Livet går faktisk ikke videre på sånne datoer. 

«-Er du alltid i så godt humør?»

Jeg får det spørsmålet så godt som hver eneste dag. Noen kaller meg en evigvandrende lykkepille eller bruker svulmende ord som positiv, engasjert, glad og motiverende om meg. Jeg takker for det, for de fleste dager gjør jeg alt jeg kan for at den personen jeg møter i kassa på KIWI, eller på parkeringsplassen, på legekontoret eller i heisen, skal få en ekstra hyggelig dag med å bli møtt med godt humør og et stort smil. En morsom kommentar. Ros og oppmuntring. 

I utgangspunktet er jeg en blidfis. Stort sett. Noen få dager, not so much. Jeg er kanskje ikke så ærlig om de dagene som jeg burde. Det er helt vanlige reaksjoner som alle kan kjenne seg igjen i. Sorg. Utmattelse. Følelsen av å ikke strekke til. En liten teit kommentar som plutselig vokste seg stor i magen.

Eller en av de datoene jeg alltid husker det er noe spesielt med, som dagen idag.

16.september er en sånn dato. Mamma sin bursdag.

Etter at jeg ble mor selv må jeg innrømme at sorgprosessen har endt opp med å både ta seg opp, eskalert og bli verre enn noen gang. Jeg er både sint og trist på en gang. Sint, fordi jeg ser mennesker kaste bort livet sitt på dop, kriminalitet, være stygg mot andre og ha dårlige verdier  – men mamma, verdens mest levende mamma – hun døde. Av noe så teit som hjerneblødning. Teit, fordi det er en så lite sensasjonelt og ikke så veldig mer spektakulært enn en liten blodåre som sprakk i hodet. Hadde hun kunnet velge selv, så tror jeg hun hadde blitt dypt skuffet over hvor kort prosess det var å sende henne i forveien. 

Jeg hater sånne datoer egentlig. Selv år etter så kan jeg høre plinget i telefonen der mamma etterlyser bursdagshilningen sin. Siste bursdagen hennes rakk jeg ikke engang å stå opp før hun ringte meg og lurte på om jeg hadde glemt bursdagen hennes. Hun – som aldri husker noen andres bursdager, var sint fordi jeg klokken 08.30 ikke hadde slått på tråden ennå for å gratulere henne. (Husker SMS`en hennes. «Har du ikke tenkt til å gratulere meg med dagen?») Da jeg kom meg på jobb, unnagjorte sendingen og ringte henne etter lunsj var hun pottesur fordi det gikk akkurat mer enn to minutter ut i samtalen før jeg kom på hvorfor jeg faktisk ringte. 

Jeg hater noenganger at jeg drømmer så livaktig om henne. For jeg er helt knust når jeg våkner. Mange, mange ganger våkner jeg opp og gråter helt hysterisk fordi jeg kjefter på henne i drømmene mine for de dummeste tingene. Jeg plages av at ingen visste at hun kom til å dø. Jeg plages også av at hun ikke engang visste det selv! Da vi var på jenteturen helgen før hun døde – hvorfor tenkte jeg ikke at det var et signal på at noe var galt med mamma min da hun plutselig ble så sliten i beina og måtte sette seg ned i den trappa inne på det shoppingsenteret? Jeg tenkte jo at de var de høye hælene på de lekre (les: dyre) skinnbootsene i akkurat litt for liten størrelse som gjorde at hun måtte hvile beina.

Og det får meg til å surre meg inn i mange tanker – hvorfor husker jeg ikke hva slags klær jeg kjøpte i den butikken så jeg kunne spart på det og tenkt at «dette var den jeg kjøpte siste gangen jeg var med mamma?» Hvor er de støvlettene? Hvorfor gjemte jeg ikke smykkene enda bedre, de smykkene jeg arvet etter henne, da jeg hadde innbrudd i leiligheten min i Oslo der en skitten tyv til med seg de fineste skatter etter mamma. Diamantringen hun fikk av pappa, prinsesseringen hun fikk av meg. Kjedet med den lilla steinen i. Hvorfor tok jeg ikke vare på den sorte, dyre kåpa til mamma? Hvor er nattkjolen hun døde i? Hvorfor har jeg ikke brudebildet hennes hengene oppe? Og hvorfor er det så lenge siden jeg var på grava hennes?

Dette med død er så ufattelig underlig. Absolutt alle mennesker opplever å miste noen i løpet av livet sitt. Foreldre. Søsken. Venner. Og kanskje verst av alt, barn. Det som forundrer meg er at det ikke er laget et botemiddel for slikt. Jeg mener – vi sender folk ut i verdensrommet og klarer å splitte atomer, men klarer ikke å finne et botemiddel for sorg? 

Så ja, noen ganger er det et par dager i året jeg kanskje ikke er helt meg sjæl. Bursdagen hennes, dødsdatoen hennes og Maren og min bursdag. De to siste datoene der er en sånn konstant påminnelse om at livet går videre, og noen ganger blir jeg forbannet over nettopp det. At Maren ikke får bli kjent med mormor. At jeg ikke fikk sagt det jeg ville sagt om jeg visste det var siste telefonsamtalen. At hun ikke gav meg oppskriften på den jævla kaka med sånn spesiell glasur som mormor også laget som jeg ikke husker hva heter eller har smakt igjen siden. 

Livet går faktisk ikke videre på sånne datoer. 

Line, lille Mulen.

 

21 kommentarer
    1. Det var godt sagt! Det står litt stille på de dagene … Mistet mamma i kreft for 17 år siden. Men kunne vært i går. Og det spes på fødsel og døds dag! Men innimellom da hun er så sterkt savnet, som mormor, som en veileder og havn for meg… I det små og store i livet…. Gud jeg skulle gitt mye for at hun kom tilbake.

    2. Kjente meg SÅ igjen i dette ❤️ Mistet moren min i november i fjor og har så mange av de samme tankene som deg. Utrolig godt å se at det faktisk er normalt å ha det sånn og at vi ikke er alene om dette. Sender deg en god klem ❤️❤️

    3. ❤ Engler finnes og de kommer alltid tilbake ❤ Skjønner så godt hvordan du hardet på disse dagene ❤ Det er lov å gråte,det er lov å rase og det er lov å ikke orke gjøre noenting…

      Mormor døde brått i desember 1990. Da var jeg 9 år. Mormor var som en mamma for meg, jeg har aldri kommet helt over det at hun er borte. Hele desember og spesielt datoen 13 som hun døde er en tåke. Hvert eneste år, jeg får ikke ro før jeg har vært på graven om det så er for bare tenne et lys å gå igjen ❤

      Sender deg tusen gode tanker og klemmer ❤

    4. Jeg kan ikke sette meg inn i hva du føler….vet bare at det hadde gjort for vondt.
      Jeg er så heldig å ha min mamma enda og hun er min klippe, den som alltid er der. Jeg snakker med mamma flere ganger hver dag på telefonen. Den dagen jeg ikke kan det mer, er jeg redd jeg kommer til å gå med i dragsuget. Føler så med deg og det er lov å gråte og sørge når du vil. Den sorgen tror jeg aldri blir borte.
      Det er fint, trist og sårt å lese om mamman din og jeg sender deg en laaang god klem❤

    5. Så fint at du setter ord på det mange av oss tenker. Jeg mistet min søster i drukning da hun var 5 år, en søster nr 2 i selvmord det året hun var 30 og min far til MS da han var 55. Livet blir ikke det samme etterpå. Men man tar et valg. Valget om å leve videre. Jeg smiler og er glad hver dag, men tar meg selv i å skulle spurt pappa om ting i hverdagen. Samt ringt søster å delt ting som er fint. Merkedager er for meg intensiv sorgbearbeiding, hvert år. For maktesløsheten står sterkt disse dagene. Resten av året skal jeg leve. Jeg føler det er sårt, men fint, å få ha det “rævva” disse dagene. Det setter fokus på hva de har betydd for meg. Så la oss ha det rævva disse dagene i året. La oss få ha de litt lenger på denne måten. Å la oss bruke de gode minnene å lærdommen de andre dagene i året. For resten av året er det det gode som er i fokus, og vi lever videre ❤

    6. Aldri noensinne kommentert på noe i sosiale medier!! Men dette var dagen! Det er greit å bli minnet på at vi er flere i samme bås❤❤
      Min dato kommer også snart, 24 september er min mammas bursdag! Hun døde av kreft for 4 år siden!
      “Livet går videre” sier de som ikke har kjent det på kroppen! Det er kanskje den verste setningen jeg vet om! Livet går ikke videre, men det fortsetter med ett annet innhold, tenker jeg!
      Det er lov å være litt sint på sånne dager, mest sint for at jentene mine ikke fikk treffe sin mormor! Samtidig som de sikkert setter pris på at vi også feirer dem litt på denne dagen, og hedrer dem for den de faktisk var!!

      Stor klem fra meg❤

      1. Kjenner meg igjen i alt. Sorgen blir tyngre, men på en måte lettere å bære. Drømte at jeg møtte mamma på Rema. Der kom hu ut med masse handleposer som ingenting.. Og jeg bare “mamma!?!!!? Er du ikke dø!?!?!?”
        Og hu svarte “nei, jeg bare orka ikke å være mer med dere”

        Så våkna jeg 😭😭😭😭

        Hater at jeg drømte det, helt forferdelig hæslig følelse. Ingen god slutt på den drømmen, gitt.

        Noen år siden den drømmen, men det kjennes fortsatt i magen.

        Klem til deg ❤️

    7. Fine du ❤️
      La oss hjelpe deg å finne oppskrift på kaken. Kan du beskrive den for oss? Bilde? Sikkert mange bakeglade som følger deg!
      Og hadde hun oppskriften i hodet? Mange har dem jo skrevet ned en plass… stor klem

    8. Takk!❤️ Takk for at jeg tilfeldigvis skulle komme over din blogg og dine ord i dag – 1 år siden min mor døde. 17.09.18. Takk for at du setter ord på tanker og en sorg som for meg er så gjenkjennelig. Sender deg mange varme klemmer og tanker❤️

    9. Takk for at du setter ord på hvordan både du og jeg har det ❤ Jeg mistet mamma brått i sommer, og de tankene du deler surrer rundt i hodet mitt hele tiden. Mammas bursdag er om to uker, og jeg gruer meg så enormt til den dagen. Men samtidig tenker jeg at det er godt og viktig å kjenne på sorgen og savnet ❤ Og godt å vite at jeg ikke er alene om å føle slikt. Takk for at du deler ❤

    10. Her kjenner jeg igjen mye av det du skriver da jeg selv mistet min egen mor i ung alder, like før tenårene av det samme som din hjerneblødning. Jeg kan være glad blant folk selv på dårlige dager og jeg kjenner ofte på at jo mer tøft det er jo mer må jeg flire bort de tøffe tankene. Nærmer meg snart en dag der hvor det blir ekstra tungt igjen å det som er ekstra tøft er at graven er flere mil vekk så får ikke lagt på blomster den dagen.

      Alle og enhver som har mistet noen har rett til å føle at ting er urettferdig. Kjenner stadigvekk på den og sinne er ikke like fremtredende da jeg vet med meg selv at det ikke var noe jeg kunne gjort for å kunne forandre på det som har skjedd der.

      Ta vare på minnene og tenk på de gode minnene ❤️

    11. Jeg kjenner meg så igjen!
      Faren min døde for 11 år siden, men fortsatt er bursdagen hans, jul og 17. Mai vonde datoer. Jeg er faktisk litt usikker om utsagnet tid leger alle sår. Jeg synes det er deilig at du er så ærlig og som alle oss andre❤️
      Lykke til videre!

    12. Jeg vil bare si takk! Jeg mistet både mamma(i januar) og pappa(i juni) i fjor. Begge dødsfallene som fullstendig sjokk og uventet. Egentlig gått å ventet på at sorgen skal gå over. Det er godt å lese det du skrive og vite jeg ikke er alene om å tenke alle tankene og spørsmålene. ❤️❤️❤️ Følte meg mer forstått❤️❤️❤️

    13. Ordene dine treffer meg midt i hjertet. Kjenner meg så igjen. Jeg mistet også mammaen min brått av hjerneblødning og pappa kort tid etter av kreft..så mye å fordøye og leve videre med❤️ Man må ha opplevd sorgen for å fullverdig forstå ! Jeg finner en slags ro ved å lese det du skriver,så takk for at du deler❤️God energi og klem sendes din vei ❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg