På tide å fortelle…

Jeg ville ikke at det skulle bli en slik avsløring. Jeg har holdt på det så lenge nå, og ventet på den rette anledningen. Men jeg innsér at den «rette anledningen» egentlig ikke finnes.

Det har blitt mye tårer de siste månedene. Og vanvittig mye latter. og tanker. Og prosesser med å bearbeide det jeg faktisk taster inn i de hvite arkene mine på mac’en min. 

For hvert kapittel så setter jeg meg ned i stillhet og leser det jeg har skrevet. Også gråter jeg stille eller ler høyt. Gjerne i løpet av samme setning.  

(Det var da jeg tok dette bildet i forrige uke jeg skjønte at det var på tide å avsløre. For jeg vil dele reisen med følgerne mine også. Oppturer og nedturer, i gode og onde dager vett jeg! ❤️)

Det er en voldsom påkjenning å kjenne på følelser, galgenhumor, latter, historier og ikke minst blusser både det opp følelser jeg trodde var ferdig bearbeidet og lagt i minneboksen. Det er terapi å skrive, men fy faen det er ingen walk in the park å kjenne på så store svingninger i humøret i løpet av en skriveøkt.

Ja, som du sikkert har skjønt så skriver jeg bok. En bok som forhåpentligvis gleder, underholder, trøster, oppmuntrer og ikke minst hjelper deg å glede deg over at du overhodet ikke er alene i kaoset. 

Boken min er dedikert til alle mammaer der ute. De levende, de døde, de savnede og den mammaen vi ser i speilet hver eneste morgen. 

Jeg er i sluttfasen. Tror jeg. Redaktøren min har tålmodighet med meg. Sånn sett er jeg glad for at det bare noen ytterst få som har visst frem til nå. Veldig, veldig få faktisk. 

Så kjære, beste, fineste lesere som har fulgt meg alle disse årene.. Nå visste jeg at tiden var inne for å dele. For jeg håper dere ser like mye frem til som jeg gjør til boka mi er ferdig trykket og klar for å bli noens trøst og glede og min stolthet. En bok som kanskje får frem latterbrølet. Eller tårene. Eller rødme-puta foran ansiktet. Det er mye av det.

Så jeg trenger de siste heiaropene før jeg er over målstreken. Bare så jeg vet at dere er med meg i innspurten. 

Stor klem og takk fra Line. ❤️

Kjære kroppen min, dette klarer vi sammen!

Jeg er ikke helt i form. Jeg burde nok innrømt det for meg selv for lenge siden og tatt litt grep, men når jeg endelig bestemte meg i slutten av mai så skjedde det jo noe som pauset mye.
Kroppen hangler. Og den hangler ille fordi jeg er syk. Den hangler fordi jeg er dårlig på å ta vare på den. Jeg gir den ikke det den fortjener av fysisk aktivitet og jeg propper den full av medisiner når jeg egentlig kunne løst hodepinen med å gå meg en tur i frisk luft eller få nok søvn.
Dette vet jeg jo så inderlig godt. Jeg vet at fysisk aktivitet gir bedre søvn og bedre mental helse. Jeg vet at det å bruke kroppen fysisk hjelper meg å takle stress bedre. Jeg vet jo at å bruke en time energi på trening gir meg flere timer med effektive timer. Gi litt tid og få mye mer tid tilbake.
❤️

De gangene jeg har begynt å trene så er det alltid den jævla dørstokkmila og de forbannede dumme unnskyldningene som hindrer meg. Jeg er jo ikke lat! Jeg vet jo at trening og fysisk aktivitet gjør kroppen min bedre rustet for månedene som kommer.

Man skulle kanskje tro at ferien min gjorde meg bedre. Men det føles nesten som jeg brukte ferien min på å stålsette meg for det som kommer, fremfor å nyte nuet. Jeg brukte en uke på å legge fra meg mail. Jeg brukte den andre uken på å prøve å feriere. Og jeg brukte den siste uken av ferien min på å planlegge, tenke, grue meg litt og bestemme meg.

Så ja. Konklusjonen er at jeg trenger sårt den oppturen det er å komme i litt bedre fysisk aktivitet. Det er faen meg som tidenes barriere å bryte. Det er som å ta farvel med et skikkelig kjipt monster på skulderen. Du vet det vil gjøre deg godt, selv om det er ufattelig vondt i starten.

Jeg har vært medlem av det lokale treningssenteret som jeg elsker i snart 6 år. Siste to årene har jeg vært der 1 gang. Siste 4 årene kan jeg logge en gang i året. Før det var jeg der 5 dager i uka, men det skjønner en småbarnsmor er en relativt umulig oppgave. Så jeg må møte meg selv i døra og finne en mellomting som passer.

Jeg er så preget av denne skippertaks-mentaliteten at jeg dessverre må informere dere om at jeg trenger alle spark i ræva jeg kan få. Den første uka, den første måneden – ja, beklager å si det, men det kommer til å bli mye syting. Og dumme unnskyldninger. Og kanskje litt selvskryt. Vi får se.

Unnskyldninger gjør meg ikke friskere i kroppen og huet, men det gjør handlekraften og do`er-viljen min. På tide å ta tak! Luft, aktivitet og fokus på fysisk og mental helse er faderimeg min beste medisin, og jeg må ta den medisinen.

Takk for at du gadd å lese! Av erfaring hjelper det å være ærlig om slikt, for det gir meg en ekstra motivasjon!

Også er du mer en velkommen til å følge meg på instagram ved å klikke her!