Som et slags svar på det som kom frem i kronikken.

Jeg hadde jo tenkt til å oppdatere dere igår, men jeg la igjen hjernen min et sted og fant den ikke igjen før i dag morges. 

Som dere kanskje har fått med dere, så bjudade jeg på noe litt i overkant personlig i kronikken min i VG igår. Det som i utgangspunktet skulle bli en takk for pekefingeren til Kristin, endte jo også opp med å ta opp mine største monstertanker. Dere som følger meg, og spesielt dere som følger meg på Instagram når vi har de fine rundene våre med «fortell meg en hemmelighet!» var jo allerede klar over at jeg har bittelitt erfaring med spiseforstyrrelser. Jeg har enten sagt det mellom linjene, eller faktisk også gitt uttrykk for at jeg vet litt om det når jeg har svart dere på spørsmål innenfor temaet. 

Jeg ble litt overrasket over meg selv. At jeg turde å åpne meg. Og jeg var ikke klar over den enorme mengden tilbakemeldingene jeg skulle få. Jeg tenkte stille i mitt sinn at det forbigår litt i stillhet at jeg åpner meg opp om noe såpass privat, når hovedbudskapet i kronikken var vår påvirkningskraft som influenser og ansvaret vi har – og at jeg selv har syndet med å snakke varmt om hvor «flink jeg er til å slanke meg.» Og jeg må få lov til å advare dere på forhånd – dette er et av de veldig få (kanskje det eneste?) innlegget jeg kommer til å skrive om akkurat dette temaet, rett og slett fordi jeg også vet at det er så utrolig omfattende og umulig for meg å følge opp.

Jeg er litt redd for å skrive ordet «spiseforstyrrelse». Litt fordi det er på et vis er et tilbakelagt kapittel, men allikevel noe som forfølger meg i monstertankene. Jeg ønsker heller ikke å gå inn på detaljer. Jeg vet selv at slikt trigger. 

Jeg var i starten av tjueårene da disse monstertankene første gang dukket opp. Med andre ord, kategorisert som voksen. Frem til da har jeg hatt et helt normalt forhold til mat og kropp i barndommen og ungdommen. I løpet av kort tid og en spesiell hendelse, så var det faktisk som å skru av en bryter. Og vet du, det ble både mørkt – men også en mye mer langvarig prosess en jeg noen gang kunne forestille meg. Mat ble følelser, straff og ikke minst kontroll. Og veldig periodevis. 

Siden spiseforstyrrelser er veldig komplekst og et omfattende tema, så er det vanskelig å peke ut de som sliter. Noen spiseforstyrrelser viser en dramatisk vektnedgang, men det er så uendelig mange måter å slite med dette på. Et annet problem er jo at man er av den oppfatningen at man liksom ikke er sjuk nok før det har gått veldig langt ned på vekta. Problemet er jo som oftest at det sitter i huet, og at det ikke alltid gir utslag på kroppen. Også er det jo også helt vanlig å gå ned i vekt når man velger å «ta grep» for å gå ned, og da blir man jo ofte rost for god viljestyrke og «så flink du er!». Og sånn var det med meg i starten også, jeg fikk jo så mye skryt! (Dette var i tiden min i tv, og jeg var eksponert på en litt annen måte enn idag føler jeg.) Årene etter så svingte det som en pendel dette her. Denne sykdommen har vært veldig periodevis for meg, men med et mørkt, underliggende bakteppe i lang tid.    

OBS: Trenger du noen å snakke med om dette? 📌 Jeg vil av hele mitt hjerte anbefale deg å besøke Spiseforstyrrelsesforeningen (Spisfo) som har en fantastisk fin side der du kan få informasjon som pårørende, fagperson eller deg som trenger det. ❤️

Når det er sagt, så er det viktig for meg å presisere at det skjedde noe helt spesielt med meg da jeg fikk barn for tre år siden. For meg føles det som en enormt omveltning, en positiv sådan – å ikke kunne kontrollere hvordan kroppen responderte på en graviditet. Helt seriøst, jeg har aldri i hele mitt liv elsket kroppen min så mye som når jeg kom hjem fra sykehuset og så ut som et deilig togkrasj i nettingtruse og bind. Jeg hadde produsert et friskt barn, fødselen var uten komplikasjoner, jeg hadde melk i puppene og kroppen min har aldri føltes mer ekte, frisk og levende i hele mitt liv! Og den var MIN! Den jævla kroppen som hadde vært min største fiende de siste årene, også følte jeg det nesten i ekstase når jeg stod i speilet og så på det folk kaller et forfall – men det jeg velger å kalle en åpenbaring. 

Etter å ha fått barn har jeg fått et helt annet syn på helse og kropp. Jeg har klart å fortsette å være glad i kroppen min, og være stolt av hva den presterte i forbindelse med fødsel. Og så begynte jeg jo å gjøre mer riktige valgt og konfrontere tankegangen min fra tidligere.

De siste tre årene har jeg spist egentlig hva jeg vil, og med veldig få tilbakeslag. Jeg har kartlagt og vet hva jeg trigges av. Så derfor vet jeg også hvordan jeg skal håndtere følelsene jeg tidligere visste dukket opp. Det handler i veldig liten grad om å «føle seg feit» hvis jeg skal være ærlig. For meg handlet det om en slags form for kontroll, og til tider en slags straff. Ja, rett og slett en form for selvskading – om jeg kan si det slik. 

I 2020 bestemte jeg meg for å bli flinkere til å gi kroppen mer av det den har behov for.  Det trigger meg ikke lenger på samme måte når jeg velger sunnere alternativer i butikken. Jeg har skrevet om akkurat dette tidligere, men en god helse er viktigere enn noen gang etter at jeg har blitt mamma. Og så har jeg alltid hatt et veldig godt forhold til grønnsaker, frukt, fisk og sunne matvarer – men aldri vært flink til å omfavne det i kostholdet mitt tidligere. 

Jeg har aldri vært flink til å velge det alternativet som er best for meg – det har alltid vært «alt eller ingenting» i de andre hyllene.
I senere tid har jeg oppdaget at kroppen går bedre på næring som kommer fra sunnere alternativer. Det blir som å gi bilen den dieselen den faktisk trenger over tid, også er det selvsagt innafor med litt dritt på tanken innimellom for det tåler den – men tanken full av dårlig diesel over lengre tid, ja det øker ikke akkurat holdbarheten på den fine bilen. Og da skjer det jo noe med hodet mitt. Jeg spiser ting jeg vet er bra for meg, og tillater meg å skeie ut når også det behøves. Løsnet på kontrollbehovet, glede meg over nye smaker, spise meg mett og ikke telle kalorier. 
Alt dette er selvsagt en prosess jeg har jobbet med de siste årene, men jeg kan trygt si at jeg har det veldig godt i kroppen min nå – og at jeg gleder meg over hva som ligger i kjøleskapet idag, kontra slik jeg hadde det tidligere. 

Fit for Fight-prosjektet i fjor sammen med Desiree og Peter ble en utrolig positiv start på noe veldig fint. Vi fokuserte KUN på bedre helse og sunnere kosthold, og jeg har tatt med meg såå utrolig mye flott inspirasjon fra Desireè som lærte meg om kosthold og ernæring – og ikke minst fysisk hverdagsaktivitet. Og om hvordan alt dette henger sammen i tanken på å ha en sunn balanse og god helse. Ting jeg trodde jeg virkelig visste ALT om, men som jeg tolket helt feil tidligere! Jeg fortsatte å elske kroppen min, og ta vare på meg selv! Ja, jeg gikk kanskje hardt ut med å løpe KK-mila i september, men herregud for en fin opplevelse! Trening uten noe annet formål enn å ta vare på helsa – det var noe nytt for meg!

Og du – her er det ingen som har skyld i noe som helst. Og ingen som burde tatt tak i noe, eller stilt spørsmålstegn tidligere. Og det skal veldig mye til å vippe meg av pinnen nå, siden jeg er så bevisst på det – og slik var det ikke for flere år siden. 

Idag har jeg et helt normalt kosthold. Her hjemme kommer både Grandiosa, vegetarlasagne, pølser, grønnsaker, pommes frittes, middagsglass og laks på middagsbordet. I 2020 har vi satt enda mer grønnskaker og fisk på bordet, for det ønsket vi alle sammen å ha mer av i kostholdet vårt – men vi har et normalt forhold til både takeaway-pizza og frityrstekte godsaker også når sjansen byr seg. 

Takk for at du tok deg tid til å lese. Jeg følte jeg skyldte dere en slags forklaring. Også er det igjen viktig for meg å presisere at dette ikke er noe «nytt» for meg, men en erfaring jeg har i ryggsekken min sammen med mye annet som gjør meg til den jeg er idag. 

 

📌 Jeg vil av hele mitt hjerte anbefale deg å besøke Spiseforstyrrelsesforeningen (Spisfo) som har en fantastisk fin side der du kan få informasjon som pårørende, fagperson eller om du trenger noen å prate med om dette. ❤️

9 kommentarer
    1. Tusen takk for at du skriver så ærlig og fint om noe som kan være så vanskelig og vondt! Fikk litt å tenke på jeg…

    2. Takk for at du deler<3 Har en ganske lik historie som deg tror jeg, men har ikke kommet like langt. Dette er inspirerende å lese. Tok tak i matskammen for en stund tilbake. Fokuset ved aktivitet er helse og ved spising å bli mett. Kroppen trenger litt av hvert. Har du bedt folk rundt deg droppe matfokus og skryt ved vektnedgang? Jeg vurderer å si det på en pen måte…😅

    3. Likte kronikken din i VG og dette innlegget veldig, veldig godt<3 Utrolig fint at du vil åpne deg om det, jeg tror det kan være til god hjelp for mange. Har vert borti mye lignende. Og for meg og var der svangerskap og fødsel som ble "redning". Det å se at vekta skyter i værs og at kroppen forandrer seg uten kontroll, men og at det samtidig var der fineste som noen gang hadde skjedd meg. Etter to svangerskap har jeg aldri vert stoltere av kroppen min, for en innsats!! Nå fyller jeg den med god diesel som får det til å fungere optimalt og det inkluderer og utskeielser for det gir meg og glede.
      Takk for deg og din viktige stemme i denne verden❤️

    4. Du var fin i ungdommen når du var på tv, men jaggu har du blitt nydelig med åra 😃 For ikke å glemme humoren din, så alt i alt ei herlig dame 😍

    5. Du var fin i ungdommen når du var på tv, men jaggu har du blitt nydelig med åra 😃 For ikke å glemme humoren din, så alt i alt ei herlig dame 😍

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg