(Jeg skrev dette innlegget i fjor, men er i aller høyeste grad like aktuelt denne andre morsdagen min)
Kjære mamman min.
Den fine, tøffe, kule, hardtarbeidene, smarte mammaen min. Du som klippet plenen toppløs på 80-tallet, så alle de rigide kjærringene på boligfeltet bortenfor huset vårt klagde fordi de mente det gikk ut over trafikksikkerheten. Du som var tilbake i jobb etter få uker og brukte kvelden på å pumpe deg så jeg fikk flaske av pappa. Du som tok en intensiv etterutdanning i 30-årene og fikk en høy stilling i offentlig sektor. Du som lærte meg fordelen med high-waist bukser. Du som kjøpte dyr kunst og pappa som slet av seg alt håret. Du som kjøpte nabonytta til hytta mi fordi du syns så synd på de som skulle selge den. Du som elsket å reise, og når pappa var i nordsjøen benyttet du anledningen til å ta med deg meg på turene dine.
Vi hadde knapt kommet hjem fra jenteturen vår i Berlin den helgen, før du ringte onsdag kveld og spurte om ikke vi skulle ta en tur til Syden i jula. Jeg lo, og sa at “- Burde vi ikke pakke ut fra helgeturen vår før vi pakker den igjen, mamma?” Og så lo vi. Og ble enige om at vi skulle se det ann litt, men jeg var jo positiv til tanken om å dele hotellseng med deg igjen! 🙂 Og så ringte du en gang til den kvelden, rett etter at vi hadde lagt på. Men da ringte du feil – så du bare lo og sa at “-Jeg skulle ringe Stine, ikke Line en gang til!” Og så la vi på. Og det var siste gangen jeg snakket med deg. Pappa var på kurs i regi av jobben sin på plattformen noen dager, så du benyttet anledningen til å smugrøyke fra en ti-pakning med brun Kent som lå bak noe nips på peisen. Og så gikk du å la deg. Og så våknet du ikke opp igjen.
Tidligere den kvelden før du døde, benyttet du anledningen til å shoppe julegaver på finn.no. Noen dager etter at du døde dukket det nemlig opp en pakke i posten til deg. Vi åpnet og det var noen gamle vintage 60-tallskniver i teak. Jeg ringte avsenderen av pakken og spurte hva i alle dager dette var. Han fortalte at han hadde blitt oppringt av en hyggelig dame (mamma) den kvelden du døde, og hun hadde kjøpt knivene av han. Selgeren fortalte at du, mamma, hadde sagt at “-Jeg skal ha de som julegave til datteren min, hun elsker sånne 60-talls ting!” Så da hadde du kjøpt julegave til meg da. Som kom i posten noen dager etter at du døde. Det var helt absurd.
Bildene av deg og Hunter (hunden) kom også i posten uka etter at du døde. Fotografen fortalte at du hadde sagt at du var så lei av at vi aldri fikk tid til å få tatt det familiebildet vi har snakket om i åresvis, så du gikk til fotografen og tok bilde av deg og Hunter sammen i stede. Bare for å demonstrere litt…!
Uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så finnes det ingen ting noen kunne gjort annerledes eller endret som kunne sørget for at du levde idag. Du hadde et massivt hjerneslag mens du sov, og du merket absolutt ingenting. Ingen dramatikk. Ingenting som skulle tilsi at det kom til å skje. Du døde rett og slett i søvne. I en fin drøm, får vi håpe.
Mamma med Line på fanget i 1984. / Bilde av mamma like før hun gikk bort i 2008, 53 år gammel.
Idag feirer jeg morsdag. 9 år etter at du døde, ble du nemlig mormor. Du hadde ELSKET det. For Maren er nemlig kliss lik meg når jeg var liten. Hun er så kul, verdensvant, careless og trygg på valgene sine. Som sin mor og som sin mormor. Hun heter Maren fordi du het Marit.
Jeg bruker morsdagen på å reflektere. Tenke på hvor mye jeg savner deg akkurat idag, og angre på alle de gangene jeg ikke gratulerte deg med morsdagen. Vi pleide jo ikke å feire slikt, men jeg kjenner idag at jeg er sikker på at du ville likt å få en hyllest på facebook eller en sms eller kanskje tilogmed en blomsterbukett. (Du hadde tilogmed syns det var stas med et blogginnlegg, tror jeg…!) Det er noe helt spesielt med mammaer. Men man skjønner kanskje ikke hvor viktige de er før man blir mamma selv. Og man skjønner ikke hvor viktige mammaene er før man mister de. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har angret på alt jeg ikke fikk sagt til deg når du levde. Eller spurt om. Eller gjort sammen med deg. For på de morsdagene der vi nå faktisk kunne feiret sammen, innser jeg hvor viktige de kanskje var alikevell. Jeg skulle så veldig gjerne gratulert mamma med denne dagen. Takke for den fantastiske oppdragelsen jeg fikk. Takke for alt du lærte meg, og alt du viste meg. Takket for at du gjorde meg så tøff og trygg, og takke for at du alltid støttet meg i valgene mine – selv om du noenganger var uenig. (Du hadde forøvrig rett – jeg burde ikke droppet ut av tannlegestudiene)
Det vil alltid være “en første” for mange av tingene jeg opplever fremover etter at du døde for 9,5 år siden. Å feire morsdag for første gang var veldig vondt. Jeg rakk jo å feire 25 morsdager med deg mamma, skulle ønske det var mange, mange flere. Trøsten er at jeg fikk hele 9429 dager med deg, og i ettertid har jeg lyst til å tenke at hver eneste dag var en morsdag de 25 årene jeg fikk med deg.
Forresten mamma – ingen var klar over det da det ble tatt, men husker du julaften før du døde? Da tok vi en tur i seilbåten min alle sammen, “seilte” ca 500 meter ned til den lokale pub`n, og drakk øl mens ribba stod i ovnen hjemme. Da fikk vi faktisk tatt det familiebildet du maste så om…!
Jeg savner deg. Hver eneste bursdag, dødsdag, morsdag. Alle dager.
Line, lille mulen.
