Hold ut, mammaer – bobla sprekker! ❤️

Jeg har herved møtt meg selv i døra. Altså, bokstavelig talt – møtt en mini me som utfordrer meg.

Herregud, jeg er helt sjokkert over de siste måneders utvikling av språket hennes. Det er forklaringer, forståelse, hukommelse, en enorm fantasi og et frodig vokabular – jeg er mildt sagt imponert!

Det er ganske imponerende å se skuespillertalentet i henne vokse frem. Hun lever seg inn i historier, lager stemmer og forskjellige ansiktsutrykk, og – som mange, mange barn før henne – hun faker følelser for å manipulere den godtroende mora si! 😂 Her er både furteleppe, haka ned på brystet og gnissing med knokene i øynene – for en herlig dramaqueen, akkurat som sin mor!

Jeg må innrømme at jeg skulle ønske jeg visste alt jeg vet idag om den lille 3,6 kilos ungen som kom til verden for 2,5 år siden. Den gangen var jeg sjokkert, redd og ikke minst ufattelig lei meg fordi jeg ikke følte meg som meg selv i denne nye situasjonen – eller så noen ende på det å ha satt et barn til verden som var fullstendig avhengig av meg. Jeg klarte der og da ikke å se for meg at hun på et tidspunkt kom til å bli mer selvstendig. Jeg trodde jeg måtte bære henne, leke med henne, amme, passe på henne, løfte, trøste, kose, passe på – HELE tiden – resten av vårt liv. Og hey, jeg liker å kose, trøste og leke med henne – men man kommer til et mørkt punkt der man bare låser seg inn på badet for å få noen få minutter for seg selv. Og det skal du gjøre. Den timeouten er med på å mildne frustrasjon og bygge ny energi. De få minuttene kan kanskje redde deg fra å gå fra forstanden. Så tro meg, det er innafor med en timeout, jeg unner deg å innse det.

Grunnen til at jeg sier dette er at jeg hadde en fin prat med ei venninne som er i nettopp den fasen, nøyaktig den fasen som var så enormt overveldende for meg. Og jeg kjente igjen tankene og følelsene hun forteller om, for jeg har hatt den samme praten med andre venninner også.
Dette med at de ikke klarte se for seg at livet skulle bli sånn noenlunde normalt igjen i fremtiden etter å ha fått barn, uten disse uendelige mange oppvåkninger om natten, konstant søvnmangel, kort lunte, mas, skrik, lek på gulvet og så skal man faen meg prestere i jobb og som noens kjæreste også – altså TRO meg når jeg sier at jeg kjenner meg så igjen! Livet med de minste kidsa er ikke bare rosenrødt og hyggelig – det er tider man noenganger tar seg selv i å angre også! (Jeg sier det høyt, jeg. Har ingenting å tape på det! Og så skal det nevnes av sosiale medier er full av lykkelig, flotte, elskverdige småbarnsforeldre i lykkerus og sløyfebånd og tyll – så sikkert noen som er uenig med meg i dette innlegget også..!) 

Men så vokser de. Og blir mer selvstendige. Vil leke alene uten mamma. Plutselig sover de hele natten. Plutselig sier de noen ord og dere kan kommunisere med annet en dikkedakke. Plutselig spør besteforeldrene helt spontant om de kan passe den lille arvingen, og du har plutselig en hel lørdagsformiddag på å lande kroppen! 

Plutselig en dag kjenner du at du har mer kontroll og blir tryggere – ja, faktisk begynner du å bryte ut av den bobla du har vært i de siste to årene og når den lille poden kommer bort til deg på sofaen, stryker på deg og sier – «Jeg vil gå å sove i den lille senga, natta mamma!» – Ja da føler man at man har erobret verden. Velkommen! 💕

…frem til hun ikke vil ha på pysjamasen, virker demonisert av det ikke blir lørdagsgodterier på en onsdag eller den store krisen det er at den røde fargestiften faller på gulvet. Eller at du bruker over 10 minutter på å få henne inn i bilstolen når vi har dårlig tid om morgenen, fordi hun skal KLARE DET SELV!!!!!!

This ain`t over, folks! 

Line

 

PS:

Tusen takk for de beste tilbakemeldingene på innlegget tidligere denne uken. Hver gang jeg åpner meg opp om slike ting så får jeg alltid en hel haug med nære og personlige tilbakemeldinger fra de som leser det – og jeg skal vel innrømme at mange av de meldingene er med på å finne felles trøst, men også perspektiver. Perspektiver fordi det er så mange der ute som har det vondt på grunn av savn. I lang, lang tid – selv om man lever helt fint videre. Jeg er takknemlig for at dere åpner dere for meg, det betyr enormt for meg – og jeg er heldig som har så fine som dere! ❤️

7 kommentarer
    1. Kjenner meg godt igjen i den bobla der ja! Trodde jeg skulle bli sittende der i 18 år og bare være til for eldstemann. Det var ikke før etter samtaler med psykolog og jordmor at jeg ønsket meg nr 2, og gjett om jeg er glad for det, for da ble det en helt annen opplevelse å bli mamma! Dette hadde jeg jo gjort før, og for en god mestringsfølelse jeg fikk av å både vite hva som ventet meg og kjenne på tryggheten i det å takle hverdagen som mamma❤️Viktig at du tør å sette ord på dette, er altfor mye glamour rundt det å bli foreldre for første gang!

    2. Kjære deg , synes du beskriver godt det å senke dine egne skuldre og gjøre det som passer for din familie. Det er bare vi selv som er eksperter på egne barn. Og brått, så er de blitt 10 og 13 år og begynner å trenge deg på helt andre måter.🌹

    3. Så herlig lesning! 😅 Men her er det nesten litt omvendt. Jeg har 3(!!!) minime, å eldste er 9 år. Å det er så jeg hiiiger tilbake til da de var små. Er så jævlig å møte seg selv i døra med eldste på 9. Å der må man jaggu svare delvis pedagogisk riktig også, ellers blir det garantert brukt mot deg😂
      Herlig alder. Aller aldre. Men mest fredelig når de var små😂

    4. Heia deg! Denne teksten elsket jeg❤️
      Hilsen ei jente på 23 år som er mamma til en liten fis på 1 år, som hun ville levere tilbake på barsel etter hjemkomst fra sykehuset…
      Vil heldigvis ikke det nå da, eller av og til. Neida.. Joda.. Neida… 😉

    5. Som toppblogger håper jeg at du nå i førjulstiden kan være med å sette fokus på de som ikke har det så lett med tanke på høytiden. Annonser som denne treffer meg midt i hjertet men om vi øker fokus og bevissthet kan vi kanskje bidra til at alle får en god jul. https://www.finn.no/162033059

    6. Takk for at du deler det de fleste av oss føler så inderlig på! Heier på deg og åpenheten 🙂 Hilsen mamma til jente på 2,5!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg