Dette har jeg tenkt mye på den siste uka…

Hei hei!

Tenkte jeg skulle starte denne bloggposten med å skrive om noe som opptar meg veldig. Ihvertfall et veldig spennende tema. Tema er omkring hvorvidt stikkpillen (også kalt romperakett) skal inn med den butte/flate siden først eller den spisse enden først.

20131202-000820.jpg

Du tror kanskje jeg kødder med denne bloggposten…? Nei, jeg gjør ikke det asså!

Jeg kan ikke si at jeg har har noen nylige erfaringer med bruk av paracet-torpedo, men jeg satt faktisk i en liten stille stund på jobb og funderte på dette. Og da følte jeg for å komme til bunns i denne undringen som kommer til å ta fra meg nattesøvnen om jeg ikke finner svar. Jeg herjet internett, og det var forklaring som sa at musklene i trutemunnen lukket seg enklere rundt spissen og man dyttet den butte enden inn først. Det ble også sagt at det var spissen som skal inn først, for å “lette arbeidet” med å plassère patronen. (Det sier seg selv). Men så kom jeg over en diskusjon der noen mente at virkestoffene i raketten var sterkest i spissen og at de små blodårene i trutemunnen tok opp virkestoffene kjappere helt ytterst ved inngangen. (Eller utgangen, om du vil.)

Det jeg IKKE forstår er hvorfor de ikke lager stikkpiller som er spisse eller butte i begge ender, så hadde vi sluppet denne tankeprosessen! Er det ET tidspunkt du ikke har lyst til å fomle, kløne, dytte, eller bruke makt, eller værst tenkelig; måtte ta den ut igjen fordi den er feilinnsatt, så er det i DENNE situasjonen, er du ikke enig?

Neiiiida, jeg bare tuller. Selvsagt skal jeg ikke oppta den dyrbare lørdagen din med blogging om stikkpiller. 

Jeg tenkte jeg skulle gi dere noen svar på spørsmålene som dukket opp! Så hvis du ikke vil bli bedre kjent med meg, så bør du slutte å lese nå.

 

Hva er det pinligste du har opplevd EVER?

Bortsett fra den p-ring historien under? Vel, jeg har mange pinlige historier på samvittigheten. Jeg har tatt pinlig feil av lovens lange armer da de kom for å rapportere om husbråk i forbindelse med et nachspiel som tok litt av? Jeg trodde de var strippere, men det viste seg at det var skammelig feil. Jeg var nok årets julebordshistorie den gangen (10 år siden nå) oppe på Bamble Politikammer, som det het den gangen. Det stod om meg i lokalavisen også, etter at jeg innrømmet det for et sladreblad i forbindelse med et intervju..

En annen flau episode er da jeg fikk hårblekingspulver i munnen da jeg skulle bleke håret mitt. Jeg åpnet nemlig pulverposen med tennene. Jeg ble sykemeldt og i sykemeldingen stod det: «Brannskader i munn og munnhule som følge av å prøvd å bleke håret innenfra.» Ikke mitt stolteste øyeblikk. Det skrev de OGSÅ om i sladrespaltene. 
 
Hva er det rareste du noen gang har fått servert? (Matrett)
Jeg kom i skade for å spise veldig lokal phillipinsk mat da jeg bodde på en relativt øde øy der ute i havet. Ei dame som hver dag solgte egg på stranden fra en kurv, og de lokale var ofte og kjøpte av henne. En dag kjøpte jeg også, og hun viste meg hvordan man spiste egget. Jeg var IKKE klar over at det lå et helt ferdig kyllingfoster (dødt, selvsagt) inni. Man pillet av skallet på halve egget og «helte» i deg den lille rå fuglen. Fjær, nebb, klør – alt. Det smakte brusk med fjær på.
Hva vil du si er din verste uvane? 
Jeg sutter på tommelen og bretter på en buksebrett når jeg skal sove. Dessuten hater jeg plystring og blir helt VILL når noen plystrer. Det er en uvane at jeg hater andres uvaner, faktisk..! Jeg husker at jeg var med på 4-stjerners middag, og da hadde Zahid Ali fått verdensmesteren i plystring til å servere, under HELE middagen! På slutten av kvelden fikk jeg en cd-plate av han Plystrermannen, 16 sanger på albumet var det. Med bare plystring.
Ville du helst hatt grusom ånde og pene tenner, eller stygge tenner og vanlig ånde?
Grusom ånde og pene tenner – fælt å si det, men når du er i ketose som jeg er nå, så har jeg stål-ånde fra helvete. Men tennene er sånn ca ok. (Skulle bare mangle, siden jeg har brukt en fomue på tannregulering, TO GANGER!! 
Hva blir ditt neste dyr?
Ganske sikker på at det blir en katt, men det er leeenge til. kanskje vi rekker å få et marsvin til innen den tid?! 
Når det er sagt:  ALDRI tilby meg dyr… (ref. bildet under…)
Hvor går neste sommers ferie?
Ganske sikker på at det blir langs kysten, ja – jeg er dessverre ikke så keen på å besøke varmere strøk i sommerhalvåret. Da trives vi utrolig godt i båten, og det er jeg sikker på at vi kommer til å fortsette med. Jeg elsker å være på sjøen, møte gode båtvenner og ha det vannvittig hyggelig. Helger, ettermiddager og ferier – hele sommeren er i grunn ombord i båten 🙂 Nedenfor finenr du et knippe bilder fra denne sommerens langferie. (5 uker ombord!)

Ok. Det var kanskje i det meste laget når det kommer antall båtbilder og sommerfristelser. Men jeg må innrømme at den båten er vårt beste kjøp ever, frem til vi kjøper en større selvsagt. Båten vår er i grunn helt perfekt for oss nå!
Hva er det beste klesplagget du eier?
Akkurat i disse spinningtider? Vel…

(Det er egentlig et sykt morsomt bilde, jeg får så sinnsykt kjærringtiss i det bildet, huff! Men ja, sykkebuksa mi er nok favorittplagget mitt nå for tiden. Jeg har den på altfor ofte. Fordi den strammer på de helt riktig stedene. HOHOHO!)

Hvorfor gjør du så mye rart?

Rart? Jeg gjør da vel ikke så mye rart? Det er bare det at jeg deler med meg på bloggen alt som opptar meg, derfor kan jeg nok oppfattes som litt rar..? Sanheten er et jeg bare er ærlig. 
Hvor ser du deg selv om 10 år?
Åj, da er Torben og jeg gift! Tipper vi har et par kids også, og så bor vi nok på «den riktige siden» av brua, i nærhet til sjøen. 🙂 Begge er i full jobb vil jeg tippe, og vi har større og flottere båt. Antageligvis med pinne på taket. (Seilbåt, der altså…!) 

Hva er høydepunktet i hverdagen din?
Jeg har flere høydepunkter i løpet av hverdagen. I disse tider er det når arbeidsdagen er over og jeg loffer meg inn på treningssenteret, enten det er for å trene eller delta på kurset, eller bare slå av en prat..  Alle de flotte, herlige menneskene og en skikkelig god treningsøkt, så er egentlig dagen min fullkommen. Dessuten har jeg et måltid hver dag som virkelig er et høydepunkt jeg ser frem til. De 10 minuttene det tar å spise den jævla carbonara-shaken med blomkål (smaker faktsik utrolig godt!) . Andre ting som er høydepunktet mitt er alle gangene jeg ler. Og jeg ler ganske hardt og ganske høyt. Veldig mange tror jeg tisser litt på meg når jeg ler. 

Har dere planlagt bryllupsreise?

Har ikke planlagt ennå, men jeg kunne veldig godt tenkt meg å vise Torben steder jeg har vært selv, og som gjorde inntrykk på meg. (Det året jeg reiste jorda rundt)  Men så frister det med Maldivene, Mexico og forsåvit Thailand/Phillipinene også. Det får vi bestemme senere – ingen hast! Det er nok stor sjans for at bryllupsreisen blir i båten denne sommeren, og at vi til høsten/vinteren tar en tur til varmere strøk. 

Hvem beundrer du mest og hvorfor?
Jeg beundrer faren min. Han er et fantastisk menneske, og kan jeg bli en tiendel av det han er, så er jeg mer enn fornøyd. En sterkere klippe og tvers igjennom et godt menneske kommer du til å ha vanskeligheter med å finne. Han er definitivt mannen i mitt liv, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten Papsen min. 

Favoritt tv-serie?

Modern Family. Helt fantastisk humor!

Du holder deg til en diett nå, tror du at det er noe du klarer å holde deg til (livsstilendring), eller er bryllupet motivasjonen/målet?

Det som i utgangspunktet var et mål om å passe inn i brudekjolen har blitt til et mål om å få bedre helse og kosthold. (Og ikke bli feit igjen) Jeg tenker at jeg tar et steg av gangen, men vet også med meg selv at det ER vanskelig å holde på de gode rutinene jeg er i nå. Snart når jeg målet mitt. Men hva fasen skjer den dagen målet er nådd og jeg ikke lenger trener for å forbrenne kalorier..?!

Herregud, får et langt innlegg! Håper du ikke sovnet på morraquizten! Tjeriåw! 🙂

Veiedag og oppgraderinger.

Hei godtfolk!

Jeg var så uendelig heldig å måtte stå opp vannvittig tidlig igår, grunnet et stk direktør i Skien som så veldig gjerne ville gi den nye bilen min en testtur. Han hatet den andre jeg hadde (Jeg mener han ved et par anledninger kalte den “den franske søpledunken”, noe jeg i grunn var helt enig i…) Jeg får nemlig ikke lov til å kjøre selv når han er med meg, fordi han ikke tåler bilkjøringen min. Han mener jeg kjører for sakte, er ukonsentrert og at jeg ikke er egnet på veien i det hele tatt. Jeg fikk i hvertfall lov til å tviholde på en regel i bilen, og det er “ingen mobilbruk på sjåføren”. Så i en bensinstasjon-pause fikk han leke litt med den. Mobilen sin altså.

Møtet i Drammen ble unnagjort, og mr. direktør sørget for at jeg ble bilsjuk atter engang på vei hjem.

Jeg stakk innom kjøpesenteret i Skien for å hente meg inn igjen, og tenkte at jeg skulle være litt gæærn og leke litt interiør-blogger. I mangel på kalorier blir man veldig fort ledet inn i prosjekter som tar fokuset vekk fra kjøleskapet. 

Jeg kjøpte sånn marmor-folie som jeg har sett at mange bloggere leker seg med. Torben var selvsagt som vanlig syyyykt skeptisk, men jeg dyttet han ut av huset og låste døra – slik at jeg fikk jobbe i fred.

Det ble jo igrunn utrolig flott! Marmorplate på sjenken i gangen – og det til under 100 spenn og bare tre blodige kutt i fingeren med skalpellen. (En vimsete supporterfrue med en skalpell i hånden er alt annet enn et hyggelig skue)

Og så fikk jeg virkelig ånden over meg og tok macen i samme slengen…..:

ja…. og mobilen, selvsagt…

..og siden DET gikk så bra, så letet jeg etter andre ting å kontaktpapirfoliere…..:

På dette tidspunktet syns jeg det begynet å bli litt kjedelig å foliere, så jeg tok meg ikke like god tid på kaffekruset. (Som dere garantert ser)

…men så gikk jeg inn på badet!

Men da var lysten på marmorfoliering puffet helt ut av meg. Så Torben ble ikke så fornøyd med at jeg folierte tannbørsten hans.

Nuvel:

Så var jeg tom for kontaktpapirfoliering da, så jeg fikk ikke foliert badekaret slik jeg hadde en drøm om. Men jeg skal avgårde å kjøpe mer – for jeg har en plan med fjernkontrollene til alt her i huset! 

BTW – jeg hadde jo veiedag igår, og vi ble herved enige om at jeg nå er klar for å bringe et måltid inn i livet mitt igjen. Herregud, det hørstes utrolig spiseforstyrrisk å si, men det er jo endel av diettplanen å nå begynne å normalisere og få et riktig kosthold. 

Jeg har som dere vet ikke spist mat fra en askjett på 9 uker, så gleden var til å ta og føle på. Jeg hadde egentlig tenkt til å rulle meg ei speltlompe med noe godsaker oppi, men fant de ikke i butikken. Jeg valgte derfor et triks som jeg lærte da jeg bodde på en øde øy i Fillipinene (Malapascua) der de HVERTFALL ikke hadde speltlomper tilgjengelige. Skulle de rulle inn mat og lage wraps så brukte de….. KINAKÅL!

….og vet dere hva? Det ble vannvittig godt! Jeg husker uansett ikke hvordan det ville smakt med mine elskede speltlomper, så dette var i grunn helt knall! Oppi denne wrapsen har jeg: Krabbekjøtt (som jeg elsker) med litt sitron, bittelitt magerkesam, ruccolasalat (for smaken) og purreløk. Er du skikkelig gæærn kan du ha litt sennep på også, men det droppet jeg denne gangen. 

Dette var som sagt mitt første “måltid”, og det kunne ikke smakt bedre. Jeg har jo de shakene de 4 andre måltidene, så shake-livet er ikke helt lagt på hylla, men dette var en veldig hyggelig oppgradering fra det vanlige kostholdet. Merkelig hvor fantasifull man blir når man ikke kan slenge en pizza i stekeovnen lenger.

Det blir nok en egentreningsøkt idag – jeg hadde rett og slett ikke mulighet til spinningtimen klokken 09.00 idag. Om det var krabbekjøttet som lagde en stopper for det, vites ikke. Alt til sin tid.

Hadebra, pupper. Dere er savnet.

YO, Whats up? (Så ikke veldig kledelig gangster sjargong, ass. Jeg bare tøffet meg litt.)

Jeg var å trente istad, og tok SELVSAGT det sedvanlige selfien etterpå i bilen: (sorry, har ingen fotoshop-app som gjør hud og hår og øyne og tenner og dobbelthake finere…! Men en runde med pinsett burde jeg kanskje kostet på meg…!)

..og etter å ha sjekket resultatet så ser jeg plutselig…..:

HVOR I HELVETTE HAR DET BLITT AV PUPPENE MINE!????? Jeg har jo oppdaget at de har blitt unormalt små i det siste, men asså.. Er jeg plutselig en C-cup nå da eller? Stakkars meg, mistet helt proposjonene mine. Puppa var liksom det første du møtte på når du hilser på meg, og nå er mine to store fordeler forvunnet i et hav av kaloriforbrenningstimer på spinningsykkelen. Jeg gråter en skvett for mine brød.

Jeg må ha en forandring i livet mitt, en ny ting som gjør at folk legger merke til meg nå som hevelsen har gått ut av baksten, hvis du skjønner hva jeg mener.

Så her om dagen diskuterte jeg med den konstituerte direktøren min om jeg fikk lov til å farge hårt rosa. Dessverre for meg så var han ikke spesielt imponert over de bildene jeg viste han fra min gode venn Google:

NEIDA, han var selvsagt utrolig negativ til hårprosjektet mitt. Rett skal riktignok være rett, selv om jeg jobber i Petter Stordalens crazy hotellkjede, så må det nok innrømmes at det er vanskelig å ta en 32 år gammel salgssjef seriøst i budsjettforhandlinger, om jeg stiller med rosa hår.

Nuvel.

Etter raserianfallet jeg fikk på kontoret hans, så gravde jeg frem en øredobbe og plantet en øredobbe jeg hadde liggende på pulten min og trøkket den inn i det gamle piercinghullet under leppa og forsøkte meg igjen inne på sjefens kontor..

“-Hvis ikke jeg får ha rosa hår, så skal jeg HVERTFALL ha den rosa piercingen min lett synlig!”

Stemningen var til å ta og føle på…:

Han ser ikke videre imponert ut.

Men det kan være mange grunner til at han kanskje ikke er så imponert over salgssjefen sin. Kanskje han har lest utdrag fra da jeg tidligere har blogget om hverdagen min? 

Skrevet tidligere på bloggen:

….Måtte være referatansvarlig under det fem timer lange møtet, en jobb jeg virkelig ikke nyter. Da får jeg ikke sagt like mye, og jeg må plutselig konsentrere meg. Dessuten er det som oftest på DETTE tidspunktet jeg må krype til korset og innrømme at mange av fagordene og fagutrykkene som dukker opp ikke er oe jeg har kontroll på. “Vi kan gå igjennom DP og BOB og se om dere har noen kommentarer på dette.”  Da pleier jeg fake syk eller bare nikke meg igjennom møtet, smile og applaudere når grønne tall kommer opp, og sukke og stønne og skylde på en eller annen avdeling i konsernet med merkelige titler når de røde tallene kommer opp. Helt seriøst, det funker alltid. På skjermen finnes også mange krokodille-tegn (disse: < og > ) og jeg har omsider lært meg hva også det betyr.

I referatet skriver jeg bare: “se vedlegg” når det begynner å bli skikkelig vanskelig og legger ved Excel-kopiene vi fikk tilsendt fra revenue-avdelingen. (!??) 

Masse jobbmøter/telefonmøter og rapporter fra januar månede produsert (her copy/paster jeg bare forrige månede og legger inn nye tall og kommentarer) Fargelegger alle tallene med grønt, siden det er en sååå positiv farge. Satser på at sjefen min gjør som meg og kun ser på fargekodene og ikke selve tallene.

____________________________________________________________________________________________________________________

Anyway og apropos om å gi jernet og finne opp kruttet hver eneste dag, beklager at dette innlegget virker litt malplassert og rotete.

Story of my life – det er i grunn meg i et nøtteskall forøvrig. Malplassert og rotete, der altså.

 

 

 

 

Kan vi PLIIIIIIS ha spørsmålsrunde?!

Vet dere hva?

Nå skal jeg være så frekk at jeg ber dere om å underholde meg. Jeg er vel en av de få i bloggverdenen som fremdeles lar lesere kommentere anonymt, men bruk veldig gjerne et nick…! Det jeg lurte på var om vi kan ha en spørsmålsrunde? For på den måten får jeg delt litt gøyalt ut av meg uten å ha et tema å henge meg opp i. I kommentarfeltet ber jeg derfor så aller hjertligst om spørsmål jeg kan kose meg med å svare på – så får jeg gøye meg litt selv på den måten! Alle de kule rosabloggerne har jo spørsmålsrunder, da vil jeg også!

So bring it, people! (PS: Jeg har ikke veiedag før på fredag, så dere må nok vente et par dager med å få svar på nettopp det…!)

FLAUSE!

God kveld i stua!

Jeg ble litt skuffet over meg selv når jeg ikke klarte å hoste opp et innlegg på bloggen igår, men det har vært altfor mye å gjøre på jobb. Jeg skulle egentlig sitti på et hotellrom i Oslo i kveld, men det ble til at jeg kjører inn inn tiiidlig i morgen istede. Jeg orket rett og slett ikke sitte på hotellrommet i kveld og stuke med “maten” min, det er nemlig på kveldene jeg har det værst når det kommer til å ha lyst på alt rundt meg. Minibaren er et farlig område også. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg forsyner meg av minibaren når jeg er på jobbreise. Det kommer nok litt av at jeg er søvnspiser, og det er som regel værst og blusser så til de grader opp når jeg er innlosjert på hotellrom. Når jeg bestiller tjenestereise-rom, så står det faktisk i “loggen” min at minibar må låses, og jeg kan ikke få noen hyggelig hilsen på rommet i form av en godbit, sjokolade eller noe annet spiselig. Trist, ikke sant..?!

Aporops godbiter, jeg tenkte faktisk å driste meg til å re-poste et innlegg fra noen år tilbake. Det var en flau oppdagelse dengang, og jeg svetter fremdeles litt over flausen.

Når man er en gjeng jenter på tur i utlandet som deler leilighet i sydligere strøk, blir det ikke lett og holde tritt med hva som er sitt og hvem som eier hva. 
Tilslutt blir det ofte slik at man bruker de samme tingene og etter et par dager under samme tak tar man egentlig tak i den første strandkjolen, håndkledet eller bh-en som passer, bare det ligger nært nok gripekloa.

Etter en deilig dusj på hotellet stod jeg med mitt søkkvåte hår foran speilet, klar for å sminke meg. Et arsenal av sminke,hårstrikk,børster og qtips var allerede blitt felleseie på badet, så jeg griper etter første hårstrikket jeg finner for å sette håret opp i den sedvanlige “grorudpalma” på toppen av knotten.
Dette for å få håret bort fra ansiktet mens magien/sminken skal smøres over min solskadet hud.

Jeg tar strikken rundt hånda og skal til å tre den rundt hårknutten på hodet da jeg innser at den blanke gummistrikken dessverre ikke var tøyelig nok til å brukes som et strikk. Jeg lar den få plass rundt håndleddet som et armbånd istede mens jeg finner et tøystrikk som skal gjøre nytten.

Mens jeg står å doller meg for kvelden, napper mørke hår i manken og begynner så smått å bli fornøyd med speilrefleksjonen, tenker jeg at “-Jaja, det kunne jo vært værre. Du har jo heldigvis aldri hatt noe hjerneslag.”. (Min største skrekk er å få hjerneslag. Så ukontrollerbart og uten noen mulighet til å redusere skader selv.) Spesiell tanke, I know.

Aina, Line K, og Line Victoria sitter glade og tilfredse rundt bordet på den greske restauranten ved hotellet. Det skåles med Mythos øl og gafles pizza med tzatziki uten bestikk.
Vi knipser bilder, og sier oss fornøyde med et par av resultatet som dukker opp på den lille lcd-skjermen. Plutselig ser Aina på meg med et litt hevet øyebryn.
Så ser hun på håndleddet mitt. Så på meg igjen, men litt villere i blikket.

Så sier hun; “Line? Hva har du rundt håndleddet?”

Jeg titter ned på “hårstrikket” som ikke ville være hårstrikk alikevell, som hadde havnet som et litt stramt, nestengjennomsiktig armbånd rundt mitt brune håndledd.
Det så liksom litt ut som et sånt glowstick-armbånd 14tissene løp rundt med på Kos, bortsett fra at det neonfargede stoffet inni var bleknet bort.

-“Jeg vet ikke..?!” svarer jeg, litt nervøst. For jeg fikk litt følelsen av at Aina stilte et ledende spørsmål, hun allerede visste svaret på.

“-Bruker du p-ringen min som armbånd????” stotret Aina frem rundt restaurantbordet.

Jeg tittet ned på håndleddet mitt der den stramme gummiringen plutselig kjentes ut som den stoppet all blodtilførsel til hånda mi, vel vitende nå at dette var en gummiring Aina vanligvis snurrer sammen og dytter inn i hulrom ingen sol noengang har nådd med strålene sine.

Et ekstremt latterbrøl brer seg over rundt bordet når det oppdages at jeg har brukt p-ringen til Aina som et smykke. Og jeg måtte klippes ut av min noe beklemte situasjon ganske kjapt etterpå.

Moralen er; grip ikke etter ALT som ligger strødd på baderomsbenken!!! Det er ikke alt som kan deles med venninner!

For de som ikke vet hvordan en p-ring ser ut: 


Min noe flaue opplevelse. Men så har jeg hvertfall lært hvordan en p-ring ser ut da! 

LV

 

Motivasjon.

Da jeg satt på spinningsykkelen med min fremtidige nabo, så lo vi litt over at det er nettopp en spinningsykkel vi tilbringer fredagskvelden på. Jeg kom i skade for å si:

“-Men jeg gjør jo ikke dette for helsa sin skyld, jeg gjør det for de brente kaloriene!”

Noe som i denne fasen faktisk er helt sant. Jeg har ikke ofret helsa mi sin en tanke den tiden jeg la på meg disse ekstra kiloene, og også frem til nå har jeg ikke tenkt helsefordeler denne tiden som jeg går ned i vekt. Helsefordeler av å trene har aldri vært en prioritet for meg, det har vært forbrenning av gamle synder som har stått i huet på denne frøkna. Det er jo ikke til å skyve under en stol at jeg syns det er mer motiverende å se hvor mange kalorier jeg forbrenner, fremfor å se fremgangen på puls, intensitet og konkurranse med meg selv om å svette enda mer enn jeg gjorde forrige gang. Det er jo ganske trist i grunn. Men jeg tror det finens en grunn…

Da moren min døde for 7 år siden av hjerneblødning, 53 år gammel, var hun aktiv på det samme treningssenteret jeg går på. Jeg mistenker at også hun gjorde det for å brenne av kalorier, og kanskje ikke var såå opptatt av helsen sin skyld. Men da hun døde, bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle gå rundt å messe om “helsemessige fordeler med trening”. For jeg syntes at det bare var renspikka løgn. Mamma som var aktivt på trening og i tillegg hadde sluttet å røyke en tid før hun døde, er liksom ikke noe god reklame for det å holde seg i form. “Bruk tusenvis av timer på å holde deg i form frem til du dør plutselig i din egen seng som 53-åring.” Hadde mamma visst at hun skulle dø den oktobernatta for veldig snart 7 år siden, så hadde hun aldri giddi å brukt tid på trening. Hun hadde drukket rødvin, røyket Kent og sitti uten solkrem i solveggen på en kafè i Italia.

Så jeg sluttet å trene da mamma døde. Tvert. Jeg sa opp Evo, Jimu, Elexia og Sats-abonnementene mine. Jeg syns det var frekt at de sendte mailer i etterkant og spurte om de skulle hjelpe meg med motivasjonen til å komme igang igjen. For hva faen var motivasjonen? 

Nå er jo livet mitt litt anderledes. Nå skal jeg gifte meg og etterhvert starte en familie. Jeg har med klinkekuleøyne sett hvor fantastisk graviditeten til en veldig god venninne har utartet seg, når kroppen har vært godt mosjonert. Det er akkurat som om hun har hatt drømme-graviditeten, med trening og sunt kosthold i forkant og i løpet av graviditeten. Hun har spretti rundt og løftet både båtmotorer og seilgarderober i 9. månede. Hun ser fantastisk opplagt ut, og hun går lange turer og er i stadig bevegelse, selv i helgen – 1 uke på overtid! Det er en helsemessig fordel. Den fordelen vil jeg gjerne ha når den tid kommer. Jeg snakker ikke om å ha en sixpack 4 dager etter at ungen er poppa, men krefter nok til å bære frem et barn i min kropp, uten at det skal bli et jævla ork. En helsefordel jeg kan like.

Jeg sover ikke lenger på ettermiddagene. Jeg er enten å trener, eller gjør noe annet arbeid i huset. Jeg er i mye bedre humør, og jeg merker at Torben syns det er fantastisk at jeg har energi nok til å føre en samtale etter at “Home and Away”-vignetten har rullet på skjermen. 

Jeg ser resultater av noe jeg står ansvarlig for helt selv. Den mesteringsfølelsen der er noe av det mest rusende narkotikumet som finnes, tror jeg.

Jeg har fått nye venner på treningssenteret som har all mulig motivasjon for å trene. Det i seg selv er en herlig motivasjon for meg. Jeg er ikke lenger på et treningssenter fullt av mennesker som pumper jern og tøffer seg i speilet med sine 2xu-tightser i størrelse xxxsmall. (Ikke stygt ment, men i Oslo var det så altfor, altfor mange mennesker jeg overhodet ikke kunne verken sammenligne meg med, eller hente motivasjon fra.) Hver gang jeg dro fra senterene jeg var tilknyttet i Oslo, så løp jeg hjem etterpå og forbannet meg selv for at ikke være toppidrettsutøver slik som de andre på senteret. Dessuten syns jeg det var så flaut at mange kom bort til meg med velmenende råd om hva jeg burde gjøre og hvordan jeg burde gjøre det. Verken motiverende eller særlig hyggelig gjort hvis jeg ikke har bedt om det, så husk det – dere som har det siste skriket innenfor treningsfronten på dere, ha litt empati med oss som bruker 2012-utgaven av adidas-tightsen og bruker vanlig orginale ørepluggene som kommer med Iphonen når jeg trener til musikk. 

Så når jeg når målet mitt da, som utifra mine beregninger ikke er så fryktelig lenge til får vi håpe, hva blir trening for meg da? Blir det å forbrenne så jeg kan kose meg litt ekstra i helgene? Eller er det NÅ jeg skal skjønne at de helsemessige fordelene jeg har nevnt over, skal komme meg til gode? At jeg skal faktisk like å være våken og opplagt på ettermiddagene, og kanskje like å gi enda litt mer på spinningtimene enn forrige gang jeg var der..? Eller kanskje jeg kommer til å kjøpe 2xu-tights og bose-øreplugger til musikkavsplilleren min? Kanskje jeg er en av de som kommer bort til deg og sier; – Hei, du løfter feil, se på meg nå – jeg gjør det riktig!”

Ha en fin søndag, jeg er på vei til Tabata-trening. (Som jeg verken vet hva er eller hva den vil gjøre med meg)

 

 

Fotballfrue vs Supporterfrue – God Morgen!

God morgen, godtfolk! 

Det er morsomt å se hvor likt livet til Caroline Berg Eriksen (Fotballfrue) er mitt liv som supporterfrue. Med noen unntak, selvsagt. Det er ikke til å skyve under en stol at jeg mer enn gjerne skulle hatt mye mer påfyll av livet til Caroline, som mange av dere vet så er jeg stor fan av hva hun har fått til og motivasjonen hennes, hun er en businesswoman av de skjeldne, og det kreves hardt arbeid hva hun har fått til. Det må være lov til å misunne henne litt, syns jeg.

 

Jeg sitter på do og skriver dette blogginnlegget, rett og slett fordi det er akkurat HER jeg får den beste inspirasjonen til å skrive. Jeg holder på med et par innlegg jeg både tror og håper dere kommer til å kjenne dere igjen i, og motivasjonen for å fortsette bloggingen er virkelig på topp. 

Sannheten er at jeg har fått så utrolig hyggelgie og varme tilbakemeldiger på det jeg gjør, og det soler jeg meg i glansen av. Faktisk fikk jeg verdens hyggeligste tilbakemelding i kassa på min elskede Rema 1000 da jeg var på vei ut døra: “Vi heier på deg!” sa hun idet jeg gikk ut av skyvedørene med posene fulle av dagens fangst. (Sopp og blomkål)

Jeg har trent veldig denne uken, men kjenner at det kribler etter å dra på trening idag også, men satser helelr på en skikkelig Tabata-økt i morgen, en økt der jeg ikke aner hva jeg går til eller hvilke muskler som skal få kjenne det. Kanskje likegreit å ikke vite. Det som er digg er at jeg merker nå at jeg begynner å bli litt “strammere” i fisken, men at pattene begynner å peke nedover dessverre. Jeg fikk Torben til å kjenne på forskjellen igår, og han kunne konstatere at de minnet litt mer om gelè-sokker med en neve kronestykker i bunn av sokken. 

(Nå har jeg forflyttet meg fra dass og satt meg ut for å nyte en kreftpinne)

Øverst til høyre ser dere resultatet av en ny sykkelshorts. Med ekstra polstring. Sjekk kjerring-tissen jeg får i denne shortsen a! Sukk….       Bilde2: Et av mine måltider, pasta carbonara-shaken med sopp!       BildeNr3: Eneste glede i høstkulda er en app/brikke som gjør at jeg kan komme til oppvarmet bil. Det er VIRKELIG en høydare med den nye bilen.         Bilde4: Et av de mange bildene som har blitt tatt når jeg ikke er klar over det.          Bilde5: Et av de mange bildene jeg sender til venninner for å dokumentere vektnedgang.          Bilde6: En morgenshake før trening. Sjokolade med mint!         Bilde7: På vei til en av de maaaaange treningsøktene jeg har hatt denne uken.         Bilde8: Den nye sykkelshortsen og et eget gelè-sete til bruk på spinningsykkelen. Takk for god pris! No more borrelås-gnagsår i ræva!          Bilde9: Mens andre koser seg med 5-retters, sitter jeg stuck på hotellrommet med en kasserolle og dvassen blomkål. OOHhh, livet som Liveakurs-deltager, gotta love it, – ikke sant?! 

-Line Victoria, supporterfrue.no

“Har du fått et lite hjerneslag, Line?” + video.

Jeg er så støl i beina. Og ræva. Jeg er så støl i beina at jeg hadde foretrukket å fått kjørt en halvannenliters flaske opp i stumpen istede for de smertene jeg har i beina i disse dager. Gjerne med den butte enden først, I dont care! Når du har så vondt i beina at kollegaer på hotellet frykter om jeg har fått hjerneslag i løpet av nattet grunnet den underlige gangen min – da er det ille. Jeg har så vondt at når jeg er oppreist og skal fremover, så bare slenger jeg beina foran meg. Et og et skritt, slik at jeg kommer meg noe fremover. Jeg klarer nemlig ikke løfte de noe særlig. Jeg klarer ikke engang å ta på meg sko, så jeg har gått i gummistøvler og en løs joggebukse. Dessverre har vi en slags kleskode på hotellet, så “uniformen” har blitt tvunget på med de styggeste banneordene du kan tenke deg. Og når noen har kommentert at gummistøvler eller flipflops ikke ser så pent ut til penbukse/skjorte/dressjakke, så setter jeg øynene så hardt i de at jeg jeg dreper de litt med bare blikket. (For det er nemlig ingenting annet på kroppen min som har god nok reaksjonsevne til å slå/sparke noen, og bare det å løfte opp armen for å vise langfingeren, gjør så vondt at jeg ønsker at noen kjører over meg med en buss hver gang jeg må gå noen skritt lenger for å hente kaffe.)

Armene mine er også helt ute å kjøre, jeg har rykninger i de som gjør at det ser ut som spasmer som kommer i takt med uff`ingen min. Bare å løfte kaffekoppen fra bordet og helle over i kjeften er en prøvelse. Jeg sleper kaffekanna over til min side av bodet, vipper den på siden og prøver å treffe koppen.

Igår kjørte jeg hjem fra jobb på 2.gir. Jeg orket nemlig ikke skifte gir. Så jeg dreit i både motoroppheting og ekstremt høyt turtall. Jeg fant ut på den turen at jeg faktisk kan kjøre tur/retur jobb uten å røre girspaken, så derfor parkerte jeg utenfor huset og ikke i garasjen, slik at jeg slapp å sette den i REVERS til morgenen idag når jeg vanligvis rygger ut av garasjen på vei til jobb.

Jeg slipper å rydde, vaske, støvsuge, ta inn/ut av oppvaskmaskinen – for det eneste Torben hører er grining, syting og trussler om å drepe noe når jeg har fått tilbake effekten av armene. Jeg går rundt bredbeint, og hver gang jeg må bøye meg ned for å plukke opp noe grunnet manglende muskelkraft i armene (ladere, bilnøkler, bankkort) så må jeg sette meg ned i hockey. Et par ganger har jeg bare lagt med ned på gulvet og blitt der også.

I går til morgenen begynte jeg faktisk å gråte. Det er ikke kødd. Før jeg skulle på jobb, kjente jeg at det gjorde så vondt at det var da jeg spurte meg selv “-Vil du byttet bort denne smerten med en pepsimax-flaske puffet opp i brunøyet istede?”

Svaret var “JA” og tårene begynte å trille. Jeg akte meg inn i bilen til jobb.

Og det blir ikke bedre av at alle jeg informerte når de stusset over ganglaget mitt, kommer med velmenende råd om at “du må bare fortsette, det blir bra – går over etterhvert” blablabla… ” Er dere melkesyreskada i huet? Vondt skal vondt fordrives, seriøst?!

For helt ærlig – med tanke på kvaliteten av arbeidsdagen, hverdagen, samboerforholdet og sånt den siste tiden – er det virkelig meningen at man skal ha slike smertefulle dager dagen derpå? For det er ikke sånn at jeg føler meg så veldig klar for dagen i denne forfatningen? Jeg kaster bort masser av tid og energi på å ha svært vondt, og å ikke klare komme meg dit jeg skal uten å klage høylydt. Jeg bruker 5 ganger så lang tid på å komme meg noe sted, jeg klarer ikke delta i daglige gjøremål og jeg er i et så dårlig humør at jeg vurderte å ta en tramadol (sterk smertestillende) for å kunne komme litt heldigere ut av det. Og så sier folk at jeg bare må fortsette?

Og til dere som skriver på facebook; –“Nå er jeg sååå støl, deilig å kjenne at man har trent skikkelig! Kjenner at man lever!”
Vel, din sadistiske faen – den innstillingen må du gjerne ha til trening, men kom ikke her å få meg til å tro at du nyter denne smerten. For da tror ikke jeg du har det like vondt som jeg har nå. Ikke i nærheten engang.

Igår kveld bad jeg Torben massere rompa mi og fremsiden av lårene. Det var så vondt at jeg hylgrein og lo om hverandre. Jeg tror kanskje jeg gikk inn i en sånn “føde-modus” som mange kvinner snakker om, men Torben fikk mer følelsen av at vi bedrev exorsisme (djevelutdrivelse) fremfor noe som skulle være en hyggelig fysio-økt. Det er ingen tvil om at jeg kanskje var litt vel voldsom aktiv på onsdag, og jeg har ingen andre enn meg selv å skylde på.

Film: 

video:img8687

 

 Og til dere som sier; –Men, Line – er det ikke deilig å kjenne at man LEVER etter en sånn økt? 

Vel, kjør en brusflaske inn i rassen med den butte enden inn først – så kan vi snakke om å oppleve ekte livsglede!

 

Line Victoria

Pupp på tur!

Da ligger jeg i massasjestolen på senteret og venter på min 2.treningsøkt (!!) idag. Jeg blingsa nemlig litt på dagen, så en morgenøkt og en kveldsøkt måtte til denne onsdagen for at alle blir fornøyde. Spinning til morgenen og styrke nå klokka 17.00. Jeg hadde rasket med meg treningsklær til økt nr. 2, men selvsagt glemt treningsbh-topp. Når du har så store jugs/daier/patter som meg, så MÅ jeg ha en trang sportsbh, ellers risikerer jeg tidenes to digre blåveis i fleisen i morgen.

(Vet dere hvor SYKT pinlig det er å knipse bilder av seg selv på dassen på treningssenteret eller?? Den pinlige knipselyden fra kameraet er sykt avslørende…!) Jeg får bare unngå hopp og sprett og heller satse på skikkelig styrke idag. Kan man få strekkmerker av slengende daier på vift? Kanskje bare noe jeg innbiller meg..?

Så nå lighre jeg hetr og direer i massasjestilen, og jeg klartrer ikke skrive ovedenrlig fordi dert rister såe!

Supporterfrue vs Fotballfrue

Torben har surfer på nettet. Ramler innom sider han egentlig burde styrt unna. Han holder så et foredrag for meg om alle bivirkningene av å gå på p-piller; 

…nedsatt sexlyst, vektøkning, uren hud, hjerneslag, lungeemboli, nedsatt funksjonsevne, kvalme, hodepine, blodpropp og dødsfall. 

Så lukker han pc’ n og sier; -“Jaja. Graviditet er hvertfall ikke på lista så da er vi trygge!”

 

Anyway:

Snakkas.