VI HAR KJØPT HUS!

  • 31.08.2016 kl. 23:29

Med voksenlivet and "married life" kommer som regel også drømmen om å kjøpe en boligdrøm. Jeg skal være ærlig, vi har trivdes godt i Brevik - men har alltid visst at det er en mellomstasjon for oss i påvente av drømmehuset. Der vi har bodd de snart siste tre årene har vi kost oss, men så begynte liksom behovene å endre seg litt.. 

For rundt et år siden bestemte vi oss for å følge med på finn.no og boligmarkedet. Vi gikk på visninger, men fant aldri noe som oppfylte alle ønsker vi hadde. Vi ville ha utsikt, nærhet til sjøen, mange soverom, god oppbevaringsplass, ikke for mye å pusse opp, nærhet til familie, korte avstander til alt og ja - generelt MER PLASS! 

Etter nyttår begynte vi å intensivere jakten, men ble brått satt litt på grunn av at Torben skadet seg - og det faktum at vi planla bryllup også midt oppi alt. Sommeren gikk, og i ferien dukket det ikke opp noe interessant da heller. Så begynte vi å gå på visninger igjen, og fant hus vi ikke falt for. Litt betuttet og skuffet over en visning så kjørte vi en tur opp til et hus som akkurat var kommet for salg. Men det var ikke et hus vi egentlig hadde sett oss ut, for det var litt i største laget og vi hadde liksom sett for oss at vi kom til å kjøpe hus som trengte litt facelift eller noe oppussing og egeninnsats. Eierene var ikke hjemme, men siden vi visste hvem de var så tok vi sjansen på å snoke litt rundt. Og vi ble hodestups forelsket. Sånn skikkelig! DEN utsikten! 





Vi stod ved inngangspartiet og jeg hører Torben si: "-I den garasjen her har jeg lyst til å brygge øl med gutta." 

Vi kjørte hjem og jeg tekstet eieren. Naboen til eieren sendte melding straks etterpå: "Privatvisning om 10 minutter!" Så vi snudde i døra og durte tilbake til Eik Asvall på Ekstrand/Stathelle.

Huset var virkelig alt og mere til enn vi drømte om innvendig også. Jeg trodde ikke jeg hadde lyst på badstue før jeg åpnet døra til badstua og tenkte på kalde vinterkvelder, rødvin og gode venninner - herregudsådeiligagitt! Jeg forelsket meg helt i det nyoppussede badet - det var som om jeg hadde stått for utvelgelsen av fliser og innredning selv, selv om jeg vet at gjerrigheten min aldri ville tillat så dyr og fancy toalettskål og badekar, men fy flate som jeg elsket det! 









Det var så mange soverom at jeg jeg mistet tellinga halvveis - og et av rommene (flere overraskende rom i huset som det ikke var bilde av i prospektet) skal bli treningsrom, det er jeg jeg såå klar for! Vaskerom, 3 toaletter, boder, hobbyrom, mange gjesterom, et ENORMT hovedsoverom (som egentlig er to soverrom slått sammen), kontor, peis i begge stuene - solrikt hele dagen (kveldssol er elsk) og ikke minst - en oppkjørsel som sier "Velkommen" når du parkerer bilen.

(Kjellerstua blir nok Torbens friplass...! ;-) )

Jeg kjente at dette huset her bare MÅTTE vi ha. Plass til båten var det fasen også!



Balders vei 3 - Eik-Asvall Stathelle

Dagen etter at vi hadde vært på privatvisning (noen dager etter annonserte visninger) tikket det inn et lavere bud enn prisantydning. Vi ble veldig motløse, for det kom litt bardust på oss at noen andre også hadde forelsket seg i det samme huset! Det kom ikke flere bud den dagen, og slik vi forstod det dithen at det ikke ble ikke akseptert. I går kveld gikk vi i tenkeboksen. Dette er jo ikke noe man gjør dagligdags, liksom. Så vi brukte google. "Hvordan vinne budrunde kjapt og effektivt."

Klokken 02.00 natt til idag satt jeg og Torben å fylte ut budsjema. Vi bestemte oss. Vi skulle kjøre HARDT og vi skulle kjøre STIL. Overraske megler og selger på sengen, hurtig avklaring på om de godtok og ikke minst - SKREMMETAKTIKKEN der vi ville skremme bort andre som ønsket seg huset. 

Tidlig til morgenen idag sendte jeg skjemaet inn med frist på 38 minutter eller noe. Nesten før fævlane feis til morran idag, så den stakkars megleren ble tatt på senga. Og eventuelle andre interessenter. Vi fikk rett - ingen turde å gå i bokseringen med herr og fru Husby-Sørensen på husjakt! 

Alt dette skjedde mens jeg ventet på å få bilen vasket. Så jeg gikk til den eneste personen som jeg visste hadde stålnerver, og kunne holde meg i hånda når det pågikk. Kent Inge, butikksjefen på Gsport på Brotorvet, og Paragrafrytter-venn. Takk <3

Så ble vi huseiere bare halvtimen etter. Bilen var ferdig vasket og jeg ringte Torben. "Pakk sakene dine, vi flytter om en månede!"

En ny epoke er igang!

 

 

Mette - du er helt RÅ! Jeg er så glad på dine vegne!

  • 23.08.2016 kl. 21:54

Husker dere at jeg for en stund siden skrev om at jeg syns det var så spennende med den nye gruppen av Liveadeltagere som begynte på kurset etter meg? (De begynte i januar, når jeg var ferdig) Jeg har en bekjent av meg som jeg husker skrev til meg og spurte om det virkelig var så bra som jeg skrev på bloggen min. Jeg møtte henne når hun hadde oppstart og jeg merket at jeg var spent på hvordan det kom til å gå med henne. Ikke fordi jeg ikke trodde hun kom til å gjennomføre eller noe, men jeg husker at hun hadde akkurat de samme utfordringene som jeg hadde når ræva traff sykkelsetet på Liveaspinnen den mandagen. "ÆVA, FAEN!" var vel vi begge sa der vi satt å tråkket oss igjennom Livea-timene med Nancy. 



Mette er nok et eksempel på suksessen Nancy og Team Livea har gjort. Det er MANGE menn og kvinner som har klart det, endre både livstilen og tankegang - og som bonus gått ned en haug med kilo. Mette har alltid vært ei nydelig dame, med et humør som smitter og som er misunnelsesverdig til tusan - men asså, det kler virkelig Mette å stråle som den sprekingen hun er nå! 

31.januar 2016: 

Jeg:"Sees vi på Liveaspinn i morgen, Mettemor?"

Mette: "Jepp, slite meg igjennom!"

Fy fader Mette, for en jobb du har gjort, for en maskin du er, så beundringsverdig resultater du har nådd! Jeg kjenner meg så stolt over at et kurs jeg har anbefalt mange mennesker, virkelig har gjort susen. Du er akkurat det jeg snakker om! "Kan Line, kan alle" har jeg sagt - og du har virkelig nailet det!

Om ikke lenge skal jeg sette meg ned med Nancy og ta en prat om veien videre for min egen del. Det er ingen hemmelighet at det kanskje ikke ble like mye trening som jeg hadde håpet på etter ganske mange ukers fravær. Bryllup, bryllupsreise, ferie og sommer og ny jobb har gjort at de gode, innarbeidede rutinene mine har skjært litt ut i grøftekanten. Jeg skammer meg jo litt, men ikke så mye alikevell - for jeg vet nå for en gang skyld hva jeg er god for og hva kroppen min klarer - så det er faktisk bare snakk om noen justeringer for å hente inn formen igjen. Og da er det helt suverent å ha Nancy og støtteapparatet hennes i ryggen når jeg skal igang igjen. 

Nancy starter opp nye kurs nå, og dere har jo hørt meg messe om dette før. Jeg har jo som dere vet blogget X antall ganger om min nedgang og livsstilsendring, men nå var det veldig gøy å kunne fremheve andre som har gjort en knakende god jobb. Hvis du lurer på noe med Livea så er du velkommen til å bla litt i bloggen min, jeg begynte på kurset i september 2015 - så i arkivet mitt til høyre her kan dere bla dere igjennom hele ferden. Kurset varte fra september til januar (16 uker) så slå deg løs! Og om du har lyst er du mer enn hjertelig velkommen til å ta kontakt med verdens dyktigste Nancy på Nr. Fitness (nancy@nr1fitness.no) om du bor i Grenland eller Livea.no hvis du trenger et senter/kurs nær deg!

Jeg presisèrer som jeg alltid gjør når jeg snakker varmt om Livea-kurset - jeg får IKKE betalt for å reklamere for dette. Jeg betalte kurset selv og har ikke mottatt noen økonomisk kompensjasjon for at jeg deler min erfaring. For min del handler det ikke om å reklamere for et produkt, men heller snakke varmt om noe viktig - helse, kosthold og aktiv livstil!

...og så slenger jeg med videoen jeg laget etter endt kurs hvis du er keen på å se hele prosessen på noen få minutter..!


Jeg er på instagram - gitt! 

 

 

 

Blogg-hjemkomst!

  • 22.08.2016 kl. 22:32

Jepp. Jeg lever. 

Selv om det meste skulle tilsi at jeg jeg lå i koma på et ukjent sykehus, glemt av alle mine kjære, tapt bak en låve og hvisket ut av bloggsfærens kortidsminne. Men dengang ei. Jeg har bare hatt en skikkelig lang (tenke) pause som har resultert i at du og jeg, min kjære leser - har hatt et etterlengtet samlivsbrudd med dertilhørende et gledelig (?) gjensyn.  Jeg savnet leseren min så uendelig mye, jeg har så mye på hjertet og ikke minst skal jeg selvsagt fortsette der jeg slapp i sommer. 




Først kan jeg avsløre at sommeren har vært magisk. 5 uker til sjøs med folk jeg trives i lag med (min mann inkludert) og med mat og drikke som kanskje ikke står på Livea sitt kostholdsprogram. Men asså - fy flate som jeg har kosa meg da! Kosa meg opp noen kilo, men hey, bare å finne frem rutinene igjen og brette opp ermene.

Her er noen få knips fra sommeren!

Det ble faktisk en og annen treningsøkt....(ref. bildet under)

Kropp med bikini på = bikinikropp.



Sykt slitsomt med bildene som legger seg på siden. Dømmer du meg om jeg ikke gidder å gå inn fysisk å endre de? Kan du ikke heller bare legge huet på skakke da...?

Fra Gourmet til ikke-fullt-så-gourmet-mat...: (Nudler laget på grillen, yumyum! )


En skikkelig stor ladning med sushi. Oh herremin, sushi er nok helt seriøst favorittretten min.




Fikk meg en ny venn i sommer også.


Karbokoma i sikte:

Mat.



...sukk - nå ble jeg sulten igjen!

Anyhow, håper alt er vel med dere!? 

Jeg startet forøvrig arbeidsuken min etter bryllupsreisen med ny jobb, og jeg skal innrømme at jeg allerede merker at det er såååå meg. Veldig glad for å få muligheten og jeg skal gi jernet maximalt for å lykkes med planene og de hårete målene jeg gir meg selv i den nye stillingen. 

...Merker at både skrivelysten og fortellergleden begynner å blusse opp 4 real, og håper dere henger med meg videre til tross for en stort svart hull i skribleriene mine i sommer. Jeg er klar - er du? 

Sånn. Sove nå. 

PS: Lover at det neste innlegget blir hakket mer intressant. Serr ass. 

 

 

 

Ferietid og bryllupsreise!

  • 02.07.2016 kl. 12:39

Å, så deilig - ferie startet igår, båten pakket og vi har startet 5 ukers ferie ombord. Ingenting et som å starte ferien med et ørlite skjær i skjøen - nemlig bølger! For det var litt overkill for oss å stake ut kursen til Kosterøyene klokken 04.30 på natten, det ble litt mye sjø og bølger - så nå ligger vi trygt med gode venner i Paradisbukta.

Bildet over er fra tiiiidlig om morgenen, litt bedre vær nå:

Som dere ser så har hu mor tatt på seg treningshabittiten, og vurderer sterkt en liten topptur før den musserende flasken med rosé går ned på høykant. 😂

Ha en fin dag!

/Line Victoria - Supporterfrue

VÅRT MARITIME BRYGGEBRYLLUP DEL 2!

  • 28.06.2016 kl. 23:23

Her er fortsettelsen!

...så hva gjorde vi da vi sendte gjestene avgårde på ferja og ut på sightseeing? Jo vi tok som sagt brudebildene som skal opp på veggen hos nærmeste familie - og så hoppet vi opp i altmuligbåten til pappa som for en gang skyld virkelig kom til sin rette...! Som brudebåt!

Forlover Børge hadde ansvaret for båtfrakten, og hadde selvsagt gardert seg med noe ordentlig godt å drikke i glassene våre. Torben, Børge, jeg og mine to forlovere, Aina og Iril, STORKOSTE oss en time halvannen ute på fjorden i et fantastisk vær der vi putret i dorgefart forbi andre nyskjerrige båtturister. En sveip innom Torbens ferje (den han jobber på) for å vinke og tute litt, innom Brevik havn for å vinke litt til alle vi kjente der - og så ut i sundet for å møte ferja der alle gjestene våre var midtfjords. Tuting med båthorn og applaus å høste overalt - jeg elsket hvert sekund!


 







(Alle bildene over er tatt med ymse mobilkameraer og et par glass innabords..! ;-) )

ANKOMST BRYGGA I KRABBERØDSTRAND (MITT BARNDOMSHJEM)

En stor glede på min bryllupsdag var å kunne ta med oss over 70 gjester til barndomshjemmet mitt, der jeg er født og oppvokst. Det var bare helt magisk. Først la ferja til brygga og gjestene ble landkrabber igjen....

Her står pappa og Bonus klar med prosecco før gjestene kommer til brygga vår.. Sjekk ut "serveringbordet"! Pappan min er så handy at jeg dauer! 

...og deeeeeer kommer gjestene etter sightseeingen, litt øl og en liten matbit ombord.









Teltet ser du i hjørnet, og det var rigget opp med 12 x 6 meter rammetelt på brygga, med fast gulv som pappa (selvfølgelig) snekret sammen et par dager før bryllupet..! Temaet var som tidligere nevnt "maritimt, rustikk og sjønært". 

De nydelige bordkortene har hver og en blitt laget av pappa (med hjelp av Bonusmamma) i ekte teak. Jeg forelsket meg veldig i de og de satte virkelig prikken over i`en. Menyen var laget av min favorittkokk på hotellet mitt, Line "Loppis" Olsen. (Mer info om detaljene rundt blandt annet maten kommer i et eget innlegg!) Og japp, det er limt et lite kompass på hver eneste meny! ;-)



Og det er verdens beste svigermor som fikk ansvaret for å dyrke frem hvite, store baller av hortensia - i full blomstring på bryllupsdagen. Det klarte damen med grønne fingre med glans! (Her har jeg mye å lære, gitt...!)




Signalflaggene (de fargerike flaggene du ser rundt teltet) er flagg som båter heiser når de skulle signalisere i "gamle dager". De bruker faktisk ennå, en skjelden gang. Hvert flagg har en bokstav eller mening. Når en båt skal signalisere "Jubileum, parade eller feiring" - heiser båten ALLE signalflaggene. For rundt 50 år siden satt faren min og ønsket seg signalflagg. Da var han 12-13 år. Så han tok symaskinen fatt og begynte å sirlig sy et og et flagg. Det er disse flaggene som henger oppe i teltet. Dette visste jeg ikke da jeg dro fra teltet dagen i forkant, dette var noe han kom på av seg selv. En utrolig fin tanke - og en gest jeg satte veldig pris på...! 

Synd jeg ikke har bilde av hva han hang i taket! Han hang faktisk en DIGER seilbåt i telttaket, rugende over brudebordet.  Du kan se kjølen på den i hjørnet på bildet under. Ellers var taket pyntet med deilige små og store lys som gjorde stemningen komplett i skumringen. 


ÅJA, det berømte bandet vårt - Happy Few. Jeg ELSKER de! Har du ikke hørt de før må du få de med deg ved nærmeste anledning. De gjorde stemningen komplett! Madrugada, Kaizers, masse herlige låter - og jeg så ikke en eneste sjel som ikke digget det de hørte! En skikkelig konsertopplevelse av de skjeldne! (Flere bilder kommer etterhvert, også av bandet og stemningen :-) )

Og så var det på tide at vår lille båt skulle gjøre entrè på brygga vår...!



...og det er min fantastisk flotte svigerbror som hjalp meg opp på brygga, rolig og trygg mann jeg kunne stole på når jeg skal ankomme i en stor og flott kjole jeg ikke ville bade i. ;-)





..og så måtte vi bare justère litt på kjolen da vøtt. Så var vi igang igjen!





....og så var tiden inne for de flotteste talene, rørende øyeblikkene, høyeste latterene og ikke minst beste stemningen... - og det kommer i neste innlegg!


Fikk du ikke med deg del en med forberedelser og vielsen? Klikk bare her! 
 


 

VÅRT MARITIME DRØMMEBRYLLUP - Del 1!

  • 22.06.2016 kl. 22:26

Åj, hvor skal jeg begynne liksom. Jeg er fremdeles i bomullsland, der tyll, hvite blomster, et knallbra band, ferjetur og god mat omkranser meg sammen med en fantastisk fin familie og vennegjeng. Jeg har måttet dele opp i flere runder, for å dele en dag som dette i et blogginnlegg blir vanskelig. Jeg vil etterhvert lage innlegg som tar for seg det spesifikke og detaljene rundt, men foreløbig er det mange som har etterlyst noen glimt fra vår dag. Så hvor skal jeg starte?

Skal jeg kanskje begynne med bildet der jeg kommer ut av salongen og jeg ser pappa for første gang?



...eller når det går opp for meg at jeg faktisk skal ha to menn i livet mitt i alle år fremover?


Til pappa:

Kjære pappan min ❤️ Tusen takk for at du førte meg opp kirkegulvet opp til Torben på lørdag. Det var akkurat som du sa til meg like før de åpnet døra inn til kirken - "Dette blir den fineste dagen i ditt liv!" Og så fikk jeg holde deg hardt i hånden hele veien opp, akkurat som jeg har gjort gjennom hele livet mitt. Jeg elsker riktignok to flotte menn veldig høyt nå, men jeg har elsket deg lengst.. Klem fra lille Mulen ❤️

-----------------------------------------------------------------------------------------

Og opp gulvet gikk jeg selvsagt til tonene av "You`ll never walk alone" - fantastisk fremført av organist Signe Pande og fiolinist Nicolae Bogdan. En nyyydelig variant laget for anledningen, der selv Unitedfans fikk akutt pollenallergi med rennende øyne..

Det var helt magisk!!

Magisk var det også da vi lo oss igjennom en vielse som var proppfull av latter, gråt, fantastiske sanger og enda mer latter.



Kanskje det er verdt å nevne at vi fikk hele menigheten og kirken til å synge en "salme" som vi trumfet igjennom skulle være "Sommer på Jorda" med Postgirobygget! 

For ikke snakke om den glade stemningen vi satt da vi gikk ut av kirken som mann og kone etter sangen "(I would walk) 500 miles med the Proclaimers - og alle lo og klappet med..!


...Apropos kjærlighet og ny storfamilie - den følelsen når klemmer din nye svigerfar og jeg kjenner at klemmen er like hjertelig som bare svigerpappa kan være.

...og over tusen klemmer til skulle det bli utenfor kirketrappa. Alle like gode og velkommne :-)

Og HEY - VI HAR GIFTA OSS VI!!!

...detaljene er noe å legge merke til. Maritimt bryllup, møter en kjærlighet for Liverpool FC - som skal romlematisk forènes.

But first - let me take a selfie!

Hvor går veien videre sier du? Jo det skal jeg fortelle deg! Langesund har relativt kort avstand til alt, så hele brudefølget ble loset ned gjennom byen og ned til havna.

...og der sendte vi hele brudefølget på rundt 70 personer avgårde på en innleid ferje, med godt drikke og en matbit på en sightseeing...


Så nøt vi noen herlige øyeblikk på kaia og tok noen herlige kodakmoments med våre fantastiske forlovere, Børge, Aina og Iril!



...og så klina vi enda mer!












...og så blir man jo litt lei av all kliningen da, ikke sant...? ❤️





Derretter bar det av sted i en egen båt, for å møte alle gjestene med ferja midfjords for derretter å legge til land på brygga til mitt barndomshjem...

...to be continued fortløpende! Alle foto: Therese Hartveit - Therese`s Foto / Langesund

Jeg har lagt ut andre smakebiter fra bryllupet på INSTAGRAM - Følg meg gjerne der også! (Klikk på linken)
 

 

Bride to be. OH.MY.GOD.

  • 30.05.2016 kl. 23:54

Jeg har jo nægget så mye om mitt utdrikningslag de siste to månedene. Det var derfor det var ganske underlig at det skulle komme så jævla bardust på meg som det gjorde. Med to frihelger igjen før bryllupet var jeg faktisk helt sikker på at jentene hadde lagt planer for meg helgen før bryllupet. Jeg tok (heldigvis) feil. FOR EN HELG JEG HAR HATT!

Våknet merkelig nok opp sykt tidlig lørdag morgen, faktisk i halv 8-draget. Kaffe, røyk - ja, alle rutiner fikk jeg tatt for meg. Torben kommer ut til meg å sier: "Line, det har skjedd noe. laget ditt skulle vært i dag, men Iril (den ene forloveren min) er på sykehuset. Jeg vet ikke noe mer, sorry!". Jeg tisset meg litt ut og tenkte at jeg ble redd for Iril og at jeg håpet at hun kom til å komme til hektene igjen så fort som mulig, at det ikke var noe alvorlig. Jeg tenkte faktisk ikke at laget mitt kom til å bli berørt, for det er jo ganske alvorlig at en av forloverne er på sykehus, da tenker man ikke på slikt. Jeg gjorde som jeg alltid gjør når jeg blir stressa, jeg la meg i badekaret og tekstet Aina.

Iril er på sykehus? Er det alvorlig? Talk to me!

Så ringte Iril. Hun lurte på om jeg kunne prate litt med henne. Ta en sigg og roe nervene før hun fortalte hva som hadde skjedd. Vi la på og jeg karret meg ut av badekaret. Telefon fra Aina: DU HAR TRE MINUTTTER PÅ DEG PÅ Å KOMME DEG OPP AV DET JÆVLA BADEKARET OG SJEKKE BESKJEDEN UNDER BLOMSTERPOTTA UTENFOR!

Game is on!!!!!!!

Jeg løp ut, og leste lappen:

...og så tisset jeg meg ut litt mere og spurtet 8 minutter senere ned til søplekassene... Der stod en flott konvelutt, varm kaffe i termokopp, galliano og krem! og så satte jeg igang å løse første ledetråd...










Jeg regnet og regnet og regnet og valgte meg alternativ C.:

Vel nede på ferjekaja var det absolutt ingen. Jeg hørte en måke i det fjerne. Og min egen hivende pust. Jeg stod der i ganske nøyaktig 2 minutter før jeg åpnet "Blonde moment"-konvelutten...

OG DEN VAR BLANK! DET STOD INGENTING!

Plutselig kom en brannbil kjørende. Ikke uvanlig i Brevik dog, og siden jeg har kødda så mye med uniformerte menn så regnet jeg ikke med at den var til meg. Men tror du fasen ikke en kjekk stripper...ehh...brannmann spurte om ikke jeg ville sitte på da? Og jeg bare (med galliano og krem i munnvikene) skrek så høyt at jeg vekket nabolaget den morgenen med et rungende "JA!!!!".

Så kjørte vi da, og snakket litt om løst og fast mens jeg sølte ut hele kaffe/galliano/krem-drinken i fanget. Vi.var.på.vei.til.LANGESUND!

...og der - midt i parken stod mine fantastiske venninner og ventet med sjampis og jeg gråt selvsagt i strie strømmer. Herregud, var det 20 stykker fra fjern og nær som var kommet for å feire meg? Jeg måtte jo helt seriøst være den heldigste i hele forbanna verden! <3

Etter en fotoshoot med stripperen/brannmannen (som faktisk var en ekte brannmann!) så ble jeg tatt med videre av bryllupsfotografen vår, Therese Hartveit. Jeg begynte å skjønne at vi nå skulle gjøre noe jeg har hatt lyst til LENGE men ikke turd å forespørre THerese om... Aktbilder! (Eller nakenbilder da, som det faktisk ende opp med å bli, hahahah!) Hun trodde hun måtte myke meg opp og at det skulle ta tid for meg å slå meg løs foran kamera naken, men herregud - det var det enkleste i verden! Therese lo godt da, for jeg var i grunn naken allerede før hun hadde fortalt meg hva hun skulle gjøre, hahahha!

...og dette er vel det eneste jeg tør å legge ut, hahahahaha....!!! 

Så var det på med klærne jentene hadde funnet frem til meg, en salig blanding av elementer fra mitt liv...(?)

På Victoria (et utested som åpner tidlig på lørdager så folk kan kose seg med pils og en og annen konsert i hagen før 12.00) ble åstede noen timer, der fikk jeg lov til å ha konsert og synge "Best of Line" sanger. Jeg ble skrem over hvor mange som dukket opp for å høre meg!



Heldigvis dukket det opp et flott damekor, Gladurjentene, som holdt en helt nyyyydelig acapellakonsert, og jeg storkoste meg med at det ble litt ordentlig kvalitetsmusikk levert i hagen der. Å hjelpes, det var faktisk mange folk der så tidlig på dagen, hahaha!


...og så, etter en bedre lunsj ble jeg fortalt at alle jentene hadde armbånd. Og hvert av de armbåndene gav meg noe. Om det var mat, drinker eller røyk - jeg skulle bare gå å plukke armbånd hele kvelden. Jeg våknet opp med 12-14 armbånd rundt hånda, og det må innrømmes at jeg ikke helt husker hva alle disse armbåndene var for noe. Jeg antar drinker. Men før vi kom så langt at jeg sovnet, så var det mer på tapeten!

Plutselig rullet en minibuss inn utenfor utestedet. Klokka var blitt 13.00 og jeg var god i farta! 

Jeg stusset litt på at jeg var den eneste med baggasje for flere dager og passet mitt i veska. Ingen andre hadde det...? Så et lite pitstop senere gikk alle ut av bussen og jeg ble sittende alene. Så kom all baggasjen! Herreguuuuud, hvor skulle vi nå?

Vi gjorde et stopp utenfor hotellet mitt, og jeg døde litt på meg når jeg trodde resten av festen skulle være der. men nei skulle ikke det - de bare kødda. Igjen. De plykket tilogmed opp Malene på Breviksbrua, hun jeg trodde jeg akkurat hadde sagt hadetbra til tidligere - så nå var jeg i ekstase! Alle fikk goodiebags med det man trengte til resten av turen, spypose MED hårstrikk (vi er jo jenter...!), tyggis, hodepinetabletter, godterier, vann, potetgull, te og alt man trenger for en vellykket tur til....

OSLO!!!!!

(På bussen innover sprakk jeg ballonger med eksers navn for å få en closure, veldig moro å mimre litt! Åj, hvem var politimannen? Det var visst mer enn en av de ja, hahahah!!!!)

Vel innlosjert på hotellet fikk jeg beskjeden. Vi skal spise og kose oss på LilleKampen der Christian (eieren) hadde stelt i stand et langbord med fantastisk god mat. Men det var ikke bare maten som var overraskelsen. Det viste seg at en del av kveldens underholdning var "StandupShow med Line Victoria"! Foran en fullspekket restaurant/bar så holdt jeg stand up, og jeg må innrømme at jeg både elsket og nailet det. I hvertfall utifra tilbakemeldingene jeg fikk. Det var visst veldig bra, jeg kan ikke si jeg husker så mye - jeg var dritnærvøs og blacka egentlig litt ut. Kudos til Christian som lot meg få mine etterlengtede minutter på scenen, det var et fantastisk publikum og jeg rodde det i havn med god hjelp fra de fine folka der! (Det finens video, men jeg blir litt vel drøy på scenen og det passer seg ikke for alle ører, hahahahha)



Men så ble det FEST etter det! Flere venninner fra Oslo kom til, og kvelden var legendarisk. Rett og slett!

På bildet under er jeg på vei inn for å holde standup-showet mitt. 

...og OG VET DERE HVEM SOM VAR DER?

Vegard "Shortcut" Olsen! STOR GLEDE!

Jeg tror vi endte på Nationalen og/eller Mono på et tidspunkt. Jeg vet faktisk ikke. Det var de armbåndene da. Drinker overalt. Tror jeg brukte 39 kroner denne helgen, og det var på en villa sjampanjebrus i fyllesykerus på bensen på Rugtvedt....!



Her snurrer jeg (brød) skiver. Jeg skal innrømme at jeg riktignok husker dette, men ikke helt.

Vil dere vite åssen kvelden endte....?



Kjære Iril og Aina - dere har stelt i stand et helvette for meg og jeg elsket hvert eneste sekund. Det var så nøye planlagt alt sammen, jeg er nesten litt redd for at Laget mitt kommer til å være bedre enn selve bryllupet, hahah! Det var bare så magisk, og jeg elsket-elsket-elsket alt ved det! Tenk at jeg er så heldig som har dere i min armkrok nå som eksteskapet nærmer seg, jeg både tror og vet egentlig at det er liv laga for det trekløveret her i fremtiden.



Dere er kanskje litt før meg med kids og sånn, men hey - foreløbig er jeg den gale tanta til alle ungene deres. Tenk at dere i ammetåka har klart å stable dette fantastiske laget på beina, jeg er rett og slett sjokkert! En stor klem går selvsagt også til ALLE dere som gjorde laget mitt episk, legendarisk, kall det hva du vil - jeg er så utrolig heldig! Dere er et fantastisk knippe jenter, og jeg er kjempeglad i dere!!!



Herregud. Husby-Sørensen out.

 

Bryllupsnerver og veiedag.

  • 28.05.2016 kl. 07:59

SHIT! Det er bare to uker igjen til jeg gifter meg!

Jeg har prøvd å google bryllupsnerver. Siden jeg ikke akkurat er kjent med denne formen for nerver, så er det ikke lett å vite hva som er bryllupsnerver eller forstoppelse eller bare litt (mer) vimsete.

Om 2 uker gifter jeg med med Torben. Langesund kirke (midt i sentrum) klokken 13.00. Det er selvsagt lov til å ta turen for å glane på oss i kirken, jeg har faktisk fått en del spørsmål om akkurat det. Og jeg tenker SELVSAGT er det det! Hallo, jeg skal ha på meg den dyreste kolen jeg noengang kommer til å ha på meg - stæsje meg litt på håret og gni ansiktet mitt rundt i en malerpalett - selvsagt vil jeg stolt vise meg frem til gudoghvermann! Så på spørsmål om noen "utenom" kan bivåne, så tenker jeg JA! 

Jeg vet ikke om alle detaljene er på plass. Jeg trodde kanskje jeg kom til å være psyko bridezilla og holde i hver eneste detalj, men jeg slapp mye av det da Torben havnet på sykehus. Han er jo fremdeles pasient og må på sykehus hver eneste dag, men hey - bank i bordet, det ser ut som det begynner å dra seg til med den fingeren også. Tror vi. Den begynner å bli mer blodig og rød, og det er et godt tegn. Men rett skal være rett, på sårstell og bandasjen kommer av så ser man rett ned på den litt tykke senen som ligger der svøpt i rødt og gult vev. Vi venter i spenning på at det skal komme vev rundt senen som liksom skal "pakke2 den inn så den ikke tørker ut, men det har ikke skjedd foreløbig.

..ok, la oss gjøre et kjempehopp!

Jeg hadde faktisk veiedag denne uken, og det har jeg fasen ikke hatt siden 4. april. Jeg forventet jo ikke å gå særlig mer ned i vekt etter jul, selv om jeg kunne tenkt meg det - men da jeg møtte den forbaskede/forhatte/elskede vektmaskinen kjente jeg det boblet i meg. 



Og jeg bare: "Heisann vekta!"

"Hva slags nyheter har du til meg idag?"



Og vekta bare:









Uten egentlig å gå inn for det, selv om jeg hadde et mål om minus 5 kilo før bryllupet - men jeg dreit i det fordi jeg hadde mer enn nok med andre ting å ta meg til, så hadde jeg altså gått ned 2,1 kilo! 

Nei, jeg hadde ikke gått end muskelmasse eller vann - det var faktisk fett! :-)

Ikke så gæærnt at det ikke er godt for noe, tenkte jeg! Har jo ikke gjort annet enn å trene som vanlig (ikke mye på senteret dog, jeg har syklet, jogget og tatt noen øvelser utendørs) og spise helt forbasket normalt. Og når jeg sier normalt, så mener jeg altså ikke sånn som jeg spiste i fjor, - men gjort (u)bevisste gode valg i matveien. 

Det er noen ting som mangler fra mitt gamle kosthold som jeg ikke lenger har. Brød, poteter, godteri, sjokolade, sjokolademelk, sjokoladegenerelt, og så har jeg jaggu helt glemt hvordan vanlig iskrem smaker. (Jeg spiser sorbèt istede) HURRA!

Nå er det lørdag morgen, og atter en gang har jeg åpenbart blitt ditchet av forloverne mine hva angår u-laget mitt. Det går heeelt fint asså!!! (Horer) Jeg føler meg helt rolig nå (bitch, please) på at det ikke blir før siste helgen (f&5#*-kjærringer) at jeg skal drikkes ut. Så da kan dere glede dere til mine eminente alkokviser og tørre hud samt bakfull-ånde trasker ned midtgangen om 2 uker.

Nuvel. Båtpuss venter - jeg har blitt helt besatt av at den båten må på sjøen før bryllupet. Kanskje slå ihjel litt tid i solariumet idag også, litt Linetid er trengt!

og hey, jeg fant ut at snappen min er linevictoriahus :-) Har allerede endel følgere ser det ut som, ganske moro det der - glemmer helt at andre enn meg selv ser de små snuttene mine, dog..!

Tjerio, baibai! / Line Victoria

Gleder i hverdagen.

  • 23.05.2016 kl. 23:27

Trodde du denne dåsa hadde hatt utdrikningslaget sitt i helgen? NEIDA! 

Jeg har blitt holdt på pinebenken altfor lenge nå.Sånn ca sånn her har jeg følt meg de siste helgene:

(Det går bra med den involverte i sykebilen)

Så min siste flørt før jeg gifter meg måtte jeg skaffe meg helt på egenhånd, så jeg booket en time hos den kjekke tannlegen min. Igjen. Stakkars, jeg gir han en haug med håpløse oppgaver bare for å tilbringe litt kvalitetstid med han. Idag bad jeg han sandblåse alle tennene mine. Og så har jeg hatt en rotfylt tann som har blitt litt misfarget, så jeg tvang han til å freestyle (hans ord!) litt på tanna mi. Han la en kompositt-blanding oppå tanna for å lysne den , det funket faktisk veldig bra!



Og her, mine kjære lesere....ser dere hvor syyyykt kort kjole jeg tilfeldigvis hadde på meg denne dagen jeg tilfeldigvis skulle til tannlegen. Faktisk brukte jeg så lang tid på å finne den korteste kjolen jeg hadde i skapet at jeg glemte å sminke meg.

Og hvis du vet åssen de stolene fungerer, legg til at jeg er ikledd en kjole med lengden på et skjørt som ville kledd en østeuropeisk protis...porstri.....protistu...HORE,  så er det litt som en gynokolog-stol light version. Heldigvis reddet min spinningvenninne (som også jobber på tannlegesenteret) den lille rest jeg hadde av verdighet ved å peke på fjeset mitt og sier til tannlegen:  "-Det er DER det er hull som skal fylles, om du skulle være i tvil på anatomien idag." 

Jeg må innrømme det, jeg simpelthen elsker mine get aways til tannlegekontoret. Jeg blir i så jæskla godt humør av å tilbringe en liten time hos de, takk! 

Vi hadde bare en bitteliten krangel, tannlegen og jeg. Det var når han stakk pinnen sin inn i et hull jeg har.

Før dere ramler av stolen i sjokk så snakker vi altså om en sånn metall-pirkepinne som alle tannleger har, og dyttet på en ømfintelig tannhals jeg har. 

(Ja, jeg må holde den sugegreia selv. Litt for å ha noe å pusle med, men mest for å ikke klype eller klore ut øynene til tannlegen når han finner mine såre punkter. )

Nuvel - det fine med lokale tannlegekontorer er at jeg så fint kan bare overføre tannlegeregningen over på Torben som skal til dit til fredag. Merkelig det der, Torben klager alltid på at hans regninger hos tannlegen blir så fryktelig mye dyrere etter at han møtte meg og vi fikk samme tannlege - greia er at han da altså betaler min regning også, uten egentlig å skjønne det. Ypperlig!

Sist gang jeg var hos tannlegen gikk det SLIK! <------(trykk på linken!)

Hejdå!

 

Oppsummering av uka.

  • 20.05.2016 kl. 09:20

Hjelpes... Jeg gjør et kjempehopp fra forrige innlegg am avføring (!!) og rett til bryllupsplanlegging. Ikke har jeg blitt hentet av mine vakre venninner for å drikkes kraftig ut, så nå tenker jeg i grunn at de dåsene kan ta seg en bolle snart. På lørdag ble jeg altså så vannvittig sint og frustrert over at ingen hadde hentet meg, at jeg fyrte løs på den som satt nærmest. En morfinbedugget Torben. 

Her om dagen skulle jeg ut og ta en liten røyk (ganske ironisk at jeg kaller det en "liten" røyk, siden den faktisk er en 100`s - altså den ekstra lange...!) og dette var synet som møtte meg:



..og jeg bare: "JEG ER HER!!!!!"

og så viste det seg at den ikke var reservert til meg, men til en nabo. Det var selvsagt litt pinlig at jeg stod utenfor sykebilen med min lilla, pakkede koffert og en uåpnet øl, og sang av full hals partylåter fra Spotify -  når naboen kommer trillende under dyna og seler på ei sykebil-tralle. Fader ass, det er ALLTID noen som skal ta fokuset bort fra meg. Det går forøvrig bra med naboen, hvis du lurte.

Alle dagene nå, er Torben på sykehuset og får behandling for hånda/fingeren. Jeg skulle så veldig ønske jeg kunne vist dere bilder, men jeg har fått streng beskjed om at den nasty-nessen ikke hører hjemme på en blogg uten aldergrense. Det forstår jeg veldig godt. Uten å si for mye så blir det hudtransplantasjon - men vi må vente til det har grodd nok kjøtt på fingeren. Per dags dato ligger senen hans helt åpen og må fuktbehandles hele tiden. Tørker senen i fingeren ut - da kan vi like gjerne amputere. Det er ikke bare å transplantere hud heller. Vi har blitt forespeilet at det er mulighet for at vi ("Vi"??!!) må få grodd ny underhud og kjøtt på hånda til Torben, hvilket betyr at det er en sjans for at han....hold deg fast - må sy hånda inn i buken (magen) for å få grodd seg litt nytt kjøtt og hud. Da skal hånden være sydd fast i magen i to uker, før de skjærer løs og "bygger" ny finger. 

Kan vi vær så snill å snakke litt om at det kan hende han som står oppe ved alteret om 3 uker kan være SYDD FAST I SIN EGEN MAGE når ringoverrekkelsen skal gjøres? "Ta nu denne hånd... neiii, går ikke - den sitter fast i maaaagen!". Kanskje Torben får mulighet til å "kjenne skikkelig på magefølelsen" når han står der..?! 

Både Torben og jeg humrer litt av tanken. Det må være lov å ha litt galgenhumor i en slik situasjon. Jeg? Joa, jeg er utvendig helt roooolig på det meste. Det blir et bryllup å snakke om i etterkant i såfall, hahahaha! ;-)

Tilogmed på 17. mai var vi på sykehuset. Jeg i min bunad, og Torben i ehh..sin bunad.



Hei hvor det går - daglig oppdateringer om helt random greier finner du på instagrammen min eller snapchatten (linevictoriahus) min eller tilogmed facebooken min! 

(Blir du aldri lei, liksom?!) 

Tata!

Dassrutiner. Ikke for sarte sjeler!

  • 13.05.2016 kl. 13:09

Alle har de. Ingen snakker egentlig om det.


(Det var sykt vanskelig å finne bilde som matchet overskriften, så jeg tok bare et random bilde.)

Etter Torbens høyst ufrivillige opphold på sykehuset i Liverpool, satte det tankevirksomhetene i sving hos han. Det er pussig det der, for alle dorutiner man vanligvis har hatt som en del av dine andre hverdagslge rutiner, ble for han vanskelige å opprettholde. Jeg skal innrømme at jeg har høy forståelse for dette, og begynte selv å tenke litt på om det var -jeg- som hadde fått rutinene mine ende-vendt (pussig ordvalg der..). 

Mine egne rutiner er ganske ordinære, og høyst gjennomførbare. Tror jeg. Jeg står opp, drikker kaffe, røyker og bæsser. Hver eneste dag. Såfremt ikke sjukdom eller fyllesyke holder med lenket til senga, så er dette vanlig praksis.



 

Jeg har ofte døra til doen åpen. Om det er frykten for å være alene eller klaustrofobi som er grunnen, vites ikke. Det er Torbens største hat, at jeg har døra oppe. Jeg har blitt noe bedre dog. Det er ikke nødvendigvis for å lufte eller noe, men rett og slett fordi jeg er redd for å gå glipp av noe.

På do pleier jeg å ha med meg telefonen eller ipaden. Eller noe annet å lese på. Bryllupsmagasiner er også helt greie blader å la tankene fly med. På telefonen er det nyheter, facebook og instagrammen min som blir runda. Jeg holder meg unna mailen.  På denne måten kan mine kollegaer hvertfall være sikkert på at de ikke får en mail av meg full av drit. 

Faktisk så er det slik at jeg ofte får mine beste idèer når jeg sitter på do, så penn/papir eller mobilens notatblokk ligger lett tilgjengelig. Som en artig diggresjon - idèen til dette blogginnlegget fikk jeg faktisk på et toalettbesøk.

Jeg vet faktisk nøyaktig når i prosessen jeg må ta frem «notatblokka». Det er akkurat like før jeg sender Bruno avgårde på svømmetrening. Den litt rare følelsen av å være uovervinnelig skyller over meg, det en form for rus! 

Jeg har ingen sperrer på hvor jeg går på do. Jeg kan gjøre den naturligste tingen både på offentlige toaletter og på hjemmebesøk hos venner. Terskelen er ei heller så høy på utenlandsbesøk, for når du har bodd i ørkenen i Egypt - da må du være ganske raust anlagt med tanke på toalettrutiner. Faktisk har jeg gått på do i en kasèrne (vaktpost/hytte) full av arabiske unge menn med geværer, der «toalettet" var nettopp et hull i bakken og det stod en stekeovn ved siden av. En stekeovn ja. Kombinert kjøkken og bad, der altså. Ingen dører heller, så jeg hørte det knipset i telefonene til soldatene når jeg satt der med ræva til de. På noens mobil er jeg altså da foreviget på mitt aller mest ydmyke, men jeg lot det bare stå til. Jeg gav de sikkert en opplevelse av de sjeldne vil jeg tro. Etterpå børstet jeg bare sand over mitt fornødne, og jeg lo litt av at det så ut som en overmoden brun banan som var skremt under et dryss av ørkensand.

Til din info var det ikke dopapir der, men en bøtte med vann. Jeg, rutinert som jeg var, hadde med meg sminkefjerner-servietter i lomma, men var ufattelig frustert da jeg oppdaget av at jeg hadde kjøpt øyesminke-fjerner, hvilket betydde at størrelsen på våt»servietten» var like stor som? en halv post-it-lapp. 

 





(Neste gang du er på do, kjenn litt på den deilige følelsen av at du har et luksusproblem når du tar for mye dopapir at du er redd doen skal tette seg. Jeg bare sier det)

Eneste med mine dorutiner er at jeg syns det er flaut å kjøpe dopapir og BARE dopapir på Rema 1000. Jeg tenker alltid at hun/han bak kassa tenker at "-hun skal sikkert fort hjem å bæsse" eller så tenker jeg rett og slett at de tenker at "-Hun fant sikkert ut da hun satt der, ferdigtrøkka, at hun var tom for dopapir, og nå skal hun ha det for så å dra hjem å tørke seg, 20 minutter ETTER toalettbesøket. Eller så tenker jeg at de tenker at jeg har dårlig råd siden jeg jøper firstprice, eller at jeg er så herda i æssen at jeg tåler det meste. Eller at jeg er sår i æssen når jeg kjøper mykt toalettpapir med et lam på, og må ha noe mykt. Hvorfor har de lam på toalettpapiret egentlig? Tørker jeg meg med en babysau-liksom? Eller hva med den toalettpapir-posen med en BABY på???! 

Av en eller annen grunn så innbiller jeg meg alltid at alle har noenlunde de samme rutinene som meg. Og da har jeg en tendens til å synes synd på de som ikke har faste dorutiner. Blant annet kan jeg fortelle dere at når Torben lå i sykesenga og ikke fikk lagt den etterlengtede kabelen med flere dagers mikrobølgeovn-mat fra sykehuset og svigermors innkjøpte bananer, så gikk jeg faktisk til det steget å blande meg inn i sykehusrutiner og medisinering. Jeg ville jo bare Torbens beste, og løy på meg verge-status.  Og noen få timer senere kunne jeg lese i journalen hans at de hadde satt en sprøyte med lakserende middel i han, og at det 6 timer senere var "født en gutt" på toalettet på Trauma Ward 4b i Liverpool.

Jeg turde ikke si til Torben at jeg var den åpenbare grunnen til at han måtte dra i nød-snora ved sengen og be to søte sykepleiere om hjelp til å drite, men ok. På det tidspunktet fikk han så mange rare sprøyter, så den ene lakserende dosen de satte i han la han ikke så mye merke til. Bivirkningen av min sjefsavgjørelse kom jo som nevnt 6 timer senere når jeg var opptatt i prøverommet med å shoppe sommergarderoben på Primark nede i byen.

Jeg har alltid sammenlignet mine egne bæsserutiner med NSB. Altså, blir jeg forhindret i å «sende toget ut fra perrongen» så blir de fleste andre tog senere den dagen påvirket. Jeg regner riktignok med at ikke NSB bruker sviskekompott for å få fortgang i avgangene sine, men du skjønner kanskje hva jeg mener. Da kan det ofte ta flere timer og dager før «toget går» og alt annet blir litt forstyrret som følge av forsinkelser og hindringer i togsporet. Aporopos (bremse) spor - jeg sporer faktisk helt av nå.

Jeg tror jeg avslutter her, og tror av hele mitt hjerte at de aller fleste kan klare å kjenne seg igjen i dette blogginnlegget (tilogmed jenter, som ikke bæsser.)  Det ble mye drittpreik.

Takk for seg!!

Supporterfrue - out.

NÅR SKAL JEG DRIKKES UT?????

  • 12.05.2016 kl. 12:11

Jeg skjelver i buksene.

Det er jo nå slik engang at det skal ganske mye til å toppe Torbens utdrikkningslag, som resulterte i hele 2 uker i Liverpool - sengeliggende og på en evig oppadstigende morfinrus. Jeg får nok ikke 2 uker i en sykeseng med kjekke, irske leger rundt meg - men krysser fingra for at alkholkonsumet mitt blir så stort at jeg kanskje må inn til pumping på sykehuset da..?! Lov å drømme...

Jeg for min del går meg angsten i halsen for når jeg skal drikkes ut - og forrige onsdag fikk jeg denne meldingen:



Og så spurte jeg henne om når jeg skulle være klar, og da stod det bare: "Alltid. Vi er som klamydia - dukker helt plutselig opp."
...og selvsagt gikk jeg jo fullstendig i karamba-modus og begynte å pakke ASAP.

Tiden gikk, og dette er som sagt ei uke siden. Jeg skulle ønske jeg kunne si at "neiiiida, det får ta den tiden det tar, det skjer når det skjer", men da hadde jeg jugd så hardt at jeg hadde fått hjerteinfarkt. Jeg skal innrømme - jeg er så nyskjerrig at jeg kunne gnagd av Torben den friske armen.

Greia er at jeg er overbevist om at folk rundt meg VET mye mer enn jeg aner. Men alle later som ikke de vet noe. Jeg tipper de har fått streng beskjed om å holde kjeft, for Aina og Iril blir litt paranoide når jeg kjenner lukta av U-laget mitt. Jeg mistenker faktisk at de har jugd for Torben, for de vet at jeg kan knekke han når som helst hvis han faktisk hadde visst noe. Hvertfall i den smertestillende boblen han lever i nå. Faktisk var jeg fristet til å klype han litt i den skadede hånda hans for å skvise ut litt opplysninger, men det har ikke nådd så langt. Ennå. Men jeg er farlig nær.

Jeg er vanvittig paranoid. en liten del av meg er redd for at de skal storme inn på det rotete soverommet mitt tidlig om morgenen. Eller at de henter meg før jeg har hatt bæsserutinene mine om morgenen, og at jeg kommer til å ha forstoppelse i flere dager fremover. Jeg har ikke drukket alkohol siden...ja, sist jeg drakk alkohol, og det er over en månede siden. Jeg har rett og slett spart meg til laget mitt!

Her om dagen kom jeg på jobb og fikk se dette synet:

Da tenkte jeg at NÅ ER DAGEN HER! 100 uniformerte menn og MEG! Men jeg ble veldig skuffet når jeg kom inn dørene på hotellet, for de visste overhodet ikke hvem jeg var. Jeg spurte hver eneste en: "-Er dere her for utdrikningslaget mitt?" Men neida. Bare rista på huet og lage sirkel med pekefingeren sin mot tinningen og gikk vekk fra åstedet... .Pytt, det hadde sikkert blitt en reprise på en liten episode jeg hadde med Telemark Politidistrikt for noen år siden uansett:


Jeg er ganske sikker på at jeg blir plukket med helt bardust uten å ha kontroll på det, så derfor har jeg åpnet snapchatten min, og kommer til å begynne å dele endel på den. Og instagrammen min. Så hvis du vil følge meg så er du hjertlig velkommen til det, så skal jeg prøve å innlemme dere i det som skjer!

Jeg vet ikke åssen det er med snap-kode og slikt, men jeg tror brukernavnet mitt er linevictoriahus ? Det finner vi fort ut av. Det er hvertfall mitt aller beste tips til å holde deg oppdatert på hvordan dagene går fremover med u-lag-angsten min. Ja, også instagrammen min da. Jeg skal nok få delt av meg!

Tata! /Line Victoria

 

 

Hårhelvette.

  • 09.05.2016 kl. 00:40

                                                                                                          * Hårbehandling gitt i bursdagsgave!

Så godt som alle jenter er opptatt av håret sitt. Enten det er kort eller langt, farget, stripet, ombret eller dip`et. Jeg også. Jeg har ikke alltid vært like heldig med sveisen min. Jeg fikk ikke hår på huet før jeg var 6 år. Pappa måtte ta bort bilde av meg fra kontorpulten fordi alle lurte på hvorfor han hadde bilde av E.T. i en ramme på pulten sin.

E.T. var forøvrig et utenomjordisk skapning i en film fra 80-tallet. Han hadde lange armer, korte bein, kulemage, stort bakhuet og ikke noe hår på huet. Dessverre for meg - så var jeg urovekkende lik E.T som 4-5 åring. 

Bilde: Line-Blondine 15 år - ikke stripet eller bleket noensinne. Permanent en gang da jeg var 12 år, uten spesielt heldig utfall. 

På bildet under er vel det korteste håret jeg noengang har hatt. Men blondt da. Mener dette var fra innspilling av "Guiness Wold of Records TV" for noen år siden der jeg var stuntreporter eller noe. Jeg hadde vel sliti ut håret med punktextations, så det var vel derfor det var kort den gangen... Jeg hatet det, husker jeg!



Jeg har alltid hatt blondt hår så det var ganske skummelt da jeg for første gang farget det brunt for noen år siden. Jeg mistet den "blondine-greia med store pupper" jeg hadde gående. Jeg hadde sykt dilla på Tone Damli og forlangte hårfargen hennes av frisøren til TV 2.

...men så gjorde jeg noe som skulle ødelegge mitt relativt avslappede forhold til håret mitt...

(Frisører - se vekk nå!) 

Jeg hjemmebleket håret mitt. Ikke engang bleket det, jeg AVFARGET det, og deretter blekte det igjen for å bli kvitt orangefargen som dukket opp. 


..og hva tror du skjedde etter det?



Håret mitt. Fullstendig ødelagt. Det som engang var sunt, sterkt, tykt og langt hår var nå som gummistrikk, knakk tvert av når jeg gredde det og så helt forjævlig ut. På dette bildet hadde jeg grini så mye at ansiktet mitt var helt hovent og øynene var sånne sammenklistrede. Verdens verste dag.

Etter denne hårfadesen har jeg aldri rørt mitt eget hår på egenhånd selv. Dessverre for meg ble jeg også dritredd for frisører, for jeg er så fryktelig redd for at han eller hun skal gjøre noe feil. Så da har jeg heller latt være å gå til frisøren for å gjøre annet enn å bare stusse det litt i lengden. Man hører jo om skrekkhistoriene. 

Av en eller annen grunn har jeg alltid ønsket å ha en frisør jeg kan være ærlig med, og som er helt ærlig med meg. Jeg følte for eksempel at jeg kom veldig skjevt ut med en frisør som het "Ron" (med sånn amerikansk aksent) på en veldig kjent frisørkjede i Oslo. Han pepret meg full av info at jeg var en "kald blond-jente" og at jeg bare MÅTTE klippe de slitte tuppene. Jeg har heldigvis ingen bilder fra den gangen, for da jeg kom ut hadde jeg bolleklipp med fønvipp innover og grått "kaldblondt" hår. Det viste seg forøvrig at han egentlig het Ronny og kom fra Jessheim, jeg ble rett og slett bare veldig overveldet av en relativt hipp og kul "Ron" med amerikansk aksent som viste seg å egentlig være en helt ordinær ufaglært frisør med høye tanker om sitt eget arbeid. 

Den siste tiden har jeg vært så heldig å få en ny venninne i gjengen min, og hun er (*trommevirvel*) FRISØR! Faktisk har jeg to frisører i venninnegjengen min nå, og jeg har lagt mitt hår i Ingunns hender de siste gangene. Til henne kan jeg si at jeg ikke vil ha det sånn og sånn, og hun HØRER faktisk på meg når jeg sier at jeg ikke vil klippe så mye av lengden. Jeg har tatt med bilder av kjendiser og sagt: "Sånn vil jeg ha det!" og Ingunn på Santa Fe har tryllet frem akkurat den fargen og klippen jeg har sett for meg. 

(Ingunn er en del av RS-truppen min også, som tok gull under mesterskapet i april.)



Det er jo noe helt spesielt med å gå til de lokale, herlige frisørene også da. For det er ikke noe annet sted i Langesund det er mer liv enn hos Tori, Ingunn, Louise og Pia. Ingunn har jobbet med et hår som jeg riktignok ikke er spesielt flink til å ta vare på, og aldeles ikke kjeftet på meg fordi jeg bruker billig shampoo og rettetang. Jeg har aldri blitt pådyttet saker jeg ikke trenger til håret mitt, for jeg blir helt gal av å måtte trekke halve lønningen på en proteinkur jeg bare MÅ ha som blir bare stående i skapet uansett. 

Under er et bilde av meg for å illustrere sovesveisen etter 4. dag uten å ha kranglet med hårbørste og balsam.



Nå som det nærmer seg bryllupet mitt (ehh..vårt!) så har Ingunn med sine magiske hender, koster og folie jobbet seg frem en deilig sommerblond sveis jeg bare ELSKER!

Mørkere under og med lyse solblekede striper. En frisyre jeg slipper å måtte holde vedlike hver 4-5 uke, slik man ofte må med striper og farge. Faktisk kan jeg bare la det vokse vilt uten å måtte stresse med det..! Ettervekst, hva er det?

Men det er jo først når det har gått noen dager og det ikke lenger er nyvasket (!) man begynner å bli ordentlig kjent med den nye sommersveisen da... - Her på vei til sykkeltrening:

Og idag, søndag, mens jeg skrev dette blogginnlegget:


Jeg har ikke akkurat stæsjet opp håret mitt på noen av bildene, det er fordi jeg så sjeldent gjør det uansett.. Det siste bildet er faktisk et to dagers uten noe i, jeg vasket håret og lot det lufttørke på fredag - thats it! Men det var litt for å vise fargen nå :-)

Jeg er uendelig glad for at mine dager som frisør-redd jente med hjemmeblekings-kit i skapet er over, for jeg har funnet min Ingunn i Langesund og hu er jævla flink! <3 Jeg skal faktisk la jentene der nede fikse meg til en av livets viktigste dager, det er Ingunn som skal ta kontroll på brudesveisen min om en månede - guuuuri som jeg gleder meg! Hvor heldig er ikke jeg da?! :-)

PS: Jeg er ikke sponset, men jeg fikk hårbehandling i bursdagsgave av jentene på Santa Fe Klippotek i Langesund. Og siden jeg er så fornøyd så syns jeg det var på sin plass å fortelle det videre. Jeg kviet meg litt, for jeg har faktisk vært litt redd for å avsløre frisørhemmeligheten min, i frykt for at andre oppdager hvor flink snella mi er og at hun ikke får tid til meg fremover...Hahahah! 

Morsom funfact? Torben har gått til disse jentene de siste årene også, og er sykt fornøyd han også. Han startet faktisk sin hårkarriere der da han var hårmodell for de! :-) 


I morgen er en ny dag med nye muligheter. Du vet de fem kiloene jeg skulle ta kverken på? Nah, siden Torben har liggi på sykehus, så måtte jeg sette en stopper for intensivtreningen min (oftere og hardere enn jeg vanligvis trener), men jeg starter opp igjen i morgen. Jeg LOVER! 
 

Bilkjøring er virkelig ikke min greie.... :-(

  • 06.05.2016 kl. 13:23

                                                                          (...opprinnelig trykket i aprilutgaven til Solkysten)

Bilkjøring har aldri vært min greie, så jeg har aldri brydd meg særlig om de som ikke kjører riktig i rundkjøringer. Så lenge de kjører i samme retning som meg i rundkjøringen, så er jeg likeglad. Jeg har mitt eget å stri med bak rattet, jeg.

Jeg skal prøve å forfatte meg i korthet når det kommer til merittlisten min i bilkjøring:

2001: Jeg strøyk tre ganger på teoriprøva og tre ganger på oppkjøringen. Når jeg omsider klarte å overholde vikeplikter og fartsgrenser, bestod jeg med et nødskrik.

2016: Jeg kan fremdeles ikke forskjellen på høyre og venstre, noe som byr på problemer når jeg skal kjøre etter en rute angitt av stemmen i GPS`en min.

Jeg har tatt et liv i trafikken, en due. Duen kjørte jeg riktignok ikke på, den rullet jeg over. Det var fordi jeg ikke hadde mer bensin på bilen (har ikke lært meg de symbolene som piper og lyser i dashbordet) og jeg måtte rulle fra jobben min i Nydalen og ned Grünerløkka i Oslo.  Der satt kafègjester å matet duer i veien, og min gamle Toyota rullet stille over den ene dua som stod med ryggen til. Den døde relativt momentant i en matorgie, noe jeg tror er en tilfredstillende måte å dø på for en due. Alt er vel relativt egentlig, for når jeg erindrer den dagen så var det vel Volvoen bak meg som kvestet ut den aller siste livsgnisten av den overraskede dua.



Nuvel. Jeg har av mine kjære blitt beordret til å kjøre trygge biler, siden mine kjøreegenskaper ikke stemmer helt overens med det vegdirektoratet forventer av noen som har hatt lappen i 15 år - så jeg kjører en stor og sikker bil. Sikker, for meg. Men kanskje ikke for sjefen min.



Da jeg kjørte langs Ekstrand en torsdag på vei til spinningtime, fattet jeg mer interesse i hvem det var som syklet langs veien enn å faktisk følge med foran meg. I et brøkdels av et sekund ser jeg sjefens ansikt i den bittelille, supermiljøvennlige el-bilen hans på vei hjem fra en lang kontordag. Rett imot meg. Faktisk så var det så nære at jeg nesten forventet at våre VW-logoer i fronten av bilene våre kom til å kline med hverandre. Heldigvis er jeg relativt snartenkt, og kom meg over i min kjørebane i tide - og den bittelille el-boksen til sjefen suste forbi meg på riktig side. Jeg rakk akkurat å se det vettskremte ansiktet hans før det ringte på handsfree-anlegget i bilen min og jeg fikk en liten kjøreleksjon via telefonen. «-Det er høyrekjøring i Norge, frøken Husby». Jeg orket ikke engang å diskutere med han, for jeg vet jo som sagt ikke forskjellen på høyre og venstre uansett. Jeg lot han bare få rett i hans antagelser om at det ikke bare er i kontortiden jeg er en smule ukonsentrert.

Dere har sikkert sett meg parkere. Jeg er hun som bruker rundt 5 minutter på å snu bilen utenfor Coop i Langesund mens du sitter å river deg i håret og irriterer deg grønn over at jeg opptar all din dyrbare tid. Og for alle som har sett den parkeringsplassen, så er den verken uoversiktelig eller klønete anlagt. Det er det jeg som er. Problemet i dette tillfellet er at det er så mye teknisk i bilen min, så hver gang jeg rygger så piper det som om ei bombe er i ferd med å gå av. Det piper først litt, så kraftigere, før det er en laaaaaang pipelyd vanligvis etterfulgt av et dump "bak" i bilen. Jeg har ikke orket å etterforske videre hva den pipingen er, jeg har som regel bilene mine bare i et par år før de må kondemneres av forsikringsselskapene uansett. Det er sikkert et varsel om påfyll av blinklysolje, men det henger jeg meg ikke så opp i - for blinklys bruker jeg uansett aldri.

Når jeg står parkert på en oppmalt plass kan du banne på at jeg har feilparkert. Dobbeltparkert. Omvendtparkert. Ulovlig parkert. På tversover-parkert. Og hvis det er noe som heter borttauet-parkert så har det også skjedd. Ja, jeg har også parkert et sted og funnet bilen min parkert nedi skråningen et annet sted også.

Å kjøre ombord på Sandøyaferja er den ultimate prøvelsen for min del. Der står faktisk han jeg skal gifte meg med (han er matrosen ombord) for å peke ut hvor på båten jeg skal plassere meg med bilen, gir meg tegn og vinker. Ofte kommer jeg i akkurat litt for stor fart, og min forlovede må sprette ut til siden for ikke få doningen min plassert i fanget. Ved en anledning har jeg rullet over tærne hans fordi jeg har glemt å sette på håndbrekket når han har stått og krevd betaling av meg. Jeg tror faktisk jeg fremdeles har forbud mot å kjøre inn på den ferja. Kanskje også litt på grunn av den gangen jeg rygget inn på ferja første gangen, fordi jeg ikke helt forstod hvordan det var mulig å komme meg av ferja igjen uten å måtte snu bilen. Jeg vet veldig lite om ferjer, og ingen hadde forklart meg at mange ferjer kan åpnes i begge ender. 

Til tross for alle disse utleveringene om mine kjøreferdigheter, så ansèr jeg meg selv (merkelig nok) som en ypperlig kjørelærer da! Min beste venninne tok lappen for et halvt år siden, da var hun høygravid med tvillinger. Jeg satt å skrek til henne underveis, åpnet døra i fart for å sjekke om hun klarte forholde seg rolig under ekstreme forhold, kastet ting rundt meg og slo meg vrang som en 3-åring for å se ann tålmodigheten hennes. Akkurat som min mor gjorde meg med når jeg øvelseskjørte med henne for 16 år siden, men skrek hun av helt andre åpenbare grunner, som eksempelvis frykten for sitt liv. Jeg mener helt oppriktig at jeg er helt rå på min type kjøreopplæring. Pedagogisk? Aner ikke. Men min bestevenninne tok lappen på første forsøk, og jeg liker å tro at det var skrikinga mi som gjorde at hun bestod. Jeg tror jeg skrek ut ungene hennes også, for de kom jaggu rett etterpå!

En gladhistorie til slutt - for noen år siden hadde TV 2 et program der «kjendiser» skulle kjøre billøp. Det var lov til å kræsje inn i andre biler på banen for å vinne. Og ENDELIG fant jeg min styrke som elendig sjåfør. For jeg vant nemlig hele serien! Da kan vi kanskje konkludere med at jeg er Grenlands verste sjåfør og i tillegg har en pokal som beviser det! 



(Wow, jeg visste ikke at jeg hadde så mye tannkjøtt...) Bildekred: TV2.no

 

Torbens utdrikkningslag i Liverpool (med en vri)

  • 01.05.2016 kl. 12:16



Mange som følger meg på facebook og instagram har fått med seg at det har vært en ganske begivenhetsrik uke for brudgommen Torben. Jeg ville egentlig skåne bloggen min for oppdateringer om dette, men så regner jeg ofte skriving som en form for terapi, og jeg syns det kan være greit å ta en oppsummering av hva vi har syslet med den siste tiden. 

Vel, la oss starte med forrige fredag. 

Torben ante fred og ingen fare da han var godt inni jobbturnusen sin. Vi planlegger lite når han jobber sine 2 uker på båten, så jeg tipper overraskelsen var stor da han plutselig oppdagen 15 av sine beste kompiser på kaia fredag formiddag i jobbuken sin! Litt tidligere på dagen hadde han fått et ørlite kutt i fingeren, du vet - sånt kutt man får hele tiden som man egentlig ikke tenker så mye på etterpå. Tror ikke engang han satte på et plaster. Så ubetydelig kutt, snakker vi. Han ble ikledd en fallskjermdress av kompisene sine og fikk inntrykk av at han skulle hoppe fallskjerm når det bar til flyplassen. Gutta hadde selvsagt andre planer - en fantastisk tur til Liverpool i 4 dager med de 3 K`ene som betyr mest for Torben. (Kompiser, Kos og Kamp) 



Lørdag, under kampen på Anfield, ble Torben veldig syk. Høy feber, verkende og veldig hoven arm, samt generell veldig dårlig almenntilstand. Han fortalte meg i ettertid at han ikke engang hadde orket å løfte flagget over huet under kampen, så han skjønte vel at noe var på gang. Siden alkoholinntaket var veldig labert denne dagen, til tross for at det var et utdrikningslag, forstod heldigvis gutta i reisefølget at det måtte taes affære kjapt. (Takk Gud for våkne og oppegående gutter!!!) Torben ble sendt med ambulanse fra Anfield Stadion og til Royal Hospital Liverpool og lagt inn umiddelbart. Jeg fikk telefon fra gutta og ble holdt løpende orientert. Jeg tenkte vel der og da at dette var jo "kjipern" for utdrikningslaget, og at Torben kom til å bli skrevet ut dagen etter med et arsenal av antibiotika i baggasjen og alkoholforbud resten av turen. Der tok jeg veldig feil!

Lørdag kveld responderte ikke Torben slik som håpet på antibiotikaen han fikk intravnøst og ble hasteoperert den natten. Vi ble forespeilet en "worst case scenario" der de snakket om å åpne hele armen hans - og jeg ble jo helt satt ut. Torben også, hanvar veldig bekymret for tatoveringen sin. (!) Underveis i operasjonen ble det heldigvis endrede planer og fingeren og litt nedenfor i hånda ble sprettet opp og tømt, og da han våknet opp fra narkosen så var hånden hands bandasjert som en mikke-mus hånd, han var ilagt kateter og var i dyp morfinrus. Med andre ord - Ikke spesielt klar for å ta fatt på siste dagen i sitt utdrikkningslag. 

Gutta satt på rundgang ved sykesenga til Torben, og jeg er så STOLT over hvor fantastiske venner Torben har. Dette skulle jo være en heidundrende fest for Torbens siste ungkars-krampetrekning, men istede ble det et utdrikkningslag uten brudgommen/hovedpersonen selv til stede. 

Etter gode samtaler med Torbens gutteklubb ble vi omsider enige om at vi nå skulle skifte miljø litt, og svigermor og jeg dro ned da resten av utdrikningslaget dro hjem på mandag. Gutta dro noe motvillig hjem, det var mange runder og telefoner som gikk på kryss av landegrenser på hvem som skulle bli igjen med brudgommen - men siden svigermor og jeg bestemte oss for å overta våkingen ved sykesenga, så løste det seg foreløpig greit. Det viktigste var at Torben hadde noen der nede, og det var mer enn nok av frivillige som tok ansvar! Dere er best!

Mandag ble Torben operert for 2. gang, og det var dessverre ingen gode nyheter å få da han våknet fra narkosen igjen. Nå hadde de åpnet 3 fingre og videre ned i hånda for å få skikk på bakteriene og betennelsen som hadde satt seg i den en gang så utrolig lille kuttet han fikk før avreise. Mikkemus-hånda ble hengt i et stativ og Torben fikk nye runder med sterk antibiotika og morfin for å redde hånda. CRP oppe i 359 (?) på det værste. Høyt og lavt blodtrykk om hverandre.Labresultatet fortalte oss at det herjer stafilikokker aureus (gule stafilikokker) og streptokokker i hånda til Torben. Du burde egentlig ikke google det, for det er sykt nasty. 

Dessverre er det slik at når du får så mye antibiotika intravnøst så flater immunforsvaret helt ut. Kroppen slutter i prinsippet å reparere seg selv, og man er utrolig mottagelig for andre ulumskheter som dukker opp. Så dagen etter operasjonen fikk han lungebetennelse. Da var det igjen på med oksygenmaske for å holde oksygenopptaket i kroppen oppe. Operasjon nr 3 stod for trappene, men ble to ganger blitt utsatt. Dette skjønner jeg er utrolig frustrerende for Torben, for nå begynte vi å lengte etter gode nyheter som kunne gjøre at vi snart kunne se en avreisedag hjem til Norge nært forestående. Dengang ei. Torben ble liggende i sengen å føle vg-live oppdateringer for å få med seg Liverpoolkamp, plassert i en hvit seng i dyp morfinrus på Trauma Ward 4B i favorittbyen Liverpool og rundet ​da en uke sengeliggende.

 

Vi, svigermor og jeg, valgte å gjøre som Torben ville gjort om han hadde vært frisk nok - vi tok en øl på pub`en på Anfield og skålte for en av Norges største og dedikerte Liverpoolsupportere!




Svigermor og jeg dro hjem fredag, og ble avløst av svigerpappa Rune. Nå er Rune med Torben på sykehuset og i går ble han endelig operert for 3. gang. Denne gangen fikk vi gode nyheter! Bakterieinfeksjonen er på retrett og fingrene/hånda er (delvis) sydd sammen igjen -  Torben kan aldeles snart klarkjøres for hjemreise! Ingenting gledet meg mer lørdag kveld enn den gode nyheten, sannheten er at det ble helt mørkt etterpå - for jeg sovnet som en stein og sov helt til klokka 10.00 idag. Nydelig med en etterlengtet hel natts søvn, uten å være urolig og frykte det værste når du våkner!

Stakkars Torben. Det må være lov til å si det. Men så må man jo også nevne at dette hadde skjedd uavhengig av om de dro til Liverpool eller ikke, dette kunne skjedd nårsomhelst! Det var bare helt hinsides uflaks at det skjedde når de skulle ha utdrikningslaget til Torben, men på en annen side så har jeg sett en helt vidunderlig kjærlighet fra gutta til Torben jeg høyst sannsynlig ikke hadde fått muligheten til å se hvis dette ikke hadde skjedd. Det er faktisk ganske rørende å tenke på hvor omsorgsfulle gjengen har vært, jeg er rett og slett imponert! Snakk om å leve opp til strofene "You`ll never walk alone" da! :-)

Tilslutt må jeg prise meg lykkelig for at Torben har et så vannvittig godt humør og positivitet som han har. Det var i grunn mer latter enn tårer rundt den sykesenga, og det er helt sjukt med tanke på situasjonen. Humor er faktisk den beste medisinen, og der var Torben flink til å selvmedisinere seg selv..! 

Bildet under er fra da de skulle bytte litt på IV`en hans i den friske hånda, og det gikk litt "gæærnt"...

Torbens kommentar til dette bildet er "Ta bilde, legg ut på facebook og si at de tar den andre hånda mi også nå!"  Morbid galgenhumor er BEST!



Nå krysser vi fingrene for at Torben snart får komme hjem til Norge og fortsette behandlingen i litt mer kjente omgivelser!

<3 

 

 

 

Supporterfrue, Line Victoria Husby

Jeg er ikke fotballfrue. Denne bloggen handler utelukkende om det glamour-løse livet som supporterfrue. Leter du etter løsninger og svar på verdensproblemer i denne bloggen, har du havnet feil. KONTAKT: linvichus@gmail.com



Blogglisten

Søk i bloggen

Kategorier

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no