Ærlig. Hva nå?

Jeg skulle så ønske at jeg kunne gå inn på denne bloggen og sprudle over av energi hver eneste dag. Gjerne flere ganger om dagen. Bloggen og mine sosiale medier er en stor del av livet mitt, både som jobb, fritid og ikke minst fordi jeg elsker å dele gode historier og tanker.

Ofte ser jeg at mange tusen mennesker er innom bloggen min hver eneste dag uten at jeg har oppdatert noe. Jeg føler nesten det som et hån mot leseren min. Det føles som jeg driver en avis uten nyheter. Det finnes mange lokale aviser som ville blitt fra seg av begeistring for mine lesertall, selv om de er en hel redaksjon på fastlønn og jeg er kun meg med mye annen jobb ved siden av. Jeg blir ofte skuffet over meg selv fordi jeg legger så enormt press på meg selv på det jeg skriver og leverer – det holder liksom ikke med en “oppdatering” eller “dette skal jeg gjøre denne uken!” som mange, mange andre bloggere gjør. Jeg setter noenganger litt store krav til meg selv, noe som gjør at jeg ofte får en eim av prestasjonsangst – selv om jeg har gjort dette i over 12-13 år.

Jeg får ofte vanvittig gode tilbakemeldinger på det jeg skriver. Både om det som bikker over i nesten faglig stoff, til de andektdotene om hunden til mamma. Eller beskrivelser av fødsler og åpenhet om å ikke føle seg bra nok mamma. Eller tipsene om barnehagestart, kosttilskudd eller fordeler med el-bil. Noen ganger når blogginnlegget mitt akkurat dit jeg vil. Inn på Stortinget så man får et skikkelig svar og lovnad om at det skal ryddes opp – eller til den barnehageansatte som er i tvil på om hun gjør en god nok jobb – når hun leser en hyllest til de utrolig flotte barnehageansatte som tar vare på barna våre hver eneste dag mens vi er på jobb. Hver eneste dag får jeg meldinger fra lesere som forteller at det jeg har skrevet eller sagt har utgjort en forskjell for dem i positiv retning. Det er både ufattelig koselig, men også veldig skremmende. Jeg vet at bloggen min blir lest av mødre, alenefedre, besteforeldre, jurister, lærere, arbeidsledige, offshore-arbeidere, spinninginstruktører, politikere og jeg har en syrisk kvinnelig leser som er innom bloggen min for å øve på å lese norsk. Et tverrsnitt av befolkningen vår er innom å leser på bloggen min, kan man jo si. Da er det jo mye makt i ordene man skriver…

Jeg er i utgangspunktet utrolig heldig. Jeg er utrolig heldig fordi jeg får lov til å bruke tid på å formidle, skape og glede andre. Men det har sin pris det også. Jeg sitter ofte alene. Jeg ofrer det sosiale og jeg ofrer det kollegiale. Den ene dagen har jeg foredrag om psykisk helse. Den andre dagen løper jeg KK-mila sammen med en fantastisk sammarbeidspartner som heier på meg. En annen dag sitter jeg hjemme og gråter fordi jeg faktisk sitter dønn alene på kontoret mitt uten noen andre å snakke med – og for en såpass sosial person som meg som ELSKER åpne kontorlandskap – så er det kjipt å ikke bare kunne løfte blikket over skjermen og se at jeg ikke er alene. At noen sier til meg at “-Jøss, dette var bra!” eller “Trenger du hjelp?” eller favoritten min: “-Kan du hjelpe meg med noe?!” Ingenting er bedre enn å få lov til å hjelpe noen med noe. Om det er drodling, innspill eller rett og slett noe så banalt som å gå å hente noe som trengs. Å føle seg nyttig er ekstremt viktig og og danner grunnlaget for en god mental helse. Og den følelsen av å føle seg unyttig, den er virkelig ikke til å spøke med.

For at jeg skal kjenne gnisten i kroppen, så må jeg senke terskelen min litt. Jeg må senke mine egne grandiose tanker om hva jeg skal levere – for jeg glemmer at det som oftest er godt nok med halvparten. At det er lov til å leke litt igjen. At det er lov til å både være upolitisk korrekt. At det er lov til å blogge tekster og innhold som kanskje ikke står til en sekser i terningkastet hver jævla dag. At jeg fokuserer på det ærlige med glimt i øyet – og ikke bare tekster jeg forventer blir delt 2500 og har lesertall på nærmere 100.000 hver gang jeg oppdaterer bloggen. Terskelen har blitt høyere og høyere for meg selv, og tilslutt har jeg sittet med mange hundre blogginnlegg jeg ikke ønsker å publisere fordi det er bra, men ikke BEST!😅

Jeg har herved satt meg som mål å trykke publisèr på mine innlegg så snart jeg har skrevet de, fremfor å gå over med argusøyne, kritiske blikk og anger – og at innleggene havner i “utkast”. Det er ikke en sånn blogger jeg vil bli. Jeg vil være meg. Og så får det være bra nok.

Det blir Supporterfrue, Line Victoria –  version 2.1.

Apropos ufiltrert – dette bildet ville nok ikke gått gjennom sensuren hos de fleste bloggere, hahahah! (Ja, trøya er vrengt…!)

Forøvrig er jeg veldig aktiv på Instagram og Snapchat! (Linevictoriahus) Og Facebook da, en deilig gruppe med over 20.000 følgere! Jeg elsker dere! ❤️

5 kommentarer

Siste innlegg