Altså – min tur til å korona-momshame noen! Jeg har surfet på internett og med mesterlig hjelp fra en frøken som har skreket «REGNBUEKAKE» siden den dagen i januar jeg hadde vært innom en kakebloggers bilder på iPaden til Maren i et svakt øyeblikk. Det bildet som dukket opp da vi skulle skru på My Little Pony glemte hun dessverre aldri, så REGNBUEKAKE er svaret jeg har fått hver gang jeg har spurt om hva slags kake hun ønsker seg til bursdagen.

Så tenkte jeg da, inni mitt lille hode, at «det kan jeg jo bare bestille». Men det skal jeg jaggu fortelle deg, det er ingen konditorer som lager REGNBUEKAKE!

Jeg viste bilder og de ristet på huet. «Folk blir alltid så skuffa fordi de ikke ligner på de de finner på isntagram og Pinterest, så det der tar vi ikke opp bestillinger på lenger.» kunne en konditor fortelle meg.

Jeg googlet og fant oppskrifter og konditorfargepakke til 700 kroner. 700 kroner for å bare fargelegge djævelskapen! Helvette ass. Men det ble gnålet og maset og jeg bestemte meg for at det uansett ikke er noen jeg skal overbevise om mine kokkekunnskaper enn et bursdagsbarn på 3, så jeg brettet opp ermene og fikset frem kredittkortet.

500 spenn for konditorfarge. (Jeg droppet orange, siden man kan blande gul og rød. Ser du, jeg burde ikke vært dum jeg ass!) Intet mindre enn 4 bokser med melis. Og trur du fader ikke jeg måtte kjøpe kakeform også, for ingen rengnbuekaker skal lages i vanlige former – men med diameter 20 cm. Vaniljepaste (for vaniljesukker er liksom ikke bra nok det eller?) til 80 spenn i spesialbutikk. Jeg orker ikke regne på det engang. Det blir vann og økologisk speltknekkebrød i uker fremover.

Lørdag morgen slang jeg posene på benken og satte igang. Klokken var litt over 11.00, det var lørdag og sol – og det lå ann til å bli en vakker utedag på terrassen. For de som ikke barrikaderte seg inne på kjøkkenet, da.

Det å være en gjerrig kakebaker har nok aldri lønt seg. Du skjønner, kaka må lages i 7 omganger. Jeg var altså inn og ut av stekeovnen 7 ganger. Siden jeg bare hadde gidde å kjøpt EN kakeform som måtte vaskes og klippes til bakepapir og smøres og meles mellom hver gang.
Jeg hadde konditorfarge langt inni ørene og melis over alt. Jeg tilbrakte 6,5 time på kjøkkenet. Jeg holdt på med kakerelatert faenskap fra jeg stod opp til det ble mørkt. Jeg var ute på verandaen tre ganger, og det var for å røyke meg en sigg for å slippe å gå fra vettet.

Lag på lag på lag på lag på lag på lag på lag på lag på lag på lag på lag. Annenhver kake, frosting, kake, frosting osv. Små smurte jeg inn hele dritten med frosting tilslutt, denne blytunge tønna av en kake. Så brukte jeg en gammel sparkelspetel jeg vanligvis tetter hull med i veggen, og gjorde som hun på YouTube, bare helt uten de fiffigere og dyre verktøyene hun hadde for hånden. Så helte jeg blå sjokolade (hvit sjokolade med konditorfarge) over.

17.00 stod kaka i kjøleskapet og jeg var kaputt. Og full av e-stoffer.

Men da var tiden inne for å begynne på bursdagsgaven til Maren. 😱

Stor jente-rom. (Ny seng, aktivitetsbord med stoler, en jævlig svær opprydning der babystæsj måtte vikte for fargeblyanter og kritt og barnesminke fra Frost (jaja, skyt meg) og pene, glitrende vesker hengene på veggen. Også endelig få opp noen bilder på de veggene der inne! JA, også malte jeg vegg mens ny seng ble skrudd opp. 02.00 var vi ferdig, og da jeg skulle legge meg så jeg dronningen ligge der på min side i senga mi, så jeg bare lukket døra og la meg på gjesterommet stede. Jeg var helt utslått!

Nå er du kanskje spent på hvordan det egentlig gikk med den jævla kaka? Jo, nå skal du høre.

Med jekketralle fikk vi bært den ut på bordet til tonene av hæppibørsday søndag ettermiddag. Jeg tok kniven og skar. Fy fader så hard! Jeg måtte nærmest sage meg igjennom den svære blokka av en kake, og tenkte stille i mitt sinn at det antageligvis var en dårlig ide å la den stå på kaldeste i kjøleskapet i et døgn.

 

Men så – de 6,5 timene på kjøkkenet og at jeg har bæsjet både rosa og grønt som en regnbuemaiskolbe den dagen grunnet stort inntak av både røre-prøvesmak og det faktum at jeg måtte slikke ren konditorfarge-skjeene jeg brukte før jeg satte de i oppvaskmaskinen – det var faen meg verdt hver eneste sjokkerende dorulltørk jeg gjorde, og kommer til å gjøre i dager fremover.

Jeg tenker at det for en gang er på tide at jeg momshamer ALLE dere som ikke gidder å lage kake til deres egen, elskede unge på bursdagene dems.
Det finnes ikke viktigere ting i livet enn å bruke en hel fridag på å lage en regnbuekake der minst halve kaka kommer til å bli brukt som drapsvåpen om jeg hadde klart å løfte den og hive den i trynet på noen (Vi snakker om noen som ligner en isblokk i tyngden) eller som får deg til å skremme dritten ut av deg hver gang du ser de fargerike bremsespora i trusa di den neste uka.

Jeg er så glad for at det er et år til neste gang. Da blir det ferdigkake med nonstop. Som alle andre normale mammaer disker opp med.

Kaka ble ikke så veldig god, så jeg tenker at oppskrift ikke er nødvendig. I såfall bør du heller bytte ut frostingen jeg lagde med noe annen smak enn “sukker og smør”-smak. Det ble too much, selv for en sukkermons som meg!

Åjåj, nå må jeg på do! Ønsk meg lykke til!  💙💚💛🧡❤️💜 💩

Herregud. 

Det jeg skal fortelle nå er i aller høyeste grad bare et i-landsproblem i disse dager, men vi trenger å le litt av andre ting enn hyttefolk som klorer seg fast til solveggen og at Krekar klorer seg fast til Brynjar Melling og norske velferdsgoder idag, syns jeg.

Det hele startet med at det av en eller annen grunn har skjedd noe rart med Instagrammen min som gjør at det jeg poster i stormen min havner i min private story på Instagram. (Ikke så privat når min egen facebookprofil følges av litt over 14.000 mennesker, men lagå. Vanligvis vises instastoriesen min på Supporterfrue-siden min på facebook, men de siste dagene har den altså ikke gjort det.

MEN, her er casen:

På insta i går kveld la jeg blant annet ut dette bildet blant mange andre bilder/videoer. Men dette havnet da altså som det første i en lang rekke.

…og uskyldig som det er det bildet, så har altså dette skapt en voldsom forvirring blant mine facebookvenner. Spesielt de som ikke er overveldende teknisk anlagt innenfor digitale/sosiale medier. Og kanskje aller mest menn…! (Sorry, det måtte bli sagt!)

For det var jo endel som svarte på akkurat dette instagrambildet:

Noen svarte: «Neii..☺️»

Andre svarte: «Åssen det?»

Flere fulgte opp med: «Hva tenkte du på?»

Og et par var rett på sak: «Hva hadde du i tankene hvis jeg ikke sover?😘»

En var veldig kort og skrev: “Jeg har dame.”

 

Og da går det opp for meg….:

De som har fått storiesen (dette bildet) opp i freden sin har trodd at jeg har send det privat til de! 😱

Og i utgangspunktet hadde ikke det vært noe problem. Med mindre det ikke hadde sett ut som… ja, du veit…

Av alt merkelig ræl, morsomheter og tøys jeg legger ut på Instagram, så er det altså dette bildet som skaper stoooor forvirring. Og jeg er så redd for at det er mange der ute som ikke har turd å svare meg, men som har trodd at jeg har sendt det privat til de!!

Jeg har tilfeldigvis tredd på meg liggefjeset mitt i det bildet der. Og jeg har jo henvendt meg personlig ved å skrive “du”. Ja, også den hjertesmileyen på slutten der da. Det bare komplimenterer hele sulamitten.

Unnskyld! 😂 (Men til alle dere som tok det med fatning når vi kom til bunns i misforståelsen – dere er kule folk!)

Skal roe ned litt på bildeflørtinga på Instagram heretter ass… 😉

/Line Victoria

 

 

Folkens, nå må jeg ta litt grep her. Dette har sklidd helt ut. Både i forhold til jobb, energinivå, og absolutt alle mine faste rutiner. Det mest faste er mine timer på hjemmekontor, men med en treåring er det selvsagt ikke så lett å jobbe like konsentrert og effektivt med jobb. (Jeg vet at noen kollegaer vil spørre seg om det NOENGANG egentlig har skjedd at jeg har oppredd effektivt og konsentrert, men den som tier samtykker!)

Det ironiske er jo at jeg jobber helt sinnsykt effektivt på ekstremt kort tid. Når Maren går inn i ipad og kjeks-dragsuget, så kan jeg stille inn klokka på alarm at jeg klarer å jobbe drit effektivt i nøyaktig 45 minutter. Da er jeg så konsentrert at jeg ville skremt vettet av folk rundt meg. Jeg går ikke på do, jeg surfer ikke med mobilen, jeg forsvinner ikke inn i den o`store tankevirksomheten – jeg bare banker løs på nøyaktig det jeg skal gjøre. Tenk om jeg klarer å ta denne effektiviteten inn i den «vanlige» hverdagen når den kommer tilbake..?! 

Og plutselig sparkes døra opp med en sukkerhøy unge og bare: “DET ER JEKLAAME!”
Og så kommer det en iPad susende. Da må vi begge ha pause fra hver vår skjerm. 

…men det blir mye utetid alikevell da! Flere timer faktisk – langt mer enn vanlig! Så det kompenseres greit, den der ipadtiden hennes.

Men jeg må ha enda litt bedre rutiner generelt. Jeg må ha litt mer frisk luft, jeg må holde litt mer orden, jeg må vaske håret litt oftere – og jeg MÅ prøve å finne et nytt sett med sokker å ta på meg. Også MÅ jeg snart vaske morgenkåpa mi! Sukk… 

Jeg tror også det er en fordel for meg å stå opp enda tidligere, slik at Maren kan fortsette å sove (hun sover til 09.30-ish) for da kan jeg faktisk ha unnagjort ganske mye jobb på de to-tre timene istedenfor at kveldene blir brukt til å gape over det som ikke ble gjort…

Den første uka i den nye hverdagen var knallhard både mentalt og fysisk. Jeg er helt sikker på at det er mange der ute som kjenner på det samme. Men nå må jeg prøve etter beste evne å ta hverdagen tilbake. Dette er ikke et karanteneliv som varer evig, det er faktisk bare en veldig liten stund av vårt veldig lange liv der vi må tilpasse oss litt ekstra i forhold til alt som skjer rundt oss. Og det er dritviktig. Vi som kan, må bare ta tenne ut av tapeten for en stund og bite de sammen istede for en stund fremover. 

Håper dere har det fin der dere sitter rundt om i vårt fantastiske land, håper det går bra med dere! ❤️

Line Victoria

Dette er en bønn til min helseminister!

Jeg bor i Bamble kommune. Vi har drøssevis med hytter i vår vakre skjærgård, og de fleste av de eies av mange som ikke har postadresse i Bamble. Ja, skjærgården vår er så flott at de dyreste hyttene eies av de med litt mer penger på bok enn en vanlig mann i gata har råd til. Hytteturistene gir oss glede ved å fylle Wrightegaarden, restauranter og de handler på Brottis i helger og ellers når det er sesong for det. Vi elsker hyttefolket vårt! ❤️ Men nå er det ikke en vanlig sesong eller en vanlig helg vi står foran.
Helseministeren vår sagt at det er greit å sende familiemedlemmene til de som har påvist smitte av korona til mitt hjemsted, og mange andre små kommuner rundt i vårt ringe land.

¨

(Bildet er fra Bamble Kommunes instagram)

Vi har hytter i skjærgården på små øysamfunn. Vi elsker det når «baderampen fra Oslo» kommer durende ned den underdimensjonerte E18, men ikke nå – vær så snill! Vi har også campingplasser du sier det er greit å «rømme» til om man har koronasmittede i husstanden, det du ber om er livsfarlig for mitt lille Bamble! Er min kommunes innbyggere mindre verdt enn dine? Du sa at vi må endre og justere litt underveis, og at du er mottagelig for tilbakemeldinger – men her måtte jeg faktisk  dobbeltsjekke mange ganger for å være helt sikker på at jeg forsto deg riktig!

Det jeg leser mellom linjene er at du vil spre de mulig smittede ut til vår helsetjeneste i kommunen. Vi burde ikke måtte fortelle deg dette, du er helseminister – men vi har nok med oss selv nå, Bent! Det må du forstå, du kan ikke fordele mulige smittede rundt i Norge på den måten – men jeg håper i det minste at folk som øyner den muligheten etter hva du har sagt fra talerstolen i dag, har vett på å holde seg langt unna de små kommunene våre. 

Si som du har sagt til alle de andre som IKKE har hytte: «Bli hjemme – kjenner du symptomer eller har vært i kontakt med en koronasmittet, hold deg i karantene hjemme!» Det er det du har sagt hele tiden, hold deg til det! Vær så snill å gå ut å dementer det du har sagt. Hold deg til den opprinnelige planen der du sa – ikke dra på hytta!

Vi er riktignok sammen om dette, men Oslo har faktisk den største økningen av smitte akkurat nå – og du vil at folk skal ri av stormen hos oss til de kan flytte tilbake? Hvem skal hente ekteparet til fjells i snøstormen? Hvilken ambulanse skal du rekvirere for å hente de ute i feriehuset på Sandøya? Vi bruker ikke ambulansebåt her i fjorden, vi bruker den lokale ferja når noen akutt må hentes ute på øyene. Skal vi hente en koronasmittet ute på en øy, og sette de 100-150 personene han er i kontakt med ned til ferja, ombord på ferja, på ferjekaia, i ambulansen, på legevakta, på sykehuset vårt. 

Dette gjelder jo nærliggende kommuner også, Kragerø i sør for Bamble og Porsgrunn nord for Bamble. Et stopp på den lokale nærbutikken eller bensen og det vil være fatalt. Tetter det seg i brystet og du sliter med pusten når du sitter der i campingteltet på Rognstranda eller ute på Bjørkøya og Siktesøya eller i den fine lille hytten din med Rib`en velplassert på brygga – så kommer ikke det lille samfunnet mitt til å takle den byrden å hente ut koronafaste. Vi har nok med å skåne våre eldre og syke i kommunen (det er mange av de, for vi er litt dårlige på befolkningsveksten for tiden) – ikke send de ut av Oslo og ned til oss, jeg ber deg innstendig om å trekke tilbake den muligheten du nå har åpnet for hyttefolket.

Ordføreren i Vinje her i Telemark, en ganske ålright fyr fra Senterpartiet som heter Jon Rikard, som også til vanlig elsker hytteturistene sine, sier til NRK og Varden idag – «Det er ganske sikkert at det følger med smitte når familiemedlemmer kommer opp hit. Vi kommer til å stenge ned hyttefelt fysisk når den første personen kommer hit.» I en annen kommune satt ordfører Jon Halvor og brukte masse tid på å gå igjennom dispensasjonssøknader som han har avslått. Nå vil det komme et raus med nye dispensasjonssøknader han må bruke masse ressurser på å følge opp. Ressurser Jon Halvor helst skulle brukt på andre ting enn at hyttefolket kan kose seg med en øl i solveggen og følge oppdateringene på nett, fremfor å gjøre som alle andre som ikke har noe sted å rømme til – holde seg inne i egen bopel i sin egen hjemkommune. 

Du skal vite at her i Bamble drar ikke engang bamblinger ut til sine egne hytter innenfor kommunen engang nå. De er livredde for å bli sjuke og bli en byrde når de kanskje må hentes fra øyene eller inne i skogen. Bamblinger har vett på å holde seg i sitt eget hus. Vi er knapt ute i båt, for vi tør ikke! Pappa har til og med lagt unna de skarpeste verktøyene i snekkerboden sin, fordi han er litt klossete anlagt av natur – og vil helst ikke belaste helsevesenet i disse dager med å be om å bli sydd sammen igjen. 

Og nå ber du husstander som deler bolig med de som er påvist smittet eller er mulig smittet om å komme til vårt lille samfunn med 14.000 innbyggere – og belaste Halvor, Malene, Elin, Anders, Carina, BF og de andre jeg kjenner som i disse dager jobber døgnet rundt for å ta seg av innbyggerne her i Bamble?

Jeg hater å si det høyt, for vi elsker virkelig hytteturistene våre i Bamble. Men i disse tider må jeg be dere instendig om å holde dere unna oss. Kom heller tilbake når vi er klare for det! Da lover vi å ta dere imot med åpne armer. 

OBS: Det vil alltid dukke opp noen tilfeller der noen spør seg: “-Jammen hva med meg som har et barn, en far eller andre risikopasienter jeg ikke kan bo med for jeg er smittet” – eller – “jeg ønsker å skåne en risikopasient fra omverdenen?” Ja, de tilfellene finnes. Men det finnes alternativer innenfor egen kommune, og jeg er helt sikker på at det finnes en leilighet eller hytte du kan benytte deg av i egen kommune om så er. Akkurat nå er de fleste på tilbudssiden i denne situasjonen.
Alternativt er campingvogna til svigers borti gata eller bobil i oppkjørselen et godt alternativ. Tro meg.

(Bildet er fra Bamble Kommunes instagram)

/Line Victoria

Okey, så dag 4 er igang. Eller er det dag 5? Er den snart over? HÆ?

Jeg stanger jeg hodet i veggen flere ganger daglig og vurderer sterkt egne coronatiltak her hjemme for ikke å miste det fullstendig. Men selvmedisinering med rødvin og sjokolade tror jeg bare gjør vondt verre for stressa mams. Min lille fristund er kveldene og natt, men da jobber eller sover jeg. Eller rydder etter det som etter alt å dømme er en russisk atombombe som har slått ned med episenter i stua mi. 

(Bildet er faktisk tatt ETTER at jeg ryddet)

Og selv de stedene Maren ikke oppholder seg, så er ringvirkningene enorme.

Lunta mi er kanskje kortere enn vanlig fordi jeg påvirkes av det som skjer i Norge og verden forøvrig. Mer en en gang har jeg måttet gå ut av rommet og bare telle til ti. Eller tjue. Det kommer ann på hvor heftig mitt lille panikkanfall varer. Det går helt fint når jeg puster meg magen, men det er faen meg måte på hvor lenge jeg syns «mamma, mamma, mamma, mamma, mamma, mamma, mamma! MAMMA! MAMMA!!!! MAAAMMMMAAAAAAAAA!!!!!» klinger i ørene mine. 

Igår var vi bare inne i huset. Big mistake. Det har jo ikke vært noe problem å gjøre på helt vanlige søndager tidligere, men da har eg kanskje heller ikke vært så opptatt av å sjekke nyheter, snakke med øvrig familie og måtte hente meg inn jobbmessig i tillegg. 

Jeg ser noe gryende på sosiale medier. Noe jeg legger merke til. Noe JEG legger merke til fordi jeg ikke er en av de. «En av de». DU veit, de som klarer å sjonglere brakkesjuken med barna nå. Trolldeig, kortspill, stearinlys, harmoniske unger så jeg mistenker foreldrene for å proppe ungene full av beroligende medikamenter. Foreldre som nyter et godt glass rødt til mandagsmiddagen og de som har stålkontroll på hjemmekontor-tidene sine mens de har hjemmeskole. Folk dusjer, sminker seg og PYNTER seg tilogmed for hjemmekontoret sitt! En jæskla fin følger sa det så vakkert – «Jeg er glad du ikke bidrar til noe hjemmeskolen/barnehage-corona showoff!» Ja, for jeg er fasen ikke blind! Jeg klarer dessverre ikke holde samme tempo som mange andre superflinke mammaene og pappaene på sosiale medier for tiden. Her er alt det samme jævla kaoset, bare litt lengre intervaller på tiden å lage kaos på. (08.00-20.00 istedenfor de vanlige 16.30-20.00) Men derfor blir jeg så uendelig glad når folk viser meg også den ærlige siden av dette livet vi er så mange som står i nå. Jeg har aldri sett så mange rotete stuer på sosiale medier som jeg har gjort den siste tiden, og jeg blir nesten litt glad for å se at jeg ikke er alene om å takle denne spesielle hverdagen så dårlig som jeg føler jeg gjør.

For å få tid til å unnagjøre mest mulig jobb i stille stunder så må jeg ty til kvelds og nattarbeid foran pcen og mac`en.  Og det resulterer i bittelitt søvnmangel og et ørlite behov for å lukke øynene akkurat når treåringen sorterer knivsettet og saksene på kjøkkenet. 

Og ikke spør meg hva som holder meg gående, det har jeg ikke svaret på. Men kanskje pantebaggen på kjøkkenet har svaret.

Husmordopet mitt ❤️

Tidligere idag hadde jeg morgenmøte på videooverføring. Jeg utstyrte Maren med sjokolade, iPad, potetgull, brus og…ja – lukket døra til hjemmekontoret. Skyt meg for den. (Jeg hadde på babycall med videooverføring og plasserte skjermen foran jeg kunne følge med henne om hun kom seg ut av buret. Neida. Tv-stolen. Bare kødda. Enn så lenge)

Mens praten går på videomøtet registrerer jeg plutselig at Maren var ute av stolen sin. Jeg hørte den høylytte slingrende sirena på vei ned trappa. Sirena høres slik ut: «Mamma. Mamma. Mamma. Mamma. Mamma. Mamma.» Liten pause. Opp et lydnivå og et par oktaver: «Ma-mma. Ma-mma. Ma-mma. Ma-mma. Ma-mma». 

Jeg rekker dessverre ikke annet enn å se rett i skjermen min og observere mitt eget måpende ansikt. Nå kom jeg til å bli han på nyhetene i junaiten som blir intervjuet og inn kommer barn 1, barn 2 og etterhvert en kone som prøver å redde situasjonen. 😱

Maren har jazzet seg opp på sjokolade og brus og er klar for å underholde. Hun nærmest sparker opp døra til hjemmekontorgrotta mi. Og der. Der kom hele Frozen-repertoaret hennes. Repertoaret er forøvrig den ene sangen. Den du veit.

“-LETTI GÅ, LETTI GÅÅ, KÆN HÅLDIBÆ ENNI MÅÅ!!”

Det ble heldigvis latter av slikt. Og litt senere måtte en av de andre på videomøtet ut å skifte en bleie som nærmest stinka seg gjennom skjermen. Og en annen måtte splitte to brakkesyke ungdommer som var i tottene på hverandre mens vi tok avgjørelsen om at nok er nok, og avsluttet.

Idag strekker jeg hendene i været og applauderer alle de fantastiske menneskene som ikke har mulighet til å ha hjemmekontor. Alle dere som er på jobb ute i felten.
Jeg applauderer også i samme sleng alle dere mammaer og pappaer som er hjemme med barn, og som sjonglerer jobb, hjemmebarnehage, hjemmeskole og alt annet som dukker opp i løpet av en noe spesiell hverdag. Vi klarer oss utmerket selv om stabelen med klær hoper seg opp, huset er bomba og du tar feil av Åsa Gås og kvartalsrapportene som skal inn denne uken. Dette får vi til! ❤️

Jeg finnes på Instagram om du trenger å kjenne litt på at du ikke er alene om å ikke være den perfekte foreldreren akkurat nå! 💛

 

Tusen takk for oppmuntrende og hyggelige meldinger! Saken om Torben og reisefølget i bobil ble en nyhetssak i mange aviser i går, om bursdagsbarnet som ble forvist til bobilen da han kom hjem. Der blir han i 11 dager til, eller er det kanskje 10? Jeg har kommet ut av telling. 

Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at dette er fantastisk gjort. Jeg syns ikke det er så fantastisk egentlig, jeg ser på det som en plikt vi har. Det er som jeg sa i et intervju med NRK at dette er faktisk det minste vi kunne gjort. Det finnes andre mennesker der ute som sliter langt mer med logistikken enn det jeg gjør. Både til vanlig – og hvertfall i den unntakstilstanden vi er i nå. Så nei, jeg fortjener ingen hyllest for noe som er en enkel avgjørelse for meg. 

Hyllesten bør rettes til de som er på jobb for å holde hjulene igang. De som utsetter seg for smitte. De som har disse samfunnsviktige jobber får utført jobben sin. Herregud, for en jobb dere står i nå – og som ligger foran dere. 

Min kloke pappa sa så fint at Norge AS blir styrt med varme hender i en slik situasjon. Det er ikke blå, rød, gul eller grønn regjering som sørger for vår sikkerhet i disse dager – det er tidenes fellesdugnad og den er ikke farget politisk –  men rosa som kjærligheten. Politiske utspill får jaggu ligge brakk til vi er i trygg havn. Å krangle på forsider av lokalavisene er det siste vi skal bruke tid på. Beslutninger må gjøres raskt og vi må stole på at landets ledelse, både på kommunalt og nasjonalt nivå er skikket til å ta disse avgjørelse på vegne av innbyggerne. Det må du og jeg bare stole på, uansett hvem vi stemte ved stortingsvalget.

Jeg har lyst til å innrømme at jeg er litt redd. Jeg er redd for de jeg er glad i og de jeg bryr meg om. Jeg er redd for de som kjenner noen som er smittet, og jeg er redd for mine venner som jobber i de kritiske samfunnsjobbene. Ironisk nok er det de som tjener minst på lønnsstigen som vi nå stoler på, renholdere, sykepleiere og hjemmehjelp, transport, barnehage/pedagoger som er på plass i ukene fremover og kjemper i fronten som i en krig. 

Jeg leste saken om legen i Italia som instendig bad oss om å forberede oss. Jeg tror på han. Jeg tror på han når han sier det er kaos. Her er saken VG skrev om den italienske legen kunne fortelle fra innsiden i Italia.

De jeg har snakket med som sa at dette er som en kraftig forkjølelse og ikke farlig for oss «vanlige», har brent seg inn i tankene mine. Det er helt sant – han er ikke i risikosonen. Men når han smitter sin venninne som jobber som sykepleier – da er det faktisk farlig. Og det glemmer mange som mener de ikke trenger være redde. Nei, DU trenger ikke være redd for at du dør av det – men smitten du kanskje sender videre kan radere en hel sengepost på et eldrehjem. Men nei, du dør kanskje ikke av det. Og du vil kanskje, som 35-40 åring tilogmed bli prioritert pasient hvis du blir smittet, men i Italia har de faktisk gått til det steget at de eldre over 60 år ikke blir prioritert. Legen fra Italia fortalte at han hadde fått beskjed om å gi sykehusseng til de under 60, og la de over den alderen dø ut i stillhet. Italia har ikke noe shady og dårlig helsevesen – de har til vanlig et godt, operativt helsevesen akkurat som i Norge. Tygg litt på det. 

Sånn generelt? Det går bra. Bortsett fra at jeg er redd. Jeg tror ikke vi er i stand til å se hva som er i ferd med å ramme oss nå, og jeg krysser fingrene for at det vi skal forberede oss på ikke skjer. Enn så lenge er jeg så takknemlig og glad for å se at dugnadsånden står sterkt hos de aller fleste. Og til alle som er fullt operativ i jobb nå – dere er våre helter. Både nå og i historien som kommer. Denne historien kommer nemlig til å skrive seg inn i historiebøkene. 

For å få tiden til å gå fremover, så smører jeg meg med en stor dose tålmodighet som medisin. Det er det minste jeg kan gjøre. Og jeg kommer ikke til å slutte å blogge som vanlig, det er min største glede å underholde meg selv og kanskje andre med skribleriene mine. 

Dette innlegget er illustrert av Maren som blir 3 år i slutten av måneden. Hun har verken fått hjelp eller en tegning å se etter – men det viser bare at barna kanskje får med seg mer enn vi tror. 

Kjenner du den igjen?
Ta en titt her, for illustrasjonen av koronaviruset kjenner du kanskje igjen fra alle nyhetene i det siste…:

/Line Victoria

(Følg kona til karantenemannen på Instagram her!)

Jeg syns ikke det er nødvendig å holde det hemmelig for noen, selv om jeg var i tvil om jeg skulle blogge om det. Men mange vet jo at Torben har vært utenlands og kanskje plukket med seg noe i baggasjen som ikke burde vært med tilbake. Forrige gang han var på tur med Børge (i utdrikningslaget sitt) så mistet han jo en finger, så jeg var vel ikke overrasket over at det kunne bli litt spesielle tider etter denne turen også.

Jeg har det siste døgnet gått fra å være supporterfrue til karantenefrue som følge av at min mann ankom Torp igår klokken 14.00 med fly og er satt i karantene. Det kunne vært hjemmekarantene, men da måtte jeg også i karantene sammen med Maren – og jeg ønsker å være med på å holde hjulene i gang – så det var uaktuelt for meg. Så det var ingen åpne armer å spore hos meg da han ankom Norge. Det var en låst dør og sms! 😅 Hans reisefølge og beste kompis er i tillegg gift med de som regnes som en av de med kritisk samfunnsfunksjon så veien ble svært kort fra flyplassen og rett inn i en provisorisk karantenebobil. Begge to. Gutta boys. Bestevenner fra spedbarnsalder skal herved skånes fra kontakt med omverdenen, og har bare hverandre å kose seg med i omkring to uker fremover mens vi venter på symptomer eller resultater.

Sånn får det bli. 

Da jeg fikk signaler på at noe var i gjerde allerede før Erna talte til befolkningen, sørget jeg for et par poser med mat (ingen hamstring, nei) og kjøp av to komfortable joggebukser. Jeg var faktisk ekstremt fristet til å slenge oppi en pakke kondomer til gutta i karantene, men jeg var ikke i humør til å kødde denne torsdagen Norge ble snudd på hodet. Det ble litt hermetikk, kaffe, brød, pålegg og snacks. Ikke engang øl slang jeg i posene. Det er ikke noen forlengelse av en kosetur disse gutta skal gjennomføre. Dette er dugnad.
Og så satte jeg posene utenfor bobilen og tenkte mine tanker om guttaboys som kom til å leve ganske tett på hverandre der inne i den litt vel amerikanske luksusbobilen. 

Jeg bad Torben sende et illustrasjonsbilde fra karantenebobilen, jeg fikk dette tilbake:

Men bobilen er faktisk overvåket, og jeg vet at det ble spilt Madonna-låter og Britney til klokken minst 01.00 i natt i følge mine kilder:

(Er det bare jeg som ser dampen på innsiden av rutene…?! 😂😅)

Bobilen blir åsted for en to ukers karantene om vi ikke får noen annen beskjed. (Edit: Dette ble skrevet før beskjeden om å ikke dra på hytta kom!) Bobilen vil etterhvert ta gutta opp på en hytte langt inni skogen så de får bevegd litt på skrotten, der de dønn aleine skal leve som Brokeback Mountain gutta. Ja – jeg har smilt litt av denne situasjonen, mest fordi jeg syns det er flott å være med å brette opp ermene og ta et skikkelig krafttak for å legge Norge i hvilemodus, når situasjonen i Norge i går gikk fra OBS! til fullstendig lockdown på bare en times pressekonferanse. Jeg tenker at det er det minste vi kan gjøre for å skåne risikogruppene våre, selv om det er litt slitsomt med denne logistikken. Men det er mer slitsomt å miste noen man er glad i. Så dette gjør vi med glede og bittelitt ekstra planlegging.

Jeg er glad for at vi ser løsninger og ikke bare problemer. Det gjelder hele landet vårt i disse tider. Maren og jeg koser oss i hverandres selskap, selv om tankene våre går til de som påvirkes av det som skjer. Dette er den største dugnaden noensinne vi ser konturene av. Det kommer til å ha stor inngripen i vår hverdagsliv og samfunnsliv. Men akk så nødvendig. 

For min del så handler det om å å få litt hjelp til å tilrettelegge og planlegge litt bedre enn jeg har gjort tidligere. Jeg har sendt pappa og bonusmamma til fjells. (Risikogruppe) Jeg har en jobb å gå til, så uten barnehage så sitter jeg jo litt i skvisen – men med en arbeidsgiver med forståelse og tilrettelegging så er mye gjort digitalt og ved hjelp av talatut og en pc. 

I dag fyller Torben forøvrig 40 år. Gratulerer med dagen, Torben! Det er nok litt stusselig å våkne opp i armene til Børge og ikke til treåringen din som hadde gledet seg uendelig mye til å ha fest med deg denne dagen. Men husk at vi alle må gi fra oss noen goder for å holde julene i gang, og jeg er glad for at vi har mulighet til å delta i denne kampen mot korona!

Det blir en annen hverdag for svært mange av oss fremover. Husk at dette er vår viktigste dugnad noensinne. Jeg er stolt av oss, dette får vi til om vi alle gir av oss selv. ❤️

Følg meg veldig gjerne på Instagram hvis du vil!

Du kan si akkurat hva du vil om korona-viruset. De som for noen uker og tilogmed dager siden som spøkte om korona-viruset på sosiale medier, de biter seg forhåpentligvis litt i leppa si nå. Det er flaut når noen idag sier at dette er hysteri. For det er det faktisk ikke lenger. Det er ikke nemlig ikke hysteri å flokkbeskytte seg. Kanskje den fineste tingen vi kan gjøre her i Norge. Ta forhåndsregler seriøst for å skåne våre medinnbyggere som ikke har like godt immunforsvar eller er i sårbar risikogrupper. At vi alle tar vår del av ansvaret for å sørge for at de sårbare ikke blir nådd av smitten. Du skjønner det nok, når du tenker deg om. Du og jeg er vil kanskje ikke oppleve dette som noe annet enn en lett forkjølelse. Eller ingen plager i det hele tatt.

Jeg er medlem av en gruppe på Facebook der mange har ytret bekymring. Blant annet en mor som har et barn som er svært sårbar for korona-viruset. Høyst sannsynlig vil hennes lille sønn dø om han får viruset. Og du som leser dette kan også kjenne flere i risikogruppen –  barn og besteforeldre som må stole på at du og jeg tar forhåndsregler for å begrense smitten. For de fleste av oss er det jo ufarlig, men for en bestefar, en nyreoperert, et barn med dårlig immunforsvar, en kreftpasient, plutselig kjenner du noen i risikosonen, ikke sant? Kjennes det fremdeles like morsomt å spøke med viruset som kan ta livet av et lite barn fordi du ikke gadd å ta dine forhåndsregler og brukte stede tiden på å legge ut morsomme øl-vitser og bilder av deg selv badende i Antibac?

Hvorfor er det slik at folk fremdeles latterliggjør dette viruset som sprer seg i enorm fart? Hvorfor spøker vi med det faktum at folk er livredde? Og hvorfor i helvette drar folk på trening, i skibakken og på butikken når de har fått beskjed om å holde seg inne i to ukers karantene? Er vi nordmenn virkelig så latterlige fulle av oss sjæl at vi tror vi er hevet over en pandemi som rammer både rike og fattige land? Vi vet så godt at helsevesenet tar oss imot, vi har ytelser som redder lønna vår – og vi har masse penger, mat og drikke på bok. Skam dere. Bemidlede mennesker dør av Korona-viruset de også. Viruset gjør nemlig ikke forskjell på fattig og rik, u-land eller i-land.

Det koster deg svært lite å forholde deg til de tiltakene som nå gjøres. Det værste er selvsagt at noen av oss kan dø hvis de blir smittet, men et helt næringsliv lider også voldsomt som ringvirkninger av dette.

Hoteller og arrangører taper millioner fordi det ringes inn avbestillinger på konferanser. Folk avbestiller feriene sine. Folk holder seg unna store arrangementer, dugnader, samlinger der det omsettes penger for både bittesmå og store bedrifter som ikke har råd til å miste omsetning. Arbeidsplasser og økonomi står i umiddelbar fare for å gå tapt. I Danmark stenger de ned barnehager, skoler og utdanningsinstitusjoner. I Norge er det nå innført forbud om samlinger med mer enn 500 mennesker. Vi henger åpenbart litt etter Danmark i tiltak, men bare vent – snart er jeg stygt redd et enormt antall mennesker vil få store problemer med å holde hjulene igang når barnehager og skoler er stengt. Vi vet alle hvor slitsomt det er med den ene planleggingsdagen, ikke sant…? Nettopp.

Nå må vi faktisk ta oss sammen. Jeg tror, at om vi ser på dette med litt andre øyne enn at det er kjedelig å måtte vaske hendene, at du ikke kan klemme rundt på folk, og for en gang skyld lære deg å hoste inn i armkroken – så tror jeg at dette er noe vi kan kanskje kan klare å gjøre til en bittelitt positiv ting for fellesskapet vårt. Vi kan vise våre kollegaer, venner og naboer at vi tar vare på hverandre ved å følge rådene som Folkehelseinstituttet gir. Vi kan for en gang skyld vise en nydelig kjærlighet til hverandre ved hjelp av flokkbeskyttelse, samhold og felles mål om å få bukt med denna dritten som har fått det lite kjærlige navnet – SARS-CoV-2.

Er det for mye forlangt å håpe at vi er i stand til å ta vare på hverandre med disse utrolig enkle grepene?

Folkens, vis en hel verden kjærligheten vi har til hverandre ved å ikke gi bort klemmer denne gangen. ❤️

 

Reklame | Lux gir deg en gratis test av inneklimaet ditt!

Okei, nå har jeg endelig landa helgen – og kan ta fatt på litt oppdateringer her. Jeg lovet dere jo å fortelle dere hvordan de bittesmå, søte hybelkaninene i lufta på soverommet har det.

Det var jo, etter å ha testet med profesjonelt utstyr da jeg fikk besøk av the Dustbusters, litt spesielle dager etterpå. Jeg skal innrømme at jeg faktisk ble litt flau, selv om jeg ikke har noen som helst grunn til det. Det er faktisk HELT vanlig at man har normalt renhold i huset – men alikevell har svært dårlig inneklima. Det er jo veldig mange andre faktorer enn husvasken som avgjør slikt, og det var jeg jo ikke klar over! Jeg har jo trodd hele tiden at å åpne vinduet og gi en skikkelig gjennomtrekk er tingen, men det er faktisk ikke tillfelle…😳

Som en kjapp recap – vi maxet fullstendig ut skalaen. Altså, den illrøde alarmerende oversikten har nådd max når man er på 400. Vi scoret 2600. Det var alarmberedskap sone RØD, som du kan lese her! 😅

Heldigvis er ingen i husstanden her plaget av dårlig inneklima. Tror jeg da, hehe! 😅 Da kan det jo hende jeg hadde gjort tiltak tidligere..! Det var bare ufattelig forløsende for meg å faktisk få det svart på hvitt at det er et øøøørlite problem med dårlig inneklima hos oss, og da spesielt på soverommene. Der vi tilbringer halve livet..! 😳

Jeg ble forresten veldig glad for å høre fra dere som har bestilt gratis test av inneklimaet hjemme hos mange av dere, dere også! Jeg syns det var så bra at de kunne komme hjem til meg på et avtalt tidspunkt og utføre denne testen, for da visste jeg litt hva jeg hadde å bryne meg på.
Noen tiltak og supre råd har vi smelt i gang med allerede – fjerne støvsamlere, flinkere til å riste tepper og dyner, støvsuge og bruke mikrofiberklut.
Men rosinen i pølsa er en fin liten sak vi bestemte oss for. En helt ekte luftrenser. 😍

Vi er ikke ukjente med tekniske duppedingser. Alt som kan gjøre livet bittelitt lettere og ikke minst en ting mindre å uroe seg over, det omfavner jeg. Først og fremst ville jeg ha noe enkelt og effektivt på soverom. Ja, jeg skal innrømme at jeg etter den testen fikk ufattelig dårlig samvittighet for Maren sitt inneklima på soverommet sitt. Der tilbringer hun 13 timers søvn og lange stunder med lek og moro.

Så vi har fått oss en sånn derre luftrenser da vøtt. En dings som ser både futuristisk og stilig ut, og selv om Maren ikke helt skjønte hva den tingen gjorde på rommet hennes – så kan vi trygt si at målingene har definitivt gått i riktig retning! Nå er vi omsider på den grønne enden av skalaen på måling av inneklima! 🤩 (Og jeg har, for å teste doningen til det maksimale, ikke støvsuget på soverommet til Maren denne uken. Jeg ville nemlig se hvor effektiv den er!

Men hey, la oss ikke ta sorgene dine på forskudd da! Det er godt mulig at inneklimaet ditt står til grønt på skalaen – så hvis du har lyst til å ta testen jeg gjorde så har Lux gitt meg lov til å gi dere denne linken så dere kan booke en helt gratis test av inneklimaet! Den fine Dustbusters-gjengen fra Lux tar kontakt med deg og avtaler når det passer for deg – og det er bare å holde kaffen klar når de kommer, for triveligere gjeng skal du leite lengre etter! Og forøvrig – de dømmer deg ikke – hahah! Husk at jeg makset ut skalaen så den strakk seg helt bort til Breviksbrua liksom. Jeg fikk masse fine, gode råd (og trøst og forklaringer) som gjorde meg litt klokere når det kommer til det ukjente farvannet «inneklima»! Tommel opp!

Her er linken du bruker, fyller inn infoen – og så tar de kontakt med deg og avtaler!

Jeg gleder meg veldig til å se hvor dette bærer hen, og jeg har definitivt gjort meg opp noen gode erfaringer – men jeg vil gjerne teste den litt mer så jeg har litt mer kjøtt på beinet!

Jeg tror det er litt mindre revning og litt mer velvære enn forrige gang jeg la meg i en skinnstol bakover med beina litt opp. Alt for å se smæshing ut når jeg skal rydde og vaske badet senere i ettermiddag.

(Bildet er fra forrige gang jeg var gæærn og fikk vipper i fleisen, ca fire år siden!)

Jeg trodde aldri jeg skulle si dette høyt som en rufsete mammablogg som skryter av både hemos, strekkmerker, siklestump i bloggen sin – men idag skal jeg fasen meg ha litt egentid! Det er nemlig ikke ofte jeg proklamerer at jeg skal til en slags skjønnhetsbehandling, selv om jeg ikke helt vet om det kan kvalifiseres til det. Jada, hu mor skal svi av noen hundrelapper på øyevipper!

Det er jo rimelig lenge siden sist jeg gjorde noe slikt, jeg har noen uker i året jeg har pene negler – og typ hvert fjerde år setter jeg på øyevipper. Dette skal jeg nyte. Jeg har allerede avdvart om at jeg kommer til å sove i stolen..!

Det mest interessante med prosessen var jo å få fjernet alle maskara-rester i går kveld. Det har jeg, helt seriøst, ikke gjort på gudvethvorlenge. Jeg bruker jo vannfast maskara, og alle vet jo at det ikke er det enkleste å fjerne – så jeg har vel strengt talt ikke vært helt mascara-restefri siden 2018 tror jeg..?! (Skyt meg)

Nå tror jeg Moren vil stå opp. Japp, klokka er 10.25 og hun har ikke stått opp ennå. Jeg dæven av det sovedyret. Hun er akkurat som mora si. Heldigvis.

Følg meg på Instagram idag da vel!!