Livet går faktisk ikke videre på sånne datoer. 

«-Er du alltid i så godt humør?»

Jeg får det spørsmålet så godt som hver eneste dag. Noen kaller meg en evigvandrende lykkepille eller bruker svulmende ord som positiv, engasjert, glad og motiverende om meg. Jeg takker for det, for de fleste dager gjør jeg alt jeg kan for at den personen jeg møter i kassa på KIWI, eller på parkeringsplassen, på legekontoret eller i heisen, skal få en ekstra hyggelig dag med å bli møtt med godt humør og et stort smil. En morsom kommentar. Ros og oppmuntring. 

I utgangspunktet er jeg en blidfis. Stort sett. Noen få dager, not so much. Jeg er kanskje ikke så ærlig om de dagene som jeg burde. Det er helt vanlige reaksjoner som alle kan kjenne seg igjen i. Sorg. Utmattelse. Følelsen av å ikke strekke til. En liten teit kommentar som plutselig vokste seg stor i magen.

Eller en av de datoene jeg alltid husker det er noe spesielt med, som dagen idag.

16.september er en sånn dato. Mamma sin bursdag.

Etter at jeg ble mor selv må jeg innrømme at sorgprosessen har endt opp med å både ta seg opp, eskalert og bli verre enn noen gang. Jeg er både sint og trist på en gang. Sint, fordi jeg ser mennesker kaste bort livet sitt på dop, kriminalitet, være stygg mot andre og ha dårlige verdier  – men mamma, verdens mest levende mamma – hun døde. Av noe så teit som hjerneblødning. Teit, fordi det er en så lite sensasjonelt og ikke så veldig mer spektakulært enn en liten blodåre som sprakk i hodet. Hadde hun kunnet velge selv, så tror jeg hun hadde blitt dypt skuffet over hvor kort prosess det var å sende henne i forveien. 

Jeg hater sånne datoer egentlig. Selv år etter så kan jeg høre plinget i telefonen der mamma etterlyser bursdagshilningen sin. Siste bursdagen hennes rakk jeg ikke engang å stå opp før hun ringte meg og lurte på om jeg hadde glemt bursdagen hennes. Hun – som aldri husker noen andres bursdager, var sint fordi jeg klokken 08.30 ikke hadde slått på tråden ennå for å gratulere henne. (Husker SMS`en hennes. «Har du ikke tenkt til å gratulere meg med dagen?») Da jeg kom meg på jobb, unnagjorte sendingen og ringte henne etter lunsj var hun pottesur fordi det gikk akkurat mer enn to minutter ut i samtalen før jeg kom på hvorfor jeg faktisk ringte. 

Jeg hater noenganger at jeg drømmer så livaktig om henne. For jeg er helt knust når jeg våkner. Mange, mange ganger våkner jeg opp og gråter helt hysterisk fordi jeg kjefter på henne i drømmene mine for de dummeste tingene. Jeg plages av at ingen visste at hun kom til å dø. Jeg plages også av at hun ikke engang visste det selv! Da vi var på jenteturen helgen før hun døde – hvorfor tenkte jeg ikke at det var et signal på at noe var galt med mamma min da hun plutselig ble så sliten i beina og måtte sette seg ned i den trappa inne på det shoppingsenteret? Jeg tenkte jo at de var de høye hælene på de lekre (les: dyre) skinnbootsene i akkurat litt for liten størrelse som gjorde at hun måtte hvile beina.

Og det får meg til å surre meg inn i mange tanker – hvorfor husker jeg ikke hva slags klær jeg kjøpte i den butikken så jeg kunne spart på det og tenkt at «dette var den jeg kjøpte siste gangen jeg var med mamma?» Hvor er de støvlettene? Hvorfor gjemte jeg ikke smykkene enda bedre, de smykkene jeg arvet etter henne, da jeg hadde innbrudd i leiligheten min i Oslo der en skitten tyv til med seg de fineste skatter etter mamma. Diamantringen hun fikk av pappa, prinsesseringen hun fikk av meg. Kjedet med den lilla steinen i. Hvorfor tok jeg ikke vare på den sorte, dyre kåpa til mamma? Hvor er nattkjolen hun døde i? Hvorfor har jeg ikke brudebildet hennes hengene oppe? Og hvorfor er det så lenge siden jeg var på grava hennes?

Dette med død er så ufattelig underlig. Absolutt alle mennesker opplever å miste noen i løpet av livet sitt. Foreldre. Søsken. Venner. Og kanskje verst av alt, barn. Det som forundrer meg er at det ikke er laget et botemiddel for slikt. Jeg mener – vi sender folk ut i verdensrommet og klarer å splitte atomer, men klarer ikke å finne et botemiddel for sorg? 

Så ja, noen ganger er det et par dager i året jeg kanskje ikke er helt meg sjæl. Bursdagen hennes, dødsdatoen hennes og Maren og min bursdag. De to siste datoene der er en sånn konstant påminnelse om at livet går videre, og noen ganger blir jeg forbannet over nettopp det. At Maren ikke får bli kjent med mormor. At jeg ikke fikk sagt det jeg ville sagt om jeg visste det var siste telefonsamtalen. At hun ikke gav meg oppskriften på den jævla kaka med sånn spesiell glasur som mormor også laget som jeg ikke husker hva heter eller har smakt igjen siden. 

