Hvordan har du det?

27.04.2017 - 20:15 Én kommentar



Jotakk, bare bra. 

Maren sover. MYE. Så når hun først er våken så bruker vi mye tid på å bli kjent med henne. Men igjen - hun sover i overkant mye. Hun sover hele natten igjennom, jeg står gjerne opp før henne og går å suser rundt uten å ha noe å gjøre. Hun både spiser, driter og tisser i bleia si som normale babyer, og går fint opp i vekt.

Hun har begynt å smile og hun holder hodet oppe i mageleie. Sånna ting er gøyalt for foreldrene, og det sendes bilder til besteforeldre, faddere og venner over en lav sko. Babyspam, kaller de det. Og vi spør om ikke hun er mirakelbaby når vi sender bilder av bæsjebleier og smilebilder, for å bevise for alle at vår baby er så syyyykt foran sitt normale utviklingstrinn. 

Jeg går uten bh og det drypper melk av meg i tide og utide. Jeg har aldri hatt så store pupper som jeg har nå, jeg ser helt gal ut! Jeg kunne egentlig ikke brydd meg mindre! Kroppen min er kosefat, matfat og sovefat. Jeg lukter litt sur melk mot kvelden dog, men det går heeelt fint! 

Jeg skulle bare innom bloggen for å fortelle at jeg lever. I aller beste velgående :-)

FØDING PÅGÅR DEL 4 / JORDMOR MARIA - Studenten som tok imot Maren.

24.04.2017 - 12:33 33 kommentarer

Verdens peneste jordmor, Maria.

Pressrier. Satan i meg dukker opp fra intet.

Inn kom min tredje og vakreste jordmor jeg noengang hadde sett. Jeg ble nesten litt forbannet her jeg lå med beina til værs og ei glufse som (antageligvis) har sett bedre dager. Og så sender de inn den peneste ungjenta jeg noengang har sett. Jeg tenkte at de gjorde det på trass. Jeg tittet bort på Torben og så at han tenkte det samme. Og han visste at jeg ikke satte pris på at ei så nydelig jente kom inn og tok fokuset fra meg, Torbens fødende kone. Han kikket ned i bakken som et barn som fikk streng beskjed om å ikke mase i godteributikken. Den alftor pene jordmor Maria strakk på seg ei hanske og spurte med myndig stemme: «-Får jeg lov å sjekke deg og se hvor langt du er kommet i forløpet?». Jeg nikket og sa ja, og formante henne den samme leksa som alle som fistet meg fikk: «Vær forsiktig, når jeg sier pause, så tar vi en pause før du får grafse videre?». Maria strappet på seg hansken, dro litt i den rundt håndleddet så den smalt som et gummistrikk, før hun gikk til verks. Merkelig nok så var hun usedvanlig dyktig. Trengte ikke kjefte på henne. Trengte igrunn ikke å bli sint i det hele tatt! Jeg tenkte stille i mitt sinn at dette er nok det nærmeste Torben kommer en trekant med kona si og en annen kvinne, som ironisk nok var et av Guds vakreste skapninger i hvit sykepleieruniform. Men i følge Torben i ettertid var det ikke på DET han hadde fokuset akkurat. Han var mest spent på hvor lenge det var igjen til vi kunne møte dattera vår og hvor lenge kona hans måtte puste seg igjennom smertehelvete. Akk, så romantisk tanke da gitt. 

Jordmor Maria tok armen og hånden ut av glufselura og sa: «Det er ikke lenge igjen her, tipper 8-9 cm og du har god modning og hodet hennes står veldig godt på riktig plass.» Jeg ble letta. Den pene jordmora hadde gode nyheter. Før hun plutselig avslører.:

«-Men det må jeg ha bekreftet av veilederen min, jeg er bare en student jeg skjønner du!»

Jeg brast ut i latter og nærmest ropte til henne: «-Du, din jævla luuuuring!!!» og så lo vi alle sammen. Jeg tror jeg lo på meg en ekstra cm og fikk klemt ut ytterligere fostervann av denne episoden! Den pene jordmora var ikke bare fortreffelig å se på, hun hadde MIN humor! Hun tok meg med storm, jeg ble så forelsket! Maria fikk rett i sine antagelser, så jaggu viste det seg at hun var flink også! Med mitt kontrollbehov ble jeg så sykt tatt på fødesengen av det faktum at hun var student, den så jeg virkelig ikke komme! ;-) Og jeg må innrømme at det var det beste som kunne skje - for hun var drivende flink og tok oppgaven med enorm entusiasme og en deilig porsjon humor - helt i min gate! 

Det tok ikke lange tiden før jeg nådde de etterlengtede 10 cm som skal til for å begynne å trykke. Men jeg taklet jo smertene så inni granskaugen godt så jeg tenkte hvorfor ikke ta en kopp kaffe før vi setter igang trykkingen?! Jordmødrene i rommet kikket rart på hverandre, bad hun virkelig om en kopp kaffe før trykkingen? Torben fikk gitt meg en kopp kaffe (Bildet under) og jeg følte en viss ro i kroppen før jeg visste at det skulle eksplodere. Bokstavelig talt. For det er sånn ca etter denne deilige koppen med kaffe jeg gikk inn i monstermodus, og det var ikke veldig hyggelig for verken Maria eller Torben eller noen av de andre som var tilstede på fødestuen rett før Maren skulle trykkes ut i den store verden som ventet på henne.


Fra å ha fullstending kontroll på rierne og smertene i mange timer, fikk jeg nå en smerte jeg ikke kjente til eller som jeg klarte å mestre. Jeg gikk rett og slett i svart. Rullegardina ned. Jeg snakket i følge Torben med sånn mørk og ekkel stemme, og jeg var så sint, så sint. Jævla Torben som smelte meg på tjukka 9 måneder tidligere. Jævla amøber som ikke har fortalt meg at det er vondt å føde. Alle som sier at «det er verdt det, hold ut!». Nei. Jeg følte det ikke slik i det hele tatt. Jeg hatet alt og alle rundt meg. Pene Maria fikk også høre det. 



Jeg skrek at jeg ikke ville trykke. Jeg nektet plent. Helt forbanna uaktuelt å trykke ut ungen. Av det jeg kan huske så ropte jeg med min mørke monsterstemme at jeg ville de skylle dytte henne inn igjen. Jeg fikk pressrie på pressrie uten å ville trykke ungen ut. Jeg hadde absolutt ikke den trykketrangen folk snakker om. Jeg syns ikke det var noen befrielse å skulle presse ut ungen slik andre sier det er når du «endelig får lov til å trykke». På et tidspunkt lata jeg som jeg presset, liksom! Forstå det den som kan! «Press, press!» ropte damene og Torben og jeg laga illsint og rødt ansikt og lata som jeg pressa. Herregud, hvem fader var det jeg egentlig lurte liksom?



Det viste seg at den etterlengtede trykketrangen, den befriende følelsen av å endelig kunne trykke ut en kladdeis, den var ikke tilstede hos meg som det som oftest er med andre fødende. I ettertid er det nærliggende å tro at epiduralen var årsaken til at jeg ikke hadde trykketrang, jeg var så fokusert på hva alle hadde sagt - «når du kan trykke så er det en befrielse!» Men det ble dessverre ikke slik for min del. 

Jeg lurte på hvorfor det kunne være slik at alle prøvde å få meg til å trykke når det var noe jeg absolutt ikke ville. Vanligvis, når jeg gjør noe jeg ikke har lyst til eller ikke vil, så nekter jeg jo på det! Og det pleier alltid å «gå seg til». Men nå skulle alle ha meg til å gjøre noe jeg absolutt ikke ville, jeg kunne ikke forstå logikken i det!

«-JEG MÅ HA NOE Å DRIKKE!» brølte jeg. Torben prøvde å finne noe å drikke, men i alle brusflaskene var det bare noen få skvetter igjen av. Jeg gav så faen, jeg. Røsket ut flaska av hånden til Torben og sugde ut innholdet. Torben så flasken bli vakumpakket, og så kastet jeg den bare fra meg etterpå. Akkurat som jævla Hulken, sa han. 

Torben strøk kjærlighetsfullt på meg, og jeg skreik til han: «IKKE TA PÅ MEG!!!!" med den mørke, skumle stemmen min. "-Vil du ha en klut i panna", spurte han. Jeg brølte tilbake at "-NEI, DET SKAL JEG FAEN IKKE HA!"

"Faen ta dere alle!!!» skrek jeg når neste pressrie nærmet seg. Og jeg prøvde å trykke, men klarte liksom ikke å «poppe» hvis dere skjønner! Jeg gadd ikke trykke for hardt heller, for da ville hun jo komme ut og Gudene skal vite hvor jævlig den smerten er liksom - jeg visste jo ikke hva som skjedde med meg! 

«Klipp meg!» «Skjær henne ut!» «Jeg vil ikke!!» "DYTT HU INN IGJEN!" var de korte setningene som kom på repeat fra meg. Heldigvis beholdt alle de andre roen når jeg ikke gjorde det.

Maria og de andre jordmødrene (det var ganske mange av de på et tidspunkt!) prøvde å overbevise meg om at jeg måtte trykke for å bli ferdig med dette. «Hvis du får ut hodet på neste rie, så tar vi resten av kroppen etterpå. Litt av gangen, det klarer du.» Jeg kjente at dåselura mi var like spent som et sånt strikk vi bruker på trening, når man drar det maksimalt ut. 

«Hvis du tar hånden ned nå kan du kjenne hodet hennes!» sier Maria.

Jeg tenkte at det hadde rablet for jordmor Maria. Jeg tok hånda ned. Kjente bare noe mykt og rart som forsvant inn igjen etter få sekunder. For det var det hun gjorde, hodet hennes stod liksom å presset på det jeg kan kalle «the burning ring of fire». Litt som en bajs som ligger å lurer som ikke kommer ut, men i en helt annen smerteskala riktignok!

?og da ser jeg henne. Legen. I bakgrunn. Hun hadde lusket seg inn og stod bak havet av jordmødre som oppfordret meg til å trykke. Hun stod liksom litt på siden i kirurgfrakken sin. Hun var den eneste som ikke hadde blikket rettet mot dåselura mi. Hva var det hun holdt på med? Hva slags plastikk var det som knitret? Og da så jeg det. Hun pakket opp noe på et bord. DEN KJENTE JEG IGJEN! Det var en sånn vakumtang-sak! Den har jeg sett på Fødeavdelingen på TVNorge!

Ikke faen! tenkte jeg. Ikke faen at legen skal ta ungen min med den greia der. Jeg må gi heiagjengen min jeg hadde mellom beina, det de kom for. De skal faen meg få se at jeg kan presse ut denne ungen uten hjelpemidler.

"-Er dere klare?!» tror jeg at skrek jeg når neste pressrie nærmet seg.



Og jeg ventet ikke engang på svaret. Jeg bare trykket alt jeg maktet. Jeg trykket så hardt at jeg så stjerner, fugler og fjær danse foran øynene mine - og fy fader som jeg presset! (Hei klystèr, jeg vil takke deg for å ha gjort jobben..!)  Og DER kjente jeg en lettelse i dåselura. Jeg skjønte faktisk at hodet var ute. Men gudene skal vite at jeg ikke ville at bare hodet skulle være ute. Jeg ville ha ut hele ungen. Så jeg bare fortsatte å presse jeg. Og ut sklei hele ungen med sine 52 cm på et jævla press og et plask. Jeg kjente beina hennes kravle ut av huha`en faktisk. Som en fisk, liksom! Helt sykt. Så en merkelig stillhet.

«Er hu fin?!» skrek jeg med normal skrikestemme, ikke den mørke stemmen fra nederst i magen lenger. 

"-KJEMPEFIN!" nærmest skrek damene tilbake til meg! Jeg kikket bort på legen som stod der med vakumpumpa si i hendene som plutselig var blitt arbeidsledig på fødestua. Fælt å si det, men da gosset jeg meg bittelitt. Hun tok feil, jeg trengte ikke hjelpen hun hadde forberedt de siste minuttene. 

Navlestrengen lå rundt halsen på Maren, så det kan ha vært derfor det hastet litt for legen å få henne ut. Men det trengtes faktisk ikke. Maren kom ut i rakettfart, faktisk i sjokk - med øynene vidåpne. Og etter et par host og litt lett massasje på ryggen så ble hun lagt til brystet mitt. Skrek ikke i det hele tatt. «-Hei verden!", liksom! Hun så rett på meg! 

Og mens hun lå der mellom puppene mine, kikket jeg på skapningen som har fått mamsens hormoner til å rase i 9 måneder, og avsluttet graviditeten med å tøye strikken så til de grader (bokstavelig talt) - og jeg tror nok selv jeg var i sjokk. Jeg klarte ikke tenke de typiske tankene man leser om i glossy magasiner akkurat i de sekundene, jeg var mer opptatt av å telle fingre, trøste Torben som storgråt, og se om hun pustet. Hun var ren og pen, og ikke det blodbadet jeg hadde sett for meg at jeg fikk på brystet. Og hun var MIN! Så utrolig merkelig følelse. Torben takket egentlig nei til å klippe navlestrengen, jeg vet ikke helt hvorfor han sa nei - men jeg erklærte at -«JO, det skal han.» 

Det var helt pussig, for smerten i huha`n var helt borte. Fullstendig borte! 

Jeg ble bedt om å hoste litt for at morkaka skulle skli ut, og det gjorde den. Et par host liksom, gudene skal vite at jeg skulle ønske det bare var å hoste litt når Maren skulle ut også, haha! 

Morkaka ble sjekket, og jeg var sykt fasinert av den. Jeg syns nesten det var litt trist at den nå etter endt tjeneste, bare skulle kastes. Tenk at denne ekle kladden har gjort en så utrolig viktig jobb! Og så fikk jeg jaggu lært bort noe til jordmødrene også! Jeg bad de lage en vanlig knute på navlestrengen og dra i begge ender slik at knuten satt hardt liksom. Også bad jeg de dra knuten opp og ned langs navlestrengen. Den kan nemlig ikke «sette seg fast» den knuten der! Så lo vi masse mens vi dro navlestreng-knuten opp og ned langs strengen, hahah! Navlestrengen er laget for at det ikke skal være mulig å «stoppe» gjennomstrømmingen av oksygen, blod og næring, dette hadde jeg nemlig sett på youtube! 

Så ble beina ble lagt i de beingreine, for et par pyntesting måtte jo til. Jeg skjønner ikke helt de som skryter så fælt av at de ikke får noen rifter, det er helt normalt å måtte få noen pyntesting etter å ha født noe som har 36 cm i hodeomkrets ut av et hulrom som ikke nødvendigvis opplever denne påkjenningen dagligdags. Faktisk opplever hele 80 prosent av førstegangsfødende å få rifter i underetasjen, og 50 prosent av flergangsfødende. Det var aldri egentlig noe mål for meg å ikke få rifter der jeg lå å fødet, jeg tenkte så absolutt ikke på det. Og hvis du lurte, så merket jeg det heller ikke. Det virker som om det liksom er tabu å si at man måtte få noen sting etter fødsel, la meg være den som bryter tabuet og sier at det faktisk er mer normalt å få det enn å ikke få noen i det hele tatt! De fleste får jo rifter uten å få sting også. Og det er virkelig ikke noe vi fødende kvinner bør gå rundt å engste oss over å få, selv om jeg spurte med Maren på brystet om det så ut som noen hadde lekt med en kinaputt der nede. Og jeg fikk et «njaaa?.» som svar. Jeg angrer som fasen på at jeg ikke bad de ta et bilde! Fint å ha neste gang Torben syns det er en god idè å droppe p-pillene.

Det er i ettertid ganske sykt at jeg sånn helt uten videre lot en student ta imot Maren på fødestua. Jeg, som er så ekstremt kontrollfrik, lot altså Maria ta svenneprøven sin med meg. Det angrer jeg definitivt ikke på, og jeg kunne nok nektet hvis jeg ville - men Maria hadde stålkontroll og sa de helt riktige tingene. Dessuten var det flere tilstede som passet på, så jeg vil anta de hadde bedre kontroll og oversikt enn noengang. 

