For rundt to år siden veldig snart så lot jeg Torben få lov til å ta kontroll over bloggen min. Jeg var utslitt preggo liggende som et slakt på sofaen, og Torben hadde noe på hjertet. Kos deg med Torbens beretning om hvordan det er å være mann og gravid.
MANN (36) DIAGNOSE: GRAVID. (Februar 2017)
Jeg har faktisk blitt gravid jeg også. Nå syns du kanskje det er rart at en mann på 36 år har blitt gravid, men det er faktisk ikke noe unormalt med det. Når man bor sammen med noen andre gravide, så er det dette med den syklusen jeg har lest meg opp på som gjør at det gjelder for alle under samme tak. Drage-kona klager noenganger så høylytt, at jeg trur kanskje tilogmed marsvina våre har blitt litt gravide. Det skal sies at det var mitt værst tenkelige tidspunkt å bli mannegravid på, for når Dragen helt tydelig har gjort beslag på diagnosen selv, så er det veldig vanskelig for henne å se at andre er i samme situasjonen. Og jeg lider skikkelig.
Her er de åpenbare grunnene til at jeg kan gi meg selv diagnosen “MANN 36 – GRAVID”
Jeg har lagt på meg rundt 10 kilo. Det meste rundt magen. Liverpooltrøyene mine glipper litt opp over liverpooljoggebuksa mi. Jeg er akkurat litt for sliten til å ta i bruk det fine treningsrommet Dragen har stelt i stand i kjelleren, jeg kjenner bare at jeg ikke har energi til det. Når kona attpåtil har tjyvlånt sykkelbuksa mi, så er det lite som frister å ta på seg den sprengte sykkeltightsen. Logoen på den har faktisk aldri vært større i bredden.
Jeg har fått utrolig dilla på potetgull. For noen uker siden var det 10 kroner per potetgullpose på Europris og jeg kjøpte nesten to kasser. Nå har jeg bare tre poser igjen. Det går mest i paprika-smak, men for den med løk og sånn brekker jeg meg av. Men jeg har spist den også, man lar ikke mat gå til spille bare fordi jeg brekker meg av lukta.
Drage-kona har fått en sånn gummiball til å sitte på. Den har jeg brukt masse. Jeg tror det er veldig bra for bekkenet mitt. Nå kan det hende jeg som mann ikke har noe bekken, men hvis jeg forteller deg at det gjør godt i ræva og lysken å sitte på den, trur du meg da?
Når Dragen pingvinstabbet seg avgårde på jobb her om dagen så tok jeg den lilla gravidpølseputa hennes og flyttet over til min side av sengen. Den var i grunn ganske god å ligge på, kunne dytte den tykkeste delen av pølseputa mellom knærne, og det kjentes ut som murringen nederst i korsryggen slapp litt. Jeg har begynt å bruke den puta i spisestuesofaen også, og jeg føler meg med ett mye bedre. Når hun maser om at hun trenger den så ber jeg henne gå ut å hogge litt ved å bære det inn, så da stopper masingen med en gang.
Du vet han naprapat-fyren hun går til? Jeg fikk meg en time hos han jeg også. Det skal ikke være noe forskjell på oss, syns jeg! La oss si det sånn; jeg skjønner godt hvorfor felleskontoen vår blir tappet litt og litt hver eneste uke til fordel for denne mannen. Jeg for min del likte godt å la meg pine litt av han, for det hjalp veldig godt på mannegravidplagene mine. Det hjalp litt at jeg fikk litt sympati av han også, han har jo tross alt møtt på kona min flere ganger, så det var åpenbart at han hadde medlidenhet med meg og mannegravidkroppen min. Jeg skal vel innrømme at jeg var litt skeptisk til denne svenske mannen som hu skrøyt av til alle venninnene sine i en sånn mammagruppe på fejs, og nå skal alle venninnene hennes gå dit også. Jeg er ikke i det minste skeptisk til at han er en veldig hyggelig mann med store muskler og svensk tale som klemmer på og oljer inn alle undertøyskledde venninnene til Dragen, så lenge jeg slipper å gjøre det. (Eller vent litt, hva takker jeg egentlig nei til nå??!!)
Jeg tror også jeg har et lite snev av fødseldepresjon. Da Liverpool spilte 2-2 mot Sunderland så kjente jeg på nederlaget. Det var akkurat som om jeg ikke følte noenting for fotballen lenger, men bare i et brøkdels av et sekund da. Jeg er jo tross alt supporter. Og jeg elsker Liverpool høyere enn jeg elsker både kona og hjemmebrygget øl. De sier at man opplever en enorm kjærlighet for laget sitt når de scorer og vinner, og det vet jeg så inderlig godt. Det skal bli så godt å se en ny kamp i morgen.
Vi var på en sånn undersøkelse på fødeavdelingen nylig. Da var det riktignok kona som fikk all oppmerksomheten mens jeg satt der med ryggplagene og kvalmen min. Uansett hvor mye jeg klaget på vondter i ryggen, så var det HENNE de gav all oppmerksomhet. Nå er det et par av de undersøkelsene jeg er glad jeg slapp da. Spesielt den med det spetelet. Vet du hva et spetel er? Det er noe som ført går inn, og så går den ut i bredden. Da fødselslegen raslet med det så så jeg hvor ENORM den kan bli i bredden. Da tenkte jeg at kona mi kan slutte å klage på fredagskveldene. Det hjalp dessverre ikke at jeg lo meg gjennom hele den undersøkelsen og ble hysjet på av jordmor. Og jeg måtte jo informere om at jeg fikk så vondt i ryggen av å le, og i tillegg klarte jeg pådra meg en skikkelig hoste når de holdt på – og DÆVEN det var vondt for ryggen min! Jeg så det illsinte fjeset til kona, og jeg kunne ikke fatte at hun ikke hadde mer medlidenhet for meg der hun lå med beina i været i en sånn stol som bare er forbeholdt torturkammere. Ærlig talt. Jeg svarte på alle spørsmålene som ble spurt med stor entusiasme. “Er vannavlatningen ok? Kjenner du noe nedpress? Kjenner du liv? Har du kynnere?” Jeg svarte JA på alle spørsmålene, men det viste seg at det ikke var meg de ville ha svar fra. Selv om jeg ikke visste helt hva kynnere var, så forklarte jordmor meg at det er sammentrekninger i livmora eller noe. Jeg for min del har jo som kjent ingen livmor, men hvis det kan sammenlignes med tiden rett før du skal drite, så svarte jeg JA på det. Jeg spurte når de ville ha meg koblet til et sånt hjerteapparat, men de mente det ikke var nødvendig. Særlig ass.
Ofte pleier kona å dytte på babyen i magen for å erte babyen opp så hun sparker tilbake. Ungen asså, ikke kona. Det kjenner jeg provoserer meg litt. Så i det siste så har jeg hver eneste gang jeg fersker henne i å dytte på magen, kastet meg over henne og trøkt hånda mi opp i trynet hennes. Jeg prøver å få kona mi til å forstå at det ikke er noe hyggelig å bli dyttet på av en hånd som er større enn ditt eget hode. Som om ikke det var nok så kunne hun visstnok kjenne hodet på toppen av magen sin, og mente at den “sklei” litt frem og tilbake under huden. Jeg tenke bare stille i mitt sinn at kona mi har blitt gæærn. Det høres ikke så veldig anderledes ut enn den gangen jeg lå på sykehuset med blodforgiftning og ikke hadde driti på 6 dager. Jeg kunne også kjenne mitt eget avkom øverst i magen, og det var ingen som koblet meg til en haug med maskiner av den grunn. Jeg fikk en sprøyte med lakserende virkning jeg. Og jeg LOVER deg at resultatet av den sprøyta var vel så etterlengtet. Sånn apropos fødsel liksom. Been there på Royal Liverpool Hospital Trauma Ward 5, liksom.
Nå i ettertid har det blitt bevist at det ikke var huet til babyen som lå øverst men ræva hennes, som kona i tide og utide klemte og dyttet på. At kona mi tar feil av ræva og hodet til babyen vår lover definitivt ikke godt for barseltiden og nyfødtperioden. Jeg ser for meg en bleie over huet på den nyfødte og gulpekluter mellom beina hennes.
Nå har det blitt sånn at jeg må sette igang med litt husarbeid denne lørdagen. Jeg gjør det litt på trass, men siden jeg skal drikke øl i kveld så må jeg vise meg fra min beste side et par timer. Å drikke øl er heldigvis en av gledene ved å være mannegravid, det er min måte å smertestille meg litt denne lørdagskvelden.
Det skal være likt for alle par-gravide. Koselig kysse-magebilde er en selvfølge.
Hilsen Torben.
