Den hysteriske og følelsesløse mammaen.

18.10.2017 - 11:35 16 kommentarer

Dette ble et litt mer ærlig innlegg enn først tiltenkt. Jeg håper du har forståelse for at jeg føler jeg åpner meg mer enn hva jeg vanligvis gjør, men til gjengjeld vet jeg at jeg ikke er alene om disse tankene. Derfor viktig for meg å dele. 

Et av de spørsmålene jeg får oftest når jeg er ute på vift med min snart 7 måneder gamle datter er rett og slett?»Når kommer nr 2 da?» Gjerne etterfulgt av «Dere MÅ jo ha en liten lillebror!» «Det er bare å sette igang, ingen tid å miste!»

Jeg må innrømme at jeg har selv vært en av de som har sagt slikt til nybakte foreldre selv, uten selv å ha den fjerneste anelse om hva det egentlig innebærer? Fy skam på meg, haha!

I går så jeg en sånn «spørreundersøkelse» på nettet. Jeg tror i utgangspunktet at det gjaldt fødselsdepresjoner og at det var skrevet en fin sak på nettet som snakket åpent om at dette kan ramme alle. Spørsmålet i teksten var sånn noenlunde i denne sjangeren: «Hvor lykkelig var du på en skala fra 1-10 når du fødte og en månede etterpå?» Jeg registrerte at ufattelig mange øste ut sin kjærlighet i kommentarfeltet om hvor fantastisk det er å være mor. Både når hun havnet på brystet rett etter fødselen og en månede senere etter at den totale livsomstillingen var et faktum. Så fantastisk! Flertallet gav 10 av 10 på begge spørsmålene - og mødrene kunne i kommentarfeltet ikke elske livet høyere enn nå. Jeg ble etterhvert litt trist også. Ikke lei meg fordi andre roste denne mammakjærligheten så voldsomt opp i skyene, men fordi jeg følte det litt anderledes enn alle #lovemylife og #kjærlighetvedførsteblikk - kommentarene. 

En og annen kommentar var litt mer «nedpå». Innimellom alle jubelropene leste jeg om de som var helt følelsesløse når kidden lå på brystet og en månede senere, men selvsagt etterfulgt av «det går bra med oss nå, elsker ungen min høyere enn livet!».

Jeg vet ikke om formålet med denne «spørreundersøkelsen» var egentlig helt passende med teksten. Teksten handlet om fødseldepresjoner og åpenheten rundt det. Men hvem vil vel egentlig skrive med fullt navn på facebook at de slet litt? De tøffeste, tror jeg. Kudos til de som tør å være åpne.  

Selv var jeg nok ikke helt følelsløs da M kom til verden. Jeg var sjokkert. Sjokkert over at NÅ er det gjort. Ingen vei utenom. Da jeg ble gravid hadde jeg masse gøyalt å skrive i bloggen med en litt komisk undertone, men denne ukjente babyen som nå plutselig lå på brystet mitt var plutselig et faktum! Var dette resultatet av alle de morsomme blogginnleggene om graviditeten, liksom? Jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt. Jeg ble såå tatt på sengen.

Jeg har tidligere vært inne på dette med de tre første dagene som egentlig var ganske røffe. Jeg hadde ikke fått melkeproduskjonen igang, så M lå der bare å skrek med knyttede never mot meg. Etter nesten to døgn uten søvn og en heftig «treningsøkt» på 24 timer (fødselen) så var jeg jo ganske utmatta. Jeg husker jeg hvisket til Torben i sengen ved siden av på barsel?»-Fy faen, hva har vi gjort?» 

De tre dagene uten melk i puppa var ganske tøffe. Jeg hadde jo en veldig sulten unge! Jeg visste det ikke DA, men de tre dagene er veldig, veldig vanlig. Det er også da de berømte «barseltårene» settes i sving. Jeg gråt fordi jeg var sjokkert, jeg gråt fordi jeg var trøtt, jeg gråt fordi jeg hadde vondt i tissen, jeg gråt fordi jeg ikke klarte sette på bleia riktig. Men jeg gråt ikke fordi jeg var så lykkelig. Det kom senere. Jeg tror det kom samtidig med melka, faktisk. På parkeringsplassen på vei hjem. Maren sovnet i bilstolen og fant omsider roen. Det gjorde jeg også. Så jeg gråt litt på vei hjem. Fordi hun endelig var mett og ikke gråt lenger. 

Resten vet dere jo, så fort jeg fikk melk så løste alt seg. Jeg satt hjemme i sofaen med en sovende/spisende baby i fanget, og klarte omsider å ta inn over meg hva jeg hadde satt til verden. 

Men med denne morskjærligheten som plutselig begynte å blusse, så kom også den hysteriske mammaen opp til overflaten. «Tenk om hun ikke får puste i nestet sitt! Tenk om hun sover for mye! Tenk om jeg ikke har nok melk?». Jeg var også livredd når andre holdt henne. Noen holdt henne feil. "Ikke vekk henne. Ikke gi henne sutt, for det kan gi sugeforvirring. Er det for mye klær? For lite? Fryser hun? Har hun feber? Hvorfor har hun ikke bæsja ennå? Forsiktig med navlestumpen!" (Jeg ringte faktisk lege fordi jeg var bekymret for navlestumpen hennes. Fikk komme inn til helsestasjonen så lenge, og da de skulle sjekke den så hadde den falt av. HELT NORMALT! Men jeg følte hun hadde et hull i magen. Stakkars ungen min med hull i magen liksom. Også kalt navle. Er det mulig? Godt jeg kan le av det nå!)

Den første måneden gikk med på å lære meg å bli trygg på situasjonen. Jeg hadde ikke noe søvnunderskudd på grunn av en våken unge,hun sov så godt atte -  men jeg var så sliten av å hele tiden se for meg «worst case scenarioer». Plutselig en dag sa Torben til meg:

«-Hva er egentlig sjansen for at det kan skje?» når jeg fortalte han at han ikke kunne legge Maren i babynestet der det er på det smaleste. Eller noen av de andre dumme reglene jeg hadde satt. 

Jeg googlet statistikk. Og fant ut at i de tilfellene det faktisk skjer at et barn dør som følge av bruk av den smaleste delen i babynestet var fordi de har fått tvinnet den snora i enden rundt halsen og blitt kvalt av den. Babynestet vårt hadde ingen snor. 

Da gikk det faktisk opp for meg. At hysteriet var gått for langt. At jeg måtte passe meg for å bli en sånn frimerke-mamma. En mamma som ikke stolte på magefølelsen sin. En mamma på alerten hele-jævla-tiden. Såå slitsomt.

Min fantastiske helsesøster, Elise, gav meg et skjema for å avdekke tegn på fødseldepresjon. Det er et skjema alle får. Jeg svarte så ærlig jeg kunne. Hun fortalte meg at det ikke var noen shocking news det jeg krysset av «middels» på. De fleste har det sånn. Det var en lettelse. Og trygghet. Det var nesten mer sjokkerende med de som gav toppscore på alt på det skjemaet. Den timen var forøvrig veldig fin. Og veldig nødvendig. Det var som om hun egentlig visste hva som foregikk oppi huet mitt, og jeg trengte ikke si så mye - for hun gav svar på alt jeg behøvde å vite om mine tanker, uten at jeg sa så fryktelig mye. Jeg fikk ut frustrasjonen min over angsten for at andre skulle mate henne med flaske. Jeg fortalte historien om min venninne som overmatet min lille ørkenrotte med vannflaske, og ørkenrotta druknet. (No hard feelings på den, R! Om du skulle lese dette så tror jeg det var værre for deg enn for meg!) Men da jeg fortalte historien om ørkenrotta som druknet da den ble matet med vannflaske (De skal forøvrig ikke mates med vannflaska, hvis det skulle være noen tvil) så satt ikke Elise-helsesøster å lo av meg, hun trøstet! Og hun gav meg rett i at «-Maren kan få mat av andre på flaske når DU føler det er greit!". Men presiserte også at det kan være veldig godt å senke skuldrene innimellom, og la noen få hjelpe meg.

Etterhvert som jeg løsnet litt på snippen i forhold til hysteriet mitt, så begynte jeg også å nyte den nye tilværelsen. Jeg begynte å trille turer, fordi jeg turde å stole på at jeg hadde kledd henne riktig nok trilletur. Jeg lot andre holde henne, fordi jeg stolte på at de ikke ville barnet mitt noe vondt og visste hvordan dette skulle gjøres. Da M var 3 måneder var vi i Danmark med familien, og da løsnet det ytterligere. Jeg lot tilogmed andre mate Maren med flaske!! Jeg var ikke redd for at noen skulle drukne henne eller ikke se at hun gav signaler på at hun var mett - det gikk helt fint! Jeg drakk tilogmed et glass vin og en øl, jeg!

Nå er hun snart 7 måneder. Hun har hatt endel barnevakt, jeg er ikke redd for at hun skal sette mat i halsen og jeg blir ikke helt koko når jeg skal kle på henne for å ut å trille. Når jeg ser henne vokse til å fortsatt være en trygg, hengiven, ekstremt blid unge - så kommer morskjærligheten strømmende. Jeg har selvsagt dager der jeg ser på henne og tenker at det er et sjokk å ha fått barn, men det roer seg i takt med at jeg blir tryggere. 

I går badet jeg med henne i store badekaret helt alene tilogmed! (Torben var på jobb)  Min store frykt er nemlig å ramle i badekaret med henne, men nå var jaggu den barrieren brutt også. Det går seg til. Skuldre senkes hele tiden. Jeg blir mer og mer laidback. Ikke sånn «dont care»-laidback, men jeg har innsett at livet ER forandret og det er bare å stå i det! 

Jeg har som dere sikkert skjønner forandret meg endel innabords etter at jeg fikk barn. Det er ikke til å legge under en stol at det kanskje var en slags «påkjenning» for meg å få et barn som er så bundet til meg. Jeg har vært selvstendig, egoistisk og lat hele livet - nå ble det andre boller på ho mor.

Så når folk maser om at vi bare bør hoppe i det og mekke en lillebror, så blir jeg litt svett. Svett fordi jeg ikke helt er klar for det (selv om alle andre mener jeg er det, åpenbart!) og litt svett fordi jeg føler jeg fremdeles har mer enn nok å takle om ikke jeg skal få enda et sjokk på brystet. Jeg må rett og slett ta meg tid til å nyte lille M enn så lenge. Så nei, det er ikke noe lillebror/lillesøster på trappene helt ennå. La meg få lov til å bli trygg på situasjonen før jeg kaster meg i sving med neste prosjekt!

Jeg skal ikke gi meg selv diagnosen fødseldepresjon. Som nevnt innledningsvis så tror jeg nok at dette er tanker som er mer vanlig enn man tror. Jeg fikk tidlig fortalt at jeg ikke var unormal med disse følelsene, men noen fødselsdepresjon hadde jeg ikke. Jeg vil i alle tilfeller råde deg til å snakke med legen din eller helsesøster om du har spørsmål eller trenger hjelp til å sortere tankene. Da møter du på mennesker som har mye mer erfaring og kunnskap om temaet, og du kan få god hjelp fra helsevesenet om du tar første steget selv.

Ha en veldig fin onsdag alle sammen! <3 

-"DU HAR BÆSJA I POTTA!!!!"

17.10.2017 - 09:28 6 kommentarer

Det er utrolig mange milepæler nå. De fleste er helt normal motorisk utvikling og i tillegg forventet skal skje «i disse tider». Vi foreldre blir jo helt forbanna tussete når det skjer. Barna også. Av andre årsaker.

Min venninne som er ganske så oppdatert på pedagogikken omkring oppdragelse og utviklingssprang, er en av de mest laidbacke og kule mammaen jeg vet om. Jeg har de siste to årene vært vitne til hvordan hun oppdrar tvillinger med en stødig hånd og nada erfaring innenfor temaet «barn» fra før, annet enn en lang utdannelse innen faget da. Jeg har med beundring i øynene sett hvordan hun har oppdratt til nå, to fantastiske kids som i mine øyne er «vidunderbarn». Veldig greit å holde meg orientert om hvordan hun løser dagligdagse ting, for jeg liker at «hun har vært der sjæl» hvis dere skjønner. Det er nok en og annen melding jeg har sendt henne i desperasjon når jeg har lurt på om jeg har gjort noe riktig. 

Her forleden begynte hun med pottetrening. Fra at barna har gått med bleie konstant på i X antall måneder, skulle man nå forsøke å få de til å gjøre fra seg på potte. Begge barna har et usedvanlig godt ordforråd og forstår veldig godt enkle oppgaver. (Eller «kommandoer» om du vil, siden dette nesten kan minne om "agilitytrening" i hundeverdenen på et vis) Anyway.

En dag BLE det omsider bæsjet i potta. Min venninne blir jo selvsagt så stolt at hun nesten rakner, og glemmer ALT av den pedagogiske og rolige fremtoningen man vanligvis innehar med så lang utdannelse innenfor faget, kombinert med mild stemme og den positiv feedback man lærer seg. 

-«DU HAR BÆSJA PÅ POTTA!!!! SEEEE!!!! BÆÆÆÆÆÆSJ!!!!!» nærmest skriker min venninne av glede og positivitet, mens hun holder potta med Bruno foran seg og viser den ene tvillingen. -"DET ER FANTASTISK, WOW, SÅÅÅÅÅ FLINK, SE, BÆÆÆÆÆÆSJ!!!!!»

Ungen på sin side, blir så overrasket og nesten skremt av mammas oppførsel etter å ha gjort noe de har terpet på en stund. Ingen (hvertfall ikke kidden) hadde forutsett at mammas ansikt kom til å rakne i et inferno av glede, jubel og nevrotisk latter, med en potte full av din egen avføring løftet opp foran seg som en kostbar gullbar. -"AAAAAMEEEEEN!!" liksom.

Det ble med pottebæsj denne ene gangen. 

Selv etter å ha hørt denne historien, så har ikke jeg heller tatt erfaring av den. Senest i går jublet jeg på Maren et skrekkens ansikt da jeg nesten hviiinte av glede da hun fortsatte sin ferd på gulvet. For hvert lille krabbesteg hun tar, blir hun dessverre skremt opp av jubelropene til mamma. Eller når hun gir «high five» så kan mamma og pappas entusiasme bli litt vel voldsom. Nå leker hun borte-leken med oss, og der er hun i hvertfall forberedt på at vi lager høy hoie-lyd og sier DEEEER ER MAREN!!! når hun tar armene ned fra ansiktet og smiler til oss. 

(Bildevalget til dette innlegget stod mellom bæsj eller hirsepops liksom. Så det ble dette gamle bildet fra da jeg var sykt imponert over noe og viste entusiasme for noe.)

Jeg må rett og slett lære meg å ikke bli så hysterisk happy for hver milepæl hun tar. Jepp, det er vanskelig. Men jeg skremmer jo livskiten ut av henne! Slik som når jeg klapper febrilsk med hendene når hun tar krabbetak, eller begynner å gråte av glede når det høres ut som hun sier «Mamma». Det er vanskelig å styre seg. Får vel prøve å finne en gylden middelvei når det kommer til respons. Her om dagen satt jeg med sånne hirsepop-godbiter (sånne som ser ut som ostepop, men for babbser over 6 mnd) og gav henne som belønning. Jeg innså plutselig at jeg følte jeg hadde en hund i hus. Big fail, mama! ;-) Det er faktisk litt kleint å innrømme at jeg ved et par anledninger har lagt ut biter av disse hirsepop`sene som en sti hun kan krabbe en liten lengde. Herregud ass. Blir nesten litt flau. Men hva gjør man vel ikke for se milepælene hver eneste dag..?! ;-) 

Jeg blir garantert mammaen som gir penger når gode karakterer viser seg i karakterboka. Og pappan blir garantert en sånn pappa som kjøper dyrt sportsutstyr hver gang hun scorer mål på håndballbanen. Antageligvis ikke helt foreldrepolitisk korrekt etter boka, dog. 

Ha en fin dag! Jeg skal legge ut en sti av hirse-pops as we speak! ;-)

 

 

«Line, hun lever - og det er jo et veldig god tegn på at du gjør noe rett?!»

12.10.2017 - 09:39 21 kommentarer

Pappapermen.

Gunnar Stavrum var inne på det i sitt blogginnlegg; "Bra å ta fra mor og gi til far." Jeg skal innrømme at jeg er helt enig med deg, Gunnar. Jeg elsker at du som fødti en tid der pappaperm kun var en hårsveis laget av hårruller og forbudte kjemikaler, har forstått viktigheten av at barna trenger pappas stødige hånd og evne til å bevare roen i babybobla. Siden jeg var lykkelig uvitende hvor altoppslukende denne tiden er, frem til Maren så verden i mars 2017, så skulle jeg ønske jeg leste blogginnlegget ditt før vi sendte inn permisjonspapirene og la planen før Maren ble født. Vi gikk for de "vanlige" 10 ukene til far, men kunne mer enn gjerne gitt fra meg deler av "barselferien" min. 

Nei, pappaperm er ikke hårsveisen menn får etter å ha tvinnet håret i lokker etter å ikke skjønne opp/ned på anticolicmamselvsteriliseringsflaska. Men de etterlengtede ukene papsen skal tråkke hjemme med hus, barn og bæremeis. Far-dattertid. Tiden der far skjønner hvor viktig det er å sette opp den trappegrinda og hvor lite annet enn BABY man får tid til når man går hjemme med kidden.

Per i dag har fedre rett på 10 uker av kvinners «barselferie». Som regel taes det ut når mammas «barselferie» er over. Den kan også deles opp og utsettes. Noen har fri hver mandag og fredag, andre tar «noen uker der og noen uker her». Noen jeg har hørt om har tatt pappapermen sin ETTER at kidden har begynt i barnehage, og pappapermen blir brukt til å slenge hjemme med beina i godtøflene dagen lang og kanskje til nød beiser en terasse eller polèrer bilen.

Hadde jeg visst bedre så tror jeg kanskje jeg hadde latt Torben få lengre pappaperm av mine uker. Han er ikke akkurat ukjent med skifting av bleier, mating og når Maren har duppene sine på dagen. Nå som puppen blir mindre og mindre interessant, så er det bare for far og brette opp ermene og få sin del av kosestunden med Maren med en egen maskin på kjøkkenet som lager perfekt temperert morsmelkerstatning på flaske med et tastetrykk. Heldigvis har jeg en mann som jobber en ganske fin turnus. Han er MASSE hjemme, halve måneden er han faktisk hjemme og trasker med meg og Maren. Det betyr at jeg kan stå opp langt utpå formiddagen, fordi Maren fikk morgenstell, frokost, kos og lek av pappa. Det er liksom litt sånn «den som er minst trøtt» som står opp med henne i 08.30-tiden, og siden Torben er A- menneske så er han relativt kjapt oppe for å starte dagen. Og da plukker han gjerne med seg Maren på vei ut av døra. (Etter at hun har fått morgenpuppen, selvsagt..)

Jeg ble litt skremt heromdagen. Våket opp i 10.30-tiden. Peisen var tent, Maren lå å pludret på gulvet med papsen, det var støvsugd, kjøkkenet var plettfritt, flasker var vasket og sterilisert, klær var også vasket og brettet sammen og regninger betalt. «Hun har akkurat spist og trenger nok snart en dupp!» hører jeg fra gulvet. Så jeg står med andre ord opp, for å legge Maren igjen. Aha! Dette kan jeg bli vant til! Selv tenkte jeg på mine alenemorgener med Maren. Ligge litt på puppen. Bable litt. Lugge ut de få fjonene jeg har etter ammingen. Kose. Bleieskift. Kose litt. Irritere meg over at jeg ikke vasket/steriliserte flasker kvelden før. Lurer på hvor det finnes rene klær. Kan jeg bruke denne bodyen en gang til? Lage meg en sti mellom alt rotet og børste vekk de værste hybelkaninene når jeg lar henne teste ut de motoriske ferdighetene sine på gulvet.

Er det sånn det skal være altså? Jeg har jo hele tiden brukt ammetåka og småbarnslivet som grunn til at husarbeidet forfaller og det ser ut som en bomba barnehage når Torben kommer hjem fra jobb. «Huff, så slitsomt med baby, stakkars meg.» mumler jeg vanligvis når Torben samler leker, klær, bleier som ikke har funnet veien til søpledunken og mine halve brødskiver jeg ikke rakk å få i meg, når han kommer inn døra etter jobb. Hvorfor virker det som om Torben har så mye mer stålkontroll som hjemmepappa enn jeg har som hjemmemamma? Har han bedre tid? Er han mer effektiv? Prioriterer han å støvsuge istedefor å drikke den etterlengtede koppen med kaffe? 

Som sagt - hadde jeg visst bedre, så hadde jeg gladelig gitt bort flere av mine "barselferie"-uker til Torben. Hadde jeg sett hvor rutinert og flink hjemmepappa han er FØR vi fikk barn, så hadde jeg sagt klart ifra at den fellesperioden av permisjonen deler vi i to - ferdig med den saken. Greit nok, så kan han ikke amme. Og de første månedene var puppen Marens beste venn. Men når pappa nå vifter med det mikrovarmede middagsglasset, industrimelka fra maskin og smokken til dessert - ja da kan du takke faen på at Maren skyter fart mot pappa. (Fart og fart, fru blom. Det er vel mer at hun sklir på bortover på parketten som en halvlam skillpadde. Men dog.) 

I går skulle Torben legge Maren. Kveldsstellet tar han alltid, men det har til nå vært jeg som bruker de 6 minuttene det tar å amme henne i søvn. Mitt våpen. Det som mamma bare kan. Jeg følger nysgjerrig med på babycallen (kamera). Han kommer inn i rommet med en bablende datter i rosa pysjpose. Jeg jazzer opp kyllingfiletene (puppene) for å komme til unnsetning fra stua hvis det blir rabalder. (For de som ikke vet det, så må man noengang «starte» melkestømmen med å tvinne litt på brystvortene. Det gjør at utdrivningen av melka kommer fortere igang. Jeg har også en nesespray med reseptbelagt medisin som gjør samme nytten, men noen ganger funker det bare å? ja, jazze de opp som jeg kaller det.)

Torben bysser, stryker og koser i 2 minutter, synger julesang, legger henne ned i sengen og putter smokken inn. BÆM! Ny rekord. 3 minutter fra ankomst barnerommet til døra lukkes bak han. Hun sover. Som en stein! Pokker. Mitt beste søvnvåpen var erstattet med pappakos. Det er med andre ord ikke en ting pappa ikke kan fikse nå. Pokker heller, min jobb er da med andre ord overflødig. 

Jeg tror at det ligger i Torbens natur å være superpappa. Tålmodighet, struktur og en stor porsjon senkede skuldre. Mens jeg satt å grått mine bitre tårer de første månedene fordi jeg var så usikker på om det jeg gjorde var rett, så var Torben der for å trøste. Faktisk husker jeg ordene hans - «Line, hun lever - og det er jo et veldig god tegn på at du gjør noe rett?!» Ja, jeg vet - en morbid ting å si, men det var en veldig god trøst! En blid, mett, lykkelig baby som ikke gråter - det må jo være et tegn på at jeg gjorde NOE rett?

Ikke bare trøstet han. Men han gav meg støtte i alt jeg gjorde. Han hjalp meg å teipe på hjelpebrystet, han dro på apoteket for å skaffe reseptbelagt ammemedisin for å få opp produksjonen, han leste seg opp å flasketilvenning/puppenekt/sugeforvirring når jeg ble stressa over det jeg leste på nettet, han lot Maren og meg sove sammen i den store sengen når vi samsov, han lærer seg barnesanger på gitaren for å kunne tilby Maren liveunderholdning, han brukte nesesuger på Maren da hun prosektilspydde ut nesa, og han holder Maren når hun får vaksiner og jeg står inni en krok på helsesøsters kontor og bæljer ut mine salte tårer fordi helsesøster-Elise bruker ungen min som nålepute. Den mannen ass. Fy flate. FOR en mann!

Så ja, om det skulle være noen tvil - omhvisnårkanskje det i fremtiden blir flere barn, så skal Torben få mer av "barselferien". Superpappan! Enn så lenge så nyter vi jobbturnusen han har, som gjør at han er MYE tilstede for arvingen vår. Hva skulle jeg gjort uten deg, Torben!?

De 10 ukene Pappan har krav på, kan ved et enkelt tastetrykk utvides når du søker. 29 uker er "up for grabs" (fellesfordeling) og her er det bare for oss damer å la mannfolka få lov til å nyte permisjonslivet, så godt det lar seg gjøre i hver enkelt familie selvsagt. Mens vi står her å hyler om at fedrekvoten bør bli større - så er det faktisk bare å søke flere uker av fellesperioden. Jeg deler gjerne av meg min "barselferie" til en dedikert pappa som støvsuger, flasker, bretter klær og synger julesanger - samtidig!

*Barselferie: Ironisk betegnelse om tiden man er hjemme med nyfødt barn, lønnet av Staten og våre allerede innbetalte skattepenger. Ordet er som regel brukt av noen som overhodet ikke har peiling på permisjonslivet. Som oftest en mann. 

Lag dere en deilig dag, foilkens! 

/Supporterfrue

 

 

NAILED IT...

08.10.2017 - 12:41 9 kommentarer

Not.

Takk for alle støtteerklæringer. Man kan vel strengt talt si at jeg ikke naila lilla hår.

Etter iherdig vasking av håret på fredag, endte jeg opp med å se ut som en overkjørt og solbleket "My Little Pony" på håret. 

Eller.. vent litt så skal jeg vise dere de to opp mot hverandre så dere forstår....:

Min svigerfar så på sveisen min og sa: "Jeg har sett værre, men de ble brent på et bål". Med andre ord syns min svigerfar jeg ser ut som ei heks på håret. 

Så jeg tok to hårstrikk og samlet ponny-hekse-håret i to fletter.

Selv med trendy fletter ser det minst like jævlig ut. 

For dette var strengt talt slik jeg følte meg:

Da jeg var yngre pleide jeg å eksperimentere med hårfarge. Jeg hadde hvitt hår i utgangspunktet, så må innrømme at "kobberbrunt" ikke var rette fargen å ta ut av butikkhylla. For som 16-åring har man ikke god råd, så det ble med bare en boks som ikke rakk for hele hodet. Etter et par vask så det pisserosa ut, om pisserosa faktisk er en farge. (Og om pisset ditt har en antydning av rosa ville jeg nok kanskje oppsøkt fastlegen)

På lørdag kjøpte jeg en slags avfarging (med ikke med masse kjemikaler) som faktisk så ut til å ta det værste. Nå har jeg litt "ponny"-hår innimellom, rett og slett fordi jeg gikk på den vanlige blemmen og ikke kjøpe nok av den "avfargingsgreia" for å få dekket alt håret mitt. Jeg må nok ta en runde til før jeg avslutter hårkrisa hos min frisør, Ingunn. Hun er for tiden i Junaiten, og var IKKE blid når hun så hva jeg hadde gjort mens musa dansa på bordet "over there". 

Akk, ja. Som en på facebooken min skrev: "Nå vet vi at vi ikke må gjøre det for å skjønne at det ikke blir så kult som på sosiale medier, takk for at du tok en for laget!"

Jo, værsegod.

Ikke alle blir sykt kule med en spenstig hårfarge.

06.10.2017 - 10:41 53 kommentarer

Noenganger glemmer jeg at jeg faktisk er 34 år.

Med andre ord BURDE jeg kunne klart å la vær å la meg friste. Men så tenkte jeg at jeg kunne jo bare kjøpe en sånn farge som vaskes ut etterhvert. Og jeg vasker ikke håret hver eneste dag, akkurat. Men det må jeg nok begynne med nå? Jeg hadde så lyst til å være litt gæærn, serru! Feire at jeg fremdeles er ung og litt spontan! Også var jeg alene hjemme, så Torben klarte ikke stoppe meg...

Unnskyld språkbruket - men FAEN HELLER!

Jeg har bare en ting å si: FEISPALM PÅ MEG SJÆL ASS!

Jeg kan faktisk høre de rundt meg utbryter:

«At du kunne være så dum!» (Pappa)

«Line, du er ikke 19 lenger!» (Pappa + Torben)

«Går det av i vask?» (Alle)

"Har du kjøpt ny genser Den var raff!" (Svigerfar)

(Edit: Tekstmelding fra Svigerfar: "Så lenge du ikke skremmer Maren så er det greit for meg!" Ahh, den alltid politisk korrekte svigerpappan min, ass... :-)

Det er forøvrig JA til alle de kommentarene. Det vaskes gradvis ut, og jeg skal love deg at jeg allerede tar første vasken idag. Det står på pakken 1-2 uker, og det skal jeg love deg skal kortes ned til 1-2 dager. Intensiv hårvask i dagene fremover.

Nei, det er helt riktig. Jeg er 34 år. Dette har jeg virkelig ikke behøvd å teste ut engang. Herrregud, så jævlig stygt!

Nå må jeg vaske håret. En av flere ganger idag. Så får vi virkelig håpe jeg har lært. Frem til neste gang.

/Supporterfrue. Sykt lite kul.

 

Q&A fra kommentarfeltet mitt...

04.10.2017 - 21:24 14 kommentarer

Har Maren alltid lagt godt på seg til tross for at hun sover hele natta?

Ja, det har hun! Hun har aldri slitt med vekta, sånn sett.. Men hun «spiser seg veldig opp» på kveldene, det husker jeg fra hun var bare noen dager gammel også. Hang i puppen et par-tre timer mens jeg surfet eller så på tv, og sov hele natten. Nå spiser hun seg opp på kvelden fremdeles, men med mer og mer fast føde utover dagen så har hun bedre rutiner og ikke den voldsomme matorgien på kveldstid, haha :-)

Kan du ikke skrive litt om hvordan hverdagen til deg og Maren er akkurat nå? 😊 Om rutiner ift pupp, pumping, flasking, fast føde, duppetider osv?

Akkurat nå begynner hun å bable i sengen sin i 07-tiden. Da henter jeg henne inn i sengen vår og kobler hun på puppen mens vi sover videre et par timer. Når hun våkner igjen noen timer senere, så står vi opp med henne - eller evt at Torben tar henne og tar morgenstellet med henne. Da kan jeg sove en time til eller ligge å surfe på mobilen i senga. Men bare hvis jeg ikke har noen planer den dagen. Som regel står jeg opp klokken 09.00 med Maren og Torben :-) Men akkurat idag sov jeg ei ekstra time!

Klokka 09.00 er jeg som regel oppe og hopper sammen med resten av gjengen. Maren leker på gulvet, i lekegrinda eller herjer med oss i sofaen. Da drikker vi kaffe og tenker ut dagens gjøremål. Idag var planen at jeg skulle på Babysang og lunsje med noen av jentene der - mens Torben satte opp krybba til båten da den skal taes opp i morgen. Jeg ammet under babytrallen (ca 11.00) og så duppet hun av når vi trillet opp til Brottis når vi skulle lunsje.(Hun har som regel formiddags-duppen sin fra 11.30-12.30 en gang) Når hun våknet lekte hun litt i vogna og fikk banansmothie og en runde til med pupp. Jeg var hjemme i 14.30-tiden og gav Maren til Torben og dro til tannlegen. Da disket han opp med middagsglass til Maren og ei flaske med morsmelkertstatning. Da jeg kom hjem koste jeg og Maren oss på sofaen og tok ei litta nap på sofaen begge to, Maren med pupp i kjeften. Ettermiddagsnappen hennes er egentlig mellom 15.00-16.00, men ble litt forsøvet siden jeg var hos tannlegen og Torben drev å herja med henne. Klokken 17.00 våknet vi og herjet litt med paps mens jeg tok meg et bad! Derretter skulle vi for første gang introdusere brødskive med leverpostei til Maren, noe jeg hadde gruet meg litt til. Det gikk veldig fint og hun momset i seg ei halv brødskive! Små brødbiter med leverpostei, og så dryppet jeg litt mme på brødbitene for å være på den sikre siden?! Hun fikk en flaske med mme til maten også. Etter brødskiven droppet jeg kveldsgrøten og gav henne heller smoothie med havre som gikk ned på høykant. Fikk litt vann til dette måltidet. Så var det bare 45 minutter igjen av kosestunden vår, så da fant den skjønne ungen min ut at tiden var inne for å si sitt første ord! Så litt applaus, gråt (mamsen som gråt!) og mer kos og lek, så var hun veldig klar for natta. Torben pleier å ta kveldsstellet mens jeg tar nattapuppen. Fra jeg la henne på puppen til hun ble lagt i sengen sin tok det 3-4 minutter, hahaha! Hun var veldig trøtt og klar for senga, kan man si! Klokka ble 20.00 og jeg slang meg i sofaen med Torben nå for å forhåpentligvis se en film før vi også legger oss. Klokken 22.30-ish pleier jeg å pumpe meg, og melka bruker jeg til grøten hennes dagen etter eller så gir jeg henne ei drømmeflaske. (Altså, jeg går inn med den ferske melka og gir henne litt «tørsteflaske» mens hun sover faktisk. Hun sover som regel gjennom hele flaska, tar rundt halve i søvne liksom, øynene er ikke engang åpne.) Og rundt 23.30 ligger jeg i senga og glaner på «Call the Midwife» og slokner som regel relativt kjapt. Hun våkner da ikke før 07.00-ish igjen da. Med andre ord, 11 timer i et strekk, og ytterligere to timer på puppen under dyna med mamsen. Sikkert derfor hun har korte dupper på dagen, tror jeg. 

Når jeg ikke er på babytrall, barseltreff, helsestasjonen eller lunsj eller whatever pleier vi å gå turer sammen. De siste dagene (etter at Maren har innviet sportsdelen av vogna si) så har vi gått kjempelange turer med stopp hos besteforeldre, oldeforeldre, tanter, onkler, naboer osv.. Da er vi faktisk ute av huset fra 11.30 til 17.00! Veldig deilig! :-) Det er utrolig behagelig å ha en mann som har masse fri i forbindelse med «offshore-turnusen» sin! Maren sover forøvrig svært godt i vogna, i bilen, på puppen, ja - i grunn overalt. Og der det er et fang er det lek, kos og kjærleik til Maren! <3

(Bjuder på et bilde av arvingen. Det er hun uten pels.)

Dagene våre er i grunn veldig fine og behagelige. Som regel i Marens tempo, vi har ikke besøk eller er ute av huset med henne etter 18.30 - for da er hun som regel veldig klar for senga snart. Men jeg ammer overalt, og har middager og slikt med meg i stellebagen i tillfellet, så vi KAN være litt spontane hvis vi vil.. Men kveldene før hun skal sove er relativt hellige, for det er med på å gi henne en behagelig avslutning på dagen. Har funket sykt bra til nå, så ingen klager!

Kommer du også til å stenge kommentarfeltet ditt slik så altfor mange bloggere gjør?

Hmm.. Nei, men jeg bør kanskje ha på moderering? Jeg sletter veldig lite kommentarer, de kommentarene jeg har slettet i det siste har gått på andre mennesker/bloggere, så jeg har prøvd å ta bort den bruneste dritten hvis dere skjønner. Men alle kommentarer til meg og mitt har fått komme igjennom, selv om jeg noenganger burde latt vær - og heller slettet de. Men rett skal være rett, det aller meste preller av meg uansett. Jeg har tross alt jobbet i tv-programmer der man anonymt kunne drapstrue meg daglig uten at det ble tatt tak i. Så jeg tåler dritt i kommentarfeltet. De kommentarene som kom i kjølevannet av tidligere blogginnlegg tar jeg også med en klype salt. Noen er «formulert som kritikk» og burde ikke sett dagens lys, men så er det fint å påminne normale mennesker at disse idiotene faktisk finnes?! Det var mye rart i kommentarfeltet de forrige innleggene mine - så for folk bedømme selv hva man bør nikke annerkjennende til og hva man bør himle med øynene over. Jeg stoler såpass på leserne mine at de har vett nok til å gjøre seg opp en mening selv :-) 

At noen velger å droppe kommentarfeltet er jeg forsåvidt enig i. Hvertfall de som virkelig får mye uberettiget dritt. Pilotfrue er en av de som får ufattelig mye dritt som ikke henger på greip. Det tok jeg opp i dette blogginnlegget. I etterkant har jeg (og hun) etterlyst en facebook-innlogging for å kommentere, slik man ser i de store nettavisene blandt annet. Jeg vet at folk kan ha fake-profiler, men jeg både tror og håper at det hadde gjort det vanskeligere for trollene å gulpe spy i kommentarfeltet til Pilotfrue blant annet. Og kanskje også i mitt kommentarfelt når det går ei kule varmt...! 

Jeg så håret ditt på Brotorget idag, og lurte på hvordan du får den kule, kalde lilla-fargen på håret ditt!

Du, det er faktisk et resultat av litt uheldig lillashamponering?! Jeg har latt den være i for lenge, så nå er faktisk håret mitt lilla. Det er jo egentlig shapo som skal ta bort gul-toner! Jeg har forøvrig helt SINNSYKT lyst til å farge håret rosa! SÅ hinsides! Men en liten del av meg tenker at jeg kanskje er litt for gammel? Noen synspunkter der ute? Ha i bakhuet at jeg er 34 år og småbarnsmor?.!

Jeg har forøvrig for alvor oppdaget snapchat. Der heter jeg Linevictoriahus eller er det alltids Instagrammen min da! 

Goooood kveld i heimen!

Prestasjonsangst på Helsestasjonen.

03.10.2017 - 23:01 21 kommentarer

Dette med å besøke helsesøster og lege med Maren er for meg en litt skremmende opplevelse. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er så redd for at noen skal si til meg at jeg gjør noe galt eller stiller spørsmålstegn med noen av valgene jeg tar. Rett og slett en god gammeldags mamma-noia tror jeg.

Jeg håper jo at vektkurven hennes følger normal utvikling, jeg håper at hun motorisk sett har kommet like langt som jevngamle babbser, jeg krysser fingrene for at hun oppfører seg som en baby pleier å oppføre seg og at hun går gjennom kontollen til legen på helsestasjonen med stempel «godkjent». Så kleint å si om sin egen unge, egentlig. 

Når jeg går inn på helsestasjonen så blir jeg alltid redd for at jeg har glemt noe helt livsviktig eller noe nødvendig. Akkurat som jeg har gjort en kjempefeil og at jeg blir kritisert for noe. For eksempel at jeg har glemt å sette på henne bleie eller at bodyen hennes er vrengt. Helt ubetydelige ting som lett kan skje en mamma i ammetåka - men akkurat passe flaut å føle på. Og det hjalp jo ikke at jeg kom rett fra barselbesøk der jeg måtte hurtig-fòre ungen med middag uten smekke på, rakk ikke skifte bleia (bare tissebleie altså) og to forskjellige sokker. Den ene klissvåt, for hun liker å ta den av seg og tygge på den. Og nei, jeg rakk ikke hjemmom. Satset istedet på at jeg kom litt for tidlig til helsestasjonen, så jeg rakk å skifte klær og bleie - tørke vekk litt meksikansk gryterett i mos-versjon fra trynet og bak ørene hennes og flikke litt på sveisen. Slik at jeg så utad ut som en mor med alt under kontroll.

Det jeg IKKE forutså er at min lille frøken plutselig ut av det blå skulle slå seg vrang på stellebordet. For ligge fredelig og stille på ryggen for å få en rask vask i trynet og ny bleie og body og sokker, det var IKKE aktuelt nei! Så mens bleier gikk veggimellom, bodyer forsøkt vrengt av og kun en våt sokk ble byttet med en annen i en annen form, størrelse OG farge - så innså jeg at jeg ikke trengte prøvde lure noen. Jeg la henne på magen (som var åpenbart slik hun ville ligge) og klarte skifte bleia og sette på ny i noe som føltes som en vrengt og omvendt verden - for plutselig var jo de feste-greine på andre siden og herregud, jeg sleit. Dette må jeg nesten øve på?  Så gav jeg opp bodyen, bare tørket bort de værste flekkene med våtserviett og lot to forskjellige sokker være dagens outfit. Og så snart jeg senket skuldrene og bærte med meg diktatoren min inn til helsesøsteren vår, så var alt i grunn helt greit. Hun var i sitt vanlige ess, slo «high five» med den lille hånden sin og bablet og smilte om kapp med den nå rolige mora si. Prestasjonsangst hos helsesøster liksom, går det ann?

Etter min lille flause der første gangen jeg var på Helsestasjonen (Jeg tok tipset om å la henne lufte stumpen litt, litt for seriøst og det endte i en kode brun-situasjon over hele helsestasjonen når hun var et par uker gammel) så er terskelen min relativt lavere nå enn den har vært før. Jeg er ikke flau for å stille de litt rare spørsmålene heller, og bruker gjerne timen min på å få bekreftet at det meste jeg gjør er riktig og at alt er helt fint. Jeg lurer kanskje ikke på så mye konkret egentlig, men jeg er mer på den at jeg lurer på om det jeg gjør er riktig. 

Jeg har lært meg i løpet av de siste 6 månedene, sakte men sikkert, å stole på magefølelsen min, og med god hjelp fra lege og helsesøster føler jeg meg relativt trygg. Alt er relativt, dog. For dette med å introdusere brødskiver føler jeg er ganske heftig. Tanken på å kvele henne med en liten bit brødskive med leverpostei er uutholdig! HJÆLP! Men det skal jeg altså snart gjøre. Det er helt sprøtt å tenke på! Brødskiver med leverpostei liksom, satt ikke jeg akkurat med hjelpebrystet mitt for å sørge for at hun fikk i seg nok mat da?! 

Maren er heeeeelt normal. Vekt, hodestørrelse og lengde er helt innafor hva som er forventet av en kid på 6 måneder. PUH! Det motoriske? Vel, hun ligger faktisk veldig langt fremme. Hun begynte faktisk å krabbe idag! Sitt første krabbetak med hånden tok hun på stuegulvet hjemme hos barselvenninnen (naboen min) Guro. Jeg var mest opptatt av at Maren ikke skulle klore ut øynene til datteren hennes, for det var nemlig det som var grunnen til at Maren skøt fart og tok sats mot venninnen sin der borte på teppet. Hun er i grunn litt for lik meg der ass. Litt breial og brautende, liksom..! 

Men ja. Hun har begynt å krabbe. Det var tidlig, sier de - men definitivt ikke unormalt heller. Det er så forskjellig fra baby til baby, så jeg trenger ikke være så himla stolt liksom. Jeg tror ikke hun kommer til å skrive operaer og symfonier helt ennå. 

Alt var ellers på stell. Ingenting å bekymre meg for. Merkelig det der. Så selv med matrester på bodyen og to forskjellige sokker kom jeg meg gjennom kontrollene på helsestasjonen denne gangen også. Jeg tror ikke jeg er noe unormal. Jeg er nok med største sikkerhet ganske så normal, ja. Heldigvis.

Dette normale livet til tross, så finnes det fremdeles noen unormaliteter i livet som småbarnsmor. 6 måneder har hun blitt, og ikke en eneste våkennatt ennå. Hun sover fra 20.00-07.00, da henter jeg henne og vi sover to timer ekstra i sengen sammen. Tilogmed en tett nese har ikke tatt fra oss nattesøvnen. Hun er et ordentlig sovedyr og jeg priser meg lykkelig for hver dag (natt) vi får oppleve dette. Hun er ei skikkelig blidfis gjennom dagen også, koser seg med både barnevakt og i lekegrind (fengsel) - så jeg har virkelig ingen unnskyldning for å se ut som det takraset jeg gjør for tiden. Men det er litt digg også. Skylde på at jeg har blitt småbarnsmor, spise sjokkis hver gang jeg ammer og går på butikken uten bh med snørr og gulp på genseren. Livet er herlig, dere!!!

Ha en kanonfin kveld videre! :-)

Dagen derpå.

26.09.2017 - 09:59 32 kommentarer

Wow, skal si det forrige innlegget traff begge leir`er i bloggverdenen. At noen dro mobbekortet og mente at jeg rakket ned på en toppblogger, det vil jeg gjerne ha meg frabedt. At jeg har skrevet litt syrlig og sarkastisk om virkemidlene hennes for hvordan gjøre bloggen sin enorm og ekstremt penge-innbringene - jupp. Men det er ingenting jeg ikke har tatt fra bloggen hennes - alle eksempler (og "tips" til å bli toppblogger) har jeg funnet i bloggen hennes. Så ingenting av det jeg skriver er noe breaking news, og jeg tror det er der mange svimler litt. Mange har jo faktisk "gjennomskuet" måten å drive businessen hennes på, men jeg skrev det ned litt punktvis for humoren sin skyld. (Den ene overskriften: DØDSFALL i HUSET, har jeg funnet på selv. Men den andre overskriften er hennes egen. Det var fryktelig mange clickbate-eksempler å ta av..!)

Det er helt utrolig hvor mye penger en toppblogger kan tjene. Den nevnte toppblogger la selv ut i januar at hun tjente 800.000 på en månede. Da er det det så vitterlig ikke mobbing når jeg forteller hvordan denne månedslønna har kommet ved å dra eksempler ut av toppbloggerens egen blogg. Det er litt som å "avsløre" hvordan journalister og nyhetsdesken jobber for å få flest klikk på saken sin. Å ha overskrifter som "Jeg har sugd en mann og hatt trekant" viser at man bør være trygg på at det ikke faller i smak hos alle. Da må man stå i det, slik toppbloggeren gjorde. At folk parodierer bilder av toppløs snekring, er jo en ære. Konatil og Ørjan Burøe mobber ingen ved å parodiere. At toppbloggeren kaller kollegaen sin en fiasko på riksdekkende tv, det er heller ikke mobbing. Espen Hilton tåler det nok. Tåler man ikke kritikken man eventuelt får, er nok ikke utlevering av dagliglivet med klikkbare overskrifter og nakenbilder noe for deg. Dog skal man ikke tåle hat og trolling, men det er jo mange som ikke klarer å skille mellom dette. 

Selv tåler jeg kritikk på bloggen min. Det er ikke alle som kan være enige med meg. Takk og lov. Jeg ble dog kritisert i kommentarfeltet for å "briefe" med puppene mine og "trøkke de opp i kameraet" når jeg snappet mens jeg ammet, så jeg var i grunn kliss lik toppbloggeren som legger ut nakenbilder. La det være sagt - jeg er ikke så veldig stolt av jugsa mine når jeg ammer. De kunne med fordel vært både mindre, litt høyere opp og ikke fulle av blodårer. Men når kommentaren hørtes ut som jeg posèrte som en fuckings glamourmodell mens jeg ammet - så tar du feil. Og nei, det ligger ikke en haug med puppebilder av meg på nettet som Maren kan bli flau over når hun blir eldre. Det ligger til nød et bilde av meg når jeg ammer med et hjelpebryst, altså - et medisinsk hjelpemiddel for å amme og bildet tok jeg for å forklare hva hjelpebrystet gjør. Hvis jeg skulle briefet med puppene mine så hadde jeg vel strengt talt dollet meg litt opp først. evt tatt på et filter så kvisehuden og det fette håret mitt ikke var så synlig. Kanskje litt mascara også, den kosten har jeg sett kun 3 ganger det siste halve året! ;-) Hvis Maren skal bli flau over bilder av damer som ammer - ja da tror jeg ikke jeg har vært tydelig nok i oppdragelsen hennes. Det er nemlig helt normalt å amme.

Noen mente at jeg var misunnelig på toppbloggeren. HELL YEAH I AM! Tenk å tjene så mye penger på en blogg! Hvis man ser bort i fra hva det går på bekostning av, så må jeg innrømme at toppbloggerens blogg er et prakteksempel på en god idè som genererer mye penger! Nøye gjennomtenkt, perfekt dramaturgi og ja - som tidligere nevnt, overskrifter som fenger. Noenganger skulle jeg ønske at alt var bare skuespill. For toppbloggerens skyld. Jeg er jo selv litt skuespiller i min egen blogg. Liker å overdrive, får`n si! Som regel er det på bekostning av meg selv. Selvironi og lite selvhøytidelighet er min "blogg-greie" om man kan kalle det det. Men det er jeg jo relativt åpen om. Så min hyllest til toppbloggeren er riktignok en hyllest til hennes teft og hode for business. Ikke til henne som person, for jeg kjenner henne ikke. Men som business-dame har hun gjort noe suverent som MANGE prøver å kopiere. Virkemidlene hennes er riktignok diskuterbare, men det er du som leser som kan avgjøre det. Jeg listet i grunn bare opp oppskriften, som sagt. 

Når det kommer til kommentarfeltet mitt, så er det både gode og dårlige innspill. Ingen kommentarer er slettet. Ikke engang den kommentaren der noen ønsket at jeg døde av kreft.

 

Jeg tåler en støyt og må regne med at troll finnes. Selvsagt er det å ønske at min datter blir foreldreløs, min mann enkemann, og min far miste sin eneste datter - kanskje litt drøyt å få i kommentarfeltet, men som sagt så tror jeg ikke man får stoppet trollene med det første. Å håpe noe slikt for noen mennesker er jo bare trist. Og jeg tror ikke denne personen har det så veldig godt med seg selv, uansett. Både fordi personen ikke har forstått orddelingsregel og tegnsetting men også fordi man kan få seg til å skrive noe slikt. Dere må også huske på at jeg har fått en ganske tykk hud i forhold til nettroll, da jeg har jobbet med tv-programmer som ikke alltid falt i smak hos alle. Jeg tåler det, spørsmålet er om andre i min omgangskrets takler å høre slikt i kommentarfelt. Det er hensynet jeg må ta. Hvis jeg heretter sletter slike kommentarer så er det for andres skyld, og ikke nødvendigvis min egen. 

Ha en fin dag videre! :-) 

Klikkhoreri - hvordan bli den nye toppbloggeren!

25.09.2017 - 11:17 120 kommentarer

Nå som det har åpnet seg en ny plass på topplista for bloggere etter at en blogger tilsyynelatende har klappet sammen pc`en sin for siste (?) gang, så er det mange som ønsker å overta denne tronen. 

Med denne topplasseringen kan vi lese at det følger med både hatkommentarer, sjalusi og negativitet - men også mye penger og ørlite annerkjennelse og holder du topplasseringen lenge nok kan du kanskje få tilbud om å være med på «Skal Vi Danse?" som du derretter kan trekke deg fra. 

Skal du ta over plassen der oppe på toppen må du riktignok bjude på deg selv. Virkelig bjude på seg selv. For det holder ikke å være 34 år og skrive humoristisk om strekkmerker og hemorrider, du må virkelig utlevere det meste som vanligvis holdes mellom husets fire vegger. Du må blogge om all dramaet i livet ditt, hvordan du veksler mellom kjærester, sexstillinger og middagsønsker for dagen. Du må fortelle om alle gangene det blir slutt med kjæresten/forloveden din i løpet av en uke, og du må krydre det hele med «ringen på/ringen av» innlegg for å holde interessen oppe. Bruk 15 innlegg på å fortelle folk i overskriften at du er svanger, men i teksten under bare at du er svanger med en drøm du bare gleder deg SÅÅÅ til å fortelle mer om. Skriv ofte kryptiske innlegg som handler om knuste drømmer og forhold, shai-høvler og bryllupsreise som det ikke ble noe av.  

For å virkelig booste trafikken til bloggen din må du besørge bilder av kroppen din. Mellom dagens outfit-bilder, og masse bilder av barna dine må du legge ut seksualiserte bilder av kroppen din. Gjerne mellom to av barnas barnebursdager som er behørlig dokumentert. Kall det gjerne reklame for piller som gjør deg brun eller hyl jævlig høyt om likestilling når brystene er eksponert. For pupp er jo bare pupp? Og vi kvinner fikk jo stemmerett i Norge i 1913 etter at kvinnebevegelsen la tepper i bar overkropp, ikke sant?

JEG HAR BLITT PULT UTE I DET FRI MENS NOEN SÅ PÅ I BAKGRUNN!

I tillegg må du sørge for at overskriften ikke henger sammen med teksten. Bruk overskriften «DØDSFALL I HUSET» når du har lagt ut maurmiddel for å ta knekken på insektsinvasjonen på våren. Eller «IKKE BARE EN LITEN MEN TO SMÅ!» mens du holder deg på magen på bildet. De fleste skjønner selvsagt at det handler om at søsteren til tanta de har fått 2 hundevalper i hus når de leser teksten, ikke sant? Man lurer jo ingen, bare skriver det som det er!

Ikke minst. Hold deg for guds skyld ikke inne med andre bloggere. Bli RASENDE med tonnevis av divanykker og beskyld jury og stemmegivning for korrupsjon når du ikke vinner «Årets beste blogger»-diplom i glass og ramme fra Nille. Kall dine kollegaer i bransjen for fiasko`er. Og bli for all del ikke glad på vegne av andres suksess. Skriv et superkritisk blogginnlegg om hvordan premierefesten din ble spolert av andre som koste seg på premierefesten av et program som handlet om et knippe bloggers liv og leven i noen måneder. For det var jo tross alt din fest, for det er jo du som er hovedattraksjonen i programmet. Du er jo tross alt den med flest lesere så da er det jo din premierefest. Faen ta kamerafolkene, lydfolkene, den lavtlønnede produksjonsassistenten og de andre deltagende i serien, det er bare mas med de.  

Beskyld de fleste for å være sjalue og mobbe deg når ikke alle kommer med hyggelige tilbakemeldinger eller, gud forby, konstruktiv kritikk. Slett og blokkèr alle som har et spørsmålstegn etter kommentaren sin. Her er det også viktig å ha en mann/bissnisspartner/forlovede/eksforlovede/barnefar/hvemsomhelst som kan forsvare deg og kalle kritikerne i kommentarfeltet for stygge ting. Sørg for at det ikke er mulig å kommentere verken på bloggen eller andre steder du har kontroll på, uten STRENG sensur!

Skriv en bok om alle haterne dine og livet generelt. Her må du prøve å få folk til å tro at du bjuder på ENDA mer enn vi har sett av deg allerede. Krydre boka med en overskrift som selvsagt får deg til å fremstå som en trist og skjør ungjente, og ikke den vannvittige dyktige business-damen du faktisk er.

Når du omsider er på topplisten - post et nytt kryptisk innlegg der du forteller at du gir deg som blogger. Eller ikke gir deg som blogger. Whatever. Bare husk å merke det som «reklame» når du antyder at alt mellom linjene kan leses i boka di.

Når du har gjort alt dette, NYT at 34-år gamle, slitne humormammabloggere skriver om deg i SIN jakt på klikk. Vi er nemlig alle klikkhorer. Noen større enn andre, men likevell. Jeg kaster masse stein i glasshus, og jeg skulle ønske jeg turde å bjude på like mye som du gjør. Men det finnes ikke så mye drama i mitt liv, dessverre. Livet mitt er altfor kjedelig til å bli besøkt av over 80.000 hver eneste dag for å få med siste nytt i heimen min. Jeg legger heller ikke tepper i bar overkropp, så det er fint lite puppebilder å by på i denne bloggen. Jeg har dog forsøkt med et «4 dager etter fødsel-bilde»-men den var dessverre så normal den kroppen at det var ingen som klikket seg inn på bloggen min for å drømme seg bort i strekkmerker og kvapsete mage. 

Ærevære deg, tidligere toppblogger, som indirekte har laget denne ultimate oppskriften for å bli som deg - en toppblogger. Dine overskrifter vil bli savnet. Hvem overtar tronen etter deg?

Klem fra Supporterfrue - i jakten på klikk! 

Sykehuset i Skien er full av godbiter i grønn uniform.

19.09.2017 - 11:35 17 kommentarer

Å, god morgen dere. Beklager fraværet mitt, men jeg har heldigvis en unge og en skadet mann å skylde på. (!) Aldri før har jeg ønsket meg en au pair noengang, for nå i det siste har jeg kjent at det hadde vært digg å hatt noen til å ta seg av Torben noen timer midt på dagen. 

Jeg trodde helt seriøst jeg hadde født fra meg den "legen min er kjekk, naprapaten min er digg, tannlegen min er heit"-opplevelsene jeg blogget om da jeg var gravid. Fader ass, jeg følte meg som en dritsulten kjærring der jeg frekventerte kontorene deres i hytt og pine i løpet av graviditeten, i håp om å få litt husmorkjærleik i livet når jeg besøkte disse flotte mannfolka mine. (Haremet mitt, som jeg til tider kalte det i tidligere blogginnlegg) Det har jo gitt seg i det siste,litt i takt med hormonene mine, selv om jeg RASENDE måtte forklare tannlegesekretæren at jeg ikke ville møte på McHotTannlege før jeg har gått ned fødselkiloene mine, og vi måtte utsette timen min til langt uti november. Seriøst, de hadde satt meg opp på time typ 3 uker etter fødselen, det ville blitt som en DEJA VU fra fødselen å legge meg opp i den tannlegestolen så kort tid etter at jeg var sydd sammen. Nå utfører riktignok ikke McHotTannlege arbeidet sitt i den enden av kroppen, men dog. Mama vil helst ha noen måneder på seg på å rulle opp håret og finne en shape/holdin strømpebukse som gjør nytte for seg før jeg legger meg i stolen til HeiteTannlegen.  

I går var vi på sykehuset i Porsgrunn for å ta et bilde av lunga og ribbeina til Torben. Det er ikke sånne utflukter jeg pleier å pynte meg for, så min joggebukse og en sliten mamma/amme-vennlig overdel med gulpeflekker var outfit for the day. Under min løse bomullstrøye hang pattene fritt, og håret var samlet i den vanlige mammaknollen på toppen av huet. 

(Slik så jeg IKKE ut)

Mer som dette, egentlig...:

FAEN ASS!

Mitt herlige harem av tannleger, naprapat, og lege fikk et nytt tilskudd. Torbens sykehuslege! *hjerte-hjerte-hjerte*

Jeg ble livredd for at det samme skulle skje som da jeg så politimannen på kjøpesenteret for noen måneder siden, og hendene mine føyk rett opp (eventuelt bort...) til puppepartiet mitt ved magen et sted, for å unngå at jeg begynte å lekke fra boobsa, som jeg dessverre så altfor ofte gjør når jeg drømmer meg bort. Ikledd grønn kirurg-unifom satt vidunderet der og forklarte røngten bildene på pc-skjermen fra 80-tallet, mens jeg selvsagt hadde bilder i huet av at vi løp over en blomstereng sammen hånd i hånd. Torben vet så altfor godt min svakhet for kjekke leger, så han holdt meg igjen i bomullstrøya i ryggen ved et par anledninger. Jeg følte meg som en hund som bevret etter å løpe i rypejakta - men hold stand på trygg avstand ved hjelp av Torben. Da MrHOTlege i kirurg-uniformen sin bøyde seg ned og pludret litt med Maren i vogna måtte jeg holde hardt for ikke spørre "-Vil du bli pappan hennes?" *sukk*

Døra var ikke engang lukket på vei ut før jeg brølte til Torben - "SÅ DU HAN ELLER? Fyyy fader, det er jævlig trist for menneskeheten at det ikke finnes så kjekke fødselsleger. Hvorfor fikk jeg ikke en så kjekk lege å holde i hånda da jeg føda? Hvorfor kunne ikke HAN stikke fingeren i rompa mi for å sjekke om jeg hadde gått klar av en totalruptur i slutten av mars? SÅ min uflaks ass..."

Torben på sin side som fremdeles snakker om de pene damene på føden kunne på sin side forklare meg at "-Men Line, vi hadde jo til gjengjeld den flotteste, fineste og peneste jordmora i hele verden, har du helt glemt det da? Livet ER urettferdig!" lo han og haltet bortover sykehuskorridorene. Jeg husket med en gang jordmor-crushet Torben fikk på den altfor pene jordmora vår som tok imot Maren. Livet ER virkelig urettferdig. Hvor var DrDeilig når lukkemuskelen måtte sjekkes med en finger i ræva liksom? *trist fjes* 

Gleden min var riktignok stor da det gikk opp for meg dette var legen som Torben havner hos når alle hans uhell skjer. Det er jo godt og vite når man bor med en ulykkesfugl som Torben. Dette var nemlig legen Torben og jeg var hos da Torben prøvde å redde finger`n sin i 2-3 måneder før bryllupet vårt. Torbens forklaring på at jeg ikke husker den sykt kjekke legen fra den gang var at da var vi tross alt nyforelsket og skulle gifte oss, så det kunne hende at jeg var opptatt med å være forelsket i den kommende mannen min istede. Herregud ass. Vi ble også gjort oppmerksom på at Torben i løpet av halvannet år har vært i alle etasjene på sykehuset der, bortsett fra 6.etasje - så Torben vurderer nå å begynne spille håndball igjen slik at mor kan få litt kvalitetstid med DrDeilig igjen. Kan godt ta en sånn 6-ukers i arm og beinstrekk egentlig. Igjen. (!)

Jeg for min del har også begynt å planlegge hvordan jeg kunne pådra meg en pneunomtorax og costafractur for å se denne herligheten av en lege igjen. Så jævlig dårlig gjort å stue bort en så flott mann på et sterilt kontor, han burde blitt lagt i sprit på et stort reagensglass og plassert på utstilling for oss i barselgruppa hver fredag. Og alle andre barselgrupper. Og alle andre foreninger der kjærringer møtes. 

Jeg bare sier det. Jeg gleder meg til neste sykehusbesøk med Torben. Jeg skal bare oppgradere litt livsforsikringer før den tid. 

/Supporterfrue Line Victoria

Jeg er også på Instagram ,  Facebook og nå også SNÆPCHAT! (Brukernavn: Linevictoriahus)

 

Det er ikke noe galt med Maren, nei.

12.09.2017 - 13:04 36 kommentarer

Er det noe galt med Maren siden du ikke vil vise ansiktet hennes i sosiale medier?

Ukentlig får jeg faktisk dette spørsmålet. Faktisk fikk jeg også en mail av noen som mente det var «så flott at jeg ikke viste frem barnet mitt hvis det hadde misdannelser». Jeg ble så forbanna som jeg helt seriøst aldri har blitt før! At jeg liksom skal unngå å vise frem Maren fordi hun hadde så annerledes ut? Ærlig talt..! Nå er ikke Maren noe annerledes enn de fleste andre babyer, men om hun hadde vært det så hadde vel strengt talt ikke DET vært grunnen til å ikke vise henne frem på sosiale medier...!? 

Hva i alle dager feiler det egentlig Mammapolitiet? Først får jeg kjeft fordi jeg HAR delt noen bilder av Maren og så får jeg nå tyn fordi jeg IKKE viser bilder av Maren? 

Jeg har tidligere forklart at jeg sluttet å legge opp bilder av Maren da noen kom bort i barnevogna og ville ta bilde av henne. En fremmed person ville gjerne ta bilde av min lille noenukegammelr-baby i vogna. Jeg bestemte meg egentlig litt der og da at jeg ikke ville eksponere henne slik jeg ser fryktelig mange andre gjør. I ettertid har jeg nesten angret litt på at jeg tok dette standpunktet på hennes vegne. For i grunn var det vondere å få spørsmål som stilte spørsmål om det var noe galt med henne, enn kjeft fordi jeg stolt viste frem hennes fantastiske store smil i sosiale medier. Jeg fikk nesten litt følelsen av at jeg ikke ville vise hvor stolt jeg var av henne!

Jeg ser at de fleste vennene mine på facebook hiver ut bilder daglig av sine søte små. I alle sosiale medier. I kommentarfeltene ser jeg mange som skriver «å, så søt!" «Gullunge!" "Nyyyydelig!» om barna deres. Helddiggriser. For om jeg legger jeg ut et bilde, så merker jeg at en viss forumside godt representert av medlemmer av Mammapolitiet, kritiserer meg høyt og lavt for å være en dårlig mor som deler bilder av min lille frøken. Hva er egentlig forskjellen? Jo, forskjellen er at jeg har en blogg som blir lest av litt flere enn min nærmeste omgangskrets - og dermed også legger meg på huggestabben. Visstnok. 

Nei, det er ikke noe galt med Maren. Hun er en i overkant blid og glad unge som smiler på hvert eneste bilde jeg har tatt av henne med mobilen. Hun har ingen syndromer eller missdannelser som gjør at jeg ikke vil dele bilde av henne. Men mamman hennes har noia for å vise henne frem, fordi jeg blir pepret av meldinger og forum-diskusjoner som gjør meg trist. 

Jeg er bare en stolt mamma. Jeg hadde egentlig ingen annen grunner til å a vær å legge ut bilder av Maren enn at jeg hadde en tanke om at hun skulle få slippe å bli eksponert på en blogg, siden hun faktisk ikke har bedt om det selv. Men jeg blir så fryktelig lei meg når folk mener jeg ikke er stolt av henne eller at jeg prøver å skjule noe/ikke vil vise noe. 

Dere kan i grunn takke det ekstreme Mammapolitiet for at jeg unngår å dele bilder av Maren. For når jeg ser hva de skriver om andre bloggere som deler bilder av barna (her er det store forskjeller på bloggere, faktisk..Noen deler noen hyggelige familiebilder, mens andre utleverer rett og slett ungene sine) - så må jeg i grunn bare fortsette å holde på idèen min om å ikke legge ut bilder av Maren utenfor sosiale medier. Jeg hadde ELSKET å få dele bilder av henne med dere, men da skulle jeg vært bombesikker på at jeg står ved den avgjørelsen - og tålt å bli kritisert for det. Det er jeg ikke klar for ennå, kjenner jeg. 

/Line Victoria - Supporterfrue

hits