Blogghviledagen er over!

Nå er jeg ferdig med å skamme meg. (ref forrige innlegg) Følte at en dag med bloggpause var sårt trengt. *dåner*


Bildetekst: Fotballfrue og Supporterfrue har hviledag.

Jeg hadde veiing og kursdag idag, samt ei økt styrkeøkt. (For nye lesere: Les her om Liveakurset jeg går!)

Jeg hadde egentig ikke trengt å veie meg idag siden jeg gjorde det på fredag med gode resultater, men siden den vektgreia er sånn superavansert og slikt, så ville jeg alikevell. Overraskelsen var stor når jeg fant ut at jeg har klart å omgjøre en kilo fett til en kilo muskler på 5 dager! SAY WHAT?! Jeg måtte droppe økta mi på fredag tilogmed, så overraskelsen var stor, faktisk. Nuvel – slik jeg har forstått det så tar en kilo muskler mindre plass enn en kilo fett, så jeg må jo klappe i hendene for det! 🙂

Det var flere som fikk hyggelige overraskelser på vekta idag, før jeg gikk inn til veilederen min var det et rungene “HURRA, YESS, JAAAA!” før jeg gikk inn, så ingen tvil om at kurset fungerer for flere enn meg også! Min flinke kursvenninne hadde nådd et viktig mål for henne, og det var så GØY å glede seg sammen med henne etterpå!

Istad lusket Supporteren seg ut for å heise det berømte LFC-flagget i flaggstangen vår. Jeg lar han få lov til å gjøre disse noe pussige ritualene før kampdag. Kvelden i forkant står han å heiser opp LFC-flagget i den 12 meter høye flaggstanga mens han nynner på “You`ll never walk alone”.” Første meldingen som tikker inn om morgenen er “Hva syns du om kampoppsett?”,  “Hva har vi/de på benken” og “Hva tenker du om DET?”. Fingringen på mobilen går kjappere enn en strikkedilla 70-åring på speed, og mumler noe som ligner den iskalde krigens kodesystemer for å ta over verden. “4-4-2. 8 inn – 12 i senter. 14 på, 45 x 45 3 min over..”

Jeg har gitt opp å jatte med. Han har fridd til meg, så jeg er relativt sikker på at jeg kan bevege meg vekk fra den tåplige “Kan du forklare meg offshore-reglene” og den sedvanlige “KAN vi ikke se dokumentaren om Gerrard bare EEEEeeen gang til?!” (Eneste grunnen til at jeg ser på den er at Stiv1 Grrr…argh er så himla deilig.) Jeg har rett og slett forstått at jeg ikke lenger trenger å late som jeg er intressert. Jeg har kapret han, ferdig snakka.

Når det er sagt – så er det hyggelig at huset fylles opp av glade gutter som drikker 40 forskjellige øltyper til kampen. Hjemmebrygget, stout, pale ale, brygget mellom romesprekken og tappet av jomfru Marias hånd. Det er utrolig hvor mange øltyper man klarer å samle når man skal brygge opp til dans med 6-7-8 mannfolk rundt bordet. Da jeg kom hjem i 02.30-draget en natt etter kamp for en stund siden, fant jeg min forlovede i stjerneformasjon – naken oppå både dyner og puter. Sjarmerende! “Guttefest” fikk en litt annen betydning. Nice. 

Jeg vet ikke om gutteklubben kommer hit for å skrike på 65tommers-skjermen i morgen. Jeg for min del har booket meg inn på enda en spinningtime på ettermiddagen, og har DET å se frem til. Veldig greit å få litt avveklsling fra jobb også, det går ganske i ett for tiden…! Herregud, så rosablogger jeg hørtes ut nå. Men asså, jeg har faktisk en 100% stilling ved siden av å tyte på blogg.no asså.

Forresten, vet dere hva jeg savner mer enn å fråtse i mat og godterier for tiden? Jeg savner å gå skikkelig på fylla. Jeg er nemlig veldig god på det. Jeg er nemlgi en av de som stiger i selvtillit og får synkende selvinnsikt – og sammen utgjør det en herlig kombinasjon:

Ja, det er meg i HH-jakke øverst. Under ligger Fykerud. Vi prøvde å lage sjøstjerne.

Jeg savner å stæsje meg opp å gå ut på byen. Her om dagen var jeg “ute” (i hagen, riktignok) og det eneste jeg hadde draget på var nabobikkja:

Takk for seg!

 

Unnskyld.

Jeg har en stor innrømmelse og unnskyldning å komme med. Faktisk har jeg tenkt på dette blogginnlegget mange ganger i løpet av det siste døgnet, for jeg må rett og slett krype litt til korset og be om tilgivelse. 

På mitt forrige innlegg la jeg ut et bilde av meg selv fra i sommer da jeg var på mitt personlige bristepunkt hva gjelder vekten min. Jeg var litt ironisk og halvmorsom i innlegget, og valgte å vise min uhøytidlighet ved å kalle bildet av meg selv et “Tjukkasbilde”. 

Jeg har i ettertid innsett hvor utrolig dum jeg er som sier noe slikt om et bilde av meg selv. Jeg som i flere perioder har hatt et ekstremt dårlig syn på kroppen min, og fremdeles  har et vanskelig forhold til den burde lære meg å holde igjen på tastaturet når jeg blir selvkritisk og uten filter. Jeg har i flere år vært ekspert i å spøke og le på min egen bekostning, da som oftest omkring temaet kroppen min. Jeg tror ikke det er noen hemmelighet at jeg har hatt et elsk/hat-forhold til min egen kropp opp igjennom de siste 10 årene. Jeg har kun gått ned så mye som jeg har gjort nå èn gang tidligere. Da var jeg 23 år og jobbet i tv-bransjen. Jeg kan innrømme at jeg dengang ikke akkurat gjorde det på den “riktige” måten, og definitivt helt uten oppfølging. Jeg bare peisa på. Jeg tror kanskje du skjønner hva jeg mener, hvis du leser litt mellom linjene.

Det jeg skal frem til, er rett og slett at jeg skammer meg over hva jeg kalte meg selv på bildet i forrige innlegg. Her er en kommentar som gjorde veldig inntrykk, og som fikk meg til å tenke:

Fra Mari:

“tjukkasbilde”?! Really!?
Bildet viser en glad og kjempe pen jente! Jeg håper ikke den kuren din også slanker bort den herlige humoren din og alle tanker som ikke bare handler om kropp og vekt og “mat”.
Jeg vet ikke hvor mange som leser bloggen din, men sånne kommentarer på et helt vanlig bilde bidrar til et helt for jævlig kroppspress. Du var mye kulere da ikke alt handlet om kiloer, og da du oste mer selvtillit. Du er da ikke fjorten? Ja til mer humor og personlighet og mer av det beundringsverdige!

Kjære Mari, du som skrev dette til meg. Du har HELT RETT! På bildet ser jeg ut som en helt vanlig sunn ungdom (ok, la oss ikke overdrive..) 32-åring, og jeg bør definitivt ikke kalt meg selv en tjukkas. Det gir dere som leser bloggen min et veldig skjevt inntrykk av hva jeg syns er greit og ikke greit, og det er absolutt ikke greit å kalle sommerbildet av meg selv for et “Tjukkasbilde”. Jeg må dog innrømme at det var jo det første jeg tenkte på når jeg satt igår og bladde gjennom bildene fra i sommer, og jeg merket så inderlig en stolthet over å ha snudd trenden og gått ned veldig mange kilo. Men vet dere, da det bildet ble tatt så var jeg MINST like lykkelig som jeg er nå. Jeg får det jo nesten til å høres ut som livet mitt var så jævla trist og leit med noen kilo ekstra på kroppen. Det beklager jeg på det aller sterkeste. Livet har vært helt fantastisk de siste 2,5 årene, både med og uten de nesten 20 kiloene ekstra i baggasjen. 

Så nei, bildet under er IKKE et tjukkasbilde – det er et bilde som viser en litt mer korpulent og frodig dame, enn den jeg ser i speilet nå. Det var virkelig ikke meningen å gi inntrykk av at det ikke er greit å se ut som jeg gjorde på bildet, jeg ville bare vise at jeg føler meg som en enda litt bedre utgave av meg selv nå.

Så dette er jo som et memo til meg selv, ikke disse meg selv på sosiale medier – det er nok at Haters der ute om ikke jeg skal hate meg selv også.

Takk for alle dere som leser og kommenterer og liker bloggen min, jeg blir jo så fryktelig glad av å se hvor mange som følger meg! Derfor skal jeg så definitivt prøve å moderere meg hva angår mitt eget selvbilde – for jeg vil nødig tråkke noen på tærne.

Ha en fin kveld, så skal jeg gå å skamme meg litt mer!

 

 

Se – så stor rakk jeg faktisk å bli. (Tilbakeblikk)

Ukens høydepunkt:

Jeg var på en spinningtime på torsdag som var veldig bra. Forbrant masse, holdt meg på god intensitet – og Mari (instruktøren) hadde masser av gode låter jeg kunne rocke til. Jeg visste at jeg skulle møte veilederen min på fredag, så jeg ville ha en skikkelig økt før veiing og kostholdssnakk 🙂 Vi ble nå enige om at tiden var definitivt inne for å innføre et måltid til dietten min. (Altså, kutte en shake til fordel for et “normalt” måltid.) Da var det KRABBE som stod øverst på ønskelista mi, og det fikk jeg. Må innrømme at kroppen min vegret seg litt. Jeg har hatt stålkontroll i 9 uker nå, så det var vel heller psyken som spilte inn på kroppen. Men ned gikk wrapsene, og jeg må innrømme at det var litt stort for meg. Fikk virkelig kjent litt på det faktum at jeg nå går videre i en ny fase..:!

Ukens nedtur:

At jeg fikk diarè etter å ha spist mitt elskede krabbe. Det er nok en stor sannsynlighet for at den jævla krabba ble liggende for lenge i kjøleskapet til tining. Elller så har jeg rett og slett glemt å ta ut paven (igjen). 

 

Ukens antall kilo ned:

1,2 kilo. (Tror jeg?) Helt seriøst så fikk jeg ikke det med meg da hun målte meg, for jeg var mer keen på å se sammenheng mellom fett og muskelmasse. Jeg husker hvertfall at hun sa jeg hadde gått ned 1 kilo rent fett siden forrige veiing. Jeg var stygt redd for å stagnere nå, men jeg tror nok den aldrende krabbesalmonella-bomben jeg tryllet i meg på fredag med påfølgene siklestump, antageligvis setter en stopper for en evt stagnering. (Det fryder meg nesten å siklestump, hahaha!!! HUFF!!!)

Ukens throwback: TJUKKASBILDE FRA SOMMERFERIEN! (Edit: Ikke greit å kalle meg tjukkas på dette bildet, unnskyldning i senere blogginnlegg etter at dette ble publisert.)

Det er litt deilig å ha disse bildene spart på mobilen. Det er fra da vi gikk en lengre tur i sommerferien og jeg peste meg opp en liten bakke. Gode gud i himmelen, det er da altså snart 20 kilo siden. Den trange treningstightsen var så velfyllt og sprengt at man så trusemønsteret igjennom. Man kunne nesten lese av bremsesporene, liksom. Og igjen, sjekk puppene! 

Ukens gode gjerning:

Jeg var bøssebærer for TV-aksjonen i år også. Men glemte å knipse bilde av meg selv. Men dere får bare tro på meg selv uten bildebevis. 

Ukens lattermilde: 

Med litt uggen mage, så måtte jeg tenke kjapt når jeg skulle være bøssebærer tidligere idag. Heldigvis er huset til pappa og Bonus bare et kvartal nedenfor ruten jeg var tildelt, så når det begynte å romstere og røyne på – løp jeg mot barndomshjemmet. Jeg ble litt overrasket over at de ikke var hjemme, og alle dører låst. Jeg vimset rundt et par minutter, vel vitende om at hvis jeg ikke fant et egnet sted å gjøre fra meg, så måtte jeg gå for et litt mer UEGNET sted. Pappa har fremdeles seilbåten liggende ved brygga, og den har jo som kjent 3 bad ombord. Men å skræve over i seilbåten fra brygga, var rett og slett ikke engang et alternativ. Tenk deg selv, det blir som å åpne garasjeporten uten å rygge ut bilen. Jeg åpnet dører til boder og båthus, og inne i båthuset (som har en egen slipp som da er i vannet..) tenkte jeg i 1 minutt om jeg skulle sette meg på huk i vannkanten – og jeg stod faktisk med en av de klutene man fester på poleringsmaskinen jeg hadde plukket med meg fra verkstedet til pappa, den hadde jeg nemlig n plan om å bruke som dopapir. Sukk…

Lykken var ENORM da min lillebonusbror plutselig åpnet døra til gjesthuset og sa “-heiduu!”. SÅ glad har jeg ikke vært for å se David, så jeg løp mot hoveddøra og forlangte den åpnet på stedet. Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg var antageligvis bare sekunder unna en tightskatastrofe. Jeg bare sier det!

Føler nesten at det er på tide å avslutte blogginnlegget nå, ettersom jeg føler jeg delte litt i overkant nå. Men der ser dere. Livet mitt – utrolig glamour-løst. Er det bare meg, eller var det sykt mye dritt-snakk i dette innlegget?

Følg BajsefruaInstagram eller Facebook.

Dette har jeg tenkt mye på den siste uka…

Hei hei!

Tenkte jeg skulle starte denne bloggposten med å skrive om noe som opptar meg veldig. Ihvertfall et veldig spennende tema. Tema er omkring hvorvidt stikkpillen (også kalt romperakett) skal inn med den butte/flate siden først eller den spisse enden først.

20131202-000820.jpg

Du tror kanskje jeg kødder med denne bloggposten…? Nei, jeg gjør ikke det asså!

Jeg kan ikke si at jeg har har noen nylige erfaringer med bruk av paracet-torpedo, men jeg satt faktisk i en liten stille stund på jobb og funderte på dette. Og da følte jeg for å komme til bunns i denne undringen som kommer til å ta fra meg nattesøvnen om jeg ikke finner svar. Jeg herjet internett, og det var forklaring som sa at musklene i trutemunnen lukket seg enklere rundt spissen og man dyttet den butte enden inn først. Det ble også sagt at det var spissen som skal inn først, for å “lette arbeidet” med å plassère patronen. (Det sier seg selv). Men så kom jeg over en diskusjon der noen mente at virkestoffene i raketten var sterkest i spissen og at de små blodårene i trutemunnen tok opp virkestoffene kjappere helt ytterst ved inngangen. (Eller utgangen, om du vil.)

Det jeg IKKE forstår er hvorfor de ikke lager stikkpiller som er spisse eller butte i begge ender, så hadde vi sluppet denne tankeprosessen! Er det ET tidspunkt du ikke har lyst til å fomle, kløne, dytte, eller bruke makt, eller værst tenkelig; måtte ta den ut igjen fordi den er feilinnsatt, så er det i DENNE situasjonen, er du ikke enig?

Neiiiida, jeg bare tuller. Selvsagt skal jeg ikke oppta den dyrbare lørdagen din med blogging om stikkpiller. 

Jeg tenkte jeg skulle gi dere noen svar på spørsmålene som dukket opp! Så hvis du ikke vil bli bedre kjent med meg, så bør du slutte å lese nå.

 

Hva er det pinligste du har opplevd EVER?

Bortsett fra den p-ring historien under? Vel, jeg har mange pinlige historier på samvittigheten. Jeg har tatt pinlig feil av lovens lange armer da de kom for å rapportere om husbråk i forbindelse med et nachspiel som tok litt av? Jeg trodde de var strippere, men det viste seg at det var skammelig feil. Jeg var nok årets julebordshistorie den gangen (10 år siden nå) oppe på Bamble Politikammer, som det het den gangen. Det stod om meg i lokalavisen også, etter at jeg innrømmet det for et sladreblad i forbindelse med et intervju..

En annen flau episode er da jeg fikk hårblekingspulver i munnen da jeg skulle bleke håret mitt. Jeg åpnet nemlig pulverposen med tennene. Jeg ble sykemeldt og i sykemeldingen stod det: «Brannskader i munn og munnhule som følge av å prøvd å bleke håret innenfra.» Ikke mitt stolteste øyeblikk. Det skrev de OGSÅ om i sladrespaltene. 
 
Hva er det rareste du noen gang har fått servert? (Matrett)
Jeg kom i skade for å spise veldig lokal phillipinsk mat da jeg bodde på en relativt øde øy der ute i havet. Ei dame som hver dag solgte egg på stranden fra en kurv, og de lokale var ofte og kjøpte av henne. En dag kjøpte jeg også, og hun viste meg hvordan man spiste egget. Jeg var IKKE klar over at det lå et helt ferdig kyllingfoster (dødt, selvsagt) inni. Man pillet av skallet på halve egget og «helte» i deg den lille rå fuglen. Fjær, nebb, klør – alt. Det smakte brusk med fjær på.
Hva vil du si er din verste uvane? 
Jeg sutter på tommelen og bretter på en buksebrett når jeg skal sove. Dessuten hater jeg plystring og blir helt VILL når noen plystrer. Det er en uvane at jeg hater andres uvaner, faktisk..! Jeg husker at jeg var med på 4-stjerners middag, og da hadde Zahid Ali fått verdensmesteren i plystring til å servere, under HELE middagen! På slutten av kvelden fikk jeg en cd-plate av han Plystrermannen, 16 sanger på albumet var det. Med bare plystring.
Ville du helst hatt grusom ånde og pene tenner, eller stygge tenner og vanlig ånde?
Grusom ånde og pene tenner – fælt å si det, men når du er i ketose som jeg er nå, så har jeg stål-ånde fra helvete. Men tennene er sånn ca ok. (Skulle bare mangle, siden jeg har brukt en fomue på tannregulering, TO GANGER!! 
Hva blir ditt neste dyr?
Ganske sikker på at det blir en katt, men det er leeenge til. kanskje vi rekker å få et marsvin til innen den tid?! 
Når det er sagt:  ALDRI tilby meg dyr… (ref. bildet under…)
Hvor går neste sommers ferie?
Ganske sikker på at det blir langs kysten, ja – jeg er dessverre ikke så keen på å besøke varmere strøk i sommerhalvåret. Da trives vi utrolig godt i båten, og det er jeg sikker på at vi kommer til å fortsette med. Jeg elsker å være på sjøen, møte gode båtvenner og ha det vannvittig hyggelig. Helger, ettermiddager og ferier – hele sommeren er i grunn ombord i båten 🙂 Nedenfor finenr du et knippe bilder fra denne sommerens langferie. (5 uker ombord!)

Ok. Det var kanskje i det meste laget når det kommer antall båtbilder og sommerfristelser. Men jeg må innrømme at den båten er vårt beste kjøp ever, frem til vi kjøper en større selvsagt. Båten vår er i grunn helt perfekt for oss nå!
Hva er det beste klesplagget du eier?
Akkurat i disse spinningtider? Vel…

(Det er egentlig et sykt morsomt bilde, jeg får så sinnsykt kjærringtiss i det bildet, huff! Men ja, sykkebuksa mi er nok favorittplagget mitt nå for tiden. Jeg har den på altfor ofte. Fordi den strammer på de helt riktig stedene. HOHOHO!)

Hvorfor gjør du så mye rart?

Rart? Jeg gjør da vel ikke så mye rart? Det er bare det at jeg deler med meg på bloggen alt som opptar meg, derfor kan jeg nok oppfattes som litt rar..? Sanheten er et jeg bare er ærlig. 
Hvor ser du deg selv om 10 år?
Åj, da er Torben og jeg gift! Tipper vi har et par kids også, og så bor vi nok på «den riktige siden» av brua, i nærhet til sjøen. 🙂 Begge er i full jobb vil jeg tippe, og vi har større og flottere båt. Antageligvis med pinne på taket. (Seilbåt, der altså…!) 

Hva er høydepunktet i hverdagen din?
Jeg har flere høydepunkter i løpet av hverdagen. I disse tider er det når arbeidsdagen er over og jeg loffer meg inn på treningssenteret, enten det er for å trene eller delta på kurset, eller bare slå av en prat..  Alle de flotte, herlige menneskene og en skikkelig god treningsøkt, så er egentlig dagen min fullkommen. Dessuten har jeg et måltid hver dag som virkelig er et høydepunkt jeg ser frem til. De 10 minuttene det tar å spise den jævla carbonara-shaken med blomkål (smaker faktsik utrolig godt!) . Andre ting som er høydepunktet mitt er alle gangene jeg ler. Og jeg ler ganske hardt og ganske høyt. Veldig mange tror jeg tisser litt på meg når jeg ler. 

Har dere planlagt bryllupsreise?

Har ikke planlagt ennå, men jeg kunne veldig godt tenkt meg å vise Torben steder jeg har vært selv, og som gjorde inntrykk på meg. (Det året jeg reiste jorda rundt)  Men så frister det med Maldivene, Mexico og forsåvit Thailand/Phillipinene også. Det får vi bestemme senere – ingen hast! Det er nok stor sjans for at bryllupsreisen blir i båten denne sommeren, og at vi til høsten/vinteren tar en tur til varmere strøk. 

Hvem beundrer du mest og hvorfor?
Jeg beundrer faren min. Han er et fantastisk menneske, og kan jeg bli en tiendel av det han er, så er jeg mer enn fornøyd. En sterkere klippe og tvers igjennom et godt menneske kommer du til å ha vanskeligheter med å finne. Han er definitivt mannen i mitt liv, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten Papsen min. 

Favoritt tv-serie?

Modern Family. Helt fantastisk humor!

Du holder deg til en diett nå, tror du at det er noe du klarer å holde deg til (livsstilendring), eller er bryllupet motivasjonen/målet?

Det som i utgangspunktet var et mål om å passe inn i brudekjolen har blitt til et mål om å få bedre helse og kosthold. (Og ikke bli feit igjen) Jeg tenker at jeg tar et steg av gangen, men vet også med meg selv at det ER vanskelig å holde på de gode rutinene jeg er i nå. Snart når jeg målet mitt. Men hva fasen skjer den dagen målet er nådd og jeg ikke lenger trener for å forbrenne kalorier..?!

Herregud, får et langt innlegg! Håper du ikke sovnet på morraquizten! Tjeriåw! 🙂

Veiedag og oppgraderinger.

Hei godtfolk!

Jeg var så uendelig heldig å måtte stå opp vannvittig tidlig igår, grunnet et stk direktør i Skien som så veldig gjerne ville gi den nye bilen min en testtur. Han hatet den andre jeg hadde (Jeg mener han ved et par anledninger kalte den “den franske søpledunken”, noe jeg i grunn var helt enig i…) Jeg får nemlig ikke lov til å kjøre selv når han er med meg, fordi han ikke tåler bilkjøringen min. Han mener jeg kjører for sakte, er ukonsentrert og at jeg ikke er egnet på veien i det hele tatt. Jeg fikk i hvertfall lov til å tviholde på en regel i bilen, og det er “ingen mobilbruk på sjåføren”. Så i en bensinstasjon-pause fikk han leke litt med den. Mobilen sin altså.

Møtet i Drammen ble unnagjort, og mr. direktør sørget for at jeg ble bilsjuk atter engang på vei hjem.

Jeg stakk innom kjøpesenteret i Skien for å hente meg inn igjen, og tenkte at jeg skulle være litt gæærn og leke litt interiør-blogger. I mangel på kalorier blir man veldig fort ledet inn i prosjekter som tar fokuset vekk fra kjøleskapet. 

Jeg kjøpte sånn marmor-folie som jeg har sett at mange bloggere leker seg med. Torben var selvsagt som vanlig syyyykt skeptisk, men jeg dyttet han ut av huset og låste døra – slik at jeg fikk jobbe i fred.

Det ble jo igrunn utrolig flott! Marmorplate på sjenken i gangen – og det til under 100 spenn og bare tre blodige kutt i fingeren med skalpellen. (En vimsete supporterfrue med en skalpell i hånden er alt annet enn et hyggelig skue)

Og så fikk jeg virkelig ånden over meg og tok macen i samme slengen…..:

ja…. og mobilen, selvsagt…

..og siden DET gikk så bra, så letet jeg etter andre ting å kontaktpapirfoliere…..:

På dette tidspunktet syns jeg det begynet å bli litt kjedelig å foliere, så jeg tok meg ikke like god tid på kaffekruset. (Som dere garantert ser)

…men så gikk jeg inn på badet!

Men da var lysten på marmorfoliering puffet helt ut av meg. Så Torben ble ikke så fornøyd med at jeg folierte tannbørsten hans.

Nuvel:

Så var jeg tom for kontaktpapirfoliering da, så jeg fikk ikke foliert badekaret slik jeg hadde en drøm om. Men jeg skal avgårde å kjøpe mer – for jeg har en plan med fjernkontrollene til alt her i huset! 

BTW – jeg hadde jo veiedag igår, og vi ble herved enige om at jeg nå er klar for å bringe et måltid inn i livet mitt igjen. Herregud, det hørstes utrolig spiseforstyrrisk å si, men det er jo endel av diettplanen å nå begynne å normalisere og få et riktig kosthold. 

Jeg har som dere vet ikke spist mat fra en askjett på 9 uker, så gleden var til å ta og føle på. Jeg hadde egentlig tenkt til å rulle meg ei speltlompe med noe godsaker oppi, men fant de ikke i butikken. Jeg valgte derfor et triks som jeg lærte da jeg bodde på en øde øy i Fillipinene (Malapascua) der de HVERTFALL ikke hadde speltlomper tilgjengelige. Skulle de rulle inn mat og lage wraps så brukte de….. KINAKÅL!

….og vet dere hva? Det ble vannvittig godt! Jeg husker uansett ikke hvordan det ville smakt med mine elskede speltlomper, så dette var i grunn helt knall! Oppi denne wrapsen har jeg: Krabbekjøtt (som jeg elsker) med litt sitron, bittelitt magerkesam, ruccolasalat (for smaken) og purreløk. Er du skikkelig gæærn kan du ha litt sennep på også, men det droppet jeg denne gangen. 

Dette var som sagt mitt første “måltid”, og det kunne ikke smakt bedre. Jeg har jo de shakene de 4 andre måltidene, så shake-livet er ikke helt lagt på hylla, men dette var en veldig hyggelig oppgradering fra det vanlige kostholdet. Merkelig hvor fantasifull man blir når man ikke kan slenge en pizza i stekeovnen lenger.

Det blir nok en egentreningsøkt idag – jeg hadde rett og slett ikke mulighet til spinningtimen klokken 09.00 idag. Om det var krabbekjøttet som lagde en stopper for det, vites ikke. Alt til sin tid.

Hadebra, pupper. Dere er savnet.

YO, Whats up? (Så ikke veldig kledelig gangster sjargong, ass. Jeg bare tøffet meg litt.)

Jeg var å trente istad, og tok SELVSAGT det sedvanlige selfien etterpå i bilen: (sorry, har ingen fotoshop-app som gjør hud og hår og øyne og tenner og dobbelthake finere…! Men en runde med pinsett burde jeg kanskje kostet på meg…!)

..og etter å ha sjekket resultatet så ser jeg plutselig…..:

HVOR I HELVETTE HAR DET BLITT AV PUPPENE MINE!????? Jeg har jo oppdaget at de har blitt unormalt små i det siste, men asså.. Er jeg plutselig en C-cup nå da eller? Stakkars meg, mistet helt proposjonene mine. Puppa var liksom det første du møtte på når du hilser på meg, og nå er mine to store fordeler forvunnet i et hav av kaloriforbrenningstimer på spinningsykkelen. Jeg gråter en skvett for mine brød.

Jeg må ha en forandring i livet mitt, en ny ting som gjør at folk legger merke til meg nå som hevelsen har gått ut av baksten, hvis du skjønner hva jeg mener.

Så her om dagen diskuterte jeg med den konstituerte direktøren min om jeg fikk lov til å farge hårt rosa. Dessverre for meg så var han ikke spesielt imponert over de bildene jeg viste han fra min gode venn Google:

NEIDA, han var selvsagt utrolig negativ til hårprosjektet mitt. Rett skal riktignok være rett, selv om jeg jobber i Petter Stordalens crazy hotellkjede, så må det nok innrømmes at det er vanskelig å ta en 32 år gammel salgssjef seriøst i budsjettforhandlinger, om jeg stiller med rosa hår.

Nuvel.

Etter raserianfallet jeg fikk på kontoret hans, så gravde jeg frem en øredobbe og plantet en øredobbe jeg hadde liggende på pulten min og trøkket den inn i det gamle piercinghullet under leppa og forsøkte meg igjen inne på sjefens kontor..

“-Hvis ikke jeg får ha rosa hår, så skal jeg HVERTFALL ha den rosa piercingen min lett synlig!”

Stemningen var til å ta og føle på…:

Han ser ikke videre imponert ut.

Men det kan være mange grunner til at han kanskje ikke er så imponert over salgssjefen sin. Kanskje han har lest utdrag fra da jeg tidligere har blogget om hverdagen min? 

Skrevet tidligere på bloggen:

….Måtte være referatansvarlig under det fem timer lange møtet, en jobb jeg virkelig ikke nyter. Da får jeg ikke sagt like mye, og jeg må plutselig konsentrere meg. Dessuten er det som oftest på DETTE tidspunktet jeg må krype til korset og innrømme at mange av fagordene og fagutrykkene som dukker opp ikke er oe jeg har kontroll på. “Vi kan gå igjennom DP og BOB og se om dere har noen kommentarer på dette.”  Da pleier jeg fake syk eller bare nikke meg igjennom møtet, smile og applaudere når grønne tall kommer opp, og sukke og stønne og skylde på en eller annen avdeling i konsernet med merkelige titler når de røde tallene kommer opp. Helt seriøst, det funker alltid. På skjermen finnes også mange krokodille-tegn (disse: < og > ) og jeg har omsider lært meg hva også det betyr.

I referatet skriver jeg bare: “se vedlegg” når det begynner å bli skikkelig vanskelig og legger ved Excel-kopiene vi fikk tilsendt fra revenue-avdelingen. (!??) 

Masse jobbmøter/telefonmøter og rapporter fra januar månede produsert (her copy/paster jeg bare forrige månede og legger inn nye tall og kommentarer) Fargelegger alle tallene med grønt, siden det er en sååå positiv farge. Satser på at sjefen min gjør som meg og kun ser på fargekodene og ikke selve tallene.

____________________________________________________________________________________________________________________

Anyway og apropos om å gi jernet og finne opp kruttet hver eneste dag, beklager at dette innlegget virker litt malplassert og rotete.

Story of my life – det er i grunn meg i et nøtteskall forøvrig. Malplassert og rotete, der altså.

 

 

 

 

Kan vi PLIIIIIIS ha spørsmålsrunde?!

Vet dere hva?

Nå skal jeg være så frekk at jeg ber dere om å underholde meg. Jeg er vel en av de få i bloggverdenen som fremdeles lar lesere kommentere anonymt, men bruk veldig gjerne et nick…! Det jeg lurte på var om vi kan ha en spørsmålsrunde? For på den måten får jeg delt litt gøyalt ut av meg uten å ha et tema å henge meg opp i. I kommentarfeltet ber jeg derfor så aller hjertligst om spørsmål jeg kan kose meg med å svare på – så får jeg gøye meg litt selv på den måten! Alle de kule rosabloggerne har jo spørsmålsrunder, da vil jeg også!

So bring it, people! (PS: Jeg har ikke veiedag før på fredag, så dere må nok vente et par dager med å få svar på nettopp det…!)

FLAUSE!

God kveld i stua!

Jeg ble litt skuffet over meg selv når jeg ikke klarte å hoste opp et innlegg på bloggen igår, men det har vært altfor mye å gjøre på jobb. Jeg skulle egentlig sitti på et hotellrom i Oslo i kveld, men det ble til at jeg kjører inn inn tiiidlig i morgen istede. Jeg orket rett og slett ikke sitte på hotellrommet i kveld og stuke med “maten” min, det er nemlig på kveldene jeg har det værst når det kommer til å ha lyst på alt rundt meg. Minibaren er et farlig område også. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg forsyner meg av minibaren når jeg er på jobbreise. Det kommer nok litt av at jeg er søvnspiser, og det er som regel værst og blusser så til de grader opp når jeg er innlosjert på hotellrom. Når jeg bestiller tjenestereise-rom, så står det faktisk i “loggen” min at minibar må låses, og jeg kan ikke få noen hyggelig hilsen på rommet i form av en godbit, sjokolade eller noe annet spiselig. Trist, ikke sant..?!

Aporops godbiter, jeg tenkte faktisk å driste meg til å re-poste et innlegg fra noen år tilbake. Det var en flau oppdagelse dengang, og jeg svetter fremdeles litt over flausen.

Når man er en gjeng jenter på tur i utlandet som deler leilighet i sydligere strøk, blir det ikke lett og holde tritt med hva som er sitt og hvem som eier hva. 
Tilslutt blir det ofte slik at man bruker de samme tingene og etter et par dager under samme tak tar man egentlig tak i den første strandkjolen, håndkledet eller bh-en som passer, bare det ligger nært nok gripekloa.

Etter en deilig dusj på hotellet stod jeg med mitt søkkvåte hår foran speilet, klar for å sminke meg. Et arsenal av sminke,hårstrikk,børster og qtips var allerede blitt felleseie på badet, så jeg griper etter første hårstrikket jeg finner for å sette håret opp i den sedvanlige “grorudpalma” på toppen av knotten.
Dette for å få håret bort fra ansiktet mens magien/sminken skal smøres over min solskadet hud.

Jeg tar strikken rundt hånda og skal til å tre den rundt hårknutten på hodet da jeg innser at den blanke gummistrikken dessverre ikke var tøyelig nok til å brukes som et strikk. Jeg lar den få plass rundt håndleddet som et armbånd istede mens jeg finner et tøystrikk som skal gjøre nytten.

Mens jeg står å doller meg for kvelden, napper mørke hår i manken og begynner så smått å bli fornøyd med speilrefleksjonen, tenker jeg at “-Jaja, det kunne jo vært værre. Du har jo heldigvis aldri hatt noe hjerneslag.”. (Min største skrekk er å få hjerneslag. Så ukontrollerbart og uten noen mulighet til å redusere skader selv.) Spesiell tanke, I know.

Aina, Line K, og Line Victoria sitter glade og tilfredse rundt bordet på den greske restauranten ved hotellet. Det skåles med Mythos øl og gafles pizza med tzatziki uten bestikk.
Vi knipser bilder, og sier oss fornøyde med et par av resultatet som dukker opp på den lille lcd-skjermen. Plutselig ser Aina på meg med et litt hevet øyebryn.
Så ser hun på håndleddet mitt. Så på meg igjen, men litt villere i blikket.

Så sier hun; “Line? Hva har du rundt håndleddet?”

Jeg titter ned på “hårstrikket” som ikke ville være hårstrikk alikevell, som hadde havnet som et litt stramt, nestengjennomsiktig armbånd rundt mitt brune håndledd.
Det så liksom litt ut som et sånt glowstick-armbånd 14tissene løp rundt med på Kos, bortsett fra at det neonfargede stoffet inni var bleknet bort.

-“Jeg vet ikke..?!” svarer jeg, litt nervøst. For jeg fikk litt følelsen av at Aina stilte et ledende spørsmål, hun allerede visste svaret på.

“-Bruker du p-ringen min som armbånd????” stotret Aina frem rundt restaurantbordet.

Jeg tittet ned på håndleddet mitt der den stramme gummiringen plutselig kjentes ut som den stoppet all blodtilførsel til hånda mi, vel vitende nå at dette var en gummiring Aina vanligvis snurrer sammen og dytter inn i hulrom ingen sol noengang har nådd med strålene sine.

Et ekstremt latterbrøl brer seg over rundt bordet når det oppdages at jeg har brukt p-ringen til Aina som et smykke. Og jeg måtte klippes ut av min noe beklemte situasjon ganske kjapt etterpå.

Moralen er; grip ikke etter ALT som ligger strødd på baderomsbenken!!! Det er ikke alt som kan deles med venninner!

For de som ikke vet hvordan en p-ring ser ut: 


Min noe flaue opplevelse. Men så har jeg hvertfall lært hvordan en p-ring ser ut da! 

LV

 

Motivasjon.

Da jeg satt på spinningsykkelen med min fremtidige nabo, så lo vi litt over at det er nettopp en spinningsykkel vi tilbringer fredagskvelden på. Jeg kom i skade for å si:

“-Men jeg gjør jo ikke dette for helsa sin skyld, jeg gjør det for de brente kaloriene!”

Noe som i denne fasen faktisk er helt sant. Jeg har ikke ofret helsa mi sin en tanke den tiden jeg la på meg disse ekstra kiloene, og også frem til nå har jeg ikke tenkt helsefordeler denne tiden som jeg går ned i vekt. Helsefordeler av å trene har aldri vært en prioritet for meg, det har vært forbrenning av gamle synder som har stått i huet på denne frøkna. Det er jo ikke til å skyve under en stol at jeg syns det er mer motiverende å se hvor mange kalorier jeg forbrenner, fremfor å se fremgangen på puls, intensitet og konkurranse med meg selv om å svette enda mer enn jeg gjorde forrige gang. Det er jo ganske trist i grunn. Men jeg tror det finens en grunn…

Da moren min døde for 7 år siden av hjerneblødning, 53 år gammel, var hun aktiv på det samme treningssenteret jeg går på. Jeg mistenker at også hun gjorde det for å brenne av kalorier, og kanskje ikke var såå opptatt av helsen sin skyld. Men da hun døde, bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle gå rundt å messe om “helsemessige fordeler med trening”. For jeg syntes at det bare var renspikka løgn. Mamma som var aktivt på trening og i tillegg hadde sluttet å røyke en tid før hun døde, er liksom ikke noe god reklame for det å holde seg i form. “Bruk tusenvis av timer på å holde deg i form frem til du dør plutselig i din egen seng som 53-åring.” Hadde mamma visst at hun skulle dø den oktobernatta for veldig snart 7 år siden, så hadde hun aldri giddi å brukt tid på trening. Hun hadde drukket rødvin, røyket Kent og sitti uten solkrem i solveggen på en kafè i Italia.

Så jeg sluttet å trene da mamma døde. Tvert. Jeg sa opp Evo, Jimu, Elexia og Sats-abonnementene mine. Jeg syns det var frekt at de sendte mailer i etterkant og spurte om de skulle hjelpe meg med motivasjonen til å komme igang igjen. For hva faen var motivasjonen? 

Nå er jo livet mitt litt anderledes. Nå skal jeg gifte meg og etterhvert starte en familie. Jeg har med klinkekuleøyne sett hvor fantastisk graviditeten til en veldig god venninne har utartet seg, når kroppen har vært godt mosjonert. Det er akkurat som om hun har hatt drømme-graviditeten, med trening og sunt kosthold i forkant og i løpet av graviditeten. Hun har spretti rundt og løftet både båtmotorer og seilgarderober i 9. månede. Hun ser fantastisk opplagt ut, og hun går lange turer og er i stadig bevegelse, selv i helgen – 1 uke på overtid! Det er en helsemessig fordel. Den fordelen vil jeg gjerne ha når den tid kommer. Jeg snakker ikke om å ha en sixpack 4 dager etter at ungen er poppa, men krefter nok til å bære frem et barn i min kropp, uten at det skal bli et jævla ork. En helsefordel jeg kan like.

Jeg sover ikke lenger på ettermiddagene. Jeg er enten å trener, eller gjør noe annet arbeid i huset. Jeg er i mye bedre humør, og jeg merker at Torben syns det er fantastisk at jeg har energi nok til å føre en samtale etter at “Home and Away”-vignetten har rullet på skjermen. 

Jeg ser resultater av noe jeg står ansvarlig for helt selv. Den mesteringsfølelsen der er noe av det mest rusende narkotikumet som finnes, tror jeg.

Jeg har fått nye venner på treningssenteret som har all mulig motivasjon for å trene. Det i seg selv er en herlig motivasjon for meg. Jeg er ikke lenger på et treningssenter fullt av mennesker som pumper jern og tøffer seg i speilet med sine 2xu-tightser i størrelse xxxsmall. (Ikke stygt ment, men i Oslo var det så altfor, altfor mange mennesker jeg overhodet ikke kunne verken sammenligne meg med, eller hente motivasjon fra.) Hver gang jeg dro fra senterene jeg var tilknyttet i Oslo, så løp jeg hjem etterpå og forbannet meg selv for at ikke være toppidrettsutøver slik som de andre på senteret. Dessuten syns jeg det var så flaut at mange kom bort til meg med velmenende råd om hva jeg burde gjøre og hvordan jeg burde gjøre det. Verken motiverende eller særlig hyggelig gjort hvis jeg ikke har bedt om det, så husk det – dere som har det siste skriket innenfor treningsfronten på dere, ha litt empati med oss som bruker 2012-utgaven av adidas-tightsen og bruker vanlig orginale ørepluggene som kommer med Iphonen når jeg trener til musikk. 

Så når jeg når målet mitt da, som utifra mine beregninger ikke er så fryktelig lenge til får vi håpe, hva blir trening for meg da? Blir det å forbrenne så jeg kan kose meg litt ekstra i helgene? Eller er det NÅ jeg skal skjønne at de helsemessige fordelene jeg har nevnt over, skal komme meg til gode? At jeg skal faktisk like å være våken og opplagt på ettermiddagene, og kanskje like å gi enda litt mer på spinningtimene enn forrige gang jeg var der..? Eller kanskje jeg kommer til å kjøpe 2xu-tights og bose-øreplugger til musikkavsplilleren min? Kanskje jeg er en av de som kommer bort til deg og sier; – Hei, du løfter feil, se på meg nå – jeg gjør det riktig!”

Ha en fin søndag, jeg er på vei til Tabata-trening. (Som jeg verken vet hva er eller hva den vil gjøre med meg)

 

 

Fotballfrue vs Supporterfrue – God Morgen!

God morgen, godtfolk! 

Det er morsomt å se hvor likt livet til Caroline Berg Eriksen (Fotballfrue) er mitt liv som supporterfrue. Med noen unntak, selvsagt. Det er ikke til å skyve under en stol at jeg mer enn gjerne skulle hatt mye mer påfyll av livet til Caroline, som mange av dere vet så er jeg stor fan av hva hun har fått til og motivasjonen hennes, hun er en businesswoman av de skjeldne, og det kreves hardt arbeid hva hun har fått til. Det må være lov til å misunne henne litt, syns jeg.

 

Jeg sitter på do og skriver dette blogginnlegget, rett og slett fordi det er akkurat HER jeg får den beste inspirasjonen til å skrive. Jeg holder på med et par innlegg jeg både tror og håper dere kommer til å kjenne dere igjen i, og motivasjonen for å fortsette bloggingen er virkelig på topp. 

Sannheten er at jeg har fått så utrolig hyggelgie og varme tilbakemeldiger på det jeg gjør, og det soler jeg meg i glansen av. Faktisk fikk jeg verdens hyggeligste tilbakemelding i kassa på min elskede Rema 1000 da jeg var på vei ut døra: “Vi heier på deg!” sa hun idet jeg gikk ut av skyvedørene med posene fulle av dagens fangst. (Sopp og blomkål)

Jeg har trent veldig denne uken, men kjenner at det kribler etter å dra på trening idag også, men satser helelr på en skikkelig Tabata-økt i morgen, en økt der jeg ikke aner hva jeg går til eller hvilke muskler som skal få kjenne det. Kanskje likegreit å ikke vite. Det som er digg er at jeg merker nå at jeg begynner å bli litt “strammere” i fisken, men at pattene begynner å peke nedover dessverre. Jeg fikk Torben til å kjenne på forskjellen igår, og han kunne konstatere at de minnet litt mer om gelè-sokker med en neve kronestykker i bunn av sokken. 

(Nå har jeg forflyttet meg fra dass og satt meg ut for å nyte en kreftpinne)

Øverst til høyre ser dere resultatet av en ny sykkelshorts. Med ekstra polstring. Sjekk kjerring-tissen jeg får i denne shortsen a! Sukk….       Bilde2: Et av mine måltider, pasta carbonara-shaken med sopp!       BildeNr3: Eneste glede i høstkulda er en app/brikke som gjør at jeg kan komme til oppvarmet bil. Det er VIRKELIG en høydare med den nye bilen.         Bilde4: Et av de mange bildene som har blitt tatt når jeg ikke er klar over det.          Bilde5: Et av de mange bildene jeg sender til venninner for å dokumentere vektnedgang.          Bilde6: En morgenshake før trening. Sjokolade med mint!         Bilde7: På vei til en av de maaaaange treningsøktene jeg har hatt denne uken.         Bilde8: Den nye sykkelshortsen og et eget gelè-sete til bruk på spinningsykkelen. Takk for god pris! No more borrelås-gnagsår i ræva!          Bilde9: Mens andre koser seg med 5-retters, sitter jeg stuck på hotellrommet med en kasserolle og dvassen blomkål. OOHhh, livet som Liveakurs-deltager, gotta love it, – ikke sant?! 

-Line Victoria, supporterfrue.no