Tiden.

Jul handler for meg omsider om tradisjoner, minner og de fine tingene. Det har det jo ikke alltid gjort, det går rett og slett i sykluser. Noen år har det vært gavene man får som er høydaren, andre ganger er det bare å være sammen med de aller nærmeste. En gang har jeg feiret jul på andre siden av jordkloden, med en hjemlengsel som ikke lot seg trøste selv om jeg hadde fått tilsendt First Price-kaviar på tube. 

Jeg husker jeg ble sint på mamma og pappa en jul jeg fikk en veldig liten gave. (Liten, som i at størrelsen på gaven var liten) Jeg fikk et rødt armbåndsur i lær. Kanskje tanken var fordi jeg akkurat hadde lært meg klokka på den litt tykke, sekskanta veggklokka i tre som hang på kjøkkenet ved siden av døra. Klokka jeg fikk var liksom beviset på at jeg var blitt stor jente nå, og lærte meg tiden. Jeg var rasende! I ettertid ler vi av det, for det bugnet av gaver under juletreet. Jeg fikk strikkemaskin også. Og maleskrin og sninkehode. Det var virkelig ikke noe synd på meg.

Her er bilde av meg med det røde armbåndsuret jeg fikk i julegave.

Jeg slet alltid med klokka når den var kvart på og kvart over. Var klokka 13.15 så sa jeg at den var kvart på halv to. Jeg slet litt med med å runde opp og ned også, ble alltid veldig forvirra når klokka var 7 minutter over halv fem. Pappa sa jeg kunne si den var 5 over halv eller 10 over halv, jeg kunne velge sa han. Fremdeles kan jeg se på mobilen min at klokka er 15.37 og da kan jeg høre Pappa sin stemme: “-Da kan du velge om den er fem over halv eller ti over halv”.

En av de siste julene mamma levde kjøpte jeg en helt ekte Dolce Gabbana klokke til henne. Hun brukte den mye den første tiden, helt til den plutselig… forsvant? Hun sa aldri noe, jeg bare registrerte at hun ikke brukte den lenger. En dag fortalte hun meg at hun ikke klarte å finne den. Og hun var oppriktig lei seg, sånn lei seg som mammaer kan være når de har mistet noe de var veldig glad i.

Bare dager etter at hun døde ryddet jeg i skapet hennes. Jeg var på jakt etter parfymen hennes, leppestiften hennes, og der – bak selve skapet i klem og i skjul baki alt rotet og den gamle hårføneren hennes – der lå den – klokka jeg gav henne noen år tidligere som hun var så lei seg for var borte. Jeg fikk litt frysninger, for jeg visste jo hvor lei seg hun var for at hun hadde klart å rote den bort – men den jo hadde ligget der hele tiden. Det var godtvondt, og jeg tenkte på den gangen jeg fikk det røde armbåndsuret i skinn mange år tidligere. 

Den D&G-klokka gav jeg bort til mammas lillesøster den julen. Jeg vet at hun ble utrolig glad. Da så jeg hvor mye en klokke kunne glede, hun visste jo veldig godt at det hadde vært mamma sin. Denne gangen var det ingen Evensener som var sinte fordi gaven var så liten…! 😉

I år er det jeg som har satt et armbåndsur på favoritten min. Skinnreim og rund, grå urskive. Ikke rød denne gangen, men rosa. Og når jeg spør Maren hvor mye klokka er ser hun stolt på det nye armbåndsuret sitt og sier «klokka er sju!» også sier jeg at det er den helt sikkert to ganger i døgnet i hvertfall!

Sørg for at tiden står litt stille med dine kjære i morgen, om du er så heldig at du tilbringer den med de du er aller mest glad i. 

Stor klem! ❤️

2 kommentarer
    1. For et vakkert innlegg å lese på selveste julekvelden, og en fin tradisjon å bringe videre. Håper du har hatt en koselig julekveld med dine kjære.

      Klem fra Christine

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg