Kjære alle bamblinger. Unnskyld.

«-Jeg skal aldri mitt liv bo i Bamble igjen, jeg skal bo her i Oslo resten av mitt liv!» ropte jeg og slo ut med hånden. I den andre hånda satt jeg med en skinny americano med soyamelk. Eller no. Jeg husker diskusjonen veldig godt. Jeg satt der med tre Oslo-venninner og snakket om fremtiden. På en hipp cafè på trendye Grünerløkka med min perfekt tempererte soyakaffe snakket jeg nedsettende om hjemstedet mitt, som faktisk hadde gitt meg en trygg og god oppvekst samt gode minner.

Jeg var 22 år og hadde allerede bodd i tigerstaden i 3 år. Som 19-åring var jeg innom Bergen og Trondheim et års tid, før jobbmuligheter i tv-bransjen trakk meg til Oslo. Og det var ingenting jeg var mer bestemt på enn å aldri dra tilbake og bosette meg på hjemstedet mitt, Bamble.

Av en eller annen merkelig grunn så hadde jeg lagt hjemstedet mitt for hat. Jeg la igjen grenlandsdialekta hjemme på pikerommet og snakket perfekt Oslo-bokmål uten a-endelser. De eneste a-endelsene i språket mitt jeg tillot meg var pappa, villa og visa. Jeg glemte også om det het «på Stathelle» eller «i Stathelle» når jeg en sjelden gang refererte til hvor i Bamble jeg kom fra. Kanskje jeg sa «i Stathelle» fordi det hørtes mye finere ut. Det var også på et tidspunkt viktig for meg å gjøre et stort poeng ut av at jeg IKKE var fra Grenland, for det var som å banne i kirken hvis man ønsket å gjøre et positivt inntrykk på noen innenfor ring 3 i Oslo. 

Årene gikk, og jeg begynte å nærme meg 30 år. Den berømte 30-års krisa. Jeg frekventerte fremdeles de kule cafè`ene og hadde nettopp betalt flere millioner for en leilighet med renoveringsbehov på kun 41 kvm. Men hey, den lå jo på ultrakule Grünerløkka – det kosta å være trendy! 

Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde utslaget. Sånn helt uten videre sa jeg opp jobben min i TV 2 og la ut leiligheten med alle møblene mine inkludert, for salg. Det kan ha vært min 142. gule parkeringsbot på frontruta på bilen min. Det kan ha vært at jeg måtte betale 124 kroner for en 0,4 øl på et utested. Det er mulig at det utslagsgivende var at jeg måtte ta taxi hver eneste meter jeg skulle forflytte meg på kveldstid, grunnet den voldsomme overfallsbølgen Oslo hadde det året. Eller så var det rett og slett de uendelige lange bilkøene som gjorde at jeg jeg resolutt pakket sammen resten av tingene mine og gav nøkkelen til ny eier av leiligheten.

Arbeidsledig, singel og dels hjemløs satt jeg på Gardermoen juni 2013 etter å ha reist på en jorden rundt-reise for å «finne meg selv» på overskuddet av leilighetssalget. Jeg hadde sett så mye av verden at jeg var helt utslitt. Jeg hadde også rukket å fylle 30 år i løpet av reisen, og nå var 30-års-krisen i full blomstring. Pappa plukket meg opp på Gardermoen midt på natten og spurte hvor jeg ville bli kjørt til. 

«Kjør meg HJEM!» Og så kjørte vi hjem til Bamble.

Det føltes litt som et kultursjokk å flytte fra verdensmetropoler og så rett hjem til Bamble. Pappa og min bonusmamma hadde et hus tilgjengelig for meg på Sandøya. Jeg tenkte at det var eksotisk for en stund, og tok med meg flyttelasset ombord på ferja til Sandøya. Da jeg var ung trodde jeg at Sandøya var et sted man sendte folk som ikke klarte å oppføre seg. Jeg trodde kanskje Sandøya var litt som Bastøy. I følge Wikipedia er Bastøy en øy i Oslofjorden som opprinnelig hadde et skolehjem for slemme gutter. Det er litt flaut å innrømme, men jeg trodde faktisk Sandøya var et slikt sted frem til jeg faktisk skulle flytte dit selv som 30-åring. Bortsett fra at jeg nå skulle gjøre Sandøya til et sted for single, barnløse, arbeidsledige kvinner i sin værste/beste alder med min adresseendring.

På mitt aller minst glamourøse, med håret i en deilig palme på huet, usminket i joggebukse og med en røyk i begge hender, knakket det vennlig på bilruta i køen på vei ombord på ferja. Matrosen Torben. Min gamle barndomsforelskelse fra 15 år tidligere tvang seg inn gjennom bilruta og gav meg en stor klem. «Så hyggelig at du er på hjemlige trakter, Line! Dette er stas!» 

Det var virkelig ikke på denne måten jeg hadde sett for meg å møte min fremtidige mann. Istedenfor champagne og 5-retters på en dyr restaurant, bestod vår første stevnemøte av 3 liter billig rosèvin på terrassen med Postgirobyggets «Sommer på jorda» fra høyttaleren på telefonen til langesundsgutten Torben.

Jeg glemmer aldri tekstmeldingen jeg sendte til venninnen min i etterkant. «Jeg har røket på en smell med ferjefyren, nå kommer jeg meg aldri av den øya her!» 

Det tok ikke lang tid før jeg kjente at det i grunn var utelukkende positive sider ved å flytte hjem igjen. Nærheten til sjøen. De overkommelige boligprisene. At folk vinker og smiler når du kjører feil i rundkjøringen, og ikke viser den midterste fingeren på hånda. Konsertene på Wrightegaarden. Turområdene. Båtlivet. Familien min i gangavstand. At ingen hever øyebryna når du har på deg slippers og joggebukse på butikken. At de på vinmonopolet passer på å bestille opp mer av den billige rosèvinen når det nærmer seg bursdagen min, og at de på Rema 1000 spør om jeg ikke snart er tom for vaskepulver – for det er jo en stund siden jeg kjøpte den forrige pakken.

Overraskelsen var også enorm da jeg fant ut bamblingene tilogmed har fått øynene opp for sushi og fått egen sushi take-away! Hva er det egentlig Oslo har som ikke Bamble har nå? Bilkø? Overentusiastiske parkeringsvakter på provisjonsbasert lønn? Overpriset, perfekt temperert skinny kaffe latte med soya? Det er absolutt ikke noe jeg savner! Det smakte jo dritt, uansett.

Så dette, kjære medbamblinger, tolk dette som min unnskyldning til dere. Jeg er lei meg for at det måtte ta 10 år i Oslo før jeg oppdaget hvilken perle Bamble er. Jeg har egentlig savnet dere, og jeg har kommet for å bli. Borte bra, men hjemme best.

Følg Supporterfrue på Instagram eller facebook davel!

 

//Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Solkystens Julemagasin der jeg fikk lov til å skrive et blogginnlegg i et glanset magasin!  

Et ganske avførende innlegg….

Da var denne månedens julekalendergave åpnet og spist. P-pillekalenderen er jaggu spennende saker, for i 3 av lukene ligger det en bitteliten avføringspille istedefor en p-pille, bare for å gjøre de 24 dagene til jul ekstra spennende. OH JULEGLEDE! 

Forøvrig vil jeg starte dette blogginnlegget med en melding til dere som lager Trio Julebrus. Dere har laget min desiderte favorittbrus i lightversjon, men det står NADA om antall kalorier i den – og hvorfor svarer dere ikke en nøden, julebruselskende kvinne i sin nest beste alder?

Dere kjenner jo meg. Jeg kan faktisk bli kababel til å teppebombe Telemark Mikrobryggeri  med meldinger hvis jeg ikke snart får svar. Jeg MÅ FÅ VITE om jeg kan kose meg med denne i jula!! (Ja, jeg vet at lightbrus ikke nødvendigvis er så bra for meg uansett. Men jeg syns det var så pussig at det ikke stod på flasken, og det gjorde meg litt…koko!)

Igår hadde jeg tre timer spinning. Jepp. 3 timer. (Ingen pauser imellom…Bare instruktører som kom og gikk, ristet på huet over hvor gale den Livea-gjengen er…) Jeg tror faktisk ræva mi har slått opp med meg. Vi samarbeider ikke om noe idag. Faktisk vil jeg gå så langt å si at jeg ikke tar ansvar for rævas handlinger idag. 

Jeg og Christine (spinning-venninne) delte på Mann44 igår. Han er vår lille bitch og henter vann til oss i pausene, holder av sykler så vi kan sitte sammen og ikke minst har jeg nå lært han godt opp til å stille inn sykkelen min før timene. Jentene kommer rett og slett til dekket bord, og mellom orange og røde soner så har han faktisk pust nok til å underholde oss med sitt blide åsyn også. Jeg tvang jeg han til å ta bilde av meg i spinningsalen i går. Beklager litt dårlige bilder, det er faktisk ikke min skyld.

Syns du at det er pussig at jeg spinner med sykkelhjelm? Javel, det driter jeg i, men jeg tenker at sikkerhet er viktigere enn noe annet når man sykler. 

Lurer du forresten på hvordan spinningslaven vår, Mann44, ser ut? 

Ja. Det er vi som har bestemt hva han skal ha på deg.

Når det er sagt – han heter selvsagt ikke Mann44, eller Gris1 som han kaller seg på oversikten på pulstabellen. Han heter faktisk Mads, men det kan jeg ikke avsløre for dere for Mads vil helst leve et anonymt liv. 

Jeg har blitt introdusert for noe nytt i kostholdet mitt denne uken. Fett. Fett må man ha i et balansert kosthold, og jeg har hamstret inn de sunne, fettholdige varene som jeg skal bli flinkere til å spise. Jeg spiste dette før jeg dro på spinningen i går, og Christine spurte hvordan magen hadde reagert. (Jepp, det er sånt vi snakker om med hverandre. liksom. Ikke negler og sminke som dere gutta tror) Jeg sa som sant var, at det gikk forbausende bra, men at jeg prompa litt i tide og utide. Akkurat i det jeg forteller at garasjedøra bak ufrivillig kommer til å gå opp og ned endel ganger i løpet av de tre timene vi skal spinne, så ser jeg i øyekroken en forskremt mann rett bak meg. Rett bak, ja. Med utsikt midt i smutthullet mitt når jeg reiser meg opp på sykkelen for å ta de tunge tråkka.

Han fikk selvsagt med seg at jeg kom til å ha åpne sluser i nettopp hans retning, og det var ikke glede jeg så i hans spinningville øyne. Kjære mann bak meg, som jeg fortalte deg – det er ekstremt liten sjans for at du vil få noen laber bris i håret i løpet av timen(e), for jeg er polstret så til de grader i aslet mitt at ikke engang en liten smyger klarer å tvinge seg gjennom to lag med sykkelbukse-polstring og treningstights. Jeg bare sier det, kompis, den lukta – den blir liggende i sykkelbleia til jeg kommer hjem og tar den av meg i garasjen og må stå der ute, naken og til lufting i en halvtime, fordi Torben ikke takler at jeg drar med meg lukta inn i huset. Etterpå legger jeg sykkeltightsen i en pose og må smugle den inn i vaskemaskinen. På 90 grader og med en halv liter tøyduft-mykner. Så den fisen jeg slipper i spinningsalen, den kan du takke faen på at jeg tar med meg hjem igjen! sa jeg.

Neida, jeg sa ikke det. Du vet, det er liksom ETTERPÅ alltid kommer på det geniale du kunne sagt tilbake. 

Anyway.

Kontorstolen min ble idag byttet ut med denne takket være en observant kollega som så jeg slet litt med sittestillingen.

Hvis du lurte så skal jeg ikke på spinning idag. Jeg må hjem og lufte garasjen.

P-pillekalenderen er i boks, juhuuu!!!!

Og så var det første søndagen i advent igår, og Torben var i full gang med å lage julekalender til meg i år som i fjor. 

En p-pille i hver kalenderpose. 

På denne måten er han da sikker på at jeg får i meg prevensjonen min hver eneste dag, selv om noen har advart meg om at det KAN være suketter han putter oppi – og når julaften kommer så bare: “SUPPLAIIIIS!”. Men han vet veldig godt nå, at jeg ikke bare gleder meg til å passe inn i brudekjolen i juni, men jeg gleder meg også ufattelig mye til å være slank en sommer. Faktisk har jeg ved et par anledninger sagt til Torben at han må sove på gjesterommet, for etter all denne knallharde jobbingen de siste månedene, så hadde jeg blitt fly forbannet om han hadde smelt meg på tjukka nå. Og det er helt helt seriøst. 

I bilen på vei hjem fra en luftetur igår, så snakket vi Liverpoolkampen som hadde avspark 17.00 og at vi ikke kunne komme for sent til den. “-Da hadde jeg vel fått bank, regner jeg med” sa jeg lattermildt. Torben tygde litt på den og svarte: -Bank, hadde jeg nok ikke gitt deg. Jeg kunne riktignok klint deg rett ned på første slaget, men det kalles ikke å gi deg bank, det er jeg helt sikker på…” Jada, så vet dere hva praten går i.

Det er andre i familien som får julekalender i år også. Bård Geord og Shankly har fått julekalender. 

Det er forøvrig Bård Georg som posèrer for dere… La oss si det sånn, han er den mest fotogene av marsvina våre. 

Når man ikke har barn å lage julekalender til, så er det i grunn ganske greit å kjenne litt på stresset småbarnsforeldre har i disse tider med å kjøpe over en million småting som uansett blir liggende nederst i en skuff uansett, derfor tenker jeg at det er en fordel å kjøpe julegave til dyra (eller ungene i deres tilfelle) som spises opp. 

Marsvinjulekalenderen kan du kjøpe her faktisk(direkte annonselink) og det er vissnok nok marsvingodbiter til to stk i en kalender, så det blir ingen krangling. Du rekker å bestille og få den i posten – husk at marsvin ikke vet når 1. luka skal åpnes uansett…Det er hva du gjør det til. (!!)

Tada! /Line Victoria                                                          

(Inneholder en annonselink)

 

 

Det finnes ingen hemmelig diett.

Hei flotte folk! 

Takk for hyggelig tilbakemeldinger på det forrige innlegget mitt, det er ingen tvil om at mange kjenner seg igjen når det gjelder kostholdsendringer og treningshat. Det jeg sliter litt med nå er at det RAUSER inn med kommentarer, meldinger, direktemeldinger, sms og facebookmeldinger, der dere spør meg om hva jeg har gjort, nøyaktig hva jeg spiser og en eksakt plan over hvordan jeg trener.

Jeg er veldig lei meg for å si det, men jeg er ikke rette personen å spørre. Dere må huske at jeg for 3 måneder siden bad om hjelp til akkurat dette hos Livea, og de har laget en plan jeg forholder meg til. Jeg skal innrømme at jeg ikke utelukkende har trent meg ned i vekt, jeg har gjort svært store endringer og ikke minst hatt et strengt regime hva angår kosthold. Det er der jeg har mistet de fleste kiloene mine i begynnelsen, så kom treningen etterhvert. Mange tror at jeg ikke har gitt avkall på godis-lørdager, kosedager, belønninger i form av god mat og folk spør meg “hva er det du koser deg med på lørdager da?”. Sannheten er at det jeg har gjort ikke er noen quick-fix, som jeg nevnt mange ganger før. Det er ikke sånn at jeg kun har kuttet godterier i hverdagene, byttet fra vanlig brus til lightbrus og tatt et par treningsøkter i uka. Beklager. Men jeg har jobbet HARDT for å miste alle de kiloene jeg hadde polstret på kroppen.


START: 25.august – Etter 5 uker – Etter 7 uker – Etter 8 uker – Etter 11 uker. (Siste er link – handler om motivasjon)

Jeg skal forfatte meg i korthet.

De første 9 ukene spiste jeg måltidserstattere fra Livea. (Du får disse kun ved å gå på kurset) 5 poser om dagen. Den ene varme shaken hadde jeg blomkål eller stekt sopp oppi. Den ene måltidserstatteren var grøt, så det hadde jeg ofte til lunsj. Etter få dager havnet jeg i ketose, og det betyr enkelt å greit at kiloene renner av deg og energien (for min del) er på topp. Jævlig dårlig ånde, riktignok. Og jeg bæsset ca 5 ganger om dagen.

Etter 9 uker begynte jeg å innføre RIKTIG SAMMENSATTE måltider. Vi bruker tallerkenmodellen. Helsedirektoratet anbefaler “tallerkenmodellen” som hjelpemiddel for å lage sunne måltider. Jeg skal jo på et tidspunkt spise vanlig mat, ikke sant?! Jeg skal ikke leve på måltidserstattere resten av livet, hadde jeg tenkt..!

Først innførste vi et måltid, og så da 4 poser måltidserstattere de resterende måltidene. Så etter noen uker igjen innførte jeg et måltid til (også etter tallerkenmodellen) og de resterende 3 måltidene var fremdeles måltidserstattere fra Livea.

Jeg begynte tidlig å trene forsiktig. Man skal være forsiktig med trening de første dagene/ukene i ketose, rett og slett fordi kroppen er allerede i høygir når det gjelder forbrenning. Jeg trener spinning flere ganger i uka, og skal nå begynne med styrke.

Jeg skal veldig snart innføre et tredje måltid. Den 6.januar skal jeg i prinsippet ha innført 5 sunne måltider hver dag – og vekten skal da stabiliseres. Det er da den store jobben begynner, og det blir å HOLDE meg til sunne måltidene. Det er ikke dermed sagt at jeg aldri mer kan kose meg med kake, godis eller alkohol – det handler om mengden. Det er ikke hva du spiser mellom jul og nyttår som er krise, men det er hva du spiser mellom nyttår og jul, som faktisk har noe å si.

Jeg kan ikke fortelle deg hvordan DU skal gjøre dette. Jeg har ikke peiling. Det eneste jeg kan fortelle er hva jeg har gjort, og jeg har ikke lyst til å legge ut lister over “hva du kan spise” og “nei-mat” og hvordan du skal trene, da jeg i aller høyeste grad ikke er kompetent på det området.

Du har sikkert hørt om folk som har gått ned på en mye mer behagelig måte, men for min del handlet det om at jeg ville se resultater med en gang og motiveres av det. Jeg var også avhengig av å lære hvordan jeg skulle få kontroll på kostholdet mitt, og det er det kurset i aller høyeste grad går ut på. Jeg ville heller ikke gjøre dette dønn alene, derfor er samholdet i gruppen jeg er i helt unnværlig – og ikke minst er bloggen min som en dagbok der jeg deler av meg med både oppturer og nedturer.

For å ta en oppsummering:

-Nei, jeg har ikke “spisedager” eller kosedager eller belønningsdager for at jeg har jobbet hardt på treningssenteret i løpet av uken. Jeg har belønnet meg selv hver dag i flere år, noe som resulterer i noen kilo overvekt og svært dårlig helse. Jeg belønner ikke meg selv for å gjøre noe livsviktig – med det usunne kostholdet (sjokolade, godterier, alkohol osv)  som vippet meg over 90 kilo i høst. (Der sa jeg det. Ja, jeg veide over 90 kilo.)

-Ja, jeg har hatt en kontrollert sprekk i oktober. Du kan lese om det her.

-Nei, jeg går ikke rundt og er sulten hele dagen. Jeg er “sugen” på noe søtt titt og stadig, men det er jeg antageligvis ikke alene om. Her er link til når jeg fikk nok av “ekspertene” som skulle fortelle meg hvordan ting skal gjøres…

-Ja, jeg trener ofte. Nå har jeg både tid, mulighet og energi til det, og jeg stortrives i spinningsalen. (Link til innlegg om gnagsåret i ræva mi)

-Nei, jeg kjøper ikke proteinpulver og sånt. Jeg er opptatt av at jeg får i meg det jeg trenger både av proteiner og annet gjennom et riktig kosthold, for det er for resten av livet jeg gjør dette for meg selv.

-Ja, du må ha viljestyrke. Jeg har manglet dette tidligere, men siste helgen i august gikk det opp for meg at jeg måtte gjøre noe NÅ, hvis ikke kom veien til å bli mye, mye lengre hvis jeg fortsatte den usunne stilen.Her er innlegget jeg skrev en uke etter oppstarten av Livea-kurset.

Så igjen vil jeg råde dere til å heller kontakte noen som kan veilede dere, det hjelper så lite å sende meg meldinger å spørre hvordan jeg har gjort det! Jeg har delt med meg alt jeg har gjort de siste 3 månedene, og jeg kan ikke forfatte i en enkel melding over chat hvordan jeg syns du skal gjøre det. Det er jo derfor jeg må påpeke hvor viktig det er at dere (som meg) tar kontakt med en som har dette som sitt arbeidsfelt! Jeg er kjempeglad for alle meldingene der dere forteller meg at jeg er så motiverende og sånt, det setter jeg uendelig pris på. Men til syvende og sist så er jeg fremdeles kun deltager på et kurs i livsstilendring, og er ingen kilde til “hvordan gå ned i vekt”. 

Jeg kan ikke si det mange nok ganger heller – det er en enorm motivasjon å gå på et kurs. Jeg har prøvd å slanke meg millioner av ganger tidligere, og dette er første og eneste gangen jeg faktisk har klart å gjennomføre – takket være min fantastiske veileder Nancy på Livea og ikke minst mine herlige meddeltagere på kurset. Jeg er så lei meg for at jeg ikke har forstått gleden av å ikke gjøre denne jobben alene, det er verdt alle mine kiloer i GULL! <3

Ha en deilig søndag! Jeg skal ha trippeltime med spinning i morgen, en aldri så liten konkurranse mellom meg og en annen kursdeltager – vi er GÆRNE! (Og ikke redd for sår stump, det er hvertfall sikkert…!)

Bare så det er sagt. Jeg kan virke litt streng i dette innlegget. Det er ikke meningen. Husk at jeg er litt gøyal på bloggen innimellom disse oppdateringene da.

Line Victoria forteller en vits:

(Videoen er over et år gammel, men stadig like beskrivende for hvordan vi har det i heimen)

3 måneders oppdatering – Fremdeles forandringer!

Jeg lovet dere et innlegg idag som skulle oppdatere hvordan det gikk med meg. Jeg bladde igjennom noen ganske så uflatterende bilder av meg selv fra da jeg kjøpte min første spinningbukse (med seler, det var litt rookie mistake, haha!)

Det har altså nå gått 3 måneder siden jeg startet. Fra 24. august til 28. november har det gått snart 14 uker nå. Vekta sånn tallmessig har stått relativt stille den siste tiden (Min veileder Nancy prøver å forklare vekttallet til en gråtkvalt supporterfrue på veiedagene, for jeg går fremdeles ned – men jeg omdanner i tillegg mye av fettet til muskler, så derfor gir tallene sånn på selve vekta litt feil signaler.) Sannheten er at jeg også har vært sykt bortsjemt med at kiloene bare har rent av meg da jeg var i ketose, men da trente jeg jo ikke så hardt… For nå omdanner jeg flere kilo fett til muskler i tiden mellom veiedager. Det er nok derfor jeg syns det er så rart at jeg nå passer inn i klærne jeg brukte da jeg tidligere var på mitt slankeste, men tallet på vekta tilsier at jeg fysisk veier mer. Men som vi har preika litt om før – muskler tar mindre plass enn fett, derfor er jeg smalere og mindre i størrelse enn vekta forteller meg. Det er vanskelig å ta til seg, men jeg må rett og slett se på den enorme nedgangen i fettprosent og antall kilo fett av kroppen min, fremfor selve tallene på vekta. (Jeg går fremdeles nedover i selve vekttallet også altså, så jeg bekymrer meg aldeles ikke!)

La oss ta en titt langs veien og se hva vi finner……..

START: 25.august – Etter 5 uker – Etter 7 uker – Etter 8 uker – Etter 11 uker.

Jeg snakket forresten med Nancy idag (veilederen min på Livea-kurset jeg går på) og de starter opp nytt kurs (I Langesund) for sånna som jeg var for 3 måneder siden, og jeg har bestemt meg for å ta oppfølgingskurset også. (Jeg føler meg ikke helt klar for å trå ut i den store verden av usunn mat ennå…) Hvis du skulle være keen på å ta Liveakurset jeg tar nå (les mer her hvis du ikke vet hva som har fått meg ned i vekt) så kan du maile [email protected] . Jeg må forte meg å si at det handler om livstilsendring – og det er et ganske intensivt kjør de første ukene, men hvis du som meg vil LÆRE samtidig som du ser resultater raskt, så er dette noe for deg. Jeg har ingen problemer med å anbefale dette programmet for andre sofaslitere som meg selv,  – men jeg må advare deg om at det trengs en stor dose motivasjon og endel tårer, samt at du må hente viljestyrke fra nederst i magen, men det er absolutt verdt hver eneste uke i ketose.  

“-Ketose???!” sier du? De første 9 ukene var jeg i det som heter ketose og hvis du vil kan du lese litt om hvordan det opplevdes det her.

Når det gjelder alle spinningtimene jeg har harva over i salen så har jeg sett svært gode forbedringer der også. Herligland, jeg som HATA å trene – og nå viser jeg progresjon og forbedring på både utholdenhet, styrke OG kondisjon! Makan!!!


Dette er en av mine første timer med pulsbelte. Dette er en veldig god forbrenningstime, jevnt og fint – med en god pause i mellom for å hente meg inn igjen. Men jeg var aldri i nærheten av å røre orange sone. Orange og rød sone var for Birkenrytterene på første raden, syntes jeg den gangen.


En liten stund etter konkurrerte jeg mer med meg selv (og andre, haha!) som du ser av grafene over, og klarte ligge lenge i orange og rød sone. Jeg tror kanskje denne timen var et forsøk på intervalltime – men jeg klarte liksom ikke helt å holde tritt med intervallene. 

Men såååååå……:

Her har jeg fulgt med i timen! (Bokstavelig talt!) Dette er en spinn intervall time, og når man begynner å komme i bedre form med kondisjonen, så går pulsen raskere ned når man tar “pausene” mellom hver intervall. Jeg ble faktisk veldig imponert over meg selv – rett fra blodrødt og i løpet av den korte pausen ned på gult og grønt! Det er en voldsom forbedring for denne frøkna, her klarte jeg altså å følge med på instruktøren! (Den siste røde bolken er sånn syk 45 sek HARDT 15 sekunder STOPP – og her klarte ikke pulsen å gå ned på de korte pausene…

Nå skal jeg begynne litt med styrke. Jeg hater egentlig styrke. Men så er jeg vanvittig heldig og har hooket opp med denne herlige jenta, Renathe, som jobber som PT på Nr1Fitness.

Hun veit nøyaktig hva jeg snakker om når jeg øser ut av mitt hat for styrketrening, og hun har virkelig fått en relativt vanskelig oppgave med å holde meg i ørene sammen med Nancy. Hun har laget et styrkeprogram jeg skal begynne med nå, for per dags dato har jeg god styrke i låra og litt i armene, men resten av kroppen henger bare å dingler fra halsen og ned. 

PS: Liveakurset jeg går på er ikke sponset. Jeg meldte meg som kursdeltager på Livea på fordi jeg måtte gjøre noe, og resultatene det har gitt meg har jeg delt med dere på bloggen min. Det har funket for meg – og det er det jeg blogger om.)

Sånn, da har jeg fasen delt bilde av magen min idag også – det skulle man vel i grunn aldri tro!

Ha en toppen fredag videre folkens, og heia alle dere som bruker #KanLineKanJeg på Instagram – det er sååå gøy å se bildene deres, jeg blir umåtelig stolt av dere flotte, flotte mennesker!

/Supporterfrue – Line Victoria

Jeg har ferska Torben.

Jada, så var det fredag. 

Torben hisset på seg facebook ved å poste dette bildet i uka som gikk:

Og så drev han å tøffet seg for alle facebookvennene sine med å si at “Line tar det, null problem”, “Jeg trenger ingen hushjelp, jeg har jo Line” osv… Vel mine fine lesere, da kan jeg avsløre synet da jeg kom hjem fra jobb idag:

Næmmen! Er det ikke han mannen som var så sykt stor i kjeften som står å vasker vinduer med utstyret han hadde kjøpt til “meg”?  Når jeg konfronterte han med at jeg kom til å avsløre han og legge ut bilde på bloggen, og han bare:

Jeg kan avsløre at den siste dagen i en arbeidsuke som regel ser det slik ut hos Sørensen/Husby fredagskvelden.

Jeg pleier å handle på torsdager og fredager, og fikk det plutselig for meg at jeg skulle kjøpe inn julepynt og gjøre en innsats nå før helgen. Men som dere vet veldig godt selv kanskje, så er det ofte tanken som er sykt god i gjerningsøyeblikket, og så bare renner det ut i…ja, rot. Eller så blir det bare liggende i gangen i posene sine. 

Jeg skjønner helt seriøst ikke hvordan jeg klarer å rote på denne måten på badet? Det ser jo ut som jeg bare er skutt ut av klærne mine når jeg kommer hjem (noe som egentlig stemmer, for av med jobbklær og på med treningsbukse og/eller kosebukse) Og jada, der ligger den lilla reisebaggen. Nå har den liggi der i en hel månede og vel så det. Det kan vi bare slutte å snakke om, egentlig.

Jeg har hvertfall en ting å skryte av  – det er at jeg har vært flink til å trene i hvertfall! Igår hadde jeg en dobbelttime, og da la jeg ut dette bildet på instagram som i grunn forklarer sykt mye om tilstanden min i etterkant.

Det er nesten 1400 kalorier tilsammen folkens. Det henger ikke på greip. Det var deilig, men det var en sånn ut av meg selv-opplevelse. Jeg måtte faktisk gå før timen var over, for jeg visste ikke om jeg kom til å drite på meg eller om jeg kanskje hadde gjort det allerede. Jeg hadde så godt som ingen følelse i ræva. 

Men noen timer senere var jeg på en ny time idag (fredag), og fikk kjørt meg litt med svigerbror og kompisene hans. Problemet var jo da at jeg ikke kunne gjøre skam på familien, og hadde da altså ikke noen mulighet til å “sakke av” under timen. Så det ble en ganske grei økt idag også, selv om jeg egentlig bare skulle resituere, eller hva det nå heter når du har en “hviledag” på sykkelen. Jeg får ta en hviledag på søndag, i morgen er det dobbeltime om morgenen. Hvis jeg ikke kommer meg opp til de to timene (09.00 og 10.00) så kommer jeg til å sove til 13.00 uansett, så jeg kan like gjerne sprette opp i tightsen og starte dagen på sykkelen.

Herregud for et intetsigende innlegg denne fredagen, beklager det. Jeg vet jeg kommer sterkere tilbake, for jeg holder på med et innlegg med før og nå-bilder, samt noen oppdateringer som jeg kvier meg litt for å dele, selvsagt – men sånn er det! Har man begynt med å si A så får man fortsette med hele alfabetet! 

<3 Supporterfrue, Line Victoria

 

 

 

 

Uten filter.

God morgen, sunshines. Jeg kjenner at jeg er litt flau over at jeg la ut det polerte bildet av meg selv igår kveld, så jeg syns det er viktig å dra meg selv ned på et nivå som kler meg bedre, ved å publisere det første bildet jeg tok til morgenen idag, helt forbanna uredigert. Ikke engang et instafilter. 

 

Men asså – det var noen som etterlyste oppskrifter på hva jeg spiser for tiden. Bare så det er sagt; maten jeg lager og spiser nå for tiden er ikke noe kulinarisk opplevelse. Det er sunn mat jeg har dilla på akkurat nå, og mat som er helt sinnsykt kjapt og enkelt å lage. Torben spiser det også, men det er bare fordi han ikke får noe annet. 

Oppskrift: Finn en bolle. Hakk opp masse salat. (med kniv, for du skal liksom lage en slags mølje av det). Ta litt hakka løk. En stoor spiseskje magerkesam og en stooor (nesten to!)  spiseskje med chunky salsa-saus. En spiseskje cottage cheese. Alt dette skal oppi bollen og blandes sammen. Stek opp kjøttdeig (Jeg steker opp en halv pakke). Steker i soyasaus, for jeg liker ikke olje. Dessuten setter soyasausen litt smak også, så krydder blir litt overflødig. Sleng kjøttdeigen oppi bollen med salatmølja.

To stooore spiseskjeer med kjøttdeigsalatmølge i hver havrespeltlompe. SLÅ DEG LØS!!!!

Nei, jeg gidder ikke å gjøre det fint og delikat på bilder, er dere klar over at jeg jobber 100% utenom bloggen slik svært mange andre normale mennesker også gjør!? Middagene jeg serverer i hverdagen ser ikke godt ut, uansett hvordan du vrir og vender på bildene i photoshop. Hvis jeg hadde vært rosablogger med masser av tid og skills så hadde helt seriøst bildene jeg nettopp serverte dere sett slik ut:

Og alle råvarene hadde vært økologiske og bestilt fra nettet med annonselinker. Jeg skal gi deg en annonselink, jeg – alle varene er kjøpt hos disse. (Ikke sponset noenting)

Jeg har prøvd å lage bloggmat før. Men ikke med spesielt hell. Det kan du lese om her.

Hejdå.

 

“-Dvaske damer selger jo ikke, og den rumpa hennes er ganske dvask.”

Mitt første innlegg om motivasjon (trykk gjerne på denne linken om du vil lese det igjen..!) ble godt mottatt av de fine leserene mine. Jeg har litt lyst til å ta opp tråden faktisk. For ukens tema på kurset idag var nettopp motivasjon. Og nå måtte jeg tenke litt i nye baner, for den motivasjonen jeg hadde før jeg startet har endret seg med tiden. Riktignok til det positive – men motivasjonen til hvorfor jeg gjør dette begynner jo å endre seg. 

Min motivasjon og inspirasjon er rett og slett veldig enkel. 

Jeg vil føle meg vel i min egen kropp. 

Det handler ikke bare om kilo eller hva det utseendefokuserte samfunnet vi lever i, forventer av meg. Nei, det handler om hva JEG (og ingen andre) syns om mitt eget skrog. Jeg har for noen år siden hatt en slankerunde med meg selv som ikke gikk helt etter planen som jeg kanskje har gitt utrykk for. Joda, tynn ble jeg. Jeg veide faktisk bare litt over 60 kilo, og det er veldig lite når man er 172 cm høy. Faktisk vil jeg påstå når jeg ser bilder av meg selv i ettertid at jeg ser faktisk litt skrall ut, og definitivt ikke spesielt sunn ut. Men mens jeg kjempet mot mine demoner, så var det nok av folk som ville si sin mening om meg og kroppen min. Faktisk så var det en glamourmodell (og senere Paradise Hotell deltager i noen dager) som gikk så langt at hun sa til media om meg: 

– Jeg synes faktisk synd på henne, sier glamourmodellen, som tror Husby selv har lyst å se ut som henne. 

– Sannsynligvis er hun bare misunnelig. Dvaske damer selger jo ikke, og den rumpa hennes er ganske dvask. Nå har hun vel begynt å trene litt, men det spørs om det hjelper, fastholder XXX XXX. (Jeg har valgt å sensurere navnet hennes)

Dette var altså i 2009, og denne glamourmodellen var i harnisk over at jeg hadde skrevet et humoristisk blogginnlegg om at alle kunne bli glamourmodeller. 

Dette er som sagt 6 år siden, men jeg må innrømme at jeg fremdeles gremmes over at folk kan finne på å si slike ting til andre mennesker, som de ikke engang kjenner. Eller noengang har møtt. Dette er en av de få negative personene jeg merkelig nok har ofret noen tanker i ettertid. Sier hun slike ting til andre jenter fremdeles? For i såfall – det skremmer meg. Jeg både håper og tror at glamourmodellen har blitt 6 år eldre og noen år klokere, og jeg har lært meg gjennom å jobbe i TV i 10 år at jeg ikke skal ta slike ting til meg. Men på det tidspunktet i 2009, der jeg sleit som værst med å like min egen kropp – så var ikke den kommentaren helt heldig for meg. Den hadde i grunn ikke vært heldig på noe som helst tidspunkt, for slikt bør de alle fleste mennesker med noe vett plassert mellom ørene, holde seg for god til. Og nå idag tar jeg strengt talt ikke denne glamourmodellen seriøst heller, det bare skremmer meg voksne mennesker kan si slike ting til andre mennesker de ikke kjenner. Nettroll har jeg null respekt for. Selv om nettrollet ikke er anonymt, og kommentaren for alltid foreviget på internettet. 

I de siste månedene har jeg vært helt åpen om hva slags livstils-endringer jeg har gjort. Her på bloggen, på Instagram og på facebooken min. Jeg tror ikke det er noen av mine venner eller omgangskrets som ikke har fått med seg “før og etter”-skrytebildene mine, og det er med viten og vilje. Jeg VIL at andre skal vite hva jeg holder på med, for det finnes ingen bedre motivasjon en de som heier på meg!

Overalt hvor jeg går, hver eneste dag, møter jeg både kjente og ukjente fjes som klemmer meg og skryter av meg. Jeg blir faktisk litt rørt og salig over alle de hyggelige kommentarene og “tomler opp” jeg får, enten det er på butikken, på shoppingsenteret, i kommentarfelt eller av mine venner og familie. 

Ikke bare blir jeg motivert av å se min egen fremgang, men idag kjente jeg at jeg bryr meg så inderlig om de jeg går på kurs sammen med. Et eksempel idag var at en god Livea-venninne kom stolt ut og viste meg boka si med alle tallene og forbedringene sirlig skrevet ned uke for uke. Jeg ble så imponert og stolt at jeg faktisk begynte å gråte en liten skvett av ren glede på hennes vegne. Jeg satt i sofaen og så på tallene hennes og tenkte at “Fy faen, hun er helt råååå!”. Og så kikket jeg bort på de andre kursdeltagerne og jeg kjente en så enorm glede på alles vegne – det satt en hel haug med VINNERE i sofaen ved kaffemaskinen på veiedagen vår. De andre må jo trodd at jeg hadde et nervøst sammenbrudd eller noe, men det var virkelig en form for klimax for meg. Jeg har jo vært så opptatt av å skryte på bloggen hvor flink -jeg- har vært, og så ser jeg at mine flotte meddeltagere gønner på og oppnår fantastiske resultater også. Det er en magisk følelse å kunne glede seg så stort på andres vegne.

Jeg må lære meg at det å dele alle opp- og nedturer på en blogg, også gjør at folk følger med meg. Men det har til nå bare opplevdes som positivt. Idag skulle jeg kjøpe noe så enkelt som kalendergaveposer i en butikk, og så kom ei bort til meg og sa “-Du er så fin”. Slike ting går rett i den positive minnebanken min, og jeg kommer frem disse tilbakemeldingene i laaange tider fremover. Jeg tar frem slike ord og tilbakemeldinger hver gang jeg lurer på hvorfor jeg har lyst til å dele så mye personlig med dere, og jeg kjenner at jeg er glad for at jeg deler så mye – litt fordi det booster selvtilliten og motivasjonen min riktignok (!) men også fordi jeg får lov til å skrive innlegg fra hjertet slik som dette.

Nettroll finnes, javisst! Men da er det så deilig å se at det ramler inn mer positivitet på bloggen min enn jeg noengang kunne forventet, og nettrollene får bare drukne i sin negativitet. 

Og når det gjelder glamourmodellen som kalte meg dvask – jeg har ikke glemt deg, men jeg syns det er helt nydelig å kunne si til deg at jeg for første gang på noen år nå kan si;  Jeg hører hva du sier, men jeg driter i hva du syns. Jeg føler meg helt fantastisk i min egen kropp!

Og HEY – her er et polert skrytebilde av meg sjæl! 

PS: Jeg lover at jeg ikke skal pepre bloggen min med mine emo-utbrudd heretter…! 😉

Kjære Torben, jeg må fortelle deg noe….

Kjære Torben.

Jeg har så lyst til å fortelle deg noe.

Og da tenkte jeg at jeg skulle benytte bloggen min til det, for jeg vet jo hvor inderlig høyt du elsker denne oppmerksomheten du får på bloggen min. (!)

Jeg ville bare takke deg for at du har holdt ut med meg de siste månedene, denne tiden som jeg har slanket meg. Jeg vet jo at jeg hang opp en plakat på kjøleskapet 24.august – og den henger der ennå. Ikke minst har du overholdt alle reglene under – og DET er jeg utrolig glad for!

Jeg vil takke deg for at du ringer på forhånd for å sjekke «hvor jeg er i løypa», og om du rekker å lage deg/spise noe mat før jeg dukker opp hjemme, utsultet og sinna for alt og ingenting. Jeg takker deg for at du også for at du setter opp alle vinduer, setter vifta og lufteanlegget i huset på full guffe og sprayer med jif-flaska før jeg kommer hjem, fordi du har stekt kjøtt eller noe annet som kan sette meg i psykisk ubalanse. Vit at jeg gjør det samme når jeg har smugrøyka inne under vifta. 

I tillegg er jeg utrolig glad for at du ikke kommenterer mine usedvanlige sære spisevaner, at du ikke blir sur fordi jeg bare lager mat til meg selv, og at jeg opptar 90 % av kjøleskapet med alle mine salatposer og grønnsaker. Den ene jævla gulosten under pepsimax`n er din. Det er også leverposteien og øl`en. Snøfrisken har stått der i flere måneder og kan sannsynligvis gå ut av kjøleskapet på egenhånd snart. Det smøret tror jeg har liggi der siden vi flyttet inn også, eller bruker du det til å steke, Torben? Faktisk – det er INGENTING som frister i dette kjøleskapet, og det har du sørget for i 3 måneder snart.

Jeg er også usedvanlig lykkelig over at du tar meg for den jeg er – en ikke-husmor med manglende vaskegener. At du i det hele tatt har fridd til meg er helt hinsides, håper du vet hva du egentlig vet hva du går til. 

 

Jeg elsker det faktum at du og jeg helt ukritisk kan diskutere og fortelle hverandre ALT.

Hvertfall de hverdagslige tingene, som ofte er de viktigste. Fra jobb, til bæsj, til interiør. Det er et stort spenn på hva du og jeg snakker sammen om i ukedagene…

 

Og så digger jeg at kranglene våre ikke varer så lenge eller at vi egentlig er så veldig seriøste når vi krangler.  Og du har en veldig fin måte å ta opp problemstillinger på. Ikke minst ta opp ting som plager deg på en ordentlig måte.

Noen ganger irriterer jeg meg over at du til stadighet gjør narr av selfiene jeg sender til deg. Men det kan jeg forsåvidt leve med. 

Jeg setter umåtelig pris på deg, elsker deg så sykt høyt at det går nesten ikke ann og gleder meg til å bli kona di på helt ekte den 11.juni 2016 

/Supporters (snart) frue – Linen