hits

Runder snart 4 uker med ny kost.

19.02.2018 - 21:50 18 kommentarer

OK. Jeg har lovet å dele.

"Jøss, har du gått ned?"

Det har gått nesten fire uker, og måtte bare få på meg fillene og knipse et bilde for å se hvordan det har gått. Det var nemlig noen som kommenterte og da kunne jeg ikke dy meg lenger. Det har ikke engang gått fire uker, og jeg må innrømme at jeg fikk meg en overraskelse, det må være lov å si. Det merkes godt på klærne mine, og jeg er i et slags limboland for tiden - litt for liten for de klærne jeg har kjøpt siste 2 årene (som gravid og voksende og ehh..kremt... i mammapermisjonen min) og litt for stor for de gamle "Line i form"-klærne mine. 

Så ja, jeg deler av meg mitt første bilde av hvordan jeg så ut for ganske nøyaktig 3 uker og 5 dager siden. Det er ganske sykt hvordan kroppen arbeider. Jeg husker det samme skjedde sist gang også, en stor forvandling på bare under 4 uker. Da delte jeg vel 6 ukers mellomrom-bildet hvis ikke jeg husker helt feil.

Men uansett da, slik ser en kostholdsending ut for meg i praksis! Blir gøyale uker fremover.

Jeg lovte dere en oppdatering, og jeg velger å avstå fra  å fortelle antall kilo. Det er ikke nødvendig. Det er ganske åpenbart at det skjer ting med kroppen min for tiden. Jeg gleder meg til fortsettelsen :-)

Ukens:

Humør: MASSE energi, endelig kom ånden over meg! Jeg har ryddet og vasket, vært supermamma, vært i masse god aktivitet og klarer endelig å sprette (alt er relativt dog...!) opp fra gulvet for å stoppe diktatoren fra å stikke gaffelen i stikkontaken.

Klær: Limboland. For liten for de store klærne mine, for stor for de jeg brukte da jeg var i god form. Takke meg til stretsj, lange og store gensere og ikke minst et bankkort som til stadighet blir gjenglemt hjemme. (Det blir det særdeles lite shoppingmuligheter av)

Torben: Han går litt på veggen, men han spiser sine brødskiver med salami på. Gått ned noen kilo han også da jeg verken disker opp med pizza, taco eller desserter i form av hele sjokoladeplater.

Hvor merkes det best? Puppa. Som alltid forsvinner de først, og sagguboobs er et faktum. Det går helt fint, jeg har ikke behov for å vifte med de tomme sokkene med småmynt i nederst uansett. Og det merkes VELDIG på humøret og formen min. Masse energi, den har jeg ventet litt på. Torben også. (høhø!)

Denne uken: Ønsker å få til noen spinningøkter og trening hjemme. Skal svømme til helgen med en 12 kilos unge i armene. 

Ukens kommentar: "Jeg bæsjet så mye at jeg hadde lyst til å løpe ned til vekta på kurset og veie meg..."

Fremdeles mange uker igjen av kurset - herregud, nå er jeg igang på ordentlig kjennes det ut som!

Følg meg gjerne på 📷 Instagram HER -  💡Facebook HER eller på 👻 Snapchat: linevictoriahus

Da sprakk det.

17.02.2018 - 09:35 Én kommentar

Det sprakk for Torben.

Jeg så ikke den komme. Jeg ble overrasket selv, men skjønte at det var farlig nær en reaksjon. det har ligget å ulmet i luften i lange tider, dessverre. Så sprakk det.

Torben har nok gått ned noen kilo han også, den siste tiden. Litt fordi det ikke settes feite middager på bordet, det finnes ikke et snev av godterier i skapet og jeg har lagt ned forbud om å slå det enkle telefonnummeret til pizza-sjappa bortafor når man er litt fysen. 

Så ja, jeg er ikke flau for å fortelle dere at jeg har en mann som har levd på brødskiver tint i mikroen og dansk salami (ÆSJ!) mens jeg har spist mine nøye oppmålte med ferdigpakkede måltider. 

Så da måtte det jo skje da. Den kvelden jeg var på veiing og trening. Så han besørget barnevakt midt i uka. Dro på butikken. Kjøpte så mye mengder og sjokolade at det ville svimeslått en hel jævla kulturbarnehage med 18 avdelinger rett i karbokoma. 
Han kjøpte: Potetgull, en plate sjokolade, nesten en kilo smågodt (800 gram), en pose baconcrisp, en pose peanutter, to cracler og en liten Pepsi Max. Tro det den som kan, mannen kjøpte altså en brus uten sukker til dette etegildet. 

(Slik så han ut forrige gang jeg gikk på kurs, og han ikke fikk spise god mat når jeg så det. Bildet er på natten. og mannen du ser er i karbokoma. Og nei, han skjeler ikke til vanlig..!)

Det Torben IKKE hadde regnet med etter avlevering av diktatoren vår, var at mamsen hadde glemt å legge ut nøkkelen. Japp. Den lå ikke på avtalt sted. Så med minusgrader i luften ringte han kona si i et ørlite håp om at jeg faktisk tok telefonen.
Jeg for min del satt lykkelig uvitende på kursstolen min og svettet over mental/motivasjons-trening sammen med en bønsj andre glade damer. Telefonen min? Nei asså, den lå jo i bilen. 
Plutselig kom jeg på det.

NØKKELEN!

Jeg løp ut i bilen og grabbet til med iphonen med elendig batterikapasitet og sprekk i skjermen. Neida, akkurat kaldt nok i bilen til at batteriet var flata ut. Jeg spurtet inn til Nancy, kastet meg over telefonen hennes på pulten og tekstet Torben. 

Etter mye om og men fikk jeg tak i han. Han satt i bilen,han. I garasjen. Satt å så på fotballkamp på mobilen sin og trøkket i seg potetgull, en plate sjokolade, nesten en kilo smågodt (800 gram), en pose baconcrisp, en pose peanutter, to cracler og en liten Pepsi Max.

Dere? Mannen min var så lykkelig han. Euforisk nesten. Svarte meg med mild stemme at «det gikk heeeeeelt fint at jeg hadde glemt nøkkelen»? Jeg hørte det på stemmen hans. Det er akkurat samme pusestemmen jeg lager når jeg er full av sukker og dårlig samvittighet. Han hadde virkelig time of his life i den gamle Outlanderen vår, der han satt og så på fotball på mobilen sin som åpenbart har hakket bedre batterikapasitet enn kona sin. 

Også jeg da. På vei inn for å lære avspenningsøvelser. (Seriøst. Jeg? Avspenning? REALLY?)

Jeg var litt usikker på hva jeg skulle bruke avspenningsøvelser til, med tanke på at jeg til vanlig - i mitt gamle liv ville avspent meg selv med et par sigg og en kopp kaffe. Nå er det riktignok slutt kjederøykinga mi (hvil i fred, elskede, livsfarlige venn gjennom 17 år) så egentlig hørtes det ut som en fin ting å lære meg å få inn noen enkle øvelser jeg kan slappe av meg. 

Etter at magen min fikk kjørt seg med ca 250 situps (nei, det var ikke 250 situps, det var kanskje 14, men jeg prøver å skrive så du forstår hvor hardt det var for den fislete og skralle muskelkroppen min) så fikk vi beskjed om å legge oss ned for å avspenne oss selv. Behagelig musikk. Stille. Jeg lå godt med teppe over meg. Ei litta fristund for hu mor. Aahh.. Popanlegget til Nancy blir skrudd på. Ut kommer "en behagelig stemme" som Nancy hadde fortalt oss kom til å fortelle oss på en behagelig måte hvordan man tenker og fokuserer og puster og... Ja, i grunn ganske greit å ha en stemme som forteller deg at du skal huske å puste når man er så blond som meg.. Den behagelige stemmen....... Behagelig. Bergenser. Med all mulig respekt for herlige bergensere, men som behagelig bakgrunnsstemme til puste - og avslappningsøvelser...?

Det funket faktisk. Ikke at jeg fant meg selv eller løsningen på verdensproblemer, men joda. Jeg ble bysset i ro.

Vel, bysset i ro er vel strengt talt en overdrivelse med modifikasjoner. 

For jeg lå nemlig der å fablet om han mannen min som satt i bilen med tidenes sukkersjokk. Jeg tenker at han må ha bevret og vibrert så kraftig at det må ha hørtes ut som en rytmebok fra utsiden. At han fråder og har trillrunde øyne som forfedrene våre hadde på 70-tallet etter befatning med bokstavene LCD. 

Så lå jeg der da. Under teppet og hørte på en beroligende og nærmest hypnotisk berrrrrrgenser. Og alt jeg tenkte på var den stakkars mannen min som må skaffe barnevakt til Maren mens han sitter i min gamle, slitne traver av en bil i minusgrader og regelrett STAPPER i seg alt han ikke får lov til å ta med seg inn i huset når jeg prøver å holde meg unna.
Fyyyy fader, for en snill og omsorgsfull mann jeg har gifta meg med. Oppskriften på å klare å gjennomføre en omveltning av kostholdet er rett og slett å ha en mann som tar hensyn. Om så han må sitte i bilen å spise lørdagsgodteriet sitt. 

Uke 3. På tide å ta frem pekefingeren bittelitt og være alvorlig.

14.02.2018 - 21:37 9 kommentarer

Supplaise, liksom! Veiing på mandag, jeg føler jeg ble tatt ørlitt på senga. (Og det er jo en stund siden, høhø.)

Nancy bad meg ta en tur, så vi kunne ta en prat. Sånn som vi egentlig gjorde i gamle dager, men som ingen av oss egentlig har tid til. Så det ble etter leggetid for kidsa. Ikke bare ville hun prate med meg, men hun ville fasen i meg veie meg også. Jeg spurtet inn på dass og tisset ut en skvett, pilla av meg øredobbene og skrelte av meg sokkene. JEG VAR KLAR!

Det gikk forbausende greit. Jeg har faktisk nådd mitt første delmål og er på full fart mot et rundt tall som er halvparten av det tallet jeg har som mål. Gikk det helt i stå for deg også nå? Fortvil ikke. Jeg kan forklare det med at jeg FØLER meg mye bedre allerede, er litt kvikkere og sover bedre om natten. Det er jo hele hovedårsaken til hvorfor jeg gjør dette, at jeg ønsker å bedre livskvaliteten min - ikke bare gå ned i vekt!

Noenganger er jeg litt i tvil på om dere egentlig forstår hvor jeg vil med dette. For jeg får så uendelig mange facemeldinger og snaps og insta direkt-meldinger som alle har det samme spørsmålet: "Hvordan ser måltidene dine ut og hva er det du spiser? Kan du lage en kostholdsplan? Hvor mye kan jeg gå ned i vekt når jeg veier sånn og sånn og sånn?". 

Hey. Dette må jeg faktisk få si noen ord om, og jeg tar det i fellesskap.

Jeg er ikke kostholdsekspert og jeg er ikke noen lege. Jeg er heller ikke instruktør på kurset jeg går, og jeg er heller ikke noen personlig trener. Det er en grunn til at jeg går på et kurs jeg har betalt for (det må jeg påpeke at jeg har gjort, så ingen skal tro at det er reklame jeg har unngått å merke), rett og slett fordi jeg trenger oppfølging og gruppesamhørigheten det gir meg. Jeg kan ikke fortelle deg på stående fot hva du skal gjøre og hva du skal spise, da jeg ikke kjenner din historie, psyke eller motivasjon. Ei heller har jeg kunnskapen som skal til for å lekse det opp for deg.  DER kommer jeg til for kort. Det er en grunn til at jeg går dette kurset igjen, det er for å lære å endre kostholdet mitt og jobbe med å endre ernærings-mønsteret mitt. Jeg klarer det aller best når jeg gjør det med andre i en gruppe - og aller best utbytte av det har jeg ved å ha Nancy (min instruktør) i ryggen. Jeg har prøvd så jævlig mange ganger å "gjøre det sjæl" og jeg kjenner min begrensning. Så nei, jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre eller hva du skal spise, for jeg må få oversikten selv! Og om jeg velger å kurses som instruktør, eller om jeg ønsker på sikt å være en slags veileder - da det er en vurdering jeg må ta når jeg har kompetansen til å lære det bort til andre.

Jeg er livredd for å svare mange av dere. Livredd for å si noe som ikke stemmer eller noe som kan tolkes helt feil. Så derfor er det viktig for meg å heller be dere som spør, om å gå til noen som arbeider og jobber med dette.

Mine aller beste tips hvis du vil gjøre en kostholdsendring er uansett:

🎈 Du må være motivert for å endre kostholdet ditt. Ikke bare frem til sommeren, ikke bare dette året - men en livstilsendring. Ja, du må belage deg på både trening og aktivitet - og nei, du kan ikke fortsette å spise godis og potetgull i sofaen hver dag, om det er det som gjorde at du er der du er idag. Jeg kommer garantert til å gjøre nettopp det igjen mange ganegr i løpet av livet mitt, men ikke hver dag som jeg har gjort det siste året.

🎈 Du bør gjøre det sammen med noen. En gruppe eller et kurs. Ta med deg venninnen din eller bli kjent med nye mennesker på kurset. Dere er alle på kurset eller i gruppen i samme situasjon, så det er ingen andre som vil være mer støttende eller behjelpelig med å dytte deg i riktig retning som når du gjør det sammen med noen. Denne gruppa jeg har havnet i denne gangen er helt vidunderlige. Så herlig ærlige hele gjengen. Jeg tror vi kommer til å få mye moro fremover. ❤️

🎈 Du bør søke hjelp fra noen som har greie på slikt. En kostholdsekspert, en personlig trener eller en vektklubb med dyktige instruktører. Livea er riktig for meg fordi jeg har gjort det før med supre resultater tidligere, og jeg kjenner opplegget. Etter graviditeten er jeg nå i ferd med å bestige en motbakke jeg møtte på i livstilsendringen min. Som med så himla mange andre normale mennesker så spiste jeg det jeg kom over i graviditeten, regelrett koste meg glugg i hjel. Det visste jeg var litt dumt, fordi jeg visste at det ville gjøre det litt vanskeligere å smette inn i min fine 2xu-tights etter graviditeten, men vet du - det brydde jeg meg ikke om. Ikke angrer jeg heller. Det var egentlig et bevisst valg om et ønske om å kose meg med graviditeten.  I en graviditet skal og bør det være lov å kose seg og jeg syns oppriktig ikke at verken vekt eller kosthold bør spille noen trille de få månedene man er smelt på tjukka. 

Det var HELT uaktuelt for meg å kjøpe maten og kjøre samme løp som sist helt alene - fordi jeg visste hvor viktig veiingene, målingene, tilbakemeldingene, støtten og hjelpen det er i en gruppe. Selv etter såå lang tid på forrige kurs, så er jeg absolutt ikke utlært nok til å ta fatt på oppgaven alene! Jeg gjør heller ikke dette "for å slanke meg" slik noen tror. Jeg gjør dette for å endre en usunn livsstil jeg har hatt siste tiden, der jeg har vært mye stillesitting og forsynt meg litt for mye av det gode i skap, fryser, bord, benker og skuffer. 

Det er kanskje derfor jeg blir litt lei meg når jeg får meldinger av dere som spør etter "tips til å gå ned i vekt". Jeg er så redd for at dere tror jeg er en guru innenfor dette feltet, men det er jeg så absolutt ikke. Jeg deler kun erfaringer på denne bloggen, erfaringer JEG opplever i kurset. Jeg vil så absolutt råde dere til heller å ta kontakt med kursveileder eller Livea direkte om dere vil delta på et kurs. Det hjelper veldig lite å spørre meg, for jeg er akkurat som dere som spør meg. Jeg skal endre kostholdet mitt til et mer normalt og balansert kosthold, og jeg skal lære meg å velge riktig mat når jeg forsyner meg av matfatet. I tillegg skal jeg komme i aktivitet og bli et sunnere menneske. 

Forøvrig - veldig mange henger seg opp i dette med ketose. Ketose (høyforbrenning) er en tilstand kroppen havner i ved å spise svært lite karbohydrater. Jeg sakset litt fra forrige gang jeg skrev om dette for noen år siden:

Hva er ketose?

Når du først slutter å tilføre kroppen karbohydrater og erstatter dem med proteiner og fett vil forbrenningen endre seg for å tilpasse seg dette. Denne første prosessen kalles lipolyse, og kroppen innstiller seg på å bruke fett istedet for karbohydrater som drivstoff. På denne korte tiden (noen dager) går man gjerne ned 2-3 kilo, men dessverre bare veldig mye vann.  Men så...:

Ketose er den andre delen av denne "kjemiske" prosessen som skjer i kroppen, og det er nå kroppen virkelig begynner å brenne fett for å dekke sitt energibehov. Ketose fører ikke til tap av muskelmasse, med mindre du ikke har fett i kroppen, og dette er spesielt gunstig siden større muskelmasse krever mer energi som igjen forbrenner mer fett. Når ketose først inntreffer kan du ta av utrolig mye fett på veldig kort tid.

(Tekst hentet fra det store internettet for å få ordene riktig / ketose.no) 

Den første delen av kurset går på å få i seg måltidsertattere som er nøye satt sammen av svært få karbohydrater og veldig lavt kaloriinnhold i shakene. Disse shakene gjør at man blir satt i ketose. Man kan også komme i ketose ved å spise mat uten særlig mye karbohydrater, men det er både vanskelig og innviklet og krever at man vet veldig mye om matvarer fra før av. Men siden vi går et kurs for å lære om kosthold er det kanskje litt overkill å sette igang å lage mat på egenhånd fra dag en uten spesielt mye kunnskap om både ketose og mat som setter deg i ketose. For min del syns jeg det var veldig enkelt å forholde meg til disse shakene, og jeg fikk innført rutiner i matvanene mine. Blant annet drakk jeg et måltid (shake) til frokost, og det har jeg aldri gjort før. Nå gjør jeg det, i form av en slik shake. Shakene vi bruker i kurset får man KUN får kjøpt når man går på kurset.  Man er i ketose i maksimalt 9 uker, da begynner man å innføre mat. Mange innfører mat på et tidligere tidspunkt også, dette er noe du og din veileder bestemmer sammen. Når man innfører mat, lærer du om kosthold og hvordan du kan velge råvarer i butikken. Man fortsetter å gå ned i vekt selv om man innfører måltider.

Dette jeg har skrevet over er en slags forklaring på hva jeg gjør, skrevet med mine egne ord. Det er et opplegg i forbindelse med et kurs jeg tar, og dermed under oppsyn av noen som har god greie på dette. Med andre ord er det først og fremst ikke en quick-fix eller noen diett jeg har kastet meg i gang med, det er et opplegg jeg følger sammen med andre. Jeg vil absolutt ikke anbefale deg å gjøre dette "på egenhånd" da det verken er bra eller forsvarlig å gå igang med noe slikt uten å inneha kompetansen. 

Jeg kan ikke gjenta meg selv mange nok ganger, det handler om å få en sunnere livsstil og ikke gå ned i vekt. Å gå end i vekt er jo en kjempebonus og det hjelper meg motivasjonsmessig på veien. Jeg tror oppriktig jeg er et bedre menneske når jeg har en sunnere livsstil. Både ernæringsmessig og fysisk/psykisk. 

Håper dette var et innlegg som stopper alle ønsker om oppskriften på en "quickfix". Og det er ingen diett. Ingen slankekur. Det er rett og slett en måte for meg å ta tak i helsa mi.

Beklager at jeg virker litt streng i dette innlegget, men jeg måtte bare si det. Viktig for meg å påpeke at jeg ikke vil fremme usunne holdninger til kropp.

Og dere? Jeg føler meg fin, uansett størrelse. Jeg har brukt så jævla mange år på å hate kroppen min, men det gjør jeg ikke lenger. Livet er for kort til å ønske seg tynnere, for livet blir faktisk ikke bedre. Trust me on that.

Når det er sagt, slik ser en helt normal mamma ut etter kiddens leggetid. Genser vrengt og med baksiden frem. Usminket med hårdott på toppen. Buskete bryn og våtservietter OVERALT. Sånn er det bare. De færreste ser faktisk ut som en million dollars når klokka bikker 21.00 på kvelden. 

Tata! 😘

/Supporterfrue, Line Victoria

Hun heter Maren fordi du het Marit.

11.02.2018 - 14:22 58 kommentarer

Kjære mamman min.

Den fine, tøffe, kule, hardtarbeidene, smarte mammaen min. Du som klippet plenen toppløs på 80-tallet, så alle de rigide kjærringene på boligfeltet bortenfor huset vårt klagde fordi de mente det gikk ut over trafikksikkerheten. Du som var tilbake i jobb etter få uker og brukte kvelden på å pumpe deg så jeg fikk flaske av pappa. Du som tok en intensiv etterutdanning i 30-årene og fikk en høy stilling i offentlig sektor. Du som lærte meg fordelen med high-waist bukser. Du som kjøpte dyr kunst og pappa som slet av seg alt håret. Du som kjøpte nabonytta til hytta mi fordi du syns så synd på de som skulle selge den. Du som elsket å reise, og når pappa var i nordsjøen benyttet du anledningen til å ta med meg på turer. 

Vi hadde knapt kommet hjem fra jenteturen vår i Berlin den helgen, før du ringte onsdag kveld og spurte om ikke vi skulle ta en tur til syden i jula. Jeg lo, og sa at "- Burde vi ikke pakke ut fra helgeturen vår før vi pakker den igjen, mamma?" Og så lo vi. Og ble enige om at vi skulle se det ann litt, men jeg var jo positiv til tanken om å dele hotellseng med deg igjen! :-)  Og så ringte du en gang til den kvelden, rett etter at vi hadde lagt på. Men da ringte du feil - så du bare lo og sa at "-Jeg skulle ringe Stine, ikke Line en gang til!" Og så la vi på. Og det var siste gangen jeg snakket med deg. Pappa var på kurs i regi av jobben sin på plattformen noen dager, så du benyttet anledningen til å smugrøyke fra en ti-pakning med brun Kent som lå bak noe nips på peisen. Og så gikk du å la deg. Og så våknet du ikke opp igjen.  

Den kvelden shoppet du julegaver på finn.no. Noen dager etter at du døde dukket det opp en pakke i posten til deg. Vi åpnet og det var noen gamle vintage 60-tallskniver. Jeg ringte avsenderen av pakken og spurte hva i alle dager dette var. Han fortalte at han hadde blitt oppringt av en hyggelig dame (mamma) den kvelden du døde, og hun hadde kjøpt knivene av han. Selgeren fortalte at du, mamma, hadde sagt at "-Jeg skal ha de som julegave til datteren min, hun elsker sånne 60-talls ting!" Så da hadde du kjøpt julegave til meg da. Som kom i posten noen dager etter at du døde. Det var helt absurd.
Bildene av deg og Hunter (hunden) kom også i posten uka etter at du døde. Fotografen fortalte at du hadde sagt at du var så lei av at vi aldri fikk tid til å få tatt det familiebildet vi har snakket om i åresvis, så du gikk til fotografen og tok bilde av deg og Hunter sammen i stede. Bare for å demonstrere litt...!

Uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så finnes det ingen ting jeg kunne gjort eller endret på som kunne sørget for at du levde idag. Du hadde et massivt hjerneslag mens du sov, og du merket absolutt ingenting. Ingen dramatikk. Ingenting som skulle tilsi at det kom til å skje. Du døde rett og slett i søvne. I en fin drøm, får vi håpe. 

Mamma med Line på fanget i 1984. /  Bilde av mamma like før hun gikk bort i 2008.

Idag feirer jeg min første morsdag. 9 år etter at du døde, ble du mormor i mars 2017. Du hadde ELSKET det. For Maren er nemlig kliss lik meg når jeg var liten. Hun sover godt, spiser godt og er bare sinnsykt blid hele tiden. Hun heter Maren fordi du het Marit. Og hun er født 6 dager før jeg ble født - men med 34 års mellomrom da. 

Det er min første morsdag, og jeg bruker den på å reflektere. Tenke på hvor mye jeg savner deg akkurat idag, og angre på alle de gangene jeg ikke gratulerte deg med morsdagen. Vi pleide jo ikke å feire slikt, men jeg kjenner idag at jeg er sikker på at du ville likt å få en hyllest på facebook eller en sms eller kanskje tilogmed en blomsterbukett. (Du hadde tilogmed syns det var stas med et blogginnlegg, tror jeg...!) Det er noe helt spesielt med mammaer. Men man skjønner kanskje ikke hvor viktige de er før man blir mamma selv. Og man skjønner ikke hvor viktige mammaene er før man mister de. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har angret på alt jeg ikke fikk sagt til deg når du levde. Eller spurt om. Eller gjort sammen med deg. For på min aller første morsdag, så skulle jeg veldig gjerne gratulert min egen mor med dagen. Takket for den fantastiske oppdragelsen jeg fikk. Takke for alt du lærte meg, og alt du viste meg. Takket for at du gjorde meg så tøff og trygg, og takke for at du alltid støttet meg i valgene mine - selv om du noenganger var uenig. (Du hadde forøvrig rett - jeg burde ikke droppet ut av tannlegestudiene)

Det vil alltid være "en første" for mange av tingene jeg opplever fremover etter at du døde for 9,5 år siden. Å feire morsdag for første gang er en av de. Jeg rakk å feire 25 morsdager med deg mamma, skulle ønske det var mange, mange flere. Trøsten er at jeg fikk hele 9429 dager med deg, og i ettertid har jeg lyst til å tenke at hver eneste dag var en morsdag de 25 årene jeg fikk med deg.

Forresten mamma - ingen var klar over det da det ble tatt, men husker du julaften før du døde? Da tok vi en tur i seilbåten min alle sammen, "seilte" ca 500 meter ned til den lokale pub`n, og drakk øl mens ribba stod i ovnen hjemme. Da fikk vi faktisk tatt det familiebildet du maste så om...! 

Jeg savner deg. Hver eneste bursdag, dødsdag, morsdag. Alle dager. 

Line, lille mulen.

Jeg vil gjerne få bruke stemmen min...

09.02.2018 - 21:43 33 kommentarer

Jeg er ikke så god på å bruke stemmen min på bloggen min. Det vil si, noen mener jeg er det fordi jeg deler av meg av mye gjennkjennelig, tabuer og ikke minst de tingene vi ikke snakker om. Så kanskje jeg gjør det alikevel. Jeg er heller ikke kjent for å pepre bloggen min med reklame, da jeg i utgangspunktet ikke har bloggen som jobben min - men som en lekeplass for skribleriene mine. Og dette er ikke reklame. Dette er et rop ut i en blogg, med et ønske om å få hjelp til å hjelpe.

Idag fikk jeg en mail.
En mail fra noen som hjelper til med et prosjekt som jeg kjenner jeg brenner veldig for. Et prosjekt som gjør at jeg føler meg takknemlig for min egen situasjon, men ønsker å gjøre noe for andre. 
Jeg har hørt om dette tidligere, men som med så mye annet så glemmer man å ta tak i det og faktisk GJØRE noe med det. For min del var mailen en tankevekker og jeg brukte ganske nøyaktig to minutter på å bestemme meg for om jeg kunne bruke min blogg i arbeidet deres.

Min lille Maren ble født over termin. God og tjukk var hun da hun kom ut - og fikk toppscore.Man glemmer det når man får den lille på brystet, at alle bekymringer om å få et frisk barn uten komplikasjoner forsvinner når man innsèr at man vant lotteriet og alt er normalt med den lille.

Å få et prematurfødt barn er så absolutt ingen lek. Joda, sykehusene i Norge er så dyktige at de kan redde barn helt ned til uke 23/24. (Det er enighet om å tilby behandling fra uke 23 dersom foreldrene ønsker det, og etter individuell vurdering.) En graviditet er normalt regnet 40 uker. 

Et prematurfødt barn trenger nærhet og hundkontakt. Det gjør forsåvidt nyfødte generelt også, men prematurfødte barn har hatt en raskere utvikling (modningsprosessen) og klarer seg mye, mye bedre ved å ha masse nærkontakt med mamma eller pappa så mye som mulig. Full av ledninger, pustemaske, slanger, sonder, så er norske sykehus helt fantastisk på å oppfordre til å legge prematurbarn på brystet så mye som mulig, og det er vi uendelig glad for. Det er heldigvis ingen forskning i hele verden som forsvarer at det er bra for babyer (både prematur og de som er født til termin) å ligge alene i kuvøse eller seng når de er nyfødte. Det finnes også tillfeller der barnet er erklært død, men klart å finne veien tilbake til livet ved at barnet har blitt lagt til mors bryst etter fødselen. Det sier litt om hvor viktig "kenguru-metoden" er for nyfødte.

 

Thea og pappan hennes. Foto: Carina Juliussen

Carina Juliussen og hennes mann fikk lille Thea som ble født prematurt. På sykehuset sørget de for at Carina og mannen hennes fikk sitte i en god lenestol når de hadde barnet sitt på brystet. Problemet var at det var så fryktelig få av disse stolene. De ansatte brukte mye tid på å frakte lenestoler fra intensivavdeling til intensivavdeling. Og dette var stoler som Carina og hennes mann gjerne tilbragte hele døgnet i, med den bittelille datteren sin på brystet. 

Carina har gjort en helt fantastisk, heroisk innsats. Hun har allerede skaffet et stort antall stoler ved å bruke masse tid og energi på å skaffe penger til prosjektet "Bare En Stol". En stol som faktisk bare er en stol, men et så livsviktig redskap for foreldre med prematurfødte barn.

Kan jeg få lov til å benytte anledningen til å be om litt hjelp til å hjelpe? Kanskje jeg kan nå ut til noen der ute som kan bidra? Da hadde jeg blitt uendelig glad om vi kan hjelpe Carina og studentene som nå har engasjert seg for å skaffe sykehusene de siste stolene som mangler.

De har en facebookgruppe - en bidra-side og ikke minst har de VIPPS:  96901261

Og skal du gjøre en liten ting i kveld med telefonen din, så vet jeg at Carina og gjengen hennes ville satt uendelig pris på et bidrag. Vipps det du føler du kan bidra med, for jeg er helt sikker på at om alle leserene mine hadde vippset 25 kroner (som er en kaffekopp på bensinstasjonen, liksom..) så hadde vi sammen gjort noe helt fantastisk for Carina og hennes jobb for å skaffe stoler til alle nyfødt intensiv-sykehus landet over. Mens jeg skriver dette innlegget har jeg også oppdaget at min fine bloggervenninne Konatil (Christina) også har skrevet om dette, og det er så fantastisk at vi er flere som engasjerer oss i dette! Ingenting er bedre enn at stemmene våre høres når det trengs!

Jeg håper på fantastiske resultater, og mange, mange stoler til alle nyfødtintensiv-sykehus! 

Takk for at du hjelper meg å hjelpe.

/Supporterfrue - Line Victoria 

 

 

 

 

 

 

 

Klovn.

08.02.2018 - 21:40 Én kommentar

Tusen takk for alle støttende kommentarer på forrige innlegg! Det var deilig å slå et slag for Torben, kjente jeg. 

Egentlig skulle jeg sveipe innom for å fortelle dere om et foredrag jeg skal ha i Oslo i mars. Helt til jeg fikk beskjed av annonsøren at det allerede var utsolgt! Whaaaat? Hva skjedde, liksom? Rakk ikke engang å informere dere om at supporterfrua skal få rante på en scene foran en haug med damer (nærmere 200 stk slik jeg har forstått av billettsalget...!) og så rekker jeg fasen ikke å tipse dere om det engang?! Men neste gang jeg skal gnæge høl i huet og gi dere bloggen min i verbal form, så skal jeg være kjappere ute. Men da vet dere det i hvertfall. At jeg kan bookes til arrangementer. HAHAHHA! Det er fryktelig sært egentlig. Bare ikke be meg om å fortelle en vits,for da må dere i såfall sette av en hel dag/kveld er jeg redd.

 

I morgen er det fredag, og guuuudamei som jeg gleder meg til å kose meg med min deilige lille frøken. Hun er litt snørrete og hoster litt, så jeg må nesten se ann formen hennes før jeg hiver meg i sving med å ha en aktiv helg med diktatoren. Uansett så gleder jeg meg til ettermiddagsdupp med henne, da skal vi sove sammen i sengen og bare nyyyyyte. Jeg elsker å sove sammen med henne. Kjenner jeg savner veldig å amme når hun ligger ved siden av meg i senga, sukk...

Noen som spurte i kommentarfeltet om dette med ting Maren har lært seg. Nå vet jeg overhodet ikke hva som er vanlig å kunne når man er 10 måneder, men jeg antar at det er relativt normalt utvikling på henne. Jeg tror at mye ligger hos faren hennes. Han har tålmodighet. Og i tillegg så har han humoren til det. For eksempel de rare grimasene han har lært henne. Når Torben sier "flørter du med pappa..?" så lager hun smale øyne, legger hodet på skakke og lager trutemunn. Helt seriøst så ser det ut som hun har et anfall av et slag stakkars, men det er såå morsomt! Også ler hun veldig etterpå, fordi hun faktisk skjønner at hun gjør seg til. Det er stor underholdningsverdi i den lille gærningen ass! Og jeg er redd hun veit det sjæl også. Jeg er så redd hun blir lik mora si på den klovnefaktoren asså! På en annen side så er det strengt talt verdens beste rolle å ha i sosiale settinger da. 

Nå klarer hun å reise seg opp på gulvet og stå der helt bekymringsløs også. Jeg tipper det bare er snakk om noen veldig få dager, så tar hun å setter den ene foten foran den andre - og vips! Så har hun begynt å gå. 

Nei vettu, nå ble det fryktelig mye barnepjatt, her. Det beklager jeg! Sitter å jobber med et innlegg jeg fikk tips om av en leser om å skrive, ikke vær redd for å komme med forslag til hva dere vil høre mer om...! :-)

Ha en suveren kveld videre!

/Supporterfrue

 

 

SuperpappaTorben.

07.02.2018 - 22:29 12 kommentarer

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg tror vel kanskje det er en slags hyllest til mannen min som reker hjemme med Maren mens jeg herjer rundt og gjør noe jeg har drømt om lenge. Et 10 ukers vikariat i lokalavisa før jeg setter meg bak pulten på gamlejobben igjen etter permisjon. For det er ikke til å skyve under en stol at jeg har veldig lange dager på jobb for tiden, og litt underskudd på energi.

Da jeg begynte å jobbe igjen etter 9 måneder med mammapermisjon var jeg ufattelig gira. Jeg var så gira at jeg nesten ikke sov før min første arbeidsdag. Jeg bommet litt på klokka, rushtrafikken og min egen formening om hvor lang tid jeg trengte om morgenen. Nå står jeg opp klokka 06.00, og tasser forbi rommet til Maren der jeg hører hun snorke i en behagelig takt som kan minne litt om en slags beroligende motordur. Og ned på badet i etasjen under, gjør et dårlig forsøk på dolle opp et slitent ansikt, og få i meg en kaffitår før jeg biler avgårde i en iskald bil gjennom noe som føles som 14872 bomringer. 

Savnet etter Maren har vært merkelig stort. Merkelig, faktisk. For ironisk nok så gledet jeg meg vilt til å starte å jobbe igjen allerede etter få måneder etter fødselen. Jeg husker jeg hang over skulderen på min svigerinne og gråt (av glede) fordi det gikk opp for meg at jeg var halvveis i mammapermisjonen, og jeg snart skulle tilbake på jobb! Jeg gråt fordi jeg var så letta over at mammapermisjonen gikk så fort! Nå er jeg oppriktig lei meg, nettopp fordi mammapermisjonen min gikk altfor fort. Pussig det der.

("They see me rollin`, they hatin`...")

De første månedene er jo kidden relativt avhengig av mamman sin når det kommer til pupp. Jeg var også veldig på at "jeg vil gjøre det selv" istede for at andre skulle fucke opp rutinene mine. Jeg hadde liksom en plan på hvordan jeg (vi) ville ha det. Etter 3-4 måneder var jeg ganske letta over at jeg omsider turde å overlate ansvaret til andre. Torben er jo en selvfølge å overlate til, han stolte jeg 100% på dag èn etter fødselen, men også da til øvrig familie. Etter Danmarksturen vi hadde med hele familien Sørensen i sommer, så fikk jeg et helt annet syn på det å kunne gi fra meg ansvaret til andre enn Torben. For hun var jo definitivt i gode hender, hvorfor skulle jeg være bekymret liksom?

Torben var alene med henne fra tidlig av. Jeg dro faktisk på butikken alene 2. dagen hjemme fra sykehuset. Det var fordi jeg ville se litt annet enn stueveggen og dritebleier. Dessverre for meg så hadde jeg så vondt i hufsetufsa at jeg måtte forte meg hjem, så butikkturen ble riktignok relativt kort. Hvis ikke jeg husker helt feil kom jeg så langt som til Pepsi Max-flaskene, men der snudde jeg. Men en god tur alikevell. Vi hadde første overnatting hos besteforeldrene for Maren da hun var rundt 3,5 månede tror jeg. Og det har blitt flere etter det. 

Det fine med Torbens jobb er at han er mye hjemme. To uker på, to uker av. De to ukene han er på jobb er han alikevell "hjemme", bare ikke så mye. Jeg er liksom aldri helt alene slik nordsjøfruer er. De to ukene der lå jeg med den deilige babyen min i senga og vi koste oss med pupp og søvn om hverandre. Når Maren ble større var det trilleturer på Brotorvet, barseltreff, babysang og kaffebesøk som var viktig for meg. For da fikk jeg tiden til å gå. Det er jo litt flaut å innrømme, men jeg har jo en unge som er fornøyd okke som - det er virkelig aldri noe "greier" med henne, så jeg har liksom hatt anledning til å ta henne med meg eller finne på noe med henne hele tiden. Når Torben var hjemme fant vi på ting sammen, eller vi delte oss. 

Nå når jeg ser henne så lite i løpet av dagen prøver jeg å kose meg maksimalt med henne den lille tiden jeg har med henne. Jeg kommer hjem rundt 1700-17.30 og da har jeg nøyaktig 2,5 time sammen med henne før jeg ikke lenger klarer å holde henne våken. Jeg sitter for det meste å snuser inn godlukta hennes, synger for henne ansikt til ansikt eller pludrer med en leke sammen med henne. Så bader vi sammen på kvelden, virkelig høydepunktet. Da klarer jeg å holde henne våken litt ekstra lenge, sånn at vi kan pakke oss inn i pysjposen og kooose oss til hun sovner i armene mine. Og da vet jeg at det er 20 timer til jeg ser henne neste gang, og det er så trist å tenke på.

Men så har du Torben da. Som er tidenes beste pappa de 20 timene jeg ikke er tilstede. Riktignok soves det i 10 timer (20.00-08.00) og i grunn soves det ytterligere 2-3 timer midt på dagen, men endog! I løpet av de våkne timene renner det inn meldinger av alt de to finner på. Gitar og sang, babytrall, lek på gulvet, leke fly, lek med Mille (7 mnd), tacobading i Badeparken, tur til helsestasjonen, trilletur, handletur, og besøk både hjemme og borte. Her må jeg riktignok trekke litt fra tiden Torben har hatt ryggplagene sine, for det har ikke vært helt enkelt å skinne som pappa når det stod på som værst. Men han gjorde virkelig det beste ut av det også.. Nå trenger jeg ikke ha så fryktelig dårlig samvittighet for å ikke være tilstede for henne, for nå er det Pappa sin tur til å skinne! At Torben også dristet seg til å ta førerkort i forkant for å sørge for at han er mest mulig mobil i tiden han har henne. 

(Daniel Tiger. Over, and over, and over again. Blir aldri lei, åpenbart.)

Maren skal ikke begynne i barnehage før i august, så Torben skal virkelig få muligheten til å savne å starte på jobb igjen, haha...! Jeg tror faktisk, helt oppriktig, at det er MYE værre for meg enn det er for Maren at mamma ikke er tilstede for henne nesten døgnet rundt lenger. Sånn sett er jeg evig takknemlig for at fedre (som ønsker det) får mulighet til å være hjemme med barn de også. Det er en veldig god utvikling at far nå likestilles som omsorgsperson for ungen. Når kidden spiser fast føde og ikke ammer lenger så er det da vitterlig ikke noe forskjell på mamma og pappa lenger! Faktisk vil jeg gå så langt å si at  ser at Torben er en MYE bedre pappa enn jeg var en mamma når jeg subba hjemme i permisjon.. Kanskje det er litt fordi hun er eldre nå, og responderer anderledes på lek og morro enn når hun bare...ehh.. lå der, i sparkedressen sin.
Jeg glemmer forresten aldri da min herlige farmor (Marens oldemor) ble særs positivt overrasket over at Torben skiftet bleie så kjapt, smidig og... ja, det faktum at han faktisk kunne det...! Jeg måtte faktisk påpeke at Torben antageligvis har skiftet flere bleier enn det jeg har, og hun ble veldig overrasket...! 

Nei, altså. Jeg vet fremdeles ikke hvor jeg vil med dette blogginnlegget. Annet enn at jeg må få skryte litt av superpappa som briljerer på hjemmebane. Jeg er mektig imponert!

Nå har hun lært å tøysegrimaser, hun sier mamma i telefonen når jeg ringer hjem til henne fra jobb eller i bilen (Hjertet mitt gråter når hun sier det på telefonen!) og rister på huet når pappa sier nei-nei. Når vi synger "lille petter Edderkopp" så tar hun seg på hodet når vi sier "Hatt", og sier "æææiiii" og vinker med hånda når jeg kommer inn døra. (Og når jeg går, men inni hodet mitt da høres det da ut som hun sier "neeei", hahaha! I tillegg får hun latterkrampe når vi kiler henne, og noenganger legger hun seg på magen på brystet mitt fordi hun vil bli kilt på ryggen og kose.

Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til helg. Helgene fremover blir veldig hellige for meg. Det er tiden jeg kan kose meg med Maren og se hvordan hun utvikler seg fra dag til dag. Hun er verdens fineste lille nuppinupp!

(Dette ventet meg da jeg kom hjem idag. Da stod hun å smilte og gliste til meg  gjennom døra da hun så meg. Mitt hjerte ble selvsagt fylt av elendig samvittighet, men at hun ble glad for å se meg er et godt tegn!)

🍕 Følg Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus

 

 

 

Veiedag nr 3 - "Ei litta burger-smell".

06.02.2018 - 22:38 12 kommentarer

Hei folkens! 

Åj, sent på mac`en idag. Jeg har jobbet, hatt kursdag, og så jobbet videre igjen. Jeg rakk med andre ord å se datteren min i ganske nøyaktig 25 minutter, noe som gjør meg litt trist. På en annen side så er ikke alle dager SÅ hektisk riktignok, men jeg har jobbet mye og vært mye borte den siste tiden, så det var mitt hjerte som var knust. Ikke hennes. Hun merker nemlig lite til mitt fravær. Torben er virkelig superpappa. På babytrall og tacobading på fredager og drikker kaffe med min barselvenninne på formiddagene, det er nesten litt koselig! Jaja, alt for barna.

Okey, lets cut to the case. Nok koseprat.

Jeg vet dere er spente på hvordan oppdateringen gikk idag. La meg først advare deg:
Det var heldigvis gode nyheter og det virker som om kroppen min responderer veldig godt på omstruktureringen av kosten. Overraskende godt, faktisk. Jeg har bevegd meg litt mer, prøvd å få inn litt trening der det er fysisk mulig i forhold til tid. Jeg legger inn gåturer når jeg skal ut å lage reportasjer for lokalavisa, og jeg tar trapper der det er mulig. Jeg gjør øvelser på matte og avslutter med planken. Ellers prøver vi å bevege oss i helgene, selv om siste helgen ble litt amputert. Torben har jo hatt den forbannade ødelagte ryggen sin stakkars, så det har i grunn vært veldig behagelig å gå i et litt labert tempo som passer oss bedre enn å strene avgårde. 

Men:

Jeg har grunnet et lite feilskjær i kostholdsprogrammet mitt klart å samle på meg urovekkende mye vann i løpet av helgen. Dette kicket selvsagt inn på målingen. Så jeg ble SÅ lei meg når jeg så tallene, men på målingene  så viste det seg at jeg faktisk har gått ned hele 3 kilo i rent fett! Men til gjengjeld dratt på meg typ 3 kilo med vann, så det var bare en jævlig dårlig dag å veie meg på...! 

Dette kan skyldes flere ting. Jeg vil anta at det var den jævla burgeren jeg tryllet i meg i et utrolig sårbart og ensomt øyeblikk etter Vixen. Jeg ble så jæææævla sulten av å se alle disse vellykkede, pene bloggerne hvor enn jeg snudde meg. Neida. Joda. Men greia var da, at jeg var helt alene og tenkte liksom ikke lengre enn min egen nese. Så klokka 00.42 gikk jeg ut av hotellrommet, og gikk bananas på den døgnåpne burgersjappa på Karl Johan. Jeg spiste burger, mozarellasticks, onionrings, cheddar-dip og lightbrus. 

Når jeg våknet var den halvspiste burgeren på nattbordet og den bare lå der og gaaapte mot meg. 

Om jeg skammer meg? Njaa..egentlig ikke. 
Var det verdt det? Neh, absolutt ikke. 
Angrer jeg? Ja, fordi det var ikke verdt det gitt!

Jeg kan jo ikke si at jeg angrer meg, men jeg må innrømme at det er jo bare digg i de 4 minuttene jeg koste meg med den ekle burgeren. Da jeg omsider fikk i meg haugen med raske karbs, så tenkte jeg at jeg egentlig burde kost meg med SÅÅÅ mye annen deilig mat enn en tassen burger og industrifremstilt ost fra junaiten liksom.

Men ja. Veiinga gikk mirakuløst bra. Det er fordi jeg har vært veldig flink utenom min lille utskeielse som egentlig ikke var så digg alikevell. Og det anbefales på absolutt ingen måte å runde av en søndagskveld med tidenes karbosjokk for kroppen. Men så har man lært da. Det blir ikke noen "neste gang". Jeg skal jo engang kose meg, det er ikke det jeg sier - men akkurat MÅ fokuset mitt være på å faktisk gjennomføre noe jeg har startet på! 

Så nå er vannlagrene mine i kroppen fylt til randen, haha. 3 kilo vann opp og 3 kilo fett ned, tallmessig betyr det 0 på vekta - men det er nettopp DERFOR ei vanlig vekt er skumle greier! For hadde jeg gått på vekta mi hjemme, så hadde det tatt fra meg masse motivasjon til å fortsette. Men det var utrolig godt å få det skrevet i tall på den spesialvekta at utskeielsen min resulterte i overdose vann som kroppen sugde til seg som en svamp, men at det å spise ikke nødvendigvis ødelegger planen videre. 

Jeg lovet jo å blogge ærlig om tingenes tilstand. Derfor blir det faktisk ekstra spennende neste gang jeg skal veie meg, for da er det rett og rimelig å anta at vann-reservene mine er stabilisert, blodsukkeret mitt det samme - og jeg har innsett at jeg faktisk kan helt fint klare meg uten den overprisa burgeren midt i natten.

Forøvrig kan jeg meddele om at jeg spiste maten min som planlagt dagen etter, det var vel bare et resultat av en utrolig dårlig impulskontroll.

Forøvrig har jeg også bestemt meg for at jeg ikke skal la meg påvirke av at jeg lot meg falle for fristelsen. Jeg må bare fokusere på at det kommer nok av dager resten av mitt liv der jeg kan spise burger igjen, og da med god samvittighet. Jeg kan ikke det per idag, da jeg faktisk har en plan jeg skal følge i noen uker fremover. Ingen rom for flere utskeielser, ikke akkurat nå!

FY fader, jeg begynner å bli lei av å dele disse bildene med dere der jeg bare står rett opp og ned og tar ei sliten selfie. Hvem stemmer for at jeg blir MYE flinkere til å bruke det råfine kameraet mitt fra og med i morgen? JEG! 

Ha ei super kveld videre!

/Supporterfrue - Line Victoria

 

Vixen fra innsiden. Litt fra utsiden.

05.02.2018 - 21:29 4 kommentarer

Takk.

For det er dere lesere jeg skal takke, og ingen andre. Kanskje en liten takk til min fantastiske mann Torben og resten av familien som lar meg få holde på som jeg gjør med skribleriene mine på nett, da. TAKK!

Jeg stod ikke på en scene igår for å ta imot en gjev pris, men det hadde jeg heller ikke regnet med - så fallhøyden ble liksom ikke så stor som den kanskje var for andre som ikke fikk pris i går men som hadde håpet på det. Og ikke ble jeg lei meg heller, for bare å SE og HØRE navnet mitt bli ropt opp når finalistene kom på skjermen, var så stas!


FOTO: NATALIE KRISTIANSEN / NRK
(Jeg er der altså...! Sitter på andre raden, bak hun i rød kjole)

Noen hadde riktignok tatt setet mitt da. Typisk. Så Viggo Venneløs stod å virret litt i min HM-kjole og nudesko som viste seg å ha ligge i akkurat samme fargespekteret som mine hvite legger. (Jeg failer ALLTID på fargevalg av strømpebukse ass, hater det!) Kommer tilbake til det senere i innlegget.

Dagen startet med ankomst Oslo, og jeg føyk opp til Pappahjerte og Konatil for å si hei før jeg hoppet i dusjen. De møtte meg begge i døra i (nesten) adams drakt. Jeg følte et lite sekund meg brydd for om jeg hadde bommet fullstendig på invitasjonen, det stod så vitterlig i meldingen fra Peter "I kveld skal vi swinge oss!" men etter noen få sekunder med betenkningstid så tenkte jeg at han bare hadde ordlagt seg litt gøyalt. For det ble ikke noe "swinging" med ekteparet Kihlman. Men jeg fikk se de i trusa da, heldige meg! 

Et par runder med sminkekosten litt senere ramlet Juliafrika innom, og litt for sent knakket vi på døra hos the Kihlmans igjen, denne gangen med hælene på og håret striglet. 

Et pent knippe av andre i bransjen ramlet også innom, blant annet (namedropping, jeg veit..!) Kristin Gjelsvik og mannentilstyleconnection, Dennis. Kristin er forøvrig en av de bloggene jeg leser sjæl, jeg håper min datter får en som henne som forbilde når hun blir eldre. Hun er virkelig et sunt og fint forbilde. 

Den rød løper greia føler jeg at jeg har vokst meg vekk fra. I min tid i TV så var det ganske gildt å bli ropt etter på løper`n, og bli intervjuet. Nå var det liksom litt mer sånn...: "Ehh, vet ikke hvem hun er, bruker heller tiden på å skifte batteripakke på kameraet mitt, jeg", eller "bare tilfeldigvis finne en knapp på kameraet, sukke og stønne og late som innstillingen er feil.". Og jeg har full forståelse for det, ingen bitterhet what so ever. Tenk deg forøvrig hvor kleint det er for MEG å stå der da! 

Tilbake til lappen på setet med mitt navn som plutselig var borte. "-Du kan sitte her, hvis du vil!" hørte jeg en kvinnestemme. Ahh, fineste Ida Gran Jansen. Hun fikk pris da! Årets Influencer / Mat - veldig hyggelig!

Ellers var det bare mingling etterpå, og det er jeg dessverre sykt dårlig på. Så jeg gikk på rommet, haha! Jeg hilste jo selvsagt på folk og prata litt rundt altså, men jeg kjenner jo ikke så mange så det ble jo heller det å dilte litt rundt alene. Åj, jo. Jeg kom i skade for å STÅ på kjolen til Annijor. Herregud, så fælt. Sorry, Annijor! (Anniken, som du heter)

Sorry, jeg har ikke en hel masse drama å by på - selv om det visstnok var det. Men hva trodde man liksom, sett en hel haug med sinte, glade, rosa, grå, sportslige, opererte, feministiske, narsissistiske, hyggelige, gale, sminkede, pr-kåte og kvinner og menn sammen, ja da blir det drama da.

Synd jeg ikke var en del av det. I hvertfall ikke frivillig. 

Jeg syns selv jeg har verdens fineste pris hjemme, og hun er verken stemt frem eller jurybedømt. <3

/Supporterfrue - Line Victoria

"Jeg vil gjerne ligge med Pappahjerte og Konatil i helgen jeg, takk."

03.02.2018 - 14:57 Én kommentar

Steike ta, vi kan vel alle se utifra rombestillingen min at det blir en ganske så hyggelig (?) kveld i helgen?

 

Montro om Peter Pappahjerte og Christina Konatil visste hva takket ja til når jeg spurte om jeg kunne holde Christina i skjørtekanten og Peter i leggen på prisutdelingen til søndag. Okke som så er jeg overbevist om at det blir særs hyggelig å treffe de to igjen, selv om jeg ikke helt har trua på at jeg får ligge MED de, men håpet var jo at jeg ytret et ønske om å ligge i NÆRHETEN av mine bloggvenner. 

Egentlig burde jeg ringt Julia (Juliafrika) og spurt om hun ville dele rom med meg...! 

----pause----

Sendte hun melding nå, men hun har ikke svart. Kan virkelig ikke skjønne at Julia ikke vil finne det ganske så interessant å dele rom med meg, vi er tross alt i familie, tror jeg..?

Julia er nydelig. Her er forresten bloggen hennes om du ikke har oppdaget den ennå. (Julia har ikke betalt meg for å skrive det)

Neida så...

Fikk svar av henne nå, hun ville heller kjøre hjem til bøgda istedefor å dele rom med meg. Makan.

Kan ikke skjønne at hun ikke vil dele rom med ei som tross alt ikke har sovet hjemmefra på gudvethvorlenge, og som skal ha tidenes husmorferie i sengen på ærverdige Grand! (Definitivt ikke sponset rom!!!!!!!!!!!!!)

Nei. Skulle man barbert leggene sine da? Jeg har SÅ lyst til å legge ut bilde av de, men jeg tror opprikitg dere kommer til å drømme om laaaange hår i flere uker fremover, for jeg er ganske sikker på at de hårmengdene som finnes på leggene mine nå kan samles å lage en fullverdig pelskant på en canadagoose-jakke.

Nei. Nå må jeg kaste meg rundt. Har en datter også som trenger oppfølging. Etter at hun sovnet i den sittedelen på handlevogna i butikken idag, dro jeg hjem med worst-mom-stempel over hele panna. Folk bare: "øøh, er det noe galt med ungen din?" Og jeg bare: "Neida, hun bare sovner når hun kjeder seg serru...!"

 Høres senere i kveld! 

Supporterfrue - Line Victoria

En uke inn i kurset. Det går nedover.

30.01.2018 - 21:44 16 kommentarer

Jeg har virkelig merket den siste uken (de siste 6 dagene for å være helt presis) at noe har skjedd med kroppen i løpet av den korte tiden. Nå som jeg er igang er også hodet innstilt på at "slik er det" og i grunn begynner jeg å nyte hvert måltid, selv om det ikke dufter av pannekake, taco eller bærnesævs. (Sorry, aner ikke åssen det skriver, så da går vi får dialekt!)

På kjøkkenet er jeg lettere forvirret. Det er ufattelig vanskelig å holde seg unna barnematen til Maren og de deilige brødskivene hennes med prim. Og det er litt morsomt, for jeg har aldri likt prim. 

Jeg har forøvrig ikke besøkt treningssenteret den siste uken. Dessverre har jeg ikke hatt anledning eller tid til det, men jeg har gått turer og jeg har gjort litt øvelser hjemme. (Har et slags treningsrom. Som forøvrig kalles treningsrom, selv om det eneste som vitner om at det skjer fysisk aktivitet i det rommet er en ubrukt spinningsykkel som brukes som tørskestativ. Bare sier det. Montro om ikke jeg kunne fått dreisen på det rommet en gang i fremtiden..?!) )

Jeg vet dere er nysgjerrig på tall, så here it goes.

Jeg har på 6 dager gått ned 4 kilo.

Dette var en god blanding av fett og vann. (Maskinen måler nemlig slikt, hvis du har 75.000 kroner så kan man ha en sånn maskin hjemme - haha!) 4 kilo er ganske mye, men man må huske at dette er i starten. Forrige gang raste jeg også ned voldsomt i starten, faktisk 15 kilo på 6 uker eller no - så dette er ikke overraskende tall for ei som har vært igjennom denne runda før, si! Det tar jo noen dager før man havner i den berømte ketosen, så ekstremforbrenninga mi har nok ikke vært påslått mer enn noen få dager heller. Derfor blir det veldig spennende å se hva som skjer ved neste veiing. Da kan man anta at jeg går ned mindre vann og mer fett. Det er hvertfall slik det var forrige gang...! 

Kort fortalt er ketose dette:  

Ved et kosthold med lavt karbohydratinnhold og lavt kaloriinnhold, vil kroppen gå inn i ketose/ketolyse. Rent praktisk skjer dette ved at man tømmer kroppens glykogenlagre fra leveren, og kroppen tvinges til å hente energi fra fettlagrene. Fett brytes ned til ketoner, og disse omsettes og blir energi. 

Ja, veit - det høres helt sykt ut. Veldig medisinsk. Men det funker veldig godt for meg. Jeg er ved god allmenn helse, ingen sykdommer og det er svært viktig for meg å presisere at dette IKKE er en ekstremdiett jeg har kastet meg på, men et livsstilskurs med fokus på varig kostholdsendring. Jeg må også få presisere at dette gjøres sammen med ukentlig oppfølging og i samråd med helsepersonell. Så nei, det er ikke en slankekur eller quick fix. Men ironisk nok er vektnedgang en stor del av "bivirkningene" med å endre kostholdet sitt. Ta i betraktning at jeg har gått fra å få i meg rundt 5-6000 kalorier og bare sitti på ræva. Så da skjønner man kanskje at det skjer noe med kroppen når man gjør helomvending, da...! :-)

En av de store gledene er at jeg fikk tvunget på meg den fancy 2xu-tightsen min jeg kjøpte i et veldig trist øyeblikk som høygravid på salg i den lokale sporstbutikken. Jeg syns altså så synd på meg selv, så muntret meg selv opp med en rådyr tights. Som selvsagt ikke passet. Og som jeg inni hodet tenkte at "denne kan jeg jo bare sprette inn i rett etter fødselen når jeg skal jogge med vogna for å komme tilbake i form. Det er 11 måneder siden. Bare sier det.

Neh. Nå venter senga. Jeg vet at gutta spiser potetgull i fotballbula i første etasje, jeg orker ikke tanken på den deilige, knasende, salte potetgullet med dipp. Akk.  Vel, kan trøste meg med at jeg selvsagt skal spise og kose meg med slikt igjen, men ikke akkurat nå. :-)

Tata!

🍕 Følg formen til Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus