12 år siden.

Tenk. 

Det er idag 12 år siden jeg lå sammenkrølla i superhelten min sitt fang og gråt hjemme på Stathelle. Der man vanligvis som 25-åring gråter over gutter som er idioter eller jentedrama i venninnegjengen – så gråt jeg denne oktoberdagen over at mamma min plutselig, helt ute av det blå, døde av hjerneslag mens hun sov. Jeg skriver ofte om disse mørke dagene i kalenderen, og jeg ser av blogginnleggene mine gjennom årene at sorgen over å miste mamma tidlig i livet aldri egentlig blir noe bedre. Jeg takler det kanskje annerledes, litt fordi det tross alt forventes etter 12 år – men det blir ikke bedre hvis du skjønner. Hvertfall ikke etter at jeg har blitt mor selv og mamma skulle vært mormor. 

For snart 4 uker siden opplevde jeg nesten en reprise av det samme marerittet igjen. En ekstrem vond beskjed uten noen formening om hvordan det kom til å gå. Og denne gangen kunne jeg ikke krype oppi fanget hans for å få trøsten jeg alltid vet at jeg kan krølle meg oppi når jeg trengte det. Og akkurat det er jeg så ufattelig redd for i fremtiden. Hva skjer den dagen jeg ikke kan krype opp i fanget til min store, trygge superhelt – som jeg har gjort i 37 år? 

Jeg kjenner at jeg er glad for at jeg tør å snakke om døden. Både med fremmede og med de nære. Vanskeligst er det nok å snakke med de som aldri har opplevd slike ting i livet selv, rett og slett fordi de ikke forstår sorgen på samme måte. Men så møter man noen som kan relatere. Og da er vi som regel enige om en ting – dette er noe man rett og slett ikke kommer over, men må leve videre med. Som Trump ville sagt – «it is what it is». Det kan ikke reverseres og det kan ikke bøtes på. Men vi er heldigvis enige om at minnene er gode å leve på, selv om det er en mager trøst selv 12 år senere. 

Maren og jeg snakker mye om mormor. Det har jeg gjort hele livet hennes. Idag snakket vi om mormor i himmelen. Maren lurte på om mormor var en måke. Jeg gav opp, og sa ja.

Jehovas Vitner ringte meg idag også. De har siden lockdown antageligvis sittet å bevret etter å skrape på ytterdører nå som de vet at de aller fleste holder seg hjemme. Nå har de altså begynt å ringe, og joda – som bestilt ringte de idag i mitt lille Armageddon mellom 15.45 og 16.15 – tiden fra du drar fra jobb akkurat i siste lita fordi du måtte få noe ferdig – og barnehagen som stenger. Med andre ord – denne tiden kaller jeg da altså Armageddon. Jeg er oppdratt høflig, så jeg forklarte med mild og hyggelig stemme inni Huyndaien at jeg følte at min tro er en privatsak og at jeg har min måte å pleie barnetroen min på. Utrolig nok gav hun seg ganske greit på det – og selv om jeg ser i etterkant at samtalen varte over 5 minutter – så er en ufattelig god treningsøkt å forholde seg både hyggelig og tålmodig under Armageddon. En prøvelse kanskje, men på en annen side så var det fint å kjenne at det er greit å gi beskjed på en hyggelig måte også. Hvertfall akkurat IDAG.

Å snakke om Gud er vanskelig for meg på slike dager. For Gud sin del vil det være best om han blir nevnt i lystige lag eller når gode ting skjer – ikke på beksvarte dager som dette. Jeg har riktignok mast MYE på Gud de siste fire ukene, og siden mine bønner sånn sett har blitt hørt så bør jeg egentlig holde meg inne med han selv på dager som dette. 

Nå er det bare to timer til denne dagen er over, og jeg kan krype ut av det mørke hullet jeg har vært i idag. 

Tenker på deg hele tiden, mamma. Hver gang jeg ser på Maren så er du den første jeg tenker på – fordi jeg skulle så inderlig ønske at du kunne blitt kjent med barnebarnet ditt. Hun er kliss lik meg, forresten. Og ja, takk for at du sendte superhelten min ned igjen ved Perleporten. God avgjørelse. Det var ikke hans tur denne gangen heller. Hils Gud og si takk. 

Lille Mulen.

Hjelp, jeg pusser opp alene!

Reklame | jeg bygger treningsrom sammen med Byggma / Huntonit Veggplater!

Døgnet har jo bare 24 timer. Så jeg har gjort en innsats på treningsrommet natterstid, jeg! Nå høres det ut som jeg har trent, men det er ikke tilfellet. For en liten stund siden bestemte jeg meg jo for å gjøre alvor av å få på plass et skikkelig fint treningsrom i underetasjen. Med meg på laget fikk jeg Byggma som har Huntonit veggplater i sortimentet sitt for å kunne vise dere hvor lett det er å «plate veggene» i et rom der du er drittlei veggene eller rett og slett bygger hus for den saks skyld! (Sjekk ut innlegget her – der jeg har planen klar!)

Her er fra før jeg begynte – men etter at jeg rydda! 

Lite visste jeg at den største jobben ble å male det forbaska taket…! Plating (sette opp veggplatene på veggen) med Huntonit var faktisk det enkleste med hele jobben – så hadde jeg visst bedre så hadde jeg jo bare droppet maling av tak og gått rett på plating av veggene! 😂 MALING ER TAKK ER KJEDELIG SÅ DROPP DET HVIS DU KAN! (og malingruller er tunge når de faller fra taket fordi du er gjerrig og bruker teip til å feste den på rullestanga…!)

     

Og klarer du alikevell å gjøre feil, ja da kan du skru av platene og prøve igjen!

Men jeg skal innrømme noe for dere, jeg klarte ikke å løse et puslespill på fire brikker når jeg skulle sette opp designveggen..! 😅😂

Du skjønner, fire av platene danner et bilde. Jeg glemte meg helt og klinket de opp på vegget etter å ha tilpasset de i høyden. Med de andre veggplatene fra Huntonit uten design så spiller det jo ingen trille hvilken rekkefølge de kommer opp, eller om jeg må snu de på huet for at de skal passe –  men her skulle de jo danne et bilde og det var viktig at de havnet i riktig rekkefølge. Og så stod jeg å beundret jobben jeg hadde gjort, pusset tenner og la meg for kvelden. Plutselig kom jeg på det like før jeg sovnet…. Var det ikke noe litt rart med det ene treet som fikk litt vel korte greiner? Så da lusket jeg meg inn igjen i natten og slo på lyset. JAGGU! Ikke en eneste av de fire platene hadde havnet på riktig plass! HAHAHAHHA!

Ser du feilen? (plata til venstre er ikke skrudd på – den siste var ikke skrudd i da jeg skjønte at puslespill ikke var min greie!)

De fire veggplatene skal forøvrig – etter et raskt googlesøk se slik ut:

 

En stikksag, skruene som Huntonit anbefaler og et målebånd er i grunn det du trenger! (kjøp med deg ei litta pose dyckert-spiker også, så du kan jukse litt der du ikke får skrudd!

Du måler enkelt høyden på platen og kapper. Jeg har sjekket hele rommet og høyden er den samme overalt. Så kapper jeg med stikksaga – ferdig!  Jeg fant en veldig fin «hvordan sette opp Huntonit-veggpanel» på YouTube, selv om det faktisk også følger med bruksanvisning med platene. For akkurat i hjørnene så må man bruke huet bittelitt, for der skal man ikke «klikke» de inn – men det er alikevel så enkelt at selv du med 12 tommeltotter klarer det! Det er faktisk veldig enkelt, mye enklere enn du trur!

Her er jeg i full gang, og når man først kommer igang – ja da går det jaggu fort!

Venninnen min Huntonitifiserte akkurat hele stua si på en helg! Hun hadde riktignok ikke et tak som måtte males 13 ganger først, så hun kom meg i forkjøpet. Jeg kan forøvrig ta på meg litt av æren, siden det var mitt forrige, entusiastiske blogginnlegg som gjorde at hun gikk for de ferdigmalte veggplatene jeg anbefalte..! (Hun gikk for en annen farge og litt annen struktur – det er MASSE av kule valg – ta en titt HER!)

I løpet av de neste ettermiddagene er det kosearbeid på rommet mitt..! Det skal støvsuges, vaskes og males gulv. Tenkte jeg skal gå en runde med akryl for å finpusse noen litt dårlige…ehh… ja, noen millimeter med litt bommålinger. DET ER LOV!

Herregud så gøy dette er, og ikke minst terapeutisk i en litt hektisk hverdag! Litt musikk, litt saging og du nærmest BYGGER din egen oase! Dette vet jeg at du får til! 🔨

Siste innspurten nå og noe jeg har kjøpt som skal få hedersplassen skal straks flytte inn!! 😍 SE så fint det blir!!! OG JEG HAR GJORT DET HELT ALENE!!!!!!

(Følg gjerne utviklingen på instagram altså – det går unna der også og da får du litt behind the scenes!)

 

Tidstyver.

Finnes det egentlig noe som heter strukturerte hverdager, eller er det bare meg som tenker at det høres dørgende kjedelig ut?

Jeg har jo i grunn alltid vært et slags skippertaksmenneske. Og det har egentlig fungert helt greit når jeg har hatt tid til å være skippertaksmenneske. Men etter å ha fått barn – og ikke minst litt mindre ego-tid, så har jeg faktisk slitt litt med å få dagene til å gå opp, rett og slett fordi jeg er – litt lite strukturert  for tiden og har mindre tid til skippertak. 

Slik som bloggen for eksempel… alle mine tanker og tekster jeg pøser ut her har blitt nedprioritert. Litt fordi bokskrivingen har krevd sitt, men også fordi jeg ofte har prioritert ganske feil den siste tiden.! 

I forrigårs hadde jeg en pep-talk med en som liker litt strukturerte dager. Han heter Tore og kan oppfattes som en kreativ vims til tider, men er totalt avhengig av struktur i den litt vimsete hverdagen sin. Han fikk meg til å gjennomgå i hodet og på papiret hvor mye tid jeg kaster bort på noe som ikke gir meg noe. Jeg har dessverre en tendens til å jobbe litt på dugnad og sier «ja» til litt for mye noenganger. Det har jeg faktisk tatt tak i nå..! I går sa jeg for første gang nei til et arrangement jeg vet kan gi meg våkenetter på grunn av arbeidsmengden, reisevei og forberedelser. Jeg kjente at jeg virkelig ville – men jeg har lovet meg selv og andre å prioritere mer riktig. Det ironiske er jo at jeg heiv meg rundt og sjekket om jeg kunne dobbeltbooke, overlappe, tvinge inn den reisen for å få det til – men visste når jeg så kalenderen min at – vet du, det er MÅTE PÅ hvor mye som kan tvinges inn i en timeplan med bare 24 timer! 😅

(Noenganger skulle jeg ønske jeg kunne klone meg selv for å være alle stedene jeg blir bedt om å være!)

Også all den tiden med tidstyver da. Scrolling er en av de. Plutselig kan jeg ha brukt 2 timer på kvelden på å bare surfe på telefonen. Samtidig som jeg vet det brenner i mailboksen min. Det er en elendig bruk av dyrbar tid! Jeg BURDE brukt en time på mail, en halvtime på fysisk aktivitet og en halvtime på å rydde kjøkkenet! Og hvorfor har det tatt 5 uker å bestille time hos tannlegen for å lime på den tanna igjen, når du har brukt 2 timer daglig på å bare scrolle på mobilen! 😂

Det er også dumme tidstyver å handle 10 ganger i uka på butta fordi du tenker at du ikke har tid (!) til å ukeshandle. Eller hva med alle gangene man utsetter klesvasken og sleper seg igjennom vasken/brettingen i slowmotion rett før leggetid? Og mitt beste tips jeg fikk av noen som vet hva de snakker om – gjør de mest gnagende oppgavene tidlig på dagen eller tidlig i uka – som eksempel regnskap (sorry regnskapsfører, jeg skal bli bedre!) eller bestille tannlegetime (sorry tannlegen, jeg vet du har sett at jeg burde ringt deg for lenge siden!).

Hvorfor er det sånn at jeg er så klar over problematikken, men har lett for å glemme hvor raskt jeg kan hive meg rundt å frigjøre tid! Det er jo egentlig ganske enkelt! Bort med tidstyver og det som ikke gir deg noe – og innfør effektivitet i hverdagen! Da vil det plutselig vise seg at man får tid til litt fritid inni der også håper jeg! 🥰

Sånn – da var det bestemt!

..og så skulle plutselig ALLE ha Hoff opphøgde potteter!

Reklame | inneholder noen referanser til en reklame for Hoff Opphøgde Potteter! ❤️

Nå sitter jeg på en sprell ny Mac og skriver. Forrige uke var rimelig kaotisk for meg, så jeg visste i grunn ikke opp eller ned på det som ramlet inn i livet mitt, men da jeg omsider kom meg inn der de har postpakke-utlevering, så gikk det opp for meg. I hånda stod jeg med en MacBook pro. De som løste dette ved å regelrett kaste dere rundt og hoste opp denne herligheten og sende den i ekspressfart til Bamblelandet, dere vet hvem dere er. Det er åpenbart noen som sitter å trommer med fingrene og vil at jeg skal gjøre meg ferdig med boka mi snart, haha!

I helgen koste jeg meg med en av mine favorittsamarbeidspartnere, Hoff Opphøggde potteter. Både som middag og kveldsmat, men også ved å lage en video jeg mildt sagt nærmest gruet meg til å legge ut..! 😅 Har du sett den på Instagram? Du skjønner, jeg tok nemlig Hoff på kornet når de sa jeg har “frie tøyler”. Når en samarbeidspartner av Hoff sitt kaliber tør å gi meg den friheten det ligger bak ordene “frie tøyler” – ja, da kan jeg jo ikke dvele ved det. Jeg gikk all in. Jeg gikk i modus. Jeg tok på meg gale-hatten og ville gjøre noe annet enn alt annet jeg har sett. Ja, og tilbakemeldingene ble jo mildt sagt… positive! Jeg tror rett og slett jeg sjokkerte litt, og det var digg! Og for de som lurte – jeg tror Hoff koste seg med husmora i aaaaltfor liten glitterkjole leve ut sin popstjerne-drøm! (Det er rimelig å anta at Hoff har like sær humor som undertegnede – takk for et jæskla gøy oppdrag, det er en fryd å leke med dere!! 😍)

Og hey, som jeg ELSKER tilbakemeldingene deres på Instagram og facebooken min på denne videoen. Det er en SELVFØLGE at LocoLine Wack-toria ikke kommer til å slutte med dette!

Det er nærliggende å tro at naboene fikk seg et stort sjokk da husmora i nummer 3 hadde full flombelysning, kort glitterkjole og stumpen hengende utenfor –  midt i natten på kjøkkenet. 😂 Tilogmed svigermor var redd for nabolagsryktet mitt etter å ha sett den videoen!

(“Hei, du som jobber her! Kan du ta et bilde av meg, vær så snill?!”)

Når det er sagt, det er faktisk sykt stas at den klassiske og nostalgiske (jeg er oppvokst med opphøyde pottetere!) posen fra fryseren nå finnes i 2,7% fett. Den smaker likegodt som den vanlige, faktisk har jeg ikke merket noen forskjell. Det er litt store potetpommesfrittes, så jeg får nesten litt restaurant-chips feeling over de. Plutselig ble poteter på tallerken gøy igjen! Jeg har airfryer og hiver ofte oppi ei pose der, ellers gjør jeg det også ganske enkelt og greit inn i stekeovnen. Det er liksom ikke mer hokus-pokus enn som så. Spis med dipp, ketsjup eller sennep – eller server med pølser, biff, fisk og ALT annet det er innafor å servere med poteter. Og dere vet jo hvor enkelt jeg må ha det for at det i det hele tatt skal komme mat på bordet i denne familien! 😉 Jeg er så GLAD for at 2020 er året det er innafor å servere opphøyde potteteter til fisk! 😍 (Vi serveres de også til både lasagne og suppe også – just sayin! Mer allsidig, lett potet- middagsvenn skal du leite lenger etter!)

Jeg lover å huske å ta bilder hver gang jeg lager disse, for det er ikke så rent sjeldent. Det får komme neste gang! 😉

Og du – hvis du vil følge mine krumspring er du velkommen til å joine meg på Instagram! 

Line Victoria