Hvor ble alle hjertene av?

Det var en gledens dag igår. Hvertfall for oss som har kjent på behovet. Endelig har det kommet en tjeneste, sammen med Stine Sofies stiftelse og Mental Helse – et samarbeidsprosjekt jeg hyller og omfavner hjertet mitt. Foreldresupport er lansert – og er en tjeneste der mor og far kan henvende seg før det rabler helt for oss. Sårt trengt, og svært viktig. Takk.

Til tross for det, så kan du banne på at noen mener dette er unødvendig. Med så mye åpenhet omkring psykisk helse vi har hatt siste månedene, så er det alltid noen som vil mene at det er bortkastet å bruke tid,  energi og penger på mental helse. Forstå det de som kan. 

Det er ingen nyhet at vi her i landet blir utstyrt med mindre og mindre verktøy i mentalkassa vår, når vi skal ta fatt på livet. Både barn og unge sliter mer enn de gjorde for få år siden, men også våre eldre. Og så har du oss midt i mellom der. Fødseldepresjoner, de som møter veggen, utbrenthet, selvmordstanker, monstertanker om sitt eget liv og leven. Dette kan ramme oss alle. Selv den “lykkeligste”.

Jeg trykket umiddelbart saken til en journalistvenninne som jobber i NRK til hjertet. Og i kommentarfeltet kunne man jo håpe at det var en haug med tomler opp for at lavterskeltilbudet Foreldresupport ble lansert. Jeg vil gå så langt at med alt vi vet om kvinner (og menns!) psykiske helse etter en fødsel, så burde dette være noe vi selvsagt tar imot med åpne armer. Kan man hjelpe en mor i å se lyset i tunellen? Kan man berolige en mamma med sine triste tanker om at hun ikke strekker til? Kan vi hjelpe en forelder i å innse at man ER god nok gjennom talatuten en søvnløs natt? Ja, da er Foreldresupport ekstremt viktig.

Men man trenger ikke grave langt for å se at det ikke er alle som forstår viktigheten av et slikt tilbud til ferske foreldre:

Så kan man jo gjerne lure på om denne godt voksne dama har levd bak en svær haug med steiner siden hun sjæl fikk barn. Jeg svarte henne på en semi-hyggelig og forklarende måte, men kjente det raste på ekte i meg. Burde vi ikke juble og heie frem slike fantastiske lavterskeltilbud?

Ja, for noen er det faktisk en krise i livet. Man får barn. Hele livet blir snudd på hodet. Følelser du aldri har kjent på. Hormoner som slår ball i kroppen. Alle spørsmålene man ikke har svar på. Alt presset og kommentarer – “du må da være små lykkelig!” som du må svare positivt på. Bredbeint gående på parkeringsplassen med følelsen av at du har stjælt en 3,7 kilos unge innenfor barselavdelingens fire, trygge vegger.
For min del var det ingen lykkerus å ligge på fødeavdelingen med en fersking, det har jeg vært åpen om. Riktignok har jeg ikke fått kjenne på hvor ille det faktisk kan bli for mange hvis man ikke tidlig blir plukket opp av en omsorgsfull helsesykepleier på kommunens helsestasjon – eller har familie som ser tegnene tidlig. Jeg var jo faktisk kjempeheldig som er en svært så åpen og snakkesalig person – så jeg var ærlig om at jeg ikke følte at lykken var komplett. Herregud, jeg holder jo fader meg foredrag om det! Jeg deler broderlig av både tårer, sorg, smerte, negative tanker og frustrasjon i mine foredrag om “Mammasjokket”!
Og dere skal vite hvor mange som har åpnet seg for meg og sagt nøyaktig det samme. Det fikk meg til å tenke hvor mange kvinner (og menn) som lider i stillhet. Og det er DE Foreldresupport vil være der for. Men kommentarfeltet mente noe annerledes.

Her har noen svart meg på en kommentar jeg skrev om at dette er et ønsket og sårt trengt lavterskel-tilbud:

 

 

Slike telefontjenester som hjelper mennesker som sliter med sin psykiske helse innenfor alle mulige kategorier får vi virkelig ikke mange nok av. Vi har blant annet telefonhjelpetjenester for de som slutter å røyke. Det finnes døgnåpne steder å kontakte om man trenger noen å snakke med om kreft. Eller rus. Eller som pårørende til rus. Hjelpetelefon for spillavhengige. Nasjonalforeningens demenslinje. Anonyme overspisere har telefonvakt på plass på torsdager. Hjelpetelefon for usikkerhet omkring graviditet. Hjelpetelefon ved tvangsekteskap. Hjelpelinjer for de som blir mobbet. Og hjelpetelefoner for de som har en økonomisk krise.
Alt dette er et lite utdrag. Steder man kan henvende seg for livets små og store kriser. Endel av disse har noe statlig finansiering. Og veldig mange av de drevet på dugnad, innsamlede midler og et ektefølt ønske om å hjelpe andre i samme situasjon. Ønsket om å bli hørt, lyttet til og ivaretatt. Bare tanken på å vite at jeg kan ringe til Foreldresupport og sparre, snakke, tømme meg eller bare gråte og klage – det er en så viktig tjeneste for mange av oss 53.000 kvinner hvert eneste år som blir mamma og pappa. Av de 53.000 er det mellom 7% og 13% som blir rammet av fødelsdepresjon. Kan dere helt seriøst si, med hånden på hjertet, at dette er bortkastet for de det gjelder?

Åpenhet er stikkordet. Vi var jo i romjula så stolte alle sammen av åpenheten omkring selvmord og psykisk helse. Og kommentarfeltene var blodrøde av hjerter om omsorgsfulle ord. Tre måneder senere sitter noen fjols (unnskyld, men det måtte sies!) å mener at dette er et “ikke-problem” og at man fint kan benytte seg av lege, jordmor og helsestasjonen for slikt. Nei, la oss gjøre det enda enklere for en mor eller far som sliter i foreldrerollen.
Vi trenger virkelig, virkelig Foreldresupport. Og jeg takker av hele mitt hjerte at de denne søndagen åpnet en sårt trengt døgnåpen telefonlinje og chat. ❤️

Alle som har et behov for å prate med noen i forbindelse med det å bli foreldre eller å være foreldre kan ringe. Du kan være anonym og Foreldresupport har taushethetsplikt.

Telefonnummer: 116 123 (tast 2)

💙

/Line Victoria som heier på åpenhet omkring mental helse.

 

Gamlinger på FÆIS!

Jeg har verdens beste pappa. Han ble hele 66 i februar, og jeg hadde tenkt til å klinke til med Wenche Myhre synge jebursdagssangen til han. Men det ble skjorter på salg i størrelse XL istede. Som alle bestefedre ønsker seg og trenger, ifølge kona deres.

Pappan min er beintøff. Ikke bare har han overlevd at man går fra svart/hvitt-tv til ultra HD Oled TV on demand, men han har også nesten vært i krigen. Eller, 70-tallet som han kaller det. Med slengbukser og det hele. På den tiden snakket man til hverandre ansikt til ansikt, og smilte på ekte istedefor å sende gifs og emojis. Noen få hadde telefon, og det var veldig mye lettere å “ghoste” gammal moro som han sier. 

At han i det hele tatt skulle bli superbruker av Facebook (eller, FÆIS som han uttaler det!) var det ingen som så for seg at vår foreldregenerasjon kom til å bli, tror jeg. Men selv om han både laster opp bilder, sender GIFs, emojis og deler nyheter og finn-annonser over en lav sko, så er det noen ganger gamlisene våre mister fokus i den teknologiske utviklingen. 

Pappa har riktignok ikke gått i noen bitcoin-felle eller blitt svindlet av en russisk frier med store pupper – men etterhvert som teknologien raser videre så skjønner jeg jo at pappa blir frustrert. 

Som når jeg ringer han på FaceTime for eksempel:

Og når jeg har ropt meg ferdig;
“HALLO!!! DU MÅ SE PÅ TELEFONEN! PÅ TELEFONEN! HOLD DEN FORAN DEG!!!”
så ting ikke så veldig mye bedre egentlig…

Noen ganger klikker pappa seg inn på noen litt fristende linker som blir sendt til han på Messenger, og da må pappa ut å advare verden etter at vanvittig (!) mange mennesker får den samme meldingen sendt til seg fra pappas fæiskonto:

 

Det er faktisk ikke så lett å vite de forskjellige kodeordene for hva internettet kan smittes av. Men så lenge man skriver det med Caps Lock så er det ALVOR!

Pappa kan også ty til internett, som så fryktelig mange andre gjør, når han trenger svar på noe. Som pensjonist har han mye tid til å holde seg oppdatert på entomologien. (Læren om insekter)

…og på snakk om insekter –  noen ganger tar det HELT av hjemme i Krabberødstranda! Da er det praktisk talt live-sending med stillbilder og oppdateringer på facebooken til pappa – når insektene går b(i)erserk!

 

Pappa lærer, hele tiden. Jeg er faktisk veldig stolt av han, over at han omfavner teknologien slik han gjør og lærer seg dette – fremfor å sitte på gjerdet og si at “det er ikke noe for meg.”
Dessuten er pappahumor er noe helt spesielt, og jeg elsker å se hva pappa bjuder på. Du vet, den tørre humoren man bare må le av fordi man
1. Syns litt synd på gamlingen eller
2. Faktisk er så tørr at det blir morsomt. (Her kan ikke jeg egentlig uttale meg, som har arvet samme tørre humoren fra min pappa)
Da jeg var barn og han tok kaviar på brødskiva mi så sa han alltid: “Kaviar og ka vi ikkje har”. Det sier jeg selv høyt hver eneste gang jeg styrer med kaviartuba.
Eller når han tar et glass vann og holder glasset opp og sier: “Line, dette er VANNVITTIG!”. Og så flirer han seg halvt forderva.

Hvis du ikke trodde at menn på 66 er opptatt av mote – ja, da tar du feil! Denne bunaden lagde han av en offshore vernedress, spraymaling, sølvpapir og en stor porsjon kreativitet på 17.mai som han måtte feire på plattformen – han går Jenny Skavlan i næringa med disse sy om-prosjektene sine!

Og eplet faller jo ikke langt fra stammen skal du vite –  for pappa bjudar virkelig på når han får et publikum på sosiale medier han kan underholde, akkurat som sin datter:

 

 

 

 

 

Og sånn går jo dagene. Pappa på FÆIS og det hele toppet seg litt i jula. Pappas mor (hun blir 90!) fikk nemlig iPad til jul. Samtalen gikk noe slikt som:

“Også trykker du der.”

“Og der. Og der kan du skrive hva du tenker på.”

“Også trykker du der”.

“Sånn, da er du på FÆIS!”

Og så var Oldemor (snart 90) også på FÆIS igjen etter 8 års fravær fordi hun hadde glemt passordet sitt.

 

 

Følg den gale familien på Instagram hvis du vil!

Det er visst noe mer enn romantikk i luften…!

Reklame | LUX Norge gir deg gratis test av inneklimaet ditt!

Deilige lørdag. Sove lenge, bruke tid på å rydde huset, vaske klær og lufte dyndunene i heimen. Ikke at jeg skal påberope meg å gjør det så altfor ofte, men det er jo noe med det å sørge for litt godt inneklima når man først tilbringer så enormt mye tid innenfor husets fire vegger. Men jeg har gjort noe jeg har fundert lenge på å gjøre, og dere skal få muligheten til å foreta en helt gratis luftmåling dere også!

La meg bare være helt ærlig – NEI, jeg visste ikke hvor forurensa lufta i huset mitt var. Sånn, så er det sagt.
Vi har eid dette huset i tre år nå. Aldri egentlig hatt noe å klage på – for jeg er en utrolig enkel sjel når det kommer til hvordan jeg har det rundt meg. Jeg støvsuger ikke så ofte, vasker når jeg har tid og både hybelkaniner ligger å boller seg opp både de usynlige under senga og sofaen – men også synlige! Jaja, sånn er det. Det er ingen som har klaga. Tror jeg.

Som sagt er ikke jeg en person som reagerer nevneverdig på dårlig luft i huset, jeg pleier bare å åpne et vindu og riste dynene – og sveipe over med støvsugeren i ny og ne. Føler meg bedre med en gang. Tror jeg. Denne fasinasjonen for svevestøv og inneklima begynte allerede for et år siden da jeg ble så sjokkert over at robotstøvsugeren vår fylte seg til randen av sånn veeeeldig fint, tynt støv i løpet av nattestøvsugingen hver eneste natt! (Den går runden mellom 02.00 og 04.30 hver eneste natt) Jeg fikk det forklart at robotstøvsugeren tar kun det støvet som legger seg på gulvet etter at det har vært virvlet opp mens vi beveger oss rundt i rommet.  Og da fikk jeg faktisk sjokk! Tenk at ALT det pudder-støvet i maskinen om morgenen er det samme støvet vi puster inn i lungene våre på dagtid!

Jeg har googlet, søkt og lest meg skikkelig opp om inneklima etter dette. Det viser seg faktisk at robotstøvsugeren tar minimalt av det støvet, den tar liksom bare det som er mulig å «plukke» opp fra gulvet hvis du skjønner.

Så jeg bestemte meg for å gjøre noe som mange vil anta at jeg virker litt hysterisk for å gjøre – men når jeg leste om inneklima og viktigheten av hva et godt inneklima betyr, så ble jeg i overkant nyskjerrig! (Kanskje spesielt på soverommet der man i aller høyeste grad bør ha så ren luft som mulig når man ligger og snorker der i 8-12 timer i løpet av et døgn.)

Jeg tok kontakt med noen jeg nesten vil driste meg til å kalle «Dustbusters»…! Du skjønner, det viktigste for meg var faktisk å finne ut om dette VAR et reelt problem hjemme hos oss – ikke bare anta det eller eventuelt late som det ikke er et problem. Var jeg hysterisk?

Jeg var så heldig å komme i kontakt med Lux sitt team som foretar slike spesial-målinger som kan vise hvordan det står til med inneklimaet. Herregud, så flaut egentlig – men akk så greit å få det bekreftet at inneklimaet her hjemme absolutt ikke står til 20 i stil. Og det er IKKE fordi jeg ikke er så flink med støvkosten eller vaskebøtta – det er rett og slett de bittesmå partiklene i huset og lufta ikke engang svigermor klarer å fange opp med klut og kost og såpevann!

Vi testet soverommet til Maren først. Rigget opp en detektor som stod og målte i lange tider før vi kunne lese av resultatet.
Vi MAKSET vi skalaen! Altså – hadde den hatt en alarm så hadde du hørt den inn til Helsedirektoratet, jeg bare sier det! 📢

Altså – her settes den igang.. vi ser jo allerede før vi går ut av soverommet og lar den styre på selv, at dette kommer til å gå til HELVETTE på støvskalaen, for det tallet der bare steg og steg…! 😂😂

…”And the winner is….”: 

400 er altså maks på skalaen og vi sprengte den på 2600! Ikke akkurat en konkurranse jeg syns var greit å «vinne» med tanke på at det var barnerommet til Maren…! 😅 Torben klødde seg litt i huet og spurte om det kanskje var derfor Maren sov så godt om natten. At hun var i støvkoma, liksom…! Og heldigvis fikk jeg trøsten jeg trengte (og forsvaret!) – det er faktisk IKKE mangel på vasking og støvsuging som har gitt oss de resultatene..!

Vi skal herved gjøre de tiltakene vi kan med å ta i bruk en luftrenser (en fiffig maskin jeg skal fortelle dere mer om senere!) men jeg er først og fremst innom her for å tipse dere om at ALLE som vil kan ta denne gratis testen av inneklimaet hvis dere vil!

Dere kommer til nettsiden ved å trykke her, fylle ut et skjema – og så vil teamet fra Lux ta kontakt med deg for å avtale når det passer å ta inneklimatesten hjemme hos dere. Det er selvsagt HELT opp til dere om dere vil gjøre de tiltakene som trengs å gjøres for å bedre inneklimaet, men for min del så var det faktisk utrolig bra å få mine mistanker om at at det i dette 40 år gamle huset befinner seg mye mer i luften enn bare romantikk..!

Jeg er så glad for at jeg sammen med Lux kan tipse dere om dette – for for mange mennesker så kan dårlig inneklima gjøre noen mennesker sykere enn de faktisk behøver å være når det kommer til plager med allergier og astma blant annet. Mitt beste tips idag er å anbefale dere å benytte dere av muligheten til å gjøre denne gratis testen i vaffal – det er en god start!

Gleder meg til å fortelle om tiltakene vi er i gang med, det er faktisk ikke så veldig avanserte greier – og det innebærer faktisk ikke verken støvkost eller vaskebøtta, hahahah! (Lo hun nervøst! 😅)

Forøvrig – tusen takk dere to fine folk fra LUX-teamet som tok turen! Takk for trøst (!), veiledning og ikke minst noen skikkelig fine råd! Veldig koselig å vite at jeg kan sende dere ut på testrunde til leserne mine! ❤️

Fylla har skylda.

Nå er det helg folkens! Og selv om helgene ikke er de helt samme som de var fra tiden før jeg fikk barn, så kan du takke fadern på at jeg har lagt inn noen ekstra timer på soveskjematimeplankalendenderen min, og lovet på tro og ære at jeg veldig snart skal ta bruk den nye gulvmoppen min. (Jeg kjøpte den på romjulssalg. I ROMJULA!)

Jeg vet ikke med dere, men jeg nyter helgene på en helt annen måte enn jeg gjorde før. I gamledager, da jeg var ung og sprek, så var jo helgene en evig fest. Helst på torsdager for da var jeg sikker på at jeg var edru til jobb på mandag. 

Jeg drikker særdeles lite for tiden. Ikke fordi jeg ikke er glad i en fest – det er jeg, men jeg HATER å være fyllesjuk. Sånn har det alltid vært, men etter at man har fått barn så føler jeg liksom at jeg kaster bort så uendelig mye tid på å resituere meg etter ei kule.

Noenganger våkner jeg både lørdag og søndag og sender en medfølende tanke til alle de tusenvis som våkner opp med dundrende hodepine, tomme bankkort, gjenglemte jakker og telefoner og bitemerker på halsen.

En gang våknet jeg opp med et…hold deg fast…. fotavtrykk (!) på ryggen! (!!) Da hadde jeg vært på partay på BI i Oslo og drukket Fernet. Og har du ikke smakt Fernet så er du heldig. Venninnen min fortalte at jeg på et tidspunkt hadde ligge mageflat på gulvet, og jeg vil anta at noen da har funnet det for godt å tråkke på meg. Krenkefest. Jævla BI-folk ass.

Jeg har også våknet opp i rosa ballkjole i leiligheten min som var plutselig speilvendt. Jeg skjønte ingenting! Jeg trodde helt seriøst at jeg var i et parallelt univers. Viste seg at jeg hadde forvillet meg inn til naboleiligheten i oppgangen jeg den gangen bodde, og funnet meg tilrette på avsatsen mellom stua og kjøkkenet. Leilighetene var helt identiske – men speilvendte. Jeg tror jeg brukte en halv time på gulvet der før jeg innså at dette faktisk ikke var MIN leilighet. Det var noe av det sykeste jeg har opplevd i bakfylla. Før jeg skjønte hva dom hadde skjedd så husker jeg at jeg hørte noen partysvensker hviske:

«-Jag tror hon vaknar nu!»

Hvorpå jeg svarte: “-Gå hjem!!!

Og de bare: -«Jammen vi bor ju her!» 

En annen jeg var hard på kartongen var i 2013. Jeg var nysingel, litt tjukk og hadde tidenes ettervekst. Jeg var også arbeidsledig og blakk, så jeg la ikke lista så veldig høyt den gangen, for jeg var vitterlig ikke i noen posisjon til å velge og vrake. Endte med at jeg inviterte den single ungkaren og matrosen (samme fyr, ikke to på en gang, det er en annen historie) på ferja jeg måtte ta for å komme meg til en øy i fjorden jeg hadde fått meg et hus. Jeg disket opp med en kartong billig rosévin, en flaske Chablis jeg hadde fått av pappa for et dykkeroppdrag og skulle grille. Hadde ikke grill, så jeg stekte de i en stekepanne. Hadde ikke tilbehør heller, når jeg tenker meg om.

Morgenen etter våknet jeg med en god porsjon fylleangst når jeg så at matrosen lå ved siden av.

«Fakk!» tenkte jeg. «-Når jeg dumper han så må jeg sikkert begynne å BETALE på den ferja også!»

Så jeg gjorde som alle blakke kvinner ville gjort, jeg prostituerte meg for tur/retur-biletter med MS «Oksøy». Neida!!!! Joda.

Nå fikk jeg litt mer enn litt fylleangst av den fyren da, for senere skulle det bli både ekteskap, hus, barn, biler og båt inkludert i prisen man måtte betale for å ryke på en smell med matrosen på kollektivtransporten. 

Man skal ikke skure hunden mot hårene, sier folk. 

Ha en fin helg! 

Jeg er alltid mer enn over-aktiv på Instagram hvis du vil følge meg der!

La oss ta en titt på utviklingen de siste to årene…!

Reklame | 65% rabatt på The Solution! 🌱

Herligland for noen uker som plutselig har rast fra oss. Er det ikke helt sprøtt at vi snart ramler inn i årets første vårmånede? For noen år siden så ville jeg nok grua meg litt, for med vårmåneder så betydde det at jeg måtte bruke mindre foundation-sparkel i ansiktet, fordi det ble så tydelig malefjes. Ironisk nok så bruker jeg ikke foundation lenger. Faktisk kan jeg fortelle dere at her jeg sitter, akkurat nå – så har jeg ikke NOE annen sminke på meg enn mascara – og det til tross for at jeg har nettopp stått foran ti mennesker og preika idag.

Åj, woups – jeg lastet opp feil bilde! Jeg mener dette:

Jeg ser jo at utrolig mange sverger til kollegaenpulver i alle farger og fasonger på det store internettet. «Min første gang» var med Oslo Skin Lab sitt kollagenpulver var da jeg leste at ei jeg ser litt opp til brukte det. Min første tanke var at det måtte jo være mulig å få i seg nok kollagen ved å koke knoker og bein – men det prosjektet gav jeg opp ganske kjapt, haha!

Kollagenpulveret jeg tar er ganske enkelt det eneste kosttilskuddet jeg har tid til å ta. Jeg har vært tydelig på at jeg ikke har tid til lange ansiktspleierutiner om morgenen og kvelden, jeg leitet etter noe som er kjapt og greit. Og det fant jeg jo for to år siden! Her er to bilder fra før jeg inngikk et samarbeid med The Solution – og et bilde av meg noen måneder etter at jeg ble hekta…!

Og idag tok jeg dette bildet nede på roterommet foran lampa mi, og det ser jo ut som jeg har pudret meg – men det har jeg ikke asså!

Det er INGEN tvil om at huden min har blitt betydelig bedre de to siste årene. Selvsagt klandrer jeg jo kollagenpulveret, siden det er den eneste ordentlige endringen jeg har gjort – for jeg har ikke endret verken på kostholdet eller andre rutiner de siste to årene. Trener like lite og røyker fremdeles. For noen uker siden begynte jeg riktignok å spise mer fisk, men jeg spiser jo fremdeles sjokolade i helgene og sovner fremdeles med sminke på uten å vaske, skrubbe, peele, maske, nappe og syre fleisen min. Jeg gjør med andre ord akkurat som før – bortsett fra den lille pulverposen hver dag. Som regel i kaffen, siden den ikke smaker beinstilker og knoker liksom!

Forresten – la meg vise noen bilder fra albumet på mobilen de siste ukene så du ikke tror jeg har jåla meg opp kun til ære for dette innlegget…! 😂

Fra man fyller 30-ish, så mister man mer og mer kollagen i huden. Jeg kan vel ikke med hånden på hjertet si at jeg VISSTE det, jeg tenkte bare at huden ble litt større, jeg..! Men det er visst mangelen på kollagenet i huden som gjør at man mister elastiteten. Jeg har ikke oppdaget noen cellulitter, så jeg kan dessverre ikke konkludere med at det funker på celulittene mine, men jeg kan innrømme at det er en stor forskjell på huden min fleisen min før og etter at jeg innførte dette kosttilskuddet – som så utrolig mange av dere har kommentert de siste 2 årene!

(Ja, jeg ser brokkoli-biten i jekselen…!)

Jeg er virkelig ikke redd for å bli gammel. Rynker gjør meg faktisk ingenting, men det som plager meg er at jeg frem til for to år siden ikke har gjort det jeg har hatt mulighet til å ta vare på huden min så jeg blir eldre med stil! Jeg har virkelig forsømt huden min, så nå føler jeg liksom at jeg gjør det godt igjen ved å tilføre kollagenet innenfra! (Jeg sier alltid – tenk hvor mye huden vår påvirkes av det vi får i oss! )

Nei vettu, har du lyst til å teste kollagenpulveret jeg er så glad i, så skal du få den beste rabatten vi kan bjuda på – hele 65% på første forsendelsen! (199,-!)  Deretter får du 30% på de neste pakkene, og liker du det ikke så skal du vite at det er ikke bindingstid eller oppsigelsestid – og det er 14 dagers full angrerett. (Ikke at jeg tror du angrer på å ha testet dette, men det er jo greit å vite da!)

Gjør deg opp din egen mening – og gi det gjerne en sjans om du vil!

/Line Victoria

Når barnehagen er så mye mer enn en barnehage!

Tårene sitter løst om dagen, og idag hadde jeg virkelig problemer med å holde meg. 

Som med så mange treåringer i hus så kan det gå en kule varmt innimellom. Nå har jeg hatt to uker som gressenke, og mine lunter er relativt knukne helt inntil beinet. Det betyr at jeg velger mine kamper med omhu. Ja, Maren har sovet flere døgn med Elsakjolen på enn hun har sovet i pysjamas. Ja, mikrobølgeovnen har pipi flere ganger enn jeg kan telle på to hender og føtter, og på snakk om føtter – mer enn en gang har jeg latt henne velge sommersko fremfor vintersko i februar, fordi det er lettere å BÆRE henne til og fra bilen enn det er å ta den kampen om skoene – og neidasåe..håret hennes har jeg kjent at jeg ikke har turd å ta fatt på de siste dagene.

Mens de fleste andre unger på mirakuløst vis har silkeglatt hår, så ender vår lille Maren med tidenes floke i bakhuet hver morgen takket være ekstremt godt sovehjerte og en bittelitt frynsete mamma som ikke har ork til å sloss med treåringen og en hårbørste rett før sengetid. Går det to netter, ja da har hun rukket å få dreads! Det er ikke lenger nok å pøse på med balsamspray eller detangler-balsam i skallen hennes – jeg har innsett at det må sterkere skyts til. (Nei, jeg skal ikke barbere av henne håret!) Men når kidden sitter å smiler og susser på meg – med sine vakreste dådyrøyne, så er i grunn det siste jeg ønsker å lage fullstendig kaos i den fine roen vi har før leggetid. Jeg HAR tydd til den samme latmannsknollen jeg selv lager på meg selv i bakhuet ved et par anledninger (skei, kanskje litt flere enn et par..!) – hvertfall de dagene hun faktisk LAR meg faktisk sette i et hårstrikk. (For det er ikke hver dag. Som regel syns Maren det er helt greit å droppe hårstrikket og heller gå for hippiedreads og tiara.) Hvilket jeg har latt henne gjøre i det siste. Og dere kan si hva dere vil om at “det må gjøres!” men noenganger blir det bare til at man utsetter for å kunne bevare roen og vettet.

Problemet er også det at siden det er Torben som leverer på morgenene nå, så kan man takke fasen på at han hvertfall ikke orker knotinga med de bittepittesmå gummistrikkene. Med 9,5 fingre (en halv finger mistet i sitt eget utdrikningslag, man tager – og man haver!) og litt redusert mobilitet i hånda grunnet tre operasjoner etter det berømte utdrikningslaget, så forstår jeg godt at Torben trer på Maren en lue i håp om at problemet forsvinner av seg selv. Ute av syne, du veit. Sånn er vi!

Idag hentet jeg Maren. Jeg skammer meg alltid over sveisen hennes når det har gått litt langt mellom hver slåsskamp med børsten – og unnskylder meg ofte. «Tom for balsam». «Hadde ikke tid». «Forsov oss». osv. Du veit. Det vanlige. 

Idag, som ved mange andre dager, leverte Torben et hårtroll med tre store dreads i bakhuet, og tilbake fikk vi….. En nyflettet unge helt uten floker i håret. (!) Hun var så nydelig er hun satt, og jeg kjente både på den dårlige mammasamvittigheten – samtidig som jeg kjente på den gode, fine tryggheten i de ansatte i barnehagen til Maren. Det gikk opp for meg at de ikke bare passer barna våre, oppdrar de, hjelper de, er glad i de og viser de omsorg gjennom lek og læring – men de gjør så uendelig godt for mamman deres også. Jeg sa til MB som satt der mens jeg strøyk Maren over den fine fletta i håret. «Takk. Du aner ikke hvor takknemlig jeg er for at dere tar dere tid til å gjøre slike ting. Takk»
Jeg kjente tårene pressa litt på, og jeg ville ikke være hu mora som begynner å grine i tide og utide – det blir fryktelig kleint for både MB og de ansatte der om jeg skal begynne å grine hver gang jeg opplever den varme omtanken fra de som jobber der. Da hadde det blitt mye grining. 

For et år siden ville jeg så gjerne kjøpe noe som symboliserte takknemligheten min til de ansatte på avdelingen til Maren. Jeg kjøpte blant annet en liten tube håndkrem der tanken var at det var «pleie til de trøstende, varme og trygge hendene deres». Da jeg leverte fra meg gaven oppdaget jeg at kortet med forklaringen var glemt igjen (typisk!) og jeg måtte jo forklare på en måte hva meningen med håndkremen betød. Men det eneste jeg klarte å si mens mine takknemlige tårer pressa på var:

«-Det er til hendene deres.» 

(Verdt å merke seg at det stod “HÅNDKREM” med store bokstaver på tuben jeg gav dem. (!) )

Herligland så takknemlig jeg er for de fine folka som jobber i barnehagene våre. Jeg kjenner jo bare til den Maren er i, men jeg vet jo at det er uendelig mange barnehageansatte som fortjener verdens største klem, litervis med håndkrem og en hyllest for jobben dere gjør. Dere gjør Maren så trygg og fin, fordi dere har en ubetinget kjærlighet til jobben deres og de dere er sammen med hver eneste dag. Også er det virkelig på sin plass å fortelle dere at dere gjør også meg som mamma både trygg og takknemlig for at dere gjør alt dere kan for at vi som mammaer skal føle oss sikre på at barna våre tilbringer mesteparten av tiden sin med fine folk. Fine folk som grer ut flokene i håret til Maren når mamsen har gitt litt opp. Håper alle foreldre vet å sette pris på superheltene i barnehagene våre!

Nå griner jeg litt til.

Takk! ❤️

Denne kaosmammaen er på Instagram også!

Når pappa blir Elsa.

Vi blir aldri lei av en pappa som blir drillet rundt lillefingeren av datteren sin, gjør vi vel? Torben er en av de pappaene som (nesten) frivillig tar på seg både Elsa-kjole og inntar parketten sammen med hun som snart kan hele teksten til “Let it go” på rams. Her er det så Frost-feber for tiden at det nesten er skummelt. La ut en video på duetten til Maren og meg med “Let it go”, men ingen bombe at den selvsagt ble blokkert etter 20 sekunder pga av opphavsrett. (Opphavsrett på musikken vi spilte fra popanlegget, ja.)

Nuvel, vi blir heller aldri lei av Torben i kjole – gjør vi vel? Det er jo andre gangen denne måneden han stiller opp i kjole på bloggen, kanskje han liker det? “Let it gooo, let it gooo!”

PS: Hvis du lurte – vi blir beordret av Maren til å ta på oss hansker når vi også er Elsa. Det eneste vi fant er to forskjellige arbeidshandsker – men det duger!

   

Mye mer moro finner du på instagrammen min!

Jeg angrer.

Er det lov å angre på ting man har gjort i livet? I såfall…

Line 23 år. Levde livet, angrer ingenting:

Line nå:

🐽Jeg angrer på et bilkjøp eller to. Kanskje tilogmed tre! Jeg angrer på at jeg kjøpte en sprell ny Renault Megane Cabrolet i fargen champagne når jeg allerede hadde en Renault Megane Kabriolet i fargen gul. Det ble dyrt. Da jeg solgte satt jeg igjen med en feit regning, siden biler ikke akkurat stiger i verdi..! De jævla bilene ass. Unngå å kjøpe sprell ny bil med mindre du har hundretusener å kaste bort!

🐽Jeg angrer litt på at jeg ikke fullførte og ble tannlege som avtalt med mamma. Dog hadde jeg ikke opplevd alt jeg har til nå, men jeg hadde vært en av de få bloggende tannlegene i Norge. Men siden jeg gjør enkle oppdrag som fjerning av sting og har mitt egen pirkesett – så føler jeg meg fremdeles bittelitt odontolog. 

🐽Jeg angrer også på et par ekser som ikke gjorde mer godt for seg en ei skikkelig ripe i selvtilliten min. Men heldigvis ser jeg at karma got them. 

🐽Jeg angrer på at jeg tok piercing under leppa. Hullet er der ennå og det er synlig. Jeg ser ut som en eks-blitzer. 

🐽Jeg angrer på at jeg solgt den fine seilbåten min, en gul Hero 101, jeg kjøpte som 22-åring. Jeg kjøper den veldig gjerne tilbake på et tidspunkt, verftsbygget gul Hero 101 som tidligere het Camela, hold øynene åpne!

🐽Jeg angrer på at jeg har brukt så utrolig mye tid av livet mitt på å hate kroppen min, når den har vist seg å være både frisk, snill og eksemplarisk med meg gjennom hele livet. 💛

🐽Jeg angrer kanskje ikke, men jeg irriterer meg over mange av de gangene jeg burde fulgt magefølelsen og ikke vært så opptatt av hva andre syns om det jeg gjorde eller ønsket. 

🐽Jeg angrer på alle de gangene jeg ikke visste at jeg hadde siste mulighet til å spørre mamma om alt mulig jeg gjerne skulle hatt svar på idag. 

🐽Jeg angrer på at jeg ikke drøyde med å vente til den nye Iphonen kom, at jeg brukte 13.000 på en mobil som ble «gammel» tre måneder senere. 

🐽Jeg angrer kanskje ikke, men jeg lurer på hvordan jeg ville sett ut om jeg ikke hadde spist alt det dårlige godteriet jeg hadde trøkt i meg dette livet. Jeg har liksom aldri lært meg å kose meg med søtsaker..! 

🐽Jeg angrer på at jeg begynte å røyke! Hva FAEN liksom, ødelegge en frisk og fin kropp på den måten – det er så ufattelig dumt! 

🐽Jeg angrer på alle plantene jeg har kjøpt og drept over en lang periode. At jeg aldri lærer meg at plastikk er greia. (Som jeg forøvrig også klarer å drepe. Jeg setter de ofte for nær ovner/peis så de smelter. Så ja, jeg er en av de få i hele verden som kan påberope meg at jeg klarer å ta livet av plastikkblomster!) 

🐽Jeg angrer på at jeg ikke har blogget på en stund. Jeg trengte en pause. For de av dere som følger meg på Instagram så har dere kanskje skjønt at jeg trengte ei litta pause, men jeg angrer alikevell for å ha vært MIA her på bloggen. Dere fortjener bedre! 🤩

I am back.

/Line Victoria

 

Morsdag, og alt det andre.

Mange av dere vet jo at jeg går litt i overlevelsesmodus på «høytidsdager» som omhandler mamma. Søndag var det morsdag.

Jeg våknet til et blondt troll ved siden av senga mi. Jeg hørte ikke at hun i det hele tatt hadde kommet inn! Hun stod der med en firkantet pakke og sa: –Mamma, du må stå opp – det er pakke til deg!

Hjertet mitt smeltet. Den ungen er ekspert på å sjarmere meg, og nå som hun prater så godt at jeg kan føre samtaler med henne – så smelter jeg om mulig enda mer.

«Det er brev til deg også, mamma!» sa hun og gav meg kortet først. Fineste ordene en mamma kan høre er at man er den beste mammaen noensinne. Så får jeg heller huske på de ordene når både trass og tenårene kicker inn.

Jeg fikk en skrivesperre som kicket inn de siste dagene, og den løsnet ikke før jeg møtte en motiverende, kunnskapsrik og ærlig mann som har levd dobbelt så lenge som meg. Det var i grunn akkurat det jeg trengte for at det skulle løsne for meg, og i bilen satt jeg koste meg med alle innspill jeg fikk av den ikke lenger så unge herremannen. Det blir nok ikke siste gangen jeg prater med han, og jeg gleder meg allerede over å ta inn flere inspirerende hoder i min lille boble.

Ey, nå hørtes jeg seriøst frelst ut, men det er jeg altså ikke. Litt kanskje, men det er morsomt at jeg satte meg som mål i 2020 å fortsette å la meg begeistre av kloke hoder og møte ansikter som gir meg noe.

Tenk, idag skriver jeg et blogginnlegg om Maren der jeg forteller at vi har samtaler sammen. Skrur vi tiden tilbake 3 år så finner jeg nemlig dette høygravide innlegget – og det er verdt å børste støv av! 😍

 

GRAVIDOPPDATERING FEBRUAR 2017

Det er viktig å omgi seg med et harem av proffe menn som gjør dagene litt bedre nå i den høygravide ventetiden. Jeg har jo allerede fortalt om Svensken som knekker opp ryggplagene mine, og på kveldene er det Lothepus som underholder på skjermen. Til den kjekke tannlegen min har jeg måttet gi klar beskjed at jeg ikke vil ned til han før jeg har blitt tynn igjen, og jeg tror faktisk han syns det er helt greit å slippe å måtte ringe Hjelpemiddelsentralen for å booke handicapheisen med stropper for å få meg opp i den trange tannlegestolen hans, kun for å høre meg kjefte og klynke meg fordi han pirker i tannebissene mine. Den eneste mannen i haremet mitt jeg ikke har kunnet finne noen god unnskyldning for å unngå i disse tider er fastlegen min, Dr.H.

Han har ikke gitt meg opp ennå. Han er den eneste mannen i livet mitt (og i hele verden generelt tror jeg!) som tør å dra frem vekta og be meg stille meg oppå den. Han er jo lur da, han vet jeg får et gråt-labilt utbrudd (og det er hans ord i journalen min!) når han drar frem den fysaken, og så står han med den i hånda og spør forsiktig om jeg er klar for å veies. Som grisen før den skal slaktes. Og så holder han gooood avstand når han forsiktig skyver den foran meg med foten sin, som en ydmyk og kuet hund som dytter et dødt, spiseklart kadaver foran rovdyret. Og så blir det pinlig stillhet før jeg stiller meg på vekta?

Han holder pusten.

Jeg holder pusten.

Han noterer i skjermen sin. Og så sier han:

«-Den er litt høy altså.»

Og like før jeg er i ferd med å eksplodere i et inferno av selvantenning, og jeg prøver å gripe etter han så jeg får knocket han ned i bakken og satt meg på han med all min gravidtyngde, så forter han seg å si:

-“Altså, vekta, vekta er for høy! Den viser for høyt!!! Den er stilt inn feil! Vi må trekke av xx kilo på den for at det skal bli riktig!»

Flink bisk. Godt oppdratt.

Jeg skrev et innlegg på instagrammen min om at jeg syns det var så rart å ta med seg urinprøva si til legen hjemmefra. Litt fordi det føles fryktelig kleint å gå rundt med en boks med sin egen, tempererte piss i lomma. For tenk om jeg blir påkjørt og boksen med piss spretter ut av lomma og blir plukket opp av en random. Eller om jeg faktisk dør, og de samler sammen alle eiendelene mine i en pose på likhuset etter at de har sydd på alle lemmene mine igjen etter organdonasjonen jeg har meldt meg for – og når de som bryr seg kommer for å hente tingene mine så er det liksom:

«-Ja, her er altså gifteringen hennes, kortholder, et par kvitteringer, en krukke med pisset hennes og en regning fra Fjellinjen vi fant på henne da ulykken inntraff. Værsegod, signèr her takk – ha en fin dag videre!»

BQVDmfdArwd

Så idag pakket jeg rett og slett inn den søte boksen med pisset mitt og tok et par sløyfer rundt. Og en hyggelig lapp med «Til Halvor fra LineV» på (var tom for sånne juegavelapper dessverre) så jeg ikke skulle føle så på det at jeg gav Dr.H pisset mitt i hånda når jeg møtte han. Jeg mener – å gi bort ekskrementene sine til menn er bare noe man gjør om de har behandlet deg dårlig. Til de putter jeg det helst i en boblekonvelutt og sender den med posten istede med ukjent avsender.

Nuvel, Dr.H tok imot sin lille presang og kikket litt rart på meg. Jeg håper han trodde jeg gjorde det for å være hyggelig. Men så kom jeg på at det sikkert var de søte jentene på lab`en som måtte åpne den. De må ha stusset noe jævlig, hahahaha! God jul, liksom!

Vi gikk inn på kontoret hans, og han hadde knapt nok lukket døren før jeg REIV av meg buksa og trusa og flekket ræva mi til han.

*pinlig stillhet*

«-Se på detta du, Halvor!!!» utbrøt jeg nesten litt stolt!

Hadde jeg ikke hatt det massive blåmerket på rævballen min så tror jeg nok at han hadde sendt meg ut av kontoret i en håndvending, han hadde jo ikke satt seg ned i stolen engang før jeg flekket den store, nakne ræva mi til han stakkars.

Takk Gud for at det blåmerket fremdeles var der for å si det sånn – ellers kunne det hele blitt sykt kleint. Jeg er på gravidkontroll liksom og det første jeg gjør er å snu ryggen til legen, slite av meg underklærne og rope «Se, se på ræva mi a!”

Jeg har sett Dr.H relativt ofte i graviditeten, rett og slett fordi jeg ikke går til jordmor – men har alle mine kontroller hos han. Jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik, men jeg syns det er hyggelig. Det er et fint spark i ræva til meg å få pyntet meg litt i hverdagen. Også er han veldig flink da. Flink til å svare på alle de dumme spørsmålene mine, og i tillegg så ung (samme årsmodell som meg) at han vet sånn noenlunde hva jeg snakker om når jeg bruker tøysenavn på kroppsdelene mine. Idag for eksempel skulle jeg spørre om noe som handlet om HuHa`en min. Hvis ikke jeg husker veldig feil så brukte jeg faktisk ordet «Dåse-arealet» når jeg omtalte det. Nå bruker han strengt talt ikke mine tøysenavn tilbake da, han bruker det mer passende ordet «underlivet» men poenget er at han forstår meg når jeg forklarer. Og så syns jeg det er kjempemorsomt når jeg ber han forklare meg hvordan kynnere og nedpress føles, for jeg gjør det bare på fur faen. For det er ingenting som er deiligere enn å se en mann i hvit frakk sitte å peke på sin egen innbilte gravidmage og forklare hvordan begynnende fødselsmerter føles. Jeg har jo googlet det, men jeg kan jo fader ikke dy meg! 😉 Neste gang skal jeg be han gå igjennom renselsesprosessen etter graviditet også, sette han skikkelig på prøve liksom! <3

Nå er tiden inne for å gå oftere til Dr. H fremover. Jeg ble litt glad når han sa at vi måtte sees litt hyppigere. Ikke fordi jeg tror han VIL ha meg hengene på legesenteret en dag i uken med temperert pissepakke i den ene lomma og halsbrann-medisinen min i den andre, og jeg tror ikke han ser frem til noe mer generell blotting jeg allerede har utsatt han for –  men da blir jeg blir tvunget til å sminke meg litt og ta på rene klær minst en dag i uken fremover da!

Ha en fin dag da!

Line Victoria

 

 

For ei uke!

Nå føler jeg vel nesten at dere har fått nok sosialpornografiske historier av meg i det siste. Det eneste som egentlig mangler på bloggen min nå er et spektakulært dødsfall, men ingenting å melde på den fronten. (Gud bedre, bank i bordet altså! 😳)

Jeg har forøvrig akkurat lært den virkelig betydningen av ordet «sosialpornografi» – og for å få bittelitt lærdom inn i denne bloggen, så kan jeg melde om at det betyr: Sosialpornografi er en betegnelse på en type journalistikk der personer utleveres på en intim måte, især forhold eller skjebner av privat eller tragisk karakter,[1] som en form for underholdning for at publikum skal få tilfredsstilt en kikkermentalitet.

Ikke så veldig ulikt et par-tre bloggere jeg veit om med andre ord – meg selv inkludert. (Sjekk ut selvinnsikt også, når du er igang, da!)

For en uke, dere! For en uke siden hadde jeg ei flaske overprisa cava i hendene på Vixen, idag ligger jeg å fjerter på sofaen og lurer på om hvorfor sin egen prupp lukter bedre enn andres. Vet du forresten hva min gøyeste pratical joke er for noe?

Når jeg kjører bil med noen, så pleier jeg å slippe en smyger som stinker brutalt, og si litt nervøst:

“-Men herregud, lukter det brent? Brenner det? Hva er den lukten?

Og da pleier som regel sidemannen eller sidekvinnen å snuse inn absolutt alle prompepartikler  i 3-4 paniske magadrag før de innser hva det faktisk lukter. Da ler jeg så mye at det er farlig å sitte i bil med meg. 

Jeg har en fin uke å se frem til i – jeg gleder meg til å få et par løse tråder knyttet og jeg gleder meg egentlig vilt til våren nå! Jeg kjenner litt på prestasjonsangsten min igjen, men denne gangen har jeg jobbet skikkelig med å liste opp for meg selv noen positive grunner til hvorfor jeg gjør som jeg gjør – og da er det ofte jeg kjenner på stolthet og ikke prestasjonsangst..! Jeg gleder meg. MASSE.

Sånn ellers er det lite å melde fra denne siden av sofaen – men jeg kommer til å fyre igang «fortell meg en hemmelighet” på Instagrammen min i kveld, så hvis du vil joine noe skikkelig trivelig, morsomt, trist, galgenhumoristisk og ikke minst veldig, ledig anonymt – så kan du følge meg på Instagram her hvis du vil! 

Bildet jeg valgte er helt random fra der vi bodde før. Deilig white-trash, akkurat sånn jeg liker meg selv!