Takk, Maria. Du, og dine fantastiske kollegaer på Føden i Skien - sammen med resten av den herlige gjengen på Barsel gjorde min fødselsopplevelse til noe helt fantastisk morsomt og minnerikt. Jeg har i ettertid blitt fortalt at det var en helt normal fødsel, og selv om det kanskje ikke føles som et helt normalt døgn for undertegnede og hennes lille familie - så er jeg uendelig glad for at dere gjorde det til en så fantastisk gøyal opplevelse som ikke oppleves som normalt for fem flate øre!! Det vil komme vinflasker som lovet, tro meg! 

Følg gjerne supporterfrue i barselperm på instagram!

Har du husket å lese de andre delene? Del en her , del to er her og del tre finner du her! Det etterhvert så omtalte fødebrevet finner du HER!

 

FØDING PÅGÅR DEL 3 / JORDMOR ELIN MED LYSTGASS OG VOKSENBLEIER SOM BEHØVDES.

16.04.2017 - 14:01 3 kommentarer

Jordmor Elin med lystgassen og voksenbleiene som behøvdes. 

(Har du lest del 1 og 2 av fødehistorien "Føding pågår?" Her finner du Prologen , og del 2 - Jordmor Elisabeth med klystèret.)

Etter den syke opplevelsen med klystèret i forrige «episode» så var jeg så preppet og klar som jeg kunne bli når Elin kom inn i rommet. Fine Elin, som hadde en enorm kompetanse det viste seg at jeg kunne lene meg fullstendig tilbake på. Jeg stolte fullt og helt på henne fra første sekund, og det var åpenbart at hun kunne sine saker til fingerspissene. Det var Elin som skulle være jordmor denne natten, og jeg spurte mange ganger om det kom til å komme en baby i løpet av vakta hennes. Men hun kunne ikke love noe, og det er jeg glad hun ikke gjorde også - for da kunne natten bli veldig lang.

På dette tidspunktet var riene gode og jentene hadde rigget opp lystgassapparatet til meg. Denne ble satt på 50/50 blanding hvis ikke jeg husker helt feil, og selve masken gav meg en veldig god måte å puste dykkerteknikken min på, men jeg merket fort at jeg ikke kunne puste hele rien igjennom med den for da så jeg syner på et tidspunkt. Så jeg pustet i den noen drag før rien var på vei og ca 30-40 sekunder inn i rien. Etter det holdt jeg den bare litt utenfor ansiktet, slik at jeg ikke ble så koko at jeg kom til å gjøre ting jeg ville angre på i ettertid. Og forsåvidt kan det forklare et par underlige saker jeg gjorde under tiden jeg fikk lystgass. 

Midt i natten med riene mine og lystgassen fikk jeg det for meg at jeg helst ville være litt alene. Og det er jo veldig spesielt i en sånn situasjon. Så jeg beordret Torben til sengs i sykesenga som stod ved siden av og bad han slå av lyset og legge seg til å sove. Elin og jeg ble enige om at jeg skulle få ligge å herje av riestormen i det mørke rommet, og hun skulle komme innom å se etter meg med jevne mellomrom og sjekke fremgangen. Jeg tror dette var den lureste idèen Elin og jeg kokte sammen. Elin lusket seg ut, og alt jeg hørte var susingen fra lystgassapparatet og snorkingen fra Torben. 

Mens jeg lå der og konsentrerte meg om pustingen, tror jeg faktisk jeg duppet av de få minuttene mellom hver rie. Det var helt pussig. Fra total smertefri til en helvette i kroppen i løpet av 4 små minutter. Jeg husket at jeg hadde lest i Fotballfrue sin fødehistorie at hun måtte så fryktelig på do en gang i forløpet, og at hun hadde fått en rie på dass som var helt grusom. Jeg for min del tenkte i min lystgass-rus at DET skulle jeg ikke kaste bort tid på. For dette var en natt med unntakstilstand.

Om det faktisk var lystgassen som fikk meg til å ta den noe pussige avgjørelsen i løpet av natten, vites ikke.

Jeg var nemlig utstyrt med voksenbleie der jeg lå på siden og peste i lystgassmaska. Tanken på å reise meg opp og håpe at jeg rakk frem til do i tide, det var fullstendig uaktuelt å kaste bort kalorier på slikt. Jeg ville ikke avbryte den gode steamen jeg var i med et toalettbesøk. Jeg følte at jeg hadde så kontroll der jeg lå at jeg bare kunne la det stå til. Så ja, jeg var så lat at jeg tissa meg ut i fødesenga. Husker jeg følte litt på skammen, men brydde meg egentlig veldig lite. Da Elin kom inn for å sjekke hvordan det gikk med meg, hvisket jeg til henne som et lite barn?-"Elin?jeg har tissa meg ut i bleia mi.» Elin tok det veldig fint, sikkert ikke første gangen dette skjer?! Jeg følte meg som en gigantbaby der jeg lå og Elin skiftet voksenbleie på meg. 

Både jeg og Elin ville se litt kjappere resultater. Jeg hadde hatt rier i mange timer uten at det hadde åpnet seg voldsomt og nevneverdig og jeg var på dette tidspunktet veldig sliten. Jeg slet mellom å ha lyst til å sove og lyst til å bli ferdig med dette. Vi var kommet akkurat så langt at kroppen ikke ville slappe av, så vi jazzet opp et stativ med rie-drypp som skulle få enda mer fart på riene mine. Jeg tok jo riene greit, og siden kroppen min ikke klarte å jazze opp riene selv så trengte den litt kunstig hjelp til det. Jeg var forberedt på smertehelvette, men med pustingen min gikk det urovekkende bra! (Faktisk så bra at Torben ble litt sjokkert, han hadde vel trodd excorsisten dukket opp på dette stadiet, men den gang ei!)

Jeg er litt usikker på tidspunkter her, men jeg er ganske sikker på at det var sånn ca på dette tidspunktet den pene anestesi-legen kom inn. Som bestilt! Jeg var så rusa på lystgass og utmattelse at jeg hele tiden sa til den pene anestesilegen at hun var så sykt pen og at jeg var sikker på at jeg hadde sett henne før. (Torben konkluderte med at hun lignet veldig på en lege Torben hadde hatt et år tidligere, i forbindelse med amputasjonen av fingeren hans..) Men det var ikke henne altså, men jeg nægget hele tiden om hvor pen hun var og hvor snill hun var som skulle sette epidural på meg. Man føkker ikke med humøret til noen som har kontroll på smertelindring ass, memo til alle fødende! Jeg ble så uendelig glad for at alt var preppet og klart, det var ingen som nektet meg noe smertestilllende og alt gikk på skinner akkurat som jeg hadde planlagt i fødebrevet og i huet mitt! Først lokalbedøvelse (kjente ingenting) og så selve epiduralen inn i ryggmargen - kjente ingenting da heller. Jeg har jo hørt skrekkhistorier om dette, men jeg merket ingenting! Var jeg sykt god på smertetakling eller var det flaks?! Torben og jeg konkluderte med at anestesilegen var både pen og flink. Husket jeg å gi henne en klem etterpå?

Så syns jeg riene dabbet av, hvilket de også gjorde -  og vi fyrte opp riedryppet igjen. Samme smerten som tidligere, men nå var liksom «toppene» av den flatet bittelitt ut. Jeg hadde fremdeles fine, gode pauser i mellom, takk gud for det! Jeg kunne kjenne at ungen var på vei ut av kroppen min, men at hun stagnerte litt innerst i tisselura mi. Merkelig følelse. Hadde ingen trykketrang som folk snakker om heller. Hun bare lå der å banket hodet i bekkenet mitt, stakkars.

Deretter var det frem med heklenåla, for vannet skulle taes. Det kom ikke mye vann, jeg hadde forberedt meg på en ballong som sprakk inni meg - men det var ikke rare greiene. Merket det egentlig ikke?!  Det var fin farge på vannet, så ingen tegn til bekymring. Eneste bekymringen vi hadde var at pulsen til Maren gikk veldig ned når jeg hadde rier, men den tok seg opp i riepausene og ble normal igjen frem til neste rie. Så egentlig ingen bekymring så lenge jeg hadde Elin til å passe på, og en lege som ramlet innom og gav oppdateringer fra overvåkningen hennes på kontoret sitt. Jeg følte på det tidspunktet at jeg egentlig stolte mer på Elin siden hun var der hele tiden og forklarte meg hvordan det lå ann hele tiden, jeg klarte liksom ikke forholde meg til en lege som kun stakk hodet innom og gav beskjeder. (Sorry doktor! Jeg vet jeg ikke skal kimse av den lange utdannelsen din, og den er garantert ikke bortkastet - men det var Elin som hadde regien, og jeg ville bare klamre meg til henne på det tidspunktet!) Legen fikk forøvrig hovedrollen på et senere tidspunkt, men det kommer jeg tilbake til?.!

Jeg ville så gjerne opp og stå litt, faktisk gikk det opp for meg at det nå var noen timer siden jeg tisset i voksenbleia også. Kanskje jeg kunne tatt meg en tur på do nå? Men med epidural så merker man ikke at man må på do og jeg hadde ikke noe katèter?.! Så jeg kavet meg opp for å sitte litt i en riepause og det bare fosset ut av meg!!! Jeg kastet meg over prekestolen, og Elin kom akkurat kjapt nok (eller ikke..?!) til å legge et sånt tisselaken på gulvet, og det fortsatte å fosse ut. Var det fostervannet? Nope, det var ei full blære jeg hadde null kontroll på! Lukten var nemlig temmelig gjenkjennelig! Torben kunne ikke annet enn å le - jeg stod der og bare ropte av full hals «-JEG KLARER IKKE STYRE DET!!!» mens jeg stod der.

Så la jeg meg skamfull ned igjen og ventet på neste rie. Nå begynte det å bli gøy igjen, for nå hadde jeg ganske stor åpning også. Tror vi nærmet oss 8 cm på dette tidspunktet, og jeg lot Torben teste lystgassapparatet og prekestolen så han kunne kjenne litt på det.

(Se, jeg koste meg faktisk litt i pausene! Tok en selfie på ca 7-8 cm åpning tilogmed!)

Det begynte å bli morgenkvisten, og jeg innså at Elin kanskje ikke kom til å være på vakt når Maren skulle komme til verden. Jeg var livredd for hvem som skulle komme nå, for jeg hadde jo hatt så vannvittig flaks med alle damene til nå. Jeg spurte Elin om hun kunne love meg at det ved vaktskifte kom noen jeg klikket like godt med, og hun humret litt? For hun visste nok godt hvem som skulle overta vakta etter henne på dette tidspunktet?.! ;-)

Del 4: JORDMOR MARIA - OG LEGEN SOM RASLET MED VAKUMPUMPETANGA. (kommer snart!)

/Supporterfrue i bleie kan du følge på instagram også....

 

FØDING PÅGÅR DEL 2 / Jordmor Elisabeth med klystèret.

07.04.2017 - 10:01 26 kommentarer

Kapittel 2 - Jordmor Elisabeth med klystèret. 

"Denne lange tuten skal inn i rompa, så bare spre beina og bøy deg fremover over den lille vasken så fikser jeg resten".

Gleden var enorm da jeg så hvem som tok oss imot dagen etter klokken 09.00 - det var Elisabeth som vi fikk så elsk for da vi hadde en samtaletime på sykehuset noen uker i forkant. Elisabeth visste godt hvordan jeg ville ha det, ikke bare pga samtaletimen vi hadde - men også fordi jeg forstod det slik at hun hadde fått med seg fødebrevet mitt. (?) Mulig jeg tar feil, kan hende hun bare var generelt en sykt god menneskekjenner. Og apropos, menneskekjenner - vi ble jaggu godt kjent i løpet av vakta hennes da det var hun som fikk det ærefulle klystèr-oppdraget på et tidspunkt. Nuvel, kommer tilbake til det!

Jeg skulle settes igang med ballongkateter. For de som da ikke vet hva det er så kjøres det opp en ballong i mormunningen min (helt innerst i tisselura) som blir fylt med vann for å lage et press mellom hodet på babyen og åpningen. (Når man snakker om åpning, så er det åpningen heeeelt innerst i huha`en, og har absolutt ikke noe med skjeden å gjøre, som jeg og veldig mange menn antageligvis tror. Torben ble jo helt forstyrra når de sa at det var «en cm åpning» for han hadde bevis på at det har vært noe med litt større omkrets enn 1 cm der fra tidligere av. Så det måtte forklares for oss begge at åpningen skjer laaangt der inne, og ikke i «fødekanalen» for å kalle det dèt.  Så har dere også nå lært noe nytt!?) Den ballongen var jo et kapittel for seg forøvrig. Selve ballongen så ut som en kort kondom med en liten tutt. Det hang en slange ut at tisselura med en blå hanske i enden. Blå hanske faktisk! Det føltes veldig underlig å ha en doktorhanske hengene ut av glufsa, men jeg kunne ikke brydd meg mindre.



Bare så det er sagt, jeg kviet meg veldig for å dele dette bildet - men jeg skriver uansett såpass beskrivende at jeg tenker at det kan liksom ikke utleveres noe mer enn det jeg gjør på papiret uansett. Slik ser et ballongkateter ut når det henger på utsiden. En gummislange (som er til å "trekke" ballongen litt ut litt etter litt) teipet til låret for å få optimalt trekk nedover. Og den hansken fikk jeg egentlig ikke noe svar på hvorfor var der...! 

Ballongen ble satt, og den skal da drives ut av seg selv, tvinge frem en åpning for å få igang prosessen. Den skal være der til den faller ut av seg selv eller maksimalt 36 timer. 36 timer!!! BAH! Men riene kom heldigvis kjapt etterpå. Elisabeth kom innom og dro litt i slangen til ballongen for å lage litt mer drag på den, og mens hun sto der på knærne og dro i «gummisnora» tenkte jeg på min fantastiske venninne som hadde samme behandlingen for en stund siden da hun skulle føde. Hun var en av de som måtte vente i de laaaange timer på at ballongen skulle komme ut, så mens hun kjedet seg på sykehuset så fikk hun dra ned til en bilbutikk og hente seg ut en ny bil hun hadde sett seg ut. Jeg forstod plutselig hvor gal venninnen min er! 

Jeg syns ikke riene som kom var urovekkende vonde, men jeg hadde ikke teknikken inne på dette tidspunktet, så jeg hang over prekestolen og fikk Torben til å telle for meg. Og det var her jeg fikk mitt neste excorsist-øyeblikk?! For når Torben skulle gi meg tiden, så var gangen i det slik:

Jeg: "Nå begynner det."

Han: (etter 20 sek) "..20 sekunder. " (Altså 20 sekunder inn i rien. Jeg visste at rien varte i ca 60-70 sekunder.

Jeg: "TID!"

Han: "35 sekunder."

"45 sekunder" (osv)

Jeg visste jo at rundt 50 sekunder begynte det å avta litt og jeg så målet i det fjerne. Etter ca 65 sekunder var jeg HELT smertefri i typ 3-4 minutter. Sykt hvordan kroppen jobber?!

Anyway - Excorsisten. Torben brukte nemlig pausene på å finne frem en stoppeklokke på mobilen med stor skjerm. Og jeg var jo i min egen lille smerteverden så når jeg da kom til neste rie så sa jeg som jeg hadde gjort den siste timen: 

«Tid!!!» 

Jeg fikk ikke noe svar.

"TIDEN!!!» skrek jeg til Torben og snudde meg fra den jævla ståstolen og så rett på idioten. Han holdt mobilen foran seg og viste skjermen og på den stod det «47» og telte nedover.

Jeg klikket selvsagt RABIAT på han. 

"-Hvorfor i helvette lar du meg se på en skjerm med et tall, det sier meg ingenting din jævla tulling! Hva FAEN er det som feiler deg, ditt forbanna nek????»

Det viste seg da at han hadde en nedtelling på den, altså den viste hvor mange sekunder det var igjen til pausen. Men når man en god stund har gitt med nedtelling ved å skrike ut hvor mange sekunder det hadde GÅTT av rien min, så hadde han på eget idiotiske iniativ endret tellingen til hvor mange sekunder det var IGJEN av rien min. Jeg kunne drept den åndssvake mannen min. At han virkelig turde kødde det til nå liksom. Han krøyp sammen i stolen sin og skammet seg. Og gikk tilbake til ordinær telling igjen.

Sånn i ettertid er det kanskje en ørliten sjans for at jeg overreagerte ørlite grann. Men det var sykt provoserende der og da.

På dette tidspunktet hadde jeg ikke kommet helt igang med pustingen min, så jeg følte ikke jeg hadde så god kontroll som jeg håpet på. Så jeg begynte å bruke teknikker jeg har når jeg dykker teknisk dykking. Da er det viktig at luften jeg bruker blir brukt riktig, og ikke overflatisk. 

Diggresjon: Luft er ekstremt viktig å ha kontroll på når man dykker, hvertfall teknisk dykking der man dykker med helt riktige blandingsgasser som er tilpasset ditt forbruk. Det vil si, begynner du å hyperventilere eller bare puste med «øvre delen av magen» så er livet mitt i fare langt der nede på dypet fordi gassen jeg puster ikke blir riktig i forhold til det man har terpet på. (Minner om at dette gjelder teknisk dykking først og fremst, dykking med vanlig luft er ikke så avansert..!)

Elisabeth-jordmorengelen min kom inn med sitt herlige og behagelige vesen og spurte hvordan det gikk med meg. Sånn på dette tidspunktet fikk jeg en veldig voldsom vond rie, vondere enn de andre jeg hadde hatt, og det gav jeg også uttrykk for. Det virket som om Elisabeth skjønte hva som var galt, så hun bad meg legge meg ned. Mistanken hennes var helt på sin plass - ballongen var nå på vei ut allerede etter noen få timer. 

Nå begynte det å bli morro! Nå var riene virkelig igang og jeg syns det gikk veldig fint å dykkepuste seg igjennom de. Elisabeth spurte meg om ikke jeg hadde lyst til å teste ut akupunktur, og hell yeah! - jeg føder ikke så mange ganger i løpet av livet så DET hadde jeg lyst til å prøve! Hun dyttet i meg noen nåler og prøvde overbevise Torben om å sette noen på han også. Jeg syns det var jævlig interessant at mannen som skulle se meg føde de neste timene presterte å si at han ikke ville teste en akupunktur-nål i huet fordi han "syntes det hørtes vondt ut.» Jeg måtte lukke øynene så jeg slapp å tenke mer på hvor utrolig teit jeg syns han var som ikke ville ha en nål i huet. Jævla pyse. Her lå jeg og skulle ha et menneske ut at et kroppslig hulrom som til vanlig behandles med respekt og kjærleik. 

Besøk på rommet underveis fikk vi også! En ihuga Liverpool-supporter som jobbet på barsel som kom innom og gav oss Liverpool-effekter - Torben var i ekstase! Endelig noen han kunne snakke med mer sammenhengene enn to-tre minutter, og jeg må innrømme at jeg syns det var litt deilig å høre Janne og Torben kakle i vei om kampoppsetter og fotballresultater mens jeg konsentrerte meg om riene mine. Janne har jeg hatt litt kontakt med i forkant på facebook, så det var kjempestas at hun tok turen innom. Hun så vi mer til resten av oppholdet på sykehuset også, Torbens store høydepunkt det, så slapp han å diskutere slimpropper og hvilket damebleiemerke jeg foretrakk med meg hele dagen.

Riene tok seg igjen opp og nå var selve fødestuen klar for meg. Litt fordi jeg hadde sykt lyst til å legge meg i badekar, så de gjorde alt klart for meg der inne istedefor å flytte rundt på meg fra rom til rom. Elisabeth tappet i vannet og jeg stoooorkoste meg der jeg satt fastklemt i badekaret og herjet med rier. Jeg følte meg som en hval som desperat prøvde å komme seg av fangenskap, men det var bare godt at jeg var så brei som jeg var, for jeg var liksom skrudd/klemt fast i badekaret og ble liksom liggende stille og ri av riene? Det må ha sett sykt rart ut. Torben og Elisabeth underholdt meg, og hun fortalte videre gangen i hva som kom til å skje videre. Vannet skulle på et tidspunkt taes, lystgassen var rigget opp ved fødesengen og alt lå til rette for en kul opplevelse. Helt til min behagelige og rolige jordmor Elisabeth nevner for meg at vi kanskje snart skal tenke på å sette klystèret og tømme tarmen min?! JA! Det gledet jeg meg jo til, en ny opplevelse på agendaen! Jeg følte nesten at jeg hadde bestilt en sånn «opplevelsespakke» som gav meg nye utfordringer som perler på en snor. Jeg hadde jo bestilt klystèr/avføringsmiddel i det i fødebrevet mitt også! Så kom jeg meg opp av badekaret og følte meg så ren og pen atte, og Elisabeth tok frem surprise-pakka fra hylla si. Ja, det var en surprise-pakke. For jeg har hele tiden trodd det var snakk om stikkpille/romperakett-versjonen av klystèr. Det var det ikke. Virkelig ikke. 

Elisabeth, som var i løpet av disse timene blitt til min ekstramamma som tok så godt vare på meg - kom med en slags trakt-lignende sak med en laaang tut. HÆ? Ingen deilig, nett, og glatt romperakket som skal puffes forsiktig inn med kjærlighet, i arslet..?

«Elisabeth: Denne lange tuten skal inn i rompa, så bare spre beina og bøy deg fremover over den lille vasken så fikser jeg resten.» Herlige, ærlige Elisabeth. Jeg elsket at hun ikke pakket inn noe for meg, akkurat som bestilt. Jeg stilte meg kliss naken opp som en kriminell må stille seg opp når han skal kroppsvisiteres av politiet i USA. Bortsett fra at jeg tror de har regler i USA på at det ikke er lov til å putte ting i rompa på personen som står slik. Jeg stålsatte meg for det som kom. Ååå, som jeg tenkte på de intimsperrene jeg vanligvis innehar når folk spør om de kan putte ting i rompa mi. Jeg pleier jo som regel å takke høflig nei til slikt med mindre det er rødvin og stearinlys involvert i settingen. 

Elisabeth: «-Nå er det viktig at du holder denne coctailen av en blanding inne i rompa, selv under rien du snart får. Du må bare knipe igjen, for den skal virke ca 5 minutter og da må du holde det inne gjennom en av riene dine!

Hvor var Torben? Klok av skade var han rømt fra det lille badrommet. Dette ville han ikke være vitne til. Pysa.

Så pepret Elisabeth meg med trakta og fyrte løs. Først kom det inn masse luft inn, deretter noe som kjentes ut som lunket vann. Jeg begynte selvsagt å le, for det var den sykeste jeg har opplevd. Knip igjen, sa Elisabeth da hun tok ut trakta igjen noen få sekunder senere. Og så stod jeg der da. Naken. Rompa fylt med ca en halv liter væske som skulle godgjøre seg i 5 minutter. Og instinktivt hold jeg rompeballene sammen med begge henda. Og så sier Elisabeth de legendariske ordene: 

"Vakta mi er snart over, det er Elin som tar over etter meg nå." 

Jeg trodde hun kødda. «-Du kan ikke gå fra meg nå? Er det slik du vil jeg skal huske deg!?"  ropte jeg gråtkvalt. "-Det siste du gjør er å fylle ræva mi med lakserende, ber meg knipe igjen og så bare GÅR du?! "



Og da kjente jeg en rie på vei. 

Jeg tror jeg på et tidspunkt ropte at jeg ikke klarte holde blandingsmiksen inne, og Elisabeth sa bare rolig: "-Må du, så må du. Vi kan spyle gulvet etterpå, det går så fint atte!» Jeg har ikke ord for hvor glad jeg var for at Elisabeth tok så lett på alt. Det var som om ingenting av dette var unormalt, at jeg kunne slippe alle hemninger med henne. Så jeg bestemte meg for å vise henne hvor tøff jeg var. Så jeg kneip igjen. Og Gudene skal vite at jeg kneip igjen arslet mitt gjennom hele rien med livet som innsats, for jeg ville virkelig ikke at den nye jordmoren skulle starte nattskiftet sitt med å spyle en kilo bæsj fra baderomsgulvet fra en som ikke klarte knipe igjen.

Elisabeth gikk ikke fra meg. Hun sto i det med meg. Og jaggu klarte jeg å holde igjen også.

Etter rien kunne jeg endelig slippe løs, og det var helt magisk. Jeg hørte Torben utenfor toalettdøra og tenkte at det her var kanskje et av de laveste øyeblikkene i vårt samliv. Men hey, gode og onde dager - ikke sant?

Det var så befriende deilig at jeg ropte til Torben utenfor døra; "-Det her MÅ du prøve - det er så jæææævlig digg!" Og det var det! Aldri følt meg så ren noensinne! Jeg må seriøst få tak i en sånn pumpe. Elisabeth bare lo, jeg tipper hun har hørt fødende kvinner si det før? Enda en ting å krysse av på fødebucketlista mi!

Elisabeth sin vakt var over. Første vinflaska ble lovet bort. (ref. fødebrevet der jeg lovet bort vinflaske til den som gjorde oppholdet på Telemark Sykehus til en fantastisk positiv opplevelse. 

Men dagen til herr og fru Husby-Sørensen var enda ikke over. Nå var det Elin sin tur til å ta over strabasene, for klokken var bikket 19.00 den 28.mars 2017 og vaktskifte var et faktum. 

Del 3 kommer kjappere enn du aner her på bloggen. 

Følg gjerne fødesupporterfrue på instagram! <------

OBS: Føding pågår. Del 1 / Prolog

06.04.2017 - 09:35 14 kommentarer

Som å få en champagneflaske i ræva og deretter fyre av korken der inne. 

OBS - FØDING PÅGÅR - del 1.

Det er så mye å fortelle fra den oh´store opplevelsen at jeg rett og slett har bestemt meg for å dele den inn i kapitler som har fått navn etter mine 3 jordmødre som gjorde denne opplevelsen til det rene standup-showet med latter, gråt og ikke minst store åpenbaringer. (Og enda mer humor. Herregud, så glad jeg ble i jordmorteamet mitt på Sykehuset i Skien - det føltes som om de var håndplukket av meg sjæl for anledningen!)

Prolog. «Jeg tror tiden er inne, rekker vi en tur innom Kiwi først?"

(Man skulle kanskje tro at med 9 måneder og 10 dager på overtid hadde gitt oss nok av tid til å pakke fødebaggen, men dengang ei. Herr og Fru Husby-Sørensen er lik seg selv! ;-) )

Som de fleste vet så var jeg jo veldig på overtid. Den 10`ende dagen på overtid hadde jeg sterke kynnere hele dagen, så vi dro på Bohus for å bevege oss litt og Torben kjøpte barselgave til meg. På Bohus, ja?! Noen lysestaker jeg hadde siktet meg ut. Denne dama lar seg ikke friste av diamanter, haha! Mot kvelden måtte jeg faktisk stoppe opp når jeg bevegde meg og kjenne litt etter, for da kom de med 7-8 minutters mellomrom. Litt som en bølgende følelse og den påvirket meg til å puste på en annen måte enn jeg pleier. Jeg heiv liksom litt etter pusten, men ikke noe hinsides smerter som påvirket pustingen - det var heller en sånn følelse man har når man har drukket litt mye kullsyre?! Jeg sendte Torben i seng, og gikk litt rundt for å se om det tok seg opp. Sånn i 02-tiden vekket jeg mannen og sa det var ca 6 minutter mellom hver gang, og som stressa mannfolk flest så hev han seg opp og begynte å organisere. Ringte fødeavdelingen og forklarte, og de ønsket meg mer enn hjertelig velkommen når det begynte å nærme seg 5 minutter mellom hver rie. 

Da vi kom opp i 7-tiden den morgenen hadde liksom smertene gitt seg litt idèt vi ankom sykehuset. Jeg syns ikke de var så vonde som jeg hadde sett for meg med 5 minutters mellomrom, men nå var vi jo der - så en sjekk var på sin plass uansett. Jeg vagget meg opp mot sykehuset og tenkte på lefsene i fødebaggen som hadde gått ut på dato, og at jeg ikke maste mer på Torben om at vi måtte innom Kiwi for å kjøpe flere lefser. På dette tidlige stadiet i fødselshistorien merket jeg meg også at det var lett å gi Torben skylden for alt vondt, vanskelig og kjipt - så han ble min boksebag hver gang den korte lunta mi tente. (Vi hadde også en situasjon på venterommet til føden, som i prinsippet er et venterom for de som skal føde og ikke for besøkende. Det har nemlig vært restriksjoner for besøk på føden/barsel den siste uken pga et virus, men jaggu faen var venterommet fullt av besøkende som håpet å få et glimt av sine kjæres arvinger alikevel. Hvilket igjen betydde at den gode sofaen var okkupert at friske, opplagte kvinner og menn - mens jeg som høygravid med rier måtte ta til takke med en pinnestol en lang stund. Det er helt utrolig hvor lite selvinnsikt og forståelse man kan møte hos folk noen ganger, og da jeg stod i døråpningen etter å ha vært på do hadde jaggu noen kastet bort jakka mi og tatt plassen min også. Takk som faen, liksom. Akkurat idèt jeg skulle gå fullstendig amok med kjeften min kom heldigvis Torben og loste den frådende, sinte gravide ut på en liten vandretur.  Da vi kom tilbake til venteværelset satt hele gjengen med sin medbrakte mat og hadde laget frokostbord med all mulige utenlandske krydderblandinger på det lille venterommet. Jeg angrer veldig på at jeg ikke skrek ut at «Dette er venterom for oss som skal inn på føden, og ikke for besøkende som uansett ikke har lov til å komme inn på avdelingen - DRA HJEM!!!!». Men for (sykehus)fredens skyld så holdt jeg kjeft. Så jeg skjelte ut Torben istede. Hahahah! 

Så var det tid for undersøkelse!

Den sjekken («fistingen» som Torben så flott kaller det) går ut på at du får en hånd i dåselura og deretter spretter det ut en finger inn helt bakerst i jentetissa for å sjekke mormunnåpningen. Helt seriøst - jævlig vondt! Som å få en champagneflaske i ræva og deretter fyre av korken der inne. Tilbakemeldingen fra fiste-dama var dessverre nedslående. Det kunne virke som riene jeg hadde bare var med på å modne litt, og at ting ikke akkurat åpnet seg nevneverdig. Jeg ble litt skuffa, hadde jo egentlig håpet at jeg kunne føde uten å bli satt igang med preparater senere den dagen. Vi ble enige om å ta overtidskontrollen der siden vi allerede var på plass, og skulle egentlig ha time senere den dagen i nabobyen.

Etter undersøkelsen gav «riene» seg dessverre. Jeg spurte hun som undersøkte meg om hun ville strippe, og Torben gjorde forventningsfulle øyne. Jeg måtte forklare for han at det å strippe betyr å "rote litt rundt der inne for å grafse igang noe!" Han syns med ett det ikke hørtes så sexy ut at en pen dame i hvit uniform skulle strippe. Det ble ikke noe stripping, men heller en ultralyd for å sjekke at alt var ok med babbsen i magen. 

Jeg var allerede sliten etter å ha døgna til ingen nytte og lei meg over at det nå kunne kanskje bli enda et døgn til i smerter uten søvn hvis det ble slik at jeg skulle settes igang samme dagen eller evt måttet vente til dagen etter. To døgn uten søvn lover ikke godt som oppvarming til et fremtidig fødselsmarathon?! Men vi ble enige om at det beste var å reise hjem og få syslet med våre ting frem til skikkelig igangsettelse den 11. dagen. Da vi kom hjem spiste vi pizza, paracet, så på tv og la oss, vel vitende om at morgenen etter skulle vi faktisk dra til fødeavdelingen og ikke dra hjem igjen uten en babbis i bagasjen? Jeg sov merkelig nok utrolig godt den natten og drømte om Tommy Steine. (!)

Kapittel 2: Elisabeth: "Vil du ha noe? Saft? Lefse? Klystèr?"

er rett rundt hjørnet.

Følg fødesupporterfrue på instagram om du vil!

Hjelp, vi har føda!

31.03.2017 - 12:47 17 kommentarer

Hun lot vente på seg, men 12 dager over termin kom hun til verden med et splæsj!

Hun er faktisk ganske fin å se på - overraskende! Denne fødehistorien fortjener virkelig litt tid på seg, så den vil komme når jeg er ferdig med den. Så mye inntrykk - så mye.... MORO! Fantastiske mennesker og herlig humør - jeg er så imponert over alle de flotte folka som bidro, og jeg syns det er så ufattelig gøy at dere var på mitt lag denne natten! Fytti, som jeg gleder meg til å fortelle videre!

Jeg kan uansett starte med å fortelle dere at dere kan droppe rettetang i fødebaggen deres. Sorry, men de færreste tror jeg får behov for den. Jeg har herved innført den nye barselfrisyren - her er mitt tilskudd til hæsjtægg

#barselbust !

Nå blir det å få fortgang i melkekjertler og litt rutiner - vi høres om kort tid!

PS: Du finner meg med noen litt oftere oppdateringer på instagram også - linevictoriahusby heter jeg der :-)

Torben: Min opplevelse av (over)ventetiden.

28.03.2017 - 07:48 15 kommentarer

Kona er nå langt over den berømte termindatoen. Og jeg må med hånden på hjertet si at denne ventetiden føles litt som en straffekonkurranse som drar ut i det nesten kjedsommelige. Jeg burde faktisk skjønt på forhånd at noe som er halvparten kona mi, ikke kommer til tiden.


 

Når det kommer til husfreden så har jeg den siste tiden måttet passe på hva jeg sier hele tiden. Jeg kan rett og slett ikke klage, klaging har dragen enerett på. Dere skulle sett trynet hennes tidligere denne uken da jeg fortalte henne at jeg ble veldig sliten av å vente. Hun har tydeligvis enerett på å vente også.

Klok av tidligere håndballskade så har jeg gått bort fra det å være ærlig når hun spør om hun har blitt større siden sist hun spurte, så de fire siste månedene har jeg faktisk svart «Nei, jeg syns i grunn du ser mindre ut, jeg!» Hun burde kanskje snart oppdage at jeg har jugd litt, men det ser ut til å tilfredstille hue hennes litt.  Men det har jo blitt litt tyngre å løfte henne opp fra gulvet etter at hun har hatt panikkanfall etter å ha lidd seg igjennom reprisene av Fødestua på TV. (Et livsfarlig program som handler kun om føding, skriking, blod og smerte.)

Mange har sendt meg forslag på å få ting igang. Noen bedre enn andre - men de vi har testet har ikke gjort underverker ennå.

Jeg skal innrømme at jeg misforsto det ene forslaget om «nedvask av huset». Mange foreslo det under i kommentarfeltet på fejsbook. Så helgen benyttet jeg anledningen til å vaske ned hele huset for å få satt igang en eventuell fødsel. Problemet var jo at gravidkona fremdeles lå i horisontal på sofaen. Dere kunne jo på et tidspunkt nevne at husvasken skulle gjennomføres av henne, og ikke av meg!? Jeg tenkte at det var en psykologisk effekt å ha det ryddig og pent rundt seg og en stram lukt av klorin og grønnsåpe som kom til å gasse den ungen ut, men så viste det seg at det var den fysiske jobben som var poenget. 



Jeg missforstod absolutt ikke tipset om å «hoppe til køys» da. Men må innrømme at all denne sovingen ikke hjelper noe særlig den heller.

Jeg vet jo også av erfaring at dette med klær tar lang tid for jenter uavhengig om de er gravide eller ikke. Når man er så høygravid som Line er nå, så kan man bare tenke seg hvordan jeg nå opplever tidsbruken når noe skal skje på påkledning- og avklednings-avdelingen. De siste ukene har jeg hjulpet henne av med klærne før hun skal legge seg. Det høres kanskje ut som en hyggelig, ekteskapelig og romantisk ting å gjøre på kveldene, men det var SJUKT mye hyggeligere å pille av henne klærne for litt over 9 måneder siden, for å si det sånn. Nå står hun bare ved siden av sengen og venter til jeg er ferdig med brettet mitt på Candy Crush, så strekker jeg meg bort og napper av henne den enorme joggebuksa med stort strikk i livet. Så tar jeg tak i merkelappen i nakken hennes og røsker den over hodet hennes, til hun bikker fremover over senga og jeg kan skli genseren av overkroppen hennes. Undertøyet gav hun opp den gangen i februar da hun fant frem en boksershorts-lignende greie og når hun tok den på seg ble det plutselig til en ubehagelig g-string. 

For to netter siden lå hun i sengen ved siden av meg (ja, jeg har fått lov til å flytte opp på hovedsoverommet igjen!) og holdt seg på magen. Strøyk litt moderlig på den liksom. «Jeg tror det er i ferd med å skje noe her» sa hun stille, og da har hun selvsagt fått alle mine pappa-antenner ute. Checklista i huet mitt ramset jeg opp stille: «barnesete i bilen, baggen ligger ved fotenden, ipaden fulladet». Jeg var klar. Skal det skje nå? Skal vi dra?

Og så slipper hun den største braker`n jeg noensinne har hørt. Jeg kjente alt mitt kroppshår (det er mye, for jeg er skikkelig mann) løfte seg av skrekk. Og det løftet seg sikkert litt av trykkbølgen også, vil jeg tro. Helt jævlig. Fra himmel til helvete på noen veldig korte sekunder. Litt som med Crystal Palace mot Liverpool for 3 år siden. Da vi leda 3-0 og det ble 3-3 på de siste 11 minuttene. 

Er det noe jeg som mann har lært meg i denne graviditeten så er det å være tålmodig. Hun slenger ofte den «du lovte, i gode og onde dager» i trynet på meg når hun merker at jeg blir skeptisk eller utålmodig med henne. Så jeg klarte ikke finne andre svar på krigshandlingen under dyna enn:

«Åj, det hørtes vondt ut».

Hvem faen er det som beklager konas høylydte promping under fellesdyna med «åj, det hørtes vondt ut?!» VONDT? Det hørtes faktisk utrolig deilig ut, å bare kunne ligge der å ikke ta noe hensyn til meg og i tillegg få TRØST for å ha tømt overtrykket under MIN dyne også. Og hva skjedde? Hun beordret meg ned på gjesterommet igjen! Som om drittlukta som bredde seg som en eim over soverrommet var MIN skyld! Det var jævlig synd kona var tett i nesa, for hun hadde brekt seg av lukta sjæl. Så hver gang hun tar seg til magen og mener det er noe "på gang" så ber jeg henne slutte å skape seg og bare drite i det. (Bokstavelig talt)

Jeg har måttet tåle mye annet her hjemme denne ventetiden. Line sliter veldig med å rydde opp etter seg, og da er det mye som faller på meg. Etter at hun har lagt seg må jeg ta runden for å stuke unna det værste. Et eksempel her:



Her har hun helt åpenbart mistet potetgullposen på gulvet, men ikke klart å plukke den opp igjen. De brune bitene på bordet er pølse-ender. Ja, hun har fått det for seg å spise kalde pølser på kveldstid, men spiser selvsagt ikke knutene. Nesespray/grillkrydder/maskeringstape ligger også på bordet, og jeg orker ikke engang å forsøke å forstå hva det er hun har holdt på med. Og dette er bare en av plassene hun har vært. Du kan jo tenke deg hvordan hele eneboligen ser ut når hun har flyttet seg rundt fra plass til plass.

Jeg må ta noen smertestillende for ryggen nå. Begynner å kjenne murringer i korsryggen, og det siste jeg ønsker er å få kjeft av jordmora igjen for å ta fokus fra den høygravide kvinnen. 

Takk for seeeeg!

 

(Tillegg: Torben har også blogget om hvordan han opplever å være gravid. Det kan du lese her.)



 

Fotballfrue vs Supporterfrue

25.03.2017 - 21:02 11 kommentarer

Det er med livet som innsats jeg har funnet frem gym-ballen min for å prøve å gynge ut kid'en i et siste forsøk.


Torben var nok den som ble mest redd av oss begge når han så hvor flatklemt den ble under vekta av ett stk overtidshøygravid med en god porsjon biff og poteter innabords, og hva det kunne gjøre med den ellers så trillrunde ballen.

Sprekkeferdig? Ja.

Overtid: 8 dager.

Humør: Svingende og særdeles ustabilt.

Bildekred: www.carolinebergeriksen.no / tidl. "Fotballfrue"

«Nå tenker jeg det er i gang!»

24.03.2017 - 06:29 9 kommentarer

Vel, kjære instagram-følger, du kunne ikke tatt mer feil. Og takk for at du minner jeg på at jeg fremdeles er i ventemodus. Tilogmed appene på telefonen har gått bananas de siste dagene. «Press here to go into baby-mode». Og det bare LYSER opp at 102,5 % av graviditeten er unnagjort og jeg er på overtid! Den ungen her er jo bare kliss lik mora si, det er ingen i min omgangskrets som kan si at jeg noengang har kommet til tiden. Jeg er ALLTID forsinket eller sent ute, og nå bærer jeg jaggu genene videre.

Rett skal være rett. Jeg vet at ungen kommer ut. Enten ved hjelp av skalpell, eller en pille og ballong oppi garasjen. Jupp, jeg har dessverre måttet google «igangsettelse av fødsel». Men det er fremdeles noen dager til, og Føden på Skien har gitt beskjed om at «mye kan fremdeles skje de neste dagene!» Dessverre har jeg ikke noe fredagskontrolltime med Dr. H idag heller, så har ingenting å pynte meg for denne fredagen... 

Vel, jeg skal gå å legge meg igjen. Jeg tror kroppen kanskje tror den har født allerede, for de siste ukene så har jeg sovet i veldig merkelige intervaller på 3 og 3 timer med en times våken-opphold i mellom. Jeg må prøve å google det igjen.

Sorry for intetsigende blogginnlegg. Jeg kommer med mer nytt litt senere idag, som dere kanskje ser så har bloggen endret designet litt - og det krever en forklaring også, tipper jeg?! ;-)

Ha en deilig godmorgen!

Fødebrevet. Skrevet i redsel og frykt.

22.03.2017 - 11:59 25 kommentarer

Kjære jordmødre,jordfedre, den blonde fødsels (snart over)legen og allmektige anestesi-ansvarlige.

Jeg heter Line Victoria og er førstegangsfødene, snart 34 år. Tross min relativt lange tid på denne kloden så vet ikke hva jeg går til, så for en gang skyld skal jeg la noen andre styre showet - dere har regien. Jeg skal etter beste evne høre på dere og gjøre som dere sier. Men jeg må advare dere litt på forhånd.

(Bilde fra hvordan jeg tror jeg kommer til å oppføre meg -  fra filmen "The Exorcist.")

Pass på Torben, mannen min. Det er nok han som får verbalt gjennomgå i den siste fasen av graviditeten, husk å si til han at det ikke er hun han giftet seg med som ligger der som hun jenta i exorsisten. Husk å si til han at jeg elsker han hvis jeg glemmer å si det. Jeg kommer nok til å glemme det. 

Jeg har et stort ordforråd med mange stygge ord. Jeg tror dere kommer til å høre alt i løpet av tiden jeg er her. Jeg mener det ikke vondt, og jeg er egentlig en veloppdratt kvinne som syns i utgangspunktet godt om alle jeg møter på min vei. Men nå er det unntakstilstand.

Jeg vil beklage på forhånd at jeg kaller dere og min mann stygge ting. Jeg er veldig glad i han og elsker han høyt - men nå må han også få kjenne litt på bismaken av det vi hygget oss med for ca 9 måneder siden. Og etter at det er unnagjort, så er det forhåpentligvis ren glede og lykke - det har alle lovet meg! Forøvrig kan jeg fortelle deg at min kusine fra Husby-slekta måtte sende en stor blomsteroppsats til fødeavdelingen etter hennes besøk for noen år siden. Så det ligger til familien å bli noe ufin. 

Gi meg all bedøvelse jeg kan få. Ikke vær redd for å pøse på litt ekstra om det trengs. Jeg har lav smerteterskel. Men høy toleranse for smertestillende. Dere MÅ la meg få epidural. Dette er jeg så ufattelig innstilt på at dere ikke må snyte meg for den. Jeg kommer til å bli fryktelig sint om dere forteller meg at jeg klarer meg uten. Jeg vet jeg klarer meg uten, men jeg vil ikke være uten. Jeg er glad i badekar også, blir veldig glad om dere tilbyr meg dette! Men Torben skal IKKE oppi der sammen med meg.

Ikke kjeft på meg, for da blir jeg bare sint og går inn i en martyr/stakkars-meg rolle. Og da kommer jeg til å knipe igjen på trass, og det er dessverre 9 måneder for seint. 

Kjære dere, ikke la mannen min se tissen min når det står på som værst. Han sier det vil være som å se favorittpuben hans brenne ned. Han tåler masse, men ikke akkurat det. Det er hyggelig om dere tar henne opp til brystet mitt etter en rask omgang med et håndkle - men bli ikke fortvila om det ikke er kjærlighet ved første blikk. Jeg brukte nemlig 15 år på å bli forelsket i faren hennes, jeg er bittelitt treig når det kommer til å knytte relasjoner. 



Alt som er normalt - er bra! Hvis dere sier at "dette er helt normalt" om ting som skjer underveis, så føler jeg meg trygg. Bruk veldig gjerne selvopplevde historier, jug om dere må. Humor er ALLTID en sikker vinner hos meg.

Jeg vil gjerne se morkaka. Det eneste organet mitt som faktisk er bruk og kast. Sørg for at Torben får se den også. Viktig for han at han skjønner at den trillrunde magen min har inneholdt utrolig mye mer enn bare en jentebaby! Mobilen min ligger sikkert ikke langt unna, ta gjerne et bilde av den. Tastelåskoden er 3256.

Ja, jeg vil ha klyster. Ikke den milde, lille saken, torpedèr med romperaketter til dere skjems!

Jeg spyr og gråter ofte når jeg er stressa eller redd. 

Jeg er glad i humor, jeg elsker humor. Dere må veldig gjerne slå av en vits eller to i løpet av fødselen. Galgenhumor og svart humor er også veldig godt mottatt. Jeg gjør det samme. Ikke bli sjokkert.

Gi meg instrukser som jeg forstår, og gi meg instrukser som gjør jobben lettere for oss alle. Fortell meg gjerne fortløpende hva dere gjør. Klipper dere eller jeg revner, fortell meg det! Og finn gjerne en passende spøk som passer til hendelsen. 

Jeg forstår mye doktorprat, så prat gjerne over huet mitt. Jeg liker det. Jeg liker å være i fokus og føle at jeg er med i en episode av Greys Anatomy.

Hvis han kjekke, veltrente snart-overlegen kommer, sørg for at det ser sånn noenlunde greit ut rundt meg. Og hvis min fastlege Halvor dukker opp tilfeldigvis på avdelingen, send han gjerne inn - han er kul. Og han begynner jo å kjenne lynnet mitt litt, så han vet at jeg setter pris på besøk av han. Det går forsåvidt greit med studenter også, men det kan hende at jeg kommer til å skremme livsskiten ut av de. Men det er kanskje endel av praksisen de må igjennom når jeg tenker meg om. 

Jeg både spiser og drikker alt. Ikke tenk på det! Det ligger lefser i baggen min, de har holbarhetsdato til 24. mars så jeg håper og tror vi er innafor. Hvis ikke - la meg spise det uansett. Det kan ikke bli værre enn det er nå. 

Det vil bli prisutdeling når alt er over - jordmoren som er på vakt og får ut kid`en på en forsvarlig måte vinner den lille vinflaska som ligger i bagen min. Lykke til!

BRING IT ON!

PS: Slik ser jeg vanligvis ut når jeg er meg selv:


 

 

hits