Når “ekspertene” skal komme med slanketips.

Når man slanker seg så er det ufattelig mange som vil opp og frem og fortelle hva de kan, vet og hvordan man skal gjøre det. Jeg har allerede etter 4-5 uker i kuren erfart at altfor mange mennesker ikke klarer å dy seg, når det blir nevnt eller lagt merke til at jeg ikke forsyner meg av matfatet som vanlig.

Jeg har allerede blitt lei av å forsvare meg for de som vil komme med tilbakemeldinger eller diskutere. Og jeg har notert meg endel av de kommentarene folk kommer med. Jeg er dog ikke så flink til å krangle og diskutere tilbake, så jeg har valgt å heller gjøre det her på bloggen. Konfliktsky, much..?!
Har du noengang sagt noen av kommentarene under, så vil jeg gjerne advare deg; – Du må passe deg for å kritisere og/eller krangle på hvordan en selvstendig (sulten) dame velger å gå ned i vekt. Jeg har også lagt ved bilder som beskriver mitt humør når disse kommentarene har kommet.
«Jeg vet hemmeligheten. Det er en godt bevart hemmelighet. Jeg skal fortelle deg det. Hemmeligheten er å spise mindre enn man forbrenner!»
NO SHIT, SHERLOCK!!!! Tror du helt seriøst jeg ikke er klar over det? Hvordan ellers tror du jeg har lagt på meg? Fordi jeg har spist riktig i forhold til forbrenningen min? Nei, jeg har blitt feit fordi jeg ikke har hatt styr på hvor mye jeg tryller i meg. Hver eneste dag. I fuckings 3-4 år! Tror du helt oppriktig at det er en godt bevart hemmelighet du sitter å ruger den blekflate ræva di på? Det er helt riktig som du sier, men man trenger ikke være mattegeni for å regne seg frem til hemmeligheten din, og sitt ikke der å fortell meg at du har «knekt en hemmelig kode». Alle er klar over det, men de færreste gidder å praktisere det. 
Dette er hva jeg egentlig syns om det du sa: 
«Å herregud, slapp av med den slankinga da. Litt god mat kan du vel unne deg, du kan jo bare spise litt sunnere i morgen?!»
Klikk i bollen. Jeg ble så sint inni meg at jeg ødela undertøyet mitt. 
Tenk deg om – jeg har funnet noe som funker for meg. Slanking handler om å ta kontroll, og er det pussige spisemønstere eller at jeg drikker en sjokoladeshake istede for den digre kjøtt/potet/saus/smør-middagen som gjør at jeg klarer å kontrollere meg, så bør og SKAL du la meg gjøre det på min måte. Jeg ser at det funker, og for meg funker det IKKE å bare kose meg bittelitt den ene dagen og håpe at jeg kan spise sunnere dagen etterpå. Dessverre er det slik for meg at å spise den 7-retters middagen du mente jeg kunne unne meg, faktisk setter meg tilbake psykisk også. Nå har jeg holdt i 4 uker. Hvorfor skal jeg vippes av pinnen og dø i min egen elendighet av dårlig samvittighet fordi jeg brøt lovnaden med meg selv om bedre tider..? Jeg lover deg, den feite middagen eller 7-rettersen, den er der i morgen også. Og neste uke. Og sikkert om 2 måneder også. Jeg går ikke glipp av noe ved å pent takke nei og spise min medbrakte mat i en shaker. Jovisst er det tøft, men det funker for MEG. 
…og de ordene omsatt i bilde: (Et av de mange bildene jeg har tatt av meg selv når jeg sitter på do og kjeder meg.)
Jeg har kalt det: “Herregud, så teit du er som sier noe slikt.”

“Du trenger vel ikke slanke deg – du er jo fin nok som du er!”

Takk, men det er faktisk utrolig lite relevant hva du syns om kroppen min. Det er hva jeg føler selv og hvordan helsen min er innenfor spekklaget mitt som er viktig. Jeg er glad for at du kommer med hyggelige komplimenter, men det jeg trenger er motivasjon. 
Bilde som sier “takk, men…”:
“Smak på denne, kjempegod! Du må jo unne deg noe godt nå som du har kommet så langt.”
REALLY? Hele vektoppgangen har vært preget av at jeg selv har unnet meg noe godt, altfor mye og altfor ofte.
Jeg skal vel ikke premieres for å ta grep om helsa mi? Det kan jeg muligens gjøre når jeg er i mål, men ikke midt i selve jobben..!
Bilde: “Å, se hvor seriøst jeg tar forslaget ditt!”
“Dette kan du vel spise, det er jo sunt!”
Nei, står det ikke i diettplanen min, så kan jeg heller ikke spise det. Selv om det er aldri så sunt.
Dessuten er ikke desserten pannacotta sunn fordi den har bringebær som pynt.
Bildesvar: “HVA VAR DET DU SA FOR NOE???????”
“Flink du er, men nå trenger du vel ikke å slanke deg noe mer…?”
Vel, takk – men du har faktisk ikke sett meg naken. Ei heller har du sett målingene mine som ble tatt rett før jeg startet. Det var ikke helsemessige gode nyheter. Og du kan ikke se gjennom en joggebukse, ullgenser og stor seilerjakke at “jeg ikke trenger å gå ned noe mer…”
At jeg er halveis er en bra start, men jeg har egentlig ikke begynt ennå. Det er etter 20 kilo den virkelige jobben begynner, og hvis du helt oppriktig mener at jeg bare kan begynne å spise som normalt igjen, så burde du også tatt et slikt kurs som jeg går på…! 
Her er hva Torben og jeg syns om den kommentaren:
Folkens, jeg forstår at mange mener det godt når dere kanskje har sagt mye av det som blir nevnt over her. Jeg ville bare gjøre dere oppmerksomme på at slanking faktisk er en ekstrem individuell plan og strategi som helst ikke bør rokkes ved. Jeg har prøvd det meste av dietter, og noen har funket både bedre og dårligere enn andre. Jeg er en person som blir energisk og fyllt av pågangsmot av å se resultater kjapt. Jeg er heller ikke spesielt fan av at det skal være så innviklet heller, med oljer/piller/gele`er, lavkarbo og kotellettkur, nøye oppmålte og veide kyllingfilèter og intensiv treningsøkter, spise i 5 dager, sulte seg i 2, ei heller tråle meg igjennom oppskrifter og lage mat fra bunnen av i et år fremover. Slik jeg har det nå er helt ypperlig. Jeg har ferdige poser med shakes i veska – blander med vann. Ferdig. Om noen uker går jeg videre i en fase der jeg skal introduseres for skikkelige måltider igjen, men i sakte tempo. Men frem til da går jeg stadig ned noen kilo i uken, og det passer meg perfekt!
Line Victoria – supporterfrue.no – kommet halveis allerede. 
(Bilde under illustrerer humøret mitt akkurat nå)

“I gæmle dågær!” (I gamle dager)

Jeg lodde ganske greit da jeg leste et innlegg fra sånn ca 2008, da jeg på den tiden frekventerte den kulørte sladrepresse titt og stadig… Jeg syns det var verdt å re-poste. For jo emr jeg tenker tilbake på det så er det faktisk en innmari morsom episode!
Jeg var på butikken igår. Fikk et av mine plutselige vaskeanfall og kjøpte et arsenal av vaskepulver, jiff, mopp, spray, skrubb,, krystal, ajax, søplesekker og vaskeservietter. Rasket med meg Se og Hør i samme slengen, og ber om to tjuepakninger med lyseblå petterøes mild. Ikke et spor av kalorier er lagt til handlelista. Mens jeg legger varene mine på rullebåndet, kremter mannen bak meg. 
-“Du er singel, du??!”
Noe imponert over hans evne til å se det humoristiske (og triste) i min handleliste, gir jeg mannen bak meg en tirade av unnskyldninger:
“-Ja, jeg skal hjem å vaske alle spor etter han, hver eneste krik og krok, støvsuge bort alle minner, vaske bort alle syndige flekker, kaste ut alt sengetøy han har rørt og putte boxerene hans i blenderen, hvorpå jeg skal sulte meg selv mens jeg leser Se og Hør og røyker Petterøes Mild til kreften kommer snikende og jeg inkasserer utbetalingen Storebrand Kreftforsikring jeg ble lovet da jeg signerte for å få mer bonus på seilbåtforsikringen min. Åssen det??, spør jeg innimellom alle biip-biip fra strekkodemaskinen og måpende ansikter.
“-Jeg leste at det var slutt i Se og Hør”, svarte han stille.
Noen ganger burde jeg bare holdt kjeft. Jeg tuslet inn i minibussen min og rullet fredelig nedover Galgeberg-bakkene og parkerte SmithsVenner-traileren min. Syklistene kunne endelig føle seg trygge på veiene denne maidagen i 2008 da jeg satt i leiligheten og furtet resten av dagen.
Husker også veldig godt at min fantastiske mamma alltid pleide å si etter at det ble slutt mellom meg og beilerne mine….“Sukk…- Tilogmed Hitler hadde kjæreste, Line”. Hadde hun levd nå så hadde hun blitt imponert over mannen jeg har kapret.
Akk, den tiden i Tigerstaden. Om jeg savner Oslo? Så definitivt ikke! 
Jeg har vært innom Tiggerstaden et par dager nå, i forbindelse med jobb. Og jeg må dessverre av hele mitt hjerte si at jeg absolutt ikke ønsker meg tilbake. Det man får for pengene sine, under to timer sørover og familien i 2 minutters omkrets, er så gull verdt at det finnes ikke ord. Jeg ble faktisk litt deprimert av å gå rundt i byen og kjenne på alle følelsene jeg hadde av å gå rundt i gatene jeg engang frekventerte så mye. Det eneste jeg syns er drittkjipt er at jeg ikke flyttet hjem litt tidligere! 
Forresten, sånn helt ut av det blå. Torben har fått fotsopp… :

Og til dere som lurer på hva dietten min består av for tiden så ser de fleste middagene mine ut slik:

Og hva syns jeg om det..?
Skrives senere! – Supporterfrue, Line Victoria. (Som as we speak sitter å glitter med et halvt øye på Liverpoolkamp. Foreløbig 1-0 til Liverpool. 

20 kilo.

OBS: Jeg beklager at teksten er rotete og midtstilt og generelt ikke spesielt norsklærer-vennlig, dette grunnet litt problemet med designet, som ikke lar meg lage avsnitt! 

ÆÆÆ, fuck it! Jeg bidder ikke vente til det nye designet er på plass, dere får bare leve med dette ustabile blogdesignet til det ordentlige har blitt ferdig …ehhmm..kodet?! Det blir litt Ben-Gates-språk for min del, men regner med at dere forstår. Det har nemlig kriblet i fingra den siste tiden, og jeg orker ikke vente lenger med å holde igjen alt jeg har på hjertet.

Nuvel, la oss være litt seriøse. (Det blir ikke så mye av det på denne bloggen, men nå må jeg være det.) Det handler nemlig om nettopp det overskriften forteller, det handler om kilo. 20 av de faktisk.

Egentlig begynte jeg å skive et blogginnlegg som gikk litt tilbake i tid. En tid der jeg var livredd for å legge på meg, og hadde stålkontroll på vekta. Men mens jeg skrev så kjente jeg at jeg ikke er helt klar for å åpne de kapittelene igjen, jeg har mest lyst til å skrive et nytt.

Jeg har gruet meg så enormt til å skrive det jeg skal skal til å skrive nå. Litt fordi jeg har tatt så lett på det jeg skal skrive om, tidligere. Jeg har liksom ikke turd å innrømme at det har gått i helt feil retning de siste årene. Jeg skriver om noe nå jeg har tatt opp før, men aldri før ment så sterkt som jeg mener nå.
Jeg skal ned. Langt ned. i VEKT.
Forskjellen nå er at jeg skal få hjelp av noen som kan slike ting bedre enn meg selv. Jeg har klart det alene før, men da gikk det litt gæærnt. Nå vil jeg gjøre det på den ordentlige måten, og jeg skal ikke gjøre det alene med kun mine egne tanker, planer og viljestyrke. Jeg skal gjøre sammen med flere andre som har tatt steget og jeg tenkte skulle dele det med dere som leser bloggen min.
Nok seriøst pjatt. Nå over til den Line dere faktisk kjenner. Den gærne jenta uten filter. Hun som ler av sin egen vektoppgang og spøker om valkene sine. (På et tidspunkt gjorde det faktisk vondt å ligge på siden, jeg kjente at valken min lå som en 90graders valk!
Du skjønner nemlig det at hun derre jeg har blitt litt feit i det siste! Og for en gang skyld har jeg ingenting å skylde på, eller noen andre å skylde på – enn nettopp meg selv. Jeg har spist AKKURAT det jeg har hatt lyst på så godt som hver eneste dag de siste 5 årene. Nam-nam!  Det har ikke akkurat gjort meg så veldig lykkeligere, all den maten, den har egentlig tynget meg vel så mye på skuldrene som rundt livvidden. Men fy fasen så digg det var!
9.september startet jeg. Jeg skal gå på et kurs som forteller meg den riktige måten å gå ned i vekt på og bli der. Altså, jeg vet det jo allerede (medisinen omkring det og hva som skal til) men nå handler det faktisk om å gjøre alvor av det som har frustrert meg i lange tider. Disse korte diettene funker ikke for meg. Jeg må sterkere til pers! Jeg er så flau over å si akkurat dette, men jeg må ha profesjonell hjelp denne gangen! Jeg fikk lov til å jukse litt med Nancy, som er min instruktør. Vi begynte litt tidligere enn 9.september, fordi jeg hadde en motivasjon som ikke lignet grisen – og jeg ville så fryktelig gjerne sette igang asap.
Første kursdagen ble jeg veid og..hehehe! funnet for tung! Eneste positive er at fettet i følge målingen ikke ligger i organene, men er bare «utenpåliggende», og det betyr i mine ører at det kanskje finnes en tynn jente langt inni der?!
Egentlig føles det som en enorm skuffelse over meg selv at jeg ikke klarte å holde meg «fit» slik jeg var da jeg var i tv-bransjen. Jeg gikk jo veldig ned i vekt på et tidspunkt, holdt meg der en stund, men begynte gradvis å legge på meg de siste årene. Jeg har som sagt kun meg selv å takke – trøstemåltider, god mat, godterier, null trening og bare sporadisk aktivitet gjorde at nåla pekte i feil retning. Flere ganger de siste årene har jeg hatt skippertak som tildels har funket, men som har kommet smygende på igjen etter avblåst diett. To fantastiske år med min herlige samboer har også resultert i at jeg nyti livet litt for godt også, selv om samboeren min har vært aktiv og ikke akkurat hatt en en vektnål som har pekt oppover. (For hans del har den gått «den rette veien», noe jeg har forbannet meg litt over?) Men han har hatt et helt annet aktivitetsnivå på sin jobb en jeg har, jeg har jo mye stillesittende arbeid, feite lunsjer og middager i jobbsammenheng og ikke minst – ikke hatt tid til å ta fatt i treningen. Men nå blir det bare unnskyldninger – og det er alle rundt meg i grunn lei av!
Jeg lover å ikke bruke bloggen min som dagbok. Men jeg kommer til å holde dere oppdatert. Det må jeg nesten. Det magiske tallet er faktisk 20 kilo, så du kan jo tygge litt på den og tenke hvor mange smørpakker det egentlig er. Og metoden jeg skal bruke er rett og slett noe jeg er kjent med fra før av – KETOSE. 
Jeg er ikke redd for å fortelle dere hvordan det går fremover, men dere får tåle både syting, klaging og desperate skrik om hjelp. 
Nedenfor følger bilder der jeg har gravd frem på det store internettet (Helt absurd, men jeg brukte faktisk søkeordene Line+Victoria+Husby+tynn for å snuse de frem. I rest my case.)
Fra Gullruten:
Fra Thailandtur i 2011
Under: Fra da jeg likte å trene: (4 ganger om dagen typ!)

Og se på hu under her `aaa! Her hadde jeg tilogmed lagt på meg igjen noen (kledelige, vil noen si) kilo. 

Jeg vil ha den kroppen tilbake, jatakk – veldig gjerne!
———-
Og nå? Føler meg litt………:
Anyway, tenet kanskje dere lurte litt på åssen det stod til med frøkna som engang var så iherdig blogger. Vel, hun er tilbake – og hun har MYE på hjertet… (og enda litt ekstra rundt navelen, men det snakker vi ikke om)  😉
🙂

“Liverpool først, så Lundetangen Pils, og såå har vi deg på en god 3.plass, Line!”

Torbinator har brukt ekstremt mye energi den tiden vi har vært sammen, på å forklare meg hvor viktig Liverpool er for han og at jeg selvsagt havner på en “god tredjeplass” i livet hans. (2.plassen er nemlig dedikert Lundetangen Pilsner)

En del av meg tenker at det er en slags forsvarsmekanisme som kicker inn når det blir plassert høyhæla sko i gangen, kjøleskapet blir fylt opp av saker han ikke kan navnet på, og tampongesker blir velplassert i baderomshylla. Bare det å gå å handle på Rema1000 er en LIDELSE for Torbinator som har vært vant til å raske med seg Grandis og CocaCola på den lokale Jokerbutikken. (“Hvem trenger stort utvalg når jeg bare skal ha mat og drikke?!”)

Nuvel. Våre raske turer sammen på Rema1000 har enn så lenge gått greit med et nødskrik. Flere utbrudd har det dog vært. Også noe kommunikasjonssvikt grunnet manglende kunnskap i den kulinariske avdelingen.

Jeg: “Vi kan lage mangosalat og ha det ved siden av!”

Torben: “Ja, ok.”

Jeg: “Henter du en mango?”

Torben: “Jeg vet ikke hva det er.”

————————–

Torben: “HVA ER DET?” (peker paa oppkuttede mangobiter)

Jeg: “Det er mango! Til mangosalaten!”

Torben: “DET GREINE DER SKAL IKKE I SALATEN, DU SA VI SKULLE LAGE SALAT, DET SA DU!”

Det er ikke bare i den kulinariske verdenen Torben mangler noe kompetanse som følge av et liv i Liverpool/ungkars-boblen sin. Torben skulle være forlover i bryllup her forleden, og jeg bestilte et par håndlagde mansjettknapper med Liverpool-fuglen på. Han ble helt fra seg av glede, takket og bukket pent. Sa han var KJEMPEGLAD for gaven og syns jeg var søt. (Det var jeg, jeg gav han noe med Liverpool-logoen på, kan fasen ikke gå galt da vøtt!) Etter en stund prøvde jeg forsiktig å spørre om han ikke hadde lyst til å prøve de!

Torben: “Joda, etterpå”.

Jeg: “Men prøv de nå da, jeg vil se åssen de sitter på!”

——-lang pause med tilhørende sukking og stønning——-

Torben: “Jeg vet ikke hva mansjettknapper er og jeg vet da FAEN ikke hvor de skal SITTE!??”

Noen ganger er det vanskelig for Torben å holde tritt i noen samtaler også. Det er jo ikke så rart. I løpet av en fotballkamp er det jo egentlig bare kauking, grynting, hoiing og buing som brukes som kommunikasjonsverktøy. Litt som med aper, med andre ord. Så jeg må ha tålmodighet med Torben når jeg snakker med mine store intele…intilli…iteleg….smarte ord.  Men Torben er heldigvis flink til å si ifra når han føler seg forbigått verbalt.

Torben: “Jeg er ikke så god med ord jeg, Line…”

Jeg: “Med vokabulæret, liksom?”

Torben: “HVA VAR DET JEG AKKURAT SA, LINE??!”

Heldigvis er han veldig god på et slags tegnspråk da! Og jeg har fått gleden av å lære meg ordene “Jeg elsker deg”Torbisk. Og dette tegner viser han meg titt og stadig 🙂

Mens vi spiser middag:

Screenshot_2013-09-18-23-04-38

Når han er på jobb….

Screenshot_2013-09-18-23-12-52

Mens han støvsuger:

Screenshot_2013-09-18-23-11-49

Mens vi griller på terassen:
Screenshot_2013-09-18-23-04-59

Ganske ofte på jobb, i grunn!

Screenshot_2013-09-18-23-09-33

Tilogmed på BUSSEN viser han sin ekstreme kjærlighet til meg!

Screenshot_2013-09-18-23-13-53

Jeg har millioner av andre bilder der han viser på “Torbisk” at han elsker meg, men jeg skal ikke kjede dere..

 

Nuvel. Det er en ny dag i residensen, eller “lilleAnfield” som jeg kaller leiligheten hans. Og selvsagt blir det outfitbilde av Torbo idag også:

Line Victoria Husby Torben Sørensen

Liverpool FC`s hjemmekamp-trøye (2010/2012) med Agger-print på ryggen.

I bakgrunn kan det skimtes en LFC-morgenkåpe og en annen udefinerbar LFC-trøye til tørk.

 

(Agger fikk plass på ryggen fordi er en av favorittspillerene til Torben. Agger har også tatovert “YNWA” på knokene. Respekt!)

Nå blir massevis av interessante møter, fotoshoots og boksigneringer, så jeg må nesten…nei. Jeg bare kødda.

Supporterfrue Line Victoria 😀

Kampdag.

Mandag ble jeg kastet ut av leiligheten til Torben. Årsak: Liverpool møtte Swansea. Det var verken rom for kjærlighet eller søte ord, det var rett på sak:

Torben: “Ring til Aina og si at du kommer på besøk i kveld.”

Jeg: “Hæ, hvorfor det?!”

Torben: “Gutta. Fotball. Du. Borte.”

Men Aina ville ikke ha besøk av meg. Så jeg krabbet ombord på ferja og akte meg opp bakken til huset mitt. Vel vitende om at mannfolket satt å hyttet med neven foran 65 tommers TV`n og ropte “IDIOTDOMMÆÆR!” i tide og utide i kor med de andre gutta.

Heldigvis har jeg forsiktig kuttet ned på frynsegodene det bærer med seg for Torben å ha fått seg kjæreste. (Eller “kjærring” som han så vakkert kaller det.) Jeg har nemlig konsekvent sluttet å vaske hos Torben. Og i frykt for at gutta som skulle komme på fotballkampbesøk senere den kvelden skulle få anelse av at the Torbinator ikke hadde kustus på kjærringa si,  så måtte Torben til pers på egenhånd. Det var et vakkert syn. Jeg gråt en skvett.

IMG_20130916_165924

Bildet ble litt blurry, for jeg måtte smygfotografere. Aldri i verden om han hadde stilt opp frivillig med støvsuger og vaskekost.

Livet til Torben har forandret seg radikalt etter at han fikk kjæreste. Og slik ser Torbinator ut lørdag, tidlig kveld (21.45) Han sov seg faktisk gjennom TV2Sporten. Fikk melding av ei felles venninne at

“…dette var heeelt vanlig i Torbens ungkarsliv også, men da var det andre grunner til at han sloknet på gulvet/sofaen/badekaret klokken 21.45 lørdagskvelden!”

1001267_10151909641226411_974150467_n(1)

Jeg fikk også kjenne litt på følelsen av hvordan de virkelige fotballfruene i Premier League har det. Mannen dresset seg opp i full Liverpool-outfit. Han spilte faktisk en fotballkamp, men i en divisjon som er så langt nede at de har minustegnet foran divisjonstallet.

IMG_20130916_214204

Torbens Outfit: LFC-strømper (fra 2010-2012-sesongen), LFC-shorts/LFC-trøye (Bortekamptrøye fra 2007/2008-sesongen) og “Justice 96” armbånd.

Han kom forøvrig hjem og erklærte at det var en grunn til at han likte SE på fotball fremfor å spille selv. Og så ble han liggende ut i melkesyrekoma resten av kvelden.

Selv har jeg byttet farge på øynene for å gå høsten i møte! (Eller så har jeg bare gjort det fordi jeg mistet den ene linsen min i vasken, og tenkte at jeg ville antageligvis få flere spørsmål med et grønt og et brunt øye, enn med to brune øyne. Nå ser jeg litt østblokkland-aktig ut, og lurer på om jeg skal legge til -ski etter alt jeg sier..!)

Vi-ski hørs-ski sener-ski, folk-ski!

Dåbri Djen. Line Victoria

IMG_20130913_114402

 

“Hva skal jeg skrive i burdagskortet?”

Noenganger liker jeg å selvdiagnostisere meg selv med “Asberger”, en mild form for autisme. Et av kjennetrekkene til mennesker med Asberger er ofte at de tar mye som blir sagt bokstavelig. Ofte blir jeg lei av Torbens manglende engasjement når noe skal gjøres. Og da drar jeg frem Asbergeren i meg. Mens Torben satt på do, pludret jeg på kjøkkenbordet med siste finish før bursdagsbesøk.

“Hva skal jeg skrive i bursdagskortet til broren din, Torben?”

Og så skrev jeg det han sa:

581835_10151905433351411_1427872656_n

PS: Legg spesielt merke til pennen som er brukt.