Gravidoppdatering.

  • 16.02.2017 kl. 18:44

Jeg har googlet litt rundt. 

For jeg har funnet ut at det er to gravidplager jeg IKKE har fått gleden av å stifte bekjentskap med!

Strekkmerker.

Og hemorider.


Jeg er i grunn ikke så redd for å få noen av delene, jeg visste bare ikke at det faktisk var veldig vanlig å få dette i løpet av graviditeten! Eller, strekkmerker visste jeg jo forsåvidt om, men ikke hemorider. Jeg vet ikke om jeg har gjort så veldig mye som kan ha hatt påvirkning på dette med strekkmerker. Jeg har smurt meg med en olje, men ikke noe avanserte greier. Venninnene mine syns jeg er sååå heldig som har sluppet unna, men de glemmer jo alle de andre plagene som har fått meg til å revurdere hele re-produksjonsopplegget. Det er jo så hyggelig å være gravid, man tåler aaaalt av plager får man jo høre! (!!) Jeg skal innrømme at det er mange ting jeg blir litt skremt over i graviditeten, blant annet dette med bevegelser i magen. Jeg syns det er veldig... hva skal jeg kalle det...? Alien-aktig. Veldig sprø følelse. Nesten litt ekkelt. Nå er også mageskinnet så stramt at jeg kan kjenne føtter, tær, rompe og albuer/knær når de blir kjørt inn i huden min fra innsiden når jeg har hånden på utsiden. Når jeg ligger i senga på siden merker jeg at hun trykker seg ned og sparker ned i madrassen. Og når hun hikker kjenner jeg en rytmisk banking. Og siden jeg ikke har noe referanse (jeg har ikke barn fra før) så skjønner jeg ikke egentlig hva det er inni der...! Jeg skjønner liksom ikke at det er en baby som begynner å få liten plass, og som vi snart skal ha ansvaret for, resten av vårt voksne liv! Det er både skummelt og skremmende - og nesten litt utenomjordisk ja!

Men det er også andre ting som har dukket opp som gjør den siste tiden nå som gjør livet litt vanskeligere når det er en diger gravidmage som sperrer for alle slags vanlige aktiviteter jeg vanligvis kan gjøre med kroppen min.

Når jeg mister noe på gulvet må jeg enten rope på Torben eller bare la det ligge. Hvis det er veldig viktige ting som må opp av gulvet med en gang må jeg holde meg fast og "skli nedover" mot gulvet og sette meg der. Så starter selvsagt det harde kampen med å komme meg opp igjen. I hele går lå det strødd Fazermint-sjokolade over hele stuegulvet hele dagen. Jeg orket ikke plukke opp. Hentet bare en ny boks. 

Når det gjelder den store gleden i mitt hverdagsliv, badekarbading, så synger det så vitterlig på siste verset den nytelselsestiden der ass. Jeg kommer meg oppi med et brak, men etterhvert som jeg blir liggende er det faktisk mer forsvarlig for meg å bli liggende der frem til termin enn om jeg begynner å kave meg opp av det. Jeg har nå måttet begynne å tømme badekaret mens jeg nyter siste resten, og når det er tomt for vann så klarer jeg på finurlig vis å ål/velte meg ut av det. Litt fordi jeg fryser, men også litt fordi jeg ikke er klar for å gi opp badekaret helt ennå. 

Å tørke seg etter dobesøk er også nå nesten blitt et lotteri på om jeg treffer eller ikke. Eller, treffer gjør jeg strengt talt ikke. Jeg har rett og slett ikke lange nok armer. Jeg er fremtørker, det vil si at jeg tørker fra framsiden men "feil vei" hvis du skjønner. Altså, jeg tar armen foran og drar videre bakover. Så selv om jeg rekker ned med papiret, så har jeg ytterligere 15 cm reisevei med dopapiret bakover, og så lange armer har jeg ikke! Såee... Jeg må improvisere. Jeg må løfte litt bein og spre litt skinke. Når man tisser opp imot 70 ganger i løpet av en dag (ikke kødd engang!) så er jeg lykkelig over at det er bittelitt lettere å rekke frem dit med papiret. Jeg vet det kunne vært løst ved at jeg innsèr at begevelsen blir den samme om jeg tar armen og starter bak bak, men det har jeg ikke inne noen teknikk på - derfor en vanskelig vane å vende.

Akk, det er var offshorehjemkomst-tirsdag denne uken, for oss som har mannfolk som jobber denne type turnus - så vet vi hva det betyr. Det betyr at man har en mann hjemme døgnet rundt i lange tider! Nå er jeg i overkant heldig med turnusen til mannen da, for han sover hjemme hver eneste natt når han er offshore, og når jeg sier offshore så er han ikke laaangt utpå havet. Faktisk kan jeg se ut mot sjøen fra vinduet hjemme og følge hele overfarten med ferja, fra Brevik til Sandøya. En risikofylt overfart på hele 8 minutter og 30 sekunder - ish. Men sjøfolk er sjøfolk, og reglene er at de skal ha avspasseringen sin (akkurat som nordsjøarbeidere med sine 2 uker på og fire uker av jobb, så jeg har mannen hjemme fulltid halve måneden.

Faktisk gikk det opp for oss at dette antageligvis er siste friperioden til Torben uten å måtte dele den med en bylt i rosa liverpool-sparkebukse. (Bebisen, ikke meg. Jeg kler ikke rosa..) Det er veldig deilig å ha en mann som er så mye hjemme fremover, og jeg blir jo ikke totalt alenemamma når han er i jobbturnusen sin heller - det er i grunn ganske så perfekt! Jeg har fått streng beskjed av Torben om å knipe igjen disse to ukene, slik at vi kan kose oss sammen. Bygge rede eller noe, jeg vetta faen hva man gjør i denne ventetiden...? Sover? Spiser? Går turer? Joa.

Utifra hva søkerhistorikken til Torben er på Ipaden sin så kjeder han seg ikke når han er hjemme i friperioden sin i vaffal...:

Så noenganger må jeg gi han litt oppgaver så han får jobbet litt med hodet sitt:




(Og alle som kjenner oss vet veldig godt at vi som regel er på skillmissenes rand når vi samarbeider om flatpakker, sukk..)

Så en kjapp gravidoppsummering:

Status: fremdeles høygravid, det nærmer seg med stormskritt. Faktisk sa mobilappen til meg i forrige uke at "nå kan det skje når som helst, de fleste (95% av alle gravide) føder nå og frem til 2 uker etter termin." 

Ferdig med innkjøp? Nja, det meste er vel på plass - men mangler tripp trapp med newbornsete (som jeg har skjønt er gull verdt!) og noen må nesten ta en ekstra titt på installasjonen av barnesetet vi har koblet på i baksetet av bilen. Jeg stoler verken på Torben eller meg når det kommer til tekniske ting som skal redde noens liv....! Badebalje har jeg også vurdert å gå til innkjøp av, selv om vi har badekar. Men sånn på stativ i "ståhøyde" syns jeg høres veldig mye enklere ut enn å bruke badekaret... Noen innspill? Og etterhvert skal jeg legge inn på ønskelisten en sånn derre redningsvest til bilstolen (Sea-Be?) trengs når vi skal på båttur. Men jeg tror nesten at vi har alt annet klart. Tilogmed bleier i alle størrelser og fasonger. 

Pakket fødebaggen? Nja, har slengt alt jeg skal ha med meg oppi barnesenga, men jeg må nok sortere og legge det pent i en bag for at det ikke skal bli totalt kaos når det hele begynner. For kjenner jeg Torben og meg selv rett så er ikke tiden inne for å stresspakke når det skjer noe. Og jeg kan definitivt IKKE la Torben pakke for meg, hahahah! Og nei, jeg pakker ikke rettetang og sexy, små truser. 

Cravings: Akkurat dette er litt morsomt, for jeg blir fryktelig fort mett nå. Så jeg har liksom ikke plass til å dytte nedpå noe etter at jeg har spist!

Søvn: Sover når jeg vil! En time der, en time her. På sofaen, i massasjestolen og i bilen. Tror faktisk jeg har utviklet litt lett narkolepsi. 

Halsbrannen er i FULL sving ennå. Jeg blir gal av det. Det er ekstremt hemmende! Gleder meg til å kunne dra steder uten den store flaska i lomma lett tilgjengelig. Og spyinga er der ennå, hvertfall brekkningen. Jeg vet med største sikkerhet at jeg kommer til å kaste opp under fødselen, (gjør alltid det når jeg blir superspent, gleder meg, har vondt eller oppmerksomhetssyk) så jeg har allerede advart Torben om dette. 

Wow, langt innlegg gitt! :-) Men som dere kanskje skjønner så har jeg fått litt mer tid til å reflektere, så bli ikke overrasket om det kommer blogginnlegg på løpende bånd fremover...! 

/Line Victoria Supporterfrue. 

 

 

 

 

 

 

Fastlegen min. Et lite fredagshøydepunkt i en kjeeeedelig ventehverdag.

  • 11.02.2017 kl. 00:51

Det er viktig å omgi seg med et harem av proffe menn som gjør dagene litt bedre nå i den høygravide ventetiden. Jeg har jo allerede fortalt om Svensken som knekker opp ryggplagene mine, og på kveldene er det Lothepus som underholder på skjermen. Til den kjekke tannlegen min har jeg måttet gi klar beskjed at jeg ikke vil ned til han før jeg har blitt tynn igjen, og jeg tror faktisk han syns det er helt greit å slippe å måtte ringe Hjelpemiddelsentralen for å booke handicapheisen med stropper for å få meg opp i den trange tannlegestolen hans, kun for å høre meg kjefte og klynke meg fordi han pirker i tannebissene mine. Den eneste mannen i haremet mitt jeg ikke har kunnet finne noen god unnskyldning for å unngå i disse tider er fastlegen min, Dr.H. 

Han har ikke gitt meg opp ennå. Han er den eneste mannen i livet mitt (og i hele verden generelt tror jeg!) som tør å dra frem vekta og be meg stille meg oppå den. Han er jo lur da, han vet jeg får et gråt-labilt utbrudd (og det er hans ord i journalen min!) når han drar frem den fysaken, og så står han med den i hånda og spør forsiktig om jeg er klar for å veies. Som grisen før den skal slaktes. Og så holder han gooood avstand når han forsiktig skyver den foran meg med foten sin, som en ydmyk og kuet hund som dytter et dødt, spiseklart kadaver foran rovdyret. Og så blir det pinlig stillhet før jeg stiller meg på vekta?

Han holder pusten.

Jeg holder pusten.

Han noterer i skjermen sin. Og så sier han:

«-Den er litt høy altså.»



Og like før jeg er i ferd med å eksplodere i et inferno av selvantenning, og jeg prøver å gripe etter han så jeg får knocket han ned i bakken og satt meg på han med all min gravidtyngde, så forter han seg å si:

-"Altså, vekta, vekta er for høy! Den viser for høyt!!! Den er stilt inn feil! Vi må trekke av xx kilo på den for at det skal bli riktig!»

Flink bisk. Godt oppdratt.

Jeg skrev et innlegg på instagrammen min om at jeg syns det var så rart å ta med seg urinprøva si til legen hjemmefra. Litt fordi det føles fryktelig kleint å gå rundt med en boks med sin egen, tempererte piss i lomma. For tenk om jeg blir påkjørt og boksen med piss spretter ut av lomma og blir plukket opp av en random. Eller om jeg faktisk dør, og de samler sammen alle eiendelene mine i en pose på likhuset etter at de har sydd på alle lemmene mine igjen etter organdonasjonen jeg har meldt meg for - og når de som bryr seg kommer for å hente tingene mine så er det liksom:

«-Ja, her er altså gifteringen hennes, kortholder, et par kvitteringer, en krukke med pisset hennes og en regning fra Fjellinjen vi fant på henne da ulykken inntraff. Værsegod, signèr her takk - ha en fin dag videre!»

Så idag pakket jeg rett og slett inn den søte boksen med pisset mitt og tok et par sløyfer rundt. Og en hyggelig lapp med «Til Halvor fra LineV» på (var tom for sånne juegavelapper dessverre) så jeg ikke skulle føle så på det at jeg gav Dr.H pisset mitt i hånda når jeg møtte han. Jeg mener - å gi bort ekskrementene sine til menn er bare noe man gjør om de har behandlet deg dårlig. Til de putter jeg det helst i en boblekonvelutt og sender den med posten istede med ukjent avsender. 

Nuvel, Dr.H tok imot sin lille presang og kikket litt rart på meg. Jeg håper han trodde jeg gjorde det for å være hyggelig. Men så kom jeg på at det sikkert var de søte jentene på lab`en som måtte åpne den. De må ha stusset noe jævlig, hahahaha! God jul, liksom!

Vi gikk inn på kontoret hans, og han hadde knapt nok lukket døren før jeg REIV av meg buksa og trusa og flekket ræva mi til han. 

*pinlig stillhet*

«-Se på detta du, Halvor!!!» utbrøt jeg nesten litt stolt!

Hadde jeg ikke hatt det massive blåmerket på rævballen min så tror jeg nok at han hadde sendt meg ut av kontoret i en håndvending, han hadde jo ikke satt seg ned i stolen engang før jeg flekket den store, nakne ræva mi til han stakkars. 

Takk Gud for at det blåmerket fremdeles var der for å si det sånn - ellers kunne det hele blitt sykt kleint. Jeg er på gravidkontroll liksom og det første jeg gjør er å snu ryggen til legen, slite av meg underklærne og rope «Se, se på ræva mi a!"

Jeg har sett Dr.H relativt ofte i graviditeten, rett og slett fordi jeg ikke går til jordmor - men har alle mine kontroller hos han. Jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik, men jeg syns det er hyggelig. Det er et fint spark i ræva til meg å få pyntet meg litt i hverdagen. Også er han veldig flink da. Flink til å svare på alle de dumme spørsmålene mine, og i tillegg så ung (samme årsmodell som meg) at han vet sånn noenlunde hva jeg snakker om når jeg bruker tøysenavn på kroppsdelene mine. Idag for eksempel skulle jeg spørre om noe som handlet om HuHa`en min. Hvis ikke jeg husker veldig feil så brukte jeg faktisk ordet «Dåse-arealet» når jeg omtalte det. Nå bruker han strengt talt ikke mine tøysenavn tilbake da, han bruker det mer passende ordet «underlivet» men poenget er at han forstår meg når jeg forklarer. Og så syns jeg det er kjempemorsomt når jeg ber han forklare meg hvordan kynnere og nedpress føles, for jeg gjør det bare på fur faen. For det er ingenting som er deiligere enn å se en mann i hvit frakk sitte å peke på sin egen innbilte gravidmage og forklare hvordan begynnende fødselsmerter føles. Jeg har jo googlet det, men jeg kan jo fader ikke dy meg! ;-) Neste gang skal jeg be han gå igjennom renselsesprosessen etter graviditet også, sette han skikkelig på prøve liksom! <3 

Nå er tiden inne for å gå oftere til Dr. H fremover. Jeg ble litt glad når han sa at vi måtte sees litt hyppigere. Ikke fordi jeg tror han VIL ha meg hengene på legesenteret en dag i uken med temperert pissepakke i den ene lomma og halsbrann-medisinen min i den andre, og jeg tror ikke han ser frem til noe mer generell blotting jeg allerede har utsatt han for -  men da blir jeg blir tvunget til å sminke meg litt og ta på rene klær minst en dag i uken fremover da! 

Ha en fin dag da!

Line Victoria 

(Den gravide Supporterfruen finnes også på Instagram og Facebook!)

Lot ræva ta støyten denne gangen.

  • 07.02.2017 kl. 00:21

Status: Høygravid.

Nå har jeg jo gått inn i tiden som «høygravid» og jeg feiret det hele med et KLASK utenfor huset denne helgen. Vi har ei ganske heftig trapp opp til inngangsdøra og ned til garasjen, flisbelagt. (Sånne røde teracotta-fliser, damn you 80-tallet!) Heldigvis for oss så er vi velsignet med varmekabler i denne trappa, så det pleier være tørt og fint. Les: Pleide. 

(Ja, jeg måtte sensurere rompesprekken min.)

I forbindelse med noe oppussingsarbeid har el-kursen for ringeklokken vært koblet ut, og på samme kursen var varmekablene til uteområdet. Det fikk jeg aldri med meg før jeg lå plantet 9 trappetrinn lengre ned med fleisen i garasjeporten. Jeg husker jeg skled først på det første trinnet på toppen av trappa, og tenkte - fy faen nå BRAKK jeg ræva mi. Jeg tror jeg lå et brøkdels av et sekund før jeg humpet videre nedover mens jeg prøvde å klore meg fast til de isbelagte flisene og med armene rett ut i håp om at jeg på et vis fikk tak i noe som holdt meg igjen. Men dessverre uten hell. Farten jeg fikk i den første deisen gjorde at jeg fikk god fart nedover trappen. Jeg pøste altså på med ytterligere 8 trinn etter det første fallet og tilhørende slag mot den allerede bedøvde ræva mi på vei ned hele trappa før jeg endte som sagt i bunnen. Der lå jeg noen sekunder på ryggen og tenkte at hvis jeg ikke klarer å trekke pusten snart så dør jeg her nede på brosteinene. «Høygravid kvinne i sin beste alder funnet i bunn av trappa med brekt ræv». Når jeg omsider fikk trukket pusten så fikk jeg bare ulet et høyt «TO-R-BEEEHHHHN!» Og to sekunder senere stod Torben på toppen av trappa og tittet ned på meg.

Min elskede mann er dessverre verdens største pyse når det kommer til glatte underlag. Han er helt blodseriøst en 85 år gammel mann fanget i den kroppen. Jeg kjenner ingen andre som er så redd for å skli på glatta som det Torben er. Utallige brodder og skikkelig sko med sugeeffekt under er hamstret inn i hopetall hver høst og når første kulda slår inn over landet. Når han går på glatta så går han stiv som en stokk. Og når han da faller, som han gjør ofte fordi han nettopp er så jævla redd for å ramle - så slår han seg som regel fordervet også. Jeg har prøvd å si til han at det ikke hjelper å spenne hele kroppen når du skal gå på glatt underlag. Men nå var det strengt talt ikke hans kropp som lå kveilet nederst i trappa som en sprengt saccosekk. Så han brukte altfor god tid på å komme seg ned trappa. Altfor lang tid. Jeg tror han faktisk stod i trappa og vurderte å gå RUNDT hele huset istede og gjennom garasjen for å slippe å slippe å skli i den samme trappa han også. Faktisk trodde jeg ikke han kom i det hele tatt der jeg lå å stirret inn i den hvite garasjeporten og trodde at ræva høyst sannsynlig hadde revnet.

Da Torben omsider kom ned til meg så var det ganske mange ting jeg håpet han ikke kom til å gjøre. Jeg ble plutselig livredd for at han skulle ta tak i meg og løfte meg opp. For så å eventuelt begynne å børste av meg, eller klappe/børste av meg is og grus som var gnidd inn i joggebuksa sånn som man gjør med små barn. OOOOh, tenke seg den smerten!! Heldigvis var den mannen smart. Han stod bare ved siden av meg. Sa ingen ting. Og så gjør han det jeg i ettertid syns var en veldig riktig måte å la meg rase fra meg smerten. 

Han klappet meg på hodet som en hund. Det eneste stedet han nådde på kroppen min som jeg følte ikke var brukket. 

Det var forøvrig kun ræva som fikk kjenne smellen. Et svart blåmerke og en hevelse som gjør den ene skinka mi nesten dobbelt så stor som den andre. Ingen slag mot høygravidmagen heldigvis, men utpå kvelden fikk jeg beskjed av «folk i bransjen» at det kunne lønne seg med en telefon opp til Føden for å bare høre hva de mente. Så lenge jeg ikke har noen smerter i magen, kjenner godt med liv og at det bare er ræva som fikk unngjelde, så beroliget de meg med at det med stor sannsynlighet gikk greit. Jeg har ingen grunn til å tro noe annet, så jeg har bare kavet meg rundt i huset de siste dagene. Det er ikke kødd engang, jeg har akt meg rundt fra rom til rom. Jeg sliter veldig med å sitte og ligge, så jeg står mye oppreist nå. Det er faktisk ganske trist når man har blitt beordret til å ta det mye med ro fremover, og så kan jeg ikke engang sitte eller ligge, som er en av favorittstillingene mine når jeg skal slappe av. 

Kjapp høygravidoppsummering til slutt:

Ukens høydepunkt: Lothepus på Farmen. 

Ukens nedtur: Hele jævla trappehistorien, trinn for trinn. Som en never ending story hele veien ned. I ettertid fant vi kloremerker i isen i trappa. Det sier jo litt.

Ukens melding til Torben:



Vekt: Jada, den beveger seg den også, i takt med graviditeten. 

Cravings: Fanta Zero, appelsiner, brødskive med servelat.

Form: Føler meg som et eple. Hvis jeg klarer å legge meg på ryggen ser jeg ikke tv`en. Vår største TV er 65 tommer. Du kan jo da selv tenke deg.

Ukens (dette er egentlig daglig) hormonutbrudd:



 

(Jeg husker ikke hvorfor jeg gråt..)

Ha en fin dag videre!

/Line Victoria Husby-Sørensen - høygravid Supporterfrue. (Finnes også på instagram for litt hyppigere oppdateringer og en hel del annet svada)
 

Trollene i kommentarfeltet til Pilotfrue/Julianne.

  • 26.01.2017 kl. 10:59

Jeg blir veldig overrasket over hva folk får seg til å si til andre mennesker. Jeg er heldigvis velsignet med et kommentarfelt som verken trenger moderasjon eller stenging, og om man virkelig ønsker å være anonym når man kommenterer så kan man det på min blogg. Jeg liker å tro at jeg har lesere der ute som både er veloppdragne og hyggelige med hverandre.

Mange av bloggerne jeg er innom har stengt kommentarfeltet. Mange av de sikkert med god grunn. For når jeg ser hva som slipper igjennom sensuren så blir jeg rimelig sjokkert over hvor mye en blogger skal måtte tåle i følge leserne sine. 

Ei bloggerfrue som sliter med å bli gravid (og blogger om det) blir regelrett så grovt mobbet i kommentarfeltet sitt, at jeg blir helt matt. (Egentlig sjokkert, det er vel det mer rette ordet) Når hun forteller at hun igjen har testet negativt på graviditetstesten sin igjen, så skriver en leser til henne:


(Kommentaren er hentet fra kommentarfeltet i bloggen til Julianne / Pilotfrue)

Det er pussig det der. Slemme jenter og gutter har en pussig måte å formulere seg på når vi skal være ekle med hverandre. Vi pakker inn en stygg og krass kommentar inn i en form der det ser ut som man «mener det godt altså». Litt sånn man holdt på når man var 13 år og den kule i poppis-gjengen kom bort og startet mobbingen med?»Ikke for å være slem altså, men?..» Og denne kommentaren er også etterfulgt av en «lei seg på dine vegne»-emoji for at mobberen tilsynelatende skal virke medmenneskelig. 

Selv fikk jeg min dose dritt da sosiale medier var for spesielt intresserte, og absolutt alt jeg gjorde ble dokumentert på live-tv istede. Jeg var programleder i noe som het Mess TV og Sonen (TV Norge og TV 2) og dette var i grunn kort fortalt unge mennesker som «underholdt» på tv i flere timer i strekk fra et kott. Den gang var det ikke så mye å se på på natterstid, og vi hadde en god dose seere hver eneste natt. Man kunne bruke mobilen til å sende inn tekstmeldinger til skjermen for å delta i underholdningen, og DER var det ikke mye rom for moderasjon. I begynnelsen var det faktisk helt vilt, både drapstrusler og sjikanerende meldinger kom inn, og jeg svarte på de live på tv. Faktisk så gikk det «sport» blant seerne å sende inn det groveste av det værste, fordi de så jo reaksjonen vår når meldingen kom inn på skjermen ved siden av oss. Rett skal være rett, noe av det var sikkert berettiget også. Jeg hadde jo som mål å fyre opp seerne slik at de sendte inn en overpriset tekstmelding til noen tikroninger, og målet var alltid å ha flest innkommende tekstmeldinger. Da var den enkleste måten å ta merkelige standpunkt i forskjellige diskusjoner og skape en opphetet debatt. Det spilte ingen rolle hva jeg egentlig mente, så lenge jeg engasjerte meg enten for eller imot noe. Haters var det overalt, og de brukte villig penger på å fortelle meg hvor dum, stygg, feit, taper jeg var. En gang la jeg ut telefonnummeret til en som sendte grove sexmeldinger til meg på min private mobil underveis i sendingen. Jeg oppfordret seerne til å sms-bombadere mannen på samme måte som han gjorde med meg. Da ryddet Dagbladet forsiden og trykket overskriften «TV 2-programleder hetset seer på direkten». Og et bilde av meg som ikke viste meg fra en søt og sjarmerende side, for å si det sånn! Vil du ha en funfact? Mannen har idag mellom 50 og 100 løpende anmeldelser på seg for krenkende adferd og grov seksuell sjikanering på sms. Også mot barn. 

Nuvel, å bli kalt feit og stygg og at noen ønsker å stikke en banan i ræva mi kan jeg faktisk leve med. Jeg brydde meg ikke den gangen og ikke nå heller. Pussig nok så prellet dette av meg veldig lett, og de hyggelige tilbakemeldingene var det så mange av at de negative druknet liksom litt i de. 

Nå er tider endret. Folk lar seg forhåpentligvis ikke knekke av at noen slenger med leppa at du er stygg eller feit. Det virker som vi tåler det liksom, selv om det ikke er greit selvsagt! Nå er mobbingen på et helt annet nivå. Dypere, på en måte. En mer gjennomført, stikkende og på et fryktelig personlig plan. Pakket inn som en «vennlig» tilbakemelding. Slik som Julianne-pilotfrue får på bloggen sin. Av de 9 kommentarene som hadde kommet inn på et helt ordninært blogginnlegg om når hun skulle igang med prøverørsinnsetting (?) så var 3 av de 9 kommentarene av ganske stygg karakter. Den ene kommentaren så du bilde av over. Og det finnes mange av tilsvarende meldinger på andre innlegg Pilotfrue har lagt ut. To andre kommentarer gikk på at hun ikke burde ha så høye forhåpninger, fordi de mener at hun lever på en rosa sky og at hun ikke forstår alvoret - og at resultatene hun skrev om i blogginnlegget var alt annet enn bra og at hun burde komme seg ned på jorda. Vet du hvem denne kommentaren kom fra? Denne kommentaren kom fra en annen jente som også prøvde å få barn med prøverør, med andre ord - ei i akkurat samme triste situasjon som Pilotfrue. Hva får slike mennesker til å trekke andre ned i sin egen negativitetens mørke dal? Eier du ikke skam i livet, anonym kommentator? Det var forøvrig tre andre kommentarer der som var av det hyggelige slaget - "heier på dere!" meldinger. Heldigvis.

Jeg er nok ikke enig i alt Pilotfrue sier og mener, og den gangen jeg var HØYST uenig med henne viet jeg hennes «dom» over fitnessutøvere et eget blogginnlegg på min egen blogg. Ja, da var vi uenige om noe - og det er jo lov.

Men medmenneskligheten min er også såpass justèrt at jeg vet når noen trenger å bli forsvart. Og hvis dette knippet av tilfeldige kommentarer er kommentarer som blir godkjent på bloggen hennes, så vil jeg nesten ikke tenke på hva det er hun modererer bort. Og du Pilotfrue - jeg ville bare fortelle deg at det å skrive en positiv kommentar på noens blogg er mye vanskeligere enn å skrive dritt! Så et enkelt regnestykke er: En positiv tilbakemeldinger veier 1000 ganger høyere enn de negative som bør veie ca 0 når du summerer opp regnestykket. 

Igjen priser jeg meg lykkelig over at kommentarfeltet mitt er tilsynelatende fritatt for hekser og troll og at jeg ikke tiltrekker meg mer dritt enn jeg tåler. Jeg liker en diskusjon og man skal selvsagt få lov til å ha meninger - men skal du hive deg inn i en diskusjon i et kommentarfelt så håper jeg av hele mitt hjerte at du kan stå for det du mener - og signère med ditt eget navn. Ønsker du fremdeles å være anonym, så bør du revurdere det du har skrevet. Da tåler det kanskje ikke dagens lys? Jeg slår et slag for facebook-innlogging på kommentarfelt, jeg. Så får vi se hvor tøffe folk er i kjeften da!

PS. En liten innrømmelse til slutt her.... For noen år siden (5-6 år siden?) la Caroline Berg Eriksen (Fotballfrua) ut bilde av huset de hadde kjøpt med overskriften "Vi har kjøpt drømmehuset" på bloggen sin. Det var da de kjøpte huset sitt i Siljan. Men hun skrev ikke at huset lå i Siljan. Så jeg skrev i kommentarfeltet hennes "Hvorfor skriver du ikke at huset ligger i Siljan? Er du flau over det?". Og det angrer jeg på. Jeg prøvde liksom å mobbe henne ved å lage en greie av at de hadde kjøpt noe som lignet en millionvilla. I fuckings Siljan. Og det skammer jeg meg så syyyyykt mye over!!! Herregud, så lavmål av meg! Jeg tenker ofte på det, og jeg var utrolig teit! Sorry, Caroline.

PS2. Man er egentlig aldri anonym på nettet. Husk det. 

(Ref. Bloggen til Julianne/Pilotfrue finner du her. )

Navnediskusjon og bleieprøving.

  • 25.01.2017 kl. 17:20

Jeg får så mye kjeft fordi jeg blogger så sjeldent. Jeg har nemlig brukt tiden på redebygging og på å øve meg på det nært forestående. Bleieskift er en av de tingene. Og heldigvis har jeg verdens snilleste marsvin (Bård Georg) som lar meg få lov til å teste litt på han...! ;-) Mulig jeg må teste på Torben også, men jeg finner ikke store nok bleier. Visste dere at bleier nå kommer med en sånn indikator som viser om bleia er full eller ikke? ASSÅ??! Det har jeg ikke fått med meg. Det er jo ganske fiffig!

Nå som det virkelig begynner å nærme seg, og redebyggingen for alvor faktisk har kommet over oss - så begynner folk å spørre om vi har funnet noe navn til knotten ennå. Jeg er LIVREDD for å fortelle folk om alternativene vi sitter med, for allerede før jeg har rukket å si første navnet så kan du takke faen på at det er en rundt bordet som rynker på nesa eller roper "Nei, huff". Jupp, det har faktisk skjedd! Og det er ikke fordi navnet er så "æsj" i seg selv, det er som regel at de forbinder navnet med noen eller at det rimer på noe. Som ved Line-Grine-Pine, osv. Hvertfall de mest ærlige. Problemet med navn er at folk flest har navnet tilknyttet en person. Eksempelvis kunne jeg nok kvie meg for å kalle ungen min for det samme som en eks eller en ræva sjef. Eller eksens nye dame(r). Torben og jeg er heller ikke så veldig på sykt uvanlige navn, heller. Han har jo sånn sett fått et navn i 1980 som ikke var så veldig vanlig den gangen, Torben. (Nei, det er ikke et kallenavn!)

Jeg tror noen folk tenker seg om når man spør om knotten har fått noe navn og jeg svarer. Det er liksom akkurat som om at når hun ikke er født ennå, så kan man diskutere på navnet foreldrene har oppe til vurdering. Så når noen rykker på nesa over noen av navneforslagene, så blir jeg faktisk oppriktig såra! Eller når de sier "-Åå, jeg kjenner MANGE som heter det, dere vil ikke ha et litt mer uvanlig navn da?" Da er vi jo tilbake til start. Et uvanlig navn betyr et helvette med staving og "-Hæ, hva sa du sa du?" og et vanlig navn møtes med "-Så kjedelig." Det er jo fryktelig mange navn å velge mellom, og nå er det sykt hipt å gi barna veeeldig spesielle dobbeltnavn. Jeg har sett en navnedebatt i et forum der de henger ut navneforslag fra vordende foreldre som "stripper-navn", "whitetrash-navn" og ikke minst "-Ungen din blir dømt til å bli kriminell". Det er ganske trist!  For vår del er dobbeltnavn litt utelukket. Etternavnet hennes blir Husby-Sørensen, og det er klønete nok på papiret. I det offentlige (sykehuspapirer) har jeg allerede blitt degradert til "LINE VICTOR" fordi navnet mitt ble for langt når jeg giftet meg. På bankkortet mitt står det "LINEV. HUSBY-SØRENSEN" og det er jo rett og slett feilstavet, for der mangler det jo et mellomrom - hahah!! Jeg hadde jo egentlig enda ett navn, Evensen, men det forsvant da jeg giftet meg. Og jeg er fryktelig stolt av mannen min som også tok Husby-navnet mitt inn i sitt etternavn, så han heter også Husby-Sørensen (med bindestek). Selv om han glemmer det innimellom, hahah :-)

Vi har som sagt hatt flere alternativer de siste månedene. Vi hadde en periode der jeg hadde egentlig trumfet igjennom et navn på E, fordi verdens vakreste seilbåt het det. Men etter at svigerinna mi og svigermor slet med å huske navnets uttale, så la vi det litt på hylla. Så dukket et annet navn opp, men det var jo igrunn litt vel likt mitt eget navn - det ville være som å hete Svein og kalle ungen Sven. Litt klønete kanskje? Nå har vi landet på et navn vi syns er veldig fint, og som vi begge er veldig komfortable med. Litt fordi det er norskt, bittelitt gammeldags og i grunn litt sånn søtt jentenavn! Også er det et par andre ting med det navnet som gjør at jeg virkelig falt for det, men det kan jeg fortelle mer om når det er formelt ;-)

Og når det er sagt, så har de veldig få som har fått høre det forslaget, syns at det er et veldig fint navn! 

På tide å starte med middagen! Ha en fin dag :-)

 

OBS: VARSKU HER! Vær forsiktig med hva du sier til en gravid...!

  • 14.01.2017 kl. 11:47

Det finnes en gylden regel om hva man ikke bør si eller gjøre med en gravid kvinne full av hormoner og vann. Selv tror jeg nok jeg har hørt og opplevd det meste allerede, og vi skal alle takke høyere makter for at jeg er litt dævhørt og treig i oppfatningen, hvis ikke kunne det smelt voldsomt tilbake ved noen anledninger. Det er åpenbart at det er tydeligvis er lov til å gå laaaaangt utenfor komfortsonen til den gravide når man går rundt og vagger med bollemagen. Jeg er helt overbevist om at det er ment som en hyggelig oppmuntring eller tanke, men dette er jo ting man i aller høyseste grad prøver å unngå å si eller gjøre når den du møter på ikke er gravid...! Så hvorfor er det greit i disse månedene her..?!

Den mest vanlige, og kanskje mest "treffende" men alikevell værste for en gravid å høre er:

"Nei, guuuud, nå begynner du å bli SVÆÆÆÆÆR!" Gjerne med en armbevegelse som strekker seg fra fingertupp til fingertupp på hver sin side av personens omkrets. Vi snakker om en armbevegelse som viser halvannen meter i omkrets. Værst er det å høre denne før du tilogmed er halvgått i svangerskapet. 

Jeg fikk bollemage veldig tidlig, så her var det selvsagt fritt frem på å kommentere mageomkretsen før fosteret var større enn en mandel i magen. Tenk deg selv. Det er da altså ikke babyens størrelse du kanskje kommenterer, men den gravides. Grunnen til at jeg fikk bollemage var at jeg siste sjokkis hver dag for å holde kvalmen litt unna - ikke fordi fosteret vokste så syyykt fort.



"DU er kvalm og spyr hele tiden altså? Man ser jo ikke det på deg, du har jo ikke akkurat gått ned i vekt."

Alle tror åpenbart at det å spy mye er ensbetydende med at man raser ned i vekt og blir anorektisk i kroppen over natta. Det var dessverre helt omvendt med meg. Jo mer jeg spydde, jo større ble jeg. Hvorfor tenker du? Jo, for når du kjenner at du må spy, så spiser du for å holde det nede. Det er grusomt å spy på tom mage. Så jeg spiste lapskaus eller pasta og spydde. Etter at jeg hadde spydd spiste jeg mer, for å slippe å bli mer kvalm igjen fordi jeg nettopp hadde spydd. Gjerne søtsaker og kaker eller noe annet som var lett tilgjengelig. Det er med andre ord ikke spyinga som gjør deg tynn, for kroppen er kjapp til å ta opp næringen og kaloriene. Men om du IKKE får i deg noe særlig mat fordi du er så lei av å spy det opp igjen (slik som hyperemesis-gravide, som tilslutt ofte må legges inn på sykehus), da kan man gå veldig ned i vekt. Så det er ikke mangel på næring for min del selv om jeg spydde i takt med nyhetsoppdateringene hver time på radioen - det var det faktum at jeg døyvet kvalmen med lettvint og ofte usunn mat. Det samme med halsbrannen som kom veldig tidlig. Før jeg fikk medisiner for dette, så spiste jeg brownies og søte kaker fra fatet på jobb HELE DAGEN for å holde halsbrannen "nede". Nå har jeg en flaske Gaviscon som har vært min reddende engel gjennom hele svangerskapet. Glemmer jeg å ta denne store flaska med meg når jeg drar steder, så kan du takke faen på at vi må rett hjem etter kort tid.

"-Venninna mi revnet i hele tissen og ned til arslet når hun fødte. Total ruptur. Ble aldri den samme igjen etterpå. Mannen gikk fra henne tilogmed."

Jeg har mine engstelser for den forestående fødselen. Det tror jeg mange føstegangsfødende har. Da hjelper det lite at man forteller skrekkhistoreier sånn helt ut av det blå, med mindre man har spurt om det. Mine to beste venninner har hatt to forskjellige fødsler - og det er ingen av de som skryter av hvor fantastisk det var. Heldigvis er det ærlige med meg! Jeg får alt jeg trenger av informasjon gjennom de hvis jeg lurer på noe. Her om dagen sendte hun ene meg fødselsdagboka hennes på mail, og jeg ble sykt facinert over at hun innimellom alt klarte å forklare og beskrive på en måte jeg forstod - uten å bli sjokkskadet og redd. Men om noen forteller meg helt ut av det blå om ambulanse, total revnelse, jordmor mista baby i bakken og i værste fall dødsfall under fødselen - så forvent ikke at jeg nikker og syns det er flott å høre om andres annenhåndsopplevelser i køen på Rema1000 uten noe mer forklaring.



"-Hvordan var din mammas fødsel med deg, spør henne, det pleier ofte å gå samme veien!" sier folk vennlig! 

Her må nok den stakkars personen unnskyldes for ikke å vite at min mor er død. Så det kan jeg ikke klandre personen for. Det får jeg tåle. Men når jeg forteller personen at "-Det blir litt vanskelig, for min mor er død!" så har personen to alternativer...: Personen kan la det ligge med det i luften og heller kondolere, eller så lar personen seg rive med med å spørre "-Å, åssen skjedde det!?". Og da er jeg så sinnsyk i gjerningsøyeblikket at jeg juger og sier "-hun døde i fødsel da hun fødte meg."  Det sjokkerte trynet som møter meg da er alltid en høydare de dagene.  Og nei, det er ikke sant, for jeg ble ikke født for 8 år siden - hun døde av en hjerneblødning helt plutselig litt over 50 år gammel. Men det er min ekstreme, absurde, syke, galgenhumor som trer inn - og det er lov syns jeg. 

"-Det kan jo hende det er tvillinger, vettu!" sier noen. "Det kan jo ligge en ekstra baby bak i buken, sånt skjer!" Å kunne svelge det faktum at man skal bli mor for første gang, sette et helt ekte barn til verden som jeg skal ha ansvaret for så lenge jeg lever - det er stort. At man får en grill i huet på at det KAN hende det er to der inne, gjør at jeg tisser meg ut litt. Hver eneste gang jeg er på ultralyd eller kontroll ber jeg de sjekke om det er en eller flere der inne. Og jeg googler ofte denne yttringen. Sannheten er at det skjer i de ytterste tilfellene, det er ikke bare "sånn som skjer" til stadighet. Men det er nok til å holde meg våken og kjenne ekstra godt etter alikevell. Men nå kjenner jeg jo ikke forskjell på huet og ræva på ungen som Torben har nevnt på tidligere, så lite trolig at jeg skulle klart å kjenne dobbelt opp uansett. Det er relativt stor sjans for at det kun er EN baby der inne. Jeg må nesten stole på legene når de sier dette asså. ;-)

Funfact: Bestevenninnen min fikk tvillinger. Hun kjente det på seg med en gang, allerede før første ultralyd. Min første tanke var "fyttehelvette!!!" men når jeg ser hvor godt de to gærningene har av hverandre, så er det jo ikke noe negativt å få to i samme slengen. Så lenge det ikke er en overraskelse kanskje, det er jo mye som blir snudd på huet plutselig! Men som Aina sier så fint  "-Vi vet jo uansett ikke hva vi gikk til, så for oss var det det samme som å få en". Jeg beundrer henne litt for den tankegangen. 

"-Det er sikkert en gutt, de ser ofte feil på ultralyd, jeg kjenner noen som ventet jente men fikk gutt."  Til det har jeg bare å si: Javel. Det endrer jo ingenting. Da får guttungen gå i rosa klær i starten av livet, og ha rosa sengetøy. Det eneste store forskjellen er at vi må tenke nytt når det gjelder navn. Og det er ingen krise som velter et ekteskap. Men jeg spør alltid om dette også på ultralyden - fremdeles sikker på at det er en jente?! Og jeg har fått "ja" alle gangene. 

Du har TYPISK jentemage, ja. Du går liksom ut i bredden. 

Hey, det er faktisk ikke noe som heter typisk jentemage/guttemage. Det er forskjell på alt og alles kropper. Ja, jeg er svanger i bredden. Tror du ikke jeg er klar over det selv når jeg er å handler nye mammaklær hver eneste uke?

Alle som helt uoppfordret tar på magen min. Jeg har begynt å ta på magene deres tilbake. Her er det stor forskjell asså - familie og venner kan gjøre dette uten at jeg bryr meg. Men problemet er kanskje det faktum at jeg deler mye i blogg og sosiale medier, og har mange følgere. Folk jeg overhodet ikke kjenner, men som "kjenner meg" fra internettet, er fryktelig raske med å ta og føle på magen min syns jeg. Gjerne med spørsmål om "-Har dere funnet navn eller?".

HVEM FAEN ER DU SOM TAR PÅ MEG?

________________________________________________

Flere preggos der ute som kjenner seg igjen? 

MANN 36 - diagnose: GRAVID.

  • 07.01.2017 kl. 13:22

Jeg har faktisk blitt gravid jeg også. Nå syns du kanskje det er rart at en mann på 36 år har blitt gravid, men det er faktisk ikke noe unormalt med det. Når man bor sammen med noen andre gravide, så er det dette med den syklusen jeg har lest meg opp på som gjør at det gjelder for alle under samme tak. Drage-kona klager noenganger så høylytt, at jeg trur kanskje tilogmed marsvina våre har blitt litt gravide. Det skal sies at det var mitt værst tenkelige tidspunkt å bli mannegravid på, for når Dragen helt tydelig har gjort beslag på diagnosen selv, så er det veldig vanskelig for henne å se at andre er i samme situasjonen. Og jeg lider skikkelig.



Her er de åpenbare grunnene til at jeg kan gi meg selv diagnosen "MANN 36 - GRAVID"

Jeg har lagt på meg rundt 10 kilo. Det meste rundt magen. Liverpooltrøyene mine glipper litt opp over liverpooljoggebuksa mi. Jeg er akkurat litt for sliten til å ta i bruk det fine treningsrommet Dragen har stelt i stand i kjelleren, jeg kjenner bare at jeg ikke har energi til det. Når kona attpåtil har tjyvlånt sykkelbuksa mi, så er det lite som frister å ta på seg den sprengte sykkeltightsen. Logoen på den har faktisk aldri vært større i bredden.

Jeg har fått utrolig dilla på potetgull. For noen uker siden var det 10 kroner per potetgullpose på Europris og jeg kjøpte nesten to kasser. Nå har jeg bare tre poser igjen. Det går mest i paprika-smak, men for den med løk og sånn brekker jeg meg av. Men jeg har spist den også, man lar ikke mat gå til spille bare fordi jeg brekker meg av lukta.

Drage-kona har fått en sånn gummiball til å sitte på. Den har jeg brukt masse. Jeg tror det er veldig bra for bekkenet mitt. Nå kan det hende jeg som mann ikke har noe bekken, men hvis jeg forteller deg at det gjør godt i ræva og lysken å sitte på den, trur du meg da?

Når Dragen pingvinstabbet seg avgårde på jobb her om dagen så tok jeg den lilla gravidpølseputa hennes og flyttet over til min side av sengen. Den var i grunn ganske god å ligge på, kunne dytte den tykkeste delen av pølseputa mellom knærne, og det kjentes ut som murringen nederst i korsryggen slapp litt. Jeg har begynt å bruke den puta i spisestuesofaen også, og jeg føler meg med ett mye bedre. Når hun maser om at hun trenger den så ber jeg henne gå ut å hogge litt ved å bære det inn, så da stopper masingen med en gang.



Du vet han naprapat-fyren hun går til? Jeg fikk meg en time hos han jeg også. Det skal ikke være noe forskjell på oss, syns jeg! La oss si det sånn; jeg skjønner godt hvorfor felleskontoen vår blir tappet litt og litt hver eneste uke til fordel for denne mannen. Jeg for min del likte godt å la meg pine litt av han, for det hjalp veldig godt på mannegravidplagene mine. Det hjalp litt at jeg fikk litt sympati av han også, han har jo tross alt møtt på kona min flere ganger, så det var åpenbart at han hadde medlidenhet med meg og mannegravidkroppen min. Jeg skal vel innrømme at jeg var litt skeptisk til denne svenske mannen som hu skrøyt av til alle venninnene sine i en sånn mammagruppe på fejs, og nå skal alle venninnene hennes gå dit også. Jeg er ikke i det minste skeptisk til at han er en veldig hyggelig mann med store muskler og svensk tale som klemmer på og oljer inn alle undertøyskledde venninnene til Dragen, så lenge jeg slipper å gjøre det. (Eller vent litt, hva takker jeg egentlig nei til nå??!!)

Jeg tror også jeg har et lite snev av fødseldepresjon. Da Liverpool spilte 2-2 mot Sunderland så kjente jeg på nederlaget. Det var akkurat som om jeg ikke følte noenting for fotballen lenger, men bare i et brøkdels av et sekund da. Jeg er jo tross alt supporter. Og jeg elsker Liverpool høyere enn jeg elsker både kona og hjemmebrygget øl. De sier at man opplever en enorm kjærlighet for laget sitt når de scorer og vinner, og det vet jeg så inderlig godt. Det skal bli så godt å se en ny kamp i morgen.

Vi var på en sånn undersøkelse på fødeavdelingen nylig. Da var det riktignok kona som fikk all oppmerksomheten mens jeg satt der med ryggplagene og kvalmen min. Uansett hvor mye jeg klaget på vondter i ryggen, så var det HENNE de gav all oppmerksomhet. Nå er det et par av de undersøkelsene jeg er glad jeg slapp da. Spesielt den med det spetelet. Vet du hva et spetel er? Det er noe som ført går inn, og så går den ut i bredden. Da fødselslegen raslet med det så så jeg hvor ENORM den kan bli i bredden. Da tenkte jeg at kona mi kan slutte å klage på fredagskveldene. Det hjalp dessverre ikke at jeg lo meg gjennom hele den undersøkelsen og ble hysjet på av jordmor. Og jeg måtte jo informere om at jeg fikk så vondt i ryggen av å le, og i tillegg klarte jeg pådra meg en skikkelig hoste når de holdt på - og DÆVEN det var vondt for ryggen min! Jeg så det illsinte fjeset til kona, og jeg kunne ikke fatte at hun ikke hadde mer medlidenhet for meg der hun lå med beina i været i en sånn stol som bare er forbeholdt torturkammere. Ærlig talt. Jeg svarte på alle spørsmålene som ble spurt med stor entusiasme. "Er vannavlatningen ok? Kjenner du noe nedpress? Kjenner du liv? Har du kynnere?" Jeg svarte JA på alle spørsmålene, men det viste seg at det ikke var meg de ville ha svar fra. Selv om jeg ikke visste helt hva kynnere var, så forklarte jordmor meg at det er sammentrekninger i livmora eller noe. Jeg for min del har jo som kjent ingen livmor, men hvis det kan sammenlignes med tiden rett før du skal drite, så svarte jeg JA på det. Jeg spurte når de ville ha meg koblet til et sånt hjerteapparat, men de mente det ikke var nødvendig. Særlig ass. 

Ofte pleier kona å dytte på babyen i magen for å erte babyen opp så hun sparker tilbake. Ungen asså, ikke kona. Det kjenner jeg provoserer meg litt. Så i det siste så har jeg hver eneste gang jeg fersker henne i å dytte på magen, kastet meg over henne og trøkt hånda mi opp i trynet hennes. Jeg prøver å få kona mi til å forstå at det ikke er noe hyggelig å bli dyttet på av en hånd som er større enn ditt eget hode. Som om ikke det var nok så kunne hun visstnok kjenne hodet på toppen av magen sin, og mente at den "sklei" litt frem og tilbake under huden. Jeg tenke bare stille i mitt sinn at kona mi har blitt gæærn.  Det høres ikke så veldig anderledes ut enn den gangen jeg lå på sykehuset med blodforgiftning og ikke hadde driti på 6 dager. Jeg kunne også kjenne mitt eget avkom øverst i magen, og det var ingen som koblet meg til en haug med maskiner av den grunn. Jeg fikk en sprøyte med lakserende virkning jeg. Og jeg LOVER deg at resultatet av den sprøyta var vel så etterlengtet. Sånn apropos fødsel liksom. Been there på Royal Liverpool Hospital Trauma Ward 5, liksom. 

Nå i ettertid har det blitt bevist at det ikke var huet til babyen som lå øverst men ræva hennes, som kona i tide og utide klemte og dyttet på. At kona mi tar feil av ræva og hodet til babyen vår lover definitivt ikke godt for barseltiden og nyfødtperioden. Jeg ser for meg en bleie over huet på den nyfødte og gulpekluter mellom beina hennes. 

Nå har det blitt sånn at jeg må sette igang med litt husarbeid denne lørdagen. Jeg gjør det litt på trass, men siden jeg skal drikke øl i kveld så må jeg vise meg fra min beste side et par timer. Å drikke øl er heldigvis en av gledene ved å være mannegravid, det er min måte å smertestille meg litt denne lørdagskvelden.


Det skal være likt for alle par-gravide. Koselig kysse-magebilde er en selvfølge.

 

(Snart) høygravid tar en treningsøkt. (OBS: Sterke hormonelle skildringer)

  • 03.01.2017 kl. 20:28

Etter legens ordre om å holde meg i bevegelse, så har jeg tatt tipset hans blodseriøst fra og med idag, 3. januar. Jeg måtte bare få rettet opp i en ryggplage, men den tok en særdeles flott og svensk naprapat seg av i romjulen. Jeg følte meg faktisk litt som en kvinnelig horekunde, for det var så deilig å bli holdt rundt av denne svensken mens han bøyde, tøyde, knakk og strakk på kroppen min. Og så avsluttet han det hele med å kna meg inn i olje og massère de punktene på ryggen som har plaget meg gjennom den siste delen av graviditeten. Bekkenløsningen får jeg riktignok ikke gjort så veldig mye med, men bivirkningene av et løst bekken er at jeg går (vagger) på en snodig måte og dermed pådrar ryggen en uholdbar belastning. På mitt språk så kaller jeg det bare jævlig vondt i de tre R`ene.

Rygg.

Ræv.

og Rotta.

Men han svensken som klemte så hardt på meg har vist seg gjøre mer enn bare bare hormonene mine løpske, jaggu har han fått i sving bevegelses-motivasjonen min igjen også. For idag stupte jeg inn i sykkeldrakta mi (her juger jeg bittelitt, for jeg tok faktisk Torben sin...!) og planla min første spinningtime på lange tider. Jeg ville så fryktelig gjerne opp på setet igjen, bare for å gjøre det liksom! Bare for å føle meg litt bedre og vite at jeg klarer det. 


(Bildet er etter økta!)

Å kjære vene, det var så utrolig deilig. Om ikke så sykt deilig for kroppen, så hvertfall for det mentale. Bare det å se igjen de flotte fleisene jeg har trent masse med tidligere var en enorm glede og høydare i seg selv. Paragrafryttere, Liveadeltagere, Stine i resepsjonen, forloveren min, og den kjekkeste av Torbens kompiser var der også - akk.... Som jeg har savnet dette livet.

Det var med dyp sorg jeg innså tidligere i graviditeten at kroppen ikke klarte å henge med omveltningene. Med så mange timer søvn og timer jeg har brukt på å gulpe, og midt oppi alt en jobb og nytt hus, så fantes det ikke energi til overs å ta turen ned på senteret så ofte som jeg gjorde før jeg ble smelt på tjukka. Men håpet er at jeg nå kan få sykle og spinne litt frem til jeg må eskorteres inn på Føden i Skien i rullestol, strekk-seng eller tvangstrøye. 

Formen var selvsagt ikke den samme. Bekkenet mitt skranglet når jeg satte meg på det polstrede setet (ekstra polstring både for Ræv og Rotte skal du vite) men jeg tok det i mitt tempo og gjennomførte en økt. Jeg tror ikke bekkenet blir noe bedre, men det var en form for smertelindring der jeg satt å knuget setet mellom lårene. 

Jeg har også fått beskjed om at svømming er godt for R`ene mine, og det skal jeg nok klare å få til. Jeg har 4000 kvm å boltre meg på på jobben (vi har et tropisk badeland) og det akter jeg å prøve å benytte meg av. Men så var det det å finne badetøy som passer da, for ingen av bikiniene er like stretchy som sykkelbuksa til Torben. Jeg får koste på meg en usexy badedrakt, tipper jeg. En stor gymball (?) har jeg også fått av en medsøster som slet med de samme plagene, og den har allerede blitt flittig brukt. Sjansen er stor for at den blir med meg på jobb så jeg kan sitte på den ved pulten min, faktisk. Baderingen blir for liten for gravidræva mi, den ser mer ut som en paddeflat liten smultring jeg har satt meg på, etter bruk. 

Jeg kom på at jeg hadde lyst til å ha en spørsmålsrunde, for det har jeg sett er ganske poppis på andre blogger. Men så glemte jeg helt å etterlyse spørsmål, så jeg har heller hentet litt fra andres blogger og etterfylt med de spørsmålene jeg får oftest av dere der ute. (Både i kommentarfeltet og privat)

Hvor langt er du på vei nå? Jeg er i min 31. uke nå. Så med andre ord er jeg som sagt veldig straks om hjørnet høygravid. Jeg skal innrømme at jeg i grunn har følt meg høygravid helt siden jeg fikk kallenavnet "Bolla" på jobb i høst engang. Og det er fordi jeg er trillrund og vagger frem og tilbake til siden når jeg går fremover. Pingvin-gangen. 

Kjenner du liv? Ja. Hele tiden. Noen ganger ligger jeg på kvelden å dytter hardt på henne (på magen) for å få en reaksjon i form av en knyttneve eller et spark tilbake. Når Torben ser at jeg gjør dette, så tar han hånda si og legger over ansiktet mitt og krønsjer det ned i puta. Også roper han med babystemme "-SYNS DU DET HER ER DIGG, MAMMA, SYNS DU???? Og da innsèr jeg egentlig at jeg ikke helt vet hvor jeg dytter når jeg skal erte henne, så jeg har skjønt poenget til Torben nå, hahahah....!

Shoppet barnestæsj? Vel, det er egentlig Torbens område - men jeg tok en skikkelig runde med bankkortet i romjula og under salget. Seng, vugge, stæsj, stellebord, sengetøy, antisklisokker til meg selv, voksi-pose til både bilsetet og til vogna og puh,- en hel del annet har kommet på døra her de siste dagene.

Graviditetsplager? ALLE mulige plager, ja. Nå har kynnerene og sånt begynt også, og her om dagen trodde jeg et lite øyeblikk at fødselen var i gang, men det viste seg bare å være en kjempebæsj. 

Har dere funnet navn? Ja, vi snakker om det. Men vi har ikke bestemt oss ennå. Til noen har vi kalt henne "Lille E", men vi vet ikke om navnet kommer til å starte på E. Vi er fremdeles åpne for det meste, og har ikke nagla noe til veggen ennå.

Nå orker jeg ikke blogge mer. Må finne frem badeskummet og legge meg i badekaret. 

Line Victoria, Supporterfrue med en diger bolle i ovnen. 

 

 

FOR ET ÅR!!!!!

  • 31.12.2016 kl. 21:39

Vel, ikke trodde jeg for nøyaktig et år siden at 2016 skulle bli så innholdsrikt. Jeg trodde vel kanskje at bryllupet i juni skulle på en måte toppe året, men faktisk ble det fryktelig mye annet også å glede seg over i året som gikk. 



Så her sitter jeg da, og skal prøve å oppsummere så godt jeg kan. 

Opptakten til bryllupet ble vel ikke helt som man skulle trodd, med 10 fingre som bl til 9,5 i løpet av et utdrikningslag. Nå var det dog ikke mangelen på fingeren som har vært det skumle, men at Torben fikk sepsis/staffilikokkinfeksjon og blodforgiftning som gjorde han til sykehus-pasient i mange måneder. (riktignok ikke innlagt alle månedene, men vi tura opp og ned til sykehuset hver eneste dag for stell og rens av hånda. Jaggu klarte de å både redde livet, armen og hånda - men fingertuppen måtte ryke for å få fortgang i den totale helingsprosessen. Sånn sett et lite offer for å redde livet har vi funnet ut i etterkant...!

Bryllupet var helt kanon, og satte sånn sett startskudd for voksenlivet for matrosen min og meg. En mann jeg har kjent hele livet, men egentlig ikke ofret så mange tanker før jeg gikk på en kjempesmell sommeren 2013. Vel, en smell som i aller høyeste grad gjorde meg veldig godt, misforstå meg ei! Vi ville veldig gjerne gifte oss innen et år etter at jeg ble fridd til, så 11.juni 2016 giftet vi oss i det som blant våre venner og familie går i minneboken som en helt fantastisk opplevelse. Del en av vårt maritime bryggebryllup finner du HER og del 2 finner du HER. Del 3 lar tydeligvis vente på seg, haha! 

Da vi våknet søndag morgen etter bryllupet som mann og kone sa Torben til meg at 2016 var året vårt. Og det er jeg enig i. Noen få dager senere dro vi på en fin "getaway" ombord i båten vår som vi er så glad i, tok oss en pre-bryllupsreise en uke før den skikkelige bryllupsreisen skulle begynne. Den helgeturen der går også inn i minnebøkene, for noen uker inn i bryllupsreisen ombord på båten vår "Anfield", spydde jeg på meg selv flere ganger, måtte tisse 5 ganger i løpet av natta og fikk en enorm hangup på rundstukkehorn med ost og skinke. Men vent nå litt. Hvem andre var det jeg kjente som hadde hangup på hornrundtstykke med ost og skinke? Når var det jeg måtte kjøre til forloveren min på kveldstid og servere henne dette...? Jo - når hun var smelt på tjukka! 

Et GRAVID + -tegn lyste mot oss en av de siste dagene i bryllupsreisen ombord i båten, og en ny epoke startet.

Vi turde ikke si noe til noen før jeg hadde vært på første ultralyd hos legen, og han bekreftet at her lå det jaggu en reke med bankende hjerte for Liverpool. Gode Gud. Skulle det virkelig gå så jævlig fort? Jeg hadde jo ikke engang rukket å få besøk av tante rød etter å ha sluttet på p-pilla, og her satt vi allerede med en nyhet som fikk kallenavnet "Kvakkvar".

Sjokkert over hvordan fremtiden plutselig lå perfekt planlagt for oss fremover, fikk vi plutselig en rakett i ræva. Vi hadde ikke som plan å bo i Brevik i lange tider, vi ville ha hus på "den rette siden" av fjorden. Så den nydelige, digre seilbåten til familien Nøddebo vi egentlig hadde veldig lyst til å kjøpe ble solgt til noen andre fordi vi måtte prioritere hus istedet for en enorm seilbåt. Men vent nå litt.... Skulle ikke Nøddebo og de selge huset sitt også, montro? Vi sveipet oppom fasjonable Eik-Asvall på Stathelle, og parkerte på den lekre brosteinsbelagte innkjørselen dems. "Til salgs" stod det på huset. Vi på vår side var solgt! Vi la inn bud. Vi kjøpte huset. Et jævlig stort hus med fantastisk utsikt. Et perfekt hjem bare noen minutter unna besteforeldre, tanter og onkler og vennene våre som ble oppgradert til fremtidige barnevakter. Med både hage, garasje, treningsrom og badstue - et perfekt barndomshjem til liverpoolsupporteren i magen som lå å sparket fra seg av begeistring.

Innflytting gjort på et blunk (!) da ingenting trengtes å pusses opp eller klargjøres. Ren lykke! 

Graviditet viste seg å være en noe røff opplevelse for den vordrende mor (meg), så mellom sofakjøp og teppeutvelgelse stod jeg å spydde både i busker, bak bilen og ut av kontorvinduet på jobb. Men hey, sånn får man tåle. Jeg var jo gravid, ikke syk! ;-)

Nå er årets siste dag kommet, og siden matrosen har jobbevakt - blir det taco og raketter fra terrassen i kveld. Passer meg helt utmerket, da jeg har for vane å ikke være spesielt glad i å starte et nytt år med fyllesyke og vil heller være uthvilt første dagen i et nytt år.

Om noen veldig få og korte uker er jeg høygravid, og det ser ut til at det meste er på plass i huset til lille Kvakkvar melder ankomst. Barnevogn, ammepumpe og barneseng er kjøpt inn - sammen med en god dose rosa Liverpool-klær og stæsj til hun lille som snart skal ta nesten all vår fokus det neste året. Jeg skal ha permisjon og være hemmafru, og mammen jobber to uker på og to uker av - det blir nok masser av tid til å kose oss med både en rosa bylt, huset og båtturer i 2017. Det eneste vi faktisk har på reise-agendaen i året som kommer er en ukes ferie med storfamilien i utlandet, alt annet skal vi ta etterhvert som det dukker opp. Og jeg både tror og håper det blir tidlig ut med båten for å lære den lille å få saltvann i årene - jeg gleder meg veldig!

Et annet ønske jeg har for 2017 er å bli flinkere til å blogge oftere. Jeg trodde jeg kom til å gjøre det i 2016, men det ble veldig mye å sjonglere med ny jobb innabords i året som gikk, så jeg måtte rett og slett prioritere litt. Det er jo ikke bloggen min som betaler regningene mine! :-)

Jeg håper på et kanonbra 2017, og gleder meg til å la dere ta del i det via bloggen - eller tilogmed også på Instagram der jeg er veldig aktiv til tider. (Nesten 12.000 følgere på Instagram og 13.400 mennesker som følger meg på Facebooken min, det er jo fryktelig stas da!)

Ha et riktig godt nytt år - jeg GLEDER meg, så bring it on!

 

 

"-Du burde føde uten smertelindring, kjenne litt på hvordan en fødsel kjennes ut. Først DA er det ekte fødsel!"

  • 29.11.2016 kl. 21:04

Det er ingenting som gleder meg mer enn at jeg ikke er alene i denne verden, som skal toppe graviditeten med å pushe ut et menneske av kroppen min. Jeg tror heller ikke jeg er alene om å grue meg, og hver eneste dag møter jeg på hverdagstrivialiteter som med et nervøst rykk påminner meg om hva som skal skje i mars en gang.

Bare det å gå på Meny for å kjøpe en halv grillet kylling setter følelsene i sving. Har dere sett hvordan de tar den digre saksa og klipper en kylling i to halve?

Jeg bare....:



Eller bare det å møte på favorittkokka mi på hotellet mitt, så er hun også en vandrende påminnelse der hun flakser rundt med gummihanskene sine.

"-Ikke lenge igjen nååååå!"



Jeg er medlem av en termingruppe på facebook med rundt 3-400 preggos og likesinnede hormonsvingende gærninger som meg selv - takk gud for at jeg kan dele situasjonen min med andre i samme båten! Det ble her forleden diskutert smertelindring under fødsel. Noen er da positiv å døyve smerter med medikampenter legen putter i deg om du ønsker det og noen er imot. Jeg er mest fan av de som tar sine egne valg basert på hva de selv ønsker og føler for selv - og ikke nødvendigvis prakker på andre den samme tankegangen de selv har valgt. Jeg skal derfor ikke dømme de som ser frem til å føde uten noen som helst form for smertelindring, fordi de ønsker å føle på smerten og være helt tilstede i kaoset kroppen igjennom. Tvert imot! Jeg hyller hun som skriver at hun skal gjøre dette mest mulig naturlig og fullstendig uten noen lindring. Fordi det er i hennes øyne er DET som kalles en naturlig fødsel. Jeg skal ikke gå inn i en diskusjon med noen som mener noe slikt, men jeg kan jo godt puffe tankegangen hennes enda mer i nettopp den retningen og hive litt bensin på bålet. Skal man først "ta den helt ut" i forhold til ønsket om null smertelindring for å oppleve en naturlig fødsel, hvorfor ikke skru tiden tilbake noen 100 år eller kanskje føde utenfor den vestlige verden og våre trygge, rene sykehusvegger? Ta`n helt ut, liksom! Når man først er så tøff! 

"Man hadde ikke smertelindring i gamle dager, man klarer seg sikkert helt fint uten i dagens samfunn!"

Kanskje det å føde i en gruve eller på et murgulv hadde vært noe? Med en sjaman som tilbereder morkaka mi over et bål før jeg skal spise den, for det er jo så naturlig og sunt! Eller hva med å føde så naturlig der på det murgulvet mutters alene alene, at jeg rett og slett også like gjerne dropper både barselpermisjon og permisjonspenger, og kommer meg rett ut på rismarkene/kontoret 4 timer etter at jeg har født barnet mitt..? Da kan jeg skryte til kaffe-latte-vennene mine etterpå, da! :-)

Grunnen til at vi antageligvis KLARER oss helt fint uten smertelindring under fødsel er fordi vi faktisk føder i de mest unaturlige omgivelsene man kan tenke seg, hvis man ser på historikken fra fødselen til Eva i bibelen vercus nåtidens fødsler. Spørsmålet er ikke om vi KLARER å føde uten smertelindring, spørsmålet er heller om du har lyst. Og hvorfor/hvorfor ikke. Du har faktisk leger, sykepleiere og utdannet helsepersonell med ALT du trenger av hjelpemidler hvis uhellet skulle være ute. Så hvis legen mener at du trenger smertelindring, så får du det. Du har med andre ord noen som passer på om kroppen din tåler dette, smertelindring og hjelp til å komme deg igjennom det får du forhåpentligvis. Okke som. Tror du forresten Sigrid Bonde Tusvik, som har vært åpen om sin totalruptur (revnet fullstendig fra tissen til rassen) lå der og skrek - "Nei, ikke gi meg smertestillende nå, dette er jo en helt naturlig del av fødselen!" når hun fikk sydd sammen kroppen sin..? Hun fikk nok en form for lindring, håper jeg. Medisinsk hjelp fikk hun også på åstedet, i andre land eller et annet århundre hadde Sigrid hatt podkast og fortalt vitser fra rullestol idag.

Jeg kan kun snakke for meg selv. Og jeg innrømmer det så gjerne: Jeg vil ha ALT de kan tilby meg og mener er forsvarlig mengde for meg. (Og kidden, regner jeg med) Det er virkelig ikke et must for meg å kjenne på hvor vondt det er å føde, jeg tror aldri fødsel blir helt smertefritt uansett - og glemme den kommer jeg ALDRI til å gjøre uansett, så jeg tenker at det er bra for meg (og alle rundt meg) at fødselen går så smertelindrende unna som det er mulig å kalle en fødsel. Rekker man ikke sette i epidural eller om lystgassen ikke funker - okei, da har jeg hvertfall prøvd å få det til. Den ungen må ut uansett, det er vi alle enige om. Jeg kommer uansett forhåpentligvis ikke til å sove meg igjennom fødselen, med mindre de har lagt meg i narkose da - det skal vi helst prøve å unngå syns jeg.

De som ønsker å føde uten noen form for lindring, er dette damer som ikke tar Paracet når de har kuppelhue etter julebord? Er dette de samme damene som slår tåa borti dørkarmen, blir stående og smile og syns det er godt å kjenne at man lever? Jeg tar paracet titt og stadig jeg, og jeg forbanner hver eneste celle i kroppen når jeg slår tærne mine i dørkarmen i gangen. Men det er meg da. Og jeg vil at leger skal stå parat om noe skjer med meg, for det heldige loddet trakk jeg nemlig som fødende kvinne i Norge. Og det skal jeg absolutt benytte meg av! Og jess - hvis jeg savner veldig å komme meg ut på rismarkene eller kontoret og rett inn i et møte dagen etter fødsel, så tror jeg faktisk jeg får lov til å jobbe litt innimellom også hvis jeg absolutt ønsker det. Men så var det det loddet jeg trakk da. Mammapermisjons-kortet. En kvinnes rett til å være hjemme i nesten et helt år med full lønn. Fy fader vi er heldige, fødende kvinner i Norge! 

Jeg hører veldig gjerne på dine argumenter når det gjelder smertelindring under fødsel! Men jeg kan allerede advare deg om at jeg ikke kommer til å velge bort epidural eller lystgass eller paracet - for jeg har ikke noe behov for å kjenne hvor tøff jeg kan være i en allerede sykt sårbar situasjon. Da napper jeg heller nesehår, et og et av gangen - for DET er sykt vondt det!!!!

Jeg finnes både på instagram og facebook, jeg! Har tillsammen 26.000 følgere, og det er sykt koselig!

Følg meg gjerne der ved å trykke på en av linkene ovenfor:-)

 

 

Pappaopdatering - jeg vil også få si noen ord. Hilsen Torben

  • 12.11.2016 kl. 19:16

Ettersom Line (aka "trollet") har vært syk den siste uka, så har jeg gjort sånne pappavennlige ting. Jeg har drukket øl med andre fedre, massert en voksende mage med en krem Kim Kardashian anbefaler og kjøpt barnevogn. Jeg må få lov til å presisère at det ikke er min voksende mage jeg har massert med krem, men Trollet sin. Og hvis dere noengang lurte på om det fantes en feil måte å smøre inn konas bulende gravidmage på, så kan dere takke faen på at jeg gjorde alle feil i boka som er mulig å gjøre. Kjeft fikk jeg, okke som. 

Ettersom Trollet nå er langt over halvveis stålsetter jeg meg for hverdagen. Ikke bare får jeg to av samme kjønn jeg må kjempe mot i fremtiden, men nå sier alle at det værste gjenstår. Hun skal vokse enda mer i både omkrets og dårlig humør, sies det. Og enda mer syting om hovne og rastløse bein samt en usedvanlig spesiell måte å bare lure seg unna gjøremål hjemme mens hun ligger der å kaver rundt på den nye sofaen som i løpet av kort tid plutselig "ble så smal og liten"...

Vognkjøpet var nok noe jeg lot meg rive med på halvimpuls. Jeg hadde faktisk glemt at man måtte ha vogn til ungen, jeg vet ikke hva jeg så for meg, men jeg hadde faktisk tenkt på ALT unntatt vogn. Så etter å ha googlet frem og tilbake og lyttet med et døvt øre til hva Trollet også ønsket seg, så jeg ingen annen utvei enn å svi litt plastikk i en butikk de kalte Barnas Hus og kjøpte en vogn som ja, hu jævla Kim Kardashian anbefalte. (Er hun babymamma nummer 1 eller noe? En sånn dame som alle skal herme etter? For unnskyld meg, det blir et voldsomt innhogg i matros-lønna mi hvis det skal fortsette sånn.) Mens alle i fremtiden kommer til å skylde på Trump som kjører økonomien rett i dass, så kommer jeg til å skylde på hu Kardashian. Vogna kostet mange Liverpool-turer. Den kremen kosta en flybillett. Og tror du fader ikke hu var sulten på vei hjem og jeg måtte bruke 200 kroner på potetstappe med pølser OG derretter en salat fordi hun ikke klarte bestemme seg på Meny? Makan.

Så jeg kjøpte en Bugaboo Buffalo. Alle Liverpooltusenlappene bare forsvant i et dragsug av ord som "moderne og ærpreget design, svingbare/låsbare hjul og et robust ytre." Jeg ble først forledet av den hyggelige (pene) damen i butikken med at hun hadde holdt av en rosa utgave til meg. Jeg gav henne det samme blikket jeg pleier å gi kona mi når jeg har har mest lyst til å slå opp med henne grunnet uoverkommelige uenigheter:

Denne mannen går IKKE ut av butikken mange-mange tusenlapper i minus med en ROSA barnevogn.

Så den ble sånn bæis eller lys krem eller hva det heter. (Off white, hilsen Trollet)



Etterpå måtte jeg kjenne litt på det at jeg faktisk fremdeles er mann, så jeg smakte noen juleøl med kompisen min Børge som bor borti gata. Det var litt deilig å snakke om annet enn magesyre og diarè, og jeg slapp å måtte holde noens hår fra doskåla og tørke gulpestriper fra gangen og inn på nærmeste dass.

Jeg fikk ikke så mye kjeft når jeg kom hjem med vogna da. Det var jo faktisk den Trollet hadde på første plass av de hun hadde på lista si. Eneste jeg fikk litt kjeft for var at jeg lot den ligge i bilen ganske nøyaktig 4 minutter for lenge før jeg bar den inn. 

Hva har jeg lært de siste ukene? 

Jeg må slutte å kommentere at hun har fått stor mage. Det er visst ikke et sjakktrekk. Selv om jeg faktisk prøver å fortelle henne at det ligger en BABY inni der og sparker, så tar hun det ille opp hver eneste gang. Her om dagen prøvde jeg meg med å si at både rompa og brystene hennes vokste i takt med magen, og da ble jeg ordentlig redd og gikk i dekning ute i garasjen en liten time og stablet ved. Jeg trodde faktisk alle jenter ønsket seg større rumpe og pupper, men jeg tok visst feil der.  Nå passer jeg på å kommentere klærne hun sakte men sikkert presser seg ut av, eller at hun har pent hår. (Det siste er egentlig ikke sant, for hun har bare gått med håret i en tjafs på toppen av skallen, så jeg tar egentlig en råsjans)

Jeg har også lært at massasje er tingen for å få vilja mi. Jeg massèrer skuldre mens jeg spør om lov til å kjøpe det dyre båtkalesjestativet jeg trenger til doningen ute i hagen, og nå skal jeg sette meg til å massere såre kjøpesenterføtter for å få gjennomslag for en sånn sørlandsskuffe jeg har ønsket meg i 3 år. 



 

Ellers er livet topp, Liverpool er på toppen av tabellen og ... ja, det er egentlig alt som trengs for å føle meg vel om dagane. 

At Trollet nå har sloknet på sofaen ser jeg på som et tegn på at jeg nå kan svitche fra "Fødestuen" på FEM til en sportskanal. Må bare holde volumet nede i tillfellet hun våkner. Jeg vil helst ikke være tilstede når hun oppdager at vi er tomme for lovehearts og melk. Da må jeg t en timeout i garasjen for å stable ved igjen.

Det er en stund siden jeg blogget på bloggen til Line Victoria. Her er det forrige innlegget jeg skrev.  

Hilsen Torben.

Når Torben shopper babystæsj uten tilsyn.

  • 05.11.2016 kl. 22:10

Jeg er heldig som har enn mann som åpenbart syns det er MYE gøyere å shoppe til en arving, enn til seg selv. Jeg har i grunn aldri sett Torben bruke spesielt mye penger eller tid på å kjøpe klær til seg selv, så de siste månedene har jeg opplevd en shoppingal mann jeg ikke har møtt før. Rett skal være rett - jeg syns det er utrolig hyggelig at han involverer seg på denne måten fordi jeg 1. Slipper å gjøre det selv og 2. Han gjør faktisk særdeles gode kjøp!!!

Han fikk hjelp av Marianne på Lykkeliten Smokkelenker og Babynest og fikk sydd noe jeg rett og slett ikke engang ante fantes. Helt til venninnen min bare "ÅÅÅ, DET MÅ DU HA!!" Før hun dyttet rundt på sin lille arving i babynestet sitt og viste hvor genialt det var. Et babynest der altså. Det er visst en veldig behjelpelig og genial ting - og Torben hadde selvsagt bestemt ut layout`en på den....


Venninnen min var imponert over at den kunne vrenges (hennes kunne visst ikke det) og jeg følte meg plutselig litt stolt som hadde noe mine barnevognmafia-venninner ikke hadde...! Jeg syns også det var ganske kult at man kan få slikt spesialsydd, så slipper Torben å drukne i rosa sløyfer, tyll, blonder og bomull - og kan bidra med sitt i redebyggingen. Jeg tror også at dette bidrar til at det blir brukt flittig også :-) Så dere gutter som leser bloggen min (ja, jeg vet det er noen av dere!) - her er årets julegavetips! ;-) Og til Marianne som har sydd på befaling - TAKK!!! Det er såå fint, og det får allerede masse oppmerksomhet av folk som ramler innom på besøk. Gleder oss til å ta det i bruk!

Jeg skal berømme Torben for sin tankegang - jeg tror kanskje han tenker at "hvis jeg er først ute med å kjøpe ting vi trenger så kan jeg også bestemme hvordan det skal se ut!". For dette gode kjøpet av babynestet gav åpenbart mannen min tydeligvis blod på tann....:


 

Selvfølgelig har ALT han har kjøpt Liverpool-logo. 

Jeg tror det over er... håndkle? Vaskeklut? Teppe? Det er i hvertfall rosa, og det har Liverpool-logo. Hva det faktisk BRUKES til tror jeg ikke Torben er så opptatt av.

Jeg har hele tiden sagt at det at vi venter barn er Torben sin skyld, og dere trodde kanskje jeg tulla når jeg sa at jeg ikke har involvert meg i kjøp av stæsj til babyen som kommer. Ennå. Jeg regner med at jeg får ånden over meg, men til nå har jeg altså bare googlet "dobbel elektrisk ammepumpe" fordi jeg har en plan om å starte et sabla melke-meieri her i mars månede. Noen sa nemlig at man forbrant 400 kalorier i timen på å amme. Jeg bare: SWEET DJESUS! Her skal det både ammes og pumpes i tide og utide! Jeg skal sitte med pumpesystemet på meg mens jeg sover, tenkte jeg. 

Her er meg om noen måneder:



Jeg skal være ærlig. Jeg liker veldig godt å ha en mann som syns det er stas med en babbis i 2017. Det googles hvordan man sikrer babyer i båt, om det finnes bleier med alarmsystem (ja, det finnes - det finnes bleier med indikator for når den er...ehh...full!) og det surfes på gravidapper så han kan følge med. Her om dagen kunne han så flott fortelle meg hvor stor babbisen i magen var, og vise meg bilde av en frukt ingen av oss visste navnet på som liksom skulle indikere størrelsen. Jeg ble imponert over engasjementet hans! Jeg føler meg ikke så veldig alene om dette her akkurat.

Jeg blir bare SYKT emosjonell når jeg tenker på hvor heldig jeg er og det uttrykker jeg slik:





Okey, nok emo-utbrudd. Jeg griner ikke hele tiden:

Jeg har hatt "stygg joggebukse/sminkeløs/håret i knott"-uker nå. Og jeg elsker det.


 

Vi hørs! :-)


 

Gravidoppdatering. Evt bare litt god gammeldags syting, som jeg kaller det.

  • 31.10.2016 kl. 20:11

Jeg blir så glad når folk sier de nikker gjenkjennende når det kommer til graviditetsgreier som skjer med kroppen når jeg forteller. At ikke alle rosemaler og legger ut vakre bilder av seg selv heller - jeg har faktisk måttet holde meg unna en og annen blogg der vakre fødselsbilder, historier og perfekte graviditeter blir brettet ut i plakatform der man forteller om å revne fra navelen og ned som om det er paradis på jord som åpner seg. (Dette gjelder både instagram og blogg - ikke så mye facebook, faktisk!)


 

Jeg tror at alle mine plager er helt normale. Jeg tror ikke jeg har det verken værre eller bedre enn alle andre. Men jeg flere enn man aner juger når de sier at alt er helt tipp topp, fordi det er jo forventet at "såpass må man tåle". 

Jeg var hos lege her om dagen. Jeg var utrolig sliten, hadde vondt, spydde magesyre ut nesa og generelt en veldig dårlig følelse. Jeg vet ikke hvorfor jeg ventet så lenge med å dra til lege, men jeg tror det var et snev av at jeg følte meg litt hyklersk.

Det viste seg at jeg hadde veeeeldig lavt blodtrykk. Det er normalt å få lavere blodtrykk når man har havnet i uløkka, men det var litt sånn "Åj, det var lavt!"-lavt liksom. Han sa faktisk at "-Dette må du jo ha merket noe til?!" Jeg forklarte som sant var, at jeg ofte fikk litt sånn svimmel/besvimelsesanfall, men at det var normalt når man tross alt var gravid..?! 

-"Mitt beste råd nå er at du drar hjem, driter litt og slapper av",  sa legen min.

Jeg ble veldig glad for at legevaktlegen var så kul mot meg! Litt sånn herlig jovial, jeg elsker sånne mennesker. Så jeg spurte om jeg skulle ta noen avføringspiller eller noe annet lakserende (jeg så for meg fishermans friend og Sanmarin-bonanza!), siden jeg ikke nødvendigvis ikke klarte å drite på kommando sånn helt uten videre.

Legen så leeenge på meg med store øyne og trakk pusten..:

"-Jeg sa du skulle dra hjem, DRIKKE LITT, og slapper av."

Og jeg bare. Og han bare. Og jeg bare: OK.

Ellers må jeg si at jeg elsker alle de fine blivende og allerede-mammaene der ute som støtter meg meg de plagene de har gjennom graviditeten. Jeg forstår at bekkenløsning og slikt kanskje ikke er å spøke med, men ei i kommentarfeltet på facebook proklamerte så fint:

"-Forøvrig er Rema poser bedre å spy i enn f.eks Meny- rema sine har hank du kan feste på ørene".

Jeg tror jeg elsker deg som skrev akkurat det.

I det nye huset vårt er det heftig parkett i store deler av første etasje. Jeg har måttet kjøpe meg skli-sikre tøfler og legge antiskli under alle teppene våre. Ikke bare fordi Torben er tidenes ulykkesfugl og har flakset over parketten vår et par hundre ganger allerede, men for meg som er gravid fant jeg ut at det var litt tryggere for oss begge å sitte godt fast i gulvet når man valser over. Jeg har også måttet gjemme unna litt klorin og ajax, fordi det er nærliggende å tro at det neppe er sunt å sniffe det. Jeg elsker lukta. Og ved et par anledninger har jeg tatt et par-tre magadrag av klorinen - og blitt litt løsemiddelskada tror jeg. Neppe sunt. Noe mer gravidsikring av huset har jeg foreløpig ikke gjort. Jeg leker fremdeles vaktmester og er vel ikke så flink til å ta så veldig hensyn med mindre det faktisk blir fullstendig umulig for meg å gjøre ting. Og foreløpig er jeg ikke sååå stor i magan! Jeg både løfter og bærer og stabler - dessverre litt mer enn jeg kanskje burde - for det ender ALLTID med magesyre/halsbrann-prosjektil-syreoppkast etterpå. 

Jeg har prøvd det meste nå - tilogmed det jeg har fått foreskrevet av lege. Alle tipsene deres, de er vidunderlige - men en pakke Lovehearts koster faktisk 20 spenn, og nesten 100 penger (700 kroner i uka!!!) tenkte jeg at det var ufattelig lite økonomisk. Spesielt sunt for tenna er det heller ikke.

Det er mye jeg savner. 

Jeg savner livet mitt uten de store humørsvingene. Jeg klarer ikke fake de vekk, lenger. Og jeg savner hjemmebrygget øl. Innimellom kjenner jeg at jeg savner kroppen min også, kjennes bare ut som den er lånt bort til noen som ikke gidder å ta vare på den for tiden. Jeg savner å se tissen min i dusjen. Ikke fordi det er et pent syn, men fordi jeg har glemt hvordan den ser ut. Jeg savner å spinne og nyse uten å tisse litt på meg. 

Jeg ser at mange bloggere har gravidoppdateringer - og det kan jeg gjerne stjele. 


 

termindato: Hemmelig i mars 2017

Hvor langt på vei: Jeg er over halvveis. Godt over halvveis sier appen min. Jeg er i min 5. månede nå. Nå er jeg riktignok litt usikker på hvor mange uker en graviditet er. Forrige gang jeg la inn på appen kom jeg i skade for å legge meg inn som en elefant, så jeg hadde termin langt uti 2018 liksom.

Dager igjen av svangerskapet: Jeg teller ikke dager. Da hadde jeg klikka bananas. 

Babyen er så stor som: Nei, gud - hvordan skal jeg vite det? Tar en råsjans og tipper på at hun er like stor som en pepsi max-flaske kanskje? Eller en Korskenkorva Vodkaflaske i plast? Er det meningen å vite slike ting egentlig? Hvordan måler man slikt?

ukens must have(s): Søvn. Ros. Massasje. Ananas. Skummet melk. Forståelsesfulle kollegaer. Forståelsesfulle og tålmodige folk som jobber i diverse butikker.

kjenner du mye til den lille mageboeren: Ja. Hun er mye mer aktiv enn sine foreldre. Hun klikker bananas når jeg tar et bad eller ligger på magen. Ligger jeg på magen i badekaret og synger noen drøye irske drikkeviser tror jeg kanskje hun spinner rundt sin egen akse der inne.

innkjøp: Ingenting. Det er Torben som handler til frøkna, for det er tross alt han som gjorde meg gravid. Jeg har med andre ord overlatt det der til han. Han får vel lage en sånn "innkjøpsinnlegg" til dere. Ikke at jeg ikke bryr meg altså, men han syns åpenbart det er gøyere enn meg. Jeg vet jo ikke hvor jeg skal begynne engang. Men jeg har googlet dobbel elektrisk ammepumpe da. Fordi jeg elsker sånne gadgets-greier. Å jo - jeg har kjøpt Doppler da! Så jeg kan høre hjertelyden hennes i tide og utide. Det er gøy!

plager: Alle jeg har lest om. Men jeg kan fremdeles gå.  

kjønn på babyen: Det blir en jente. Heldigvis. Jeg har null peiling på gutter.

hvordan sover du om natten: Jeg sover på siden når jeg legger meg, men våkner sittende opp etter veggen pga magesyra/halsbrann. Sånn i fire tiden finner du meg rundt toalettskåla eller PÅ toalettskåla fordi jeg tisser. Jeg tisser 2-3 ganger per natt.

fødselsforventninger: Skrekk. 

humør: Ekstremt svingende. Fra latterkick til hysterisk gråt i løpet av en setning.

vektøkning: Ja.

kontroll: Jeg vet ikke. Legen i november engang.

Du må jo gjerne følge meg på instagram da :-) 

Snakkas!!

1 + 1 = 3

  • 30.10.2016 kl. 12:34

Jeg drømmer veldig om frøkna som romsterer i magen og tråkker på blæra mi. I går kveld satt jeg med babybilde av Torben og babybilde av meg selv og tenkte -"Dette kommer til å gå til helv...."!!!!

Jeg vet at jeg ikke var spesielt søt da jeg var liten, og nesten alle bildene jeg har av meg selv ler jeg helt forvrengt - faktisk så pappa trodde jeg hadde en liten fødselsskade i flere år. Det hjalp nok heller ikke på alle løsemidler jeg ble eksponert for der jeg hang i en stropp inni båten når pappa holdt på med farlige stoffer og bygde båt. Jeg sov visst mye på den tiden, sa han. Ei heller tror jeg det hjalp å prøve å ta dykkerlappen da jeg var 3, utenfor brygga hjemme i Krabberødstrand. Et langt sykehusopphold, litt koma og en liten senskade (tommelsuging, som jeg fremdeles ikke har sluttet med) senere, så skal vi bringe en liten TorbLine til verden i 2017.

Nuvel - jeg biter tenna sammen og håper TorbLine får min humor, Torbens hodehårvekst, mine lange Husby-bein, Torbens lynne og mitt sovehjerte.

Ha en fin søndag! 😂👍

Hormon-helvette.

  • 25.10.2016 kl. 20:53

Etter at vi ryddet ut det siste fra gamlehuset gikk det opp for meg at vi faktisk flytter fra plassen våre 3 første forholds-år tok sine første skritt.

Hormonene herjet vilt da Torben mente bestemt at den pillråtne geita jeg har arvet kanskje måtte bøte med livet, da han proklamerte at tiden var inne for å slenge Gustav på dynga.

Jeg ble, som dere ser av bildet, ikke bare illsint - men det raknet faktisk fullstendig for meg i et inferno av gravidhormoner og alt annet som hører tjukka-tilværelsen til.

Om ikke Torben hadde tatt dette bildet så hadde dere sikkert ikke trodd på meg.

Gustav fikk forøvrig leve. Inntil videre, dog. Man krangler ikke med hun du ser på bildet, for å si det sånn.

Supporterfrue, Line Victoria Husby

Jeg er ikke fotballfrue. Denne bloggen handler utelukkende om det glamour-løse livet som supporterfrue. Leter du etter løsninger og svar på verdensproblemer i denne bloggen, har du havnet feil. KONTAKT: linvichus@gmail.com



Blogglisten

Søk i bloggen

Kategorier

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no