazze meg opp før foredrag, presentasjon eller bare det faktum at jeg må psyke meg opp for å hente i barnehagen. (Det forklarer kanskje the final countdown på førsteplass..!)

Men så oppdager jeg plutselig at jeg ikke bare har sendt avgårde spillelisten min fra 2019, men jeg har da også lagt ved låta jeg spilte samtidig som jeg chattet. (Nederst)

Og han bare: “-Neida såe… Er Outhere Brothers bra da eller?”

Og jeg bare: “-Eh.”

Og han bare: “-Snakkas.”

For det første så er det DYPT og ektefølt skam jeg satt med. Ikke bare følte jeg at han tror jeg hører på sånne låter (for det gjør jeg jo åpenbart klokken etter midnatt! 😳)  – men han tror muligens at jeg hører på den mens jeg chatter med han. Jeg var heldigvis raskt ute med å beklage meg og komme med en plausibel forklaring. (Hva slags plausibel forklaring er det for å høre på 90-tallets mest grove låt med Outhere Brothers, egentlig?)

Vel, det var hvertfall en icebreaker. Lista var lagt. Og heldigvis for meg ble forklaringen min tatt imot med samme stil som jeg selv fører. Takk for det.

/Line Victoria

Rampenisse-tips!

Advarsel!

Det har dukket opp noen veldig gode råd og tips i forbindelse med Rampenissens besøk i disse tider. Maren har møtt han, og vi har allerede gjort oss opp noen erfaringer jeg vil dele!

Mitt aller beste tips er at Rampenissen ikke viser hva slags rampestreker han har funnet på før utover dagen! På den måten slipper du at arvingen våkner tiiiidlig om morgenen og vil ut av senga/rommet mens det fremdeles er natta. Dette var et tips vi fikk av noen som i 24 dager måtte stå opp med en ulende unge i senga klokken 04.30 fordi kilden var nyskjerrig på hva Rampenissen hadde gjort i løpet av natta. Vi lar Rampenissen gjøre ugang mens vi er alle ute av huset på dagtid – og nissestrekene åpenbarer seg når vi kommer hjem fra barnehagen.

Dette bringer meg til neste punkt – hold det low key hvis du ikke har all verdens av tid til forberedelser. Ja, jeg blir utrolig imponert over mange av dere som virkelig slår på stortromma når det gjelder kreativitet, men   den gode historien og engasjementet ditt som er faktisk mest effektivt!

Idag kom Maren hjem og løp bort til Rampenissedøra i veggen. “-Han er ikke her!”. Så hørte hun musikken fra rommet hennes. Der hadde Rampenissen invitert alle lekene og bamsene hennes til fest i teltet! Maren var i ekstase!

La mer enn gjerne kommentarfeltet her flomme over av supre, enkle rampe-tips til dagene fremover! Jeg samler opp og legger ut ei liste i om et par dager!!

Her har favorittbamsen Bevrus blitt hengt opp på veggen! (Bittelitt traumatisk. “-BEBBUUUUUSS!!!!!!! NEIIIIII!!!!!!!!”)

Rampenissen har bakt en kjeks mens Maren var i barnehagen. Og han hadde ikke ryddet opp etter seg!

Fest i teltet!

Gi meg de beste rampestrekene, folkens! Del broderlig! ❤️

/Line Victoria