"-Du burde føde uten smertelindring, kjenne litt på hvordan en fødsel kjennes ut. Først DA er det ekte fødsel!"

  • 29.11.2016 kl. 21:04

Det er ingenting som gleder meg mer enn at jeg ikke er alene i denne verden, som skal toppe graviditeten med å pushe ut et menneske av kroppen min. Jeg tror heller ikke jeg er alene om å grue meg, og hver eneste dag møter jeg på hverdagstrivialiteter som med et nervøst rykk påminner meg om hva som skal skje i mars en gang.

Bare det å gå på Meny for å kjøpe en halv grillet kylling setter følelsene i sving. Har dere sett hvordan de tar den digre saksa og klipper en kylling i to halve?

Jeg bare....:



Eller bare det å møte på favorittkokka mi på hotellet mitt, så er hun også en vandrende påminnelse der hun flakser rundt med gummihanskene sine.

"-Ikke lenge igjen nååååå!"



Jeg er medlem av en termingruppe på facebook med rundt 3-400 preggos og likesinnede hormonsvingende gærninger som meg selv - takk gud for at jeg kan dele situasjonen min med andre i samme båten! Det ble her forleden diskutert smertelindring under fødsel. Noen er da positiv å døyve smerter med medikampenter legen putter i deg om du ønsker det og noen er imot. Jeg er mest fan av de som tar sine egne valg basert på hva de selv ønsker og føler for selv - og ikke nødvendigvis prakker på andre den samme tankegangen de selv har valgt. Jeg skal derfor ikke dømme de som ser frem til å føde uten noen som helst form for smertelindring, fordi de ønsker å føle på smerten og være helt tilstede i kaoset kroppen igjennom. Tvert imot! Jeg hyller hun som skriver at hun skal gjøre dette mest mulig naturlig og fullstendig uten noen lindring. Fordi det er i hennes øyne er DET som kalles en naturlig fødsel. Jeg skal ikke gå inn i en diskusjon med noen som mener noe slikt, men jeg kan jo godt puffe tankegangen hennes enda mer i nettopp den retningen og hive litt bensin på bålet. Skal man først "ta den helt ut" i forhold til ønsket om null smertelindring for å oppleve en naturlig fødsel, hvorfor ikke skru tiden tilbake noen 100 år eller kanskje føde utenfor den vestlige verden og våre trygge, rene sykehusvegger? Ta`n helt ut, liksom! Når man først er så tøff! 

"Man hadde ikke smertelindring i gamle dager, man klarer seg sikkert helt fint uten i dagens samfunn!"

Kanskje det å føde i en gruve eller på et murgulv hadde vært noe? Med en sjaman som tilbereder morkaka mi over et bål før jeg skal spise den, for det er jo så naturlig og sunt! Eller hva med å føde så naturlig der på det murgulvet mutters alene alene, at jeg rett og slett også like gjerne dropper både barselpermisjon og permisjonspenger, og kommer meg rett ut på rismarkene/kontoret 4 timer etter at jeg har født barnet mitt..? Da kan jeg skryte til kaffe-latte-vennene mine etterpå, da! :-)

Grunnen til at vi antageligvis KLARER oss helt fint uten smertelindring under fødsel er fordi vi faktisk føder i de mest unaturlige omgivelsene man kan tenke seg, hvis man ser på historikken fra fødselen til Eva i bibelen vercus nåtidens fødsler. Spørsmålet er ikke om vi KLARER å føde uten smertelindring, spørsmålet er heller om du har lyst. Og hvorfor/hvorfor ikke. Du har faktisk leger, sykepleiere og utdannet helsepersonell med ALT du trenger av hjelpemidler hvis uhellet skulle være ute. Så hvis legen mener at du trenger smertelindring, så får du det. Du har med andre ord noen som passer på om kroppen din tåler dette, smertelindring og hjelp til å komme deg igjennom det får du forhåpentligvis. Okke som. Tror du forresten Sigrid Bonde Tusvik, som har vært åpen om sin totalruptur (revnet fullstendig fra tissen til rassen) lå der og skrek - "Nei, ikke gi meg smertestillende nå, dette er jo en helt naturlig del av fødselen!" når hun fikk sydd sammen kroppen sin..? Hun fikk nok en form for lindring, håper jeg. Medisinsk hjelp fikk hun også på åstedet, i andre land eller et annet århundre hadde Sigrid hatt podkast og fortalt vitser fra rullestol idag.

Jeg kan kun snakke for meg selv. Og jeg innrømmer det så gjerne: Jeg vil ha ALT de kan tilby meg og mener er forsvarlig mengde for meg. (Og kidden, regner jeg med) Det er virkelig ikke et must for meg å kjenne på hvor vondt det er å føde, jeg tror aldri fødsel blir helt smertefritt uansett - og glemme den kommer jeg ALDRI til å gjøre uansett, så jeg tenker at det er bra for meg (og alle rundt meg) at fødselen går så smertelindrende unna som det er mulig å kalle en fødsel. Rekker man ikke sette i epidural eller om lystgassen ikke funker - okei, da har jeg hvertfall prøvd å få det til. Den ungen må ut uansett, det er vi alle enige om. Jeg kommer uansett forhåpentligvis ikke til å sove meg igjennom fødselen, med mindre de har lagt meg i narkose da - det skal vi helst prøve å unngå syns jeg.

De som ønsker å føde uten noen form for lindring, er dette damer som ikke tar Paracet når de har kuppelhue etter julebord? Er dette de samme damene som slår tåa borti dørkarmen, blir stående og smile og syns det er godt å kjenne at man lever? Jeg tar paracet titt og stadig jeg, og jeg forbanner hver eneste celle i kroppen når jeg slår tærne mine i dørkarmen i gangen. Men det er meg da. Og jeg vil at leger skal stå parat om noe skjer med meg, for det heldige loddet trakk jeg nemlig som fødende kvinne i Norge. Og det skal jeg absolutt benytte meg av! Og jess - hvis jeg savner veldig å komme meg ut på rismarkene eller kontoret og rett inn i et møte dagen etter fødsel, så tror jeg faktisk jeg får lov til å jobbe litt innimellom også hvis jeg absolutt ønsker det. Men så var det det loddet jeg trakk da. Mammapermisjons-kortet. En kvinnes rett til å være hjemme i nesten et helt år med full lønn. Fy fader vi er heldige, fødende kvinner i Norge! 

Jeg hører veldig gjerne på dine argumenter når det gjelder smertelindring under fødsel! Men jeg kan allerede advare deg om at jeg ikke kommer til å velge bort epidural eller lystgass eller paracet - for jeg har ikke noe behov for å kjenne hvor tøff jeg kan være i en allerede sykt sårbar situasjon. Da napper jeg heller nesehår, et og et av gangen - for DET er sykt vondt det!!!!

Jeg finnes både på instagram og facebook, jeg! Har tillsammen 26.000 følgere, og det er sykt koselig!

Følg meg gjerne der ved å trykke på en av linkene ovenfor:-)

 

 

Pappaopdatering - jeg vil også få si noen ord. Hilsen Torben

  • 12.11.2016 kl. 19:16

Ettersom Line (aka "trollet") har vært syk den siste uka, så har jeg gjort sånne pappavennlige ting. Jeg har drukket øl med andre fedre, massert en voksende mage med en krem Kim Kardashian anbefaler og kjøpt barnevogn. Jeg må få lov til å presisère at det ikke er min voksende mage jeg har massert med krem, men Trollet sin. Og hvis dere noengang lurte på om det fantes en feil måte å smøre inn konas bulende gravidmage på, så kan dere takke faen på at jeg gjorde alle feil i boka som er mulig å gjøre. Kjeft fikk jeg, okke som. 

Ettersom Trollet nå er langt over halvveis stålsetter jeg meg for hverdagen. Ikke bare får jeg to av samme kjønn jeg må kjempe mot i fremtiden, men nå sier alle at det værste gjenstår. Hun skal vokse enda mer i både omkrets og dårlig humør, sies det. Og enda mer syting om hovne og rastløse bein samt en usedvanlig spesiell måte å bare lure seg unna gjøremål hjemme mens hun ligger der å kaver rundt på den nye sofaen som i løpet av kort tid plutselig "ble så smal og liten"...

Vognkjøpet var nok noe jeg lot meg rive med på halvimpuls. Jeg hadde faktisk glemt at man måtte ha vogn til ungen, jeg vet ikke hva jeg så for meg, men jeg hadde faktisk tenkt på ALT unntatt vogn. Så etter å ha googlet frem og tilbake og lyttet med et døvt øre til hva Trollet også ønsket seg, så jeg ingen annen utvei enn å svi litt plastikk i en butikk de kalte Barnas Hus og kjøpte en vogn som ja, hu jævla Kim Kardashian anbefalte. (Er hun babymamma nummer 1 eller noe? En sånn dame som alle skal herme etter? For unnskyld meg, det blir et voldsomt innhogg i matros-lønna mi hvis det skal fortsette sånn.) Mens alle i fremtiden kommer til å skylde på Trump som kjører økonomien rett i dass, så kommer jeg til å skylde på hu Kardashian. Vogna kostet mange Liverpool-turer. Den kremen kosta en flybillett. Og tror du fader ikke hu var sulten på vei hjem og jeg måtte bruke 200 kroner på potetstappe med pølser OG derretter en salat fordi hun ikke klarte bestemme seg på Meny? Makan.

Så jeg kjøpte en Bugaboo Buffalo. Alle Liverpooltusenlappene bare forsvant i et dragsug av ord som "moderne og ærpreget design, svingbare/låsbare hjul og et robust ytre." Jeg ble først forledet av den hyggelige (pene) damen i butikken med at hun hadde holdt av en rosa utgave til meg. Jeg gav henne det samme blikket jeg pleier å gi kona mi når jeg har har mest lyst til å slå opp med henne grunnet uoverkommelige uenigheter:

Denne mannen går IKKE ut av butikken mange-mange tusenlapper i minus med en ROSA barnevogn.

Så den ble sånn bæis eller lys krem eller hva det heter. (Off white, hilsen Trollet)



Etterpå måtte jeg kjenne litt på det at jeg faktisk fremdeles er mann, så jeg smakte noen juleøl med kompisen min Børge som bor borti gata. Det var litt deilig å snakke om annet enn magesyre og diarè, og jeg slapp å måtte holde noens hår fra doskåla og tørke gulpestriper fra gangen og inn på nærmeste dass.

Jeg fikk ikke så mye kjeft når jeg kom hjem med vogna da. Det var jo faktisk den Trollet hadde på første plass av de hun hadde på lista si. Eneste jeg fikk litt kjeft for var at jeg lot den ligge i bilen ganske nøyaktig 4 minutter for lenge før jeg bar den inn. 

Hva har jeg lært de siste ukene? 

Jeg må slutte å kommentere at hun har fått stor mage. Det er visst ikke et sjakktrekk. Selv om jeg faktisk prøver å fortelle henne at det ligger en BABY inni der og sparker, så tar hun det ille opp hver eneste gang. Her om dagen prøvde jeg meg med å si at både rompa og brystene hennes vokste i takt med magen, og da ble jeg ordentlig redd og gikk i dekning ute i garasjen en liten time og stablet ved. Jeg trodde faktisk alle jenter ønsket seg større rumpe og pupper, men jeg tok visst feil der.  Nå passer jeg på å kommentere klærne hun sakte men sikkert presser seg ut av, eller at hun har pent hår. (Det siste er egentlig ikke sant, for hun har bare gått med håret i en tjafs på toppen av skallen, så jeg tar egentlig en råsjans)

Jeg har også lært at massasje er tingen for å få vilja mi. Jeg massèrer skuldre mens jeg spør om lov til å kjøpe det dyre båtkalesjestativet jeg trenger til doningen ute i hagen, og nå skal jeg sette meg til å massere såre kjøpesenterføtter for å få gjennomslag for en sånn sørlandsskuffe jeg har ønsket meg i 3 år. 



 

Ellers er livet topp, Liverpool er på toppen av tabellen og ... ja, det er egentlig alt som trengs for å føle meg vel om dagane. 

At Trollet nå har sloknet på sofaen ser jeg på som et tegn på at jeg nå kan svitche fra "Fødestuen" på FEM til en sportskanal. Må bare holde volumet nede i tillfellet hun våkner. Jeg vil helst ikke være tilstede når hun oppdager at vi er tomme for lovehearts og melk. Da må jeg t en timeout i garasjen for å stable ved igjen.

Det er en stund siden jeg blogget på bloggen til Line Victoria. Her er det forrige innlegget jeg skrev.  

Hilsen Torben.

Når Torben shopper babystæsj uten tilsyn.

  • 05.11.2016 kl. 22:10

Jeg er heldig som har enn mann som åpenbart syns det er MYE gøyere å shoppe til en arving, enn til seg selv. Jeg har i grunn aldri sett Torben bruke spesielt mye penger eller tid på å kjøpe klær til seg selv, så de siste månedene har jeg opplevd en shoppingal mann jeg ikke har møtt før. Rett skal være rett - jeg syns det er utrolig hyggelig at han involverer seg på denne måten fordi jeg 1. Slipper å gjøre det selv og 2. Han gjør faktisk særdeles gode kjøp!!!

Han fikk hjelp av Marianne på Lykkeliten Smokkelenker og Babynest og fikk sydd noe jeg rett og slett ikke engang ante fantes. Helt til venninnen min bare "ÅÅÅ, DET MÅ DU HA!!" Før hun dyttet rundt på sin lille arving i babynestet sitt og viste hvor genialt det var. Et babynest der altså. Det er visst en veldig behjelpelig og genial ting - og Torben hadde selvsagt bestemt ut layout`en på den....


Venninnen min var imponert over at den kunne vrenges (hennes kunne visst ikke det) og jeg følte meg plutselig litt stolt som hadde noe mine barnevognmafia-venninner ikke hadde...! Jeg syns også det var ganske kult at man kan få slikt spesialsydd, så slipper Torben å drukne i rosa sløyfer, tyll, blonder og bomull - og kan bidra med sitt i redebyggingen. Jeg tror også at dette bidrar til at det blir brukt flittig også :-) Så dere gutter som leser bloggen min (ja, jeg vet det er noen av dere!) - her er årets julegavetips! ;-) Og til Marianne som har sydd på befaling - TAKK!!! Det er såå fint, og det får allerede masse oppmerksomhet av folk som ramler innom på besøk. Gleder oss til å ta det i bruk!

Jeg skal berømme Torben for sin tankegang - jeg tror kanskje han tenker at "hvis jeg er først ute med å kjøpe ting vi trenger så kan jeg også bestemme hvordan det skal se ut!". For dette gode kjøpet av babynestet gav åpenbart mannen min tydeligvis blod på tann....:


 

Selvfølgelig har ALT han har kjøpt Liverpool-logo. 

Jeg tror det over er... håndkle? Vaskeklut? Teppe? Det er i hvertfall rosa, og det har Liverpool-logo. Hva det faktisk BRUKES til tror jeg ikke Torben er så opptatt av.

Jeg har hele tiden sagt at det at vi venter barn er Torben sin skyld, og dere trodde kanskje jeg tulla når jeg sa at jeg ikke har involvert meg i kjøp av stæsj til babyen som kommer. Ennå. Jeg regner med at jeg får ånden over meg, men til nå har jeg altså bare googlet "dobbel elektrisk ammepumpe" fordi jeg har en plan om å starte et sabla melke-meieri her i mars månede. Noen sa nemlig at man forbrant 400 kalorier i timen på å amme. Jeg bare: SWEET DJESUS! Her skal det både ammes og pumpes i tide og utide! Jeg skal sitte med pumpesystemet på meg mens jeg sover, tenkte jeg. 

Her er meg om noen måneder:



Jeg skal være ærlig. Jeg liker veldig godt å ha en mann som syns det er stas med en babbis i 2017. Det googles hvordan man sikrer babyer i båt, om det finnes bleier med alarmsystem (ja, det finnes - det finnes bleier med indikator for når den er...ehh...full!) og det surfes på gravidapper så han kan følge med. Her om dagen kunne han så flott fortelle meg hvor stor babbisen i magen var, og vise meg bilde av en frukt ingen av oss visste navnet på som liksom skulle indikere størrelsen. Jeg ble imponert over engasjementet hans! Jeg føler meg ikke så veldig alene om dette her akkurat.

Jeg blir bare SYKT emosjonell når jeg tenker på hvor heldig jeg er og det uttrykker jeg slik:





Okey, nok emo-utbrudd. Jeg griner ikke hele tiden:

Jeg har hatt "stygg joggebukse/sminkeløs/håret i knott"-uker nå. Og jeg elsker det.


 

Vi hørs! :-)


 

Gravidoppdatering. Evt bare litt god gammeldags syting, som jeg kaller det.

  • 31.10.2016 kl. 20:11

Jeg blir så glad når folk sier de nikker gjenkjennende når det kommer til graviditetsgreier som skjer med kroppen når jeg forteller. At ikke alle rosemaler og legger ut vakre bilder av seg selv heller - jeg har faktisk måttet holde meg unna en og annen blogg der vakre fødselsbilder, historier og perfekte graviditeter blir brettet ut i plakatform der man forteller om å revne fra navelen og ned som om det er paradis på jord som åpner seg. (Dette gjelder både instagram og blogg - ikke så mye facebook, faktisk!)


 

Jeg tror at alle mine plager er helt normale. Jeg tror ikke jeg har det verken værre eller bedre enn alle andre. Men jeg flere enn man aner juger når de sier at alt er helt tipp topp, fordi det er jo forventet at "såpass må man tåle". 

Jeg var hos lege her om dagen. Jeg var utrolig sliten, hadde vondt, spydde magesyre ut nesa og generelt en veldig dårlig følelse. Jeg vet ikke hvorfor jeg ventet så lenge med å dra til lege, men jeg tror det var et snev av at jeg følte meg litt hyklersk.

Det viste seg at jeg hadde veeeeldig lavt blodtrykk. Det er normalt å få lavere blodtrykk når man har havnet i uløkka, men det var litt sånn "Åj, det var lavt!"-lavt liksom. Han sa faktisk at "-Dette må du jo ha merket noe til?!" Jeg forklarte som sant var, at jeg ofte fikk litt sånn svimmel/besvimelsesanfall, men at det var normalt når man tross alt var gravid..?! 

-"Mitt beste råd nå er at du drar hjem, driter litt og slapper av",  sa legen min.

Jeg ble veldig glad for at legevaktlegen var så kul mot meg! Litt sånn herlig jovial, jeg elsker sånne mennesker. Så jeg spurte om jeg skulle ta noen avføringspiller eller noe annet lakserende (jeg så for meg fishermans friend og Sanmarin-bonanza!), siden jeg ikke nødvendigvis ikke klarte å drite på kommando sånn helt uten videre.

Legen så leeenge på meg med store øyne og trakk pusten..:

"-Jeg sa du skulle dra hjem, DRIKKE LITT, og slapper av."

Og jeg bare. Og han bare. Og jeg bare: OK.

Ellers må jeg si at jeg elsker alle de fine blivende og allerede-mammaene der ute som støtter meg meg de plagene de har gjennom graviditeten. Jeg forstår at bekkenløsning og slikt kanskje ikke er å spøke med, men ei i kommentarfeltet på facebook proklamerte så fint:

"-Forøvrig er Rema poser bedre å spy i enn f.eks Meny- rema sine har hank du kan feste på ørene".

Jeg tror jeg elsker deg som skrev akkurat det.

I det nye huset vårt er det heftig parkett i store deler av første etasje. Jeg har måttet kjøpe meg skli-sikre tøfler og legge antiskli under alle teppene våre. Ikke bare fordi Torben er tidenes ulykkesfugl og har flakset over parketten vår et par hundre ganger allerede, men for meg som er gravid fant jeg ut at det var litt tryggere for oss begge å sitte godt fast i gulvet når man valser over. Jeg har også måttet gjemme unna litt klorin og ajax, fordi det er nærliggende å tro at det neppe er sunt å sniffe det. Jeg elsker lukta. Og ved et par anledninger har jeg tatt et par-tre magadrag av klorinen - og blitt litt løsemiddelskada tror jeg. Neppe sunt. Noe mer gravidsikring av huset har jeg foreløpig ikke gjort. Jeg leker fremdeles vaktmester og er vel ikke så flink til å ta så veldig hensyn med mindre det faktisk blir fullstendig umulig for meg å gjøre ting. Og foreløpig er jeg ikke sååå stor i magan! Jeg både løfter og bærer og stabler - dessverre litt mer enn jeg kanskje burde - for det ender ALLTID med magesyre/halsbrann-prosjektil-syreoppkast etterpå. 

Jeg har prøvd det meste nå - tilogmed det jeg har fått foreskrevet av lege. Alle tipsene deres, de er vidunderlige - men en pakke Lovehearts koster faktisk 20 spenn, og nesten 100 penger (700 kroner i uka!!!) tenkte jeg at det var ufattelig lite økonomisk. Spesielt sunt for tenna er det heller ikke.

Det er mye jeg savner. 

Jeg savner livet mitt uten de store humørsvingene. Jeg klarer ikke fake de vekk, lenger. Og jeg savner hjemmebrygget øl. Innimellom kjenner jeg at jeg savner kroppen min også, kjennes bare ut som den er lånt bort til noen som ikke gidder å ta vare på den for tiden. Jeg savner å se tissen min i dusjen. Ikke fordi det er et pent syn, men fordi jeg har glemt hvordan den ser ut. Jeg savner å spinne og nyse uten å tisse litt på meg. 

Jeg ser at mange bloggere har gravidoppdateringer - og det kan jeg gjerne stjele. 


 

termindato: Hemmelig i mars 2017

Hvor langt på vei: Jeg er over halvveis. Godt over halvveis sier appen min. Jeg er i min 5. månede nå. Nå er jeg riktignok litt usikker på hvor mange uker en graviditet er. Forrige gang jeg la inn på appen kom jeg i skade for å legge meg inn som en elefant, så jeg hadde termin langt uti 2018 liksom.

Dager igjen av svangerskapet: Jeg teller ikke dager. Da hadde jeg klikka bananas. 

Babyen er så stor som: Nei, gud - hvordan skal jeg vite det? Tar en råsjans og tipper på at hun er like stor som en pepsi max-flaske kanskje? Eller en Korskenkorva Vodkaflaske i plast? Er det meningen å vite slike ting egentlig? Hvordan måler man slikt?

ukens must have(s): Søvn. Ros. Massasje. Ananas. Skummet melk. Forståelsesfulle kollegaer. Forståelsesfulle og tålmodige folk som jobber i diverse butikker.

kjenner du mye til den lille mageboeren: Ja. Hun er mye mer aktiv enn sine foreldre. Hun klikker bananas når jeg tar et bad eller ligger på magen. Ligger jeg på magen i badekaret og synger noen drøye irske drikkeviser tror jeg kanskje hun spinner rundt sin egen akse der inne.

innkjøp: Ingenting. Det er Torben som handler til frøkna, for det er tross alt han som gjorde meg gravid. Jeg har med andre ord overlatt det der til han. Han får vel lage en sånn "innkjøpsinnlegg" til dere. Ikke at jeg ikke bryr meg altså, men han syns åpenbart det er gøyere enn meg. Jeg vet jo ikke hvor jeg skal begynne engang. Men jeg har googlet dobbel elektrisk ammepumpe da. Fordi jeg elsker sånne gadgets-greier. Å jo - jeg har kjøpt Doppler da! Så jeg kan høre hjertelyden hennes i tide og utide. Det er gøy!

plager: Alle jeg har lest om. Men jeg kan fremdeles gå.  

kjønn på babyen: Det blir en jente. Heldigvis. Jeg har null peiling på gutter.

hvordan sover du om natten: Jeg sover på siden når jeg legger meg, men våkner sittende opp etter veggen pga magesyra/halsbrann. Sånn i fire tiden finner du meg rundt toalettskåla eller PÅ toalettskåla fordi jeg tisser. Jeg tisser 2-3 ganger per natt.

fødselsforventninger: Skrekk. 

humør: Ekstremt svingende. Fra latterkick til hysterisk gråt i løpet av en setning.

vektøkning: Ja.

kontroll: Jeg vet ikke. Legen i november engang.

Du må jo gjerne følge meg på instagram da :-) 

Snakkas!!

1 + 1 = 3

  • 30.10.2016 kl. 12:34

Jeg drømmer veldig om frøkna som romsterer i magen og tråkker på blæra mi. I går kveld satt jeg med babybilde av Torben og babybilde av meg selv og tenkte -"Dette kommer til å gå til helv...."!!!!

Jeg vet at jeg ikke var spesielt søt da jeg var liten, og nesten alle bildene jeg har av meg selv ler jeg helt forvrengt - faktisk så pappa trodde jeg hadde en liten fødselsskade i flere år. Det hjalp nok heller ikke på alle løsemidler jeg ble eksponert for der jeg hang i en stropp inni båten når pappa holdt på med farlige stoffer og bygde båt. Jeg sov visst mye på den tiden, sa han. Ei heller tror jeg det hjalp å prøve å ta dykkerlappen da jeg var 3, utenfor brygga hjemme i Krabberødstrand. Et langt sykehusopphold, litt koma og en liten senskade (tommelsuging, som jeg fremdeles ikke har sluttet med) senere, så skal vi bringe en liten TorbLine til verden i 2017.

Nuvel - jeg biter tenna sammen og håper TorbLine får min humor, Torbens hodehårvekst, mine lange Husby-bein, Torbens lynne og mitt sovehjerte.

Ha en fin søndag! 😂👍

Hormon-helvette.

  • 25.10.2016 kl. 20:53

Etter at vi ryddet ut det siste fra gamlehuset gikk det opp for meg at vi faktisk flytter fra plassen våre 3 første forholds-år tok sine første skritt.

Hormonene herjet vilt da Torben mente bestemt at den pillråtne geita jeg har arvet kanskje måtte bøte med livet, da han proklamerte at tiden var inne for å slenge Gustav på dynga.

Jeg ble, som dere ser av bildet, ikke bare illsint - men det raknet faktisk fullstendig for meg i et inferno av gravidhormoner og alt annet som hører tjukka-tilværelsen til.

Om ikke Torben hadde tatt dette bildet så hadde dere sikkert ikke trodd på meg.

Gustav fikk forøvrig leve. Inntil videre, dog. Man krangler ikke med hun du ser på bildet, for å si det sånn.

Den nygrilla kyllingen i magen - høne eller hane?

  • 15.10.2016 kl. 12:56

Etter noen ultralyder der bavianen i magen ligger i alle umulige retninger, var det veldig hyggelig å kunne nå vite hvilket kjønn vi kan forvente oss en mer av i husholdningen. Vi har diskutert masse hjemme, og selv om vi blåste lang marsj i hvilket kjønn det var - så krysset jeg egentlig fingre litt for det ene kjønnet. Men jeg hadde blitt fornøyd uansett - herligland, det er ikke så viktig! Men nå som jeg faktisk er så godt som halvveis så er det fasen på tide at vi får vite hvilken farge vi skal satse på i julegaveønskene!

Bildet under er av Torben da han var baby. No comments needed. 



Vi troppet opp hos Linn Røyneland, som er superspesialist i sitt felt. Alle jeg har snakket med har sagt at hun helt seriøst er en gudinne i sitt felt - og derfor gledet jeg meg veldig til å la henne fortelle meg mer om kyllingen i magen. Jeg for min del skal innrømme at jeg ikke forstår så mye når jeg ser ultralydskjermen, for meg er det bare et sammensurrium av skjelett og armer/bein over alt. Tall og streker blandet med mørke og lyse flekker. Jaggu ikke lett å tyde hva man egentlig ser på. Kan til tider minne om det jeg i alle år ble fortalt av pappa var pausebildet på tv`n, men som senere viste seg å være ekstremt dårlig signaler til tv-apparatet. (Jeg er oppvokst på 80-tallet. Parabol hadde bare rikingene som bodde på oversiden av veien i Krabberødstrand) 

Det var heller ikke så innmari sjokkerende at den lille gnomen også denne gangen lå på tvers med beina bakover (beina over hodet ja!)i sin sedvanlige "nygrilla kylling"-positur vi begynner å bli vant til at den gjør. 

"-Babyen ligger med beina bakover over hodet." forteller Dr. Røyneland

"Typisk Husby-Sørensen på fredagsfylla-positur, det der." nikker de vordende foreldrene gjenkjennende.

"Alt er OK og ser helt perfekt ut med denne tassen, men dere sa dere ville vite kjønnet? Det kan jo virke forvirrende når jeg omtaler babyen som en "han" når jeg snakker, jeg gjør nemlig det."

Torben og jeg ser på hverandre. Mener hun at det er en gutt?

"-...Unnskyld asså, litt slemt å si han om dette her, for dette er så absolutt en liten jente! "

Jeg vet egentlig ikke hva som raste gjennom hodet mitt. Men jeg følte det litt som at jeg vant et lotteri. Jeg ønsket meg jo egentlig ei jente. Selv om jeg egentlig ikke brydde meg. Den nygrilla kyllingen er ei HØNE!!!! 

Torben på sin side satt på stolen sin akkurat litt for langt unna til å stoppe den lykkehulkingen jeg gikk igang med straks etter. Jeg grein så mye at jeg tror jeg skremte livskiten ut av den stakkars, flinke damen som gav meg en nyhet hun har gitt tusenvis av andre før meg. Torbens første ord var:

"-Jeg må kjøpe balltre og hagle".

(Ikke for å gjøre noe med babyen asså - så misfornøyd er jeg sikker på at han ikke var, men for å skremme bort friere i årene som kommer...!)

Av en eller annen grunn gikk tankene mine rett til mamman min. (Hun døde for nesten nøyaktig 8 år siden)  Jeg tenkte med en gang på at hun og jeg går/gikk gravid på akkurat samme tidspunktet på året, for jeg har bursdag bare noen små uker etter terminen til denne høna. Det er riktignok 33 år siden mamma gikk gravid meg meg i magen, men jeg føler veldig på sammenligningen. Det er koselig å tenke på. Akk, nå kjenner jeg gravidhormonene mine blusse opp litt - la oss gjøre et sprang til neste avsnitt...

*pustepause*

Nuvel - denne uka har jeg spydd masse igjen, faktisk spyr jeg ikke lenger fordi jeg er kvalm, men på grunn av en forferdig halsbrann. Torsdag drev jeg og Torben og bærte litt flyttegreier inn fra bilen og inn i huset og tror du fader ikke jeg måtte spy midt i bæringa da? Jeg ble litt overrumplet - så jeg satte meg først bare inn i bilen, men skjønte fort at jeg ikke kunne sitte i bilen å spy den ned innvendig. Igjen. Det tok jævlig lang tid å vaske den sist gang jeg gjorde det, så jeg kavet meg ut på gårdsplassen, vel vitende om at det koster en formue å få noen andre til å vaske bilen innvendig også. Jeg kom meg over i de buskene som er mot nabohuset og lagde noen helt sinnsyke kreke-lyder, faktisk hørtes det så gæærnt ut at Torben ble redd for hva naboene trodde om oss. Han tok meg i armen og halte meg opp trappa og inn i huset - "Du kan ikke spy her ute, Line!! Hva tror du naboene tenker om nyinnflytterne da?" Og jeg kreket meg inn på det nærmeste badet og jeg rakk det akkurat. Rakk akkurat å redde familien Husby-Sørensens omdømme på Eikstrand.

Ååå, dette gravidlivet. Jammen bra jeg får premie for jobben kroppen min gjør, om noen måneder! 

...også en jente i magen da, gitt. Det sterkeste kjønn vinner! ;-) 2 mot 1 i fremtidens krangler - gotta love it!



 

Jeg er på instagram også :-) 

 

..."hvis ikke så DØR ungen din."

  • 02.10.2016 kl. 15:04

Jeg har dessverre forvillet meg inn i galskapen på det store internettet. Jeg blir rett og slett målløs, og ønsker meg tilbake til steinalderen (året 1994) da internett bare var et leketøy for nerder, slik at jeg slapp å føle meg som en elendig mor, allerede før jeg i det hele tatt har født poden.

"Du har ikke født du vettu, du har tatt KEISERSNITT! Du kan ikke feire fødselsdagen til ungen din, du kan feire "keisersnitt-dagen".

Det skrev en forum-mamma til en ung jente som spurte hvor lenge det var vanlig å ha vondt etter keisersnitt og hvor kjapt etter fødselen hun kunne ta opp treningen igjen. 

Jeg ble så sjokkert over dette for noen år siden at jeg rett og slett gråt litt inni meg. Jeg syns så synd på denne unge jenta som ble pepret med disse forum-mammaene som er i følge dem selv selve ORAKELET når det kommer til unnfangelse,graviditet, pressrier og spontanaborter - og alle andre temaer mellom der.

Jeg for min del har ikke noe brukernavn på disse forumene, jeg bare observerer hva de sier om "slike som meg" og hva slags råd de gir til "slike som meg". Og når jeg sier "slike som meg" så mener jeg rett og slett lille meg som aldri har gjort dette før og tar hver dag som den kommer.

"Du dreper ungen din om du spiser brie og spekemat."

Jeg beklager, men et par ganger har jeg glemt at jeg er gravid, så dette har skjedd. Jeg spiste spekeskinke i en konfirmasjon igår, før Torben gjorde meg oppmerksom på det. Wopsideisi, der drepte jeg ungen min gitt.

"Du burde sykemelde deg ved den minste antydning til ubehag i graviditeten".

Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg slipper å sykemelde meg som følge av bivirkninger i min graviditet. Og jeg har ikke lyst til å la meg oppmuntre av forumer på nettet for å finne feil og vondter som ikke nødvendigvis er mer vondt enn hva jeg vanligvis har som ikke-gravid. Jeg har gått på jobb med brekt ribbein, og så lenge jeg tok det i mitt tempo og klarte finne løsninger på arbeidsdagen, så var det ikke noe problem å få jobben gjort. Jeg blir veldig lei meg hvis jeg ikke får lov av legen min å gå på jobb hver dag, for jeg tror det er viktig for meg å føle seg til nytte. Sjefen min har forøvrig tilbudt seg å kjøpe tisselaken til kontorstolen min for alle de gangene jeg ler og ikke klarer å holde igjen. Noe mer enn det trenger jeg foreløpig ikke, tror jeg. 

.....her syns jeg det passet med et magebilde.

Sjekk de fortryllende trusestrikk-merkene på hofta. Og den ene krona som ligger på gulvet der. Jeg vet ikke hvor vanlig størrelse jeg har på magen min i forhold til hvor langt jeg er på vei da. Jeg er ganske snart halvveis. Tror jeg. Jeg følger egentlig ikke så godt med på det der. Er det 39 eller 40 uker man går å ruger?
 

"Åh, dette er så spennende! Jeg er i uke 6 og kjenner både liv og masse spark!"

Jeg vet ikke med alle graviditeter, men jeg er ganske sikker på at DET er ganske uvanlig. Her om dagen lå jeg i badekaret og kjente noen bevegelser i magen. Jeg ropte på Torben fordi jeg ble litt sjokka og sa "Jeg tror babbsen rører på seg eller sparker, Torben!!" hvorpå jeg avsluttet setningen med å slippe en uplanlagt KJEMPEPROMP som jallet i hele badekaret og ristet løs festene i gulvet. Fikk som svar at jeg måtte vurdere litt andre årsaker til bevegelsen i magen før jeg kunne rope på han igjen. Og så satte han på luftavtrekkeren.

"Du må sove mens du kan". 

Dette trodde jeg faktisk på, helt til jeg skjønte at jeg ikke kan gå 9 måneder å lade opp til fødsel og småbarnslivet. Jeg tror helt seriøst ikke det er mulig å sove seg å bli uthvilt mer enn et par døgn fremover i tid. Har du noengang hørt om noen som jobber døgnet rundt som sier "Det går fint altså, jeg sov så mye i august at april månede trenger jeg ikke sove i det hele tatt! Nei, nettopp.

"Du spiser for to".

Dette er den STØRSTE LØGNEN jeg noengang har blitt bedratt med. Og kroppen min er et eksempel på den. En halvkilos babbis trenger ikke 2000 ekstra kalorier om dagen når han/hun flyter rundt på fettreservene etter min kaloririke sommer.  Faktisk sies det at man trenger 2-300 ekstra kalorier i matbudsjettet sitt det første trimesteret og 4-500 ekstra kalorier det siste trimesteret. Men det kommer selvsagt ann på hvor aktiv du er da. 

Jeg har også oppdaget at jeg er utrolig grinete. Ikke sur, men at jeg griner av den minste ting. Noenganger rekker jeg å knipse et bilde og sende til Torben for å vise hva han går glipp av, men som oftest ikke. Kollegaer, treningspartnere, venner og familie har fått kjenne på denne humørsvingen av de sjeldne.

Her gråter jeg fordi jeg ikke lite suppa så godt som jeg trodde da jeg begynte lage den:

Her gråter jeg fordi jeg så på en snutt på mobilen mens jeg satt på do:

Her vet jeg ikke hvorfor jeg gråter...:

redselsgråt etter at jeg innså at jeg var snart halvveis, så på "fødeavdelingen" og angret meg.



Shit - jeg har ugly cry face altså! hahahah! Noe å tenke på neste gang jeg er i lønnsforhandlinger....

Denne uken blir litt av en spennende epoke! Vi overtar det nye huset vårt, og flytter inn. Gosj, jeg både gruer og gleder meg. Møbler er bestilt og kommer samme uken, og jeg har selvsagt fått streng beskjed om å ikke løfte og bære så veldig tungt. Det tenker jeg at jeg kommer til å gjøre uansett, for jeg akter ikke stå å se på at andre bærer for meg. Dessuten kan jeg bære og løfte så lenge jeg er komfortabel og kjenner mine grenser, ikke sant? Eller er det også en lov på mammaforumer kanskje? Må inn å sjekke.

 

 

Jeg er gravid, and so fucking what?

  • 14.09.2016 kl. 16:29

Vi kvinnfolk har vært gravide og født barn i mange tusen år. En mor har født både små og store barn, opptil flere av gangen, og tilogmed Adolf Hitler ble tilogmed født av en mor.

Noen graviditeter værre eller bedre enn andre, men som gjentagende unnskyldning for hvorfor vi tvinger oss igjennom dette er en lovnad fra andre mødre at "premien er så uendelig flott etter 9 måneder! ".

Jeg tror jeg begynner å bli ferdig med å klage over spyingen og heller få lov til å klage litt over halsbrannen som plutselig har dukket opp. Jeg gulper litt, så det er mulig at halsbrannen kommer av at jeg spyr meg sår i halsen daglig. Dog har faktisk prosjektilspyingen begynt å gi seg, så jeg trenger ikke lenger å ta de samme middagshensynene som jeg gjorde før.

(Grunnen til at jeg en periode spiste mye lapskaus på boks var fordi det så likedan ut på vei ned som på vei opp, og da slapp jeg å bli dobbelt-kvalm av det synet.)

Til dere MENN har jeg bare en ting å si:

Tenk deg at du er fyllesjuk hver eneste dag i flere måneder, men alle forventer at du fremdeles ser både flidd og velpleid ut hver jævla dag.

Tenk deg at du kaster opp på deg selv mens folk ser deg, og du ikke klarer å fortelle dem hvorfor du gjør det fordi det er litt for tidlig å gå ut med at du faktisk skal bruke de neste månedene på å produsere et barn inni magen din.

Tenk deg at det forventes at du skal gå rundt å glede deg til du skal bruke 20-30 timer på å presse ut noe tilsvarende en enorm ananas med hode som en fotball ut av ditt aller helligste, som kun til nå kun har behandlet veldig pent med egen spesialsåpe og en voksbehandling i ny og ne.

...Jeg vet hvordan en influensasyk mann høres ut, så la meg ikke STARTE engang med å si hav jeg tenker utfallet hadde vært om det var menn som måtte bære frem et barn i ni måneder og toppe hele graviditeten med å revne fra øverst til nederst. Men hey, folkens; "Man glemmer jo alt det når man ligger der med det vakre mirakelet på brystet!".

Vi var på en ny fødselkontroll igår. Jeg må innrømme at jeg syns det tar mye tid disse kontrollene! Klager ikke - glad for å bli fulgt opp, men heldigvis fikk jeg sagt i fra til legen her om dagen at jeg ikke trengte absolut all tid han hadde å tilby meg. Så at han faktisk ble litt letta når han kunne lage litt ledig plass i kalenderen sin. Men anyway - en ny ultralyd i går og nå så det ikke lenger ut som en grillet kylling i følge Torben. Armer og bein om hverandre svømte den pussige lille gnomen rundt i magen min. Beina sparkende rundt og så i kryss, armene bøyd og med hendene opp mot haka.



 

"-Fotballspiller" sa Torben.

"-Babyen er veldig aktiv og har munnen åpen", sa legen.

"-Ja. dessverre ingen tvil om hvem som er mor til dette barnet med andre ord," sukket Torben stille.

Alle tenker at det skal bli hyggelig å møte den lille gærningen i magen - men jeg tror dere glemmer at den kidden der kan glede seg til å møte foreldra sine også!



 

Helt serr, det gikk akkurat opp for meg at JEG av alle personer la stolt ut ultralydbilde av babbisen liksom, når en milliard andre mennesker har gjort det før meg. Jeg veit - and so fucking what.

Jeg er på instagram <----- skal du vite!

 

 

 

"- Det kommer aldri til å passe, så det er bare å kjøre på!"

  • 11.09.2016 kl. 12:26

Jeg blir så glad for alle hyggelige tilbakemeldinger, jeg! En herlig kommentar som Yvonne i kommentarfeltet kom med er: 

En plass midt i svangerskapet er det faktisk veldig ålreit å være preggis ;)

Jeg kjente jeg ble veldig glad for å høre det, for det bringer meg nettopp til poenget mitt. Hvis det skulle være noen som helst tvil så gleder jeg meg masse og det blir en gøyal tid fremover med en liten arving på plass i livet vårt. Men litt klaging syns jeg er på sin plass, for jeg kjenner ikke igjen måten kroppen min oppfører seg - og det trigger kontrollfreak-genet mitt litt, merker jeg.

Jeg satt tidligere idag og så på Unge Mødre og ble veldig imponert over damene der. Joda, de er 15-20 år yngre enn meg, men fy flate for en ro og stålkontroll mange av de har. Ikke så mange av de hadde planlagt graviditeten kanskje, men allikevel takler de rollen veldig godt når alt kommer til alt. For min egen del var det vel egentlig snart litt "forventet" at jeg snart skulle havne uttpå jeg også. Og for å være helt ærlig så støtter jeg den teorien der folk sier "Det kommer aldri til å passe, så bare kjør på".  Jeg tror faktisk de har rett. Jeg regnet sånn egentlig med at jeg kom til å bli gravid innen et år (som er vanlig å ta utgangspunkt i)   men fikk jo som kjent en overraskelse når jeg oppdaget at jeg ble gravid bare av å SE et tomt p-pillebrett. Jeg tror nok ikke jeg hadde endret noe hvis jeg hadde visst det kom til å gå så kjapt.

Når det er sagt - så er det ingenting i livet som er 100% sikkert annet enn at man en eller annen gang kommer til å dø. Så ved å dele nyheten med folk gjorde nok at jeg automatisk satte meg selv på en pidestall der alle er hjertelig velkommen til å følge meg underveis. Man vet aldri utfall av slike ting. For noen år siden fulgte jeg en blogg til en søt, ung legestudent som het Marte. Hun mistet barnet sitt i 9. månede og jeg husker at det gjorde inntrykk av at hun også da måtte dele denne nyheten på bloggen sin. Å blogge om så personlige ting gjør deg veldig utsatt. Ikke visste jeg at en annen blogg-frue er i en såkalt prøveperiode nå, før noen gjorde meg oppmerksom på at hennes plan hele veien var å være like "heldig" som meg og unnfange på bryllupsnatten sin. Jeg følger ikke bloggen hennes, men utifra det jeg har lest så har jeg forstått at hun deler med leserne sine om hele prosessen hun er i nå. Sprekt gjort! 

Jeg for min del er todelt i forhold til graviditet - jeg ser alle de hyggelige lyspunktene, men jeg er også veldig var på de negative tingene kroppen min er igjennom nå. Og for å være helt ærlig, så er det det som er morsomst å skrive om. Jeg syns ikke det foreløbig er så mye gøy å skrive om slags farge på veggen vi planlegger - eller innkjøp vi har gjort. (Sålangt absolutt ingen innkjøp, aner ikke engang hva jeg MÅ ha engang) Foreløbig syns jeg det er gøy å blogge om hormonene mine som slår kolbøtte, magen som tyter frem og tvinger meg inn i større størrelser, og ikke minst at spyingen til nå har vært en av de daglige rutinene mine. 

...og selv om jeg så absolutt ikke syns jeg trenger å forsvare blogginnleggene mine, så er det igjen viktig å påpeke at dette er min oppfatning av graviditeten så langt - og slik jeg ser av tilbakemeldingene så det det så vitterlig mange andre der som er/har vært i samme situasjon! Den rosenrøde delen av graviditeten som mange skryter av kommer garantert, det er jeg helt sikker på - og selv om jeg ikke nødvendigvis har skrevet det med store bokstaver så er faktisk dette veldig STAS. (Hvertfall for Torben som er den som til nå har bare hatt positive opplevelser, som eksempelvis å se kona hans gå fra topp til bunn på følelsesregisteret, tar til takke med lapskaus og taco til middag, og som ikke akkurat er noen veldig stor utgift når vi skal på fest.) 

...og hvis dere vil vite noe veldig privat om graviditeten min, så kan jeg godt dele det med dere noe fra helsekortet mitt. Jeg er vanligvis ei som tar veldig lett på ting, og "tar det som det kommer". Men nå i disse tider er jeg faktisk LIVREDD. 



Jeg er livredd for hva som skjer, hva som kan skje, hva jeg kan forvente meg og alle "worst case"- scenarioer har jeg vært innom. Jeg har aldri bært frem et barn før, og jeg antar at det er min alder (33 år) som gjør at jeg graver meg ned i alle disse scenarioene. Hadde jeg vært yngre er jeg ganske sikker på at jeg hadde vært mer "laid back" på dette som skjer med kroppen min nå. Jeg sa forøvrig til legen som spøk at han like gjerne kunne skrive "hypokonder" i det feltet, men han syns det var viktig å være ærlig om min uro omkring alt som skjer med meg. Så da er jeg vel engstelig jeg da. Helt normalt det også vil jeg anta, men igjen - også helt NYTT for meg. 

Om jeg har lov til å kunne "planlegge" en graviditet så håper jeg den forløper seg slik: 

HELT FORBASKET NORMAL!

Verken mer eller mindre. 

Ok, så ble ikke dette blogginnlegget så morsomt som jeg kunne gjort det til - men nå fikk jeg hvertfall delt noen tanker om dette. 

...og forøvrig - igjen vil jeg takke for alle de morsomme, søte og herlige tilbakemeldingene jeg får av dere, burde fasen lagd en bok fra kommentarfeltet mitt - dere er jo ganske artige å ha med på veien :-) 

Tata! PreggoLine :-)

 

Når kroppen og huet ikke samarbeider helt.

  • 10.09.2016 kl. 15:42

Hvordan skjønner du at du er egentlig langt inni gravidbobla til tross for ekstrem benektelse allà "Jeg FØLER meg ikke gravid" / "Jeg lever som normalt".


(Bildet er faktisk av da jeg helt ut av det blå brakk meg av lukten av grillet kylling, selv om jeg hadde sykt lyst på grillet kylling.)


Vel....

-Du begynner å storgråte av glede fordi mannen din sier at det er helt greit å ha taco IDAG OGSÅ!

-Sjefen din sier at du kler de ekstra kiloene. Også innbiller du deg at han smiler som ondskapen selv når du snur ryggen til.

-Venninnene dine planlegger fester og sammenkomster uten deg. Til nød får du telefon på nach om at du gjerne må være sjåfør hvis du vil!

-Du blir automatisk meldt inn i merkelige mammaforumer på facebook og lokale trilleklubber. 

-Når du er hos legen din på en av gravidoppfølgingene, så får du et akutt behov for å se din bedre halvdel lide litt - så du unnagjør veiing, blodprøver og tisseprøven i en fei - bare for å spare litt tid og spørre legen om ikke han har lyst til å fjerne den føflekken som har irritert Torben (evt meg...!) de siste tre årene i samme slengen. Og man bøller ikke med en gravid og sadistisk dame, så legen satte selvsagt igang. 

-Du får et voldsomt raserianfall på Biltema fordi de ikke vil ta bytte et filter de gav meg feil dagen i forveien fordi jeg ikke har kvittering. Endte opp med å kalle de en f%##e-bedrift og raste ut i full fart.

-Kommer til Mekonomen og kaller de også en F+%$e-bedrift fordi de ikke hadde åpent lengre enn til 17.00 og klokka er 17.10 fordi du brukte 12 minutter på å krangle om et filter på Biltema du måtte kjøpe på Mekonomen istedet men som du da altså ikke rakk.

-Bilsetealarmen i passasjersetet piper, selv om du er alene i bilen. 

-Du tror du ikke måtte tisse, helt til du nyser...

-Du tror ikke du måtte prompe, helt til du nyser.

-Du har fått slitte knær på buksa di når du kommer på jobb fordi du har spydd rett før du dro. 

-Kollegaene dine har nedtelling til hormontrollet skal ut i mammapermisjon, og syns det er sykt hyggelig at de lager konkurranser på kontoret for å korte ned ventetiden sammen med deg:



-Når mannen din sier han ikke vil være med på fødselen fordi han vil føle det som om han står å ser på at favorittpuben hans brenner ned, og jeg faktisk forstår han. Dette var det faktisk en annen kommende småbarnspappa som sa, og det gikk plutselig opp for meg hva jeg faktisk ber mannen min om å være med på.

-Når venninner kommenterer at du stråler/gløder, og du må faktisk fortelle at de røde rosene i kinnene er til fordi du akkurat kom opp med hodet i doskåla.

-Når kollegaer og venner kommenterer at du har så kul,bohemsk og vintage- stil, men årsaken til stilen er at du ikke får på deg dine vanlige klær lenger. 

-Når du sluker Fotballfrue CBE sin annonsebloggpost om barnevogner og test av barnevognposer. 

-Når du drar på legeoppfølging og sier "Jeg føler meg ikke gravid, tror du det er noe galt med meg?" og legen må trøsteultralyde meg litt for at jeg skal være sikker på at det faktisk er en levende spirrevipp der inne.

-Når du spyr, sover, har hormoner som raser i deg og du fremdeles tror at det er en hangover fra tidligere i sommer.

-Du griner av Extrem Makeover Home Edition.

-Du griner av værmeldingen med Eli Kari Gjengedal og beskylder henne for å lyve til deg rett opp i fleisen når hun melder et vær du ikke er klar for. 

-Du lurer på hvordan bensin smaker, det lukter jo så godt!

-Du blir oppgitt over alle som sier at man slutter å spy rundt 12.-13. uke, for det har du skjønt ikke ikke er en gjeldende regel for deg, for din graviditet er MYE VÆRRE ENN ANDRE ALLES! (Helt til du hører om de virkelige kjipe tilfellene, og du egentlig er glad for hver eneste lapskausbit og maiskorn som sitter fast i nesa etter at du har spydd deg ferdig, for det er visst ganske normalt alikevell...)

 

...and there is more to come!

Sånn innimellom er jeg ganske ivrig på INSTAGRAM.

 

 

 

"-Du har spy på skjorta di".

  • 06.09.2016 kl. 19:42

For noen jævla fine folk dere er. Som om ikke hormonene herjer i kroppen allerede blir jeg sykt glad for alle lykkeønskeningene og nesten litt rørt. Jeg blir litt stressa også.. "Dere går en fantastisk tid i møte!" er gjenganger. Og jeg bare: Våkennetter, gulp, skriking, bleieskift og studering av bleiens innhold. Jeg mener - "spennende tid".  Really?

Jeg har et veldig spesielt forhold til graviditeten min kjenner jeg. Jeg hater hvordan kroppen oppfører seg, nesten så jeg ikke har kontroll. Jeg tisser litt på meg når jeg ikke klarer å løsrive meg fra det jeg holder på med og blæra er i ferd med å sprenge. Her om dagen fikk jeg akutt bajsemage helt ut av det blå, og jeg svettet og gråt mens jeg forlangte at Torben måtte finne nærmeste toalettmulighet på telefonkontaktlista si. (Vi var ute å gikk tur)

Jeg husker bare at jeg løp forbi Inge i døra (Torbens kompis) i en luftig eim av den store hotelllunsjen min fra tidligere den dagen - og mens Inge bare pekte på gjestetoalettet i 2.etasje sa jeg "iiiinskiiild" for hvert jævla steg jeg tok i trappa. 

Etter å ha lest litt på forumer etter å ha googlet "Hva kan jeg ikke spise som gravid" har jeg bare gått inn i en dyp mat-depresjon. Ingen tunfisk. Ingen sushi spicy tuna med mayo der altså. Etterhvert som jeg viklet meg inn i mammapolitiets høyborg kunne jeg etter endt lesing verken spise kyllingen med skinn på, ikke grilkrydder, ikke for mye salt, ikke for lite salt, ikke kullsyre, holde meg unna hvakjøtt, passe på inntaket av kaffe og under enhver omstendighet IKKE SPISE SALTPØLSE! Jeg tar det meste med en klype salt altså - rett og slett fordi jeg stod igjen med knekkebrød og nugatti på "ja-lista" etter å ha trålet meg gjennom forumet. Altså....!

Problemet med meg er at jeg tåler ikke når noen sier jeg IKKE kan gjøre noe. Da bare MÅ jeg gjøre det. Men det handler ikke om meg og mitt lenger, det handler om silda i bollemagen og dets umenneskelige påvirkning på kroppen min og hva alle andre rundt meg syns. Så nå lukter jeg på de tingene jeg ikke får lov til å spise. Her om dagen luktet jeg på fersk hundebæsj, bare fordi jeg visste at jeg ikke kunne spise det. Jeg er så jævlig trassig ass.

Ellers kan jeg avsløre at kroppen antageligvis oppfører seg helt normalt gravid. Halsbrann, bollemage, stikking i livmora (rett over tissen, det er livmora - ikke sant?) og jeg har lyst på ananas, plommer, ingefær og brekker meg når jeg tenker på roastbeef med majones. Merkelig. En ting jeg ikke savner er faktisk alkohol. Ikke noe savn i det hele tatt! Jeg føler meg jo fyllesjuk hver eneste dag jeg står opp, så det kan ha en sammenheng.

Ja, jeg har spydd mye. Her er bilde fra en av de gangene jeg spydde på et helt normalt sted. På do.

Jeg har spydd over ripa på båten, ut bilvinduet, i badekaret, bak naboens dyre porsche, i en pose, to søpledunker og jeg har spydd uendelig mange ganger på meg selv. Hver gang jeg spyr og Torben er i nærheten, ser jeg rett på han og han gliser stolt tilbake i min retning.  Og mens jeg spyr peker jeg på han med min farligste finger og sier imellom krekinga - "-DUUUUUuuuuu...." på en veldig ond måte. Akkurat når jeg ser middagen i retur har jeg en stusselig tendens til å hate han litt. Er det lov? Litt?

Om jeg gruer meg til noe? Nei, egentlig ikke. Det må vel kanskje være mangelen på søvn. Jeg elsker å sove. Jeg kan sove hele dagen jeg. Jeg KUNNE sove hele dagen, jeg.

Ellers gruer jeg meg til barnevognmafiaen tar grep om meg. At jeg blir "en av de". En av de som sperrer nødutganger og har med medbragt på kafe og beordrer betjeningen til å temperere pumpemelka i flaske til 36,5 grader. At jeg sitter hele dagen på kjøpesenteret og bruker opp barnetrygden min på puter med "SLEEP, EAT, LOVE"-tekst fra Kid Interiør. Å gudhjelpebæreåtrøstemeg.

 

/Supporterfrue - Line Victoria

 

 

 

 

 

 

ADVARSEL! Man kan faktisk bli gravid hvis man går tom for p-piller.

  • 05.09.2016 kl. 21:27

Hva skal jeg si liksom? 



Det er jo tydeligvis ikke «lov» til å si det var et uhell heller, når man tross alt er 33 år og nygift. For uhell kan man kanskje ikke kalle det, for det var jo ikke sånn at jeg kastet meg rundt og organiserte hele verden omkring det å få kjøpt et nytt brett med p-piller når jeg gikk tom en uke før bryllupet. 

Venninnene mine som har norgesrekord i telling av eggløsninger og can.mag i kodeord for innkommende menstrasjon (IKM) og HCG (Som tydeligvis er noe hormongreier i urinen) og sist men ikke minst - har klart å mekke unger allerede - de har jo hele tiden sagt til meg at «-Det tar tid, slapp av, ikke stress, regn med at det tar et år eller noe?»

Ja, ok. Så la oss se det positive i det da, folkens. Jeg slapp å vente. Jeg slapp å glede meg. Jeg slapp å grue meg. Jeg slapp all prøvingen med rødvin og stearinlys. (Sorry Torben) Jeg slapp i det hele tatt å være klar over at jeg faktisk var på tjukka før jeg lurte litt på hvorfor jeg spydde på meg selv og den pene, nye, blusen min sånn helt ut av det blå.

Så da måtte jeg ta en test da vettu. Og nei, det er ingen romantisk greie å fortelle omkring det. Jeg sa på kvelden før vi la oss til Torben: 

«Jeg tror du har smelt meg på tjukka.»

Torben svarer: «Åj».

Jeg: «-Skal ta en test i morgen tidlig, det er sikkert fordi kroppen er i ubalanse etter 100 år på p-pilla og plutselig bråslutt liksom."

Og så tok jeg den testen om morran etter da vøttø. 

Og mens den viste et sånt vente-tegn, sånn timeglass som popper opp når pc`en er i ferd med å slå knockout på seg selv, så la jeg den tissebefengte staven ned i sofaen i båten mens vi stod å brettet tøy.

Og så fortsatte vi bare å prate om dagligdagse ting.

Og så plutselig endret det digitale vinduet seg og det stod: GRAVID +

..og jeg bare?»HVA FAEN BETYR DET PLUSS-TEGNET?????»

Jeg forstod jo at jeg var gravid, men jeg var mer opptatt av pluss-tegnet som kom etter. Betydde det at det var flere der inne? Var jeg ekstra gravid, liksom?

Jeg ble fly forbanna på Torben. Ja, det gjorde jeg faktisk. Selv om det var en superhyggelig beskjed, så kjente jeg at jeg ble sint fordi han hadde lovet meg at jeg skulle få lov til å være tynn og småbrisen med en kald øl i hånda hele sommerferien og sprade rundt i den fine, nye bikinien min. Men neida, ikke bare var jeg smelt på tjukka - men den gravidmagen kom jo fasen poppende ut like fort som en kvise i stressperiode. Jeg tror faktisk magen vokste seg gravidstor mens vi stod der med tissepinnen i hånda.

Så måtte jeg legge meg litt nedpå. Mens Torben smilte og sa de ordene som kommer til å plage meg de neste månedene. 

«-YES, jeg klarte det på første forsøk!» 

Nei, jeg vet det ikke er rom for å klage. For sånn statiskisk sett så er det ganske normalt å ha en prøveperiode på opp imot et år for mange par. Og selvsagt er vi ufattelig heldige som viser seg å ha den i sikringsboksen på timen etter at vi giftet oss - faktisk kommer jeg herretter til å nekte Torben å vaske trusene sine sammen med mine fremover - for da er jeg redd hva som kan skje.

Så hva gjør jeg nå? Jeg er ferdig med å spy på meg selv, til sjefen min sin store glede. Jeg benytter en enhver anledning til å snike til meg noen timers søvn om ettermiddagen og velger kembostore truser uten strikk i livet. Jeg har kjøpt min første gravidbukse og føler meg fanget i en verden full av lykkeønskninger og tips om hva jeg IKKE kan spise. 

Idag hadde jeg min første spinningøkt på veldig, veldig lenge - og det var derfor jeg bestemte meg for å fortelle dette. For min plan er å forhåpentligvis fremover ha et sunn og god graviditet, med trening på timeplanen. Litt vanskelig å trene når jeg prosjektilspydde ut bilvinuet på vei til trening og fra jobb, men jeg mener helt oppriktig at man har en jobb å gjøre når man blir gravid, og er man så heldig at man ikke har noen plager som setter en hindring for det - så håper jeg at de fleste ser gleden og det fornuftige i å trene forsiktig (etter hva kroppen klarer i din situasjon) frem mot fødsel.  Jeg kommer til å henge i ræva til Nancy hele veien, det vet jeg hvertfall! Og selvsagt - om kroppen ikke takler det så er det ikke noe man kan gjøre med det - men jeg skal hvertfall ikke kaste inn håndklede uten kamp!

Da jeg var på en veldig tidlig ultralyd for lenge siden kunne legen forsikre meg om at det foreløbig så ut som det bare var en, men han kunne ikke love noe. Torben på sin side mente den så ut som en grillet kylling der den lå. Jeg prøvde å forklare han at så tidlig i graviditeten så ligger ikke ungen å gliser til deg liksom. 



PS: UL-bildet over (...det i sort/hvitt hvis du skulle være sykt i tvil, sier Torben her) er fra veldig, da vi måtte inn å sjekke om det var liv laga i den lille gærningen. Det var det. Som Torben så fint sa, "Hjertet banker for Liverpool allerede". (Hormonfasensvingegrinebuuhuuu!!!!)

 

Føles ut som fyllesjuke.

  • 03.09.2016 kl. 10:31

Jeg tror det er lov til å føle seg litt fyllesyk etter den uken vi har hatt. Det var faktisk akkurat det ordet huseieren brukte om følelsen da de kjøpte det samme huset for 10 år siden. Og jeg skjønner hva hun mente nå...!

Vi var å gikk tur i nabolaget her om dagen. Fant ut at det er en utrolig flott lysløype rett bak oss!! Og ikke nok med det - men vi fikk oppleve den berømte kveldssola i husveggen også - herregud så herlig. (Satan, jeg høres veldig religiøs ut nå ass)

Forresten; da budgiviningen pågikk (de 30 minuttene med neglebiting) så sendte Torben meg et bilde av pulsklokka si...:



De 30 minuttene viste seg å være som en løpeøkt for pulsen til Torben, hahahah!

De siste to dagene har vi "innredet" huset utifra hva vi har og all plassen vi skal boltre på oss på. "Skal vi sette den der?" "Burde vi kjøpt en slik en?" Det eneste vi har kommet frem til foreløbig er at vi har kjøpt et altfor stort hus i forhold til møbler vi har idag. Jaja, vi bestemte oss for at vi ikke skal kjøpe noe som helst før vi faktisk får våre ting på plass, så kan man heller ta en vurdering på hvor eller hvis vi ønsker legge energi i å skaffe "den ene tingen" akkurat rundt innflyningsdatoen liksom.

Vi blir nok boende der en laaang stund, så vi har mer enn god nok tid til å få vårt nye hjem på plass.

Det er så rart, jeg har hatt en lykkerus oppi alt, kan rett og slett ikke forklares. Jeg har dessverre også hatt bihulebetennelse som slo inn for fullt forrige helg, og er ennå ikke kvitt den, så noenganger blander jeg lykkerusen med paracet-rusen, men ey, I`m good! Det plager meg at jeg ikke fikk satt igang treningen som planlagt denne uken, men viktig å bli frisk først. Krysser fingra for at mandag blir en bra start på uken, for da begynner Liveaspinn igjen!!! :-)

Torben skal straks ut å sykle Hofstein-runden, og jeg kjenner at jeg er glad jeg ikke blir med de to gale brødrene på tur. De har en tendens til å fyre hverandre opp, så jeg hadde nok havnet i melkesyrekoma i en grøftekant allerede etter rundt en kilometer uansett.

Torben fikk forresten morgengaven sin idag...:



Han har fått sin egen brostein på Main Stand, (Liverpool FC sin "nye" stadion)  med vårt etternavn og bryllupsdato. Det var riktignok han som bestilte det, men jeg var med på det. Stolt mann fikk beviset idag ;-)

Nuvel - jeg skal faktisk begynne å pakke ned huset vi flytter fra. Det skal gå greit, jeg er innstilt på å kaste og gi bort sykt mye. :-) Jeg tror faktisk det blir flere turer til søpledynga enn til det nye huset med varebil!

 

-Line Victoria, Supporterfrue.

 

 

VI HAR KJØPT HUS!

  • 31.08.2016 kl. 23:29

Med voksenlivet and "married life" kommer som regel også drømmen om å kjøpe en boligdrøm. Jeg skal være ærlig, vi har trivdes godt i Brevik - men har alltid visst at det er en mellomstasjon for oss i påvente av drømmehuset. Der vi har bodd de snart siste tre årene har vi kost oss, men så begynte liksom behovene å endre seg litt.. 

For rundt et år siden bestemte vi oss for å følge med på finn.no og boligmarkedet. Vi gikk på visninger, men fant aldri noe som oppfylte alle ønsker vi hadde. Vi ville ha utsikt, nærhet til sjøen, mange soverom, god oppbevaringsplass, ikke for mye å pusse opp, nærhet til familie, korte avstander til alt og ja - generelt MER PLASS! 

Etter nyttår begynte vi å intensivere jakten, men ble brått satt litt på grunn av at Torben skadet seg - og det faktum at vi planla bryllup også midt oppi alt. Sommeren gikk, og i ferien dukket det ikke opp noe interessant da heller. Så begynte vi å gå på visninger igjen, og fant hus vi ikke falt for. Litt betuttet og skuffet over en visning så kjørte vi en tur opp til et hus som akkurat var kommet for salg. Men det var ikke et hus vi egentlig hadde sett oss ut, for det var litt i største laget og vi hadde liksom sett for oss at vi kom til å kjøpe hus som trengte litt facelift eller noe oppussing og egeninnsats. Eierene var ikke hjemme, men siden vi visste hvem de var så tok vi sjansen på å snoke litt rundt. Og vi ble hodestups forelsket. Sånn skikkelig! DEN utsikten! 





Vi stod ved inngangspartiet og jeg hører Torben si: "-I den garasjen her har jeg lyst til å brygge øl med gutta." 

Vi kjørte hjem og jeg tekstet eieren. Naboen til eieren sendte melding straks etterpå: "Privatvisning om 10 minutter!" Så vi snudde i døra og durte tilbake til Eik Asvall på Ekstrand/Stathelle.

Huset var virkelig alt og mere til enn vi drømte om innvendig også. Jeg trodde ikke jeg hadde lyst på badstue før jeg åpnet døra til badstua og tenkte på kalde vinterkvelder, rødvin og gode venninner - herregudsådeiligagitt! Jeg forelsket meg helt i det nyoppussede badet - det var som om jeg hadde stått for utvelgelsen av fliser og innredning selv, selv om jeg vet at gjerrigheten min aldri ville tillat så dyr og fancy toalettskål og badekar, men fy flate som jeg elsket det! 









Det var så mange soverom at jeg jeg mistet tellinga halvveis - og et av rommene (flere overraskende rom i huset som det ikke var bilde av i prospektet) skal bli treningsrom, det er jeg jeg såå klar for! Vaskerom, 3 toaletter, boder, hobbyrom, mange gjesterom, et ENORMT hovedsoverom (som egentlig er to soverrom slått sammen), kontor, peis i begge stuene - solrikt hele dagen (kveldssol er elsk) og ikke minst - en oppkjørsel som sier "Velkommen" når du parkerer bilen.

(Kjellerstua blir nok Torbens friplass...! ;-) )

Jeg kjente at dette huset her bare MÅTTE vi ha. Plass til båten var det fasen også!



Balders vei 3 - Eik-Asvall Stathelle

Dagen etter at vi hadde vært på privatvisning (noen dager etter annonserte visninger) tikket det inn et lavere bud enn prisantydning. Vi ble veldig motløse, for det kom litt bardust på oss at noen andre også hadde forelsket seg i det samme huset! Det kom ikke flere bud den dagen, og slik vi forstod det dithen at det ikke ble ikke akseptert. I går kveld gikk vi i tenkeboksen. Dette er jo ikke noe man gjør dagligdags, liksom. Så vi brukte google. "Hvordan vinne budrunde kjapt og effektivt."

Klokken 02.00 natt til idag satt jeg og Torben å fylte ut budsjema. Vi bestemte oss. Vi skulle kjøre HARDT og vi skulle kjøre STIL. Overraske megler og selger på sengen, hurtig avklaring på om de godtok og ikke minst - SKREMMETAKTIKKEN der vi ville skremme bort andre som ønsket seg huset. 

Tidlig til morgenen idag sendte jeg skjemaet inn med frist på 38 minutter eller noe. Nesten før fævlane feis til morran idag, så den stakkars megleren ble tatt på senga. Og eventuelle andre interessenter. Vi fikk rett - ingen turde å gå i bokseringen med herr og fru Husby-Sørensen på husjakt! 

Alt dette skjedde mens jeg ventet på å få bilen vasket. Så jeg gikk til den eneste personen som jeg visste hadde stålnerver, og kunne holde meg i hånda når det pågikk. Kent Inge, butikksjefen på Gsport på Brotorvet, og Paragrafrytter-venn. Takk <3

Så ble vi huseiere bare halvtimen etter. Bilen var ferdig vasket og jeg ringte Torben. "Pakk sakene dine, vi flytter om en månede!"

En ny epoke er igang!

 

 

Supporterfrue, Line Victoria Husby

Jeg er ikke fotballfrue. Denne bloggen handler utelukkende om det glamour-løse livet som supporterfrue. Leter du etter løsninger og svar på verdensproblemer i denne bloggen, har du havnet feil. KONTAKT: linvichus@gmail.com



Blogglisten

Søk i bloggen

Kategorier

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no