Mann 39 skal på prisutdeling for influensaer.

Noen har faktisk etterlyst meg her. Jeg har ikke blitt viet mye oppmerksomhet i bloggen til Line den siste tiden, og det har sin naturlige årsak. Om den naturlige årsaken er klar beskjed om å «gå vekk, du er i veien.» da.

Idag skal vi på influensa-fest. Og i flere dager har jeg lidd meg igjennom utallige kjolebytter og spørsmål om «kan jeg ha på meg denne?» og «ser jeg tykk ut i den her da?». 

Hva skal en stakkars mann si? Jeg svarte som sant er at hun måtte huske at hun faktisk har føda en unge og ikke har trent på 3 år. Nei fader, 4 år siden er det. Hun trente et par ganger før bryllupet. Det var åpenbart ikke riktig svar, det kan jeg fortelle dere!Alt jeg sier blir feil.
Men heromdagen så jeg at hun hadde blitt litt mindre i størrelse, så da tenkte jeg å dra på med litt skryt i vaffel.  

«Line! Nå ser jeg at du endelig har fått driti!» 

Det var åpenbart ikke greit det heller. Hvis blikk kunne drept så ville jeg vært kistefyll for lenge siden.

Nå står det mellom et juletre-kjole og en hekla kjole. Jeg har tatt noen bilder så dere kan dere avgjøre hvilken kjole hun burde ha på seg på prisutdelingen i kveld. Jeg syns vi må hjelpe kona mi og ta riktige valg, ikke sant?

Rød, hekla kjole:

 

Den grønne juletre-kjolen hennes:

Som dere skjønner så har testosteron-nivået mitt nådd et bunn-nivå i løpet av 3 dager i Oslo.

Det startet så bra når jeg fikk gå på Andys pub for å se fotballkamp og drikke øl. Dagen etter surret jeg meg inn i himmelen på Gulating ølutsalg. Der fikk jeg 15 minutter i himmelen før alt raste. Jeg skal helt i kjellern i kveld, da jeg skal bli med kona på selveste Vixen Awards med hele influensa-Norge tilstede. Min eneste trøst er at jeg kanskje får se Funkygine på den festen, og da er jeg helt sikker på at jeg kommer til å kjenne meg som en ekte mann igjen. 😍

Hilsen Torben, som tar en for laget. 

PS: Denne ølkassa har jeg kjøpt da!

Ti kjappiser i natten!

Hvis du skulle gitt ut en bok som var total random om noe du visste drittlite om – hva skulle den hett?

“Mitt liv med penis.”

“Hvordan unnagjøre en mastergrad på 6 måneder”

“Kokeboka”

“Føde helt naturlig”

“Lines store treningsdagbok” (Hadde blitt et A4 ark med bilde og tittel på forsiden og «takk til» på baksiden)

Hva skal du bli når du blir stor?

Jobbe med noe jeg er skikkelig god på, så mine kvalifikasjoner, kompetanse og erfaring blir sett på som nyttig i en bedrift! Jeg vet ennå ikke om det er tannlege, kommunikasjonsrådgiver eller digital etterforsker. 

Meg på tannlegevakt:

Hva er den beste jobben du har hatt?

-Alle mine jobber i mediebransjen har vært fantastisk moro. Men kommunikasjonsrådgiver har vært eksepsjonelt spennende, siden jeg ikke bare har fått jobbe med fantastiske mennesker – men også fordi jeg føler at jeg både er med på å spille andre gode, og at absolutt all min erfaring og kompetanse innen kommunikasjonsfeltet ble brukt flittig av andre. Aah, følelsen av å være nyttig er den BESTE følelsen!

(Forøvrig jobbet jeg som havnevakt en sesong som 15-åring. Makt, logistikk, alltid på alerten, service, kommunikasjon/dialog og ad hoc-jobbing, jeg var fader meg superkvinnen i en litt pubertal kropp og hormoner fykende i topplokket – jeg drillet redere, Røkke og baderamp fra Bærum rundt lillefingerene! 

Hva er det mest ulovlige du har gjort? 

Hmm.. det er kanskje ikke ulovlig, men det er uetisk gjort av meg. Jeg sniffa lightergass på Kammerherreløkka Busstasjon i Porsgrunn da jeg var 14-15. En gang. Aldri mer. Jeg tenker alltid på det når jeg ser en zippo-lighter, at jeg måtte forklare damen på butikken at jeg hadde en lighter som trengte påfyll. Jeg hadde musefletter, palestinaskjerf og kort rosa magetopp med hjemmespikra navlepiercing. Not my best outfitday. Samme året stjal jeg ufrivillig blå hårmaskara på Nille.

Hva slags egenskaper håper du Maren arver av deg og sin far?

Jeg håper hun blir trygg på seg selv og sine meninger, og at hun arver min egenskap til å bli glad i mennesker hun møter, uavhengig av forhistorie, farge og legning. 

Av sin far håper jeg hun arver hans evne til å se det positive i alt, og at oppdragelsen Maren får av han er den samme sunne, varme og gode oppdragelsen han selv fikk som barn. 

(Jeg er forøvrig også godt oppdratt, men jeg hadde så sykt mange gode kvaliteter – så det ble vanskelig å velge!)

Når lo du sist?

Jeg lodde av mitt forrige svar som viser at jeg til tider er totalt blottet for selvinnsikt. 

…også ler eller smiler jeg minst en gang i timen. Jeg gjør det ganske ofte. Et stort smil i trynet er det fineste jeg kan kle på meg en dårlig dag. 

Beste sminketips? 

Vannfast maskara. Holder i flere dager, selv for meg som gråter litt hver dag! Også må sminkedamer slutte å si at “…så går jeg inn med litt rouge her, og så går jeg inn med litt settingspray, og så går jeg inn med litt bakinpowder”. Du går ikke inn med noe, du BRUKER et produkt. Det høres ut som du sminker deg med livet som innsats!

Når gråt du sist? 

Da jeg tekstet med ei venninne som åpnet seg på sosiale medier. For når hun gjorde det, så kom så uendelig mange etter. Og jeg skrev til henne at det var den fineste meldingen og tråden jeg har sett på sosiale medier noen gang, for der kom folk og ikke bare øste av seg kjærlighet – men de åpnet seg om de vonde tingene som en skolevenninne av meg har satt på dagsorden. (Her kan du lese om Janett, og hennes håp nr. 11) 

Hva gjorde du klokka 08.00, 15.00 og 21.00 i går?

08.00 – Satt å ventet på å gjøre et kjapt intervju (på telefon) med NRK, sammen med Kåss the Boss (ordfører i Porsgrunn). Jeg fikk også slippe til i intervjuet, jeg har virkelig møtt min overmann når det kommer til å få sagt mest mulig på kortest mulig tid.

15.00: Skrev ferdig noen rapporter og oppsummerte dagen med et knippe vidunderlige mennesker som tok seg tid til å lære noen knep av meg! 

21.00 Stakk inn på rommet til Maren for å breie dyna over henne, for å oppdage at hun hadde sneket seg til «aipen» og så en indonesisk diskoversjon av Baby Shark. 

Nå ligger jeg ensom og forlatt i sengen og bare venter på at den tecknoversjonen kommer seg UT av huet mitt. 

Mest spilte sang på Spotify nå:

Filmmusikk. Jeg elsker filmmusikk. Jeg lever meg så inn at det nesten er flaut.

Når skal du opp i morgen tidlig?

Det er ikke jeg som har barnehagelevering i morgen, så i morgen går jeg inn med en stor porsjon selvtillit og stiller alarmen på mobilen på 06.40, 06.42, 06.54, 06.50, 06.55 og 07.00. Og så begynner den digitale klokka. Og deretter den fysiske klokka, for da må jeg tisse.

Så med det – god natt! ❤️

Jeg elsker min ❤️ Instagram. Gjør du også?

Hva skjedde egentlig i helgen?

Det irriterer vettet av meg at jeg ikke har noen som helst anelse hvor det ble av helgen. Neida, den har ikke gått for fort. Neida, den var ikke masse fantastiske opplevelser. Og nei, det var ikke en helg jeg har lyst til å huske. (Hva er det å huske egentlig?!)

Jeg kom hjem fra jobb fredag og følte meg litt..uggen. Ikke så rart kanskje, Maren hadde hatt et par dager med omgangssyke og jaggu hang faren hennes også over den store hvite telefonen fredag kveld. Før jeg la meg så tenkte jeg stille i mitt sinn at jeg sikkert går klar av denne runden, siden jeg hadde vært syk for et par måneder siden. Vel, tru kan man gjøre i kjærka!

Jeg sovnet tidlig fredag kveld. Og våknet opp… søndag formiddag. True story. Eneste jeg husker er at jeg i et par timer på lørdag ettermiddag rattet rundt i Porsgrunn for å hente et gulvteppe (heia det å vinne budrunder på Facebook!) men ellers holdt jeg sengen. For det første så skjønner jeg ikke at det er fysisk mulig å sove så mye. Altså – to våkne timer i løpet av en hel helg?

Jeg våknet i 8-tiden idag. Og tenkte at jeg var endelig tilbake i formen igjen når jeg lå der og stirret i taket. Men jaggu sov jeg ytterligere 2,5 timer til før jeg faktisk fikk dratt liket mitt opp av senga.

I ettermiddag oppdaget jeg jo også at det var over to døgn siden jeg hadde tatt til meg fast føde. Kun en solobrus mens jeg jakta på gulvteppet i Porsgrunn, thats it. Følte nesten at joggebuksa satt slappere og at skoene var blitt større – men jeg antar at det er følelsen og ikke realiteten. Og etter det digre brettet med sushi og den pizzaen jeg hadde nå nettopp, så antar jeg at skinnet mitt er stramt igjen nå.

Men dette betyr at alt jeg drømte om å gjøre i helgen gikk ad dundas. Ikke har jeg trent, ikke har jeg vært sosial, ikke har jeg fått jobbet noe – og jeg har vaffal ikke vært noen bra mamma! 😅 (Så gøy en mamma som lekker i begge ender og med febertokter kan være, selvsagt…!)

Men hey, på fredag rakk jeg hvertfall EN ting! Jeg fikk meg en ny piercing! Altså, ikke le – 36 år og i midtlivskrisa åpenbart, men jeg har alltid ønsket meg ei sånn blingbling helt øverst i øret små lenge nå. Jeg har egentlig ikke turd å ta det fordi jeg har tenkt at det gjør vondt – men hey, etter at jeg føda i 2017 så tenker jeg at ingenting kan vippe meg av pinnen igjen. Nothing!

Fakk. Pappa kommer til å drepe meg.

Supporterfrue – også på Instagram! 

Det kommer en dag, i morgen.

Morsomt å se at det er flere som har klær som krymper i skapet. Kjolene jeg fortalte om i forrige innlegg har virkelig fått oppmerksomhet, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har fått minst 500 forespørsler på om jeg vil selge de. Heldigvis for meg så har jeg bestemt meg for at de kjolene alltid vil forbli mine. Som et prakteksempel fra min tid som Tone-stalker. 

Jeg har riktignok flere andre plagg jeg ikke klarer å kvitte meg med. I en periode, var jeg veldig opptatt av Annie. Du veit, hun barnehjemsjenta med rød kjole og rødt, krøllete hår. Jeg spilte faktisk en av barnehjemsjentene i en teateroppsetning gjort av Telemark Amatørteaterlag.  

Jeg hadde en kassett på den tiden, med bilde av Annie på coveret. Jeg dristet meg til å pille ut cover-bildet og sende dette ned til farmora mi på Sørlandet med symaskin. 

Noen uker senere kom Annie-kjolen i retur, jeg var SÅ lykkelig! Nå venter jeg på at Maren skal bli stor nok til å passe den. Den ikoniske, røde kjolen. Så heldig jeg er!

Jeg mangler visst beltet! Frem med symaskinen, jeg har et par år på å rekke å bli ferdig!

Hele uken har vært veldig politisk anlagt. Jeg har regelrett løpt fra jobb og rett inn i møter. Kveldsmøter. Smak på det ordet. Kveldsmøter – altså den tiden jeg i utgangspunktet legger fra meg jobb og prøver å være en velfungerende person for de rundt meg uten mobilen i hånda – så sitter jeg å styrer Bamble med jernhånd på kveldstid. (!) I går varte møtet til 23.00 og i dag var det møte i teknisk utvalg hele dagen, før jeg tok med meg Maren i et møte på ettermiddagen igjen. Folk må bare innså at jeg ikke kommer alene, etter barnehagetid så får man hele pakka til unge Husby i fanget. Forøvrig var jeg ikke den eneste som hadde med seg kids, så Maren tigget is av resepsjonisten og lekte med sin nye bestekompis som var hele 2 uker eldre enn henne. 

Jeg har forøvrig blitt takket av for et år som styremedlem i lokallaget, så nå er det kun Kommunestyret og teknisk utvalg jeg skal konsentrere meg om fremover. Det blir lettere å ha full fokus på de to tingene, enn å være hodeløs kylling i alle politiske kvarter. 

Akkurat denne uken ble nok litt mer krevende enn jeg så for meg, så det har som dere har merket gått ut over den elskede bloggen min. Mange av dere pleier å sjekke om jeg lever på de andre sosiale mediekanalene mine, og det gjør jeg jo i aller høyeste grad på Instagram. Jeg har heldigvis fått litt egentid i bilen på vei til jobb og på vei fra jobb – og siden jeg er en av de som opprettholder et totalforbud på bruk av mobil mens jeg kjører – så har jeg en utrolig deilig fristund der jeg heller kan bruke tankevirksomheten min på andre ting. 

Dette er det jeg har tenkt på i bilstundene mine:

-Burde jeg selge sofaen i stua og kjøpe ny?

-Hvorfor lagrer ikke rapportene seg i systemet når jeg trykker lagre?

-Burde jeg male treningsrommet nå som det først ER rydda, så jeg slipper flere anfall av denne tapeten sammen med DETTE gulvet. (Mønsterkræsj!!!!)

Og det spørsmålet jeg grubler mest på:

Er det egentlig noe galt med meg, også lar bare folk vær å si noe?

(Oooooh, don’t go there. It`s like opening a can of worms…)

Jada, vi snakkes.

På tide å dra frem Tone-kjolen min.

Jeg husker den hvite kjolen. Og den rosa, selvsagt – den hun måtte kle av seg og bytte til fordi den rosa ble for tåjt for henne.Det var overskrifter og ramaskrik. Alle ventet på hva slags kjole hun byttet til fra generalprøven til tv-sendingen. Jeg beit negler. Det er i grunn ingenting som egentlig er for tåjt for Tone, jeg kunne spist henne til frokost hver eneste dag. Helt seriøst. Veldig ubåt-Madsen, når jeg tenker meg om. 

Jeg blir også influencet til tider. Gjør vi ikke egentlig alle det? Selv ble jeg voldsomt påvirket av ingen ringere enn vakre Tone Damli for mange herrens år siden da hun kom opp på scenen for mange år siden, i en Grand Prix kjole absolutt ingen klarer å glemme. Idag skal hun på scenen igjen, og jeg tillater meg å hente frem noen minner fra forrige gang. 

Jeg har alltid vært superfan av Tone. Første gang jeg møtte henne stod hun ansikt til ansikt foran meg backstage på God Morgen Norge på TV2 og skrøt av meg for et eller annet jeg hadde sagt eller gjort. Jeg var i ekstase. Jeg husker ikke helt hva hun sa, jeg bare stod der å så på den perfekte huden, det vakre håret håret, de nydelige bryna hennes, øynene – og når hun snakket så så jeg den ene fortanna hennes var kritthvit og litt skeiv – og lurte på hvordan jeg kan få en litt skeiv tann akkurat som Tone. 

Hvor mange ganger har jeg ikke tatt med meg et bilde av Tone og bedt om samme bryn eller hårfarge eller sveis som Tone? Hvor mange timer har jeg ikke sittet å prøvd å finne klær som ligner eller hivd meg over internett for å finne ut hvor øredobbene hennes er fra? Nesten en besettelse. Selv idag. Jeg tar meg selv i å kopiere både sminken hennes og skoene hennes. Alt annet har jeg innsett at jeg er litt for korpulent til å passe.  

Og besettelsen nådde nye høyder for noen år siden. Det var den rosa kjolen. Og senere på kvelden var det den hvite kjolen hun kledde på seg i en fei før tv-sendingen. 

Det var Grand Prix og Tone sang om Butterflies. En sang jeg selvsagt kan utenat. 

En liten stund senere var jeg igjen på jakt etter Tone-stilen. Denne gangen verre en noengang. Med en blomstrende spiseforstyrrelse i huet og rusa på silkestoff og millioner av bilder på telefonen min så bestemte jeg meg for noe som skal komme til å stå som et levende (og grisedyrt!) bevis resten av mitt liv at jeg, Line Victoria (dengang bare) Husby, er blodfan av Tone Damli. 

«-I want this!» sa jeg til skredderen I Thailand og viste frem bildene jeg hadde printet ut på TV 2 sin fellesprinter i programavdelingen.

Han så på bildene. Kikket på meg. Han målte meg opp og ned med øynene. Mine silikonpupper tøyt ut av en bikini, og det var ganske åpenbart at selv om kroppen var preget av et strengt kaloriregime, så veide jeg vitterlig ikke 54 kilo. 

«-I can’t do this.» sa han.

«-Please?» sa jeg, og fortsatte:

«-And can you make them even smaller, because I am going to loose weight!», sa den skada blondinen som levde den gangen på en drøm om å nå BMI-grense undervektig.  

Og tre dager senere kunne jeg komme å hente de. 

Kjolene. Mine helt egne, skreddersydde Tone-kjoler.

Men det er klart – de har jo krympet som FAEN der de har hengt i skapet alle disse årene…!

Whatever. Her var jeg midt i Butterflies-sang-showet jeg holdt for fotografen.

Bare å ringe Tone. Du skal få den billig.

Slik ser den ut bak, ja. Det mangler noen kvadratmeter med silkestoff.

Jeg har tatt vare på disse kjolene. Aldri brukt de.

De er mitt synlige bevis på en tid jeg ikke slo meg til ro med å bare være meg. 

Kjolene er forøvrig dritfine. På Tone. 

 

Line Victoria – som tar`n helt ut på Instagram til tider.

 

Opptur!

Utifra de siste oppdateringene så må jo dere tro jeg er litt nedfor. Jeg har fått masse meldinger på det, og det var jo ikke meningen å bli dyster på bloggen min – det er jo ikke akkurat «min greie» bloggmessig! 

Jeg fikk plutselig, helt ut av det blå, en helt sinnssyk trang til å rydde. Siste to ukene har jeg ryddet og ryddet og ryddet. Jeg har ryddet i skap, hyller og pappesker. Boder, ganger, og vaskerom. Alle bad, tilogmed det badet jeg ikke bruker. Tilogmed støvsuga i den jævla badstua! Jeg har ryddet gjesterom, barnerom, soverom og øvrige rom. Av 6 soverom er det idag 1 som står igjen – og det er det som brukes som kontor. Det skal jeg ta i løpet av helgen. Jeg har tilogmed fargesortert barnebøker etter regnbuens farger. Hvor hinsides er ikke det? Så om dere tror jeg er nedfor så er det feil – jeg er i en kampmodus som gjør at jeg ruser meg på å gjøre ting jeg aldri før har gjort. Rydde, der altså. Sortere. Vaske. Fikse. KASTE all dritt eller gi bort og selge det jeg ikke bruker lenger. 

Jeg vet egentlig ikke hva som går av meg, men jeg vil anta at det er energinivået mitt som spiller meg et puss. Forrige helg var jeg sjuk, men like fullt full av kampadrenalin. Siden jeg oppholdt meg på soverommet, så vekslet jeg mellom dass (!) og senga – og på veien frem og tilbake ryddet jeg litt hele tiden. Så ble det plutselig, ut av det blå, ryddig!

Det er helt merkelig å valse rundt i et hus som er noenlunde på stell. Jeg sier noenlunde, for det er nok ei jeg kjenner i nær familie med hvite hansker og spesialmiddel i bøtta si som kanskje er bittelitt uenig, men huset har underlig nok gått fra bomba til hjemmekoselig. Det er nærmere 300 kvadrat å styre på her. Noen av rommene har jeg tidligere bare låst av for å slippe å forholde meg til – stuket fullt av all slags ræl jeg av en eller annen grunn vil ta vare på. Og det ER underlig å ta vare på den elskede ammeputa når det ikke er noen familieforøkelse i nær fremtid. 

Og hey, for de som følger meg på Instagram så har jeg fått så mange hyggelige kommentarer for at jeg har pynta meg litt i det siste! Jaaa, det var jo et av ønskene for 2020, bruke litt mer av de fine klærne mine. Jeg blir nok ikke noen moteløve med det første, men jeg må innrømme at jeg koser meg med å tre på både strømpebukser og bruke rettetang på en helt vanlig hverdag! 🙂 

…og med det neste bildet så følger det en beklagelse også, for dere som kjenner meg vet at jeg ikke poserer slik i speilet på en dass slik som dette – men det var faktisk det eneste bildet jeg fant i helfigur for å bevise at jeg har kledd meg i strømpebukse denne uka!

NÅ har jeg rett og slett en plan for året. Jeg har lyst til å selge en ting om dagen! Altså 365 ting i løpet av 2020. Det kan være en kjole, en leke eller rett og slett dyrkkerutstyret mitt. Eller hva med kjøkkenbordet som bare er oppsamlingsplass på kjøkkenet uansett? (Vi har ALDRI sitti der!!) Det kan være småting også – og jeg kan selge tre ting på en dag og det telles som tre dager. Men jeg kan ikke selge klinkekulesamlingen min og regne det som 300 dager asså..

Åj, jeg tror faktisk jeg har fått meg en smell i huet, jeg…! Denne så jeg virkelig ikke komme! Tenk om jeg virkelig hadde blitt en sånn som ryddet opp etter meg og holdt litt orden, så jeg faktisk kunne åpne døra når det ringer på og det står uventede gjester der..! Tenk å slippe å si at “heh, vi har vært sjuke serru!” eller den vi alltid drar, “Uffamai, her har det vært innbrudd skjønnerdu!”

/Line Victoria

Gjenbruk av nyttårsforsettene fra fjoråret, værsåsnill?

I januar 2019 skrev jeg en slags bucket-list for hvordan jeg ønsket at 2019 skulle bli. Needless to say, så feilet jeg visst grunding på mange av de. Her er en recap – med update fra hvordan det eeeegentlig gikk!

Da:

I notatene så jeg meg selv skrive at jeg dette året skal bli tøffere og sterkere. Og det stemmer jo at jeg vil det..! De som kjenner meg vet hvor stolt jeg er av noen av de avgjørelsene jeg tok for meg selv i året som gikk, og det er helt sant som man sier – når en dør lukkes, så åpnes andre! Utfallet er uansett at jeg fikk møte andre mennesker i andre settinger som både engasjerer, motiverer og gleder på en helt annen måte enn jeg har opplevd tidligere – og derfor kan jeg med hånden på hjertet si at alt skjer for en grunn. Det var akkurat det jeg trengte! Hvorfor gjorde jeg ikke dette tidligere?

