hits

Headerbilde

Søndagssysselerier og tanker.

  • 22.04.2018     12:03

Asså, hvordan går det egentlig?

Du, jeg har pådratt meg en forkjølelse som ikke ligner grisen! Jeg hoster opp nyrene (eller kan det være deler av blindtarmen som dukker opp i hostepapiret noen ganger også egentlig) og det brenner hele veien nedover ned til knærne føles det som. I tillegg tett i nesa, tett i øra og tett i huet generelt, så dette hadde jeg riktignok ikke kalkulert med. Kroppen er slow-mo og jeg likeså. Ja, også den mørke wiskey-stemmen da. Skremmer livskiten ut av ungen min stakkars. Men sånn utover det? Nja, det går greit. Jeg måtte til Oslo tildigere denne uken, og jeg må innrømme at jeg nok egentlig burde holdt senga i større grad enn jeg gjorde - men jeg hadde ærender som ikke kunne flyttes på. (Som ikke var jobbrelatert, så da kunne jeg ikke utsette eller droppe det..) Uansett så forsøker jeg etter beste evne å holde hodet over vannet, og jeg har funnet ut at jeg uansett ikke orker mer enn jeg klarer, så får jeg bare innrette meg etter det. 

Om jeg plutselig har blitt himla politisk aktiv eller noe?

Nah, regner med at det hentydes til mitt engasjement for barselomsorgen. Jeg skal innrømme at jeg vet fint lite om politikk - men at jeg engasjerer meg der jeg ser at det trengs en stemme syns jeg er viktig. Når det er sagt så har jeg den siste tiden fått enormt med meldinger om saker lesere og følgere mener jeg bør engasjere meg i, og det er ingen tvil om at jeg kunne hatt kronikker/blogginnlegg og debatter i massevis om jeg hadde satset på et slikt type engasjement. Men jeg har ingen plan om å mene veldig mye om alt for øyeblikket, det er hjertesakene mine som får mitt fokus, og jeg har dessverre ikke anledning til å ta så mange andre kamper fremover. Men fortsett veldig gjerne å tipse meg, for det er jo slik jeg holder meg oppdatert i samfunnet!

Du, hvordan går det med trening og kostholdsendringen? 

Bah. Jeg har vel ikke hatt det største engasjementet for kroppen min de siste ukene, så kanskje ikke så rart den tar igjen med å bli hinsides sykdomsbefengt denne uka?! Kanskje dra på meg den legendariske Stathelle Sharks-trøya mi som jeg har mottatt denne uken!? (Fullverdig medlem, men med bare EN trening bak seg da...!)

Du må få flere bilder i innleggene dine, sa folk!

Ja, det er jeg helt enig i. Jeg har et flott og fancy kamera liggende, men har ikke vært god på å bruke det. Blir ofte for enkelt å bruke mobiltelefonen. Når man har et fancy kamera så blir bildene så SYKT detaljerte, og mine kunnskaper i redigering er heller labre, så det ender med at pizzafleis og kviseguri får hovedrollen på bildene. Når det er sagt så er jeg ikke akkurat personen som har for vane å pynte på sannheten da, så here it goes:

Jeg trooor vi kan se over hovedårsaken til min sykdomsbefengte uke. Solskinn som lurer deg til å tro at det er varmere enn det faktisk er, og åpen hals. Not a winner. 

Og bildet over har jeg fått ørtipørti ganger på face, melding, snap, insta.... Men vit at jeg ler likegodt hver eneste gang! Apropos kort liggetid i barselomsorgen, liksom!

Mine to-do`s den kommende uken:

🚩Holde meg oppegående på to bein, og la vær å holde nysen inne når den kommer. Sakte men sikkert kutte ned på nesesprayen og smertestillende. 

🚩Starte motoren på båten for å dobbeltsjekke at alt er ok etter vinteren. (Sært å sette på lista kanskje, men det er forhåpentligvis med på å gi meg ro i sjela. Den båten må snart ut på sjøen og ikke bli stående i hagen frem til fellesferien slik som sist!)

🚩Prøve å få brukt kameraet mitt mer flittig og faktisk legge ut bilder. 

(Og, midt i innlegget mitt nå fikk jeg ånden over meg)

Her er mitt ikke så støvfrie hjem, representert med et bilde av vår hvite (!!! Burde ikke vært lov å ha hvit trapp når man ikke har støv på hjernen!) trapp som ikke har sett snurten av støvsugeren på en stund... 

Ei litta selfie i speilet i gangen har man alltids tid til....Legg merke til hvor skittent speilet er...!

Prosjektet under -  jeg skal overlate dette til tante Gro med pinnene! Og som seg hør og bør er jeg selvsagt sykt seint ute som vanlig. Strikket Vestfoldbunad til Maren, det er såå stas!

...og ja, nei asså - her er det BOMBA døgnet rundt, så dette ser faktisk ut som det pleier her hjemme. Med andre ord er dette et slags glansbilde, for noenganger er det yougurt og grøt opp etter den hvite veggen på andre siden der. 

Bildet under var egentlig et bilde jeg tok for å teste lyssettingen, men som du ser så syns jeg det representerer godt hvordan livet som småbarnsmor er for tiden. En høy hel, en bleie (ubrukt) og et telefonrør (!) slengende rundt. Livet ass. Gotta love it!

Nei, på tide å komme meg ut av bloggbobla og ta fatt på litt husarbeid. Jeg mener det faktisk!

🍕 Følg Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus 

 

 

La oss snakke om silikonpupper.

  • 19.04.2018     21:28

Puppene mine. Brøda. Muggene. Jugsa. Ballongene. Kanukasene. 

Mine fine, store pupper som dukket opp over natten da jeg var 13 år og full av humørsvingninger og hormoner. Noen ganger pakket inn i en grell adidasjoggedress (det var sykt hipt skal du vite) og andre ganger gjemt under en spagettistroppa magetopp som overlot lite til fantasien. De ble større og større, og fikk masse fokus fra like hormonelle gutter i tenårene. Puppene som gjorde at også -jeg- ble bittelitt poppis i ungdomstiden. Bittelitt. Gikk fort over dog.

Dette innlegget har jeg postet før. Men jeg både tror og håper det bør snakkes om, igjen og igjen og igjen. For nå er det 10 år siden jeg fikk det for meg at det var en god idè å ta silikon, og nøyaktig 1 år siden jeg innså hvor jævlig dum jeg hadde vært. (Egentlig visste jeg hvor dumt det var på et mye tidligere staie asså, men det var for et år siden jeg innså hva slags kjipe og lite gjennomtenkte følger det valget fikk for meg.

Puppene mine har endret størrelse hele mitt liv. Da jeg gikk opp i vekt endret de seg og de endret seg enda mer da jeg sulteslanket meg i begynnelsen av 20-årene. Da ble det lefser. Tomme sokker. De pekte nedover. Tyngdekraften tvang meg til å aldri kunne kunne være fortrolig med å gå uten bh. Den gangen var det min største sorg at puppene på en så sulteslanket kropp ikke stod i stil til alt «arbeidet» jeg hadde gjort med resten av kroppen ved å gå ned i vekt. Puppene struttet ikke naturlig lenger, og jeg hadde dessverre penger nok på kontoen til å kjøpe meg en quick fix. Kjøpe meg litt stolthet. Kjøpe meg en justering. Kjøpe meg noe som bare gav ytterligere næring til et forvridd selvbilde.

Så jeg gjorde det jeg antageligvis kommer til å bruke resten av livet mitt på å angre på. Jeg var så dum at jeg la inn silikon i de fremdeles store, men relativt tomme og nedadpekende puppene mine. De ble riktignok kjempe fine etter operasjonen. Og de var dyre. Og apropos dyre, det ble en dyrekjøpt erfaring, viste det seg i senere tid. De kom til å kanskje koste meg mer enn bare pengene. De var bare flotte i noen få år. For når jeg kom på bedre tanker hva gjelder kosthold, så kom også de tapte kiloene tilbake på kroppen. Da endret puppene endret seg også. Igjen. Fra store til enorme. Tunge. Passet egentlig veldig dårlig til resten av kroppen, for nå tok puppene mye mer fokus enn jeg noengang kunne sett for meg. Ingen visste egentlig at det var silikon i de. Jeg hadde jo alltid hatt store pupper. Og nå enda større. Ikke sånne falske struttepupper som glamourmodellene hadde, for den evinnelige tyngdekrafta tvang dem i feil retning. Normal retning får man vel si. Ingen bh`er, bikinier eller klær var pent på kroppen med de tunge puppene. Jeg arvet farmors gamle bh`er, for de hadde brede stropper og god støtte. Og ja, de SÅ ut som noe besteforeldre kjøper til seg selv. Hudfarget. Komfortable. Ikke spesielt sexye. 

En dag for få år siden oppdager jeg en kul i høyre bryst. Ikke en kul som var i forbindelse med silikonen. En litt knudrete fy-sak som tok fra meg nattesøvnen. Jeg lovet på tro å ære at jeg nå skulle prøve ta vare på kroppen min, mens jeg googlet brystkreft og så bilder av kvinner som har måttet fjerne brystene fra kroppen sin. Helsevesenet konkluderte noen uker senere at kulen ikke var ondartet. Puppene mine fikk en ny sjans, følte jeg. Jeg ble plutselig stolt igjen av mine digre sekker av noen kladdeiser der under genseren og farmors gamle BH. 

Så forandrer kroppen seg vektmessig for andre gang i løpet av livet i starten av 30-årene. Jeg begynner på livsstilskurs og får smaken på trening. Jeg går masse ned i vekt den på den sunne måten! Puppene har nå fått kjørt seg skikkelig igjen og peker ikke oppover med mindre jeg står på huet. 

Brudekjolen var nydelig, for jeg stappet puppene nedi og hadde en kledelig overdel over. Når jeg trente var puppene i veien. Og ingen treningstøy-sett selges med størrelse 38 i underdel og 44 i overdel. Ikke undertøy heller. Eller bikinier. Jeg var ikke lenger rak i ryggen, jeg var krokøyd som følge av tunge bryster. To, noenganger tre, trange treningstopper måtte hjelpe meg å holde stellet på plass. Løping? Nei, da fikk jeg to store blåveis. 

Så ble kroppen gravid da. For tredje gang i livet skal kroppen igjen endre fasong. Og nå skulle puppene få sin viktigste hovedrolle i musikalen "Livet". Det skulle bli matfat. Kan man amme med silikon? Har jeg ødelagt muligheten til å kunne gi mitt eget barn mat? Har min idiotiske og ekstreme selvopptatthet i 20-årene ødelagt for meg?

Puppene vokste i takt med resten av kroppen under graviditeten. Jeg googlet, søkte og sendte meldinger til venninner med silikon som hadde fått barn. «Kan man amme med silikon?» Noen svar var nedslående. Melkeganger var kuttet av, andre slet med lagringskapasiteten. Noen slet med å komme igang med selve ammingen og gav opp etetrhvert. Andre gikk rett på morsmelkerstatnng og flaske for å skåne seg selv trøbbelet. Andre klarte seg helt fint og merket ikke noe forskjell.

Jeg var (er!) aldri redd for at selve ammingen ødelegger formen på puppene mine. Jeg er nok stygt redd min egen egoisme i 20-årene har ødelagt de allerede. At jeg kunne være så dum at jeg betalte i dyre dommer for å ødelegge og legge meg under skalpell og tukle med naturen. Jeg latet som jeg ikke brydde meg om jeg fikk ammet eller ikke. Jeg lata som jeg syns det var helt greit å få flaskebarn som fikk morsmelkestratning når de som visste spurte. Ikke noe galt med de som flasker opp barna sine, så definitivt ikke - kan man ikke, eller vil man ikke amme, så er det en avgjørelse som er opp til mammaen selv. Men her var ikke spørsmålet om jeg ville amme, for det ville jeg - men jeg var så redd for at jeg hadde latt forfengeligheten min råde så sterkt at jeg hadde ødelagt noe fint jeg kunne bidra med for barnet mitt! Den ene jævla tingen jeg visste jeg egentlig burde kunne klare med glans, den absolutte høydaren og hovedoppgaven til puppene mine - den eneste grunnen til at vi kvinner i det hele tatt har fått utdelt bryster - kunne de levere til forventningene etter alt jeg har pint de igjennom?!

Et par uker før fødselen oppdager jeg plutselig.. RÅMELK! DET KOMMER RÅMELK UT AV PUPPENE MINE!! (Det er gult, og som regel bare noen få dråper) Jeg gråt. Å herregud som jeg gråt der jeg satt i badekaret og klemte ut noen dråper råmelk. De fine, store, ødelagte, sprengte, hengete, biopsi-poka puppene mine har taklet mange års rovdrift. Men de viser antydning til å fungere ennå! De LEVERER!

Resten er som dere har lest fra tidligere, historie. Jeg ammet som normalt, med noen få hjelpemidler for å få topp produksjon riktignok. Både medisiner, pumper og mitt entorage av lege og helsesøster fikk kjørt seg av maset mitt. Redningen ble tidvis bruk av en handicap-pupp som du kan lese om HER. et såkalt hjelpebryst. Det tok forøvrig tre dager etter fødsel før melkeproduksjonen min kom igang. Tre fryktelig lange dager med intensiv amming, klemming, pumping, melking og tårer og barneskrik. Det endte med at jeg måtte ty til spesielle tiltak, som du kan lese om her. 

Det er ikke -jeg- som kan ta kred for at ammingen fungerer. Det er de stakkars, fine puppene mine. Åh, som jeg har herjet og køddet det til, og så overrasker de meg med å gi meg en enorm glede i å kunne mate en liten arving med min egen kropp. Det er forøvrig ingen grunn til å tro at brystopererte kvinner ikke kan få til ammingen, det er stor sjans for at man får det helt fint til som med andre ikke-opererte kvinner. Men om jeg ikke hadde fått det til og det var silikonens/operasjonens skyld, så hadde jeg blitt veldig lei meg over den idiotiske avgjørelsen jeg gjorde for mange år siden. 

Jeg har forøvrig aldri skrevet eller innrømmet «offentlig» tidligere at jeg har silikonimplantater. Det er nemlig ikke noe jeg har vært stolt av. Denne innrømmelsen kommer som et håp om at man tenker seg nøye om hvis man ønsker å fikse på puppene i ung alder (jeg var faktisk 25 år) før man får barn. Da jeg gjorde det var ikke tanken min i nærheten av å se for meg at de en gang skulle gi næring og mat til et fremtidig barn. Jeg var bare opptatt av hvordan jeg så ut naken og hvordan kjolen satt på kroppen. Og hvor mange fikk gleden av å se de dyre puppene mine egentlig? Svært få. De få som har fått se brøda mine tror jeg helt oppriktig jeg kan innrømme gav faen i hvilken retning puppene mine pekte. Jeg skal gi dem den kred`en. Hadde jeg møtt en mann som var like opptatt av det, som jeg var den gangen, hadde han ikke vært noe å spare på uansett. Jeg har med andre ord ikke vært sammen med en mann som har vært like forfengelig som meg selv. 

«Jeg gjør det for min egen del og egen selvfølelse!» sier folk når de skal forsvare at de gjør en brystoperasjon som verken livsviktig eller mer kosmetisk enn at man ønsker de større eller penere eller mer struttende. Jeg kan være ærlig: Jeg gjorde det KUN for min egen del, åh herregud så egoistisk jeg var! Det innrømmer jeg gjerne! Ikke bare har jeg kjøpt meg en falsk selvfølelse, men jeg har jaggu kjøpt meg et problem. Kjære vene, jeg skulle ønske jeg ventet med å legge meg under kniven til jeg hadde fått litt mer vett og fornuft banket opp i skallen. Og du - selvsagt skal du få lov til å ta silikon på 18-årsdagen om det er det du vil, men det er lov å tenke litt fremover også -  kanskje snakke med noen som har gjort det og angret, for å se litt flere sider av saken?

Når tiden er inne og jeg er bestemt på å ikke få flere barn, ønsker jeg å fjerne disse to fremmede plastikkposene bak huden min på frontpanelet mitt. Og du - puppene mine kommer ikke til å bli spesielt penere av å fjerne silikonen, det er vi alle enige om - men de er hvertfall mine igjen. Og tømt for fremmedlegemer. Jeg tror puppene mine kommer til å takke meg. Da kan de pensjoneres med stil! 

I dag er jeg veldig stolt av puppene mine. Ikke for hvordan de ser ut, men for hva oppgaven deres er og hva de har fått til. For hovedoppgaven var ikke å strutte og lage symmetrisk og perfekt bul under genseren eller kjolen. De er der faktisk for en veldig hyggelig grunn og jeg håper alle som har lyst til å amme får muligheten til å oppleve det!

(Til de jeg vet kommer til å spørre meg så tar jeg kortversjonen: Jeg var 25 år, jeg gjorde det på en anerkjent klinikk, prisen er hemmelig og det ble lagt inn noen hundre gram med høyprofil for å få puppene litt opp fra bakken de få årene DET varte. Og ja - jeg angrer. Andre medisinske spørsmål om silikonpupper må du ta med en lege eller kirurg!)

Viktig også å presisère at silikonimplatater ikke nødvendigvis hindrer deg i å amme. Men for min del har det gitt meg noen bittesmå utfordringer i forhold til størrelse og lagringskapasitet. Det eneste positive jeg kan trekke frem er at puppene er så store at jeg kunne DRA de utover madrassen når jeg ligger på siden, og i grunn ha ganske stor og trygg avstand til Maren når jeg ammet...! ;-)

HER finner du et supert innlegg fra Ammehjelpen om amming for brystopererte kvinner. Det har hjulpet meg MASSE! 

..og du, jeg syns det er fint å dele med deg andre ting enn bare humor og latterlige innlegg på bloggen. Jeg syns det er fint å være litt ærlig innimellom også. 

Når ungen din nailer snapfilteret...

  • 17.04.2018     16:31

Jeg har aldri ledd så høyt som når Torben tester ut dagens outfitfilter på Maren!

...and she nailed it!

BTW - på Snapchat heter jeg linevictoriahus !

Om jeg vil bo i Skien? SERR?

  • 17.04.2018     12:06

For et par år siden var vi på husjakt. På ønskelisten stod utsikt, mange soverom og garasje. Jeg huket av på søk i annonsene og mye rart dukket opp før jeg brakk det ned til Stathelle/Langesund. 

I den anledningen så har det seg slik at mine søk på finn.no ble lagt merke til, og har du vært så evneveik at du har meldt deg på et og annet nyhetsbrev eller huket av på «husk mitt søk» så kan du takke faen på at det ramler inn ymse i mailboksen din fra eiendomsmeglere som skal prakke på deg et hus eller fler.

Jeg lar det ofte gå sport i å faktisk svare på noen av henvendelsene jeg får, som hos vanlige mennesker vanligvis bare ville blitt lagt i «slett»-boksen på mailen, for noenganger kan jeg fyre meg opp av? ja, i grunn ingenting. Som for eksempel da en eiendomsmegler mente det var på sin plass å tilby meg et hus i SKIEN når søket mitt åpenbart var innen en radius på typ 500 meter i Bambleland. Joda, Skien ligger ikke langt unna, men her må man kjenne sin besøkelsestid, tenkte jeg.

 

 

"Viser til interesse om et hus i Skien!" REALLY, Torgeir, really? Torgeir MÅ få et svar. Merk at jeg på dette tidspunktet, 6. januar 2017, er høygravid og full av skumle hormoner som kunne utryddet menneskeheten om jeg kunne fått fritt spillerom. 

 

 

 

Rett skal være rett, jeg fikk en veldig hyggelig mail tilbake fra eiendomsmegleren som takket for fredagens latterutbrudd. Ikke så galt at det ikke er gæærnt for noe! Forøvrig kan jeg opplyse lesere utenfor Grenlandsområdet om at kvinnen som det er referert til ved bilde i mailen er Hedda Foss Five, som er ordfører i Skien. 

Skiensfolk, ass. 

PS: Skien ligger innerst i Langesundsfjorden. Der kaller de Langesundsfjorden for Skienselva. Halvveis ned Langesundsfjorden kaller Porsgrunnsfolk elva for Porsgrunnselva. Porsgrunnsfolk kaller Skien for Nordbygda og "byen innerst i Porsgrunnselva" og litt lenger ned i elva kaller Stathellefolka elva (som nå har i grunn blitt til en fjord) for Frierfjorden og vi kaller porsgrunn for "der borte". Ved havet munner Langesundsfjorden ut, og der ligger Langesund og der vet de ingenting. 

 

På tide å avsløre hva jeg har båret på ei lita stund nå.

  • 15.04.2018     22:51

Først, la oss spole tilbake noen måneder...

Vixen Influencer Awards i begynnelsen av februar 2018. En blogger jeg virkelig ser opp til stod på en scene med en gjev pris i hånda og takket et influencerbyrå som backet, støttet og heiet på henne fra sidelinjen. Hun takket dem for å være bransjens mest seriøse, hardtarbeidende og beste byrå. Jeg husker jeg satt i salen og ikke bare beundret den flotte jenta på scenen som mottok en pris for noe hun er sykt god på - men at hun også hadde et team bak seg som trodde på henne og som heiet på henne fra salen. 

Bare dager etter at jeg dro tomhendt fra Vixen-utdelingen (neida, ikke bitter! 😶)  fikk jeg en telefon fra det selskapet jeg har sett på som relativt uoppnåelig å bli en del av. De jobber kun med et fåtall influencere, hvilket betyr at man får virkelig føle seg både spesiell og ivaretatt om man er en del av den familien. I stallen til AdLink finner man allerede fantastiske influensere som Kristin Gjelsvik (Styleconnection), Norges desidert største blogger - Trines Matblogg, Celine Aagaard, Maria Skappel, Tusvik og Tønne, og Petter Northug - for å namedroppe noen. 

Vet dere hva? Nå har jeg blitt så heldig å bli endel av denne ganske ekslusive, flotte, fine gjengen som teller rundt 20 influencere og en fantastisk flott gjeng med sparringspartnere bak roret! 

(Bilde: Stillbilde fra VGTV)

Det betyr kanskje ikke store forskjellen for deg som leser min blogg at min kontrakt og sparringspartner nå er med AdLink og ikke Nettavisen/Egmont (Side2). Den største og mest positive delen med dette kommer jo sånn sett meg sjæl til gode - jeg får nå muligheten til å bruke mer tid og energi på bloggingen min og gjøre nettopp det jeg syns er mest moro, nemlig å skape, glede, engasjere og underholde! 

Så ja. Dette er grunnen til at mine siste måneder har vært heller labre bloggmessig. Jeg har manglet motivasjonen og gleden ved blogging, fordi jeg har vært i et slags limboland i flere måneder. For å kunne tørre å satse litt så må jeg ha noen som står bak meg som har skikkelig spenst i stupebrettet om du skjønner. Så etter noen møter og samtaler (og middager og facetime og meldinger!) med AdLink var jeg ganske tidlig overbevist om at jeg trenger flinke folk som den gjengen der, er for å kunne blomstre fremover. 

Jeg er evig takknemlig for sjansen Siv Elisabeth i Nettavisen gav meg da hun ringte meg på fødetermindatoen i 2017 og spurte om jeg ville bli en av de. 💛Siv Elisabeth, SEB har vært helt nydelig - og jeg har vært så glad for at hun har vært min debattredaktør i tiden min i Nettavisen. Hun har forøvrig også vært min psykolog til tider, haha! Det var HELT riktig å takke ja til et samarbeid med Nettavisen da SEB spurte, men da Side2 (som jeg sånn sett lå under) ble solgt til Egmont så kom også tiden for meg å vurdere min bloggfremtid. Jeg mistet min favorittdame i Nettavisen. Skulle jeg fortsette som Side2-blogger med Egmont og håpe at jeg fant blogg-gleden min igjen, eller skulle jeg tørre å kaste meg inn i en samba med et selskap jeg fikk fullstendig tenning på ved første møte..?

Jeg er verdens dårligste på å være tro mot det jeg selv ønsker, så denne gangen bestemte jeg meg for å følge hjertet. 🚩 Jeg skrev under på kontrakten, og allerede samme dagen (idag) som jeg nå offisielt er tilknyttet AdLink så kan jeg innrømme at jeg definitivt IKKE angrer! Jeg er så takknemlig for denne sjansen, og jeg er så himla stolt over å få titulere meg som "en av familien!"

Endelig kan jeg herved erklære Supporterfrue - Line Victoria med AdLink i ryggen, for ny-åpnet!

Maigad, det blir så gøy! De neste timene vil bloggen min gjennomgå en makeover, så om ikke alt er på plass de neste timene - så hold ut! Tar forøvrig gjerne imot både skrivetips, forslag til forberdringer og alt dere måtte ha på hjertet! ❤️

Sjalabais! Supporterfrue - Line Victoria

Nei, ullundertøy er ikke sexy. Nevah.

  • 12.04.2018     20:12

Enda en Oslo-tur unnagjort tidligere denne uken (mandag) - herregud som hu mor får luftet vingene sine for tiden.

Nå var det riktignok ingen som trengtes å sables ned med kjeftesmella mi, denne gangen fikk jeg møte et herlig knippe av flotte bloggere jeg både følger, ser opp til og ikke minst, engasjerer. Takk for både faglig påfyll og ikke minst gleden av å prate med noen som ikke svarer med "bææ", "Mamma" og "se!".

Jeg blir riktignok fort dratt ned på jorda igjen med en sprengeferdig bæsjebleie som jeg kan lukte fra mils avstand. En eim av fordøyd middagsglass, banan, smoothie, melk, et par mariekjeks, grøt og hybelkaniner. Jada, alt går i grisen her hjemme. Hun er like matglad som sin mor, og jeg håper hun fortsetter med det. Bleier er en ting, sykdom noe annet. Et år som småbarnsmor har lært meg et par triks når det kommer til sykdom, det gjelder å fange spyet så godt som mulig før det treffer bakken, beina, gulvet, klærne hennes og bordet - og helst før hun oppdager at hun har det over alt og vil gni seg i ansiktet og øynene eller sveipe det frem og tilbake på stolbrettet sitt med armene. (true story!)  Jeg har flere ganger tatt imot enorme mengder av ymse måltider gjennom dagen på denne fiffige måten å hindre nedspydd unge med hele jævla fargespekteret var godt representert.

Forøvrig funfact: 

Maren lærte tidlig å vinke når noen sa "hade" og forsvant ut døra. Så hver gang noen tar på seg jakka, går mot døra eller sier "hade!" så vinker hun. Dette har resultert i at hun de siste månedene har begynt å vinke når hun er trøtt og like før hun sovner. Hun tror med andre ord at like før hun sovner så er det "hade-hade". Så nå har jeg en unge som vinker seg selv i søvn. Og før hun sovner så ruller hun med øynene så bare det hvite syns, og så vinker hun da. (Tro meg, har googlet om det er noe som bør utredes - som jeg alltid gjør når mammafrykten tar overhånd...!) Det ser veldig merkelig ut, men jeg er inneforstått med at hun rett og slett har resonnert seg frem til i det kulerunde hodet hennes at når hun blir trøtt og sovner, så tenker hun at det er "hade" og at noen forsvinner. I dette tillfellet er det da hun selv som forsvinner. Det kloke hodet hennes, ass.

På vei til jobb idag klarte jeg å tryne rett ved bilen. Altså - vi snakker sånn paddeflat som man vanligvis gjør når man er påvirket av store mengder alkohol. Heldigvis var det ingen som så meg, for uansett hvordan man vrir på det så er det faktisk DET som er verst! Når jeg bare må liksom sprette opp og late som ingenting, når jeg egentlig har lyst til å skrike, banne og ikke minst - grine. For det elsker jeg å gjøre når jeg er sint. Da får jeg gjerne alles oppmerksomhet. Sattan ass, tidenes skrubbsår på knærne også. Jeg som ikke har hatt skrubbsår på knærne siden Maren ble til. Så det er derfor jeg hadde på meg penkjolen i går med tykk strømpebukse under. Fordi dressbuksen min ble det hull i og jeg har ingen bukse som passer til de andre klærne jeg hadde på meg. Så derfor ble det kjole. Den første som hang på en henger og som var sånn noenlunde ikke-krøllete. Som jeg forøvrig ikke rakk å ta selfie med før kjolen var full av halvfordøyd fiskegrateng og ei pølsebit og en halv mariekjeks. Blant annet.

Men jeg har noen andre bilder å bjude på fra mobilen da...:

Her har jeg fotosession på det overfylte gjestebadet. Og hvorfor står man der å knipser utallige bilder av seg selv i forskjellige vinkler for å se mest mulig avslappet og "laidback" ut, mens jeg til syvende og sist egentlig bare ser ut som en mensenbrun, ullbekledd pelikan der jeg står å gjør meg til. La oss si det sånn, jeg måtte gå med lupe over bilde for å sørge for at det ikke dukket opp noe på bildet som måtte forklares. Parfyme, tom dorull og en bunke kvitteringer er innafor syns jeg. Resten av rotet er også forøvrig mitt. Hvorfor beinet i vasken, spør du? Aner ikke. Var vel for å vise hvor tøff og kul jeg er i ullundertøy.

Dessverre for meg så får jeg ikke tatt de faste spabadene mine oppe på luksusbadet vårt lenger. Jeg må dessverre dele badekaret med en annen liten badeglad diktator. Jeg sier det igjen, du er ikke småbarnsmor før du må grave ut en badeand av rassen når du skal ha kvalitietstid i spaavdelingen.

Apropos kroppsdeler... Hvem sin hånd hviler på programleder Mads sin skulder på bildet under? Jeg tror det er min. Av en eller annen grunn så tenker jeg inni hodet mitt at det er en jovial greie å slenge armen rundt programlederen i et debattprogram. Gjør ikke alle det? Alternativet her var å legge armen rundt livet hans. Eller holde han i hånda. Usikkert hvordan det hadde blitt tatt imot. Det var forøvrig på dette bildet det plutselig gikk opp for meg at jeg MÅ ta meg en tur til frisøren så fort som overhodet mulig. Å se ut som en utvasket liten smurf med lyseblått hår er ikke et godt utgangspunkt for en debatt. Men pyttsannimeisann, det gikk jo bra lell. 

Jeg ser jo nå at hvis jeg skal bli en ekte blogger så må jeg helt seriøst se å få brukt det flotte kameraet mitt! OK!

Starting today! :-)

Snakkas. 

 

☝🏼 Bitter, gammal bursdagskvinne observert i lokalavisa.

  • 08.04.2018     23:34

Jada, her er jeg! Fra de stille skogene ute i Bamblelandet så har jeg endelig fått gluggene opp for å sette meg ned med bloggen min. 

Herregud for en uke det har vært. Bursdag, debatt, møte på Stortinget - ukens siste dager bydde jaggu på mer drama, eksponering og opplevelser enn jeg kanskje hadde kunnet håpet på. Men jeg er ikke fremmed for å se trynet mitt litt rundt omkring. Da er det godt at jeg selv tar litt ansvar for å tenke litt på meg selv innimellom:

Bilde hentet fra Porsgrunn Dagblad 5. april 2018

Det må være lov å innrømme at jeg gledet meg voldsomt til å møte Bent Høie, Helsemistah himself, i debatt på VG-TV på selveste bursdagen min. Derfor ble jeg jeg jo litt snurt da de (som vanlig) sendte Sveinung (2.nesteleder i av Stortingets helse- og omsorgskomitè) inn i manesjen utstyrt med sverd og balltre for å kneble sinna-mammaen. Rett skal være rett. Jeg er en person som alltid tror det beste om andre til det motsatte er bevist, og Sveinung var både en trivelig og hyggelig fyr med mye innøvd retorikk på debattmenyen sin. Det var moro, men jeg savnet Bent Høie i dag også.

Slik gikk det: "Jeg skal føde på trappa til Bent Høie, så skal vi se hvor oppegående hans syns jeg ser ut 6-8 timer etterpå."

Etter min diskusjon med Sveinung i studio måtte jeg pakke snippesken min og fare avgårde for å møte min favorittblogger, Christina ❤️. Jeg hadde i utgangspunktet utrolig dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk tilbragt en togtur med henne innover, innspillingen var såpass tidlig på dagen at jeg ikke turde å sjanse på at jeg rakk det. Så der stod min fantastiske Christina og blomstret utenfor Stortinget. Fineste Bremsen min, som jeg ville hatt med meg under armen i egentlig alle situasjoner der jeg tendenserer til å fyre meg opp. Hun er så avbalansert, rolig og behersket - jeg er så imponert over hvor mye fornuft det er i den dama uten at hun trenger å få sånn høy skrikende pipestemme eller veive med armene og himle med øynene slik jeg selv ser meg gjøre når jeg skal formidle hjertesaken min. Vi har tøyset mye med at vi utfyller hverandre perfekt, Gassen og Bremsen. Det lukter godt vennskap av slikt.

(Foto er tatt av Christina - Konatil)

Og så entret vi Løvebakken og Stortinget. Vi var på besøkslista til Hadia Tajik, som vi ikke trengte å heve stemmen til i det hele tatt. Fornuftig dame som satte seg ned med to bekymrede mammaer med hjertet sitt i barselomsorgen som er i ferd med å raseres av «mål», «kutt» og «outsourcing til kommunene». Vet du - det er dette Helsemistah burde gjort på et tidligere tidspunkt. Tatt en telefon, sendt en melding, poket meg - hva som helst! Bare gitt en ørliten heads up på at vi blir hørt! 

Men hey, ikke så gæli at det ikke er godt for noe, for til uken skal spørsmålene omkring barselomsorgen opp i Stortinget, og om Helsemista ikke vil svare den sinte mammaen, så er det nok av folk som vil stille han til veggs med mange av de samme begynringene som Christina og jeg har. Det er deilig å være en (av mange) som har satt dette på dagsorden.

Christina har skrevet et veldig godt innlegg på bloggen sin om dagen vår med Hadia HER, som absolutt er verdt å lese :-) 

Resten av torsdagen gikk bort i møter, og da hodet traff hotellputa den kvelden så gikk det jo opp for meg at det også var bursdagen min! 35 år og helt glemt at jeg hadde bursdag. Det var bare EN ting å gjøre:

Gratis ballong, iskrem og bursdagssang på McDonalds!

Forresten, tidligere på dagen så ble jeg riktignok gjort stas på da også, hos de jeg hadde møte med - DET er så hyggelig! 🎈

Nei asså.... Nå må jeg faktisk finne senga inni alt det rotet på soverommet. 

Når jeg blir borte sånn over tid på bloggen så kan du alltids dobbeltsjekke at jeg lever på
Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus

 

 

Opptaksprøve unnagjort! Ikke lenger evig benkesliter! ❤️

  • 02.04.2018     22:55

Husmortrening. Smak på det ordet liksom. Jeg visste ikke at det var det det kaltes da jeg ble bedt om å ta på meg treningsbuksa mi og gode sko da jeg troppet opp i Skjærgårdshallen søndagen før påska kicka inn. Faktisk ble jeg vervet av min svigerinne som bardust tok innersvingen på meg hva gjelder spontanitet da hun ført pepret meg med 6 hjemmelagde hveteboller med jordbrsyltetøy. (Nei, absolutt ikke en del av dietten).

Så med trynet fullt av karbohydrater i fast form, så løsnet hun skuddet i min retning.

«-Skal ikke være med å spille kamp idag da?»

Og jeg så ned på min bollemagen min, bokstavelig talt. En eim av dårlig samvittighet skyldte over meg. 

«J0, det skal hun!» roper han jævla idioten jeg er gift meg henslengt på sofaen hos broren sin i rommet ved siden av. Med en potetgullpose liggende i armlengdes avstand. 

Jeg så på min spreke, veltrente svigerinne med smale øyne. Målte henne litt, og tenkte at hvis alle de andre på laget er like heldig fra både naturen og tredemøllas side, så er jeg i deep shit opp til navelen.

"-Du passer faktisk perfekt på laget vårt. Du har jo alle kvaliteter vi ser etter.." sier hun. Hun svelget liksom de siste ordene der, for det var akkurat som hun visste at jeg kom til å stille oppfølgingsspørsmålet:

"-Nøyaktig HVA slags kvaliteter mener du da, Sylvia?"

*pinlig stillhet*

"-Jo, du er husmor, har dårlig kondisjon og har et heidunstrande konkurranseinstinkt!" sier hun og legger til en ørliten
«jeeiii?»-hurrarop på en måte og vifter liksom knyttneven foran seg som en evneveik cheerleder. 

Jeg ble liksom litt rørt, stolt og glad på en gang. Tenk at de tre tingene der som vanligvis sinker meg i lagsport plutselig var en?ehh.. kanskje ikke fordel - men et kriterie! 

Ironisk nok så er jo riktignok det siste kriteriet (heidundrande konkurranseinstinkt) en av de tingene som har gjort at jeg har blitt kastet ut av diverse sportsklubber. Fifan ass, jeg glemmer aldri da jeg beit en svømmer i svømmeklubben Poseidon da jeg var 11. Jeg rakk to treninger. Rakk ikke engang å få medlemskontigent hjem i postkassa engang. Eller Stathelle Drill som måtte ha foreldremøte med mamma og pappa fordi jeg var så voldsom. Min drillstav skulle nemlig høyest opp av alle, noe som igjen resulterte i at barn og unge ble klubbet ned av flyvende drillstaver til stadighet. 

Jaja.

Nå stilte jeg faktisk på denne innebandykampen med en gjeng herlige damer. (Åjda, jenter er vi kanskje) Jeg klarte meg egentlig ganske bra, til tross for et selvmål. Men rett skal være rett, mål er mål sa folk.

Og jeg fikk smake på bollene jeg hadde spist to timer tidligere også. Sånn går det når man tøyer strikken litt vel langt.

Nå har jeg vært å bestilt den rosa spillertrøya med logo og reklame på brystet. Stathelle Sharks, heter vi.Gleder meg til å holde dere oppdatert. 

For ei stund siden skrev jeg et tåredryppende innlegg om det å være evig benkesliter. Du kan lese det HER.

HERREGUDSÅMORRO! 

 

 

Livet er fullt av mamma-fails. Her er min #2.

  • 31.03.2018     22:23

Det siste året har vært full av mamma-fails egentlig. Jeg syns det er innafor å dele de med folk, for til syvende og sist så tenker jeg at det sitter en usikker mor der ute som trenger å høre at "det er heeeeelt normalt!". I dette tillfellet handler det rett og slett om hvordan jeg kom i skade for å skremme andre mennesker. Ikke med vilje da, men med min ekstremt dårlige logistikk-sans. Eller, det var vel kanskje oppførselen min som var det mest urovekkende i denne historien. Nuvel - here it goes!

Dette var en av de siste gangene vi brukte det lille barnesetet til Maren. Du vet, den som man kan gå rundt å bære på. Der babbsen ligger trøkt nedi setet. Den kan klikkes av og på i basen i bilen, og etter at Maren hadde vært på besøk hos tante og søskenbarna sine skulle jeg ut med all slags stæsj i bilen før jeg puttet henne inn i stolen sin. For å sørge for å få med meg mest mulig tok jeg det løse barnesetet hennes som stod i gangen, stappet ned det store koseteppet hennes og heiv bagger og stelleveska over skulderen som et pakkesel som bare skulle gå EN gang ut i bilen med alt stæsjet. (Latskapen lenge leve)

Da jeg kom ut til bilen innså jeg at jeg kanskje hadde tatt meg litt vann over huet. Det var ekstremt glatt i den bakken jeg hadde parkert, og jeg stod sånn halvveis på stive bein ned til bilen og fikk holdt meg fast. 

For å lette litt på arbeidet satte jeg bilstolen ned på bakken for å avlaste armene litt og begynne jobben med å slenge stæsj inn. Jeg satte den tomme bilstolen ned på bakken, med kosepleddet stappet som en bylt oppi. 

Mens jeg holder på å dytte pakket inn i den brune huyindaien vår begynner (den tomme!) bilstolen på bakken sakte men sikkert å skli litt på det glatte føre. Jeg observerer det, men har hendene fulle av gjennomdriti bodyer, halvspiste smoothies og en ballong (!) så tenker jeg at den sikkert på et tidspunkt stopper om en meter eller to. Og at jeg i såfall rekker å fange den opp så sakte som bilstolen skliiiir hele veien til Kiwi liksom. 

Jeg lemper hele haugen av stæsj inn i bagasjerommet og hører i det fjerne at lyden av "barnestol på glatt underlag" blir litt fjernere og fjernere. Jeg tipper opp og på siden av bilen og ser barnesetet seiiiiiiler nedover bakken med relativt grei fart. Da får jeg ferten på meg, for alt jeg faktisk tenker på er at om den stolen får seg en smell så er den faktisk ubrukelig. (Man skal aldri bruke barnestoler som har vært i en kræsj eller fått hard medfart..) Så jeg begynner å svette litt oppover og skyter fart mot barnesetet. På glatta. Det var da jævlig til fart den bilstolen fikk da? Og det var da JÆVLIG glatt i denna nedoverbakken også! Jeg danser som Bambi på isen, før jeg oppdager at intet mindre enn to biler har STOPPET opp litt lenger ned i den til vanlig særs lite trafikkerte gata. 

Barnesetet med det som SER UT SOM en baby trøkt nedi setet seilende nedover glatta den laaaaange bakken ned og en halsende mor etter. Det er kanskje ikke så rart at jeg fikk de største og mest trillrunde øynene på meg akkurat da. 

Barnestolen må ha truffet en stein eller noe, for plutselig skifter den retning og fyker bortover glatta mot grøftekanten, der kun en snømåke-rand i hardpakket is er siste stopp. Akkurat når bilstolen er i ferd med å treffe isveggen får jeg huket tak i den. 12000 tanker farer gjennom hodet mitt. Hvordan skal jeg vise de i de to bilene at "hey, null stress asså - vakke noe unge oppi!" uten at det blir bare rart? 

For rart ble det. For jeg tar barnesetet over armen og gir bilistene... hold deg fast.... EN TOMMEL OPP!

Jeg innsèr at dette ser jo bare ENDA værre ut. Så for å liksom vise bilistene at det ikke var noen unge oppi så tenke jeg liksom at jeg skulle demonstrere at det ikke var noen unge oppi liksom. På en sånn fiffig og non-dramatic måte liksom. Så jeg snur meg og slenger liksom på bilstolen på armen for liksom å demonstrere hvor "lett" bilstolen er, fordi det ikke er noe barn oppi. Veiver litt careless med den. Regner med at de skjønner at det ikke er fysisk mulig at det er noen kid der.

Men mens jeg veiver febrilsk og noncholant med barnestolen på veldig glatt føre forstår jo at dette bare blir værre og værre og værre. Uansett hva jeg gjør så fremstår jeg tilsynelatende som den dårligste mamman EVER overnfor publikummet som synes å ha blitt om mulig enda større. 

Jeg har ingenting å tape.

Midt i veien setter jeg bilstolen ned igjen, røsker ut teppet og viser bilene (publikummet) at "det er bare et teppe oppi". Og så løfter jeg bilstolen, sveiver den over armen i en enkel vending og går målbevisst mot bilen og basen bilstolen skal settes ned i.

Forestillingen min var over, men for mitt publikum må det ha sett noenlunde slik ut:

"Å HERREGUD, DER KOMMER EN BILSTOL SKLIENDE I FULL FART MOT BILEN VÅR, GUNNAR! BREEEEEMS!!!

Mora står jo bare å holder på med bagasjen, ser hun ikke hva som skjer? Jo, der så hun det. Men herregud, hvorfor fortsetter hun å pakke inn i bilen? 
Der kommer mora springene mora ja, gudsjelov, håper hun rekker det!! REKK DET! Å kjære Gud, nå er bilstolen rett ved grøftekanttupet og der der en vegg av is den kommer til å treffe! Gunnar, skal vi gjøre noe? Si noe da Gunnar, ikke bare sitt der å MÅP!

ÅÅ, der fikk hun tak i det, det var da enda godt. Men....hva er det hun gjør? Sjekker hun ikke barnet? Men herregud! Nå ser hun på oss! Nå gir hun oss en tommel opp! For ei pussig skrulle! Hvorfor veiver hun med barnestolen på den måten? Hvorfor slenger hun på det på en så uforsiktig måte, Gunnar? Men herregud, man kan ikke behandle barn på den måten, Gunnar?

Nei, steike ta. Nå setter hun bilstolen midt i veien.... skal hun sjekke barnet nå da eller? Men herregud, Gunnar, hun river av ungen teppet sitt på den måten i nesten 15 minusgrader? Guuuuud, så grusomt! Ta bilnummeret, Gunnar!"

Rett skal være rett. Det var jo ikke noen babbs i bilstolen dog, men jeg forstår jo bekymringen til de som fikk gulpen i halsen den dagen...! Sånn i retrospektivt perspektiv kan man kanskje bersørge litt bærehjelp til neste gang. Eller bare gå bort til bilene og fortelle at bilstolen var tom. Det enkleste tror jeg for neste gang (ja, det blir garantert ikke siste gang noe lignende skjer) er det beste.

Takk for seg.

Supporterfrue - Line Victoria

Jeg har mange fails. Her er en den forrige jeg skrev om.

 

 

 

Se på meg når jeg snakker til deg, helsemista Høie.

  • 28.03.2018     14:41

Ojoj, der spratt Høyre-leiren endelig ut av barselbobla si!
Jaggu fikk jeg svar, men fra en av Høyres helsepolitiske talsmenn, Sveinung Stensland som svarer på vegne av Helsemista og Høyre på spørsmål fra VG og min kronikk tirsdag. Nå hadde jeg virkelig håpet at Høie kunne svare meg, for det er jo faktisk han og ikke støtteapparatet og arsenal av rådgivere jeg har adressert alle mine innlegg til. Faktisk fikk jeg opplyst i avisa at Høie dessverre var forhindret fra å svare selv. Jeg drister meg til å poste en prinscreen fra en forhindret Helsemista sin facebook, lagt ut på samme tidspunkt som hans politiske apparat kastet seg rundt for å dementere kritikken fra den sinte mammaen i Bamble.

(Printscreen/Faksimile av Bent Høies facebook-side, Bent Helsemista Høie ligger i pulken.)

Skal si, Høie! Du ser faktisk så forhindret ut at jeg er imponert over din evne til å oppdatere facebook-pagen din mens barseldebatten raser på hjemlige trakter. Det mobiliseres blant flotte titler og høy utdannelse i Høyres korridorer og Sveinung sendes ut i manesjen for å dempe den sinte mammaen.

Sveinung Stensland, som da svarer på vegne av en indisponert Helsemista, har jeg ikke noe forhold til. Høie, slutt å gjem kroppen din bak menn med fancy titler, jeg har etterlyst deg i snart to uker, du har vel ikke ligget i den pulken i så lang tid? Med andre ord, jeg kommer til å fortsette å adressere til Høie, da det er han som er alle barsekvinners helsemista.

Jeg finner det underlig at dere mener det er JEG som har misforstått politikken og utspillene deres. Jeg er jo tross alt bare en mamma - men når debatten har rast så lenge som den har, var det først når jeg tok balletak på dere over to helsider i Norges mest leste avis at dere følte det kunne være en god idè å «roe gemyttene»? Jeg er uansett ikke så veldig imponert over svarene jeg har fått. For jeg har vitterlig ikke blitt noe klokere på hva i alle dager dere holder på med der oppe. (Eller innafor, som vi kaller Oslo her hjemme i Bamble) Hvis dette er en gladnyhet for barselomsorgen dere serverer, hvorfor er ikke sykehuskorridorene fulle av jordmødre og barselkvinner som jubler for raske hjemsendelser?

Min bekymring startet da jeg leste Dagsavisen, som har satt søkelyset på temaet med svært mange gode artikler. Der kunne jeg lese at det på ti år har sunket i den gjennomsnittlige liggetiden. Hvilket jeg allerede visste, for min mor lå en uke på barsel med meg i `83 og farmor lå to uker på barselavdelingen med min far i `54. Fra to uker til 3,2 døgn på 55 år. Og derfra til 2,7 døgn på ytterligere 10 år for å være pinlig nøyaktig og med kilde til Folkehelseinstituttet. Høie ville ikke svare Dagsavisen på om dette var en villet utvikling. "Ville ikke svare på". Med andre ord kunne han allerede når Dagsavisen satte han til veggs i midten av mars avblåst denne debatten ved å si at "det er ønskelig at mammaene blir liggende så lenge de selv vil og kan reise hjem når de føler seg klar for det." Gjerne også etterfulgt av de magiske ordene jeg lengter etter å høre deg si, Bent: Individualisert oppfølging.

I Dagsavisen leser jeg videre: 

Flere steder i landet planlegges det nå å redusere liggetida etter fødsel ytterligere. Ved A-hus er det tilbud om å reise hjem etter 24 timer. Når den nye kvinneklinikken på Haukeland sykehus i Bergen står ferdig i 2022, er planen at 40 prosent av kvinnene skal sendes hjem 6 til 8 timer etter fødsel. Arealer til egne barselrom for mor og den nyfødte fjernes og erstattes av såkalte multirom.
Videre raskt oppsummert: Både leger, jordmødre, og barnepleiere er dypt bekymret over utviklingen. Med rette, for de henviser til hendelser der det har vært fare for liv for både baby og mor fordi det har vært for rask hjemreise. Fremdeles er dette dette med kortere liggetid altså noe regjeringen har støttet. Og hva slags signaler gir det oss kvinner, allerede presset på alle kanter, at vår egen Helsemista bygger nye sykehus uten kapasitet til å passe på mer en 60% av barselkvinnene..? 

OK. Så bekymring fra fagfolk er i aller høyeste grad sendt i Høies retning. Mens sykehusene fortsetter å kutte i liggedøgn, mangler kommunene beredskapen de trenger for å gi forsvarlig oppfølging. Det vises til en spørreundersøkelse der 20 barselavdelinger har avdekket store mangler i forhold til Helsedirektoratets nasjonale retningslinjer for forsvarlig barselomsorg i 2014 - utdrag herfra er: Over halvparten svarte at jordmors barselbesøk ikke var iverksatt i bydelene. Over halvparten oppgav at det aldri eller sjelden ble foretatt barselbesøk i høytider og helger. Kvinner ved større sykehus blir oftere sendt hjem mot sin vilje grunnet kapasitetsmangel. Dette er faktisk på DIN vakt, Høie!
I slutten av februar måtte Høie stå skolerett for sviktende barselomsorg og bekymringer om redusert liggetid. Flere representanter tok opp dette, og stilte spørsmål. Torstein Tvedt Solberg var en av de, og du mumlet frem at vi tross alt hadde lengre liggetid på barsel enn andre land i verden. Pardon my french - men say what?

Det skulle vel bare mangle, vi er jo verdens rikeste land. Jeg vil egentlig at vi topper liggetiden på den lista, hvis det er greit for kalkulator-kongen - det har jeg jaggu betalt for! Målet bør med andre ord ikke være å sikle på snittiden på verdensbasis, men i stedet sørge for at vi får ligge så lenge vi trenger det.

Du skriver i svaret til Solberg at: "Det er en utvikling mot kortere liggetid på sykehus i den vestlige verden.» Og så refererer du til en rapport som sier at gjennomsnittlig liggetid i verden er 2,9 dager og i Norge er den 3,1. Kalkulatorkongen Høie fikler omsider igjen med den velbrukte kalkisen og kommer frem til at det er «hele» 288 minutter lengre liggetid i Norge enn resten av verden, så vi er jo bedre enn mange andre land i verden. Wu-hu! Forsvarer du den dårlige trenden med kortere og kortere liggetid med at «men det er fremdeles mer enn i andre land!» Syns du oppriktig at Norge, vårt styggrike land, skal sammenligne seg med land på verdensbasis når det kommer til antall liggedøgn på barsel? Er det snittid på liggetiden som er viktig for deg fremfor den gode, trygge rammen vi barselmammaer trenger på sykehuset? Du skriver videre i ditt svar til Solberg at: 

«Hjemreise forutsetter et organisert barseltilbud på hjemstedet og støtte fra kvinnens nettverk».

Så du må få på plass de tusener av jordmødre og helsesøstre FØR du legger press på oss om å komme oss hjem fort som fy. Du bygger sykehus som i forhold til befolkningsøkningen ikke kommer til å ha kapasitet til å ta seg av barselmammaer som "ikke skal tvinges ut av senga si". For min hardtarbeidede helsesøster gjør virkelig så godt hun kan, og mye mer enn hun får betalt for - men det er ikke slik i alle kommuner i følge rapporten som jeg har vist til tidligere i innlegget!

Kan jeg bare spørre deg, hva oppnår du egentlig kostnadsmessig med å flytte barselomsorgen over på kommunene? For det er jo det du gjør ved å "legge til rette for at mor skal kunne ha kortere liggetid." Mannen min sier jeg er håpløs med penger og sånn, men jeg vil allikevel gjerne vite hvor mye du sparer på å overlate barselomsorgen til min hardarbeidende og fantastiske, kommunalt ansatte, helsesøster Elise. 

Funfact: Jeg fikk beskjed på barsel før jeg dro hjem at jeg selv måtte ringe Helsestasjonen, for det kunne gå over en uke før de fikk beskjed om at det var kommet en ny arving i Balders vei 3. Det viste seg faktisk at kommunikasjonen mellom barsel foregikk per POST! Bruk gjerne noen kroner på å gjøre systemet noe lettere for helsesøsterene i kommunen min å plukke opp nyankomne verdensborgere. Det er faktisk litt for gæli at de må vente på postmannen når det skrytes så voldsomt av digitaliseringen dere styrer med. 

"Det er alltid en individuell vurdering av hvor lang tid kvinnen og barnet har behov for å være på sykehuset."  

Hell yeah, det er det! Men dette er ikke noe revolusjonerende utspill eller svar på kritikken, syns jeg. For detta veit vi damer. For du skjønner, det er ikke i utgangspunktet de damene som ønsker selv å sette seg på første buss hjem etter fødsel jeg er bekymret over. For om de må stoppes, så blir de forhåpentligvis det. Men det er de som ikke tør å si ifra at de ikke er klar for å reise hjem, jeg er bekymret for. Jeg reiste nemlig når det forventes av meg, ikke når jeg var mentalt forberedt og trygg på det. Din helsepolitiske talsmann, Sveinung, sier også i tilsvaret sitt: 

"Ingen barselkvinner skal reise tidlig hjem mot sin vilje, kvinner skal ikke reise hjem før de føler seg trygge til å gjøre det."

Litt uheldig formulering der syns jeg, selvsagt skal ingen tvinges hjem mot sin vilje. Det sier seg selv. Men nå får dere det faktisk til å høre ut som jeg må be på mine knær for å få den omsorgen jeg trenger. Men med all mulig respekt, Høie/Sveinung - whoever, vil dere at jeg skal sitte der med mine krokodilletårer og trygle om å få lov til å bli bare en dag eller to til? 
«-Jada, du skal få lov hvis du absolutt vil det, selv om du belaster helsevesenet.» Ikke akkurat den tryggheten jeg etterlyser som nybakt mor. Det blir litt som å sitte på en bar der verten driver og blinker med lysene når det nærmer seg stengetid, Bent.  

Når sykehus som bygges i din tid som Helsemista og sykehussjefer går ut og sier de har som mål å sende hjem 40% av barselkvinnene innen 6-8 timer, da sender du i din rolle som Helsemista, signaler og et umennesklig press på fremtidige fødedamer, Høie. Og alle rundt deg er bekymret for utviklingen! Leger, jordmorforeningen, mammaene - ja tilogmed ditt eget parti stiller spørsmålstegn ved liggetiden i disse dager, leser jeg i dagens aviser. Dine partikollegaer ytrer sin bekymring over det norske fødetilbudet. Det er med andre ord dine folk i helsesektoren som prøver å fortelle deg noen alvorsord og du kan gjerne messe i det uendelige om at "jammen, vi skal ikke KASTE noen ut av senga!" og trekke frem «masseansettelser av jordmødre og helsesøstere» til bruk i barselomsorgen ved tidlig hjemreise så mye du orker - for ja, det trengs en opprusting der. Forøvrig leste også i svaret ditt til Solberg at du skrøt av at du hadde øremerket 20 millioner tilskudd til jordmortjenesten i kommunene i statsbudsjettet. Min tur til å ta frem kalkulatoren og regne meg frem til en 8% stilling som jordmor. Wow, Høie. Wow. (Skrevet med ironisk undertone)

Det har blitt nevnt at det er ønskelig fra regjeringens side at kommunene tar over barselomsorgen i større grad enn de gjør idag. Vet du hva, Høie? Jeg syns du skal fikse barselomsorgen i kommunene der FØR du legger opp til at vi skal være ute før lunsj. Start med å styrke tilbudet i kommunene og ikke forsøke å redusere liggedøgn, slik at jeg kan være trygg på at barselomsorgen står parat til å ta meg imot HVIS jeg vil hjem kjapt. Frem til du har det på plass så vil jeg gjerne ligge noen ekstra dager på barsel uten at verten blinker med lysene og rasler med kalkulatoren i bakgrunn. Både på det nye sykehuset i Stavanger, Bergen og i Skien. Og gjerne også på Ahus, der ordet på gata er at deres norm er å ha mammaene ute innen 24 timer. (Hurra for de mange tusener tilbakemeldinger fra leger, barnepleiere, mammaer og pappaer der ute som har engasjert seg ved å fortelle meg sin opplevelse!)

Ellers, Sveinung Stensland, jeg takker for tilbudet om å møte deg på kontoret ditt på bursdagen min 5. april. Jeg ønsker meg Helsemista Bent Høie tilstede så han kan svare på noen spørsmål jeg har. Er han forhindret fra å møte meg da så har jeg andre åpninger i kalenderen min også. 

/Line Victoria Husby-Sørensen

 

 

Jeg lever! ❤️

  • 24.03.2018     22:27

Det er skam på meg som har latt denne bloggen skure og gå med et par politiske harsjelas med Helsemistah Høie liggende uten noen videre oppdatering i etterkant, men jeg er ganske klar på at jeg snart kaster inn barselhåndkledet og tisselakenet hva gjelder å få tak i den luringen. Morsomt det der, for han svarer på alle journalisters spørsmål med en fiffig retorikk ikke en dritt av oss fødedamer forstår. Ironisk nok er jeg selv journalist og vurderer sterkt å trekke frem pressekortet mitt og dure inn på kontoret hans over påske. For jepp - når ikke engang vår egen Helsemistah vil høre lyden av meg så er det nok av andre som vil høre på hva jeg har å si. Både Arbeiderpartiet og SV har meldt sin nysgjerrighet i hva som kan gjøre barselomsorgen til noe bedre, og jeg gleder meg til å møte lydhøre og flotte fleiser på Stortinget første uka etter påske for å legge en slagplan. 

Så om så jeg skal mase til meg et svar fra noen som tror de vet bedre enn undertegnede selv, så skal jeg strekke ut en siste hånd i et forsøk å å få deg i tale, Bent. Du får en mail av meg i løpet av kort tid. Kanskje en og annen SMS også, når jeg har drukket opp pappkartong-rødvinen min også. Du står forøvrig lagret som Barsel-Bent. 

Men du, kjære leser - jeg lover å legge politikken sånn noenlunde litt på hylla fremover altså. Som sagt er jo dette noe jeg i utgangspunktet ikke har så mye greie på, men jeg har ikke valset rundt på denne kloden i snart 35 år uten å kunne heve stemmen når jeg syns noe er uhørt. Det har faktisk virkelig kommet til nytte den siste tiden, så jeg har pakket ned den litt enkle, naive blondinen og tatt frem..ehh.. stabeisen i meg. Men at dette blir en politisk blogg er vi ikke tjent med, man skal velge sine kamper med omhu har jeg hørt.

(Bildet er en printscreen fra en VGTV-serie jeg var med i i fjor.) 

Hey, kidden min har den begynt å GÅ! Kan vi snakke litt om det? Som en full sjømann vagger hun med bleierompa si rundt i huset fraside til side. Jeg ble nesten skremt over hvor fort det gikk. Rett etter jul reiste hun seg opp og stod midt på gulvet med armene rett ut. Men hun ble bare stående til hun satte seg ned igjen og krabbet videre. Da vi feiret bursdagen hennes (jess, "årets mamma" feirer bursdagen 3 uker for tidlig grunnet logistikk) for ei uke siden så tok hun noen ørsmå skritt mens jeg lokket henne med såpebobler. Og dagen etter LØP hun plutselig rundt huset. Jeg ble helt paff. Som om ikke jeg har nok med meg selv, så må jeg altså nå begynne å passe på henne. Hun har tilogmed begynt å klatre på tv-benken, så er vel ikke lenge før kidden ligger langflat med 55 tommer med LG-logo printet inn i panna. (Jeg bare kødder altså!!!! Vi har selvsagt Samsung.)

Når det er sagt så har jeg egentig ikke gjort så veldig mye annet enn å rydde bort kniver, klinkekuler og små skruer for å barnesikre heimen. Jeg har en plan om å bruke kraftig dobbeltsidig teip under lamper og nips i vinduskarmene hun når opp til. Utover det er det bare å holde kaffekoppen laaaangt unna og skalke alle luker med borrelås-sikring. (Som forøvrig ikke Torben heller har skjønt hvordan fungerer, så en og annen skapdør har blitt demontert i løpet av de siste månedene)

Nå venter sofaen, Maren er pottetett i nesa, snorker som mora si med andre ord -  og jeg hører hun skyter skuddsalver i bleia si i søvne som slår ut på babycallen. Aaah, som man bare må elske mamselivet. 

Vi høres i morra, folkens!

Du er herved dumpet!

  • 19.03.2018     11:57

Hei igjen, Bent. Det er meg igjen, Line. Nå kan du ikke si at du ikke vet om meg, for i følge mine kilder så har du fått med deg innlegget mitt om hvor sint og frustrert jeg er på deg over forslaget ditt om "fast-track" barselomsorg. (Mødre ut av barselsenga si 6-8 timer etter fødsel for å spare penger)

Du har kanskje også fått med deg at innlegget mitt har blitt lest av svært mange. Ikke bare lest, men også delt flere hundre ganger. Både på din side, dine partifellers sider og ikke minst - så er den delt og lest av særdeles mange av dine elskede velgere som du trenger stemmen til for å sitte i den posisjonen du gjør som vår egen Helsemista.

Jeg gjentar gjerne meg selv for at det skal nå inn. 

Å hive fødeferdige damer ut av barselsengen sin så altfor tidlig vil bidra til at det som i utgangspunktet skal fanges opp i barselomsorgen på sykehuset ikke blir sett. Kommunene er i aller høyeste grad ikke klare for å ta seg av damene du slenger ut av barselsenga si. Den psykiske påkjenningen det er å bli mamma kan ha en ekstremt ødeleggende effekt om det ikke blir fanget opp tidlig, og der vet jeg hva jeg snakker om. Jeg var totalt avhengig av hjelpen jeg fikk de tre første dagene i livet mitt som mamma. Hadde jeg blitt sendt hjem fordi fysikken tilsa at det var greit, så hadde det gått gæærnt. Tilknytning, hjelp til å etablere ammingen, avvik hos barnet som ikke oppdages etter 6-8 timer, gryende fødselsdepresjoner... altså - Bent. Lista er lang som et vondt år. 

Av de mange, mange tilbakemeldingene jeg har fått er det få som er enig med deg. Jeg har fått mailer, sms, kommentarer, meldinger og snapper av velgerene du vanligvis frir til. Det være seg leger, psykologer, lærere, barnevernsarbeidere, helsearbeidere, og ikke minst mammaer (og pappaer, de må vi absolutt ikke glemme!) Og med så mange av dine potensielle velgere som sier seg uenig med deg, så klarer jeg ikke se hvordan du skal kunne klare å gjøre våre nedtråkkede barseltær litt mindre ømme igjen. I hvertfall når du unnlater å svare meg/oss. 

Jeg var kanskje i overkant ærlig og sint i mitt innlegg. Det er jeg riktignok ennå, og står for alt jeg skrev. Men nå har jeg heldigvis tatt en viktig avgjørelse. Bent, jeg dumper deg. Jeg dumper deg, ditt parti, og det dere står for.

Her er jeg, Bent! Og jeg har stemmerett! Jeg har akkurat passe med utdannelse, har betalt skatt siden jeg var 17 år og er lite syk. Jeg bikker snart 35 år, har boliglån, 2 biler, båt og 1 barn. Jeg vil gjerne få lov til å ligge 2,7 døgn på sykehus for å sikre meg en best mulig start på mammalivet, hvis det er greit for deg?

Puh, det føltes godt. Det var faktisk som å dumpe en fyr som bruker opp pengene mine på fjas, og som ikke vil meg godt, og som ikke hører på meg når jeg har noe viktig å si.

Det som provoserte meg mest var at etter at flere hadde postet mitt innlegg på siden din, så legger du ut tidenes kinnklask til meg. Du skryter nemlig av at det har kommet 46 jordmødre og 134 helsesøstere til som følge av din politikk sammen med Krf. Som jeg skrev til deg som kommentar: "Det skulle bare mangle at du setter igang tidenes rekruttering av jordmødre og helsesøstere, du som vil ha oss ut av fødestua og hjem innen 6-8 timer."
Du svarte meg ikke på det heller. Jeg ser forøvrig også med mine argusøyne på det faktum at du har en facebookside uten mulighet til å sende deg en melding. Du vil med andre ord fortsette å fortelle dine 44 000 følgere hvor flink du er, men tilbakemeldinger vil du ikke ha! Skal du vinne på sosiale medier der størsteparten av velgerskaren din er så må du for fader få fingern ut å føre en viss form for kommunikasjon så vi føler vi blir hørt av de vi trodde på da vi stemte på deg. 

Men du - tilbake til nyansettelsene av de du skriver er bra for barselomsorgen og forebygging. Vi trenger nemlig LITT mer enn det, om de stakkars kommunene skal kunne ta over barselomsorgen du fraskriver deg. Det fødes (sånn røfflig regnet) 56 633 barn hvert år. 180 stk på over 56000 fødte barn hvert år? Are you kidding me, Bent? Hvilken rådgiver har fortalt deg at det er jævlig positive tall? Det er virkelig ikke noe å skryte av! Det må nemlig sterkere skyts til om du skal imponere oss. Du sier du vil overlate barselomsorgen til kommunene og gir de, hold your horses - 180 stk fordelt på 430 kommuner og 56.000 barn? Det er IKKE bra nok for at jeg skal godta å bli sendt hjem i bleie og nettingtruse med en hilsen "Takk og farvel"-lapp i hånda fra deg, Bent. 

Jeg skulle virkelig ønske du tok kontakt med meg da jeg la ut innlegget mitt i forrige uke. Jeg tenkte jeg skulle gi deg 6-8 timer med å klare å gi meg et svar (som du mener er nok til å hente seg inn etter å ha fått livet snudd på hodet). Deretter gav jeg deg 3 dager - siden det er det JEG trengte på sykehuset til å samle huet mitt nok til å ta en avgjørelse om at "nå var jeg sånn passe klar for å dra hjem". Det var egentlig ikke nok, for jeg stod å hylgråt på parkeringen utenfor Sykehuset i Skien fordi jeg følte jeg hadde stjælt en baby og skulle ta den med meg hjem. 

Nå føler jeg egentlig at jeg er litt "up for grabs" for alle andre partier. Jeg har aldri vært spesielt politisk engasjert, men når hjertesaken min blir møtt med en så brutal stillhet fra en som åpenbart ikke klarer å forvalte skattepengene mine, så gir det meg en diger kanne bensin å helle på bålet mitt.

Ikke kom her å si du ikke har tid til å svare meg. Du har nok av folk rundt deg som kan hjelpe deg å formulere et godt svar på hvorfor du mener det er riktig å sende mødre hjem med sin nyfødte 6-8 timer etter fødsel. Det betaler du de gode lønninger for å gjøre. 
I valgkampen lovte du, Erna og Siv at dere skulle "avbyråkratisere" helseomsorgen. Ironisk nok har du klart siden de valgløftene å ansette en helsebyråkrat med feit lønn hver eneste dag du har vært på jobb, Høie. Så de jordmødrene og helsesøsterene du skryter av å ha fått på plass, er ingenting i forhold til de mange, mange millionene du spyr ut på disse byråkratene som du faktisk lovte å redusere. DER har du utgiftsposten din, unge mann! DER kan du hente penger nok til å gi meg en seng å ligge i 2,7 døgn etter fødsel. Tenke seg til, Bent - du har faktisk ansatt dobbelt så mange helsebyråkrater per år enn du har ansatt jordmødre/helsesøstere siste året som du skryter av på fejsbooken din! 

Rett skal være rett, jeg fikk med meg Jonasen sin tale under AP sitt landsstyret. Han startet hele talen sin med å gå i strupen på forslaget ditt. Mens jeg skriver dette innlegget jobber jeg aktivt med å finne ut av hvilke andre partier jeg kan stemme på for å forhåpentligvis være trygg på at jeg ikke blir sendt hjem uten fri vilje 6-8 timer etter fødsel. Jeg vet at du ikke kommer til å savne akkurat min ene stemme under neste valgkamp, men med 56 633 fødte barn hvert eneste år kan du takke faen på at jeg høyst sannsynlig ikke er alene om å se meg om etter et parti som ikke kaster meg ut av barselsenga mi når jeg trenger den som mest.

Takk for at du sender meg ut på nye marker på søken etter noen jeg syns kan ivareta mine meninger - det er flust av de som vil ha stemmen min, Bent!

🍕 Følg Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus 

 

 

 

 

"Takk for besøket, her er ungen din, god tur hjem!" Hilsen Bent Høie, blåruss og MANN.

  • 15.03.2018     12:17

Hei Bent. det er meg, Line.

Du husker ikke meg, for vi har aldri møttes. Og det er kanskje like greit at vi ikke møtes i disse tider heller, for jeg hadde nok måttet vaske munnen din med grønnsåpe. Jeg har alltid vært litt orientert i din retning politisk sett, men her om dagen tok jeg meg selv i å like han Jonasen litt bedre. Da har du virkelig tråkket på barseltærne mine, Bent. 

Du skjønner, det gjelder det forslaget du har kommet med som omhandler det faktum at du vil spare noen kronasjer på å sende fødeferdige damer hjem fra barsel allerede etter 6-8 timer. Nå vet jeg ikke nøyaktig hvor mye du håper på å spare på dette, men det er til syvende og sist mine skattepenger du sjonglerer - så jeg ber deg høre på meg.

( -"Takk for besøket, her er ungen din, god tur hjem!" Hilsen Bent Høie )

Kjære Helsemista. 

Det er dessverre en ting som ødelegger for deg i denne debatten og det er det du har mellom beina. Du er mann.

Som mann er det åpenbart ting du ikke forstår. Jeg skal hjelpe deg med å få et lite snev av innsikt av hva som skjer når verdens lille mirakel kommer til verden. 

Tenk deg at du i 9 måneder går med en manneflu som er værre enn du noengang har opplevd. Du er like kvalm og ustabil i humøret som etter en sykt dårlig valgkamp med elendige resultater, hver eneste dag. I måneder. Du er full av hormoner som gjør deg mentalt ustabil. Du går å venter på at noe der nede skal åpne seg ca 10 cm i omkrets og ut kommer det noe som HØYST sannsynlig kommer til å gjøre at du revner dine edle deler. Og kanskje er du like heldig som meg og får en finger i rompa når du er ferdig, for å forsikres om at du kommer til å drite som normalt frem til neste gang du ligger der med beina i været. Å føde er herlig, Bent. 

Hvor lang tid hadde du, om du klarer å sette deg inn i hodet til en nybliven mamma, trengt for å hente deg inn etter at en hel baby hadde måka seg vei gjennom kroppen din? For undertegnede som er førstegangsmor (og høyst sannsynlig sistegangsmor takket være det idiotiske forslag som du har hostet opp) så var det riktignok ikke det fysiske som var det store sjokket. Å spy, presse, gjøre på seg, revne og bli sydd er helt normalt. Min største overraskelse var ikke at jeg måtte sy i tissen, men å bli mamma. Det å ikke forstå hva jeg akkurat bragte til verden, den overveldende følelsen av å ha gjort noe dumt man ikke kan angre på, og så skulle jeg bare ha denne bylten hos meg uten å i det hele tatt noensinne ha byttet ei bleie på noe eller noen i løpet av mitt 33 år gamle liv? Ikke en hyggelig oppdagelse, og jeg trengte hjelp til å fordøye alt sammen.

Tenk deg at ut av din egen kropp så kommer det noe som tar så mye fokus av tankene dine, at du faktisk ikke vet hvor du skal gjøre av deg. Og mens alle står å henger over deg og roper at «dette er livets mirakel, du må jo være sååå lykkelig!» mens du blir sydd sammen av en jordmor som forhåpentligvis jobber raskere med nål og tråd enn den bedøvelsessprayen virker.

Og mens alle klapper over at du klarte å gå de 13 meterne fra åstedet og opp i en ny seng og bare nesten besvime 3 ganger på turen, så kommer noen inn og gir deg beskjeden:

"Håper du ikke har pakket ut av baggasjen din, for nå må du dra igjen! Du skjønner, Helsemista Høie har nemlig bestemt at din revnende tiss, enorme påkjenning etter tidenes største kroppslige prestasjon ever og med et nytt liv du skal etter boka elske ved første øyekast -  så klarer du deg helt fint på egenhånd, for det har kvinner gjort i årtusner. Vi er verdens rikeste land med verdens beste helsevesen - men her må det jaggu slankes antall opptatte barselsenger! Hadebra, lykke til - vi sender ei helsesøster hjem til deg for å sjekke hvordan det går med deg, vi. Ring hvis det er noe da! Hilsen Bent Høie, blåruss og MANN!"

(Vi skal ikke tilbake så veldig langt i tid der det var normalt at andre i landsbyen tok seg av kidden mens mor fikk hentet seg inn. På begynnelsen av 70-tallet da du ble født var det veldig vanlig å være nesten to hele uker på barsel. Jeg bare sier det.)

Jeg var i akutt behov for den trøsten, omsorgen og hjelpen jeg fikk av damene på barsel på Sykehuset i Skien. Fysikken min var helt ok den, sa de - selv om man føler at man har blitt kjørt over av et utenlandskregistrert lastebil. Med dobbelthenger. For dette gjør jo damer både hjemme og i bilen og i skogen, ikke sant? Redningen for meg var at jeg fikk oppfølging. Jeg tror de hadde et ekstra øye på meg, mange sett med øyne jeg trengte på meg. De meg. Mens jeg (heldigvis) fremdeles var i deres varetekt. De sendte meg ikke hjem. Jeg fikk bli i hele 3 dager. 3 dager med trøst, omsorg, ammehjelp, bleieskift-trening og jeg fikk svar på ALT jeg lurte på ved å henvende meg til de hvitkledde. Stikkord til deg, Bent - skriv det ned i ditt nye forslag:

Individualisert oppfølging på barsel.

Hadde du klart å sende meg hjem 6-8 timer så kan jeg med hånden på hjertet innrømme at du hadde sendt meg til monsterne. Jeg hadde ikke klart å bli trygg nok på morsrollen på de 6-8 timene jeg fikk ligge å ta til meg alle inntrykkene. Følg ditt instinkt sier du? Vel, Bent - etter 40 timer i fødsel var det lite morsinstinkt igjen i kroppen min. Jeg børna alt jeg hadde på å overleve den mentale påkjenninga. Jeg klarte faktisk ikke å tenke utenfor mitt hode. Hadde du spurt om jeg var klar for å dra hjem fordi «alle andre gjorde det», så hadde jeg sikkert satt meg i bilen 6-8 timer senere. Fordi jeg ikke visste bedre. Fifan, jeg er glad damene på barsel sa at jeg kunne bli så lenge jeg trengte det. Jeg trengte 3 dager. I din utregning er jeg vel en plage for budsjettet ditt. Bu-Hu!  

Jeg var så heldig at jeg fikk ha mannen min i en seng ved siden av poden på 3,6 kilo. Jeg hadde både sykepleiere, barnepleiere og jordmødre innom for å snakke, svare og hjelpe. De damene der, Bent - de var GULL verdt for meg. "Utgiftsposten", som du kaller de i utregningen din. "Redningen" som jeg kaller det. De tenker kanskje at det bare er jobben deres, men de tre første dagene av Marens liv og mitt nye liv som mamma gav meg en god start takket være alle disse ekstramammaene i hvitt. Tar du fra meg og alle andre nybakte mødre sjansen til å få en god start på mammalivet? Hva sparer du på det? Du hadde fått langt høyere utgifter på meg hvis jeg alle mine ulmende tanker hadde fått blomstre hjemme i sofaen 6-8 timer etter fødselen. Da snakker vi sykemeldinger, psykolog/terapi, oppfølging og kanskje andre tiltak som koster langt mer enn å la meg ligge å nyte godt av barnepleiernes kompetanse. For slike som meg har de sett før! De vet hva de skal gjøre for å hjelpe en nybakt mor inn i morsrollen! Det vet åpenbart ikke du.

Jeg blir nesten litt oppgitt over hvordan sosiale medier også fremstiller denne hjemkomsten. For en stund siden kunne jeg lese på noen facebook at vennene hennes syns det var en bragd å dra hjem 6-8 timer etter fødselen. Jeg kan bare snakke for meg selv, jeg syns det var en bragd å i det hele tatt på på meg nettingtrusa med bleia uten hjelp fra Torben 6-8 timer etter fødselen. Jeg sier ikke at alle skal bli flere dager på barsel, jeg sier bare at det bør være valgfritt.

I dag har forøvrig kun et fåtall av kommunene kompetanse og kapasitet til å følge opp på en god måte når vi kommer hjem fra sykehuset. Det er ikke alle som er like heldige som meg som bor i Bamble Kommune - der de har tidenes mest fantastiske helsesøster som jeg har skrevet om HER. 

Jeg snakker med andre ord om de psykiske aspektene rundt det å ha fått barn. Sender du mammaene hjem før lunsj samme dagen, så har ingen mulighet til å registere hvordan man egentlig har det. Og du? Har du hørt om barseltårer? De pleier å komme innen et døgn eller to. De er ikke til å spøke med. Da hang jeg i armene på barselsykepleierne inne på pauserommet deres. Jeg forstod ikke hva som skjedde med meg. Jeg bare gråt og gråt og nærmest ropte om hjelp. Min mann var sjokkskadet over oppførselen min, selv om han hadde lest seg opp om dette. 33 år, nybakt mamma og ville levere fra meg ungen. "Flott utgangspunkt for å klare seg selv, for tross alt så var det jo ikke noe galt med fysikken din", sier du.  Jeg erklærer meg herved uenig.

Du, Bent Høie. Jeg er nesten i ferd med å dumpe deg og din politikk like brutalt og hardt som jeg gav han partysvensken avskjed på grått papir i 2013. Forskjellen er bare at jeg må slite med deg ei beita til til neste valg, og kan ikke bare sende deg på huet og ræva tilbake til der du kommer fra. Hvis ikke du går å vasker munnen din for disse dumme utspillene dine, så vit at halvparten av Norges befolkning er kvinner, og halvparten av disse igjen har født eller skal føde en gang snart. Og vi stemmer ikke på noen som vil sparke deg ut av senga på vårt aller mest sårbare.

Med din bakgrunn som har studert rettsvitenskap og to årig studium i hotellbransjen - ey, who made you Helsemista egentlig? Og som et siste stikk i din veltrimmede midje som ikke har strekkmerker etter å ha bært på 30 kilo unge, vann og polstring i 9 måneder - husker du reservasjonsretten fra 2013 som du syns var en glimrende idè den gangen? Da trakk du forslaget pga enorm motbør. På tide å gjøre det samme nå når du ser motstanden du får. Da kan du kanskje vinne tilbake min lille tillit jeg har til deg og du kan fortsette i jobben du gjør som Helsemista. Å innrømme sine feil er aldri galt. 

Ring meg gjerne så vi kan snakke sammen. Du skal selvsagt få muligheten til å forsvare deg. Du finner meg i telefonkatalogen. Ser frem til å høre fra deg!

PS: Min fine bloggervenninne Christina (Konatil) skrev DETTE innlegget for noen uker siden. Sånn i tillfellet du trenger å høre det fra en annen mams også. Vi er ganske mange som deler likt syn på dette, så bare å ta en ringerunde om du trenger innspill, Bent!

 

Når du ikke ligner modellene i butikkvinduet.

  • 11.03.2018     14:40

Godtfolk. 

Det er nu slik engang at man kanskje selger bjørnen før skinnet er skutt. Med andre ord, at man tar gledene litt på forskudd. Jeg har en hel garderobe jeg sett frem til å kaste meg over i helgen. En kjole jeg kjøpte i rusen av at "det går sikkert kjapt å komme i form igjen etter graviditeten", så fisket jeg frem en kjole jeg hadde hadde kostet på meg for ei stund siden. (Et år siden, rett skal være rett) Jeg tenkte vel at den sikkert blir fin når jeg er post preggo og kan se litt kjekk ut på forsommeren. Kanskje ei litta grønn millitærjake og en fiffig caps. Sånn som man ser i glansede motemagasiner. 

Jeg kledde den på meg nede i kjelleren, der jeg har minus 15-kilo-klærne mine trygt plassert i garderobeskapene. "Kledde på meg" er vel litt overdrivelse.
Mens jeg står der i Bamble-bunaden min (forøvrig ei skitten Nike-joggings med malingsflekker) tenkte jeg at jeg kunne jo bare prøøøøve den for å sjekke om den passet nå.
Jeg rev og slet i den, og fikk huet gjennom åpningen i halsen. Hadde kjolen rundt halsen som et skjerf. Det var så trangt at jeg gispet litt etter luft, og tenkte vel at det var en eller annen knapp i nakken som ikke var løsnet på forhånd. NOPE! Det var det ikke. Deretter tenkte jeg i mitt stille sinn at det bare var å liiiiiirke og draaaa den nedover puppene og alt den på den måten "falt på plass" naturlig. Er det ikke slik da? Det skal nevnes at det i utgangspunktet så ut som en kjole med litt løs og ledig hippie-stil da jeg kjøpte den. Men modellen med sine 54 kilo og størrelse XXS, så så ikke mamsen like fjong ut med sine 7 pluss ettellerannet ihjelskvisa inn i den samme kjolen. Dog i et par størrelser større enn modellen hadde på seg. (Endel boksaver bortover i den andre skalaen, forbi M og inn i L-verdenen.) 

Og gudane skal vite at jeg rev og slet i den. Plutselig oppdager jeg at det er en glidelås i midjen! Den må jo åpnes for at det skal bli lettere å få den på, men akk - nei. Den stod like vidåpen som ei nyskilt 40-åring ved dueslepp utenfor et unevnelig utested i Bamblelandet. Så stod jeg fast da. I kjelleren. Nesten kvalt og med armer rett ut til hver side som verken kunne bendes nedover eller oppover lengre. Jeg kavet meg opp trappa og beordret Torben opp av sofaen for å hente saksa. Selvsagt etter at han hadde knipset bilder av kona som satt fast i "den fine kjolen jeg bare MÅ ha når jeg er tilbake i form igjen!"

Faktisk endte det med klippe-metoden. Jepp, Torben tok saksa fast da jeg klarte å nesten ta livet av meg selv i kjolen jeg må ha kjøpt i ruspåvirket tilstand..  

Rett skal være rett, for noen år siden skrev jeg et innlegg som faktisk er veldig aktuelt til dette innlegget:

Hvor vanskelig er det å la Medium være Medium liksom.

Du kan lese det innlegget mens jeg river opp kjolen i små biter for å bruke den som poleringskluter nå som båtsesongen snart starter. Og så graver frem "strikk i livet"-outfitsa mine. Aldri i verden om jeg noengang skal shoppe igjen, maddafakka. 

Peace out fra Supporterfrue!

 

🍕 Følg Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus 

 

Til verdens beste helsesøster, Elise!

  • 08.03.2018     08:59

For snart et år siden kom du inn døra hos oss på barselbesøk. Masse blondt hår, orange bukse og et STORT og oppriktig smil. At helsesøster kommer på hjemmebesøk er en utrolig fin måte for nybakte mødre i værste ammetåke og barselboble å bli kjent med kommunens oppfølging som helsestasjonen tilbyr. Kommunen vår sitt tilbud er nemlig slik at man slipper å pakke ned et helt halvt liv og krabbe ned til helsestasjonen i den mest sårbare perioden - helsesøster kommer heller på besøk med informasjon, ei vekt og helsekortet den første gangen. 

Min helsesøster Elise tok med seg mye mer i baggasjen den dagen hun kom inn døra vår på Eik Asvall. Hun tok med seg en enorm porsjon trygghet, varme, støtte og kunnskap. Alt dette pakket inn i en en personlighet som utstrålte humor, åpenhet og forståelse.

Da jeg holdt foredrag på det store barseltreffet i forrige uke gikk det egentlig opp for meg hvor utrolig viktig du har vært. For Maren, men i aller høyeste grad for meg også. Og jeg kjente plutselig at det er viktig for meg å fortelle alle hvor glad jeg er for å være en av de som har deg som helsesøster. 

(Maren, 11 mnd)

Da jeg fortalte at jeg slet med ammingen så hadde du løsningen i skuffen din. Et hjelpebryst! Du hang det rundt halsen og forklarte nøye hvordan herligheten fungerte. Og vips så hadde du reddet ammeforløpet mitt. Og for meg var ammingen det som reddet meg i et hav av følelser og tanker i starten av Marens liv og mitt eget liv som nybakt, redd mamma.  For da jeg ammet, fant jeg roen nok til å nyte babbsen min og bli kjent med henne. Da følte jeg meg som en som Maren var avhengig av. Jeg følte meg litt viktigere enn alle andre rundt meg når jeg ammet. Og det var akkurat som du skjønte det, og derfor støttet meg alt du kunne når jeg sa jeg så gjerne ville amme. Aldri noe press til verken det ene eller andre, bare gode råd i forhold til valgene jeg tok. Og støtte da, den uunværlige støtten i min jakt på å gjøre mitt aller beste. 

(Mamsen med hjelpebrystet sitt.)

For alle de gangene du har gitt meg rett i de valgene jeg har gjort for Maren, har gjort at jeg har blitt en mye tryggere mamma enn jeg trodde i starten. Da jeg leste på nett og google at alt jeg gjorde var farlig, avhengighetsdannede, feil, eller dumt - så gav du meg rett i alt jeg valgte å gjøre. 

Valget mitt om å samsove de første månedene, trøste og gi kos ved å slenge frem puppen, amme i søvn, og gi middag fra middagsglass - du har alltid vært positiv. Dine ord har som regel vært: «Det høres ut som det er det som funker for dere, så da syns jeg dere skal fortsette med det!» 

Da jeg gråt mine salte tårer fordi noen hadde sagt til meg at jeg ammet for mye, så fortalte du meg at « - Det er fordi de er så misunnelig som får så mye fin kvalitetstid med henne. Man kan faktisk ikke amme for mye, hun blir ikke bortskjemt på kos og trøst». Og når jeg fortalte deg at jeg var så redd for at jeg ikke var engasjert nok i Maren, så pekte du på henne og sa: " -Syns du det der ser ut som en ulykkelig og understimulert unge? Hun er jo den blideste ungen jeg har sett!»  - og så sendte du meg verdens beste og fineste oppmuntrende melding etter at vi hadde snakket sammen. Det var akkurat som om du hadde tenkt på meg og samtalen vår, og ville at jeg skulle finne blomstre i mammarollen.  Du gav meg en stor tommel opp for jobben jeg gjorde og fortalte at jeg var en kjempe god mamma til Maren. Og det er disse ordene jeg tenker på når jeg har vært lenge borte fra Maren på grunn av jobb, eller når jeg ikke orker akkurat da å kaste ball med henne så jeg setter på Daniel Tiger istede. At jeg faktisk gjør mitt aller beste og at det er mer enn bra nok!

Eller jeg har grini og slått huet i veggen fordi Maren naturlig nok reagerte med et vræl når du gav henne vaksiner, så har du trøstet mammaen og Torben trøstet kidden. Og trøst har du kommet med mange ganger. Husker du den gangen jeg fortalte deg at Maren hadde falt ut av senga da vi samsov? At jeg bare kjente at madrassen «lettet» litt når jeg lå å døsa og jeg hørte et KLASK i parketten? Jeg var livredd for hva du skulle to om meg. Worst mom ever som sovner og ungen åler seg ut av senga og deiser i bakken på morrakvisten. Fader ta at jeg akkurat den dagen ikke hadde satt senga hennes inntil senga vår. 

- Men det er sånt som skjer det, Line! sa du mens jeg higstet meg igjennom hendelsesforløpet. Og da fortalte du meg at jeg absolutt ikke var alene i hele verden av å oppleve at kidden finner veien til parketten i rekordfart fra høyden. 

- For det gikk jo bra?

Ja, det gikk jo bra.

- Og hun ser ikke ut til å ha hatt noen traumatiske ettervirkninger?

Så kikket vi begge ned på Maren på gulvet som benyttet anledningen til stolt å vise at hun kunne spille på slurva.

Og så lo vi masse sammen.

Jeg er så glad for at du også deler av personlige erfaringer, og ikke bare fra læreboka. Tipsene du gir er gode, gjennomtenkte og velprøvde. Det er nemlig ikke svada du kommer med. Det er ikke noe du har googlet, og det er ikke noe du har bare har lest om i helsesøsterboka di. Det er en kunnskap du har opparbeidet deg som mor, sykepleier, helsesøster, kvinne, venninne og medmenneske. Enten du tipser meg om å fukte brødbitene de første ukene med brødmat eller bruke den myke leverposteien når man skal smøre brødskivene. Eller om en krem som kan funke på sår stump, eller at det faktisk ER lov å gi en paracet om det trengs. Jeg er glad for dine personlige erfaringer også, og at det ikke er 50 år siden du fødte. For du er akkurat gammel nok til at jeg stoler på at du har rett, men også akkurat ung nok til at du ikke er en belærende gammal kjerring.

Jeg er takknemlig for alle gangene jeg har kunnet sendt melding med dumme spørsmål og ting jeg undrer meg over. Og du har alltid svart. Både på fridager, søndager og kvelder. Enten det er sterilisering av tåteflasker, velling, feber, oppkast, måten hun prøver å krabbe/reise seg opp på alle de gangene jeg bare trengte bekreftelse på at jeg er en bra mamma. Jeg har sendt deg utallig skrytebilder også, og selv om du har sett 200.000 søte babyer de siste årene så skriver du alltid tilbake at hun er den søteste.

I dag er det 8.mars og Kvinnedagen, og jeg vil gjerne få hylle en kvinne i livet til Maren og meg som gjør hverdagsmagi i jobben sin. Der mange andre helsesøstere blir tatt for gitt, så er det fint å kunne fortelle om verdens beste helsesøster som jeg og Maren er så heldig å bli kjent med. Ei som er dedikert i jobben sin, og som jeg og mange andre mammaer, pappaer og barn er så heldig å ha oppfølging fra på Bamble helsestasjon.

Du er unik, Elise, og jeg vil bruke kvinnedagen på å hylle en kvinne som hjelper mammaer å bli den beste utgaven av seg selv. TAKK!

 

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018 » Januar 2018
Design laget av Silje Lien Design