Sykehuset i Skien er full av godbiter i grønn uniform.

19.09.2017 - 11:35 16 kommentarer

Å, god morgen dere. Beklager fraværet mitt, men jeg har heldigvis en unge og en skadet mann å skylde på. (!) Aldri før har jeg ønsket meg en au pair noengang, for nå i det siste har jeg kjent at det hadde vært digg å hatt noen til å ta seg av Torben noen timer midt på dagen. 

Jeg trodde helt seriøst jeg hadde født fra meg den "legen min er kjekk, naprapaten min er digg, tannlegen min er heit"-opplevelsene jeg blogget om da jeg var gravid. Fader ass, jeg følte meg som en dritsulten kjærring der jeg frekventerte kontorene deres i hytt og pine i løpet av graviditeten, i håp om å få litt husmorkjærleik i livet når jeg besøkte disse flotte mannfolka mine. (Haremet mitt, som jeg til tider kalte det i tidligere blogginnlegg) Det har jo gitt seg i det siste,litt i takt med hormonene mine, selv om jeg RASENDE måtte forklare tannlegesekretæren at jeg ikke ville møte på McHotTannlege før jeg har gått ned fødselkiloene mine, og vi måtte utsette timen min til langt uti november. Seriøst, de hadde satt meg opp på time typ 3 uker etter fødselen, det ville blitt som en DEJA VU fra fødselen å legge meg opp i den tannlegestolen så kort tid etter at jeg var sydd sammen. Nå utfører riktignok ikke McHotTannlege arbeidet sitt i den enden av kroppen, men dog. Mama vil helst ha noen måneder på seg på å rulle opp håret og finne en shape/holdin strømpebukse som gjør nytte for seg før jeg legger meg i stolen til HeiteTannlegen.  

I går var vi på sykehuset i Porsgrunn for å ta et bilde av lunga og ribbeina til Torben. Det er ikke sånne utflukter jeg pleier å pynte meg for, så min joggebukse og en sliten mamma/amme-vennlig overdel med gulpeflekker var outfit for the day. Under min løse bomullstrøye hang pattene fritt, og håret var samlet i den vanlige mammaknollen på toppen av huet. 

(Slik så jeg IKKE ut)

Mer som dette, egentlig...:

FAEN ASS!

Mitt herlige harem av tannleger, naprapat, og lege fikk et nytt tilskudd. Torbens sykehuslege! *hjerte-hjerte-hjerte*

Jeg ble livredd for at det samme skulle skje som da jeg så politimannen på kjøpesenteret for noen måneder siden, og hendene mine føyk rett opp (eventuelt bort...) til puppepartiet mitt ved magen et sted, for å unngå at jeg begynte å lekke fra boobsa, som jeg dessverre så altfor ofte gjør når jeg drømmer meg bort. Ikledd grønn kirurg-unifom satt vidunderet der og forklarte røngten bildene på pc-skjermen fra 80-tallet, mens jeg selvsagt hadde bilder i huet av at vi løp over en blomstereng sammen hånd i hånd. Torben vet så altfor godt min svakhet for kjekke leger, så han holdt meg igjen i bomullstrøya i ryggen ved et par anledninger. Jeg følte meg som en hund som bevret etter å løpe i rypejakta - men hold stand på trygg avstand ved hjelp av Torben. Da MrHOTlege i kirurg-uniformen sin bøyde seg ned og pludret litt med Maren i vogna måtte jeg holde hardt for ikke spørre "-Vil du bli pappan hennes?" *sukk*

Døra var ikke engang lukket på vei ut før jeg brølte til Torben - "SÅ DU HAN ELLER? Fyyy fader, det er jævlig trist for menneskeheten at det ikke finnes så kjekke fødselsleger. Hvorfor fikk jeg ikke en så kjekk lege å holde i hånda da jeg føda? Hvorfor kunne ikke HAN stikke fingeren i rompa mi for å sjekke om jeg hadde gått klar av en totalruptur i slutten av mars? SÅ min uflaks ass..."

Torben på sin side som fremdeles snakker om de pene damene på føden kunne på sin side forklare meg at "-Men Line, vi hadde jo til gjengjeld den flotteste, fineste og peneste jordmora i hele verden, har du helt glemt det da? Livet ER urettferdig!" lo han og haltet bortover sykehuskorridorene. Jeg husket med en gang jordmor-crushet Torben fikk på den altfor pene jordmora vår som tok imot Maren. Livet ER virkelig urettferdig. Hvor var DrDeilig når lukkemuskelen måtte sjekkes med en finger i ræva liksom? *trist fjes* 

Gleden min var riktignok stor da det gikk opp for meg dette var legen som Torben havner hos når alle hans uhell skjer. Det er jo godt og vite når man bor med en ulykkesfugl som Torben. Dette var nemlig legen Torben og jeg var hos da Torben prøvde å redde finger`n sin i 2-3 måneder før bryllupet vårt. Torbens forklaring på at jeg ikke husker den sykt kjekke legen fra den gang var at da var vi tross alt nyforelsket og skulle gifte oss, så det kunne hende at jeg var opptatt med å være forelsket i den kommende mannen min istede. Herregud ass. Vi ble også gjort oppmerksom på at Torben i løpet av halvannet år har vært i alle etasjene på sykehuset der, bortsett fra 6.etasje - så Torben vurderer nå å begynne spille håndball igjen slik at mor kan få litt kvalitetstid med DrDeilig igjen. Kan godt ta en sånn 6-ukers i arm og beinstrekk egentlig. Igjen. (!)

Jeg for min del har også begynt å planlegge hvordan jeg kunne pådra meg en pneunomtorax og costafractur for å se denne herligheten av en lege igjen. Så jævlig dårlig gjort å stue bort en så flott mann på et sterilt kontor, han burde blitt lagt i sprit på et stort reagensglass og plassert på utstilling for oss i barselgruppa hver fredag. Og alle andre barselgrupper. Og alle andre foreninger der kjærringer møtes. 

Jeg bare sier det. Jeg gleder meg til neste sykehusbesøk med Torben. Jeg skal bare oppgradere litt livsforsikringer før den tid. 

/Supporterfrue Line Victoria

Jeg er også på Instagram ,  Facebook og nå også SNÆPCHAT! (Brukernavn: Linevictoriahus)

 

Det er ikke noe galt med Maren, nei.

12.09.2017 - 13:04 36 kommentarer

Er det noe galt med Maren siden du ikke vil vise ansiktet hennes i sosiale medier?

Ukentlig får jeg faktisk dette spørsmålet. Faktisk fikk jeg også en mail av noen som mente det var «så flott at jeg ikke viste frem barnet mitt hvis det hadde misdannelser». Jeg ble så forbanna som jeg helt seriøst aldri har blitt før! At jeg liksom skal unngå å vise frem Maren fordi hun hadde så annerledes ut? Ærlig talt..! Nå er ikke Maren noe annerledes enn de fleste andre babyer, men om hun hadde vært det så hadde vel strengt talt ikke DET vært grunnen til å ikke vise henne frem på sosiale medier...!? 

Hva i alle dager feiler det egentlig Mammapolitiet? Først får jeg kjeft fordi jeg HAR delt noen bilder av Maren og så får jeg nå tyn fordi jeg IKKE viser bilder av Maren? 

Jeg har tidligere forklart at jeg sluttet å legge opp bilder av Maren da noen kom bort i barnevogna og ville ta bilde av henne. En fremmed person ville gjerne ta bilde av min lille noenukegammelr-baby i vogna. Jeg bestemte meg egentlig litt der og da at jeg ikke ville eksponere henne slik jeg ser fryktelig mange andre gjør. I ettertid har jeg nesten angret litt på at jeg tok dette standpunktet på hennes vegne. For i grunn var det vondere å få spørsmål som stilte spørsmål om det var noe galt med henne, enn kjeft fordi jeg stolt viste frem hennes fantastiske store smil i sosiale medier. Jeg fikk nesten litt følelsen av at jeg ikke ville vise hvor stolt jeg var av henne!

Jeg ser at de fleste vennene mine på facebook hiver ut bilder daglig av sine søte små. I alle sosiale medier. I kommentarfeltene ser jeg mange som skriver «å, så søt!" «Gullunge!" "Nyyyydelig!» om barna deres. Helddiggriser. For om jeg legger jeg ut et bilde, så merker jeg at en viss forumside godt representert av medlemmer av Mammapolitiet, kritiserer meg høyt og lavt for å være en dårlig mor som deler bilder av min lille frøken. Hva er egentlig forskjellen? Jo, forskjellen er at jeg har en blogg som blir lest av litt flere enn min nærmeste omgangskrets - og dermed også legger meg på huggestabben. Visstnok. 

Nei, det er ikke noe galt med Maren. Hun er en i overkant blid og glad unge som smiler på hvert eneste bilde jeg har tatt av henne med mobilen. Hun har ingen syndromer eller missdannelser som gjør at jeg ikke vil dele bilde av henne. Men mamman hennes har noia for å vise henne frem, fordi jeg blir pepret av meldinger og forum-diskusjoner som gjør meg trist. 

Jeg er bare en stolt mamma. Jeg hadde egentlig ingen annen grunner til å a vær å legge ut bilder av Maren enn at jeg hadde en tanke om at hun skulle få slippe å bli eksponert på en blogg, siden hun faktisk ikke har bedt om det selv. Men jeg blir så fryktelig lei meg når folk mener jeg ikke er stolt av henne eller at jeg prøver å skjule noe/ikke vil vise noe. 

Dere kan i grunn takke det ekstreme Mammapolitiet for at jeg unngår å dele bilder av Maren. For når jeg ser hva de skriver om andre bloggere som deler bilder av barna (her er det store forskjeller på bloggere, faktisk..Noen deler noen hyggelige familiebilder, mens andre utleverer rett og slett ungene sine) - så må jeg i grunn bare fortsette å holde på idèen min om å ikke legge ut bilder av Maren utenfor sosiale medier. Jeg hadde ELSKET å få dele bilder av henne med dere, men da skulle jeg vært bombesikker på at jeg står ved den avgjørelsen - og tålt å bli kritisert for det. Det er jeg ikke klar for ennå, kjenner jeg. 

/Line Victoria - Supporterfrue

Mann ute av funksjon. Igjen.

11.09.2017 - 21:08 14 kommentarer

Beklager fryktelig dårlig blogging den siste tiden. Jeg kunne dratt på med en helt sinnsyk clickbate-overskrift til dette innlegget, men det gidder jeg ikke. Alvorlighetsgraden er stor nok, til tross for at jeg tross alt lever i et ekteskap der man må ta alt med en stor porsjon galgenhumor. 

Først vil jeg bare få lov til å si at jeg har ingen skyld i det som har skjedd. Jeg vet det er ufattelig lite drama å skrive om på bloggen min (i motsetninger til andre bloggere). Det var nemlig noen som spurte på Brottis idag om jeg hadde gjort dette med Torben for å ha noe å skrive om i skrivetørken min. Men neida. Livsforsikringen er ikke god nok til det..! 

Det har seg nemlig slik at jeg er gift med en klossmajor. En svalestuper. En ulykkesfugl. Som åpenbart lever kronisk med en sykemelding i hånda føles det som noenganger. 

Han er forøvrig gift med noen som ikke våkner av annet enn lyden av en baby som fjerter i søvne. True story. Jeg våkner om Maren løfter en pekefinger, men av at mannen min ramler ned en trapp - det løfter jeg ikke engang øyebrynet for. Beklager det, mannen min.

Det er kveld, og min ulykkesfugl bestemmer seg for å innta horisontal stilling lenge før han har kommet seg havlveis ned i trappa vår. Som en ørn har han åpenbart tatt sats fra langt oppe i trappa og landet som noe som kan minne om en diger sekk med skittentøy der nede på flisene utenfor treningsrommet. Men min ørn kan ikke fly. Så som en ørn uten vinger klasker han rett i flisene med ansiktet først - før flisene også gir han en voldsom kollisjonsskade en rallysjåfør verdig. Punktert lunge (?) og brukne ribbein. Men lungen er ikke bare veldig flatklemt - den har fasen meg flyttet seg der inni kroppen hans også! Kutt i panna og en diger blåveis - samt skrammer over hele kroppen, og mannen har fått operert inn ei vakumpumpe som skal holde luftrommet ved siden av lungen luft-fritt. Jeg er ingen lege, men jeg har forstått det slik at lungen har fått seg en så kraftig smell at det er et luftrom der lungen skulle vært - og der skal det ikke være luft. 

Torben var sykt skuffet. Ikke fordi han ble pasient ved Skien Sykehus igjen, men fordi Liverpoolkampen ikke gikk rette veien. Det surklet i vakumpumpa da han trakk pusten dypt og innrømmet at det hadde vært en forjævlig kamp. Kanskje likegreit at han var høy på tramadol og morfin da jeg fikk han hjem på perm for å bruke stemmeretten hans, for alt annet er kaputt i den kroppen der. 

Da vi var på servicesenteret i Bamble kommune for å stemme idag, så brukte Torben en halvtime på å komme seg inn i bilen. Stemme SKAL han, kun det å ligge i kista er eneste gyldig grunn for ikke stemme. Har du ikke stemt så taper du ABSOLUTT ALLE diskusjoner de neste fire årene om du er uenig i politikken som foregår på Stortinget. Torben haltet seg ut av bilen med sykehusbåndet rundt hånda og pumpa dinglende på brystet. Jeg dyttet han i retning en valgboks, og Torben fikk stemt. Jeg også. Mest opptatt var jeg forøvrig av hva Torben stemte, for er viktig for meg at han tar det seriøst og ikke stemmer på Miljøpartiet De Grønne bare for å være morsom. (For det er ingenting morsomt med et parti som vil legge ned hele oljenæringen)

Så drasset jeg han med meg da, inn i bilen igjen og på tokt på Brottis for å kjøpe mer smerteillende til kadaveret, selv om han skal tilbake fra sykehuspermen sin i morgen. Herregud asså.

Så ble også 2017 et sykehusår for Ulykkesfuglen. (For de som ikke har fått med seg utdrikningslaget med 2 uker på et sykehus i Liverpool kan dere lese her<---)

Men ja, anyway. Torben er kaputt. Ute. Skada. Igjen. 

Jeg for min del har to stk på babystadiet å passe på her hjemme i heimen. 

Ja, jeg er tommelsuger. Fremdeles.

07.09.2017 - 11:00 21 kommentarer

Helt fra fødselen har Maren hatt et enormt suttebehov, og jeg skjønte raskt at hun var datter av sin mor, for å si det slik. Jeg er nemlig tommelsuger på 34. året, (som jeg avslørte i "funfact"-innlegget under) noe som i grunn ikke har plaget meg nevneverdig enn at jeg har måttet ha tannregulering hele to ganger i løpet av min tommelsuger-karriere, men også måttet kjempe for å bli trodd når jeg har fortalt folk at jeg fremdeles suger på tommelen. De fleste tror jeg bare tuller...!

(Jeg fant ikke noe annet bilde av meg selv idag enn dette fra bryllupsdagen vår...!)

Det er ikke så veldig «sykt» i hodet mitt at jeg suger på tommelen (og bretter/kniper på gamle olabukser) - men jeg kan forstå at folk syns det er veldig pussig. Jeg har ikke hatt noe umiddelbart ønske om å slutte heller, selv om pappa var helt fra seg da jeg begynte på skolen og fremdeles suttet på tommelen. Han prøvde alle taktikker, og jeg må vel innrømme at alle mulige trusler om å klippe av tommelen ble møtt med et enda større behov for å suge på tommelen. Best husker jeg at han truet med å stappe tommelen min opp i ræva på Leif Torsteinsen slik at den var full av dritt når jeg eventuelt skulle ha lyst til å suge på den. Her er det dog verdt å nevne at Leif Torteinsen ikke var en mann eller en nabo, men katten vår. En gammel, kastrert katt som hatet meg som pesten etter at jeg fant en saks og stusset værhårene hans. 

Da jeg brakk armen som 7-åring da jeg datt ned fra en stol mens jeg holdt tale for i farmor sin 60-årsdag (jepp, sykt oppmerksomhetssyk fra tidlig alder) ble armen gipset og jeg fikk ikke tommelen opp til munnen på 8 uker. Enden på visa var at jeg var helt SYK på å få den tilbake igjen i munnen, og det gikk jo som det gjorde. 8 ukers tommelfravær gjorde dessverre ikke susen.

Maren har nok arvet litt av dette. Veldig glad i puppen og vil helst sove på den. Gjør meg ingenting egentlig. Vi har ofte en felles siesta midt på dagen der jeg sover sammen med henne på patten. Jeg brukte de første 4 månedene på å amme henne i søvn, jeg gadd ikke engang å prøve la henne «finne søvnen selv», siden det ikke gjorde meg noe å være den som la henne hver kveld. Jeg gjorde alltid ninja-exit ut av rommet når hun hadde sovnet, hun sov i vår seng. Og når jeg la meg og hun pleide å våkne av alt styret - så var det «smækk, inn med patten» og sove videre. Jeg har jo sett tendensene til at hun har puttet tommelen i munnen, og en liten del av meg har blitt bittelitt stolt, men også litt trist - siden jeg vet at det er vanskelig å "gi opp" like lett som å sende smokkene til Sabeltann!

Smokk, ja. «Gudegaven» kalte alle mine venninner den. M tok absolutt ikke smokk. Jeg kjøpte spesialsmokker, Nuk, Mam, Trøst, kuleformet, ergonomisk, flate, korte, lange, silikon, gummi, økologiske ALT!! Jeg prøvde alt! Jeg dyppet den i sukkerlake,malt og i morsmelk, jeg kilte henne over nesa når hun hadde den i og prøvde igjen da hun spyttet den ut.  

Men plutselig en dag løsnet det. Tipset om å kjøpe en smokk som er beregnet på litt større barn funket som dægger`n som vi sier her hjemme i Grenland. 

Smokken viste seg å være for de over 6 måneder, så det var visst litt størrelsen og formen på den som falt i smak. Det er visst en Mam-smokk, med flat og rar tut, ikke silikon - men en sånn brunfarge. Det var liksom som hun plutselig skjønte greia med smokk! Nå kan jeg tilogmed legge uten å puppe henne i søvn. Ninjastyle-exit ut av sengen i stillhet er nå erstattet med «god natt, min skatt, sov godt!» og kyss i panna og pluggen i kjeften. Rett skal være rett, jeg ammer ved sengen, men det er fordi det er så syykt avslappende og digg å bare sitte i den gode stolen i mørket og kjenne at adrenalinet hennes siger ut av kroppen og gjør seg klar for en lang natt. Når jeg legger henne i sengen får hun smokken som går inn rekordkjapt, nesten så hun fremdeles tror det er puppen min. Hun spytter den riktignok ut i løpet av natten, slik hun gjorde med puppen når vi samsov med fri bar også, men hun våkner ikke av at hun trenger smokken. Ennå. Heldigvis. Jeg hører ofte om de mamsene som må inn 8-10 ganger for å putte inn smokken igjen i løpet av natten.

Forøvrig lodde jeg masse da jeg skulle google smokken for å finne ut hva slags smokk det var (jeg hadde kjøpt så mange forskjellige og ikke tatt vare på emballasjen, så jeg måtte ha hjelp av en mammagruppe til å leke detektiv for å finne ut hva slags smokk det var hun ble så glad i..) Så når jeg googlet Mam Latex Natural look så fikk jeg opp litt mer enn jeg hadde sett for meg...:

Anyhow!

Jeg innbiller meg at hun MÅ være sulten sånn i 6-tiden, så da henter jeg henne når babycallen lyser og spraker, og selv om jeg kunne prøvd å putte inn smokken for å få tre timers søvn til, så orker jeg ikke "kampen" og heller tar henne inn til meg i sengen og pupper/sover videre noen timer til. De siste dagene har det vært helt sykt, vi har sovet til 10.00 noen dager nå. Torben mener det er sovemiddel i puppene mine. (Hvilket det faktisk er, morsmelk er faktisk veldig søvndyssende for barnet - men søvndyssende også for mor når melkestasjonen settes igang!)

Jeg tror at det er lettere å avvenne seg fra smokken enn det er med tommelen, derfor gir jeg henne smokk når hun skal sove. (Hun vil som regel ikke ha den i kjeften når hun er våken, det er kun sutten og snuttefilten som gjelder nå.) Jeg vil anta det er lettere å gi fra seg smokken til Sabeltann når tiden er inne, fremfor å stikke tommelen i ræva på en kastrert hannkatt for å slutte.

Jeg vet det er delte meninger om smokk. At smokk er med på å "gjemme bort" følelsen barnet trenger når den egentlig er ute etter trøst fra puppen. Vel, de foreldrene må gjerne mene det - for min del handler det om å bruke en fin avlastning. Jeg er også lei av de som mener at man må bruke en odontologisk riktig smokk for å ikke få skjev tannstilling - men hey, der er genene så sterke fra morssiden at jeg tror regggis er veien å gå uansett helt uavhengig av smokken. Det må jo være sykt forvirrende for barnet også, dette med smokk.. Vi gjør alt for at de skal ta smokken når de er er småttiser, og få år senere gjør vi alt for å få de til å slutte. 

Når det gjelder min egen tommelsuging har jeg ingen planer om å slutte. Men jeg har lovet Torben at den dagen han får lappen så skal vi brenne den gamle olabuksa («Buksebretten») i hagen. Den som lever får se, jeg gruer meg allerede. Har hatt den buksebretten i maaange år, den er ganske slitt i kantene og lukter ikke lenger himmelsk for andre enn meg selv! (Den har vært vasket, men ikke like ofte som Torben skulle ønske at den ble vasket tror jeg.) Dere trenger ikke komme med tips om hvordan jeg skal slutte, for det vil jeg ikke uansett :-) Det handler først og fremst om viljestyrke, og det har jeg ikke nok av til alt jeg må bruke viljestyrken på. 

Heia smokk og tommel til store og små! ;-) Det finnes værre ting å bli avhengig av eller kose seg med...!

/Line Victoria

 

12 funfact om Line Victoria

06.09.2017 - 22:19 14 kommentarer

1. Ja, jeg sutter på tommelen. Gjort det i 34 år. Blir ikke ferdig med det. Knepper også på en gammel, slitt olabukse for å kunne sove og blir helt manisk om jeg drar fra den i en haug i senga med masse ubrettede bretter. La meg forklare:

Når jeg står opp blir som regel buksebretten liggende slik. Når jeg står på badet eller dusjer tenker jeg hele tiden på at jeg må rette den ut så jeg ikke tenker på alle de ubretta kneppene jeg kunne gjort. Ved et par anledninger plager det meg så mye at jeg må inn på soverommet og rette den ut eller slå håndflata/knyttneven i den og så kjøre ansiktet mitt ned i den før jeg pakker den sammen så den ikke "provoserer" meg. (Jeg gjør det i akkurat den rekkefølgen, spør bare de som kjenner meg)

IMG_3890

Bildet over er bare feil-feil-feil.....

Slik må den se ut når jeg drar hjemmafra. Hvis jeg ikke har gjort det så kan jeg bli sittende å tenke på alle de ubretta brettene. Jeg har tilogmed måttet snu bilen og kjøre hjem for å rette ut buksebretten. Torben har tilogmed fått telefoner fra kontoret..."-Kan du brette og pakke buksebretten?" bare for at jeg skal få fred.  Bare det å se på bildet over nå gjør at jeg blir litt ko-ko. Derfor er det godt å vite at buksa likker flatpakka på rett sted nå.

IMG_3891

Da jeg flyttet sammen med Torben mente han at den måtte vaskes. Den ble etter noen måneders krangling slengt i vaskemaskinen. Da tror jeg nok det var minst 8 år siden sist den ble vasket. Det har hendt at Torben har gjemt den eller pakket den vekk, og jeg flipper helt ut. Litt fordi jeg vil ha den og kose med den, men også fordi jeg ikke vet åssen den er brettet og lagt bort. Da tenker jeg at den kanskje ligger krøllet inne alene på et kaldt sted og da dør jeg litt inni meg. Kjenner tilogmed pulsen stiger bare av å tenke på det.

Jeg har prøvd å tenke ut hvor buksa kommer fra. Utifra størrelsen og merket så tror jeg den er pappa sin. Jeg tror jeg rappet den for 12 år siden, jeg hadde en annen før det også men den den ble så slitt at den ble sånn fillete og myk, og funket ikke til formålet sitt lenger. Det MÅ være olabukse og IKKE stretch. Og jeg må være "kjent" med den. Jeg kan ikke låne en buksebrett hvis jeg ikke har med meg når jeg er ute og reiser. Jeg reiser vanligvis uten buksebretten da jeg faktisk har klart å venne meg av med det (på reise). Faktisk.

2. Jeg syns ordet MAGISK er det fineste jeg vet om. Det er noe fortyllende og varmt og spesielt med det ordet som gjør meg så glad.

3. Jeg vet ikke forskjellen på høyre og venstre. Det hjelper ikke hvor mange som prøver å lære meg det, eller dumme huskeregler, den eneste regelen som funker for meg er den jeg tilfeldighet lærte meg selv. ....Da jeg skulle ta førerkortet som 18-åring skrev jeg før oppkjøring en "V" på venstre hånd og en "H" på høyre hånd. Da kjørelæreren min så det på vei til trafikkstasjonen, skrek han at det måtte jeg bre se å fjerne eller kamuflere. Så jeg kamuflerte det ved å skrive en "i" og en "a" ved hver bokstav på hånda. Så istedefor å vite hvilken side som er venstre og høyre, så vet jeg jævlig godt at "iVi" er den venstre og "aHa" er den høyre. Så når jeg kjører bil så sier jeg høyt "IVI" og "AHA" når jeg blir bedt om å kjøre til Høyre eller venstre. Jeg løfter hendene litt fra rattet for å bevisttgjøre/synliggjøre for meg selv hvilken som er hvilken side.

4. Jeg er veldig opptatt av tenner. Jeg liker pene tenner. Jeg har dumpet fyrer fordi de ikke har noe pene tenner. De må passe til ansiktet, kan godt være skjeve - og det kan ikke mangle noe tenner. Jeg har selv blitt dumpet fordi jeg har (hatt) overbitt, så den syns jeg er fair.

Jeg har selv sett ut som en bardbarka gangster pga manglende tenner, dette var da jeg måtte operere ut en tann for å få plass til overbittet mitt da jeg hadde tannregulering på baksiden av tennene. Det er meg til aha. (Høyre) Ser du min manglende tann? Bare så det er sagt, jeg har ikke denne glippen lengre :-)

88140-6-1256654744729

5. Jeg må alltid lese på noe når jeg er på do. Før mobilen ble fast inventar i hånda mi i tide og utide (ja, jeg leser på den når jeg er på do...) så leste jeg på alt rundt meg. Finner/fant jeg ikke noe å lese på så ble det baksiden av tampongesken, dopapirposen eller på ovnen som ofte henger på siden. "Ei saa peitää, do not cover, får ej övertackas, nie przykrwac, må ikke tildekkes!" står det som oftest.

6. Jeg elsker klemmer. Det er det hyggeligste jeg vet. Hvertfall hvis det er noen jeg bryr meg om. Jeg kan noenganger like bedre å klemme og holde rundt noen istede for å prate. (tro det eller ei!) Det betyr ikke at jeg er forelsket eller noe i personen, det er bare sykt godt om bli klemt og klemme. Kyss i panna er også utroooolig koselig. Da blir jeg veldig øm i hjertet.

7. Det må være likt på begge sider. Får den ene foten massasje så må den andre få like mye. Klør jeg på den ene leggen så må den andre også bli klødd. Hvis ikke blir den andre siden lei seg.

8.Jeg var i maaaange år utrolig forelsket i en som spilte i den svenske såpeserien "Rederiet".  I serien het han Tony Sjøgren. Han så slik ut:

*** Local Caption ***

"-Men vent nå litt!" - tenker du. Jepp, da har vi sett det samme....:

thomas_724463i

Næmmen, er det ikke...? Nei, det er ikke samme personen. Men det forklarer kanskje endel for de som har såpass godt minne at de husker eksene mine... (Selv har jeg i grunn glemt/fortrengt de fleste av dem, med noen heldige unntak)

Forøvrig var jeg så syklig opptatt av denne serien at jeg ringte til utenlandsopplysningen for å skaffe meg nummeret hans. Det viste seg å være vanskelig. Jeg husker min ekstreme forelskelse for denne svenske skuespilleren, jeg var helt oppslukt i både serien og han. Jeg hylskrek da han ble skutt og døde, syns det var det mest grusomme på denne jord. Faktisk husker jeg også at den gikk på mandager på TV 2, klokken halv 8. Fra Wikepedia kan man lese: Tony Sjögren skapte alltid trøbbel. I første sesongen oppdaget Elinor Dahlén at Tony var Reidar Dahléns uekte sønn med kjøkkentjenesten Gerd. Det fikk Elinor til å hoppe overbord, men hun så til at Tony fikk arvet hennes aksjer.

OMG! Ikke rart jeg var besatt at dette fantastiske plottet!

9. Da "Nissene på låven" kom rullende på skjermen (teaseren) trodde jeg at det var en reel realityserie. De oppfordret på teaseren å melde seg på. Det gjorde jeg. Først da 1.episode rullet over skjermen skjønte jeg at det hele var en parodi. Jeg var veldig flau over å ha sendt inn søknadssjemaet, og var i mange år (mens jeg var i tv-bransjen) redd for at det skulle bli brukt mot meg.

10. Jeg elsker lukten av bussene når de kjører forbi meg, lukten av bensin, lynol og sagmugg. Det siste oppdaget jeg etter at jeg fikk marsvin. Jeg tok meg selv i å kjøre ansiktet ned i den nye, freshe sagmuggen og snuuuuuuse inn lukta. Jeg kom på i ettertid at det kan hende det minner meg om pappa, og at det er derfor jeg liker lukta så godt. (Pappa bygger/pusser opp båter på fritiden)

11. Når jeg er tett i nesa så har jeg et eget triks som gjør at jeg får ut alt for å slippe å snufse hele tiden: Jeg pumper nesa full av otrivin menthol, lar det renne litt innover (bøyer hodet bakover) og så tar jeg en liten flik av dopapiret, tvinner den og kiler meg selv inni nesa. Når jeg da nyser så holder jeg papiret foran munn og nese, men munnen igjen. På den måten får jeg et VOLDSOMT trykk fra innsiden som blåser absolutt alt snørr (og sikkert hjernemasse) ut av hodet. Det er garantert ikke sunt, men fy fasen så digg det er.

12. Jeg har alltid vært opptatt av kunst. Dette bildet malte jeg på barneskolen:

mms_op_single_id_483723_name_dsc00125_1206277842-300x225

Bildet fikk tittelen "Bollemus". Mamma og Pappa var veldig stolte av 8-åringen sin.

Nå orker jeg ikke utlevere meg selv mer.

(Fikk du Déjà Vu? Jeg har blogget om dette tidligere, men syns det måtte en liten oppfriskning til. Jeg er fremdeles like sjuk i huet fremdeles, ingenting har forandret seg her i gården nei!)

Bleieskiftarbeider!

03.09.2017 - 08:32 22 kommentarer

/Annonse

Man blir født inn i en bleie. Når mor og far har pakket ned i hjelvaskede, nystrøkne bodyer med allergivennlig og uparfymert vaskemiddel, så er det faktisk bleia som er det første plagget din lille knøtt får på seg av et plagg du kommer til å bli verdensmester i å skifte. Opptil titusner av bleier skal du skifte i tiden foran deg, og av de millioner av tingene man har googlet seg frem til i forkant av fødselen, så er den bleia egentlig ikke ofret en eneste tanke når den kommer på. Hallo, det er jo bare en bleie! Eller?

Jeg husker jeg stod der på barsel og skulle skifte min første bleie på Maren. Flaut å innrømme, men jeg måtte faktisk dra i snora så en av barnepleierne kom og viste meg hvordan man gjorde det. Min eneste erfaring med bleier var da ei venninne 10 år tidligere «tvang» meg til å skifte bleie på dattera si, midt i kontorlandskapet på TV2.  Torben visste riktignok hvordan man gjorde det, så de neste 20 gangene bleieskift var Torbens jobb, og jeg ble stående og kikke Torben over skuldrene mens han skiftet. Jeg fikk taket på det etterhvert, og nå gjør jeg det mer eller mindre i søvne også. 

(Favoritten Libero Touch - bleia har blitt studert nøye, blitt smakt på, testet til ytterpunktene (!) og funnet godkjent av dronninga selv!)

Det er ikke bare M som kan gå god for denne bleia. Etter fødselen har jeg tulla mye med at jeg brukte denne bleia selv. Det er faktisk ikke tull. Jeg la bleier i frysern rett etter fødselen og brukte de som lindrende kjølebleie i nettingtrusa, et tips jeg fikk av mange av mine venninner i forkant. 

Jeg brukte de også som ammeinnlegg på natten, fordi de søte bittesmå ammeinnleggene ble kjapt dyngvåte når melkesprengen var som værst. Og mens jeg ramser opp andre alternative måter å bruke bleiene på, så kan jeg fortelle deg at Torben har brukt de da han skulle skifte olje og oljefilter på båten vår. (Husk at bleia da blir spesialavfall når den er dynket i olje!) Når vi har fukt i kjølsvinet (nederst i båten) så legger vi bleiene nedi og lar det trekke opp fukten. Asså, du trenger faktisk ikke å ha barn for å ha bruk for bleier, haha!

(Litt redd for å gå tom for bleier eller, Torben?!)

Bleier er fiffige greier. For før du får barn gir du totalt beng i bleie-rabatten som ruller over tvskjermen, og du aner ikke hva bleieindikator er for noe. Det var nemlig tilfeldigheter som gjorde at den første bleia jeg skiftet var en Libero Touch. Det var nemlig den som hadde penest utseende i butikkhylla. Jess, jeg vet. Når man ikke vet hva man skal kjøpe så går man etter emballasjen. Og etter at mannen har kommet hjem med et feilkjøp (et bleiemerke som luktet sterkt av parfyme/krem!) så har gitt klar beskjed, for etter den første pakken med Libero Touch var det liksom ikke noen tvil om hva som skulle stå på handlelista i mange år fremover. "Go`bleiene", som Torben kaller de! ;-) Og nå har de blitt enda bedre enn best også!

Det jeg syns er sykt kult med Libero Touch-bleiene er den berømte bleieindikatoren. Jeg elsker det! Den har nå også kommet på de større størrelsene! Stripen på bleia er gul når den er tørr, men blir blå når bleia blir fuktig. Den er også lotion-fri, noe jeg har oppdaget er veldig viktig. Og bleia er tilogmed svanemerket og bidrar til et bærekraftig miljø! På de minste bleiestørrelsene har de også tatt hensyn til navlestumpen - veldig greit for en bekymret mams - jeg var SÅ urolig for den fønky navlestumpen! De er også utrolig myke, og har perfekt passform - uansett hvilken størrelse jeg har rukket å teste. (Vi er allerede på størrelse 4!) Jeg ble SYKT happy når jeg så at bleieindikatoren er kommet på de større størrelsene også, for det er virkelig en fiffig og knallbra detalj syns jeg :-) Grunnen til at Libero Touch har blitt blitt enda bedre den siste tiden er fordi de gikk ut og spurte alle mammaene og pappaene om hvordan bleia kunne bli ENDA bedre - og etter å ha mottatt 60.000 (!) svar, så lagde de bleien slik at den er, om mulig, perfekt! 

Herregud, en lang avhandling om go`bleia! Jeg skal prøve å komme til poenget!

Du skjønner - MITT bleiemerke har nemlig en klubb (med egen app) jeg flittig benytter meg av. Litt fordi jeg samler poeng nok til å få elefantdressen de har i poengshoppen. Det er masse gøy du kan kjøpe for poengene dine hvis du tar koden på innsiden av pakken og plotter inn i den appen - så kan du kjøpe både superhelt-drakter, leker, klær, og masse annet. (Jeg sparer til elefantdressen som du ser på bildet)  Liberoklubben med masse gøy finner du HER <---- og anbefales på det varmeste - fritt for mammapolitiet er det også! <3

(På bildet ser du at jeg har åpnet alle pakkene for å samle koder, haha!)

Og enda bedre, nå må du begynne å se etter de røde merkene på bleiepakkene, for de gir deg 100,- i rabatt på Lindex for hver eneste bleiepakke du kjøper! Da har du en god anledning til å shoppe litt med god samvittighet, vøtt! 

...Og jeg bare sier det, det er 100,- kroner i rabatt PER pakke!!! Det blir mye fine barneklær fra Lindex til Maren fremover! :-) Ganske greit å slå "to fluer i smekken" som jeg pleier å si...!

Ble mye bleieprat på oss nå, men jeg er overrasket over hvor viktig det faktisk er å finne favorittbleia. Har du lyst til å se alle de forskjellige alternativene de har (De har badebleier - som førstegangsmamma visste jeg ikke at det fantes en gang, haha!) så kan du ta en titt på videoen deres HER <--- og se om du blir like glad i Libero Touch som vi har blitt! 

Kudos og klem til alle bleieskiftarbeidere der ute! Har dere flere bruksområder til hva man kan bruke bleier til så er jeg veldig glad for tips i kommentarfeltet! :-) 

/Supporterfrue - Line Victoria

 

Nei, Anne Brith. Du kan fint betale for din egen mat.

02.09.2017 - 10:06 53 kommentarer

En blogger gikk hardt ut og mente det ikke ble en date nr. 2 om mannen ikke dro opp kortet sitt og betalte for begges kaffe, begges middag eller begges kinobillett. Ikke bare første gangen, men også de neste. Tanken om at man skulle "gi uttrykk for at man ønsket å være med å dele regninga på date nr. 2, for så å syns det er turn off om han godtok det" syns jeg virker som et håpløst utgangspunkt for en hyggelig date. 

(Bildet er av en stakkars, forvirret mann)

Her roper vi høyt om kvinners likestilling og at vi ønsker å bli behandlet likt - men de gamle «reglene» som gjør at vi slipper å måtte betale for oss på date - det mener du er noe vi bør tviholde på? Stakkars mann, der gjør han alt han kan for å tekkes oss kvinner - vi skryter av at vi tjener masse penger og går med sko til 3500,- men forventer at mannen skal skjønne at han må betale for 15-kroners kaffen? Vi lever ikke på 40-tallet lenger. Jeg forventer ingenting, jeg. Betaler han kun for sin egen kaffe så tenker jeg ikke noe mer enn at han kanskje glemte min kaffe. Men jeg dropper ikke ta telefonen om han ringer igjen om det var en hyggelig date fordi han ikke betalte for min del av gildet. Jeg tror heller ikke en mann som ikke hadde hatt råd til å betale for kaffen din er så blakk at han bare har råd til å betale for sin egen. Da går man ikke på date. Å ikke betale for datens kaffe er enten en forglemmelse eller en statement fra hans side. Eller så lar han deg betale for kaffen fordi du har messet om hvor «independent woman» du er - og han er livredd for å tråkke feil. Hvordan blir det fremover for deg da? Skal mannen frem med lommeboka hver eneste gang? Eller kommer du til et punkt der også du drar frem kortet og spanderer? Kanskje det rett og slett ikke blir noe ny date på deg, fordi mannen er lei av å blakke seg på hun som forlanger at han skal spandere fordi alt annet er «turn off» som du skriver? 

Skal vi jenter elske de gamle holdningene fra gamledager bare fordi det passer lommeboka år, men hate andre holdningene fra samme tidspepoken om at vi skal være hjemmeværende (uten inntekt) for å vaske, lage middag og passe barna?

På min første date med Torben tok han med seg fryste koteletter og potetsalat i en Joker-pose. Jeg hadde en tre-liters kartong med rosèvin stående. Vi endte opp gift. Etter kotelett/rosèvin-daten ble det forståelig nok flere dater, og jeg var i grunn glad for å plutselig omgåes en mann som kunne betale for seg selv når han gikk i baren, jeg. Tok han med en øl til meg så var det veldig snilt, men jeg da tok jeg neste runde. Ikke av noen annen grunn enn at jeg syns at det var helt fair. Hadde han spandert hele tiden ville jeg bare trodd han var naiv, dumsnill eller bare sykt urutinert med pengene sine.

Slutt å lek «independent woman» når du selger deg inn, for så å forlange at gamle «tradisjoner" holdes vedlike ved at du forventer at mannen betaler på daten. Du får jaggu bestemme deg, er du en kvinne av 2017 så betaler du kaffen din selv, hvis det blir spørsmål om det. Ikke dump den stakkars fyren som ikke helt skjønner hvorfor du innehar en schizofren holdning fra både 40-tallet og 2017. Ikke veldig lett å forstå en kvinne som skryter av inntekten og suksessen sin, når hun gir inntrykk av å leve i en glemt tid der likestilling var et fremmedord. Kanskje like greit at det ikke blir en ny date, med så mye forvirring?

Jeg tror ikke jeg ville giftet meg med en mann som hver eneste gang betalte regningen de første 20 datene. Hva slags signaler ville det gitt meg, egentlig? Jeg hadde gått rett i tenkeboksen og lurt på hvorfor det er slik at han betaler for alt - hva forventer han i gjengjeld? Sex? Husvask? En hjemmeværende kone?

Kjære Anne Brith, du må gjerne fortsette å forvente at mannfolka betaler på datene du er på, men bli ikke overrasket om noen menn ikke ønsker en ny date - for det er minst like "turn off" å forvente at han betaler på datene dere er på, som du syns det er på foreslå å dele regningen! :-) Skal du rope høyt om likestilling så bør du ikke unnlate «reglene» bare fordi det passer lommeboka di!

/Supporterfrue, betaler sin andel av gildet. 

B-b-b-arseltreff.

01.09.2017 - 22:47 Ingen kommentarer

Jeg liker besøk i heimen. Da får jeg ferten av kakebaking og andre huslige ting, og disker opp med nytraktet kaffe og pappkrus. Hybelkaninene får forlenget levetid, for mor har ikke tid til å gjøre alt på en særdeles kort formiddag. Intet mindre en 64 føtter har berørt stuemøbler, gym-matte og parkett idag. 62 dele på 2 dele på 16 mødre - blir ikke det riktig da? Jeg har nemlig hatt barseltreff!

Dagen startet med et skrik i gangen da første gjest kom. Huseier skremte livskiten ut av en av de søteste jentene - ikke alle barn syns "TITTEIIII!!!"- velkomsten var så gøyal. Vi har sklidd i gulp og byttelånt leker. Noen av barna har holdt hender og Maren syns en annen mor var morsommere enn sin egen. De som ville kunne teste Babybrezzamaskinen og huseier selv har skvettet morsmelk i sofaen. Smokker ble gjenglemt og sjokoladekake og brukte bleier havnet i samme askjett. Et helt vanlig barseltreff vil nok mange si. 

For en DEILIG dag!

Barselgrupper er flotte greier. Du får venner du kanskje ikke hadde blitt kjent med, og det utveksles både tips og tårer over en flat og fornuftig sko. I alder "ung" til "litt mindre ung" og alle med forskjellige utdannelser og erfaringer, sitter vi sammen og har hvertfall EN ting felles - vi har alle sørget for å få opp innbyggertallet i Bamble Kommune!

Torben flyktet som en mann bare kan, flagrende ut av heimen i kondomdrakta si (sykkelantrekk) og rakk akkurat å møte på minst halvparten av mødrene som kom trillende opp gata. Jeg hadde dog advart de på forhånd, at mannen ble sendt ut på sykkel før de kom, så de var informert da mannen i papegøyekondomdrakta si og nebb-hjelmen freste forbi barnevognmafian på vei opp bakken. 

Mannen ble etterlyst etter 3 timer. "-Han mannen din, hvor lang sykkeltur tok han egentlig?" Jeg hadde en viss anelse. Mannen er ikke så smart at han brenner kruttet over 3 timer, jeg kjenner han så godt at jeg vet at han går HARDT ut - så enda hardere opp den bakken og så innsèr han at han fremdeles egentlig har litt vondt i Podagra-foten sin, og dermed triller lydløs som en ninjagerilja tilbake og lister seg slepende med podagrafoten etter seg inn i kjellerinngangen. Så satte han seg i tv-stua nede og ventet til damene hadde dratt og han kunne komme opp og trøste seg med litt sjokoladekake. Om ikke kose seg med sjokoladekaka, så hvertfall deler av den. (glasuren og nonstopen).

Mens jeg går å rydder papptallerkner og tissebleier under sofaen mens jeg tenker på de 16 fødehistoriene jeg har hørt idag, så hører jeg mannen klage på sofaen. "-Åååå, så vondt jeg har! Kjempesliteeeeeeen! Vondt i ræva, jeg..."

Nå venter resitusjon (eller hva det nå heter) for oss begge. Stakkars Torben. 

/Supporterfrue

 

 

 

 

 

Nei,nei,nei....:-(

30.08.2017 - 18:56 4 kommentarer

Herregud. Hvordan skal jeg forklare smerten med ord.

Et rent lite helvette som har brutt ut i alle kroppsdeler med unntak av fra halsen og opp. Det heter «Satan, så sykt støl» og har ingen kur.

Jeg var så naiv at jeg slang med med på en Puls/Core-time med Nancy igår. Du vet, der du jobber med en tung ball og hopper opp og ned til melkeprengen ikke klarer å holde trykket og fosser ut i treningsbh`en. Ja, sånn var det hvertfall for meg da. 

Jeg gråt mine salte tårer. Litt fordi det var fryktelig vondt å se at tiden liksom hadde stått stille der inne i salen, men formen min - den har ikke stått stille. Den har vært på nedadgående kurs i et år, og det var særdeles merkbart. Kroppen min hang virkelig ikke med, og ikke psyken min heller. Der stod jeg rett foran titusner av store speil som verken var flatterende eller gav meg supermotivasjonen det har gjort tidligere. Det var som om speilbildet mitt gråt. Vent litt, det var vel strengt talt det jeg gjorde også. 

Halvveis i timen begynte jeg faktisk å gråte. Så jeg lå sammenkrølla i en dam av melk, svette og tårer og bare ventet på at noen skulle sope meg opp etterhvert. Jeg så Nancy komme bort til meg, og innimellom den tunge pusten fikk jeg advart henne? "-Jeg?.orker? ikkeeehhhh?..»

Timen er grønn, og passer for alle. Vel, kanskje ikke for Mama-Line som har prøvd å tvinge på seg treningstoppen, som åpenbart manglet noen X`er i størrelseslappen i nakken og over ræva, skled toppen opp og inn under puppene og avslørte mageboerhuset til ungen min og konturene av fødefi*ta mi gjennom den tynne og særs trange treningstightsen. NICE! Mama-Line burde gått litt flere trilleturer og bygget opp litt mer muskler før hun heiv seg i valsen med de andre spretne damene i salen der på Nr1 Fitness. Faen ta latskapen jeg har vært preget av det siste året. 

Mens jeg lå der på parketten å gråt, gav jeg faen i hva alle andre tenkte. For heldigvis er jeg på et treningssenter der jeg har erfart at «alt er lov». Det er ikke et sånt sted som jeg trente på i Oslo der jeg fikk beskjed om å ta på meg mer klær fordi jeg ikke passet helt inn i "det sunne og friske bildet av spreke mennesker» de prøvde å selge inn til øvrige kunder. Dessuten er de vant til å se meg gråte, for for 2 år siden gråt jeg om mulig like mye etter hver jævla spinningtime jeg hadde de første ukene. Så de har sett meg grine før. Da var det ikke fordi jeg var så sliten - men fordi jeg måtte dra sykkelshortsen ut av ræva etter endt økt, og det hørtes ut som en borrelås hver gang jeg røsket oppi gnagsåret i aslet mitt. 

Jeg prata litt med Nancy etterpå, og håpet hun ville forstå om jeg satset på spinning til formen er noe bedre, før jeg begir meg ut på parketten igjen. Det gjorde hun. Og jeg tror nok hun var enig i at det er best for psyken min at jeg velger de timene jeg elsker (spinning) før jeg gyver løs på mer core-trening. Ikke at det ikke er bra for meg fysisk, men det handler om å finne noe som gir meg mestringsfølelse også, tror jeg..

Så frem med sykkelshortsen og de rosa spinningskoene - Mama gir faen ikke opp! 

Sliten og støl Supporterfrue.

Mamma - Mormor. (Når man skulle ønske det var mobildekning i himmelen)

26.08.2017 - 10:34 44 kommentarer

Jeg fikk en så utrolig hyggelig mail av en leser, Hanne, som fortalte meg at vi hadde mange likheter i livet vårt som mamma. Ikke bare fikk vi barn nesten samtidig, men vi mistet vår egen mamma i ung alder. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på hvordan min mamma hadde elsket å bli mormor.

(Mamma og jeg på båttur, og mamma rett før hun døde)

Min mormor døde bare måneder før mamma. Jeg husker at mamma fortalte meg at det å miste mamman sin er fryktelig trist og at hun gruet seg til hun ble gammel og grå og skulle la meg være igjen på jorda uten en mamma å ringe til hver eneste dag for den minste dramatikk eller nyheter i livet mitt. Derfor tenkte jeg mye på mammas følelser da hun mistet sin mamma, da mamsen gikk plutselig bort bare få måneder senere. 

Kort fortalt, mamman min døde av hjerneblødning mens hun sov, da hun var 53 år gammel. Jeg snakket med henne kvelden i forveien - vi hadde akkurat vært på jentetur til Berlin og kost oss med vin, høye hæler og sene lunsjer helgen før hun døde. Hun ringte meg faktisk for å avtale neste jentetur - som hun mente burde gå til Spania et par måneder senere, fordi pappa skulle være ute i nordsjøen den jula. Jeg lo litt og sa på tull at «ikke bestill noen billetter ennå da, vi må nesten rekke å pakke ut fra siste turen!». Hun klaget ikke på noen vondter eller noe, så det var absolutt ingen forsvarsel på hjerneblødningen. Den natten døde hun. Ironisk nok etter å ha shoppet julegaver på nett som kom ramlende hjem i postkassen rett etter at hun døde. 

Dette er nå veldig snart 9 år siden. 

Da jeg ble gravid og terminen satt, tenkte jeg med en gang på mamma. Spesielt da vi fikk vite at det ble en jente. Mamma gikk gravid samtidig som meg (jeg er født 5. april og Maren bare noen dager tidligere) og jeg tenkte mye på «hvordan så mamma ut til jul med meg i magen?» og «hvordan taklet mamma glattisen i februar som høygravid?». Jeg har fått vite at mamma også tryna på glattisen med meg innabords, akkurat som jeg gjorde da jeg falt ned trappen ute rundt juletider.  Det var bare noen av spørsmålene jeg funderte på, jeg hadde millioner av de. Strekkmerker? Kjapp fødsel? Kynnere? Kvalme?

Da jeg var hos legen sa legen at jeg kunne snakke med min mor om hennes fødselshistorie, for ofte gjentar den seg fra mor til datter. (Ikke alltid, men noen ganger?) Jeg var ganske tårevåt da jeg gikk derfra, for jeg visste så utrolig lite om min egen fødsel! Det falt meg liksom aldri inn å spørre om disse tingene da hun levde!

Pappa husket jo noe da. Han husket et jævla vræl og at hun var sinna på jordmor. Han husket også at mamma «tvang» de til å ta vannet tidligere enn anbefalt for å få fortgang. Pappa fortalte også at jeg ble både ammet og flasket opp på pumpet morsmelk av pappa da mamma dro tilbake på jobb etter 6 uker. (6 uker! Jeg var ikke engang grodd sammen etter 6 uker tror jeg!) Pappa kunne også erindre en viss skrikekur jeg gikk igjennom for å avvennes pupp om natta. (Til hans forsvar - det var helt normalt på begynnelsen av 80-tallet)

Svigermor kunne også hjelpe litt på vei med å fylle på historier om mamma fra da hun var gravid. Mamma var nemlig sykepleieren til Torben da han lå på sykehuset etter å ha blitt overkjørt av bil som 2,5 åring. Da var mamma gravid med meg. Så indirekte møtte hun jo Torben før vi giftet oss?! Som jeg sa i bryllupstalen - «lite visste disse to mødrene at det ufødte barnet i magen og den lille gutten som lå med gips og bandasjer over hele kroppen kom til å gifte seg litt over 32 år senere."  

På min egen 34 års dag 5. april var jeg veldig sentimental. Jeg satt med en 6 dager gammel jentebaby i armene og ammet - akkurat som mamma gjorde nøyaktig 34 år tidligere. Følelser, tanker, alt det der var nok ganske likt selv med så mange års mellomrom. Jeg fikk et akutt savn (og det dukker til stadighet opp!) når jeg har spørsmål om Maren og hennes utvikling.»Er dette riktig? Er dette normalt? Var jeg også sånn?». Jeg skulle så ønske mamma kunne si til meg at «akkurat sånn var du også!» og selv om pappa hjelper så godt han bare kan på å huske, så kan jeg ikke forlange at han skal huske alle detaljene om mor/datter-forholdet vårt de første årene. 

Maren fikk navnet sitt etter sin mormor. Min mamma het Marit og Maren er en variant av det navnet. Jeg er bombesikker på at mamma ville sett på Maren og sagt - "det ligner på oss jentene i familien!" Pappa ser jo bare det kuleformede huet og null hår og tenker at «joda, det der en Husby». Jeg skulle gjerne hatt mamma der til å erklære at det er en Evensen også. (Jeg er døpt med etternavn Evensen Husby) Mamma hadde blitt fra seg av glede over at jeg fant meg en så flott mann. Hun hadde også elsket det faktum at jeg flyttet hjem til hjemstedet mitt, i nesten gangavstand til barndomshjemmet mitt. Hun hadde rett og slett elsket å være mormor til Maren, det er jeg helt sikker på!

Som mamma til Maren er det en utenkelig tanke å vite at jeg ikke kommer til å være her for evig og alltid i livet hennes. Forhåpentligvis rekker jeg å bli mormor en gang i fremtiden, som min mamma aldri rakk. Og heldigvis finnes det en bonusmormor til Maren i Krabberødstranda der jeg er oppvokst. En bonusmormor som kommer til å servere iskrem i store mengder fra fryseboksen på kjølerommet og kjøpe Reimadress til barnehagestarten. Men jeg har lovet meg selv å fortelle Maren om hvor navnet hennes kommer fra. Hun skal vite at hun er en Evensen også :-)

/Line Victoria

Jeg sover alene.

24.08.2017 - 12:25 45 kommentarer

Det dukker til stadighet opp spørsmål i kommentarfeltet - og jeg liker å svare utdypende på noen av de. Som for eksempel under innlegget om at Mor har fått sengen tilbake, og Maren har fått eget rom...

På helsestasjonen på 3 mnd kontroll fikk vi beskjed om at man bør vente til 1 år eller i hvertfall 6 mnd med å flytte de inn på eget rom pga risiko for krybbedød. Hva tenker du om det?

Jeg er veldig klar over denne problemstillingen. Og jeg er jo i utgangspunktet veldig enig i hva helsestasjonen anbefaler! Spesielt siden det har vært mitt forsvar hver gang noen har spurt meg om hvorfor jeg samsover med henne i sengen. Sannheten er at jeg har sovet med henne i sengen av litt egosistiske årsaker også, det var en genial måte for meg å få masse søvn. (Jeg merket som oftest ikke at jeg ammet i søvne, så når jeg våknet hadde jeg plutselig gjerne hatt 10 timer sammenhengene søvn..)

(Bildet: Slik følte jeg det litt når jeg fikk sove alene i sengen første gangen etter at hun havnet på eget rom...)

Jeg googlet, spurte og maste på de sidene jeg er tilknyttet på facebook for å lete opp svar. Ja, det anbefales å samsove (evt ha barnet på samme rom) frem til tidligst 6 måneder for å unngå krybbedød. Når det er sagt, krybbedød er IKKE noe som skjer som man kan kontrollere i forkant. Det handler ikke om at man har sengebeskytter, legger seg oppå ungen eller at ungen blir overopphetet. Krybbedød er «ingen kjent årsak til dødsfall» og har ingenting med ulykker å gjøre. Så hver gang du leser at bruk av babynest eller samsoving kan forårsake krybbedød så er stemmer faktisk ikke det. Bruk av babynest kan forårsake dødsfall, og i 98 % av tillfellene babynest har voldtet skade eller dødsfall på barnet så har det vært fordi en snor på babynestet har tvinnet seg rundt halsen på barnet. Ved samsoving og ulykker er det dessverre slik at mange av ulykkene har skjedd når en eller flere i sengen har vært påvirket av alkohol eller andre sedativer som gjør at man har sovet fryktelig tungt. Ikke alle, men mange. Akkurat dette med babynest er veldig omdiskutert, men jeg brukte babynest og elsket det i starten. Lett å frakte en sovende baby rundt i huset med meg - men jeg skal også innrømme at jeg hadde noia for alt jeg leste om babynest. Når det er sagt tror jeg at forhåndsregler om at det ikke skal være snor på babynestet eller at barnet ligger på siden med nesa trykket inn i siden på babynestet (surstoffmangel) - men dette gjelder slik jeg har oppfattet det barn som ikke klarer å vri/snu hodet selv. Babynest er et fantastisk hjelpemiddel når det brukes riktig :-)

Grunnen til at man sier at krybbedød kan reduseres ved å ha barnet i egen seng eller på foreldrerommet er fordi man har «naturlige oppvåkninger» eller blir vekket titt og stadig som gjør da at barnet ikke får den ekstremt dype søvnen som kan gjøre at barnet «sovner inn». Jeg har de siste dagene hatt babycallen på fullt, og observert henne på sitt eget rom. Babycallen med bilde slår seg på hver gang den minste yd eller bevegelse skjer. Faktisk så våkner hun av seg selv ganske ofte. Strekker på seg, nyser, fiser, snur seg, trekker pusten osv. Med andre ord har hun mange egne oppvåkninger i løpet av natten som jeg også våkner av på babycallen, men hun sovner igjen rett etterpå. Det var ikke alltid slik når jeg samsov med henne, faktisk virket det som hver gang hun strakk på seg så søkte hun puppen fordi hun kjente puppelukta mi. Fremdeles kan det være slik at hun vrir seg og «våkner litt» når jeg går inn å lukker vinduet etter at hun har sovnet. En annen ting som er grunnen til at det var i grunn kanskje litt på tide å flytte henne over i egen seng var fordi hun nå kan våkne og krype litt rundt i sengen min. Du skjønner, hun gråter ikke når hun våkner. Hun ligger å babler og snur seg og fikler med dyna eller hendene/føttene sine. Hun har ALDRI våknet med et skrik som er vanlig for små barn, derfor må jeg ha babycall på full guffe. (Faktisk har jeg to babycaller, en på hver side av sengen. Ikke fordi jeg ikke hører henne - men fordi hun gir så lite lyd av seg når hun våkner, og jeg har ikke noe lyst til at hun skal rekke å lure på hvor det blir av meg..) 

Jeg har snakket med folk som har peiling på dette, og fått som svar at hun tidsnok vil tilbake til mamma og pappa sin seng når hun blir større. Akkurat nå er vi inne i en prøveperiode som fungerer helt ypperlig, med å ha henne på eget rom. Husk at rommet ligger ved siden av vårt og begge dørene står oppe. Faktisk ligger hun nærmere oss nå (i luftlinje) enn om vi hadde satt henne lengst vekk på vårt eget rom. Hun sovner også MYE raskere etter amming når jeg legger henne i sin egen seng, enn når jeg puppet henne i søvn og gjorde ninja-exit ut av senga vår for å fortsette kvelden i stua. Ellers - kamera har hjulpet oss veldig! Før vi fikk kamera føyk jeg inn til henne (på kveldene når hun sov og vi satt i stua) ved hver minste lyd, men nå ser jeg at de lydene hun lager bare er at hun snur litt på seg, endrer sovestilling eller rett og slett snorker høyt! ;-)

Og hey, når hun våkner for frokostpuppen henter jeg henne og sover to-tre timer til i senga vår med henne. Jeg sier ikke at alt jeg gjør er riktig, jeg bare sier at dette er det som funker for oss nå :-) Samsoving er det BESTE jeg har gjort, både i forhold til søvn og søvnmønter - og jeg liker å tro at hun litt «på eget initativ» har valgt bort puppen om natten, siden hun den siste tiden i vår seng snudde seg vekk og ikke brydde seg om mammakosen som lå ved siden av. Det har ikke vært noe gråt, eller noe annet ukomfortabel tilvenning som har gjort at hun har havnet i egen seng på eget rom - en veldig naturlig overgang vil jeg si. Jeg trodde bare at den kom litt senere, men det gjorde den altså ikke.

Avslutningsvis vil jeg også påpeke at jeg aldri hadde gjort det om hun hadde hatt tidligere oppvåkninger og ønske om pupp tidligere på natten. Da hadde det gått utover nattesøvnen min om jeg gikk inn dit for å trøste/puppe flere ganger i løpet av natten, og det hadde som sagt vært en ego-handling å da ta henne tilbake i storsengen. Hun sover fra 20.00 - 05.00-06.00-ish, og får frokost-puppen mens vi sover videre og vi står opp når hun drar meg i fingrene og håret sånn i 08.30-tiden. Ikke en eneste gang har hun våknet og grini fordi hun ligger alene eller noe. Det har vært sykt viktig for meg - hadde hun gjort det så er terskelen for å ta henne tilbake i sengen vår ganske lav. For som sagt, jeg elsker samsoving - og jeg hadde virkelig trodd hun kom til å sove med oss i sengen mye lengre tid!

Helt til slutt, vi har vært velsignet med ei utrolig trygg og glad sovebaby. Hun har jo som mange av dere har påpekt er relativt unaturlig, sovet godt fra første dagen hjemme fra sykehuset. Dette tror jeg ligger i genene våre, både Torben og jeg sov veeeeldig godt gjennom natten da vi var babbiser. Jeg er fullstending klar over at jeg er vanvittig heldig og bør prise meg lykkelig for at hun finner søvnen sin selv og sover så utrolig lange strekk. Gjennom hele tiden har hun spist seg opp på kveldene på puppen (nå har vi også så smått introdusert grøt til kvelds) og jeg antar at det har vært hennes måte å spise seg opp før en lang søvn. I tillegg (som nevnt) våkner hun ikke fordi hun er ukomfortabel eller sulten, hun sover åpenbart natten igjennom fordi hun er mett og trøtt. Og de gangene jeg ser på baby-callen at hun åpner øynene ser jeg at hun lukker de igjen få sekunder senere og sover videre. Det er ikke slik at hun sovner og ligger i samme stilling hele natten igjennom - og ikke lager en eneste lyd!

Av alle disse nevnte grunnene har vi foreløpig valgt å la henne sove på sitt eget rom. Hun er 5 måneder nå og hadde sagt ifra med et vræl om hun var ukomfortabel med det. Enten ved å grine når hun legges, eller våkne med et skrik flere ganger om natten. For vår del er det hipp som happ hvor hun vil sove, men etter å ha konferert med mange jeg kjenner som har barn så føles det riktig per nå. Mange jeg kjenenr har en runde med tilvenning og må «øve på» å sove i egen seng - for ikke snakke om å avvennes nattpupp og «finne søvnen selv». Det virker bare som om alt løste seg selv her i huset, at vi foreløbig har gått klar av den litt vanskelige overgangen det kan være for mange. 

Sånn, et utfyllende svar på et godt spørsmål fra en leser! Og så vil jeg minne dere på at ingen babbser er like, og det gjelder å gjøre hva som føles mest riktig for DEG og din lille babbs. Dette er ikke oppskriften på noe, jeg bare forteller hva vi gjør - og det er absolutt ikke nødvendigvis den riktige måten å gjøre det på. Men nå ble det bare slik da. 

PS: Jeg pleier ofte å få litt «pes» fordi jeg er så «heldig» å ha en sovebaby. Jeg er fullstendig klar over at dette hører til sjeldenhetene, og at det er helt vanlig og ha både våkennetter og minimalt med søvn. Jeg er lei for at jeg ikke har noen tips eller råd til dere, der er jeg rett og slett helt blank. Føl ikke at du har en baby det er noe «galt» med om han eller hun gråter om natten eller våkner med et skrik eller har kolikksymptomer og du har nada søvn på flere måneder. Det står mer respekt av dere mødre enn det gjør av meg - for jeg er bortskjemt! Ellers får vi si som bestevenninna mi: «Jeg håper dere velger å få et barn til, så du forhåpentligvis får kjenne litt på hvordan det egentlig er å ha baby som holder deg våken! Dere har kommet altfor lett til det!» Jeg er enig. Faktisk. BANK I BORDET!

Ha en deilig torsdag videre! 

/Supporterfrue

hits