Et år senere:
Jeg ble ikke sterkere. Verken mentalt eller i kroppen. Men jeg ble litt tøffere tror jeg? Dessverre for meg så ble mine forhåpninger for fremtiden litt anderledes enn jeg trudde. Noen kom, og noen gikk. Jeg har følt meg litt svakere siden jeg sliter med prestasjonsangsten min, men nå har jeg på en måte satt et ord på det – og dermed kan utfordre denne prestasjonsangsten. Det har jeg sånn sett gjort i 2019 – men resultatet vil ikke synes før i 2020 – og da gjør jeg det med stil! 

🕴2019: Jeg skal bli mer strukturert enn noen gang, for jeg har i grunn ingen tid å miste i løpet av døgnet…! Jeg elsker det faktum at jeg kunne sitte å pludre 30 timer i strekk med jobb uten pauser, men det er ikke forenlig med et liv som småbarnsmor slik jeg holdt på før. Og så må jeg bli mye flinkere til å si nei. Uten at jeg blir oppfattet som en surfitte av den grunn.

Nå: Jeg ble mye mer strukturert, men brukte mye tid på å jobbe med ting som dessverre ikke gav så mye annet enn hodepine og søvnløse netter og dermed litt for liten tid til andre ting! Problemet her lå nok i at jeg tok på meg for mange ekstra (usynlige) oppdrag, men fikk for liten tid til å pleie og utvikle det som virkelig gav meg noe. Jeg var altfor rask med å si “Jeg tar det!” for da visste jeg jo at det ble knallbra og nøyaktig slik jeg ville ha det..! Mot slutten av året fikk jeg et utrolig hyggelig engasjement som plutselig gjorde det mye lettere for meg å si NEI til de tingene jeg ikke syns er verken gøy eller inspirerende. Fortsetter det slik så er jeg i en situasjon der jeg kun sier ja til de tingene jeg har lyst til å gjøre – jeg tror faktisk 2020 gjør meg litt mer eksklusiv i de tingene jeg bruker huet mitt på! NICE! Har ikke tid til tull!

💪 2019: Jeg har et ønske om å bli sterkere fysisk også. Jeg ønsker virkelig å få skikk på kostholdet mitt og treningen min. Skippertakene mine annenhver månede er virkelig ikke noe langsiktig plan, haha. Jeg ønsker å få dreisen på styrke og utholdenhet – nettopp de to tingene man trenger i en tilværelse jeg tror 2019 har å by på. Det kan hende jeg må finne nye metoder å trene på, siden treningssenter ikke alltid er det enkleste å rømme til når man har barn. Jeg vurderer med andre ord sterkt at treningsrommet i huset skal bli mer brukt på kveldstid. Jeg har så utrolig lyst til å føle at kroppen min ikke er så uggen innvendig, hvis du skjønner. Jeg spiser jo veldig usunt hver eneste dag – og jeg trener minimalt. Egentlig er det ganske rart at kroppen min ikke har kollapset ennå, for ved et par anledninger har jeg lurt på om den faktisk tilhører en 35 åring og ikke en 90-åring. Vel, det sunne kostholdet har jeg innført idag. Så får vi se hvor det bærer avgårde.

Nå: Nei. Dessverre ikke gjennomført. Men rett rundt hjørnet dukker det opp noe som kan bidra til at DETTE året kan bli litt mer fysisk! Dessuten blir det litt mindre hjemmekontor, og det er ufattelig deilig! 🙂

👯2019: Jeg skal bli om mulig enda mer positiv til nye bekjentskaper. Jeg ser på det allerede som min største styrke, det at jeg har heldigvis alltid tenkt at alle mennesker har noe godt i seg til det motsatte er bevist. I 2018 ble jeg, da jeg jobbet som vikar i lokalavisa i nabokommunen, kjent med folk jeg vanligvis ville kanskje gått rett forbi på gata eller ikke brydd meg om å bli kjent med. Flaks for meg så var dette noen som viste seg å bli både gode venner, sparringspartnere og pådrivere – og entusiastiske mennesker er man ikke bortskjemt med å møte sånn helt uten videre. Jeg skal med andre ord fortsette å omfavne meg nye mennesker. Men jeg skal også bli flinkere til å luke ut de som ikke gir meg så mye.

Nå: Jeg liker fremdeles nye mennesker og har definitivt ikke brukt opp klemmekvota mi, og kommer til å fortsette å møte folk med et åpent sinn! ❤️

🧠 2019 er et kommunevalgår! Det betyr at alle med stemmerett skal gå til valgurnene i kommunen sin og stemme på de de mener er best skikket til å ta avgjørelser i lokalsamfunnet på politisk nivå. Jeg står på kommunestyrelista til Arbeiderpartiet i Bamble, og kjenner at jeg gleder meg over å få muligheten til å være mine med-innbyggeres talerør i bystyret om jeg får sjansen.

Nå: Jeg havnet i kommunestyret vøtt! Rykka opp på elitenivå, gjorde jeg gitt! Takket være fine folk som setter sin lit til at jeg kan ta i et tak. Takk!
💄 2019: Jeg skal bli bittelitt flinkere til å pynte meg litt mer i hverdagen. Jeg er så drittlei sorte bukser, sorte gensere, sorte jakker og sorte sko. Jeg skal prøve alt jeg kan å tilføre farger i klesskapet mitt, gjerne kjoler og skjørt som får meg i godt humør. Kanskje tilogmed driste meg til å sminke meg litt mer også?

Nå: Nesten ingen av klærne jeg kjøpte i fjor var sorte! Jeg gikk all inn med farger – og DET skal jeg fortsette med! Men jeg skal kjøpe litt mindre klær og bli flinkere til å gi bort til gjenbruk eller selge!

👩🎨 2019: Jeg skal male en vegg eller to i en annen farge enn hvit! Gjerne grønn? Blå? Jeg er så drittlei hvite vegger!

Nå: Jeg har malt! Og vært crazy i fargevalget! Bra nyttårsforsett!

🤑 2019: Jeg skal bruke mindre penger på klær til meg selv, og heller begynne å bruke mye av det jeg har allerede. Dette vil kanskje bli litt enklere når jeg kommer i gang med treningen, slik at jeg passer inn i de klærne jeg kjøpte for 10 kilo siden. De ligger der og går ut på dato. Bokstavelig talt, for jeg håper virkelig fake Ganni-genser blir trendy igjen asså. Men skal jeg kjøpe noe så skal det IKKE være helsorte plagg!

Heh. Ja, altså – nå har jeg vært flink og kuttet veldig ned på innkjøpene. Det vil jeg fortsette med. Etter en heidundrende opprydning i klesskapet s har jeg også sett at jeg har jo tonnevis med fine klær! Jeg trodde blant annet at jeg bare hadde 2 hvite skjorter – men etter en opprydning så hadde jeg ti stykker! 

👩💻  2019: Jeg skal i gang med det som har ligget på trappene en lang stund nå. De to prosjektene som har måttet vente bittelitt fordi tiden ikke har strukket til. Med litt mer planlegging og strukturering så er det ingenting i veien for at det kan gjennomføres – og jeg tror definitivt tiden er inne. Dessuten må jeg stole på tilbakemeldingene som er blitt gitt i forbindelse med disse prosjektene, jeg syns faktisk det er forjævlig at jeg ikke stoler på folk som kan det som sier: «GJØR DET! BARE GJØR DET!»

Nå: Dette ble min lille knekk. Jeg turde ikke stole på de som sa «GJØR DET!» før langt ut på året. Føler jeg kastet bort tiden min på å drøye. Jeg er litt der ennå, men er fast bestemt på gjennomføringen. Jeg SKAL gjøre det! Jeg har noen få personer å takke for det, og de vet hvem de er. Det blir fantastisk, og jeg hadde ikke klart det uten dytten fra de som syns det var en knakende god idè. Problemet er at det er en veldig ut av komfortsonen-greie for meg, og fryktelig følelsesladd. Kanskje der jeg holder igjen, redd for å kle meg fullstendig naken.

📸 2019: Jeg skal bli flinkere til å ta bilder. Litt fordi det trengs til bloggen, men også fordi det er himla hyggelig! Jeg har et helt suverent kamera jeg må bli enda flinkere til å bruke, å bruke iphonen føles litt som et nederlag noenganger.

NÅ: Neida, den nye mobilen tok fine nok bilder den når jeg oppgraderte den. Jeg har ikke brukt det suverene kameraet annet enn i jobb eller til video/filming!

💻  2019: Jeg skal i utgangspunktet bli flinkere til å blogge. Den følelsen jeg har når jeg logger meg inn og skriver noen ord gjør at hodet mitt får tømt seg på en god måte. En slags terapi der jeg får utløp for alt jeg funderer på. Noen reklameinnslag vil det kanskje bli, selv om det ikke akkurat er pengene som motiverer meg. Men de få samarbeidspartnerne dere ser meg reklamere for er i såfall noen jeg har det kult med – og da syns jeg det er innafor.

NÅ: Jeg elsker bloggen min og mine sosiale medier. Og dette forsettet tar jeg med meg videre i det nye året – produsere enda mer gøy, og nå blir det jo tid til det også om jeg blir så strukturert som jeg håper på!

🚭 2019: Jeg skal fortsette å være røykfri og snusfri. Fy fader som jeg savner min gamle venn, kreftpinnen. Sorry ass, men å slutte å røyke er som å slå opp med verdens beste venn i tykt og tynt. (Som til slutt dreper deg, men ok..)

Status nå: BAH. Jeg begynte å røyke igjen noen måneder senere. Den jævla festrøyken ass. Men nå er jeg i en nedtrappingsprosess igjen og kutter tvert like om hjørnet.
❤2019: Jeg skal kose meg om mulig enda mer med Maren min, og oppleve verden sammen med henne. (Selv om det kanskje bare er i hagen, på et svaberg, i en skog eller på lekeplassen…!) Gleder meg til våren med henne!

Nå: Helt seriøst, det er noe helt eget å henge med Maren nå som hun har blitt et år eldre. Hun prater, fører samtaler, viser kjærlighet og empati – og jeg er så sinnsykt stolt av den lille herligheten! Vi har har mange fine stunder sammen siste året, og flere blir det…! 

 

 

Mitt ORD for året!

God søndagsmorgen, godtfolk!

Denne uka har gått utrolig fort, så det er først nå jeg fikk satt meg ned med kaffekoppen ved tastaturet. Faktisk har jeg brukt de siste dagene på å lage meg en plan for fremtiden. Okey, det hørtes i overkant dramatisk ut. Men jeg kom over en facebookside der man snakket om «ord for året». Hvis det var et ord jeg ville skulle gjenspeile alt jeg gjør i 2020, hvilket ord skulle det da vært? 

Jeg har faktisk vært bortskjemt med tid. Altså – i 2019 kastet jeg kanskje bort mye tid på å gruble. Det ble ekstremt mye tid på å vurdere ting, og utsette fordi jeg var redd for å gjennomføre. I slutten av året fikk jeg på plass noe jeg er glad for at jeg har, rutiner. Stå opp tidlig, komme meg på jobb, legge fra meg jobb når Maren var hentet i barnehagen (selv om det kvernet oppi huet!) og så frem med mac`en etter Marens leggetid. Jeg vet hva dere da tenker, at jeg aaaaldri slapper av og at det høres ut som døgnet har for få timer. Det stemmer faktisk ikke, for jeg slapper mer av med noe å gjøre, enn å ligge på sofaen og se en film eller scrolle. Visste dere forresten at mine beste blogginnlegg ofte blir til i badekaret? Jupp, oppi badekaret med notatblokka på mobilen. 

Mitt ord for 2020 skal være: FOKUS. 

Jeg skal ha fokus på det jeg holder på med. På den måten er jeg fokusert – og dermed også effektiv. Er jeg effektiv så sparer jeg masse tid, og har mulighet til å slappe av, vel vitende om at det er gjort. Også slipper jeg å surre i 3 timer på noe som kunne vært gjort på 30 minutter. For det er nemlig slik det blir når jeg er min egen sjef i bloggjobben til tider, for det er ingen som kjefter på meg. (Bortsett fra dere da, men dere er jaggu tålmodige med meg…!) I jobb som involverer andre mennesker er jeg fullstendig skjerpet og dedikert uten å kaste bort masse tid – og det er litt sånn jeg egentlig vil ha det hele tiden!

Jeg har alltid vært opptatt av at mine sosiale medier skal være spontane. Både når det gjelder videoer, tekster, instastory og Snapchat. En stor influenser sa til meg engang at man måtte ha en skikkelig fin «feed» på insta for å bli tatt seriøst. Altså – at det var? Feeden i instagram er da altså bildene som kommer etter hverandre på forsiden. Altså, den haugen med bilder man kommer til når man besøker instaprofilen til den du følger. La oss si det sånn – hun ville ikke blitt imponert over min feed. Jeg har ikke et fast duse-filter på alle bildene mine, og jeg skriver ikke alle pussige mottoer på engelsk for at jeg skal virke så himla… Annijor. (Sorry, no pun indeed)

Her er min helt ordinære, lite gjennomtenkte feed..!

Nei altså, mine sosiale medier er som de er – men jeg må bli flinkere til å dele MER! For helt seriøst, så må jeg jo ikke finne opp kruttet hver dag – dette har vi snakket om tidligere. Og jeg skal trykke publiser-knappen oftere enn jeg har gjort tidligere. Det skal virkelig være målet mitt dette året.

En annen ting jeg har lyst til å ta opp er faktisk YouTube. HAHAHHA, ja – serr! 36 år og på YouTube! Det vil selvsagt bli i samme stilen som jeg har gjort de siste 15 årene. Spontant, ærlig og uten filter. Altså, jeg har jo faktisk en YouTube-konto allerede – men den er ikke akkurat passet så godt på…!

Hva blir ditt ord for året som kommer? Det skal være et ord som du skal tenke på hver gang det butter litt imot, når du roter deg opp i dårlig tankesett, kanskje et ord som får deg opp av grøfta ig tilbake på veien? Er det suksess du ønsker deg som ord? Anerkjennelse? Trygghet? Jeg vil gjerne høre!

 

/Line Victoria

 

TAKK!

Jeg har ikke for vane å holde igjen på gledesutbrudd mine når jeg har noe å komme med, så jeg vil beklage at jeg ikke har tydd til bloggen i forbindelse med at nominasjonene til Vixen ble offentliggjort i går. 

Jeg har allerede frekventert favorittlokal-avisa med det STØGGESTE bildet de kunne finne av meg. Jeg elsker at gutta i PD ikke tenker på det estetiske når de velger bilder. De er journalister – ikke bloggere, og det syns jeg er fair. No hard feelings. De har minst 100 bilder av meg i databasen sin, og de velger det der jeg syk, hjelpesløs og tissetrengt ut. Jeg klager ikke, jeg fikk jo en veldig jålete overskrift da. (Linken er til PD.no (Porgrunn Dagblad) jeg tror den er plussa – men dere ser bildet og overskriften i vaffel!)

Jeg er uendelig stolt over nominasjonene i kategoriene «Årets Sterke Mening» og «Folkets Favoritt». Jeg har overhodet ikke sett for meg at jeg vinner, men på en annen side så er en nominasjon en enorm anerkjennelse for det jeg gjør føler jeg. Akkurat som jeg skrev i forrige innlegg – jeg skjønner hvorfor jeg gjør det når jeg får lesernes tilbakemeldinger, derfor er jeg så stolt når en jury også legger merke til det. Tusen hjertelig takk for at jeg fikk min stolteste dag på lenge! ❤️

Når det er sagt, så er januar i full gang for min del. Jeg sliter med mine ting i mørketiden, og det gjør jaggu nesten alle rundt meg også. Jeg tenkte det kunne være en god ide å ta en overdose c-vitaminer for å se om det hjalp, men det gjorde det ikke. Hvis du planlegger å gjøre det samme, husk å lese det med liten skrive bak på boksen: «Større inntak kan føre til litt mer enn løs mage, hilsen trusa di.»

Jeg har fullt opp med jobb denne uka. Ingen dager er like. I morgen skal jeg til Oslo og tilbringe dagen der, og så er det tilbake på kontoret torsdag og fredag. Jeg trives med hektiske dager, kjenner jeg. Får meg til å glemme litt rom og tid, og jeg tror det er sunt for meg å grave meg ned i masse deilige utfordringer – fremfor å ligge å stirre i taket for å finne meningen med livet. 

Blir forøvrig ikke overrasket om du plutselig ser jeg er ute å valser i skog og mark i ukene fremover. Det er jo det januar er til for, mentale og fysiske forbedringer. Jeg tok selvsagt ikke bilde av meg selv da jeg bestemte meg for å kle meg i de nye tørklærne mine og hente i barnehagen – som en sånn ultra-turglad gladfis i rene turbukser. Jeg bare «HALLA, se på meg da! Når jeg møtte foreldre ved porten. Og ja, det var både «wow!» Og «så sporty du er da!» å høre om mitt nye antrekk. Dessverre møtte jeg ikke på kjekke-tannlegen, han hadde vel fått sjokk over å se meg i noe annet en en utslitt og saggy joggebukse og boblejakke med sneipen i kjeften liksom. 

Jeg er ikke våken nok til å knipse bilder – men her er prinscreens fra instagram-storyen min i hvertfall! Det gir jo et ørlite pekepinn på hvor fab jeg faktisk er i turbukse, hahaha! 😉 Og før noen nevner det – ja, det ser ut som noen har spydd på speilet, men det er sånne “orker ikke, tar det seinere!”-flekker.

   

Hilsen hun som åpenbart ikke er redd for å synes i skogen! 🧡😎

Line Victoria

Du og jeg med de mørke tankene.

Jeg kan stå i MYE møkk, gjerne til langt opp mot halsen, som en såkalt influenser/blogger. For jeg opplever jo ofte at folk rynker på nesa når jeg forteller at jeg har en blogg med dertilhørende følgere i sosiale medier. I møte med nye impulser og mennesker, har det selvsagt blitt nevnt at jeg har et eget lite univers på internett i disse 15 årene. Venner tøyser med meg, men respekterer det fullt ut at terskelen for å ta kontakt med meg hvor enn jeg går, er lav for mange. Noen prikker meg på skulderen og vil bare si «hei». Andre klemmer meg og forteller at de liker så godt ærligheten min og at jeg skriver slik mange tenker. Jeg elsker det. Mennesker. Samtalen og interaktiviteten. For mange er dette veldig underlig og noen frykter det nok litt. Selv har jeg hatt en tidligere sjef som kalte meg «white trash» (!) og spurte hvorfor jeg gadd å holde på med det jeg gjør og være så åpen i sosiale medier.

Vel, basert på de siste dagers åpenhet omkring psykisk helse – og en helt fantastisk sterk 16 årig datters bønn om å åpne seg, så skal jeg etter beste evne prøve å forklare hvorfor denne white trash-bloggeren har stått i det, og hvorfor «jeg gidder å holde på med det jeg gjør».

Jeg har fått lov til å dele denne printscreen med dere, der personen som sendte inn er anonymisert.

Vi skal bittelitt tilbake i tid. Jeg hadde en fast greie jeg gjør på instagrammen min noen ganger, der jeg spør om noen vil sende meg sin hemmelighet. Og jeg deler med resten av mine følgere, og gjerne med et slags svar. Noen hemmeligheter er morsomme, noen er alvorlige og noen av hemmelighetene går veldig inn på meg fordi jeg ser mennesker fra alle mulige kriker og kroker av landet, med sine bekymringer, mørke tanker og vonde tider. ❤️

Meldingen jeg fikk var fra noen som var dypt inni spiseforstyrrelsens onde og mørke høl og tanker. Det hølet unner jeg ingen å være i. Jeg snakket meg aldri ut av det. Det var min skyldfølelse, skam og overbevisning om at jeg kan takle mine egne problemer på eget vis, som hindret meg i det. Jeg ble jo frisk. Eller – så frisk man kan bli av den fæle flekken på sinnet som kanskje falmer men alltid ligger å lurer. Men dette var en melding fra noen som fortalte meg at jeg hadde betydd noe der inne i mørket.

Etter Ari Behns død er jeg så takknemlig for at familien hans viser en åpenhet jeg aldri har sett maken til. Kongefamilien og Aris familie baner vei for en ny måte å takle og prate om psykisk helse. Og det er på tide, for vi har ikke flere å miste til sykdommer som rammer personer i verdens værste lotteri. Der vi i tilbakelagte tider ville tiet i hjel problematikken omkring psykisk helse og mørke tanker, så viser nå våre mest kjente og kjære forbilder oss åpenhetens verden. Oppmuntrer oss til å snakke sammen, si gode ord og ta vare på hverandre. Maud viste oss på gripende vis i talen idag at det er hjelp å få hvis man åpner seg og ber om hjelp til å takle mørket. Den sterkeste 16-åringen jeg noengang har lyttet til.

Like før nyheten om Ari Behn kom den kvelden 1.juledag, sendte jeg en melding til en god bekjent som mistet sin 20 år gamle datter til de mørke tankene. Hennes åpenhet i lokalavisa den dagen om datterens selvmord var så gripende og jeg takket henne for å ikke tie det i hjel. Og senere den kvelden skulle det vise seg at vi mister nydelige Ine på 20 år, familiefaren Ari på 47 og altfor, altfor mange andre til de mørke tankene.

Det er uendelig viktig at vi går inn i 2020 med Maud sine ord i minnet. Åpenhet om noe som rammer så mange mennesker er den beste medisin og botemiddel. Det var tydelig i talen til Maud at hun hadde pappen sin som forbilde, og uansett hvor vondt det er – så er det en trøst at en 16-åring i sorg over pappaen sin tør å fortelle alle oss at vi må tørre å være åpne og be om hjelp.

Personen som sendte meg hemmeligheten sin for en liten stund siden, brøyt ut av sitt selvpålagte stillhet – og delte noe med meg. Åpnet seg. Kanskje det «bare» var en melding, men for personen var det et enormt skritt. Å erkjenne.

Meldingen jeg fikk i går gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Ikke fordi jeg hadde gjort noe annerledes enn andre ville gjort, men fordi jeg kanskje – bare kanskje – bidro med ordene mine i riktig retning. Slik gjør en veldig emosjonell. Fordi man da skjønner hvor viktig disse ordene er når man sprer de omkring seg og kanskje treffer noen som virkelig trengte de akkurat da. Så gjør det. Spre de gode ordene og tilby hverandre hjelp når man ser at det behøves.

Så til den gamle sjefen min som lurte på hvorfor jeg gadd å åpne meg opp for fremmede mennesker – dette er grunnen. Hvis en person finner trøst, motivasjon eller trygghet i det jeg formidler – så er jeg evig takknemlig for at jeg får ha en slik rolle. Så får jeg omfavne tittelen «white trash» med kjærlighet, for jeg vil heller være det for noen, enn ingenting for de fleste.

Det er noe fint i det triste at disse døgnåpne telefonene har hatt en stort trykk de siste dagene.

Vi åpner oss. ❤️

Trenger du noen å snakke med? Mental Helse kan nås på 116 123.

Røde Kors kan ringes på 80033 321.

Kirkens SOS: 22400040.