Reklame | ✅ Compeed

Planen var å poste et innlegg om viktigheten av å beskytte seg selv mot gnagsår når man er uerfaren jogger i dette innlegget. For med god hjelp av min fantastiske støttespiller Compeed 💛 som fylte postkassen min med en motivasjonspakke med omkring 10.000 gnagsårplaster og Compeed-tskjorte og raske sokker, har jeg ikke hatt noen grunn til å klage på vonde føtter eller den velkjente #gnagen de siste ukene. Jeg hadde tilogmed tatt bilder av meg selv i nydelig galopp langs turstien jeg jogger på, feiende flott i min tighteste tights for å vise dere joggerunda mi. Og joda, gnagsårplaster er VELDIG viktig når man skal både forebygge og lindre i løpet av en løpetur, men det var ikke før 17. mai feide inn over meg jeg egentlig innså viktigheten av gode, komfortable føtter gjennom hele dagen. På godt norsk: Oh My God.

Selv om bildet over sier sitt så må jeg nesten forklare syns jeg.

17.mai er en av de mest stressende dagene når man har kids. Vi hadde planlagt intet mindre enn TRE forskjellige tog vi skulle delta i. Første toget 09.00 i gata vår og opp til lekeplassen for kakefrokost med rundt 100 naboer, deretter skoletoget med barnehagen rundt hele Stathelle og opp til idrettsplassen med omkring 1000 sukkerhøye kids, for så å runde det hele av med borgertoget i Langesund på ettermiddagen.

Needless to say, jeg var ikke klar over hvilken kraftanstrengelse som lå foran meg. Både i antall kilometer, men også i forhold til tålmodighet, tidsperspektiv, og hold it – gnagsår. Altså, marathon er nok ingenting i forhold til 17. mai for en relativt forhåpningsfull familie med 32-kilos barnevogn.

(Bildet er nesten et slag i trynet. På ettermiddagen slang jeg hele sulamitten i en haug i gangen nede, og sammen med det – mine redskaper for en skikkelig god 17. mai.)

Men – i alt virrvarret med å tre på meg selv og kidden bunad, søljer og våt skjorte (ja, den rakk aldri å tørke etter vask) så klarte jeg underlig nok å finne tid til å klistre på meg Compeed på hæl, liktorn og under foten. Ja, for Compeed måtte jeg jo klaske på meg fordi jeg ikke kunne finne mine utgåtte bunadssko og måtte kjøpe sylferske bunadssko i en størrelse litt for små i desperasjon kvelden før. Merket dere forøvrig ovenfor at jeg nevnte plastre-regimet mitt i entall? Vel…

JEG GLEMTE DEN ANDRE FOTEN!!!

Det var allerede i bilen på vei til tog nr. 2 at jeg merket at det var noe «rart» med den ene foten. Du vet, den brennende følelsen du har og du bare veit at om du tar av deg skoen så blir det litt som å pisse i buksa for å holde deg varm, for den skoen MÅ jo på igjen.

Jeg tenkte først at jeg kanskje hadde fått bunadssko i to forskjellige størrelser, men idèt jeg hører Stathelle musikkorps hadde oppspill til Gammel Jägermarsj, og lille diktator bretter seg som en BANAN når jeg prøver å stroppe henne fast på en veldig lite pedagogisk måte i barnevogna mens hun fråder av sinne, ja DA kom jeg hadde glemt å plastre høyrefoten. Den #gnagen hadde jeg med andre ord på dette tidspunktet både i øra, på høyrefoten og jupp – under bunadsbeltet som satt stramt som hyssing på juleskinke, rundt livet mitt.

(Du kan nesten se jeg lider…!)

Japp, Compeed ER fantastisk som forebyggende mot gnagsår. Men det er faktisk ganske pinlig av en som har skuffen full av alle typer Compeed-plaster, å faktisk glemte å plastre den ene foten i alt virrvarret før avreise.

De siste hundre meterne i tog nr 2 kastet jeg inn håndkleet og tok av meg skoen. Jeg limpet litt før jeg skjønte at den andre foten skulle få kjenne på friheten også, slik at jeg ikke gikk inn på fotballbanen i toget i en 45 graders vinkel med èn sko på foten. Så hva kan man da gjøre hvis man ikke rekker å forebygge?

På vei til Langesund og tog nr. tre for dagen, rakk vi å sveipe innom huset og jeg fikk fikset med meg boksen med noen etterlengtede Compeed-plaster. Å kjære vene og Compeed-Gud i himmelen – ikke bare er de forebyggende – men når du faktisk har vært så uheldig som meg så er de jaggu lindrende også. Jeg fikk smekket på meg plaster på det som nå var blitt en boble-fot (jupp, en kjempestor vannfylt boble på hælen!) og brukte Compeed-stiften på huden i midjen som var rukket å bli ganske så hissig rødt. (Den stiften er helt RÅ! Den har så enormt mange bruksområder! Den er helt super hvis du har litt gnisselår i sommervarmen, bare et tips!)

Plastererne satt på i mange dager etter feiringen, og jeg skal innrømme at jeg gruet meg til å ta de av. Sannheten er at selv den svære gnagsårbobla hadde flata ut – og det virker egentlig som plasteret har blitt som en ekstra beskyttende hud på boblefoten som sørget for at gnagsåret fikk tid til å lege under en beskyttelse, uten å bli hisset opp ytterligere. Vondt hadde jeg heller ikke underveis mens det “healet”, bortsett fra bittelitt vondt i den dårlige planleggingsevnen min da..😂

For å være helt ærlig så må jeg jo være verdens beste Compeed-bruker. Compeed er verdenskjent for gnagsårplasteret sitt, og det er det så vitterlig en grunn til. Ha ALLTID Compeed i veska, bilen, skuffen, eller på hælen! Og skal du bare tillate deg å kjøpe et produkt fra Compeed – kjøp stiften eller boksen med forskjellige plaster til enhver anledning.

Og du? Forhåpentligvis feirer du bittelitt oftere enn bare 17. mai. Forebygging med gnagsårplaster eller den elskede super-stiften angrer du ikke på når du skal tre på deg de høye helene på jentekvelden, de tunge bootsa på heimevernsøvelsen eller de nye, rålekre joggeskoene under en løpetur. Og ER uhellet ute så er ikke alt håp ute – sleng på Compeed så skal du jaggu se at skaden minimeres og du kan fortsette festen! 🙌🏻 Og forresten, det finnes en Compeedpakke med plaster for flere steder på foten i EN eske, den burde du ha liggende sammen med stiften jeg fortalte deg om!

PS: Jeg anbefaler deg å se det enorme sortimentet Compeed har nå! Det er jo ikke bare på hælen man får #gnagen, men kanskje du som meg også blir kjempeår under foten også? Eller på den “ekstra” lilletåa som hos noen stikker litt ut? (Mulig det er det som heter liktorn? Jeg bruker uansett liktorn-plasteret der…!) Jeg tror du blir overrasket over at det finnes et plaster for alt…! Ikke for gnagsår i øra da, det tror jeg Torben hadde ønsket seg.

/Line Victoria

Det har vært en sånn dag idag.
Enda en sånn dag der ting går i ett og jeg nesten ikke rekker å puste mellom slagene. Det har i grunn vært sånn ei beita nå! Skal absolutt ikke klage på at det skjer mye, men jeg glemmer litt at jeg faktisk har et liv også! 😉 Så idag ser jeg slik ut, akkurat nå – klokken 00.18 torsdag kveld:

Selfie i lyset fra mac`en. Jeg har faktisk ikke engang tatt meg tid til å vrenge genseren riktig vei.

Hva skjedde med den tiden der man kom hjem fra jobb og så slappet man av etter at bilen var parkert sånn i 16.-draget? Idag ble jeg “påtvunget” 15 min ladepause på E18, og det var veldig rart. 15 minutter egentlig jeg kan bruke på hva jeg vil? Jeg endte opp med å svare på mail. Vel, helt ærlig så handler det nok i stor grad om at jeg kanskje er litt dårlig på å prioritere og har store problemer med å si nei til folk. De siste ukene har vært litt sånn at jeg har jobbet fra jeg står opp, jobbet frem til Maren kommer hjem, PRØVER å være mamma frem til hun legger seg og jobbet etter 20.00 og utover kvelden. Noenganger kommer jeg meg i seng ved midnatt, andre ganger legger jeg meg ikke i sengen før 03.00, og det føles virkelig ikke greit.

Idag tok jeg turen til Horten for en ny podcast-innspilling. Det er DIGG å gjøre noe nytt, og ikke minst møte noen som faktisk har et ansikt og ikke bare et profilbilde eller en mailadresse jeg må forholde meg til. Podcasten vår med navnet Vi, som kommer i morgen bærer veldig preg av at jeg har MYE på hjertet. Alt det som ikke kommer på bloggen, kommer på podcasten. Bokstavelig talt så tømte jeg meg skikkelig idag, og fikk kjenne på hvor gøy det var å le så det rista i mikrofonen non-stop i 40 minutter. Jeg sier bare – gled dere! Jeg fikk skikkelig Mess-tv assosiasjoner etter at vi avsluttet. Hva SA jeg nå? Er det innafor? Å herregud! Jaja. Og det er altså episode 2, hvordan skal det her gå?! 😉 Det hjalp faktisk litt å tømme seg verbalt idag.

Oppvaskmaskinen vår er røsket ut og erstattet med en ny. Problemet er nå bare når jeg skal finne tid til å montere den så jeg kan sette igang å vaske opp. En dags stopp i oppvask-rutiner setter hele huset på hodet. Hvor setter man asjettene når man ikke kan sette de inni en oppvaskmaskin? Bygger man i høyden? Lar det stå på bordet?

Da jeg kom hjem idag hadde jeg en helt ekte, lang samtale med Maren. Herregud, det går så fort. Før ble vi helt sjokka når hun sa et ord i ny og ne som minnet oss om et ekte ord, nå er det fulle setninger, forklaringer, beskjeder og spørsmål som triller ut av munnen hennes. Hun går å henter seg skoene og jakka og står foran døra og sier: “Vi skal ut å hoppe nå!”. (Trampolina i hagen) Også synger hun. Klokkeklart og helt rent. Jeg blir helt forelska når hun leker på rommet sitt og jeg hører på babycallen at hun synger mens hun leker. Hun er så fin!

Maren og kusine Thomine som var russ i år! ❤️

(Her har Maren sagt seg ferdig med feiringen og er på full fart hjem til farfar og bestemor fra byen…!)

Nå tror jeg faktisk at jeg skal la jobb ligge frem til i morgen tidlig. Noe jeg egentlig skulle hatt ferdig før midnatt ble spolert av dårlig lys og elendig planlegging fra min side. Jeg klarer faktisk ikke redde det – så det må faktisk gjøres så fort fævlane fiser og sola står opp i morgen tidlig. Faktisk før Maren står opp, det føles litt heavy selv for en som liker å jobbe når det er morgenlyst…!

Jeg tror at hvis jeg med tid og stunder klarer å styre unna tidstyvene så burde jeg kunne klare å få en litt mer normal hverdag. Inntill da så får jeg bare bite det i meg, og prise meg lykkelig over at det faktisk SKJER noe, for å tvinne tommeltotter er jeg utrolig dårlig på!

…og sånn på toppen av det hele så har jeg 300 kvm som ser bomba ut, en stor båt som fremdeles ikke er bunnstoffet og vasket og polert til sjøsetting (sist ut av krybba i år igjen!) så når Torben begynner å gnåle om at vi burde vaske terrassen en dag vi får tid så kjenner jeg at en lighter og bensinkanne hadde gjort nytten på den terrassen jeg uansett ikke har tid til å nyte…! 🤣

/Line Victoria

Nå ble det fryktelig mye klaging. Sorry ass. Det er virkelig ikke meg! Lover å stå opp med det andre (riktige) beinet i morgen!)

 

 

 

 

 

Dette har jeg gleda meg til å fortelle!

Du skjønner, jeg blir aldri lei av å høre min egen stemme – og siden podcast er et så trendy medium, så kunne jeg ikke la vær å snuse på muligheten for et ukentlig underholdnings-podcast. Men jeg trengte en partner in crime.
Og den morsomste jeg vet på to meter og ti-ish, bor jo bare en time unna meg! Zahid Ali og jeg kjenner hverandre fra vår tid i Rubicon/TVNorge/TV2 sammen, og resten er historie. Eller noe.

(Jada,jada, vi skal få tatt flottere og mer glansede bilder når vi får tid! Men vi skal høres, ikke sees.)

Det er Vi – der sidesporet er hovedsporet.

Vi – snakker ikke om annet enn det som opptar oss akkurat der og da. Dette er vår aller første episode, og en slags måte å finne tilbake til hverandre over en haug med lokale nyheter og ting som har rørt seg rundt oss den siste tiden.

Første episode føler vi oss litt frem på, og sporer selvsagt litt av. Og om noen få dager vil Podcasten vår være tilgjengelig på Itunes også, for de som liker best å best å lytte derfra.

Du kan høre den blant annet på Spotify HER(da åpner Spotifyen din seg og du kan kose deg med 30 minutter skeive lyktestolper, fall fra stor høyde og at Zahid vil lære meg å spå i rompe. Dont ask…!)

Åherregud, detta har jeg gleda meg til å breake – og nå måtte jeg forte meg siden lokalavisa Porsgrunn Dagblad allerede har avslørt oss! 🤣

Trykk på bildet for å lytte! SNAKKAS!!!

Vil du ha mer ujålete oppdateringer? ⭐️ Følg meg gjerne på Instagram her og Snapchat: linevictoriahus – 
eller for de daglige oppdateringer på FACEBOOK her!

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er så evig takknemlig for den fine bunaden min. Den holder i tykt og tynt, bokstavelig talt.
Joda, den kom på i år også, men jeg kunne ikke la være å le da jeg så Christina (Konatil) oppsummerte dagen med et bilde (til venstre, om du noengang skulle være i tvil!) som JEG ikke akkurat kunne relatere til… Du skjønner, både Christina og jeg har samme bunad – Vestfoldbunaden – men vi har to vidt forskjellige måter å bære den på…! 😂

Til høyre – et stykke sprengt bunadskvinne!

Som man da skjønner – Christinas frustrasjon var altså at hun ikke opplevde noen motstand da hun dro i sølvsnorene på bunaden sin, mens jeg ikke kunne bruke de to nederste spennene i det hele tatt for da ville sølvlenken blitt for kort. 😂

Men når Brannbamsen Bjørnis har gått på repeat her hjemme i snart to år, så blir selv hun mor strastrucked når helten dukker opp – og sprengt bunad blir glemt et lite øyeblikk.

.

Det vil komme en ordentlig oppdatering senere, jeg må bare lande litt!

(Og få tilbake blodomløpet i føttene. Jeg bare sier det: 3 forskjellige tog på tre forskjellige steder i SAMME kommune! 😉 Bra kjempa! 😅 )

/Line Victoria

 

Jeg har alltid syns at Gullruten er gøy. Spektakulært, unorskt og glamorøst. I mine år i tv-bransjen var jeg ofte på disse utdelingene i Bergen, og jeg så alltid med beundring i øynene opp til de som ble ropt opp til scenen for å motta en pris, heder og ære. Fremdeles den dag i dag kan jeg takketalen min på rams hvis jeg av en eller annen grunn ble invitert opp på den scenen.
For kjendiser og tv-folk generelt kan si hva de vil – en Gullrute er alltid en stor anerkjennelse for jobben man leverer med å underholde seerne sine. 

Fra Gullruten en gang på 2000-tallet. Lånt kjole og i fint selskap på rød løper med Gyda og Tom-Erik fra “Skal vi Danse”. 

Etter sendingen var det alltid fest og alle kjendisene drakk rett fra flaska og strålte med skyhøy selvtillit i lånte klær og nykrøllet hår. Riktignok en ørliten overfladisk stemning, men «ÅÅå, så fin du er!» og «Åå, dette er jo DU som burde vunnet!» når vinnerne ble gratulert av oss litt lengre ned på den sosiale rangstigen. 

Dette året satt jeg i min deilige joggebukse i sofaen og bivånet det hele fra trygg avstand. Kommenterte antrekk, tippet resultater og tørket tårene når Solveig Kloppen var nominert gang på gang på gang. Jeg lo av introfilmene til Sigrid Bonde Tusvik og jeg klappet vilt med hendene da Bambles egne

Daniel og Simen entret scenen og delte ut en pris. Dette er skikkelig feelgood-tv!

Da de nominerte til «Årets deltager» blir annonsert, så dukker Melina fra Ex on The Beach opp på storskjermen med pekefinger mot en deltager i samme programmet og den gjenkjennelige mobbe-scenen fra serien ruller over storskjermen:

«-Bitch, hør her! Du stygg, du er feit, du er bleik. Du drar ned håret og leker deilig. Du er ikke en dritt, bitch.»

Konvolutten åpnes og årets deltager er: 

Melina. 

Jeg følte meg plutselig som en sint gammel dame i sofaen når jeg kjente at hele Gullruten-fantasien ramlet sammen som et korthus. Alt det fine, nære og hyggelige med å takke den døende bransjen lineær tv-produksjon ble borte idet Melina stabbet seg opp på scenen og ropte «Fyyy faen, jeg mista skoen ass!» og tok imot prisen for å være beste deltager i et realityprogram. 

Jeg har alltid lurt på hva kriteriene er for å bli hyllet med bransjens gjeveste pris i sin kategori. Nå vet jeg det. Du må være skikkelig, skikkelig ugrei og stygg mot de andre deltagerne. Da blir du anerkjent med TV-historiens største gullpokal. Er jeg alene om å syns at det ikke bør være greit at en noen kaller andre bitch, feit, stygg og bleik i et program som våre ungdom følger slavisk, vinner en høythengende pris for oppførselen sin? Skal det være slik at man premierer slik oppførsel på TV? I alle andre bransjer ville denne jo denne oppførselen bli slått hardt ned på! 

«Hun lagde bra TV da!» sier folk. Er det BRA tv å mobbe andre deltagere? Er vi seere så hjernedøde at vi syns det var et magisk øyeblikk da Melina gikk i stupen på ei ung jente i samme programmet? Hva med den unge jenta som faktisk fikk denne dritten slengt etter seg? Har noen spurt om hun syns det var allright?
La oss se på et eksempel:
Hvis du blir møtt med en slik tirade på jobb av en kollega i kontorlandskapet, syns du det er innafor å stå på julebordet og se personen som mobbet deg ta imot en pris for «Årets ansatt» mens alle rundt deg klapper i salen og konfettien spruter?

Jeg kan godt leve med at slike ting skjer i tv-programmer jeg ikke ser på. Jeg lever godt med at Melina både hadde sex på tv og oppførte seg generelt ganske dårlig i et tv-program jeg uansett ikke ser på. Men om det er verdt en Gullrute i beste sendetid der TV-bransjen indirekte HYLLER en ung kvinnes elendige oppførsel på TV – det bør være med en tydelig bismak i munnen. Slike priser burde være forbeholdt dyktige mennesker, forbilder, programmer med glimt i øyet og gode tv-øyeblikk – slik resten av programmet viste. 

Dette er faktisk ikke Melina sin skyld. Hun har ikke gitt seg selv denne prisen. Synd vi aldri fikk høre begrunnelsen på hvorfor nettopp Melina fikk denne Gullruten for årets deltager. Jeg tenker vel at det blir for flaut for juryen å forklare hvorfor de syns mobbing fortjener en gjev pris i beste sendetid. 

Line Victoria, aldri nominert til Gullruten.

PS: Solveig Kloppen – om du leser dette: TAKK for din åpenhet og fine dokumentar om de viktige tingene i serien din om døden. Du trenger ingen Gullrute-statuett for å vite at du er i alle seernes hjerter. Stor klem til deg! ❤️

 

Vil du ha mer ujålete oppdateringer? ⭐️ Følg meg gjerne på Instagram her og Snapchat: linevictoriahus – 
eller for de daglige oppdateringer på FACEBOOK her!

Jeg er så heldig som har de merkelige arbeidsukene som jeg er velsignet med å ha. Når jeg sier merkelig, så er det fordi jeg har veldig spennende arbeidsdager – men også svært vekslende! Jeg skal innrømme at jeg tok meg litt vann over huet denne uka (egentlig sist måneden) i forhold til alt jeg hadde takket ja til å gjøre, så jeg MÅ bli flinkere å si nei fremover…! Men det har i hvertfall sørget for at jeg har hatt noe å gjøre – og det er det jeg liker best. Dessuten har jeg møtt masse kule mennesker som gir inspirasjon og kule inputs – og jeg sitter gjerne i bilen på vei hjem fra møtene og bobler over av idèer. (eller på do, der får jeg også mange av mine kuleste løsninger på hvordan angripe et oppdrag…!)

Vel, i løpet av de to siste ukene har jeg holdt foredrag, vært i møte om en kul konferansierjobb jeg skal gjøre på Brottis (mitt elskede lokale kjøpesenter!), takket formelt ja til et «skuespilleroppdrag», levert inn artikler jeg skriver for magasiner, hatt møte om et KJEMPEKULT konsept som nærmer seg pilotinnspilling og som jeg gleder meg til å fortelle ALT om når tiden er inne, holdt innspill til en gjeng politikere jeg vil skal høre på meg, (Dont we all?!), møtte en samarbeidspartner jeg nesten girlcrushet litt på fordi hun var minst like kul som meg selv, takket ja til besøk av NRK i neste uke (hvilket innebærer at jeg må RYDDE huset før det skal filmes) krydret med en hel haug med telefonmøter og mailer sendt frem og tilbake. Som om ikke det var nok, så har jeg faktisk vært alene med Maren denne uka, og en stengt barnehagene to dager var ikke tatt med i beregningen. Det er bare å prise seg lykkelig over besteforeldre og familie som stiller opp! Jeg hadde med meg Maren ved noen anledninger også, greit å la henne bli kjent med lokalpolitikken i Bamble først som sist..! 😉

View this post on Instagram

Maren er fremtiden, så det var jo sånn sett helt innafor å ta henne med i møte idag for å diskutere politikk og hvordan Bamble kan fortsatt være verdens beste kommune..! Gressenke og stengt barnehage – da blir man tvunget til å improvisere. 💪🤪

A post shared by Line Victoria Husby-Sørensen (@linevictoriahusby) on May 9, 2019 at 12:36pm PDT

Jeg er ikke en av de bloggerne som har innlegg liggende hvis jeg får for høy arbeidsmengde andre steder. Bloggen for meg har jo sånn sett alltid vært min lille frisone der jeg kan «være meg sjæl 110 %», men akkurat den siste tiden så har den blitt nedprioritert. Og det er noe skikkelig dritt, for å si det mildt! Men nå som neste uke blir bittelitt mindre hektisk (selv om jeg har innspilling de tre første dagene) så har jeg vært flinkis og takket nei til annet som ikke passer inn i tidsplanen min. Det betyr faktisk av jeg har for en gang skyld SATT AV TID til bloggen i kalenderen min, og det har typ aldri skjedd..! Dessuten kommer forhåpentligvis de barnehageansatte tilbake til uken med friskt mot etter en skikkelig fortjent studiereise, så da har jeg «min andre familie» til å ta seg av Maren på dagtid og Torben har friuke og klar til dyst!

Det som kanskje gleder meg aller mest med de siste ukenes og neste ukenes intensitet er at jeg møter FOLK! Jeg elsker jo mennesker og er virkelig ikke skapt til å sitte på hjemmekontor og boble – det gleder jeg meg utrolig mye til kjenner jeg! Å møte mennesker, snakke med de, sparre og konkludere er alfa omega for meg, og de jeg møter skulle bare visst hva de gjør med dagen min! ❤️

Helgen skal brukes til å hente inn litt arbeid, jeg skal underholde dronningen av heimen og jeg har bestemt meg for å angripe håret mitt med en hårbørste og hårkur for å gjøre opp for at jeg har gått med knoll i en uke nå. Ja, og den haugen med klær på vaskerommet (som tidligere het treningsrommet) skal bli bittelitt mindre. 

TAKK for at dere holder ut med meg, om om savnet er stort så legger jeg ofte ut både ranter, tanker og andre ugjennomtenkte ting på instagrammen min!

Line Victoria

Noenganger er det faktisk greit å innrømme at man har driti på draget.

Bilkjøring er kanskje min svakeste side når det kommer til tålmodighet og innrømmelse av feilslag i trafikken. Rett skal være rett, jeg har 18 års erfaring, og kun 1 (EN) gang på tidlig 2000-tallet har det faktisk måttet krysse av på «JEG» på skylds-spørsmålet på forsikringspapirer og sånn hendelseslapp. (Jeg kjørte OPP på en diger pyntestein på torget i Porsgrunn. Ble sittende fast med min dengang splitter nye kabriolet oppå steinen i 40% vinkel. Traversen røyk og det ble så dyrt åtte hjelp!)

De andre gangene jeg har bommet litt i trafikken har det riktignok kanskje vært en feilvurdering, men det har aldri påført andre skade på menneske eller bil. Ikke engang der jeg bevisst dyttet litt på en syklist som vrengte sykkelen over stripet linje, jeg stod så godt som stille oppå feltet og han traff bilen med bakhjulet sitt. (Funfact: Du regnes som en vanlig trafikant «bak rattet» hvis du ikke går AV sykkelen når du skal over veiovergangen. Så hissigproppen på 50+ i spandex-bukse fikk erfare det da jeg lagde Renaultstempel i bakskjermen hans) Jeg har forøvrig også vært i klinsj med sivilt politi i Oslotrafikken, da de uten å være under utrykning gjorde noen underlige feil i trafikken som fikk meg til å eksplodere i Carl Berner-krysset. Deres svar på tiltale var å flekke politi-kortet sitt gjennom den trygge vindusruta som skilte mannfolka i sivilpolitibilen og det iltre lemmen`et fra Bamble, og jeg på min side bjeffet som en hund ut av Toyotaen for å poengtere at «så lenge de ikke er under uttrykning OG sivilt kledd i sivil bil, så gav det dem ingen rett til å drite i vikeplikt og bruke bussfeltet for å komme seg foran meg i køen.» Krydret med bittelitt stygge ord og hatblikk. Det kan ikke ha vært en god dag for den unge, stolte politimannen som viste stolt frem kortet sitt for å vinne diskusjonen. Bamblingen lot seg ikke pille på nesa av et politi-id-kort, nei!

Idag havnet jeg opp i en situasjon på vei til barnehagen der jeg var mest opptatt av hvorfor bilen foran meg bremset ned og la seg ut i veibanen. Han hadde en stor og relativt knotete bil å se «igjennom» pga utstyr og lys på taket sitt. Da han bremset ned så la jeg meg forsiktig ut for å kjøre forbi han, jeg tenkte han skulle inn til høyre (det var et kryss). Farten var veldig lav, så det var verken bråbremsing eller noe slikt. Mer som rulling i fri i bortoverbakke, liksom. Når jeg legger meg ut til siden for å kjøre forbi den nå stillestående bilen, så vrenger han seg tilbake midt i veien og ut foran meg. Jeg tenkte vel at han hadde ombestemt seg og skulle over på andre siden så jeg drøyde litt og avventet. Først da ser jeg at det var en skoleelev som ventet på å sykle over veien. 

I mitt tidligere Oslo-liv hadde jeg nok både rukket å tute og vise finger og ganske tilogmed rope ubekvemsord ut av vinduet før jeg skjønte situasjonen, men i bedagelig anlagte Bamble-land så ble vi bare stående der to biler ved siden av hverandre og vente på den andres neste trekk. Ingen sure miner. Ingen ubekvemsord. Ingen styggefingre ut av vinduet.
Jeg prøvde etterhvert å febrilsk vinke med begge hender i en slags «Jeg overgir meg!»-signal for å vise at jeg tok selvkritikk på min noe farlige kjøring, mens skammen selvsagt herjet i meg. Problemet var jo at jeg ikke så guttungen som ville over veien da jeg lå bak den store bilen og da jeg kjørte frem så var jeg jo mest opptatt av hvorfor den store bilen stoppet og hva han hadde tenkt til å gjøre..!  Bilen foran meg var ikke på vei over på andre siden fordi han ombestemte seg, men han hindret meg fysisk i å kjøre forbi for å stoppe meg! 

Det som kanskje gjør meg til en litt annerledes sjaffis enn jeg var for noen år siden var ikke selvkritikken jeg tok på meg, men det jeg valgte å gjøre etterpå. For bilen svinget senere inn til brannstasjonen og da tenkte jeg at jeg skulle avlegge sjåføren en liten visitt på vei hjem fra barnehagelevering. (Husk at det er enormt små forhold, folkens. Fra huset vårt til brannstasjonen til barnehagen er det kun noen få hundre meter, 2 minutters kjøretid…!)

Jeg loffet inn på brannstasjonen og bad om å få snakke med eieren av bilen som stod utenfor. Sjåføren (som var brannmann) ble dratt ut av møtet sitt (stakkars!) og utenfor møterommet la meg dønn flat og takket for at han så situasjonen før meg og hindret meg i å kjøre forbi. Jeg er ganske sikker på at jeg ville oppdaget skoleeleven i veikanten i tide, for han ventet jo på klarsignal – men det kunne jo ikke bilen foran meg vite. For alt han visste så kunne jeg jo vært den utålmodige, stressa mammaen som ikke har kontroll på situasjonen, men hun hadde jeg uvanlig nok lagt igjen hjemme..! 😉 Og om det blir noen neste gang jeg skal avlegge brannstasjonen en visitt så skal jeg hvertfall forøvrig sørge for å fjonge meg opp litt, for de barske mannfolka der er verdt å fjonge seg for! 😍 (Jeg vet at brannsjef i Bamble, Pål, smiler ekstra bredt når han leser dette!)

Noenganger kjennes det veldig godt å si ifra, også når man må innrømme at man gjør feil. Jeg blir ekstremt forbanna over de som ikke innrømmer at de gjør feil i trafikken eller forstår at de trenger et oppfriskningskurs, for veien til å bli en dyktig sjåfør er å lære (og innrømme) sine mange feil i trafikken. For de gjør vi jo ofte! 

Jeg er forøvrig en av de kjipingene som memoriserer bilskilt og tar en telefon til bileier om jeg ser en stygg oppførsel i trafikken. Mer enn en gang har jeg havnet i en heftig diskusjon om bilvett, fart, vikeplikt og generell oppførsel i trafikken. Men da må jeg også stå til ansvar for de feilene jeg selv gjør som bilist. Det må jo føles litt godt at noen oppsøker deg på jobb, legger seg flat og takker for at man ble gjort oppmerksom på at man gjorde en feil? Og tonen var veldig god også, jeg avsluttet med noe så jævlig sært som å gi han FISTBUMP da jeg dro? Atdetvar?!

Kjerringa på 36 fistbumper brannmannen som takk, liksom. Jeg skjønner ikke hva som gikk av meg, hahaha!  

Sånn, da var det ute av verden! På tide å starte arbeidsdagen vel vitende om at noen har satt meg litt på plass, det fortjente jeg! 

 

Det måtte jo komme. Spørsmålet. Flere av de på rappen faktisk. Jeg startet en spørsmålsrunde på Instagram og svarte fortløpende så godt jeg kunne. Men ikke på det spørsmålet: 

“Hvor mange kilo har du gått ned nå?”
Det kom sånn ca 200 ganger. Jeg tøyser ikke. Og jeg forstår nysgjerrigheten, for jeg merker det jo selv at noe skjer og jeg ser det jo selv på både klær og bilder.

(STEIKE, det er flaut å dele slike selfies ass….! Med alt det rotet i bakgrunn og alt, ass.. Det var ikke meningen at jeg skulle dele bildet, men det var det siste jeg hadde på mobilen av meg selv i helfigur…!) 

Rett skal være rett. Jeg var ufattelig opptatt av at denne kostholdsendring sammen med Peter Pappahjerte og Desiree ikke skulle handle om tall. For tall er for de første ikke målbart når det kommer til helsefordeler med å komme seg i aktivitet og droppe godis og usunn mat, som var en del av kostholdet mitt hver eneste dag. Dere husker hva noen helt vanlige dager så ut for meg meny-messig? Vel, det var raske karbohydrater i form av MYE sukker, sjokolade og brus. Der er jeg faktisk ikke lenger. Jeg spiser dønn normal mat, men dropper i 9 av 10 tillfellene kake, godterier, og fastfood. Jeg spiser mitt hjemmelagede speltbrød, sunnere middager med masse grønnsaker og byttet ut sjokoladen og potetgullet med vaniljekesam og blåbær. Og jada, jeg kunne sikkert gått fortere og mer ned i vekt, men som sagt har det faktisk ikke vært noe mål i seg selv – det viktigste er helsa mi, den er foran alt annet! Jeg føler meg veldig ferdig med quick-fix`es før sommeren, for å være ærlig..

Trening? Ikke på langt nær så mye som jeg hadde håpet og trodd. Fy flate det er vanskelig å finne tiden og motivasjonen til å trene når man er småbarnsmor – ære være dere som er så strukturerte som har faste tider å trene på hver eneste uke! 

Treningen min har også fått kjipe opphold fordi jeg har vært syk to omganger. Og da har jeg prioritert å være oppegående nok til å jobbe fremfor å trene i løpet av dagen. Jeg hater sykedager og har ikke hatt en eneste en av de. Og det har vært HARDT å prøve å spise sunt når du ligger der og ser snørret dingle fra taket etter å ha nyst 6 ganger på rappen. 

Men joda, kroppen tilpasset seg sunnere og bedre kosthold – samt mye mer trening og aktivitet enn jeg har gjort de siste 2-3 årene, så noen endringer blir det jo på badevekta. Og det merkes på både klær, sko (!) og helsa generelt – hurra! 

Bildet under er fra da Desiree dro meg ut på trening og lærte meg noen strikk-øvelser, de har vært GULL verdt til hjemmetrening!

For første gang i livet går jeg faktisk ned i vekt uten å slanke meg. Det er utrolig deilig å tenke på. At kroppen tilpasser seg det jeg spiser og jeg tar sunne valg i butikkhyllene. Jeg spiser både sjokolade, drikker øl og tar ekstra saus og bursdagskake når jeg vil, men jeg modererer meg så godt jeg kan. Dessuten har jeg lagt trøstespisingen på hylla for en stund og jeg håper det varer. 

Nå er målet å komme igang med uke 3 av løpeprogrammet..! De to (tre, med den ordinære 2.uka i programmet) har jeg fulgt uke 2-opplegget, rett og slett fordi sykdom har hindret meg. Så istedenfor å gjøre noe overilt eller ramle ut av programmet, så har jeg stått på stedet hvil i uke 2 i 3 uker. 😂 

I morgen skal skoene på og jeg skal inn i uke 3! Litt mer løping og litt flere runder – se bare her – denne har jeg fått lov til å klippe og kopiere fra Desiree sin Løpeskole-gruppe på Facebook:

Nå må jeg faktisk prioritere litt mer trening i hverdagen, for jeg vet og merker så godt hvor bra det er for både psyken og kroppen. Og jogging vokser på meg, men det kan jo ha noe med at jeg blir bedre på det og ikke minst er det så fine forhold nå! Skarp, frisk luft og litt sol på nesa gjør meg veldig godt! 

…og du, håpet er nå å få på seg bunaden sin til 17. mai. Det er ingenting i hele verden jeg ønsker å kle på meg på selveste nasjonaldagen i mitt fineste antrekk – Vestfoldbunaden. ❤️ Så muuuuligens kommer jeg til å legge inn litt ekstra aktivitet og litt færre kosedager for å nå det målet..! Det er så synd å se den henge der ubrukt på den store dagen og forrige gang var det fryktelig vondt med alle de hold in-trusene jeg hadde på meg! 😂

Vil du ha mer ujålete oppdateringer? ⭐️ Følg meg gjerne på Instagram her og Snapchat: linevictoriahus – 
eller for de daglige oppdateringer på FACEBOOK her!

 

I mitt oppryddningsprosjekt har jeg kommet over en hel del stæsj som jeg kanskje har hatt et litt for stort hjerte for. Ting jeg ikke bruker eller har bruk for, men er for fint til å kvitte seg med, hvis du skjønner. Jeg sender fra meg enorme mengder klær til gjenbruk for andre som trenger det mer enn meg, og selv har jeg jo blitt ekspert på å gjøre gode bruktkupp – men også få familien min til å tenke i samme baner som meg når både bursdag og julegaver skal shoppes! Jeg digger det!

Nå har det seg faktisk slik at jeg har satt meg et litt gøyalt mål! Selge 100 ting på 100 dager! Jeg blir nok ikke rik på prosjektet, men målet er jo faktisk å selge tingene til noen som tenker litt som meg når det kommer til gjenbruk – at nytt ikke alltid er veien å gå! Først og fremst gjelder det for min del en hel del babystæsj. Innerst inne har jeg trodd at lysten på en unge til kanskje kom snikende, men jeg orker ikke engang å se så langt fremover. Så da ryker babystæsjet som stellebord, ubrukte sko, nattposer, og kanskje tilogmed noen leker. Til gjengjeld har jeg også bestemt meg for å selge dykkerutstyret mitt før det havner på museum, og det samme gjelder en drøss med saker i garasjen som ikke blir brukt men som andre garantert har behov for!

Vi gir bort mye også, og Torben gjorde et av sine store rykk igår. Kjenner dere til Daniel og Simen? De to kule gutta fra Bamble som har sin egen youtube-kanal og som gjør en fantastisk innsats for å bekjempe nettmobbing. Simen er hardbarka Liverpool-fan og etterspurte på en facebookgruppe om noen hadde noen Liverpool-effekter han kunne pynte rommet sitt med. Torben fant frem en diger eske og gravde frem 12-13 Liverpoolskjerf han har kjøpt på kamper når han har vært i Liverpool. Jeg tror han syns det var ekstra stas å gi de bort til noen som virkelig ønsket seg det, så nå får vi håpe det blir skikkelig stemning i heimen hos Simen og broren Daniel! 

Selv har jeg jo lånt bort både bilstoler, vugger, vippestoler og ulldresser til bonuslillesøstera mi, mye av det samme jeg kjøpte brukt av bestevenninna mi faktisk..! Greia med babyutstyr er at det blir jo brukt så kort tid, så det blir ikke slitt ut på en babys bruk – for å si det sånn! 

Jeg er faktisk så ivrig på å selge unna at jeg snart legger ut den gamle oppvaskmaskinen også, selv om den er litt ødelagt. Det er jo faktisk et marked for alt. Jeg tror tingene vi ikke bruker i dette huset lever farlig nå…! 

Og du? Vipps, så har jeg solgt unna 4 ting allerede i tiden jeg skrev dette blogginnlegget! Ha en helt toppen dag, og kom veldig gjerne med gode tips til både gjenbruk, sparing og ikke minst miljøvennlige tiltak alle kan bidra med for kloden vår!

/Line Victoria

Jeg husker selv foreldresamtalene som barn. Når man fikk lappen med seg hjem som varslet om at samtaler nå var nært forestående, og mamma og pappa måtte skrive under på hvilken dag det var som passet best å ha samtale på. Jeg husker jeg var livredd! Jeg visste jo at jeg ikke nødvendigvis brukte veldig lang tid på leksene, og jeg kunne til tider være litt vimsete i forhold til det å pakke med meg de riktige bøkene. Jeg tror jeg faktisk, het ordrett,  kan huske klasseforstander Jan O sine ord i meldingsboka: “Line glemte gymtøyet sitt idag. Det er ikke første gangen hun gjør det og det blir garantert ikke siste gangen heller.” 

De dagene rett før foreldresamtalen oppførte jeg meg eksemplarisk! Lekser gjort til punkt å prikke, ingen orden eller oppførsels-anmerkninger, og jeg hjalp frøken med å løpe inn å lærerværelset for å hente overheaden eller var først inn på grupperommet for å hente TV-stativet når vi skulle ha kosetime eller klassens time. En utspekulert liten fjomp, ass! 

Jeg følte faktisk litt på det nå, når lappen om foreldresamtale ble hengt opp i barnehagen. En ørliten endring i rutinene skjedde faktisk her hjemme. Brukte litt oftere hårstrikk på bustehuet til Maren og klinket til med like sokkepar hver dag i en uke i strekk. Med andre ord var jeg fremdeles en liten utspekulert fjomp! 😉 

Det var noe med disse foreldresamtalene som skremmer meg, litt. Det er litt som komme inn på rektors kontor for å få dommen. Har vi gjort en god jobb? Er det noen avvik? Er ungen vår normal, og er VI som foreldre normale? Er hun snill? Oppfører hun seg ordentlig? Er hun normal? Er mora hennes normal? Sånn i ettertid skjønner jeg jo hvorfor mamma og pappa gruet seg litt også i 1992. Litt dårlig samvittighet for ikke ha fulgt opp med lekser kanskje? Eller rett og slett dårlig samvittighet for at de ikke akkurat var de mest engasjerte i FAU eller 17.mai-komiteen? (De var riktignok svært engasjerte i fritidsaktivitetene mine, jeg glemmer aldri at pappa kjørte tur/retur Skien (tok tre kvarter hver vei) 3 ganger i uken da jeg spilte teater. Eller alle de timene og døgnene han la igjen i kulissene på Brevik Barne og Ungdomsteater de årene jeg var med der.

Eller all kornett- og filolin-øvelser han led seg igjennom etter nattevakt, stakkars. 

Eller hvor mye støtte han gav meg da jeg ville bli Jannicke Abrahamsen! 😂

Tilbake til foreldresamtale i barnehagen. Jeg tok ordet først og tenkte at jeg ville starte med å skryte av barnehagen vår. Det er ikke vanskelig å skryte av barnehagen vi tilhører, de er intet mindre enn fantastiske. Jeg kan ikke tenke meg noe annet sted å levere fra meg Maren hver eneste dag, for hun stortrives og vi som foreldre er helt trygge på at hun blir ekstremt godt ivaretatt. Faktisk får jeg nesten tårer i øynene når jeg tenker på hvor heldige vi er som har barn i en barnehage der kompetansen er så stor som den er, barnehagen er ikke et sted man «oppbevarer» barn slik noen barnehage-negative mennesker påstår. Maren kommer hjem og har lært uendelig mye mer enn vi noen gang kunne hatt tålmodighet til å lære henne i løpet av en dag. Blant annet er hun den eneste i familien som kildesorterer som 2-åring. Mat i grønn dunk og restavfall i den vrengte KIWI-posen. Det er mer enn hva mora hennes har lært på sine 36 år!

Det slår meg også at disse foreldresamtalene er med på å booste min selvtillit som mamma. Alle de positive tingene som blir sagt om M`s væremåte er med på å få meg til å føle at jeg (og pappen hennes) har gjort en god jobb! Jeg er stolt av at barnehagen også ser personligheten hennes, og at vi sitter med samme inntrykk – at hun er en skikkelig bra unge! ❤️

Det er i barnehagen den virkelige jobben gjøres, og da er jeg glad Maren tilbringer tiden med de beste. Vi foreldre skummer egentlig bare fløten når kidsa kommer hjem på ettermiddagen..!

Mange etterlyser min “Guide til barnehagestart” som jeg skrev for snart et år siden. Et innlegg jeg har skrevet delvis ved hjelp fra barnehageansatte som har hjulpet meg med å gi svart på alt jeg (vi!) lurer på, og som har blitt godt mottatt! HER finner du det!

Ha en superfin dag, herlige folk!

Vil du ha mer ujålete oppdateringer? ⭐️ Følg meg gjerne på Instagram her og Snapchat: linevictoriahus – 
eller for de daglige oppdateringer på FACEBOOK her!