Det finnes alltids skeptikere.

Kjære skeptikere.

Det er underlig hvordan dere syns det er helt greit å debattere på sider der jeg ikke har anledning til å forsvare meg eller komme med tilbakemeldinger på det du skriver. Noen debatterer i kommentarfeltet på avisreportasjer som om jeg ikke finnes eller aldri kommer til å lese de kommentarene de legger igjen på nettet – det er jo bare å søke meg opp på facebook eller sende meg en mail eller skrive en kommentar i bloggen – så får jeg hvertfall anledning til å forsvare meg litt i hvertfall Eller svare om du har noen spørsmål 🙂  

Nuvel. Det handler selvsagt om før/etter-bildet. Det kom kommentarer på at jeg måttet ha gjort kirurgiske inngrep for å fjerne hud. Det har kommet kommentarer på at bildene er redigerte. Og det har kommet kommentarer på at det ikke er samme dama på bildet.

Da jeg leste overskriftene i avisene visste jeg at noen troll kom til å høre fra seg. Men med 99,9 % flertall av superhyggelige tilbakemeldinger, så har trolla druknet i den hyggelige mengden. (Fordelen av å ha selektiv hørsel og leserøyne.) Men jeg føler riktignok at jeg ønsker å presisère et par ting for de, og da gjerne med en forklaring slik jeg tror den er. Uten å være et medisinsk leksikon, selvklart.

Nei, jeg har ikke gjort noen kirurgiske innlegg. 

Jeg skulle så veldig gjerne lagt ut bildet jeg også tok for litt over to måneder siden, der jeg tar en selfie i undertøyet. Men det syns jeg ikke det er behov for. Terkelen for å legge ut det med den trange, rosa treningsoverallen (som bare er noen millimeter tykk, sånn deilig spandex-stoff…!) var SÅ stor, at magebildet var helt uaktuelt, og er det ennå. Mine nærmeste har fått sett det riktignok.

Det er ikke unormalt at kroppen/huden går “tilbake”. Altså at skinnet/huden følger med innover, hvis du skjønner.  (ok, la oss ikke overdrive – jeg har ikke den samme flate magen som da jeg …ehh, aldri hatt flat mage egentlig. La oss heller si – mindre mage). Huden på magen min var faktisk ganske “stram-proppet” på “før”-bildet, jeg har/hadde ingen strekkmerker – så det kan jo bety at huden min er relativt tøyelig. 20 kilo er ikke sååå mye i slankesammenheng, altså. 40 kilo er dobbelt så mye. Og noen klarer slanke seg 70 kilo. DA kan det kanskje hende at man får overflødig hud. Det vet jeg ikke, jeg kjenner ikke veldig godt til dette.

Alles mager er tøyelige, men det er altså forskjell på å gå ned 50 kilo og 20 kilo. Mine kiloer lå på magen, pupper, rompa og endel på lår. Jeg hadde eplefasong, som det så flott kalles. Mange jenter som har født barn har en mage som spretter tilbake til sin vanlige form, det er slemt å stille spørsmålstegn på om de har gjort plastisk kirurgi eller ikke. Magen til min gravide venninne stod nesten en meter ut av kroppen hennes, men to uker senere ser det ut som den er på nesten normalen igjen. Hud er utrolig sammarbeidsvillig, tror jeg! Men jeg har definitivt ikke noen sixpack altså..:-)

Til deg som lurte på om “puppene liksom bare kan forsvinne sånn helt uten videre”. (Kommentert av en mann, selvsagt.)

Jo, det kan de. Spør enhver kvinne! Jeg er veldig heldig og legger på meg “litt rundt over alt”. Når jeg slanker meg (det har jo blitt et par ganger!) forsvinner først puppene, så magen og så ræva. OK, puppene mine har nok tålt vektnedgangen minst, jeg kan ikke gjøre noe med tyngdekraften liksom! De peker jo nedover, og enda mer nedover nå –  men ikke noe mer alvorlig enn hva en bh kan hjelpe. For 10 år siden hadde jeg sikkert booket meg inn på første og beste klinikk for oppheising av pattene, men når du er 32 er man ikke så opptatt av det lengre. Ikke Torben heller, som faktisk er den eneste som ser puppene mine uten at de er heist opp i en hengekøye av en bh. Dessuten – jeg har ikke fått barn ennå, jeg tenker at jeg bare bør holde skalpellen unna de frem til jeg evt er ferdig med å være matstasjon.

Til deg som mente det ikke kunne være samme person på bildet:

Deg om det. Det er meg. Med nøyaktig 2 måneders mellomrom. Ble overrasket selv, jeg ass. 

“Hun kommer lett til å legge på seg de 20 + 10 til i løpet av kort tid! Det har jeg erfart selv!”

Du og jeg er ikke samme person. Og da har du ikke gjort det riktig. Det er ikke bare å slanke seg, og så fortsette der man slapp med kostholdet når man har gått ned kiloene man ønsker. For min del handlet det om at jeg ville se resultater kjapt, fordi det motiverte meg.Nå er motivasjonen å gå ned ytterligere noen kilo, for så å stabilisere meg på en matchvekt jeg har lyst til å leve med resten av livet. Både i forhold til kosthold og aktivitet. Og forresten, din kommentar motiverte meg bare enda mer til å fortsette den gode jobben.

 

Sånn, da var DET ute av verden liksom!

Du må mer enn gjerne stille meg spørsmål om du har det, jeg skal forsøke å svare på det du skulle evt lure på 🙂

Jeg tror ikke jeg har noe bilde som kan illustrere det vi snakker om i dette blogginnlegget, så hvis det er greit, så slenger jeg heller ut litt bilder fra siste uken på instagram 🙂


1: Min fineste og forståelsesfulle pappa serverer meg litt “snacks” til kaffen…<3

2.På vei til den legendariske spinningøkta jeg blogget om igår.

3. Det skulle egentlig være en forbrenningstime, men tok litt av og gjorde det til en kondisjonstime. Ja, den jeg nesten døde av.

4. Sykemelding dagen etter spinning.

5. Fine kollega og spinningbuddy Mona kjøpte reiseegave til meg etter ferien sin..!

6. Jeg bader hver eneste dag i det store badekaret vårt. Ikke kødd engang.

7.Tøyer ut på gulvet, og fikk krampe mens jeg selfie-knipset. Digg.

8. “Overdreven bruk kan virke lakserende.” VIRKER lakserende? Toalettpapirforbruket vårt har jo gått dramatisk opp!

9. Et av de første ordentlige måltidene mine fra en askjett. Lykke.

Her er Instagram`en min om du vil følge meg 🙂

 

Spinning meg i ræva. Bokstavelig talt.

Nå tror jeg kanskje jeg kan si at jeg har vært så mange ganger på spinningsykkelen at jeg kan driste meg til å si at jeg går …fast. 

Jeg er på hils med instruktørene, husker navnene deres, og lar meg slippe litt løs under timen hva angår jovial prat, kroppsvæsker og… ja, gæs. Neida. Joda. Det er ingen som hører det uansett, jeg er jo så jævla polstra i ræva uansett med den spinningshortsen med innlagt bleiepolstring. Lukta frigjøres ikke før jeg kommer hjem og kler av meg heller. 

Når det er sagt så har jeg også av en eller annen grunn begynt å prate (rope) ganske høyt på øktene også. 

Jeg hadde en vannvittig økt idag, jeg gav gass som faen og lå på orange og rødt under hele økta. Anyhow – midt i økta trodde jeg helt seriøst jeg skulle DØ, og det var da jeg kjente en pussig lukt som gjorde meg helt vill. Nei, det var ikke min egen fiselukt. Jeg snudde meg mot Mona, min spinningbuddy, og skulle egentlig bare forsiktig spørre henne,- men når man er så jævlig uten pust så ROPTE jeg til Mona:-” DET LUKTER KANELBOLLEhhh!!! HVA FAEN? HVORFOR GJØR DET DET, MONAHHHHhhh……?!”

Problemet var at det på dette tidspunktet ble bestemt at vi skulle roe ned, og dermed også musikken ble veldig lav.. Den stakkars instruktøren måtte berolige meg om at det IKKE luktet kanelbolle. Og det er jo da jeg blir hissig, for du kan ikke motsi en sulten, halvdød, pesende dame, våt av sin egen svette og med værste gnagsåret i jentetissa at hun tar feil? Jeg er fremdeles helt sikker på at en sadistisk satan stod i naborommet og peiset inn kanellbollelukt inn i spinningsalens lufteventiler. Det er mye mulig at jeg halli…hallosi…haallusaninert…faen..innbilte meg lukta. Jeg er jo kjent for å spise i søvne, så hvorfor ikke innbille meg kanelbollelukt på treningssenteret liksom?

Hun som syklet foran meg hadde fancy sykkelsko. Jeg kjenner at jeg blir utrolig motivert av mennesker som har sykt kult spinningutstyr, og begynte å konkurrere med henne. Aner ikke hvorfor, jeg bare følte for å bevise at mine europris-joggesko gjorde samme nytta. Legg til en klein dose med det faktum at jeg skulle imponere den kjekke instruktøren Kenneth også da.

Et annet sted i spinningtimen måtte forøvrig Mona dulte i meg og spørre om det gikk bra med meg. Jeg hadde visst lagt hendene foran ansiktet mitt (som om jeg gråt vilt) når vi hadde de værste stigningene, og hun trodde jeg var i ferd med å stryke med. Faktisk tror jeg kanskje jeg gjorde det litt også, for jeg husker egentlig ikke så mye fra spinningtimen annet enn kanelbollelukt og de kule spinningskoene til hun foran meg.

Gnagsåret mitt i ræva har forflyttet seg til jentetissa mi, og det er i grunn et par uker siden jeg kjent jentetissa mi 100%. Og ja, en annen ting jeg ikke har hatt følelsen i på noen uker, er lillefingeren på venstre hånd. Men den vurderte jeg uansett å amputere for å gå ned de siste gramma til jeg bikket minus 20,0 kilo blank. Lillefingeren ble reddet fra amutasjons-idèen min med to kopper kaffe og en dotur, det utgjorde de sårt trengte minus 300 grammene jeg trengte. 

Nyvel – her er MIN oppsummering av treningstimen min idag, 27.oktober 2015.

1. Oppvarming. Har pust til å dra noen gøyale vitser til Mona ved siden av, og flørteblunke med instruktøren.

2. Ble fort veldig sliten og lata som jeg måtte knytte skolissene på europris-skoene mine for å hente meg inn litt igjen.

3. Later som om noe er feil med pulsmåleren. Benytter anledningen til å løfte treningstoppen over huet for å justere pulsmåleren. Viser puppene ufrivillig til instruktøren. Hans puls går i svart på skjermen.

4. Slipper en ørliten fis og pulsen stiger fordi jeg er livredd for at Mona skal lukte den. Lukt kapslet inn i sykkebuksa og sykkelbleia mi, lukt er ikke ute i friluft før en time senere. 

5. Her er episoden der jeg er sikker på at noen stekte kanelboller i styrkerommet. Pulsen steg og jeg gikk i svart et øyeblikk der. Hentet meg inn et par minutter senere da jeg var blitt forklart og overbevist om at ingen satt på styrkerommet med et berg av kanelboller og en vifte i vår retning. Jeg er ikke overbevist.

6. Fullstendig i koma. Eneste jeg ser er mitt eget sikkel på lårene mine etter at hodet har hengt nedover. Ser stjerner. Ser rosa elefanter. Ser på de sykt kule spinningskoene til hun foran meg å tenker at jeg skal unne meg et par slike hvis jeg bikker 700 kalorier på klokka.  Munnen vidåpen og hiver etter pust ustanselig, gråter litt, og på et tidspunkt der er jeg helt sikker på at om jeg ramler av sykkelen nå så henger jentetissa mi igjen på setet.

Takk for økta, nå sjangler vi hjem. Jeg drar hjem med et mission om å prøve å separere rompeballene mine fra hverandre. Eneste måten det føles noenlunde behagelig å gå på do. En hånd på hver skinke – klar,ferdig EN SKINKE TIL HVER SIDE, ramle ned å toalettsetet og la det stå til. 

Line Victoria – spinningfrue.

PS: Har du lest om da jeg var på spinning FØRSTE gangen? Her finner du det innlegget! (link) 

Hvis marsvin kunne blogge….

Ettersom Torben og jeg ikke har barn, så gråt jeg til meg et marsvin. Og siden Torben syns så synd på Bill Shankly (marsvinet vi kjøpte) fordi han ikke hadde noen venner, så fikk vi et omplasseringssvin – Bård Georg. Men på tross av alt alle sier, så kan de ikke leve sammen i fellesskap i et bur, siden Shankly er homo og Bård er jævlig mannevond. 

Om marsvin kunne blogge så tror jeg det hadde sett noenlunde slik ut:

Hei bloggen, det er meg – Shankly, som skriver!

Det er mange som har fått med seg at jeg har fått en brother from another mother som de kaller Bård.

(Det er Bård til venstre og meg, meg Shankly til høyre)

Vi holdt ut sammen relativt lenge, helt til jeg fikk meg en skikkelig suser midt på tygga av tjukke-Bård med hamsterhjerne.

 

10268641_1420478034890111_8967645601527072245_n

Det går bra med meg takket være at Line Victoria er så paranoid-hysterisk og tilkalte hjelp fra en snasen lege på menneskesykehus. Dette bildet ble tatt dagen etter at Bolle-Bård beit meg. Man skulle kanskje tro at jeg ble fin igjen etter å ha blitt stripset sammen av det menneskeskapte trollet til matmor jeg har, men hun har faen meg stripsa leppa mi feil og det har grodd sammen fullstendig skeivt. (Legger ut bilde neste gang jeg har nettilgang i buret)

Den evneveike, selverklærte veterinæren som kaller seg eieren min, har klart å gjøre den genistreken at jeg herved blir ekskludert fra fremtidige utstillinger i regi av Norsk Marsvin Klubb. Jeg kunne ikke vært mer forarget! Nå kjører hun all mat i blender og sprøyter det inn i kjeften min- og hun har skilt meg fra Bolle-Bård som kan forvente seg tidenes hevn for å ha maltraktert trynet mitt. Nå venter kosmetiske operasjoner av leppa mi så jeg ser ut som et marsvin i trynet igjen, og det må Torben betale fordi han ikke stoppet gale-dama i å stripse leppa mi. 

Hilsen Shankly.

2yvv9RgIGG

 

Hei bloggen!

Bård her! Jeg er i lykkerus om dagen. Ikke bare har jeg fått mitt eget bur, men jeg har også fått det største buret fordi jeg er så feit. Jeg har kvesset tennene i leppa på Shankly, og jeg har sett han svært lite etter uhellet. Jeg hører han skriker og tigger etter mat med jevne mellomrom, og så hører jeg blenderen dure fordi han må spise mosa mat i lang tid fremover. Jævla amøbemarsvin altså. Men jeg koser meg jeg asså!

Her ligger jeg i min favorittpositur, som kanskje ikke viser meg frem fra min tynneste side – men dog. Høy er fullt av karbohydrater – så derfor jeg er så fæit. Mer å ta i mer og bli glad i. Jeg har ekstremt høy selvtillit og jævla lav forbrenning. Thats me!

Ikke bare har jeg fått frynsegoder som alenekos med menneskene, men jeg har også fått lov til å klippe plenen helt alene.

10252052_10152386035356411_863550467682527179_n

 

10155561_10152409643176411_5101074862164397582_n

 

(Vel, nesten alene.)

Sinnataggen Shankly står å tøffer seg i det lille buret sitt – jeg elsker at han må ta antibiotika i sprøyte og ikke klarer å spise ordentlig. Det betyr mer mat til meg. Må holde skinnet stramt, vet du.

Tada!

PS: Selfie av meg, Bård!

10299526_10152419854296411_8510801463388886536_n

 

 

PS: Jeg sliter litt meg angst. Den ble ikke bedre etter at matmor viste meg denne:

PSS: Sånn ser jeg ut når jeg ligger til lading og er i feriemodus:

 

 

….vi har også vært hos fotograf noen ganger:

Hva kan vi si liksom, annet enn at marsvin er de perfekte kjeledyr!

SNAKKAS!

Jeg kan titulere meg med tittelen toppblogger. Hva går DET ut på egentlig?

Jeg har ikke ord!

Denne helgen ble jeg rett og slett en toppblogger. Jeg har faktisk havnet på topp 10 over de største bloggerne i Norge, og det er jo fryktelig hyggelig. Jeg tror riktignok jeg er den eneste på bloggtoppen som ikke lever av bloggen eller mottar penger for å blogge, denne bloggen er rett og slett et resultat av at jeg er utrolig oppmerksomhetssyk – og liker å fjase litt om alt og ingenting.

Søndagen gikk med på å svelge et 1-1 resultat mot Southampton. Sånn, da ble dette innlegget litt vinklet mot fotball i en setning og jeg kan fortsette å skrive om andre ting som opptar meg.

Den siste tiden i huset har vi vært noe plaget av fluer (sånne store med pels) uten at jeg egentlig har giddi å gjørt annet enn å gå bananas med en sånn fluesmekker. Jeg tenker at jeg blir kvitt problemet der og da, uten å egentlig ta fatt i selve problemet. Og problemet? Jo, det er at etter at Porsgrunn kommune har bestemt at vi skal sorterte all dritten vår, så har jeg per dags dato i underkant av 9 forskjellige søplekasser stuet inn under vasken. Det er to faktorer jeg kan legge til grunn for flueproblematikken:

1. Vi spiser lite her i huset, og fyller derfor ikke opp matavfallsposen så ofte. Da blir mye liggende i bunn og vente på å bli bært ut.

2. Det blir ikke så ofte bært ut fordi denne avfallssorteringen er helt ny for meg, og jeg forstår ikke egentlig hvor ofte den grønne posen på ut av huset.

Det finnes en 3.årsak også. Jeg aner ikke hvor søpledunkene våre er. Jeg bare slenger posene utenfor dør og venter på at måkene/Torben tar seg av det – litt sånn førstemann til mølla-prinsippet.

Idag, når jeg skulle steke meg min elskede kyllingfilèt, satte jeg på stekeplata for å forvarme den. (Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det egentlig, nymoderne stekeplater blir jo varme med en gang, men da jeg var liten drittunge hadde vi sånne gamle plater som tok 4 år å varmes opp – så GAMMEL VANE.)

Etterhvert som plata ble glovarm begynte det også å ryke heftig. En litt ugjennkjennelig lukt kom til. Brent. Flue. Ikke at jeg gjenkjente lukta av brent flue, jeg var ikke sånn at jeg kikket ut i luften mens jeg klødde meg i skjegget og funderte….-Hmmm…kan det være en Brachycera Fluosos i høy temperatur, montro…?” . Nei, jeg bare antok at et eller annet lå på det avanserte hjemmesolariumet og grillet seg vekk.

Det har seg nelig slik at jeg hadde smekket en flue litt tidligere, og denne hadde da landet på den sorte kokeplata. Nå lå den der i et inferno av induksjonsvarme og grillet, akkurat som en 66-åring på en av sine mange Thailandturer. Fasinert ble jeg stående å se på fluen som tilslutt kun var bare litt aske igjen. Jeg klarte ikke gjøre noe. Jeg ble helt perpleks. Det er som en sånn bilulykke du sakte passèrer, og du bare MÅ SE. Etterpå satte jeg bare resolutt stekepanna oppå og freste opp kyllingen min.

Livet går videre. 

Ellers har søndagen min gått med på å lure på om jeg skal vaske et av de mange skitne vinduene i huset vårt. Men så kom jeg på at jeg ikke aner hvordan jeg vasker vinduer, så jeg får overlate det til Torben. Han leser bloggen min sporadisk, så jeg vet han får det med seg at vi har skitne vinduer. 

…og så er du kanskje spent hvor ekremt skitne vinduer vi har…? Veeeel….:

Det ble riktignok veldig ille når sola stod på. Den innsèr jeg også. Men her må nesten en eller annen komme med et godt tips, for jeg aner ikke. Jeg har aldri måttet forholde meg til vindusvasking før, jeg tror kanskje jeg har hatt selvpolerende/selvvaskende vinduer..? Finnes det egentlig?

 

Og før skrikekoret hyler ut “men det er da bare å sette igang å begynne, kan vel ikke være sååå mange vinduer i den booligen deres?”

Nuvel.

AI REST MAI KÆIS!

/Antivaskesupporterfrue – Line Victoria

PS: Jeg kommer til å fortsette å blogge. Jeg syns det er gøy. Det er ikke en heltidsjobb, men en hobby. 

 

 

Hvor viktig er Liverpool for deg, Supporterfrue?

KAMPDAG!

(Bildet over er en tekstmelding fra da Torben og jeg begynte å date… Jeg var jææævlig skeptisk til han etter denne meldingen, for å si det sånn..)

Ikke at jeg er veldig opptatt av de syke ritualene mannfolket har før kamp, men det koster å være Liverpool-supporterfrue. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg blir sparket ut av sengen eller sofaen fordi Torben mener jeg bringer ulykke eller jinxer resultater. Dette er den 100. gangen de møtes, og det er Liverpool som har flest vinnede/vunnede/vante kamper. Eller noe.

En overveldende og pinlig høytidelig oppheising av LFC-flagget på Bjørkeløkka i Brevik der vi bor rett over midnatt. Det kan i grunn ødelegge mye av den hyggelige kosen så snart klokken slår midnatt, for min fremtidige mann forvandles til en nevrotisk, trassende og hormonell guttebass. Det er noe helt eget. De andre ikke-kampdagene i uken oppfører han seg relativt pent. Alt er relativt. Og kler seg i tilnærmet normale klær. Men på kampdager snakker han med utestemme på facebook og finjusterer lyd/lyd-kvaliteten på 65-tommersen annenhver time.

Liverpool skal møte Southampton klokka 17.15. Den nye manageren, Klopp, har sin første hjemmekamp i Premier League. Hvem er Klopp, sier du? “-Klopp er topp”, sier Torben.

Som så mange andre kvinner, så dømmer vi selvsagt mannfolka etter hvordan de ser ut, så jeg spurte Onkel Google om hjelp.

Og jeg bare:

 

video:img0748

(Trykk på den jævlig svære playknappen)

Jeg var jo veldig fan av Brendan Rogers og Steven Gerrard. Nå har jeg liksom ikke annet å hvile øynene på en den kjekke fyren som står i hjørnet med et flagg. Også kalt linjedommer eller noe. Det er mye mulig at jeg nå må sitte og følge med på kampen idag for å finne meg en “ny” Gerrard å hvile øynene på. 

Så hvem av Liverpools siste managerene får flest speltlomper av meg..?

(Speltlomper er min måte å gradere noe på, som ved et terningkast. Men jeg liker ikke terningkast. Jeg liker speltlomper.)

Brendan Rogers får:

3 av 5 speltlomper på sexy-skalaen min.

 

 

Jürgen Klopp får:

4 av 5 speltlomper på sexy-skalaen min.

 

Apropos lade opp til kamp, min supportermann gjorde hva han kunne for å stille klar til avspark. Slik så han ut i går kveld:

 Dessverre ingen speltlomper på Torben YNWA Sørensen denne gang.

Anyway, måtte Liverpool ha en god match – jeg har forstått at tre poeng står på spill. For meg handler det faktisk om helt andre ting, vinner Liverpool så blir det god stemning i heimen. 

PS: Da jeg møtte Torben i 2013 så skrev jeg et innlegg om mannen som helt ærlig fortalte at han satte

“Liverpool først, så Lundetangen pils, og så har vi deg på en god 3. plass, Line”

Jeg er ingen rosablogger. Jeg er en diffus gråblogger.

Say whaat!

Våknet opp, tok min sedvanlige kaffekopp, røyk og sendte Bruno avgårde på svømmetrening (helt vanlig rituale med andre ord) og oppdager at jeg ligger veeelig høyt på topplistene i bloggatmosfæren. Gode gud, så utrolig hyggelig! Jeg er ingen fulltidsblogger, har ingen samarbeidspartene, og min blogg er ikke spekket med polerte bilder av livet mitt.

Bevismateriale 1:

 


#nofilter

Bevismateriale 2A: Badet vårt.

Bevismateriale 2B. Vaskerommet vårt.

Jeg fikk en usedvanlig hyggelig kommentar av en leser, der det ble nevnt at jeg viste en helt upolert utgave av meg selv, og det syns jeg er et kjempekompliment! Jeg er såpass gammel at jeg ikke orker å late som livet som supporterfrue er spesielt glamorøst.

Så leter du etter en glossy blogg som løser verdensproblemer, eller forteller deg på verdens mest overbevisende måte hvor utrolig lykkelig man er, så må jeg dessverre advare deg. Jeg er som sagt ikke spesielt glossy. Med mindre man regner med T-sonen i fleisen min, der kan jeg nok glosse litt til tider, men det er svette som ikke lar seg redigere bort med et filter. 

Jovisst bor jeg riktignok i et stort hvitt hus i idylliske Brevik, skal jeg gifte meg 11.juni 2016 med offshorematros-Liverpool-supporterkjæresten min og vi har to marsvin jeg er fryktelig glad i og behandler som mine barn. Her er den ene – Bård Georg.

…men så kan jeg ikke blogge om det hvite huset vårt, bryllupet og marsvina mine hele tiden heller. 

Blandt annet så er jeg er av den typen blogger som aldri har med meg speil i veska, så jeg bruker mobilen for å sjekke om jeg har ei buse på rømmen, eller noe mellom tennene:

….og jeg klarer ikke å krølle håret perfekt med en sånn MAST-krøllstang som alle skryter så av…

 

Ikke er jeg spesielt fotogen heller.

Jeg vil faktisk være så frekk at jeg påberoper meg å være Caroline Berg Eriksen (Fotballfrues) veldig gråe alter ego. Jeg er muligens hennes ukjente, bortadopterte søster, men   mistet de samme høye forbrennings-genene og plettfrie hud. Om du tar bort Carolines treningsmotivasjon, arbeidsinnsats, vakre utseende, topptrente mann, suksessfulle bloggerliv, matlagingskunnskaper, interiørsans, motesans, gründervilje og elektrisk bil – ja da står du igjen med noe som ligner på meg. 

Kort oppsummert: Eneste vi faktisk har til felles er at vi har to husdyr (henholdsvis hund og marsvin dog) og en blogg å tyte på.

PS: Om du skulle være i tvil, så er jeg veldig fan av Caroline Berg Eriksen. Jeg syns hun er helt topp. Men dette innlegget har en god dose missunnelse og en enda større dæsj selvironi. 

Jeg er like koko på instagram og på facebook.  

 

2 måneders mellomrom. Et bilde sier mer enn tusen tall.

Idag har det gått to måneder siden jeg startet. 2 måneder av min vei mot et mål på minus 20 kilo. (Les innlegget fra 2 måneder tilbake her)

Det innlegget skrev jeg 23. august, men jeg turde ikke poste det før 15. september, for jeg var veldig redd for å feile. (Som jeg har gjort maaange ganger før når det kommer til dietter..)  Den mandagen etter, altså 24. august, startet jeg en reise nedover som har innfridd over all forventning. Jeg tror faktisk jeg aldri før har vist en større viljestyrke enn jeg har hatt de siste to månedene. Jeg har grini litt, men det har vært grunnet glede og ikke såå mye sorg. En blanding av smerte og glede, kanskje. Smerter i ræva (spinning) og glede over å se resultatene fra uke til uke. 

Jeg skrev et innlegg da jeg hadde nådd minus 15 kilo. (Link)  

Men nå har jeg ikke lyst til å nevne tall, lenger. Det blir umulig for meg å forholde seg til, og jeg har ikke lyst til å la det handle om tall i akkurat dette innlegget.

Jeg har heller lyst til å vise dere et bilde som viser en 32 år gammel jente med to måneders mellomrom:

Jeg hadde aldri trodd i min villeste fantasi, for to måneder siden, noen gang VURDERT å dele bildet av meg i den rosa, trange treningstoppen. Jeg følte meg så absolutt ikke vel (kan man kanskje se av ansiktsuttrykket) der jeg beordret min forlovede til å ta et bilde av meg. Jeg visste at veien ned kom til å være ganske hard, men jeg visste også at jeg var mer forberedt enn noengang nå. Fordi jeg har et støtteapparat i Livea-kurset jeg går, og fordi jeg bare MÅTTE gjøre noe før jeg lot det gå for langt. Etter målinger så hadde ganske skumle verdier. Dessuten hadde jeg ikke trent på flere år. Jeg var i ekstremt dårlig form, og jeg hadde lite kontroll på hva jeg dyttet i meg.

Men jeg syns det var et viktig element, for hav hjelper det å fortelle dere hvordan kurset mitt forløper seg – uten den harde faktaen i form av et før og nå – bilde.

Bildet til høyre derimot, tok jeg i speilet på do idag. Jeg hadde tatt på meg klær jeg ikke har hatt på meg få flere år, og kort skinnskjørt har ikke vært en spesielt flatterende antrekk for meg. Ei heller ei blåskjorte stappa nedi skjørtet, det har jeg alltid hatt for store pupper til å få til å funke. Som du ser så er det en ganske ekstrem forvandling på 2 måneder. 8 og en halv uke er det mellom disse to bildene! Ikke bare kroppslig, men jeg følte meg som en prinsesse! Endelig kunne jeg ta på meg et kort skinnskjørt OG putte skjore nedi, hallo – JEG?

Jeg vet ikke hva målet mitt er lenger. Kurset varer jo helt til januar, hahaha! Jeg har nå “oppgradert” dietten min, for jeg skal fremdeles gjennomføre kurset der jeg får mye mer kunnskap om matvarer, proteiner, karbohydrater, tallerkenmodeller og ikke minst trening. Jeg er absolutt ikke i mål enda, det er som jeg har sagt hele tiden – nå begynner den virkelig jobben! Nå skal jeg lære å ta vare på jobben jeg foreløbig har gjort. 

Sannheten er at jeg igår sendte melding til Torben fra jobb og da skrev jeg: “Fy faen, jeg har så sinnsykt lyst til å bare skeie HEEEELT ut på lørdag. Focaccia, sjokolade og smågodt til jeg nesten kaster opp, ekte julebrus, boller, Sjøloftetpizza med rømmedressing, potetgull med dipp, ALT!!!!”

Flaks at jeg aldri fikk svar på den meldingen. Jeg merker nå at det egentlig var bare et blaff av bittelitt manglende viljestyrke. Så idag hadde jeg en times spinning, og gjorde unna helgehandlingen etter jobb. Det mest “crazy” jeg kjøpte var en pizza og en potetgullpose. Som forøvrig Torben hadde spist opp (begge deler) når jeg kom hjem fra spinningtimen. Når det er sagt – hadde ikke lyst på uansett! Jeg vet at det kommer en tid der jeg kan kose meg med litt godis, men jeg er ikke helt der ennå. Jeg syns kroppen min fortjener å være i den gode steamen jeg er i nå. For det går VELDIG bra med meg! 

Jeg sendte melding med bilde til Nancy (min veileder) før jeg la ut bildet på bloggen. Jeg ville så gjerne takke henne for den jobben hun har gjort, og fremdeles skal fortsette å gjøre som kursleder og mentor og gråtepute og sjelesørger og venninne. Og motivator. Og instruktør. og, ja…- jeg kan takke henne for mye, hun er definitivt et viktig verktøy jeg har hatt enorm nytte av på vei ned. Jeg har fått endel henvendelser på Liveakurset jeg går (ikke sponset innlegg!) og i januar starter de opp nytt kurs. Om du bor i Grenlandsområdet og ønsker å vite mer – ikke nøl med å sende en mail til [email protected] Merk mailen med Nancy – Liveakurs slik at den kommer rett. Og vet du – de har kurs mange steder i Bergen, Horten og Arendal også – det kan lønne seg å sjekke nettsidene også, www.livea.no og ta kontakt med de der så du kommer til rett sted som passer for deg. Hvis jeg får lov av Livea, så tar jeg veldig gjerne meg en tur og hilser på nye Livea-mennesker, hvis jeg kan bidra bittebittelitt på motivasjonen til å få en litt bedre livsstil, så gjør jeg det mer enn gjerne! Mye av den gode motivasjonen og gleden finner jeg også i de andre deltagerne jeg går kurset med 🙂 

 Jeg må også få presisere at jeg ikke mottar penger for å skrive dette innlegget og fortelle dere om “hemmeligheten”, faktisk så er det MIN beste investering noensinne, og ingen trenger betale meg for å anbefale kurset til Nancy. 🙂

 

PS: Jeg kjenner at det er laaangt over min personlige grense å legge ut det “før”-bildet i dette innlegget. Føler jeg setter meg i en veldig sårbar situasjon, og legger kanskje hodet på huggestabben. Men jeg er dog 32 år og tåler en støyt, så jeg syns jeg burde vise at jeg faktisk er litt tøff også. Det er nemlig ikke bare bajs-prat og tullette innlegg på meg, haha! 🙂

Skumpromp.

Ajaj, pyjama!

Nå ligger jeg strekt ut på sofaen, etter ikke bare en lang dag på jobb med møter og mail – men avsluttet også med en spinningtime som ikke gikk helt etter planen…

Det hadde seg nemlig slik at jeg i dag (og forsåvidt også forrige gang) slet voldsomt med å komme opp i puls! Altså, jeg tråkket og tråkket, men melkesyra tok meg og beina ble helt gelè. Så i løpet av en times spinningtime så lå jeg på gult og grønt jevnt over – og det er jo ikke engang 70% av makspulsen min.. Jeg ble veldig skuffet for jeg har jo svetta over 85-90% før, så jeg skjønte ingenting!

Heldigvis har jeg en veileder som la merke til det under timen og tok meg til side etterpå. Hun så jo at jeg ble jævlig betutta og lei meg for å ikke klare holde tritt, jeg gav jo jernet!

Det viser seg at når man ikke har så mye karbohydrater i kroppen som man egentlig trenger når man trener såpass ofte (tenk at JEG skrev det??!!) så har man heller ingen energi! Det betyr at når kroppen forbrenner og trenger energi fra karbohydrater, så har den ikke noe sted å hente det – og DA kommer altså melkesyra! Og med melkesyre på et tidlig stadium i økta er det vanskelig å få 

Memo til meg selv da er: Et måltid med mer karbohydrater enn jeg har hatt den siste uken. Karboen skal jeg da hente fra grove saker, som blandt annet speltlompe, grovt knekkebrød og… ja – poteter og fullkornsris liker jeg jo ikke, såee..

Og forresten, husker dere jeg fortalte at jeg hadde så sykt siklestump i helgen?! Nå skal dere få høre! (Ikke for sarte sjeler..) 

Det var ikke min elskede dato-utgåtte krabbe som var grunnen…! (OBS – den har vært fryst innenfor holdbarhetsdatoen, så jeg spiser selvsagt ikke mat som har gått ut på dato…) Det var….(hold deg fast…*trommevirvel…)

Et ekstremt høyt inntak av suketter og sukrin når jeg drikker te!

Ser du forresten den frokostblandingens-flasken som står i bakgrunn der…?

Jeg kan fortelle dere at den har stått der veldig lenge… Faktisk så lenge at…:

Så da skjønner du kanskje at den litt for lenge på kjøkkenbenken, haha?!

Anyway, tilbake til grunnen til at jeg har skum-prompet i flere dager nå.

Jeg er en gammel sukkerslave, så jeg MÅ ha ekstremsøtet te. Under ser dere bilde av en vanlig dose suketter jeg har i en diger mensen-tekopp. (Sånn stor, diger kopp kjærringer i sin beste alder eller Steinerskole-dramaelever løper rundt med, med begge hendene rundt koppen og flagrende langt skjørt og uvaska hår.)

Jeg skjønner jo selv at dette har en lakserende effekt ved overivrig bruk! Og dette kan jo kalles litt overivrig bruk… Jeg TROR ikke at det har en lakserende effekt, forøvrig. Jeg vet. Dorullbudsjettet vårt har steget radikalt den siste uken. Og jeg skal ikke komme her å si jeg ikke visste det, det stod bakpå esken.

…og da vet dere hva som står på menyen! Krabbe på knekkebrød – kan fasen ikke bli bedre kveldsmåltid.

Må bare forvarme mikrobølgeovnen først, så jeg får slengt inn den frosne krabba til tining. 

Line Victoria, supporterfrue – og KAMPKLAR!

Blogghviledagen er over!

Nå er jeg ferdig med å skamme meg. (ref forrige innlegg) Følte at en dag med bloggpause var sårt trengt. *dåner*


Bildetekst: Fotballfrue og Supporterfrue har hviledag.

Jeg hadde veiing og kursdag idag, samt ei økt styrkeøkt. (For nye lesere: Les her om Liveakurset jeg går!)

Jeg hadde egentig ikke trengt å veie meg idag siden jeg gjorde det på fredag med gode resultater, men siden den vektgreia er sånn superavansert og slikt, så ville jeg alikevell. Overraskelsen var stor når jeg fant ut at jeg har klart å omgjøre en kilo fett til en kilo muskler på 5 dager! SAY WHAT?! Jeg måtte droppe økta mi på fredag tilogmed, så overraskelsen var stor, faktisk. Nuvel – slik jeg har forstått det så tar en kilo muskler mindre plass enn en kilo fett, så jeg må jo klappe i hendene for det! 🙂

Det var flere som fikk hyggelige overraskelser på vekta idag, før jeg gikk inn til veilederen min var det et rungene “HURRA, YESS, JAAAA!” før jeg gikk inn, så ingen tvil om at kurset fungerer for flere enn meg også! Min flinke kursvenninne hadde nådd et viktig mål for henne, og det var så GØY å glede seg sammen med henne etterpå!

Istad lusket Supporteren seg ut for å heise det berømte LFC-flagget i flaggstangen vår. Jeg lar han få lov til å gjøre disse noe pussige ritualene før kampdag. Kvelden i forkant står han å heiser opp LFC-flagget i den 12 meter høye flaggstanga mens han nynner på “You`ll never walk alone”.” Første meldingen som tikker inn om morgenen er “Hva syns du om kampoppsett?”,  “Hva har vi/de på benken” og “Hva tenker du om DET?”. Fingringen på mobilen går kjappere enn en strikkedilla 70-åring på speed, og mumler noe som ligner den iskalde krigens kodesystemer for å ta over verden. “4-4-2. 8 inn – 12 i senter. 14 på, 45 x 45 3 min over..”

Jeg har gitt opp å jatte med. Han har fridd til meg, så jeg er relativt sikker på at jeg kan bevege meg vekk fra den tåplige “Kan du forklare meg offshore-reglene” og den sedvanlige “KAN vi ikke se dokumentaren om Gerrard bare EEEEeeen gang til?!” (Eneste grunnen til at jeg ser på den er at Stiv1 Grrr…argh er så himla deilig.) Jeg har rett og slett forstått at jeg ikke lenger trenger å late som jeg er intressert. Jeg har kapret han, ferdig snakka.

Når det er sagt – så er det hyggelig at huset fylles opp av glade gutter som drikker 40 forskjellige øltyper til kampen. Hjemmebrygget, stout, pale ale, brygget mellom romesprekken og tappet av jomfru Marias hånd. Det er utrolig hvor mange øltyper man klarer å samle når man skal brygge opp til dans med 6-7-8 mannfolk rundt bordet. Da jeg kom hjem i 02.30-draget en natt etter kamp for en stund siden, fant jeg min forlovede i stjerneformasjon – naken oppå både dyner og puter. Sjarmerende! “Guttefest” fikk en litt annen betydning. Nice. 

Jeg vet ikke om gutteklubben kommer hit for å skrike på 65tommers-skjermen i morgen. Jeg for min del har booket meg inn på enda en spinningtime på ettermiddagen, og har DET å se frem til. Veldig greit å få litt avveklsling fra jobb også, det går ganske i ett for tiden…! Herregud, så rosablogger jeg hørtes ut nå. Men asså, jeg har faktisk en 100% stilling ved siden av å tyte på blogg.no asså.

Forresten, vet dere hva jeg savner mer enn å fråtse i mat og godterier for tiden? Jeg savner å gå skikkelig på fylla. Jeg er nemlig veldig god på det. Jeg er nemlgi en av de som stiger i selvtillit og får synkende selvinnsikt – og sammen utgjør det en herlig kombinasjon:

Ja, det er meg i HH-jakke øverst. Under ligger Fykerud. Vi prøvde å lage sjøstjerne.

Jeg savner å stæsje meg opp å gå ut på byen. Her om dagen var jeg “ute” (i hagen, riktignok) og det eneste jeg hadde draget på var nabobikkja:

Takk for seg!

 

Unnskyld.

Jeg har en stor innrømmelse og unnskyldning å komme med. Faktisk har jeg tenkt på dette blogginnlegget mange ganger i løpet av det siste døgnet, for jeg må rett og slett krype litt til korset og be om tilgivelse. 

På mitt forrige innlegg la jeg ut et bilde av meg selv fra i sommer da jeg var på mitt personlige bristepunkt hva gjelder vekten min. Jeg var litt ironisk og halvmorsom i innlegget, og valgte å vise min uhøytidlighet ved å kalle bildet av meg selv et “Tjukkasbilde”. 

Jeg har i ettertid innsett hvor utrolig dum jeg er som sier noe slikt om et bilde av meg selv. Jeg som i flere perioder har hatt et ekstremt dårlig syn på kroppen min, og fremdeles  har et vanskelig forhold til den burde lære meg å holde igjen på tastaturet når jeg blir selvkritisk og uten filter. Jeg har i flere år vært ekspert i å spøke og le på min egen bekostning, da som oftest omkring temaet kroppen min. Jeg tror ikke det er noen hemmelighet at jeg har hatt et elsk/hat-forhold til min egen kropp opp igjennom de siste 10 årene. Jeg har kun gått ned så mye som jeg har gjort nå èn gang tidligere. Da var jeg 23 år og jobbet i tv-bransjen. Jeg kan innrømme at jeg dengang ikke akkurat gjorde det på den “riktige” måten, og definitivt helt uten oppfølging. Jeg bare peisa på. Jeg tror kanskje du skjønner hva jeg mener, hvis du leser litt mellom linjene.

Det jeg skal frem til, er rett og slett at jeg skammer meg over hva jeg kalte meg selv på bildet i forrige innlegg. Her er en kommentar som gjorde veldig inntrykk, og som fikk meg til å tenke:

Fra Mari:

“tjukkasbilde”?! Really!?
Bildet viser en glad og kjempe pen jente! Jeg håper ikke den kuren din også slanker bort den herlige humoren din og alle tanker som ikke bare handler om kropp og vekt og “mat”.
Jeg vet ikke hvor mange som leser bloggen din, men sånne kommentarer på et helt vanlig bilde bidrar til et helt for jævlig kroppspress. Du var mye kulere da ikke alt handlet om kiloer, og da du oste mer selvtillit. Du er da ikke fjorten? Ja til mer humor og personlighet og mer av det beundringsverdige!

Kjære Mari, du som skrev dette til meg. Du har HELT RETT! På bildet ser jeg ut som en helt vanlig sunn ungdom (ok, la oss ikke overdrive..) 32-åring, og jeg bør definitivt ikke kalt meg selv en tjukkas. Det gir dere som leser bloggen min et veldig skjevt inntrykk av hva jeg syns er greit og ikke greit, og det er absolutt ikke greit å kalle sommerbildet av meg selv for et “Tjukkasbilde”. Jeg må dog innrømme at det var jo det første jeg tenkte på når jeg satt igår og bladde gjennom bildene fra i sommer, og jeg merket så inderlig en stolthet over å ha snudd trenden og gått ned veldig mange kilo. Men vet dere, da det bildet ble tatt så var jeg MINST like lykkelig som jeg er nå. Jeg får det jo nesten til å høres ut som livet mitt var så jævla trist og leit med noen kilo ekstra på kroppen. Det beklager jeg på det aller sterkeste. Livet har vært helt fantastisk de siste 2,5 årene, både med og uten de nesten 20 kiloene ekstra i baggasjen. 

Så nei, bildet under er IKKE et tjukkasbilde – det er et bilde som viser en litt mer korpulent og frodig dame, enn den jeg ser i speilet nå. Det var virkelig ikke meningen å gi inntrykk av at det ikke er greit å se ut som jeg gjorde på bildet, jeg ville bare vise at jeg føler meg som en enda litt bedre utgave av meg selv nå.

Så dette er jo som et memo til meg selv, ikke disse meg selv på sosiale medier – det er nok at Haters der ute om ikke jeg skal hate meg selv også.

Takk for alle dere som leser og kommenterer og liker bloggen min, jeg blir jo så fryktelig glad av å se hvor mange som følger meg! Derfor skal jeg så definitivt prøve å moderere meg hva angår mitt eget selvbilde – for jeg vil nødig tråkke noen på tærne.

Ha en fin kveld, så skal jeg gå å skamme meg litt mer!