Den jævla bikkja.

Jeg glemmer den aldri. Den jævla bikkja.

Mamma var mye alene i huset siden pappa var nordsjøarbeider med 2/4-rotasjon. Hun hadde i grunn mast ganske lenge på dette med å gå til anskaffelse av hund, spesielt etter at jeg også var ute av huset, bosatt i Oslo. Vi så for oss at hun ville ha en liten, hyggelig og søt hund. Men tro kan man gjøre i kjerka, som de sier. 

Mamma var aldri redd for å skille seg ut, og ære være henne for det. Men i noen tilfeller skulle jeg kanskje ønske hun hadde moderert seg litt. 

Fra Sveriges dype skoger, kom han. Hunter. Han fikk navnet Hunter fordi mamma misforstod stamtavla hans, og trodde det stod at han het Hunter, men det var visst bare en betegnelse på et eller annet – men uansett ble det navnet hans. Jeg husker dog at mamma vurderte å gi han et menneskenavn, slik hun hadde gjort med alle de andre dyrene i husstanden vår. Katten Leif Torsteinsen. Nymfeparakitten Even Evensen. Lise, Steinar og Ove Karlsen. (Sistnevnte katt var døv. Og det er mange historier om den døve katten Ove Karlsen også, men du må være tålmodig –  først skal jeg fortelle deg om Hunter.)

Da Hunter var valp var han like stor som en fullvoksen shäfer. Og som valper flest var han..ja, en valp. Som en kalv på mammas ubehandlede tregulv fant vi han ofte i spagaten. Dette med ubehandlet tregulv var i grunn ganske dårlig stil, for når Hunter hadde reist sine 2,05 meter fra nesetipp til haletipp for å spise bedervet mat fra kjøkkenbenken var det ikke den enkleste saken for mamma å vaske det ubehandlede tregulvet når 85 kilo Hunter hadde hatt diarè. Det ville vært mer praktisk med vegg til vegg-teppe man kunne rullet sammen eller flislagte gulver brannvesenet kunne spylt rent. Jeg glemmer det aldri da mamma ringte for å fortelle at Hunter hadde driti ned hele første etasjen. Gulv, vegger og vinduskarmer. Med sin den gang fasjonable Sony Ericsson-mobil sendte hun kornede bilder av det som minnet mer om et fjøs enn et møblert hjem. Fremdeles den dag i dag kan jeg huske at mamma måtte vaske taket flere ganger for å bli kvitt siste resten av bajseinfernoet i Krabberødstranda treogsøtti. Det var som om en stor sekk med våt avføring hadde truffet en diger vifte i stua, kjøkkenet, gangen og det ene soverommet.

Hunter elsket mamma. Mamma elsket Hunter. Ingen andre elsket Hunter. Pappa var desidert lengt ned på lista til Hunter. Når pappa kom hjem fra to-tre uker på plattform, lå Hunter under trappa og gurglet aggressivt når pappa skulle gå å legge seg sammen med kona si. Ved en anledning ble en hundepsykolog hentet inn for å forsøke å skape et nytt hierarki i huset. Mamma – Pappa – Hunter, i den rekkefølgen var ønskelig. Et enormt basketak senere og noen pene korssting i pappas arm, ble vi enige om at noe dramatisk var nødt til å gjøres. Han ble kastrert som et ledd i å fjerne eiersyken sin. Hunter altså, ikke pappa. Det ble litt bedre og pappa gav Hunter en ny sjanse i livet. Pappa er snill. Altfor snill.

(Hunter nyoperert. Gone nuts, bokstavelig talt.)

Hunter var en SVÆR hund. En irsk ulvehund som bikket 85 kilo fordi mamma ikke klarte å si nei til han. Han spiste alt som luktet mat. En av de beste historiene er fra da Hunter spiste trusene til mamma. Du krangler ikke med en hund som har en Sloggi Maxi i kjeften, ruset på eiersyke. Så vi lot han spise de han fant. mamma måtte gå over til stringtruser for at Hunter ikke skulle plages så voldsomt med forstoppelse. Og ut kom de jo, og til tider gikk pappa rundt med en liten plastpose og samlet trusene til mamma på plenen. I lang tid fant vi også truser langs skogstien på mammas faste runde i skogen. Lange ruker med tøyfiller tvinnet inn i den brune, tykke pølsa. 

Mamma og jeg var en gang invitert til hundeutstilling i Karlstad i Sverige. Det ble en hundeutstilling vi sent kom til å glemme. Det var den første – og det ble den siste. Ingen av oss var bevandret i hundeutstillingsmiljøet, men vi tredde på oss pene dressjakker og pensko og fikk beskjed om å gjøre akkurat som de andre gjorde. Det var bygget en manesje der publikum stod rundt, og mamma trippet etter alle de andre hundeierene med striglede hunder i korte bånd etter seg. Når dommerne tok runden for å se nærmere på hundene, så gjorde mamma som alle andre i manesjen. Hun småflikket litt på pelsen hans, børstet litt spon av beina og stoppet litt mellom beina under halen på Hunter. Jeg husker hun så på meg med store øyne. Jeg signaliserte tilbake at hun måtte følge med, men så panikken i ansiktet hennes. Hun gravde dypere under halen til Hunter mens han stod der i sin gjeveste positur. Mamma fiklet febrilsk. Viste seg at hun hadde sett noe gult i rompa til Hunter. Hun prøvde å fjerne det, men det ble bare værre. Det ble grønt. Og senere rødt. Og så blått.

Der stod min mor i manesjen foran en haug med svenske publikummere og trakk 7 meter med naboungens hoppestrikk ut av ræva på Hunter. Han hadde selvsagt spist det før avreise til Karlstad, og nå stakk det fargerike hoppestrikket ut av rassen til Hunter. Vi dro hjem med “Best in Show”-sløyfe. En sløyfe mamma måtte stå på pallen i manesjen å motta –  og bli avbildet med av lokalavisa alene uten Hunter, fordi Hunter hadde fått diarè av hoppestrikk-episoden og en litt løs reisemage og måtte stresse ned i bilen.

Noen måneder en høst var mamma indisponert for å gå tur med Hunter. Hun hadde brukket beinet. Det løste mamma veldig greit med å kjøpe seg en bil med automatgir (en Mitsubishi Space Wagon, for spesielt interesserte) og tok med seg Hunter opp i Bambleskogene. Der slapp hun Hunter løs og gav full gass på bilen. Hunter løp etter sin elskede matmor som om det stod om livet. Han fikk mange lange, fine turer i skog og mark på denne tiden. Han løp for livet etter mammas røde Space Wagon. Han gikk ned 4 kilo i løpet av denne tiden. Mamma gikk opp 12. 

Det var en nydelig søndags morgen siste sommeren mamma levde. Pappa stekte bacon til frokost og irriterte seg over alle brunsneglene som hadde fylt eiendommen hans i løpet av natten. Pappa var drittlei brunsnegler. Og Hunter. Og mens pappa stod der kom han på en glitrende idè som skulle ta knekken på brunsneglene en gang for alle. Han ringte meg for å fortelle om den geniale planen.

“-Jeg stod der over stekepanna med bacon og Hunter hengene over skuldrene mine. Jeg gikk ut i hagen og lukket døra etter meg. Fant en pensel i boden og penslet hver jævla brunsnegle jeg fant med baconfett fra stekepanna. Slapp deretter ut Hunter i hagen. Vi er ikke lenger plaget med brunsnegler i hagen.”

Jeg har, selv ikke elleve år etter, turd å spørre pappa om han faktisk gjorde det. Jeg tror jeg bare har lyst til å se for meg brunsnegle-massakeren som har foregått i den store hagen vår den søndagsmorgenen. En 85 kilos hund som går fullstendig bananas i gresset, i blomsterbed, langs brostein, på brygga og opp etter muren på huset. Slafs, slafs! Fremdeles idag ser jeg det for meg hver gang jeg steker bacon. Pappa som pensler alt han vil bli kvitt og sender Hunter ut for å deale med det.

EDIT: Etter en prat med pappa i etterkant av dette innlegget, så har sannheten kommet for en dag. Joda, han gjorde det. Han penslet brunsnegler med baconfett. Dog skal det sies at han hadde på forhånd sørget for kunnskap om brunsnegler kunne være farlig for en hundemage, hvilket det viste seg å ikke være. Pappa måtte gi opp søndagsprosjektet da brunsneglen ikke ble spist opp, men kun sleiket rene.

“-Det var alltid morsomt å sette seg ned i seilbåten og la Hunter stå til rors ombord i båten. Man kan trygt si vi fikk mange blikk!”

Da mamma ikke dukket opp på jobb den oktoberdagen hun døde, så var min første tanke at noe hadde skjedd med Hunter siden hun ikke hadde gitt lyd fra seg til noen. Jeg vurderte om jeg skulle ringe rundt til vetrinærene i området for å høre om de hadde fått inn en diger hund med en 53-år gammel bekymret kvinne halsende etter. Men så visste jeg ikke om jeg måtte ringe vanlig klinikk (siden han var en hund) eller om jeg måtte ringe de som jobber med kveg og hester, siden han tross alt var i den kategorien størrelsesmessig.

Hunter ble faktisk omplassert en stund etter mammas begravelse. Både pappa og jeg forstod ganske raskt at vi ikke hadde mulighet til å ta vare på Hunter på samme måte som mamma gjorde. Med hans historikk som noe aggressiv, eiesyk og det faktum at han var oppdratt som en sønn i huset – så la vi alle kortene på bordet for hun som ville overta han. Hun kjente allerede godt til Hunter, for hun var fast hundepasser for han. Både pappa og jeg var rimelig sjokkert over at hun turde å overta problemhunden Hunter, men så var hun også ekstremt dyktig med hunder og hadde et svært godt håndlag med han. Noen som satte grenser, det var vel det Hunter egentlig trengte. 

Hunter levde godt på den gården han kom til, og jeg har møtt hun som overtok Hunter flere ganger. Han ble en gammel hund (vel, så gammel som de genmanipulerte hundene KAN bli) og fikk enda større plass å mævle brunsnegler på. Selv idag, 11 år etter, er det minimalt med brunsnegler i hagen i Krabberødstrand forøvrig. Jeg bare sier det.  

Mamma elsket Hunter.
Faktisk elsket hun den hunden så høyt at hun gikk til egen fotograf og bestilte bilder av de to sammen. Bildene rakk hun aldri å se, de dukket opp få dager etter at hun døde plutselig. Vi lot bildene bli sendt ut som takkekort etter begravelsen. Nå henger bildet av mamma og Hunter på veggen her hjemme.

/Line Victoria

29 kommentarer
    1. Du e utrolig flink å skrive. Det lyse savn, kjærlighet og humor hver gang du skriv om din mamma, og spesielt i denne teksten. E imponert over kordan du håndtere livets vei.

    2. 😂😂😂😂 herregud du skriver bra! Ler så jeg rister og tårene spruter! Tusen takk Line Victoria❤️ Nydelig bilde av mamma og Hunter 😘

    3. 😥
      Så fantisk flott skrevet Line!
      Skriv mer, jeg vil lese mer.
      Tror du fint kunne ha skrevet bok om mamman din i fokus.

    4. Den bikkja (og mamma’n din) skulle jeg gjerne kjent… ❤️
      Selv har jeg hatt en Vorsteher som det kunne vært skrevet bok om. Han hadde en forkjærlighet for sokker. Trur du jeg var flau da han spydde opp en rød og en grønn sokk på trappa til hjemmebakeriet på Bardufoss? 🤣

    5. Morsomt! Om en hund som nok burde hatt litt strammere rammer… 😂 Har selv en leonberger på 84 kilo, men han spiser altså bare tørrfôr, selv om han også rekker opp på kjøkkenbenken. Lei å miste mamma’n sin så tidlig. Vet h organ det er. Så ble noen tårer på slutten her. ❤️

    6. Latter og tårer om enannen her nå. Det første som slo meg med baconfett på brunsneglene, var at “ånei, Hunter ble myrdet av Line Victoria sin far! Brunsneglene er vel ikke bra å spise?!”.

      Godt at Hunter fikk en ny bestevenn, men jeg er sikker på at han savner din mor like mye som du savner henne ❤

      Ha en herlig onsdag!

    7. Fantastisk skrevet💕😂 hadde en liten Drever som het Hunter vi, han måtte avlives for 2 år siden, og ut fra hva jeg leser hadde de nok mest navnet til felles😁😁

    8. Så fantastisk skrevet. Glede, sprut latter og en tåre og to, og alt i løpet av bare en tekst. Ikke alle som klarer.

    9. Dette er det første blogginnlegget jeg har lest noengang som var verdt å lese. Takk! Vurdert publisering andre steder? Det var en opptur å lese på denne dagen!

    10. Aaaaahhh! Jeg ELSKER historiene om Hunter! Vi har en sånn hun her i nabolaget nå, og jeg tenker alltid på Hunter når jeg ser den.

    11. Både ler og gråter! 😂 for en fantastisk historie, skrevet så godt. En tenker at det bare er en hund, men for moren din betød han nok en hel del. Mistet også moren min til hjerneblødning da jeg var 16 år. Har to hunder nå (bortskjemte sådan). Men jeg hadde ikke klart meg uten de❤️

    12. Så fantastisk godt skrevet.Sjelden eg har ledd så mye…
      Venter på nye innlegg fra deg.😊

    13. Eg lo og hulka om ein annan no😍
      Far min er midt oppi ein kamp for livet og eg prøve å skrive ned alle minner eg har, berre for å vere sikker på at eg kjem til huske dei.
      Korleis klare ein å kome seg vidare etter at ein foreldre dør? Eg føle eg rakne allereie..

    14. Tror det er den fineste hundehistorien jeg noen sinne har lest <3 Du formidler og gjør alt så rørende ekte!

    15. Fantastisk historie som jeg fikk gleden av å lese siden noen delte dette blogginnlegget i fb-gruppa for ulvehundeiere. Jeg er selv en relativt liten dame på rask vei mot 50 år – og har nå min andre ulvehund. Som din mor, fikk jeg mase ganske lenge (i over 20 år!) før gubben omsider ga etter og sa ja til hund. Og som din fantastisk flotte mor (som tydeligvis visste å skille gull fra gråstein), fikk jeg min første ulvehund på andre forsøk (første hund ble en nydelig hjortehund, en noe mindre slektning av ulvehunden). Min første ulvehund var en rød gutt som jeg hentet med tog i Fauske (fra Kristiansand!). Han var 10 mnd., underernært, full av energi og helt uten evne til å gå fint i bånd. Jeg ler og griner om hverandre enda når jeg tenker på min Tiny, som han het. Snill som dagen er lang og 100% matmor sin gutt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han tok av gårde med meg på slep, hengende etter i lenka, liggende på ryggen med beina rett opp i været. Han stoppet som regel ved noen tilfeldig forbipasserende som også var ute og luftet hunden sin. Jeg kikket opp på dem og sa: han er så snill atte. En gang dro han meg baklengs ut av en fluktstol for fulle tribuner på et hesteshow på Epona ridesenter. Jeg hørte latterbrølene som et sus rett før jeg kikket opp på to interesserte vorstehunder og deres lattermilde eier. Tiny spiste heldigvis ikke opp så mye.. men han knasket på fjernkontrollen ved inngangen til julehøytiden en gang og vi måtte nøye oss med The Learning Channel helt til over nyttår. På tross av slike mer eller mindre artige påfunn, er ulvehunden det mest fantastiske vesenet jeg noen gang har hatt gleden av å bli kjent med. Det er kanskje vanskelig for utenforstående å se verdien i disse digre, bustete hundene, men for oss som er glade i dem – så er de noe helt spesielt.
      Takk for en fin historie 🙂 mvh Lene

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg