“-Massemyebæsj”

Jeg logger meg på telefonen i god tid. Det er tid for det daglige morgenmøtet. Flesteparten av de på linjen er folk jeg til vanlig står på sidelinjen å beundrer engasjementet til, og er så heldig å jobbe sammen med. Men på telefonkonferansene hver morgen skal jeg holde kjeft og bare lytte til instruksjoner, saker, agenda og gjennomgang. 

Vi kan være opp mot 60 stykker på disse telefonmøtene. Viktige folk med viktige jobber. La oss si det sånn – det er møter jeg definitivt ikke bør mene noe med mindre jeg ikke skal mene noe eller får ordet. Men det er viktige møter. Veldig viktig morgenmøte. Hver dag frem til 8. september.

Vi har fått streng beskjed om å mute telefonen. Det er en knapp jeg har måttet lære meg å bruke, for de som kjenner meg vet at jeg definitivt ikke har hatt noen muteknapp. Men nå har jeg tørrtrent på å taste både nummer, konferansekode og museknappen i verdensrekordfart. Bæm, bær, bæm. Jeg er klar.

Mens møtene er igang så står jeg fritt til å egentlig gjøre hva jeg vil. Jeg aner ikke hva de andre holder på med, men vi er samlet fra flere fylker og noen sitter kanskje på kontoret i Oslo, andre sitter ved kjøkkenbordet Tokke. Andre har jo gjort dette mange ganger før og kan for alt jeg vet både stå i dusjen eller være i bilen på vei til barnehagelevering. Felles for alle unntatt konferanseleder er at alle, absolutt alle har muteknappen inne.

Jeg taster telefonnummeret, deretter konferansekoden og avslutter med #. Dette har jeg tørrtrent på som sagt. Jeg hører alle bip`ene som kommer etterhvert som alle de andre logger seg på. Gongongen høres klokken 08.00 og ansvarlig starter gjennomgangen mens alle vi andre lytter.

Det var dette med muteknappen da. Den eneste lille forskjellen som skiller deg fra en proff kommunikasjonsrådgiver med ørene på stilk –  fra en småbarnsmor som i et bråkete kaos hjemme på kjøkkenet der små sko og velling på flaske kastes over huet mitt underveis i møtet. Jeg er proff. Jeg har museknappen inne. Ingen hører kaoset mitt i bakgrunn. 

Denne morgenen sitter relativt trygt på badet der jeg har funnet den perfekte plassen. Jeg har penn, papir, mac`en foran meg og jeg har museknappen inne. 

Baderomsdøra åpnes. Det er den minste diktatoren som kommer inn på mammas morgenmøte-kontor, åpenbart ekstremt opptatt av kroppslige ting som foregår på toalettet. Intet nytt med denne 2,5-åringen.

Jeg: «-Kan mamma få bæsje alene?»

Lillediktator: «-Bæsjer mamma masse mye bæsj?» 

Jeg: «-Ja, mamma bæsjer masse. Kan mamma bæsje alene?»

Lillediktator: “-Tisser mamma massemye også?”

Døra står jo åpen, så Torben går forbi og hører samtalen. 

«-Du kan jo låse døra når du skal BÆSJE da!» sier Torben.

Jeg orker ikke ta diskusjonen nå, for jeg sitter jo faktisk ikke å bæsjer – jeg sitter riktignok på dolokket – men jeg sitter faktisk ikke på do på den måten. 

Men det vet ikke de 60 andre på telefonlinja. 

Plutselig, i mitt lille hode så får jeg det plutselig for meg at noe er galt. Noe er galt med muteknappen på telefonen min. Eller er det det? Jeg vet ikke. Jeg fikk tidenes kaldeste grøss over hele kroppen. 

«Nå bæsjer mamma MASSE MYE bæsj!!! Mamma må tørke bæsjen!» 

En diskusjon med toåringen du ikke vil dele med 60 høytstående politikere på telefonkonferanse der du har blitt bedt instendig om å ikke si noe med mindre det nesten står om liv. 

Jeg fikk panikk. Jeg trykket vilt på telefonen min. Holdt pusten mens jeg holdt på. Faen, hvor er det skjermbildet som viser oversikten over telefonens status? Jeg drar opp og ned med fingeren og etter mye rabalder dukker oversikten opp.

Muteknappen er trykket inn. Den bittelille knappen som ved et veldig fjærlett trykk med en finger, et kinn eller i forglemmelsen KAN bli trykket vekk. 

Jeg er så letta. Jeg er så letta at jeg faktisk klarer å innsè det humoristiske i alt, at jeg setter meg ned å skriver om det. Jeg skal be Apple om å lage en kjempe stor, fysisk knapp på telefonen min som gjør at jeg aldri, aldri, aldri, er i tvil på om jeg er på mute eller ikke. 

Puh.

/Line Victoria

4 kommentarer
    1. Nå bare ventet jeg på at det skulle stå noe om at “Eeh, hvem er det som sitter og bæsjer på direkten her?”.

      Regner med det er en skrivefeil, men humrer litt ekstra når det står at du trykker på museknappen:)

    2. Hærlig og humrer ekstra jeg også når du svitsjer mellom muteknapp og museknapp ,og jeg ikke er helt sikker på om det er bevisst eller ei😂

    3. Hærlig og humrer ekstra jeg også når du svitsjer mellom muteknapp og museknapp ,og jeg ikke er helt sikker på om det er bevisst eller ei😂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg