Tiden.

Jul handler for meg omsider om tradisjoner, minner og de fine tingene. Det har det jo ikke alltid gjort, det går rett og slett i sykluser. Noen år har det vært gavene man får som er høydaren, andre ganger er det bare å være sammen med de aller nærmeste. En gang har jeg feiret jul på andre siden av jordkloden, med en hjemlengsel som ikke lot seg trøste selv om jeg hadde fått tilsendt First Price-kaviar på tube. 

Jeg husker jeg ble sint på mamma og pappa en jul jeg fikk en veldig liten gave. (Liten, som i at størrelsen på gaven var liten) Jeg fikk et rødt armbåndsur i lær. Kanskje tanken var fordi jeg akkurat hadde lært meg klokka på den litt tykke, sekskanta veggklokka i tre som hang på kjøkkenet ved siden av døra. Klokka jeg fikk var liksom beviset på at jeg var blitt stor jente nå, og lærte meg tiden. Jeg var rasende! I ettertid ler vi av det, for det bugnet av gaver under juletreet. Jeg fikk strikkemaskin også. Og maleskrin og sninkehode. Det var virkelig ikke noe synd på meg.

Her er bilde av meg med det røde armbåndsuret jeg fikk i julegave.

Jeg slet alltid med klokka når den var kvart på og kvart over. Var klokka 13.15 så sa jeg at den var kvart på halv to. Jeg slet litt med med å runde opp og ned også, ble alltid veldig forvirra når klokka var 7 minutter over halv fem. Pappa sa jeg kunne si den var 5 over halv eller 10 over halv, jeg kunne velge sa han. Fremdeles kan jeg se på mobilen min at klokka er 15.37 og da kan jeg høre Pappa sin stemme: “-Da kan du velge om den er fem over halv eller ti over halv”.

En av de siste julene mamma levde kjøpte jeg en helt ekte Dolce Gabbana klokke til henne. Hun brukte den mye den første tiden, helt til den plutselig… forsvant? Hun sa aldri noe, jeg bare registrerte at hun ikke brukte den lenger. En dag fortalte hun meg at hun ikke klarte å finne den. Og hun var oppriktig lei seg, sånn lei seg som mammaer kan være når de har mistet noe de var veldig glad i.

Bare dager etter at hun døde ryddet jeg i skapet hennes. Jeg var på jakt etter parfymen hennes, leppestiften hennes, og der – bak selve skapet i klem og i skjul baki alt rotet og den gamle hårføneren hennes – der lå den – klokka jeg gav henne noen år tidligere som hun var så lei seg for var borte. Jeg fikk litt frysninger, for jeg visste jo hvor lei seg hun var for at hun hadde klart å rote den bort – men den jo hadde ligget der hele tiden. Det var godtvondt, og jeg tenkte på den gangen jeg fikk det røde armbåndsuret i skinn mange år tidligere. 

Den D&G-klokka gav jeg bort til mammas lillesøster den julen. Jeg vet at hun ble utrolig glad. Da så jeg hvor mye en klokke kunne glede, hun visste jo veldig godt at det hadde vært mamma sin. Denne gangen var det ingen Evensener som var sinte fordi gaven var så liten…! 😉

I år er det jeg som har satt et armbåndsur på favoritten min. Skinnreim og rund, grå urskive. Ikke rød denne gangen, men rosa. Og når jeg spør Maren hvor mye klokka er ser hun stolt på det nye armbåndsuret sitt og sier «klokka er sju!» også sier jeg at det er den helt sikkert to ganger i døgnet i hvertfall!

Sørg for at tiden står litt stille med dine kjære i morgen, om du er så heldig at du tilbringer den med de du er aller mest glad i. 

Stor klem! ❤️

Du grønne, glitrende forbanna plastikkdritt, goddag.

Hva er greia med at folk er så opptatt av kildesortering og å pådytte oss flyskam, når den jævla plastdritten blir dratt inn i flere og flere stuer for tiden? Trenden viser at vi tillater oss noen dager i året driter i alt som heter for klimaavtrykk, miljø og lokale arbeidsplasser – og det helt frivillig –  uten engang å ha allergier å skylde på!

Juletre fra året 1985. Kjøpt lokalt fra Dahl gård som selger juletrær på parkeringsplassen under Breviksbrua i dagene før jul.

For mange er det ingenting som er mer julete enn når juletreselgerne på torvet kler seg i termodressene sine, fyrer opp bålpanna og husker nøyaktig hva slags juletre du liker fra år til år. Men nå er de elskede tradisjonene vi skryter så av i fælt av å ivareta med å bli visket ut til fordel for et ekstremt lite miljømessig kondomluktende juletre. Det er en voldsom oppsving av disse plæstikk-trærne på sosiale medier, og eimen av juletre er byttet ut med lukten av miljøuvennlig mikroplast og forhåpentligvis juletre-skam. Er det ikke et paradoks at vi er så jævlig opptatt av kildesortering og kjører Tesla for miljøet, at plasttrær er så aktuelt –  for så mange andre enn allergikere?

Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre, for du har sikkert dine gode grunner til å velge som du gjør. For allergikere er jo plast-tre genialt. Men for trendnissene så er de kritthvite, bronsefargede og noenganger ROSA juletre i vinden. Det er så inni granskæven langt fra de trærne jeg har vokst opp med! Produsert av oljeressurser og frakta halve jordkloden rundt på fly, med det klimaavtrykket det gir. Fulle av mikroplast, bpa og all annen drit du blir oppmuntret til å styre unna resten av året.

Vi må snakke litt om de positive sidene med å kjøpe fra han eller hun som står i termodressen med hogsten fra egen skog, de siste 10 dagene før jul. For idag er det 7 dager igjen til jul, og jeg håper virkelig at dette innlegget får deg til å revurdere det jævla plastfaenskapet om du ikke absolutt behøver det.

Å kjøpe ekte juletre er miljøvennlig. Mange kommuner har ordninger med at du kan sette det ut på nyåret og det blir hentet og kastet i riktig dunk på avfallstasjonen. Ekte juletrær er klimanøytrale, da de binder Co2 i vekstperioden. Og viktigst av alt – lokalproduserte trær skaper arbeidsplasser, skatteinntekter til kommunen vår, og bruker ikke mange klimakvoter på å transporteres fra Vest-Bamble til Sentral-Bamble. (Som vi kaller rundkjøringa vår.) Trærne er fader meg tilogmed økologiske, for de blir ikke sprøytet engang!

Juletre fra året 1988. Også kjøpt lokalt fra Dahl gård som selger trær under Breviksbrua.

De store kjedene har tatt opp kampen siste årene. De har muligheten til å dumpe prisen til langt under produksjonspris på store mengder masseproduserte trær fra utlandet. Slik lokker de deg til butikken sin, som bugner av mye annet julete man kan kjøpe med seg. Det er det de tjener penger på. Ikke trærne. Resultater er at torv-selgere ser at det blir mindre og mindre interessant å selge juletær på 41. året. Flere og flere norske, lokale småprodusenter sier de nå slutter å plante juletre, fordi plastikken har gjort innpass og kjedene presser prisene så voldsomt at det ikke er lønnsomt for lokale juletreselgere å stå ute i kulda og selge deg et ekte, lokalprodusert, kortreist, økologisk og miljøvennlig juletre.

Fy faen. Snakk om å fucke opp juletradisjoner vi vanligvis verner om med nevene i kommentarfelt når andre juletradisjoner blir utfordret. Hva skjedde der, egentlig? Hvor er engasjementet for å beholde de trofaste, fine folka som står på 41. året og selger hogsten sin?

Da kan vi regne med i fremtiden å gå glipp av fantastisk service der treet velges møysommelig, snakke om akklimatisering og om når og hvor treet ble hugget. Drikke gløgg og stå ved bålet de har fyrt opp. Nostalgi, tradisjon og fine barndomsminner å bringe videre. Dette risikerer vi faktisk å miste, hvis ikke vi tar tilbake det ekte juletreet og omfavner hver eneste barnål i det. Arbeidsplasser forsvinner. Lokalt næringsliv lider. Det familien Dahl har gjort i 40 år kan det hende de ikke gjør neste år fordi “alle” syns det er mer tiltrekkende med et overprisa plastikktre eller et masseprodusert prisdumpet juletre fra en stor kommersiell aktør i utlandet.  

Juletre fra året 1989. Atter engang kjøpt fra Dahl gård sitt juletresalg under Breviksbrua.

Jeg og pappa har i alle mine barneår hatt en hyggelig tradisjon som har satt spor. Hver eneste bittelillejulaften har vi tredd på oss varme sko og trasket opp til det som på Stathelle kalles gamle transportsentralen under Breviksbrua. Der har familien Dahl fra Dahl Gård solgt juletrær hele mitt liv og enda litt til. 

En jul var vi litt for sent ute. Siste lastebillass med juletrær fra skogen til Dahl var tømt og han hadde solgt ut alle trærne som var blitt satt opp i rekkene. Det eneste han kunne fiske frem var noen flatpakkede juletrær som hadde ligget i underst på lasteplanet, og pga værmessige forhold hadde juletrærne frosset sammen til en klump av is og granbar. Det var klin umulig å se om formen var «Donald-juletre», slankt eller tett. Vi fikk en av isklump-trærne og bærte det mellom oss tilbake til barndomshjemmet mitt i Krabberødstrand.

Pappa satte isklumpen på nesten tre meter i gangen på flisene for å akklimatisere det. Synet vi våknet opp til var helt fantastisk. 

I et basseng av vann stod verdens vakreste juletre. Tett, fyldig, høyt og med perfekt passform. I tillegg viste det seg å være FULLT av store kongler! Pappa og jeg var i ekstase – og hele jula hørte vi juletreet knitre i takt med peisen etterhvert som konglene åpnet seg i varmen. Det er det mest levende og flotte juletreet vi noengang har hatt! Noen av konglene tok vi vare på, og har siden hengt de opp på de senere juletrærne som minner oss om den gangen vi hadde verdens fineste juletre. Andre år måtte vi henge juletreet i taket med fisketråd fordi vi aldri fikk det helt rett. Og i flere år var juletrefoten underdimensjonert, så vi la blylodd fra pappas dykkerutstyr oppi for å sikre det. 

Før det er for sent – vær så snill å se på tradisjonene som er i ferd med å dø ut. Til alle dere som hater barnåler å tråkke i, at treet drysser, at greinene etterhvert blir tynget av julekulene og peker nedover etterhvert – og at det er et rent lite helvette å få juletreet ut døra uten at du står igjen med brune grener i armene på andre siden av dørstokken – har du tenkt hvordan det vil bli om barna våre IKKE får oppleve gleden av et ekte, norskt lokalprodusert juletre?

Suck it up – jula varer faktisk ikke helt til påske!

God jul! 

Juletreet vårt i 2019 er selvsagt også kjøpt fra Dahl. Vi gikk for edelgran i år, og er vanvittig stolte i år igjen, over å velge lokalt produsert juletre. Vi håper vi kan fortsette med det i mange, mange år fremover! 💚 🌲

God jul fra Line Victoria!

Når man virkelig påvirker!

Min rolle som «påvirker» i en eller annen form har jeg nytt godt av i over 15 år. Tenk det – fra blogg.no sin spede start fikk jeg lov til å herje på nettet allerede før mange Paradise-deltagere i det hele tatt før hadde bleieslutt-perioden sin. Jeg husker at en butikk i Oslo måtte ringe meg og be meg slutte å ha på meg en John Deere-tskjorte, for de hadde omrking 100 telefoner hver eneste dag på den t-skjorta. En kul t-skjorte da, rett skal være rett.

Jeg har vel de siste årene skjønt at mine meninger kan oppfordre, oppmuntre og opprive (!) –  og at jeg til en viss grad inspirerer andre både på godt og vondt. Noe av det jeg mener noe om og forfatter ned på arket, kan medvirke i debatter eller sette viktig søkelys på noe. Alt fra fødselsomsorg, overforbruk, mental helse, sorg og frustrasjon. Men først av alt har uendelig mange av mine innlegg handlet om at man faktisk er god nok. Jeg begynte nemlig å skrive om det jeg selv skulle ønske andre influensene skrev – jeg var desperat etter noe eller noen på sosiale medier med bittelitt gjenkjennelighet og hodenikking blant alle rosa, parfymerte og perfekte influensene der ute. Så jeg tok en for laget stede og skrev det sjæl. 

Her om dagen fikk jeg mitt sikreste bevis på at jeg fremdeles har påvirkningskraft, tross at jeg har blitt 36 år og flat mammaræv i Ellos-jeans i distriktsnorge. 

Jeg har jo mange ganger skrevet om min fantastiske hjemkommune, Bamble, som jeg er så stolt av og glad i. Dog har det ikke alltid vært slik, for de ti årene jeg bodde Oslo var det aldri en tanke for meg å flytte hjem til Bamble. Jeg måtte bli tredve år før jeg kjente sommerfugler i magen igjen av tanken på å ta pakket mitt og flytte hjem. 

Jeg og Hallgeir, vår veldig morsomme og fine ordfører i Bamble Kommune!

Jeg har dog alltid vært stolt av mine fantastiske medborgere. De fine folka som gjør at man ikke trenger å låse døra til huset når man drar å handler. Jeg har skrytt av de lokale butikkene våre med mennesker som sørger for næringsliv i kommunen min. Både skomakeren, alle frisørene i Langesund og blomster og interiør-butikken nede på Stathelle. De deilige, gode, fine jordnære folka i kommunen er i mine øyne hovedårsaken til at Bamble er så bra kommune som det er.

Da kommunen, ved rådmannen vår Geir, slo på stortromma og bevilget 300.000 kroner til å sørge for at Senkveld kom til Langesund for å ha Senkveld-slaget her i hele høst, så var jeg raskt ute med å applaudere hvor fantastisk initiativ det er – og hva det viser næringslivet at Bamble Kommune tar sin del av ansvaret med å få satt kommunen vår på kartet med noe annet enn ei helside i et glosset reklamemagasin som står i et stativ bortgjemt på et tannlegekontor. 300.000 kroner er ingenting i den store tv-sammenheng, vi har garantert fått tilbake hundre ganger den summen i reklameverdi. Minst! (Og det vet jeg, for jeg har hatt en prat med de som veit hvor mye en slik eksponering på tv i beste sendetid faktisk koster i kroner og øre) Og TV2 hadde aldri vendt snuta mot Bamble i første omgang, hadde det ikke vært for vår fargerike og entusiastiske hotelldirektør, Paul Wegar Dørdal på Badepark-hotellet vårt. Siden vi er i familie må det være lov å si at jeg elsker deg og ditt ektefølte, brennende engasjement for kommunen vår, Paul Wegar. Takk og lov for at du kom hjem igjen der du hører hjemme!

At det tenkes nytt om hvordan man best mulig kan markedsføre noe, er jeg veldig glad for. Jeg er lei av å høre at vi trenger befolkningsvekst – og håpe at bamblingene puler litt mer. Nei, vi må faktisk også UT av senga for å få befolkningsvekst i kommunen vår. Ut – på markedet! Gjøre oss tilgjengelige, synlige og vise frem kommunen vår til fremtidige friere som vil tilbringe resten av livet sitt med poststed Bamble. 

Hva kan hver og en bambling gjøre for å få nye folk til kommunen vår og en etterlengtet befolkningsvekst? (Sånn utenom det helt åpenbare oppskriften noen av oss har ryki på allerede?) Jo – vi kan gjøre noe helt gratis som ikke koster oss en eneste svetteperle. Ikke trenger du å være naken heller.

Vi kan fremsnakke. 

Vi er 14.085 innbyggere i denne kommunen, og jeg vil påstå at de fleste er godt fornøyd med å bo i Norges beste kommune. Men så SI det da! Si det høyt! Fortell folk! Skryt av kommunen din, skryt av alt vi får til og alt vi har! Du bor jo her for en grunn – fortell om de grunnene!

For en liten stund siden skrev jeg om Bamble kommune i bloggen min. Roste både barnehagene våre, helsestasjonen jeg er så glad i, butikkene, menneskene, tannlegen, brannsjefen – ja, i grunn det meste i Bamble. Det tikket inn en melding der noen spurte om Bamble lå langt fra Porsgrunn. Jeg svarte at det er bru som skiller de kommunene, men at Porsgrunn er Porsgrunn og Bamble er Bamble. Bamble er jo Solkysten! Telemarks Gran Kanaria. Østlandets varme lillebror med 14.085 store hjerter for kommunen sin!  

For et par uker siden fikk jeg melding av hun som hadde spurt meg litt ut om Bamble. Hun og hennes lille familie hadde vært på visning noen dager tidligere etter at vi hadde snakket sammen, de falt pladask – og kjøpte hus rett borti gata her på Ekstrand! Fra å aldri engang ha hørt om Bamble, så setter en fantastisk fin familie snuten nå mot hjembygda mi etter å ha lest om den på bloggen min. DET er hva jeg kaller påvirkning! 

Jeg har selvsagt tatt kontakt med ordføreren min i Bamble og spurt han om det finnes noen vervepremier for at jeg tar det så bokstavelig at vi ønsker oss befolkningsvekst i kommunen. For siden jeg er ferdig med å produsere egne innbyggere, så er jeg mer enn happy med å bruke påvirkningskraften min til fremsnakke kommunen min så vi får enda flere som oppdager Solkystens herligheter! 

Velkommen skal dere være, alle som vil bo i verdens beste kommune! ❤️

Jeg lover å ta deg godt imot, og jeg har 14084 andre som gjør det samme!

PS: Det gleder meg forøvrig at jeg i Kommunestyret på torsdag var med på å ta en fin avgjørelse om å ta imot 30 flyktninger til kommunen vår. Jeg deler VELDIG gjerne kommunen og de fine innbyggerne mine med noen som må flykte fra sitt eget hjemsted. Takk for at jeg fikk bruke påvirkningskraften min også der viktige avgjørelser taes for kommunen vår.

“-Vi har alle vært der!”

Jeg måtte stoppe henne mens hun gaflet i seg alt godteriet som lå på gulvet foran reolene. Hun har nemlig ikke helt skjønt at man åpner de gjennomsiktige plastlokkene ennå, heldiggvis. Men det var nok som hadde ramlet på gulvet til at kjeften var smekkfull når jeg fersket henne. På 6 sekunder var det gjort. 

Deretter måtte det kjøpes med litt mer lokkemat og jeg lurte henne bort til kassa med å ta med meg melkesjokoladen. Den ville hun selvsagt ha NÅ, men det går jo ikke – 20 minutter før middag. 

Og der ja. Jeg stålsatte meg. Hun trakk pusten, så på meg og jeg ventet på den enorme reaksjonen som bare kan sammenlignes med en bensinkanne kastet på et bål. Jeg visste det skulle komme. Trassen. Jeg har hørt om det og stålsatt meg i flere måneder allerede.

Der la hun seg på ryggen, på tvers på det flislagte KIWI-gulvet foran alle i køen. På tvers ja. Ikke noe hyling, ikke noe raserianfall – bare en stille demonstrasjon på gulvet over hvor ufattelig ukul mora hennes var som tok henne vekk fra godteriet. Jeg kjente at jeg ikke hadde verken ork eller tålmodighet til å snakke henne til fornuft. Hun lå jo bare der, helt stille – og demonstrerte. Jeg lukket øynene og gav han som stod bak meg i køen et oppgitt blikk. Jeg travet over henne med et langt skritt og begynte å pakke varene mine. Mannen bak meg så meg dypt inn i øynene og sa de magiske ordene:

«-Vi har alle vært der.» 

Hvorpå han også tok et laaaangt steg over arvingen min som lå på rygg og stirret dramatisk opp i taket. Hun blunket ikke engang over de som fulgte etter, spradende over den langflate ungen på gulvet.

Jeg har ofte tenkt at jeg ikke har tålmodighet til å oppdra et barn. At jeg kommer til å krangle på samme måte som jeg krangler med mine nærmeste jeg er glad i. Jeg er skikkelig fy-sak når det kommer til krangling. Jeg er verken tålmodig, ansvarlig, fornuftig eller rettferdig. Ikke er jeg spesielt hyggelig heller. Men når dattera mi slår seg vrang? Hun legger seg ned og stirrer opp i lufta som om hun ligger i en kiste. Musestille. Det er helt seriøst den underligste jeg har sett.

Jeg så sjokoladen blant varene jeg hadde kjøpt og veivet med den over henne. Hun kviknet til som en svimeslått fugl som har truffet ruta, og lusket etter meg. So far, so good.

På parkeringsplassen må jeg holde henne igjen i hetta så hun ikke føyk avgårde blant alle bilene på isholka. Det var ikke populært det heller. Hun vrei seg unna. Hun legger seg ned på ryggen igjen for å demonstrere. Jeg ser furteleppa vrenge seg nedover haka og jeg bøyer meg ned til den lille dundress-bekledde ungen min på 2,8 år. 

Øynene hennes er lukket. Jeg tenker at dette har jeg jo egentlig ikke tid til, men gir det en sjans. Jeg setter meg ned på huk og sier forsiktig til henne;

«-Mamma elsker deg.»

«-Nei, jeg vil ikke at mamma skal elske meg. Jeg er lei meg.»

Plutselig innsér jeg at det er et par dårlige egenskaper som ikke har blitt videreført i dna’et hennes! Jeg jubler litt inni meg.

«-Vil du fortelle mamma hvorfor du er lei deg?» 

Hun rører litt på kroppen i den digre orange utedressen sin mens hun fremdeles ligger på rygg og titter opp i himmelen. 

«-Ja. Jeg må hjem å sove. Jeg er trøtt.»

Ikke bare har hun tidenes fineste måte å takle motgang på – men hun har jaggu åpenbart fundert på hvorfor livet var litt surt akkurat nå også og løsninga hun kom frem til fantes hjemme blant kosedyr og puta si. 

Jeg har åpenbart uendelig mye å lære av Maren, 2,8 år. Håper hun fortsetter å takle dårlig humør og en dårlig dag på den måten, ikke lær av mora di, Maren!

Happy Lucia, folkens! ❤️

Ved midnatt våkner grisen.

Altså – mitt fravær skyldes rett og slett at jeg hadde rotet bort ekstraladeren til macen. Jeg vet, ingen unnskyldning, men på en annen side så har jeg brukt mobilen flittig til å forfatte noen innlegg i notater i hvertfall. Jeg fant den nå. Så her er jeg med siste nytt. (!) 

Ellers burde jeg vel strengt talt tatt ei ørlita pause med mobilen i hånda, for noen ganger kan det gå virkelig over styr. Slik som i helgen. Det hele begynte med en veldig uskyldig bildemelding fredag morgen som gjorde meg litt overtroisk – så sendte jeg den til den det gjaldt. (Jeg hadde en kopp med en logo og en av favorittlåtene mine spilt i bakgrunnen, og da tenkte jeg på denne personen – og måtte liksom spørre om han var like overtroisk som meg.) 

Som med mange samtaler som blir plukket opp fra intet penslet chatten seg inn på annen musikk man spiller i bilen, og jeg cringet litt på at Spotify sin «dine topplåter i 2019» akkurat hadde kommet, så for gøy sendte jeg printscreen av min veldig flaue mest-spilte i 2019-spilleliste avgårde for å vise hvor elendig musikksmak jeg har. Jeg deler den her så dere kan skamme dere litt sammen med meg. 

Som dere ser så er ikke akkurat spillelisten trendy, men den er i hvertfall min! Og alle låtene har sin forklaring, bare så det er sagt. Mange av låtene spiller jeg for å jazze meg opp før foredrag, presentasjon eller bare det faktum at jeg må psyke meg opp for å hente i barnehagen. (Det forklarer kanskje the final countdown på førsteplass..!)

Men så oppdager jeg plutselig at jeg ikke bare har sendt avgårde spillelisten min fra 2019, men jeg har da også lagt ved låta jeg spilte samtidig som jeg chattet. (Nederst)

Og han bare: “-Neida såe… Er Outhere Brothers bra da eller?”

Og jeg bare: “-Eh.”

Og han bare: “-Snakkas.”

For det første så er det DYPT og ektefølt skam jeg satt med. Ikke bare følte jeg at han tror jeg hører på sånne låter (for det gjør jeg jo åpenbart klokken etter midnatt! 😳)  – men han tror muligens at jeg hører på den mens jeg chatter med han. Jeg var heldigvis raskt ute med å beklage meg og komme med en plausibel forklaring. (Hva slags plausibel forklaring er det for å høre på 90-tallets mest grove låt med Outhere Brothers, egentlig?)

Vel, det var hvertfall en icebreaker. Lista var lagt. Og heldigvis for meg ble forklaringen min tatt imot med samme stil som jeg selv fører. Takk for det.

/Line Victoria

Rampenisse-tips!

Advarsel!

Det har dukket opp noen veldig gode råd og tips i forbindelse med Rampenissens besøk i disse tider. Maren har møtt han, og vi har allerede gjort oss opp noen erfaringer jeg vil dele!

Mitt aller beste tips er at Rampenissen ikke viser hva slags rampestreker han har funnet på før utover dagen! På den måten slipper du at arvingen våkner tiiiidlig om morgenen og vil ut av senga/rommet mens det fremdeles er natta. Dette var et tips vi fikk av noen som i 24 dager måtte stå opp med en ulende unge i senga klokken 04.30 fordi kilden var nyskjerrig på hva Rampenissen hadde gjort i løpet av natta. Vi lar Rampenissen gjøre ugang mens vi er alle ute av huset på dagtid – og nissestrekene åpenbarer seg når vi kommer hjem fra barnehagen.

Dette bringer meg til neste punkt – hold det low key hvis du ikke har all verdens av tid til forberedelser. Ja, jeg blir utrolig imponert over mange av dere som virkelig slår på stortromma når det gjelder kreativitet, men   den gode historien og engasjementet ditt som er faktisk mest effektivt!

Idag kom Maren hjem og løp bort til Rampenissedøra i veggen. “-Han er ikke her!”. Så hørte hun musikken fra rommet hennes. Der hadde Rampenissen invitert alle lekene og bamsene hennes til fest i teltet! Maren var i ekstase!

La mer enn gjerne kommentarfeltet her flomme over av supre, enkle rampe-tips til dagene fremover! Jeg samler opp og legger ut ei liste i om et par dager!!

Her har favorittbamsen Bevrus blitt hengt opp på veggen! (Bittelitt traumatisk. “-BEBBUUUUUSS!!!!!!! NEIIIIII!!!!!!!!”)

Rampenissen har bakt en kjeks mens Maren var i barnehagen. Og han hadde ikke ryddet opp etter seg!

Fest i teltet!

Gi meg de beste rampestrekene, folkens! Del broderlig! ❤️

/Line Victoria

Slutt å skam deg – det enkle er ofte det beste!

Dette har dere venta på, tenker jeg! For en gang i halvåret skriver jeg nemlig om mat. Det skjer jo ikke så altfor ofte, si. 

«Jeg klarer ikke sette hjemmelaget mat fra bunnen på bordet hver eneste dag, jeg har verken tid eller lyst!»

Dette var en melding jeg fikk under runden jeg hadde på Instagram da jeg spurte om hemmeligheter. Jeg må si meg enig i den personen – jeg er nemlig likedan. 

Da jeg fikk barn så var jo amming et durabel prosjekt for meg å naile. For i starten av Marens liv hadde jeg så elendig selvtillit at amming – ja, det skulle jeg HVERTFALL få til! Vel, det ble jo en historie med utfordringer det der, men anyway – ungen gikk ikke sulten og det til 20 i stil! 😉

Da Maren bikket 4 måneder ble det fort grøt, mosa avokado og mosa banan. Så ble det brød duppet i melk da hun bikket 7 måneder fordi jeg angsta på at hun skulle sette noe i halsen – og nå 2,5 år senere spiser hun det meste hun får servert. 

Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke skulle bli en sånn mamma som gikk all inn med maten jeg serverer. Jeg listet opp grunnene:

  1. Jeg har ikke tid.
  2. Jeg syns det er kjedelig
  3. Jeg syns det er bortkastet tid jeg heller vil bruke på annet, som for eksempel perle med datteren min mens frossenlasagnen steker i ovnen.
  4. Med så mange fantastiske alternativer butikken kan bjude på i forhold til næring og pris, så er jeg overbevist om at mye «rask mat» faktisk kan sammenlignes med maten jeg lager ved komfyren når jeg står der timesvis.OBS: Rask mat er ikke fastfood. Rask mat er måltider jeg lager på under 10 minutter.

Jeg ser ikke noe problem i å servere barnemat på glass fremfor å lage den selv. ALDRI føl skam ved å kjøpe mat på glass. Når jeg ser næringsinnholdet og sammensetningen av mye av det som selges i den hylla, så blir jeg imponert! Vegansk, økologisk, ingen kunstig tilsettninger – nærmere hjemmelaget får du strengt talt ikke uten å dyrke både ku og spagetti i din egen hage!

Jeg innså tidlig at noen har gjort det for meg – i seksjonen for barnemat i butikken. Så fra tidlig av gikk jeg dit for å hente ut middagsglass til kiddoen min mens jeg selv lagde meg brødskiver eller frossenpizza.

Grøt er en sikker vinner. Alltid. Brødskiver også. Med leverpostei eller noe annet pålegg du har. Alt som kan stekes er populært i dette huset, både blant små og store beboere. Du kan ta ketchup på alt og det er lov å ha samme middagen to dager på rad. 

Jeg tror vi noenganger GLEMMER at det enkle som regel er det beste! 

Jeg har ca 2,5 time ledig sammen med Maren når hun kommer hjem fra barnehagen. Av de 2,5 timene har ikke jeg lyst til å styre en time med middagen. Det er det sosiale rundt måltidet som verdsettes i min verden!

Jeg serverer både pizza, pasta, taco, kylling, fisk (sushi er favoritten) og pommes frittes. Jeg disker opp med lasagne fra frossedisken (meeeget populær!) og serverer gjerne hvitløksbaguetter ved siden av. Alt som kan serveres med en dæsj ketchup på, er gull her i heimen! 

Det er ganske utrolig, faktisk. For man får en følelse når man surfer på sosiale medier så er alle så opptatt av sunn, næringsrik og økologisk hjemmelaget mat. Jeg bare: “ehh, nope!”
Og når jeg forteller dette til vennene mine, så sier de akkurat det samme  -«Nope, no can do, har ikke tid – her er det frossenlasagne og mat på glass!»

Verden har jaggu forandret seg med tiden, for de færreste har strengt talt tid til å lage mat fra bunnen i disse tidsklemma-tider, og da bør ikke matlaging være noe du bruker opp all energien din på. Det du får i butikken nå er masse god mat med sunne ingredienser. Så føl ikke skammen, folkens! Og en shoutout til dere med barn som har allergener – I salute you for tiden dere bruker på å lage maten fra bunn av fordi det ikke finnes rimelige alternativer til matvarene alle vi andre finner til lavpris i butikken. 

Og forøvrig – all ære til de som liker og har tid til dette med matlaging – der er den store forskjellen vår. Tid og lyst er noe jeg mangler i forhold til dette og har derfor innsett at de dagene jeg HAR lyst og tid, så slår jeg gjerne på stortromma. Jeg tror at man må både ha interessen og gleden i å bruke masse tid på slikt, så vår familie har gjort en greie av tiden vi har sammen rundt bordet stede. (Joda, noen klarer begge deler også!)

Igår hadde vi pommes frittes med keppsjupp.

Jeg bare sier det. Det er faktisk lov!

Bekmørkt.

Det ble et sent blogginnlegg i kveld. Jeg har prøvd å roe reka litt, så i morgen blir det hjemmekontor på denne frøkna og ikke ute i felten. Det er til alles beste, for den nysing, snufsing og klaginga på at jeg er “tett i huet” er ingen tjent med! 😉

Jeg koser meg litt med bloggen for tiden. Den er en slags pause og min lille terapi. Samme med Instagram egentlig, det er altfor lett å dele hverdagen og tanker i små snutter på 15 sekunder – det trodde jeg ikke da jeg først ble aktiv på Instagram. Blogg har liksom blitt plassen for de litt mer gjennomtenkte innleggene – men Instagram er så lett å fiske frem og gå bananas med in the heat of the moment. Samme med snapcat egentlig, der er det enda lavere takhøyde! 😆

Jeg har den siste tiden jobbet med noe veldig gøy som jeg både tror og håper kan bli moro. Et stort steg bare å bestemme seg for gjennomføre det, og selv om det krever endel av meg så er jeg forberedt på naile det. Merkelig med det der, jeg føler nesten at jeg har utsatt det i det lengste – men fikk en slags åpenbaring etter en (flere) samtaler med noen som gav meg det berømte sparket i ræva. Jeg gleder meg enormt til å avsløre hva jeg går svanger (!) med, men det er hvertfall ingen familieforøkelse – bare for å ha det helt klart!

Idag har jeg hatt en sang på hjernen. Vera Lynn med “We`ll meet again”. Den må være fra 30-40 tallet tror jeg. Vi spilte den i begravelsen til mamma, og det er kanskje derfor den bringer frem litt fukt i øynene når jeg hører på den. Også er det noe med den teksten som er veldig godt forklart hvordan jeg tenker meg livet og finner trøst i ordene: “Vi møtes igjen, vet ikke hvor, vet ikke når, men jeg vet vi sees igjen –  en solskinnsdag.” ilu

Gosj, til å være en humorblogger er det jaggu BEKMØRKT her nede i dypet når jeg graver meg ned! 🤣🤪 Skal vi bare bli enige om at “funny-Line” er bedre enn “Emo-Line”? Jeg skal skjerpe meg. Bare trenger noen timer på å klatre opp på stolen min igjen der jeg hører hjemme.

I den anledning syns jeg det er på sin plass å poste et bilde av meg på mitt aller mest badass:

Rart å tenke på at jeg ikke revnet på tvers over navelen der, egentlig…!

 

 

 

Søndagsvideo! 🤩

Reklame | Rabattlink på The Solution på 65% for en testpakke!

Hallais folkens! Se – jeg har laga video til dere, jeg! Jeg har jo som regel endel på hjertet når jeg skal fortelle om kosttilskuddet jeg tar, The Solution fra Oslo Skin Lab – så da tenkte jeg at jeg rett og slett river i en vlog, som det så feiende flott heter!

 

Godtfolk – jeg smeller ikke ut en vlog for å bare preike litt –  jeg vil også få klemt ut et godt tilbud fra Oslo Skin Lab for å kunne gi videre til dere – har du lyst til å teste så klikker du deg inn HER  og får 65% på første pakken. (Det er 199,- kroner for en pakke, bare sier det!)

Da får du testet i ro og mak – og blir du medlem så får du 30% på videre forsendelser.  Og du – det er både ingen bindingstid eller oppsigelsestid på abonnementet, og angrer du så er det 14 dagers full angrerett!

Fremmed tilbakemelding.

Jeg akte meg til Brottis, det lokale kjøpesenteret vårt, i går ettermiddag. Stappet Maren inn i bilsetet med en hel haug med perlekjeder på seg og prinsessekåpe (ja, vi er i den perioden nå…) og stappet lommene fulle av fruktsmoothies i lomma. (Perfekt å kjøpe seg tid med!)

Maren var trygt plassert i handlevogna da jeg trillet rundt for å finne lyspærer på Clas Ohlsson og for å kjøpe meg ytterligere tid mellom reolene med Osram, dimmable, smokey og LED – så gav jeg henne mobiltelefonen min med YouTube-appen i fullskjerm. 

Et par damer tuslet forbi mens jeg instruerte Moren til å trykke vekk reklamen på skjermen (!) og jeg tenkte stille i mitt sinn at «Nå tror de jeg er en sånn dårlig mor som gir barna iPad og iPhone for å få fred». Og ja, det er jeg jo – terskelen er lav for å fiske frem iPhonen når mor må bruke tid mellom reolene..! Ikke en dårlig mor, men en mor med sine teknikker for å få frihet til å sondere det enorme markedet med lyspærer.

«-Sånn, da var barnevakta på plass!» fortalte jeg til jentene som gikk forbi meg mens de tittet oppi handlevogna, jeg sa det nok litt skamfullt for å unnskylde meg selv. 

«Ja, hvis du finner løsninga på hvordan skjermen holder seg fast på en video når du gir henne den, si ifra – her sveiper kilden bare vekk skjermen!» Jeg ble så overrasket. Det finnes flere av meg! 🤩 Det finnes mammaer som like lav terskel for bruk av hjelpemidler for den lille fristunden i løpet av dagen! Jeg lo og fortalte som sant er at det FINNES faktisk en funksjon som gjør at skjermen låser seg på videoen. 

«-Det må du skrive om i bloggen din, det er viktig!» parerte hun kjapt. 

Jeg elsker det når jeg blir «konfrontert» med bloggen min. Jeg glemmer jo at folk leser den, jeg tror jo noenganger jeg kun skriver for meg selv til tider. 

Plutselig ser den andre av damene (jenta!) på meg å sier de magiske ordene som gjorde dagen min så uendelig mye lysere. 

“-Asså, den bloggen din har redda meg. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort om ikke det fantes et ærlig alternativ til alt det rosa der ute.” 

Sånn ca på dette tidspunktet skjønner jeg at jeg gjør -noe- riktig. Vel, ofte får jeg tilbakemeldinger på nettopp det, men denne jenta var så tydelig og raus med ordene sine at det gikk rett inn i hjerterota på meg! ❤️

Jeg blir altså så stolt og glad for å høre slikt. Litt innbilsk også, selv om jeg stod i min skitne bukse og digre genser. For anledningen uten undertøy, siden det var ukeslutt og jeg ikke har hatt noen date med vaskemaskinen på en stund. Håret i en knoll (alltid!) og null sminke. Har du noengang tenkt på hvor heldig jeg er som får slike tilbakemeldinger fra leserne mine? At jeg, som hver eneste dag lurer på om jeg egentlig gjør ting rett, om jeg er god nok eller om jeg egentlig burde-burde, får servert verdens fineste  skryt mellom reolene på Clas Ohlsson på Brottis av fremmede jenter. Jeg er så jævlig bortskjemt! 

Det gir meg inspirasjon til å bare ture frem som jeg gjør. Hvis en mamma får bedre samvittighet eller oppdager at hun ikke er alene med tankene sine ved å sveipe innom bloggen min eller mine andre sosiale medier – så er det faen meg verdt hver eneste time jeg legger ned i denne bloggen på fritiden min. Og det gjør jeg fordi jeg møter så mange fine, herlige damer (og menn!) som heier på meg, og da er jeg verdens mest bortskjemte blogger i mine øyne!

Takk for at jeg får lov til å gjøre dette!

Og forresten – til det viktigste: 

Du kan deaktivere taster og områder på skjermen – altså markere områder på skjermen som ikke skal registere berøring! Sjekk ut «begrenset tilgang» på Ipaden/Iphonen under innstillinger – eller google det, så blir du litt klokere! Da klarer ikke kilden å sveipe vekk videoen eller trykke seg inn alle andre steder! Når du har bestemt deg for hvor stor del av skjermen som skal låses så husker iPaden den begrensingen, så neste gang trykker du tre ganger kjapt på «hjem»-tasten (den lille runde knappen) når du har videoen oppe så husker den begrensingen – og så kan du gi den fra deg! HURRA!

/Line

Forøvrig så har jeg “Fortell meg en hemmelighet” på Instagram nå. Utrolig fine, rare, voldsomme, triste, morsomme og vonde hemmeligheter – det er veldig fint å være “tømmebøtta” deres, helt anonymt. Ville bare si det, siden det er mange av dere som deler så mye av dere med meg. ❤️