Når ditt aller hemmeligste blir eksponert. Foran ALLE!

(Høy “nei, stakkars!” – putefaktor)

Dette har vært en av de mer innholdsrike formiddagene enn jeg noengang kunne se for meg at jeg kunne få. For i utgangspunktet er ikke mine dager på hjemmekontor fylt med så himla mye action, men akkurat idag føler jeg at jeg har maksa ut «erremulig»-barometeret.

Jeg får det plutselig for meg at jeg skal bruke lunsjen min på å trene. Flott med litt spontane utflukter, hvertfall når man ikke har gjort noe i stand på forhånd, si! Jeg trakk på med ei treningsbukse og genser og lette febrilsk etter headsettet mitt. Som jeg sa til Torben – «det er faktisk ikke noe mer uinspirerende enn å trene uten musikk på ørene, da dropper jeg gjerne treningen!» At så lite skulle til for å stoppe meg fant ikke Torben seg noe i, så han foreslår en sveip innom Brottis på vei til treningssenteret.

Jeg spurter inn (når jeg nå antyder at jeg SPURTER inn på kjøpesenteret så vil vel mange av dere forsøke å ta meg i løgn. Men ok, jeg ruslet med litt hurtig ganglag inn på Brottis.) Fikk kjøpt meg et par billige, trådløse øreplugger og tok selvsagt en sjølfie sammen med det gode kjøpet.

Ankomst treningssenteret noen minutter senere, og etter at alle «WOW`sa», gispene, applausen og utropene om at «Hun er tilbake, HUN ER TILBAKE!!» fra alle sammen, så besteg jeg den beryktede mølla til trampeklapp. (Bittelitt overdrivelse, kanskje.) Jeg tråkket litt sakte mens jeg prøvde å bluetoothe mobilen og det trådløse headsettet sammen. Nå skulle spillelista med alle de flaue sangene få kjørt seg skikkelig, du vet – den playlista med musikk du «selvsagt ikke hører på, det er bare kødd altså, noen må ha lagt den der…bla bla bla..» Jeg finner BT-ettellerannet på bluetooth-lista mi og trykker «koble til». Jeg trykker PLAY og venter i spenning.

Dytter pluggene lenger inn i øret. Jazzer opp volumet på full fis og venter i spenning. Hvor blir det av Jurassic Park-filmmusikken min som jeg pleier å spille i ørene på full gæs fordi jeg later som jeg springer for LIVET i jungelen med masse dinosauruser etter meg, på mølla!? Jeg skjønner ingen ting. Jeg vet jo at musikken er litt lav i begynnelsen (når dinosaurusen jakter på byttet) men det var NadaNixNothing!

Hopper videre til en annen låt for å høre om det er mer futt i den, og fingeren lander på Mit 66 Jahre (Karaoke).

Det er for alle oss som fikk NG i tysk; låta «Når jeg blir 66» av Wencke Myhre i karaokeversjon. (Ja, den har jeg tilogmed på offline-mode. Vet du, ikke gidd å spør engang – for du får ikke svar. La meg bare kjenne litt på skammen sjæl først, ok?)

Jeg scroller tilbake til jungelen og Jurassic Park. Plutselig ser jeg i hvitøyet en bittelitt panisk daglig leder av senteret smette litt rundt blant folk. Jeg napper ut pluggene mine og hører velkjente toner langt der borte. Det rykker litt i løpefoten min.

«-Er det…?»

Ja, det er det faen meg. Det er full  JURASSIC PARK-PARTYSTEMNING på muskelbunt-rommet på andre siden av treningssenteret – også i hjørnet der 1945`ere har timer med fysioterapeut og kiropraktor. Jeg skjønner fort hva som har skjedd. Og det har ikke akkurat hjulpet at jeg har spilt min «flaue spilleliste-musikk» for hele senteret – men det har jeg altså gjort på det STØRSTE popanlegget som er å finnes. Fifan, det var så flaut. SÅ flaut. Av alle låter jeg kunne DJ`et med, så disket jeg altså opp med Jurassic Park filmmusikk OG karaokeversjonen av «Når jeg blir 66» med Wencke Myhre. Det å få spillelisten sin eksponert for hele verden på denne måten kan ikke sammenlignes med annet enn at jeg er kledd splitter naken foran på et podium foran titusenvis av mennesker som peker og ler av deg. Når gemyttene hadde roet seg, og jeg omsider fikk «logget» meg på riktig enhet og fikk lyd i ørene og ikke i hele senterets felles popanlegg fikk jeg meg ei skikkelig økt med en eim av skam der jeg løp.

Dagen ble forøvrig fantastisk mye bedre av at min mentor og PT-Nancy løp på min venstre side og min gamle (Sorry, Jan!), pensjonerte gymlærer løp på den andre siden. Jeg skal vel innrømme at jeg til tider følte meg litt «tilbake» til gymsalen på Rugtvedt skole og kanonballkampene der «SKYT LINE, SKYT LINE!!!» er ordene jeg husker best fra de timene. Litt viktig å presisere at dette var ropt under lek og moro i gymsalen på 4.trinn og ikke under et gjengopprør i skolegården eller noe.Og så dro vi hjem.

⭐️ Følg meg gjerne på Instagram her og Snapchat: linevictoriahus – 
eller for de daglige oppdateringer på FACEBOOK her!
7 kommentarer
    1. Hahahaha – ja her lo til og med samboeren, men han lurte på om hele senteret kunne vite at det var DIN spilleliste? ???? Typisk mannfolk vet du ????

      1. Nja, tror de fleste skjønte det når jeg løp rundt litt som hodeløs kylling for å finne sjefa for å gi beskjed… Også ble det jo litt latter da, så da var det liksom ikke så vanskelig å skjønne hvem som hadde vært DJ på senteret den morgenen…!

    2. Jeg ler så jeg griner. Jeg kommer til å le til jeg legger meg. Du er så fantastisk morsom å ekte. ????????

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg