Reklame | inneholder noen referanser til en reklame for Hoff Opphøgde Potteter! ❤️

Nå sitter jeg på en sprell ny Mac og skriver. Forrige uke var rimelig kaotisk for meg, så jeg visste i grunn ikke opp eller ned på det som ramlet inn i livet mitt, men da jeg omsider kom meg inn der de har postpakke-utlevering, så gikk det opp for meg. I hånda stod jeg med en MacBook pro. De som løste dette ved å regelrett kaste dere rundt og hoste opp denne herligheten og sende den i ekspressfart til Bamblelandet, dere vet hvem dere er. Det er åpenbart noen som sitter å trommer med fingrene og vil at jeg skal gjøre meg ferdig med boka mi snart, haha!

I helgen koste jeg meg med en av mine favorittsamarbeidspartnere, Hoff Opphøggde potteter. Både som middag og kveldsmat, men også ved å lage en video jeg mildt sagt nærmest gruet meg til å legge ut..! 😅 Har du sett den på Instagram? Du skjønner, jeg tok nemlig Hoff på kornet når de sa jeg har “frie tøyler”. Når en samarbeidspartner av Hoff sitt kaliber tør å gi meg den friheten det ligger bak ordene “frie tøyler” – ja, da kan jeg jo ikke dvele ved det. Jeg gikk all in. Jeg gikk i modus. Jeg tok på meg gale-hatten og ville gjøre noe annet enn alt annet jeg har sett. Ja, og tilbakemeldingene ble jo mildt sagt… positive! Jeg tror rett og slett jeg sjokkerte litt, og det var digg! Og for de som lurte – jeg tror Hoff koste seg med husmora i aaaaltfor liten glitterkjole leve ut sin popstjerne-drøm! (Det er rimelig å anta at Hoff har like sær humor som undertegnede – takk for et jæskla gøy oppdrag, det er en fryd å leke med dere!! 😍)

Og hey, som jeg ELSKER tilbakemeldingene deres på Instagram og facebooken min på denne videoen. Det er en SELVFØLGE at LocoLine Wack-toria ikke kommer til å slutte med dette!

Det er nærliggende å tro at naboene fikk seg et stort sjokk da husmora i nummer 3 hadde full flombelysning, kort glitterkjole og stumpen hengende utenfor –  midt i natten på kjøkkenet. 😂 Tilogmed svigermor var redd for nabolagsryktet mitt etter å ha sett den videoen!

(“Hei, du som jobber her! Kan du ta et bilde av meg, vær så snill?!”)

Når det er sagt, det er faktisk sykt stas at den klassiske og nostalgiske (jeg er oppvokst med opphøyde pottetere!) posen fra fryseren nå finnes i 2,7% fett. Den smaker likegodt som den vanlige, faktisk har jeg ikke merket noen forskjell. Det er litt store potetpommesfrittes, så jeg får nesten litt restaurant-chips feeling over de. Plutselig ble poteter på tallerken gøy igjen! Jeg har airfryer og hiver ofte oppi ei pose der, ellers gjør jeg det også ganske enkelt og greit inn i stekeovnen. Det er liksom ikke mer hokus-pokus enn som så. Spis med dipp, ketsjup eller sennep – eller server med pølser, biff, fisk og ALT annet det er innafor å servere med poteter. Og dere vet jo hvor enkelt jeg må ha det for at det i det hele tatt skal komme mat på bordet i denne familien! 😉 Jeg er så GLAD for at 2020 er året det er innafor å servere opphøyde potteteter til fisk! 😍 (Vi serveres de også til både lasagne og suppe også – just sayin! Mer allsidig, lett potet- middagsvenn skal du leite lenger etter!)

Jeg lover å huske å ta bilder hver gang jeg lager disse, for det er ikke så rent sjeldent. Det får komme neste gang! 😉

Og du – hvis du vil følge mine krumspring er du velkommen til å joine meg på Instagram! 

Line Victoria

Jeg tenker at det er verdt å si noe om akkurat det som skjedde i går kveld. Kanskje det vil bidra til mer fokus på brannsikkerhet – og ikke minst at vi kan elske våre brannmenn og brannkvinner enda litt mer når man en sjelden gang trenger tjeneste deres.

Igår kveld fyrte jeg i peisen og tente stearinlys. Joda, slikt skal man være forsiktig med – men det var den usynlige brannfellen som faktisk var årsak til utrykning hjemme hos oss i går kveld.

Maren nybadet i senga og surret med sine ting. Jeg går inn på kjøkkenet og skrur på lysene. Vi har 13 spotter i taket, som er inndelt i 3 soner. Jeg skrur på alle soner og bare ET lys i vinduet skrur seg på. Jeg forbanner min egen latskap og tenker at nå må jeg faen meg få fingeren ut og kjøpe nye halogenpærer til spottene, for nå hadde jo fasen ALLE unntatt en ryki! Etter tre minutter skrur plutselig spottene i taket seg på, og jeg humrer litt for meg selv. Jaja, ikke bare jeg som er litt treig i avtrekkeren denne lørdagskvelden, der altså.

Jeg lager litt mat og setter kylling i stekeovnen. Går inn til Maren for å be henne trekke dyna over seg for å sove. Vanligvis legger jeg meg ofte ned med henne, men siden jeg hadde kylling i stekeovnen så tenkte jeg at det ville være greit å loffe rundt på kjøkkenet for å passe på. Lukta går rett i nesebora mine. En sånn elektrisk-teknisk lukt jeg har kjent noenganger før, sist da det brant i hovedsikringen vår nede i første etasje for et par år siden. Jeg kikket opp i taket, og jaggu var det litt røyk som lå rett under takplatene. 

Jeg skjønte med EN gang hva det var. Og min første tanke var alle de kiloene med GASS som er koblet til komfyren vår. Jeg måtte lete i 1 minutt etter mobilen. Det var laaaange 60 sekunder. Lukten ble mer og mer intens og jeg tenkte at «nå skjer det faen meg noe på loftet!» Jeg fant telefonen, og slo først 113. Rookie mistanke. Nei, det er faktisk 110 som er til brannvesenet. Mens jeg ventet de veldig få sekundene før de tok telefonen var jeg på vei inn i sikringsskapet. Begynte å klinke ned hver eneste sikring. Vet ikke hvorfor jeg ikke bare tok hovedsikringen egentlig, men jeg klinket ned typ 23 automatsikringer en etter en. Bang, bang, bang, bang. Bekmørkt i huset. 

Brannmannen som tok telefonen på andre linjen sa bare: “-Brannvesenet” da han tok telefonen. 

Pust meg magan nå, Line. Få dette helt rett så det ikke er til å misforstå! tenkte jeg.

Jeg hadde mest lyst til å skrike at «DET BRENNER I TAKET OG JEG HAR GASS OG EN TREÅRING!»

Men faktisk presenterte jeg meg med fullt navn, adresse og gav kort melding: «Jeg har røykutvikling i elektrisk anlegg i taket, jeg tror det ryker fra spottene mine på kjøkkenet.» Og så toppet jeg det hele med å si:

«Unnskyld». 

Veldig merkelig ting å si kanskje. Å unnskylde seg for at huset snart brenner ned til grunnen. Men det var vel den veloppdragne i meg som ville unnskylde for at jeg var til. Aner ikke. 

Mens jeg snakket med operatøren gjøre jeg akkurat som han sa. Gav beskjed om hvor mange som var i huset, og jeg følte meg trygg, om strømmen var tatt, om jeg hadde skum eller pulver tilgjengelig (man skal jo ikke bruke vann på elektrisk anlegg!), og han bad meg gjøre klart for å åpne luka opp til loftet – og så – heldigvis-  passet han på å berolige meg ved å fortelle meg hele tiden hvor i løypa brannbilene var. «Nå er de på vei ut av garasjene. Nå tar de av ned Avstikkern. Nå er de i Asvallveien… Nå kan du godt gå ut å møte de!”  sa han. Det var Årseth sjæl som var først. Jeg kjenner Årseth fra sykkelklubben også er han pappen til en venninne av meg. Og ja, Bamble er jo en liten kommune – så alle vet hvem brannsjef Årseth er egentlig! Jeg ble så glad da jeg så han i kommandobilen sin og en sånn mørkblå uniform som oser myndighet og trygghet.

Han ble med meg inn og gikk med en gang med en sånn varmesøkende pistol for å sjekke taket. Og så så jeg blålysa utenfor. Lyste opp hele feltet i blått diskolys. Herregud, mamsen får altså hele bøtteballetten av røykdykkere og menn i store, gule månedrakt-dresser inn i oppkjørselen. I utgangspunktet en drøm jeg har hatt i mange år egentlig, men bare ikke en SÅ dramatisk oppkjøring! Det er klart det blir raskt litt oppstandelse med blålys i et boligfelt, så jeg kunne nærmest høre sms/facebook-jungeltelegrafen gå bananas på Eik-Asvallfeltet..! 

Synderen ble spottet. Bokstavelig talt. En spott med dårlig kontakt hadde begynt å brenne og kunne utviklet seg i løpet av minutter til full brann i taket. Og da går det fort. På loftet er et 40 år gammel glava og tørr plank – og legg til  30-40 kilo gass til komfyren på utsiden av huset så hadde nok huset kunne hatt visning på andre siden av fjorden hvis det hadde gått den veien. 

Brannmannskapet i Bamble Brannvesen (Det som nå også heter Grenland Brann og Redning) har en vaktordning som gjør at de som er på vakt må bo i typ i veldig nærhet til brannstasjonen. Så de som ble kalt ut i går kveld satt kanskje foran TV`n klar for Skal Vi Danse, eller var langt inn i Lørdagspizzaen da alarmen gikk. Da rykker de ut og møter opp på brannstasjonen, for deretter å fyke ut i bilene sine med full påkledning. Og jeg kødder ikke når jeg sier det var snakk om minutter før de var her! Altså, det var nærmest som de poppet ut av buskene idet jeg slo 110 på talatuten! Fra sofaen hjemme, innom stasjonen, utrykning og BÆM – i oppkjørselen vår på en mål-tid Warholm kan misunne!

Første store, digitale klemmen går til deg på 110-operasjonsavdelingen. For trygge ord og los gjennom panikken. Ære være deg som fikk meg til å gjøre alt riktig og holde hodet klart. Du er en stjerne. De neste digitale klemmene går til Årseth og den gulkledde gjengen som stormet huset mitt denne lørdagskvelden. Saumfarte huset, koblet ut og dokumenterte – og deretter kunne klappe meg på skulderen og betrygget meg med at det kom til å gå bra denne gangen. Samt litt ros for at jeg gjorde alt riktig og at jeg aldri skal være redd for å slå 110 når man behøver det. ❤️

Klokka 10.00 denne søndagsmorgenen troppet svigerbror opp i elektrikerbilen sin, vi er nemlig så heldige at han driver Brevik Elektro. I løpet av to timer var alle 13 spotter, borret større hull, gått over alle kabler og skiftet ut lampene til mye tryggere LED-lys – så vi kan sove godt i nettene fremover. Klokken 12.00 dukket det opp kaker fra bekymrede og omsorgsfulle naboer, og alt i alt kjente jeg at denne helgen føltes mye tryggere og bedre enn den i utgangspunktet kunne endt opp med. 

Siste ord forøvrig – BRUK ALLTID FAGFOLK PÅ ELEKTRISK ANLEGG! Det er utrolig lite du har lov til å gjøre når det kommer til elektrisitet i ditt eget hus, vær ikke den idioten som fikser og trikser med kabler, tar shortcuts og tenker at dette går sikkert helt fint – bruk elektrikere med papirene sine i orden! Alt skal dokumenteres og rapporteres inn når noe er gjort – og har du utført arbeid på elektrisk innlegg selv så setter du ikke bare deg selv og familien din i fare, men også naboer og senere eiere av huset om du selger. Og nada utbetalt fra forsikringsselskapet om du har «fiksa det sjæl!» I dette tilfellet var spottene satt inn av fagfolk for mange år siden, så ingen har gjort noe «galt» sånn sett – men elektrisk innlegg trenger både tilsyn og oppgraderinger etter tidens tann – og det er du selv ansvarlig for å få gjort – AV FAGFOLK! 

Nå skal den lune eplekaka fra naboen nytes! Og resten av søndagen skal nytes under 13 nye, freshe, trygge spotter! 

Til de som lurer på hvor Maren var i alt dette styret! Hun lå i senga si og koste seg med….Brannbamsen Bjørnis sin livesending på YouTube. Oh, the ironi! Hadde hun visst at huset var fult av brannmenn Sam`ser, så hadde vi hatt nok energi og adrenalin nok til å holdes våken i tre døgn! 😉

Reklame | Huntonit veggplater / Byggma

Husker dere dette rommet?

Du kommer sikkert til å rynke litt på nesa når jeg forteller dere at dette faktisk er treningsrommet vårt… 😂

Eller. Altså. Det ha vel strengt talt aldri vært løftet en eneste manual eller avlagt ei eneste meter på den spinningsykkelen du ser i kleshaugen der. Så det er vel en sannhet med modifikasjoner når jeg har snakket om «treningsrommet».

….men se – DER er spinningsykkelen (når man zoomer!)! 😂

I FIRE år har jeg drømt om å gjøre noe med det rommet. FIRE ÅR! Jeg har forbannet meg over tapeten der fra 1979 som fremprovoserer epileptisk anfall hver gang jeg går inn. Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg ikke har satt i gang ræva og fått fingeren ut ennå. Før nå.

❤️ Huntonit veggplater. Du har garantert sett det og tilogmed hørt om det.

Det er i følge pappa Gudegaven til vi som eier en vegg. Det er nemlig veggplater som gjør oppussingslivet ganske mye lettere for sånne som meg i hvertfall. Jeg må se resultater kjapt og det må ikke koste skjorta å pusse opp syns jeg – derfor er dette er svært enkelt valg uten å gå på kompromiss av kvalitet eller utførelse. Dette er mulig å få til for de med ti tommeltotter – og du kan trygt si jeg ble overlykkelig da Byggma og Huntonit spurte om jeg tok imot ei skikkelig utfordring denne høsten!

Selvsagt gjør jeg jo det, jeg vil jo gjerne vise hele verden hvor enkelt det faktisk er å pusse opp et rom med slike plater – slik såå mange har gjort før meg. Jeg skal ikke gjøre en dritt med tapeten som er der nå, for ei litta sag for å tilpasse høyden på veggplatene fra Huntonit er alt jeg trenger – kanskje også et vater og skruer, og så skal jeg skal bare skru inn platene på veggen fortløpende – det blir helt seriøst ikke enklere enn det! Du får Huntonitt veggplater og designplater forøvrig i de aller fleste byggevarehus, så det er liksom ingen grunn til å sitte å vente på at det skal gjøre seg sjæl som jeg har gjort i fire år…! I linken finner du ALLE mulige varianter og farger du kan få de i! Finn litt inspirasjon!

Her er den fargen jeg valgte, Soft Menthol, ser ut på en vegg – er det ikke kult at det er ferdigmalt og du kan velge farge selv i bestillingen? Da blir det jaggu fort gjort! Du kan bare male de når du er lei fargen, også!

(Trykk på bildet for å sjekke ut akkurat min farge og utforming på veggplatene jeg har valgt!)

Disse veggplatene har jeg jo sett i tusener av hjem! Jeg har venner som har klinket opp disse på en ettermiddag og fått nye rom i en fei. Det er ikke noe hokus-pokus! Platene er ferdigmalt i den fargen du velger deg, og du klikker de sammen på veggen på samme måte som med gulv. Ikke bare er de ferdig malt, men du kan kjøpe designplater også – med bilde på!
Så med andre ord – en vegg på treningsrommet blir ei aldri så litta designplate-surprise som jeg er helt sikker på løfter treningsrommet. Og alle platene kan du male over når du vil endre farge etter humøret! (I denne linken finner du ALLE forslagene til vegg som Huntonit kan bjuda på!) DET ER SÅ LATTERLIG GENIALT!!!

Her er mine plater da, som straks skal opp på veggen! Jeg valgte kostemalte, slik at det ikke blir helt speilglatt – og jeg vet at det er mange som velger denne varianten for den litt rustikke stilen som slike vegger bør ha i et hus som er eldre enn meg..!

Herregud – nå skjer det liksom! Jeg skal lage et flott, inspirerende og kult treningsrom der jeg skal finne gleden av å trene hjemme! Faktisk vil jeg nok innsè at dette burde jeg gjort for flere år siden, men NÅ fikk jeg virkelig dytten jeg trengte!

Disse første dagene går med på rydde ut og å rive ned skapet som har stått der siden byggår. Det blir nok frem med slegga – så jeg gleder meg til å få litt utløp for aggresjon! 😉

Når det er sagt så er dere mer enn velkomne til å følge med på instagram siden jeg kommer til å legge ut prosessen fra 0 til 100% forløpende – og mange av dere har jo lukta lunta allerede når pappa kom durende med hengeren full av veggplatene fra Huntonit! (Ja, det er nemlig EN ting jeg ikke klarer – og det er å rygge med henger. Det måtte jeg faktisk ha hjelp til…!)

Her ligger det et helt nytt rom i casa Husby-Sørensen! Hvor kult er ikke det?!

Dette er jeg helt sikker på at de aller fleste følgerne mine ville klart å fått til, det er virkelig ikke rakettforskning folkens – jeg skal vise dere!

❤️ Jeg gleder meg til å vise dere hva tilogmed jeg klarer å få til på det gamle rommet vi aldri egentlig ikke har visst hva skal brukes til! Og ikke minst – en stooooor takk til Huntonit som slang meg ut av sofaen med denne utfordringen – dette nailer jeg med mine tommeltotter, jeg lover!

Line Victoria Handy-Husby

Jeg ville ikke at det skulle bli en slik avsløring. Jeg har holdt på det så lenge nå, og ventet på den rette anledningen. Men jeg innsér at den «rette anledningen» egentlig ikke finnes.

Det har blitt mye tårer de siste månedene. Og vanvittig mye latter. og tanker. Og prosesser med å bearbeide det jeg faktisk taster inn i de hvite arkene mine på mac’en min. 

For hvert kapittel så setter jeg meg ned i stillhet og leser det jeg har skrevet. Også gråter jeg stille eller ler høyt. Gjerne i løpet av samme setning.  

(Det var da jeg tok dette bildet i forrige uke jeg skjønte at det var på tide å avsløre. For jeg vil dele reisen med følgerne mine også. Oppturer og nedturer, i gode og onde dager vett jeg! ❤️)

Det er en voldsom påkjenning å kjenne på følelser, galgenhumor, latter, historier og ikke minst blusser både det opp følelser jeg trodde var ferdig bearbeidet og lagt i minneboksen. Det er terapi å skrive, men fy faen det er ingen walk in the park å kjenne på så store svingninger i humøret i løpet av en skriveøkt.

Ja, som du sikkert har skjønt så skriver jeg bok. En bok som forhåpentligvis gleder, underholder, trøster, oppmuntrer og ikke minst hjelper deg å glede deg over at du overhodet ikke er alene i kaoset. 

Boken min er dedikert til alle mammaer der ute. De levende, de døde, de savnede og den mammaen vi ser i speilet hver eneste morgen. 

Jeg er i sluttfasen. Tror jeg. Redaktøren min har tålmodighet med meg. Sånn sett er jeg glad for at det bare noen ytterst få som har visst frem til nå. Veldig, veldig få faktisk. 

Så kjære, beste, fineste lesere som har fulgt meg alle disse årene.. Nå visste jeg at tiden var inne for å dele. For jeg håper dere ser like mye frem til som jeg gjør til boka mi er ferdig trykket og klar for å bli noens trøst og glede og min stolthet. En bok som kanskje får frem latterbrølet. Eller tårene. Eller rødme-puta foran ansiktet. Det er mye av det.

Så jeg trenger de siste heiaropene før jeg er over målstreken. Bare så jeg vet at dere er med meg i innspurten. 

Stor klem og takk fra Line. ❤️

Reklame | Hoff Liv Laga vegetarpølser og burgere!

Jeg prøver å komme meg i feriemodus, men sliter litt. Kanskje overgangen fra jobb til ferie ble litt vel brå, for plutselig satt jeg å ikke skulle ha morgenmøte – til å vippe på kaffekoppenom morran og lure på hva jeg skulle bruke dagene til..!

I forrige uke testet Torben og jeg vegetarpølser på grillen! Herreminhatt, det ble litt av en positiv overraskelse for oss begge! Jeg har alltid tenkt at pølser må være det vanskeligste å lage i veggie-versjon, men der tok jeg skammelig feil. Fikk du sett videoen? Torbens fleis når han smaker er jaggu priceless…!

Denne uka bestemte jeg meg for å grille inne (!) takket være noe litt ustabilt vær, og det passet grunn helt perfekt å dra frem en av oppskriftene jeg kicket på på Hoff sine facebooksider: Grillspyd med sataysaus og syrlig mangosalat!
Du skal vite at det gikk hett for seg her hjemme, for er det en ting jeg ikke egentlig er god på – så er det å ha kjøkkentjeneste. Men når DETTE er resultatet, så er jeg riiimelig fornøyd!

Her kan du se videoen!

I videoen lover jeg dere oppskriften på hjemmelaget sataysaus (peanut-saus) og den er i grunn ganske enkel – men AHMAGAD så god!

⭐️4 teskjeer karripasta (helst den røde)

⭐️4 store t-skjeer med peanøttsmør

⭐️1 boks kokosmelk (400 ml)

⭐️Sitronsaft, salt og en par spiseskjeer med sukker! (Smak til!)

Bruk svak varme og rør i den. Jeg har droppet hvitløk i tilfellet jeg får klina..!

De siste ukene har Torben og jeg virkelig fått smaken på vegetargrillmat fra Hoff sin serie Liv Laga. Rett skal være rett, pølsene er en sooooleklar favoritt – kanskje mest fordi vi ble så overrasket over at pølser ikke trenger å være laget av kjøtt for å smake godt! Burgerne er det i aller høyeste grad mulig å gjøre mye godt ut av, middagen vi lagde med sataysausen var virkelig en høydare denne uken! Ta en titt i videoen, og la det ikke plage av det litt rotete kjøkkenet vårt – vi er helt normalt, rotete vegetarspisende familie, gitt! 🙂

Og ja, det blir nok MYE fra Liv Laga på grillen denne sommeren, og SÅ GØY at det er flere som har oppdaget denne vegetarserien! Altså – hvem skulle trodd at det var så digg å være litt veggis?!

🌱❤️ Line Victoria

Alle som kjenner meg vet at jeg ikke er noen sydenfarer. Faktisk skrev jeg et innlegg i fjor, som senere ble en kronikk i en av Norges største aviser, at det ikke er synd på Maren som aldri har vært i Syden…!

Ironisk nok skal flesteparten av Norges befolkning ha en god, real Norgesferie dette året, og det gleder meg stort at flere skal få oppleve Norge som ferieland!

Dritbra for turistnæringen, dritbra for lokal næring – helt suverent for fantasien! Hengekøyer og turutstyr, båtkjøp og leie av hytte og campingvogn har vært søkeordene til mange familier denne våren og forsommeren. 

For oss som er vant til å feriere i hagen og nærområdet så byr ikke denne ferien på annet enn at det er litt fullere på parkeringsplassene og svabergene i ukene fremover, men det er absolutt plass til alle. 

For seks år siden kjøpte vi en gammel og god cabincruiser. Den manglet litt luksus. Det var ikke tørt et eneste sted da regnværet kom den sommeren i 2014. Varmeapparatet hadde ikke vært i bruk på ti år. Båten hadde en underlig eim av innestengt. I 1988 var dette en luksusbåt av de skjeldne – idag har båten vår prislappen til mange av de båtene foreldrene kjøper til sine barn for at de skal få litt båterfaring. 

I år syns mange mennesker at -v-i er heldige. Heldige fordi vi er drevne og relativt forberedte hjemme-ferierende. Vi kjøpte basseng i fjor og ny grill året før. Vi har hus i et område med nær familie og venner – og en gate med sosiale naboer. Stort mer enn å tilbringe tid sammen, trenger man ikke for å ha det godt. Kjøleskapet både hjemme og i båten bjuder på vår oppfatning av all inclusive. 200 hjemmelaget saftis (oppskriften er saft + vann) og brødskiver med syltetøy. Vi har sykler og en arvet sykkelvogn – så vi kommer oss rundt på tur. Naboen har morelltre og besteforeldre har seniluker. (ekstra ferieuker etter fylte noenåseksti)

Båten som for flere år siden egentlig skulle byttes ut med noe større, bedre og nyere, har vi beholdt. Trefotsyken beit ikke på oss, selv om vi var farlig nær. Båten har etterhvert fått ny og tett kalesje, jeg har reparert varmeapparatet, vi har trekt om seter og kjøpt overmadrass til stikkabinen samt bygget koselig hjørnesofa-løsning i bak i båten med tørre puter. Og for et par uker siden oppdaget jeg egentlig hvor glad jeg er i en båt som gir oss akkurat så mange herlige ferieminner vi ønsker oss, og at den er helt perfekt til det vi bruker den til – skape sommerminner for Maren og oss selv. Selv om det tar 20 minutter å koke opp vannet til kaffen og Mr.Lee nudler kastes rundt rundt rødsprit-brenneren når det omsider koker, fordi kjelene er litt underdimensjonerte – så er det alle krabbene vi har fisket og 24 grader i vannet på Hvitodden vi forhåpentligvis husker!

I år håper jeg vi alle klarer å skape sommerminner som varer mye lenger enn Korona.
Enten i hagen, på stranda, på bilferie, båtferie eller ei lånt hytte. Husk at kidsa våre ikke bryr seg døyten om det er Syden eller Skien – telt i hagen eller Himalaya – det er tiden man har fri sammen man virkelig klarer å skape de beste minnene!

Nyt fridagene med barna deres, folkens! 

PS: Et av mine beste sommerminne er fra da mamma og pappa leide en combicamp (et slags telt på hjul i en bitteliten tilhenger…!) og det regnet hele ferien. Vi satt inne og fortalte spøkelseshistorier og pappa lagde skyggeteater på teltduken. Det var ingenting annet å gjøre enn å bare sitte under teltduken og være sammen. Det var utrolig fint! 

Avslutter forøvrig med et annet veldig fint sommerminne – regnbueflagget til topps utenfor Rådhuset i Bamble kommune. Noe som ble avgjort et siste (ekstraordinært) kommunestyremøte før ferien. Ingen protester fra noen av partiene på mitt spørsmål  om vi kunne heise Regnbueflagget denne helgen, og da kjente jeg på stoltheten av å bo i en så herlig kommune som vi gjør.

Borte bra, men hjemme best!

Mange av bildene er fra min Instagram – du er mer enn hjertelig velkommen til å følge meg der!

Reklame | Liv Laga vegetarburgere fra Hoff! 🍔

Hvor lett er det egentlig å overbevise din kjøttspisende, selverklært grillmester av en mannemann at det er Liv Laga med veggis-burgere? Jeg har jo lenge hatt lyst til å bytte ut kjøttmåltider med kjøttfrie-produkter, men sannheten er vel at jeg har lenge trodd man må være litt hippie for å gjøre noe sånt. Men nå ser jeg at fire og flere velger bort et par faste kjøttmåltider, så spørsmålet er jo – hvor STARTER man liksom?! Vi starta der det blir spist mest kjøtt for tiden. Ved grillen!

Hoff, ja du vet – de som kanskje er mest kjent for de opphøggde potetene sine, har faktisk laget vegetarburgere!

Burgerne kommer i to ulike varianter – de er norske, bærekraftige og ikke minst er de sabla god på pris også, så disse var enkle å like allerede før de var smakt! Allerede i det sekundet videoen var postet på Facebook, så trillet et inn kommentarer på at disse virkelig er Liv Laga for grillen, det var innmari gøy å se at så mange satt med samme gode matopplevelse som jeg gjorde med Liv Laga-burgerne..! 🤩

Og Torben, hva syns han? Jo, du må nesten se videoen…!

Vi skal fortsette å grille vegetarburgere i sommer, det er sikkert og visst! Både sunt for kroppen og BRA for miljøet – dette syns jeg var skikkelig stas å få lov til å teste!

…og hey, kom gjerne med innspill til tilbehør til burgeren, vi føler oss klare for å oppgradere ytterligere fra den vanlige med tomatskiver og cheddarost – så bring it i kommentarfeltet! 🍔💚

Line Veggis Husby-Sørensen

(Man blir ikke vegetarianer av å bytte ut noen måltider med kjøttfrie produkter. Men det er jaggu en god start at det finnes digge alternativer!)

Man skulle jo tro man var litt tapt bak låven (eller TATT bak låven, som jeg trodde det het inntil nylig) når man ser på siste historikken min på Instagram.

Etter å ha lest meg opp om bruken av iPhone Xs i nærheten av vann, så viser det seg altså at telefonen tåler vann og kan ta bilder ned til en meters dyp. Altså, SÅ gøy! Visste jeg ikke! Når Torben lå å plasket i bassenget tenkte jeg det kunne være en god ide å la han være testpilot for prosjektet. Jeg leste opp fra diverse sider på internettet, og vi konkluderte altså med at “jauda, Iphonen vår er jaggu badevennlig!” 

Torben tok noen flotte bilder, det var en fryd å se de flotte bildene. Så var det min tur. Jeg slang meg i bassenget og instagrammet nesten live. Under vann, over vann, skikkelig fine badebilder!

DETTE var det siste dere så av meg på Instagram for en lang stund den dagen…:

Og så:

Allerede under vann så jeg antydningene. Telefonen begynte å knitre. Skjermen blafret. Jeg tok den opp igjen og bestemte meg for å pause eksperimentet.
Den ble like treig i avtrekkeren som undertegnede blir av en salig blanding av høyt alkoholkonsum og liten tilgang på selvkontroll. Forskjellen er jo at det ikke koster meg mangfoldige tusen å konke ut, jeg havner som regel til lading i senga eller nederst i trappa. Min elskede iPhone X, sist synkronisert 20. mai, flata ut som Torben på bryllupsnatta. No hope. Og der Torben heldigvis våknet til på morrakvisten så valgte Iphone å sakte men sikkert dø ut som et overkjørt lemen.

Jeg prøvde alle triks i boka – blant annet legge den til tørk i stekeovnen:

Men samme kvelden visste jeg hva jeg hadde å gjøre. Det måtte bli ny telefon. Og selv om min regnskapsfører kommer til å DREPE meg, så er faktisk telefonen mitt fremste arbeidsverktøy.

Der røyk både feriebudsjett og flaska med Bayliss jeg hadde ønsket med meg på båttur. Det blir nudler og sjokolademelk med rødsprit på handlelista.

Takk til dere som informerer meg om innboforsikring og reiseforsikring. Men jeg er redd jeg ikke har styrke nok til å fortelle historien til forsikringsselskapet som allerede har huket oss av med rødt flagg etter at Torben rygget ut av garasjen uten å ta opp garasjeporten. Jeg tør ikke ta den fighten. Igjen. Herr og fru Idioter liksom.

Igår hentet jeg ut min nye telefon – og jeg proklamerte høyt før jeg gikk ut av døra med den brune boksen under armen: “Det er ikke anbefalt å bruke mobilen sin til å ta bilder under vann, hører dere det folkens?!”

Takk for meg. Følg meg gjerne på Instagram hvis du orker mer idioti.

Hun var elsket av mange, men elsket aldri seg selv.

Det er ordene til Per Kristian om kjæresten og samboeren sin, Marianne. Marianne som var mor, datter, søster, venninne og kollega. Vi var mange som delte Marianne. Vi var enormt mange som fikk bedre dager av å få de lange, fine meldingene med tonnevis av emojis fra Marianne på telefonen eller når vi møtte henne. 

Det skal mye til å be om hjelp når man har gått seg vill i mørket. 

Det var Mariannes ord i desember 2019.

Marianne gikk seg vill i mørket. Og resultatet ble at Per mistet sin samboer, og to små barn vokser opp uten sin fantastiske mamma.

Marianne og jeg hadde fine og gode samtaler. De var fine og gode fordi hun var ekspert på å lytte og dra meg opp. Hun hadde en unik evne til oppmuntre, motivere og føle deg spesiell. Jeg har mange fine venner, men Marianne var virkelig unik. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg kanskje ikke lyttet like mye til Marianne som hun lyttet til meg. Hun hørte av mine tanker jeg ikke deler med så mange. Og hun hadde gode svar, trøst og et og annet spark i ræva jeg trengte. Når jeg går igjennom alle chattemeldinger, sms, bilder og mailer vi har sendt hverandre – så ser jeg en rød tråd i alt. Marianne var mer opptatt av at andre hadde det bra enn seg selv. Det var ofte det hun levde for, tror jeg. 

En ting jeg kjenner nå i disse dager er et lite lyspunkt i alt det triste –  åpenheten. Familiens umiddelbare åpenhet om at Marianne ikke klarte å leve lenger. For det var ikke viljen det stod på, for Marianne ville veldig gjerne leve. Det er brutal ærlighet, men det er i Mariannes ånd. For der så mange ønsker å lukke seg og sørge alene uten å måtte svare på så mange spørsmål, har familien åpnet en dør som gjør at alle får sørge over Marianne sammen.
Jeg har sett så mange fine bilder av Marianne, lest så mange gode historier og så mange vakre ord – og sett morsomme videoer der den gjenkjennelige, høye latteren hennes spraker i mobiltelefonen min. 

(En av de fineste dagene på kontoret, Marianne tok frem telefonen og ville forevige øyeblikket. Knut Harald, jeg og Marianne 💛) 

Vi har en jobb å gjøre, folkens. Vi kan ikke sitte å se på at de fineste stjernene forsvinner fra omverdenen fordi vi ikke evnet å hjelpe de til tross for at vi har alle muligheter tilgjengelig til å hjelpe de som trenger det og NÅR de trenger det. I Norge bør vi kunne ha både ressurser nok, penger nok, et stort nok apparat til å hjelpe – når vi VET at dette skjer hver eneste dag! Hvorfor lar vi, i vårt fantastiske land, dette skje?
Det er helt rett som Marianne skrev i desember på Facebook – vi må få på plass hjelpen akkurat i det øyeblikket man spør etter den og trenger den. Den som ber om hjelp skal få det! Ingen ventelister, ingen henvisninger der man må vente på brev i postkassa i månedsvis. Ikke kasteball. Selvmordstankene settes ikke på vent i påvente av brevet om en mulig kartleggingstime hos psykolog engang om to-tre måneder. Det må komme hjelp med en gang. Ikke måneder etter.

For mørke tanker settes ikke på vent når du blir plassert i køen.

Også må vi forebygge. Og gud bedre, du skal vite at vi må forebygge. Stikkordet er at vi må snakke om det. Tørre. Snakke sammen.
I forrige uke leste jeg om Trine, en høyt aktet og dyktig politiker i mitt fylke, som tok mot til seg og snakket om sitt selvmordsforsøk for noen år siden. Jeg er full av beundring og jeg er så takknemlig for de som åpner seg, for psykisk helse skal aldri være tabu å snakke høyt om. Og de som snakker høyt om dette er våre forbilder vi kan lære av, og vi skal lære av Mariannes ord selv etter at hun ikke kan si de høyt lenger.

Åpenhet er noe av det fineste jeg har opplevd og sett de i alt det vonde som har skjedd de siste dagene. Hun er en av mange i den vonde statistikken det er verdt å kjempe denne kampen for, tro meg. Marianne var et lyspunkt, en ildsjel, et varmt og kjærlig menneske som elsket andre mer enn hun elsket seg selv – og det er mange som henne der ute det er verdt å kjempe for og vi har ingen flere å miste. Ikke en til!

Mine varmeste klemmer går til de to små som har mistet mamma sin, Per som har mistet samboeren sin, en mor som har mistet datteren sin – og resten av Mariannes fine, åpne og sterke familie som har delt historien til Marianne. Jeg vet Marianne ville vært stolt av dere, og jeg vet at hun ville vært glad for at ordene hun skrev i desember blir snakket høyt om.

Min flotte kollega Knut Harald (som du så på bildet) startet en innsamlingsaksjon i anledning bursdagen sin i forrige uke. Pengene går til Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, og ingenting vil glede meg mer enn at vi kan hjelpe Knut Harald å samle inn penger til dette formålet. Du kan følge innsamlingen her, og jeg håper de som har mulighet kan være med å støtte innsamlingen! Alle monner drar! <3 

Tilslutt vil jeg avslutte med Mariannes egne ord som hun skrev den gang som “anonym overlever”. Denne gangen signert Marianne Lande Hallingskog (38), som tok livet sitt for kort tid siden.

Mariannes egne ord –  27.12.2019:

«Nå må det også rettes fokus på forebyggende arbeid rundt psykisk helse og selvmord. Jeg tror politikerne ikke helt vet hva som bør gjøres, nettopp på grunn av for lite kunnskap om dette. Erna sa i sin nyttårstale at hun «vil kartlegge årsakene til psykiske helseutfordringer blant unge», og det blir for meg bare store ord. Vi kan kartlegge så mye vi vil, men det som virkelig må prioriteres er riktig hjelp, når man først har behov for hjelp, og man sier det i klare ord. Og det hjelper heller ikke å be om hjelp, hvis hjelpen ikke finnes. Så, det aller viktigste i forebyggingen av selvmord må være raskere hjelp. For veldig, veldig mange er nettopp det å be om denne hjelpen noe man ser som aller siste utvei, etter å ha hatt det vondt i lang, lang tid – alene i mørket. Når man da har blitt så dårlig, at man ber om hjelp, så haster det med bistand! Da hjelper det lite å bli satt på venteliste i mange måneder. I løpet av disse månedene vil da de fleste gi opp – dessverre.

Så, mer øremerkede midler til psykiatrien, bør definitivt prioriteres. På den måten tror jeg man etterhvert også vil bli flinkere til å fange opp dem som sliter, men som IKKE ber om hjelp, også. For det er kanskje her det største problemet ligger. Det skal mye til for å be om hjelp når man har gått seg vill i mørket, og noen gjør aldri det.» (Marianne Lande Hallingskog, 27.12.19).

❤️ Du er en stjerne, Marianne. Hvil deg, til vi sees igjen.