Det er faktisk Liv Laga…!

Reklame | Hoff Liv Laga vegetarpølser og burgere!

Jeg prøver å komme meg i feriemodus, men sliter litt. Kanskje overgangen fra jobb til ferie ble litt vel brå, for plutselig satt jeg å ikke skulle ha morgenmøte – til å vippe på kaffekoppenom morran og lure på hva jeg skulle bruke dagene til..!

I forrige uke testet Torben og jeg vegetarpølser på grillen! Herreminhatt, det ble litt av en positiv overraskelse for oss begge! Jeg har alltid tenkt at pølser må være det vanskeligste å lage i veggie-versjon, men der tok jeg skammelig feil. Fikk du sett videoen? Torbens fleis når han smaker er jaggu priceless…!

Denne uka bestemte jeg meg for å grille inne (!) takket være noe litt ustabilt vær, og det passet grunn helt perfekt å dra frem en av oppskriftene jeg kicket på på Hoff sine facebooksider: Grillspyd med sataysaus og syrlig mangosalat!
Du skal vite at det gikk hett for seg her hjemme, for er det en ting jeg ikke egentlig er god på – så er det å ha kjøkkentjeneste. Men når DETTE er resultatet, så er jeg riiimelig fornøyd!

Her kan du se videoen!

 

I videoen lover jeg dere oppskriften på hjemmelaget sataysaus (peanut-saus) og den er i grunn ganske enkel – men AHMAGAD så god!

⭐️4 teskjeer karripasta (helst den røde)

⭐️4 store t-skjeer med peanøttsmør

⭐️1 boks kokosmelk (400 ml)

⭐️Sitronsaft, salt og en par spiseskjeer med sukker! (Smak til!)

Bruk svak varme og rør i den. Jeg har droppet hvitløk i tilfellet jeg får klina..!

De siste ukene har Torben og jeg virkelig fått smaken på vegetargrillmat fra Hoff sin serie Liv Laga. Rett skal være rett, pølsene er en sooooleklar favoritt – kanskje mest fordi vi ble så overrasket over at pølser ikke trenger å være laget av kjøtt for å smake godt! Burgerne er det i aller høyeste grad mulig å gjøre mye godt ut av, middagen vi lagde med sataysausen var virkelig en høydare denne uken! Ta en titt i videoen, og la det ikke plage av det litt rotete kjøkkenet vårt – vi er helt normalt, rotete vegetarspisende familie, gitt! 🙂

Og ja, det blir nok MYE fra Liv Laga på grillen denne sommeren, og SÅ GØY at det er flere som har oppdaget denne vegetarserien! Altså – hvem skulle trodd at det var så digg å være litt veggis?!

🌱❤️ Line Victoria

Borte bra, hjemme best.

Alle som kjenner meg vet at jeg ikke er noen sydenfarer. Faktisk skrev jeg et innlegg i fjor, som senere ble en kronikk i en av Norges største aviser, at det ikke er synd på Maren som aldri har vært i Syden…!

Ironisk nok skal flesteparten av Norges befolkning ha en god, real Norgesferie dette året, og det gleder meg stort at flere skal få oppleve Norge som ferieland!

Dritbra for turistnæringen, dritbra for lokal næring – helt suverent for fantasien! Hengekøyer og turutstyr, båtkjøp og leie av hytte og campingvogn har vært søkeordene til mange familier denne våren og forsommeren. 

For oss som er vant til å feriere i hagen og nærområdet så byr ikke denne ferien på annet enn at det er litt fullere på parkeringsplassene og svabergene i ukene fremover, men det er absolutt plass til alle. 

For seks år siden kjøpte vi en gammel og god cabincruiser. Den manglet litt luksus. Det var ikke tørt et eneste sted da regnværet kom den sommeren i 2014. Varmeapparatet hadde ikke vært i bruk på ti år. Båten hadde en underlig eim av innestengt. I 1988 var dette en luksusbåt av de skjeldne – idag har båten vår prislappen til mange av de båtene foreldrene kjøper til sine barn for at de skal få litt båterfaring. 

I år syns mange mennesker at -v-i er heldige. Heldige fordi vi er drevne og relativt forberedte hjemme-ferierende. Vi kjøpte basseng i fjor og ny grill året før. Vi har hus i et område med nær familie og venner – og en gate med sosiale naboer. Stort mer enn å tilbringe tid sammen, trenger man ikke for å ha det godt. Kjøleskapet både hjemme og i båten bjuder på vår oppfatning av all inclusive. 200 hjemmelaget saftis (oppskriften er saft + vann) og brødskiver med syltetøy. Vi har sykler og en arvet sykkelvogn – så vi kommer oss rundt på tur. Naboen har morelltre og besteforeldre har seniluker. (ekstra ferieuker etter fylte noenåseksti)

Båten som for flere år siden egentlig skulle byttes ut med noe større, bedre og nyere, har vi beholdt. Trefotsyken beit ikke på oss, selv om vi var farlig nær. Båten har etterhvert fått ny og tett kalesje, jeg har reparert varmeapparatet, vi har trekt om seter og kjøpt overmadrass til stikkabinen samt bygget koselig hjørnesofa-løsning i bak i båten med tørre puter. Og for et par uker siden oppdaget jeg egentlig hvor glad jeg er i en båt som gir oss akkurat så mange herlige ferieminner vi ønsker oss, og at den er helt perfekt til det vi bruker den til – skape sommerminner for Maren og oss selv. Selv om det tar 20 minutter å koke opp vannet til kaffen og Mr.Lee nudler kastes rundt rundt rødsprit-brenneren når det omsider koker, fordi kjelene er litt underdimensjonerte – så er det alle krabbene vi har fisket og 24 grader i vannet på Hvitodden vi forhåpentligvis husker!

I år håper jeg vi alle klarer å skape sommerminner som varer mye lenger enn Korona.
Enten i hagen, på stranda, på bilferie, båtferie eller ei lånt hytte. Husk at kidsa våre ikke bryr seg døyten om det er Syden eller Skien – telt i hagen eller Himalaya – det er tiden man har fri sammen man virkelig klarer å skape de beste minnene!

Nyt fridagene med barna deres, folkens! 

PS: Et av mine beste sommerminne er fra da mamma og pappa leide en combicamp (et slags telt på hjul i en bitteliten tilhenger…!) og det regnet hele ferien. Vi satt inne og fortalte spøkelseshistorier og pappa lagde skyggeteater på teltduken. Det var ingenting annet å gjøre enn å bare sitte under teltduken og være sammen. Det var utrolig fint! 

Avslutter forøvrig med et annet veldig fint sommerminne – regnbueflagget til topps utenfor Rådhuset i Bamble kommune. Noe som ble avgjort et siste (ekstraordinært) kommunestyremøte før ferien. Ingen protester fra noen av partiene på mitt spørsmål  om vi kunne heise Regnbueflagget denne helgen, og da kjente jeg på stoltheten av å bo i en så herlig kommune som vi gjør.

Borte bra, men hjemme best!

Mange av bildene er fra min Instagram – du er mer enn hjertelig velkommen til å følge meg der!

“-Jeg skjønner ikke hva slags kjøtt dette er!”

Reklame | Liv Laga vegetarburgere fra Hoff! 🍔

Hvor lett er det egentlig å overbevise din kjøttspisende, selverklært grillmester av en mannemann at det er Liv Laga med veggis-burgere? Jeg har jo lenge hatt lyst til å bytte ut kjøttmåltider med kjøttfrie-produkter, men sannheten er vel at jeg har lenge trodd man må være litt hippie for å gjøre noe sånt. Men nå ser jeg at fire og flere velger bort et par faste kjøttmåltider, så spørsmålet er jo – hvor STARTER man liksom?! Vi starta der det blir spist mest kjøtt for tiden. Ved grillen!

Hoff, ja du vet – de som kanskje er mest kjent for de opphøggde potetene sine, har faktisk laget vegetarburgere!

Burgerne kommer i to ulike varianter – de er norske, bærekraftige og ikke minst er de sabla god på pris også, så disse var enkle å like allerede før de var smakt! Allerede i det sekundet videoen var postet på Facebook, så trillet et inn kommentarer på at disse virkelig er Liv Laga for grillen, det var innmari gøy å se at så mange satt med samme gode matopplevelse som jeg gjorde med Liv Laga-burgerne..! 🤩

Og Torben, hva syns han? Jo, du må nesten se videoen…!

Vi skal fortsette å grille vegetarburgere i sommer, det er sikkert og visst! Både sunt for kroppen og BRA for miljøet – dette syns jeg var skikkelig stas å få lov til å teste!

…og hey, kom gjerne med innspill til tilbehør til burgeren, vi føler oss klare for å oppgradere ytterligere fra den vanlige med tomatskiver og cheddarost – så bring it i kommentarfeltet! 🍔💚

Line Veggis Husby-Sørensen

(Man blir ikke vegetarianer av å bytte ut noen måltider med kjøttfrie produkter. Men det er jaggu en god start at det finnes digge alternativer!)

Siste fra meg…

Man skulle jo tro man var litt tapt bak låven (eller TATT bak låven, som jeg trodde det het inntil nylig) når man ser på siste historikken min på Instagram.

Etter å ha lest meg opp om bruken av iPhone Xs i nærheten av vann, så viser det seg altså at telefonen tåler vann og kan ta bilder ned til en meters dyp. Altså, SÅ gøy! Visste jeg ikke! Når Torben lå å plasket i bassenget tenkte jeg det kunne være en god ide å la han være testpilot for prosjektet. Jeg leste opp fra diverse sider på internettet, og vi konkluderte altså med at “jauda, Iphonen vår er jaggu badevennlig!” 

Torben tok noen flotte bilder, det var en fryd å se de flotte bildene. Så var det min tur. Jeg slang meg i bassenget og instagrammet nesten live. Under vann, over vann, skikkelig fine badebilder!

DETTE var det siste dere så av meg på Instagram for en lang stund den dagen…:

Og så:

Allerede under vann så jeg antydningene. Telefonen begynte å knitre. Skjermen blafret. Jeg tok den opp igjen og bestemte meg for å pause eksperimentet.
Den ble like treig i avtrekkeren som undertegnede blir av en salig blanding av høyt alkoholkonsum og liten tilgang på selvkontroll. Forskjellen er jo at det ikke koster meg mangfoldige tusen å konke ut, jeg havner som regel til lading i senga eller nederst i trappa. Min elskede iPhone X, sist synkronisert 20. mai, flata ut som Torben på bryllupsnatta. No hope. Og der Torben heldigvis våknet til på morrakvisten så valgte Iphone å sakte men sikkert dø ut som et overkjørt lemen.

Jeg prøvde alle triks i boka – blant annet legge den til tørk i stekeovnen:

Men samme kvelden visste jeg hva jeg hadde å gjøre. Det måtte bli ny telefon. Og selv om min regnskapsfører kommer til å DREPE meg, så er faktisk telefonen mitt fremste arbeidsverktøy.

Der røyk både feriebudsjett og flaska med Bayliss jeg hadde ønsket med meg på båttur. Det blir nudler og sjokolademelk med rødsprit på handlelista.

Takk til dere som informerer meg om innboforsikring og reiseforsikring. Men jeg er redd jeg ikke har styrke nok til å fortelle historien til forsikringsselskapet som allerede har huket oss av med rødt flagg etter at Torben rygget ut av garasjen uten å ta opp garasjeporten. Jeg tør ikke ta den fighten. Igjen. Herr og fru Idioter liksom.

Igår hentet jeg ut min nye telefon – og jeg proklamerte høyt før jeg gikk ut av døra med den brune boksen under armen: “Det er ikke anbefalt å bruke mobilen sin til å ta bilder under vann, hører dere det folkens?!”

Takk for meg. Følg meg gjerne på Instagram hvis du orker mer idioti.

 

 

 

Mørke tanker settes ikke på vent når du blir plassert i køen.

Hun var elsket av mange, men elsket aldri seg selv.

Det er ordene til Per Kristian om kjæresten og samboeren sin, Marianne. Marianne som var mor, datter, søster, venninne og kollega. Vi var mange som delte Marianne. Vi var enormt mange som fikk bedre dager av å få de lange, fine meldingene med tonnevis av emojis fra Marianne på telefonen eller når vi møtte henne. 

Det skal mye til å be om hjelp når man har gått seg vill i mørket. 

Det var Mariannes ord i desember 2019.

Marianne gikk seg vill i mørket. Og resultatet ble at Per mistet sin samboer, og to små barn vokser opp uten sin fantastiske mamma.

Marianne og jeg hadde fine og gode samtaler. De var fine og gode fordi hun var ekspert på å lytte og dra meg opp. Hun hadde en unik evne til oppmuntre, motivere og føle deg spesiell. Jeg har mange fine venner, men Marianne var virkelig unik. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg kanskje ikke lyttet like mye til Marianne som hun lyttet til meg. Hun hørte av mine tanker jeg ikke deler med så mange. Og hun hadde gode svar, trøst og et og annet spark i ræva jeg trengte. Når jeg går igjennom alle chattemeldinger, sms, bilder og mailer vi har sendt hverandre – så ser jeg en rød tråd i alt. Marianne var mer opptatt av at andre hadde det bra enn seg selv. Det var ofte det hun levde for, tror jeg. 

En ting jeg kjenner nå i disse dager er et lite lyspunkt i alt det triste –  åpenheten. Familiens umiddelbare åpenhet om at Marianne ikke klarte å leve lenger. For det var ikke viljen det stod på, for Marianne ville veldig gjerne leve. Det er brutal ærlighet, men det er i Mariannes ånd. For der så mange ønsker å lukke seg og sørge alene uten å måtte svare på så mange spørsmål, har familien åpnet en dør som gjør at alle får sørge over Marianne sammen.
Jeg har sett så mange fine bilder av Marianne, lest så mange gode historier og så mange vakre ord – og sett morsomme videoer der den gjenkjennelige, høye latteren hennes spraker i mobiltelefonen min. 

(En av de fineste dagene på kontoret, Marianne tok frem telefonen og ville forevige øyeblikket. Knut Harald, jeg og Marianne 💛) 

Vi har en jobb å gjøre, folkens. Vi kan ikke sitte å se på at de fineste stjernene forsvinner fra omverdenen fordi vi ikke evnet å hjelpe de til tross for at vi har alle muligheter tilgjengelig til å hjelpe de som trenger det og NÅR de trenger det. I Norge bør vi kunne ha både ressurser nok, penger nok, et stort nok apparat til å hjelpe – når vi VET at dette skjer hver eneste dag! Hvorfor lar vi, i vårt fantastiske land, dette skje?
Det er helt rett som Marianne skrev i desember på Facebook – vi må få på plass hjelpen akkurat i det øyeblikket man spør etter den og trenger den. Den som ber om hjelp skal få det! Ingen ventelister, ingen henvisninger der man må vente på brev i postkassa i månedsvis. Ikke kasteball. Selvmordstankene settes ikke på vent i påvente av brevet om en mulig kartleggingstime hos psykolog engang om to-tre måneder. Det må komme hjelp med en gang. Ikke måneder etter.

For mørke tanker settes ikke på vent når du blir plassert i køen.

Også må vi forebygge. Og gud bedre, du skal vite at vi forebygge. Stikkordet er at vi må snakke om det. Tørre. Snakke sammen.
I forrige uke leste jeg om Trine, en høyt aktet og dyktig politiker i mitt fylke, som tok mot til seg og snakket om sitt selvmordsforsøk for noen år siden. Jeg er full av beundring og jeg er så takknemlig for de som åpner seg, for psykisk helse skal aldri være tabu å snakke høyt om. Og de som snakker høyt om dette er våre forbilder vi kan lære av, og vi skal lære av Mariannes ord selv etter at hun ikke kan si de høyt lenger.

Åpenhet er noe av det fineste jeg har opplevd og sett de i alt det vonde som har skjedd de siste dagene. Hun er en av mange i den vonde statistikken det er verdt å kjempe denne kampen for, tro meg. Marianne var et lyspunkt, en ildsjel, et varmt og kjærlig menneske som elsket andre mer enn hun elsket seg selv – og det er mange som henne der ute det er verdt å kjempe for og vi har ingen flere å miste. Ikke en til!

Mine varmeste klemmer går til de to små som har mistet mamma sin, Per som har mistet samboeren sin, en mor som har mistet datteren sin – og resten av Mariannes fine, åpne og sterke familie som har delt historien til Marianne. Jeg vet Marianne ville vært stolt av dere, og jeg vet at hun ville vært glad for at ordene hun skrev i desember blir snakket høyt om.

Min flotte kollega Knut Harald (som du så på bildet) startet en innsamlingsaksjon i anledning bursdagen sin i forrige uke. Pengene går til Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, og ingenting vil glede meg mer enn at vi kan hjelpe Knut Harald å samle inn penger til dette formålet. Du kan følge innsamlingen her, og jeg håper de som har mulighet kan være med å støtte innsamlingen! Alle monner drar! <3 

Tilslutt vil jeg avslutte med Mariannes egne ord som hun skrev den gang som “anonym overlever”. Denne gangen signert Marianne Lande Hallingskog (38), som tok livet sitt for kort tid siden.

Mariannes egne ord –  27.12.2019:

«Nå må det også rettes fokus på forebyggende arbeid rundt psykisk helse og selvmord. Jeg tror politikerne ikke helt vet hva som bør gjøres, nettopp på grunn av for lite kunnskap om dette. Erna sa i sin nyttårstale at hun «vil kartlegge årsakene til psykiske helseutfordringer blant unge», og det blir for meg bare store ord. Vi kan kartlegge så mye vi vil, men det som virkelig må prioriteres er riktig hjelp, når man først har behov for hjelp, og man sier det i klare ord. Og det hjelper heller ikke å be om hjelp, hvis hjelpen ikke finnes. Så, det aller viktigste i forebyggingen av selvmord må være raskere hjelp. For veldig, veldig mange er nettopp det å be om denne hjelpen noe man ser som aller siste utvei, etter å ha hatt det vondt i lang, lang tid – alene i mørket. Når man da har blitt så dårlig, at man ber om hjelp, så haster det med bistand! Da hjelper det lite å bli satt på venteliste i mange måneder. I løpet av disse månedene vil da de fleste gi opp – dessverre.

Så, mer øremerkede midler til psykiatrien, bør definitivt prioriteres. På den måten tror jeg man etterhvert også vil bli flinkere til å fange opp dem som sliter, men som IKKE ber om hjelp, også. For det er kanskje her det største problemet ligger. Det skal mye til for å be om hjelp når man har gått seg vill i mørket, og noen gjør aldri det.» (Marianne Lande Hallingskog, 27.12.19).

❤️ Du er en stjerne, Marianne. Hvil deg, til vi sees igjen. 

Det ER lov å leke med maten!

Reklame | Fjordland

Nå er det jo gressenkeuker igjen, og jeg har forsynt kjøleskapet med porsjonspakket, sunn mat. Nei, jeg har ikke hengt over grytene og «preppet» måltider fra bunn som de kaller det, jeg har gjort som jeg har gjort i mange år allerede – gått til Onkel Fjordland! For en stund siden oppdaget jeg plutselig min gamle livrett i disken der. GRØT! Jeg hadde helt glemt hvor godt det er!

Pappa pleide å lage både smørgrøt, risgrøt, byggrynsgrøt og havregrøt da jeg var barn. Med en smørklatt og sukker og kanel som topping. Det er virkelig nostalgi for meg! Dessverre har jeg rett og slett ikke vært flink til å lage skikkelig, sunn grøt fra bunnen av – fordi jeg alltid brenner den og det lukter åsted i huset i flere dager etter. Men det ble det en forandring på det da Fjordland kom med tre nye grøtpakninger som lå å ropte på meg i disken!

Dere som har fulgt meg en stund på sosiale medier har jo sett at det har blitt mye grøt de siste månedene..!
Så da Fjordland spurte om jeg ville komme med gode forslag til toppinger til grøten, så ble jeg stolt! Ikke er jeg matblogger eller kostholdsekspert – men jaggu skal du vite at å stikke hull i plastikken på en porsjonspakke og sette inn i mikroen et par minutter – det kan jeg!! Og la oss ikke glemme mine stolteste øyeblikk på Instagram – alle de gangene vi hører mikroen si PLING! og kidden roper: «-DET ER GRØT!» 😂 

Fjordland har kommet med tre grøter nå jeg vil absolutt anbefale dere å ta med dere hjem fra butikken, den ene er den jeg holder i hånda på bildet over – byggrynsgrøt uten tilsatt sukker! I tillegg har det kommet en variant av havregrøt – også uten tilsatt sukker og Marens favoritt – også er det Torbens favoritt som alltid forsvinner først fra kjøleskapet – 4korns-grøt, som er laget av 100% fullkorn av rug, hvete, havre og bygg – selvsagt også uten tilsatt sukker. Alle er selvsagt nøkkelhullsmerket! 🌱💚

Jeg veksler litt, men har en ørliten dille på byggrynsgrøten nå for tiden. Den har jeg spist uendelig mange ganger både som fullverdig måltid men også som mellommåltid. Jeg er i utgangspunktet ikke så flink til å få i meg skikkelig med kornprodukter i løpet av dagen, så da kommer min elsk på disse grøtene veldig godt med i kostholdet mitt. I lange perioder spiste jeg grøten uten noe topping, helt til jeg oppdaget at det faktisk bare er fantasien og kreativiteten som setter grenser..! Blåbær og honning er fremdeles en stor favoritt. Og de gangene jeg har husket å kjøpe kokosflak, så fancer jeg opp grøten til det maksimale. Fjordland sine grøter er faktisk det minst kjedelige du kan tenke deg når man legger til litt nostalgi og topping! 💛

Maren har fått grøt siden hun var noen få måneder gammel, og vi spiser vi den som dessert og andre ganger som middag eller kveldsmat. Jeg har tilogmed gjort helt nye, kjappe varianter av grøten (lapper, blant annet!) som tar minimalt med tid og maksimalt med matglede! Jeg tenkte faktisk at jeg i løpet av denne uka kan dokumentere hvor mye grøt det faktisk blir – og hvor mye gøy man kan ha med den – så sleng deg gjerne innom instagrammen min for tips til å pimpe opp grøten!

…Og ja, det er rimelig lite som skal til – for når mamma lager regnbuegrøt til kvelds på to minutter – da er jeg heltinnen her hjemme!

Jeg elsker forslag fra dere – så gi meg gjerne en utfordring til topping dere anbefaler så tester jeg på instastory denne uken! 

PS: Regnbuegrøten blir om mulig enda mer spennende når man blander restene! 😍 Gjett om middagene og kveldsmaten her hjemme er tidenes fest!! 😂

 

 

 

Det finnes en korpsuniform for alle!

17. mai. Norges bursdag. Jeg husker det som om det var igår. (Og det var det jo, strengt talt!) Men jeg husker tiden min i skolekorps som ung og lovende, også som om det var i går. Jeg hadde blå bukse som satt svinaktig trangt over ræva og fra knærne og ned var buksene relativt vide og alltid for korte. 

Jeg la frem tynne strømper og pappa strøyk den hvite penskjorta som er så stiv i kragen at det oppleves nesten litt torturisk. Slipset var ferdig knyttet med strikk, det var bare å ta det over huet. Kornetten var vasket i zalovann i badekaret, og notene jeg uansett ikke klarte å lese var på plass i den lille mappa på den lille klypa som uansett var så slarkete at den datt ned tusen ganger i løpet av marsjen. Da var det Edel eller Bjørn som plukket den opp bakerst i korpset og kom løpene med den til kornettrekka. Hvite hansker som var hadde fått et bad i klorin for anledningen, men så rimelig herja ut etter nasjonaldagens slutt og var absolutt ikke hvite lenger.

Herregud, som jeg har savnet å spille i korps. 24 år tror jeg det tok før jeg løftet kornetten til truten og blåste lyder på gehør igjen. Tre dager hadde jeg på meg å øve inn de to viktigste låtene for å skape litt stemning på feltet der jeg bor. 

Jeg trodde jeg kom til å bli alene i det spontane skranglekorpset i går, men Magnus hadde demontert trommesettet til sønnen sin og stilte med en bitteliten skarptromme. Sønnen hans satte stortromma på magen og var klar. Og som engler sendt fra oven kom to naboer bort og spurte hvilke noter jeg hadde satt opp på repertoaret. Eller menyen, som jeg kalte den. 

-Nei, det er “Gammel jegermarsj” og “Ja, vil elsker det!” Så løp begge hjem fem minutter før toget skulle starte og hentet klarinettene sine, børstet støv av de og troppet opp sammen med Magnus og meg i skranglekorpset.

OG FOR EN STEMMING DET BLE!

Rebekka stilte med fane og is til barna og Holger med en sånn ku-bjelle og kamera rundt halsen.  Og alle de fantastiske naboene på hele boligfeltet fulgte oss i det mest spontane 17.mai korpset verden noen gang har sett! ❤️

Vi hadde et par speidere som gikk med store flagg og vi hadde tilogmed en russ på boligfeltet som gav alt siste dagen å feire endt skolegang på! Og jeg har lyst til å si tusenvis, selv om vi «bare» var hundrevis av mennesker gående med meters mellomrom etter oss, på balkonger, i hagen, langs veien og ikke minst bak oss etter toget. For en stemning, og for en dag det ble! 

Med god hjelp fra min gamle («gamle») dirigent i Rugtvedt Skolekorps hadde han og jeg en hyggelig øvelse på FaceTime en kveld i forrige uke. Gamle kunster var såvisst ikke glemt, og den høye F`en nailet jeg – selv om Ketil sa at det bare var å drite i å prøve å treffe den tonen med bare tre dagers øvelse. 

Og jada, selv om notene mine ikke stemte helt med notene til de to andre i spontankorpset så gikk det aldeles strålende. Selv om jeg bare hadde noter til to sanger i stativet mitt, så var vi igjennom minst 6 forskjellige låter. Jeg gjorde som jeg gjorde da jeg var korpsmusikant for 25 år siden, jeg spilte bare med, jeg!

TAKK for en helt fantastisk fin feiring, og takk Rebekka for at du inkluderte meg i den geniale planen om at det ikke skulle være stille i gatene våre denne nasjonaldagen. 

Korps ER 17.-mai, og min applaus herfra og til evigheten går til alle de fine, små og store musikantene våre som sprer glede på slike dager. Takk for at jeg fikk steppe inn når dere ikke hadde sjansen – dette gav mersmak. 

Og jada, uniformen fra gamle Rugtvedt Skolekorps satt som et skudd, selv om Anita måtte grave dypt i gamle bomberommet på Rugtvedt skole etter den. Det finnes en uniform for alle som vil spille i korps! 

Og helt tilslutt – til Norges Musikkorps Forbund – nå vi rekruttere store og små marsjerende! Korps er jo den fineste, mest sosiale og ikke minst den flotteste måten å glede andre på – få kidsa inn i korpset så vi kan fortsette å oppleve en av de fineste 17.mai-tradisjonene våre fremover! Og så kan vi som egentlig burde lagt kornetten på hylla, øve bittelitt mer i hverdagen –  så vi kan bidra om vi trengs igjen!

PS: Rugtvedt Skolekorps er dessverre oppløst for noen år siden, nå heter det Rønholt og Rugtvedt skolekorps etter at de slo sammen de to skolekorpsene. Jeg gikk 9 år på Rugtvedt skole og i flere av disse årene byttet jeg ut bunad med uniformen.
Derfor var det ekstra stas å ha på meg denne egentlig kasserte og utgåtte uniformen, siden den representerer en veldig fin tid som korpsjente på 90-tallet!

Stor klem fra Line Victoria, 2./3. kornett.

1,4 millioner. La oss feire.

Herregud. Jeg vet at dere ikke trodde jeg var dæv, for det er jo en viss video som har rullet rundt på internett den siste uka som i aller høyeste grad beviser at jeg er definitivt er i live. Men jeg skal vel kanskje innrømme at det ble litt mye å ta inn over seg at 1,4 millioner til nå har sett videoen der jeg røsker ut håra i nesa mi. I am sorry, but not so sorry! 

Det er utrolig digg å få folk til å le, og det har jeg heldigvis fått masse beviser på. Faktisk har jeg fått tilsendt enormt med bilder og videoer av folk der de nettopp har sett, eller ser videoen. Jeg elsker å høre folk le, det er fasen som en lykkepille.

Det er flere spørsmål som dukket opp i etterkant av videoen som rullerte, og et av de mest stilte spørsmålene er merkelig nok – hvilken fargekode er det jeg har på den grønne veggen i bakgrunn. Det har jeg omsider klemt ut av dama på Carlsen Fritzøe her i bygda, siden jeg alltid kjøper maling når jeg er rusa på instagram-inspirasjon screenshottet ned på telefonen. Og jeg har jo ingen begreper om fargekoder og kombinasjoner så jeg fikk dette svaret:

Du har Jotun sin 7628 Treasure. En dempet grønn tone. 

Og mer veit jeg faktisk ikke, men nå har dere hvertfall fått svaret. Inni hodet mitt har jeg liksom tenkt at svaret GRØNNMALING har vært svar nok, men de fleste av følgerne har ikke slått seg til ro med det svaret. 

Jeg har gjort utrolig lite fornuftig denne uken. Jeg har jobbet selvsagt, og det er jeg evig takknemlig for. Hvis ikke hadde jeg bare sittet å fundert på hva det neste jeg skal ødelegge meg selv med, til følgerne mines forlystelse. Jeg liker å jobbe i grunn. Faktisk var det en dag jeg våknet, gikk ned på kontoret mitt, fyrte igang skjermene og svarte på mailer og lagde litt planer. Da det nærmet seg lunsj så oppdaget jeg at det var lørdag og ikke arbeidsdag. Jeg stusset bittelitt på at telefonen var så stille, men jeg antok at jeg bare ikke var så populær akkurat denne dagen. 

Jeg gjør mye dumt med meg selv i løpet av en uke, og jeg er ofte takknemlig for at ikke alt blir fanget på film. For dere som følger meg på Instagram så vet dere for eksempel at det har vært en relativt dårlig uke for spa-tjenester til unge Husby. Jeg har hatt et selvbruningsprosjekt det siste halve året, fordi jeg har så lyst til å se like glødende og eksotisk ut som en paradisedeltager fostret opp på betakaroten – og siden markedet er fullt av nettopp slike selvbrunings-produkter i spray, krem og skum så har jeg forsket litt for meg selv. Med mer eller mindre gode resultater.

Legg forøvrig merke til at jeg ikke er så god til å smøre inn halsen også. Det stod jo at det var for ansiktet. Og er det en ting jeg lært meg den siste uka så er det jo å lese bruksanvisningen..! 

Nå venter bittelitt mer jobb på det grønne kontoret mitt, før jeg kubber. Jeg lover at det aldri skal ta så lang tid mellom blogginnleggene mine, men det har vært altfor mange baller i lufta de siste ukene til at jeg har kunnet kose meg med bloggen min som jeg gjør når jeg setter meg ned med den. Det gjorde jeg nå, selv om det ble verdens mest intetsigende innlegg. Men jeg er brun da. 

Line Victoria

 

 

Frisører – velkommen tilbake på jobb!

Koronasveis kaller de det. Alle vi som ikke kom oss til frisøren i disse ukene det var lockdown. Frisørene brukte den første tiden på å slipe saksene sine og klø i fingra til å ta imot kunder igjen. Så satt de der. Og observerte. De observerte alle oss idiotene som tenkte at flere års erfaring og skolering i frisøryrket bare var nonsens, og at man fint kan gjøre både higlights, ombre, bob og toner helt selv på hjemmekontor i april. Barbermaskin kan de fleste bruke, men selv -det- så vi bildebeviser på var vanskeligere enn man syns det ser ut som i frisørstolen. Det blir litt som å forsøke å kjøre enkle inngrep på seg selv med en skalpell. Du vet hva du skal gjøre, du vet hva som skal fjernes og du har jo tross alt skåret ruter på ribbesteka før – så hvorfor i alle dager skal du ikke kunne fjerne din egen føflekk liksom?

Noen jeg kjenner en som fikk en så heftig utviklet koronasveis at hun måtte ta hjemmekontor selv om hun ikke måtte. Hun var så redd for å møte på noen. Selv var jeg hos frisøren sist i januar, og selvsagt var det for å rydde opp i noe som gikk fullstendig skeis. Du vet – når man er blakk, kjøper blondering på butta og setter igang sjæl. Det blir veldig sjeldent et pent resultat. 

Det skulle jo bli slik:

Men det ble slik: (Dette var før frisøren satte igang med nødhjelpen)

Så det ENESTE jeg gjør i tiden mellom timen min hos frisøren er at jeg bruker noe som gjør håret mitt (altså, stripene som er ihjelbleket) hvite. Eller icy white, som jeg liker å kalle håret mitt. Nå for tiden har jeg forøvrig en aldeles nydelig ufrivillig naturlig ombre som er så populært.

Maren har ikke vært så mye hos frisøren, men akkurat det har jeg liksom tenkt er innafor å ta selv. Alle andre gjør det jo? I fjor, da Maren var et par år gammel –  hadde den eldre garden i familien masa så mye på at hun burde ha pannelugg, så jeg tok saksa fatt da hun satt i stolen sin opptatt med iPaden.

La oss si det slik, hvis blikk kunne drept så hadde jeg allerede vært seks fot under etter at jeg gikk løs på henne og gav henne dette sveise topplokket med kjøkkensaksa.

En veldig positiv kunde.

Maren har omsider lært at mamma trenger litt øvelse, så nå har mamma fått skikkelig dreisen med den orange kjøkkensaksa og laget skikkelig lekker, tykk pannelugg på henne. Når jeg blar litt i albumene så ser jeg jo at jeg har lært av min egen mor når det kommer til panneluggklipping hjemme…

Line, 3 år. Nyklippet lugg.

Beklager at jeg ikke har blogget så mye den siste måneden. Jeg har dog vært riktig så aktiv på Instagram og Snapchat (linevictoriahus) så dere må gjerne følge meg der om dere trenger litt daglige oppdateringer på mitt eksepsjonelt glamour-løse liv som supporterfrue. Det vil ta seg opp fremover på bloggen, jeg måtte bare lande litt. ❤️

Alt gikk bra.

Min lille prøvekanin.

Alt gikk bra. Foreløpig kan man jo si. Første dagen, andre dagen og tredje dagen som prøvekanin, sammen med mange andre barn som følger myndighetenes råd om å sende barna i barnehagen. Helt fantastisk å se så mange som leverte i barnehagen på mandag, det var deilig å se at jeg ikke var den eneste som sendte ungen min i krigen. (!)

Jeg er verken smitteekspert eller professor. Jeg vet lite om tiltak, vedtak og handlingsplaner som har blitt sendt på kryss og tvers i påsken. Jeg vet ingenting egentlig om hvor mye tid og energi de ansatte i barnehagen har brukt på å koordinere, organisere, og sette i sving. Bare noe så enkelt, men allikevel så tungvindt – de ansattes klær skal praktisk talt ihjelvaskes etter hver arbeidsdag. Kan noen fortelle meg det plagget som tåler kokevask hverdag? Men de ansatte bare smilte da vi leverte Maren. De trygge armene, de morsomme sangene og den høye latteren til Kristin. Det var som om alt var bra igjen. 

Da jeg hentet Maren fikk jeg beskjed om at hun hadde vært helt i hundre hele dagen. De hadde hatt utedag og vært i sine kohorter. Eller grønn og gul gruppe da, som vi kaller det i Bamble..! 

Nei, jeg er så vitterlig ikke noen ekspert oppi alt dette. Jeg er mamma. Normalt bekymra for sykdom, skader og brann. Det vanskeligste med å levere Maren i barnehagen var at jeg har hatt andre mødres uttalelser i bakhodet. «Vi vet ingenting. Vil ikke bruke barnet som prøvekanin. Velger å sette helsa og barnet først». Vil ikke være en egoistisk mamma.». 

Alle jeg møtte på parkeringsplassen gav meg tommel opp når levering og henting av en haug med små prøvekaniner var et faktum. Det var fantastisk fint. Foreldre med samfunnskritiske jobber. Bedriftsledere. Permitterte. Foreldre i mammapermisjon med yngste. Hjemmekontorister. Aleneforeldre. Alle med hver sin grunn til å levere i barnehagen. Noen kanskje litt mer utrygg enn andre, men fulgte myndighetenes råd slik vi har gjort de siste ukene. 

De ansatte gjorde det de er aller best på, å trygge oss. Og selv under disse ustabile og skumle tider, så gjorde de trygget de oss til toppkarakter. Jeg vil takke alle barnehageansatte for den fantastiske jobben dere har hivd dere rundt med de siste ukene. Husk å si det til de når dere ser de, de er våre helter!

Og jeg? Joda, jeg har funnet superkvinnen i meg! Jobber på dagen fra hjemmekontor, henter Maren – storkost meg med henne i tiden frem til hun sovner i sofaen og jeg må bære henne inn. Vi har bygget, luket, gravd, danset, herjet ute i hagen – kvalitetstid slik det skal være når mamma ikke har jobb som skulle vært gjort tyngende på skuldrene. 

Når det er sagt – en hyggelig shoutout til de av dere som har holdt barna hjemme denne uken uten å kalle oss andre prøvekaniner – dette er jeg helt sikker på har gjort det bittelitt lettere for de ansatte å omstille seg! Har man mulighet, lyst og ønske om å være hjemme med barnehagebarna og man sjonglerer det fint, så er ingenting bedre enn det! Og en stor takk til de som har støttet oss andre til tross for forskjellige valg, dere har motbevist inntrykket av det lille hylekoret av momshamers som har dukket opp i diverse nyhetssendinger og kommentarfelt! ❤️ Takk!

Og til alle dere som følger meg på instagram og snapchat (linevictoriahus), jeg LOVER å skrive om prosjektene i hagen dere til nå bare har sett bilder av. Det er jaggu mange ballsy kvinne der ute som også vil ta hammer og saga fatt!