Det var ikke meningen å plutselig bli MIA (Missed in Action) den siste uken. Mange av de som følger med i   mine øvrige sosiale mediekanaler har i hvertfall skjønt at jeg ikke er død selv om jeg har vært fraværende på bloggen!

Innlegget jeg skrev sist vekket endel diskusjon i kommentarfelt i internettverden, og ingenting gleder meg bedre enn at folk deltar i debatt med voksent språk, gode argumenter og tilbakemeldinger – og det er jo akkurat slik jeg kjenner leserne mine. Jeg tror nok at de største motstanderne av innlegget mitt ønsket å tilegne meg meninger jeg ikke hadde, for noen der ute bare eeeeelsker å misforstå og vri og vende på det jeg skriver. Målet var uansett sluttpunktet i innlegget mitt – at vi kommer fryktelig langt med å strø om oss med kjærlighet, godord og trygge rammer, og så går det antageligvis heeelt fint å si at ungen vår er flink når hun spiser opp maten, knytter skolisser eller tisser på potte. Det er noen få superpedagoger som har sendt meg linker til at barna kan risikere å bli narsissist som 15-åringer, og brukt typiske idolforeldre (foreldre som roser tonedøve unger opp i sky, før de får en skikkelig kalddusj på idol-audition) – men jeg tror det er et laaaangt steg fra der jeg roser Maren og sier hun er flink til å pusse tennene sine til at jeg totalt ignorerer det faktum at hun ikke har noenting på en scene å gjøre. Da handler det ikke om at man sier at barna er «flinke» til å spise opp maten som 2-åring å gjøre, da handler det om å bevisst ikke ta inn over seg at kidden kanskje bør revurdere sangkarrieren og være dønn ærlig på det. Vi må helt seriøst prøve å heller være gode foreldre med masse kjærlighet  – fremfor superforeldre med pedagogiske tilnærminger i absolutt alt vi foretar oss, det er ikke rart en stakkars mor blir sliten!

Forøvrig er det noen som har kommentert at jeg er en omvendt mammapoliti som kritiserer andres måte å oppdra ungene sine på, om du tolker innlegget mitt dithen så er det jo bare å beklage at du følte deg truffet – tanken bak var å be folk roe reka og ikke tenke så mye – ikke kritisere superpedagogen som gjør alt rett og ei heller hun som gjør så godt hun kan uten master i pedagogikk og 14 COS-kurs på cv`en sin.

Men det er ikke derfor jeg har vært borte fra bloggen. Det har rett og slett vært basert på noen valg denne uken. Jeg trengte rett og slett å fokusere på jobb og gressenketilværelse. Det ble vanskelig å finne tid til å sette seg ned med det gøyeste jeg vet på kveldene, så jeg måtte rett og slett prioritere litt annerledes!  (Jeg har som noen også skjønt noen prosjekter ved siden av som jeg ikke har snakket noe om foreløpig, så når det blir avslørt så er jeg ganske sikker på at dere unnskylder meg for litt fravær innimellom..! 🤫 )

Helgen har vært veldig koselig med overdose Maren-tid. Det er fantastisk å se hvordan hun vokser til og utvikler seg til å bli en herlig liten dame. Med språket relativt velutviklet er det mange latterbomben når setningene kommer trillende. 

“-Hva jobber pappa med?” «Pappa jobber på den store båten!»

“-Hva jobber mamma med?” «Mamma jobber med å kjøpe bleier på butikken». (Jeg er veldig usikker på hvorfor hun tror at det er jobben min å kjøpe bleier på butikken, men det er i hvertfall bedre at hun sier det enn det hun har sagt tidligere –«Mamma jobber med fonen!» (Iphonen…! 😅)

Nå venter familiemiddag hos Mimmi og Bestefar! ❤️

/Line Victoria

Jeg prøver å styre unna diskusjoner som blir i overkant pedagogisk for meg. På nettet leser jeg om foreldre som ikke ønsker å bruke ordet «nei» i oppdragelsen av sitt barn, og som konsekvent kaller arvingen «Hen» fordi de ikke ønsker at barnet skal ha føringer på hva slags kjønn det er før det kan bestemme selv. (Parten my French, men oh Lord..)
Dytt deretter inn en dæsj vaksinemotstandere som mener man får autisme av sprøytene alle vi andre er svært opptatt av at barna våre får for å redde liv, så kan kanskje du som meg se for deg denne mammaligaen av kvinner i flagrende skjørt og store mensen-tekoppene i hendene herje sammen.

Jeg styrer som sagt vanligvis unna slikt, men her forleden oppdaget jeg en interessant diskusjon. Du skal nemlig ikke si at barnet sitt er flink når det gjør noe riktig eller bra! At det var..?

Rett i tenkeboksen skled jeg inn på alle fire: «Så flink du var til å ta på skoene, Maren!» «Nå var du flink å høre på mamma, tusen takk!» og «Du er kjempeflink til å telle til ti, Maren!» var bare tre av de MANGE oppmuntringer jeg har gitt Maren idag. Alle med ordet «flink» i seg. 

Hvorfor er det galt? Altså, jeg er like forstyrra og stressa som deg, for visstnok mener denne ligaen av mammaer at det er skadelig å bruke ordet «flink» når man roser barna sine. Man skal nemlig i følge denne måten å oppdra barna på, ikke ha fokus på hva barnet presterer. Man skal unngå å bygge opp selvtilliten, men ha fokus på selvfølelsen – for barnet kan da tro at mamma er mer glad i meg når jeg er flink. Jepp – det var på dette tidspunktet jeg datt ut. Sånt blir jeg bare helt matt av.

Jeg vet ikke med dere, men jeg forteller Maren at hun er flink når hun spiser opp maten sin eller tar på seg skoene sine selv. «Ååå, så flink du er!» Og det kommer jeg til å fortsette med.

Det er visst helt feil. Alt er feil. Hun er nemlig ikke flink, men «du viser mamma at du kan klare å gjøre den oppgaven selv og da blir mamma veldig stolt og glad for at du gjør det riktig, så nå bygger jeg selvfølelsen din Maren på 2,5 år, fordi det er mer riktig enn å si at du er kjempeflink for da bygger jeg bare selvtilliten din, og det er ikke bra!». 

Jeg har riktignok skjønt dette med å bruke ord om følelser og alt det der, da.

«-Jeg skjønner at Maren syns det er spennende å stikke en gaffel inn i stikkontakten, men mamma har et ønske om at du lar vær å gjøre det – fordi kan Maren bli skadet og havne på sykehus – så det er best å la det være?!»

Istedenfor den vanlige «-NEEEEI!!! IKKE GJØR DET!» Som funker i de aller fleste tilfellene der hun sitter med gaffel i hånden og stikkontakter uten babysperring.  

Selv har vi en liten prins i plastikk (en bitteliten figur til et dukkehus som Maren er veldig opptatt av. Eva forelsket i. Uansett, hun adlyder prinsen som om hun skulle vært dødelig forelsket i han.
«-Prinsen sier at du burde ta på deg skoene!» «-Nå ser prinsen at du kaster mat på gulvet, og da blir han litt trist for han har jo sagt at maten skal spises…!»

Jeg har en anelse at dette er noe den noe eksentriske mammaklubben ville klubbet fullstendig ned.

Slik de gjorde med den fantastiske «belønningsmetoden» alle vi barn er oppvokst med. Klistermerker for dobesøk, godterier hvis man lover å oppføre seg pent, og «du skal få gå fra bordet hvis du tar tre biter til av brødskiva!» Det er visst fullstendig feil det også, man skal altså ikke rose barna sine og si de er flinke – og man skal definitivt ikke true de med å ta fra de frynsegoder hvis de ikke gjør som mamma sier. Vel, her kjenner jeg meg igjen, og når jeg leser disse ultrapedagogiske tilnærmingene man skal ha til barnet sitt så må jeg jo innrømme at jeg tar meg selv i å tenke at jeg gjør alt helt feil. 

Hvordan i alle dager har det kunnet gå så bra med store deler av barna som har blitt født og oppdratt de siste århundrene FØR denne poppis-kulturen med ekstrempedagogisk tilnærming til barnet dukket opp de siste årene? Vi må jo hatt flaks når våre foreldre brukte sunn fornuft og ikke en tykk lærebok eller grupper på Facebook der de forteller hvor barnemishandling det er å bruke time out i barnehagen? For ja, time out må til i denne familien, sånn er det bare. Sjeldent, men veldig bra for å vise konsekvenser. Selv ble jeg sendt til rommet hvis jeg var ekstremt ulydig. Jeg visste at for å komme ut så måtte jeg be om unnskyldning, så var det en klem og kos og så var alt bra igjen – men jeg LÆRTE i hvertfall!

Å samsove er visst det beste man kan gjøre for barna sine i denne gruppen. Helst i så stor seng at hele familien får plass. Her er tips til både bygging av trippeldobbeltsenger og hvordan gi avkall på sitt eget privatliv for barnas beste. Rett skal være rett, jeg samsov lenge med Maren – men det var kun av egoistiske grunner. Jeg hadde puppen ute og merket ikke at jeg ammet i søvne engang, så jeg logget gjerne 10-12 timers søvn takket være samsoving. Det slo meg aldri at jeg på dette tidspunktet gjorde det mest pedagogisk riktige visstnok, jeg gjorde bare det som passet meg og min familie best. Andre bruker bedsie-seng og noen har eget rom til babyen fra fødsel av. Ingen skal komme å si at noen velger rett og andre velger galt, vi velger etter egen magefølelse. 

Jeg er så redd for å skape ei pyse, jeg! Jeg er redd for at ungen min skal tro at hele verden kommer til å møte hennes følelser med vennlige og pedagogisk riktige ord hver gang hun møter på en pillråtten sjef, en ugrei ekskjæreste eller sur venninne… Jeg vil gjerne fortelle henne at slik er det faktisk ikke. På et tidspunkt i livet hennes kommer hun til å bli kjeftet på, såret og møtt med konsekvenser. Kan vi ikke lære barna våre litt om den virkelig verden og fremdeles ha fokus på at barna våre skal få vokse opp i en trygg og kjærlig familie, selv om jeg skriker «NEI!!!» når hun putter gaffel inn i stikkontakten eller sier «-Du er så flink!!!» når hun pusser tennene?

Er det et sted vi skal ta oss sammen så er det i vårt eget hode. Bruk sunn fornuft, be om hjelp når du trenger det – og STOL PÅ DEG SELV i mammarollen. Flertallet av verdens befolkning har oppdratt både flinke, snille og veloppdragne barn uten å være medlem i slike grupper på sosiale medier. 

Har vi virkelig tid til å bekymre oss slikt også? Nei, gi barnet ditt trygge rammer og masse kjærlighet og vis følelser – så kommer det til å gå aldeles strålende med de fleste av oss! 

Klem fra en ikke spesielt feilfri, men fremdeles en relativt god mamma! 😃

/Line Victoria

(Jeg har mye gøy på Instagram – besøk meg veldig gjerne der også!)

Jeg er glad for at jeg ikke har malt et bilde av et perfekt liv. Jeg har det godt – og ingenting å klage på, men livsstilen og min lille boble er udiskuterbart likt svært mange andre familieliv. (Med noen unntak, dog.) Det er deilig at jeg ikke trenger å bevise noe annet, for å si det sånn! Ikke noe privatjet, au pair, kokk, merkeklær, personlig trener eller en mann som tar ufattelig flatterende bilder av meg i photoshop. Det er bare helt vanlige meg.

Jeg har forøvrig falt bakpå med ALT jeg skulle dele med dere siste uka. Årsaken er innloggingsproblemer på bloggen min, og så falt det meg ikke inn å fikse det før jeg faktisk hadde tid til å gi lyder fra meg. Da får jeg desto mer å fortelle dere denne uken…! 😉

Jeg er som mange skjønner ikke fin på ting. Jeg ser at jeg sparer uendelig mye tid og er ekstremt effektiv om jeg bare senker skuldrene litt og ikke bruker masse tid og energi på å f.eks stæsje meg før for eksempel nærbutikkbesøk – og det er veldokumentert! Her har både ei venninne jeg møtte på parkeringsplassen utafor butikken og han som jobber i kassa på Kiwi sørget for å forevige den ikke så veldig jålete bloggeren henholdsvis torsdag kveld og lørdag ettermiddag! 😅

(Pysjbuksa til Torben og AP-genseren min. Og barbeint i Torbens flippflopps. Torsdag kveld og jeg var tom for velling!)

…ulltrøye og strikkegenser over en Locopoco-joggings. Ei heller sokker i flippsfloppsa her heller. Sjekk ut mitt ENESTE kjøp denne dagen som jeg holder i hånda denne lørdagen…!

…men jeg er fremdeles blidfis da! 

Noe annet jeg sparer mye tid på er å senke terskelen for middager. Mat er mat! Billig, næringsrik og helt ordinære middager laget på maksimum 20 minutter, helst 2. Herregud, det sparer jeg så mye tid på. Istedenfor å henge over grytene i timesvis så får jeg tid til å pusle med mine saker eller underholde Maren. (Maren er som tidligere nevnt veldig bedagelig anlagt, så hun går som regel rett fra bilen til senga si for å slappe av der etter barnehagen, før middag.) Vi hadde storfint besøk av min kusine med mann og tre herlige smågutter – så det var relativt lytt under taket fredag kveld! Men apropos terskel for middager da – jeg knallet til med 1,2 kg oppkuttet kyllingfileter, Bali kyllinggryte på toropose, villris og nanbrød – helt perfekt bankers og alle var fornøyde!

Vil du ha et annet genialt tips til middag?
Folkets Favoritt sin lasagne som du finner i frysedisken (jeg finner den på Kiwi, usikker på andre steder som fører den…) og blomkålsalat! Hvis lasagnen er ferdig tint i kjøleskapet er steketiden ekstremt kort – og blomkålsalaten kan du lage så du har stående i kjøleskapet til 3-4 middager fremover! Bare sier det, helt gull for oss som vil ha smaken av hjemmelaget men ikke har tid (eller ork) til å mekke.

Bildet over er fra frokosten jeg tryllet frem klokka 11.00 idag, søndag. Både mann og barn lå fremdeles i senga. Asså, de sovehjertene der altså!! 😍

Resten av dagen tilbragte vi faktisk innendørs – Maren klarer helt fint å slappe av og leve bedagelig i søndagstempo (har hun alltid gjort) så fikk jeg tid til å gjøre minst mulig jeg også.

Håper dere har hatt en deilig helg, folkens! Jeg kommer langt sterkere tilbake den kommende uken nå som innloggingen er i orden igjen! Ellers er det jo selvsagt stas når jeg har så mange engasjerte  følgere på Instagram da –   som jeg underholder i tide og utide, hahahah! ❤️

Line Victoria

Denne helgen har jeg fått muligheten til å ferdigstille noe som har irritert vettet av meg. Du skjønner – i april fikk jeg ånden over meg og jeg kastet meg over et malingsspann og tenkte at jeg ville fornye litt i heimen. Huset var nemlig helt fullstendig hvitmalt innvendig i alle rom med unntak av et irrgrønt soverom, så jeg har egentlig klødd litt i fingra etter å fargelegge den sterile fellingen man får når man går inn i huset vårt. (Ironisk at man skal si «sterile» når det strengt talt er alt annet enn det – men okey…!) 

I april kostet jeg over en del av stua på høyre side av den enorme peisen, og det ble riktig så fint. Faktisk så fint at jeg tenkte meg videre over i spisestua med samme fargen, men det endte dessverre med tanken. Jeg har vært litt flau over at malekosten stoppet halvveis på veggen, så på søndag kvinnet jeg meg opp og malte spisestua også i samme farge. 

(Fargen Senses fra Jotun, for spesielt interesserte!) 

Faktisk må jeg si at forandringen var helt fantastisk! Det ble veldig lunt og varmt, og jeg angrer jo selvsagt på at det ikke ble gjort tidligere…! 

Sånn så det ut før jeg gikk bananas med rulle:

…og slik så det ut etterpå!

Nå er ikke jeg noen interiør-ekspert, men jeg syns det ble en stor forbedring.

…og sånn apropos epler og stammer og sånt… – ikke vanskelig å se hvem Maren slekter litt på!

Så var det fredag igjen da. Og etter at jeg spurte om tips til hvordan fike øyebryn selv (eh, når ble dette en sånn type blogg?) så har jeg sunket ned i et av de mørkeste (men dog merkelig glosse, fargerike, baked og pudrete) høl på internett. Fifan, det finnes helt seriøst «gjør det selv»-videoer for alt! Men jeg skal gi det et forsøk. Jeg gleder meg litt, vurderte faktisk å sende live på Instagram bare fordi at…jeg kan! Da har jeg folk til å passe på at det ikke går over styr også, for som alle eksene mine har sagt før – «en målbevisst og sta Line Victoria med pinsett (og sukkerbit) er alt annet enn festlig.»

Akkurat nå sitter jeg med en unge i den ene armkroken og macen i den andre. Rett skal jo være rett, jeg elsker å multitaske. Det er barnetv og saftis-tid, og mens diktatoren lader batteriene til en siste halvtime i høygir mens hun synger «æsj, bæsj, promp og fis i sofaen!» (Forøvrig en sang hennes far har spilt for henne til den satte seg på hjernen hennes som et virus vi ikke blir kvitt med det første)

Men ja, tilbake til youtube-videoer med sminke og tryne-fiks, jeg er helt overrasket over den voldsomme mengden det finnes! Jeg fulgte en viss svensk, nyydelig blogger som promoterer sminkemerket sitt hele tiden og jeg var jo dypt fascinert.(Fordi hun var vakker, kul og morsom) Helt til hun fortalte at hun nappet hårfestet, og anbefalte andre å gjøre det samme. Da kjente jeg meg ferdig med skjønnhetshysteriet som florerer der ute, for en stund. Noen andre veldig sminkede damer følger jeg fordi det er et freakshow uten like, og det er min guilty pleasure. Så mye sminke har jeg verken tid, råd eller kapasitet til å kle trynet mitt med – jeg er jo faktisk så lat at jeg bruker vannfast mascara for å slippe å ta på mascara på to-tre dager. True story.

Sees vi på instagrammen min i kveld? Jeg skal fortelle en god historie også, jeg lover! <3 Husk å trykke «Følge» da, så du får varsel når jeg dukker opp…!

Hello, fine folk!

Tenk at oktober er rett rundt hjørnet og jeg må hive meg rundt og rydde garderoben. Jeg hadde utrolig nok som mål å kvitte meg med 2/3 av garderoben min i høst, rett og slett fordi jeg ser at det er så himla mye jeg ikke får brukt. Det meste går til sånne innsamlingsbokser, slik at kanskje noen andre får bruk for klærne som har ligget brakk i klesskapet siden lenge før jeg fikk barn. Husker faktisk at jeg tenkte jeg skulle kvitte meg med store deler av garderoben min allerede da vi flyttet inn, og det er jo 3 år siden. Hahaha, huff! 

Jeg skulle ønske jeg var strengere med meg selv når klær havner i posene. De klærne som har størrelse 36 kommer jeg nok aldri til å klare å få over knærne engang, og bukser med lavt liv er fra den tiden jeg hadde ekstremt høy selvtillit og ingen selvinnsikt. Kjoler fra tv-bransjen da jeg var på mitt aller sykeste har riktignok hengt i skapet til skrekk og advarsel, men de har faktisk blitt færre med årene de også. Jeg kommer jo aldri til å bruke de igjen, tror jeg. Kanskje om 30 år når de er vintage og jeg skal motta en hederspris eller nobelpris, men ikke før. 

Bunaden, min elskede bunad, som jeg tjoret på meg i år skal få henge i skapet. Det er rart med det, men etter at mamma døde så har den bunaden faktisk blitt mye mer viktig å bruke og ta vare på – enn å bruke tid på å ønske meg ny bunad. For ja, jeg drømte på et tidspunkt om en bunad fra Telemark – men nå er Vestfold-bunaden blitt en klenodium jeg verdsetter så høyt! Etter at jeg fikk konebelte på den også så har den vokst på meg! (Litt ironi der kanskje, for den har ikke akkurat vokst MED meg for å si det sånn… Den er jo tilpasset mamma da hun var 16 og hadde små pupper – og jeg er dobbelt så stor med 4 ganger så store pupper – så all sunn fornuft tilsier jo at den bunaden ikke akkurat passer…! Men hey, jeg bryr meg ikke!)

Skrytebilde av hvor pent bunaden KAN se ut etter treningsregime fra helvette. 

Hvordan jeg ser ut med bunad etter at noen har sittet i skapet og sydd den inn mens jeg var gravid!!

Flere ting som ikke passer? Joda, høye heler. Jeg har aldri hatt problemer med å vakle på høye heler, men nå ser jeg rett og slett ut som en KALV med alvor små føtter når jeg prøver meg. Hvite sneakers har gått til ALT siden jeg kjøpte de i våres, både på scenen, som løpende rådgiver og veskebærer i pendress og til sommerkjolene. Men jeg må jo le litt da, for jeg tar jo gjerne på meg skoene etter at jeg har sminket meg, og den gulbrune fargen på de engang hvite skolissene er virkelig ikke til å ta feil av…!

De tåler heldigvis en runde i vaskemaskinen!

Dette var nok det mest intetsigende blogginnlegget jeg noengang har skrevet. Jeg sitter egentlig å jobber med ei lita filmsnutt serru, fra den gangen jeg kom hjem med rosa bil og Torben klikket. Vet du hva som er litt absurd? Torben har ennå ikke testet den nye bilen! Det MÅ jeg få til i løpet av uka, syns jeg! Ingenting er bedre enn å se Torben rulle rundt i rosa bil med øyevipper! (Og automatgir, som han ALDRI har kjørt med!) 

Dette med barn som oppdager språkets makt er spennende greier. Det er helt utrolig hva som triller ut av kidden min, og egentlig er jeg ikke så veldig overrasket da hun faktisk er min lille kloning.

Vi har allerede hatt noen runder med banneord. Du vet, når du tror ungen ikke er gammel nok til å plukke opp de ordene man bruker i kritiske situasjoner. Som når man nesten riper opp bilen fordi sykkelen velter mot den og man sier “F-ordet” – og poden går å sier det i tre døgn etterpå. Også klarer ikke jeg å slutte å le når hun gjør det, noe som selvsagt trigger henne enda mer. Eller når jeg sier “-Det får du ikke lov til å si!” og hun sier det bare enda høyere. Mom of the year.

Eller når kidden med sin søteste stemme spør om vi kan ringe bestemor med fonen, og vi facetimer svigermor. Og gjensynsgleden er stor og Maren sier “-Bestemor, se på den her`a!!!” og viser styggefingeren til en sjokkert svigermor. Og når jeg sier, “-Men Maren da, det kan du ikke gjøre!” og hun avslutter med et rungene “Faen!” og ler rått. 2,5 år, mine damer å herrer. Bare å glede seg.

Jeg vet ikke helt hva svigermor tenker om mine oppragelsesteknikker, men jeg vil anta at hun har noen gode forslag til forbedring. Og de skal jeg virkelig ta til meg, for jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre! 😅 Det hjelper heller ikke å google det, for da kommer det opp mange sympatiske forslag fra pedagogisk riktige foreldre som sier at man må forklare med ord, man må ikke bruke ordet nei og man må aldeles ikke bli frustrert. Til å finne så utrolig mye “riktig” informasjon om hvordan takle utfordringene med en talefør 2,5-åring, så er jeg overrasket over hvor mange som er i samme båt som meg..!

Når det er sagt så er det heldigvis fine ting den lille kloningen tillater seg å si også. Når hun sier “-Elsker deg, mamma!” når jeg gir henne en is, så vet jeg at jeg har gjort noe rett. Og da gir jeg gjerne en is til, for så enkel er jeg som mamma. Sjokolade også. Selv om sofaen ser ut som den må brennes etterpå. Det finnes ingen fornuftig måte å la 2,5-åringer spise sjokolade på annet enn å senke skuldrene og håpe at Jernia fremdeles har utlån på tepperens-maskinene sine.

Det er helt sykt at hun har blitt så stor allerede. Fødte ikke jeg igår, liksom?

Jeg elsker at det er så mange som følger meg på instagram – det er livets lille spontane glede, følg meg gjerne der om du vil!

Line Victoria

 

 

 

 

 

Følte liksom at det blir et enormt hopp og relativt schizofrent å hoppe fra det forrige innlegget til det jeg nå skal skrive, men med en dags skrivepause imellom så slår jeg et slag for sosialpornografien der ute og banker ut et nytt blogginnlegg.

Den siste tiden er det endel som har kvernet oppi det lille hodet mitt, og jeg har endelig tatt en avgjørelse jeg tror vil gjøre meg uendelig godt. Jeg har nerver herfra til månen over avgjørelsen, men jeg bare MÅ! Her må jeg jeg faktisk nødt til å si noe helt sinnsykt rosablogger-klisjè, og innrømme at jeg ikke kan si så mye før de som må informeres om avgjørelsen min, blir informert. Men jeg lover dere at jeg ikke skal spare på hemmeligheten, jeg må bare få lov til å suge litt på karamellen alene først…!

De siste dagene har jeg ringt rundt til masse mennesker jeg verken kjenner eller som det er fryyyktelig lenge siden jeg har snakket med. Jeg har bedt dem om råd og fått utrolig mye tilbake. Mer enn bare råd, vil jeg påstå. Jeg har fått et realt spark i ræva og beskjed om at “-Det der SKAL du gjøre! Det MÅ du gjøre! Du kan ikke si nei!!”

Så da skal jeg det da. Herregud. Jeg bare gjør det!

Jeg har Maren alene denne uken, hvilket byr på småpirking i min tålmodighetsgrense. Da jeg hentet min lille diktator i barnehagen tidligere denne uken merket jeg veldig godt at hun er av mitt kjøtt og blod. Hun løp mot meg ute i lekeparken og ropte “Mamman miiiin!!!” som hun alltid gjør. Fikk en stor bamseklem!

Plutselig løper hun litt tilbake mot de andre barna, sprer armene rett ut og roper til de andre lekende barna i barnehagen:

“-Alle sammen!!!! Nå blir jeg BORTE!!!” 

Mens jeg bar henne ut porten hang hun over skulderen min og ropte videre på den mest dramatiske måten jeg noengang har hørt en 2,5 åring: “-JEG BLIR BORTE!! ALLE SAMMEN, JEG BLIR BORTEEEE!”

Jeg elsker at hun er litt meg.

…hun som ruler verden. Måtte hun alltid ha den selvtilliten til å kunne annonsere sin egen avskjed på den måten.

Stolt mamma!

 

«-Er du alltid i så godt humør?»

Jeg får det spørsmålet så godt som hver eneste dag. Noen kaller meg en evigvandrende lykkepille eller bruker svulmende ord som positiv, engasjert, glad og motiverende om meg. Jeg takker for det, for de fleste dager gjør jeg alt jeg kan for at den personen jeg møter i kassa på KIWI, eller på parkeringsplassen, på legekontoret eller i heisen, skal få en ekstra hyggelig dag med å bli møtt med godt humør og et stort smil. En morsom kommentar. Ros og oppmuntring. 

I utgangspunktet er jeg en blidfis. Stort sett. Noen få dager, not so much. Jeg er kanskje ikke så ærlig om de dagene som jeg burde. Det er helt vanlige reaksjoner som alle kan kjenne seg igjen i. Sorg. Utmattelse. Følelsen av å ikke strekke til. En liten teit kommentar som plutselig vokste seg stor i magen.

Eller en av de datoene jeg alltid husker det er noe spesielt med, som dagen idag.

16.september er en sånn dato. Mamma sin bursdag.

Etter at jeg ble mor selv må jeg innrømme at sorgprosessen har endt opp med å både ta seg opp, eskalert og bli verre enn noen gang. Jeg er både sint og trist på en gang. Sint, fordi jeg ser mennesker kaste bort livet sitt på dop, kriminalitet, være stygg mot andre og ha dårlige verdier  – men mamma, verdens mest levende mamma – hun døde. Av noe så teit som hjerneblødning. Teit, fordi det er en så lite sensasjonelt og ikke så veldig mer spektakulært enn en liten blodåre som sprakk i hodet. Hadde hun kunnet velge selv, så tror jeg hun hadde blitt dypt skuffet over hvor kort prosess det var å sende henne i forveien. 

Jeg hater sånne datoer egentlig. Selv år etter så kan jeg høre plinget i telefonen der mamma etterlyser bursdagshilningen sin. Siste bursdagen hennes rakk jeg ikke engang å stå opp før hun ringte meg og lurte på om jeg hadde glemt bursdagen hennes. Hun – som aldri husker noen andres bursdager, var sint fordi jeg klokken 08.30 ikke hadde slått på tråden ennå for å gratulere henne. (Husker SMS`en hennes. «Har du ikke tenkt til å gratulere meg med dagen?») Da jeg kom meg på jobb, unnagjorte sendingen og ringte henne etter lunsj var hun pottesur fordi det gikk akkurat mer enn to minutter ut i samtalen før jeg kom på hvorfor jeg faktisk ringte. 

Jeg hater noenganger at jeg drømmer så livaktig om henne. For jeg er helt knust når jeg våkner. Mange, mange ganger våkner jeg opp og gråter helt hysterisk fordi jeg kjefter på henne i drømmene mine for de dummeste tingene. Jeg plages av at ingen visste at hun kom til å dø. Jeg plages også av at hun ikke engang visste det selv! Da vi var på jenteturen helgen før hun døde – hvorfor tenkte jeg ikke at det var et signal på at noe var galt med mamma min da hun plutselig ble så sliten i beina og måtte sette seg ned i den trappa inne på det shoppingsenteret? Jeg tenkte jo at de var de høye hælene på de lekre (les: dyre) skinnbootsene i akkurat litt for liten størrelse som gjorde at hun måtte hvile beina.

Og det får meg til å surre meg inn i mange tanker – hvorfor husker jeg ikke hva slags klær jeg kjøpte i den butikken så jeg kunne spart på det og tenkt at «dette var den jeg kjøpte siste gangen jeg var med mamma?» Hvor er de støvlettene? Hvorfor gjemte jeg ikke smykkene enda bedre, de smykkene jeg arvet etter henne, da jeg hadde innbrudd i leiligheten min i Oslo der en skitten tyv til med seg de fineste skatter etter mamma. Diamantringen hun fikk av pappa, prinsesseringen hun fikk av meg. Kjedet med den lilla steinen i. Hvorfor tok jeg ikke vare på den sorte, dyre kåpa til mamma? Hvor er nattkjolen hun døde i? Hvorfor har jeg ikke brudebildet hennes hengene oppe? Og hvorfor er det så lenge siden jeg var på grava hennes?

Dette med død er så ufattelig underlig. Absolutt alle mennesker opplever å miste noen i løpet av livet sitt. Foreldre. Søsken. Venner. Og kanskje verst av alt, barn. Det som forundrer meg er at det ikke er laget et botemiddel for slikt. Jeg mener – vi sender folk ut i verdensrommet og klarer å splitte atomer, men klarer ikke å finne et botemiddel for sorg? 

Så ja, noen ganger er det et par dager i året jeg kanskje ikke er helt meg sjæl. Bursdagen hennes, dødsdatoen hennes og Maren og min bursdag. De to siste datoene der er en sånn konstant påminnelse om at livet går videre, og noen ganger blir jeg forbannet over nettopp det. At Maren ikke får bli kjent med mormor. At jeg ikke fikk sagt det jeg ville sagt om jeg visste det var siste telefonsamtalen. At hun ikke gav meg oppskriften på den jævla kaka med sånn spesiell glasur som mormor også laget som jeg ikke husker hva heter eller har smakt igjen siden. 

Livet går faktisk ikke videre på sånne datoer. 

Line, lille Mulen.

 

Helgen er over, og huset er kaos. Det blir gjerne sånn hvis man ser vekk mer enn ti minutter. Alle lekene som blir bært inn i stua i de sekundene du holder på med noe annet. En avbrutt “legge sammen rene klær”-tiltak vi måtte fatte på hastevedtak fikk et brått opphold av en trampoline som måtte skrues ned på grunn av værvarselet som kom som pushmelding på telefonen fra lokale aviser.

“Varsel: Storm ventes, orange beredskapsnivå.”

Ja, det skal jeg fader meg love dere:

Jeg orker ikke engang å prøve å pynte på bildet.

Det er faktisk litt morsomt at de som følger meg er i hovedsak veldig lik meg i forhold til tidsklemme, småbarnsrør, prioriteringer og ærlighet. De fleste tilbakemeldingene jeg får går på at folk kjenner seg igjen og er glad for at jeg deler virkeligheten. Tror folk er mettet av glansede bilder av familielivet. En tidligere bekjent spurte meg hvorfor jeg gadd å være så “white trash” (hans ord!) på bloggen min og hva jeg oppnådde med det. Jeg var fristet til å spørre han hvorfor han gadd å være så rasshøl mot meg og hva han oppnådde med DET, men jeg smilte bare pent og konkluderte med at jeg aldri i min villeste fantasi ville tatt i han med en pølseklype festet ytterst på en rake engang. Jeg er usikker på om hans verden er så mye mer glamorøs enn min, men jeg jobber hvertfall ikke voldsomt for å holde en glanset fasade oppe.

Det som er fantastisk med nettopp å være en gråblogger (den har jeg forøvrig eierskap på, ser det er noen som stjeler gråblogger-beskrivelsen min – skaff deg din egen beskrivelse!) er at det er den aller enkleste måten å blogge på. Og å leve livet sitt på. Når jeg går inn på KIWI eller kjøpesenteret Brottis, så er det ingen som forventer at jeg ser fæbijolus ut. Vi kan vel trygt si at jeg ikke akkurat har malt meg selv opp i et hjørne når det kommer til hvordan jeg velger å vise universet mitt gjennom bloggen min.

Usj, nå hører jeg Torben romsterer med klesvask og uffer seg. Du vet den ekstremt høylytte “Booohhhffff…….”-lyden man lager når man skal poengtere sin irritasjon uten å si et eneste ord? Jepp, den hører jeg fra underetasjen nå. Og den tramping med hælene for å demonstrere hvor hardt HAN jobber med rydding, mens jeg sitter her.

Snakkas etterpå, folkens. Må redde husfreden her bittelitt.

/Line Victoria