Hun var elsket av mange, men elsket aldri seg selv.

Det er ordene til Per Kristian om kjæresten og samboeren sin, Marianne. Marianne som var mor, datter, søster, venninne og kollega. Vi var mange som delte Marianne. Vi var enormt mange som fikk bedre dager av å få de lange, fine meldingene med tonnevis av emojis fra Marianne på telefonen eller når vi møtte henne. 

Det skal mye til å be om hjelp når man har gått seg vill i mørket. 

Det var Mariannes ord i desember 2019.

Marianne gikk seg vill i mørket. Og resultatet ble at Per mistet sin samboer, og to små barn vokser opp uten sin fantastiske mamma.

Marianne og jeg hadde fine og gode samtaler. De var fine og gode fordi hun var ekspert på å lytte og dra meg opp. Hun hadde en unik evne til oppmuntre, motivere og føle deg spesiell. Jeg har mange fine venner, men Marianne var virkelig unik. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg kanskje ikke lyttet like mye til Marianne som hun lyttet til meg. Hun hørte av mine tanker jeg ikke deler med så mange. Og hun hadde gode svar, trøst og et og annet spark i ræva jeg trengte. Når jeg går igjennom alle chattemeldinger, sms, bilder og mailer vi har sendt hverandre – så ser jeg en rød tråd i alt. Marianne var mer opptatt av at andre hadde det bra enn seg selv. Det var ofte det hun levde for, tror jeg. 

En ting jeg kjenner nå i disse dager er et lite lyspunkt i alt det triste –  åpenheten. Familiens umiddelbare åpenhet om at Marianne ikke klarte å leve lenger. For det var ikke viljen det stod på, for Marianne ville veldig gjerne leve. Det er brutal ærlighet, men det er i Mariannes ånd. For der så mange ønsker å lukke seg og sørge alene uten å måtte svare på så mange spørsmål, har familien åpnet en dør som gjør at alle får sørge over Marianne sammen.
Jeg har sett så mange fine bilder av Marianne, lest så mange gode historier og så mange vakre ord – og sett morsomme videoer der den gjenkjennelige, høye latteren hennes spraker i mobiltelefonen min. 

(En av de fineste dagene på kontoret, Marianne tok frem telefonen og ville forevige øyeblikket. Knut Harald, jeg og Marianne 💛) 

Vi har en jobb å gjøre, folkens. Vi kan ikke sitte å se på at de fineste stjernene forsvinner fra omverdenen fordi vi ikke evnet å hjelpe de til tross for at vi har alle muligheter tilgjengelig til å hjelpe de som trenger det og NÅR de trenger det. I Norge bør vi kunne ha både ressurser nok, penger nok, et stort nok apparat til å hjelpe – når vi VET at dette skjer hver eneste dag! Hvorfor lar vi, i vårt fantastiske land, dette skje?
Det er helt rett som Marianne skrev i desember på Facebook – vi må få på plass hjelpen akkurat i det øyeblikket man spør etter den og trenger den. Den som ber om hjelp skal få det! Ingen ventelister, ingen henvisninger der man må vente på brev i postkassa i månedsvis. Ikke kasteball. Selvmordstankene settes ikke på vent i påvente av brevet om en mulig kartleggingstime hos psykolog engang om to-tre måneder. Det må komme hjelp med en gang. Ikke måneder etter.

For mørke tanker settes ikke på vent når du blir plassert i køen.

Også må vi forebygge. Og gud bedre, du skal vite at vi må forebygge. Stikkordet er at vi må snakke om det. Tørre. Snakke sammen.
I forrige uke leste jeg om Trine, en høyt aktet og dyktig politiker i mitt fylke, som tok mot til seg og snakket om sitt selvmordsforsøk for noen år siden. Jeg er full av beundring og jeg er så takknemlig for de som åpner seg, for psykisk helse skal aldri være tabu å snakke høyt om. Og de som snakker høyt om dette er våre forbilder vi kan lære av, og vi skal lære av Mariannes ord selv etter at hun ikke kan si de høyt lenger.

Åpenhet er noe av det fineste jeg har opplevd og sett de i alt det vonde som har skjedd de siste dagene. Hun er en av mange i den vonde statistikken det er verdt å kjempe denne kampen for, tro meg. Marianne var et lyspunkt, en ildsjel, et varmt og kjærlig menneske som elsket andre mer enn hun elsket seg selv – og det er mange som henne der ute det er verdt å kjempe for og vi har ingen flere å miste. Ikke en til!

Mine varmeste klemmer går til de to små som har mistet mamma sin, Per som har mistet samboeren sin, en mor som har mistet datteren sin – og resten av Mariannes fine, åpne og sterke familie som har delt historien til Marianne. Jeg vet Marianne ville vært stolt av dere, og jeg vet at hun ville vært glad for at ordene hun skrev i desember blir snakket høyt om.

Min flotte kollega Knut Harald (som du så på bildet) startet en innsamlingsaksjon i anledning bursdagen sin i forrige uke. Pengene går til Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, og ingenting vil glede meg mer enn at vi kan hjelpe Knut Harald å samle inn penger til dette formålet. Du kan følge innsamlingen her, og jeg håper de som har mulighet kan være med å støtte innsamlingen! Alle monner drar! <3 

Tilslutt vil jeg avslutte med Mariannes egne ord som hun skrev den gang som “anonym overlever”. Denne gangen signert Marianne Lande Hallingskog (38), som tok livet sitt for kort tid siden.

Mariannes egne ord –  27.12.2019:

«Nå må det også rettes fokus på forebyggende arbeid rundt psykisk helse og selvmord. Jeg tror politikerne ikke helt vet hva som bør gjøres, nettopp på grunn av for lite kunnskap om dette. Erna sa i sin nyttårstale at hun «vil kartlegge årsakene til psykiske helseutfordringer blant unge», og det blir for meg bare store ord. Vi kan kartlegge så mye vi vil, men det som virkelig må prioriteres er riktig hjelp, når man først har behov for hjelp, og man sier det i klare ord. Og det hjelper heller ikke å be om hjelp, hvis hjelpen ikke finnes. Så, det aller viktigste i forebyggingen av selvmord må være raskere hjelp. For veldig, veldig mange er nettopp det å be om denne hjelpen noe man ser som aller siste utvei, etter å ha hatt det vondt i lang, lang tid – alene i mørket. Når man da har blitt så dårlig, at man ber om hjelp, så haster det med bistand! Da hjelper det lite å bli satt på venteliste i mange måneder. I løpet av disse månedene vil da de fleste gi opp – dessverre.

Så, mer øremerkede midler til psykiatrien, bør definitivt prioriteres. På den måten tror jeg man etterhvert også vil bli flinkere til å fange opp dem som sliter, men som IKKE ber om hjelp, også. For det er kanskje her det største problemet ligger. Det skal mye til for å be om hjelp når man har gått seg vill i mørket, og noen gjør aldri det.» (Marianne Lande Hallingskog, 27.12.19).

❤️ Du er en stjerne, Marianne. Hvil deg, til vi sees igjen. 

Reklame | Fjordland

Nå er det jo gressenkeuker igjen, og jeg har forsynt kjøleskapet med porsjonspakket, sunn mat. Nei, jeg har ikke hengt over grytene og «preppet» måltider fra bunn som de kaller det, jeg har gjort som jeg har gjort i mange år allerede – gått til Onkel Fjordland! For en stund siden oppdaget jeg plutselig min gamle livrett i disken der. GRØT! Jeg hadde helt glemt hvor godt det er!

Pappa pleide å lage både smørgrøt, risgrøt, byggrynsgrøt og havregrøt da jeg var barn. Med en smørklatt og sukker og kanel som topping. Det er virkelig nostalgi for meg! Dessverre har jeg rett og slett ikke vært flink til å lage skikkelig, sunn grøt fra bunnen av – fordi jeg alltid brenner den og det lukter åsted i huset i flere dager etter. Men det ble det en forandring på det da Fjordland kom med tre nye grøtpakninger som lå å ropte på meg i disken!

Dere som har fulgt meg en stund på sosiale medier har jo sett at det har blitt mye grøt de siste månedene..!
Så da Fjordland spurte om jeg ville komme med gode forslag til toppinger til grøten, så ble jeg så stolt! Ikke er jeg matblogger eller kostholdsekspert – men jaggu skal du vite at å stikke hull i plastikken på en porsjonspakke og sette inn i mikroen et par minutter – det kan jeg!! Og la oss ikke glemme mine stolteste øyeblikk på Instagram – alle de gangene vi hører mikroen si PLING! og kidden roper: «-DET ER GRØT!» 😂 

Fjordland har kommet med tre grøter nå jeg vil absolutt anbefale dere å ta med dere hjem fra butikken, den ene er den jeg holder i hånda på bildet over – byggrynsgrøt uten tilsatt sukker! I tillegg har det kommet en variant av havregrøt – også uten tilsatt sukker og Marens favoritt – også er det Torbens favoritt som alltid forsvinner først fra kjøleskapet – 4korns-grøt, som er laget av 100% fullkorn av rug, hvete, havre og bygg – selvsagt også uten tilsatt sukker. Alle er selvsagt nøkkelhullsmerket! 🌱💚

Jeg veksler litt, men har en ørliten dille på byggrynsgrøten nå for tiden. Den har jeg spist uendelig mange ganger både som fullverdig måltid men også som mellommåltid. Jeg er i utgangspunktet ikke så flink til å få i meg skikkelig med kornprodukter i løpet av dagen, så da kommer min elsk på disse grøtene veldig godt med i kostholdet mitt. I lange perioder spiste jeg grøten uten noe topping, helt til jeg oppdaget at det faktisk bare er fantasien og kreativiteten som setter grenser..! Blåbær og honning er fremdeles en stor favoritt. Og de gangene jeg har husket å kjøpe kokosflak, så fancer jeg opp grøten til det maksimale. Fjordland sine grøter er faktisk det minst kjedelige du kan tenke deg når man legger til litt nostalgi og topping! 💛

Maren har fått grøt siden hun var noen få måneder gammel, og vi spiser vi den som dessert og andre ganger som middag eller kveldsmat. Jeg har tilogmed gjort helt nye, kjappe varianter av grøten (lapper, blant annet!) som tar minimalt med tid og maksimalt med matglede! Jeg tenkte faktisk at jeg i løpet av denne uka kan dokumentere hvor mye grøt det faktisk blir – og hvor mye gøy man kan ha med den – så sleng deg gjerne innom instagrammen min for tips til å pimpe opp grøten!

…Og ja, det er rimelig lite som skal til – for når mamma lager regnbuegrøt til kvelds på to minutter – da er jeg heltinnen her hjemme!

Jeg elsker forslag fra dere – så gi meg gjerne en utfordring til topping dere anbefaler så tester jeg på instastory denne uken! 

PS: Regnbuegrøten blir om mulig enda mer spennende når man blander restene! 😍 Gjett om middagene og kveldsmaten her hjemme er tidenes fest!! 😂

 

 

 

17. mai. Norges bursdag. Jeg husker det som om det var igår. (Og det var det jo, strengt talt!) Men jeg husker tiden min i skolekorps som ung og lovende, også som om det var i går. Jeg hadde blå bukse som satt svinaktig trangt over ræva og fra knærne og ned var buksene relativt vide og alltid for korte. 

Jeg la frem tynne strømper og pappa strøyk den hvite penskjorta som er så stiv i kragen at det oppleves nesten litt torturisk. Slipset var ferdig knyttet med strikk, det var bare å ta det over huet. Kornetten var vasket i zalovann i badekaret, og notene jeg uansett ikke klarte å lese var på plass i den lille mappa på den lille klypa som uansett var så slarkete at den datt ned tusen ganger i løpet av marsjen. Da var det Edel eller Bjørn som plukket den opp bakerst i korpset og kom løpene med den til kornettrekka. Hvite hansker som var hadde fått et bad i klorin for anledningen, men så rimelig herja ut etter nasjonaldagens slutt og var absolutt ikke hvite lenger.

Herregud, som jeg har savnet å spille i korps. 24 år tror jeg det tok før jeg løftet kornetten til truten og blåste lyder på gehør igjen. Tre dager hadde jeg på meg å øve inn de to viktigste låtene for å skape litt stemning på feltet der jeg bor. 

Jeg trodde jeg kom til å bli alene i det spontane skranglekorpset i går, men Magnus hadde demontert trommesettet til sønnen sin og stilte med en bitteliten skarptromme. Sønnen hans satte stortromma på magen og var klar. Og som engler sendt fra oven kom to naboer bort og spurte hvilke noter jeg hadde satt opp på repertoaret. Eller menyen, som jeg kalte den. 

-Nei, det er “Gammel jegermarsj” og “Ja, vil elsker det!” Så løp begge hjem fem minutter før toget skulle starte og hentet klarinettene sine, børstet støv av de og troppet opp sammen med Magnus og meg i skranglekorpset.

OG FOR EN STEMMING DET BLE!

Rebekka stilte med fane og is til barna og Holger med en sånn ku-bjelle og kamera rundt halsen.  Og alle de fantastiske naboene på hele boligfeltet fulgte oss i det mest spontane 17.mai korpset verden noen gang har sett! ❤️

Vi hadde et par speidere som gikk med store flagg og vi hadde tilogmed en russ på boligfeltet som gav alt siste dagen å feire endt skolegang på! Og jeg har lyst til å si tusenvis, selv om vi «bare» var hundrevis av mennesker gående med meters mellomrom etter oss, på balkonger, i hagen, langs veien og ikke minst bak oss etter toget. For en stemning, og for en dag det ble! 

Med god hjelp fra min gamle («gamle») dirigent i Rugtvedt Skolekorps hadde han og jeg en hyggelig øvelse på FaceTime en kveld i forrige uke. Gamle kunster var såvisst ikke glemt, og den høye F`en nailet jeg – selv om Ketil sa at det bare var å drite i å prøve å treffe den tonen med bare tre dagers øvelse. 

Og jada, selv om notene mine ikke stemte helt med notene til de to andre i spontankorpset så gikk det aldeles strålende. Selv om jeg bare hadde noter til to sanger i stativet mitt, så var vi igjennom minst 6 forskjellige låter. Jeg gjorde som jeg gjorde da jeg var korpsmusikant for 25 år siden, jeg spilte bare med, jeg!

TAKK for en helt fantastisk fin feiring, og takk Rebekka for at du inkluderte meg i den geniale planen om at det ikke skulle være stille i gatene våre denne nasjonaldagen. 

Korps ER 17.-mai, og min applaus herfra og til evigheten går til alle de fine, små og store musikantene våre som sprer glede på slike dager. Takk for at jeg fikk steppe inn når dere ikke hadde sjansen – dette gav mersmak. 

Og jada, uniformen fra gamle Rugtvedt Skolekorps satt som et skudd, selv om Anita måtte grave dypt i gamle bomberommet på Rugtvedt skole etter den. Det finnes en uniform for alle som vil spille i korps! 

Og helt tilslutt – til Norges Musikkorps Forbund – nå må vi rekruttere store og små marsjerende! Korps er jo den fineste, mest sosiale og ikke minst den flotteste måten å glede andre på – få kidsa inn i korpset så vi kan fortsette å oppleve en av de fineste 17.mai-tradisjonene våre fremover! Og så kan vi som egentlig burde lagt kornetten på hylla, øve bittelitt mer i hverdagen –  så vi kan bidra om vi trengs igjen!

PS: Rugtvedt Skolekorps er dessverre oppløst for noen år siden, nå heter det Rønholt og Rugtvedt skolekorps etter at de slo sammen de to skolekorpsene. Jeg gikk 9 år på Rugtvedt skole og i flere av disse årene byttet jeg ut bunad med uniformen.
Derfor var det ekstra stas å ha på meg denne egentlig kasserte og utgåtte uniformen, siden den representerer en veldig fin tid som korpsjente på 90-tallet!

Stor klem fra Line Victoria, 2./3. kornett.

Herregud. Jeg vet at dere ikke trodde jeg var dæv, for det er jo en viss video som har rullet rundt på internett den siste uka som i aller høyeste grad beviser at jeg er definitivt er i live. Men jeg skal vel kanskje innrømme at det ble litt mye å ta inn over seg at 1,4 millioner til nå har sett videoen der jeg røsker ut håra i nesa mi. I am sorry, but not so sorry! 

Det er utrolig digg å få folk til å le, og det har jeg heldigvis fått masse beviser på. Faktisk har jeg fått tilsendt enormt med bilder og videoer av folk der de nettopp har sett, eller ser videoen. Jeg elsker å høre folk le, det er fasen som en lykkepille.

Det er flere spørsmål som dukket opp i etterkant av videoen som rullerte, og et av de mest stilte spørsmålene er merkelig nok – hvilken fargekode er det jeg har på den grønne veggen i bakgrunn. Det har jeg omsider klemt ut av dama på Carlsen Fritzøe her i bygda, siden jeg alltid kjøper maling når jeg er rusa på instagram-inspirasjon screenshottet ned på telefonen. Og jeg har jo ingen begreper om fargekoder og kombinasjoner så jeg fikk dette svaret:

Du har Jotun sin 7628 Treasure. En dempet grønn tone. 

Og mer veit jeg faktisk ikke, men nå har dere hvertfall fått svaret. Inni hodet mitt har jeg liksom tenkt at svaret GRØNNMALING har vært svar nok, men de fleste av følgerne har ikke slått seg til ro med det svaret. 

Jeg har gjort utrolig lite fornuftig denne uken. Jeg har jobbet selvsagt, og det er jeg evig takknemlig for. Hvis ikke hadde jeg bare sittet å fundert på hva det neste jeg skal ødelegge meg selv med, til følgerne mines forlystelse. Jeg liker å jobbe i grunn. Faktisk var det en dag jeg våknet, gikk ned på kontoret mitt, fyrte igang skjermene og svarte på mailer og lagde litt planer. Da det nærmet seg lunsj så oppdaget jeg at det var lørdag og ikke arbeidsdag. Jeg stusset bittelitt på at telefonen var så stille, men jeg antok at jeg bare ikke var så populær akkurat denne dagen. 

Jeg gjør mye dumt med meg selv i løpet av en uke, og jeg er ofte takknemlig for at ikke alt blir fanget på film. For dere som følger meg på Instagram så vet dere for eksempel at det har vært en relativt dårlig uke for spa-tjenester til unge Husby. Jeg har hatt et selvbruningsprosjekt det siste halve året, fordi jeg har så lyst til å se like glødende og eksotisk ut som en paradisedeltager fostret opp på betakaroten – og siden markedet er fullt av nettopp slike selvbrunings-produkter i spray, krem og skum så har jeg forsket litt for meg selv. Med mer eller mindre gode resultater.

Legg forøvrig merke til at jeg ikke er så god til å smøre inn halsen også. Det stod jo at det var for ansiktet. Og er det en ting jeg lært meg den siste uka så er det jo å lese bruksanvisningen..! 

Nå venter bittelitt mer jobb på det grønne kontoret mitt, før jeg kubber. Jeg lover at det aldri skal ta så lang tid mellom blogginnleggene mine, men det har vært altfor mange baller i lufta de siste ukene til at jeg har kunnet kose meg med bloggen min som jeg gjør når jeg setter meg ned med den. Det gjorde jeg nå, selv om det ble verdens mest intetsigende innlegg. Men jeg er brun da. 

Line Victoria

 

 

Koronasveis kaller de det. Alle vi som ikke kom oss til frisøren i disse ukene det var lockdown. Frisørene brukte den første tiden på å slipe saksene sine og klø i fingra til å ta imot kunder igjen. Så satt de der. Og observerte. De observerte alle oss idiotene som tenkte at flere års erfaring og skolering i frisøryrket bare var nonsens, og at man fint kan gjøre både higlights, ombre, bob og toner helt selv på hjemmekontor i april. Barbermaskin kan de fleste bruke, men selv -det- så vi bildebeviser på var vanskeligere enn man syns det ser ut som i frisørstolen. Det blir litt som å forsøke å kjøre enkle inngrep på seg selv med en skalpell. Du vet hva du skal gjøre, du vet hva som skal fjernes og du har jo tross alt skåret ruter på ribbesteka før – så hvorfor i alle dager skal du ikke kunne fjerne din egen føflekk liksom?

Noen jeg kjenner en som fikk en så heftig utviklet koronasveis at hun måtte ta hjemmekontor selv om hun ikke måtte. Hun var så redd for å møte på noen. Selv var jeg hos frisøren sist i januar, og selvsagt var det for å rydde opp i noe som gikk fullstendig skeis. Du vet – når man er blakk, kjøper blondering på butta og setter igang sjæl. Det blir veldig sjeldent et pent resultat. 

Det skulle jo bli slik:

Men det ble slik: (Dette var før frisøren satte igang med nødhjelpen)

Så det ENESTE jeg gjør i tiden mellom timen min hos frisøren er at jeg bruker noe som gjør håret mitt (altså, stripene som er ihjelbleket) hvite. Eller icy white, som jeg liker å kalle håret mitt. Nå for tiden har jeg forøvrig en aldeles nydelig ufrivillig naturlig ombre som er så populært.

Maren har ikke vært så mye hos frisøren, men akkurat det har jeg liksom tenkt er innafor å ta selv. Alle andre gjør det jo? I fjor, da Maren var et par år gammel –  hadde den eldre garden i familien masa så mye på at hun burde ha pannelugg, så jeg tok saksa fatt da hun satt i stolen sin opptatt med iPaden.

La oss si det slik, hvis blikk kunne drept så hadde jeg allerede vært seks fot under etter at jeg gikk løs på henne og gav henne dette sveise topplokket med kjøkkensaksa.

En veldig positiv kunde.

Maren har omsider lært at mamma trenger litt øvelse, så nå har mamma fått skikkelig dreisen med den orange kjøkkensaksa og laget skikkelig lekker, tykk pannelugg på henne. Når jeg blar litt i albumene så ser jeg jo at jeg har lært av min egen mor når det kommer til panneluggklipping hjemme…

Line, 3 år. Nyklippet lugg.

Beklager at jeg ikke har blogget så mye den siste måneden. Jeg har dog vært riktig så aktiv på Instagram og Snapchat (linevictoriahus) så dere må gjerne følge meg der om dere trenger litt daglige oppdateringer på mitt eksepsjonelt glamour-løse liv som supporterfrue. Det vil ta seg opp fremover på bloggen, jeg måtte bare lande litt. ❤️

Min lille prøvekanin.

Alt gikk bra. Foreløpig kan man jo si. Første dagen, andre dagen og tredje dagen som prøvekanin, sammen med mange andre barn som følger myndighetenes råd om å sende barna i barnehagen. Helt fantastisk å se så mange som leverte i barnehagen på mandag, det var deilig å se at jeg ikke var den eneste som sendte ungen min i krigen. (!)

Jeg er verken smitteekspert eller professor. Jeg vet lite om tiltak, vedtak og handlingsplaner som har blitt sendt på kryss og tvers i påsken. Jeg vet ingenting egentlig om hvor mye tid og energi de ansatte i barnehagen har brukt på å koordinere, organisere, og sette i sving. Bare noe så enkelt, men allikevel så tungvindt – de ansattes klær skal praktisk talt ihjelvaskes etter hver arbeidsdag. Kan noen fortelle meg det plagget som tåler kokevask hverdag? Men de ansatte bare smilte da vi leverte Maren. De trygge armene, de morsomme sangene og den høye latteren til Kristin. Det var som om alt var bra igjen. 

Da jeg hentet Maren fikk jeg beskjed om at hun hadde vært helt i hundre hele dagen. De hadde hatt utedag og vært i sine kohorter. Eller grønn og gul gruppe da, som vi kaller det i Bamble..! 

Nei, jeg er så vitterlig ikke noen ekspert oppi alt dette. Jeg er mamma. Normalt bekymra for sykdom, skader og brann. Det vanskeligste med å levere Maren i barnehagen var at jeg har hatt andre mødres uttalelser i bakhodet. «Vi vet ingenting. Vil ikke bruke barnet som prøvekanin. Velger å sette helsa og barnet først». Vil ikke være en egoistisk mamma.». 

Alle jeg møtte på parkeringsplassen gav meg tommel opp når levering og henting av en haug med små prøvekaniner var et faktum. Det var fantastisk fint. Foreldre med samfunnskritiske jobber. Bedriftsledere. Permitterte. Foreldre i mammapermisjon med yngste. Hjemmekontorister. Aleneforeldre. Alle med hver sin grunn til å levere i barnehagen. Noen kanskje litt mer utrygg enn andre, men fulgte myndighetenes råd slik vi har gjort de siste ukene. 

De ansatte gjorde det de er aller best på, å trygge oss. Og selv under disse ustabile og skumle tider, så gjorde de trygget de oss til toppkarakter. Jeg vil takke alle barnehageansatte for den fantastiske jobben dere har hivd dere rundt med de siste ukene. Husk å si det til de når dere ser de, de er våre helter!

Og jeg? Joda, jeg har funnet superkvinnen i meg! Jobber på dagen fra hjemmekontor, henter Maren – storkost meg med henne i tiden frem til hun sovner i sofaen og jeg må bære henne inn. Vi har bygget, luket, gravd, danset, herjet ute i hagen – kvalitetstid slik det skal være når mamma ikke har jobb som skulle vært gjort tyngende på skuldrene. 

Når det er sagt – en hyggelig shoutout til de av dere som har holdt barna hjemme denne uken uten å kalle oss andre prøvekaniner – dette er jeg helt sikker på har gjort det bittelitt lettere for de ansatte å omstille seg! Har man mulighet, lyst og ønske om å være hjemme med barnehagebarna og man sjonglerer det fint, så er ingenting bedre enn det! Og en stor takk til de som har støttet oss andre til tross for forskjellige valg, dere har motbevist inntrykket av det lille hylekoret av momshamers som har dukket opp i diverse nyhetssendinger og kommentarfelt! ❤️ Takk!

Og til alle dere som følger meg på instagram og snapchat (linevictoriahus), jeg LOVER å skrive om prosjektene i hagen dere til nå bare har sett bilder av. Det er jaggu mange ballsy kvinne der ute som også vil ta hammer og saga fatt! 

Momshame til et nytt nivå, folkens! Det vil jo faen ingen ende ta i disse tider, hvertfall i en tid der det er fryktelig mange selverklærte koronaeksperter rundt om i vårt langstrakte land på internett. Innlegget jeg la ut i forrige uke om at jeg gledet meg til barnehagene åpnet, var et innlegg basert på myndighetenes anbefalinger. De samme anbefalingene som den 13. mars bad oss om å hente ungene våre hjem fra skoler og barnehage. Vi er normalt oppegående innbyggere i landet vårt, vi lytter vanligvis til myndighetenes råd om hvordan vi skal få kontroll på denne pandemien som kan vare i intet mindre enn opp til 18 måneder fremover! Vi vasker hender, vi har sosial distanse, vi har barna hjemme, hjemmekontor og nesten ingen er på hytta i påska. HURRA! Vi lytter til anbefalingene fra myndighetene! Og det går rette veien utifra det vi ser nå av statistikker. So far, so good – ikke sant?

Men så kommer det en tid der vi skal åpne opp barnehagen og skolen igjen etter påske. Noe som setter sinnet i kok hos mange. Dette er ikke et blogginnlegg som skal fortelle om DET er rette avgjørelsen. For du avgjør selv hva DU ønsker å gjøre! Ingen blir tvunget inn i skole og barnehagen i disse tider. Vi rådes til å tenke sjæl, men med velsignelse fra myndighetene enten vi sender barna på skolen eller ikke om et par uker. Men vi som kanskje kommer til å følge myndighetenes råd blir i disse dager momshamet som noen som syns det er helt greit å bruke barna våre som «prøvekaniner». (Japp, mange bruker vaksinemotstanderes «mantra» om oss som heldigvis følger vaksineprogrammet på ungene våre. Oh, the fucking irony!)

Det er, per idag, ikke noe vedtak som sier at du IKKE kan holde barnet ditt hjemme om du føler deg utrygg. Så bli gjerne hjemme, jeg skal ikke krangle med deg på det om du har mulighet til det. Jeg lar deg gjøre akkurat det du selv ønsker for at du skal føle deg trygg i denne situasjonen. Ingen tvinger barna dine tilbake på skolen eller barnehagen. Men SLUTT å kall meg en mamma som bruker barnet mitt som «prøvekanin» når det jeg faktisk gjør er å følge myndighetenes råd når barnehagene og skolene åpner igjen. Akkurat de samme rådene jeg fulgte da hentet Maren i barnehagen den 12. mars. Eller alle de tusen gangene jeg vasker hender og holder meg unna besteforeldrene til Maren. 

De fleste vet at jeg er i Arbeiderpartiet, og selv om ikke mitt parti sitter i styringa akkurat nå – så kan du takke faen på at jeg stoler på at Erna og gjengen tar de riktige beslutningene for landet vårt. Ja, faktisk vil jeg gå så langt å si at jeg i disse tider stoler på både det både Erna, FHI, Helsedirektoratet og tilogmed Helsemista Bent Høie (som i utgangspunktet ikke har noen skinnende stjerne i boka hos meg) kommer med. Jeg må kunne stole på at de tar de rette beslutningene og at de har mer enn nok informasjon til å kunne gjøre disse inngripende tiltakene og vedtakene i livene våre i 2020. Både stenge og åpne barnehager og skoler. Jeg kan godt være uenig i vedtaket, men jeg har virkelig ingenting på min CV som skulle tilsi at jeg vet bedre enn alle ekspertene Regjeringen sparrer med og den enorme informasjonen de besitter om koronasmitte i Norge.

Blir det endringer i vedtakene underveis, ja da føyer jeg meg selvsagt til de. Jeg er heller ikke en av de som ble forbannet over at barnehagen stengte. Jeg tenkte at «hvis det er myndighetenes råd, så skal jeg lytte til det.» Slik vi er blitt bedt om å gjøre i disse tider.
Sånn det ser ut foreløpig blir det barnehageoppstart for Maren etter påske om det lar seg gjøre. Ja, det handler også om jeg er trygg nok til å sende henne dit. Magefølelsen. Jeg skal bruke huet. Men først og fremst skal jeg stole på at myndighetene vedtar riktige beslutninger så også JEG kan ta min egen avgjørelse. Kanskje jeg ombestemmer meg og holder henne hjemme? Kanskje jeg er først i køen når Maren skal leveres 07.15 om morran den 20. april? 😅

Den siste uken har Facebook blitt pepret av mammaer som får sånne som meg til å fremstå som egoistisk, arbeidsnarkoman, selvisk mamma som driter i mitt eget barns helse. Hvordan skal dette landet ende opp om en hel haug med selverklærte koronasmitte-eksperter uten et snev av kildekritikk i sakene de deler peprer Facebook med overskrifter som «Du sender barna i frontlinjen, barnet ditt er en prøvekanin!»? Du er i din fulle rett til å avgjøre dette helt selv for deg og dine, men du kan ikke mene at jeg gjør noe feil når jeg lytter til myndighetenes råd? 

Hva skjedde med å faktisk forsøke å gjøre som myndighetene anbefaler så langt det lar seg gjøre – slik vi har gjort i mange uker allerede? Og nei – jeg gjentar gjerne – ingen tvinges tilbake i barnehagen eller skolen – du som foreldre kan ta den avgjørelsen HELT selv. Og så lenge barnehagene og skolene nå åpner, så setter jeg min lit til at de som fikk flest stemmer og grein seg til en plass i regjering og det ærefulle oppdraget å lede Norge i tykt og tynt – faktisk klarer å gjøre jobben sin. 

Denne diskusjonen handler ikke lenger om vi burde/burde ikke åpne barnehagene. De fleste av oss får simpelthen stole på at de som er satt til å ta den avgjørelsen gjør det rette. Og de som er uenig er velkommen til å fortsette å være hjemme med barna sine. Jeg dømmer ikke dere. På samme måte som dere ikke skal dømme meg om jeg sender Maren i barnehagen med myndighetenes velsignelse i lomma. 

Dette innlegget går ut til den mammaen som skrev i et kommentarfelt at hun var livredd for å bli en av de få i vennegjengen som faktisk sendte datteren sin i barnehagen etter påske. Hun som var redd for å være den som går imot strømmen, når alt hun gjør faktisk er å forholde seg til myndighetenes anbefalinger. For INGEN som sender barna sine på skolen eller barnehagen når den åpner, skal føle noen som helst på skam når de leverer kidsa. 

PS: Du er mer enn velkommen til å være uenig med meg vedrørende for tidlig barnehage/skole-åpning – men husk at du da er uenig med myndighetene – og bør definitivt ta den diskusjonen videre med de, og ikke meg. Jeg er litt ambivalent i forhold til barnehageåpning – det er nemlig en HELT annen diskusjon. Dette handler om hvordan vi snakker hverandre ned for valgene vi gjør. Og absolutt ingen er tjent med at noen skal skamme seg for å følge myndighetenes råd, på samme måte som du ikke skal skamme deg om du velger å holde kidsa hjemme i tiden fremover. 

Sånn. Nå skal jeg fortsette å holde meg til myndighetenes råd om å holde meg hjemme, vaske henda, og sosial distanse. Også håper jeg du diskuterer med klokskap og respekt, og ikke med frykt og stygge ord.

Hvis du vil følge mitt ufattelig kjedelige liv som uglamourøs supporterfrue på instagram så velbekomme!

 

Barnehagene åpnes nå gradvis opp etter påske. Det har regjeringen bestemt. Sammen med ekspertene sine. Og i disse dager stoler jeg på at alle gjør jobben sin der «innafor» i Tigerstaden og gjør det de tror er best for oss.

Jeg trakk et lettelsens sukk. Det tror jeg flere gjorde. Å kombinere fulltidsjobber uten barnehage, uten barnevakter, uten lekekompiser, uten badepark, fritidsaktiviteter og besteforeldre – det har et helt land fullt av småbarnsforeldre innsett ER vanskelig. 

Jeg har hatt møter med Maren på fanget. Lagt frem kommunikasjonsplaner og grafer, hatt opplæring og undervisning og veiledning gjennom skjermen på roterommet i kjelleren. Med en prinsesse kledd i frostkjole og tiara og hansker og pensko med «Lettitgååååå!!!» brølende bak meg i et styremøte. Jeg har hatt verdens beste arbeidsgiver som har godtatt at rapporter har kommet klokken 01.30 om natten eller et raus av mailer har blitt sendt 05.30 om morran full av skrivefeil og litt agressiv og utålmodig tone fra en rådgiver og veileder i underskudd på søvn og timer. 

Jeg er en av de mange som felte et par tårer for at jeg får arbeidsdagen min tilbake. Og min datter får barnehagen sin og rutinene sine tilbake. 

Bakoversveisen jeg fikk var fra noen som overhodet ikke har klart å sette seg inn i hvordan mange titusener (kanskje hundretusener?) har hatt det den siste måneden.

Snakk om brannfakkelen slengt midt i trynet! Da jeg fikk roet meg ned litt på do (ja, der har jeg min lille time out et par ganger i løpet av dagen) fikk jeg tenkt litt på denne personen som turde å slenge ut en slik kommentar. Jeg vil bare anta at personen verken har barn, jobb eller vettet i behold.

Nei, det har ikke bare vært god kvalitetstid med hjemmebarnehage og fulltidsjobb her i heimen. Det har vært planlegging, laaaange og sene kvelder med hjemmekontoret i senga, lav terskel for sjokoladebelønning og jeg har lagt på meg 4 kilo takket være en døgnåpen kantine.

Vil du vite et triks jeg brukte da jeg hadde er superviktig møte i starten av koronatiden? Jeg tok en pose NonStop og slang rundt meg i hele etasjen. På soverom, kjøkken, bad, begge stuene, ganger og i vinduskarmer lå det nonstop. Så sa jeg til min 3-åring at hun kan spise alle nomstoppene hun fant. 

Mens jeg satt i videomøte på roterommet mitt i underetasjen kunne jeg høre treåringen spinne rundt på parketten som en Jack Russel Terrier med altfor korte bein. Jeg hørte stoler velte og sofaputer kastet rundt. Jeg hørte persienner bli revet ned og jeg hørte at det oppadstigende energinivået i nonstop-letingen bare ble mer og mer intensivert etterhvert som sukkerkicket gav en effektemssig bratt kurve oppover i høyden.

Jeg fikk femogtjue skikkelig gode minutter i fred på videomøtet. Jeg fremstod ikke i det hele tatt som påvirket av kaoset jeg visste kom til å treffe meg da jeg kom opp trappa til andre etasje.

(Dette bildet er ikke fra den aktuelle dagen. Det er bilde fra alle aktuelle dager. Både i og utenfor korona-sesong.)

Å «kose seg hjemme med barna» i disse koronatider er ikke nødvendigvis forbeholdt de mange, mange menneskene som har måttet opprettholde sine jobb-forpliktelser de siste ukene. De første dagene ble sosiale medier pepret med «se på alt vi har gjort sammen idag!» Ja, faktisk fikk det tidlig et ord også – noen kalte det å «korona-momshame» på sosiale medier! (Altså, mødre som skryter uhemmet av alt de har fått til sjonglerende i hjemmekoronatider, sånn for å la det stikke litt hos oss andre, litt mindre flinke mammaer. Men hey, dette er vi vant til! Men det ble JÆVLIG mye overprestering på sosiale medier de første dagene, det tror jeg mange er enig med meg i!

Ære, være dere fantastiske arbeidsgiverne våre som har hatt tålmodighet med oss denne tiden. At jeg kan disponere tiden hjemme så godt det lar seg gjøre, jobben BLIR gjort altså – bare litt mer i rykk og napp, noenganger med litt skrivefeil og kanskje med en treåring som ekstra deltager eller underholdning på videomøtet.

Og til alle dere som har vært hjemme med barna deres den siste tiden fordi dere har vært permitterte eller mistet jobben – de bekymringene dere bærer på skuldrene deres nå er kanskje ikke så lett å kombinere med et lykkelig hjemmefamilieliv med bollebaking, fantastiske frokoster og underholdning av barna som postes med rosa filter på sosiale medier. Så lov meg at du senker skuldrene og gjør så godt du kan – det er garantert godt nok! ❤️

Nå skal vi snart ta fatt på den neste oppgaven – at alt skal bli bra! 

(Bilde fra veggen i barnehagen til Maren da jeg var innom for å hente påskeaktivitetspose vi fikk!)

Store, varme 2-meters klemmer til alle som gleder seg til barnehagen og skoler åpner igjen.
Dere er helt RÅ på det dere har fått til og fremdeles gjør, selv om vi blir møtt med at «det er jo så koselig å være hjemme med barna, vi må ta vare på denne tiden og gjøre ALT som er gøy!»-kommentarer.
Jeg er ikke flau for å innrømme det – men jeg gleder meg til å levere Maren i barnehagen når den tid kommer. Og jeg skammer meg heller ikke over at vi ikke fikk 100% kvalitetstid hver eneste dag, hele dagen. Maren har rukket å både kjede seg, gått på veggen og slitt ut en iPad. Men det går bra. For nå skal hun snart tilbake til barnehagen og vise at hun kan telle til 10 og si regnbuens farger på engelsk, takket være overdreven bruk av YouTube Kids.

Er du som meg? Distrè, helt vanlig, ikke så veldig godt trent og bittelitt galgenhumoristisk mamma som overhodet ikke baker boller hver dag?

Da kan det hende du vil kose deg med Instagrammen min, følg meg gjerne der!

 

Reklame | inneholder rabattkode til verdens fineste FuelBox! 💕

Vil du hjelpe meg å støtte norsk gründervirksomhet i disse tider? Det er så viktig å ta vare på ildsjelene med de beste intensjoner, og jentene i FuelBox er verdt sin vekt i gull! ❤️ Her kjøper du Fuelbox, og bruk rabattkoden LINEVICTORIA så får du en skikkelig fin rabatt også på 100,-!

Det er en liten hvit boks som står fremme veldig ofte her hjemme. Ikke fordi vi aktivt «fjuler» hver eneste kveld, men fordi den firkanta boksen representerer så mange av de gode verdiene jeg holder tett til mitt bryst. Hvertfall i tider som dette hvor det å støtte næringslivet er så utrolig viktig.

Boksen med de gode samtalene er laget av en norsk gründerbedrift. Noen norske, herlige damer som har knekt koden for hvordan vi mennesker, partnere, familie og venner kan prate bedre sammen uten at det er kleint.

En gründerbedrift som har satset alt på denne lille boksen. De har solgt til utlandet og de har solgt til offentlige virksomheter. De har blitt rost opp i skyene for sitt engasjement, utvikling og ikke minst produkt. For det produktet jeg holder i hendene er noen herlige damers lille baby. Og jeg elsker å framsnakke de gode tingene som kommer med de beste intensjoner. 💛💛💛

Og jaggu har de delt av seg med oss influensene også. Jeg er en av de som har hatt veldig fine samarbeid med disse damene. Jeg har jublet høyt når de har spurt om jeg vil anbefale den som julegave eller valentinsgave.
«-Si hva du syns, skriv din ærlige mening! Vi gleder oss til å høre om du liker FuelBoxen!» har beskjeden vært. Joviale, fine samarbeidspartnere med et genuint ønske om å nå ut til mine lesere med Fuelboxen sin. Derfor har det vært lett å anbefale denne til mine følgere. Enten til seg selv og sin familie eller venner, eller som gave til noen du bryr deg om. Fordi det er så gjennomtenkt, fasinerende og rasende hyggelig å ta frem sammen med Torben. Eller FuelBox for venner. Eller FuelBox for familie!

Nå vil jeg gjerne framsnakke denne boksen som bringer glede inn i en ellers så hektisk, merkelig og underlig tid. Jeg ELSKER den. Kortene i boksen er faktisk slitt ut, jeg finner noen i lomma og i hanskerommet på bilen. Torben og jeg fjuler litt hele tiden, faktisk. Den gode samtalen er faktisk utrolig viktig, og den er en utrolig god hjelp! En gang trakk vi et kort og den gav oss nok å prate om i over en time. Vi diskuterte, pratet om temaet og siden vi har runda fjulboksen vår så mange ganger – så har jo mange av svarene endret seg litt også – noe som absolutt bjuder på en god samtale.

Idag vil jeg slå et slag for damene som tenker på litt andre ting enn negle-ettervekst og avblåste påskeferier i disse tider. Praten mellom deg og de du bryr deg om. For det er så VIKTIG at du har det godt med den eller de du deler denne tiden med, når du uansett skal tilbringe så mye tid sammen denne måneden og kanskje også tiden etter.

Jeg mener helt oppriktig at dette er en boks som bør stå på timeplanen fremover! Både for familie og barna, men også etter at barna er lagt. Finn frem den gode samtalen igjen! Den gangen man kunne sitte å snakke om alt mulig – men nå med et ørlite spark i rumpa med denne boksen på bordet! Og du – jeg har også en mann som i utgangspunktet syns at «sånne samtaler» er gørrkjedelig i utgangspunktet, men akkurat dette syns han er helt innafor å dra frem. Han har tilogmed tatt den frem på eget initiativ, og det sier jo litt! Så nei, det er ikke noe «damegreier» som bare vi jenter syns er romantisk og spennende, dette er faktisk en skikkelig hyggelig måte å tilbringe tiden sammen på! ❤️

Og så vil jeg i samme slengen gi en klem til alle dere som har gitt meg tilbakemeldinger på denne fuelboksen tidligere, som takker meg dypt og inderlig for tipset. Det er faktisk ikke meg dere skal takke, det er Berta, Tonje og de andre som har laget denne fine boksen.

Lurer du på hvordan en ekte, norsk, stolt gründer ser ut? Dette er Berta! Og jeg er så imponert over henne og hennes team i FuelBox! 😍

Har du ikke kjøpt den til deg selv eller som en fin gave til noen, så vil jeg absolutt anbefale deg å gjøre det! Gi den til foreldra dine som har vært gift i 40 år (de kommer til å elske den!) eller til venninnen din i bursdagsgave! Den har også blitt en STOR hit på gavebord til brudepar, bare så det er sagt! Er du bedriftseier og vil gjøre stas på de ansatte i rare tider – dropp den blomsterkvasten eller rødvinsflaska og send en Fuelbox! <3

HER kjøper du den, og legg merke til at det er forskjellige varianter for forskjellig bruk – både for venner, familie og selvsagt par!

..og du bør hvertfall benytte anledningen nå som jeg sammen med FuelBox har en rabattkode som gir deg 100 kroner i avslag! 💙 Rabattkoden du bruker er LINEVICTORIA og prøv å bestille så fort som mulig, så har du den forhåpentligvis i hus før påskeferien du uansett ikke skal tilbringe i slalombakken…! 😅
Her slår du mange fluer i samme smekk, du støtter norsk gründervirksomhet, du gir deg selv eller andre en utrolig fin gave med mening, og du gir meg ro i sjela på at du og dine har fine samtaler i den rare tiden fremover!

Stor digital klem til dere alle sammen!

/Line Victoria

(Dette innlegget ble skrevet midt i natten som var)

Dag et eller annet i i en ny hverdag. Det sklir ut. Både rutiner, mat og stemning. Største gleden i hverdagen denne tiden er faktisk at jeg har fått tannverk. Japp. En plombe eller hull eller jeg aner ikke, har ramlet ut av kjeften min i bittesmå deler, og det ble ansett som nødstilfelle å få det fikset av tannlegen.

Invitasjonen ned til tannlegestolen var nok et grep i å hindre meg i en selvhjelps-operasjon på hjemmekontoret, for jeg ringte i utgangspunktet favorittannlegen min og spurte om jeg kunne låne litt kompositt og litt sånn blålys for å herde – da syns han det hørtes ut som en bedre ide å ta turen ned i tannlegestolen istede. Jeg sa faktisk at jeg kunne tenkt meg å livestreame at jeg fylte mitt eget høl på direkten, hvorpå vi begge kniste bittellitt. Alle vet jo at en del av internett allerede er fullt av folk som fyller sine egne høl på livestream. Og vi LO!

Rett skal være rett, jeg er forøvrig helt sikker på at jeg hadde klart å fikse en midlertidig fylling altså, men verken tannlegen eller den lokale byggevarebutikken var særlig imponert da jeg spurte etter kompositt til å fylle igjen et hull i tanna. 

Pyser ass.

Så nå holder jeg meg våken bare av en grunn:

Hva skal jeg ha på meg når jeg skal til tannlegen?

Jeg har jo ikke vært nær et annet menneske utenfor min husstand på noe som føles som årevis, og jeg mistenker at jeg faktisk også må koste på meg en dusj siden to meters regelen faktisk MÅ utfordres i dag. Jeg klager ikke forøvrig. Tannlegen min er kjekk. Kanskje ikke det er så synlig bak gul drakt, visir og hansker idag – faktisk kan han sende hvem som helst ufaglært borreglad gærning, for alt jeg vet bak maska, uten at jeg oppdager det.

Uansett så gleder jeg meg til denne ukens lille utflukt. Jeg har funnet frem min fineste genser og holdin-truse. Jeg skal ha på meg den nye buksa jeg ikke har rukket å bruke ennå. Jeg må ha på meg pålimte øyevipper siden mine egne ble nappet ut i frustrasjon for et par dager siden. (Ja, det var ikke før ETTER at noen sendte meg meldinger på instastory om at det ikke var lurt å dra av eyelash-extations at jeg oppdaget at jeg så ut som en veldig syk potet.) 

Stakkars tannlegen min. Han har kun åpent for noen veldig få nød-pasienter, også er det JEG som blir trukket ut blant de heldige som får plass i stolen hans denne uken. Liv og helse i fare for en nevrotisk blogger med au-au i tanna, liksom. 

Du kan se det – i premolar nr 3 bakfra. Det mørke oppi høyet er høyst sannsynlig rester av blå glasur eller grønn og lilla kakedeig.

Jeg drar til tannlegen om få strakser. Vil du hive deg med så kan du følge meg på Instagram – kanskje jeg disker opp med en direktesendt, akutt tanntrekking?