Morsdag, og alt det andre.

Mange av dere vet jo at jeg går litt i overlevelsesmodus på «høytidsdager» som omhandler mamma. Søndag var det morsdag.

Jeg våknet til et blondt troll ved siden av senga mi. Jeg hørte ikke at hun i det hele tatt hadde kommet inn! Hun stod der med en firkantet pakke og sa: –Mamma, du må stå opp – det er pakke til deg!

Hjertet mitt smeltet. Den ungen er ekspert på å sjarmere meg, og nå som hun prater så godt at jeg kan føre samtaler med henne – så smelter jeg om mulig enda mer.

«Det er brev til deg også, mamma!» sa hun og gav meg kortet først. Fineste ordene en mamma kan høre er at man er den beste mammaen noensinne. Så får jeg heller huske på de ordene når både trass og tenårene kicker inn.

Jeg fikk en skrivesperre som kicket inn de siste dagene, og den løsnet ikke før jeg møtte en motiverende, kunnskapsrik og ærlig mann som har levd dobbelt så lenge som meg. Det var i grunn akkurat det jeg trengte for at det skulle løsne for meg, og i bilen satt jeg koste meg med alle innspill jeg fikk av den ikke lenger så unge herremannen. Det blir nok ikke siste gangen jeg prater med han, og jeg gleder meg allerede over å ta inn flere inspirerende hoder i min lille boble.

Ey, nå hørtes jeg seriøst frelst ut, men det er jeg altså ikke. Litt kanskje, men det er morsomt at jeg satte meg som mål i 2020 å fortsette å la meg begeistre av kloke hoder og møte ansikter som gir meg noe.

Tenk, idag skriver jeg et blogginnlegg om Maren der jeg forteller at vi har samtaler sammen. Skrur vi tiden tilbake 3 år så finner jeg nemlig dette høygravide innlegget – og det er verdt å børste støv av! 😍

 

GRAVIDOPPDATERING FEBRUAR 2017

Det er viktig å omgi seg med et harem av proffe menn som gjør dagene litt bedre nå i den høygravide ventetiden. Jeg har jo allerede fortalt om Svensken som knekker opp ryggplagene mine, og på kveldene er det Lothepus som underholder på skjermen. Til den kjekke tannlegen min har jeg måttet gi klar beskjed at jeg ikke vil ned til han før jeg har blitt tynn igjen, og jeg tror faktisk han syns det er helt greit å slippe å måtte ringe Hjelpemiddelsentralen for å booke handicapheisen med stropper for å få meg opp i den trange tannlegestolen hans, kun for å høre meg kjefte og klynke meg fordi han pirker i tannebissene mine. Den eneste mannen i haremet mitt jeg ikke har kunnet finne noen god unnskyldning for å unngå i disse tider er fastlegen min, Dr.H.

Han har ikke gitt meg opp ennå. Han er den eneste mannen i livet mitt (og i hele verden generelt tror jeg!) som tør å dra frem vekta og be meg stille meg oppå den. Han er jo lur da, han vet jeg får et gråt-labilt utbrudd (og det er hans ord i journalen min!) når han drar frem den fysaken, og så står han med den i hånda og spør forsiktig om jeg er klar for å veies. Som grisen før den skal slaktes. Og så holder han gooood avstand når han forsiktig skyver den foran meg med foten sin, som en ydmyk og kuet hund som dytter et dødt, spiseklart kadaver foran rovdyret. Og så blir det pinlig stillhet før jeg stiller meg på vekta?

Han holder pusten.

Jeg holder pusten.

Han noterer i skjermen sin. Og så sier han:

«-Den er litt høy altså.»

Og like før jeg er i ferd med å eksplodere i et inferno av selvantenning, og jeg prøver å gripe etter han så jeg får knocket han ned i bakken og satt meg på han med all min gravidtyngde, så forter han seg å si:

-“Altså, vekta, vekta er for høy! Den viser for høyt!!! Den er stilt inn feil! Vi må trekke av xx kilo på den for at det skal bli riktig!»

Flink bisk. Godt oppdratt.

Jeg skrev et innlegg på instagrammen min om at jeg syns det var så rart å ta med seg urinprøva si til legen hjemmefra. Litt fordi det føles fryktelig kleint å gå rundt med en boks med sin egen, tempererte piss i lomma. For tenk om jeg blir påkjørt og boksen med piss spretter ut av lomma og blir plukket opp av en random. Eller om jeg faktisk dør, og de samler sammen alle eiendelene mine i en pose på likhuset etter at de har sydd på alle lemmene mine igjen etter organdonasjonen jeg har meldt meg for – og når de som bryr seg kommer for å hente tingene mine så er det liksom:

«-Ja, her er altså gifteringen hennes, kortholder, et par kvitteringer, en krukke med pisset hennes og en regning fra Fjellinjen vi fant på henne da ulykken inntraff. Værsegod, signèr her takk – ha en fin dag videre!»

BQVDmfdArwd

Så idag pakket jeg rett og slett inn den søte boksen med pisset mitt og tok et par sløyfer rundt. Og en hyggelig lapp med «Til Halvor fra LineV» på (var tom for sånne juegavelapper dessverre) så jeg ikke skulle føle så på det at jeg gav Dr.H pisset mitt i hånda når jeg møtte han. Jeg mener – å gi bort ekskrementene sine til menn er bare noe man gjør om de har behandlet deg dårlig. Til de putter jeg det helst i en boblekonvelutt og sender den med posten istede med ukjent avsender.

Nuvel, Dr.H tok imot sin lille presang og kikket litt rart på meg. Jeg håper han trodde jeg gjorde det for å være hyggelig. Men så kom jeg på at det sikkert var de søte jentene på lab`en som måtte åpne den. De må ha stusset noe jævlig, hahahaha! God jul, liksom!

Vi gikk inn på kontoret hans, og han hadde knapt nok lukket døren før jeg REIV av meg buksa og trusa og flekket ræva mi til han.

*pinlig stillhet*

«-Se på detta du, Halvor!!!» utbrøt jeg nesten litt stolt!

Hadde jeg ikke hatt det massive blåmerket på rævballen min så tror jeg nok at han hadde sendt meg ut av kontoret i en håndvending, han hadde jo ikke satt seg ned i stolen engang før jeg flekket den store, nakne ræva mi til han stakkars.

Takk Gud for at det blåmerket fremdeles var der for å si det sånn – ellers kunne det hele blitt sykt kleint. Jeg er på gravidkontroll liksom og det første jeg gjør er å snu ryggen til legen, slite av meg underklærne og rope «Se, se på ræva mi a!”

Jeg har sett Dr.H relativt ofte i graviditeten, rett og slett fordi jeg ikke går til jordmor – men har alle mine kontroller hos han. Jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik, men jeg syns det er hyggelig. Det er et fint spark i ræva til meg å få pyntet meg litt i hverdagen. Også er han veldig flink da. Flink til å svare på alle de dumme spørsmålene mine, og i tillegg så ung (samme årsmodell som meg) at han vet sånn noenlunde hva jeg snakker om når jeg bruker tøysenavn på kroppsdelene mine. Idag for eksempel skulle jeg spørre om noe som handlet om HuHa`en min. Hvis ikke jeg husker veldig feil så brukte jeg faktisk ordet «Dåse-arealet» når jeg omtalte det. Nå bruker han strengt talt ikke mine tøysenavn tilbake da, han bruker det mer passende ordet «underlivet» men poenget er at han forstår meg når jeg forklarer. Og så syns jeg det er kjempemorsomt når jeg ber han forklare meg hvordan kynnere og nedpress føles, for jeg gjør det bare på fur faen. For det er ingenting som er deiligere enn å se en mann i hvit frakk sitte å peke på sin egen innbilte gravidmage og forklare hvordan begynnende fødselsmerter føles. Jeg har jo googlet det, men jeg kan jo fader ikke dy meg! 😉 Neste gang skal jeg be han gå igjennom renselsesprosessen etter graviditet også, sette han skikkelig på prøve liksom! <3

Nå er tiden inne for å gå oftere til Dr. H fremover. Jeg ble litt glad når han sa at vi måtte sees litt hyppigere. Ikke fordi jeg tror han VIL ha meg hengene på legesenteret en dag i uken med temperert pissepakke i den ene lomma og halsbrann-medisinen min i den andre, og jeg tror ikke han ser frem til noe mer generell blotting jeg allerede har utsatt han for –  men da blir jeg blir tvunget til å sminke meg litt og ta på rene klær minst en dag i uken fremover da!

Ha en fin dag da!

Line Victoria

 

 

For ei uke!

Nå føler jeg vel nesten at dere har fått nok sosialpornografiske historier av meg i det siste. Det eneste som egentlig mangler på bloggen min nå er et spektakulært dødsfall, men ingenting å melde på den fronten. (Gud bedre, bank i bordet altså! 😳)

Jeg har forøvrig akkurat lært den virkelig betydningen av ordet «sosialpornografi» – og for å få bittelitt lærdom inn i denne bloggen, så kan jeg melde om at det betyr: Sosialpornografi er en betegnelse på en type journalistikk der personer utleveres på en intim måte, især forhold eller skjebner av privat eller tragisk karakter,[1] som en form for underholdning for at publikum skal få tilfredsstilt en kikkermentalitet.

Ikke så veldig ulikt et par-tre bloggere jeg veit om med andre ord – meg selv inkludert. (Sjekk ut selvinnsikt også, når du er igang, da!)

For en uke, dere! For en uke siden hadde jeg ei flaske overprisa cava i hendene på Vixen, idag ligger jeg å fjerter på sofaen og lurer på om hvorfor sin egen prupp lukter bedre enn andres. Vet du forresten hva min gøyeste pratical joke er for noe?

Når jeg kjører bil med noen, så pleier jeg å slippe en smyger som stinker brutalt, og si litt nervøst:

“-Men herregud, lukter det brent? Brenner det? Hva er den lukten?

Og da pleier som regel sidemannen eller sidekvinnen å snuse inn absolutt alle prompepartikler  i 3-4 paniske magadrag før de innser hva det faktisk lukter. Da ler jeg så mye at det er farlig å sitte i bil med meg. 

Jeg har en fin uke å se frem til i – jeg gleder meg til å få et par løse tråder knyttet og jeg gleder meg egentlig vilt til våren nå! Jeg kjenner litt på prestasjonsangsten min igjen, men denne gangen har jeg jobbet skikkelig med å liste opp for meg selv noen positive grunner til hvorfor jeg gjør som jeg gjør – og da er det ofte jeg kjenner på stolthet og ikke prestasjonsangst..! Jeg gleder meg. MASSE.

Sånn ellers er det lite å melde fra denne siden av sofaen – men jeg kommer til å fyre igang «fortell meg en hemmelighet” på Instagrammen min i kveld, så hvis du vil joine noe skikkelig trivelig, morsomt, trist, galgenhumoristisk og ikke minst veldig, ledig anonymt – så kan du følge meg på Instagram her hvis du vil! 

Bildet jeg valgte er helt random fra der vi bodde før. Deilig white-trash, akkurat sånn jeg liker meg selv!

Som et slags svar på det som kom frem i kronikken.

Jeg hadde jo tenkt til å oppdatere dere igår, men jeg la igjen hjernen min et sted og fant den ikke igjen før i dag morges. 

Som dere kanskje har fått med dere, så bjudade jeg på noe litt i overkant personlig i kronikken min i VG igår. Det som i utgangspunktet skulle bli en takk for pekefingeren til Kristin, endte jo også opp med å ta opp mine største monstertanker. Dere som følger meg, og spesielt dere som følger meg på Instagram når vi har de fine rundene våre med «fortell meg en hemmelighet!» var jo allerede klar over at jeg har bittelitt erfaring med spiseforstyrrelser. Jeg har enten sagt det mellom linjene, eller faktisk også gitt uttrykk for at jeg vet litt om det når jeg har svart dere på spørsmål innenfor temaet. 

Jeg ble litt overrasket over meg selv. At jeg turde å åpne meg. Og jeg var ikke klar over den enorme mengden tilbakemeldingene jeg skulle få. Jeg tenkte stille i mitt sinn at det forbigår litt i stillhet at jeg åpner meg opp om noe såpass privat, når hovedbudskapet i kronikken var vår påvirkningskraft som influenser og ansvaret vi har – og at jeg selv har syndet med å snakke varmt om hvor «flink jeg er til å slanke meg.» Og jeg må få lov til å advare dere på forhånd – dette er et av de veldig få (kanskje det eneste?) innlegget jeg kommer til å skrive om akkurat dette temaet, rett og slett fordi jeg også vet at det er så utrolig omfattende og umulig for meg å følge opp.

Jeg er litt redd for å skrive ordet «spiseforstyrrelse». Litt fordi det er på et vis er et tilbakelagt kapittel, men allikevel noe som forfølger meg i monstertankene. Jeg ønsker heller ikke å gå inn på detaljer. Jeg vet selv at slikt trigger. 

Jeg var i starten av tjueårene da disse monstertankene første gang dukket opp. Med andre ord, kategorisert som voksen. Frem til da har jeg hatt et helt normalt forhold til mat og kropp i barndommen og ungdommen. I løpet av kort tid og en spesiell hendelse, så var det faktisk som å skru av en bryter. Og vet du, det ble både mørkt – men også en mye mer langvarig prosess en jeg noen gang kunne forestille meg. Mat ble følelser, straff og ikke minst kontroll. Og veldig periodevis. 

Siden spiseforstyrrelser er veldig komplekst og et omfattende tema, så er det vanskelig å peke ut de som sliter. Noen spiseforstyrrelser viser en dramatisk vektnedgang, men det er så uendelig mange måter å slite med dette på. Et annet problem er jo at man er av den oppfatningen at man liksom ikke er sjuk nok før det har gått veldig langt ned på vekta. Problemet er jo som oftest at det sitter i huet, og at det ikke alltid gir utslag på kroppen. Også er det jo også helt vanlig å gå ned i vekt når man velger å «ta grep» for å gå ned, og da blir man jo ofte rost for god viljestyrke og «så flink du er!». Og sånn var det med meg i starten også, jeg fikk jo så mye skryt! (Dette var i tiden min i tv, og jeg var eksponert på en litt annen måte enn idag føler jeg.) Årene etter så svingte det som en pendel dette her. Denne sykdommen har vært veldig periodevis for meg, men med et mørkt, underliggende bakteppe i lang tid.    

OBS: Trenger du noen å snakke med om dette? 📌 Jeg vil av hele mitt hjerte anbefale deg å besøke Spiseforstyrrelsesforeningen (Spisfo) som har en fantastisk fin side der du kan få informasjon som pårørende, fagperson eller deg som trenger det. ❤️

Når det er sagt, så er det viktig for meg å presisere at det skjedde noe helt spesielt med meg da jeg fikk barn for tre år siden. For meg føles det som en enormt omveltning, en positiv sådan – å ikke kunne kontrollere hvordan kroppen responderte på en graviditet. Helt seriøst, jeg har aldri i hele mitt liv elsket kroppen min så mye som når jeg kom hjem fra sykehuset og så ut som et deilig togkrasj i nettingtruse og bind. Jeg hadde produsert et friskt barn, fødselen var uten komplikasjoner, jeg hadde melk i puppene og kroppen min har aldri føltes mer ekte, frisk og levende i hele mitt liv! Og den var MIN! Den jævla kroppen som hadde vært min største fiende de siste årene, også følte jeg det nesten i ekstase når jeg stod i speilet og så på det folk kaller et forfall – men det jeg velger å kalle en åpenbaring. 

Etter å ha fått barn har jeg fått et helt annet syn på helse og kropp. Jeg har klart å fortsette å være glad i kroppen min, og være stolt av hva den presterte i forbindelse med fødsel. Og så begynte jeg jo å gjøre mer riktige valgt og konfrontere tankegangen min fra tidligere.

De siste tre årene har jeg spist egentlig hva jeg vil, og med veldig få tilbakeslag. Jeg har kartlagt og vet hva jeg trigges av. Så derfor vet jeg også hvordan jeg skal håndtere følelsene jeg tidligere visste dukket opp. Det handler i veldig liten grad om å «føle seg feit» hvis jeg skal være ærlig. For meg handlet det om en slags form for kontroll, og til tider en slags straff. Ja, rett og slett en form for selvskading – om jeg kan si det slik. 

I 2020 bestemte jeg meg for å bli flinkere til å gi kroppen mer av det den har behov for.  Det trigger meg ikke lenger på samme måte når jeg velger sunnere alternativer i butikken. Jeg har skrevet om akkurat dette tidligere, men en god helse er viktigere enn noen gang etter at jeg har blitt mamma. Og så har jeg alltid hatt et veldig godt forhold til grønnsaker, frukt, fisk og sunne matvarer – men aldri vært flink til å omfavne det i kostholdet mitt tidligere. 

Jeg har aldri vært flink til å velge det alternativet som er best for meg – det har alltid vært «alt eller ingenting» i de andre hyllene.
I senere tid har jeg oppdaget at kroppen går bedre på næring som kommer fra sunnere alternativer. Det blir som å gi bilen den dieselen den faktisk trenger over tid, også er det selvsagt innafor med litt dritt på tanken innimellom for det tåler den – men tanken full av dårlig diesel over lengre tid, ja det øker ikke akkurat holdbarheten på den fine bilen. Og da skjer det jo noe med hodet mitt. Jeg spiser ting jeg vet er bra for meg, og tillater meg å skeie ut når også det behøves. Løsnet på kontrollbehovet, glede meg over nye smaker, spise meg mett og ikke telle kalorier. 
Alt dette er selvsagt en prosess jeg har jobbet med de siste årene, men jeg kan trygt si at jeg har det veldig godt i kroppen min nå – og at jeg gleder meg over hva som ligger i kjøleskapet idag, kontra slik jeg hadde det tidligere. 

Fit for Fight-prosjektet i fjor sammen med Desiree og Peter ble en utrolig positiv start på noe veldig fint. Vi fokuserte KUN på bedre helse og sunnere kosthold, og jeg har tatt med meg såå utrolig mye flott inspirasjon fra Desireè som lærte meg om kosthold og ernæring – og ikke minst fysisk hverdagsaktivitet. Og om hvordan alt dette henger sammen i tanken på å ha en sunn balanse og god helse. Ting jeg trodde jeg virkelig visste ALT om, men som jeg tolket helt feil tidligere! Jeg fortsatte å elske kroppen min, og ta vare på meg selv! Ja, jeg gikk kanskje hardt ut med å løpe KK-mila i september, men herregud for en fin opplevelse! Trening uten noe annet formål enn å ta vare på helsa – det var noe nytt for meg!

Og du – her er det ingen som har skyld i noe som helst. Og ingen som burde tatt tak i noe, eller stilt spørsmålstegn tidligere. Og det skal veldig mye til å vippe meg av pinnen nå, siden jeg er så bevisst på det – og slik var det ikke for flere år siden. 

Idag har jeg et helt normalt kosthold. Her hjemme kommer både Grandiosa, vegetarlasagne, pølser, grønnsaker, pommes frittes, middagsglass og laks på middagsbordet. I 2020 har vi satt enda mer grønnskaker og fisk på bordet, for det ønsket vi alle sammen å ha mer av i kostholdet vårt – men vi har et normalt forhold til både takeaway-pizza og frityrstekte godsaker også når sjansen byr seg. 

Takk for at du tok deg tid til å lese. Jeg følte jeg skyldte dere en slags forklaring. Også er det igjen viktig for meg å presisere at dette ikke er noe «nytt» for meg, men en erfaring jeg har i ryggsekken min sammen med mye annet som gjør meg til den jeg er idag. 

 

📌 Jeg vil av hele mitt hjerte anbefale deg å besøke Spiseforstyrrelsesforeningen (Spisfo) som har en fantastisk fin side der du kan få informasjon som pårørende, fagperson eller om du trenger noen å prate med om dette. ❤️

Bildene dine på mobilen fortjener hedersplass! 🧡

Reklame | rabattkode på 40% (!) fra fotoknudsen!

Helt nydelig å komme hjem fra glamourøse Vixen, og sette meg i spisestua hjemme. Jeg har nemlig gjort noe jeg har drømt om i mange år – jeg har laga bildevegg med mine fineste minner! 😍 Bruker du koden LINE40 får du 40% på veggdekoren du lager på fotoknudsen – og du – det er faktisk mobilbilder jeg har brukt!

ÅÅÅ, som jeg har gleda meg til å vise frem dette! Alle vet jo at min styrke ikke er interiør og sånt, men heldigvis er jeg flink til å la meg inspirere og påvirke av andre..! Jeg klarte å styre unna de plakatene alle har på veggen – for jeg ville jo ha fotovegg – men jeg ville ha en personlig fotovegg! Leser du videre så inneholder dette innlegget en rabattkode som gir deg 40 (!!!) prosent på veggdekor du bestiller fra verdens beste fotoknudsen!

Jeg er jo fan av fotoknudsen som dere veit fra før av, både i forhold til fotobøker, kalendere og kort jeg har laget før. Det jeg ikke har snust på før nå, er mulighetene for å freshe opp veggene hjemme! Jeg har bodd her i tre år, uten å vite hva jeg vil ha på veggen i blandt annet spisestua. Jeg har jo alltid tenkt at «bilder må man kjøpe i butikken» – og har jo knapt bilder av egne minner på veggen! (Unntaket er forøvrig brudebildet, der klinket jeg inn en bestilling på fotoknudsen som høygravid og full av hormoner for noen år siden!)

Så det bildet henger i gangen da, som et minne om tynnere og sprekere tider.

Faktisk – så har jeg tenkt at bildene jeg tar selv med mobilen ikke er «gode nok» til å havne på veggen. At minnene jeg tar med mobilen passer seg i en liten fotobok eller på julekort. Så man kan trygt si at overraskelsen ble enorm når det idag ser ut som en proff fotograf har lekt seg på stueveggen vår!

Altså – SE hvor personlig og fint det kan gjøres! Jeg er helt forelsket! Jeg er så stolt!!

Så fra å ha en hel haug med seilbåtbilder og kjøpebilder på veggen, så har jeg sakte men sikkert sett at her finnes det ufattelig fine motiver på telefonen min som i aller høyeste grad tar seg flott ut på veggen også. Men det vet man ikke før man faktisk tester det ut! Se å få de flotte bildene på mobilen din opp på veggen! 🧡

Jeg har i første omgang gått for matt overflate på bildene. Og paspartur, som dere ser her. (Det er det hvite området mellom selve bildet og rammen) Dette var for å få litt størrelse på bildene, siden veggen er enorm. Og så syns jeg helt ærlig at det ser litt mer ekslusivt ut..! 😍

…også kunne jeg ikke dy meg da… Jeg bare MÅTTE sjekke ut hva «aluminium» var for noe når det kom opp som material-forslag. Så det ene bildet bestilte jeg trykket på aluminiumplate-valg, og hadde egentlig ikke så store forventninger.

Men asså – herregud for et fantastisk materiale! Sååå KULT! Det ble millioner av ganger tøffere enn jeg hadde forestilt meg – hvorfor bestiller ikke alle bildene sine i aluminium?! Har du en litt røff vegg, litt industriell stil – eller bare vil bryte opp noe tradisjonelle vegger med noe annet enn de vanlige sorte rammene –  da må du love meg å bestille i aluminium! Trenger verken ramme eller glass, og har ferdig oppheng på baksiden – bare å henge rett opp på veggen! Så ja, nå henger det samme bildet som vi har i paspartur og ramme i spisestua også i gangen – men det føles ikke som det samme bildet hvis dere skjønner. Jeg har allerede fått masse respons på de som ser det – de blir overrasket sjæl over kvaliteten og materialet! Maren i en eng printet på aluminium, blir jaggu ikke mer trendy enn det!

Jeg vil så absolutt anbefale deg å få putta de fine minnene fra mobilen din og på veggen din. Der det engang hang et masseprodusert seilbåtbilde –  henger det i dag et dryss av de fineste minner, beste folka og varmeste inspirasjon.

Jeg hadde virkelig håpet at du kom deg ut av den bobla av feiende flotte livsmottositater og sort/hvitt-bilder av kjendiser på beggen, klin opp noen ekte bilder av et smil du er glad i! Jeg hjelper deg avgårde inn på fotoknudsens bestillingsider med en heidundrande rabattkode som bør få deg til å tenke litt nytt. Tar du utfordringen? For da gir jeg deg 40% på veggdekor på DENNE siden med rabattkoden LINE40 !

 

LINE40 som gir deg altså 40 (FØRTI!!!) prosent på all veggdekor på fotoknudsen! ALTSÅ, hva venter du på nå? Rabattkoden er bare gyldig et par uker (til 18. februar) og jeg vil definitivt anbefale deg å bla igjennom mobilbildene dine og sende de største smilene, de fineste minnene og de gøyeste dagene inn til fotoknudsen, så du kan gjøre den kjedelige veggen personlig! Fotoplakat i ramme, lerret (meeeeget populært!), skumplate, aluminium, plexiglass – ta`n helt ut og vær litt gæærn! Nå som jeg vet at bildene jeg tar med min iphone kan puttes i en ramme som er EN meter og folk trur det er en proff fotograf som har tatt bildet – da veit du at du sitter med muligheter i handa ass!

Du må klikke på denne linken for å bruke rabattkoden LINE40 !

40% rabatt altså, det er faktisk nesten halve prisen – og det gjelder alle mulige type veggdekor du bestiller – verdt å nevne er igjen aluminiumsplaten jeg tok med fra nettbutikken i farta, for en fantastisk positiv overraskelse!! ❤️

Og du? Jeg har nettopp bestilt flere bilder med min egen rabattkode, jeg fikk heeelt dilla nå. Jeg har bestilt opp bilder Torben har tatt i forbindelse med fotballturene sine og skal overraske han med en hel vegg av fotballminner i kjellerstua hans. Jeg har like mange ideèr som jeg har rom i huset! 😍

Mann 39 skal på prisutdeling for influensaer.

Noen har faktisk etterlyst meg her. Jeg har ikke blitt viet mye oppmerksomhet i bloggen til Line den siste tiden, og det har sin naturlige årsak. Om den naturlige årsaken er klar beskjed om å «gå vekk, du er i veien.» da.

Idag skal vi på influensa-fest. Og i flere dager har jeg lidd meg igjennom utallige kjolebytter og spørsmål om «kan jeg ha på meg denne?» og «ser jeg tykk ut i den her da?». 

Hva skal en stakkars mann si? Jeg svarte som sant er at hun måtte huske at hun faktisk har føda en unge og ikke har trent på 3 år. Nei fader, 4 år siden er det. Hun trente et par ganger før bryllupet. Det var åpenbart ikke riktig svar, det kan jeg fortelle dere!Alt jeg sier blir feil.
Men heromdagen så jeg at hun hadde blitt litt mindre i størrelse, så da tenkte jeg å dra på med litt skryt i vaffel.  

«Line! Nå ser jeg at du endelig har fått driti!» 

Det var åpenbart ikke greit det heller. Hvis blikk kunne drept så ville jeg vært kistefyll for lenge siden.

Nå står det mellom et juletre-kjole og en hekla kjole. Jeg har tatt noen bilder så dere kan dere avgjøre hvilken kjole hun burde ha på seg på prisutdelingen i kveld. Jeg syns vi må hjelpe kona mi og ta riktige valg, ikke sant?

Rød, hekla kjole:

 

Den grønne juletre-kjolen hennes:

Som dere skjønner så har testosteron-nivået mitt nådd et bunn-nivå i løpet av 3 dager i Oslo.

Det startet så bra når jeg fikk gå på Andys pub for å se fotballkamp og drikke øl. Dagen etter surret jeg meg inn i himmelen på Gulating ølutsalg. Der fikk jeg 15 minutter i himmelen før alt raste. Jeg skal helt i kjellern i kveld, da jeg skal bli med kona på selveste Vixen Awards med hele influensa-Norge tilstede. Min eneste trøst er at jeg kanskje får se Funkygine på den festen, og da er jeg helt sikker på at jeg kommer til å kjenne meg som en ekte mann igjen. 😍

Hilsen Torben, som tar en for laget. 

PS: Denne ølkassa har jeg kjøpt da!

Ti kjappiser i natten!

Hvis du skulle gitt ut en bok som var total random om noe du visste drittlite om – hva skulle den hett?

“Mitt liv med penis.”

“Hvordan unnagjøre en mastergrad på 6 måneder”

“Kokeboka”

“Føde helt naturlig”

“Lines store treningsdagbok” (Hadde blitt et A4 ark med bilde og tittel på forsiden og «takk til» på baksiden)

Hva skal du bli når du blir stor?

Jobbe med noe jeg er skikkelig god på, så mine kvalifikasjoner, kompetanse og erfaring blir sett på som nyttig i en bedrift! Jeg vet ennå ikke om det er tannlege, kommunikasjonsrådgiver eller digital etterforsker. 

Meg på tannlegevakt:

Hva er den beste jobben du har hatt?

-Alle mine jobber i mediebransjen har vært fantastisk moro. Men kommunikasjonsrådgiver har vært eksepsjonelt spennende, siden jeg ikke bare har fått jobbe med fantastiske mennesker – men også fordi jeg føler at jeg både er med på å spille andre gode, og at absolutt all min erfaring og kompetanse innen kommunikasjonsfeltet ble brukt flittig av andre. Aah, følelsen av å være nyttig er den BESTE følelsen!

(Forøvrig jobbet jeg som havnevakt en sesong som 15-åring. Makt, logistikk, alltid på alerten, service, kommunikasjon/dialog og ad hoc-jobbing, jeg var fader meg superkvinnen i en litt pubertal kropp og hormoner fykende i topplokket – jeg drillet redere, Røkke og baderamp fra Bærum rundt lillefingerene! 

Hva er det mest ulovlige du har gjort? 

Hmm.. det er kanskje ikke ulovlig, men det er uetisk gjort av meg. Jeg sniffa lightergass på Kammerherreløkka Busstasjon i Porsgrunn da jeg var 14-15. En gang. Aldri mer. Jeg tenker alltid på det når jeg ser en zippo-lighter, at jeg måtte forklare damen på butikken at jeg hadde en lighter som trengte påfyll. Jeg hadde musefletter, palestinaskjerf og kort rosa magetopp med hjemmespikra navlepiercing. Not my best outfitday. Samme året stjal jeg ufrivillig blå hårmaskara på Nille.

Hva slags egenskaper håper du Maren arver av deg og sin far?

Jeg håper hun blir trygg på seg selv og sine meninger, og at hun arver min egenskap til å bli glad i mennesker hun møter, uavhengig av forhistorie, farge og legning. 

Av sin far håper jeg hun arver hans evne til å se det positive i alt, og at oppdragelsen Maren får av han er den samme sunne, varme og gode oppdragelsen han selv fikk som barn. 

(Jeg er forøvrig også godt oppdratt, men jeg hadde så sykt mange gode kvaliteter – så det ble vanskelig å velge!)

Når lo du sist?

Jeg lodde av mitt forrige svar som viser at jeg til tider er totalt blottet for selvinnsikt. 

…også ler eller smiler jeg minst en gang i timen. Jeg gjør det ganske ofte. Et stort smil i trynet er det fineste jeg kan kle på meg en dårlig dag. 

Beste sminketips? 

Vannfast maskara. Holder i flere dager, selv for meg som gråter litt hver dag! Også må sminkedamer slutte å si at “…så går jeg inn med litt rouge her, og så går jeg inn med litt settingspray, og så går jeg inn med litt bakinpowder”. Du går ikke inn med noe, du BRUKER et produkt. Det høres ut som du sminker deg med livet som innsats!

Når gråt du sist? 

Da jeg tekstet med ei venninne som åpnet seg på sosiale medier. For når hun gjorde det, så kom så uendelig mange etter. Og jeg skrev til henne at det var den fineste meldingen og tråden jeg har sett på sosiale medier noen gang, for der kom folk og ikke bare øste av seg kjærlighet – men de åpnet seg om de vonde tingene som en skolevenninne av meg har satt på dagsorden. (Her kan du lese om Janett, og hennes håp nr. 11) 

Hva gjorde du klokka 08.00, 15.00 og 21.00 i går?

08.00 – Satt å ventet på å gjøre et kjapt intervju (på telefon) med NRK, sammen med Kåss the Boss (ordfører i Porsgrunn). Jeg fikk også slippe til i intervjuet, jeg har virkelig møtt min overmann når det kommer til å få sagt mest mulig på kortest mulig tid.

15.00: Skrev ferdig noen rapporter og oppsummerte dagen med et knippe vidunderlige mennesker som tok seg tid til å lære noen knep av meg! 

21.00 Stakk inn på rommet til Maren for å breie dyna over henne, for å oppdage at hun hadde sneket seg til «aipen» og så en indonesisk diskoversjon av Baby Shark. 

Nå ligger jeg ensom og forlatt i sengen og bare venter på at den tecknoversjonen kommer seg UT av huet mitt. 

Mest spilte sang på Spotify nå:

Filmmusikk. Jeg elsker filmmusikk. Jeg lever meg så inn at det nesten er flaut.

Når skal du opp i morgen tidlig?

Det er ikke jeg som har barnehagelevering i morgen, så i morgen går jeg inn med en stor porsjon selvtillit og stiller alarmen på mobilen på 06.40, 06.42, 06.54, 06.50, 06.55 og 07.00. Og så begynner den digitale klokka. Og deretter den fysiske klokka, for da må jeg tisse.

Så med det – god natt! ❤️

Jeg elsker min ❤️ Instagram. Gjør du også?

Hva skjedde egentlig i helgen?

Det irriterer vettet av meg at jeg ikke har noen som helst anelse hvor det ble av helgen. Neida, den har ikke gått for fort. Neida, den var ikke masse fantastiske opplevelser. Og nei, det var ikke en helg jeg har lyst til å huske. (Hva er det å huske egentlig?!)

Jeg kom hjem fra jobb fredag og følte meg litt..uggen. Ikke så rart kanskje, Maren hadde hatt et par dager med omgangssyke og jaggu hang faren hennes også over den store hvite telefonen fredag kveld. Før jeg la meg så tenkte jeg stille i mitt sinn at jeg sikkert går klar av denne runden, siden jeg hadde vært syk for et par måneder siden. Vel, tru kan man gjøre i kjærka!

Jeg sovnet tidlig fredag kveld. Og våknet opp… søndag formiddag. True story. Eneste jeg husker er at jeg i et par timer på lørdag ettermiddag rattet rundt i Porsgrunn for å hente et gulvteppe (heia det å vinne budrunder på Facebook!) men ellers holdt jeg sengen. For det første så skjønner jeg ikke at det er fysisk mulig å sove så mye. Altså – to våkne timer i løpet av en hel helg?

Jeg våknet i 8-tiden idag. Og tenkte at jeg var endelig tilbake i formen igjen når jeg lå der og stirret i taket. Men jaggu sov jeg ytterligere 2,5 timer til før jeg faktisk fikk dratt liket mitt opp av senga.

I ettermiddag oppdaget jeg jo også at det var over to døgn siden jeg hadde tatt til meg fast føde. Kun en solobrus mens jeg jakta på gulvteppet i Porsgrunn, thats it. Følte nesten at joggebuksa satt slappere og at skoene var blitt større – men jeg antar at det er følelsen og ikke realiteten. Og etter det digre brettet med sushi og den pizzaen jeg hadde nå nettopp, så antar jeg at skinnet mitt er stramt igjen nå.

Men dette betyr at alt jeg drømte om å gjøre i helgen gikk ad dundas. Ikke har jeg trent, ikke har jeg vært sosial, ikke har jeg fått jobbet noe – og jeg har vaffal ikke vært noen bra mamma! 😅 (Så gøy en mamma som lekker i begge ender og med febertokter kan være, selvsagt…!)

Men hey, på fredag rakk jeg hvertfall EN ting! Jeg fikk meg en ny piercing! Altså, ikke le – 36 år og i midtlivskrisa åpenbart, men jeg har alltid ønsket meg ei sånn blingbling helt øverst i øret små lenge nå. Jeg har egentlig ikke turd å ta det fordi jeg har tenkt at det gjør vondt – men hey, etter at jeg føda i 2017 så tenker jeg at ingenting kan vippe meg av pinnen igjen. Nothing!

Fakk. Pappa kommer til å drepe meg.

Supporterfrue – også på Instagram! 

Det kommer en dag, i morgen.

Morsomt å se at det er flere som har klær som krymper i skapet. Kjolene jeg fortalte om i forrige innlegg har virkelig fått oppmerksomhet, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har fått minst 500 forespørsler på om jeg vil selge de. Heldigvis for meg så har jeg bestemt meg for at de kjolene alltid vil forbli mine. Som et prakteksempel fra min tid som Tone-stalker. 

Jeg har riktignok flere andre plagg jeg ikke klarer å kvitte meg med. I en periode, var jeg veldig opptatt av Annie. Du veit, hun barnehjemsjenta med rød kjole og rødt, krøllete hår. Jeg spilte faktisk en av barnehjemsjentene i en teateroppsetning gjort av Telemark Amatørteaterlag.  

Jeg hadde en kassett på den tiden, med bilde av Annie på coveret. Jeg dristet meg til å pille ut cover-bildet og sende dette ned til farmora mi på Sørlandet med symaskin. 

Noen uker senere kom Annie-kjolen i retur, jeg var SÅ lykkelig! Nå venter jeg på at Maren skal bli stor nok til å passe den. Den ikoniske, røde kjolen. Så heldig jeg er!

Jeg mangler visst beltet! Frem med symaskinen, jeg har et par år på å rekke å bli ferdig!

Hele uken har vært veldig politisk anlagt. Jeg har regelrett løpt fra jobb og rett inn i møter. Kveldsmøter. Smak på det ordet. Kveldsmøter – altså den tiden jeg i utgangspunktet legger fra meg jobb og prøver å være en velfungerende person for de rundt meg uten mobilen i hånda – så sitter jeg å styrer Bamble med jernhånd på kveldstid. (!) I går varte møtet til 23.00 og i dag var det møte i teknisk utvalg hele dagen, før jeg tok med meg Maren i et møte på ettermiddagen igjen. Folk må bare innså at jeg ikke kommer alene, etter barnehagetid så får man hele pakka til unge Husby i fanget. Forøvrig var jeg ikke den eneste som hadde med seg kids, så Maren tigget is av resepsjonisten og lekte med sin nye bestekompis som var hele 2 uker eldre enn henne. 

Jeg har forøvrig blitt takket av for et år som styremedlem i lokallaget, så nå er det kun Kommunestyret og teknisk utvalg jeg skal konsentrere meg om fremover. Det blir lettere å ha full fokus på de to tingene, enn å være hodeløs kylling i alle politiske kvarter. 

Akkurat denne uken ble nok litt mer krevende enn jeg så for meg, så det har som dere har merket gått ut over den elskede bloggen min. Mange av dere pleier å sjekke om jeg lever på de andre sosiale mediekanalene mine, og det gjør jeg jo i aller høyeste grad på Instagram. Jeg har heldigvis fått litt egentid i bilen på vei til jobb og på vei fra jobb – og siden jeg er en av de som opprettholder et totalforbud på bruk av mobil mens jeg kjører – så har jeg en utrolig deilig fristund der jeg heller kan bruke tankevirksomheten min på andre ting. 

Dette er det jeg har tenkt på i bilstundene mine:

-Burde jeg selge sofaen i stua og kjøpe ny?

-Hvorfor lagrer ikke rapportene seg i systemet når jeg trykker lagre?

-Burde jeg male treningsrommet nå som det først ER rydda, så jeg slipper flere anfall av denne tapeten sammen med DETTE gulvet. (Mønsterkræsj!!!!)

Og det spørsmålet jeg grubler mest på:

Er det egentlig noe galt med meg, også lar bare folk vær å si noe?

(Oooooh, don’t go there. It`s like opening a can of worms…)

Jada, vi snakkes.

På tide å dra frem Tone-kjolen min.

Jeg husker den hvite kjolen. Og den rosa, selvsagt – den hun måtte kle av seg og bytte til fordi den rosa ble for tåjt for henne.Det var overskrifter og ramaskrik. Alle ventet på hva slags kjole hun byttet til fra generalprøven til tv-sendingen. Jeg beit negler. Det er i grunn ingenting som egentlig er for tåjt for Tone, jeg kunne spist henne til frokost hver eneste dag. Helt seriøst. Veldig ubåt-Madsen, når jeg tenker meg om. 

Jeg blir også influencet til tider. Gjør vi ikke egentlig alle det? Selv ble jeg voldsomt påvirket av ingen ringere enn vakre Tone Damli for mange herrens år siden da hun kom opp på scenen for mange år siden, i en Grand Prix kjole absolutt ingen klarer å glemme. Idag skal hun på scenen igjen, og jeg tillater meg å hente frem noen minner fra forrige gang. 

Jeg har alltid vært superfan av Tone. Første gang jeg møtte henne stod hun ansikt til ansikt foran meg backstage på God Morgen Norge på TV2 og skrøt av meg for et eller annet jeg hadde sagt eller gjort. Jeg var i ekstase. Jeg husker ikke helt hva hun sa, jeg bare stod der å så på den perfekte huden, det vakre håret håret, de nydelige bryna hennes, øynene – og når hun snakket så så jeg den ene fortanna hennes var kritthvit og litt skeiv – og lurte på hvordan jeg kan få en litt skeiv tann akkurat som Tone. 

Hvor mange ganger har jeg ikke tatt med meg et bilde av Tone og bedt om samme bryn eller hårfarge eller sveis som Tone? Hvor mange timer har jeg ikke sittet å prøvd å finne klær som ligner eller hivd meg over internett for å finne ut hvor øredobbene hennes er fra? Nesten en besettelse. Selv idag. Jeg tar meg selv i å kopiere både sminken hennes og skoene hennes. Alt annet har jeg innsett at jeg er litt for korpulent til å passe.  

Og besettelsen nådde nye høyder for noen år siden. Det var den rosa kjolen. Og senere på kvelden var det den hvite kjolen hun kledde på seg i en fei før tv-sendingen. 

Det var Grand Prix og Tone sang om Butterflies. En sang jeg selvsagt kan utenat. 

En liten stund senere var jeg igjen på jakt etter Tone-stilen. Denne gangen verre en noengang. Med en blomstrende spiseforstyrrelse i huet og rusa på silkestoff og millioner av bilder på telefonen min så bestemte jeg meg for noe som skal komme til å stå som et levende (og grisedyrt!) bevis resten av mitt liv at jeg, Line Victoria (dengang bare) Husby, er blodfan av Tone Damli. 

«-I want this!» sa jeg til skredderen I Thailand og viste frem bildene jeg hadde printet ut på TV 2 sin fellesprinter i programavdelingen.

Han så på bildene. Kikket på meg. Han målte meg opp og ned med øynene. Mine silikonpupper tøyt ut av en bikini, og det var ganske åpenbart at selv om kroppen var preget av et strengt kaloriregime, så veide jeg vitterlig ikke 54 kilo. 

«-I can’t do this.» sa han.

«-Please?» sa jeg, og fortsatte:

«-And can you make them even smaller, because I am going to loose weight!», sa den skada blondinen som levde den gangen på en drøm om å nå BMI-grense undervektig.  

Og tre dager senere kunne jeg komme å hente de. 

Kjolene. Mine helt egne, skreddersydde Tone-kjoler.

Men det er klart – de har jo krympet som FAEN der de har hengt i skapet alle disse årene…!

Whatever. Her var jeg midt i Butterflies-sang-showet jeg holdt for fotografen.

Bare å ringe Tone. Du skal få den billig.

Slik ser den ut bak, ja. Det mangler noen kvadratmeter med silkestoff.

Jeg har tatt vare på disse kjolene. Aldri brukt de.

De er mitt synlige bevis på en tid jeg ikke slo meg til ro med å bare være meg. 

Kjolene er forøvrig dritfine. På Tone. 

 

Line Victoria – som tar`n helt ut på Instagram til tider.

 

Opptur!

Utifra de siste oppdateringene så må jo dere tro jeg er litt nedfor. Jeg har fått masse meldinger på det, og det var jo ikke meningen å bli dyster på bloggen min – det er jo ikke akkurat «min greie» bloggmessig! 

Jeg fikk plutselig, helt ut av det blå, en helt sinnssyk trang til å rydde. Siste to ukene har jeg ryddet og ryddet og ryddet. Jeg har ryddet i skap, hyller og pappesker. Boder, ganger, og vaskerom. Alle bad, tilogmed det badet jeg ikke bruker. Tilogmed støvsuga i den jævla badstua! Jeg har ryddet gjesterom, barnerom, soverom og øvrige rom. Av 6 soverom er det idag 1 som står igjen – og det er det som brukes som kontor. Det skal jeg ta i løpet av helgen. Jeg har tilogmed fargesortert barnebøker etter regnbuens farger. Hvor hinsides er ikke det? Så om dere tror jeg er nedfor så er det feil – jeg er i en kampmodus som gjør at jeg ruser meg på å gjøre ting jeg aldri før har gjort. Rydde, der altså. Sortere. Vaske. Fikse. KASTE all dritt eller gi bort og selge det jeg ikke bruker lenger. 

Jeg vet egentlig ikke hva som går av meg, men jeg vil anta at det er energinivået mitt som spiller meg et puss. Forrige helg var jeg sjuk, men like fullt full av kampadrenalin. Siden jeg oppholdt meg på soverommet, så vekslet jeg mellom dass (!) og senga – og på veien frem og tilbake ryddet jeg litt hele tiden. Så ble det plutselig, ut av det blå, ryddig!

Det er helt merkelig å valse rundt i et hus som er noenlunde på stell. Jeg sier noenlunde, for det er nok ei jeg kjenner i nær familie med hvite hansker og spesialmiddel i bøtta si som kanskje er bittelitt uenig, men huset har underlig nok gått fra bomba til hjemmekoselig. Det er nærmere 300 kvadrat å styre på her. Noen av rommene har jeg tidligere bare låst av for å slippe å forholde meg til – stuket fullt av all slags ræl jeg av en eller annen grunn vil ta vare på. Og det ER underlig å ta vare på den elskede ammeputa når det ikke er noen familieforøkelse i nær fremtid. 

Og hey, for de som følger meg på Instagram så har jeg fått så mange hyggelige kommentarer for at jeg har pynta meg litt i det siste! Jaaa, det var jo et av ønskene for 2020, bruke litt mer av de fine klærne mine. Jeg blir nok ikke noen moteløve med det første, men jeg må innrømme at jeg koser meg med å tre på både strømpebukser og bruke rettetang på en helt vanlig hverdag! 🙂 

…og med det neste bildet så følger det en beklagelse også, for dere som kjenner meg vet at jeg ikke poserer slik i speilet på en dass slik som dette – men det var faktisk det eneste bildet jeg fant i helfigur for å bevise at jeg har kledd meg i strømpebukse denne uka!

NÅ har jeg rett og slett en plan for året. Jeg har lyst til å selge en ting om dagen! Altså 365 ting i løpet av 2020. Det kan være en kjole, en leke eller rett og slett dyrkkerutstyret mitt. Eller hva med kjøkkenbordet som bare er oppsamlingsplass på kjøkkenet uansett? (Vi har ALDRI sitti der!!) Det kan være småting også – og jeg kan selge tre ting på en dag og det telles som tre dager. Men jeg kan ikke selge klinkekulesamlingen min og regne det som 300 dager asså..

Åj, jeg tror faktisk jeg har fått meg en smell i huet, jeg…! Denne så jeg virkelig ikke komme! Tenk om jeg virkelig hadde blitt en sånn som ryddet opp etter meg og holdt litt orden, så jeg faktisk kunne åpne døra når det ringer på og det står uventede gjester der..! Tenk å slippe å si at “heh, vi har vært sjuke serru!” eller den vi alltid drar, “Uffamai, her har det vært innbrudd skjønnerdu!”

/Line Victoria