Livet går faktisk ikke videre på sånne datoer. 

Line, lille Mulen.

 

Varsel: Storm ventes, orange beredskapsnivå.

Helgen er over, og huset er kaos. Det blir gjerne sånn hvis man ser vekk mer enn ti minutter. Alle lekene som blir bært inn i stua i de sekundene du holder på med noe annet. En avbrutt “legge sammen rene klær”-tiltak vi måtte fatte på hastevedtak fikk et brått opphold av en trampoline som måtte skrues ned på grunn av værvarselet som kom som pushmelding på telefonen fra lokale aviser.

“Varsel: Storm ventes, orange beredskapsnivå.”

Ja, det skal jeg fader meg love dere:

Jeg orker ikke engang å prøve å pynte på bildet.

Det er faktisk litt morsomt at de som følger meg er i hovedsak veldig lik meg i forhold til tidsklemme, småbarnsrør, prioriteringer og ærlighet. De fleste tilbakemeldingene jeg får går på at folk kjenner seg igjen og er glad for at jeg deler virkeligheten. Tror folk er mettet av glansede bilder av familielivet. En tidligere bekjent spurte meg hvorfor jeg gadd å være så “white trash” (hans ord!) på bloggen min og hva jeg oppnådde med det. Jeg var fristet til å spørre han hvorfor han gadd å være så rasshøl mot meg og hva han oppnådde med DET, men jeg smilte bare pent og konkluderte med at jeg aldri i min villeste fantasi ville tatt i han med en pølseklype festet ytterst på en rake engang. Jeg er usikker på om hans verden er så mye mer glamorøs enn min, men jeg jobber hvertfall ikke voldsomt for å holde en glanset fasade oppe.

Det som er fantastisk med nettopp å være en gråblogger (den har jeg forøvrig eierskap på, ser det er noen som stjeler gråblogger-beskrivelsen min – skaff deg din egen beskrivelse!) er at det er den aller enkleste måten å blogge på. Og å leve livet sitt på. Når jeg går inn på KIWI eller kjøpesenteret Brottis, så er det ingen som forventer at jeg ser fæbijolus ut. Vi kan vel trygt si at jeg ikke akkurat har malt meg selv opp i et hjørne når det kommer til hvordan jeg velger å vise universet mitt gjennom bloggen min.

Usj, nå hører jeg Torben romsterer med klesvask og uffer seg. Du vet den ekstremt høylytte “Booohhhffff…….”-lyden man lager når man skal poengtere sin irritasjon uten å si et eneste ord? Jepp, den hører jeg fra underetasjen nå. Og den tramping med hælene for å demonstrere hvor hardt HAN jobber med rydding, mens jeg sitter her.

Snakkas etterpå, folkens. Må redde husfreden her bittelitt.

/Line Victoria

 

Hva skjedde med huden min?

Reklame | The Solution (Inneholder en rabattkode på 65%)

Hei søndagslesere!

Jeg våknet opp idag med noen få timer ekstra på øyet, og utifra bildene jeg knipset til dette innlegget i stad – så ser jeg at søvn faktisk er noe jeg burde ha mer av fremover. Faktisk syns jeg det er litt kult å ta selfies om morran der jeg ikke har dollet meg opp, det viser liksom en ærlig meg, føler jeg.

Og før du kommenterer det, ja, den røde prikken i panna er ganske synlig på bildene. Det har vært en kvise, og har nå blitt et evigvarende sår jeg klør på i stressede situasjoner. Nå går jeg inn i en av de vanligvis dårlige hudperiodene mine. Høsten – vinteren. Men jeg er overhodet ikke bekymret lenger, for i fjor i høstsesongen var huden min, unnskyld uttrykket, dritfin – til tross for at jeg er Norges dårligste på hudpleierutiner utenom kollagenpulvereret jeg tar. Så denne gangen tar jeg imot høsten med mye mindre skepsis enn jeg har gjort alle de andre årene 😉

Mitt andre år som kollagen-misbruker. 😂
Herligland så mange som har fått øynene opp for dette kosttilskuddet – det er helt vilt mange som meg som elsker den enkle rutinen om morgenen. For som jeg har vært tydelig på tidligere – jeg MÅ ha noe lettvint. Ikke noen timeslange prosjekter på badet morgen og kveld, det har verken jeg – eller så veldig mange andre tid til.

✅Porsjonspakket!

✅Smaker ingenting!

✅Bland ut i hva som helst!

 

Kollagenpulveret jeg tar fra Oslo Skin Lab fungerer slik at du tilfører kollagen som huden mister når du har runda ungdomstiden din. Det skal forebygge rynker og booste huden med det kollagenet du mister. Det er et faktum at hud mister kollagen – det er derfor huden «siger» og blir litt for stor for ansiktet, hvis du skjønner…! Det finnes kollagen i mange hudkremer, men istedefor å påføre det fra ytterst – så tar man kollagenet i superkonsentrert form og lar det jobbe innenfra! («Du blir hva du spiser!» var det engang en fugl på taket som bøyde seg i støvet og sa..! 😉 ) Dessuten funker det for HELE kroppen, og ikke bare i fleisen! 

Jeg har jo vært ganske klar på at jeg er i ferd med å bli ganske mye grønnere og klimavennligere enn jeg har vært tidligere. Dette betyr at inntaket av kjøtt skal reduseres denne høsten! Jeg skal forøvrig ikke bli fanatisk, men jeg tenker at jeg kan bidra med mitt der det trengs. Da trenger jeg en ny kilde til protein, og det finnes jo allerede i kollagen-pulveret! To i ett kosttilskudd! <3 Lenge leve effektiviteten! JEG ELSKER AT DET ER SÅ ENKELT!

Denne sensommeren har jeg tøyd grenser for hva som er innafor for huden min. Jeg har sovet lite på grunn av svært stor arbeidsmengde, jeg har makset ut stressnivået mitt, jeg har pillet på den minste lille pms-kvise og jeg har spist mat som ville fått enhver enæringskonsulent til å gå i fistel. Påsmurt tykk og lite hudvennlig solkrem, svette og en aldri så liten reunion med min venn sigaretten, så kan man trygt si jeg har pushet kollagenpulver-virkningen til det ytterste! 😂😂😂

…og så kledde jeg plutselig av meg i morgenstress-selfie-kjøret! 🤓

Men vet du – jeg er som alltid superhappy med produktet. Jeg gjør det -jeg- kan for å forebygge med å ta Oslo Skin Lab, og jeg kan idag se at selv etter denne elendige perioden så har jeg ikke oppdaget en eneste ny rynke etter den strabasiøse jobbrunden i sommer/høst – og huden min har tålt påkjenningene ganske greit vil jeg påstå! 😍

Hvis du vil teste The Solution du også, så har jeg SELVSAGT tidenes rabattkode til deg! Hele 65% avslag får du om du bestiller via denne linken (Du får altså 65% på første pakken og derretter 30% på de neste pakkene) – og husk at du kan både angre deg og avslutte kollagenpulver-behandlingen når du vil.

Selv opplevde jeg forandringer etter omkring 6 uker, og siden jeg ikke har turd å slutte med det – så vet jeg heller ikke hvor lenge det varer. Men YEY!! Det er såå deilig å slippe kladdete brunkrem som legger seg i porer og fine linjer! For ikke bare har jeg redusert sminkebruken KRAFTIG, men fine linjer og porene er jo så reduserte at huden oppleves som mye mer… puff – det er det eneste ordet jeg kan komme på…!

(Tar på meg klærne igjen…!)

(Har du lest de andre innleggene mine med før og etterbilder? Det anbefales, om du i det hele tatt skulle være i tvil!)

Første innlegget jeg skrev finner du HER 

…og her finner du før/etter bilder med 15 ukers mellomrom!

(PS: Jeg har ikke for vane å pepre med så mange selfies i et innlegg. Det skjer noe når du plutselig ser at det som i alle år har vært et issue for meg, plutselig ikke er det lenger..! Også ville det vært veldig rart å lagt ut bilder av blomster, negler, stram rumpe og unger når man vil vise effekten av et kosttilskudd. No pun indeed, eller hva det heter æsså!)

 

Vi smyger oss inn i helgen…

Oh, herlige fredag. Det er noe med de dagene der du vet at trøkket på mailen er nede, alle andre kan være spontane midt på dagen også og man kan la kidden sove så lenge hun vil – og det er søvn mamsen er glad for å få!

Jeg har vært i noen møter denne uken som har gitt meg litt hyggelig oppmuntring i hverdagen. Vi har kastet litt baller og det kjennes veldig godt ut å sparre med virkelige personer og ikke på mail eller telefon. Jeg liker at folk setter griller i huet på meg også, så på vei hjem hørte jeg meg selv liste opp fordeler og ulemper, tanker og litt strategier. Herlig!

Ellers kan jeg innrømme at det var veldig befriende å skrive innlegget jeg skrev her om dagen. Jeg fikk en liten eyeopen`er når jeg så det begynte å renne inn meldinger til meg som gikk på akkurat det med å føle seg utilstrekkelig. Ironisk nok så er det absolutt ingen mening med å føle det slik. Som regel har det heller ingen rot i virkeligheten. Jeg må bare lære meg å forstå at ingen andre syns jeg er utilstrekkelig. Ikke Maren heller som står å skriker “KÆPPTEN REDDY FOY TEJKÅFF, YES!” som har nettopp fått dilla på “fly” i sofaen. (Hun ligger med magen på føttene mine også heiser jeg henne opp over meg på føttene, en ganske grei styrkeøkt om du uansett ikke gjør så mye annen styrkeøkt i hverdagen, høhø!)

Jeg glemte å ta bilde av meg selv idag, men jeg skal innrømme at jeg lo noe jævlig av meg selv på Instagram (stories) idag. Herregud, jeg er så redd for at noen går glipp av hva slags parallelt univers jeg lager der noenganger – noen må jo faktisk spørre meg om jeg er nykter til tider. Og ja, jeg er som regel alltid nykter når jeg er på sosiale medier, jeg fyllesnapper/instagrammer aldri! (Men så fester jeg ufattelig lite også da, så det kan ha noe med saken å gjøre…! 😎)

…men det var en gang jeg angsta meg på Snapchat husker jeg… Jeg skulle snappe venninnen min for et par år siden – dagen derpå etter festen etter at jeg hadde fått barn. Jeg sa noe slikt som at “jeg er fremdeles fyllesjuk, og jeg amma Maren i stad – og hun sover ennå, så hun ble vel brisen av melka mi!” Den klarte jeg å legge ut til hele verden, og det var rundt 5-600 mennesker som rakk å se den før jeg skjønte at jeg hadde driti på draget 30 sekunder senere. Tror det er første og siste gang jeg har slettet noe på sosiale medier..!

Men ja, ta gjerne en sveip innom instagrammen min idag om du vil. For det forsvinner om få timer..! 🤪😅 Heldigvis får`n vel si.

 

“Bare skriv noe for faen!”

Wow, to blogginnlegg på en dag – det må jo kalles skrivegnist. Kanskje det var helt innafor med denne terskelsenkingen, for nå syns jeg det var fint å bruke tid på å svare litt i kommentarfelt og faktisk begynne på et nytt blogginnlegg for dagen.

Dette med minner i Facebook er fiffige greier. Herregud så teit jeg har vært opp igjennom tidene med mine noe underlige og til tider bitre statusoppdateringer. Eventuelt de statusene man skrev for å få oppmerksomhet og sympati. Og som man selvsagt ikke fikk. (Seriøst, jeg tåler ikke sånne “innsjekkinger” uten forklaring ass.. Er det bare jeg som blir helt oppgitt når folk tar sånn innsjekk på Facebook på sykehus, legevakt osv uten noensomhelst videre forklaring?! Beste er jo de som skriver når man får kommentarer på det at “vil ikke snakke om det, for det er såååå privat…”
Neida, såe….!

Min statusoppdatering for ni år siden var av det oppmerksomhetssyke og tydeligvis veldig selvdestruktive slaget….!

Også denne da….:

 

 

Tydelig et mønster ute å går! 12.september gjennom årenes løp ser ut til å være en dato der man våkner opp og tydeligvis ser litt mørkt på ting, hahaha!

Men for noen få år siden var syns jeg selv jeg var ganske morsom. 

Vi skulle i bursdag og mens jeg satt ved spisestuebordet og prøvde å finne ut av hva vi kunne skrive i bursdagskortet til svigerbroren min, så ropte jeg til Torben mens han satt på dass…

“Torbeeeen?! Hva skal jeg skrive i bursdagskortet til broren diiiin????”

Og dette ble resultatet:

Gratulerer med dagen da, svigerbror! 😉

Line Victoria

 

Ærlig. Hva nå?

Jeg skulle så ønske at jeg kunne gå inn på denne bloggen og sprudle over av energi hver eneste dag. Gjerne flere ganger om dagen. Bloggen og mine sosiale medier er en stor del av livet mitt, både som jobb, fritid og ikke minst fordi jeg elsker å dele gode historier og tanker.

Ofte ser jeg at mange tusen mennesker er innom bloggen min hver eneste dag uten at jeg har oppdatert noe. Jeg føler nesten det som et hån mot leseren min. Det føles som jeg driver en avis uten nyheter. Det finnes mange lokale aviser som ville blitt fra seg av begeistring for mine lesertall, selv om de er en hel redaksjon på fastlønn og jeg er kun meg med mye annen jobb ved siden av. Jeg blir ofte skuffet over meg selv fordi jeg legger så enormt press på meg selv på det jeg skriver og leverer – det holder liksom ikke med en “oppdatering” eller “dette skal jeg gjøre denne uken!” som mange, mange andre bloggere gjør. Jeg setter noenganger litt store krav til meg selv, noe som gjør at jeg ofte får en eim av prestasjonsangst – selv om jeg har gjort dette i over 12-13 år.

Jeg får ofte vanvittig gode tilbakemeldinger på det jeg skriver. Både om det som bikker over i nesten faglig stoff, til de andektdotene om hunden til mamma. Eller beskrivelser av fødsler og åpenhet om å ikke føle seg bra nok mamma. Eller tipsene om barnehagestart, kosttilskudd eller fordeler med el-bil. Noen ganger når blogginnlegget mitt akkurat dit jeg vil. Inn på Stortinget så man får et skikkelig svar og lovnad om at det skal ryddes opp – eller til den barnehageansatte som er i tvil på om hun gjør en god nok jobb – når hun leser en hyllest til de utrolig flotte barnehageansatte som tar vare på barna våre hver eneste dag mens vi er på jobb. Hver eneste dag får jeg meldinger fra lesere som forteller at det jeg har skrevet eller sagt har utgjort en forskjell for dem i positiv retning. Det er både ufattelig koselig, men også veldig skremmende. Jeg vet at bloggen min blir lest av mødre, alenefedre, besteforeldre, jurister, lærere, arbeidsledige, offshore-arbeidere, spinninginstruktører, politikere og jeg har en syrisk kvinnelig leser som er innom bloggen min for å øve på å lese norsk. Et tverrsnitt av befolkningen vår er innom å leser på bloggen min, kan man jo si. Da er det jo mye makt i ordene man skriver…

Jeg er i utgangspunktet utrolig heldig. Jeg er utrolig heldig fordi jeg får lov til å bruke tid på å formidle, skape og glede andre. Men det har sin pris det også. Jeg sitter ofte alene. Jeg ofrer det sosiale og jeg ofrer det kollegiale. Den ene dagen har jeg foredrag om psykisk helse. Den andre dagen løper jeg KK-mila sammen med en fantastisk sammarbeidspartner som heier på meg. En annen dag sitter jeg hjemme og gråter fordi jeg faktisk sitter dønn alene på kontoret mitt uten noen andre å snakke med – og for en såpass sosial person som meg som ELSKER åpne kontorlandskap – så er det kjipt å ikke bare kunne løfte blikket over skjermen og se at jeg ikke er alene. At noen sier til meg at “-Jøss, dette var bra!” eller “Trenger du hjelp?” eller favoritten min: “-Kan du hjelpe meg med noe?!” Ingenting er bedre enn å få lov til å hjelpe noen med noe. Om det er drodling, innspill eller rett og slett noe så banalt som å gå å hente noe som trengs. Å føle seg nyttig er ekstremt viktig og og danner grunnlaget for en god mental helse. Og den følelsen av å føle seg unyttig, den er virkelig ikke til å spøke med.

For at jeg skal kjenne gnisten i kroppen, så må jeg senke terskelen min litt. Jeg må senke mine egne grandiose tanker om hva jeg skal levere – for jeg glemmer at det som oftest er godt nok med halvparten. At det er lov til å leke litt igjen. At det er lov til å både være upolitisk korrekt. At det er lov til å blogge tekster og innhold som kanskje ikke står til en sekser i terningkastet hver jævla dag. At jeg fokuserer på det ærlige med glimt i øyet – og ikke bare tekster jeg forventer blir delt 2500 og har lesertall på nærmere 100.000 hver gang jeg oppdaterer bloggen. Terskelen har blitt høyere og høyere for meg selv, og tilslutt har jeg sittet med mange hundre blogginnlegg jeg ikke ønsker å publisere fordi det er bra, men ikke BEST!😅

Jeg har herved satt meg som mål å trykke publisèr på mine innlegg så snart jeg har skrevet de, fremfor å gå over med argusøyne, kritiske blikk og anger – og at innleggene havner i “utkast”. Det er ikke en sånn blogger jeg vil bli. Jeg vil være meg. Og så får det være bra nok.

Det blir Supporterfrue, Line Victoria –  version 2.1.

Apropos ufiltrert – dette bildet ville nok ikke gått gjennom sensuren hos de fleste bloggere, hahahah! (Ja, trøya er vrengt…!)

Forøvrig er jeg veldig aktiv på Instagram og Snapchat! (Linevictoriahus) Og Facebook da, en deilig gruppe med over 20.000 følgere! Jeg elsker dere! ❤️

Den første bloggeren i kommunestyret i Bamble?!

Det var ordføreren min som gav meg beskjeden først.

«-Du er inne! Gratulerer!»

Fra en litt usikker 12.plass tidligere i år ble jeg plassert, da nominasjonene ble rullet ut. Til å aldri ha satt min fot på et medlemsmøte før da, ble jeg altså gitt den tilliten av mine medsammensvorne i Bamble Arbeiderparti at jeg plassert med en fot innafor på lista.

De fire første er kumulerte. Det betyr at de er sikret plass i kommunestyret uavhengig av hvor mange personstemmer man får. Og det skal ikke mer en to personstemmer til listekandidaten under meg, så rykker jeg nedover. Sånn funker det.

Ordfører-Hallgeir ringte først fra bilen og gratulerte. Og så ringte det et lite ras av journalister.

«-Hva føler du nå?»

Jeg hadde fått flest personstemmer av alle «vanlige» på lista, hvilket gjorde at jeg rykket inn på 5. plass på lista til Arbeiderpartiet. Oh, my God! Jeg svettet litt oppover da den første journalisten ringte.

Mitt første intervju som blodseriøs lokalpolitiker, ikke gøyal blogger…!

(Sorry, jeg må fremdeles få lov til å være meg sjæl selv om jeg har blitt blodseriøs politiker asså! 😉 )

Det betyr at en stooorr heiagjeng i favorittkommunen min har gitt meg den tilliten å ønske meg en fast plass i kommunestyret i Bamble. Av 33 representanter så er jeg, en blogger/programleder/kommunikasjonsrådgiver og gladtjukk småbarnsmor, blant en av de som skal være med på å bestemme hvordan Bamble skal drives de neste 4 årene.

Det er en oppgave og tillit jeg skal ta godt vare på.

Tusen, tusen hjertelig takk for at dere har så trua på meg, fantastiske Bambleinnbyggere. Dette blir moro! Og veldig, veldig lærerikt!

Og FOR en fantastisk gjeng jeg skal dele Arbeiderpartiets politikk sammen med de fire neste årene! Både gamle (!) ringrever, enormt dyktige AUF`ere og andre sylferske kommunestyrerepresentanter.

Get ready to rumble!!

Nedtelling til KK-mila! (VIDEO)

Reklame | Compeed pusher og plastrer Supporterfrue underveis!

Hei fantastiske følgere! Ja, det er meg – jeg har nesten kviet meg for å logge meg inn på bloggen for å gi et lite livstegn til dere… 😢

Jeg skal være ærlig og si at de siste ukene har vært i overkant hektiske, men fra og med 10. september så kommer det til å roe seg bittelitt – da er valget over og jeg kan trekke meg tilbake og nyte fornøyde kollegaer jeg har gitt blod, svette og tårer for de siste månedene. (Siste halvannet året faktisk.) Da har jeg kanskje løpt fra meg forkjølelsen min også, for FØR jeg hopper inn i en valgvake, så skal jeg til pers! Det skal løpes! Eller, gogges da. En blanding av jogging og gåing. Jeg har funnet frem sko, en god løpetights og selvsagt har jeg gått til verks og planlagt hvor det skal plastres med Compeed for å gjøre løpet mest mulig behagelig. (Jeg går for gnagsårstiften og plaster på de “knokene” som stikker ut ved siden av lilletåa i hvertfall – klok av skade! 😉

Jeg har forresten laget en liten video til dere – den ligger på min IGTV på Instagram (Herregud, så gøy – min egen TV-kanal!!) men jeg legger den gjerne ut her også!

Den jævla bikkja.

Jeg glemmer den aldri. Den jævla bikkja.

Mamma var mye alene i huset siden pappa var nordsjøarbeider med 2/4-rotasjon. Hun hadde i grunn mast ganske lenge på dette med å gå til anskaffelse av hund, spesielt etter at jeg også var ute av huset, bosatt i Oslo. Vi så for oss at hun ville ha en liten, hyggelig og søt hund. Men tro kan man gjøre i kjerka, som de sier. 

Mamma var aldri redd for å skille seg ut, og ære være henne for det. Men i noen tilfeller skulle jeg kanskje ønske hun hadde moderert seg litt. 

Fra Sveriges dype skoger, kom han. Hunter. Han fikk navnet Hunter fordi mamma misforstod stamtavla hans, og trodde det stod at han het Hunter, men det var visst bare en betegnelse på et eller annet – men uansett ble det navnet hans. Jeg husker dog at mamma vurderte å gi han et menneskenavn, slik hun hadde gjort med alle de andre dyrene i husstanden vår. Katten Leif Torsteinsen. Nymfeparakitten Even Evensen. Lise, Steinar og Ove Karlsen. (Sistnevnte katt var døv. Og det er mange historier om den døve katten Ove Karlsen også, men du må være tålmodig –  først skal jeg fortelle deg om Hunter.)

Da Hunter var valp var han like stor som en fullvoksen shäfer. Og som valper flest var han..ja, en valp. Som en kalv på mammas ubehandlede tregulv fant vi han ofte i spagaten. Dette med ubehandlet tregulv var i grunn ganske dårlig stil, for når Hunter hadde reist sine 2,05 meter fra nesetipp til haletipp for å spise bedervet mat fra kjøkkenbenken var det ikke den enkleste saken for mamma å vaske det ubehandlede tregulvet når 85 kilo Hunter hadde hatt diarè. Det ville vært mer praktisk med vegg til vegg-teppe man kunne rullet sammen eller flislagte gulver brannvesenet kunne spylt rent. Jeg glemmer det aldri da mamma ringte for å fortelle at Hunter hadde driti ned hele første etasjen. Gulv, vegger og vinduskarmer. Med sin den gang fasjonable Sony Ericsson-mobil sendte hun kornede bilder av det som minnet mer om et fjøs enn et møblert hjem. Fremdeles den dag i dag kan jeg huske at mamma måtte vaske taket flere ganger for å bli kvitt siste resten av bajseinfernoet i Krabberødstranda treogsøtti. Det var som om en stor sekk med våt avføring hadde truffet en diger vifte i stua, kjøkkenet, gangen og det ene soverommet.

Hunter elsket mamma. Mamma elsket Hunter. Ingen andre elsket Hunter. Pappa var desidert lengt ned på lista til Hunter. Når pappa kom hjem fra to-tre uker på plattform, lå Hunter under trappa og gurglet aggressivt når pappa skulle gå å legge seg sammen med kona si. Ved en anledning ble en hundepsykolog hentet inn for å forsøke å skape et nytt hierarki i huset. Mamma – Pappa – Hunter, i den rekkefølgen var ønskelig. Et enormt basketak senere og noen pene korssting i pappas arm, ble vi enige om at noe dramatisk var nødt til å gjøres. Han ble kastrert som et ledd i å fjerne eiersyken sin. Hunter altså, ikke pappa. Det ble litt bedre og pappa gav Hunter en ny sjanse i livet. Pappa er snill. Altfor snill.

(Hunter nyoperert. Gone nuts, bokstavelig talt.)

Hunter var en SVÆR hund. En irsk ulvehund som bikket 85 kilo fordi mamma ikke klarte å si nei til han. Han spiste alt som luktet mat. En av de beste historiene er fra da Hunter spiste trusene til mamma. Du krangler ikke med en hund som har en Sloggi Maxi i kjeften, ruset på eiersyke. Så vi lot han spise de han fant. mamma måtte gå over til stringtruser for at Hunter ikke skulle plages så voldsomt med forstoppelse. Og ut kom de jo, og til tider gikk pappa rundt med en liten plastpose og samlet trusene til mamma på plenen. I lang tid fant vi også truser langs skogstien på mammas faste runde i skogen. Lange ruker med tøyfiller tvinnet inn i den brune, tykke pølsa. 

Mamma og jeg var en gang invitert til hundeutstilling i Karlstad i Sverige. Det ble en hundeutstilling vi sent kom til å glemme. Det var den første – og det ble den siste. Ingen av oss var bevandret i hundeutstillingsmiljøet, men vi tredde på oss pene dressjakker og pensko og fikk beskjed om å gjøre akkurat som de andre gjorde. Det var bygget en manesje der publikum stod rundt, og mamma trippet etter alle de andre hundeierene med striglede hunder i korte bånd etter seg. Når dommerne tok runden for å se nærmere på hundene, så gjorde mamma som alle andre i manesjen. Hun småflikket litt på pelsen hans, børstet litt spon av beina og stoppet litt mellom beina under halen på Hunter. Jeg husker hun så på meg med store øyne. Jeg signaliserte tilbake at hun måtte følge med, men så panikken i ansiktet hennes. Hun gravde dypere under halen til Hunter mens han stod der i sin gjeveste positur. Mamma fiklet febrilsk. Viste seg at hun hadde sett noe gult i rompa til Hunter. Hun prøvde å fjerne det, men det ble bare værre. Det ble grønt. Og senere rødt. Og så blått.

Der stod min mor i manesjen foran en haug med svenske publikummere og trakk 7 meter med naboungens hoppestrikk ut av ræva på Hunter. Han hadde selvsagt spist det før avreise til Karlstad, og nå stakk det fargerike hoppestrikket ut av rassen til Hunter. Vi dro hjem med “Best in Show”-sløyfe. En sløyfe mamma måtte stå på pallen i manesjen å motta –  og bli avbildet med av lokalavisa alene uten Hunter, fordi Hunter hadde fått diarè av hoppestrikk-episoden og en litt løs reisemage og måtte stresse ned i bilen.

Noen måneder en høst var mamma indisponert for å gå tur med Hunter. Hun hadde brukket beinet. Det løste mamma veldig greit med å kjøpe seg en bil med automatgir (en Mitsubishi Space Wagon, for spesielt interesserte) og tok med seg Hunter opp i Bambleskogene. Der slapp hun Hunter løs og gav full gass på bilen. Hunter løp etter sin elskede matmor som om det stod om livet. Han fikk mange lange, fine turer i skog og mark på denne tiden. Han løp for livet etter mammas røde Space Wagon. Han gikk ned 4 kilo i løpet av denne tiden. Mamma gikk opp 12. 

Det var en nydelig søndags morgen siste sommeren mamma levde. Pappa stekte bacon til frokost og irriterte seg over alle brunsneglene som hadde fylt eiendommen hans i løpet av natten. Pappa var drittlei brunsnegler. Og Hunter. Og mens pappa stod der kom han på en glitrende idè som skulle ta knekken på brunsneglene en gang for alle. Han ringte meg for å fortelle om den geniale planen.

“-Jeg stod der over stekepanna med bacon og Hunter hengene over skuldrene mine. Jeg gikk ut i hagen og lukket døra etter meg. Fant en pensel i boden og penslet hver jævla brunsnegle jeg fant med baconfett fra stekepanna. Slapp deretter ut Hunter i hagen. Vi er ikke lenger plaget med brunsnegler i hagen.”

Jeg har, selv ikke elleve år etter, turd å spørre pappa om han faktisk gjorde det. Jeg tror jeg bare har lyst til å se for meg brunsnegle-massakeren som har foregått i den store hagen vår den søndagsmorgenen. En 85 kilos hund som går fullstendig bananas i gresset, i blomsterbed, langs brostein, på brygga og opp etter muren på huset. Slafs, slafs! Fremdeles idag ser jeg det for meg hver gang jeg steker bacon. Pappa som pensler alt han vil bli kvitt og sender Hunter ut for å deale med det.

EDIT: Etter en prat med pappa i etterkant av dette innlegget, så har sannheten kommet for en dag. Joda, han gjorde det. Han penslet brunsnegler med baconfett. Dog skal det sies at han hadde på forhånd sørget for kunnskap om brunsnegler kunne være farlig for en hundemage, hvilket det viste seg å ikke være. Pappa måtte gi opp søndagsprosjektet da brunsneglen ikke ble spist opp, men kun sleiket rene.

“-Det var alltid morsomt å sette seg ned i seilbåten og la Hunter stå til rors ombord i båten. Man kan trygt si vi fikk mange blikk!”

Da mamma ikke dukket opp på jobb den oktoberdagen hun døde, så var min første tanke at noe hadde skjedd med Hunter siden hun ikke hadde gitt lyd fra seg til noen. Jeg vurderte om jeg skulle ringe rundt til vetrinærene i området for å høre om de hadde fått inn en diger hund med en 53-år gammel bekymret kvinne halsende etter. Men så visste jeg ikke om jeg måtte ringe vanlig klinikk (siden han var en hund) eller om jeg måtte ringe de som jobber med kveg og hester, siden han tross alt var i den kategorien størrelsesmessig.

Hunter ble faktisk omplassert en stund etter mammas begravelse. Både pappa og jeg forstod ganske raskt at vi ikke hadde mulighet til å ta vare på Hunter på samme måte som mamma gjorde. Med hans historikk som noe aggressiv, eiesyk og det faktum at han var oppdratt som en sønn i huset – så la vi alle kortene på bordet for hun som ville overta han. Hun kjente allerede godt til Hunter, for hun var fast hundepasser for han. Både pappa og jeg var rimelig sjokkert over at hun turde å overta problemhunden Hunter, men så var hun også ekstremt dyktig med hunder og hadde et svært godt håndlag med han. Noen som satte grenser, det var vel det Hunter egentlig trengte. 

Hunter levde godt på den gården han kom til, og jeg har møtt hun som overtok Hunter flere ganger. Han ble en gammel hund (vel, så gammel som de genmanipulerte hundene KAN bli) og fikk enda større plass å mævle brunsnegler på. Selv idag, 11 år etter, er det minimalt med brunsnegler i hagen i Krabberødstrand forøvrig. Jeg bare sier det.  

Mamma elsket Hunter.
Faktisk elsket hun den hunden så høyt at hun gikk til egen fotograf og bestilte bilder av de to sammen. Bildene rakk hun aldri å se, de dukket opp få dager etter at hun døde plutselig. Vi lot bildene bli sendt ut som takkekort etter begravelsen. Nå henger bildet av mamma og Hunter på veggen her hjemme.

/Line Victoria

Trappegrind til besvær.

Jeg har løpt litt i hele dag, og tiden mellom 17.00 og 20.00 prøver jeg å unngå å være operativ, selv om jeg går i mobil- og sjekkemail-fella hele tiden. Idag hadde jeg handsfree`n i øret, diskuterte kommunikasjonsvirkemidler og la en rask strategi på utspill, mens jeg kakket løk og stekte kyllingfilet – SAMTIDIG som jeg også åpnet døren for Jehovas Vitne og tok i mot en bønn (jeg takket ja, siden jeg følte jeg trengte det akkurat idag) og passet på at Maren ikke trillet ned trappa nå som vi har tatt bort grinda.

Når noen spør om jeg er god på å multitaske, så pleier jeg å svare: Bittelitt.

Funfact: Da vi satte opp den trappegrinda begynte Torben å montere den i bunn av trappa. Jeg spurte han hva ha tenkte med det – og så viste det seg at han hadde tenkt på frida som et slags hinder om hun falt ned trappa – altså at den skulle ta imot Maren nederst i trappa om hun var så uheldig å trille ned.. “Må jo ikke treffe flisene i bunn!” argumenterte han med. 4 minutter senere og tidenes tirade (fra undertegnede) så stod han øverst i trappa med grinda og monterte den fast. Han var nok i ammetåka, stakkars.

Jeg har de siste ukene hatt endel å gape over, og jeg kan ikke si at jeg ikke syns det er gøy å ha spennende dager. Men som jeg har sagt før – jeg hater at døgnet bare har simple 24 timer, og at det forventes at jeg skal sove bort 8 av de. Dog vurderer jeg å legge meg en time tidligere, og heller stå opp to timer tidligere. På den måten har jeg “vunnet” en time i kappløpet. Vi får se.

Jogginga? Det fikk jeg ikke gjort idag. Skam på meg for den vurderingen der. Men det må ha vært en gang mellom kyllingstekingen og bønnen jeg fikk på trammen idag jeg innså at “Hey, idag får jeg faktisk ikke til å bevilge meg ei lista 25-minutters økt, så la meg heller få den velsignelsen jeg kan få og løse verdensproblemer på telefonen idag, mens jeg løftet Maren etter armene idet hun var i ferd med å ta tidenes sats fra øverste trinn og facepalme på flisene en hel etasje nedenfor.” Nailed it!

Nå skal jeg faktisk finne frem en ny episode av Suits på Netflix, det har kommet nye episoder – og siden jeg sovner før vignetten løper over iPaden så takker jeg av og sier god natt til dere flotte folk der ute som jeg er så heldig å dele dagen min med. Både på nett og på ekte.

❤️ Line Victoria