Du og jeg med de mørke tankene.

Jeg kan stå i MYE møkk, gjerne til langt opp mot halsen, som en såkalt influenser/blogger. For jeg opplever jo ofte at folk rynker på nesa når jeg forteller at jeg har en blogg med dertilhørende følgere i sosiale medier. I møte med nye impulser og mennesker, har det selvsagt blitt nevnt at jeg har et eget lite univers på internett i disse 15 årene. Venner tøyser med meg, men respekterer det fullt ut at terskelen for å ta kontakt med meg hvor enn jeg går, er lav for mange. Noen prikker meg på skulderen og vil bare si «hei». Andre klemmer meg og forteller at de liker så godt ærligheten min og at jeg skriver slik mange tenker. Jeg elsker det. Mennesker. Samtalen og interaktiviteten. For mange er dette veldig underlig og noen frykter det nok litt. Selv har jeg hatt en tidligere sjef som kalte meg «white trash» (!) og spurte hvorfor jeg gadd å holde på med det jeg gjør og være så åpen i sosiale medier.

Vel, basert på de siste dagers åpenhet omkring psykisk helse – og en helt fantastisk sterk 16 årig datters bønn om å åpne seg, så skal jeg etter beste evne prøve å forklare hvorfor denne white trash-bloggeren har stått i det, og hvorfor «jeg gidder å holde på med det jeg gjør».

Jeg har fått lov til å dele denne printscreen med dere, der personen som sendte inn er anonymisert.

Vi skal bittelitt tilbake i tid. Jeg hadde en fast greie jeg gjør på instagrammen min noen ganger, der jeg spør om noen vil sende meg sin hemmelighet. Og jeg deler med resten av mine følgere, og gjerne med et slags svar. Noen hemmeligheter er morsomme, noen er alvorlige og noen av hemmelighetene går veldig inn på meg fordi jeg ser mennesker fra alle mulige kriker og kroker av landet, med sine bekymringer, mørke tanker og vonde tider. ❤️

Meldingen jeg fikk var fra noen som var dypt inni spiseforstyrrelsens onde og mørke høl og tanker. Det hølet unner jeg ingen å være i. Jeg snakket meg aldri ut av det. Det var min skyldfølelse, skam og overbevisning om at jeg kan takle mine egne problemer på eget vis, som hindret meg i det. Jeg ble jo frisk. Eller – så frisk man kan bli av den fæle flekken på sinnet som kanskje falmer men alltid ligger å lurer. Men dette var en melding fra noen som fortalte meg at jeg hadde betydd noe der inne i mørket.

Etter Ari Behns død er jeg så takknemlig for at familien hans viser en åpenhet jeg aldri har sett maken til. Kongefamilien og Aris familie baner vei for en ny måte å takle og prate om psykisk helse. Og det er på tide, for vi har ikke flere å miste til sykdommer som rammer personer i verdens værste lotteri. Der vi i tilbakelagte tider ville tiet i hjel problematikken omkring psykisk helse og mørke tanker, så viser nå våre mest kjente og kjære forbilder oss åpenhetens verden. Oppmuntrer oss til å snakke sammen, si gode ord og ta vare på hverandre. Maud viste oss på gripende vis i talen idag at det er hjelp å få hvis man åpner seg og ber om hjelp til å takle mørket. Den sterkeste 16-åringen jeg noengang har lyttet til.

Like før nyheten om Ari Behn kom den kvelden 1.juledag, sendte jeg en melding til en god bekjent som mistet sin 20 år gamle datter til de mørke tankene. Hennes åpenhet i lokalavisa den dagen om datterens selvmord var så gripende og jeg takket henne for å ikke tie det i hjel. Og senere den kvelden skulle det vise seg at vi mister nydelige Ine på 20 år, familiefaren Ari på 47 og altfor, altfor mange andre til de mørke tankene.

Det er uendelig viktig at vi går inn i 2020 med Maud sine ord i minnet. Åpenhet om noe som rammer så mange mennesker er den beste medisin og botemiddel. Det var tydelig i talen til Maud at hun hadde pappen sin som forbilde, og uansett hvor vondt det er – så er det en trøst at en 16-åring i sorg over pappaen sin tør å fortelle alle oss at vi må tørre å være åpne og be om hjelp.

Personen som sendte meg hemmeligheten sin for en liten stund siden, brøyt ut av sitt selvpålagte stillhet – og delte noe med meg. Åpnet seg. Kanskje det «bare» var en melding, men for personen var det et enormt skritt. Å erkjenne.

Meldingen jeg fikk i går gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Ikke fordi jeg hadde gjort noe annerledes enn andre ville gjort, men fordi jeg kanskje – bare kanskje – bidro med ordene mine i riktig retning. Slik gjør en veldig emosjonell. Fordi man da skjønner hvor viktig disse ordene er når man sprer de omkring seg og kanskje treffer noen som virkelig trengte de akkurat da. Så gjør det. Spre de gode ordene og tilby hverandre hjelp når man ser at det behøves.

Så til den gamle sjefen min som lurte på hvorfor jeg gadd å åpne meg opp for fremmede mennesker – dette er grunnen. Hvis en person finner trøst, motivasjon eller trygghet i det jeg formidler – så er jeg evig takknemlig for at jeg får ha en slik rolle. Så får jeg omfavne tittelen «white trash» med kjærlighet, for jeg vil heller være det for noen, enn ingenting for de fleste.

Det er noe fint i det triste at disse døgnåpne telefonene har hatt en stort trykk de siste dagene.

Vi åpner oss. ❤️

Trenger du noen å snakke med? Mental Helse kan nås på 116 123.

Røde Kors kan ringes på 80033 321.

Kirkens SOS: 22400040.

 

 

13 kommentarer
    1. Tårene triller og jeg vet ikke hvilken ord jeg skal bruke for å formidle viktigheten i ALT det du skriver i innlegget. Du (og de menneskene du henviser til) har skjønt det! Håper det blir mottoet for 2020.

    2. Jeg mistet min eksmann til selvmord og min da 7 år gamle sønn mistet pappaen sin. Den sorgen som man bærer med seg hver dag er tung å bære,man må være sterk for barna,men samtidig vise at det er bra å vise følelser. Da faren til min sønn var fra Tyrkia fikk vi ikke vært med på begravelsen,og det er tungt og vanskelig og ikke ha en grav å besøke,tenne lys og bare føle nærhet til. Jeg setter så utrolig pris på at familien til Ari og kongefamilien er åpen om hva som har skjedd og at de holder den døren åpen for psykisk helse.

    3. ❤❤❤

      Du gjør en viktig jobb, ikke la noen andre la deg tro noe annet! Jeg har også dager med veldig tunge tanker, da jeg sliter med mye smerter, men jeg har en ekstremt god venninne jeg ringer til, og hun svarer til alle døgnets tider og er her med meg til stormen har gitt seg. Det er så godt å få “tømt” seg. Det blir plutselig mye lettere og “stormen” inni kroppen gir seg…kanske ikke helt men nok til at jeg klarer å puste og tenke irrasjonelt og blir meg selv igjen. Vi må være flinke lyttere til de rundt oss. Vi må tørre å sette ord på det vi føler. Snakk det ihjæl! Nå fikk du min hemmelighet, og det var godt å få skrivet det, faktisk. 😊💛 lykke til videre med bloggen, livet og lykke❤

    4. Line, du Line❤️ Syns det er fantastisk å følge deg, og elsker ærligheten din. Har fulgt med helt siden glansdagene, hvor du var på Mess TV. Jeg er nå 30 år, så jeg gikk vel kanskje på ungdomsskolen den gang? Heier på deg med dine morsomme ablegøyer, forsøk på å fortelle en vits, men også de alvorlige øyeblikkene. Du er et fyrverkeri av et kvinnfolk! Vi trenger stemmer som deg, som speiler en virkelighet hvor folk kan kjenne seg igjen. Takk for at du deler😊

    5. Din gamle sjef kan ta seg en bolle! Jeg leser ikke blogger, men ramler innom via Facebook og insta, din ramler jeg stadig innom fordi den viser noe ekte. Fordi du er snabla morsom og verden trenger flere offentlige personer som deg.
      Glansbilder falmer!
      Psykisk helse er for meg noe jeg lærer om via erfaringer i livet, folk som TØR å snakke høyt om det og Maud’s kloke ord. Mange er prisgitt å være frisk men desverre lite forståelsesfull. Altså er dette noe man absolutt ikke bør tie om.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg