Jeg har løpt litt i hele dag, og tiden mellom 17.00 og 20.00 prøver jeg å unngå å være operativ, selv om jeg går i mobil- og sjekkemail-fella hele tiden. Idag hadde jeg handsfree`n i øret, diskuterte kommunikasjonsvirkemidler og la en rask strategi på utspill, mens jeg kakket løk og stekte kyllingfilet – SAMTIDIG som jeg også åpnet døren for Jehovas Vitne og tok i mot en bønn (jeg takket ja, siden jeg følte jeg trengte det akkurat idag) og passet på at Maren ikke trillet ned trappa nå som vi har tatt bort grinda.

Når noen spør om jeg er god på å multitaske, så pleier jeg å svare: Bittelitt.

Funfact: Da vi satte opp den trappegrinda begynte Torben å montere den i bunn av trappa. Jeg spurte han hva ha tenkte med det – og så viste det seg at han hadde tenkt på frida som et slags hinder om hun falt ned trappa – altså at den skulle ta imot Maren nederst i trappa om hun var så uheldig å trille ned.. “Må jo ikke treffe flisene i bunn!” argumenterte han med. 4 minutter senere og tidenes tirade (fra undertegnede) så stod han øverst i trappa med grinda og monterte den fast. Han var nok i ammetåka, stakkars.

Jeg har de siste ukene hatt endel å gape over, og jeg kan ikke si at jeg ikke syns det er gøy å ha spennende dager. Men som jeg har sagt før – jeg hater at døgnet bare har simple 24 timer, og at det forventes at jeg skal sove bort 8 av de. Dog vurderer jeg å legge meg en time tidligere, og heller stå opp to timer tidligere. På den måten har jeg “vunnet” en time i kappløpet. Vi får se.

Jogginga? Det fikk jeg ikke gjort idag. Skam på meg for den vurderingen der. Men det må ha vært en gang mellom kyllingstekingen og bønnen jeg fikk på trammen idag jeg innså at “Hey, idag får jeg faktisk ikke til å bevilge meg ei lista 25-minutters økt, så la meg heller få den velsignelsen jeg kan få og løse verdensproblemer på telefonen idag, mens jeg løftet Maren etter armene idet hun var i ferd med å ta tidenes sats fra øverste trinn og facepalme på flisene en hel etasje nedenfor.” Nailed it!

Nå skal jeg faktisk finne frem en ny episode av Suits på Netflix, det har kommet nye episoder – og siden jeg sovner før vignetten løper over iPaden så takker jeg av og sier god natt til dere flotte folk der ute som jeg er så heldig å dele dagen min med. Både på nett og på ekte.

❤️ Line Victoria

Helgen er over, og jeg har utrolig nok klart å finne tid til å gjøre andre ting enn jobb. Jeg er litt usikker – hvordan gjør folk det som har stort hus og aldri tid (eller lyst) til å rydde og holde orden? Er det bare for spesielt interesserte?

Her om dagen skulle jeg låne en lader av ei venninne, og hun skrev til meg at hun var på jobb – men det var bare å låse seg inn, gå inn på badet og laderen skulle ligge i en skuff. 

Altså, det første som slo meg var:
Finnes det altså mennesker som, uten å ha planlagt det, slipper inn i huset uten å være tilstede for å komme med unnskyldninger om hvordan det ser ut? Er dette noen som rydder før de drar på jobb? Leiligheten hennes var så gullende ren, perfekt ryddet og det fantes ikke spor av morgenkaos! Jeg vet jo at når jeg drar på jobb så er det så rotete at jeg bare rekker å sørge for at det ikke ligger noe rot for nærme noe som kan ta fyr, liksom. Eller bli liggende å lukte. Jeg har ikke kapasitet til at mine 300 kvm ser ut som et strøkent hotellrom til enhver tid, ihvertfall ikke rett etter barnehagelevering! (Alle som kjenner til kaoset som oppstår i forbindelse med barnehagelevering lukter lunta nå..!) Jeg låser også de værste romma når vi har besøk. Spesielt soverommet. Det er alltid bomba. Morsomt hvordan alle vet hvordan et bomba horehus ser ut, uten å ha besøkt et…! 😉

Jeg er definitivt en sånn person som må ha beskjed en halvtime i forkant av et besøk så jeg rekker å rydde det værste – eller hvertfall dra frem en vaskekost og en søppelpose så det hvertfall ser ut som jeg er i ferd med å gjøre noe fornuftig ryddearbeid. Jeg har forøvrig løst det der med «plutselig besøk på døra» ved å sette både støvsuger og vaskekost i gangen – så det ser ut som jeg er igang med husarbeid og kan unnskylde ethvert plutselige besøk med “vi holder på å rydde og fikse her skjønner du!”

Forøvrig vil jeg dele verdens BESTE tips for oss som liker lukten av et gullende rent hjem men ikke har alltid tid til å gjøre det som skal til…! 

Det startet på 90-tallet med at jeg fylte en bøtte med varmt vann og såpe og satte den i stua for at det skulle lukte godt og man skulle oppnå illusjonen om rent hjem. Det har jeg altså gjort hele livet, for det gjorde også min mamma. Valgte å videreutvikle denne ideen og endte opp med å finne et hårfint triks.

📌Fyll en kjele med en liter eller to med vann. 

📌Hell oppi såpe med lukt du syns lukter rent hjem. (Jeg bruker det jeg har, unntatt salmiakk for det brekker Torben seg av)

📌Jeg lar det putre (ikke fosskoke) på komfyren så dampen med godlukt sprer seg i hele heimen. (Ikke ha på vifta!)

Værsegod, (det føles som) rent og pent på et blunk!

PS: Viste seg at venninnen min skulle ha husfotografering i forbindelse med hussalg, derfor den strøkne heimen. Jeg visste det var noe mystifistisk!!!

Reklame | Supporterfrue jogger sammen med Compeed!

Jeg er som dere veit litt svær i kjeften. Overmodig. Litt i overkant positiv, kanskje.
Ofte nailer jeg de fleste utfordringer som dukker opp, men noen anledninger ser ut til å slå meg midt i fleisen når jeg blir konfrontert med hva som har kommet ut av det svære hølet mitt i trynet. 

I våres var jeg full av selvtillit og da spørsmålet om KK-mila kom opp, så slang jeg beina på møtebordet og la henda bak huet mens jeg leeeente meg bakover på kontorstolen og sa – phffft, DET er piece of cake. 

Jeg VET jo at trening er ferskvare. Så da sommeren kom og joggeskoene ble lagt pent tilbake i hylla, tenkte jeg ikke stort mer på det enn at «jogginga kan jeg fortsette med når rekesmørbrøda, ølen og grillmaten er fortært for sommeren.» 

Og ja, det var jo planen hele tiden – men så er jeg også ekspert på å utsette ting som gjør meg svett og litt sliten!
Jeg trengte en utfordring å strekke meg mot og mens jeg satt å funderte på hva det var som kunne få meg over den berømte dørstokken – så falt bokstavelig talt nyheten ned som ei kinaputt i trynet mitt. 

Fra byrået mitt i Bergen: «Du husker at vi har meldt deg på KK-mila?»

Jeg bladde febrilsk i kalenderen min. Jada, der stod det svart på hvitt. KK-mila. 

Så hva gjorde jeg? 

Jeg googlet:

«Hvor mange kilometer er en KK-mil». 

(Jeg vet, jeg er helt på trynet når det kommer til avstander.)

Så nå, den jogginga jeg gjorde før sommeren kan vi jo se langt etter når det gjelder holdbarhet. Men det fine med vårens løpeøkter er at jeg merket hvor fort jeg kom inn i det fikk rutine på det og hva som skulle til for å naile 5 kilometer jogging i et strekk. 

(Ta på raske briller!)

Ja, det kreves litt av meg de neste ukene. Det kreves viljestyrke og en stor porsjon prioritering. Og en hel haug med gnagsårplaster! Så jeg tok meg ei lita tur i nærmiljøet på mandag da. Vel vitende om at jeg kanskje må gjøre dette litt oftere enn en gang for å kunne gjennomføre, for den første økta vel vel litt … ja, hva skal jeg si? Ta en titt…!

(Jeg løp som dere ser ikke 2,5 km i et strekk. Jeg måtte ta pauser og gå fort. Det endte med at jeg jogget et minutt, gikk et minutt, i 20 minutter. Det skal jeg gjøre hele uken.)

Tirsdagen forbedret jeg runden med 26 sekunder:

😅 Med tidenes gangsperre karret jeg meg rundt den jæskla skøytedammen rett oppafor huset på ikke bare 26 sekunder kortere tid, men jeg har åpenbart parkert bilen nærmere start også, hahah!

Jeg skal være helt ærlig, det som har hindret meg maaaange ganger (bortsett fra gnagsår, som nå med Compeed i hælene ikke lenger er noe problem) er det faktum at jeg bor i en bakke som gjør det nærmest HÅPLØST å se for seg en myk og god start på joggeøkta. Jeg har derfor tillatt meg å KJØRE BILEN OPP til toppen av bakken, og brukt parken i nærområdet å løpe rundt X antall ganger. Ikke døm meg – men det har vært den beste avgjørelsen ever – så slipper jeg å engste på den forbanna lange bakken opp… (!)

Compeed har jeg i ryggen og på føttene, min trygge og fine samarbeidspartner som har sørget for at vårens økter var en fryd. Men etter sommeren er jeg veldig bakpå igjen, pga nettopp – sommeren. Men nå må sansene skjerpes og selv om jeg ikke på noen som helst måte vil løpe inn til noen pallplassering, så kan dette gi meg en fin start på det som forhåpentligvis blir en høst med litt mer strukturert joggetrening. Visste du at jogging er den enkleste, beste, tryggeste måten å komme seg i aktivitet på? Det er liksom noe alle kan få til uten de voldsomt store innkjøpene av utstyr og erfaring.. Og det beste av alt – du ser forbedring fra gang til gang!

Her er favorittpakka til Compeed-forresten, den som har alle plastrene samlet i en liten hendig boks!

OG NÅ TIL DET BESTE!!!!!!

Jeg lurte på da – om det er noen andre som også trenger den samme motivasjonen eller belønningen eller rett og slett har lyst til å joine meg på KK-mila? 😅

Du skal selvsagt få gjøre løypa akkurat som du selv vil, enten du er superjogger eller en i den helt andre skalaen.. ja, som meg. En som kanskje ikke er i sitt livs form, men har et genuint ønske om å gjennomføre noe man kan være stolt av. Startnummer på brystet og en en haug med damer som har som mål å løfte hverandre og ikke nødvendigvis konkurrere. Jeg er helt sikker på at de fleste løper i fra meg, og det er heeeelt greit – men har du allikevel lyst til å delta sammen med meg som gjør dette for gøy, så vil jeg veldig gjerne høre fra deg! Jeg lover å holde deg i handa hele veien om du trenger det, jeg vil bare at flere skal få muligheten til å utfordre seg sammen med Compeed! (Jeg tar med gnagsårplaster til en helt bataljon, ikke tenk på det! 😉 ) 

Legg igjen spor i kommentarfeltet på FACEBOOK – og tagg veldig gjerne en venninne du har lyst til å ha med deg om du vil det! Jeg har faktisk 5 startsnummere å gi bort til mine fine følgere, under parolen #kanlinekanjeg ! (Neida, du skal få slippe å løpe med en sånn hjemmelaget banner altså!)

Og du – ikke glem at du gjerne må følge meg på instagram for daglige oppdateringer frem til KK-mila går av stabelen! og bruk gjerne #kanlinekanjeg så jeg finner deg!

/Line Victoria

(Som i dette skal sekund skal ut å goggejogge ukas beste rundetid! (?) )

 

 

 

Dette innlegget skrev jeg i fjor på denne tiden, rett før Maren skulle begynne i barnehagen.  Og den viste seg å være et innlegg jeg ofte blir møtt med – både fra barnehageansatte og foreldre – hvor viktig og gode tipsene var. Jeg deler de gjerne igjen!

🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸

Dette innlegget er skrevet i samarbeid med de MANGE barnehageansatte som svarte meg på snap-spørsmålet:

Hva kan jeg som forelder gjøre for at din arbeidsdag blir bedre?

Jeg har jo aldri sendt et barn i barnehagen før. Jeg prøvde å google litt, men det blir litt som den berømte fødebaggen man oppmuntrer gravide til å pakke – en bag full av ræl man ender opp med å ikke bruke uansett.
Inni hodet mitt har jeg tenkt at det er superviktig for meg at de ansatte har det bra på jobb, og derfor vil jeg så gjerne vite hva som skal til for at arbeidsdagen til barnehageansatte skal være best mulig – slik at de gleder seg til å dra på jobb og møte min lille Maren og tilbringe dagen med henne.

🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸

Jeg har gått runden nå. Snakket med ped.ledere, barnehagelærere, assistenter i barnehage og drøssevis med fantastiske mammaer på snapchat og instagram. Jeg er evig takknemlig for alle som har bidratt til dette innlegget – det er fantastiske ansatte i barnehagen som er med barna våre mye mer enn vi selv er i løpet av en uke – og at jeg har vært så heldig å fått så mange tilbakemeldinger på en snap jeg sendte ut tidligere i dag er jo helt suverent! Kanskje dette bidrar til at noen endrer litt slappe rutiner for de som er “garva” eller blir som en det er for min del – et innlegg om “Barnehagestart for dummies”! 🙂

Ha i bakhuet da, at alle barn er forskjellige – dette er ikke fasitsvar, men kanskje til god hjelp for noen. 

🍀 Først må vi snakke om skjelettet i skapet. Det heter ikke barnehagetanter lenger. Det er kleint (og ganske 50-talls) å kalle noen med lang utdannelse innenfor pedagogikk og lærerstudier for «tanter». Bruk fornavnet eller si «den voksne”, men ikke si at «nå må du hilse pent på barnehagetanten» til kidden din.

🍀 Fingervanter er en barnehageansatt sin store frykt. Du kan jo selv prøve å stappe en sprellende blekksprut inn i en for liten gummihanske. Kjøp votter og merk de! Dropp de ultrasøte, pelskledde, overprisa Hello Kitty vantene til poden og kjøp heller votter med godt strikk rundt håndleddet, og gjør livet og tålmodigheten til de ansatte i barnehagen litt bedre.

🍀 Fortell gjerne ved ankomst hvordan kidden din har sovet den natta eller spist den morgenen. På den måten er det litt lettere for barnehageansatte å «lese» ungen din utover dagen og ta litt hensyn i forhold til det. Kan være fint å fortelle om det har skjedd noe også som kan påvirke ungen din, enten sjukdom i hjemmet, dødsfall eller uro. Jo mer de ansatte vet, jo bedre rutet er de til å takle kidden din, det er ikke for å være nyskjerrig! Del av de positive tingene i livet til kidden, så er det lettere for de voksne å skape gode samtaler! «Har du spist vafler hos Mimmi igår du da!?»

🍀 Når du har sagt «hade» til poden, så betyr det faktisk «hade». Gå ut døra! Ikke stå der å heng, sipp eller løp tilbake. Ja, det er vannvittig hardt – men da er du velkommen av veldig mange barnehageansatte til å ringe og spørre hvordan det går rett etterpå. Mange gjør dette tilogmed i bilen! I de aller fleste tilfellene så går det helt supert så fort du er ute av døra og sitter i bilen og uler og tuter av situasjonen. Noen jeg kjenner fikk bilde av en smilende unge i full vigør 3 minutter etter tidenes gråteinferno ved avlevering. Det skjer altså at de ansatte sender deg en melding for å holde deg oppdatert. Ikke vær trist ved avlevering, gråt heller dine salte tårer i bilen. Du gjør det faktisk mye værre for kiddoen om du snur, «bare skal gi en klem til», eller prøver å trøste – dette er det tipset som har kommet flest ganger til meg på snapchat – så da tenker jeg at det må ligge noe i det. Stol på barnehageansatte og lytt etter deres råd! Men hva enn du gjør – ikke snik deg ut mens kidden leker, det er å gjøre barnet en bjørnetjeneste! Hvis du er redd for at det blir fullstendig Armageddon og Deep Impact og Titanic på en gang når du har forlatt åstedet, vit at du kan ringe eller sende sms for å få visshet om at alt går bra med arvingen din.

(Her tror jeg nok jeg kommer til å slite bigtime, så det at jeg virker så bestemt i i innlegget er fordi det er rådene jeg har fått – og ikke nødvendigvis selvopplevd ennå?!)

🍀 Smør med solkrem på solrike dager eller kuldekrem (ved behov) ved iskalde dager ved morgenstellet! Da slipper de ansatte å smøre den sprellende og sleipe fisken mer enn en gang midt på dagen. Du veit jo selv den helvettes jobben det er å kladde på ungen solkrem, ikke sant?! Hold deg oppdatert på årstider. Ja, det skjer at foreldre glemmer å passe på barnehagegarderoben til kidsa, og shorts og sandaler er ikke spesielt varmt i november.

🍀 Pass på at hylla i barnehagen inneholder alt som står på listen du får av barnehagen ved oppstart. Noe er det lurt å ha to av, så man slipper å ta med/ta med hjem til og fra barnehagen. Se for deg at det pøsregner en helg, men regntøyet tok du ikke med deg hjem den solrike fredags ettermiddagen vøtt?! To-delt regnsett er favoritten til de ansatte i barnehagen!

🍀 For dere som har med matpakke – ikke glem den! Husk også å ta med den halvspiste matpakka hjem igjen på ettermiddagen..!

🍀 Ha godt med skiftetøy, både innerst til ytterst! Og sjekk ofte i hylla om noe er ødelagt, for lite eller må byttes ut. Hver gang et plagg sendes med hjem, betyr det at det er tatt i bruk skiftetøy – så husk å passe på å fylle på!

🍀 Når du henter kidden din, pass på å si hei og hade til de voksne! Og veldig mange har gjort meg oppmerksomme på at det ER lov å hjelpe til å rydde opp i den aktiviteten barnet holder på med, det er en fin måte å lære barnet ditt litt folkeskikk også, haha! Så selv om du er sliten og har dårlig tid, sett gjerne av de 3 minuttene det tar å hjelpe kiddoen med å rydde opp byggeklossene eller duploen – ikke spring ut av lokalet som om du har stjålet ungen! Husk også å si ifra til de voksne at du henter – du kan jo selv tenke deg følelsen når en plutselig mangler..!

🍀 Husk å ta av deg skoene når du kommer for avlevering eller henting. Stå ikke i døra og skrik etter kiddoen som skal hjem, da avbryter du lek for de andre barna også – siden den ansatte må komme å møte deg i døra fordi du ikke gadd å ta av deg på beina og gå inn i barnehagen?!

🍀 Må du ta med bleier selv? Ikke velg trusebleier.. Barnehageansatte har nemlig et triks der de slipper å ta av alle beinklærne når de skifter bleie, og når ullbukse, strømpebukse, joggebukse, og skibukse skal av/på på grunn av trusebleier, så blir de ansatte fryktelig glad for vanlige bleier i kurven? Det sparer de veldig mye tid på!

🍀 Middagsluren: Bruk veldig gjerne samme vogn som kidden sover i hjemme. Skal du bruke en annen vogn enn den vanlige hjemme? Øv litt på den «nye» sovevogna et par uker i forkant, så barnet kjenner igjen omgivelsene i vogna. Fortell når kidden vanligvis sover, så de ansatte kan prøve å forholde seg til faste tider.

🍀 Gi beskjed så rask som mulig ved fravær, ferie eller sykdom! Da blir det lettere for de ansatte å legge opp listene sine i forhold til bemanning, vikarer og ferier de også! Respekter barnehagens åpningstider og les informasjonen som blir delt ut. Svar gjerne på mailer som blir sendt ut, gjerne med ros eller skryt – men svar hvertfall noe så de vet at mailen og beskjeden er mottatt! Vær rask med å levere lapper som krever svar – som tidspunkter for foreldresamtaler og andre ting som trenger skriftlig tilbakemeldinger.

🍀 Sykt barn? Hold det hjemme så godt det lar seg gjøre selv om det ikke er smittsomt. Et sykt barn har best av å være hjemme i rolige omgivelser. Ja, dette kan være vanskelig i forhold til jobb og slikt – men prøv i hvertfall! Ikke tøy strikken i forhold til karantenetid med omgangssyke. Smitte sprer seg fort, også til de ansatte. Det er ikke flust av penger til vikarer, så syke ansatte betyr i prinsippet færre voksne til å passe kidsa våre! En romperakett er ikke alltid løsningen på problemet…

🍀 Legg vekk telefonen når du snakker med de ansatte. De vil veldig gjerne fortelle hvordan det har gått den dagen og kanskje fortelle deg noe de har opplevd eller noe spennende som ble utforsket som er fint for deg som forelder å høre. Da er det ikke kult at du har nesa i telefonen eller til øret i den korte tiden de ansatte ber om litt oppmerksomhet..

🍀 Overhold barnehagens åpningstider. De som jobber der har ofte et liv utenom jobb også, og vil antageligvis hjem til sine små eller store de også. ❤️

🍀 Spør de ansatte om du lurer på noe! Ingen spørsmål er for dumme, og de ønsker å svare så godt de kan. Eneste måten å endre på ting som ikke er som de skal, er å ha dialog og gi beskjed – det gjelder begge veier!

🍀 Møt de ansatte og andre barn med et smil! Fortell dem gjerne det når du opplever positive ting i barnehagen, for det er slikt mange av de som jobber der tar til seg og får en bedre dag de også. Du vet jo selv hvor hyggelig det er å få skryt for jobben du gjør, ikke sant?

🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸 🌸

Takk til alle de fantastiske ansatte i barnehagene Norge rundt som har bidratt i dette innlegget. Derre er gull verdt, og jeg er evig takknemlig for at det er nettopp dere som skal ta imot min lille Maren neste uke. Jobben dere har er ikke en jobb i så måte, det å jobbe i barnehage er mer et slags kall, tror jeg. Så mange fine, flinke folk vi hver eneste dag skal levere våre små til – dere er fantastiske! Takk for jobben dere gjør med Maren!

• Forøvrig – les gjerne hvordan Torbens avskjed i barnehagen gikk! 😂 😂😂 Sikker på at den får frem et gjenkjennelig glis i fleisen din!

…Er det noe jeg har glemt så blir jeg glad for kommentarer under her – alle tips mottaes med takknemlighet!

Stor klem fra barnehagemamma – Line Victoria

(Følg meg gjerne på instagram om du vil følge en helt normal mamma med et helt ordinært liv.)

Jeg logger meg på telefonen i god tid. Det er tid for det daglige morgenmøtet. Flesteparten av de på linjen er folk jeg til vanlig står på sidelinjen å beundrer engasjementet til, og er så heldig å jobbe sammen med. Men på telefonkonferansene hver morgen skal jeg holde kjeft og bare lytte til instruksjoner, saker, agenda og gjennomgang. 

Vi kan være opp mot 60 stykker på disse telefonmøtene. Viktige folk med viktige jobber. La oss si det sånn – det er møter jeg definitivt ikke bør mene noe med mindre jeg ikke skal mene noe eller får ordet. Men det er viktige møter. Veldig viktig morgenmøte. Hver dag frem til 8. september.

Vi har fått streng beskjed om å mute telefonen. Det er en knapp jeg har måttet lære meg å bruke, for de som kjenner meg vet at jeg definitivt ikke har hatt noen muteknapp. Men nå har jeg tørrtrent på å taste både nummer, konferansekode og museknappen i verdensrekordfart. Bæm, bær, bæm. Jeg er klar.

Mens møtene er igang så står jeg fritt til å egentlig gjøre hva jeg vil. Jeg aner ikke hva de andre holder på med, men vi er samlet fra flere fylker og noen sitter kanskje på kontoret i Oslo, andre sitter ved kjøkkenbordet Tokke. Andre har jo gjort dette mange ganger før og kan for alt jeg vet både stå i dusjen eller være i bilen på vei til barnehagelevering. Felles for alle unntatt konferanseleder er at alle, absolutt alle har muteknappen inne.

Jeg taster telefonnummeret, deretter konferansekoden og avslutter med #. Dette har jeg tørrtrent på som sagt. Jeg hører alle bip`ene som kommer etterhvert som alle de andre logger seg på. Gongongen høres klokken 08.00 og ansvarlig starter gjennomgangen mens alle vi andre lytter.

Det var dette med muteknappen da. Den eneste lille forskjellen som skiller deg fra en proff kommunikasjonsrådgiver med ørene på stilk –  fra en småbarnsmor som i et bråkete kaos hjemme på kjøkkenet der små sko og velling på flaske kastes over huet mitt underveis i møtet. Jeg er proff. Jeg har museknappen inne. Ingen hører kaoset mitt i bakgrunn. 

Denne morgenen sitter relativt trygt på badet der jeg har funnet den perfekte plassen. Jeg har penn, papir, mac`en foran meg og jeg har museknappen inne. 

Baderomsdøra åpnes. Det er den minste diktatoren som kommer inn på mammas morgenmøte-kontor, åpenbart ekstremt opptatt av kroppslige ting som foregår på toalettet. Intet nytt med denne 2,5-åringen.

Jeg: «-Kan mamma få bæsje alene?»

Lillediktator: «-Bæsjer mamma masse mye bæsj?» 

Jeg: «-Ja, mamma bæsjer masse. Kan mamma bæsje alene?»

Lillediktator: “-Tisser mamma massemye også?”

Døra står jo åpen, så Torben går forbi og hører samtalen. 

«-Du kan jo låse døra når du skal BÆSJE da!» sier Torben.

Jeg orker ikke ta diskusjonen nå, for jeg sitter jo faktisk ikke å bæsjer – jeg sitter riktignok på dolokket – men jeg sitter faktisk ikke på do på den måten. 

Men det vet ikke de 60 andre på telefonlinja. 

Plutselig, i mitt lille hode så får jeg det plutselig for meg at noe er galt. Noe er galt med muteknappen på telefonen min. Eller er det det? Jeg vet ikke. Jeg fikk tidenes kaldeste grøss over hele kroppen. 

«Nå bæsjer mamma MASSE MYE bæsj!!! Mamma må tørke bæsjen!» 

En diskusjon med toåringen du ikke vil dele med 60 høytstående politikere på telefonkonferanse der du har blitt bedt instendig om å ikke si noe med mindre det nesten står om liv. 

Jeg fikk panikk. Jeg trykket vilt på telefonen min. Holdt pusten mens jeg holdt på. Faen, hvor er det skjermbildet som viser oversikten over telefonens status? Jeg drar opp og ned med fingeren og etter mye rabalder dukker oversikten opp.

Muteknappen er trykket inn. Den bittelille knappen som ved et veldig fjærlett trykk med en finger, et kinn eller i forglemmelsen KAN bli trykket vekk. 

Jeg er så letta. Jeg er så letta at jeg faktisk klarer å innsè det humoristiske i alt, at jeg setter meg ned å skriver om det. Jeg skal be Apple om å lage en kjempe stor, fysisk knapp på telefonen min som gjør at jeg aldri, aldri, aldri, er i tvil på om jeg er på mute eller ikke. 

Puh.

/Line Victoria

Reklame | Nissan Leaf / Mobile i Skien ☘️

Det er ikke til å putte under en stol at når du kjører rundt i en bil som der ut som noen har spydd rosasmurf over hele bilen, så får du oppmerksomhet. Med øyevipper, rosa interiør og en ultrablond småbarnsmor bak rattet – så skjønner jeg at folk tar opp mobilen sin og knipser bilder. Og du – det går heeeelt fint! Det er ikke sånn at folk som kjenner meg sa til meg at «Huff, også du som ikke er så glad i oppmerksomhet da, Line…» da jeg viste frem bilen. Det finnes faktisk et par politikere som har syns at det er riktig så stas å bli sett i rådgiverens rosa barbiebil. Her vil kanskje de nevnte si at det ikke stemmer, men jeg så det i blikkene deres at de var både stolt, glade og frydet seg hele turen de lå med ansiktet dypt begravet i hendene med solbrillene på og jakka over hodet. 

Jeg hadde tenkt til å poste innlegg om den nye bilen for lenge siden. Men etterhvert som tiden går, så er det flere og flere fordeler med denne bilen som gjør at jeg bare blir mer og mer glad i den – og derfor blir lista bare enda lengre over pluss-sidene. Så et sted må jeg jo faktisk starte!

Nissan Leaf? Helt seriøst, ville ikke valgt noe annet. Det føles som en helt vanlig bil, har MASSE plass i både bagasjerom og i bakseter – og jaggu har jeg testet den til det maksimale ved at jeg hadde 1 (EN!) prosent igjen da jeg rullet inn i garasjen. 

Den er faktisk helt genial til all slags bruk. Jeg har kjørt til Oslo uten å måtte stoppe for å lade, og jeg har brukt bilen i 12 dager i strekk på småkjøring til butikk, kjøpesenter, rådhuset og barnehage – UTEN å lade en eneste gang. Og når jeg først MÅ lade på en ladestasjon så tar det ca 15 minutter så er jeg på veien igjen. 

Torben og jeg diskuterte akkurat det der tidlig. «Usj, lade i 15-20 minutter, tenk så mye tid du bruker av dagen på å lade..! Denne frasen har jeg hørt maaaange ganger!

Jeg parerte med det jeg sier til ALLE som spør om ladetidsbruk – «Tenk hvor mye du må jobbe for å få ut 800-900 kroner etter skatt for å fylle tanken med bensin eller diesel! ”
HAR du egentlig tenkt på at mange av dagene du sitter på jobb er penger du tjener for å bruke på bensin eller dieselutgifter…! Mens jeg sitter noen anledninger i en ladeboks langs E18 og hører ferdig på podcasten min eller sender koselige snapper til folk jeg er glad i – eller tilogmed jobber de 20 minuttene…! Da er kanskje ikke livet med ladekabel så veldig mye verre enn livet med bensinpumpa..?! 

Utifra hva jeg kan se av telefonregningene mine (jeg betaler lading med mobilen) så har jeg brukt 267 kroner på hurtiglading  i juni som var en ganske aktiv måned for meg. I juli ble det 67 kroner. Da har jeg også kjørt MYE, men var flinkere til å la bilen stå i laderen hjemme! Jeg kunne enkelt ladet mye mer hensiktsmessig og økonomisk hjemme ja, men jeg glemmer faktisk noenganger å stappe inn kabelen når jeg går fra bilen i garasjen. Så da ender jeg jo opp med å måtte hurtilade innimellom pga litt dårlig planlegging. (Men det går seg til!)

Som i utgangspunktet ekstremt skeptisk til el-bil, så fikk jeg tidlig det folk kaller rekkeviddeangst da. Den kan forklares på samme måte som når du er i ferd med å gå tom for strøm på mobilen, og du vet at du har et par viktige telefoner og mailer du MÅ få unna før telefonen lader ut. Jeg trodde dette kom til å bli et stort problem for meg, siden jeg er både distre, lat og ikke spesielt flink til å planlegge når jeg setter meg inn i en bil, men dette har faktisk gått urovekkende greit! Urovekkende er det faktisk at jeg ikke en eneste gang har måttet bli hentet av pappa eller Falken når det har gått kræsj i logistikken.

Altså – det er jo virkelig ikke noe mer avansert enn at man taster inn et par trykk på skjermen i bilen, så loser bilen din deg til nærmeste sted for lading. (Fortrinnsvis hurtiglading når man er på farten!) Jeg har til nå EN gang måttet vente i kø på ladestasjon. Da drakk jeg kaffe med en Leaf-eier (med en eldre modell) som lurte på å oppgradere, så da gav jeg han like gjerne nøklene og lot han teste Leifen min!

Et par andre ting jeg elsker med bilen er klimaanlegget. Av en eller annen grunner det det BESTE jeg har opplevd i en bil, og jeg har kjørt mye forskjellige biler. En annen ting er den geniale e-pedalen. Når jeg har den knappen inne så lader bilen underveis, altså den fyller på batteriet ved hjelp av farten du har når bilen ikke trenger å jobbe så hardt. I nedoverbakker, flatmark, og når jeg bremser. Jeg elsker også lyden av Leaf. Eller altså, den manglende lyden. Bilen er jo stille som en sykkel, men lager en deilig tog-tuting når jeg rygger så man skal kunne høre meg når jeg bakker bilen ut av garasjen. 

Et kjapt regnestykke der jeg veier den dieseldrevne Huindayen opp mot Leafen så sparer jeg 3750 kroner i måneden på å kjøre Leafen! (dieselutgifter vs strømutgifter, bompenger og fratrekk av strømutgifter til lading) Jeg merket det godt da jeg måtte bruke Huindayen ned til sørlandet, vipps – der røyk 800 spenn i dieselutgifter og 220 kroner i bompenger. Altså over 1000 kroner på en tur som i utgangspunktet burde kostet meg 70 kroner i en omgang i hurtigladerboksen om jeg kjørte Leifen.

Jeg holder på med en jæskla morsom film nå. Det har seg nemlig slik at jeg har spart litt på rosinen i pølsesnabben! Jeg filmet nemlig reaksjonen til Torben da han fikk se den nye rosa Barbiebilen. Det er litt morsomt, men han har ENNÅ ikke prøvekjørt bilen heller, hahah! Så bilen kan man være trygg på jeg har fått lov til å ha i fred! 😂

Hvis du IKKE har sett den legendariske videoen der bilbutikken Mobile pranker meg bittelitt, så bør du absolutt se den – ta en titt HER!

Har du spørsmål om bilen så er du mer enn velkommen til å stille spørsmål! Også vil jeg selvsagt anbefale deg å ta kontakt med Øystein på Mobile i Skien som har levert bilen min og kan gi info om hver eneste cm av den. Et sabla godt tilbud får du også, det har han lovet leserne mine – også hjelper det jo litt at han er verdens gladeste bilselger da!

 

Så fort man er lappet sammen og hivd ut på parkeringsplassen utenfor sykehuset med et ferskt familiemedlem, kommer det forventningsfulle spørsmålet alle av en eller annen grunn syns er innafor å stille – når kommer nestemann? Noen går jo også så langt og kommenterer der jeg sitter med den lille bylten i fanget at «nå skal vel mamma og pappa lage en lillebror du kan leke med snart!» Det siste jeg orket når puppene lakk og lura kjentes ut som jeg hadde forvekslet tampong med kinaputt, var å tenke tanken på barn nummer to. “-Måkke la det gå for lang tid mellom de, hyggelig å ha flere tette da, de blir ikke så egosentriske da!”

Det er underlig det der. Uansett hvor hardt man forsøker å fortelle omverdenen at det å mase etter unger er en uting, så er det tydeligvis fritt frem for å mene noe om størrelsen på fotball-laget det forventes å produsere innenfor husets fire vegger. 

“Dere må lage flere barn!”, oppmuntrer statsminister Solberg som en gnagende tante Erna, mens hun legger ned fødselssplasser, og endrer permisjonsordningen og abortloven med et pennestrøk for å beholde taburetten på tinget. Tante Erna syns du bør få flere barn, og helst før lunsj! Og takken er..? Nei, nettopp. Sorry Erna, kan ikke oppfylle dine ønsker så lenge det du gjør og sier rettet mot oss fødemaskiner er riiiimelig turn-off.

Men en ting er hva vår statsminister sier i nyttårstalen –  vet du hva andre folk tillater seg å si fleis til fleis?

«-Du burde få flere barn. Tenk om det skjer noe med Maren, også er det for sent å få flere.»

Noen mener altså at man bør føde en backup-unge, i tillfelle den første ikke virker eller man på tragisk vis mister barnet sitt. “-Flaks vi fikk en ekstra, da!”

Andre sier rett ut at de syns synd på Maren som blir alenebarn og ikke får søsken, for tenk hvor kjedelig feriene hennes blir! (?!) Rart det der, mine ferier med mamma og pappa har vært av de mest fantastiske, siden jeg hadde med meg både venninner og skapte nye vennskap på brygga i hver eneste havn og svaberg vi ankret opp.

Andre påpeker viktigheten av at Maren kan bli utslitt av å være alene om å ta vare på sine gamle foreldre når den tid kommer. Jeg tror helt oppriktig ikke at Maren kommer som 60-åring for å pleie sine gamle foreldre i en liten leilighet på Solkysten, klage over at hun ikke har noen å dele ansvaret med. For som enebarn blir hun også enearving og slipper opprivende søskenkonflikter når barndomshjem og diamantringer skal fordeles. (Sånn hvis man skal parere dumme argumenter med enda dummere argumenter, der altså..)

Underlig nok er det hårreisende mange som rynker på bryna når jeg sier at jeg foreløpig og høyst sannsynlig kommer til å la Maren forbli enebarn. De tillater seg å synes det både er trist for datteren min. Og jaggu får de meg til å føle meg som verdens mest egoistiske forelder når jeg sier at «det holder med en». For det gjør det faktisk. Det holder faktisk i massevis!

Besteforeldre er de som er mest forståelsesfulle på dette har jeg merket. Sikkert fordi de har så mange barnebarn fra før, så det spiller liksom ikke noen trille med en mer eller mindre å kjøpe julegaver til.. 😂 Men det er utrolig nok faktisk de som står litt på utsiden som syns det er innafor å mase om forøkelse av familien, de som ikke engang vet navnet på datteren vår! 

«Vi får håpe mamma og pappa lager en liten søster eller bror til deg snart da, så du har noen å leke med!» sa de på brygga i ferien tidligere i sommer. “Har dere bare en?” sa hun på butikken. 

De ALLER mest forståelsesfulle er de som har masseprodusert en hel sekt i løpet av kort tid. “Du kan godt FÅ en av meg?! sa den bittelitt slitne mamsen på lekebutikken i Risør med et forventningsfullt glis fylt av en stor porsjon humor.

I helgen hadde jeg med meg Maren på besøk hos noen venner av meg. Vi telte 7-8 små hoder i vannkanten, og Maren så ikke ut til å bære preg av at hun var alenebarn. Vi har masse familie og venner med småttinger så Maren sitter ikke alene på barnebordet i familieselskaper. Og skulle det være slik at hun på et tidspunkt føler seg ensom i heimen, ja da får vi jaggu få oss en katt.

Det finnes mange frivillig barnløse som kjemper for å bli hørt i familieselskapene når de sier at de ikke ønsker barn overhodet. Når skal det bli greit å si at man er frivillig enebarnsfamilie uten å bli forsøkt overtalt til å få flere?

Jeg har tilgode å høre de gode argumentene for at søskenflokk blir bedre mennesker enn enebarn som vokser opp i en gate full av venner, en barnehage med 10 andre på avdelingen og familieselskaper og får lov til å ta med seg venninner på ferier. 

Forskning har nemlig vist at enebarna klarer seg like godt sosialt som dem med søsken, og de får like lett venner. Og jaggu viser det seg at studier viser at enebarn greier seg i snitt bedre på skolen enn de barna som har søsken. Flere enebarn tar også høyere utdanning. (Kilde: HER)

Så det så.

/Line Victoria

Jeg diskuterte det faktisk med ei venninne heromdagen. At jeg innerst inne er en jappe som står fast i 1980. Da det var veldig jappete å ha badstu, karnapphus, solarium og basseng. Jeg huker herved av 4 av 4. 

(Jappe – en snobb på 80-tallet. På 80-tallet var det en periode fra ca 1983 til ganske konkret november 1987 der man kalte den perioden for jappe-tiden. Det var da alle fikk lån til langt over pipa i en høyrestyrt regjering, og alt gikk til helvette når folk ikke klarte å styre seg med lånebehovene sine) 

Riktignok ER huset vårt bygget av en tidligere banksjef i 1980. Med andre ord – huset var nok opprinnelig bygget for å ooooooose 80-tallets luksuriøse jappetid. Det er godt sabla godt håndverk, det er det. Og det er digert. (Jævla) dyrt gulv i utryddet treverk som pappa sterkt vurderer å selge på finn for å se om det fremdeles gir avkastning 40 år etter at jeg ble lagt med millimeterpresisjon rundt den DIGRE peis og peisovn-anrettningen i stua. En åpen peis som har blitt brukt en gang da jeg skulle ha gjester i spisestua, men vi bruker istede vedfyringen (en Jøtul eller noe?) for faktisk å få varme fra mursteinskladdeisen midt i rommet. 

Badstua er heller aldri brukt. Aldri. Har ikke startet den ovnen engang, og jeg har slått på lyset der inne to ganger. Bare for å sjekke at rommet fremdeles er der, liksom. Solarium? Eh, ikke spør. Jeg tør ikke ligge lengre enn at jeg har fått varmen i meg, og med lysstoffrør strålevernet antageligvis bannlyste for 30 år siden, så har jeg ikke akkurat pådratt meg noe sommerglød der nede i kjelleren. 

Og nå – vår siste nyinnkjøpte attraksjon i det som begynner å minne om en middels stor fornøyelsespark i boligfeltet på Ekstrand – BASSENG! Egentlig skulle det være et plaskebasseng, men med salg på den lokale basseng og plastblomster-butikken så ble det til at mor kjøpte seg noe som tar intet mindre enn omkring 8000 liter. Med rensepumpe. Og varmepumpe. Antageligvis NordEuropas dyreste plaskebasseng til toåringen.

Det værste er nå at jeg fabler om et helt ekte badebasseng her i hagen nå. Jeg har sjekket priser og muligheter, og hvis dette med pisslunket klorvann i hagen er en suksess fremover, så kan det godt hende jeg går på en kjempesmell og graver ut kjellerstua til Torben og sørger for innendørs badebasseng vegg i vegg med det ikke så ofte brukte velværedavdelingen vår som jeg nevnte på tidligere. 

Sannheten er at jeg skal teste bassenget i fred og ro i morgen. Min nabo Torbjørn som akkurat har gått av med pensjon skal få nyte naboens bleke ræv i neon-rosa badedrakt fra stuevinduet. Hans hus ligger litt høyere enn vårt i gata ovenfor, og etter at vi skar ned den (bare en!) 10 meter høye tujaen (Jepp, 10 meter – kødder ikke!) så har nabo-Torbjørn fått tilbake utsikten – men jeg kan vel ikke si at utsikten er spesielt oppgradert når han nå ser rett ned i fornøyelsesparken vår. Uansett da, Maren elsker det – og det var i grunn det viktigste. At mor får 80-talls vibber av det hele er bare en kjempebonus for en som elsker kreppet hår, cabroleter og v-halsgenser. 

Ohhh, ja! Ny podcast er selvsagt ute! Ukens episode er full av en kusine som pranker meg, Zahid som har vært på svenskeferja og jeg får gave av Zahid! Hvis du ikke vil lytte til den her under, så finner du oss på spotify og alle steder man finner podcaster. Podtail og apple sin podcaster er fin, abonnerer du så får du varsel straks noe er ute!

Nei, jeg er ingen ungdom lenger. 36 år og neonrosa badedrakt? Ish..

Hun gav meg den, den unge og veldig pene sørlendingen, da jeg var på besøk på fabrikken deres på sørlandet. De lager ikke forøvrig ikke badedrakter på den fabrikken. De lager vel strengt talt det som er litt av årsaken til at jeg ikke alltid syns det er sykt stas å valse rundt i badedrakt, for de lager deilig iskrem i de store lokalene der.

“-Du er perfekt for denne. Den finnes ikke i salg, og det er bare helt spesielle personer som har denne”, sa hun og rakte meg noe så rosa at det svei i øynene. 

“-Really?” sa jeg.

“-Really”. Sa hun.

“-REALLY?” spurte jeg igjen for å forsikre meg om at hun ikke kødda med meg. Det er nemlig rimelig ballsy å gi en småbarnsmor med deilig mammabollemage og ammepupper en badedrakt helt uoppfordret, i gave.

“-Ja. Jeg vil at du skal ha den. Du blir en god ambassadør for denne badedrakta.”

Jeg kikket etter merkelappen som skulle avsløre størrelsen på plagget, og hun sa kjapt. «-Jeg vet den passer. Tro meg. Du kommer til å se fantastisk ut i den.»

Badedrakta ble liggende. Lenge. Jeg fikk den i våres og har ikke engang prøvd den på. 

Men etter en sommer jeg faktisk har følt meg komfortabel i egen kropp siden den er frisk og den er min eneste, så trakk jeg på med den neonrosa saken. Ingenting å tape, det værstesom kan skje er at Torben får seg en god latter av kona som trer på seg verdens mest ukomfortable plagg. Latteren skulle vise seg å dukke opp av helt egne årsaker enn min uhøytidelighet og selvironi…!

Bildene du ser under er min ekte (glade!) reaksjon på synet som møtte meg i speilet. Med mensenmage, blåmerker og ikke møtt høvelen på et par uker så flirte jeg av meg alle de siste hemningene, utrygge følelsene jeg skulle ha innabords om min egen kroppsfasong.

Hun hadde faen meg rett! 

Med fare for å virke innbilsk, høy på meg selv og sjølgod – JEG FØLER MEG FIN I MIN STØRSTE SKREKK AV ET SOMMERPLAGG!

Og nettopp det har kostet meg enormt å komme til nettopp den konklusjonen. At jeg er fin nok. At kroppen min passer perfekt til huet mitt, for en gang skyld. Kroppen min er frisk, trygg og på lag med resten hjernen. Tenk å være så heldig at jeg har en kropp som følger meg i tykt og tynt (bokstavelig talt) og bare blir enda bedre når jeg setter min mentale helse foran mine fantasier om å være en langbeint sylfide som trener 6 ganger i uka og spiser kaninfor når andre koser seg med sommermaten. 

Det er faen meg flere uker igjen av denne sommeren, jeg utfordrer ALLE som føler seg ukomfortabel i badetøy i disse dager til å føle seg fin nok i massevis uansett forman man kommer i. Tro meg, jeg har jobbet i 36 år for å bli trygg på det jeg ser i speilet.
Det var en helt underlig, befriende og deilig følelse å føle seg så fin i noe som til vanlig fremprovoserer så stygge tanker om meg selv. Jeg er verken tjukk eller tynn, jeg er frisk!

Det værste oppi alt er at jeg gleder meg vilt til  fortsette å ta vare på kroppen fremover. Ikke for å bli tynn, men for å føle meg slik jeg gjorde når jeg tredde på meg denne herligheten: FRISK! 

JEG FØLER MEG FANTASTISK! 

Beklager at jeg ikke tok noen flere bilder. Jeg ble nemlig så overrasket over hele episoden at jeg sitter her i min neonrosa badedrakt og blogger in real-time.

Du finner meg også på instagram, visste du det?

Neonrosablogger`n – Line Victoria

PS: Tusen takk, Maja. Jeg tror faktisk ikke du skjønner hvor stort det er for meg at du faktisk hadde rett og at jeg faktisk tror på det. 💕

Båtlivet er skjønt, og det er ingen tvil om at beslutningen om ikke å selge båten var en god idè. I fjor gjorde jeg meg opp litt tanker om det å ha en 1-åring ombord i båt, og i år har mye endret seg når Maren har blitt over to år, prater og er litt mer stabil med redningsvesten på brygga. Det var faktisk en stor opptur i år, hvis jeg kan si det sånn..

Men jeg har sett at jeg har masse sjøfarere blant leserne mine, og jeg har noen tips som har funket for oss i ferien som jeg gjerne deler av meg. Noen av tipsene er helt åpenbare (som redningsvest) men andre er bare nyttige tips for å få en litt mer smidig ferie.Hvis du har noen tips selv, ikke vær redd for å dele de i kommentarfeltet – slik at andre båtførere kan plukke de opp!

Da Maren var bare noen uker gammel så ble hun med oss på båttur. Da gjorde vi ikke annet enn å sørge for å kjøpe en redningsvest som var festet til bilstolen hennes som vi drasset med oss ombord. For oss handlet det om at en nyfødt baby ikke akkurat blir tatt opp og ut i båten de første månedene, vi valgte å ha henne i bilstolen hele tiden så godt det lot seg gjøre – og ingen lange turer. 

(Det ser ut som redningsvesten dekker hele inngangen til bilstolen, det gjør det altså ikke – men jeg hadde ikke noe bedre bilde fra da vi brukte den enn dette!) 

Redningsvesten vi kjøpte den gangen er som sagt en du fester på bilstolen og OM uhellet er ute så vil visstnok bilstolen holde seg flytende med babyen opp, og ikke gå til bunns eller bli liggende opp/ned stroppet fast. Det skal sies at vi ikke har testet dette selv, men jeg liker tanken på at siden vi bar Maren kun i bilstolen på brygga og opp over i båten, så var det det som var mest fornuftig inni hodet mitt. Vi bar ALDRI Maren ut av båten eller over rekka som baby. Mange legger spebarnet MED redningsvest oppi bilstolen – hvilket jeg tenker er innafor – men her har jeg altså vært opptatt av at bilstolen skal flyte riktig om uhellet er ute, og ikke barnet som er festet i bilstolen. Jeg aner ikke om bilstoler flyter og hvordan den flyter i utgangspunktet uten vest, noen som vet?!

Jeg kjøpte redningsvesten på nett HER (ikke reklame!) og er i grunn veldig fornøyd den korte tiden vi brukte den den sommeren. 

Da Maren ble ett år fikk hun redningsvest til bursdagen av fadderne sine. Mitt beste tips er å kjøpe en anerkjent og forskriftsmessig redningsvest med krage som snur ungen om hun havner med hodet ned i vannet. Jeg vil også anbefale at du bruker redningsvesten så OFTE du kan for at kidden skal bli vant til det – og er fortrolig med den både på land og på vann. Vi har Regatta sin med en slik som går mellom beina og opp – med to seler innenfor redningsvesten. Det er også en liten løkke på ryggen som gjør det enkelt å holde styr på henne med en finger i løkka uten at hun merker det nevneverdig…! (!) Flere ganger har jeg tatt meg i å vurdere hundebånd til å klipse på, men har ikke gjort det ennå.

Da hun var et år så var reiseseng det mest geniale vi tok med oss. Den brukte vi som lekegrind! Vi satte opp skygge når det behøvdes, og vi tok den gjerne med på land. Nå har vi riktignok en unge som elsker grinda si, og selv som 2,5 åring snart så har vi sprinkelseng fremdeles, fordi det er suverent at hun bruker den som sitt sted. 

Jeg har skrevet om min elsk til lekegrind og hvordan bruke den optimalt og få full utnyttelse av den HER om du vil lese det!

💥 Vi har solcellepanel og 2 forbruksbatterier. Det betyr at vi kan ligge i uthavn med egenprodusert strøm i mange dager og netter. Kjøleskap og dassen er det som tar mest strøm, og sigaretttenner-uttaket er flittig i bruk for å lade mobiler og iPad. 

✅ iPad med ferdig nedlastet tegnefilmer fra Netflix, spill for barn som kan brukes uten nettilgang og lydbok på den er genialt for oss som har en kid som elsker iPaden sin. (Jeg er ikke flau for å innrømme det.) 

• Solkrem faktor 50! 
• Svømmeringer eller badering med «sete» (brukes når de er under oppsyn selvsagt)
• Badeleker (spade og gjennomsiktig bøtte)
• Håv
• Krabbefiskeutstyr (en klype og ei snor!)
• China Sjakk til de voksne (ELSKER kinasjakk!)
• Vann på dunker (Vi drikker ikke det på tankene, det bruker vi bare til dusj, oppvask og vaske hender)
• Ferdigblandet saft på halvannenlitersflasker gjennomfrosset fra fryseren hjemme holder seg kald i to-tre dager nede i kjølsvinet.
• Den Aqua-Kem`en man alltid heller for mye av oppi dass putter jeg i en gammel zaloflaske, sånn at du ikke overforbruker når man heller fra den svære dunken med den blå luktegreia. (Denne er nok gjenkjennelig for mange, det er en slags duft/såpe man har i dassen hvis man har septiktank for å slippe lukta..!) 

• Tørr-bollor. Jeg slenger de litt rundt, for det blir fort fuktig i en båt på kvelden og natten. De ligger der hele sesongen og sluker fuktig luft sommeren igjennom!

• IKKE sov med dieselvarmeren på hele natten. Ha den tidsstyrt, eller skru den av før du legger deg. Ikke sov med stearinlysene på heller. Ta ingen sjanser ombord i en båt eller campingvogn der nødutgangene er ganske spartanske og både plast og tre er overtent innen særdeles kort tid. Båter ligger i tillegg tett i tett i noen havner og plasser, her må absolutt alle ta et sikkerhetsansvar. 
• Solcellepanel er gull! Vi har to «myke» liggende fast på dekk. Du sparer deg for mye «rekkeviddeangst» om du er selvprodussrende på sjøen. Har du stor nok båt har du kanskje aggregat til 20.000 bakpå hekken, men det har ikke vi. 
• Shampoo til bruk i saltvann – jepp, det finnes! Min bonusmamma bruker dette flittig og er storfornøyd! Kjøpes på apoteket.
• …og når du først er innom apoteket – kjøpt en liten førstehjelpstaske. Plaster, pyrisept, krem som lindrer brennmanetangrep, og skikkelige kompresser hvis du er sammen med en like stor uheldigper som mannen min. Vi kappet nesten av han tåa på en brygge for tre år siden, da var det greit å ha litt medisinsk utstyr ombord..!
• Insektspray/knottspray/myggspray og gnagsårplaster. Jeg lover deg, det angrer du på om du ikke har det!
• Det betyr lykke å døpe båten. Altså, at båten har et navn. Torben ville at båten vår skulle hete Anfield, for da kunne han fri på Anfield. Hvilket han gjorde i 2015. Jeg har hørt historien om båten Kvakk, Kvakk. Da den sindige operatøren på Kystradion skulle kalle opp båten, kunne man høre på radioen: «Kvakk, kvakk, dette er Tjøme Radio, Kvakk, kvakk!» Fra gammelt av er tradisjonen å ha et kvinnenavn på båten. 
• Sjørøverflagg i masta eller i antenna betyr ikke bare at man er morsom og rebelsk, men den signaliserer også at «her er det barn ombord!» til andre med barn ombord. Har du et lite sjørøverflagg kan man altså signalisere til andre båter at «vi tåler litt støy, roping på svaberg og ønsker nye bekjentskaper, kom hit!». For de som ikke har barn kan det være greit å styre unna båter med sjørøverflagg hvis man ikke liker litt barnestøy..!
• Har du større barn? Kanskje det kan være en idè å investere i en gummijolle? Mange barn syns det er gøy å utflukte litt på egenhånd eller komme seg inn til brygga for å flørte meg de søte 14-årige jentene på brygga. Da kan det hende at 15-åringen syns det er ekstra stas å være med mamsen og pausen på tur, hvis de får lov til å være litt mobile. Oppgrader gjerne kidsas mobiler med litt større surfekapasitet, ingenting er verre enn en 15-åring som ikke har nettverk til å få streak på snap med vennene sine.

Mitt allerbeste ferietips – enten det er i båt, Syden eller i hagen – bruk tid med barna! De bryr seg fint lite om de er i båt, hagen eller utlandet, det er tiden du bruker med kidsa som er viktigst. Husk at båtliv også kan bety frustrasjon resten av året også – jeg skrev litt om det HER! (Hahahahah!) 

Ha fortsatt en GOD sommer til sjøfarere, campingturister og alle andre som trives godt i inneklemte kvadratmeter – og har du ikke båt er høsten den perfekte tidspunktet å kjøpe seg en doning på. Du kommer faktisk veldig langt med båtkosen for like mye som folk svir av på en ukes sydenferie, jeg bare sier det!

/Line Victoria