Mørke tanker settes ikke på vent når du blir plassert i køen.

Hun var elsket av mange, men elsket aldri seg selv.

Det er ordene til Per Kristian om kjæresten og samboeren sin, Marianne. Marianne som var mor, datter, søster, venninne og kollega. Vi var mange som delte Marianne. Vi var enormt mange som fikk bedre dager av å få de lange, fine meldingene med tonnevis av emojis fra Marianne på telefonen eller når vi møtte henne. 

Det skal mye til å be om hjelp når man har gått seg vill i mørket. 

Det var Mariannes ord i desember 2019.

Marianne gikk seg vill i mørket. Og resultatet ble at Per mistet sin samboer, og to små barn vokser opp uten sin fantastiske mamma.

Marianne og jeg hadde fine og gode samtaler. De var fine og gode fordi hun var ekspert på å lytte og dra meg opp. Hun hadde en unik evne til oppmuntre, motivere og føle deg spesiell. Jeg har mange fine venner, men Marianne var virkelig unik. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg kanskje ikke lyttet like mye til Marianne som hun lyttet til meg. Hun hørte av mine tanker jeg ikke deler med så mange. Og hun hadde gode svar, trøst og et og annet spark i ræva jeg trengte. Når jeg går igjennom alle chattemeldinger, sms, bilder og mailer vi har sendt hverandre – så ser jeg en rød tråd i alt. Marianne var mer opptatt av at andre hadde det bra enn seg selv. Det var ofte det hun levde for, tror jeg. 

En ting jeg kjenner nå i disse dager er et lite lyspunkt i alt det triste –  åpenheten. Familiens umiddelbare åpenhet om at Marianne ikke klarte å leve lenger. For det var ikke viljen det stod på, for Marianne ville veldig gjerne leve. Det er brutal ærlighet, men det er i Mariannes ånd. For der så mange ønsker å lukke seg og sørge alene uten å måtte svare på så mange spørsmål, har familien åpnet en dør som gjør at alle får sørge over Marianne sammen.
Jeg har sett så mange fine bilder av Marianne, lest så mange gode historier og så mange vakre ord – og sett morsomme videoer der den gjenkjennelige, høye latteren hennes spraker i mobiltelefonen min. 

(En av de fineste dagene på kontoret, Marianne tok frem telefonen og ville forevige øyeblikket. Knut Harald, jeg og Marianne 💛) 

Vi har en jobb å gjøre, folkens. Vi kan ikke sitte å se på at de fineste stjernene forsvinner fra omverdenen fordi vi ikke evnet å hjelpe de til tross for at vi har alle muligheter tilgjengelig til å hjelpe de som trenger det og NÅR de trenger det. I Norge bør vi kunne ha både ressurser nok, penger nok, et stort nok apparat til å hjelpe – når vi VET at dette skjer hver eneste dag! Hvorfor lar vi, i vårt fantastiske land, dette skje?
Det er helt rett som Marianne skrev i desember på Facebook – vi må få på plass hjelpen akkurat i det øyeblikket man spør etter den og trenger den. Den som ber om hjelp skal få det! Ingen ventelister, ingen henvisninger der man må vente på brev i postkassa i månedsvis. Ikke kasteball. Selvmordstankene settes ikke på vent i påvente av brevet om en mulig kartleggingstime hos psykolog engang om to-tre måneder. Det må komme hjelp med en gang. Ikke måneder etter.

For mørke tanker settes ikke på vent når du blir plassert i køen.

Også må vi forebygge. Og gud bedre, du skal vite at vi forebygge. Stikkordet er at vi må snakke om det. Tørre. Snakke sammen.
I forrige uke leste jeg om Trine, en høyt aktet og dyktig politiker i mitt fylke, som tok mot til seg og snakket om sitt selvmordsforsøk for noen år siden. Jeg er full av beundring og jeg er så takknemlig for de som åpner seg, for psykisk helse skal aldri være tabu å snakke høyt om. Og de som snakker høyt om dette er våre forbilder vi kan lære av, og vi skal lære av Mariannes ord selv etter at hun ikke kan si de høyt lenger.

Åpenhet er noe av det fineste jeg har opplevd og sett de i alt det vonde som har skjedd de siste dagene. Hun er en av mange i den vonde statistikken det er verdt å kjempe denne kampen for, tro meg. Marianne var et lyspunkt, en ildsjel, et varmt og kjærlig menneske som elsket andre mer enn hun elsket seg selv – og det er mange som henne der ute det er verdt å kjempe for og vi har ingen flere å miste. Ikke en til!

Mine varmeste klemmer går til de to små som har mistet mamma sin, Per som har mistet samboeren sin, en mor som har mistet datteren sin – og resten av Mariannes fine, åpne og sterke familie som har delt historien til Marianne. Jeg vet Marianne ville vært stolt av dere, og jeg vet at hun ville vært glad for at ordene hun skrev i desember blir snakket høyt om.

Min flotte kollega Knut Harald (som du så på bildet) startet en innsamlingsaksjon i anledning bursdagen sin i forrige uke. Pengene går til Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, og ingenting vil glede meg mer enn at vi kan hjelpe Knut Harald å samle inn penger til dette formålet. Du kan følge innsamlingen her, og jeg håper de som har mulighet kan være med å støtte innsamlingen! Alle monner drar! <3 

Tilslutt vil jeg avslutte med Mariannes egne ord som hun skrev den gang som “anonym overlever”. Denne gangen signert Marianne Lande Hallingskog (38), som tok livet sitt for kort tid siden.

Mariannes egne ord –  27.12.2019:

«Nå må det også rettes fokus på forebyggende arbeid rundt psykisk helse og selvmord. Jeg tror politikerne ikke helt vet hva som bør gjøres, nettopp på grunn av for lite kunnskap om dette. Erna sa i sin nyttårstale at hun «vil kartlegge årsakene til psykiske helseutfordringer blant unge», og det blir for meg bare store ord. Vi kan kartlegge så mye vi vil, men det som virkelig må prioriteres er riktig hjelp, når man først har behov for hjelp, og man sier det i klare ord. Og det hjelper heller ikke å be om hjelp, hvis hjelpen ikke finnes. Så, det aller viktigste i forebyggingen av selvmord må være raskere hjelp. For veldig, veldig mange er nettopp det å be om denne hjelpen noe man ser som aller siste utvei, etter å ha hatt det vondt i lang, lang tid – alene i mørket. Når man da har blitt så dårlig, at man ber om hjelp, så haster det med bistand! Da hjelper det lite å bli satt på venteliste i mange måneder. I løpet av disse månedene vil da de fleste gi opp – dessverre.

Så, mer øremerkede midler til psykiatrien, bør definitivt prioriteres. På den måten tror jeg man etterhvert også vil bli flinkere til å fange opp dem som sliter, men som IKKE ber om hjelp, også. For det er kanskje her det største problemet ligger. Det skal mye til for å be om hjelp når man har gått seg vill i mørket, og noen gjør aldri det.» (Marianne Lande Hallingskog, 27.12.19).

❤️ Du er en stjerne, Marianne. Hvil deg, til vi sees igjen. 

19 kommentarer
    1. ❤❤❤ takk for at du tør ta opp dette tema, vi trenger det mer enn noen gang❤❤❤ det må skje noe i systemet og det fort❤

      varme tanker til Mariannes familie❤

    2. Jeg har i mange år slitt med angst, og etter jeg fødte min datter for ett år siden så kom også depresjonen. Det startet med det de kalte «en helt vanlig» fødselsdepresjon, men utviklet seg til en depresjon hvor jeg virkelig ikke så lyset i enden av tunnelen. Samboeren min pushet meg til å ta kontakt med helsestasjonen for å få hjelp, etter tips fra helsesøster. Etter jeg hadde vært på en samtale med psykolog der tok jeg en «test» hvor resultatet viste at jeg var moderat til dypt deprimert. Jeg fortalte om mine tanker rundt selvmord etc. Etter time nr.2 fikk jeg beskjed om at det ikke var behov for at jeg skulle gå i samtale, det skulle holde med et kurs om depresjonsmestring. Før kurset måtte jeg i samtale med to psykologer som skulle holde dette kurset, og de sa at personer med tung depresjon trenger en-til-en samtaler og ofte medisinering før de klarer å gjennomføre et slik kurs. Jeg møtte opp på kurset, men etter tre runder ble det utsatt til høsten pga korona. Det ble aldri spurt om jeg trengte samtaler med psykolog i mellomtiden, det var akkurat som at de tok det for gitt at jeg skulle klare meg selv frem til kurset starter opp igjen.

      Vi har problemer med at det er lang kø for å få hjelp, men den hjelpen man ofte får er heller ikke tilstrekkelig. Jeg har ikke følt at jeg har blitt tatt på alvor en eneste gang, og det hjelper ikke akkurat på angsten eller depresjonen … føler meg rett og slett alene i denne tunnelen hvor jeg enda ikke ser noe lys.

      1. Får helt vondt av å lese hva du har gått, og går igjennom. Vi må få hjelp NÅR vi ber om det! Jeg har selv vært der du er og det kommer i perioder. Sist gang for et år siden hvor jeg ikke så noe lys i enden av tunnelen. Begynte på medisiner og ble sakte men sikkert bedre. Husk, det blir ALLTID bedre. Selv om det ikke ser sånn ut. Hold ut <3

      2. Hei Kamilla! Jeg fikk så vondt av å lese det du skriver, det er ikke riktig at du skal gå alene når du har det så vanskelig og har et lite barn som trenger at du fungerer. Jeg ville gått på helsestasjonen igjen og fått hjelp og støtte til å ta kontakt med psykologen igjen! Evnt få samtaler med helsesøster hvis dere har en god relasjon? Krysser fingrene for deg 💕

      3. Hei Kamilla

        Jeg jobber i Mental Helse Ungdom og tenkte tipse deg om dette tilbudet som er gratis (heter råd og veiledning). Det er ikke sikkert det er optimalt men om du har behov for veiledning vil du få det her og også råd om veien videre. Jeg hadde også fødselsdepresjon over lang tid og du har krav på hjelp:
        https://mentalhelseungdom.no/trenger-du-noen-a-snakke-med/en-som-lytter-rad-og-veiledning/

        Du kan også kontakte rettighetstelefonen vår http://www.rettighetstelefonen.no som kan hjelpe deg navigere i hva du har krav på i din situasjon. Også et gratis tilbud.

        Jeg håper du ser dette og sjekker det ut. Det er så viktig å ta det på alvor❤️

        Og til deg Line Victoria -tusen takk for at du belyser temaet. Det er så viktig å snakke om🙏

    3. Jeg deler innlegget ditt..
      Jeg mistet to brødre med tre års mellomrom.. Det er noe av det vondeste og vanskeligste jeg har opplevd.
      Å bære søsken til grava og legge de til hvile er noe av det tøffeste jeg har gjort.
      Men det aller tyngste er når man føler at man ikke får prate om det.
      Tabuet må vekk, folk må lære seg at det må prates om, ikke ties ihjel.

    4. På høy tid at dette blir kastet lys over.. Som med alt annet her i verden må det skje “nok” tragiske hendelser før det blir tatt på alvor .. Hvem definerer dette, mon tro.. 😳
      Vi har ingen å miste! Min venninne dro for 2 år siden!💔 Man står igjen og føler seg hjelpesløs- og lurer på hva mer man kunne gjort.. Føler med familien, deg – og alle andre som hadde Marianne som venn! ❤

    5. Takk både til deg og familien som kaster lys over dette ufattelige systemet! Jeg har selv en mann som har vært kasteball i systemet i jakten på hjelp. Det er jeg som i nesten ti år har pushet, ringt, grått hos legen, og mast for at han skulle få hjelp! Fem ganger har han fått avslag på hjelp, med svar om at han ikke var deprimert nok! 😡 Det var kanskje fordi han selv var redd for å åpne seg og ikke alltid var så flink til å ordlegge seg sånn at legene forsto HVOR syk han egentlig var. Men jeg frykter at det er mange som er som han! Som ikke klarer å beskrive de vonde tankene og følelsene, som kanskje ikke har noen rundt seg som de klarer å åpne seg til som kan hjelpe de å få systemet til å forstå! Og jeg er ofte redd, redd for at det skal skje noe eller komme følelser han ikke klarer å håndtere og at han da velger å avslutte livet sitt. Heldigvis har han komt igang med behandling, og jeg kan ikke annet enn å håpe at dette vil hjelpe han til å klare å stå imot tankene og utfordringen livet vil by på!

      Folk kan ikke vente ti år på å få hjelp! Igjen, TAKK for at dere er åpen og kan belyse dette livsviktige temaet! ❤️

    6. De burde ruste opp akutt hjelpen. Og ruste ned behandling av kroniske sykdommer (som er 80% av systemet idag). Fordi behandling av kroniske sykdommer fungerer så dårlig i helsevesenet – det er et kriminelt system der de vil ha folk som livslange kunder på medisiner og annet. Men akutt hjelpen fungerer. Så mindre av det som ikke fungerer, mer av det som fungerer. Og totalt lavere kostnader. Og folk må lære at man selv er nærmest til å ta ansvar for egen helse.

    7. Tusen takk for bloggen din! Vi som sto Marianne nær, forstår hva dere, som har skrevet kommentarer her, sliter med. Vi ønsker åpenhet om dette nettopp fordi vi vil være med å påvirke slik at mennesker får hjelp når det behøves!

    8. Så forferdelig vondt å lese. En så flott dame, med mann og små barn… Selvmord er ikke et valg, men et nødvendig steg for de som sliter. Jeg havnet i en forferdelig arbeidskonflikt for snart 1,5 år siden. Takket være mannen min kontaktet jeg ambulent akutteam på psykiatrisk så snart jeg fikk fysiske utslag for hva som foregikk i hodet. Jeg skalv så mye at hele meg ristet voldsomt og det foregikk i timesvis. Jeg kunne kontakte dem selv sent på ettermiddagen, og to dager senere hadde jeg time, men kunne ringe når som helst om jeg trengte tidligere. Det var ikke ønsket om å forsvinne det sto på, ønske om å forlate mann og barn. Det handlet om at det var så uholdbart vondt innvendig. Dette tilbudet må på plass overalt. Jeg hadde ikke klart meg uten.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg