Borte bra, hjemme best.

Alle som kjenner meg vet at jeg ikke er noen sydenfarer. Faktisk skrev jeg et innlegg i fjor, som senere ble en kronikk i en av Norges største aviser, at det ikke er synd på Maren som aldri har vært i Syden…!

Ironisk nok skal flesteparten av Norges befolkning ha en god, real Norgesferie dette året, og det gleder meg stort at flere skal få oppleve Norge som ferieland!

Dritbra for turistnæringen, dritbra for lokal næring – helt suverent for fantasien! Hengekøyer og turutstyr, båtkjøp og leie av hytte og campingvogn har vært søkeordene til mange familier denne våren og forsommeren. 

For oss som er vant til å feriere i hagen og nærområdet så byr ikke denne ferien på annet enn at det er litt fullere på parkeringsplassene og svabergene i ukene fremover, men det er absolutt plass til alle. 

For seks år siden kjøpte vi en gammel og god cabincruiser. Den manglet litt luksus. Det var ikke tørt et eneste sted da regnværet kom den sommeren i 2014. Varmeapparatet hadde ikke vært i bruk på ti år. Båten hadde en underlig eim av innestengt. I 1988 var dette en luksusbåt av de skjeldne – idag har båten vår prislappen til mange av de båtene foreldrene kjøper til sine barn for at de skal få litt båterfaring. 

I år syns mange mennesker at -v-i er heldige. Heldige fordi vi er drevne og relativt forberedte hjemme-ferierende. Vi kjøpte basseng i fjor og ny grill året før. Vi har hus i et område med nær familie og venner – og en gate med sosiale naboer. Stort mer enn å tilbringe tid sammen, trenger man ikke for å ha det godt. Kjøleskapet både hjemme og i båten bjuder på vår oppfatning av all inclusive. 200 hjemmelaget saftis (oppskriften er saft + vann) og brødskiver med syltetøy. Vi har sykler og en arvet sykkelvogn – så vi kommer oss rundt på tur. Naboen har morelltre og besteforeldre har seniluker. (ekstra ferieuker etter fylte noenåseksti)

Båten som for flere år siden egentlig skulle byttes ut med noe større, bedre og nyere, har vi beholdt. Trefotsyken beit ikke på oss, selv om vi var farlig nær. Båten har etterhvert fått ny og tett kalesje, jeg har reparert varmeapparatet, vi har trekt om seter og kjøpt overmadrass til stikkabinen samt bygget koselig hjørnesofa-løsning i bak i båten med tørre puter. Og for et par uker siden oppdaget jeg egentlig hvor glad jeg er i en båt som gir oss akkurat så mange herlige ferieminner vi ønsker oss, og at den er helt perfekt til det vi bruker den til – skape sommerminner for Maren og oss selv. Selv om det tar 20 minutter å koke opp vannet til kaffen og Mr.Lee nudler kastes rundt rundt rødsprit-brenneren når det omsider koker, fordi kjelene er litt underdimensjonerte – så er det alle krabbene vi har fisket og 24 grader i vannet på Hvitodden vi forhåpentligvis husker!

I år håper jeg vi alle klarer å skape sommerminner som varer mye lenger enn Korona.
Enten i hagen, på stranda, på bilferie, båtferie eller ei lånt hytte. Husk at kidsa våre ikke bryr seg døyten om det er Syden eller Skien – telt i hagen eller Himalaya – det er tiden man har fri sammen man virkelig klarer å skape de beste minnene!

Nyt fridagene med barna deres, folkens! 

PS: Et av mine beste sommerminne er fra da mamma og pappa leide en combicamp (et slags telt på hjul i en bitteliten tilhenger…!) og det regnet hele ferien. Vi satt inne og fortalte spøkelseshistorier og pappa lagde skyggeteater på teltduken. Det var ingenting annet å gjøre enn å bare sitte under teltduken og være sammen. Det var utrolig fint! 

Avslutter forøvrig med et annet veldig fint sommerminne – regnbueflagget til topps utenfor Rådhuset i Bamble kommune. Noe som ble avgjort et siste (ekstraordinært) kommunestyremøte før ferien. Ingen protester fra noen av partiene på mitt spørsmål  om vi kunne heise Regnbueflagget denne helgen, og da kjente jeg på stoltheten av å bo i en så herlig kommune som vi gjør.

Borte bra, men hjemme best!

Mange av bildene er fra min Instagram – du er mer enn hjertelig velkommen til å følge meg der!

“-Jeg skjønner ikke hva slags kjøtt dette er!”

Reklame | Liv Laga vegetarburgere fra Hoff! 🍔

Hvor lett er det egentlig å overbevise din kjøttspisende, selverklært grillmester av en mannemann at det er Liv Laga med veggis-burgere? Jeg har jo lenge hatt lyst til å bytte ut kjøttmåltider med kjøttfrie-produkter, men sannheten er vel at jeg har lenge trodd man må være litt hippie for å gjøre noe sånt. Men nå ser jeg at fire og flere velger bort et par faste kjøttmåltider, så spørsmålet er jo – hvor STARTER man liksom?! Vi starta der det blir spist mest kjøtt for tiden. Ved grillen!

Hoff, ja du vet – de som kanskje er mest kjent for de opphøggde potetene sine, har faktisk laget vegetarburgere!

Burgerne kommer i to ulike varianter – de er norske, bærekraftige og ikke minst er de sabla god på pris også, så disse var enkle å like allerede før de var smakt! Allerede i det sekundet videoen var postet på Facebook, så trillet et inn kommentarer på at disse virkelig er Liv Laga for grillen, det var innmari gøy å se at så mange satt med samme gode matopplevelse som jeg gjorde med Liv Laga-burgerne..! 🤩

Og Torben, hva syns han? Jo, du må nesten se videoen…!

Vi skal fortsette å grille vegetarburgere i sommer, det er sikkert og visst! Både sunt for kroppen og BRA for miljøet – dette syns jeg var skikkelig stas å få lov til å teste!

…og hey, kom gjerne med innspill til tilbehør til burgeren, vi føler oss klare for å oppgradere ytterligere fra den vanlige med tomatskiver og cheddarost – så bring it i kommentarfeltet! 🍔💚

Line Veggis Husby-Sørensen

(Man blir ikke vegetarianer av å bytte ut noen måltider med kjøttfrie produkter. Men det er jaggu en god start at det finnes digge alternativer!)

Siste fra meg…

Man skulle jo tro man var litt tapt bak låven (eller TATT bak låven, som jeg trodde det het inntil nylig) når man ser på siste historikken min på Instagram.

Etter å ha lest meg opp om bruken av iPhone Xs i nærheten av vann, så viser det seg altså at telefonen tåler vann og kan ta bilder ned til en meters dyp. Altså, SÅ gøy! Visste jeg ikke! Når Torben lå å plasket i bassenget tenkte jeg det kunne være en god ide å la han være testpilot for prosjektet. Jeg leste opp fra diverse sider på internettet, og vi konkluderte altså med at “jauda, Iphonen vår er jaggu badevennlig!” 

Torben tok noen flotte bilder, det var en fryd å se de flotte bildene. Så var det min tur. Jeg slang meg i bassenget og instagrammet nesten live. Under vann, over vann, skikkelig fine badebilder!

DETTE var det siste dere så av meg på Instagram for en lang stund den dagen…:

Og så:

Allerede under vann så jeg antydningene. Telefonen begynte å knitre. Skjermen blafret. Jeg tok den opp igjen og bestemte meg for å pause eksperimentet.
Den ble like treig i avtrekkeren som undertegnede blir av en salig blanding av høyt alkoholkonsum og liten tilgang på selvkontroll. Forskjellen er jo at det ikke koster meg mangfoldige tusen å konke ut, jeg havner som regel til lading i senga eller nederst i trappa. Min elskede iPhone X, sist synkronisert 20. mai, flata ut som Torben på bryllupsnatta. No hope. Og der Torben heldigvis våknet til på morrakvisten så valgte Iphone å sakte men sikkert dø ut som et overkjørt lemen.

Jeg prøvde alle triks i boka – blant annet legge den til tørk i stekeovnen:

Men samme kvelden visste jeg hva jeg hadde å gjøre. Det måtte bli ny telefon. Og selv om min regnskapsfører kommer til å DREPE meg, så er faktisk telefonen mitt fremste arbeidsverktøy.

Der røyk både feriebudsjett og flaska med Bayliss jeg hadde ønsket med meg på båttur. Det blir nudler og sjokolademelk med rødsprit på handlelista.

Takk til dere som informerer meg om innboforsikring og reiseforsikring. Men jeg er redd jeg ikke har styrke nok til å fortelle historien til forsikringsselskapet som allerede har huket oss av med rødt flagg etter at Torben rygget ut av garasjen uten å ta opp garasjeporten. Jeg tør ikke ta den fighten. Igjen. Herr og fru Idioter liksom.

Igår hentet jeg ut min nye telefon – og jeg proklamerte høyt før jeg gikk ut av døra med den brune boksen under armen: “Det er ikke anbefalt å bruke mobilen sin til å ta bilder under vann, hører dere det folkens?!”

Takk for meg. Følg meg gjerne på Instagram hvis du orker mer idioti.

 

 

 

Mørke tanker settes ikke på vent når du blir plassert i køen.

Hun var elsket av mange, men elsket aldri seg selv.

Det er ordene til Per Kristian om kjæresten og samboeren sin, Marianne. Marianne som var mor, datter, søster, venninne og kollega. Vi var mange som delte Marianne. Vi var enormt mange som fikk bedre dager av å få de lange, fine meldingene med tonnevis av emojis fra Marianne på telefonen eller når vi møtte henne. 

Det skal mye til å be om hjelp når man har gått seg vill i mørket. 

Det var Mariannes ord i desember 2019.

Marianne gikk seg vill i mørket. Og resultatet ble at Per mistet sin samboer, og to små barn vokser opp uten sin fantastiske mamma.

Marianne og jeg hadde fine og gode samtaler. De var fine og gode fordi hun var ekspert på å lytte og dra meg opp. Hun hadde en unik evne til oppmuntre, motivere og føle deg spesiell. Jeg har mange fine venner, men Marianne var virkelig unik. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg kanskje ikke lyttet like mye til Marianne som hun lyttet til meg. Hun hørte av mine tanker jeg ikke deler med så mange. Og hun hadde gode svar, trøst og et og annet spark i ræva jeg trengte. Når jeg går igjennom alle chattemeldinger, sms, bilder og mailer vi har sendt hverandre – så ser jeg en rød tråd i alt. Marianne var mer opptatt av at andre hadde det bra enn seg selv. Det var ofte det hun levde for, tror jeg. 

En ting jeg kjenner nå i disse dager er et lite lyspunkt i alt det triste –  åpenheten. Familiens umiddelbare åpenhet om at Marianne ikke klarte å leve lenger. For det var ikke viljen det stod på, for Marianne ville veldig gjerne leve. Det er brutal ærlighet, men det er i Mariannes ånd. For der så mange ønsker å lukke seg og sørge alene uten å måtte svare på så mange spørsmål, har familien åpnet en dør som gjør at alle får sørge over Marianne sammen.
Jeg har sett så mange fine bilder av Marianne, lest så mange gode historier og så mange vakre ord – og sett morsomme videoer der den gjenkjennelige, høye latteren hennes spraker i mobiltelefonen min. 

(En av de fineste dagene på kontoret, Marianne tok frem telefonen og ville forevige øyeblikket. Knut Harald, jeg og Marianne 💛) 

Vi har en jobb å gjøre, folkens. Vi kan ikke sitte å se på at de fineste stjernene forsvinner fra omverdenen fordi vi ikke evnet å hjelpe de til tross for at vi har alle muligheter tilgjengelig til å hjelpe de som trenger det og NÅR de trenger det. I Norge bør vi kunne ha både ressurser nok, penger nok, et stort nok apparat til å hjelpe – når vi VET at dette skjer hver eneste dag! Hvorfor lar vi, i vårt fantastiske land, dette skje?
Det er helt rett som Marianne skrev i desember på Facebook – vi må få på plass hjelpen akkurat i det øyeblikket man spør etter den og trenger den. Den som ber om hjelp skal få det! Ingen ventelister, ingen henvisninger der man må vente på brev i postkassa i månedsvis. Ikke kasteball. Selvmordstankene settes ikke på vent i påvente av brevet om en mulig kartleggingstime hos psykolog engang om to-tre måneder. Det må komme hjelp med en gang. Ikke måneder etter.

For mørke tanker settes ikke på vent når du blir plassert i køen.

Også må vi forebygge. Og gud bedre, du skal vite at vi forebygge. Stikkordet er at vi må snakke om det. Tørre. Snakke sammen.
I forrige uke leste jeg om Trine, en høyt aktet og dyktig politiker i mitt fylke, som tok mot til seg og snakket om sitt selvmordsforsøk for noen år siden. Jeg er full av beundring og jeg er så takknemlig for de som åpner seg, for psykisk helse skal aldri være tabu å snakke høyt om. Og de som snakker høyt om dette er våre forbilder vi kan lære av, og vi skal lære av Mariannes ord selv etter at hun ikke kan si de høyt lenger.

Åpenhet er noe av det fineste jeg har opplevd og sett de i alt det vonde som har skjedd de siste dagene. Hun er en av mange i den vonde statistikken det er verdt å kjempe denne kampen for, tro meg. Marianne var et lyspunkt, en ildsjel, et varmt og kjærlig menneske som elsket andre mer enn hun elsket seg selv – og det er mange som henne der ute det er verdt å kjempe for og vi har ingen flere å miste. Ikke en til!

Mine varmeste klemmer går til de to små som har mistet mamma sin, Per som har mistet samboeren sin, en mor som har mistet datteren sin – og resten av Mariannes fine, åpne og sterke familie som har delt historien til Marianne. Jeg vet Marianne ville vært stolt av dere, og jeg vet at hun ville vært glad for at ordene hun skrev i desember blir snakket høyt om.

Min flotte kollega Knut Harald (som du så på bildet) startet en innsamlingsaksjon i anledning bursdagen sin i forrige uke. Pengene går til Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, og ingenting vil glede meg mer enn at vi kan hjelpe Knut Harald å samle inn penger til dette formålet. Du kan følge innsamlingen her, og jeg håper de som har mulighet kan være med å støtte innsamlingen! Alle monner drar! <3 

Tilslutt vil jeg avslutte med Mariannes egne ord som hun skrev den gang som “anonym overlever”. Denne gangen signert Marianne Lande Hallingskog (38), som tok livet sitt for kort tid siden.

Mariannes egne ord –  27.12.2019:

«Nå må det også rettes fokus på forebyggende arbeid rundt psykisk helse og selvmord. Jeg tror politikerne ikke helt vet hva som bør gjøres, nettopp på grunn av for lite kunnskap om dette. Erna sa i sin nyttårstale at hun «vil kartlegge årsakene til psykiske helseutfordringer blant unge», og det blir for meg bare store ord. Vi kan kartlegge så mye vi vil, men det som virkelig må prioriteres er riktig hjelp, når man først har behov for hjelp, og man sier det i klare ord. Og det hjelper heller ikke å be om hjelp, hvis hjelpen ikke finnes. Så, det aller viktigste i forebyggingen av selvmord må være raskere hjelp. For veldig, veldig mange er nettopp det å be om denne hjelpen noe man ser som aller siste utvei, etter å ha hatt det vondt i lang, lang tid – alene i mørket. Når man da har blitt så dårlig, at man ber om hjelp, så haster det med bistand! Da hjelper det lite å bli satt på venteliste i mange måneder. I løpet av disse månedene vil da de fleste gi opp – dessverre.

Så, mer øremerkede midler til psykiatrien, bør definitivt prioriteres. På den måten tror jeg man etterhvert også vil bli flinkere til å fange opp dem som sliter, men som IKKE ber om hjelp, også. For det er kanskje her det største problemet ligger. Det skal mye til for å be om hjelp når man har gått seg vill i mørket, og noen gjør aldri det.» (Marianne Lande Hallingskog, 27.12.19).

❤️ Du er en stjerne, Marianne. Hvil deg, til vi sees igjen.