Hva skjedde egentlig i helgen?

Det irriterer vettet av meg at jeg ikke har noen som helst anelse hvor det ble av helgen. Neida, den har ikke gått for fort. Neida, den var ikke masse fantastiske opplevelser. Og nei, det var ikke en helg jeg har lyst til å huske. (Hva er det å huske egentlig?!)

Jeg kom hjem fra jobb fredag og følte meg litt..uggen. Ikke så rart kanskje, Maren hadde hatt et par dager med omgangssyke og jaggu hang faren hennes også over den store hvite telefonen fredag kveld. Før jeg la meg så tenkte jeg stille i mitt sinn at jeg sikkert går klar av denne runden, siden jeg hadde vært syk for et par måneder siden. Vel, tru kan man gjøre i kjærka!

Jeg sovnet tidlig fredag kveld. Og våknet opp… søndag formiddag. True story. Eneste jeg husker er at jeg i et par timer på lørdag ettermiddag rattet rundt i Porsgrunn for å hente et gulvteppe (heia det å vinne budrunder på Facebook!) men ellers holdt jeg sengen. For det første så skjønner jeg ikke at det er fysisk mulig å sove så mye. Altså – to våkne timer i løpet av en hel helg?

Jeg våknet i 8-tiden idag. Og tenkte at jeg var endelig tilbake i formen igjen når jeg lå der og stirret i taket. Men jaggu sov jeg ytterligere 2,5 timer til før jeg faktisk fikk dratt liket mitt opp av senga.

I ettermiddag oppdaget jeg jo også at det var over to døgn siden jeg hadde tatt til meg fast føde. Kun en solobrus mens jeg jakta på gulvteppet i Porsgrunn, thats it. Følte nesten at joggebuksa satt slappere og at skoene var blitt større – men jeg antar at det er følelsen og ikke realiteten. Og etter det digre brettet med sushi og den pizzaen jeg hadde nå nettopp, så antar jeg at skinnet mitt er stramt igjen nå.

Men dette betyr at alt jeg drømte om å gjøre i helgen gikk ad dundas. Ikke har jeg trent, ikke har jeg vært sosial, ikke har jeg fått jobbet noe – og jeg har vaffal ikke vært noen bra mamma! 😅 (Så gøy en mamma som lekker i begge ender og med febertokter kan være, selvsagt…!)

Men hey, på fredag rakk jeg hvertfall EN ting! Jeg fikk meg en ny piercing! Altså, ikke le – 36 år og i midtlivskrisa åpenbart, men jeg har alltid ønsket meg ei sånn blingbling helt øverst i øret små lenge nå. Jeg har egentlig ikke turd å ta det fordi jeg har tenkt at det gjør vondt – men hey, etter at jeg føda i 2017 så tenker jeg at ingenting kan vippe meg av pinnen igjen. Nothing!

Fakk. Pappa kommer til å drepe meg.

Supporterfrue – også på Instagram! 

9 kommentarer

Siste innlegg